Politisk analyse 2010

Transkript

1 Politisk analyse 2010 Latin-Amerika... 1 Argentina... 2 Bolivia... 4 Brasil... 5 Chile... 6 Colombia... 8 Cuba Ecuador El Salvador Guatemala Honduras Mexico Nicaragua Paraguay Uruguay Venezuela Latin-Amerika I 2009 har venstresiden befestet sin posisjon i Latin-Amerika. I flere land har befolkningen valgt venstreorienterte regjeringer som jobber for et politisk og økonomisk alternativ som er solidarisk og bærekraftig. I El Salvador vant venstrekandidaten Mauricio Funes fra FMLN presidentvalget i mars I Uruguay fornyet befolkningen sin støtte til venstrealliansen Frente Amplio, og José Mujica ble valgt som president. Den 25. januar 2009 ble den nye grunnloven i Bolivia vedtatt med om lag 62 % tilslutning. Grunnloven legger til rette for grunnleggende sosiale, politiske og økonomiske endringer i landet. Som en konsekvens av dette ble nytt valg avholdt i desember, og Evo Morales fra MAS ble valgt til sin andre periode som president. Konsolideringen har også foregått i det regionale samarbeidet. Nå består ALBA av ni latinamerikanske og karibiske land. ALBA står nå som en reell økonomisk samarbeidsblokk

2 som setter fokus på kampen mot fattigdom og sosial eksklusjon. Banco del Sur, der Argentina, Bolivia, Brasil, Ecuador, Paraguay, Uruguay og Venezuela deltar har også tatt flere skritt videre. Banco del Sur er en multilateral kredittinstitusjon som bidrar til regionens egen økonomiske utvikling, uavhengig av Verdensbanken og IMF og deres nyliberale politikk. Også Petrocaribe har blitt større og sterkere i 2009, og 18 land er nå medlemmer. Petrocaribe er en regional samarbeidsinstitusjon der medlemmer kan kjøpe olje eller gass, og betale for det i løpet av 25 år med kun 1 % rente, eller betale med andre råvarer. Etter disse valgresultatene er venstresiden dominerende i Latin-Amerika. Det er bare i Colombia, Peru, Costa Rica og Mexico at sterkt høyreorienterte regjeringer sitter ved makten. En negativ utvikling har funnet sted i Honduras, der reaksjonære grupper gjennomførte statskupp ved hjelp av hæren og avsatte den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya. En bekymringsfaktor som har gjort seg gjeldende i flere land i løpet av 2009, er hvordan sosiale bevegelser blir motarbeidet med militære styrker og andre udemokratiske midler, under påskudd av argumenter om nasjonal sikkerhet. Tydelige eksempler på dette er undertrykking og forfølgelse av venstreorienterte politikere og aktivister i Colombia, Zapatistene og andre urfolksgrupper i Mexico, urfolksgrupper i Amazonas-området i Peru og ikke minst Mapuchene i Chile. Obama-administrasjonen har ikke levd opp til forventningene når det gjelder å forbedre forholdet til latinamerikanske land. USA etablerte fire nye militære baser i Colombia i Dette representerer en reel trussel mot hele kontinentet. På tross av at FNs hovedforsamling har stemt mot USAs folkerettsstridige blokade av Cuba for 18. år på rad, har ikke Obamaadministrasjonen gitt signaler om at de skal oppheve blokaden. Obamas passive støtte til statskuppet i Honduras er enda et negativt bidrag til utviklingen i Latin-Amerika. Her i Norge har Stoltenberg-regjeringen hatt et tvetydig forhold til Latin-Amerika. Ett eksempel er regjeringens veldig beklagelige posisjon til statskuppet i Honduras. Selv om regjeringen fordømmer statskuppet i juni, aksepterer den resultatene av kuppet, og avviser ikke valget som ble avholdt den 29. november En positiv utvikling i den norske regjeringens holdning er interessen som utenriksdepartementet ved utviklingsminister Erik Solheim viser for forholdene i noen av landene i Latin-Amerika. Den positive utviklingen i Latin Amerika er fremdeles i fare. En allianse mellom lokale makteliter, USA og de internasjonale "mainstream media" prøver å ødelegge og sabotere endringsprosessene. Økonomisk sabotasje, direkte politisk innblanding og desstabilisering står på dagsorden. Et godt eksempel på det er statskuppet i Honduras. I mai måned arrangerte Human Rights Foundation (HRF) sitt Oslo Freedom Forum. Forumet ble støttet økonomisk av Utenriksdepartementet. HRF fungerer som et talerør for konservative krefter i USA. HRF er organisert i flere land, blant annet i Bolivia, hvor HRFs leder i dag er ettersøkt for å ha medvirket til finansieringen av en terroristliga som ble avslørt i april. LAG Norge uttrykker sin bekymring for at organisasjoner med en klart voldelig agenda får støtte av den norske staten. LAG Norge ønsker å skjerpe sin tilstedeværelse i det offentlige rom og uttrykke våre klare synspunkter for å avsløre slike bevegelser. Argentina Cristina Fernandez de Kirchner trådte til som Argentinas første folkevalgte kvinnelige president i Da overtok hun både embetet og et land i endring fra sin ektemann Nestor Kirchner. Nestor Kirchner satt i sin presidentperiode i gang en prosess som satte landets økonomi på fote igjen etter den økonomiske krisen i Ikke minst beveget Argentina seg

3 mot et mer rettferdig samfunn ved blant annet å oppheve amnestilovene som gjorde det umulig å dømme menneskerettighetsbruddene begått under landets siste militærdiktatur. Fernandez de Kirchner har ført denne prosessen videre og satt i gang strukturelle endringstiltak for å minske de økonomiske og sosiale forskjellene i Argentina til tross for å ha møtt sterk motstand både fra mediene og den politiske opposisjonen. Bare noen måneder inn i regjeringsperioden forsøkte Fernandez de Kirchners regjering å innføre flytende toll som ville ha stor virkning på eksport av soya. På denne måten ville produsentene måtte betale en høyere tollprosent jo mer de eksporterte. Tiltaket vitner om en vilje til omfordeling av rikdommen, men ble møtt med sterk motstand fra landbrukssektoren som i månedsvis utførte lockouts og blokkerte landets viktigste veier. Med bakgrunn i flere mediekampanjer i forsvar for landeiernes økonomiske interesser førte denne konflikten til en sterk politisering av det argentinske samfunnet og splittelser i flere politiske bevegelser, fagforeninger og partier. Denne konflikten mellom to økonomiske modeller, liberal eksport av landbruksvarer med lav toll eller egen industri med flere arbeidsplasser, ble avgjort i kongressen hvor landets visepresident avgjorde avstemningen ved å stemme i mot regjeringens forslag. Sammen med kongressvalget i juni 2009 er tollkonflikten regjeringens største politiske nederlag de siste årene, men Fernandez de Kirchner og hennes parti Frente para la Victoria har ikke mistet sitt politiske initiativ. Statens overtakelse av pensjonssystemet som i likhet med store deler av statlige selskap og tjenester ble privatisert på 90-tallet, og den påfølgende økningen av antall pensjonerte med over to millioner personer, var det første i en rekke tiltak som forsterker den argentinske velferdsstaten. Pensjonskassens overskudd har i tilegg gjort det mulig å innføre barnetrygd for alle barn av foreldre uten eller med uformelt arbeid, et tiltak som er med på å bekjempe barns underernæring. Regjeringen mener likevel at den beste måten å bekjempe fattigdom er ved å skape arbeidsplasser. Ettersom dette er en langvarig prosess lanserte presidenten i august et program for raskt å skape arbeidsplasser i de fattigste forstedene til Buenos Aires. Det ble organisert kooperativer på 60 personer som hovedsakelig driver med offentlig vedlikehold og enkel konstruksjon. Dagens regjering anser seg selv som en del av den latinamerikanske endringsprosessen og bekrefter dette til stadighet ved å inngå økonomiske avtaler med blant annet Venezuela. Fernandez de Kirchner var raskt ute med å fordømme statskuppet i Honduras, og Argentinas ambassadør ble raskt kastet ut etter kuppet. Presidenten og hennes ektemann, som nylig er valgt til kongressmedlem, er begge representanter for en politikk som angriper høyresidens økonomiske interesser. Det medfører en høy grad av politisk konflikt. Også de tradisjonelle venstresidepartiene er sterkt kritiske til regjeringens politikk. Dem mener den ikke er radikal nok og ønsker å distansere seg fra peronist-bevegelsen som ekteparet Kirchner representerer. Dette fører dessverre til at de ved flere anledninger stemmer i mot lovforslag fremmet av regjeringspartiet som gagner de lavere samfunnslag. De ulike piquetero-bevegelsene og arbeiderstyrte fabrikkene som siden 90-tallet har representert en aktiv motstand til de ulike regjeringenes nyliberale politikk er delte i meningene om dagens regjering. Noen av dem, som blant annet Frente Popular Dario Santillan yter motstand ved å blokkerer Buenos Aires viktige innfartsårer for å be om større deltagelse i regjeringens kooperativprogram. Andre som bl.a Federacion de Tierra, Vivienda y Habitat og Movimiento Evita støtter opp om regjeringens politiske prosjekt ved å arrangere demonstrasjoner i forsvar for de ulike tiltakene.

4 Tiltakene Nestor Kirchner satt i gang under sin presidentperiode ble den gang betraktet som positive, men også uunngåelige av de fleste sosiale organisasjoner. Fernandez de Kirchner sin videreføring av denne prosessen vitner om en politisk vilje til endring og ikke minst konkrete resultat som kommer største delen av den argentinske befolkningen til gode. Det gjenstår likevel mye og om denne prosessen får fortsette avhenger i stor grad av venstresidas evne til å samle seg og støtte opp under et felles prosjekt om et mer rettferdig samfunn. Det er imidlertid allment kjent i Argentina at det statlige statistikkbyrået INDEL er manipulert av regjeringen. Det offisielle inflasjonstallet ligger på 5 til 7%, men flere uavhengige målinger antyder en inflasjonsprosent på 15 til 25%. Økningen i lønninger tilsvarer imidlertid ikke prisveksten. Argentina rangerer også høyt på Transparency International Perception Index for mest korrupte land. Flere provinser i Argentina er styrt av kjente korrupte personer. Denne faktoren gjør det veldig vanskelig å sette i gang endringene som skal gjøre det bedre for befolkningen i Argentina. Bolivia 6. desember 2009 ble Morales gjenvalgt som president med nesten 63 prosent av stemmene. Det er 10 prosent økning fra valget i 2005 da Morales ble valgt til landets første urfolkspresident. Den store oppslutningen gjorde også at MAS har 2/3 flertall både i over- og underhuset i den bolivianske kongressen. Det vil trolig gjøre Morales arbeid lettere og gjennomslagskraften større enn den har vært i hans første periode. Valget karakteriseres av både FN og andre internasjonale instanser for å ha gått rolig og demokratisk for seg. Morales og MAS-regjeringen har fått gjennom en rekke økonomiske, politiske og sosiale endringer siden de kom til makten. Sosiale reformer har blitt igangsatt, slik som alfabetiserings- og skoleprosjekt, helseprosjekter og pensjonsreform. Med den nye olje- og gasspolitikken forbedrer den bolivianske staten avtaler med internasjonale aktører, kjøper opp tidligere privatiserte selskaper og driver kompetanseheving for videreforedling og industrialisering i sektoren. Når det gjelder internasjonalt samarbeid har det også blitt en kraftig kursendring. Bolivia er del av ALBA Den Bolivarianske Alliansen for vårt Amerika og ALBA-møtet 2009 ble arrangert i Bolivia. Flere av alfabetiserings- og helseprosjektene som har kommet i gang under Morales er bilaterale samarbeid med Cuba gjennom ALBA. 25.januar 2009 ble en ny grunnlov vedtatt med 62 prosent av stemmene, og regnes av mange for MAS-regjeringens største seier så langt. Den nye grunnloven inneholder spesielt fire fundamentale endringer. Disse er: en flernasjonal stat som anerkjenner de 36 urfolksgruppene i landet, deres språk og organisering - utvidete og spesifiserte rettigheter for en rekke svakere grupper - større statlig kontroll i forvaltning av naturressurser - politisk og administrativ desentralisering gjennom autonomi på fire nivåer; urfolksområder, regioner, kommuner og fylker. Grunnloven vektlegger i tillegg deltakende demokrati fremfor representativt, og slår også fast at det skal være minst 50 % kvinner på alle nivåer i alle demokratisk valgte organisasjoner. Som følge av dette er halvparten av alle ministrene i den nye regjeringen til Morales kvinner, en stor seier for landets kvinnebevegelse. MAS-regjeringens politikk og den nye grunnloven har møtt stor motstand fra landets tradisjonelle maktelite. Den sterkeste opposisjonen er representert ved opposisjonsprefektene og de sivile borgerkomiteene i lavlandet med støtte fra USA gjennom blant annet ambassaden, Drug Enforcement Administration (DEA) og USAID. Disse har motarbeidet

5 MAS-regjeringen i lang tid blant annet gjennom forsøk på å splitte landet med en autonomikampanje til fordel for de ressursrike fylkene i den såkalte Media Luna regionen (fylkene Santa Cruz, Beni, Pando og Tarija), økonomisk krig med destabilisering av det interne markedet, mediekampanjer, streiker, blokkader, voldelige opptøyer og ikke minst tilknytning til grupper med attentatplaner mot presidenten og andre sentrale MAS medlemmer. Forholdet mellom opposisjonen og MAS har nå roet seg noe, mye fordi opposisjonen er svært splittet mellom det mange betegner som den nye demokratiske opposisjonen, og den mer ekstreme, udemokratiske fløyen med sterke bånd til den tidligere politiske eliten. Enkelte av de opposisjonsgruppene som var mest aktive i opptøyene i 2008 har nå blitt med i MAS (Unión Juvenil Cruceñista), noe som har blitt møtt med blandede reaksjoner i MAS egne rekker. Morales står overfor flere store utfordringer i den kommende presidentperioden. Utvikling av industri og infrastruktur står høyt på agendaen for MAS, med store prosjekter om rask industrialisering av landets mange olje-, gass- og litiumreserver. Dette er imidlertid vanskelig å kombinere med urfolksgruppers krav om miljøhensyn og beskyttelse av egne territorier, og ofte ser man at miljøet taper. Det er stort behov for teknisk kompetanse i industrialiseringsprosjektet, men også på omtrent alle nivå i det politiske og administrative systemet, og behovet for teknisk og politisk skolering av nasjonal arbeidskraft som kan være med på å drive endringsprosessene framover er enormt. Partiet har også en utfordring i å appellere til middelklassen i byene, og således dempe urfolks- og bondediskursen. Det er også en utfordring å opparbeide og bevare folks tillitt til det politiske systemet. Statssystemet i Bolivia har vært preget av korrupsjon og et enormt byråkrati. Men i motsetning til sine forgjengere fører Evo Morales regjering en åpen kamp mot korrupsjon. Departementet mot korrupsjon har blitt opprettet, tollvesenet og riksrevisjonen har fått nytt styre og kongressen har vedtatt regjeringens forslag om en ny anti-korrupsjonslov. Med MAS i regjering har korrupsjonsraten gått ned, men avsløringen i april 2009 av en av landets største korrupsjonsskandaler på lang tid svekker tillitten til regjeringen. Den største utfordringen er imidlertid å sikre at endringsprosessene ikke bare blir en kulturell og etnisk revolusjon som bringer verdigheten tilbake til den store flertallet av urbefolkningen, men som ikke klarer å gjøre noe med de store økonomiske forskjellene og den sosiale og politiske ekskluderingen spesielt de mindre urfolksgruppene fremdeles opplever. Brasil En æra i Brasil nærmer seg slutten. President Luiz Inácio Lula da Silva, den første presidenten i landets historie fra arbeiderklassen, er i 2010 inne i sitt åttende og siste år ved makten. Lula har bakgrunn som skopusser og senere fagforeningsleder, og skapte et enormt engasjement hos den fattige delen av befolkningen da han kom til makta som leder for Arbeidernes parti (PT) ved valget i De store sosiale bevegelsene med De jordløses bevegelse (MST) i spissen var svært viktige støttespillere i valgkampen. I et åpent brev få uker etter valgseieren skrev MSTs nasjonale ledelse: Vi har deltatt aktivt i alle valgkamper siden 1989 og kjempet for forandring. Nå føler vi oss stolte og seierrike over å ha fått valgt Lula til president. MST og de andre sosiale bevegelsene innså etter hvert at forhåpningene til Lulas koalisjon av over ti ulike sentrums- og venstrepartier hadde vært for store. Selv om Lula hadde lovet dem grunnleggende strukturelle endringer hvor en jordreform utgjorde en viktig del, ble fokuset til hans politiske allianse mer kortsiktig og rettet mot å forbedre de mest kritiske forholdene for landets fattige. Det viktigste enkeltgrepet var Bolsa Familia, et sosialt program som

6 overfører penger til fattige familier med krav til foreldrene om at ungene må gå på skole og følge det statlige vaksinasjonsprogrammet. Sammen med en rekke andre programmer rettet mot den fattige delen av befolkningen har Bolsa Familia ført til at de enorme inntektsforskjellene mellom fattige og rike har blitt litt mindre. Dette har i sin tur skaffet president Lula og hans parti PT sterk støtte blant de fattigste i landet. Brasils økonomi har de seneste årene vært i stabil vekst, utenlandsgjelden har gått ned og handelsoverskuddet har vært jevnt høyt. For folk flest har dette betydd litt mer penger hver måned, færre arbeidsledige og en forutsigbarhet i økonomien som var utenkelig så sent som på 1990-tallet. Økonomisk vekst står i sentrum for all politikk i Brasil. Selv om den sittende regjeringen snakker om viktigheten av miljøvern og bærekraftig utvikling er det de mektige og kapitalsterke interessegruppene til industri, handel og eksportjordbruk som vinner fram i konflikter mellom hensynene. Brasil har store ambisjoner internasjonalt. Landet ønsker å lede og samle Sør-Amerika, og er sterkt involvert i flere regionale initiativer som Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Brasil har også ønsket Venezuela inn i det Søramerikanske fellesmarkedet (Mercosul), vært positiv til initiativet om en egen søramerikansk handelsvaluta, Sucre, som alternativ til den amerikanske dollaren og uttrykt sterk motstand mot USAs militærbaser i Colombia. Brasil er en regional supermakt og har utvilsomt enorm betydning for den videre utviklingen økonomisk, politisk og sosialt i Latin-Amerika. Etter kuppet i Honduras spilte Brasil en viktig rolle da et så godt som alle de latinamerikanske landene fordømte kuppet og krevde gjeninnsettelse av president Manuel Zelaya. Hvis landet skal fortsette som en pådriver for samarbeid i regionen er det avgjørende at PT vinner presidentvalget i oktober. Ved siden av PT er det Det brasilianske sosialdemokratiske parti (PSDB), et parti langt fra sosialdemokratisk i europeiske forstand, som har dominert presidentvalgkampanjene de siste 15 årene. PT har støttet seg til sentrum og venstre, PSDB har hatt støtte fra sentrum og høyre. President Lula ble gjenvalgt i 2006 og kan ikke stille til valg for en tredje periode. Selv om Lula nyter stor personlige popularitet er ikke partiet like sterkt og det er usikkert hvordan PTs nye presidentkandidat, Dilma Rouseff, vil gjøre det i valget i oktober. Lula legger imidlertid hele sin prestisje bak hennes kandidatur. PSDBs kandidat blir sannsynligvis tidligere helseminister og presidentkandidat José Serra. Han er nå guvernør i landets viktigste delstat São Paulo, tradisjonelt en god posisjon for å sikte på presidentpalasset. Ut fra dagens meningsmålinger er fortsatt alt åpent. PTs tidligere miljøvernminister Marina Silva stiller som kandidat for miljøpartiet De grønne (PV). Silva og hennes allierte håper i første omgang at hennes kandidatur kan dra brasiliansk politikk i en mer miljøvennlig retning. MST har etter åtte år med Lula ved makten mistet troen på at reell endringer av det brasilianske samfunnet vil skje gjennom dagens politiske system. I et valg mellom flere onder er imidlertid bevegelser som MST klare på at PT i dag er det beste alternativet for Brasil og Latin-Amerikas fremtid. Dette er en oppfatning LAG deler. Chile De siste tyve årene har regjeringskoalisjonen Concertacíon (sentrum-venstre) hatt den politiske makten i Chile. President Michelle Bachelet fra Partido Socialista endte sin regjeringsperiode 11. mars 2010 og overlot makten til den nyvalgte milliardæren Sebastian Piñera og regjeringen Alianza por Chile (Alliansen for Chile). Til tross for Bachelets popularitet (80 % i følge meningsmålingene) klarte hun ikke overføre den politiske støtte til

7 Consertacións kandidat Eduardo Frei. Han tapte andre omgang med 48 % av stemmene, mot Piñera som vant med 52 %. President Bachelet overlater presidentstolen til den første høyresidekandidaten siden diktatoren Augusto Pinochet. President Bachelet går ut som den mest populære presidenten i chilensk historie. Til tross for noen interne problemer og utskifting av en rekke ministerposter, har regjeringen hennes klart å innfri de aller fleste av valgløftene, samt iverksatt en serie av sosiale reformer for å minske ulikhetene. Likevel står den nye regjeringen ovenfor store utfordringer når det gjelder ulikheter i utdanningssystemet og rettigheter for minoriteter som urbefolkningen, homofile, samt kvinners rettigheter og da spesielt rett til abort. Konflikten mellom staten og mapuchebefolkningen har forsterket seg de siste årene. På grunn av voldelige aktører og mangel på toleranse og respekt for det folkelige mangfoldet har flere unge mistet livet i møte med politiet. Piñera var klar over Bachelets popularitet og bygde sin politiske strategi på hennes suksess under valgkampen. Piñera utgav seg for å være kandidaten som ville vedlikeholde og bygge videre på Concertacións oppnåelser, spesielt med tanke på de sosiale reformene. For å nå ut til flere velgere la Piñera til side sin konservative fortid og har nærmet seg sentrum i spørsmål om homofile ekteskap og tilgangen til angrepiller. Piñeras utga seg for å være en høyrekandidat som ikke har typiske konservative holdninger. Skepsisen til Piñera er størst blant unge velgere som er redd for at han vil gå tilbake til mer konservative holdninger når han først er i regjering. Piñera vil kunne bli møtt med press innad i koalisjonen Alianca Por Chile fra La Union Democratica Independiente (UDI) som tilhører den mer konservative siden. Dette partiet har også flere medlemmer i parlamentet enn Piñeras eget parti, Renovación Nacional. Dersom Piñeras parti utvikler en dominans kan det politiske bilde forbli moderat, men dersom UDI beholder dominansen kan utfallet blir mye mer konservativt enn antatt. UDI er kjent for sin støtte til Pinochet-regimet og har tydelige katolske normer når det kommer til abort og homofile ekteskap. I den eneste politiske debatten mellom Frei og Piñera ble det diskutert hvorvidt Piñera støttet Pinochet under diktaturet, noe som Piñera benekter. Det skal allikevel nevnes at Piñera var taus under diktaturet mens han bygde sin rikdom og utnyttet seg av undertrykkelsen av arbeidernes rettigheter. I dag eier Piñera flere store chilenske selskaper, som kredittkort, flyselskaper og den ledende TV-kanalen samt landets mest populære fotballag. Piñera har en doktorgrad i økonomi fra Harvard University i USA, og valgløftene følger økonomiske prinsipper fortsatt basert på privatisering og en markedsliberal økonomisk politikk. Piñeras valgløfte er å øke den økonomiske veksten med 6 % over de neste seks årene, samt å skape en million nye jobber. Dette løftet avhenger av en økning i prisen av kopper. Kobber er det viktigste eksportproduktet til Chile, etterfulgt av jordbruk (frukt, vin) og friskeri. Chile er Latin-Amerikas kanskje mest stabile økonomi og har i nesten 15 år hatt en mer eller mindre økonomisk vekst på 4,1 %. God pris og etterspørsel for kopper har hatt stor betydning for denne positive utviklingen. Den økonomiske veksten sank i 2008 og lå på ca. 3,5 %, noe som skyldes først og fremst finanskrisen. Som første søramerikansk land signerte Chile tiltredelsesavtalen som nytt OECD-medlem den 11. januar OECDkretsen består i dag av 30 land som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå. Chile har gjennomgått en ekstrem privatisering som viser flere negative sider. I forbindelse med jordskjelvet og tsunamien som rammet Chile i februar 2010 viser det seg at staten mangler de nødvendige redskapene for å hjelpe flertallet av befolkningen. Når så mange

8 sosiale tjenester er privatisert, blir de som ikke har penger til å kjøpe tjenestene stående uten hjelp i det hele tatt. Bachelet hadde et relativt godt forhold til nabolandene. Chiles langvarige konflikt med Bolivia, angående Bolivias tilgang til havet, var fortsatt et latent tema, men Bachelet hadde en åpen kommunikasjon med både Evo Morales og Venezuelas president Hugo Chávez for å unngå ytterligere konflikt. Piñera derimot ser ut til å stå alene på høyresiden i strømmen av venstreorienterte naboland. Piñera har gitt utrykk for at Venezuela ikke er et demokrati og at Cuba er et diktatur og at han ikke kommer til å avstå chilensk territorium til Bolivia. Det er usikkert hvordan forholdene til nabolandene vil utvikle seg over tid men mye tyder på at Piñera vil søke støtte hos USA, EU eller andre høyreorienterte land i Latin-Amerika. Et samarbeid med Brasil kan være økonomisk klokt nå som Brasil utvinner større olje- og gassreserver samt at et samarbeid kan være strategisk viktig for høyresiden i Brasil dersom guvernøren Jose Serra stiller som presidentkandidat for neste valg i oktober. Forholdene mellom Peru og Chile har vært vaklende etter en anklage fra Peru for spionasje tidligere i år men Piñera håper på økt handel mellom de to landene. Colombia I Colombia fortsetter Uribe-regjeringen å satse på en væpnet løsning av konflikten i landet. Gjennom "Seguridad Democrática mobiliserer Uribe sivilbefolkningen og bidrar i enda større grad å dra dem inn konflikten. Dette fører til klare brudd på menneskerettighetene, blant annet fordi regjeringen opererer med en "med oss eller mot oss"-strategi, som innskrenker colombianeres demokratiske spillerom og retten til å kritisere regimet. Et av presidentens siste tiltak er å opprette et nett av informanter over hele landet som betales for å forsyne politiet og sikkerhetsstyrkene med informasjon og som fungerer som et parapoliti. Spesielt innenfor universitetene jobber regjeringen for å ha et nett av studenter som kan rapportere om kriminell og politisk aktivitet. De siste årene har imidlertid vist at venstresida er på framarsj gjennom Polo Democrático Alternativo sin gode oppslutning i presidentvalget i Deres deltagelse markerer slutten på toparti-pakten som kan sies å ha vært en historisk konstant i Colombia, men Polo har fortsatt en lang vei å gå før de kan utfordre Álvaro Uribe Vélez og hans etterfølgere. I mai 2010 skal det igjen gjennomføres presidentvalg. President Uribe og hans parti Partido de la U. ønsker å gjennomføre et referendum for å atter en gang endre grunnloven og kunne stille Uribe som kandidat for en tredje periode. Forslaget ble forkastet av høyesterett i slutten av februar. Uribe kom til makten i et land truet av gerilja og forsvart av paramilitære ifølge hans tilhengere, og for å få bukt med dette trengte man en streng sentral kontroll. Uribe personaliserer denne kontrollen. Konflikten militariseres stadig mer, og verken den militære eller den fredlige løsningen er innenfor rekkevidde. De paramilitære er ikke demobilisert, og fortsetter med drap og trusler mot fagforeninger, studenter og andre organiserte. Avsløringene med "la parapolítica" har vist verden hvordan de paramilitære har klart å infiltrere det politiske systemet i landet. Dette har kommet frem gjennom vitnesbyrd fra paramilitære ledere om hvordan høytstående militære har gitt ordre til de paramilitære om å utføre massakrer på sivilbefolkningen. Store deler av kongressen er under etterforskning, og i mellomtiden overlater de vervet sitt til sine familiemedlemmer.

9 Flere land har gjort et betydelig arbeid med å få satt menneskerettighetene på dagsorden, både sosiale, økonomiske og kulturelle, så vel som sivile og politiske rettigheter. Med fokus på de sivile og politiske rettighetene har det blitt startet en del rettsprosesser mot overgrep begått av staten under tidligere regimer. Human Right Watch (HRW) publiserte i februar 2010 en rapport om menneskerettighetssituasjonen i Colombia som sterkt kritiserer de paramilitæres metoder og kontinuerlige alvorlige brudd på menneskerettighetene. Rapporten utrykker også bekymring over myndighetenes toleranse for de paramilitæres virksomhet. I Bogota ble rapporten avist og Uribe beskylder HRW for å ha interesser i og samarbeid med FARC. Det blir stadig stilt spørsmålstegn ved USAs innflytelse på kontinentet, og et av 2009s store stridstemaer var bruken av syv militærbaser i Colombia av militærpersonell fra USA. Da dette ble kjent i juli måned, lot ikke kritikken fra statslederne på kontinentet vente på seg. Avtalen om USAs militære tilstedeværelse i Colombia ble særlig fordømt av Brasil, Bolivia og Venezuela, og kun Peru har støttet president Uribe i denne saken. Militærbasene var hovedtema på alle møtene mellom statslederne dette året, og har ført til en ytterligere regionalisering av den interne væpnede konflikten i Colombia. Spenningen som ble utløst av angrepet på ecuadoriansk territorium i 2008 forsterkes av en slik avtale. Uribes regjering sier selv at avtalen er en del av den interne kampen mot narkotika og gerilja, mens analytikere i Colombia på sin side gjør oppmerksom på at Colombia ikke er rustet for en konvensjonell krig mot en ekstern fiende, og at dette er grunnen til en militær samarbeidsavtale med USA. USAs militære tilstedeværelse kan også sees på som et ledd i strategien for å kontrollere de rike naturressursene i Andres-regionen og i Amazonas. Uribes militarisering av konflikten og den historieløse analysen som inkluderer Colombia i "krigen mot terror" fortsetter å svekke sivilbefolkningens rett til å bli holdt utenfor konflikten. Fagforeningsfolk, urfolksledere og studenter fortsetter å bli utsatt for drap og trusler - som utgjør de 1989 tilfellene av "falsos positivos" under etterforskning i Regjeringspolitikk som "informantnettverkene", hvor nærmere 4,5 million sivile er med, forsterker denne innblandingen. I Bogotá blir Venezuelas nøytrale standpunkt til den interne væpnede konflikten i Colombia oppfattet som en støtteerklæring til opprørsstyrkene i landet. Slike oppfatninger styrkes når svenskproduserte håndvåpen kjøpt av Venezuela blir funnet i FARC sine hender. USAs deltagelse i anti-narkotikakrigen øker spenningen i Andes-regionen. Flere land har gjort store militære innkjøp, deriblant Brasil, Chile, Venezuela og Argentina. USAs deltagelse bidrar også til en forvrengt analyse av den væpnede interne konflikten og dens årsaker. Uribe kaller den militære motstanden i landet "narkoterrorisme", for å plassere FARC og ELN innenfor en relativt ny antiterrordiskurs. Slik overser han de sosiale og økonomiske årsakene til konflikten. Samtidig blandes Venezuela stadig mer inn i narkotikaproblematikken. Colombias forsvarsminister sier selv at det finnes en "fri trafikk" av narkotika fra Colombia, gjennom Venezuela og nordover på kontinentet. Plan Colombia har vært en hjørnestein i kampen mot narkotikaproduksjonen, men den har ikke lyktes. Politikken har i hovedsak dreid seg om gassing av dyrket mark, som har hatt enorme sosiale konsekvenser på landsbygda. Antallet interne flyktninger har økt på grunn av dette, samtidig som produksjonen og kvaliteten på kokainen har steget siden planen startet i Samtidig har sikkerhetsdepartementet i Colombia blitt avslørt for å delta i narkotikasmugling. Dette har ført til at representantenes kammer i USA har nedsatt en kommisjon som skal evaluere Plan Colombia og USAs deltagelse i kampen mot narkotika.

10 LAG ser med bekymring på den mulige opptrappingen og regionaliseringen av konflikten. LAGs politikk overfor Colombia er å støtte venstresida gjennom partiet Polo Democrático Independiente og alliansen Frente Social y Político. LAG støtter kravene fra urbefolkningen, fredssamfunnet og det sivile samfunn generelt om å bli holdt utenfor den væpna konflikten i landet. I tillegg vil LAG fortsette å jobbe mot implementeringen av frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA. En slik avtale vil legitimere et regime som systematisk jobber mot menneskerettigheter, arbeiderrettigheter og studentrettigheter. Avtalen strider imot Norges egne retningslinjer for arbeidstakerrettigheter i Strategi for et anstendig arbeidsliv fra Cuba I en tale i november 2005 kom Fidel Castro med en vesentlig innrømmelse: Sosialismen er ikke irreversibel. Tvert imot truer en rekke interne problemer og svakheter ved det kubanske systemet dets overlevelse. Uttalelsen ble starten på en forsiktig fornyelsesprosess, som synes å ha vokst i omfang og tempo under Raúl Castro, men Fidel Castro fortsetter å spille en ideologisk, moralsk og symbolsk funksjon Byggingen av en sosialistisk rettsstat står sentralt i Raúls prosjekt. Grunnloven og andre lover skal distribueres til hele befolkningen, etter modell fra Venezuela. Noen upopulære forbud og reguleringer er blitt opphevet. Myndighetene søker også tilnærming til ulike grupperinger som har vært utsatt for diskriminering. Cubas homofile har fått en talskvinne i Raúl Castros datter Mariela, som har iverksatt en landsomfattende holdningskampanje. Mens et forslag om partnerskapslov er blitt utsatt av parlamentet, kan personer som behøver kjønnskorrigerende behandling får det som en del av den kubanske folketrygden. Cuba befant seg i i den sterkeste økonomiske situasjonen landet har vært i siden Sovjetunionens fall. Sammenliknet med situasjonen bare tre-fire år tidligere, hadde alle lag av befolkningen fått bedre kjøpekraft. Pensjonister og statsansatte fikk økte inntekter, og vareutvalget vokste. Siden den gang har ikke alt gått som man hadde håpet. Orkanene som herjet høsten 2008 skal ha vært de verste på 80 år og gjorde skade for ti milliarder dollar. Betydelig nødhjelp, blant annet fra Norge, dekker dessverre bare en liten del av dette beløpet. Den globale økonomiske krisen førte dessuten til et kraftig prisfall på Cubas viktigste eksportartikkel, nikkel. Pengeoverføringer fra kubanere bosatt i utlandet og inntektene fra turisme, falt også på slutten av årtiet. Mangelen på hard valuta i statskassen har gjort sparetiltak nødvendig. Regjeringen har redusert import av en rekke luksusartikler. Men problemene skal likevel ikke overdrives. Cubas økonomi står ikke lengre og faller på én handelspartner og én eksportartikkel sukker. Ved siden av Venezuela har man i dag betydelig samhandel med Kina, Brasil, Iran, Russland og Spania. Viktige kilder til hard valuta er turisme, nikkel, eksport av tjenester til Venezuela, bioteknologi, og fra og med 2008 også olje. Sistnevnte sektor hadde inntekter på nesten en milliard kroner i fjor, som følge av at man raffinerte og videreeksporterte venezuelansk olje ved det nye oljeraffineriet i byen Cienfuegos. Syv utenlandske selskaper leter etter olje på kubansk sokkel, og landets raffineringskapasitet vil øke. Kutt i subsidiene og at staten skal ta en mindre rolle i økonomien er blitt signalisert ved flere anledninger, men vil neppe munne ut i en statskapitalisme etter kinesisk modell. En ny

11 jordreform antyder hvilke endringer som kan komme også i andre sektorer. Raúl Castro startet utleie av jord som står ubenyttet til selvstendige bønder på 10- eller 25-årsbasis med mulighet for forlengelse. Modellen innebærer ingen ukontrollert privatisering eller adgang for multinasjonale selskaper. Staten vil fortsatt kontrollere fordelingen av jord; ingen vil kunne slå seg opp som storgodseier etter latinamerikansk modell. Det er ventet at reformene vil gi høyere levestandard, både på landsbygda og i byene, og at Cuba vil bli mindre avhengig av å kjøpe matvarer fra utenlandske selskaper. På den internasjonale arena har den nye kubanske regjeringen kunnet notere seg en rekke suksesser. I løpet av de første seks månedene av 2009 besøkte intet mindre enn tretten latinamerikanske og karibiske statsoverhoder Cuba. Landet ble tatt opp i Rio-gruppen, et latinamerikansk samarbeidsorgan opprettet i 1986 som har 23 medlemsland, invitert til gjenopptak i Organisasjonen av amerikanske stater og EU opphevet sine sanksjoner mot landet. I tillegg har det radikale ALBA-samarbeidet, som Cuba og Venezuela startet i 2004, vokst og har i dag åtte medlemsstater. Det var mot slutten av 2009 fortsatt for tidlig å si hva maktskiftet i USA hadde å bety for Cuba. Barack Obama kunngjorde at kubanere i USA skulle få reise på besøk til sitt hjemland og sende så mye penger de vil til sine familier, en endring som trådte i kraft i september. Tiltaket var positivt, men innebærer strengt tatt ikke mer enn en tilbakeføring av blokadepolitikken til slik den var før George W. Bush ble president. Cuba er en viktig inspirator for den pågående alternative utviklingen i Latin-Amerika. Landets ekspertise innen helse og utdanning har blant annet gjennom ALBA som Cuba og Venezuela tok initiativ til bidratt til å styrke prosessene i Bolivia og andre land i Latin-Amerika. Til gjengjeld får Cuba økonomiske betingelser og diplomatiske forbindelser som bryter den årelange isolasjonen og letter på effektene av USAs handelsblokade. Et stabilt og økonomisk velfungerende Cuba er den beste garanti for en utvikling på det cubanske folkets premisser, og LAG ønsker denne utviklingen velkommen. Usikkerhet rundt overgangen etter at Fidel Castro trakk seg som leder var i stor grad en medieskapt ønsketenkning, som USA prøvde å benytte seg av. Arbeidet med å få til et regimeskifte etter en nyliberal modell er trappet opp med økte bevilgninger til Utenriksdepartementets Kontoret for Regimeskift, og støtte til opposisjonen og forsøk på å isolere Cuba diplomatisk fortsetter under president Obama. Ecuador Etter seieren til Rafael Correa i presidentvalget i 2006 har Ecuador tatt et viktig steg mot et alternativ til nyliberalismen og USA-dominans i Latin-Amerika. Gjennom fem valg og folkeavstemninger de tre siste årene har presidenten gjentatte ganger legitimert sitt prosjekt. Første fase i Correas folkerevolusjon, Revolución Ciudadana var overgangen fra den nyliberale grunnloven av 1998 til en helt ny grunnlov, basert på et annet tankesett: livskvalitet, eller el buen vivir. Det er imidlertid i andre fase at ord skal bli til handling, og de tradisjonelle revirene blir truet. Det er nå det virkelige arbeidet tar til, og det er nå det blir vanskelig var året hvor prosjektet for alvor skulle ut i praksis. Til nå har mye av prosessens suksess vært knyttet opp mot president Rafael Correas evne til å holde sammen de ulike politiske fraksjonene og bevegelsene som utgjør Alianza PAIS, en bevegelse som strekker seg fra sentrum/høyre på den ene siden, til ytre venstrefløy på den andre. Ved valget i april klarte Correa det ingen ecuadoriansk president hadde maktet siden demokratiets gjeninnføring for

12 30 år siden. Han vant valget med 51,99 % stemmene allerede i første valgomgang, og vil fortsette til I den lovgivende forsamlingen fikk Alianza PAIS imidlertid bare 54 av 124 representanter. Manglende flertall gjorde det klart allerede helt i starten at det var behov for å inngå allianser og kompromisser i den lange prosessen med å lage nytt lovverk i tråd med den nye grunnloven. Dette har skapt problemer og konflikter både innad og utenfor partiet. Året har vært preget av dalende tillit, politisk pragmatisme og ikke minst en global økonomisk krise. Gjennom en aktiv rolle i regionale og nasjonale initiativer som Banco de Sur, ITT-Yasuní prosjektet og deltakelse i ALBA har Ecuador vært med på viktige steg mot et alternativ til nyliberalismen og regional territoriell suverenitet. I begynnelsen av sitt fjerde år som president er det store utfordringer som møter Correa. Blant de sosiale bevegelsene som var med på å få ham inn i president palasset og som støttet den nye grunnloven, er det i dag mange som er betydelig mer kritiske. Sentralt i Correas politiske prosjekt står ønsket om å styrke staten og for det andre å satse på en politisk og økonomisk regional integrasjon. Året har vært preget av en omfattende reform av statsforvaltningen for å gjenvinne statens sentrale regulerende og planleggende rolle. Det har ført med seg en modernisering og effektivisering av statlige bedrifter og større kontroll over vital infrastruktur og ressurser, samt en ny administrativ og territoriell organisering av staten. Sentraliseringen har i visse tilfeller ført til innskrenkning av autonomien til lokale administrative enhetene. Den sterke statlige dreiede utviklingen i bestemmelsesprosessene har gitt mindre rom for folkelig deltakelse i bestemmelsesprosessene enn de sosiale bevegelsene ønsker. Dette har ført presidenten på konflikt med viktige sektorer deriblant fagforeninger, urbefolkningsorganisasjonene og miljøvernorganisasjonene. For urfolksorganisasjonene har regjeringens manglende vilje til dialog skapt problemer når spørsmål som vern versus utnyttelse av gruve- og oljeressurser og fordeling av vannressurser har vært opp til diskusjon. Spenningen var på sitt høyeste nivå i september 2009 da regjeringen la fram forslag til ny vannlov. Motstanderne, med blant de fleste store urfolksorganisasjonene, mente forslaget brøt med den nye grunnloven hvor det står at det offentlige skal ha kontroll over vannressursene. Loven som åpner for konsesjonsregulering av vannressurser, setter grenser for lokalsamfunnenes muligheter for deltakelse i fordeling av vannressursene, og gir mulighet for å prioritere industrielle brukere og gruvedrift. Dette har ført til en rekke konflikter og streiker som tilslutt tvang regjeringen til forhandlingsbordet og samtaler. Samtalene førte ikke noen vei og er per i dag er innstilt, etter at myndighetene stengte ned en shuar-drevet radiostasjon etter anklager om at de oppfordret til vold. Tøffe kamper innad i det politiske systemet i forhold til å etablere nye institusjoner og utvikle lovverk, hvor presidenten har stått uten den samlende kraften til de sosiale bevegelsene og urbefolkningen i ryggen, sammen med økende kriminalitet og lengre perioder med strømrasjonering har gitt kraftige fall i presidentens popularitet den siste tiden. Fra omkring 70 % popularitet i begynnelsen av året, var den falt til 35-40% ved utgangen av Tiltross for de indre problemer i Ecuador har de regionale initiativene hatt stort fremgang, med blant annet SUCRE-systemet som er i gang innenfor ALBA. Dette åpner for viktige muligheter, samtidig som vi bør følge og støtte opp om prosessen i retning av et mer demokratisk og rettferdig samfunn.

13 El Salvador Nesten ett år etter FMLN og Mauricio Funes historiske seier under presidentvalget i mars 2009 er det flere tegn på forandringer i El Salvador. De mest synlige endringene har hittil skjedd i den politiske situasjonen. For første gang sitter venstresida med makta i landet som har vært preget av autoritære høyreregimer og statskupp. I kjølvannet av FMLNs seier har det tidligere regjeringspartiet ARENA opplevd store interne problemer. Omtrent en tredjedel av partiets parlamentsrepresentanter har brutt ut av partiet, og tidligere president Antonio Saca ble utvist fra partiet i desember FMLN, som ikke har flertall i parlamentet, har utnyttet splittelsen på høyresida for å få større gjennomslag for sin politikk. FMLN på sin side framstår som sterkere og mer forent enn på lenge. Samtidig finnes enkelte uenigheter mellom partiet og president Mauricio Funes, særlig knyttet til ideologiske spørsmål og forholdet til ALBA. Den økonomiske krisen er fortsatt merkbar i El Salvador. Det forventes lav økonomisk vekst også i Regjeringen har iverksatt en rekke sosiale tiltak, som gratis utdeling av uniformer og mat til elevene i barneskolen hvor de har oppfordret folk til å danne kooperativer for produksjon av uniformer og salg av mat. Viktige steg mot en ny skattereform er også tatt, og den nye regjeringen har avslørt flere tilfeller av korrupsjon under den forrige regjeringa. Funes har også startet byggingen av nye boliger til ofrene fra orkanen Ida som herjet i november Vold og kriminalitet er en av de viktigste utfordringene den nye regjeringa står overfor. Så langt har den ikke klart å sette i verk tiltak som har gitt umiddelbare og synlige resultater, men dette krever også langsiktig jobbing og økte ressurser til politi og rettssystemet. Det sivile samfunn og sosiale bevegelser spilte en viktig rolle for FMLNs valgseier. Bedre organisering og koordinering er avgjørende for at det sivile samfunn kan styrke sin deltakelse. Særlig er bedre organisering innenfor fagbevegelsen viktig. FMLN og Mauricio Funes har fortsatt stor popularitet. Omlag 70 % av befolkningen mener Funes gjør en god jobb som president, og omlag halvparten av befolkningen støtter opp under FMLN. Dette reflekterer også det salvadoranske folkets håp om synlige endringer 18 år etter at borgerkrigen ble avsluttet. Guatemala Guatemala er et land med enorme sosiale forskjeller og en strukturell utestenging av det store flertall fra det politiske liv. Guatemala har og en majoritetsurbefolkning, som og opplever sosial, økonomisk og politisk utestenging i samfunnet. Alvaro Colom og hans regjering går nå inn i sitt 3 år med det de kaller sosialdemokrati og en tid for solidaritet. Det er ingen tvil om at hans regjering er den første på flere tiår som har gjort en innsats for de fattigste, noe som er viktig å verdsette gitt Guatemalas historie. Men det bør samtidig nevnes at de fleste initiativene er kraftig markedsrettet og har flere svakheter, i likhet med regjeringens helhetlige politikk. Noe av den sosiale politikken Colom har fått gjennom er gratis offentlig skole, og flere åpne helsesentre hovedsaklig på landsbygda, betingede pengeoverføringer til over mødre som sørger for å holde barna på skolen og på regelmessige helsesjekk og subsidiert gjødsel til småbønder. Han har og påbegynt så smått en opprydning blant korrupsjon og bandevirksomhet innenfor statlige institusjoner som politi, militære, innenriksdepartementet, og det er innført en ny lov som forbedrer

14 gjennomsiktighet i valg til offentlige stillinger, slik som til høyesterett. Solidaritetsregjeringen møter imidlertid på mange interne utfordringer, som manglende økonomi og lite velfungerende institusjoner. Den største utfordringen som gjenstår er fortsatt skattereform, et foreslått musesteg på vei mot en mer rettferdig fordelingspolitikk. Dette er også punktet på agendaen som møter størst motstand, særlig fra den økonomiske eliten og gjennom massemedier. Etter to år og flere runder i Kongressen blir forslaget fortsatt ikke vedtatt. I løpet av 2010 vil det politiske landskap i stor grad være preget av den forestående valgkampen i 2011, noe som kan gi utslag i lovgivning og vedtak med mål om å sikre velgere. Det eneste noenlunde stabile venstrepartiet i landet og tidligere geriljabevegelse, URNG, ser ut til å dø ut etter neste valg, noe som vil representere en stor politisk utfordring. Til tross for partiets mange svakheter og problemer som har det vært det eneste partiet som har holdt en venstreprofil. Urfolkspartiet Winaq med Rigoberta Menchú rekrutterer godt og holder en meget sterk urfolks-kosmovisjon-profil, men har til nå ikke uttalt seg om de større gjennomgående temaene som ideologi og økonomisk politikk. Guatemala sliter med et svakt rettsvesen, korrupsjon og omfattende organisert kriminalitet. I de siste årene har det blitt registrert rundt 5000 drap per år med 98 % straffefrihet. Den organiserte kriminaliteten og narkobandene har lenge infiltrert staten og opererer uhindret. FN kommisjonen mot straffefrihet (CICIG) har oppnådd mye viktig innenfor sitt felt, og har kommet langt i å avsløre organisert kriminalitet og narkotrafikk blant annet i politivesenet. CICIG spiller også en meget politisk rolle, som gir visse utfordringer i forhold til deres mandat, og et suverenitetsperspektiv. Det guatemalanske sivilsamfunnet ble kraftig svekket av borgerkrigen. Siden 2004 har de sosiale bevegelsene sakte men sikkert tatt opp sin mobiliseringsevne, med generalstreik og motstand mot CAFTA. Avstanden mellom staten, politiske aktører og sivilsamfunnet er fortsatt enorm, og politisk vold, undertrykkelse og kriminalisering av sosiale protester er et økende problem, særlig for den systemkritiske bevegelsen. Det siste året har de største demonstrasjonene og aksjonene i stor grad dreid seg om retten til jord, urfolks rett til selvbestemmelse og kamp mot naturressursutvinning som er lite bærekraftig, både økonomisk, sosialt og miljømessig, som storskala vannkraft og gruvedrift. Problemene rundt gruvevirksomhet som har ført til ødeleggelse av naturressursene og stor forurensing gjennom selskapet Montana Exploradora de Guatemala AS har og kommet frem i norske medier. Montana er heleid datterselskap av Goldcorp der Oljefondet har investeringer. Latin- Amerikagruppene krever at Oljefondet trekker seg ut av Goldcorp. I tillegg har Utdanningsforbundet i Guatemala (STEG) vist seg som en sentral politisk aktør, med stor mobiliseringsevne blant sine medlemmer. De opprettholdt en flere uker lang generalstreik blant lærere for både politiske og fagmessige mål. Flere fagforeninger og grupper går nå ut og uttaler seg sterkt i favør av Coloms foreslåtte skattereform, noe som kan komme til å bli et viktig verktøy i de politiske forhandlingene videre. Mange kamper gjenstår og landet står overfor store utfordringer i en videre demokratisering av samfunnet. Dette innebærer en nedbryting av strukturer som opprettholder den sosioøkonomiske ubalansen blant befolkningen, desentralisering av makten og styrking av den folkelige organiseringen. I løpet av 2010 er det flere ting som blir sentrale å følge med på i Guatemala. Gruvedrift, retten til jord og retten til naturressurser, urfolks rett til selvbestemmelse og implementering av ILO konvensjon 169 om disse temaene. Grunnlovsretten, Guatemala øverste politiske og

15 juridiske organ, vedtok i januar 2010 en dom som ga ILO konvensjon 169 hierarkisk nivå på linje med grunnloven. Den utgjør samtidig et toegget sverd grunnet uttalelser og dommer utgitt av samme instans tidligere, samtidig som den ikke anerkjenner tidligere rådføringer gjennomført i tråd med konvensjonen. Det blir dermed et veldig viktig tema å følge videre. Honduras Den 28. juni 2009 ble den honduranske presidenten Manuel Mel Zelaya kidnappet av maskerte militære styrker, som brøt inn i hans hjem i den honduranske hovedstaden Tegucigalpa. Kuppet skjedde etter at presidenten sammen med en rekke sosiale organisasjoner startet en prosess for en grunnlovgivende forsamling i landet. Presidenten ble i hemmelighet sendt til Costa Rica. Militæret bortførte også andre ministere i regjeringen til Zelaya. Mens militæret gjennomførte tiltak for å sikre seg kontroll i landet, erklærte den honduranske nasjonalforsamlingen presidenten for nasjonalforsamlingen Roberto Micheletti Baín, som den nye honduranske presidenten. Kuppet skjedde etter at president Zelaya nektet å akseptere en kjennelse fra honduransk Høyesterett, som gikk utover mandatet sitt som dømmende makt, og beordret gjeninnsettelsen av General Romeo Vásquez, forsvarssjefen i Honduras. Presidenten hadde tidligere avskjediget Romeo Vásquez, etter at generalen hadde motsatt seg til bestemmelse PCM og nektet å distribuere valgmateriale for en ikke-bindende rådgivende meningsmåling. Artikkel 272 i den honduranske grunnloven forplikter de honduranske væpnede styrker til "forvaring, transport og overvåkning av valgmateriale og sikkerhetsspørsmål som angår valgprosessen etter retningslinjene spesifisert av landets valgnemnd". I tillegg spesifiserer artikkel 272 og 245 i den honduranske grunnloven at de honduranske væpnede styrker er "en profesjonell, apolitisk, lydig og ikke-rådgivende myndighet, som svarer til den øverstkommanderende presidenten i republikken". Videre er de væpnede styrker forpliktet til å forsvare "republikkens integritet og suverenitet, samt fred, ro og orden i følge rettsreglene grunnloven fastsetter". General Vásquez mente at den ikke-bindende meningsmålingen var grunnlovsstridig, til tross for at artikkel 5 i Lov om folkelig deltakelse fra 2006 slår fast at alle statsmaktene kan rådføre seg med sivilsamfunnet generelt, innbyggerne i en kommune, by eller tettsted, foreninger, lag eller organiserte samfunnsgrupper, som kan uttrykke meninger og formulere forslag til hvordan løse samfunnsproblemer. Resultatene er ikke-bindende, men representerer elementer som den innkallende myndighet kan ta i betraktning for å utforme sin politikk. Det oppsto en konstitusjonell krise da General Vásquez fikk støtten til Nasjonalforsamlingen og Valgrådet i tillegg til støtten han allerede hadde i Høyesterett og de honduranske væpnede styrkene. Alle argumenterte at meningsmålingen til president Zelaya var i strid med artikkel 5 og 374 i den honduranske grunnloven, til tross for at bestemmelse PCM ikke hadde blitt formelt behandlet i retten Juzgado de Letras de lo Contencioso Administrativo. Denne retten hadde brutt dets mandat og erklært at den ikke skulle behandle flere saker angående den ikke-bindende rådspørringen. Samme institusjon hadde nektet advokatene til presidenten å delta i prosessen som førte til denne avgjørelsen. Artikkel 374 i Grunnloven spesifiserer at det ikke er mulig å reformere Grunnloven angående styresett, landets grenser, persidentperioder og muligheten for å bli gjenvalgt som president. Grunnlovsartikkel 5 slår fast at det ikke er mulig å innkalle til bindende folkeavstemninger for å reformere artikkel 374. Bestemmelse PCM innkalte derimot til en ikke-bindende