Norrøn grammatikk i hovuddrag

Transkript

1 Norrøn grammatikk i hovuddrag

2

3 Odd Einar Haugen Norrøn grammatikk i hovuddrag Preliminær utgåve Bergen 2009

4 Odd Einar Haugen Preliminær utgåve, 15. september 2008 Revidert utgåve, 16. juni 2009 Den preliminære utgåva vart revidert på nokre mindre punkt og på nytt lagt ut på nettet 15. januar 2009 (ytterlegare revidert 23. januar 2009, 10. mars 2009 og 16. juni 2009). Karin Fjellhammer Seim, Trondheim, og Astrid van Nahl, Vettelschoß, skal ha mange takk for at dei har gjort forfattaren merksam på feil og uheldige døme i teksten. Takk også til Ivar Berg, Trondheim, for å ha peika på feil i framstillinga. Sats: Odd Einar Haugen Skrift: Andron Corpus (tekst), Gill Sans (titlar) og Myriad Pro (figurar) Omslag: Bas Vlam Trykt hos Allkopi, Bergen Forfattaren av boka har motteke stønad frå Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

5 Innhald Forord Kap. 1 Bakgrunn Kap. 2 Lydlære Kap. 3 Ord og reglar Kap. 4 Substantivisk bøying Kap. 5 Gradbøying Kap. 6 Adjektivisk bøying Kap. 7 Pronominell bøying Kap. 8 Verbal bøying Kap. 9 Valens og rammer Kap. 10 Leddstilling og kongruens Kap. 11 Omformingar Kap. 12 Kategoriar Ordliste Ordregister

6 Forkortingar og teikn adj. = adjektiv adv. = adverb a(kk). = akkusativ bl.vb. = blanda verb d(at). = dativ det. = determinativ dvs. = det vil seie el. = eller f. = feminint substantiv fem. = feminin genus fig. = figur g(en). = genitiv ind. = indikativ inf(in). = infinitiv jf. = jamfør kap. = kapittel k(on)j. = konjunktiv kl. = klasse m. = maskulint substantiv m.a. = mellom anna mask. = maskulin genus n. = nøytralt substantiv n(om). = nominativ norr. = norrønt nøytr. = nøytral genus obj. = objekt part. = partisipp perf. = perfektum pers. = person pl(ur). = plural(is) pp.vb. = preterito-presentisk verb pred. = predikativ prep. = preposisjon pres. = presens pret. = preteritum pron. prop. sbj. s(in)g. st.vb. sv.vb subj. tilsv. t.d. urn. utg. vb. vs. vsa. = pronomen = proprium (eigennamn) = subjunksjon = singular(is) = sterkt verb = svakt (lint) verb = subjekt = tilsvarar = til dømes = urnordisk = utgåve = verb = versus, motsett = ved sida av * rekonstruert eller uakseptabel u-omlyd + i-omlyd > utviklar seg til (diakront) går til (i regelformuleringar) ~ vekslingar, t.d. vatn ~ vǫtn = likeverdige former nesten likeverdige former eksempel følgjer tilvisingsteikn i ordliste skiljeteikn mellom eksempel skiljeteikn innanfor ein paragraf [... ] teikn i lydskrift etter IPAalfabetet ˈ... primærtrykk ˌ... sekundærtrykk sentralt paradigme mindre viktig paradigme

7 Forord Denne grammatikken er ei kortare utgåve av Grunnbok i norrønt språk (4. utg. 2001), som med sine 320 sider kjennest for stor for mange. Her er sidetalet halvert, men det meste av innhaldet i grunnboka er på plass, trass i nedskjeringa. Det som eg først og fremst har teke ut, er dei allmenne delane av grunnboka, som i si tid vart skriven med tanke på fjernstudentar som ikkje hadde noko grunnlag i språkvitskap. Dernest er ein del av den syntaktiske teorien skoren ned, særleg omtalen av dei semantiske rollene. Men disposisjonen er den same, nummereringa av dei fonologiske reglane like eins. Målet har vore at dei to bøkene skal vere på talefot, og at dei lesarane som har arbeidd med den kortare utgåva, skal kunne gå til grunnboka og finne fyldigare omtale av mange trekk i grammatikken. Ettersom dei allmenne delane er skorne så sterkt ned, har eg valt å leggje til ei ordliste med forklaringar på dei språkvitskaplege termane i boka. Det er ikkje brukt fonemskrift i denne grammatikken, slik som i grunnboka, utan at eg trur det er så stort tap med det. Det vi kallar klassisk norrønt frå 1200-talet har ein svært lydrett ortografi, slik at skriftbiletet ligg tett opp til talespråket slik det ein gong var. Derfor er det ikkje så mykje å vinne ved å leggje til fonemskrift, i motsetnad til omtalen av dei fleste moderne språk, der det kan vere stor avstand mellom uttale og ortografi. I denne grammatikken har eg valt å bruke lengdeteikn over alle lange vokalar, også ǽ. Slik gjorde Adolf Noreen det i sin Altnordische Grammatik (siste utgåve 1923) og slik er det gjort i Ordbog over det norrøne prosasprog (København 1989 ). Men lesarane må vere merksame på at enn så lenge har nesten alle tekstutgåver æ utan aksent (slik også grunnboka), og den lange ǿ er ofte attgjeven med teiknet œ (t.d. i serien Íslenzk fornrit). I denne grammatikken ser altså dei lange vokalane slik ut: á, é, í, ó, ú, ý, ǽ, ǿ. Alle illustrasjonane er nyteikna for denne utgåva, og oversynet over vokalsystemet og omlydane er nokre stader gjort enklare. Nytt er det også at grammatikken er utstyrt med fargar på paradigma, slik at dei viktigaste paradigma har mørkare farge. Formlæra er forenkla nokre få stader, men har det same målet som i grunnboka, at bøyingssystemet skal vere nesten fullstendig dekt. Ordregisteret

8 8 Forord er av den grunn lengre enn det ein finn i tilsvarande innføringsgrammatikkar. Slik sett plasserer denne grammatikken seg ein stad mellom dei kortaste innføringsbøkene og dei store, heildekkjande grammatikkane. Både grunnboka og denne grammatikken byggjer på standardverka i faget, som er Marius Nygaard, Norrøn syntax (1905), den før nemnde Adolf Noreen Altnordische Grammatik og Ragnvald Iversen, Norrøn grammatikk (1923, revidert 1973). Eg kan seie det same i dette forordet som eg skreiv i grunnboka, nemleg at eg gong på gong har fått sanne ordtaket om at dei gamle er eldst. Den som gjev seg i kast med å skrive om norrønt språk, har eit uvanleg godt fundament å stå på, og det er få spørsmål som desse standardverka ikkje gjev svar på. Eg har snarast sett det som mi oppgåve å forenkle og omtolke den tradisjonelle framstillinga der eg har vore i stand til det. I lydlæra har eg også i denne grammatikken lagt vekt på å skilje mellom ei diakron og ei synkron framstilling. Omlyd blir såleis presentert både som eit språkhistorisk fenomen og som ein synkron realitet i norrønt. I morfologien har eg gjeve avkall på den tradisjonelle klasseinndelinga på grunnlag av dei urnordiske stammesuffiksa, og i staden lagt til grunn ei synkron inndeling. Denne inndelinga er elles basert på bøyingstypologi og ikkje på ordklasser, som hittil har vore det vanlegaste. Men det er i praksis fullt samsvar mellom den historisk baserte inndelinga og mi inndeling, og til hjelp for dei som kjem til å arbeide med eldre litteratur på feltet, har eg føydd til namna på dei tradisjonelle klassene i parentes. I syntaksen har eg henta nesten alle døma frå typiske pensumtekster, og heile vegen har eg føydd til omsetjing. Så langt råd er, har eg følgt terminologien i Jan Terje Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo, Norsk referansegrammatikk (1997). I forordet til grunnboka har eg takka dei som inspirerte meg og hjelpte meg med arbeidet, og eg skal ta opp att desse namna her, denne gongen i alfabetisk rekkjefølgje: Jardar Eggesbø Abrahamsen, Bjarne Fidjestøl, Kristian Emil Kristoffersen, Olav Nedrebø, Helge Sandøy, Karin Fjellhammer Seim og Arne Torp. I samband med denne utgåva skal eg føye Torodd Kinn til lista; han har lese gjennom manuset med redaksjonelt falkeblikk og berga meg frå fleire mistak (men skal ikkje ha skulda for det som står att). Til slutt skal eg få takke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), som gav meg eit stipend som har gjort at eg har kunna koste litt ekstra på denne preliminære utgåva, ikkje minst eit omslag som kalligrafen Bas Vlam har ansvaret for. Det er inspirert av den eldste norske boka vi har, AM frå kort etter Bergen, 15. september 2008 Odd Einar Haugen

9 1 Bakgrunn Norrønt språk 1 Avgrensing og inndeling. Norrønt er det språket som vart talt og skrive i Noreg og på Island i mellomalderen, forutan i dei andre norrøne busetnadene (Grønland, Færøyane, Shetland, Orknøyane, og delar av Hebridane, Man, Irland, Skottland og Nordvest-England). Bakover i tid blir grensa trekt rundt år 700 mot det eldre språksteget, urnordisk, og framover i tid mot mellomnorsk rundt år 1350 (svartedauden). Då den nye generasjonen av skriveføre etter svartedauden først overtok rundt 1370, har også dette årstalet vore brukt som grense mellom gammalnorsk og mellomnorsk. På Island, der språket utvikla seg mindre enn i Noreg, blir norrønt rekna like fram til 1500-talet. I vikingtida var det langt på veg eit felles språk i Norden, dǫnsk tunga, eller dansk tungemål, som det er kalla hos Snorre Sturlasson. Enkelte dialektskilnader var det likevel, og vi skil såleis mellom ei austnordisk og ei vestnordisk grein av nordisk språk. Til austnordisk høyrer gammaldansk og gammalsvensk, og til vestnordisk høyrer gammalnorsk og gammalislandsk, som vist i fig. 1:1. Heilt fram til byrjinga på 1400-talet var den språklege og litterære fellesskapen mellom Noreg og Island så klar at det er naturleg å tale om eit felles norrønt språk og ein tilsvarande felles litteratur. Etter kvart auka derimot avstanden til dansk språk, og frå rundt 1100 kan vi truleg rekne med ei ny inndeling av dei nordiske språka. Dansk skilde seg då såpass klart frå dei andre nordiske språka at ein kan skilje mellom ei sørnordisk grein (dansk) og ei nordnordisk grein (islandsk, norsk og svensk), som vist i fig. 1:2. Dette var situasjonen i høgmellomalderen, altså i perioden Det er frå denne tida vi har dei fyldigaste litterære kjeldene. Det er også på denne tida at vi talar om klassisk norrønt språk. 2 Runealfabetet. Vår kjennskap til norrønt språk byggjer på ei rik samling av skriftlege kjelder, særleg etter innføringa av det latinske alfabetet på slutten av 1000-talet. Før ca har vi likevel ikkje overlevert anna enn runeinnskrifter. Det eldre runealfabetet på 24 teikn gjekk av bruk på 700-talet og vart skift ut med

10 10 Kap. 1 Fig. 1:1 Inndeling av dei nordiske språka før ca eit alfabet på berre 16 teikn, det yngre runealfabetet. Dei eldste norrøne tekstane er på få unntak nær skrivne med dette alfabetet. Eggja-steinen, der innskrifta er i eldre runer, medan språket må kallast norrønt, står i ei mellomstilling. Frå 1000talet av vart ein del teikn i det yngre runealfabetet forsynte med punkt (punkterte eller stungne runer), slik at talet på runeteikn auka og på lag fall saman med bokstavteikna i det latinske alfabetet. Det yngre runealfabetet vart brukt gjennom heile den norrøne språkperioden, noko ei rekkje funn frå Bryggen i Bergen viser. 3 Innføringa av det latinske alfabetet. I Noreg vart det latinske alfabetet teke i bruk for å skrive norrønt språk ein gong på 1000-talet, kan hende i styringstida til Olav Kyrre (konge ). Innføringa skjedde truleg noko seinare på Island; vinteren veit vi at islendingane skreiv ned lovene sine, men det kan vere at det latinske alfabetet også her vart teke i bruk noko før Engelsk hadde då vore skriftfest med latinske bokstavar i fleire hundre år. Den norrøne skriftfestinga skjedde under engelsk påverknad i samband med den kristne misjonen. I gammalengelsk vart alfabetet utvida med to teikn, som også vart overtekne i nor-

11 Bakgrunn 11 Fig. 1:2 Inndeling av dei nordiske språka ca rønt. Det første av desse, þ ( thorn ), vart lånt frå runealfabetet. Det var ein ustemt dental frikativ, som i moderne engelsk thing, norrønt þing. Det andre teiknet var ð ( eth eller stungen d ), ein stemt dental frikativ, som i moderne engelsk that, norrønt stað. Både i engelsk og norrønt vart aksentar (lengdestrekar) brukte for å markere lang vokal, t.d. á. I norrøn skrift vart det også innført eit særleg vokalteikn, ǫ ( o med kvist ) for ein låg, bakre, runda vokal med uttale om lag som moderne norsk å. 4 Bruksområde for alfabeta. I høgmellomalderen vart runene hovudsakleg brukte i daglegdagse samanhengar, til å risse inn eigarmerke og korte meldingar på ulike tregjenstandar. I det skriftlege materialet elles er det det latinske alfabetet som er brukt. Dei to alfabeta ser ut til å ha hatt kvart sitt virkefelt runealfabetet til den daglege bruk, der kniven var nærast for hand, og det latinske alfabetet for større og varigare tekstar. Det latinske alfabetet vart skrive med penn og blekk på pergament, slik brev og bøker vart laga i utlandet. Det finst nokre få pergamenthandskrifter som er skrivne med runer, men det var reine unntak.

12 12 Kap. 1 5 Normalisert og unormalisert ortografi. Det fanst ingen instans som la ned strenge normer for skriftspråket i norrøn tid. Skrivekunsten var ikkje allmenn, men avgrensa til enkelte skriftsentra, i tilknyting til kloster og andre kyrkjelege sentra i og utanfor byane, statsapparatet rundt det kongelege kanselliet og ein og annan storgard. Sjølv om kvart skriftsenter heldt oppe ei viss standardisering av skriftspråket, viser likevel handskrifts- og brevmaterialet ortografisk og språkleg variasjon på mange punkt. I dei unormaliserte tekstutgåvene er ortografien i kvart handskrift kopiert nøyaktig. Kjeldekritiske krav gjer at språkforskarar og historikarar gjerne brukar slike utgåver, om dei ikkje då studerer sjølve handskriftet, anten i original eller i fotografi (faksimileutgåve). Ulempa er at desse utgåvene er vanskeleg tilgjengelege og gjev lesarane lita hjelp på vegen. Av praktiske grunnar har det derfor nedfelt seg ein normalisert ortografi for norrønt språk. Dette skjedde på og 1800-talet under påverknad av nyare islandsk ortografi, og det er denne ortografien vi møter i grammatikkar, ordbøker og dei fleste tekstar. 6 Uttale. På Island og i fleire andre land er det tradisjon for å lese norrønt med nyislandsk uttale. I Noreg har det vore vanleg å bruke ein tilpassa moderne norsk uttale. Det er faktisk slik at vokalsystemet i norsk har endra seg mindre enn i islandsk, og såleis dannar eit brukande, om ikkje fullgodt utgangspunkt. Konsonantsystemet krev derimot litt ekstra innsats, for her må vi vere særleg merksame på teikna þ, ð, f og g (sjå nedanfor). Den beste løysinga er likevel å ta sikte på ein historisk korrekt uttale, så langt denne lèt seg rekonstruere. Vi reknar at den norrøne normalortografien gjev eit svært dekkjande bilete av uttalen då det latinske alfabetet vart innført og i fleire hundre år framover, herunder den klassiske perioden på 1200-talet. Som hovudregel kan ein uttale norrønt i samsvar med skriftbiletet, men med følgjande avvik: á som moderne norsk å (runda uttale av a). ð som opningslyden i engelsk that. ey som moderne norsk øy (jf. den nyare skrivemåten Frøya for gudinna Freyja). f i framlyd (fara) og ved dobbelskriving (offra) som moderne norsk f. i innlyd (sofa) og utlyd (líf) som moderne norsk v. g i framlyd (gera), ved dobbelskriving (liggja) og etter n (langr) som moderne norsk g, dvs. som lukkelyd (plosiv). elles i innlyd og utlyd som g i nyislandsk saga, dvs. som frikativ (prøv å uttale norsk g utan fullt lukke). h som i moderne norsk, bortsett frå føre l, n, r og v, då vi reknar med at han hadde frikativ uttale.

13 Bakgrunn 13 j som moderne norsk j, men med separat uttale også i konsonantsamband (kj, sj, skj, stj, tj). o bør uttalast som ein mellomhøg, bakre vokal, om lag som den kontinentale o i tysk. I moderne norsk har dei fleste dialektar denne uttalen i ord som sopp og voks. Denne uttalen gjeld både o og ó. r som rulle-r. Skarre-r var ukjend i norrøn tid, anna enn kan hende som talefeil (lyden kom truleg inn i norske dialektar frå 1700-talet av). þ som opningslyden i engelsk thing. u bør uttalast som ein høg, bakre vokal, om lag som den kontinentale u i tysk. I moderne norsk har dei fleste dialektar denne uttalen i ord som ung og bukk. Denne uttalen gjeld både u og ú. ǿ som moderne norsk ø. ǫ som ein låg, bakre, runda vokal om lag som moderne norsk å, kan hende ikkje fullt så låg (jf. utviklinga av orda ǫsp > osp og ǫl > øl det første ordet har i dei fleste dialektane fått ein å-lyd, [ɔsp], det andre ein ø-lyd, [ø:]). I norrøn tid skal vi likevel rekne med at vokalen hadde låg uttale. To konsonantsamband blir som oftast noterte med berre eitt teikn: x z svarar til konsonantsambandet ks, t.d. lax = laks m. laks. svarar til konsonantsambanda ts, ds og ðs, t.d. brauzk = brautsk (av brjóta st.vb. bryte ), helzk = heldsk (av halda st.vb. halde ) og kvezk = kveðsk (av kveða sv.vb. kvede, seie ). Utover uttalen av dei enkelte lydane skal ein også vere merksam på stavingsforholda i norrønt. I trykktung stilling kunne stavingane vere korte, normallange og overlange: vera kort vokal + kort konsonant = kort staving bít lang vokal + kort konsonant = normallang staving skinn kort vokal + lang konsonant = normallang staving nátt lang vokal + lang konsonant = overlang staving I dag har dei aller fleste norske dialektar berre lange stavingar i trykktung stilling. For å få til ei kort staving kan vi gjerne jamføre med engelsk uttale, t.d. av city. Dei fleste dialektane har elles overlange stavingar i enkelte innlånte ord, t.d. påske, og dei har også overlange stavingar dersom ein reknar med bøyingsendingar, t.d. leigd, lånt o.l. 7 Lydskrift og fonemskrift. I dette og det neste kapitlet blir IPA-lydskrift brukt for å forklare uttalen av enkelte språklydar. Lydskrift står alltid i hake-

14 14 Kap. 1 parentesar, t.d. [ø:]. IPA-lydskrifta følgjer langt på veg ortografien i dei europeiske språka som brukar det latinske alfabetet, t.d. kan det norske ordet gata attgjevast som [ga:ta] i IPA-lydskrift, der det berre er lagt til eit kolon for å vise at den første vokalen i ordet er lang. Men det er også ein del teikn som treng nærmare forklaring. I denne grammatikken gjeld det desse teikna: ɔ låg, runda vokal, tilsv. å i moderne norsk ɣ frikativ g, dvs. g uttalt utan fullt lukke, framleis brukt i islandsk ɡ plosiv g, dvs. g med fullt lukke, tilsv. g i gate i moderne norsk ç palatal frikativ, tilsv. kj i standard norsk kjenne (før samanfallet med skj-lyden i skjenne, som no skjer i mange norske dialektar; framlyden i skjenne blir notert med teiknet ʃ i IPA-lydskrifta) ʁ uvular frikativ, tilsv. skarre-r i moderne norske dialektar ʋ labial approksimant, tilsv. w i engelsk water ŋ velar nasal, tilsv. ng-lyden i moderne norsk lang r alveolar trill, dvs. ein r-lyd uttalt med rulling, tilsv. dei fleste norske dialektar ɾ alveolar tapp, dvs. ein r-lyd uttalt med berre eitt slag : markering av lengd på føregåande vokal eller konsonant ˈ primærtrykk, plassert føre stavinga, t.d. ˈkaste i moderne norsk ˌ sekundærtrykk, også dette føre stavinga, t.d. ˈraudˌvin i moderne norsk Eit fullt oversyn over IPA-alfabetet finst i ei rekkje innføringsbøker, og kan lett lastast ned frå nettet ved å søkje på The International Phonetic Alphabet. Vi brukar ikkje fonemisk notasjon med skråstrekar i denne boka, ettersom den norrøne normalortografien har eit nesten perfekt samsvar med den fonematiske analysen av norrønt. I staden brukar vi kursiv; såleis er Konsonanten /g/ kunne uttalast både [ɡ] og [ɣ] formulert slik her: Konsonanten g kunne uttalast både [ɡ] og [ɣ]. I attgjeving av urnordiske ord blir teiknet ʀ brukt, t.d. i 17.2, *sofiʀ > søfr. Denne lyden er dels tolka som ein r-lyd og dels som ein stemt s, [z]. Under alle omstende fall han saman med den ordinære r mot slutten av urnordisk tid, slik at norrønt berre har lyden r. Vidare er teiknet w brukt i urnordisk; det er ein labial approksimant, [ʋ], som i norrønt er attgjeven med v, jf. 17.1, *wigan > vega.

15 2 Lydlære Det samtidige blikket 8 Synkroni. Den synkrone fonologien tek sikte på å gje ei samtidig framstilling av lydsystemet i norrønt. Men då den norrøne språkperioden strekkjer seg over mange hundre år, seier det seg sjølv at det må gjerast eit val innanfor dette vide tidsrommet. Vi har relativt få språklege kjelder til eldre norrønt, og fleire trekk ved dette språksteget er framleis uavklara. Frå midten av 1100-talet flyt kjeldene langt rikare, og på 1200-talet får vi eit breitt og representativt bilete av norrønt språk. Det som vi har kalla klassisk norrønt språk ( 1), kan tidfestast til midten av 1200-talet. Det er dette språksteget som ligg til grunn for den norrøne normalortografien, og det er dette språksteget vi skal leggje til grunn i omtalen av den synkrone fonologien. Vokalsystemet 9 Vokalsystemet. I norrønt skil vi mellom eit trykktungt og eit trykklett system. Det trykktunge systemet omfattar både monoftongar og diftongar, det trykklette berre monoftongar. Dei trykktunge vokalane står i stavingar som har trykk (primærtrykk eller sekundærtrykk), medan dei trykklette vokalane står i stavingar utan trykk. Då rotstavinga i eit ord alltid har trykk, blir dei trykktunge vokalane gjerne kalla rotvokalar. Bøyingsendingane har ikkje trykk, og dermed blir dei trykklette vokalane også kalla endingsvokalar. På grensa mellom vokal- og konsonantsystemet står halvvokalane j og v. Etter uttalen er dei å rekne som vokalar, etter distribusjonen som konsonantar. Her fører vi dei opp i lag med vokalane. 9.1 Trykktunge vokalar. Klassisk norrønt hadde 16 trykktunge vokalar, som vist i fig. 2:1. Dette systemet er ikkje fullstendig symmetrisk, med di ǽ berre er lang og a berre er kort. Dei andre vokalane kan vere både lange og korte. I eldre norrønt reknar vi med at vokalsystemet var fullstendig symmetrisk med ni lange

16 16 Kap. 2 og ni korte vokalar, men innan midten av 1200-talet fall dei korte e og æ saman, og det same gjorde dei lange á og (jf. 18). Vi reknar med at uttalen av dei fremre vokalane i norrønt stort sett var som uttalen av dei tilsvarande lange vokalane i standard austnorsk talemål. Dei bakre vokalane hadde truleg ein meir bakre eller låg uttale. Såleis vart både u og ú uttalte om lag som vokalen i standard austnorsk bukk, o og ó om lag som i standard austnorsk sopp, medan ǫ og á (samanfallet av á og ) truleg hadde ein endå lågare uttale, om lag som i engelsk port eller sunnmørsk båt. Fig. 2:1 Dei trykktunge vokalane i norrønt I gammalislandsk skjedde det to vokalsamanfall på 1200-talet: Først fall ø og ǫ saman, og noko seinare ǿ og ǽ. I nyare islandsk er samanfallet av ø og ǫ attgjeve med teiknet ö (t.d. öx øks og ör pil ), og samanfallet av ǿ og ǽ med teiknet æ (t.d. bæn bøn og mæla seie ). Den norrøne normalortografien held oppe begge skilnadene øx vs. ǫr og bǿn vs. mǽla. 9.2 Diftongar. Norrønt har tre diftongar i trykktung stilling, ei, au og ey. Den siste diftongen hadde runda uttale, [øy]. Alle diftongane er lange. Fig. 2:2 Diftongane i norrønt

17 Lydlære Trykklette vokalar. I trykklett stilling har norrønt berre dei tre korte vokalane i, a og u. Som nemnt ovanfor står dei trykklette vokalane typisk i bøyingsendingar, og er derfor kalla endingsvokalar. Fig. 2:3 Dei trykklette vokalane i norrønt 9.4 Halvvokalar. Norrønt har dei to halvvokalane j og v. Dei må reknast som høge og får dermed same plassering som tvillingbrørne i og u. Fig. 2:4 Halvvokalane i norrønt Skilnaden mellom i og j ligg i posisjonen deira: Vokalen i står i stavingskjernen og kan forlengjast (jf. bita sv.vb. og bíta st.vb.), halvvokalen j står utanfor og kan ikkje forlengjast. Dette uttrykkjer vi ved å seie at i er syllabisk og j asyllabisk. Skilnaden mellom u og v var av same slag: Vokalen u står i stavingskjernen (og kan forlengjast), medan v står utanfor (og kan ikkje forlengjast). Det vil seie at u er syllabisk og j asyllabisk. I løpet av norrøn tid miste v rundinga og fall saman med den stemte varianten [v] av konsonanten f. I handskriftene kan ein såleis finne både gefa og geva for normalortografiens gefa st.vb. gje. Konsonantsystemet 10 Konsonantsystemet. Vi reknar at norrønt hadde 14 konsonantar. Fig. 2:5 gjev ei oppstilling av dette konsonantsystemet, som ikkje er så ulikt det vi har enkelte dialektar av moderne norsk (t.d. i sørlandsdialektane). I skjemaet er h

18 18 Kap. 2 oppstilt som ein ustemt velar frikativ. Det er riktig nok framfor konsonantar som l, n og r, men føre vokalar hadde h skiftande artikulasjonsstad, og kan nærmast reknast som ein ustemt vokal. Merk at þ berre kan stå i framlyd, t.d. þing, medan ð berre kan stå i inn- og utlyd, t.d. maðr og boð. Konsonantane þ og ð finst ikkje lenger i moderne norsk. Den stemte lyden ð har forsvunne i talespråket, sauðr > sau, faðir > far, men han står ofte som stum d i skriftspråket, rauð > raud, stóð > stod. Den ustemte lyden þ har utvikla seg til t, þing > ting, bortsett frå i trykklette småord, der han er gått til d, þú > du. Fig. 2:5 Konsonantane i norrønt 10.1 Artikulasjonsstader. Inndelinga av artikulasjonsstadene tek utgangspunkt i den øvre artikulatoren, dvs. lepper, tenner og gane. I moderne norsk skil vi mellom bilabial og labiodental artikulasjonsstad (emne vs. evne). Vi har ikkje noko sikkert grunnlag for å dra dette skiljet i norrønt, og brukar derfor labial som felles nemning. Frikativane þ og ð hadde dental artikulasjon, medan plosivane t og d primært hadde alveolar artikulasjon, likesom i moderne norsk. Uttalen av g og k var velar, men med stort spenn føre fremre vokalar var uttalen nesten palatal, føre bakre vokalar velar. Det same er tilfellet i moderne norsk, men der har g og k blitt palataliserte føre fremre vokalar, gestr > gjest [jest] og kenna > kjenna [çen:a] Artikulasjonsmåtar. Plosivane i norrønt skil seg ikkje frå moderne norsk, men g [ɡ] kunne også ha frikativ uttale, [ɣ], slik han framleis har i islandsk. Vi kan ikkje seie sikkert om rullelyden r var ein trill, [r], eller ein tapp, [ɾ], i norrønt. Vi

19 Lydlære 19 brukar derfor rullelyd som felles nemning for trill og tapp. Det vi derimot kan seie sikkert, er at r ikkje vart uttalt med skarring, [ʁ]. Dét er ein nyare uttale, som i norsk neppe er eldre enn frå 1700-talet (jf. 6). Med grunnlag i artikulasjonsmåten kan dei norrøne konsonantane skipast i to hovudgrupper, obstruentar og sonorantar. Til obstruentane høyrer plosivane og frikativane, dvs. p, b, t, d, k, g, f, þ, ð, s og h. Dei blir artikulerte med fullstendig lukke eller tydeleg innsnevring, og dei er lite sonore. Til sonorantane høyrer nasalane, lateralane og rullelydane, dvs. m, n, l og r. Dei blir artikulerte med mindre grad av innsnevring, og tilsvarande høgare grad av sonoritet. Blant sonorantane dannar lateralen l og rullelyden r ei undergruppe med nokså lik sonoritet; dei blir gjerne kalla likvidar. Fig. 2:6 Gruppering av konsonantane i norrønt 10.3 Lengd. I framlyd var dei norrøne konsonantane alltid korte. I innlyd og utlyd kunne dei vere både korte og lange (geminerte). Unntak frå denne regelen er þ og ð, som var korte i alle stillingar. Det er heller ikkje mange døme på lang f (offr n.) eller b (ubbi m.) i norrønt. Frikativen h var alltid kort og kunne berre stå i framlyd. Unntak er samansetjiingar, t.d. úheill og jafnheill, men her er heill ei av stammene og i denne står h i framlyd Uttalevariasjon. Nokre av konsonantane hadde ulik uttale avhengig av stillinga i ordet: f Den labiale frikativen f hadde både stemt og ustemt uttale, i lydskrift uttrykt med [v] for den stemte lyden og [f] for den ustemte. Fordelinga var slik at i

20 20 Kap. 2 framlyd (forutan i geminat og i samband med ustemte konsonantar) var f ustemt, i innlyd og utlyd var han stemt: fara uttalt [fara] som f i moderne norsk far hafa uttalt [hava] som v i moderne norsk hav I løpet av norrøn tid fall den frikativen [v] saman med halvvokalen [ʋ], slik at f i gefa og v i vera vart tolka som variantar av den same lyden (fonemet) f. Dermed fekk [f] og [v] status som ulike konsonantar (fonem). Slik er det framleis i moderne norsk. g Konsonanten g hadde både plosiv og frikativ uttale, i lydskrift uttrykt med [ɡ] for den plosive lyden og [ɣ] for den frikative (jf. 10.2). Fordelinga var slik at i framlyd, i geminat (gg) og etter nasal var g plosiv, elles frikativ: gata uttalt [ɡata] som g i moderne norsk gate saga uttalt [saɣa] som g i nyislandsk saga I gammalnorske handskrifter vart den plosive g ofte skriven med teiknet g, t.d. gata, og den frikative med teikna gh, t.d. lagh. Føre ustemt konsonant vart motsetnaden mellom g og k oppheva (nøytralisert) i uttalen, som t.d. i ordparet lagt av leggja sv.vb. og lakt av lakr adj. I moderne norsk har g ikkje lenger nokon frikativ variant. Men g og k blir framleis nøytraliserte føre ustemt konsonant, jf. t.d. sagt [sakt] og frakt [frakt]. n Nasalen n vart uttalt [n], med unntak av i sambandet ng og nk. Der vart han uttalt [ŋ], men utan å bli fullstendig assimilert med etterfølgjande g eller k, t.d. ungr [uŋgr] og seinka [seiŋka]. Ortografi 11 Særdrag i norrøn skrift. Med berre nokre få unntak er den norrøne normalortografien ortofon, dvs. at det svarar eitt skriftteikn (grafem) til kvar språklyd (fonem). Her følgjer dei viktigaste avvika Vokallengd. I denne grammatikken blir lang vokal alltid attgjeven med lengdeteikn, mál n. mål, sak, hér adv. her, tíð f. tid, sól f. sol, hús n. hus, sýr m. purke, sǽll adj. sæl, lykkeleg og bǿn f. bøn. I dei fleste grammatikkar og tekstutgåver er det derimot ikkje brukt lengdeteikn over æ (sjølv om han er lang), og teiknet œ er ofte brukt i staden for ǿ. Ettersom æ og œ er så like (særleg i kursiv, t.d. i Times, æ og œ) og ettersom det er mest systematisk å bruke lengdeteikn over alle lange vokalar, er derfor ǽ og ǿ brukte i denne grammatikken.

21 Lydlære Konsonantlengd. Lang konsonant blir til vanleg attgjeven med dobbelskriving (geminat), også i korte ord. Der moderne norsk har kan hadde norrønt kann. I normalortografien, og særleg i Norrøn ordbok, ser ein derimot at lang konsonant ofte blir forenkla føre ny konsonant, t.d. fella, men feldi, og kenna, men kendi (jf. regel 4:3 s ). I denne grammatikken blir ikkje denne ortografiske regelen følgd, såleis heiter det fella og felldi, kenna og kenndi Dental eller alveolar + s. Dentale eller alveolare lydar + s blir til vanleg attgjevne med z, t.d. heldsk = helzk (av halda st.vb.), brautsk = brauzk (av brjóta st.vb.) og kastiðsk = kastizk (av kasta sv.vb.) Konsonantsambandet ks. Sambandet av k og s blir til vanleg attgjeve med x, t.d. laks = lax (av lax m.), øks = øx (av øx f.). Staving og trykk 12 Stavinga. Stavingskjernen er alltid ein vokal (monoftong eller diftong), medan stavingsframlyden og stavingsutlyden blir danna av ein eller fleire konsonantar. Det gjev fire typar: (1) bú, kló, sjau (framlyd + kjerne); (2) á, í, ey (kjerne); (3) bit, sól, spjót (framlyd + kjerne + utlyd); (4) ǫl, urð, egg (kjerne + utlyd). I trykktung stilling er vokalen alltid lang i opne stavingar, dvs. i type (1) og (2), medan han kan vere både kort og lang i type (3) og (4). I trykklett stilling er vokalen alltid kort Stavingsgrense. Det kan vere vanskeleg å dra grensa mellom kvar enkelt staving, både i norrønt og andre språk. I dei stavingsteljande versemåla i norrønt blir grensa mot neste staving alltid sett rett føre neste vokal, eller ved ordslutt. Eventuelle konsonantar føre vokalen blir ikkje medrekna. Ved samansette ord skal ein følgje samansetjingsgrensa. Nokre døme på metrisk stavingsdeling: sag-a, kall-a, bít-a, tung-ur, gestr, gest-ir, hest-in-um, lǫnd-un-um men likevel jarð-hús, hirð-maðr, ill-hug-aðr, kon-ung-a-bók Det må understrekast at desse reglane ikkje utan vidare fell saman med dei fonologiske stavingsgrensene. Såleis vil ein gjerne seie at kalla skal delast kal-la, tungur skal delast tun-gur [tuŋ-ɡur] osv. Av praktiske grunnar skal vi likevel leggje dei metriske stavingsgrensene til grunn i denne boka Stavingslengd. I trykktunge stavingar kan vokalen (V) og konsonanten (K) vere både korte og lange, slik at norrønt får tre stavingstypar: kort, normallang og

22 22 Kap. 2 overlang. Dette er vist i fig. 2:7, der dei trykktunge stavingane er framheva med halvfeit skrift. Merk at både geminatar (tt i nátt) og konsonantsamband (rð i hirð) tel som lang konsonantisme. Eventuelle konsonantar føre stavingskjernen blir ikkje medrekna i samsvar med Fig. 2:7 Stavingslengd i trykktunge stavingar Etter norrøn tid vart korte stavingar forlengde i trykktung stilling, medan overlange stavingar vart forkorta. Det inneber at alle trykktunge stavingar i moderne norsk er normallange. Unntak er dialektane i Nord-Gudbrandsdalen, som har korte stavingar, og dialekten i Setesdalen, som har overlange stavingar. I trykklette stavingar er vokalen (V) alltid kort, medan konsonanten (K) kan vere både kort og lang, som vist i fig. 2:8. Fig. 2:8 Stavingslengd i trykklette stavingar Ord med kort rotstaving, t.d. vera, kallar vi jamvektsord, og ord med lang rotstaving, t.d. kasta, kallar vi for overvektsord. Alt i norrøn tid reknar vi at jamvektsorda i austnorsk fekk likt trykk på dei to stavingane, ˈveˈra, medan overvektsorda hadde hovudtrykket på den første stavinga, ˈkasta. I mange norske dialektar har gamle jamvektsord utvikla seg ulikt frå overvektsord. I austnorske dialektar er såleis den utlydande vokalen i infinitiv redusert i langstava verb, men ikkje i kortstava: baka > baka, men kasta > kaste ( kløyvd

23 Lydlære 23 infinitiv ). I trøndske dialektar er reduksjonen endå sterkare, for her fell den utlydande vokalen heilt bort i dei langstava infinitivane: kasta > kast. 13 Trykk. Vi reknar at stavingane i norrønt kunne ha tre gradar av trykk. I desse eksempla markerer ein høgt plassert strek primærtrykk og ein lågt plassert strek sekundærtrykk: 1. stavingar med primærtrykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar, ˈgam-all 2. stavingar med sekundærtrykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar 3. stavingar utan trykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar, ˈgam-all I norrønt låg primærtrykket normalt på rotstavinga. Enkelte avleiingssuffiks, m.a. -and og -ótt, og den andre rotstavinga i samansetjingar, t.d. jafnheill, hadde truleg sekundærtrykk. Andre avleiingsuffiks, m.a. -al/-ul/-il, var trykklette, og det same var alle bøyingsendingane. Det historiske blikket 14 Diakroni. Den diakrone fonologien gjev ei historisk framstilling av fonologien, og fokuserer dermed på endringar. Her skal vi ikkje gje ei fullstendig diakron framstilling, men nøye oss med å forklare bakgrunnen for eitt sentralt trekk i den synkrone fonologien, nemleg vokalskifta. Desse er framleis synlege i den synkrone fonologien og er med på å skape variasjon i bøyinga, særleg av verb og substantiv, som desse eksempla viser: verb: substantiv: Norrønt gefa gaf gefit maðr menn Nynorsk gje(va) gav gjeve mann menn Tysk geben gab gegeben Mann Männer Engelsk give gave given man men Vokalskiftet er eit gjennomgåande trekk ved dei germanske språka. Dette gjeld m.a. tempus- og modusformer av sterke verb, og kasus- og numerusbøying av substantiv. I resten av dette kapitlet skal vi sjå på oppkomsten av desse vokalskifta. Avlyd og bryting 15 Avlyd. Avlyd er ei form for vokalskifte som kjem til uttrykk både i bøying og ordlaging i norrønt, t.d. i bøyinga av sterke verb som krjúpa kraup krupu

24 24 Kap. 2 kropit krype eller gjennom ordavleiingar som bjúgr adj. krokete baugr m. ring bugr m. bukt, krok bogi m. boge. Det har vore lansert fleire teoriar om korleis avlyden har oppstått, men fordi han ligg så langt tilbake i tid, og fordi vi manglar skriftlege kjelder frå denne tida, har det ikkje vore mogleg å nå fram til sikker kunnskap om bakgrunnen for avlyden. Her skal vi nøye oss med å slå fast at avlyd er ei særskild form for vokalskifte som vi finn restar av i alle dei germanske språka, norrønt og moderne norsk medrekna, særleg i verbbøyinga. Det vokalskiftet som avlyden har skapt i bøying og ordlaging, har tradisjonelt vore samla i avlydsrekkjer, dvs. faste rekkjer av skiftande rotvokalar.

25 Lydlære 25 Her har vi ført opp infinitiv, preteritum eintal (3. person), preteritum fleirtal (3. person) og supinum (akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp) av dei norrøne verba. Dei nynorske verba er oppførte med infinitiv, preteritum og supinum. Nynorsk skil ikkje lenger mellom eintal og fleirtal i verbbøyinga, og har lagt den norrøne eintalsforma til grunn for preteritum. I 2. rekkje blir rotvokalen på infinitivssteget realisert som jú føre f, p, g og k (dvs. føre labiale og velare konsonantar), og jó føre andre konsonantar. I 2., 3. og 4. rekkje var rotvokalen i perfektum partisipp opphavleg u, og føre nasal (som førekjem i 3. og 4. rekkje) står han framleis som u. Elles er han senka til o, truleg på grunn av a-omlyd (jf. 17.1). Av desse og andre grunnar er vokalvekslinga blitt svært omfattande. 16 Bryting. Ein karakteristisk lydovergang frå urnordisk til norrønt er bryting, som inneber at kort, trykktung e vart broten (dvs. segmentert) til ja i bestemte lydlege omgjevnader, t.d. urnord. *hertan > norr. hjarta n. sg. hjarte. I neste omgang kunne ja bli runda til jǫ ved u-omlyd, t.d. *hertun > *hjartu > hjǫrtu n. pl. (jf. 17.3). Tysk språk har ikkje bryting, noko som forklarar kvifor vi har former som Herz, eben, Erde i tysk, og hjarta, jafn, jǫrð i norrønt. Brytinga er heller ikkje fullstendig gjennomført i norsk; såleis har 1. person av det personlege pronomenet både ubrotne former (eg, e, i) og brotne former (je, jæi). Vi reknar at dette ordet har utvikla seg frå forma *eka i urnordisk til ek (ubroten form) i vestnordisk og jak (broten form) i austnordisk, som framleis er eit dialektskilje i norsk og i dei nordiske språka (svensk jag og dansk jeg vs. nynorsk eg). I norrønt er brytinga ikkje lenger verksam. Men enkelte avvik i bøyingssystemet blir lettare å forstå med bakgrunn i denne lydovergangen. Det gjeld for det eine nokre sterke verb av 3. klasse som har fått overgangen e > ja i enkelte former på presenssteget, t.d. urnord. *helpan > norr. hjalpa hjelpe (jf. tysk helfen), urnord. *bergan > norr. bjarga berge (jf. tysk bergen). For det andre gjeld det nokre sterke maskuline substantiv i u-klassa, som har brotne former, fjǫrðr, skjǫldr m.fl. Desse orda hadde rotvokalen e i urnordisk, *ferðuʀ og *skelduʀ, men på grunn av bryting og andre lydovergangar er denne vokalen erstatta med nye vokalar i alle dei norrøne bøyingsformene. I denne grammatikken skal vi derfor rekne ja som rotvokalisme i slike substantiv (jf. 28). Omlyd 17 Bakgrunn. Omlyd er ei svært viktig form for vokalskifte, både i bøying og ordlaging. Omlyden oppstod under overgangen frå urnordisk til norrønt, og han viser seg nesten overalt i bøyinga: i fleirtals- og kasusformer av substantiv og adjektiv, i gradbøying av adjektiv og adverb, og i presens- og konjunktivformer av

26 26 Kap. 2 verb. Bakgrunnen for omlyden ligg i utviklinga av ordtrykket. I det indoeuropeiske grunnspråket var trykket truleg fritt, slik at det snart kunne falle på den første stavinga i ordet, snart på ei av dei andre stavingane. I dei germanske språka festa trykket seg etter kvart til rotstavinga i ordet, slik hovudregelen framleis er i norsk. Denne utviklinga var truleg fullført i urnordisk tid, og ho innebar at rotstavinga kom i sterkare artikulatorisk fokus enn før. Fig. 2:9 Vokalsystemet i urnordisk I urnordisk var det berre fem vokalar, i, e, a, o og u. Desse vokalane kunne stå i både trykktung og trykklett stilling, og dei var både lange og korte (med unntak av o, som berre var lang). Dette danna eit enkelt og tilnærma symmetrisk system, som kan stillast opp som vist i fig. 2:9. I løpet av synkopetida (ca. 500 ca. 700) vart vokalane i rotstavinga påverka av vokalen i neste staving, slik at mange rotvokalar tok farge av den etterfølgjande vokalen. For eksempel fekk rotvokalen ó i ordet fótiʀ m.pl. føter ein meir fremre uttale, nærmare ǿ, på grunn av den fremre vokalen i i endinga -iʀ. Det oppstod då nye variantar til ei rekkje av rotvokalane, slik at ǿ kom inn som ein variant av ó føre i. Under synkopetida fall mange av dei omlydsskapande vokalane bort, og dermed fekk desse variantane status som eigne vokalar (fonem). Eit ord som *fótiʀ utvikla seg då til fǿtr, etter at i var synkopert. I eit ord som. armaʀ m. arm skjedde det ikkje nokon slik påverknad, og dette ordet utvikla seg til armr m. i norrønt, utan endring av rotvokalen, men med synkope av endingsvokalen. Vi reknar med tre typar av omlyd i overgangen frå urnordisk til norrønt, alt etter kva for vokal som har vore årsak til lydutviklinga: A-omlyd I-omlyd U-omlyd fører til at høge vokalar blir senka fører til at bakre vokalar blir fremja fører til at urunda vokalar blir runda

27 Lydlære 27 Generelt kan vi seie at omlyd er ein assimilasjon som oppstår ved at vokalen i ei staving (som oftast rotstavinga) blir påverka av og gjord likare ein vokal eller halvvokal i ei etterfølgjande staving A-omlyd. Ved a-omlyd blir dei høge rotvokalane i og u senka under påverknad av ein etterfølgjande a. Døma viser utviklinga frå urnordisk til norrønt: i > e *wigan > vega av vega st.vb. u > o *hurna > horn av horn n. Fig. 2:10 A-omlyden Overgangen u > o er av særleg interesse, fordi urnordisk ikkje hadde nokon kort o. Etter a-omlyden vart dette holet i systemet fylt, som vist i fig. 2:10. Vi reknar at a-omlyden har vore verksam i perfektum partisipp av 2., 3. og 4. klasse av sterke verb, t.d. *brutanaʀ > *brotenaʀ > brotinn av brjóta st.vb. Merk at a-omlyden ikkje råka dei lange vokalane í og ú. A-omlyden er ikkje lenger verksam i norrønt; derfor heiter det muna (ikkje *mona) i genitiv fleirtal av munr m. Verknadene av a-omlyden er også ofte oppheva ved analogi. Såleis har ord som holt n. og horn n. fått rotvokalen o i alle bøyingsformer, endå om dei opphavleg hadde u i enkelte former. A-omlyden slo heller ikkje like sterkt gjennom over heile det nordiske språkområdet. Derfor heiter det framleis hult i svensk og holt i norsk I-omlyd. Ved i-omlyd blir bakre rotvokalar fremja (palataliserte) under påverknad av ein etterfølgjande i eller j. I-omlyden råka både dei korte og dei lange bakre vokalane i alle tre høgder. Dette førte til oppkomsten av ei rekkje nye fremre vokalar, som fekk status som sjølvstendige fonem y, ý, ø, ǿ, æ og ǽ. I attgjeving av urnordisk blir lang vokal ofte vist med lengdestrek, t.d. ū, men her brukar vi aksent både for urnordisk og norrønt, t.d. ú:

28 28 Kap. 2 u > y *flutjan > flytja av flytja sv.vb. ú > ý *húsijan > hýsa av hýsa sv.vb. o > ø *sofiʀ > søfr av sofa st.vb. ó > ǿ *bótijan > bǿta av bǿta sv.vb. a > æ > e gastiʀ > *gæstr > gestr av gestr m. á > ǽ *sárijan > sǽra av sǽra sv.vb. au > ey *brautijan > breyta av breyta sv.vb. Fig. 2:11 gjev ei skjematisk framstilling av i-omlyden. Her ser vi at denne omlyden inneber ei gjennomført fremjing av dei bakre vokalane, slik at ú går over til ý, ó til ǿ osv. Heile tida er det altså tale ei rørsle i det vassrette planet. Overgangen a > æ > e er tilsynelatande eit unntak, med di a er låg og e mellomhøg etter oppstillinga i fig. 2:11. Men i løpet av 1100-talet fall æ og e saman, og den nye lyden, som vi noterer som e, vart dermed den nye ikkje-høge partnaren til a blant dei fremre vokalane. I-omlyden råka trykktunge vokalar, hovudsakleg i lange rotstavingar, t.d. gastiʀ > gestr. Men det er mange unntak frå denne regelen, både i form av langstava ord utan omlyd, t.d. *fundiʀ > fundr m. møte, og kortstava ord med omlyd, t.d. *grafiʀ > grefr av grafa st.vb. grave. Trykklette vokalar vart ikkje råka av i-omlyd. Fig. 2:11 I-omlyden I sein urnordisk var i-omlyd ein allmenn fonologisk regel, slik eksempla ovanfor vitnar om. Men i løpet av synkopetida (ca. 500 ca. 700) fall alle korte og trykklette vokalar bort, og dette råka svært ofte den omlydsskapande i eller j. Dette førte til overgangar som *súpiʀ > sýpr av súpa st.vb., *bókiʀ > bǿkr av bók f. osv. På det norrøne språksteget kan ein ikkje rekne i-omlyd som ein fonologisk

29 Lydlære 29 regel i desse orda, for det er ingen lydlege tilhøve som tilseier at rotvokalen av súpa skal skifte til ý i presens, eller at rotvokalen av bók skal skifte til ǿ i fleirtal. Her er det tale om det vi skal kalle morfologisk i-omlyd, jf. regel (17) i U-omlyd. Ved u-omlyd blir urunda vokalar runda under påverknad av ein etterfølgjande u eller v (notert som w i urnordisk). U-omlyden råka særleg dei låge vokalane a og á, og då det ikkje fanst nokon runda, låg vokal i urnordisk, oppstod det to nye vokalar, ǫ og. Denne overgangen er markert med ei heiltrekt pil i fig. 2:12. U-omlyden råka også andre urunda vokalar, særleg i og e, men det skjedde berre i samband med w. I fig. 2:12 er desse overgangane markerte med stipla piler. i > y *singwan > syngva av syngva st.vb. e > ø *gerwan > gørva av gørva, sideform til gera sv.vb. a > ǫ *landu > lǫnd av land n. á > *sáru > s r av sár n. Fig. 2:12 U-omlyden U-omlyd var ein allmenn fonologisk regel i sein urnordisk tid, som døma ovanfor viser. Men under synkopetida fall den omlydsskapande u eller w bort i mange ord. Såleis hadde urnordisk forma *landu (fleirtal av *landa land ) som utvikla seg til lǫnd etter u-omlyd og synkope. I den norrøne fleirtalsforma lǫnd (av land n.) er det ikkje lenger råd å gje ei fonologisk forklaring på rotvokalen. Her er det altså tale om ein morfologisk u-omlyd, dvs. om eit systematisk skifte mellom urunda og runda vokal i bestemte bøyingsklasser, utan at dette skiftet er grunngjeve i synkrone lydlege forhold. Dette omtalar vi som regel (18) i 23 nedanfor. I norrønt er u-omlyden framleis ein allmenn fonologisk regel i samband med dei låge vokalane a og á. Såleis får armr m. arm og mál n. mål, sak u-omlyd i

30 30 Kap. 2 dativ fleirtal, ǫrmum og m lum. I yngre norrønt fall á og saman, truleg i løpet av 1200-talet. Norrøn normalortografi har valt å bruke teiknet á for samanfallet av á og. Dermed blir u-omlyd av á usynleggjord, og u-omlyden kjem berre til uttrykk ved den korte vokalen: ǫrmum av armr, men málum (ikkje m lum) av mál. Til skilnad frå i-omlyden råka u-omlyden også trykklette vokalar. I trykktung stilling går a til ǫ, i trykklett stilling til u, som er den nærmaste slektningen blant dei trykklette vokalane. Dette fører til former som kǫstuðu av kasta sv.vb. kaste og gǫmul av gamall adj. gammal. Jf. regel (1) i 22.1 nedanfor. Konsekvensar av omlydane 18 Det nye vokalsystemet. Dei tre omlydane skapte mange nye vokalar. Etter gjennomføringa av omlydane reknar vi med at det trykktunge vokalsystemet såg ut som vist i fig. 2:13. Fig. 2:13 Samanfall av vokalar Men som nemnt skjedde det eit par samanfall i det norrøne vokalsystemet innan utgangen av 1200-talet, viste med piler i fig. 2:13. (1) Den låge æ (i handskriftene ofte skriven ę) fall saman med den mellomhøge e. Den nye lyden, som vi noterer som e, vart då ein ikkje-høg vokal. (2) Den lange á var opphavleg urunda, slik at hár vart uttalt om lag som har (presens av ha) i moderne norsk. Seinare vart han runda og fekk ein uttale om lag som moderne norsk å. Resultatet vart at han fall saman med, og følgjeleg vart eldre mál sg. - m l pl. til mál sg. - mál pl. Resultatet av desse samanfalla er vokalsystemet i klassisk norrønt, slik det er sett opp i fig. 2:1 ovanfor (s. 16). Det er dette vokalsystemet som ligg til grunn for normalortografien.

31 3 Ord og reglar Ordstruktur 19 Ordet. Eit ord er avgrensa mot andre ord ved at det kan ha særskilt trykk, og ved at det kan skiljast ut med pause i talestraumen. Ordet kan dertil flyttast relativt fritt omkring, i somme tilfelle med stor meiningsendring (han søv vs søv han?), i andre tilfelle med lita eller inga meiningsforskyving (no søv han vs han søv no). I skrift kjem ordskilje til uttrykk ved mellomrom. I gamle greske og latinske handskrifter vart orda skrivne utan mellomrom, scriptio continua, og det gjeld også mange runeinnskrifter, både eldre og yngre. Norrøne handskrifter med latinske bokstavar er derimot skrivne med gjennomført ordmellomrom. Det er likevel ein tendens til samanskriving av preposisjon + substantiv, t.d. ilandinu i landet eller ahofði på hovudet, og til særskriving av samansetjingar, t.d. hofuð engill hovudengel. I normaliserte tekster er dette retta opp i samsvar med nyare ortografi: í landinu, á hǫfði, hǫfuðengill Rot. Alle ord har ei rot. Rota er den delen av ordet som er minst utsett for endring under ordbøying og ordlaging. I usamansette ord er det også slik at rota ber hovudinnhaldet i ordet. I orda vinir vener og vinsemd venskap er rota vin ven. Fordi rota er mindre utsett for endringar enn andre delar av ordet, er det lettast å sjå samanhengar mellom ulike språk og språksteg når ein samanliknar røtene i orda Stamme. Mange ord er avleidde eller samansette. Avleiingar inneber at det blir føydd eit affiks til rota, som t.d. -semd i ordet vinsemd, eller ú- og -lig i ordet úvinligr uvenleg. Samanføying av rot og affiks fører fram til ei større eining som vi kallar stamme. Dømet úvinligr viser at affiksa kan plassere seg både føre rota, som prefiks, og etter rota, som suffiks. Ved samansetjing blir to eller fleire stammer samanføydde, som t.d. vin og gjǫf i ordet vingjǫf venegåve. Dei fleste norrøne ord er likevel usamansette og inneheld heller ikkje noko avleiingsaffiks. I desse orda fell rot og stamme saman, t.d. vin i ordet vinr og hest i ordet hestr. Den avsluttande lyden i ei stamme kallar vi stammeutlyd, t.d. -n i vinr og -g i úvinligr.

32 32 Kap Bøyingsending. Til stammene kan det leggjast ei bøyingsending, t.d. vin + r vinr, úvinlig + r úvinligr eller vingjǫf + in vingjǫfin venegåva. Sluttproduktet er ei ordform. Med utgangspunkt i den fulle ordforma kan vi såleis skrelle av bøyingsendingane for å finne stamma, og deretter eventuelle avleiingsaffiks for å finne rota av ordet. Fig. 3:1 og 3:2 viser bygnaden av dei to ordformene úvinligr og vingjǫfin. Fig. 3:1 Ordstrukturen i úvinligr Fig. 3:2 Ordstrukturen i vingjǫfin 20 Paradigme. Ordet hestr m. hest blir bøygd i to tal (eintal, sg., og fleirtal, pl.) og i fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genitiv). Dette kan vi stille opp i eit paradigme, dvs. eit mønster for korleis dette og liknande ord skal bøyast (fig. 3:3): Fig. 3:3 Paradigme for substantivet hestr

33 Ord og reglar 33 I ordet hestr er rota og stamma samanfallande, hest-, Bøyingsendingane i ordet hestr kan då stillast opp som følgjer: Sg. N. r Pl. N. ar G. s G. a D. i D um A. A. a Legg merke til at i enkelte former er det inga ending, markert med ein strek,. Ordformene får vi ved å føye bøyingsendingane til stamma av ordet, i samsvar med følgjande reknestykke : Sg. N. hest + r = hestr G. hest + s = hests D. hest + i = hesti A. hest + = hest Pl. N. hest + ar = hestar G. hest + a = hesta D. hest + um = hestum A. hest + a = hesta Substantivet aptann blir til vanleg sett i same bøyingsklasse som hestr (jf. 26.1). Men i bøyinga av dette ordet skjer det endringar både av stamme og endingar i alle fall å sjå til. Bøyinga kan analyserast på to vidt forskjellige måtar. Etter den eine analysen må vi seie at ordet har tre ulike stammer, aptan, aptn og ǫptn, og at det har ei avvikande bøyingsending i nominativ eintal, -n: Sg. N. aptan + n = aptann G. aptan + s = aptans D. aptn + i = aptni A. aptan + = aptan Pl. N. aptn + ar = aptnar G. aptn + a = aptna D. ǫptn + um = ǫptnum A. aptn + a = aptna Etter den andre analysen skal vi rekne med den same stamma i alle formene, aptan, og vi skal setje opp dei same bøyingsendingane som for hestr. Modifikasjonane av stamma og bøyingsendingane forklarar vi med tre ulike fonologiske

34 34 Kap. 3 reglar: u-omlyd aptnum ǫptnum, vokalbortfall aptan- aptn-, og assimilasjon -nr -nn. Dermed kan bøyinga av aptann stillast opp etter same slags paradigme som bøyinga av hestr, der reglane er nummererte i samsvar med oversynet i nedanfor: Sg. N. aptan + r (2) assimilasjon = aptann G. aptan + s = aptans D. aptan + i (14) vokalbortfall = aptni A. aptan + = aptan Pl. N. aptan + ar (14) vokalbortfall = aptnar G. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna D. aptan + um (14) vokalb. & (1) u-omlyd = ǫptnum A. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna Dersom norrønt berre hadde hatt dei to substantiva hestr og aptann, ville den første analysen av aptann gjerne ha vore den beste. Men fordi dei same lydovergangane førekjem i ei rekkje andre ord, ligg det ein vinst i å følgje den siste analysen. Framstillinga av bøyingslæra blir meir økonomisk på det viset. Fig. 3:4 Modell for bøying av norrøne ord Fig. 3:4 viser korleis dei fonologiske reglane plasserer seg i bøyinga av ordforma aptann. Av modellen går det fram at nokre ordformer ikkje er modifiserte av fonologiske reglar, vin og gestr, og andre heller ikkje av bøyingsendingar, vin. Reglar i bøyinga 21 Regeltypar. Vi skil mellom to hovudtypar av reglar i bøyinga, avhengig av verkeområdet deira: fonologiske og morfologiske reglar.

35 Ord og reglar 35 (a) Fonologiske reglar er lydreglar som er verksame når dei lydlege omgjevnadene ligg til rette for det. Når substantivet land n. land får u-omlyd i dativ fleirtal, lǫndum, kan vi forklare dette på grunnlag ein regel som seier at a blir runda når det står ein u i bøyingsendinga. Regelen set vi opp slik: a ǫ landum lǫndum av land n. Ettersom denne regelen alltid er verksam, omtalar vi den som ein allmenn regel. Enkelte fonologiske reglar er berre verksame i bestemte samanhengar, t.d. i enkelte ordklasser eller bøyingsformer. Utlydsherding er døme på ein slik regel. Den inneber at d blir herda til t i utlyd i imperativ og preteritum av sterke verb: d t gald galt av gjalda st.vb. Regelen verkar ikkje i andre samanhengar, og derfor heiter det land og ikkje *lant. Slike reglar kallar vi morfo-fonologiske reglar. I oppstillinga nedanfor gjer vi ikkje noko skilje mellom dei to regeltypane. (b) Morfologiske reglar er reglar som verkar i enkelte ord eller bøyingsklasser, som oftast utan at det kan påvisast nokon felles struktur i desse orda. Når substantivet land får fleirtalsforma lǫnd, kan vi ikkje forklare dette som ein fonologisk regel, for det er ingen synleg u i ordet. Den omlydsskapande u fall under synkopen frå urnordisk til norrønt, slik at bøyinga land ~ lǫnd framtrer som ei rein vokalveksling på det norrøne språksteget: a ǫ land lǫnd av land n. Det er vanleg å skilje mellom eldre og yngre u-omlyd, der land lǫnd er døme på den eldre omlyden og landum lǫndum på den yngre omlyden. Dette skiljet svarar til det vi her trekkjer mellom fonologiske og morfologiske reglar, slik at den eldre u-omlyden kan omtalast som morfologisk u-omlyd og den yngre som fonologisk u-omlyd. Fonologiske reglar 22 Inndeling. Dei fonologiske reglane i norrønt er dels allmenne, (1) (10), og delvis avgrensa, (11) (16). I begge tilfelle er årsaka til lydendringa synleg i den norrøne språkforma Allmenne fonologiske reglar. Dei allmenne fonologiske reglane gjeld i alle samanhengar der vilkåra for regelen er oppfylte. I nokre tilfelle kan dei likevel

36 36 Kap. 3 vere oppheva på grunn av analogi, eller dei er ikkje gjennomførte i heile språkområdet. Såleis er regel (1) fonologisk u-omlyd ikkje fullstendig gjennomført i mange austnorske handskrifter, slik at ein finn både lǫndum og landum av land n., og regel (6) kontraksjon kan vere oppheva ved analogi, slik at ein finn både móm og móum av mór m. (1) Fonologisk u-omlyd. Bøyingsendingar som inneheld vokalen u, fører til runding av a i føregåande staving(ar). Det er altså tale om ein regressiv vokalassimilasjon. I trykksterk stilling går a til ǫ, og i trykklett stilling til u: a ǫ el. u *sag + ur sǫgur av saga f. *kall + að + u kǫlluðu av kalla sv.vb. *spak + ast + um spǫkustum av spakr adj. *gefand + um gefǫndum av gefandi m. Når ǫ blir redusert til u i trykklett stilling, er det fordi u er den næraste av dei tre trykklette vokalane a, i og u. Det gjev *kall + að + u *kǫll + ǫð + u kǫlluðu. Avleiingssuffikset -and har derimot trykk, så utfallet blir gefǫndum, ikkje *gefundum. Fonologisk u-omlyd er ikkje verksam i samband med den etterhengde artikkelen i substantivet, t.d. hjarta + inu hjartanu (ikkje *hjǫrtunu) og skála + inum skálanum (ikkje *skálunum), og heller ikkje ved det etterhengde pronomenet þú, t.d. far þú farðu (ikkje *fǫrðu), miskunna þú miskunnaðu (ikkje *miskunnuðu). (2) Progressiv konsonantassimilasjon. Bøyingsendinga -r blir ofte totalt assimilert med s, l og n i stammeutlyd, t.d. *stól + r stóll. Dersom assimilasjonen fører til at det oppstår ein geminat (dobbelkonsonant) etter ein annan konsonant, blir resultatet forkorta etter regel (4:1), t.d. *nagl + r *nagll nagl: sr ss *frýs + r frýss av frjósa st.vb. *laks + r *lakss ( laks = lax) av lax m. jf. (4:1) lr ll *stól + r stóll av stóll m. *nagl + r *nagll ( nagl) av nagl m. jf. (4:1) nr nn *grǿn + r grǿnn av grǿnn adj. *vagn + r *vagnn ( vagn) av vagn m. jf. (4:1) Dersom stammeutlyden er ein geminat, blir r assimilert etter ss, t.d. *hvass + r hvass adj. Men etter ll og nn oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon, jf. vǫllr m., fullr adj., brunnr m., sannr adj. Unntak er m.a. *menn + r menn av maðr m. Etter l og n i kort, trykktung staving oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon, jf. dalr m., dynr m., kylr m. og svanr m. Eit unntak er verbet vilja, som får assimilasjon i presens, *vilr vill.

37 Ord og reglar 37 (3) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonantane d og ð i stammeutlyd blir totalt assimilerte med den etterfølgjande bøyingsendinga t. dt tt (*fǿdd + t ) *fǿdt fǿtt av fǿða sv.vb. jf. (4:3) *blind + t *blintt ( blint) av blinda sv.vb. jf. (4:1) ðt tt *blíð + t blítt av blíðr adj. *bauð + t bautt av bjóða st.vb. *kallað + t *kallatt ( kallat) av kalla sv.vb. jf. (4:2) I trykklett stilling blir nasalen n totalt assimilert med bøyingsendinga t. nt tt *opin + t *opitt ( opit) av opinn adj. jf. (4:2) *numin + t *numitt ( numit) av nema st.vb. jf. (4:2) Denne regelen gjeld ikkje når n i trykktung stilling støyter saman med bøyingsendinga t. Derfor heiter det blint (ikkje *blitt) av blindr adj. (4) Konsonantforkorting. Når geminatar oppstår under bøying, blir dei alltid forkorta dersom det står ein annan konsonant føre, t.d. *send + di sendi av senda sv.vb. Like eins blir geminaten tt alltid forkorta etter vokal i trykklett stilling, *opin + t *opitt opit av opinn adj. Derimot er forkortinga ikkje alltid gjennomført når geminatar støyter saman med ny konsonant. (4:1) Geminatar som oppstår etter annan konsonant, blir alltid forkorta. dd d *send + di sendi av senda sv.vb. ðð ð *gyrð + ði gyrði av gyrða sv.vb. tt t *skipt + ti skipti av skipta sv.vb. (*blind + t ) *blintt blint av blindr adj. jf. (3) ll l (*nagl + r ) *nagll nagl av nagl m. jf. (2:1) nn n (*vagn + r ) *vagnn vagn av vagn m. jf. (2:1) ss s (*laks + r ) *lakss laks = lax av lax m. jf. (2:1) rr r *fagr + r fagr av fagr adj. (4:2) Geminaten tt blir alltid forkorta etter trykklett vokal. tt t (*opin + t ) *opitt opit av opinn adj. jf. (3) (*kallað + t ) *kallatt kallat av kalla sv.vb. jf. (3) (4:3) Geminatar blir stundom forkorta føre obstruentar. pp p kipp + ti kipti av kippa sv.vb. kk k þekk + ti þekti av þekkja sv.vb.

38 38 Kap. 3 dd d *fǿdd + t *fǿdt ( fǿtt) av fǿða sv.vb. jf. (3) gg g bygg + ði bygði av byggja sv.vb. ss s hvess + ti hvesti av hvessa sv.vb. mm m skamm + t skamt av skammr adj. nn n kenn + di kendi av kenna sv.vb. ll l fell + di feldi av fella sv.vb. Det skjer inga forkorting føre halvvokalane j og v, og vanlegvis heller ikkje føre r og s, jf. þykkja sv.vb., liggja st.vb., nǫkkvi m., søkkva st.vb., kǫttr m., styggr adj., alls adv., manns av maðr m. Regel (4:3) er ein ortografisk regel snarare enn ein fonologisk regel. Ettersom forkorting føre ny konsonant kan gje ugjennomsiktige former, er denne regelen ikkje følgd her ( 11.2). Jf. også moderne norsk fult av ful adj., men fullt av full adj. (5) Konsonantforlenging. Etter lang vokal i stammeutlyd blir konsonanten forlengd i bøyingsendingar som byrjar med r eller t. *trú + rar trúrrar av trúr adj. *ný + ra nýrra av nýr adj. *sá + t sátt av sjá st.vb. *blá + t blátt av blár adj. (6) Kontraksjon. Når ein trykktung vokal i stammeutlyd støyter saman med ein trykklett vokal i bøyingsending, fell den trykklette dersom dei to vokalane har same eller tilnærma same kvalitet. Når begge vokalane er trykklette, fell den eine av dei dersom dei har same kvalitet, eller den minst sonore (klangføre) dersom dei har ulik kvalitet. Generelt kan ein seie at trykksterk vokal vinn over trykklett, og meir sonor vokal vinn over mindre sonor. Av dei tre trykklette vokalane a, u og i er a mest sonor og i minst sonor. (6:1) Trykktung vokal støyter saman med trykklett vokal. Etter trykktung é fell trykklett i. *tré + i tré av tré n. *fé + i fé av fé n. Etter trykktung á fell trykklett a. *á + ar ár av á f. *brá + a brá av brá f. Etter trykktung ú, ó og á fell trykklett u. *trú + um trúm av trúr adj. *blá + um blám av blár adj. *mó + um móm av mór m. *sá + u sá av sjá st.vb.

39 Ord og reglar 39 Ved analogi kjem det seinare inn former utan kontraksjon, som gráan, móum, trúum o.l. Slike former førekjem også i normaliserte tekstutgåver. (6:2) Trykklett vokal støyter saman med ny trykklett vokal. Etter lang rotstaving fell trykklett i i samanstøyt med i, a og u. *hirði + i hirði av hirðir m. *hersi + ar hersar av hersir m. *kvǽði + um kvǽðum av kvǽði n. (7) Bortfall av halvvokalen j. På grunn av i-omlyd kan j bli ståande føre fremre rotvokal, ja je, jó jǿ og jú jý, jf. regel (13) og (17). I denne posisjonen vil j heve rotvokalen og deretter falle bort. Resultatet blir i alle tre tilfelle høge rotvokalar je i, jǿ ý og jy y (den siste vokalen er høg frå før av). je i (*fjarði ) *fjerði firði av fjǫrðr m. jf. (13) jǿ ý (*brjótr ) *brjǿtr brýtr av brjóta st.vb. jf. (17) jy y (*krjúpr ) *krjýpr krýpr av krjúpa st.vb. jf. (17) (8) Bortfall av halvvokalen v. Som følgje av avlyds- eller omlydsveksling kan v bli ståande føre ein runda vokal. I slike tilfelle fell v bort. vu u *vurðu urðu av verða st.vb. vy y *vyrði yrði av verða st.vb. vǿ ǿ *svǿri sǿri av sverja st.vb. vó ó *þvó þó av þvá st.vb. Føre dei runda, låge vokalane ǫ og á blir derimot v ståande, jf. vǫlva f. og vár n. Han fell heller ikkje i intervokalisk stilling, t.d. frǽvum av frǽr adj. (9) Bortfall av konsonant. Når ei stamme som endar på to eller fleire konsonantar, støyter saman med ei bøyingsending på konsonant, kan ein eller fleire konsonantar i stammeutlyd falle bort. rg + t rt *margt mart av margr adj. sl + t st *sýslti sýsti av sýsla sv.vb. tn + s ts *vatns vats = vaz av vatn n. tst + sk tsk *brautstsk brautsk = brauzk av brjóta st.vb. Tradisjonelt er dette bortfallet kalla trekonsonantregelen, fordi det som oftast er den mellomste av tre konsonantar som går tapt.

40 40 Kap. 3 (10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt). Når den trykktunge rotvokalen é støyter saman med ein trykklett a eller u i ei bøyingsending, blir den siste vokalen dregen inn i rotstavinga. Rotvokalen é blir skuva ut i stavingsframlyden og realisert med halvvokalen j. Stavingskjernen blir overteken av a, som blir forlengd til á, eller av u, som blir forlengd til ó eller á. éa já *sé + a sjá av sjá st.vb. éu jó eller já *tré + um trjóm eller trjám av tré n. Regelen gjeld ikkje når stavinga er innleidd av v, t.d. véum (ikkje *vjóm) av vé n Avgrensa fonologiske reglar. I tillegg til dei allmenne fonologiske reglane er det eit sett av reglar som berre er verksame i bestemte samanhengar, t.d. i særskilde ord- eller bøyingsklasser. (11) Utlydsherding av d og ng. I preteritum og imperativ av sterke verb blir stemte plosivar ustemte (desonoriserte) i utlyd. d t *gald galt av gjalda st.vb. *band *bant ( batt) av binda st.vb. jf. (12) ng nk *sprang *sprank ( sprakk) av springa st.vb. jf. (12) *geng *genk ( gekk) av ganga st.vb. jf. (12) Regelen gjeld ikkje i andre ordklasser enn sterke verb og heller ikkje i andre former av verbet enn imperativ og preteritum, såleis heiter det geld, bind, spring og geng i 1. person eintal presens indikativ av gjalda, binda, springa og ganga. Vidare heiter det land n. og kveld n., ikkje *lant og *kvelt. Utlydsherding opptrer ofte i lag med regressiv konsonantassimilasjon, regel (12). (12) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonanten n blir totalt assimilert med utlydande t og k i imperativ og preteritum av sterke verb. nt tt (*band ) *bant batt av binda st.vb. jf. (11) nk kk (*geng ) *genk gekk av ganga st.vb. jf. (11) (*sprang ) *sprank sprakk av springa st.vb. jf. (11) I trykktung stilling gjeld ikkje denne regelen i andre bøyingsklasser. Såleis heiter det blint av blindr adj., rǽnt av rǽna sv.vb. osv. Derimot er overgangen nt tt ein allmenn regel i trykklett stilling, t.d. *kristin + t *kristitt ( kristit) av kristinn adj. eller *komin + t *komitt ( komit) av koma st.vb. Jf. regel (3) ovanfor.

41 Ord og reglar 41 (13) Morfo-fonologisk i-omlyd. Morfo-fonologisk i-omlyd inneber at trykklett i fremjar trykksterke bakre vokalar, t.d. u y, o ø og a e; jf. oversynet i regel (17) nedanfor. Regelen omfattar sterke maskuline substantiv i u-klassa, t.d. háttr m., og (med nokre unntak) substantiv som har avleiingssuffikset -il, t.d. ketill m. Dessutan gjeld regelen perfektum partisipp av sterke verb i 6. og 7. klasse med stammeutlyd på velar konsonant, dvs. g eller k, t.d. tekit av taka st.vb. *lukill lykill av lykill m. *vallir vellir av vǫllr m. *balki belki av bǫlkr m. *fjarði *fjerði ( firði) av fjǫrðr m. jf. (7) *dragit dregit av draga st.vb. *katill ketill av ketill m. *hátti hǽtti av háttr m. Unntak frå denne regelen er drasill m. og hangit av hanga st.vb. I-omlyden stoppar opp ved trykklette stavingar i stamma, derfor fagnaðir m. av fagnaðr m. (14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks. I substantiviske og adjektiviske bøyingsklasser skjer det bortfall av trykklette vokalar i enkelte avleiingssuffiks når bøyingsendinga byrjar på vokal. *sjaldan + astr sjaldnastr av sjaldan adv. *fegin + ari fegnari av feginn adj. *dróttin + ar dróttnar av dróttinn m. *gamal + ir gamlir av gamall adj. *heiðin + ir heiðnir av heiðinn adj. *kropin + ir kropnir av krjúpa st.vb. *jafngǫfug + ir jafngǫfgir av jafngǫfugr adj. Regelen omfattar adjektiv, sterke verbpartisipp og sterke substantiv som har avleiingssuffiksa -an/-in/-un, -al/-il/-ul, -ar/-ur, -að/-uð eller -ig/-ug, t.d. aptann m., heiðinn adj., vaxinn av vaxa st.vb., jǫtunn m., gamall adj., þistill m., gjǫfull adj., hamarr m., sumar n., jǫfurr m., herað n., hǫfuð n., auðigr adj., jafngǫfugr adj. (15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet. Den etterhengde, bestemte artikkelen -inn mistar i visse tilfelle sin i. (15:1) Artikkelen mistar sin i etter endingsvokalane i, a og u. arma + ina armana av armr m.

42 42 Kap. 3 hesti + inum hestinum av hestr m. sǫgu + ina sǫguna av saga f. Også etter stammeutlyd på lang vokal plar i å falle, men ikkje dersom ordet då berre får ei staving, t.d. á + ina ána, men á + in áin; tré + inu trénu, men tré + it tréit. (15:2) Artikkelen mistar sin i etter endinga -r i fleirtal. gestir + inir gestirnir av gestr m. sakar + inar sakarnar av sǫk f. hendr + inar hendrnar av hǫnd f. (15:3) Artikkelen mistar sin i og substantivet sin utlydande m i dativ fleirtal. ǫrmum + inum ǫrmunum av armr m. bǿnum + inum bǿnunum av bǿn f. (16) Segmentering av tt til tst. I sterke og preterito-presentiske verb blir tt segmentert til tst i verb med stammeutlyd på t. *skaut + t skautst = skauzt *veit + t veitst = veizt av skjóta st.vb. av vita pp.vb. Denne regelen gjeld berre i 2. person eintal preteritum indikativ av sterke verb og i 2. person eintal presens indikativ av preterito-presentiske verb (som dannar presens av preteritumssteget). Elles førekjem geminaten tt ofte i norrønt, t.d. blátt av blár adj. Morfologiske reglar 23 Inndeling. Dei morfologiske reglane i norrønt kan ikkje forklarast på same måten som dei fonologiske reglane. Historisk kan dei rett nok forklarast på fonologisk grunnlag, som t.d. i-omlydsvekslinga i nátt ~ nǽtr eller u-omlydsvekslinga i barn ~ bǫrn. Men på grunn av språkutviklinga er dei fonologiske vilkåra ikkje lenger til stades på det norrøne språksteget. (17) Morfologisk i-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom bakre og fremre rotvokalar, t.d. rót ~ rǿtr f., langr ~ lengr adj., súpa ~ sýpr st.vb. Den historiske forklaringa på dette vokalskiftet er i-omlyd ( 17.2), som i sein urnordisk tid var å rekne som ein fonologisk regel. Men på grunn av synkopen på slutten av urnordisk tid har den omlydsskapande i eller j falle i nesten alle orda. På

43 Ord og reglar 43 det norrøne språksteget er det ikkje lenger tale om ein fonologisk regel, men ein morfologisk regel. Den morfologiske i-omlyden kjem då til uttrykk som eit systematisk vokalskifte i ei rekkje ord: u ~ y brutu ~ bryti av brjóta st.vb. ú ~ ý mús ~ mýss av mús f. krjúpa ~ *krjýpr av krjúpa st.vb. o ~ ø koma ~ kømr av koma st.vb. ó ~ ǿ bóndi ~ bǿndr av bóndi m. brjóta ~ *brjǿtr av brjóta st.vb. ǫ ~ ø þrǫngr ~ þrøngri av þrǫngr adj. a ~ e fagr ~ fegri av fagr adj. fjarðar ~ *fjerði av fjǫrðr m. á ~ ǽ láta ~ lǽtr av láta st.vb. au ~ ey auka ~ eykr av auka st.vb. Enkelte av desse formene er markerte med stjerne, og utviklar seg vidare i samsvar med fonologiske reglar: jý ý *krjýpr krýpr av krjúpa st.vb. jf. (7) jǿ ý *brjǿtr brýtr av brjóta st.vb. jf. (7) je i *fjerði firði av fjǫrðr m. jf. (7) Opphavleg gjekk a til æ ved i-omlyd, men då æ fall saman med e i yngre norrønt, oppstod vekslinga mellom a og e, som. t.d. i fagr ~ fegri. Vekslinga ǫ ~ ø kjem av at det ikkje er nokon låg, runda, fremre vokal i norrønt. Den nærmaste kandidaten er den ikkje-høge, runda, fremre vokalen ø (jf. fig. 2:1 s. 16). I-omlyd blir utnytta som morfologisk regel i ei rekkje samanhengar: Fleirtal av enkelte maskuline substantiv: fǿtr av fótr m. Fleirtal av enkelte feminine substantiv: bǿkr av bók f. Komparativ i enkelte adjektiv og adverb: lengri av langr adj. Superlativ i enkelte adjektiv og adverb: fǽstr av fár adj. Presens indikativ av sterke verb: lýkr av lúka st.vb. Preteritum konjunktiv av sterke verb: bryti (frå brutu) av brjóta st.vb. Preteritum konjunktiv av enkelte svake verb: dygði av duga sv.vb. (18) Morfologisk u-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom runda og urunda låg vokal, dvs. mellom a og ǫ. Historisk går dette tilbake på u- omlyd, og som vi ser av regel (1) ovanfor, er u-omlyd ein fonologisk regel i nor-

44 44 Kap. 3 rønt. Når u-omlyd også må førast opp som ein morfologisk regel, er det fordi den omlydsskapande u har falle i så mange ord. På fonologisk grunnlag kan vi forklare at det heiter mǫnnum, men vi kan ikkje forklare kvifor det heiter lǫnd. a ~ ǫ vatn ~ vǫtn av vatn n. gamall ~ gǫmul av gamall adj. I trykksterk stilling er overgangen a > ǫ, i trykklett stilling a > u; jf. regel (1). Som morfologisk regel førekjem u-omlyd berre i den substantiviske og den sterke adjektiviske bøyinga: Enkelte maskuline substantiv: vǫll (vsa. vallar) av vǫllr m. Enkelte feminine substantiv: sǫk (vsa. sakar) av sǫk f. Enkelte nøytrale substantiv: fjǫll av fjall n. Enkelte adjektiv: spǫk av spakr adj. (19) J-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen j føre bøyingsendingar på a og u, elles ikkje. Felles for desse orda er at dei har fremre rotvokal. Dessutan er dei anten kortstava, som t.d. flet n. golv, eller dei er langstava med stammeutlyd på vokal, t.d. ey f. øy, eller velar konsonant, dvs. g og k, t.d. drengr m. mann eller bekkr m. benk. Det er j-innskot i ei rekkje ord: Enkelte maskuline substantiv: vili (nom. sg.) ~ vilja (gen. pl.) Enkelte feminine substantiv: ey (nom. sg.) ~ eyja (gen. pl.) Enkelte nøytrale substantiv: stef (nom. sg.) ~ stefja (gen. pl.) Enkelte adjektiv: miðr (nom. sg.) ~ miðja (gen. pl.) Enkelte verb på presenssteget: biðja (inf.) ~ biðr (pres.) I substantivet stef n. fell innskotet slik ut: sg. n. stef stef + g. stefs stef + s d. stefi stef + i a. stef stef + pl. n. stef stef + g. stefja stef + j + a innskot føre a d. stefjum stef + j + um innskot føre u a. stef stef +

45 Ord og reglar 45 Ettersom j-innskotet er ein morfologisk regel, er det ikkje noko i sjølve ordet som kan fortelje oss sikkert kva for ord som får j-innskot, og kva for ord som ikkje får det; t.d. har stig n. steg ikkje j-innskot, sjølv om det er kortstava og har fremre rotvokal. I Norrøn ordbok er det formparentesen som fortel oss om eit ord har j- innskot. Såleis er stef n. oppført med parentesen (gen.pl. stefja), og den siterte forma med j er uttrykk for at ordet får j-innskot. (20) V-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen v føre a og i; elles ikkje. Desse orda har som regel runda rotvokal, ofte ǫ, t.d. sǫngr m. song, smjǫr n. smør og ǫl n. øl, men også ó med sideformer på ǽ, t.d. sjór m. eller sǽr m. sjø, og y, t.d. lyng n. Det er v-innskot i mange ord: Enkelte maskuline substantiv: sǫngr (nom. sg.) ~ sǫngvar (nom. pl.) Enkelte feminine substantiv: vǫlva (nom. sg.) ~ vǫlu (gen. sg.) Enkelte nøytrale substantiv: hǫgg (nom. sg.) ~ hǫggvi (dat. sg.) Enkelte adjektiv: frǽr (nom. sg.) ~ frǽva (gen. pl.) Enkelte verb på presenssteget: søkkva (inf.) ~ søkkr (pres.) Merk at v også blir skoten inn føre u når stamma i ordet endar på vokal. Derfor heiter det t.d. frǽvu av frǽr adj. grøderik (stamme fræ-) og sǽvum av sǽr m. sjø (stamme sæ-). I desse formene blir v ståande intervokalisk (mellom to vokalar). I substantivet hǫgg n. fell innskotet slik ut: sg. n. hǫgg hǫgg + g. hǫggs hǫgg + s d. hǫggvi hǫgg + v + i innskot føre i a. hǫgg hǫgg + sg. n. hǫgg hǫgg + g. hǫggva hǫgg + v + a innskot føre a d. hǫggum hǫgg + um a. hǫgg hǫgg + Til liks med j-innskotet er v-innskotet ein morfologisk regel, så det er ikkje noko i sjølve ordet som kan fortelje oss sikkert kva for ord som får v-innskot. I Norrøn ordbok er det atter formparentesen som viser at eit ord har v-innskot. Såleis er hǫgg n. oppført med parentesen (dat. hǫggvi), og den siterte forma med v er uttrykk for at ordet får v-innskot.

46 46 Kap. 3 Fonologiske reglar (1) Fonologisk u-omlyd ( yngre u-omlyd ) *sag + ur sǫgur, *kall + að + u kǫlluðu (2) Progressiv konsonantassimilasjon *frýs + r frýss, *stól + r stóll, *grǿn + r grǿnn (3) Regressiv konsonantassimilasjon *blíð + t blítt, (*fǿdd + t ) *fǿdt fǿtt (4) Konsonantforkorting *send + di sendi, *skipt + ti skipti, *fagr + r fagr (5) Konsonantforlenging *trú + rar trúrrar, *blá + t blátt (6) Kontraksjon *tré + i tré, *á + ar ár, *mó + um móm *hirði + i hirði, *hersi + ar hersar, *kvǽði + um kvǽðum (7) Bortfall av halvvokalen j (*fjarði ) *fjerði firði, (*krjúpr ) *krjýpr krýpr (8) Bortfall av halvvokalen v *vurðu urðu, *vyrði yrði, *svǿri sǿri, *þvó þó (9) Bortfall av konsonant margt mart, sýslti sýsti, vatns vats = vaz (10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt) *fé + ar fjár, tré + um trjóm eller trjám (11) Utlydsherding av d og ng *gald galt, *sprang *sprank ( sprakk) (12) Regressiv konsonantassimilasjon (*band ) *bant batt, (*geng ) *genk gekk (13) Morfo-fonologisk i-omlyd *lukill lykill, *vallir vellir, *fjarði *fjerði ( firði) (14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks *gamal + ir gamlir, *aptan + i aptni, *heiðin + ar heiðnar (15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet sǫgu + ina sǫguna, gestir + inir gestirnir, vinum + inum vinunum (16) Segmentering av tt til tst *skaut + t skautst = skauzt, *veit + t veitst = veizt Morfologiske reglar (17) Morfologisk i-omlyd mús ~ mýss, koma ~ kømr, fagr ~ fegri, láta ~ lǽtr, auka ~ eykr (18) Morfologisk u-omlyd ( eldre u-omlyd ) vatn ~ vǫtn, fjall ~ fjǫll (19) J-innskot stef + j + a stefja, stef + j + um stefjum (20) V-innskot hǫgg + v + a hǫggva, hǫgg + v + i hǫggvi Fig. 3:5 Oversyn over fonologiske og morfologiske reglar i norrønt

47 4 Substantivisk bøying Omfang og typologi 24 Ordklasse og kategoriar. Den substantiviske bøyinga omfattar berre ordklassa substantiv. Det er tre kategoriar i substantivbøyinga: kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ), numerus (eintal, fleirtal) og bestemtheit (ubestemt form, bestemt form). Det er vanleg å ta bøyinga i kasus og numerus for seg, slik at ein i første omgang kan setje opp eit paradigme på 4 x 2 = 8 former. Bestemtheitsbøyinga inneber at artikkelen inn blir lagd til bøyingsformene i kasus og numerus. Dermed får substantivet dobbel markering av desse to kategoriane i bestemt form, t.d. armr + inn = armrinn, arms + ins = armsins, armi + inum = arminum osv. Artikkelen inn har sterk adjektivisk bøying. Av praktiske grunnar skal derfor bestemtheitsbøyinga leggjast fram i samband med denne bøyingsklassa i 59 nedanfor. Den morfologiske hovudinndelinga av substantiva skjer på grunnlag av skiljet mellom sterk og svak bøying. Allment er den sterke bøyinga formrik, den svake formfattig. I den substantiviske bøyinga kan vi meir presist seie at dei svake substantiva, t.d. granni m. granne, endar på trykklett vokal i alle kasus i eintal. Dei sterke substantiva endar derimot på konsonant i minst ein kasus i eintal, og alltid i genitiv. Hit høyrer t.d. hestr m. hest, genitiv hests. På det neste nivået kan substantiva inndelast på grunnlag av genus. Dette er i samsvar med inndelinga for moderne norsk og ei rekkje andre språk. Genus er ein ibuande kategori i substantivbøyinga. Eit substantiv har genus, og kan derfor ikkje bøyast i genus. I dei maskuline og feminine substantiva er det ikkje nok å skilje mellom sterk og svak bøying. Her må vi setje opp bøyingsklasser, og det skal vi gjere på grunnlag av endinga i akkusativ fleirtal. Såleis høyrer armr m. arm til a-klassa (akk. pl. arma), gestr m. gjest til i-klassa (akk. pl. gesti) og vǫllr m. voll til u- klassa (akk. pl. vǫllu). Desse klassene svarar til den tradisjonelle inndelinga etter det urnordiske stammesuffikset, dvs. i a-stammer, i-stammer, u-stammer osv. Men i fleire tilfelle byggjer den hevdvunne inndelinga etter stammesuffiks på former som ikkje lenger førekjem i norrønt, t.d. i dei feminine ō-stammene av

48 48 Kap. 4 typen mǫn f. man (akk. pl. manar). Her skal vi heller tale om ar-klassa på grunnlag av endinga i akkusativ fleirtal, slik endinga er på det norrøne språksteget. Medlemene i dei enkelte klassene kallar vi typar; såleis er armr ein sterk maskulin a-type, gestr ein sterk maskulin i-type, mǫn ein sterk feminin ar-type osv. For kvar bøyingsklasse skal vi stille opp eitt eller fleire paradigme. Her står dei enkelte formene, deretter ordstrukturen (dvs. stamme + bøyingsending) og til slutt eventuelle reglar, med referanse til nummereringa i I-omlyd blir vist med eit plussteikn, t.d. r+, og u-omlyd med ein liten sirkel, t.d. r. Sterk bøying Sterke maskuline substantiv 25 Inndeling. Dei sterke maskulina kan delast i fire hovudflokkar på grunnlag av endinga i akkusativ fleirtal: a-klassa, i-klassa, u-klassa og r-klassa. Den siste klassa har dessutan morfologisk i-omlyd. 26 A-klassa (urn. a-stammer). I denne klassa endar dativ eintal på i utan i- omlyd, og nominativ fleirtal på ar. Dei fleste sterke maskuline substantiv høyrer heime i denne klassa. Mange innlånte ord har hamna her, m.a. prestr m. prest Reine a-typar (urn. reine a-stammer). Hit høyrer mange einstava maskuline substantiv med lang rotstaving, t.d. armr m. arm, bátr m. båt, dagr m. dag (dat. sg. degi), dvergr m. dverg, fiskr m. fisk, heimr m. heim, hestr m. hest, kalfr m. kalv, leikr m. leik, ormr m. orm, prestr m. prest, ulfr m. ulv, vargr m. varg. I tillegg kjem substantiv med avleiingssuffiksa -angr/-ing/-ung og -leik, m.a. kaupangr m. by, víkingr m. viking, konungr m. konge og kǽrleikr m. kjærleik. sg. n. armr arm + r g. arms arm + s d. armi arm + i a. arm arm + pl. n. armar arm + ar g. arma arm + a d. ǫrmum arm + um (1) u-omlyd a. arma arm + a

49 Substantivisk bøying 49 Merknader 1. Enkelte ord har ikkje endinga -r i nominativ, t.d. biskup m. biskop og personnamn som Magnús og Halfdan. 2. Fleire ord har stammeutlyd på -r, t.d. akr m. åker, aldr m. alder, angr m. anger og fjord, blómstr m. blomster, hafr m. bukk, forutan alle ord med avleiingssuffikset -angr, t.d. leiðangr m. leidang. Under bøyinga blir r ståande i desse orda, t.d. hafr hafrs hafri hafr. 3. Dativ eintal kan mangle ending, m.a. i ord med stammeutlyd på vokal, t.d. mó av mór m. mo (men alltid ending i substantiv på -angr og -ungr). Substantiv med avleiingssuffiksa -an/-in/-un, -al/-il/-ul og -ar/-ur blir modifiserte av ei rekkje reglar under bøyinga. Hit høyrer m.a. aptann m. aftan, hamarr m. hamar, himinn m. himmel, morginn el. morgunn m. morgon (ofte med bortfall av g, dat. sg. morni), jǫtunn m. jøtul, þumall m. tommel, þistill m. tistel, djǫfull m. djevel og jǫfurr m. fyrste. Jf. bøyinga av aptann m.: sg. n. aptann aptan + r (2) assimilasjon g. aptans aptan + s d. aptni aptan + i (14) vokalbortfall a. aptan aptan + pl. n. aptnar aptan + ar (14) vokalbortfall g. aptna aptan + a (14) vokalbortfall d. ǫptnum aptan + um (1) u-omlyd + (14) vok.bortfall a. aptna aptan + a (14) vokalbortfall 26.2 A-typar med i-innskot (urn. ija-stammer). Nokre langstava ord i a-klassa har stammeutlyd på trykklett i, t.d. hirðir m. gjætar. Ved kontraksjon etter regel (6) fell denne vokalen bort framfor endingar som byrjar på vokal, t.d. *hirði + ar hirðar. Bøyinga er då: sg. n. hirðir hirði + r g. hirðis hirði + s d. hirði hirði + i (6) kontraksjon a. hirði hirði + pl. n. hirðar hirði + ar (6) kontraksjon g. hirða hirði + a (6) kontraksjon d. hirðum hirði + um (6) kontraksjon a. hirða hirði + a (6) kontraksjon

50 50 Kap. 4 I tillegg til at desse orda har lang rotstaving, har dei (med få unntak) fremre rotvokal, m.a. hellir m. heller, berghole, hersir m. herse, lǽknir m. lækjar, forutan personnamn som Skírnir og Sverrir A-typar med j- og v-innskot (urn. ja- og wa-stammer). Nokre ganske få a- typar har j-innskot, m.a. niðr m. slektning, og nokre fleire v-innskot, m.a. sǫngr m. song, snjór m. snø og sǽr m. sjø. Dei to sistnemnde har genitiv eintal på -ar. Innskota følgjer regel (19) og (20), som vist i 23 (s ). 27 I-klassa (urn. i-stammer). I denne klassa har dativ eintal ikkje ending, medan nominativ fleirtal endar på -ir. Mange i-typar har fått ny rotvokal som følgje av i- omlyden, t.d. gestr m. gjest, lýðr m. folk og veggr m. vegg. Andre ord er ikkje omlydde, t.d. sauðr m. sau og staðr m. stad Reine i-typar. Hit høyrer både dei substantiva som har genitiv på -s og på -ar, forutan nokre som kan ha begge endingane. sg. n. gestr gest + r vinr vin + r g. gests gest + s vinar vin + ar d. gest gest + vin vin + a. gest gest + vin vin + pl. n. gestir gest + ir vinir vin + ir g. gesta gest + a vina vin + a d. gestum gest + um vinum vin + um a. gesti gest + i vini vin + i Blant dei som har genitiv på -s, er bulr m. kropp, gestr m. gjest, hamr m. ham, lýðr m. folk og svanr m. svane. Andre har genitiv på -ar, t.d. fundr m. møte, hlutr m. lott, del, hugr m. hug, sinn, matr m. mat, munr m. monn, salr m. sal, sauðr m. sau, staðr m. stad og vinr m. ven. Atter andre kan ha både -s og -ar i genitiv, t.d. og bekkr m. benk el. bekk og veggr m. vegg (begge med j-innskot) I-typar med j-innskot. Dei i-typane som endar på velar konsonant, dvs. -g eller -k, får j-innskot etter regel (19), m.a. bekkr m. benk el. bekk, belgr m. belg, drengr m. mann, drykkr m. drikk, elgr m. elg, hryggr m. rygg, leggr m. legg, sekkr m. sekk. Dette gjeld også ved stammeutlyd på vokal, bǿr m. hus, gard, by. Nokre kortstava i-typar med fremre rotvokal får òg j-innskot, m.a. byrr m. vind, bør, dynr m. drønn, hylr m. elvehøl, kylr m. kulde og vefr m. vev.

51 Substantivisk bøying U-klassa (urn. u-stammer). I denne klassa endar dativ eintal på -i med i- omlyd, og nominativ fleirtal på -ir. På grunn av i- og u-omlyd blir stamma i desse substantiva realisert med inntil tre ulike rotvokalar. sg. n. vǫllr vall + r (18) u-omlyd g. vallar vall + ar d. velli vall + i+ (13) i-omlyd a. vǫll vall + (18) u-omlyd pl. n. vellir vall + ir+ (13) i-omlyd g. valla vall + a d. vǫllum vall + um (1) u-omlyd a. vǫllu vall + u (1) u-omlyd Ei rekkje ord høyrer heime i u-klassa, mange av dei med rotvokalen a, som vekslar med ǫ i nominativ eintal. Forutan vǫllr m. voll er det m.a. áss m. ås, gud, bǫlkr m. bolk, bǫllr m. ball, friðr m. fred, gǫltr m. galt, háttr m. måte, slag, limr m. lem, litr m. farge, lǫgr m. væske, sjø, knǫrr m. knarr, skip, réttr m. rett, spánn m. spon, tigr m. mengd av ti, þáttr m. tått, stykke, verðr m. måltid, viðr m. skog, vǫndr m. kvist, vǫrðr m. vakt, vǫttr m. vott, vǫxtr m. vokster og ǫrn m. ørn. Merknader 1. I akkusativ fleirtal kunne den opphavlege endinga -u etter kvart skifte med -i med tilhøyrande i-omlyd. 2. Substantivet sonr m. son har mange sideformer: son(r)/sun(r) sonar/sunar søni/syni son/sun; sønir/synir sona/suna sonum/sunum sonu/sunu/søni/syni. Ord med avleiingssuffikset -nað manglar vanlegvis u-omlyd i nominativ og akkusativ eintal og har alltid endinga -i i akkusativ fleirtal: sg. n. fagnaðr el. fǫgnuðr fagnað + r/r g. fagnaðar fagnað + ar d. fagnaði fagnað + i a. fagnað el. fǫgnuð fagnað + / pl. n. fagnaðir fagnað + ir g. fagnaða fagnað + a d. fǫgnuðum fagnað + um a. fagnaði fagnað + i

52 52 Kap. 4 Ekstra komplisert er bøyinga i ord der rotstavinga er broten, dvs. innleidd med halvvokalen j, t.d. fjǫrðr m. fjord, mjǫðr m. mjød, hjǫrtr m. hjort, skjǫldr m. skjold. I urnordisk hadde desse orda rotvokalen e ( 16), men på det norrøne språksteget skal vi rekne at dei hadde rotvokalen a. I så fall kan bøyinga stillast opp på denne måten: sg. n. fjǫrðr fjarð + r (18) u-omlyd g. fjarðar fjarð + ar d. firði fjarð + i+ (13) i-omlyd + (7) j-bortfall a. fjǫrð fjarð + (18) u-omlyd pl. n. firðir fjarð + ir+ (13) i-omlyd + (7) j-bortfall g. fjarða fjarð + a d. fjǫrðum fjarð + um (1) u-omlyd a. fjǫrðu fjarð + u (1) u-omlyd 29 R-klassa (urn. rotsubstantiv og r-stammer). Denne klassa er kjenneteikna ved at substantiva i fleirtal har i-omlyd og endinga -r i nominativ og akkusativ. I eintal blir r-typane bøygde som sterke a- eller u-typar Reine r-typar (urn. rotsubstantiv). Nokre få, men frekvente maskuline substantiv høyrer til denne klassa. sg. n. nagl nagl + r (2) assimil. + (4) forkort. g. nagls nagl + s d. nagli nagl + i a. nagl nagl + sg. n. negl nagl + r+ (17) i-omlyd + (2) + (4) g. nagla nagl + a d. nǫglum nagl + um (1) u-omlyd a. negl nagl + r+ (17) i-omlyd + (2) + (4) Substantiva nagl m. nagl og maðr m. mann har eintalsbøying som a-typane, dvs. med genitiv på -s og ingen omlyd i dativ. Det sistnemnde ordet blir bøygd slik: maðr manns manni mann; menn manna mǫnnum menn.

53 Substantivisk bøying 53 sg. n. fótr fót + r g. fótar fót + ar d. fǿti fót + i+ (17) i-omlyd a. fót fót + pl. n. fǿtr fót + r+ (17) i-omlyd g. fóta fót + a d. fótum fót + um (1) u-omlyd a. fǿtr fót + r+ (17) i-omlyd Substantiva fótr m. fot, fingr m. finger og vetr m. vinter har eintalsbøying som u-typane, dvs. med genitiv på -ar og i-omlyd i dativ. I dei to siste orda høyrer r til stamma To slektskapsord (urn. r-stammer). Til r-klassa reknar vi også to ord med avvikande bøying i eintal, faðir m. far og bróðir m. bror. Desse kan få fullstendig samanfall i oblike kasus i eintal, og dei har gjennomført i-omlyd i heile fleirtal. sg. n. faðir fað + ir g. fǫður fað + ur (1) u-omlyd d. feðr/fǫður fað + r+/ur (17) i-omlyd / (1) u-omlyd a. fǫður fað + ur (1) u-omlyd pl. n. feðr fað + r+ (17) i-omlyd g. feðra fað + ra+ (17) i-omlyd d. feðrum fað + rum+ (17) i-omlyd a. feðr fað + r+ (17) i-omlyd Sterke feminine substantiv 30 Inndeling. Dei sterke feminine substantiva kan delast i tre hovudflokkar, arklassa, ir-klassa og r-klassa. Dei to første klassene skil seg berre med omsyn til endinga i nominativ og akkusativ fleirtal, der ar-typane har -ar, ir-typane -ir. I dei same formene har r-typane i-omlyd og endinga -r. Mange substantiv har vore på vandring mellom dei tre klassene, stort sett slik at ord frå ar-klassa har gått over til ir-klassa eller r-klassa.

54 54 Kap Ar-klassa (urn. ō-stammer). Felles for alle orda i ar-klassa er at dei har endinga -ar i nominativ og akkusativ fleirtal Ar₁-typar (urn. reine ō-stammer). Orda i ar₁-klassa har morfologisk u- omlyd i heile eintal, bortsett frå i genitiv. Men berre nokre få ord har rotvokalen a, slik at u-omlyden stort sett ikkje blir utløyst. sg. n. mǫn man + (18) u-omlyd g. manar man + ar d. mǫn man + (18) u-omlyd a. mǫn man + (18) u-omlyd pl. n. manar man + ar g. mana man + a d. mǫnum man + um (1) u-omlyd a. manar man + ar Som mǫn f. man, faks går m.a. á f. elv, kleif f. kleiv, bratt bakke, kví f. kve, inngjerding, rauf f. hol og reim f. reim. Hokjønnsord med avleiingssuffiksa -ing og -ung høyrer alltid til ar-klassa, t.d. dróttning f. dronning, fylking f. fylking og háttung f. fare. Desse orda har alltid endinga -u i dativ eintal. Merknader 1. I tillegg til dei på -ing og -ung kan også nokre andre ar-typar få endinga -u i dativ eintal, t.d. hlið f. side, laug f. bad, kjelde og ull f. ull. 2. Enkelte ord har stammeutlyd på -r, m.a. fjǫðr f. fjør. Her blir r ståande under bøyinga, t.d. fjǫðr fjaðrar fjǫðr fjǫðr. 3. Mange ar-typar kan også få -ir i nominativ og akkusativ fleirtal, m.a. fǫr f. reise, gjǫf f. gåve, leið f. ferd, sǫk f. sak og vél f. knep Ar₂-typar (urn. ijō-stammer). Ei viktig undergruppe av ar-klassa har sterkt avvikande bøying i eintal. Nominativ endar på -r, noko som elles berre førekjem i maskuline substantiv, og dativ og akkusativ endar på -i. Her brukar vi nemninga ar₂-klassa om desse substantiva, og fører opp ermr f. erme som døme: sg. n. ermr erm + r pl. n. ermar erm + ar g. ermar erm + ar g. erma erm + a d. ermi erm + i d. ermum erm + um a. ermi erm + i a. ermar erm + ar

55 Substantivisk bøying 55 Orda i ar₂-klassa er langstava og har med få unntak i-omlyd. Hit høyrer m.a. eyrr f. sandøyr, gunnr f. kamp, gýgr f. jotunkvinne, heiðr f. hei, helgr f. helg, herðr f. skulder, merr f. hoppe, mýrr f. myr, veiðr f. jakt og øx f. øks Ar-typar med j-innskot (urn. jō-stammer og tre av ijō-stammene). Nokre ar₁-typar har j-innskot og endinga -u i dativ eintal, m.a. ey f. øy, egg f. egg og hel f. hel, dødsrike. Hit høyrer også mǽr f. møy, som har bøyinga mǽr (mey) meyjar mey(ju) mey; meyjar meyja meyjum meyjar. Ein del ar₁-typar har j-innskot, men ikkje endinga -u i dativ eintal, m.a. ben f. sår, dys f. gravhaug, eng f. eng, fit f. flat eng ved vatn, il f. fotsåle, skyn f. skjøn og syn f. nekting. Blant ar₂-typane er det tre ord som har j-innskot, gýgr f. jotunkvinne, rýgr f. kvinne og ylgr f. houlv. For alle orda gjeld det at innskotet følgjer regel (19) Ar-typar med v-innskot (urn. wō-stammer). Nokre få ar₁-typar har v- innskot etter regel (20), m.a. ǫr f. pil, dǫgg f. dogg og stǫð f. stø. Dei kan også få endinga -u i dativ eintal, t.d. ǫru. 32 Ir-klassa (urn. i-stammer). Også denne klassa har morfologisk u-omlyd i eintal. Men det er få ord som har rotvokalen a, slik at u-omlyden stort sett er fråverande, som t.d. i bǿn f. bøn. Nominativ og akkusativ fleirtal har som før nemnt endinga -ir. sg. n. bǿn bǿn + g. bǿnar bǿn + ar d. bǿn bǿn + a. bǿn bǿn + pl. n. bǿnir bǿn + ir g. bǿna bǿn + a d. bǿnum bǿn + um a. bǿnir bǿn + ir Hit høyrer mange av dei einstava feminine substantiva, m.a. ást f. kjærleik, átt/ǽtt f. ætt, ferð f. ferd, hjǫlp f. hjelp, hlíð f. li, mjǫðm f. hofte, mjødm, sátt/sǽtt f. forlik, sjón/sýn f. syn, sótt f. sjukdom og tíð f. tid. Til liks med ar-typane kan enkelte ir-typar ha endinga -u i dativ eintal. Dette gjeld mange frekvente ord, m.a. borg f. borg, by, braut f. veg, gipt f. gåve, hurð f. dør, dørblad, hǫll f. hall, jǫrð f. jord, rǫdd f. røyst, stemme, sól f. sol, sál f. sjel, ván f. von, håp, vist f. opphald, niste, ǫld f. tidsalder.

56 56 Kap. 4 Til ir-typane høyrer også tostava ord av typen skipan f. ordning. Dei kan få morfologisk u-omlyd i nominativ, dativ og akkusativ eintal, eller dei kan ved analogi få former utan u-omlyd i heile eintal. Bøyinga blir anten skipan skipanar skipan skipan eller skipun skipanar skipun skipun i eintal og skipanir skipana skipunum skipanir i fleirtal. 33 R-klassa (urn. rotsubstantiv og r-stammer). Denne klassa er kjenneteikna ved at dei i fleirtal har i-omlyd og endinga -r i nominativ og akkusativ fleirtal. I eintal blir dei bøygde som feminine ar- og ir-typar Reine r-typar (urn. rotsubstantiv). Mange frekvente feminine substantiv høyrer hit. Nokre har rotvokalen a og får u-omlyd i eintal, m.a. strǫnd f. strand, hǫnd f. hand (dat. sg. hendi), stǫng f. stang, tǫnn f. tann og ǫnd f. and. Resten av r-typane har andre rotvokalar: bót f. bot, brók f. bukse, gás f. gås, kló f. klo, mús f. mus, syll f. sville, bjelke, tá f. tå og veit f. grøft. Berre fleirtal har dyrr f.pl. (også n.pl.) døropning og ertr f.pl. erter. sg. n. strǫnd strand+ (18) u-omlyd g. strandar strand+ ar d. strǫnd strand+ (18) u-omlyd a. strǫnd strand+ (18) u-omlyd pl. n. strendr strand+ r+ (17) i-omlyd g. stranda strand+ a d. strǫndum strand+ um (1) u-omlyd a. strendr strand+ r+ (17) i-omlyd Fleire r-typar kan også ha endinga -r i genitiv eintal, til dels med i-omlyd. Hit høyrer m.a. bók f. bok (gen. sg. bókar el. bǿkr), grind f. grind (gen. sg. grindar el. grindr), mjǫlk f. mjølk (gen. sg. mjǫlkr), mǫrk f. vekteininga mark (gen. sg. merkr), nátt f. natt (gen. sg. náttar el. nǽtr), sǽng f. seng (gen. sg. sǽngar el. sǽngr), tǫng f. tang (gen. sg. tangar el. tengr), ǫlpt f. svane (gen. sg. alptar el. elptr) og ǫrk f. kiste (gen. sg. arkar el. erkr). Ein del r-typar viser tilknyting til ir-klassa og har alternativ ending -ir utan i- omlyd i nominativ og akkusativ fleirtal, m.a. strǫnd (strendr el. strandir), stǫng (stengr el. stangir), ǫlpt (elptr el. alptir). Til r-klassa reknar vi også tre ord i eigen bås; det er kýr f. ku (rot: kú), sýr f. sugge (rot: sú) og ǽr f. søye (rot: á). Desse skil seg ut ved å ha i-omlyd og endinga -r jamvel i nominativ eintal. Dermed får dei samanfall mellom eintal og

57 Substantivisk bøying 57 fleirtal i nominativ. Bøyinga blir då kýr kýr kú kú i eintal og kýr kúa kúm kýr i fleirtal, og ǽr ǽr á á i eintal og ǽr á ám ǽr i fleirtal. Merk utslaga av regel (6), *kú + um kúm i dativ fleirtal og *á + a á i genitiv fleirtal Tre slektskapsord (urn. r-stammer). Endeleg reknar vi tre slektskapsord til r-klassa, nemleg móðir f. mor, dóttir f. dotter og systir f. syster. Desse kan få fullstendig samanfall i oblike kasus i eintal, og dei har i-omlyd i heile fleirtal. I dativ eintal kan dei også få same form som i nominativ og akkusativ fleirtal. sg. n. móðir móð + ir g. móður móð + ur (1) u-omlyd d. mǿðr/móður móð + r+/ur (17) i-omlyd / (1) u-omlyd a. móður móð + ur (1) u-omlyd pl. n. mǿðr móð + r+ (17) i-omlyd g. mǿðra móð + ra+ (17) i-omlyd d. mǿðrum móð + rum+ (17) i-omlyd a. mǿðr móð + r+ (17) i-omlyd Sterke nøytrale substantiv 34 Inndeling. Det er berre ei klasse av sterke nøytrale substantiv. Her blir nominativ og akkusativ fleirtal danna utan noka bøyingsending (null-ending). Elles er det slektskap med dei maskuline a-typane, bortsett frå at nominativ ikkje har endinga -r og dativ alltid har endinga -i. 35 Null-typar (urn. a-stammer). Null-typane er kjenneteikna ved fråværet av fleirtalsending, t.d. hús (sg.) ~ hús (pl.). Slik er det framleis i moderne norsk, men i motsetnad til nynorsk har bokmål fleirtalsending i fleirstava substantiv, t.d. hus (sg.) ~ hus (pl.) vs. eple (sg.) ~ epler (pl.). I norrønt blir fleirtal markert med morfologisk u-omlyd, t.d. barn (sg.) ~ bǫrn (pl.) Dette ordet kan framleis ha slik bøying i nynorsk, barn ~ born Reine null-typar (urn. a-stammer). Hit høyrer fleire substantiv som har rotvokalen a, slik at det oppstår ei veksling mellom a i eintal og ǫ i fleirtal, t.d. barn ~ bǫrn og vatn ~ vǫtn. I ord med annan rotvokal kjem u-omlyden ikkje til uttrykk, som t.d. hús n. hus, dýr n. dyr eller lið.n. flokk, følgje.

58 58 Kap. 4 sg. n. land land + g. lands land + s d. landi land + i a. land land + pl. n. lǫnd land + (18) u-omlyd g. landa land + a d. lǫndum land + um (1) u-omlyd a. lǫnd land + (18) u-omlyd Som land n. land blir mange nøytra bøygde, m.a. bak n. rygg, barn n. barn, dýr n. dyr, fjall n. fjell, goð n. heiden gud, hús n. hus, nafn n. namn, orð n. ord, tal n. tal, þak n. tak og vatn n. vatn. Ord med avleiingssuffiksa -al, -an, -ar, -að, -uð og -in høyrer også hit: óðal n. odel, gaman n. gaman, moro, sumar n. sommar, herað n. herad, hǫfuð n. hovud og megin n. styrke. Merk vokalbortfall etter regel (14), t.d. sumri (dat. sg.) og u-omlyd etter regel (18), sumur (nom. pl.) Null-typar med i-innskot (urn. ija-stammer). Nokre sterke nøytra har stammeutlyd på trykklett i, t.d. kvǽði n. kvede. Ved kontraksjon etter regel (6) fell denne vokalen bort framfor endingar som byrjar på vokal, t.d. *kvǽði + um kvǽðum. Elles er bøyinga den same som for dei reine null-typane: sg. n. kvǽði kvǽði + g. kvǽðis kvǽði + s d. kvǽði kvǽði + i (6) kontraksjon a. kvǽði kvǽði + pl. n. kvǽði kvǽði + g. kvǽða kvǽði + a (6) kontraksjon d. kvǽðum kvǽði + um (6) kontraksjon a. kvǽði kvǽði + Hit høyrer ein del to- eller fleirstava substantiv med fremre rotvokal, m.a. dǿmi n. døme, enni n. panne, erfiði n. arbeid og erendi n. ærende. Ettersom orda har fremre rotvokal, blir ikkje u-omlyden utløyst i dativ fleirtal Null-typar med j-innskot (urn. ja-stammer og ija-stammer på velar konsonant). Ei rekkje ord har j-innskot etter regel (19), m.a. egg n. egg, fen n. myr,

59 Substantivisk bøying 59 flet n. golv, kyn n. slekt, men n. smykke, nef n. nase, nes n. nes, net n. nett, sel n. sel, seter. Ei særskilt gruppe med velar konsonant, dvs. g og k, får j-innskot, t.d. engi n. eng, fylki n. flokk, fylke, merki n. merke og ríki n. rike. Her reknar vi at stamma endar på -i, slik som i typen kvǽði ( 35.2), men at vokalen fell i samanstøyt med j, t.d. *engi + j + um engjum. Bøyinga blir dermed engi engis engi engi; engi engja engjum engi Null-typar med v-innskot (urn. wa-stammer). Hit høyrer m.a. frǽ el. frjó n. frø, hǫgg n. hogg, kjǫt n. kjøt, mjǫl n. mjøl, smjǫr n. smør og ǫl n. øl. Innskotet skjer i samsvar med regel (20). Svak bøying Svake maskuline substantiv 36 Inndeling. Det er to grupper av svake maskuline substantiv, a-klassa og r- klassa. Eintalsbøyinga er lik, men r-klassa har gjennomført i-omlyd i fleirtal. Alle substantiv med svak bøying endar på trykklett vokal i heile eintal, forutan at dei jamt over har færre ulike former enn substantiv med sterk bøying. 37 A-klassa (urn. an-stammer). I eintal endar alle oblike kasus på trykklett -a. Fleirtalsbøyinga er derimot i samsvar med dei sterke maskuline a-typane Reine a-typar (urn. reine an-stammer). Hit høyrer mange fleirstava substantiv, m.a. granni m. granne, nabo, bani m. bane, død, drapsmann, bardagi m. strid, bogi m. boge, máni m. måne, tími m. tid. Ord med avleiingssuffikset -ar høyrer òg heime her, m.a. dómari m. dommar, leikari m. gjøglar og skapari m. skapar. sg. n. granni grann + i g. granna grann + a d. granna grann + a a. granna grann + a pl. n. grannar grann + ar g. granna grann + a d. grǫnnum grann + um (1) u-omlyd a. granna grann + a

60 60 Kap. 4 Merknader 1. Nokre innlånte ord frå gammalengelsk, t.d. síra og herra, har endinga -a i heile eintal. 2. Ordet uxi m. okse har desse formene i fleirtal: yxn yxna yxnum yxn. 3. Eitt ord har maskulin genus (grammatisk kjønn), men feminin sexus (naturleg kjønn), nemleg Skaði prop., kona til vaneguden Njǫrðr (Njord) A-typar med j-innskot (urn. jan-stammer). Nokre a-typar har j-innskot etter regel (19), m.a. vili m. vilje, erfingi m. arving og illvirki m. ugjerningsmann. Her står j i alle former utanom nominativ eintal, t.d. vili vilja vilja vilja; viljar vilja viljum vilja A-typar med v-innskot (urn. wan-stammer). Nokre ganske få a-typar har v-innskot etter regel (20), m.a. mǫskvi m. maske og nǫkkvi m. båt. 38 R-klassa (urn. nd-stammer). I denne klassa endar alle oblike kasus i eintal på trykklett -a, men fleirtalsbøyinga følgjer dei sterke r-typane. Dei svake r-typane er opphavleg substantiverte presens partisipp, t.d. elska vb. elske elskandi m. elskar. Alle orda i denne klassa har stammeutlyd på -nd. Hit høyrer m.a. bóndi el. búandi m. bonde, dómandi m. dommar, frǽndi m. frende, ven og fjándi m. fiende. Merk at i-omlyden berre verkar på avleiingssuffikset -and, ikkje på rotstavinga i desse orda. Dermed får dómandi m. fleirtalsforma dómendr (ikkje *dǿmendr) og búandi m. får búendr (ikkje *býendr) i fleirtal. Vi reknar med at fleirstava ord i denne klassa hadde primærtrykk på den første stavinga og sekundærtrykk på den andre, ˈelsk-ˌand-i (jf. 13). sg. n. elskandi elskand + i g. elskanda elskand + a d. elskanda elskand + a a. elskanda elskand + a pl. n. elskendr elskand + r+ (17) i-omlyd g. elskanda elskand + a d. elskǫndum elskand + um (1) u-omlyd a. elskendr elskand + r+ (17) i-omlyd Svake feminine substantiv 39 Inndeling. Dei svake feminine substantiva fell i to flokkar, ur-klassa og i- klassa. Den første klassa er klart den største, medan i-klassa berre omfattar ei mindre gruppe, avleidd av adjektiv, t.d. gleði f. glede av glaðr adj. glad.

61 Substantivisk bøying Ur-klassa (urn. ōn-stammer). Orda i denne klassa har samanfallande endingar i dei tre oblike kasus. U-omlyden gjer stort utslag i ord med rotvokalen a, som t.d. saga f. soge, men er ikkje synleg i ord med andre rotvokalar Reine ur-typar (urn. reine ōn-stammer). Hit høyrer m.a. brenna f. brenning, dúfa f. due, fjara f. fjøre, fluga f. fluge, hrǽzla f. redsle, kerra f. kjerre, ótta f. otte, dagrenning, stjarna f. stjerne, tunga f. tunge og vika f. veke. sg. n. saga sag + a g. sǫgu sag + u (1) u-omlyd d. sǫgu sag + u (1) u-omlyd a. sǫgu sag + u (1) u-omlyd pl. n. sǫgur sag + ur (1) u-omlyd g. sagna sag + na d. sǫgum sag + um (1) u-omlyd a. sǫgur sag + ur (1) u-omlyd Merknader 1. Ordet kona f. kone, kvinne har forma kvenna i genitiv fleirtal. 2. Nokre få urtypar har maskulin sexus, t.d. mannsnamna Ella og Sturla Ur-typar med j-innskot (urn. jōn-stammer). Ein del ord har gjennomført j-innskot etter regel (19), m.a. brynja f. brynje, bylgja f. bylgje, drykkja f. drikk, drikking, kirkja f. kyrkje, rekkja f. seng og smiðja f. smie. Dei orda som har stammeutlyd på -g eller -k, får den regelrette endinga -na i genitiv fleirtal, t.d. bylgna av bylgja f. og rekkna av rekkja f. Dei som har stammeutlyd på andre konsonantar, får berre -a i genitiv fleirtal, t.d. brynja av brynja f. og smiðja av smiðja f Ur-typar med v-innskot (urn. wōn-stammer). Nokre få ord har v-innskot etter regel (20), m.a. vǫlva f. trollkvinne og slǫngva f. slynge. 41 I-klassa (urn. īn-stammer). Denne klassa omfattar hovudsakleg abstrakte ord som vantar numerusbøying. sg. n. speki spek + i g. speki spek + i d. speki spek + i a. speki spek + i

62 62 Kap. 4 I denne klassa har jamvel nominativ og dei oblike kasus falle saman, slik at resultatet er ei bøyingsklasse utan bøying. Hit høyrer m.a. blindi f. blindskap, elli f. alder, fýsi f. lyst, gleði f. glede, mǿði f. trøyttleik, speki f. visdom og ǽvi f. æve. Enkelte ord knyter seg til andre klasser, m.a. kan frǿði f. kunnskap og kristni f. kristendom få genitivsendinga -s til liks med nøytrale substantiv av typen kvǽði ( 35.2). Ordet fiski f. fiske har genitivsforma fiskjar. Svake nøytrale substantiv 42 Inndeling. Det er berre ei gruppe av svake nøytrale substantiv. Her blir akkusativ (og nominativ) fleirtal danna med endinga -u og tilhøyrande u-omlyd. 43 U-klassa (urn. an-stammer). Til liks med andre svake substantiv endar heile eintal på trykklett vokal. Fleirtalsbøyinga minner derimot om dei sterke nøytrale substantiva, bortsett frå at -u framleis står i nominativ og akkusativ fleirtal. sg. n. hjarta hjart + a g. hjarta hjart + a d. hjarta hjart + a a. hjarta hjart + a pl. n. hjǫrtu hjart + u (1) u-omlyd g. hjartna hjart + na d. hjǫrtum hjart + um (1) u-omlyd a. hjǫrtu hjart + u (1) u-omlyd Til denne bøyingsklassa høyrer berre nokre få ord, mange av dei for kroppsdelar: auga n. auga, eyra n. øyre, hjarta n. hjarta, lunga n. lunge, nýra n. nyre og ǫkla n. okle, ankel. Samla oversyn over substantivbøyinga 44 Skjema. Den tabellariske oppstillinga på neste side gjev eit oversyn over alle substantivklassene, medan fig. 4:1 og 4:2 på sida deretter viser bøyingsendingane i kvar klasse. Her markerer plussteikn morfologisk i-omlyd (regel 17), t.d. negl av nagl, medan morfologisk u-omlyd (regel 18), t.d. lǫnd av land, er markert med ein liten sirkel. Fonologisk u-omlyd (regel 1) er derimot ikkje markert.

63 Substantivisk bøying 63 Sterk bøying MASKULINE FEMININE NØYTRALE a-klassa ar-klassa null-klassa [1] reine: armr, aptann [1] ar₁: mǫn [1] reine: land nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot [2] i-utlyd: hirðir [2] ar₂: ermr [2] i-utlyd: kvǽði nokre j-innskot nokre j-innskot i-klassa gestr, vinr nokre j-innskot ir-klassa bǿn, skipan u-klassa vǫllr, fagnaðr, fjǫrðr r-klassa r-klassa [1] reine: nagl, fótr [1] reine: strǫnd, kýr [2] slektskapsord: faðir [2] slektskapsord: móðir Svak bøying MASKULINE FEMININE NØYTRALE a-klassa ur-klassa u-klassa granni saga hjarta nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot r-klassa elskandi i-klassa speki

64 64 Kap. 4 Fig. 4:1 og 4:2 Den sterke og den svake substantivbøyinga

65 5 Gradbøying Omfang og typologi 45 Ordklasser og kategoriar. Gradbøyinga omfattar to ordklasser, adjektiv og adverb. I begge ordklassene kan orda bøyast i tre grader, positiv, komparativ og superlativ. Enkelte adjektiv og adverb har berre komparativ- og superlativformer. Adverba blir ikkje bøygde på annan måte enn i grad. I 52 skal vi sjå at adjektiva også får endingar for bestemtheit (dvs. sterk vs. svak bøying), kasus, numerus og genus. Desse kjem i tillegg til gradbøyingsendingane, og det er derfor praktisk å starte med gradbøyinga. 46 Hovudtypar. På grunnlag av dei to faktorane stammeskifte og i-omlyd kan vi stille opp tre hovudtypar av gradbøying: positiv komparativ superlativ 1 stamme stamme + ar stamme + ast 2 stamme stamme + r + i-omlyd stamme + st + i-omlyd 3 stamme ny stamme + r ny stamme + st Dei tre adjektiva spakr klok (stamme: spak), langr lang (stamme: lang) og illr vond (stamme: ill og ver) viser korleis nye stammer blir danna i komparativ og superlativ: positiv komparativ superlativ 1 spak spak + ar spakar spak + ast spakast 2 lang leng + r lengr leng + st lengst 3 ill ver + r verr ver + st verst Adverba får ikkje andre endingar enn gradsendingane, som t.d. opt ofte : positiv komparativ superlativ 1 opt + opt opt + ar optar opt + ast optast

66 66 Kap. 5 For adjektiva kjem bøyingsendingane for bestemtheit, kasus, numerus og genus i tillegg til dei enkelte stammene. Det er vanleg å stille opp gradbøyinga med bøyingsendingane for sterk nominativ eintal maskulinum. Denne endinga er -r i positiv og superlativ, og -i i komparativ. Paradigmet blir då som følgjer: positiv komparativ superlativ 1 spak + r spakr spakar + i spakari spakast + r spakastr 2 lang + r langr lengr + i lengri lengst + r lengstr 3 ill + r illr verr + i verri verst + r verstr Bøyingstypar 47 Bøying med -ar og -ast. Dei fleste adjektiv og adverb blir bøygde etter dette mønsteret. Som døme fører vi opp spakr adj. og opt adv. positiv komparativ superlativ spakr spakari spakastr opt optar optast Som adjektivet spakr går t.d. breiðr adj. brei, fastr adj. fast, fullr adj. full, glaðr adj. glad, hvass adj. kvass, jafn adj. jamn og sannr adj. sann. Som adverbet opt går t.d. inn adv. inn, síð adv. seint, sjaldan adv. sjeldan og víða adv. vide (stamme: víð). I komparativ kan endinga -ar bli forlengd til -arr eller (ved analogi frå akkusativ eintal nøytrum i adjektivbøyinga) til -ara, og i superlativ kan -r trengje inn frå komparativ. 48 Bøying med -r og -st + i-omlyd. Ei mindre gruppe adjektiv og adverb blir bøygde med i-omlyd. Døme er langr lang og adverbet fram fram. positiv komparativ superlativ langr lengri lengstr fram fremr fremst Ei rekkje adjektiv går som langr. Vokalskiftet er i samsvar med regel (17) morfologisk i-omlyd: u ~ y ungr yngri yngstr av ungr adj. ung o ~ ø stórr stǿrri stǿrstr av stórr adj. stor

67 Gradbøying 67 ǫ ~ ø þrǫngr þrøngri þrøngstr av þrǫngr adj. trong a ~ e fagr fegri fegrstr av fagr adj. fager á ~ ǽ smár smǽrri smǽstr av smár adj. liten Reglar: (5) *smǽ + ri smǽrri, (4:1) *fagr + r fagr, *fegr + ri fegri (-r høyrer til stamma i ordet) I ord med fremre rotvokal blir i-omlyden ikkje utløyst, t.d. ei ~ ei hreinn hreinni hreinstr av hreinn adj. rein ǿ ~ ǿ sǿmr sǿmri sǿmstr av sǿmr adj. sømmeleg ǽ ~ ǽ vǽnn vǽnni vǽnstr av vǽnn adj. vakker Reglar: (2) *hrein + r hreinn, *vǽn + r vǽnn; *hrein + ri hreinni, *vǽn + ri vǽnni. Nokre adjektiv har blanda bøying, dvs. at dei dannar komparativ etter den eine typen og superlativ etter den andre. Hit høyrer m.a. auðigr adj. rik, djúpr adj. djup, fjǫlmennr adj. mannsterk, nýr adj. ny, tryggr adj. trygg, þungr adj. tung og vegligr adj. prektig. Positiv Komparativ Superlativ auðigr auðigri auðgastr djúpr djúpari el. dýpri djúpastr el. dýpstr fjǫlmennr fjǫlmennari fjǫlmennstr nýr nýjari el. nýrri nýjastr tryggr tryggvari el. tryggri tryggvastr þungr þungari el. þyngri þungastr el. þyngstr vegligr vegligri vegligastr Reglar: (14) *auðig + astr auðgastr, (5) *ný + ri nýrri, (19) ný + j + ari nýjari 49 Bøying med stammeskifte. Nokre frekvente adjektiv har stammeskifte: gamall ellri ellztr av gamall adj. gamal góðr betri beztr av góðr adj. god illr verri verstr av illr adj. vond lítill minni minnstr av lítill adj. liten margr fleiri flestr av margr adj. mang ein mikill meiri mestr av mikill adj. stor

68 68 Kap. 5 Også blant adverba førekjem det bøying med stammeskifte: gjarna heldr helzt av gjarna adv. gjerne illa verr verst av illa adv. ille lítt minnr minnst av lítt adv. lite mjǫk meir(r) mest av mjǫk adv. mykje vel betr bezt av vel adv. vel, godt 50 Defekt bøying. Ein del adjektiv har berre komparativ- og superlativformer. Dei uttrykkjer retning i rom eller tid: efri seinare efstr sist eptri, aptari bakre epztr, aptastr bakerst eystri øystre austastr austlegast fyrri førre fyrstr først hindri seinare hinztr bakerst, sist innri indre innstr inst neðri nedre neztr nedst nyrðri nordre nyrztr nordlegast síðarri seinare síðastr seinast, sist syðri søre synstr sørlegast vestri vestre vestastr vestlegast øfri øvre øfstr øvst ýtri ytre ýztr ytst Denne bøyinga førekjem også blant adverba: fyrr før fyrst først hindar seinare hinzt sist nǽr(r) nærmare nǽst nærmast Komparativ og superlativ blir stort sett danna med -r og -st + i-omlyd i den defekte bøyinga. I mange superlativformer førekjem konsonanten z. I samsvar med 11.3 er dette ein skrivemåte for dental el. alveolar + s, t.d. ýtstr = ýztr.

69 6 Adjektivisk bøying Omfang og typologi 51 Ordklasser og kategoriar. Den adjektiviske bøyinga omfattar ordklassene adjektiv og determinativ, og dessutan verbpartisippa. Det er fire kategoriar i den adjektiviske bøyinga: bestemtheit (ubestemt, bestemt), kasus (nominativ, genitiv, dativ, akkusativ) numerus (eintal, fleirtal) og genus (maskulinum, femininum, nøytrum). I tillegg kjem det at adjektiva blir bøygde i grad, men denne kategorien er felles for adjektiv og adverb og vart derfor omtalt for seg i Dei ubestemte formene har sterk bøying, t.d. spakr maðr klok mann. Her står adjektivet spakr utan noko bestemmarledd, dvs. i ubestemt form. Dei bestemte formene har svak bøying, t.d. inn spaki maðr den kloke mannen. Då står adjektivet med eit bestemmarledd av typen inn / hinn eller sá / þessi ( 57 og 70). Det same skiljet gjeld i moderne norsk, der ung i ein ung mann har ubestemt (sterk) form og unge i den unge mannen har bestemt (svak) form. Til liks med dei svake substantiva er den svake adjektivbøyinga kjenneteikna av at alle formene i eintal endar på trykklett vokal. I den sterke bøyinga endar dei fleste (men ikkje alle) formene på konsonant. Sterk bøying Adjektiv 52 Oversyn. Den sterke adjektivbøyinga omfattar positiv og superlativ. Desse to gradane kan også ha svak bøying, medan komparativ ikkje kan ha anna enn svak bøying. Endingane i superlativ er dei same som i positiv Typen spakr. Som spakr blir ei rekkje einstava adjektiv bøygde, m.a. blindr adj. blind, breiðr adj. brei, fastr adj. fast, fullr adj. full, glaðr adj. glad, góðr adj. god, heill adj. heil, frisk, hvass adj. kvass, jafn adj. jamn, langr adj. lang, vǽnn adj. ven, vakker.

70 70 Kap. 6 mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. spakr spǫk spakt r - t g. spaks spakrar spaks s rar s d. spǫkum spakri spǫku um ri u a. spakan spaka spakt an a t pl. n. spakir spakar spǫk ir ar - g. spakra spakra spakra ra ra ra d. spǫkum spǫkum spǫkum um um um a. spaka spakar spǫk a ar - Reglar: (1) *spak + um spǫkum, (18) spak spǫk. Merknader 1. I enkelte ord høyrer -r til stamma, m.a. fagr adj. fager og vitr adj. klok. Dei får dermed former som fǫgr, fagrt og vitr, vitrt i nominativ eintal. 2. Adjektivet sannr adj. sann har sideforma saðr (jf. maðr m.) og nøytrumsforma satt, danna av saðr, dvs. *sað + t satt (regel 3) Typen gamall. Adjektiv som har avleiingssuffiksa -al/-il/-ul eller -ig/-ug, blir bøygde som gamall, m.a. atall adj. vond, þagall adj. taus, gjǫfull adj. gjevmild, auðigr adj. rik. mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. gamall gǫmul gamalt r - t g. gamals gamallar gamals s rar s d. gǫmlum gamalli gǫmlu um ri u a. gamlan gamla gamalt an a t pl. n. gamlir gamlar gǫmul ir ar - g. gamalla gamalla gamalla ra ra ra d. gǫmlum gǫmlum gǫmlum um um um a. gamla gamlar gǫmul a ar - Reglar: (1) *gaml + um gǫmlum, (2) *gamal + r gamall (14) *gamal + um *gamlum ( gǫmlum), *gamalir gamlir m.fl., (18) gamal gǫmul. Merknader 1. Dei to orda lítill adj. liten og mikill adj. stor går som gamall, bortsett frå at dei har formene lítinn og mikinn i akkusativ eintal maskulinum, og lítit og mikit i nominativ & akkusativ eintal nøytrum (i samsvar med bøyinga av heiðinn i 52.3). Føre lang konsonantisme blir rotvokalen i lítill forkorta, lítlir litlir. 2. Vokalbortfall etter regel (14) førekjem ikkje alltid

71 Adjektivisk bøying 71 i vesall adj. ussel, ýmiss adj. ymis, ulik og heilagr adj. heilag. Det siste ordet får diftongforenkling i tillegg, helgan ved sida av heilagan, helgum ved sida av heilǫgum Typen heiðinn. Som heiðinn blir mange tostava adjektiv bøygde, m.a. kristinn adj. kristen, opinn adj. open og rotinn adj. roten. Dei har endinga -n utan vokalbortfall i akkusativ eintal maskulinum, t.d. heiðin + n heiðinn. mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. heiðinn heiðin heiðit r - t g. heiðins heiðinnar heiðins s rar s d. heiðnum heiðinni heiðnu um ri u a. heiðinn heiðna heiðit n a t pl. n. heiðnir heiðnar heiðin ir ar - g. heiðinna heiðinna heiðinna ra ra ra d. heiðnum heiðnum heiðnum um um um a. heiðna heiðnar heiðin a ar - Reglar: (2) *heiðin + r heiðinn, *heiðin + ri heiðinni, *heiðin + ra heiðinna, (3 + 4) *heiðin + t *heiðitt heiðit, (14) *heiðin + um heiðnum m.fl J-innskot (urn. ja- og jō-stammer). J-innskot i samsvar med regel (19) førekjem m.a. i frǽgr adj. vidkjend, miðr adj. mellomst, nýr adj. ny, ríkr adj. mektig, sekr adj. skuldig og sterkr adj. sterk. Nokre ord kan alternativt ha v- innskot, m.a. hryggr adj. sorgfull og myrkr adj. mørk V-innskot (urn. wa- og wō-stammer). V-innskot i samsvar med regel (20) førekjem m.a. i døkkr adj. mørk, fǫlr adj. bleik, gløggr adj. gløgg, gǫrr (gørr, gerr) adj. ferdig, gjord (jf. gera sv.vb.), hár adj. høg, kvikr adj. levande, styggr adj. morsk og þrǫngr adj. trong. Perfektum partisipp 53 Partisipp av svake verb. Perfektum partisipp av svake verb blir bøygde etter mønster av spakr i 52.1, t.d. eyddr av eyða sv.vb., fluttr av flytja sv.vb., fǿrðr av fǿra sv.vb., knýttr av knýta sv.vb., sendr av senda sv.vb., spáðr av spá sv.vb. og varðr av verja sv.vb. Reglar: (1) *kastað + um kǫstuðum, *herjað + um herjuðum m.fl., (3 + 4) *kastað + t *kastatt kastat, *send + t *sentt sent, (4) *flutt + t flutt.

72 72 Kap Partisipp av sterke verb. Perfektum partisipp av sterke verb blir bøygde etter mønster av heiðinn i 52, t.d. bitinn av bíta st.vb, kropinn av krjúpa st.vb. og vaxinn av vaxa st.vb. Her gjeld dei same fonologiske reglane som for heiðinn. Reglar: (2) *kropin + r kropinn, *kropin + ra kropinna, (3 + 4) *vaxin + t *vaxitt vaxit, (14) *kropin + um kropnum, *vaxin + ir vaxnir m.fl. Determinativ 55 Oversyn. Determinativa følgjer med få unntak mønsteret for den sterke adjektiviske bøyinga. Unntaka er nokre ord som har pronominell bøying: demonstrativa sá og sjá/þessi, og kvantorane tveir, þrír, fjórir og báðir (jf ). 56 Possessiv. Til denne gruppa høyrer minn det. min, þinn det. din, sinn det. sin, okkarr det. vår, til oss to, ykkarr det. dykkar, til dykk to, várr det. vår og yðvarr det. dykkar. Alle har endinga -n i akkusativ eintal maskulinum. mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. minn mín mitt r - t g. míns minnar míns s rar s d. mínum minni mínu um ri u a. minn mína mitt n a t pl. n. mínir mínar mín ir ar - g. minna minna minna ra ra ra d. mínum mínum mínum um um um a. mína mínar mín a ar Minn, þinn, sinn. Dei tre possessiva minn, þinn og sinn skiftar mellom kort og lang rotvokal under bøyinga. Dei blir bøygde etter mønster av adjektivet heiðinn, bortsett frå at det ikkje er grunnlag for vokalbortfall etter regel (14). Opphavleg hadde desse orda lang rotvokal, men føre geminert konsonant vart rotvokalen forkorta, t.d. mínn > minn, mítt > mitt. Reglar: (2) *min + r minn, *min + rar minnar m.fl., (3) *min + t mitt Várr. Possessivet várr (stamme: vár) blir bøygd som spakr, bortsett frå forma várn i akkusativ eintal maskulinum. Várr har sideformer med stammene ór eller oss føre bøyingsendingar som byrjar på vokal (ór også ved nullending).

73 Adjektivisk bøying Yðvarr, okkarr, ykkarr. Dei tre possessiva yðvarr (stamme: yðvar), okkarr (stamme: okkar) og ykkarr (stamme: ykkar) blir bøygde etter mønster av adjektivet gamall, men med kortform i akkusativ eintal maskulinum: yðarn, okkarn, ykkarn. Ved analogi har yðvarr fått former utan v-innskot, t.d. yðarr, yðart. 57 Demonstrativ. Hit høyrer hinn, inn og enn det. den, hin. Dei blir bøygde etter mønster av minn, men med kort rotvokal i alle former. Bøyinga av demonstrativa sá og sjá/þessi er å finne i 70 nedanfor. 58 Kvantorar. Hit høyrer fleire ord som blir bøygde etter mønster av adjektivet spakr. Det er allr det. all, hverr det. kven av fleire, hvárr det. kven av to og sumr det. som, noko. Merk at hverr får j-innskot etter regel (19). Både hverr og hvárr har kortformer i akkusativ eintal maskulinum, hvern og hvárn Einn. Kvantoren einn blir bøygd etter mønster av adjektivet heiðinn. Dermed blir det utsett for mange konsonantassimilasjonar, t.d. (2) *ein + rar einnar, *ein + ri einni og (3) *ein + t eitt Annarr. Kvantoren annarr blir bøygd etter mønster av adjektivet gamall. I tillegg får dette ordet overgangen n ð føre r, t.d. *annarir *annrir aðrir. Denne overgangen kjenner vi att frå den sterke maskuline r-typen maðr Engi. Kvantoren engi det. ingen (stamme: eng) blir i hovudsak bøygd som eit adjektiv, men dette ordet har utvikla fleire særeigne former. Det førekjem også med stammene eing og øng (den siste med v-innskot etter regel 20). Her har vi berre ført opp formene med stamma eng. mask. fem. nøytr. sg. n. engi engi ekki g. enskis engrar enskis d. engum engri engu a. engan enga ekki pl. n. engir engar engi g. engra engra engra d. engum engum engum a. enga engar engi 58.4 Nǫkkurr. Kvantoren nǫkkurr det. nokon (stamme: nǫkkur) blir bøygd etter mønster av adjektivet spakr, bortsett frå at han har kortform i akkusativ ein-

74 74 Kap. 6 tal maskulinum, nǫkkurn, og bortfall av -r i nominativ & akkusativ eintal nøytrum, nǫkkut. I eldre språk førekjem denne kvantoren også med stamma nakkvar. Sjølv i normaliserte tekstar kan det vere variasjon i bøyinga av dette ordet; det har vore sagt at det berre er i grammatikkane at nǫkkurr blir bøygd regelrett. Den eldre forma nakkvarr viser tydelegare samanhengen med den frasen som truleg ligg til grunn for ordet, *ne-wait-ek-hwarjaʀ ikkje-veit-eg-kva (latin nescio quis). mask. fem. nøytr. sg. n. nǫkkurr nǫkkur nǫkkut g. nǫkkurs nǫkkurrar nǫkkurs d. nǫkkurum nǫkkurri nǫkkuru a. nǫkkurn nǫkkura nǫkkut pl. n. nǫkkurir nǫkkurar nǫkkur g. nǫkkurra nǫkkurra nǫkkurra d. nǫkkurum nǫkkurum nǫkkurum a. nǫkkura nǫkkurar nǫkkur Bestemt form av substantivet 59 Oversyn. Den bestemte forma av substantivet blir danna ved at demonstrativet inn blir lagd til dei bøygde formene av substantivet. I mange former, særleg i fleirtal, blir ordforma modifisert i samsvar med regel (15) Maskuline substantiv. Den bestemte forma blir modifisert etter regel (15) i dativ eintal og i alle former i fleirtal. sg. n. hestr + inn = hestrinn g. hests + ins = hestsins d. hesti + inum = hestinum (15:1) a. hest + inn = hestinn pl. n. hestar + inir = hestarnir (15:2) g. hesta + inna = hestanna (15:1) d. hestum + inum = hestunum (15:3) a. hesta + ina = hestana (15:1)

75 Adjektivisk bøying Feminine substantiv. Den bestemte forma blir modifisert i alle former i fleirtal, også her etter regel (15). sg. n. borg + in = borgin g. borgar + innar = borgarinnar d. borg + inni = borginni a. borg + ina = borgina pl. n. borgir + inar = borgirnar (15:2) g. borga + inna = borganna (15:1) d. borgum + inum = borgunum (15:3) a. borgir + inar = borgirnar (15:2) 59.3 Nøytrale substantiv. Den bestemte forma blir modifisert i dativ eintal og i genitiv og dativ fleirtal. sg. n. land + it = landit g. lands + ins = landsins d. landi + inu = landinu (15:1) a. land + it = landit pl. n. lǫnd + in = lǫndin g. landa + inna = landanna (15:1) d. lǫndum + inum = lǫndunum (15:3) a. lǫnd + in = lǫndin Svak bøying 60 Oversyn over den svake bøyinga. Det er berre to bøyingsklasser i den svake adjektiviske bøyinga. Den eine klassa omfattar adjektiv i positiv og superlativ, forutan nokre få determinativ. Ei anna og endå enklare klasse omfattar presens partisipp og adjektiv i komparativ. 61 Adjektiv i positiv og superlativ. Som eksempel på bøyinga i positiv fører vi opp spaki av spakr adj. klok (stamme: spak). Endingane i superlativ (stamme: spakast) er dei same som i positiv.

76 76 Kap. 6 mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. spaki spaka spaka i a a g. spaka spǫku spaka a u a d. spaka spǫku spaka a u a a. spaka spǫku spaka a u a pl. n. spǫku spǫku spǫku u u u g. spǫku spǫku spǫku u u u d. spǫkum spǫkum spǫkum um um um a. spǫku spǫku spǫku u u u Reglar: (1) *spak + u spǫku, *spak + um spǫkum. Adjektiv av typen gamall og heiðinn får vokalbortfall i samsvar med regel (14). Ettersom alle endingane byrjar på vokal, gjeld vokalbortfallet heile paradigmet. 62 Determinativ. Ordet samr det. same kan også ha svak bøying etter mønster av spaki. Dessutan blir ordenstala bøygde etter dette mønsteret. Det gjeld fyrsti det. første (som også kan ha sterk bøying, fyrstr), þriði det. tredje, fjórði det. fjerde, fim(m)ti det. femte osv. Derimot har annarr det. andre berre sterk bøying. Sjå 65 for ei samla framstilling av talordsystemet i norrønt. 63 Adjektiv i komparativ. Som døme på komparativ fører vi opp spakari av spakr adj. klok (stamme: spakar). I komparativ har adjektiva berre svak bøying. mask. fem. nøytr. m. f. n. sg. n. spakari spakari spakara i i a g. spakara spakari spakara a i a d. spakara spakari spakara a i a a. spakara spakari spakara a i a pl. n. spakari spakari spakari i i i g. spakari spakari spakari i i i d. spǫkurum spǫkurum spǫkurum um um um a. spakari spakari spakari i i i Reglar: (1) *spakar + um spǫkurum.

77 Adjektivisk bøying 77 Adjektiv som i positiv har vokalbortfall etter regel (14), får det også i komparativ, t.d. heiðnari av heiðinn. 64 Presens partisipp. Bøyingsendingane i presens partisipp er dei same som i komparativ av adjektiva, t.d. gangandi (stamme: gangand-) av ganga st.vb. gå. 65 Talordsystemet. Talordsystemet i norrønt omfattar ord frå fleire ordklasser. Av praktiske grunnar skal vi stille opp systemet under eitt med tilvising til dei ulike bøyingstypane. Grunntal Bøying Ordenstal Bøying 1 einn sterk adjektivisk fyrstr sterk adjektivisk fyrsti svak adjektivisk 2 tveir pronominell annarr sterk adjektivisk 3 þrír " þriði svak adjektivisk 4 fjórir " fjórði " 5 fimm inga bøying fim(m)ti " 6 sex " sétti " 7 sjau " sjaundi " 8 átta " áttandi, átti " 9 níu " níundi " 10 tíu " tíundi " 11 ellifu " ellipti " 12 tolf " tolfti " 13 þrettán " þrettándi " 14 fjórtán " fjórtándi " fjǫgurtán " fjǫgurtándi " 15 fim(m)tán " fim(m)tándi " 16 sextán " sextándi " 17 sjaut(j)án " sjaut(j)ándi " 18 áttján " áttjándi " 19 nítján " nítjándi " 20 tuttugu " tuttugundi, -andi " 21 tuttugu ok einn tuttugundi ok fyrsti 22 tuttugu ok tveir tuttugundi ok annarr 23 tuttugu ok þrír tuttugundi ok þriði

78 78 Kap þrír tigir el. þrjátigi þrítugundi, -andi 40 fjórir tigir el. fjórutigi fertugundi, -andi 50 fimm tigir el. fim(m)tigi fim(m)tugundi, -andi 60 sex tigir el. sextigi sextugundi, -andi 70 sjau tigir el. sjautigi sjautugundi, -andi 80 átta tigir el. áttatigi áttatugundi, -andi 90 níu tigir el. níutigi nítugundi, -andi 100 tíu tigir (hundrað) resten er ikkje kjend 110 ellifu tigir (hundrað ok tíu) " 120 hundrað (hundrað ok tuttugu) " 240 tvau hundruð " 360 þrjú hundruð " 1200 þúsund " 2400 tvǽr þúsundir " 3600 þrjár þúsundir " tigr m. tiar blir bøygd som ein sterk maskulin u-type hundrað n. (stor)hundre " sterk nøytral null-type þúsund f. tusen " sterk feminin ir-type. Merk at hundrað som oftast vart brukt i tydinga storhundre, dvs Tilsvarande er þúsund anten å forstå som 1000 eller som 1200, ti storhundre. Grunntala på -tigi er ubøyelege (þrjátigi osv.)

79 7 Pronominell bøying Omfang og typologi 66 Ordklasser og kategoriar. Den pronominelle bøyinga førekjem i to ordklasser, pronomen og determinativ. Bøyinga er kjenneteikna av til dels korte former og høg grad av stammeskifte, t.d. vér vár oss oss vi, oss. Bøyinga omfattar alltid kasus, i nokre tilfelle også genus og/eller numerus. Pronomen 67 Personlege pronomen. Dei personlege pronomena ek eg, vit vi to, vér vi, þú du, it de to, ér de, hann han og hon ho blir berre bøygde i kasus Personlege pronomen i 1. og 2. person. I 1. og 2. person har dei personlege pronomena total (dualis) i tillegg til ordinært fleirtal (pluralis). sing. dual. plur. 1. person n. ek vit vér g. mín okkar vár d. mér ok(k)r oss a. mik ok(k)r oss 2. person n. þú it, þit ér, þér g. þín ykkar yðar, yðvar d. þér yk(k)r yðr a. þik yk(k)r yðr 67.2 Personlege pronomen i 3. person. I 3. person er dei personlege pronomena kjønnsdelte. Her gjer demonstrativet sá den teneste som personleg pronomen i nøytrum (þat) og i heile fleirtal (þeir þǽr þau):

80 80 Kap. 7 mask. fem. nøytr. 3. person n. hann hon þat sg. g. hans hennar þess sín d. honum henni því sér a. hann hana þat sik 3. person n. þeir þǽr þau pl. g. þeir(r)a þeir(r)a þeir(r)a sín d. þeim þeim þeim sér a. þá þǽr þau sik Til dei personlege pronomena reknar vi også det refleksive pronomenet sín. Det har berre tre former: genitiv sín, dativ sér og akkusativ sik Enklitiske former. Pronomena ek og þú har enklitiske former, dvs. at dei kan bli dregne saman med eit føregåande verb. Pronomenet ek misser vokalen i samband med enklisen: hafða ek hafðak eg hadde av hafa sv.vb. + ek pron. em ek emk eg er av vera st.vb. + ek pron. I dei enklitiske formene av þú blir dentalen þ assimilert med føregåande konsonant, og dermed oppstår endingane -tu, -du og -ðu: fórt þú fórtu du fór av fara st.vb. + þú pron. kenn þú kenndu kjenn (du)! av kenna sv.vb. + þú pron. far þú farðu reis (du)! av fara st.vb. + þú pron. 68 Andre pronomen. Pronomena hvat kva, hvatki kva som helst, hvatvetna kva som helst og vǽttki ingen ting blir berre bøygde i kasus. Alle formene må reknast som nøytrum. sg. n. hvat hvatki hvatvetna vǽttki g. hvess hvesskis hversvetna vǽttugis d. hví hvígi hvívetna vǽttugi a. hvat hvatki hvatvetna vǽttki

81 Kvantorar Pronominell bøying Tveir, báðir, þrír og fjórir. Kvantorane 2, 3 og 4 har ei særeiga bøying, som har klare fellestrekk med den pronominelle bøyinga. Dei blir ikkje bøygde i tal (numerus) ettersom dei har ibuande fleirtal. mask. fem. nøytr. n. tveir tvǽr tvau g. tveggja tveggja tveggja d. tveim tveim tveim a. tvá tvǽr tvau mask. fem. nøytr. n. báðir báðar bǽði g. beggja beggja beggja d. báðum báðum báðum a. báða báðar bǽði mask. fem. nøytr. n. þrír þrjár þrjú g. þriggja þriggja þriggja d. þrim(r) þrim(r) þrim(r) a. þrjá þrjár þrjú mask. fem. nøytr. n. fjórir fjórar fjǫgur g. fjǫgurra fjǫgurra fjǫgurra d. fjórum fjórum fjórum a. fjóra fjórar fjǫgur

82 82 Kap. 7 Demonstrativ 70 Sá og þessi. Bøyinga av sá den og þessi desse har mange særeigne former, og høg grad av stammeskifte. Morfologisk sett høyrer dei heime i den pronominelle bøyinga, sjølv om dei er determinativ av ordklasse. mask. fem. nøytr. sg. n. sá sú þat g. þess þeirar þess d. þeim þeiri því a. þann þá þat pl. n. þeir þǽr þau g. þeira þeira þeira d. þeim þeim þeim a. þá þǽr þau Formene þeirar, þeiri og þeira kan også ha lang -r, þeirrar, þeirri og þeirra. mask. fem. nøytr. sg. n. sjá, þessi sjá, þessi þetta g. þessa þessar, þessarar þessa d. þessum, þeima þessi, þessari þessu, þvísa a. þenna þessa þetta pl. n. þessir þessar þessi g. þessa, þessara þessa, þessara þessa, þessara d. þessum, þeima þessum, þeima þessum, þeima a. þessa þessar þessi Formene þessarar, þessari og þessara kan også ha lang r, þessarrar, þessarri og þessarra.

83 8 Verbal bøying Omfang og typologi 71 Ordklasser og kategoriar. Den verbale bøyinga i norrønt omfattar berre ordklassa verb. Denne ordklassa har fem bøyingskategoriar, tempus (presens, preteritum), modus (indikativ, konjunktiv, imperativ), diatese (aktiv, medio-passiv), person (1. person, 2. person, 3. person) og numerus (singularis, pluralis). 72 Finitte og infinitte former. Berre finitte former av verbet kan danne kjernen i eit verbal, som er det obligatoriske leddet i ei norrøn setninga ( 97). Dei finitte formene er også aleine om å bere kategorien modus. Skiljet mellom finitte og infinitte former er det same i norrønt som i moderne norsk: Presens (indikativ, konjunktiv og imperativ) og preteritum (indikativ og konjunktiv) er finitte former. Infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp er infinitte former. Det syntaktiske skiljet mellom finitte og infinitte former svarar til eit reint morfologisk skilje i norrønt: Dei finitte formene blir bøygde i samsvar med den verbale bøyinga, som er emnet for dette kapitlet. Presens partisipp følgjer den svake adjektiviske bøyinga ( 64) og perfektum partisipp den sterke adjektiviske bøyinga ( 53 54). Med unntak av dei tre verba munu, skulu og vilja er infinitiven ubøygd. I tillegg til den finitte forma inneheld mange verbal ei eller fleire infinitte former, t.d. hefir keypt har kjøpt, mun sofnat hafa må ha sovna. 73 Presens- og preteritumssteg. Frå ein morfologisk synsvinkel kan verbformene delast i to steg, presens- og preteritumssteget, som vist i fig. 8:1. Verba har ulike stammer på dei to stega.

84 84 Kap. 8 Fig. 8:1 Presens- og preteritumssteget Presensstamma svarar til infinitivsforma med frådrag av endinga -a, eventuelt -ja ved j-innskot eller -va ved v-innskot. Nokre verb har berre ei stamme i preteritum, andre har fleire stammer med vokalskifte, som vist i fig. 8:2. Fig. 8:2 Stammer på presens- og preteritumssteget Dei verba som berre har éi stamme på preteritumssteget, har alle saman fått tilskot av ein opphavleg dental lyd. Dette suffikset er realisert som ð, d eller t, avhengig av dei lydlege omgjevnadene. Dei to siste lydane er alveolare, men på historisk grunnlag er det vanleg å omtale alle tre som dentalsuffiks. 74 Svak og sterk bøying. Somme verb dannar preteritum med dentalsuffiks, og dei har berre ei stamme på preteritumssteget, jf. kasta, telja og leysa. Andre verb har ikkje dentalsuffiks, men til gjengjeld har dei alltid vokalskifte på preteritumssteget, jf. krjúpa, sleppa og søkkva. Vi kallar den første typen for svake verb og den andre for sterke. Eit verb har anten svak eller sterk bøying.

85 Verbal bøying Svak bøying. Dei svake verba har alltid fleirstava former i preteritum indikativ eintal, t.d. kallaði (av kalla), krafði (av krefja) og leysti (av leysa). Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð etter vokalar og stemte konsonantar (unnateke l, m og n), som d etter l, m og n, og som t etter ustemte konsonantar: kasta kastaði selja seldi knýta knýtti kemba kembði dǿma dǿmdi merkja merkti fylgja fylgði sýna sýndi leysa leysti 74.2 Sterk bøying. Dei sterke verba har alltid einstava former i preteritum indikativ eintal, t.d. beit (av bíta), kraup (av krjúpa) og brann (av brenna). Vokalskiftet kjem av avlyd ( 15) og gjeld både presens- og preteritumssteget. Somme svake verb har også vokalskifte mellom dei to stega, t.d. telja inf. taldi pret. (av telja sv.vb.), men dette skiftet kjem av omlyd, ikkje avlyd. Den omlydsskapande j i desse verba står framleis på presenssteget, *taljan > telja ( 17.2). I dei sterke verba er det i tillegg eit vokalskifte innanfor preteritumssteget, t.d. slapp-/slupp- /slopp- av sleppa st.vb Blanda bøying. Nokre verb har trekk frå både den svake og den sterke bøyinga. Dette gjeld dei såkalla preterito-presentiske verba, som dannar presens etter mønster av preteritum i dei sterke verba, og preteritum som dei svake verba. Fleire av dei preterito-presentiske verba er modale hjelpeverb, nemleg munu monne, vilje, skulu skulle, mega måtte og kunna kunne. Elles omfattar klassa verba vita vite, eiga eige, unna elske, þurfa trenge og muna minnast, hugse. 75 Grunnformer. I 73 såg vi at norrøne verb har ei presensstamme og ei eller fleire preteritumsstammer. Det er vanleg å referere til stammene med bestemte bøyingsformer av verbet, som vi her skal omtale som grunnformer. Oppstilling av grunnformer svarar til den tradisjonelle bøyinga a verbo Grunnformer av sterke verb. I dei sterke verba skal vi la infinitiv representere presensstamma, medan preteritumsstammene blir representerte av preteritum indikativ eintal (3. person), preteritum indikativ fleirtal (3. person) og supinum. Dette er dei same grunnformene vi sette opp under gjennomgangen av avlyden i 15. For eit verb som krjúpa krype vil grunnformene sjå slik ut: krjúpa kraup krupu kropit I sterke verb blir presens indikativ eintal danna ved morfologisk i-omlyd av presensstamma, og preteritum konjunktiv ved morfologisk i-omlyd av stamma i

86 86 Kap. 8 preteritum indikativ fleirtal. Dermed kjem det til to nye vokalskifte, men denne gongen som følgje av omlyd, ikkje avlyd. Vi skal føye til dei to omlydde formene i parentes og setje opp i alt seks grunnformer for dei sterke verba: krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit Supinum svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp. Denne forma blir brukt etter verb som hafa, t.d. hann hefir kropit han har krope Grunnformer av svake verb. I dei svake verba er det med få unntak berre to stammer, ei på presenssteget og ei på preteritumssteget. Til liks med dei sterke verba blir presenssteget representert med infinitiv, medan preteritumssteget gjerne blir representert med preteritum indikativ eintal (3. person). Det er altså tilstrekkeleg å setje opp to grunnformer for eit verb som telja telje : telja taldi No er det vanleg å ta med supinum også, både fordi nokre verb kan ha ei utvida stamme i perfektum partisipp (preteritum dugði, men supinum dugat av duga duge ) og fordi supinum tener til å illustrere fleire fonologiske reglar, t.d. *kallaðt kallat, *taldt talt og *dǿmdt dǿmt. Preteritum konjunktiv blir i mange høve danna ved morfologisk i-omlyd av stamma i preteritum indikativ og bør førast opp særskilt. Dermed skal vi setje opp fem grunnformer også for dei svake verba: telja (telr) taldi (teldi) talt Preteritum konjunktiv med i-omlyd førekjem i telja- og dǿma-klassa, men ikkje i kasta-klassa. Svak bøying 76 Inndeling. Alle svake verb har dentalsuffiks, men dei kan delast i tre klasser på bakgrunn av bindevokal og vokalskifte mellom presens- og preteritumssteget: 1. Presensstamma blir utvida med bindevokalen a + dentalsuffiks, og rotvokalen er uendra, t.d. pres. kast-, pret. kastað- av kasta. 2. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, men rotvokalen skiftar, t.d. pres. tel-, pret. tald- av telja. 3. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, og rotvokalen er uendra, t.d. pres. dǿm-, pret. dǿmd- av dǿma.

87 Verbal bøying 87 I det følgjande skal vi bruke desse kjenneteikna til å dele dei svake verba i tre hovudklasser, og vi brukar verba kasta, telja og dǿma som representantar for kvar si gruppe. Som ei fjerde klasse fører vi opp ein del uregelrette verb. Kasta-klassa 77 Kasta-klassa (urn. ō-konjugasjon). Dette er den største av dei svake verbklassene. Då preteritumsstamma er utvida med bindevokalen a i denne klassa, blir dentalsuffikset alltid realisert som ð Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som kasta kaste. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. kasta (kastar) kastaði (kastaði) kastat Hit høyrer ei rekkje verb, m.a. banna forby, elska elske, freista freiste, prøve, kalla kalle, leita leite, líka like, skipa ordne og þakka takke Verb med j- eller v-innskot. Ein del verb har j-innskot etter regel (19), t.d. belja belje, raute, byrja byrje, eggja eggje, gneggja knegge, herja herje og synja nekte. Nokre få verb har også v-innskot etter regel (20), t.d. bǫlva forbanne og stǫðva stoppe, stille. Desse innskota gjeld både presens- og preteritumssteget: infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. eggja (eggjar) eggjaði (eggjaði) eggjat bǫlva (bǫlvar) bǫlvaði (bǫlvaði) bǫlvat 77.3 Verb med stammeutlyd på vokal. Nokre få verb har stammer som endar på lang, trykktung vokal, og blir dermed utsette for kontraksjon etter regel (6) s. 38. Dette gjeld m.a. fá måle, fargeleggje, skrá skrive opp og spá spå : infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. fá (fár) fáði (fáði) fátt Reglar: (6) *fá + a fá, *fá + aði fáði, (6) + (3) *fáað + t *fáðt fátt.

88 88 Kap. 8 Telja-klassa 78 Telja-klassa (urn. ja-konjugasjon). Dette er den minste av dei svake verbklassene. Dei aller fleste verba er kortstava med fremre rotvokal, og på presenssteget har dei j-innskot etter regel (19) s. 44. Dette inneber at dei har omlydd rotvokal på presenssteget, men ikkje på preteritumssteget, t.d. telja taldi, flytja flutti. I samsvar med reglane i 74.1 blir dentalsuffikset realisert som ð, d eller t avhengig av føregåande lyd Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som telja eller flytja, dvs. med vokalskiftet e ~ a eller y ~ u. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. telja (telr) taldi (teldi) talt flytja (flytr) flutti (flytti) flutt Vekslinga e ~ a førekjem m.a. i berja slå, fremja fremje, gleðja glede, krefja krevje, leggja leggje, skepja skape, telja telje, velja velje, venja venne og verja verje. Vekslinga y ~ u førekjem m.a. i dynja dundre, flytja flytte, smyrja smøre og spyrja spørje. Særskilt må merkast to verb som vekslar mellom ey og á, heyja háði setje i gang og þreyja þráði lengte. Opphavleg hadde verba i telja-klassa bindevokalen i i perfektum partisipp, og denne kan framleis stå i mange verb, t.d. berja (barit), fremja (framit), telja (talit). Dette gjeld likevel ikkje verb med rotutlyd på ð eller t, t.d. seðja (satt), flytja (flutt) Verb utan vokalskifte. Nokre verb har same rotvokal både på presenssteget og preteritumssteget. Hit høyrer skilja skildi skilje, vilja vildi vilje, selja seldi selje, setja setti setje, flýja flýði flykte og knýja knýði klemme Verb med bindevokalen a. To verb har bindevokalen a i perfektum partisipp, vilja (viljat) vilje og hyggja (hugt el. hugat) tenkje. Det siste verbet har geminert konsonant på presenssteget. Også leggja leggje har geminert konsonant på presenssteget, men ikkje bindevokal, leggja (leggr) lagði (legði) lagt. Døḿa-klassa 79 Dǿma-klassa (urn. ija- og ē-konjugasjon). Dette er den nest største av dei svake verbklassene. Her har preteritum ikkje bindevokal, og rotvokalen er den

89 Verbal bøying 89 same på presens- og preteritumssteget. Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð, d eller t avhengig av føregåande lyd. 80 Verb med i-omlydd rotvokal (urn. ija-konjugasjon). Ein stor flokk har gjennomført i-omlyd av rotvokalen, t.d. dǿma dømme, fylgja følgje og støkkva breste, springe, støkke Hovudtype. Dei fleste av verba med i-omlydd rotvokal går som dǿma. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. dǿma (dǿmir) dǿmdi (dǿmdi) dǿmt Hit høyrer m.a. brenna brenne, erfa arve, fella felle, festa feste, fylla fylle, fǿra føre, gleypa sluke, hefna hemne, heyra høyre, hitta treffe, hvessa kvesse, kenna kjenne, lære, leysa løyse, minna minne, mǽla tale, seie, nefna nemne, senda sende, sigla sigle, skíra reinse, døype, sýna vise og virða verdsetje Verb med j- og v-innskot. Ikkje så reint få verb har j-innskot etter regel (19) s. 44, t.d. bergja smake, byggja bu, byggje, dengja dengje, fylgja fylgje, hengja hengje, merkja merkje, stengja stengje, svelgja svelgje, syrgja sørge og telgja telgje. Andre verb har v-innskot etter regel (20) s. 45, t.d. sløngva slengje og støkkva skvette, jage. Endeleg er det nokre verb som kan ha både j- og v- innskot, t.d. byggja/byggva bu, byggje, hryggja/hryggva gjere sorgfull, myrkja/ myrkva gjere mørk, søkkja/søkkva søkkje og styggja/styggva skremme. Felles for alle verba i denne paragrafen er at dei har stammeutlyd på -g el. -k. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. fylgja (fylgir) fylgði (fylgði) fylgt støkkva (støkkvir) støkkti (støkkti) støkkt 81 Verb utan i-omlydd rotvokal (urn. ē-konjugasjon). Ein mindre flokk har ikkje i-omlydd rotvokal, og får dermed vokalskifte i preteritum konjunktiv. Dei fleste er kortstava, og for ein stor del er dei intransitive. Dei kan få endinga -i i imperativ eintal, men har elles same endingar som dei andre verba i dǿma-klassa (jf. skjemaet i fig. 8:3, s. 101).

90 90 Kap Hovudtype. Dei fleste verb utan i-omlydd rotvokal går som duga duge. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. duga (dugir) dugði (dygði) dugat Hit høyrer m.a. gá leggje merke til, gapa gape, horfa vende om, ná nå, få, skorta mangle, spara spare, trúa tru, þola tåle, þora våge og vaka vake. Ein del av desse verba har også bindevokalen a i perfektum partisipp, duga (dugat), spara (sparat). Uregelrette verb 82 Uregelrette svake verb. Til slutt er det nokre verb som typologisk og historisk må reknast til dǿma-klassa, men som har uregelrett bøying, anten på grunn av stammeskifte (sǿkja sótti) eller vokalskifte (kaupa keypti). Hit høyrer fleire frekvente verb: infin. pres.ind. pret.ind. perf.part. sǿkja (sǿkir) sótti sótt søkje þykkja (þykkir) þótti þótt tykkje, synast yrkja (yrkir) orti ort verke, dikte hafa (hefir) hafði haft ha segja (segir) sagði sagt seie þegja (þegir) þagði þagt teie kaupa (kaupir) keypti keypt kjøpe Merknader 1. Verbet hafa har morfologisk i-omlyd i presens indikativ eintal, altså etter mønster av dei sterke verba: hefi hefir hefir. Bøyingsendingane er derimot i samsvar med svake verb (jf. oversynet i 94). 2. Verbet gera gjere har sideformene gøra og gørva, og ved sida av det regelrette partisippet gert har det gørt og gǫrt (begge med v-innskot, t.d. gørvan og gǫrvan). Sterk bøying 83 Inndeling. Det er vanleg å dele dei sterke verba i seks hovudklasser, i samsvar med avlydsrekkjene ( 15). I tillegg reknar vi med ei sjuande klasse av opphavlege reduplikasjonsverb.

91 1. klasse Verbal bøying Vokalskifte. Verba i 1. klasse har vokalskiftet í ei i i Hovudtype. Dei fleste verba i 1. klasse går som bíta bite. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. bíta (bítr) beit bitu (biti) bitit Slik går m.a. drífa drive, grípa gripe, hníga bøye seg, líða gå, li, líta sjå, míga pisse, ríða ri, rísa reise seg, síga sige, skína skine, slíta slite, sníða skjere og stíga stige Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld hníga (hné eller hneig), míga (mé el. meig), síga (sé el. seig) og stíga (sté el. steig) Verb med j-og v-innskot. Tre verb har j-innskot på presenssteget, blíkja blinke, svíkja svike og víkja vike. Dei to siste verba kan også ha v-innskot etter regel (20) s. 45, svíkva og víkva. 2. klasse 85 Vokalskifte. Verba i 2. klasse har vokalskiftet jú el. jó el. ú au u o. På presenssteget står jú føre f, p, g og k og jó elles (jf. 15) Hovudtypar. Dei fleste verba i 1. klasse går som krjúpa krype, brjóta bryte eller lúka stengje, betale. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit brjóta (brýtr) braut brutu (bryti) brotit lúka (lýkr) lauk luku (lyki) lokit Som krjúpa går m.a. drjúpa dryppe, fljúga flyge, ljúga lyge, rjúfa bryte, rjúka ryke, smjúga smyge og strjúka stryke.

92 92 Kap. 8 Som brjóta går m.a. bjóða by, fljóta flyte, frjósa fryse, gjósa sprute, gjóta gyte, hljóta få, hrjóta snorke, kjósa velje, ljósta slå, njóta nyte, sjóða syde, koke, skjóta skyte og þjóta dure. Som lúka går berre lúta bøye seg, súga suge og súpa supe Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld m.a. fljúga (fló el. flaug), ljúga (ló el. laug), smjúga (smó el. smaug) og súga (só el. saug) Frjósa og kjósa. Verba frjósa fryse og kjósa velje blir bøygde etter mønster av brjóta, men i gammalislandsk kan dei ha sterkt avvikande former i preteritum og perfektum partisipp. I desse preteritumsformene følgjer personbøyinga mønsteret for svake verb ( 94). Grunnformene er desse: infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. frjósa (frýss) frøri frøru (frøri) frørit kjósa (kýss) køri køru (køri) kørit 85.4 Flýja og spýja. To verb, flýja flykte og spýja spy, har j-innskot på presenssteget. Formene i perfektum partisipp er ikkje kjende: infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. flýja (flýr) flaug el. fló flugu (flygi) spýja (spýr) spjó spjó (spý) 3. klasse 86 Vokalskifte. Verba i 3. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e a u u. På grunn av fleire lydovergangar førekjem også ja, i, y og ø på presenssteget. I preteritum har rotvokalen a gått til ǫ i verb med v-innskot, og i perfektum partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (like eins i partisippa brugðit og drukkit), men er elles senka til o Hovudtypar. Dei fleste verba i 3. klasse går som bresta breste, bjarga berge, hjelpe, spinna spinne, slyngva slyngje eller søkkva søkke.

93 Verbal bøying 93 infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. bresta (brestr) brast brustu (brysti) brostit bjarga (bergr) barg burgu (byrgi) borgit spinna (spinnr) spann spunnu (spynni) spunnit slyngva (slyngr) slǫng slungu (slyngi) slungit søkkva (søkkr) sǫkk sukku (sykki) sokkit Som bresta går m.a. brenna brenne, detta dette, gnella gnelle, hverfa vende seg, renna renne, sleppa sleppe, svelga svelgje, svella svelle, svelta svelte, þverra minke, vella koke, velta velte, verða verte, bli og verpa kaste. Verbet bregða går som bresta, men har forma brá i preteritum eintal indikativ. Som bjarga går m.a. gjalda betale, gjalla gjalle, hjalpa hjelpe, skjalfa skjelve og skjalla smelle, skjelle. I desse verba har ja oppstått ved bryting av e ( 16). Som spinna går m.a. binda binde, hrinda støyte, springa sprekke, stinga stikke, svimma symje og vinna gjere, arbeide. Verbet finna finne blir bøygd som spinna, men på preteritumssteget kan det veksle mellom nn og nd, finna (finnr) fann fundu (fyndi) fundit. Merk at binda, hrinda, springa og stinga får utlydsherding og assimilasjon etter regel (11) + (12) s. 40, t.d. *band *bant batt. Verba svimma og vinna får bortfall av v føre runda rotvokal etter regel (8) s. 39. Alle desse verba har fått vokalheving føre nasal, e > i på presenssteget, og på grunn av nasalen har dei halde fast på opphavleg u i perfektum partisipp. Som slyngva går syngva syngje, tyggva tyggje og þryngva trenge. Alle verba kan alternativt ha j-innskot, slyngja, syngja, tyggja og þryngja. På presenssteget har dei fått vokalheving føre nasal, e > i, og dernest u-omlyd som følgje av v-innskot, i > y ( 17.3). Også i preteritum eintal indikativ har u-omlyden gjort seg gjeldande, a > ǫ. I perfektum partisipp har desse verba halde fast på opphavleg u. Som søkkva går hrøkkva vike, kløkkva klynke og støkkva springe, støkke. På presenssteget har desse verba fått u-omlyd som følgje av v-innskot, e > ø (jf. 17.3) U-omlyden gjer seg også gjeldande i preteritum eintal indikativ, a > ǫ Verb med bortfall av v føre runda vokal. I verb som har v føre rotvokalen, fell denne bort føre runda vokalar etter regel (8) s. 39. Dette gjev nokså ugjennomsiktige former på preteritumssteget:

94 94 Kap. 8 infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. hverfa (hverfr) hvarf hurfu (hyrfi) horfit svelga (svelgr) svalg sulgu (sylgi) solgit svella (svellr) svall sullu (sylli) sollit svelta (sveltr) svalt sultu (sylti) soltit þverra (þverr) þvarr þurru (þyrri) þorrit vella (vellr) vall ullu (ylli) ollit velta (veltr) valt ultu (ylti) oltit verða (verðr) varð urðu (yrði) orðit verpa (verpr) varp urpu (yrpi) orpit svimma (svimmr) svamm summu (symmi) summit vinna (vinnr) vann unnu (ynni) unnit 4. klasse 87 Vokalskifte. Verba i 4. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e a á u. På presenssteget har nokre verb fått rotvokalen o og eitt jamvel i. I perfektum partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (numit av nema), men er elles senka til o Hovudtype. Dei fire regelrette verba i 4. klasse går som bera bere. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. bera (berr) bar báru (bǽri) borit Som bera går skera skjere og stela stele. Slik går også nema ta, lære, bortsett frå at det på grunn av nasalen har halde fast på den opphavlege rotvokalen u i perfektum partisipp, numit Avvikande bøying. Nokre verb har avvikande vokalisme eller konsonantisme på presens- eller preteritumssteget. Hit høyrer koma kome, sofa sove, troða trø, fela gøyme, vefa veve og svima symje. Rotvokalismen i koma og sofa kjem truleg av dei eldre formene *kweman og *swefan, der w har runda e til o og deretter falle bort i samsvar med regel (8). Preteritum har alternative former med v i desse verba, t.d. kvámu og sváfu.

95 Verbal bøying 95 infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. koma (kemr/kømr) kom kvámu (kvǽmi) komit kómu (kǿmi) sofa (sefr/søfr) svaf sváfu (svǽfi) sofit sófu (sǿfi) troða (treðr/trøðr) trað tráðu (trǽði) troðit fela (felr) fal fálu (fǽli) folgit vefa (vefr) vaf váfu (vǽfi) ofit óf ófu (ǿfi) svima (svimr) svam svámu (svǽmi) sumit 5. klasse 88 Vokalskifte. Verba i 5. klasse har vokalskiftet e a á e. På presenssteget har nokre verb fått j-innskot og rotvokalen i Hovudtypar. Dei fleste verba i 5. klasse går som gefa gje eller biðja be. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. gefa (gefr) gaf gáfu (gǽfi) gefit biðja (biðr) bað báðu (bǽði) beðit Som gefa går m.a. drepa slå, drepe, eta ete, geta få, kveða kvede, seie, lesa lese, meta verdsetje, reka drive og vega løfte, vege, felle. I preteritum eintal har eta forlenga rotvokal, át, medan vega har stammeutlyd på vokal, vá. Som biðja går sitja sitje Liggja og þiggja. Verba liggja liggje og þiggja ta imot har stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, lá og þá. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. liggja (liggr) lá lágu (lǽgi) legit þiggja (þiggr) þá þágu (þǽgi) þegit

96 96 Kap Fregna. Verbet fregna spørje har innskot av -n- på presenssteget og har stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, frá. Dette verbet har presensforma fregr ved sida av *fregn + r *fregnn fregn, etter regel (2 + 4) s : infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. fregna (fregn) frá frágu (frǽgi) fregit 88.4 Vera og sjá. Verbet vera vere har avvikande former i heile presens, og sjá sjå i preteritum, forutan at dette verbet blir utsett for både kontraksjon, regel (6) s. 38, og trykkforskyving, regel (10) s. 40: infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. vera (er) var váru (vǽri) verit sjá (sér) sá sá (sǽi) sét Vi set opp den fulle bøyinga av desse to verba på s. 105 nedanfor. I eldre norrønt kunne vera ha former på -s, m.a. infinitiv (vesa), presens (es) og preteritum eintal (vas). I preteritum fleirtal (váru) og i perfektum partisipp (verit) hadde det derimot former med -r. 6. klasse 89 Vokalskifte. Verba i 6. klasse har som hovudregel vokalskiftet a ó ó a. På presenssteget har nokre verb j-innskot og rotvokalen e, medan andre får forlenging til á eller ǽ. Fleire verb har også ending på vokal i preteritum eintal, og dei som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp Hovudtypar. Dei fleste verba i 6. klasse går som fara fare, reise. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. fara (ferr) fór fóru (fǿri) farit Slik går m.a. ala ale, føde opp, gala syngje, grafa grave, hlaða lesse, kala fryse, skafa skave, vaða vade og vaxa vekse. Dei to siste verba får bortfall av v i preteritum, *vóð > óð og *vóx > óx, i samsvar med regel (8) s. 39.

97 Verbal bøying Standa. Verbet standa stå har innskot av -n- på presenssteget: infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. standa (stendr) stóð stóðu (stǿði) staðit 89.3 Verb med stammeutlyd på -g eller -k. Verb som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp i samsvar med regel (13) s. 41, t.d. *akit > ekit. Forutan aka ake gjeld det skaka skake og taka ta : infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. taka (tekr) tók tóku (tǿki) tekit 89.4 Verb med rotvokalen e og j-innskot. Nokre verb får j-innskot på presenssteget med tilhøyrande rotvokal e. Slik går hefja heve, kefja kue, kjøve, skepja skape og sverja sverje. Dei to verba deyja døy og geyja gøy får ending på vokal, dó og gó, i preteritum eintal. Verbet sverja får bortfall av v i preteritum, *svór > sór, i samsvar med regel (8) s. 39. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. hefja (hefr) hóf hófu (hǿfi) hafit deyja (deyr) dó dó (dǿi) dáit 89.5 Verb med ending på vokal i preteritum eintal. Fire verb har forlenging av a til á på presenssteget og stammeutlyd på vokal i preteritum. Det er flá flå, klá klø, slá slå og þvá tvette, vaske. Hit reknar vi også draga dra og hlǽja le. Verbet þvá får ofte bortfall av v i preteritum, *þvó þó og *þvógu þógu, i samsvar med regel (8) s. 39. Ved analogi kjem det inn former som þvó og þvógu. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. flá (flǽr) fló flógu (flǿgi) flegit þvá (þvǽr) þó þógu (þǿgi) þvegit draga (dregr) dró drógu (drǿgi) dregit hlǽja (hlǽr) hló hlógu (hlǿgi) hlegit

98 98 Kap klasse 90 Reduplikasjon og vokalskifte. I urnordisk reknar vi med at verba i denne klassa danna preteritum ved oppattaking (reduplikasjon) av rotstavinga, slik tilfellet var med enkelte verb i gotisk (ei utdøydd grein av germansk språk), t.d. haita haíhait heite og tēkan taítōk røre og også enkelte verb i latin, t.d. tango tetigi røre og caedo cecidi felle. På det norrøne språksteget var denne reduplikasjonsstavinga fallen bort, og dermed er det ikkje lenger grunnlag for å kalle verba redupliserande. Verba i denne klassa har same type av vokalskifte som i 6. klasse, nemleg éin vokal på presenssteget og i perfektum partisipp og ein annan vokal i preteritum. På grunnlag av vokalskiftet deler vi dei i fire klasser, oppkalla etter eit sentralt verb i kvar klasse A. heita-klassa. Denne klassa har vokalskiftet ei é ei. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. heita (heitir) hét hétu heitit heite, love leika (leikr) lék léku leikit leike sveipa (sveipr) sveip svipu sveipit svøpe I tydinga heite blir heita bøygd etter mønster av dǿma-klassa i presens eintal indikativ, heiti heitir heitir. I tydinga love blir det bøygd som eit sterkt verb, heit heitr heitr (jf. 94 s. 101). Merk elles dei avvikande formene sveip og svipu B. auka-klassa. Denne klassa har vokalskiftet au jó el. jo au. Verba hǫggva og búa har avvikande vokalisme på presenssteget og i perfektum partisipp. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. auka (eykr) jók jóku aukit auke ausa (eyss) jós jósu ausit ause hlaupa (hleypr) hljóp hljópu hlaupit springe hǫggva (høggr) hjó hjoggu hǫggvit hogge búa (býr) bjó bjoggu búit bu, byggje I preteritum fleirtal kan desse verba få ju el. u i staden for jo el. jó, juku, jusu, hlupu, hjuggu og bjuggu. Dette fører til at preteritum konjunktiv kan dannast både med rotvokalen ý og y i desse verba.

99 Verbal bøying C. blanda-klassa. Denne klassa har vokalskiftet a e a. infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. blanda (blendr) blett blendu blandit blande fá (fǽr) fekk fengu fengit få, gje falda (feldr) felt feldu faldit ta skaut på falla (fellr) fell fellu fallit falle ganga (gengr) gekk gengu gengit gå halda (heldr) helt heldu haldit halde hanga (hangir) hekk hengu hangit hange I preteritum fleirtal og perfektum partisipp kan fá og ganga også ha rotvokalen i, fingu fingit og gingu gingit. Verbet hanga blir bøygd etter mønster av dǿmaklassa i presens eintal indikativ, hangi hangir hangir. Merk utslaga i preteritum eintal av regel (11) og (12) s. 40, t.d. *blend *blent blett, *feng *fenk fekk D. blása-klassa. Denne klassa har vokalskiftet á é á (utanom i blóta). infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. blása (blǽss) blés blésu blásit blåse gráta (grǽtr) grét grétu grátit gråte láta (lǽtr) lét létu látit late ráða (rǽðr) réð réðu ráðit råde, styre blóta (blǿtr) blét blétu blótit blote, ofre Blanda bøying 91 Inndeling. Verb med blanda bøying har innslag både frå den sterke og den svake bøyinga. Den viktigaste gruppa er dei preterito-presentiske verba. Preterito-presentiske verb 92 Kjenneteikn. I denne verbklassa blir presens danna som preteritum av dei sterke verba, medan preteritum blir danna med dentalsuffiks, etter mønster av dei svake verba. Dette har gjeve grunnlag for nemninga preterito-presentisk. Klassa omfattar berre ti verb, dei fleste modale hjelpeverb.

100 100 Kap. 8 I presens får desse verba endingar som preteritum av sterke verb, i preteritum som preteritum av svake verb. Merk elles infinitivsendinga -u i munu og skulu. Verbet munu kan alternativt ha rotvokalen y i presens konjunktiv og preteritum indikativ. infin. pres. sg. pres. pl. pret. sg. perf. part. vita veit vitu vissi vitat vite, vende eiga á eigu átti átt eige unna ann unnu unni unt/unnat elske kunna kann kunnu kunni kunnat kunne þurfa þarf þurfu þurfti þurft trenge muna man munu mundi munat minnast munu mun munu mundi vilje skulu skal skulu skyldi skulle mega má megu mátti megat/mátt måtte kná knegu knátti kunne Róa-klassa 93 Kjenneteikn. Til róa-klassa høyrer fem verb: sá, róa, gróa, snúa og gnúa. Desse verba dannar presens etter mønster av sterke verb, men preteritum blir danna med fleirstavingsform (opphavleg ei reduplikasjonsform). Her får dei også endingar som svake verb. infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. sá (sǽr) seri seru sáit så róa (rǿr) reri reru róit ro gróa (grǿr) greri greru gróit gro snúa (snýr) sneri sneru snúit snu gnúa (gnýr) gneri gneru gnúit gni Alle verba kan alternativt ha rotvokalen ø i preteritum, søri søru osv. Merknad 1. For seg sjølv står verbet valda valde. Det har vokalskifte som i 6. klasse, men i preteritum har det stamma oll og endingar som i svake verb: valda (veldr) olli ollu (ylli) valdit.

101 Bøyingsendingar Verbal bøying Grunnformer og bøyingsendingar. Så langt har dette kapitlet gått gjennom grunnformene i den svake, sterke og blanda verbbøyinga. I tillegg kjem bøyingsendingane, som kan samlast i to relativt enkle skjema, der fig. 8:3 viser endingane i imperativ, fig. 8:4 i indikativ og konjunktiv. Til saman får vi då den fulle verbbøyinga som uttrykkjer kategoriane tempus, modus, numerus og person. Fig. 8:3 Bøyingsendingane i imperativ. Fig. 8:4 Bøyingsendingane i indikativ og konjunktiv.

102 102 Kap Stammer og bøyingsendingar. I samsvar med tradisjonen har vi hittil ført opp grunnformene med bøyingsendingar, t.d. kastaði, ikkje kastað-, bitu, ikkje bitosv. For å bruke skjema 8:3 og 8:4 må vi først finne fram til stammene i kvart enkelt verb. Stort sett kan vi følgje den regelen at stamma endar på konsonant, og at bøyingsendingane skal leggjast rett til denne. Unntak er dei verba som har stammeutlyd på vokal, t.d. trúa, der stamma er trú-, eller spá, der stamma er spá-. Vi dreg også frå j og v i dei verba som har j- eller v-innskot, t.d. telja og kløkkva. Svak bøying presens preteritum 1. kasta-klassa kast- kastað- av kasta sv.vb. 2. telja-klassa tel- tald- av telja sv.vb. 3. dǿma-klassa dǿm- dǿmd- av dǿma sv.vb. Sterk bøying presens preteritum 1. klasse bít- beit- bit- av bíta st.vb. 2. klasse brjót braut- brut- av brjóta st.vb. 3. klasse kløkk- klǫkk- klukk- av kløkkva st.vb. 4. klasse ber- bar- bár- av bera st.vb. 5. klasse bið- bað- báð- av biðja st.vb. 6. klasse far- fór- fór- av fara st.vb. På dette grunnlaget kan vi no samle trådane og setje opp samla paradigme for verbbøyinga. I fig. 8:5 s. 104 tek vi som døme eitt svakt verb av dǿma-klassa, vaka vake, og eitt sterkt verb av 2. klasse, brjóta bryte. Til høgre for kvar form er det to kolonnar, der den første viser rotvokalen og den andre bøyingsendinga. Desse to verba illustrerer grunnmønsteret for verbbøyinga i norrønt Verb med avvikande bøying. Nokre verb har avvikande bøying. I fig. 8:6 s. 105 set vi opp eit paradigme for to frekvente verb, som lett kan forvekslast i presens konjunktiv, nemleg vera og sjá, begge sterke verb av 5. klasse. Verbet vera har også uregelrette former i presens indikativ. Ein del verb har j- eller v-innskot i samsvar med reglane (19) og (20). I fig. 8:7 s. 106 set vi opp bøyingsformene for telja sv.vb. (telja-klassa), biðja st.vb. (5. kl.), og kløkkva st.vb. (3. kl.) for å vise korleis dette slår ut i praksis. I presens får dei preterito-presentiske verba endingar som sterke verb i preteritum, og i preteritum som svake verb i preteritum. Fig. 8:8 s. 107 viser korleis dette gjer seg gjeldande i verba vita, eiga, skulu og munu. 95 Særdrag i endingane. For enkelte endingar gjeld det unntak eller fonologiske reglar som ein bør vere merksam på.

103 Verbal bøying person eintal. Presens: I gammalnorsk kom utlydande -r frå 2. og 3. person inn i 1. person, t.d. ek kasta > ek kastar, ek geri > ek gerir, ek verð > ek verðr, ek em > ek er. Dette skjedde på 1300-talet, unntaksvis på slutten av 1200-talet. Preteritum: I yngre norrønt kan 1. person i svake verb overta endinga -i frå 3. person, t.d. ek kallaða > ek kallaði, ek fǿrða > ek fǿrði person eintal. Preteritum: Føre pronoment þú kan sterke verb misse endinga, t.d. gekkt þú > gekk þú. Dette gjeld også presens i preterito-presentiske verb, som dannar presensformene etter mønster av sterkt preteritum, t.d. skalt þú > skal þú, munt þú > mun þú. Elles er mange fonologiske reglar verksame: 1. Sterke verb med stammeutlyd på vokal får forlenging etter regel (5) s. 38, *sá + t sátt av sjá, *bjó + t bjótt av búa. 2. Sterke verb med stammeutlyd på -ð får assimilasjon i samsvar med regel (3) s. 37, *bauð + t bautt av bjóða, eventuelt med segmentering etter regel (16) s. 42, *bað + t batt batst = bazt av biðja. 3. Sterke og preterito-presentiske verb med stammeutlyd på -t får som oftast segmentering etter regel (16) s. 42, *skaut + t skautst = skauzt av skjóta, veit + t veitst = veizt av vita, men dei kan også få regelrett form, lét + t létt av láta, eller same form som i 1. og 3. person, t.d. batt av binda, laust av ljósta og 3. person eintal. Presens: Verb som har stammeutlyd på -s, -l og -n, får assimilasjon etter regel (2) s. 36, t.d. *frýs + r frýss av frjósa st.vb., *skín + r skínn av skína st.vb., eventuelt med forkorting etter regel (4) s. 37, *veks + r *vekss veks = vex av vaxa st.vb. Merk at denne regelen ikkje er systematisk gjennomført etter kort rotstaving, såleis finst både gelr og gell av gala st.vb. I verbet þykkja fell utlydande -r i 3. person ofte bort føre pronomenet mér, þykkir mér > þykki mér person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -m kan falle bort føre pronomena vit og vér, t.d. bindum vit > bindu vit, bundum vér > bundu vér person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -ð kan falle bort føre pronomena it og ér, som til gjengjeld blir utvida til þit og þér, t.d. verðið it > verði þit, munuð it > munu þit, eruð ér > eru þér. Det same gjeld dei likelydande imperativformene, t.d. gangið it > gangi þit, farið it > fari þit. Det er også mange døme på overgangen ð > t i 2. person fleirtal, verðið > verðit, gangið > gangit, munuð > munut.

104 104 Kap. 8 [1] [2] [1] [2] Infinitiv vaka a a brjóta jó a Imperativ Sg. 2. vak(i) a (i) brjót jó - Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 2. vakið a ið brjótið jó ið Pres. ind. Sg. 1. vaki a i brýt ý - 2. vakir a ir brýtr ý r 3. vakir a ir brýtr ý r Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 2. vakið a ið brjótið jó ið 3. vaka a a brjóta jó a Pres. konj. Sg. 1. vaka a a brjóta jó a 2. vakir a ir brjótir jó ir 3. vaki a i brjóti jó i Pl. 1. vakim a im brjótim jó im 2. vakið a ið brjótið jó ið 3. vaki a i brjóti jó i Pres. part. vakandi a brjótandi jó Pret. ind. Sg. 1. vakta a a braut au - 2. vaktir a ir brauzt au t 3. vakti a i braut au - Pl. 1. vǫktum a um brutum u um 2. vǫktuð a uð brutuð u uð 3. vǫktu a u brutu u u Pret. konj. Sg. 1. vekta e a bryta y a 2. vektir e ir brytir y ir 3. vekti e i bryti y i Pl. 1. vektim e im brytim y im 2. vektið e ið brytið y ið 3. vekti e i bryti y i Perf. part. vakt a brotit o Fig. 8:5 Bøyinga av det svake verbet vaka og det sterke brjóta.

105 Verbal bøying 105 vera sjá Infinitiv vera sjá Imperativ Sg. 2. ver sé Pl. 1. verum sjám/sjóm 2. verið séð Pres. ind. Sg. 1. em sé 2. ert sér 3. er sér Pl. 1. erum sjám/sjóm 2. eruð séð 3. eru sjá Pres. konj. Sg. 1. sjá sjá 2. sér sér 3. sé sé Pl. 1. sém sém 2. séð séð 3. sé sé Pres. part. verandi sjá(a)ndi Pret. ind. Sg. 1. var sá 2. vart sátt 3. var sá Pl. 1. várum sám 2. váruð sáð 3. váru sá Pret. konj. Sg. 1. vǽra sǽa 2. vǽrir sǽir 3. vǽri sǽi Pl. 1. vǽrim sǽim 2. vǽrið sǽið 3. vǽri sǽi Perf. part. verit sét Fig. 8:6 Bøyinga av dei sterke verba vera og sjá.

106 106 Kap. 8 j-innskot j-innskot v-innskot Infinitiv telja biðja kløkkva Imperativ Sg. 2. tel bið kløkk Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 2. telið biðið kløkkvið Pres. ind. Sg. 1. tel bið kløkk 2. telr biðr kløkkr 3. telr biðr kløkkr Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 2. telið biðið kløkkvið 3. telja biðja kløkkva Pres. konj. Sg. 1. telja biðja kløkkva 2. telir biðir kløkkvir 3. teli biði kløkkvi Pl. 1. telim biðim kløkkvim 2. telið biðið kløkkvið 3. teli biði kløkkvi Pres. part. teljandi biðjandi kløkkvandi Pret. ind. Sg. 1. talda bað klǫkk 2. taldir batt klǫkkt 3. taldi bað klǫkk Pl. 1. tǫldum báðum klukkum 2. tǫlduð báðuð klukkuð 3. tǫldu báðu klukku Pret. konj. Sg. 1. telda bǽða klykka 2. teldir bǽðir klykkir 3. teldi bǽði klykki Pl. 1. teldim bǽðim klykkim 2. teldið bǽðið klykkið 3. teldi bǽði klykki Perf. part. talt/talit beðit klokkit Fig. 8:7 Bøyinga av verb med j- og v-innskot.

107 Verbal bøying 107 vita eiga mega munu Infinitiv vita eiga mega munu Imperativ Sg. 2. vit eig mun Pl. 1. vitum eigum 2. vitið eigið Pres. ind. Sg. 1. veit á má mun 2. veizt átt mátt munt 3. veit á má mun Pl. 1. vitum eigum megum munum 2. vituð eiguð meguð munuð 3. vitu eigu megu munu Pres. konj. Sg. 1. vita eiga mega muna 2. vitir eigir megir munir 3. viti eigi megi muni Pl. 1. vitim eigim megim munim 2. vitið eigið megið munið 3. viti eigi megi muni Pres. part. vitandi eigandi megandi munandi Pret. ind. Sg. 1. vissa átta mátta munda 2. vissir áttir máttir mundir 3. vissi átti mátti mundi Pl. 1. vissum áttum máttum mundum 2. vissuð áttuð máttuð munduð 3. vissu áttu máttu mundu Pret. konj. Sg. 1. vissa ǽtta mǽtta mynda 2. vissir ǽttir mǽttir myndir 3. vissi ǽtti mǽtti myndi Pl. 1. vissim ǽttim mǽttim myndim 2. vissið ǽttið mǽttið myndið 3. vissi ǽtti mǽtti myndi Perf. part. vitat átt mátt/megat Fig. 8:8 Bøying av preterito-presentiske verb.

108 108 Kap. 8 Refleksivbøyinga Infinitiv telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask Imperativ tel + sk = telsk brjót + sk = brjózk teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk Pres. ind. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask Pres. konj. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk telir + sk = telisk brjótir + sk = brjótisk teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk telim + sk = telimsk brjótim + sk = brjótimsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk Pret. ind. tǫldum + k = tǫldumk brutum + k = brutumk taldir + sk = taldisk brauzt + sk = brauzk taldi + sk = taldisk braut + sk = brauzk tǫldum + sk = tǫldumsk brutum + sk = brutumsk tǫlduð + sk = tǫlduzk brutuð + sk = brutuzk tǫldu + sk = tǫldusk brutu + sk = brutusk Pret. konj. teldum + k = teldumk brytum + k = brytumk teldir + sk = teldisk brytir + sk = brytisk teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk teldim + sk = teldimsk brytim + sk = brytimsk teldið + sk = teldizk brytið + sk = brytizk teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk Perf. part. talt + sk = talzk brotit + sk = brotizk Fig. 8:9 Refleksivbøyinga.

109 Verbal bøying Refleksiv. Refleksivforma av verbet er eit særkjenne for dei nordiske språka. Ho er oppstått ved ein samanvokster av verbet og pronomenformene mik og sik, som blir reduserte til (m)k og sk. I 1. person eintal blir -k føydd til ei stamme som er identisk med 1. person fleirtal, t.d. kǫstum + k kǫstumk. I alle dei andre formene blir -sk føydd til eksisterande former, t.d. kasta + sk kastask, bortsett frå at utlydande -r fell føre -sk, t.d. kastar + sk kastask. Som vanleg blir dental el. alveolar + s attgjeven med teiknet z, t.d. kastið + sk kastiðsk = kastizk. Fig. 8:9 viser refleksivformene av telja og brjóta. Med unntak av 1. person eintal er det dei ordinære bøyingsformene som ligg til grunn. Refleksivbøyinga minner såleis strukturelt om bøyinga av substantiva i bestemt form. Merknad 1. Refleksivforma i 1. person fleirtal kan også ende på -mk, slik at det oppstår samanfall med 1. person eintal: ek finnumk vér finnumk, av finna st.vb.

110 9 Valens og rammer Bakgrunn 97 Valens. I moderne norsk dannar sambandet av subjekt og finitt verbal kjernen i ei setning. Men til skilnad frå moderne norsk og mange andre språk er ikkje subjektet obligatorisk i norrønt; rignir det regner er ei velforma setning. Derfor er det gode grunnar for å seie at kjernen i ei norrøn setning blir danna av det finitte verbalet aleine, dvs. av eit verb som står i ei av dei finitte formene ( 72). Fig. 9:1 Døme på setningsstruktur i norrønt Så snaue setningar som rignir det regner eller snjóvar det snør er høgst uvanlege i norrønt. Som oftast knyter verbalet til seg både nominale og adverbiale ledd. Fig. 9:1 viser korleis setninga Þorsteinn gaf þeim góðar gjafir at skilnaði Torstein gav dei gode gåver då dei skildest kan setjast opp som ein molekylstruktur. Verbalet gaf står i midten og knyter til seg tre deltakarar, som alle er nominale ledd, nemleg subjektet Þorsteinn, det direkte objektet góðar gjafir og det indirekte objektet þeim. I tillegg kjem adverbialet at skilnaði som fortel om omstenda ved verbalhandlinga, i dette tilfelle tidspunktet. Dette perspektivet har vore utvikla i den såkalla valensgrammatikken, og det kan vere til god hjelp for å forstå den grunnleggjande setningsstrukturen i norrønt.

111 Valens og rammer 111 Fig. 9:2 Verbtypologi i norrønt Biletleg talt deler verbalet ut bestemte roller til dei nominale ledda, som dermed blir deltakarar i verbalhandlinga. Adverbialet er på si side ein kringståar, dvs. eit ledd som uttrykkjer omstende kring verbalhandlinga, i form av tid, stad og måte. I norrønt kan eit verb knyte til seg ingen, eitt, to eller tre nominale ledd. Med andre ord kan vi stille opp ein typologi over nullverdige, einverdige, toverdige og treverdige verb, som vist i fig. 9:2. Denne eigenskapen til verbalet karakteriserer vi som valens. Vi kan også seie at verbalet dannar ei syntaktisk ramme, som gjev plass til dei ulike nominale deltakarane. 98 Valens i norrøne ordbøker. Dette perspektivet er i praksis lagt til grunn for verbforklaringane i Norrøn ordbok. Til dei fleste verba er det sett opp rammer med aktuelle nominale og adverbiale utfyllingar i ein forkorta notasjon, av typen: ljósta e-n e-u gefa e-m e-t slå ein med noko gje ein noko

112 112 Kap. 9 gefa e-t við e-u segja e-m e-t segja e-t á e-n ljá e-m e-s lofa e-n bjarga e-u gje noko (i betaling) for noko seie ein noko seie noko på/mot ein låne nokon noko (lov)prise ein berge noko I desse rammene er einnhverr nokon brukt som kasusmarkør: e-m = einhverjum dativmarkør ved personar e-u = einhverju dativmarkør ved gjenstandar e-n = einhvern akkusativmarkør ved personar e-t = eitthvert akkusativmarkør ved gjenstandar e-s = einhvers genitivsmarkør ved personar/gjenstandar Den syntaktiske ramma ljá e-m e-s inneber altså at verbet ljá kan ta to nominale ledd, det eine i dativ (ein person), det andre i genitiv (i praksis ein gjenstand). Setninga Óláfr lér mér øxar sinnar Olav låner meg øksa si viser denne ramma i funksjon. Det indirekte objektet står i dativ, e-m (her: mér), og det direkte objektet i genitiv, e-s (her: øxar sinnar). Subjektet er utelate i oppstillinga, fordi det alltid står i nominativ. 99 Rammer. Verb, preposisjonar og adjektiv har ein viktig syntaktisk eigenskap til felles: Dei bestemmer kasus i andre ledd. Vi skal bruke termen ramme om dei strukturane som blir danna av desse tre ordklassene. Verbrammene er dei mest kompliserte, og dei står også på det øvste nivået. Desse rammene fastset grunnstrukturen i setninga: subjekt + verbal + objekt. Adjektivrammene og preposisjonsrammene er mindre kompliserte, og dei står på eit lågare nivå; adjektivrammene gjeld hovudsakleg predikativet og preposisjonsrammene hovudsakleg adverbialet. Verb 100 Rammer for verbet. Verbrammene fortel kor mange nominale ledd verbet knyter til seg, dvs. subjekt, direkte objekt og indirekte objekt. Enkelte adverbiale ledd inngår også i faste samband med verba, men dei fell utanfor denne oppstillinga. Generelt står adverbiala friare i setninga enn dei nominale ledda. Verbrammene blir oppsette på grunnlag av kasus. Subjektet står alltid i nominativ og det indirekte objektet alltid i dativ, men det direkte objektet kan stå i alle

113 Valens og rammer 113 tre oblike kasus, akkusativ, genitiv og dativ. Mange verb kan opptre i meir enn ei ramme, som t.d. bera st.vb. bere, bjóða st.vb. by, leita sv.vb. leite og segja sv.vb. seie. Dette har særleg samanheng med at enkelte dativledd har ei relativt laus tilknyting til verbalet. I fig. 9:3 er verbrammene oppsette i samsvar med valensen til dei enkelte verba. I denne figuren skal vi merke oss at mange av rammene omfattar subjektlause eller upersonlege konstruksjonar. Slike konstruksjonar er ikkje avgrensa til nullverdige verb, som t.d. daga sv.vb. bli dag. Utan subjekt opptrer også einverdige verb, t.d. kala st.vb. fryse og sýnask sv.vb. synast, og toverdige verb, t.d. skorta sv.vb. skorte og vara sv.vb. vere budd på. Desse konstruksjonane kjem vi tilbake til i Fig. 9:3 Verbrammer i norrønt I fig. 9:3 er kvar ramme eksemplifisert med eit verb. Verba er oppførte etter mønster av Norrøn ordbok, altså med bøyingsformer av einnhverr nokon som kasusmarkørar. Langt frå alle verbrammer er like frekvente; dei fem vanlegaste er oppførte i halvfeit skrift i figuren.

114 114 Kap. 9 Nullverdige verb 101 Verb utan nominale ledd. I denne ramma opptrer verbalet aleine, eventuelt med eitt eller fleire adverbial. Skrýmir hrýtr ok sefr svá fast at dunar í skóginum. Skryme snorkar og søv så tungt at det dundrar i skogen. Den nominallause setninga er her at dunar í skóginum. Hit høyrer verb som daga sv.vb. bli dag, duna sv.vb. brake, flǿða sv.vb. fløyme over, gneista sv.vb. gnistre, hausta sv.vb. bli haust, ljóma sv.vb. lyse, mor(g)na sv.vb. bli morgon, rigna sv.vb. regne, snjóva sv.vb. snø, sumra sv.vb. bli sommar, vára sv.vb. bli vår og vetra sv.vb. bli vinter. Mange av desse verba er inkoative, dvs. at dei uttrykkjer overgang frå ein tilstand til ein annan. Då er det ikkje alltid mogleg å spesifisere eit subjekt. Einverdige verb 102 Allment. Dei aller fleste einverdige verb knyter til seg eit subjekt i nominativ, men ei mindre gruppe har det nominale leddet i akkusativ eller dativ nom + verbal. I denne svært vanlege ramma tek verbalet eit subjekt i nominativ, men ingen objekt. Desse verba er dermed intransitive. Miðgarðsormr lifir enn ok liggr í umsjá. Midgardsormen lever enno og ligg i storhavet. Hit høyrer m.a. duga sv.vb. duge, fara st.vb. fare, reise, ganga st.vb. gå, horfa sv.vb. vende om, lifa sv.vb. leve, liggja st.vb. liggje, sofa st.vb. sove, springa st.vb. sprekke og mange andre. Fleire av desse verba kan opptre med såkalla indre objekt, dvs. eit objekt som ligg nært opp til verbet i innhald, og som ofte er avleidd av verbet. Dette gjeld objekt som svefn m. søvn til sofa, ferð f. og fǫr f. ferd til fara, líf n. liv til lifa osv Verbal + akk. Verbalet tek eit objekt i akkusativ, men ikkje noko subjekt. Det er altså tale om ein upersonleg konstruksjon. Ok mun þik kala ef ek sit svá lengi ok útarliga sem ek em vanr. Og du kjem til å fryse dersom eg sit så langt ute som eg er van til. Hit høyrer m.a. fýsa sv.vb. ha hug til, girna sv.vb. ha lyst på, hungra sv.vb. svelte, kala st.vb. fryse, kosta sv.vb. koste, langa sv.vb. lengte, lysta sv.vb. ha lyst til, minna sv.vb. hugse, súrna sv.vb. surne, svimra sv.vb. bli svimmel, syfja sv.vb. bli søvnig, tíða sv.vb. ha lyst til, ugga sv.vb. bli redd, þrota sv.vb. ta slutt, þyrsta sv.vb. tørste, vanta sv.vb. mangle og vara sv.vb. vere budd på Verbal + dat. Verbalet tek eit (indirekte) objekt i dativ, men ikkje noko subjekt. Også her er det tale om ein upersonleg konstruksjon. Ekki líkar oss

115 Valens og rammer 115 fyrr enn þeir brǿðr eru allir drepnir. Vi likar det ikkje før alle brørne er drepne. Hit høyrer m.a. hitna sv.vb. bli heit, líka sv.vb. like, tekkjast, lítask st.vb. synast, svala sv.vb. kjøle, sýnask sv.vb. synast, þykkja sv.vb. tykkje, synast og versna sv.vb. versne, bli verre. Toverdige verb 103 Allment. Fleirtalet av toverdige verb har subjekt i nominativ og objekt i akkusativ, men det er også fleire andre kombinasjonar, med og utan subjekt nom + verbal + akk. I denne svært vanlege ramma tek verbalet subjekt i nominativ og direkte objekt i akkusativ. Hrafnkell sendi þá menn ofan eptir dalnum. Ramnkjell sende då menn nedetter dalen. Hit høyrer bera st.vb. bere, binda st.vb. binde, bíta st.vb. bite, brjóta st.vb. bryte, draga st.vb. dra, dǿma sv.vb. døme, eiga pp.vb. eige, eta st.vb. ete, gleðja sv.vb. gjere glad, grípa st.vb. gripe, hǫggva st.vb. hogge, ljósta st.vb. slå, sjá st.vb. sjå, segja sv.vb. seie, senda sv.vb. sende, slá st.vb. slå, spyrja sv.vb. spørje, telja sv.vb. telje, yrkja sv.vb. gjere, dikte m.m nom + verbal + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt i dativ. Þjalfi ok Rǫskva fylgja honum jafnan síðan. Sidan følgjer Tjalve og Roskva honom jamt. Hit høyrer m.a. bjarga st.vb. berge, bregða st.vb. snu, vende, bǫlva sv.vb. forbanne, eira sv.vb. skåne, eyða sv.vb. øyde, fagna sv.vb. fagne, gle seg, fylgja sv.vb. følgje, halda st.vb. halde, henta sv.vb. hente, hjalpa st.vb. hjelpe, líka sv.vb. like, lítask st.vb. synast, lúka st.vb. stengje, avslutte, mǿta sv.vb. møte, ógna sv.vb. truge, stjórna sv.vb. styre, trúa sv.vb. tru, týna sv.vb. tyne, drepe, þjóna sv.vb. tene, þykkja sv.vb. synast, sýnask sv.vb. synast, una sv.vb. like, vere nøgd med, unna pp.vb. elske og valda bl.vb. valde nom + verbal + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt i genitiv. Þeir njóta hvárki svefns né matar. Dei nyt verken søvn eller mat. Hit høyrer m.a. afla sv.vb. avle, skaffe, bíða st.vb. bie, vente, beiða sv.vb. be, fá st.vb. få, gje, freista sv.vb. freiste, prøve, gá sv.vb. ense, leggje merke til, geyma sv.vb. gøyme, gǽta sv.vb. gjete, hefna sv.vb. hemne, leita sv.vb. leite, missa sv.vb. miste, tape, njóta st.vb. nyte, sakna sv.vb. sakne, sverja st.vb. sverje og vitja sv.vb. vitje, kome på gjesting Verbal + akk + akk. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to objekt i akkusativ, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. Draum [akk.]

116 116 Kap. 9 dreymdi mik [akk.] í fyrri nátt. Ein draum drøymde meg førre natta dvs. Eg drøymde ein draum førre natta. Hit høyrer m.a. dreyma sv.vb. drøyme, gruna sv.vb. grune på, ha mistanke om, henda sv.vb. hende, skorta sv.vb. skorte og þrjóta sv.vb. ta slutt Verbal + akk + gen. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. Også dette er ein upersonleg konstruksjon. Varði engan mann [akk.] þessa verks [gen.] af Þorkatli. Ingen var budd på dette verket av Torkjell. Hit høyrer minna sv.vb. minnast, kome i hug og vara sv.vb. vere budd på. Treverdige verb 104 Allment. Dei fleste treverdige verb har eitt direkte og eitt indirekte objekt. Men nokre verb har også to direkte objekt, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. Personobjektet står i akkusativ, medan gjenstandsobjektet kan stå i alle tre oblike kasus, dvs. akkusativ, genitiv eller dativ nom + verbal + dat + akk. I denne ramma tek verbalet subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i akkusativ. Þeir veittu Vésteini [dat.] umbúnað [akk.], sem siðr var til. Dei stelte til likklede for Vestein, slik skikken var. Hit høyrer m.a. bera st.vb. bere, bjóða st.vb. by, gefa st.vb. gje, gera sv.vb. gjere, kenna sv.vb. lære, segja sv.vb. seie, selja sv.vb. selje, gje, veita sv.vb. gje lov til, la få og fleire til nom + verbal + dat + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i genitiv. Hana elskuðu margir ok hon synjaði fám [dat.] síns vilja [gen.] Henne elska mange, og ho nekta få viljen deira dvs. ho let dei fleste få viljen sin. Hit høyrer m.a. afla sv.vb. avle, gjalda st.vb. betale, leita sv.vb. leite, ljá sv.vb. låne, synja sv.vb. nekte og unna pp.vb. unne nom + verbal + dat + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i dativ. Hann vildi engum trygðum [dat.] lofa eða heita þeim [dat.]. Han ville ikkje love eller gje dei noka trygd. Hit høyrer m.a heita st.vb. love og lofa sv.vb. love nom + verbal + akk + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i dativ. Nú skal [ek]

117 Valens og rammer 117 ekki leyna þik [akk.] því [dat.] er mér býr í skapi. No skal eg ikkje løyne for deg det eg har i sinne. Relativsetninga er mér býr í skapi står til dativleddet því det. Hit høyrer m.a. halda st.vb. halde, leyna sv.vb. gøyme, nema st.vb. ta, fjerne og rǽna sv.vb. rane nom + verbal + akk + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. Þú fyllir mik [akk.] harms [gen.]. Du fyller meg med sorg. Hit høyrer m.a. beiða sv.vb. nøyde, krevje, biðja st.vb. be, dylja sv.vb. dølje, gøyme, eggja sv.vb. eggje, drive, fylla sv.vb. fylle, krefja sv.vb. krevje, minna sv.vb. minne på og spyrja sv.vb. spørje nom + verbal + akk + akk. Verbalet tek subjekt i nominativ og to objekt i akkusativ, eitt personobjekt og eitt gjenstandsobjekt (i praksis eit indre objekt). En því nǽst laust þú [nom.] mik [akk.] með hamrinum þrjú hǫgg [akk.]. Og deretter slo du meg tre hogg med hammaren. Hit høyrer m.a. hǫggva st.vb. hogge, ljósta st.vb. slå og slá st.vb. slå. Adjektiv 105 Allment. Nokre adjektiv kan ta pronomen- eller substantivfrasar som utfylling. Vi skal kalle denne relasjonen for styring, og markerer såleis at adjektivet er kjernen i desse konstruksjonane og det styrte leddet utfylling. Enkelte adjektiv styrer genitiv, andre dativ, og nokre få, m.a. illr vanskeleg og skyldr pliktig til, undergjeven kan styre begge kasus, avhengig av innhaldet Adjektiv + gen. Adjektiv som styrer genitiv er m.a. búinn adj. budd, klar til, fullr adj. full, fúss adj. ivrig, huga på, gamall adj. gammal, sekr adj. skyldig i, skyldr adj. pliktig til, varr adj. merksam på, verðr adj. verd og víss adj. sikker på. Hann var þá fimtán vetra gamall. Han var då femten vintrar gammal. En er Erlingr varð þess varr, þá lét hann blása liði sínu ǫllu til skipanna. Men då Erling oppdaga dette, lét han kalle alt folket sitt til skipa Adjektiv + dat. Adjektiv som styrer dativ er m.a. blíðr adj. blid, feginn adj. glad, góðr adj. god, gramr adj. vreid, vond, grimmr adj. stygg, hollr adj. trugen, pålitande, hǽttr adj. farleg, illr adj. ill, vond, kǽrr adj. kjær, líkr adj. lik, mikill adj. stor, reiðr adj. sint på, skyldr adj. undergjeven, trúr adj. trugen, þekkr adj. hugleg, kjær, útrúr adj. utrugen, úlíkr adj. ulik. Þat er ráð mitt at þú sér trúr konungi þínum. Det er mitt råd at du er trugen mot kongen din.

118 118 Kap. 9 Preposisjonar 106 Allment. Preposisjonar kan ta eitt eller fleire ord som utfylling, oftast pronomenfraser, t.d. með yðr med dykk og substantivfrasar, t.d. á skipinu på skipet. Nokre preposisjonar styrer berre ein kasus, medan andre styrer to (eller i eitt tilfelle tre) kasus, avhengig av innhaldet. Akkusativ 107 Preposisjon + akk. Nokre preposisjonar styrer alltid eller nesten alltid akkusativ, medan andre gjer det når det er tale om rørsle til staden (allativ) eller i tidsuttrykk Fyrir útan, umhverfis, gegnum. Preposisjonane fyrir útan utanfor, umhverfis omkring og (í) gegnum gjennom styrer alltid akkusativ. Eptir þetta setjask þeir niðr fyrir útan hauginn ok talask við. Etter dette set dei seg ned utanfor haugen og talar saman. Skip lágu umhverfis skeiðina. Det låg skip omkring båten. Hann hljóp báðum fótum gegnum skipit ok spyrndi við grunni. Han sette begge føtene gjennom båten, og spente mot grunnen Of, um, við. Preposisjonane of over, om og um om styrer nesten alltid akkusativ, og við ved gjer det som oftast. Skrýmir settisk upp ok strauk of vangann. Skryme sette seg opp og strauk seg over kinnet. Sigvatr orti flokk um fall Erlings. Sigvat gjorde eit kvad om Erlings fall. Kom hann þá við nátt til þeirar konu. Han kom til denne kona om natta Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á på, i, í i, på, fyrir for, undir under og yfir over styrer akkusativ når dei uttrykkjer rørsle til staden (allativ). Þá batt Skrýmir nest þeira allt í einn bagga ok lagði á bak sér. Då batt Skryme all nista deira i ein bylt og la på ryggen sin. Settisk Þórr í dyrrin. Tor sette seg i døropninga. Þórr lét síga brýnnar ofan fyrir augun. Tor lét augnebryna sige ned for augo. Ganga þau þá undir aðra eik. Dei går då inn under ei anna eik. Fór hann út yfir hafit þat it djúpa. Han fór ut over det djupe havet Á, í, eptir, fyrir. Preposisjonane á, í, eptir etter og fyrir styrer ofte akkusativ i tidsuttrykk. En konungr vakti á nátt. Men kongen vakte om natta. Gangið þér þannig í nátt, sem skip bónda eru. Gå dit i natt som skipa til bøndene er. Eptir þat vaknar hann ok fǿrir bú sitt út yfir Rangá í Tungu. Etter dette vaknar han og flyttar bustaden sin over Rangå ut til Tunga. Í óttu fyrir dag stóð hann upp. I otta før det vart dag stod han opp.

119 Valens og rammer Með. Preposisjonen með med styrer som oftast dativ, men kan styre akkusativ når det er tale om ein gjenstandsfunksjon snarare enn ein reiskap (då með styrer dativ, 108.8). Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í helli nǫkkurn. No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller. Dativ 108 Preposisjon + dat. Nokre preposisjonar styrer alltid dativ når det er tale om rørsle frå staden (ablativ) eller nærvære på staden (lokativ). Andre styrer dativ i samband med følgjeskap (sosiativ) eller reiskap (instrumental) Af, frá, ór. Preposisjonane af av, frá frå og ór ut av styrer alltid dativ. Dei uttrykkjer rørsle frå staden (ablativ). Ríðið í brott eykjum þeira af bǿjum! Ri hestane deira bort frå gardane! Hann varð eigi leystr frá Helju. Han vart ikkje løyst frå Hel. Túmásmessu fyrir jól tók konungr út ór hǫfninni. Tomasmesse før jul la kongen ut av hamna Hjá, nǽr, mót. Preposisjonane hjá hos, nǽr nær og á mót(i) el. í móti el. mót i mot styrer også alltid dativ. Dei blir brukte i uttrykk for nærvære på ein stad eller i gjenstandsuttrykk. En Sigyn kona hans stendr hjá honum. Kona hans Sigyn står hos han. Þá var vant nǽr þrimr tigum ásauðar eina nátt. Då kom det bort nære på tretti søyer ei natt. Sonr þinn fór enga sigrfǫr á mót Óláfi konungi. Sonen din fekk ikkje noka sigersferd mot kong Olav At. Preposisjonen at åt, hos, med styrer nesten alltid dativ. Han blir ofte brukt i uttrykk for tid eller stad, der nærværet kan forståast som resultat av rørsle. En at miðri nátt þá heyrir Þórr at Skrýmir hrýtr ok sefr fast. Midt på natta høyrer Tor at Skryme snorkar og søv tungt. Eina nátt dreymdi hann at maðr kom at honum. Ei natt drøymde hann at det kom ein mann til honom Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á, í, fyrir, undir og yfir styrer dativ når dei uttrykkjer nærvære på staden (lokativ). Váru dyrr á enda ok jafnbreiðar skálanum. Der var ei dør for enden, like brei som huset. Þeir fundu afhús til hǿgri handar í miðjum skálanum. Dei fann eit siderom til høgre midt i huset. Hann sá mann standa fyrir rekkjunni. Han såg ein mann stå føre senga. Gekk jǫrðin undir þeim skykkjum ok skalf húsit. Jorda rista under dei og huset skalv. Hvárt munu fuglar nǫkkurir sitja í trénu yfir mér? Skal tru om det sit nokon fuglar i treet over meg? Á. Preposisjonen á i, på kan styre dativ i tidsuttrykk. Þat var á dǫgum Haralds konungs hins hárfagra. Det var i dei dagar då Harald Hårfagre var konge.

120 120 Kap Í. Preposisjonen í styrer dativ når tidsuttrykket står på grensa til staduttrykk, dvs. når det snarare er tale om situasjonen enn tidspunktet. En í því bili vaknar Skrýmir. Og i den stunda vaknar Skryme Eptir. Preposisjonen eptir etter, langs styrer dativ i staduttrykk. Var þar gott skeið at renna eptir sléttum velli. Det var ei god tevling å kappspringe på den slette vollen Með. Preposisjonen með styrer som oftast dativ. Dette gjeld i uttrykk for følgjeskap (sosiativ), t.d. með henni, og i gjenstandsuttrykk (objektiv), t.d. með mikilli píning. Komsk hann þá upp á fjallit með henni með mikilli píning. Han kom seg då opp på fjellet med henne med stor møde. Vidare styrer með dativ i uttrykk for nærvære på staden (lokativ), t.d. með jǫklunum, og i uttrykk for reiskap (instrumental), t.d. með ruddunni. Nú ríðr hann upp til jǫkla ok vestr með jǫklunum. No rir han opp til jøklane og vestover langs dei. Þá slá þú hann þat hǫgg sem þú mátt mest með ruddunni. Slå til han det hardaste du kan med klubba Við. Preposisjonen við styrer helst akkusativ ( 107.2), men i tydinga mot og saman med styrer han dativ. Dette kan tolkast dels som instrumental (við grunni) og dels som sosiativ (við konu sinni). Hann hljóp báðum fótum gegnum skipit ok spyrndi við grunni. Han sette begge føtene gjennom båten, og spente mot grunnen. Hann var kvángaðr ok átti tvá sonu við konu sinni. Han var gift og hadde to søner med kona si. Genitiv 109 Preposisjon + gen. To preposisjonar, í milli og til, styrer alltid genitiv, medan ein, án, styrer genitiv, men også akkusativ eller dativ Í milli, til. Preposisjonane á (el. í) milli (el. millum) mellom og til til styrer alltid genitiv. Þeir vildu setja grið í milli konungs ok bónda. Dei ville setje fred mellom kongen og bøndene. Konungr fór þá til bǿjar þess, er Liðsstaðir heita. Kongen fór då til den garden som heiter Listad Án. Preposisjonen án utan styrer genitiv eller også akkusativ og dativ. Hann skyldi þeim manni at bana verða sem honum riði án hans vilja. Han skulle bli den mann til bane som reid på han (dvs. hesten) utan hans vilje. Substantivet vili m. har forma vilja i alle tre oblike kasus i eintal (jf 37.2), så i dette dømet kan vi ikkje avgjere kva for kasus som án styrer.

121 10 Leddstilling og kongruens Bakgrunn 110 Leddstilling. Leddstillinga i norrønt er friare enn i moderne norsk. Mykje av forklaringa ligg i den rike morfologien, som gjer at nominale setningsledd kan plassere seg relativt fritt i setninga utan fare for mistolking. I substantiv og pronomen fortel kasusendingane straks om eit ledd er subjekt eller objekt. Elles er den umarkerte leddstillinga lik i norrønt og moderne norsk: subjekt verbal objekt, ofte forkorta til formelen SVO. I dette kapitlet skil vi mellom leddstilling på setningsnivå, dvs. rekkjefølgja av setningsledd som subjekt, verbal, objekt o.l., og leddstilling på frasenivå, dvs. innanfor dei enkelte frasane, t.d substantivfrasar (med substantiv som kjerne), verbfrasar (med verb som kjerne) osv. 111 Kongruens. Kongruens (samsvarsbøying) i norrønt skil seg ikkje avgjerande frå moderne norsk. Men norrønt har fleire bøyingskategoriar enn moderne norsk, og dermed blir kongruens ein viktigare del av syntaksen. Kongruens tener elles til å definere setningsledd som subjekt og predikativ: Subjektet kongruerer med det finitte verbalet i person og numerus, medan predikativet kongruerer med subjektet og objektet i både kasus og numerus. Leddstilling på setningsnivå 112 Finitt verbal. 1. I den umarkerte leddstillinga SVO står det finitte verbalet som det andre setningsleddet. Dette gjeld både i norrønt og moderne norsk. Sigyn stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. Sigyn står attmed honom og held ei skål under eiterdråpane. 2. I moderne norsk blir setningar med det finitte verbalet på første plass tolka som spørjesetningar, t.d. Gjekk ho ut? I norrønt kan det finitte verbalet også stå som det første setningsleddet i vanlege utsegnssetningar. Gengr hon þá ok slǽr út eitrinu. Då går ho og slår ut eiteret. 3. Verbal på første plass i setninga førekjem særleg når subjektet er eit personleg pronomen i 1. eller 2. person. Sé ek at þér eruð nú felmsfullir. Eg ser at no er

122 122 Kap. 10 de forskremte. 4. Verbalet står gjerne også på førsteplassen når subjektet er ein infinitiv eller ei leddsetning. Er sagt at Þór varð bilt einu sinni at slá hann með hamrinum. Det blir sagt at Tor nølte med å slå han med hammaren. 5. I koordinerte setningar kan også verbalet bli sett på førsteplassen. Var þá sonr Guðbrands hǫndum tekinn, ok gaf Óláfr konungr honum grið. Då vart son åt Gudbrand teken til fange, og kong Olav gav honom grid. 113 Adverbial. 1. Adverbiale ledd knyter seg ofte tett til verbalet. Det inneber at dei kan plassere seg føre objektet i setninga. Óðinn lagði á bálit gullhring. Odin la ein gullring på bålet. Hann hafði í hendi kníf. Han hadde ein kniv i handa. 2. Adverbiala kan også plassere seg lenger til høgre i setninga, etter objektet. Sigyn stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. 114 Objekt. 1. Objektet plasserer seg ofte etter det infinitte verbalet. En hvárt hefir þú dregit á braut hanzka minn? Skal tru om du har drege bort votten min? 2. Objektet kan også stå føre det infinitte verbalet. Hefir þú nǫkkura menn hitt í borginni? Har du møtt nokre menn i byen? 115 Tematisering av setningsledd. Både i norrønt og moderne norsk kan vi tematisere setningsledd ved å flytte dei fram i setninga. Det kan sjå ut til at norrønt oftare brukar tematisering enn moderne norsk Infinitt verbal. Vita megu þat allir. Det kan alle vite. Heyrt hefi ek at þér hafið kvisat í milli yðvar. Eg har nok høyrt at de har kviskra til kvarandre. Fellt hefir hon þá menn er mér hafa litizk eigi ústerkligri en Þórr er. Ho har felt menn som ikkje såg ut til å vere mindre sterke enn Tor Adverbial. Eigi þarf langt frá því at segja. Det trengst ikkje seiast mykje om dette. Með vélum ferr hann mjǫk. Han fer mykje med lureri Direkte objekt. Hana elskuðu margir. Mange elska henne. En sjónhverfingar hefi ek gǫrt þér. Eg har gjort synkvervingar for deg Indirekte objekt. En mér segir svá hugr um at vit munim þurfa at sendask á milli. Noko seier meg at vi treng ha eit teikn å sende oss imellom. Honum leizk mǽrin fǫgr. Han tykte møya var fager Predikativ. Allmikill er fyrir sér Útgarðaloki. Utgardsloke er mykje for seg. Goðorðsmaðr er hann víst um Þorskafjǫrð ok víðara um Vestfjǫrðu. Han er godordsmann i Torskafjord og vidare omkring i Vestfjordane.

123 Leddstilling og kongruens Relativsetningar. 1. Korrelatet til relativsetningane inneheld ofte demonstrativa sá eller þessi. Korrelatet kan stå rett føre relativsetninga, som blir innleidd med er som. Vér eigum þann guð er hvern dag má sjá. Vi eig ein gud som vi kan sjå kvar dag. Þá var sent í Jǫtunheima eptir gýgi þeirri er Hyrrokkin hét. Då vart det sendt bod i Jotunheimane etter ei trollkvinne som heitte Hyrrokkin. 2. Det kan òg stå eitt eller fleire ledd mellom korrelatet og relativsetninga. Ok hafa þeir verr, er á slíkt trúa. Dei har det verre, som trur på slikt. Leddstilling på frasenivå 117 Allment. Substantivfrasen er den mest komplekse av dei norrøne frasane, og det er også den som vik mest av frå moderne norsk. Det er elles eit særtrekk ved norrønt at substantivfrasar (og enkelte andre frasar) kan vere avbrotne eller diskontinuerlege. 118 Substantivfrasen. Underledd i substantivfrasar plasserer seg relativt fritt i forhold til kjernen. Mange ledd som i moderne norsk berre kan stå føre kjernen, plasserer seg både føre og etter i norrønt Adjektiv. 1. Adjektiv i positiv plasserer seg både føre og etter substantivet. ungr maðr ein ung mann heilagr andi heilag ande hestr hvítr ein kvit hest hraun stórt ein stor steingrunn 2. Adjektiv i komparativ og superlativ står helst føre substantivet. ríkari maðr mektigare mann inn mesti vinr den beste venen beztr lǽknir den beste lækjaren Determinativ. Determinativ plasserer seg ofte etter substantivet. akarn nǫkkut ei eikenøtt kǫttr minn katten min lið várt hæren vår Demonstrativ + adjektiv. Demonstrativ + adjektiv står både føre og etter substantivet. konan sú hin verri den vonde kona hafit þat it djúpa det djupe havet sá hinn ungi maðr den unge mannen Genitiv. Attributiv genitiv plasserer seg helst etter kjernen. ørgrynni liðs mykje folk fjórir hleifar brauðs fire leivar brød frǽndr ok kunnmenn sveinsins venene og kjenningane til guten Pronomen + substantiv. I norrønt kan pronomen i fleirtal + substantiv brukast for å referere til ei større gruppe, slik at gruppa blir karakterisert ved ein typisk eller framståande representant. þeir Óláfr Olav og mennene hans þeir Erlingr Erling og mennene hans.

124 124 Kap Diskontinuerlege frasar. Eit særtrekk ved norrønt er at substantivfrasar kan vere avbrotne av eitt eller fleire andre ledd. Dette gjeld i både hypotagme (adledd + kjerne, t.d. ungir menn unge menn ) og i paratagme (sidestilte ledd, t.d. gamall ok spakr gammal og klok ) Hypotagme. I hypotagme kan kjernen (halvfeit) vere skild frå adledda (kursiv). En lið várt flýði allt í fyrstunni þegar. Heile hæren vår flydde i førstninga. Trúið á goð várt, er allt hefir ráð yðart í hendi. Tru no på vår gud, som har all makt over dykk i sine hender. Vǽta var á mikil um daginn. Det var mykje væte om dagen Paratagme. 1. I paratagme kan eitt eller fleire setningsledd plassere seg mellom dei to sideordna ledda. Þórr fór fram á leið ok þeir félagar ok gekk fram til miðs dags. Tor gav seg i veg med følgjet sitt og gjekk fram til middags. 2. Parataktiske adledd kan vere skilde og plasserte på kvar si side av kjernen. Var þá allgóðr byrr ok heldr hvass. Det vart ein god, men heller kvass bør. Hann er mikill maðr ok sterkr. Han er ein stor og sterk mann Preposisjonsfrasar. Preposisjonsfrasane er ikkje sjeldan diskontinuerlege, slik at preposisjon (halvfeit) og utfylling (kursiv) er skilde. En honum varð þar eptir gǫltr ok hafr. Og etter honom vart det ein galt og ein bukk. Þá hugsaði hann fyrir sér hverja vél ǽsir mundu til finna at taka hann í forsinum. Då tenkte han på kva slags reiskap æsene kunne finne på for å fange han i fossen. Eigi sé ek þann mann hér inni er eigi mun lítilrǽði í þykkja at fásk við þik. Eg kan ikkje sjå nokon mann her inne som ikkje ville synast det er for smått å slåst med deg. Kongruens 120 Definisjon. Kongruens inneber at eit ledd opptrer med dei same bøyingskategoriane som eit anna ledd som det er knytt til. 121 Subjekt og finitt verbal. 1. Subjektet og det finitte verbalet kongruerer i person og numerus. Hǫðr [3. pers. sing.] tók [3. pers. sing.] mistiltein ok skaut at Baldri at tilvísun Loka. Hod tok mistelteinen og skaut på Balder, som Loke viste han til. 2. Når verbalet kjem først, kan det stå i eintal, sjølv om subjektet er i fleirtal. Þar var [sing.] á skipi kona hans ok sonr [plur.]. På skipet var kona hans og sonen. 3. I upersonlege konstruksjonar står verbalet alltid i 3. person eintal. Vér eigum þann guð er hvern dag má [3. pers. sing.] sjá. Vi eig ein gud som ein (vi) kan sjå kvar dag. Þar fell [sing.] af liði konungs þrjú hundruð manna [plur.]. Der fall tre hundre mann av kongens hær.

125 Leddstilling og kongruens Subjekt og predikativ. Subjektspredikativet kongruerer med subjektet i kasus, numerus og genus. Hann [nom. sing. mask.] er mjǫk þyrstr [nom. sing. mask.] Han er svært tørst. 123 Objekt og predikativ. Objektspredikativet kongruerer med objektet i kasus, numerus og genus. Hann [akk. sing. mask.] reyndum vér sannan vin [akk. sing. mask.] Óláfs konungs. Vi røynde han som ein sann ven av kong Olav. 124 Determinativ og substantiv. Til liks med adjektiva kongruerer determinativa med substantiv i kasus, numerus og genus. sá maðr den mannen kerling ein ei kjerring kǫttr minn katten min. 125 Pronominell referanse. Ved pronominell referanse blir nøytrum fleirtal (þau) brukt når det er tale om personar av begge kjønn. Hann tók af þeim í sǽtt bǫrn þeira Þjalfa ok Rǫsku, ok fylgja þau honum jafnan síðan. Han tok i bot barna deira, Tjalve og Roskva, og dei følgjer han jamt sidan.

126 11 Omformingar Bakgrunn 126 Forklaringsmodell. Mange syntaktiske konstruksjonar blir lettare å forstå dersom ein kan tillate seg å framstille dei som avleiingar av underliggjande strukturar. Slike avleiingar blir gjerne kalla transformasjonar, og dei har spela ei stor rolle i enkelte syntaktiske modellar. Her brukar vi nemninga omforming for å framheve at vi skal gjere ein heilt uformell bruk av transformasjonsomgrepet. Utelating av setningsledd 127 Allment. Utelating av setningsledd førekjem både i norrønt og i moderne norsk, men omfanget er større i norrønt. Såleis kan objektet utelatast i koordinerte setningar, og ofte står preposisjonar utan utfylling. 128 Subjekt i imperativsetningar. I norrønt er det ikkje uvanleg at subjektet står i imperativsetningar. Far þú aptr til fǫður þíns! Far du attende til far din! Vel så vanleg er det likevel at subjektet manglar. Sjám fyrst! La oss først sjå! Det første eksemplet talar for at vi bør rekne med eit subjekt i imperativsetningar, også der det manglar på overflata. 129 Subjekt, objekt og verbal i koordinerte setningar. Mange setningsledd kan utelatast i koordinerte setningar, dvs. setningar som er knytte saman med konjunksjonane ok og, en men, og og eða eller Subjekt. Subjektet blir ofte utelate (som på moderne norsk). Síðan fylkti konungr liði sínu ok [hann] reið sjalfr fyrir. Sidan fylkte kongen hæren sin og [han] reid sjølv føre Verbal. Verbalet kan utelatast (noko som skjer i moderne norsk). En er hann kom til lands, þá gekk hann upp ok með honum [gengu] Loki ok Þjalfi ok

127 Omformingar 127 Rǫskva. Då han kom til lands, gjekk han opp og med honom [gjekk] Loke, Tjalve og Roskva Objekt. Også objektet kan utelatast (i motsetnad til moderne norsk). Þjalfi helt á lǽrlegg hafrsins ok [hann]-subjekt braut [hann]-objekt til mergjar. Tjalve heldt på bukkeleggen og [han] braut [den] til mergen. 130 Infinitiv. Infinitiv av rørsleverb kan utelatast når verbalet er modifisert med eit adverb eller ein preposisjon. Sámr sagðisk vilja [fara] heim aptr. Såm sa at han ville [fare] heim att. 131 Verbet vera. 1. I koordinerte setningar kan verbet vera ofte utelatast, endå om det ikkje alltid står i den føregåande setninga. Var grind fyrir borghliðinu ok [var] [hon] lokin aptr. Det var ei grind framfor borgdøra, og ho var stengd. Hefir hann hamar í hendi, ok [er] [hann] mikill vexti ok [er] [hann] holr innan. Han har ein hammar i handa, og han er stor av vekst og hol innvendig. 2. Etter skulu, munu og mega kan infinitiven vera utelatast. Det utelatne verbet kan tolkast både statisk, vere, og dynamisk, bli (jf. 160). Nú mun [vera] allskammt til unz hann mun andask. No vil det [vere] stutt tid til han skal døy. En þat kann ek þér segja at þú munt þó fyrr [vera] drepinn en ek. Men det kan eg seie deg at du vil før [bli] drepen enn eg. 132 Utfyllingar i preposisjonsfrasar. I preposisjonsfrasar kan utfyllinga (det leddet som følgjer preposisjonen) utelatast Utelating i koordinerte setningar. I koordinerte setningar går den utelatne utfyllinga fram av den føregåande setninga, direkte eller indirekte. Síðan fylkti konungr liði sínu ok reið sjalfr fyrir [því]. Då fylkte kongen hæren sin og reid sjølv føre [han]. Þá er þeir hrundu út skipum sínum, þá hljóp þar vatn í [þau] ok fylldi upp, ok máttu eigi á [þau] koma. Då dei skauv ut båtane sine, sprang det vatn i [dei] og fylte dei opp, og dei kunne ikkje kome til [dei]. Hann tók hinn mesta uxann, er Himinhrjóðr hét, ok sleit af [honum] hǫfuðit ok fór með [þat] til sjávar. Han tok den største oksen, som heiter Himinrjod, og sleit av [honom] hovudet og fór med [det] til sjøen Utelating med þar som representant. I enkelte tilfelle opptrer det adverbiale þar der som ein representant for den utelatne utfyllinga. Auðun kaupir bjarndýri eitt, ok gaf þar fyrir alla eigu sína. Audun kjøpte ein bjørn, og gav for [denne] alt han åtte. Hringhorni hét skip Baldrs. Hann vildu goðin fram setja ok gera þar á bálfǫr Baldrs. Ringhorne heitte skipet til Balder. Det ville gudane setje fram og gjere bålferda til Balder på [det].

128 128 Kap Utelating i relativsetningar. Det er også vanleg at utfyllinga vantar i relativsetningar, med di korrelatet i oversetninga representerer utfyllinga. I slike tilfelle kan vi seie at preposisjonen er stranda. Det same fenomenet har vi i moderne norsk. Ríðið í brott eykjum þeira af bǿjum þar sem þeir eru á ( bǿjum). Ri hestane deira bort frå dei gardane som dei er på ( gardane). Hon kastaði þegar keraldinu frá sér er drykkrinn var í ( keraldinu). Ho kasta snøgt frå seg det kjeraldet som drikken var i ( kjeraldet) Absolutt bruk av preposisjon. I andre tilfelle må vi rekne med at preposisjonen står absolutt, dvs. utan noka utfylling. I analogi med verba kan vi også seie at preposisjonen står intransitivt. En vǽta var á mikil um daginn. Det var mykje væte om dagen. Þá hljóp at Áslákr Fitjaskalli ok hjó með øxi í hǫfuð Erlingi. Då sprang Aslak Fitjaskalle fram og hogg med øksa i hovudet på Erling. Þá tók konungr til ok fór hǫndum um kverkr sveininum. Då tok kongen og fór med hendene over halsen på sveinen. Upersonlege konstruksjonar 135 Allment. Ovanfor har vi sett at subjektet kan utelatast i imperativsetningar og i koordinerte setningar. Men dette er langt frå dei einaste setningane som manglar subjekt i norrønt. Når subjektet manglar i andre typar av setningar, skal vi ta utgangspunkt i verbet. Dersom verbet kan opptre med subjekt, t.d. merkja merkje, reknar vi med subjektstryking ( 136). Dersom verbet normalt ikkje opptrer med subjekt, t.d. daga bli dag, reknar vi med subjektløyse i streng forstand ( 137). Begge delar omtaler vi som upersonlege konstruksjonar. 136 Subjektstryking. 1. I aktive setningar er det ikkje uvanleg at subjektet blir stroke. Konungr stakk við honum øxarhyrnunni í kinn honum ok mǽlti: Merkja skal dróttinsvikann. Kongen stakk odden på øksa i kinnet hans og sa: Merkje skal eg kongssvikaren. I dette eksemplet er dróttinsvikann objektet, men kven som er subjektet, seier ikkje setninga noko om. I omsetjing til norsk kan vi her velje eg som subjekt (med referanse til kongen), ein (med allmenn referanse) eller vi kan passivvende setninga ( kongssvikaren skal merkjast ). Vi skal framstille dette som uttrykk for ei omforming, der X representerer eit uspesifisert subjekt, X skal merkja dróttinsvikann skal merkja dróttinsvikann. 2. I prinsippet kan alle fleirverdige verb utsetjast for ei slik omforming. Subjektstrykinga tener til å fokusere på andre trekk enn sjølve subjektsforholdet; det interessante i dømet ovanfor er kven som skal merkjast (dvs. objektet), ikkje kven som utfører merkinga (subjektet). Andre døme: En þat má sjá at hann er mikill fyrir sér. Og

129 Omformingar 129 det kan ein sjå at han er mykje til kar. En vér eigum þann guð er hvern dag má sjá. Men vi eig ein gud som vi kan sjå kvar dag. 3. Når subjektet er utelate, plar verbet stå i 3. person eintal indikativ. Dette er den umarkerte forma, dvs. den forma som blir vald når det ikkje står noko eksplisitt subjekt. 137 Subjektløyse. 1. I 100 såg vi at ein del verb ikkje tek subjekt (nedanfor oppsummert i fig. 11:1). Setningar med slike verb er subjektlause i streng forstand. Hit høyrer verb som det nullverdige rigna sv.vb. regne, det einverdige kala st.vb. fryse og det toverdige dreyma sv.vb. drøyme. Rignir þá allan dag. Då regner det heile dagen. Hann [akk.] kól sem aðra hundtík. Han fraus som ei anna bikkje. Baldr inn góða [akk.] dreymdi drauma stóra ok hǽttiliga [akk.] um líf sitt. Den gode Balder drøymde store og farlege draumar om livet sitt. 2. I moderne norsk har nullverdige verb fått formelt subjekt, rignir > det regner. Ved einverdige og toverdige verb plar derimot personobjektet rykkje opp på subjektplassen, t.d. mik kell > eg frys og mik dreymir draum > eg drøymer ein draum. Småsetningar Fig. 11:1 Verb som ikkje tek subjekt i norrønt. 138 Akkusativ med infinitiv. Akkusativ med infinitiv er ein type småsetning som typisk opptrer etter dei toverdige verba sjá st.vb. sjå, heyra sv.vb. høyre, ǽtla sv.vb. etle, meine, hyggja sv.vb. tenkje, tru, trúa sv.vb. tru og kveða st.vb. seie. Opt hefi ek heyrt yðr þat mǽla. Ofte har eg høyrt dykk seie dette. I denne setninga står yðr þat mǽla som objekt. Dette er ei småsetning der yðr dykk svarar til subjektet, mǽla seie til verbalet og þat det til objektet Underliggjande struktur. Vi kan tenkje oss at småsetninga er avleidd av ei underliggjande, fullstendig setning, þér mǽlið þat de seier dette. Som vist i fig. 11:2 skjer det då to endringar, (1) subjektet blir gjort til objekt og sett i akkusativ,

130 130 Kap. 11 þér yðr og (2) det finitte verbalet blir gjort infinitt og sett i infinitiv, mǽlið mǽla. Nemninga akkusativ med infinitiv byggjer på nett desse to trekka. Fig. 11:2 Danning av akkusativ med infinitiv Tilsvarande konstruksjonar. Konstruksjonar som svarar til akkusativ med infinitiv finst i mange språk, også i moderne norsk. Men då moderne norsk ikkje har akkusativ (utanom i pronomen), blir konstruksjonen omtalt under andre namn, t.d. objekt + objektsinfinitiv eller neksusobjekt Utelating av vera. Verbalet vera kan i enkelte tilfelle utelatast. Trúir þú þann guð [vera] er nú sagðir þú frá? Trur du den [vere] gud som du no har fortalt om? dvs. Trur du han er gud, som du no har fortalt om? 139 Akkusativ med infinitiv ved refleksive verbformer. Akkusativ med infinitiv opptrer også i samband med refleksive former av verb som kveða st.vb. seie og segja sv.vb. seie. Hann kvazk vera vestfirzkr. Han sa seg vere frå Vestfjordane dvs. Han sa at han ætta frå Vestfjordane. En Þórr kvezk mundu róa eina hríð. Og Tor seier seg vilje ro ei stund dvs. Tor seier at han vil ro ei stund. Når det er koreferanse mellom subjektet i oversetninga og subjektet i den underliggjande setninga, skjer det ei refleksivering, hann sik, og subjektet forsvinn i refleksivforma, kvað sik kvazk. Verbalet blir gjort infinitt, er vera Avleiing ved refleksive verbformer. Ved refleksive former blir avleiinga som følgjer: Hann kvað + hann er vestfirzkr Hann kvað + sik er vestfirzkr Hann kvazk vera vestfirzkr. Þórr kveðr + Þórr mun róa eina hríð Þórr kveðr + sik mundu róa eina hríð Þórr kvezk mundu róa eina hríð Preteritum infinitiv. I eksemplet Þórr kvezk mundu róa eina hríð er mundu preteritum infinitiv av munu. Elles er det berre skulu og vilja som har preteritum infinitiv, med formene skyldu og vildu. Denne spesielle infinitiven blir hovudsakleg brukt når verbalet i oversetninga står i preteritum.

131 12 Kategoriar Bakgrunn 140 Uttrykk og innhald. Morfologien gjev eit oversyn over korleis dei enkelte bøyingskategoriane kjem til uttrykk, t.d. at nominativ typisk endar på -r i maskulinum, medan akkusativ er utan ending. Syntaksen tek for seg innhaldet av desse kategoriane, t.d. at nominativ typisk er brukt for subjektet på norrønt, akkusativ for det direkte objektet. Kasus 141 Innhald. Kasus uttrykkjer i første rekkje forholdet mellom dei enkelte ledda i ei setning, slik at subjektet står i nominativ, det direkte objektet som oftast i akkusativ (men stundom i dativ eller genitiv) og det indirekte objektet i dativ, t.d. Mun ek [nom.] bjóða þér [dat.] tvá kosti [akk.]. Eg kan by deg to vilkår. Dette omtalar vi som nominal bruk. Kasus kan også uttrykkje ulike omstende ved verbalhandlinga, adverbial bruk, som t.d. at reiskap kan uttrykkjast ved hjelp av dativ. Skjót at honum vendi þessum! Skyt på honom med denne kvisten! Endeleg kan kasus uttrykkje underordning, attributiv bruk. Det siste er eit særkjenne for genitiv, vað Þórs fiskesnøret til Tor. 142 Nominativ. Nominativ har berre nominal bruk. Det er ingen verb eller preposisjonar som styrer nominativ Nominal bruk 1. Nominativ er alltid kasus for subjektet. Gaf Óláfr konungr honum grið. Kong Olav gav honom grid. 2. Nominativ er også kasus for predikativet når det står til subjektet (subjektspredikativ). Hann [subj.] varð hrǽddr mjǫk [subj.pred.] við ógn þessa. Han vart svært redd ved dette trugsmålet. 143 Akkusativ. Akkusativ har nominal og adverbial bruk. Både verb og preposisjonar kan styre akkusativ.

132 132 Kap Nominal bruk. 1. Akkusativ er kasus for det direkte objektet. En í því bili laust Kolbeinn goð þeira. Og i den stunda slo Kolbein til guden deira. 2. Akkusativ er også kasus for predikativet når det står til objektet (objektspredikativ). Kallar þú þann [obj.] guð [obj.pred.] er þú sér eigi ok engi annarra. Du kallar den for gud, som verken du eller andre kan sjå Adverbial bruk. Uttrykk for tid og i nokon grad stad ( gjennomreist område ) kan stå i akkusativ. Hann reið níu nǽtr [tid] døkkva dala ok djúpa [stad]. Han reid ni netter gjennom mørke og djupe dalar. 144 Dativ. Dativ har både nominal, adverbial og attributiv bruk. Det er den mest fleirtydige av dei fire kasus i norrønt. Både verb og preposisjonar kan styre dativ Nominal bruk. 1. Det indirekte objektet står alltid i dativ. Þú skalt nú fara á fund konungs þess er þér gaf grið. Du skal no fare til den kongen som gav deg grid. 2. Som oftast står det indirekte objektet i lag med eit direkte objekt. Men det førekjem også at eit indirekte objekt står som einaste objekt. Dette gjeld i samband med verb som blir rekna som intransitive, t.d. vaxa st.vb. vekse og fara st.vb. gå, skje. Hann spennir sik megingjǫrðum ok óx honum ásmegin. Han spenner styrkebeltet på seg, og då voks åsemakta hans. 3. I samband med enkelte verb er dativ kasus for det direkte objektet ( 103.2) Hafa allir hlutir eiða unnit at eira Baldri? Har alle ting svore på at dei skal skåne Balder? Adverbial bruk. Dativ kan også uttrykkje måte, reiskap og eigenskap (ofte omtalt som instrumental dativ). Váru allir klǽddir silki hvítu, ok váru ljósir mjǫk. Alle var kledde i kvit silke, og dei var svært lyse. Þeir fóru fjórum skipum suðr á Mǿri. Dei fór med fire skip sør på Møre Attributiv bruk. 1. I samband med kroppsdelar som hǫfuð n. hovud, hǫnd f. hand, bak n. rygg o.l., kan dativ uttrykkje eigedomstilhøve, t.d. hǫnd mér handa for meg dvs. handa mi. Denne typen dativ blir gjerne kalla dativus sympatheticus. Nú hjóttu Nóreg ór hendi mér. No hogg du Noreg or handa mi. 2. Samanlikningsledd står ofte i dativ, og då utan subjunksjonen en. Hann var sólu bjartari. Hann var lysare enn sola. 3. Dativ kan uttrykkje kva ein eigenskap gjeld eller korleis han viser seg ( henseendens dativ ). Var sá hafr haltr eptra fǿti. Denne bukken var halt på bakfoten. 145 Genitiv. Genitiv står noko på sida av dei tre andre kasusane fordi han så ofte blir brukt attributivt, dvs. som underordna ledd. Var þá sonr Guðbrands hǫndum tekinn. Då vart sonen åt Gudbrand teken til fange. Her står genitiven Guðbrands attributivt til sonr i subjektet sonr Guðbrands.

133 Kategoriar Nominal bruk. Det direkte objektet står i genitiv i samband med nokre verb ( 103.3). Hann gáði eigi stundanna. Han ansa ikkje på tida Adverbial bruk. Ein sjeldan gong blir genitiv brukt for å uttrykkje stad eller tid. Þótti mér fyrra dags ekki mjúkt orð milli ykkar konungs. Eg tykte det var harde ord som fór mellom deg og kongen førre dagen. Faste uttrykk av denne typen er m.a. sama dags same dagen, annars staðar annan stad, þessa heims i denne verda, minnar handar for min del, hvárratveggju handar for begge partar Attributiv bruk. I attributiv bruk står genitivsleddet typisk til eit anna substantiv. Dette inneber at genitivsleddet har same funksjon som eit adjektiv, og det viser seg også at denne bruken av genitiv kan erstattast med eit adjektiv eller ei samansetjing. konungs maðr kongens mann konungligr maðr kongeleg mann konungsmaðr kongsmann a Genitiv som uttrykk for samhøyrsle. 1. Possessiv genitiv (eigedom i vid forstand): sonr Guðbrands son av Gudbrand, vað Þórs fiskesnøret til Tor, skemtun Baldrs moroa til Balder, á dǫgum Haralds konungs hins hárfagra i styringstida til kong Harald Hårfagre osv. 2. Partitiv genitiv (heilskap eller art): inn nezti hlutr trésins den nedste delen av treet, einn þeira ein av dei, fjórir hleifar brauðs fire leivar av brødet, mikill fjǫldi búanda ein stor flokk bønder, hvat íþrótta kva slags idrettar, ørgrynni liðs mykje folk, allra skipa mestr det største av alle skip, fimm fylki dauðra manna fem fylkingar av døde menn b Genitiv som uttrykk for subjekts- og objektsforhold. 1. Ein særskilt type genitiv er den såkalla subjekts- og objektsgenitiven. Subjektsgenitiv kan forklarast som ei omforming av ei underliggjande setning med subjekt + verbal. Denne setninga blir omforma til ein substantivfrase der verbalet blir kjerne og subjektet ein attributiv genitiv: Skurðgoð falla fall skurðgoða avgudane fell fallet til avgudane. 2. Objektsgenitiv kan på si side forståast som ei omforming av ei underliggjande setning med verbal + objekt og uspesifisert subjekt. Også her blir setninga omforma til ein substantivfrase med verbalet som kjerne og objektet ein attributiv genitiv: X stjórnar landinu stjórn landsins X styrer landet styringa av landet. Bestemtheit 146 Innhald. Bestemtheit er ein kategori som uttrykkjer om referenten i ein frase er allment kjent eller omtalt tidlegare. Kategorien kjem morfologisk til uttrykk både i bøyinga av både substantiv og adjektiv.

134 134 Kap Substantiv. 1. I ubestemt form har substantivet ikkje artikkel, t.d. maðr kom gangandi ein mann kom gåande. Den ubestemte forma blir brukt når referenten ikkje er allment kjent eller tidlegare omtalt. En Sigyn kona hans stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. Men Sigyn, kona hans, står attmed han og held ei skål under eiterdråpane. I staden for artikkel kan determinativet nǫkkurr brukast. Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í helli nǫkkurn. No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller. 2. I bestemt form har substantivet den etterhengde, bestemte artikkelen, t.d. maðrinn bar hárklǽði mannen gjekk i hårklede. Den bestemte forma blir brukt når substantivet er allment kjent eller tidlegare omtalt. En þá er full er mundlaugin, þá gengr hon ok slǽr út eitrinu. Når skåla er full, går ho og slår ut eiteret. 3. I tillegg til den bestemte artikkelen i substantivet kan det vere eitt eller fleire demonstrativ. Hann tók hinn mesta uxann er Himinhrjóðr hét. Han tok den største oksen, som heitte Himinrjod Adjektiv. 1. I ubestemt form har adjektivet sterk bøying, t.d. ungr maðr (ein) ung mann ( 51). Ubestemt form blir alltid brukt når adjektivet står i predikativ stilling. Sé ek at þér [subj.] eruð nú felmsfullir [pred.] No ser eg at de er forskremte. Like eins har adjektivet ubestemt form dersom det står i attributiv stilling utan demonstrativ. Gekk hann út of Miðgarð svá sem ungr drengr. Han gjekk ut i Midgard som ein ung mann. 2. I bestemt form har adjektivet svak bøying, t.d. inn ungi maðr den unge mannen. Då står det som oftast med demonstrativ. Á engjunum hjá Seineborg samnaðist þá sá hinn mikli mannfjǫldi. På engene attmed Seineborga samlast då den store folkemengda. Grad 147 Innhald. Grad uttrykkjer styrken av ein eigenskap eller eit omstende. Til liks med moderne norsk har norrønt tre gradar: positiv, komparativ og superlativ Positiv. Positiv er den umarkerte graden, som ikkje inneber noka samanlikning. Nú em ek reiðr! No er eg sint! Komparativ. 1. Komparativ gjeld den høgare graden, brukt i samanlikning mellom fleire individ, gjenstandar eller forhold. Fekk hann þar þurrari leið ok lengri. Der fekk han ein tørrare, men lengre veg. 2. Når berre to individ blir samanlikna, blir komparativ også brukt om den høgste graden. Gísli ok Þorgrímr áttu leik saman, ok verða menn eigi ásáttir hvárr sterkari er. Gisle og Torgrim leika ofte saman, og folk vart ikkje samde om kven som var sterkast Superlativ. 1. Superlativ blir anten brukt om den høgste graden, relativ

135 Kategoriar 135 superlativ, eller om ein svært høg grad, absolutt superlativ. Ved relativ superlativ plar adjektivet stå i ubestemt form, dvs. med sterk bøying. Þjalfi var allra manna fóthvatastr. Tjalve var raskast til beins av alle. 2. Ved absolutt superlativ plar adjektivet stå i bestemt form, dvs. at det har svak bøying. Sigvatr var inn mesti vinr Erlings. Sigvat var ein svært god ven av Erling. Tempus 148 Innhald. Tempus fortel korleis ei hending er plassert i høve til ytringsaugneblinken. Til liks med moderne norsk har norrønt berre to tempora med eigne bøyingsformer, presens (notid) og preteritum (fortid). Framtid blir uttrykt ved hjelp av samansette former, som oftast med munu + infinitiv Presens. 1. Presens er det umarkerte tempus på norrønt. Som oftast blir det brukt om handlingar i notida. Auðsét er nú at máttr þinn er ekki svá mikill sem vér hugðum. No er det lett å sjå at makta di ikkje er så stor som vi tenkte. 2. Presens kan også brukast i såkalla generiske utsegner, dvs. om ting som gjeld til alle tider (atemporalt). Maðr er manns gaman. Mann er manns gaman. 3. I enkelte tilfelle kan presens også brukast om framtid. En er þessi tíðindi verða, þá stendr upp Heimdallr ok blǽss ákafliga í Gjallarhorn. Når dette hender, skal Heimdall stå opp og blåse av all makt i Gjallarhornet. 4. Endeleg kan presens brukast om fortid, såkalla historisk presens. Dette er svært vanleg i norrøn prosa, der presens og preteritum kan veksle om kvarandre. Þat er upphaf þessa máls at Ǫkuþórr fór [pret.] með hafra sína ok reið ok með honum sá áss er Loki er kallaðr. Koma [pres.] þeir at kveldi til eins búanda ok fá [pres.] þar náttstað. En um kveldit tók [pret.] Þórr hafra sína ok skar [pret.] báða Preteritum. 1. Preteritum inneber eintydig at handlinga ligg i fortida, med blikkpunktet i ytringsaugneblinken. Þá fell konungr niðr ok lá lengi í úviti, ok bar svá mikinn harm at varla loddi lífit í honum. Då fall kongen ned og låg lenge i uvit, og tok det så tungt at det knapt var liv i honom. 2. I konjunktiv er tempusmotsetninga oppheva. I heilsetningar utrykkjer presens konjunktiv primært optativt innhald og preteritum konjunktiv potensialt innhald. Jf Framtid. Norrønt har ikkje futurum som eige tempus, men uttrykkjer framtid ved hjelp av munu + infinitiv. Hjelpeverbet munu har eit så generelt innhald at det kan oppfattast som eit reint temporalt hjelpeverb. I omsetjing til moderne norsk må vi leggje inn eit meir spesifikt modalt innhald i slike konstruksjonar, avhengig av samanhengen. Þórr segir at þeir munu þá sofa ganga. Tor seier at dei vil gå og sove. Ek á nú norðr leið til fjalla þessa er nú munuð þér sjá

136 136 Kap. 12 mega. Eg legg no vegen nordover mot dei fjella som de no kan sjå. En nú mun reyna er þeir renna it þriðja skeiðit. Men no skal det vise seg når dei spring det tredje rennet. Modus 149 Innhald. Modus uttrykkjer korleis språkbrukaren stiller seg til påstandsinnhaldet av setninga. Norrønt har tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. 150 Indikativ. Indikativ er den umarkerte modus og uttrykkjer faktisitet, dvs. at språkbrukaren går god for påstandsinnhaldet i setninga. Þat var Miðgarðsormr er liggr um lǫnd ǫll. Det var Midgardsormen, som ligg kringom alle land. Indikativ er utan samanlikning den mest brukte modus. 151 Konjunktiv. 1. På semantisk grunnlag kan konjunktiv delast i to hovudtypar, optativ og potensial. Den optative konjunktiven melder ei interesse i at påstandsinnhaldet blir oppfylt. Innhaldet kan karakteriserast langs ein akse av typen ønske, bøn, oppmoding, påbod, krav. Friðr sé þér með ǫllum bǫrnum þínum. Fred vere med deg og alle barna dine. 2. Potensial konjunktiv uttrykkjer ei haldning til sanninga av påstandsinnhaldet. Innhaldet av den potensiale konjunktiv kan karakteriserast langs ein akse av typen tenkjeleg, mogleg, sannsynleg. Sagði at þá var mið nátt ok enn vǽri mál at sofa. Han sa at det var midt på natta og at enno var det tid til å sove. 3. Felles for alle typar av konjunktiv er det vi kan kalle ikkje-faktisitet. Det ein ønskjer, har ein ikkje for handa, og det ein tvilar på, ligg ikkje føre som noka sikker kjensgjerning. Konjunktiv melder såleis ein allmenn reservasjon til påstandsinnhaldet i setninga. 4. Skiljet mellom optativ og potensial konjunktiv kjem klarast til uttrykk i heilsetningar. I leddsetningar er konjunktiv ofte styrt av verbalet i oversetninga. Då er innhaldet oftast potensialt. 152 Konjunktiv i heilsetningar. 1. I presens har konjunktiv for det meste optativt innhald. Beri þeir sigr af ǫðrum í dag, er sá guð vill. Måtte den av oss få siger i dag som Gud vil. Ønske og krav har eit naturleg framtidsinnhald, og til det føremålet høver presens betre enn preteritum. I enkelte tilfelle står optativ konjunktiv nær imperativ i innhald, og i 2. person fleirtal har desse to modi jamvel same former. 2. I preteritum har konjunktiv oftast potensialt innhald. Potensial konjunktiv opptrer gjerne i samband med verb som mega, skulu, þykkja, vilja og vera. Mǽttir þú muna hversu þú vart beiddr til fararinnar. Du vil nok hugse korleis du vart beden om å gå.

137 Kategoriar Konjunktiv i leddsetningar. Konjunktiv førekjem oftare i leddsetningar enn i heilsetningar. Dette har samanheng med at leddsetningar gjerne uttrykkjer atterhald, vilkår, følgje eller andre innhaldskategoriar som typisk er modale Nominale at-setningar. 1. Konjunktiv står ofte når verbalet i oversetninga uttrykkjer vilje, meining, tru, tvil e.l. Þá hugði hon at hann lǽgi í úviti. Då tenkte ho at han låg i uvit. 2. Konjunktiv blir òg brukt når setninga refererer noko som er sagt. I dette ligg det eit atterhald som konjunktiven er med på å markere. Hon sagði mér at þú vǽrir bestr lǽknir hér í staðinum. Ho fortalde meg at du var den beste lækjaren her i byen Nominale spørjesetningar. Her førekjem konjunktiv særleg når verbalet i oversetninga uttrykkjer spørsmål, tvil, vurdering o.l. Þá spyrr konungr son Guðbrands, hvernug goð þeira vǽri gǫrt. Då spør kongen sonen åt Gudbrand korleis guden deira var laga til Relativsetningar. Konjunktiv blir stundom brukt i restriktive relativsetningar, dvs. når relativsetninga avgrensar innhaldet av korrelatet. Guðbrandr átti son einn, þann er hér sé getit. Gudbrand hadde ein son, som det her blir fortalt om. Verbforma sé er konjunktiv av vera (jf. skjemaet s. 105) Adverbiale vilkårssetningar. Dei adverbiale vilkårssetningane blir jamt innleidde med subjunksjonen ef dersom eller nema om ikkje, utan at. Vilkårssetningar i presens har oftast indikativ (det første dømet nedanfor), medan dei plar ha konjunktiv i preteritum (det andre dømet). En ef ek fylgi þér í brott, þá mun faðir minn jafnan lifa með harm ok hugsótt. Men om eg følgjer med deg, kjem far min til å leve med sorg og hugverk for all tid. Konjunktivforma ville her ha vore fylgja. Konungr myndi eigi gipta hana honum nema hann gǽti borit hana í faðmi sínum upp á fjallit. Kongen ville ikkje gifte henne bort til honom utan at han greidde å bere henne opp på fjellet i famnen sin Adverbiale samanlikningssetningar. Ved samanlikning ligg det ofte eit moment av reservasjon, fordi dei to samanlikningsledda aldri er heilt identiske. Desse setningane blir typisk innleidde med subjunksjonen sem. Hann var svá kyrr sem hann vǽri grafinn niðr. Han var så still som han var graven ned Adverbiale vedgåingssetningar. I setningar som er innleidde med subjunksjonen þó at (þótt) om, dersom, sjølv om står det alltid konjunktiv. Einarr hyggr at Hrafnkell mundi eigi vita þótt hann riði hestinum. Einar tenkte at Ramnkjell ikkje ville få vite det om han reid hesten Adverbiale følgjesetningar. Følgjesetningar har eit element av uvisse, som kjem til uttrykk i konjunktivforma. Subjunksjonen er typisk svá at. Engan

138 138 Kap. 12 knút fekk hann leyst ok engan álarendann hreyft svá at þá vǽri lausari en áðr. Ingen knute fekk han løyst opp og ikkje fekk han rikka på ein reimende, slik at dei vart lausare enn før. 154 Imperativ. Imperativ finst berre i 1. person fleirtal og i 2. person eintal & fleirtal. Innhaldet av imperativ spenner frå mild oppmoding til strengt påbod. Haf þú þat sem ek hefi haft áðr. Ta du det som eg har hatt før. Gangið þér þannig í nátt sem skip bónda eru, ok borið raufar á ǫllum. Gå dit i natt som skipa til bøndene er, og bor hol i alle saman person fleirtal. I den mildare tolkinga har imperativ eit innhald som ligg nær opp til oppmodande konjunktiv. Dette gjeld alltid i 1. person fleirtal. Stǫndum upp ok gǫngum vestr yfir ána til móts við þessa menn! La oss stå opp og gå vest over elva til møtes med desse mennene! person eintal. I 2. person har imperativ som oftast eit strengare innhald. Det er ikkje uvanleg at subjektet står i imperativsetningar, ofte i enklitisk form. Gakk þú til Óláfs konungs. Gå til kong Olav. Þá láttu (dvs. lát þú) hann nú svá gera, at veðr sé skýjat í morgin. La han då gjere slik at vêret blir skya i morgon person fleirtal. I 2. person fleirtal har formene i imperativ og presens (indikativ og konjunktiv) falle saman, utanom ved verba vera, vita og eiga, men ut frå samanhengen er det sjeldan vanskeleg å skilje; i imperativ manglar anten subjektet eller det står rett etter verbet. Ríðið [manglar subjekt] í brott eykjum þeira af bǿjum! Ri hestane deira bort frå gardane! Aspekt 155 Perfektum. Perfektum uttrykkjer at ei handling har skjedd eller er avslutta innan ei bestemt tid. Perfektum blir uttrykt med hafa + perfektum partisipp Perfektum og tempus. 1. Når hafa står i presens, fell avgrensinga saman med ytringsaugneblinken. Eða hvárt hefir Þórr ekki þessa hefnt? Har ikkje Tor teke hemn for dette? 2. Med preteritum av hafa gjeld avgrensinga eit punkt i fortida. Sýndisk nú ǫllum sem Loki hefði látit leikinn. Alle såg no at Loke hadde tapt tevlinga Perfektum med hafa og vera. 1. Ved intransitive rørsleverb som koma kome og ganga gå kan perfektum uttrykkjast med hafa + perfektum partisipp. Veiztu nǫkkut til fara Gísla, eða hvárt hefir hann hér nǫkkut komit? Veit du

139 Kategoriar 139 noko om kvar Gisle er, eller har han kan hende kome hit? 2. Perfektum kan også uttrykkjast med vera + perfektum partisipp ved desse verba. I så fall kongruerer partisippet med subjektet. Þá er Bǫrkr kominn í skotfǿri, er þau eru komin at landi. Då er Bork komen på skothald, når dei er komne til lands. 3. Med vera-perfektum blir resultatet av handlinga framheva, dvs. tilstanden, medan hafa-perfektum framhevar handlinga sjølv. På denne bakgrunnen er det vanleg å skilje mellom handlings- og tilstandsperfektum. 156 Supinum. Etter hafa er perfektum partisipp i dei fleste tilfelle ubøygd og går inn som ein del av verbalet. Denne partisippforma, som gjerne blir kalla supinum, svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum (jf. 75.1). Hann hefir haft kveisu mikla í fǿtinum síðan hann kom á þingit. Han har hatt ein stor svull på foten sidan han kom på tinget. Diatese 157 Innhald. Diatese uttrykkjer kva for rolle verbet deler ut til subjektet i setninga. I norrønt skil vi mellom tre former for diatese, aktiv, mediopassiv og passiv. Aktiv og mediopassiv blir uttrykt med eigne bøyingsformer, medan passiv oftast blir uttrykt med samansette verbformer (perifrastisk). 158 Aktiv. Aktiv form av verbet inneber typisk at subjektet er den som handlar (agens), medan eit eventuelt objekt er den som handlinga er retta mot eller går ut over (patiens). Hann lagði gullhring á bálit. Han la ein gullring på bålet. 159 Mediopassiv. Mediopassiv form av verbet inneber typisk at subjektet både er den som handlar og den som handlinga er retta mot. Mediopassiv blir uttrykt med refleksive former, som har vakse fram av aktive former + pronomena mik eller sik. Hann lagðisk í rekkju. Han la seg til sengs. (Jf. 96.) Vi reknar med fire ulike bruksmåtar av mediopassiv på norrønt: refleksiv, resiprok, inkoativ og passiv. Kvart verb har vanlegvis berre ein av desse bruksmåtane, t.d. slik at leggjask leggje seg har refleksivt innhald, mǿtask møtast, møte kvarandre resiprokt og gerask bli gjort, skje inkoativt Refleksivt innhald. Når mediopassiv har refleksivt innhald, vender verbalhandlinga seg mot subjektet sjølv. En þá er konungr stóð upp, þá herklǽddisk hann. Då kongen stod opp, tok han på seg hærkleda Resiprokt innhald. Resiprokt innhald inneber at dei personane (eller

140 140 Kap. 12 gjenstandane) som subjektet viser til, påverkar kvarandre gjensidig. Subjektet står i fleirtal. Ok skildusk þeir vinir, sem fyrr váru úvinir. Og dei skildest som vener, som før var uvener Inkoativt innhald. Inkoativt innhald inneber at subjektet trer inn i ein ny tilstand. I omsetjing til moderne norsk kan vi mange gonger få dette fram ved å leggje til verbet bli, t.d. gerask bli gjort, skje, mǿðask bli trøytt, trøtne. Sem mǽrin kenndi at hann mǿddisk, þá mǽlti hon: Unnasti, kvað hon, drekk drykk þinn, því at ek kenni at þú mǿðisk. Då møya kjende at han trøtna, sa ho: Kjæraste, sa ho, drikk drikken din, for eg kjenner at du trøtnar Passivt innhald. Passivt innhald inneber at subjektet blir utsett for ein påverknad utanfrå, nemnd eller unemnd. Á hans dǫgum bygðisk Ísland. I hans tid vart Island busett. Jésús kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. Jesus Kristus vart fødd av den heilage møya Maria. Grensa mellom inkoativ og passiv bruk kan av og til vere vanskeleg å dra. I det første dømet ovanfor har verbet også eit inkoativt innhald. Det andre dømet, som har uttrykt agens, ber tydeleg preg av eit latinsk førelegg. 160 Passiv. Passiv inneber at subjektet typisk får rolla som patiens, medan agens vanlegvis ikkje kjem til uttrykk. Vi reknar med at passive setningar kan avleiast av underliggjande aktive setningar, t.d. Heilǫg mǽr María fǿddi Jésúm krist Jésús kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. Sjå 31.3 om bøyinga av mǽr f. møy Vera-passiv. Norrønt uttrykkjer passiv hovudsakleg med vera + perfektum partisipp. Hann er lagðr á bálit. Han er lagd på bålet. Denne konstruksjonen kan gjevast to fortolkingar, ei statisk og ei dynamisk. Etter den statiske fortolkinga uttrykkjer konstruksjonen ein tilstand, han ligg på bålet. Etter den dynamiske tolkinga representerer konstruksjonen ei handling, han blir lagd på bålet. Det er den siste tolkinga som representerer passiv Verða-passiv. Stundom blir passiv uttrykt med verða + perfektum partisipp. Slike konstruksjonar kan berre fortolkast dynamisk. Hversu megu synir hans, þeir er getnir verða í útlegð, njóta þeira gjafa? Korleis kan sønene hans, som blir fødde i utlegd, nyte desse gåvene? Refleksiv form. I enkelte tilfelle kan passiv uttrykkjast med refleksivforma (jf ovanfor). Hér dǿmask opt góðir af illum. Her blir ofte gode [menneske] dømde av vonde.

141 Ordliste I denne lista blir teiknet brukt for å vise til eit anna oppslagsord. ablativ opphavleg ein kasus i det indoeuropeiske grunnspråket (og framleis i latin), som uttrykkjer rørsle frå ein bestemt stad; har gått inn i dativ i norrønt, t.d. frá landi frå land absolutt stilling preposisjonar som står utan noka utfylling, står absolutt, jf. moderne norsk blir du med [meg el. oss]? adledd ledd som er underordna ein kjerne, t.d. spakar i spakar konur kloke kvinner adjektivfrase frase adjektiv (ordklasse) ord som uttrykkjer eigenskapar, t.d. gamall i inn gamli maðr den gamle mannen adverb (ordklasse) ord som uttrykkjer omstende, i form av tid, stad og måte, t.d skjótt i ganga skjótt gå snøgt eller modifiserer andre ledd, t.d. mjǫk i mjǫk þyrstr svært tørst adverbial setningsledd som typisk uttrykkjer tid, stad eller måte, og som modifiserer eit anna ledd i setninga, som oftast verbalet; kan vere adverb, preposisjonsfrase, leddsetning m.m. adverbial bruk om setningsledd som fungerer som adverbial, t.d. når dativ blir brukt om måte, þeir fóru fjórum skipum dei fór med fire skip adverbiale leddsetningar setningar som inngår som ledd i ei anna setning og som fungerer som eit adverbial, t.d. setningar innleidde med subjunksjonar som ef, þó at, svá at affiks samlenemning for ordelement som plasserer seg føre rota i ordet ( prefiks) eller etter rota ( suffiks) agens den som utfører ei handling, som regel subjekt i setninga akkusativ kasus som typisk blir brukt for det direkte objektet i setninga ( nominal bruk), kan også uttrykkje tid og gjennomreist område ( adverbial bruk) akkusativ med infinitiv ein setningsliknande konstruksjon der det subjektsliknande leddet står i akkusativ og verbet i infinitiv, t.d. hestinn standa i hann sá hestinn standa þar han såg hesten stå der aktiv verbform som inneber at handlinga i setninga typisk spring ut frå subjektet, t.d. hann sló hestinn hann slo hesten, og ikkje rettar seg mot subjektet, t.d. hestrinn varð sleginn hesten vart slått, som er passiv allativ uttrykk for rørsle til staden, eigen kasus i enkelte språk, m.a. finsk; motsett av ablativ, t.d. undir aðra eik i þeir ganga undir aðra eik dei går inn under ei anna eik alveolar lyd som blir danna med tungespissen mot tannkammen (lat. alveoli), dvs. området rett bak

142 142 Ordliste tennene; t og d er ofte alveolare, men kan også vere dentale a-omlyd omlyd approksimant lyd som blir danna med så lita innsnevring at det ikkje er nokon høyrande friksjon; omfattar både vokalar og sonorantar artikulasjonsmåte den måten ein lyd blir danna på, t.d. ved fullt lukke ( plosiv), tydeleg innsnevring ( frikativ), lita eller svært lita innsnevring ( approksimant), osv. artikulasjonsstad den staden i munnhola der ein lyd blir danna ved ei innsnevring, som oftast ved hjelp av tunga, men også ved hjelp av leppene og andre organ i munnhola aspekt verbkategori som uttrykkjer tidskonturen til handlinga, t.d. om ho er avslutta (perfektum) eller ikkje assimilasjon påverknad av ein lyd på ein annan slik at den andre lyden blir likare eller heilt lik den første, anten progressiv, dvs. framover i ordet (hreinr hreinn) eller regressiv, dvs. bakover i ordet (góðt gótt) asyllabisk som ikkje dannar stavingskjerne, t.d. halvvokalen j i mjǫk, der vokalen ǫ er kjernen attributiv bruk underordning av ledd, der det underordna leddet modifiserer det overordna leddet, t.d. forholdet mellom eit adjektiv og eit substantiv, ungir menn unge menn, eller mellom genitiv og ein annan kasus, t.d. konungs maðr kongens mann a verbo bøying av verb i grunnformer, t.d. bíta beit bitu bitit avleiing danning av nye ord, t.d. vinr vinligr úvinr ven venleg uven; til skilnad frå samansetjing som er danning av nye ord gjennom samanføying av ei eller fleire stammer, vin + gjǫf = vingjǫf venegåve avleiingsaffiks ordelement som plasserer seg anten føre rota i ordet, t.d. ú- i úvinr uven, eller etter rota i ordet t.d. -lig- i vinligr venleg ; i begge tilfelle er affikset med på å skape eit nytt ord avlyd skifte mellom to, tre eller fire vokalar i det same ordet, særleg i bøyinga av dei sterke verba, men også brukt i ordlaging; går tilbake til det indoeuropeiske grunnspråket avlydsrekkje vokalskifte som framfor alt kjem til uttrykk i dei sterke verba, og som framleis er synleg i dei moderne germanske språka bestemtheit bøyingskategori som uttrykkjer om ordet refererer til noko som er kjent i talesituasjonen, bestemt form, eller til noko som er ukjent eller tilfeldig, ubestemt form bilabial lyd som blir danna ved innsnevring av over- og underleppene, t.d. b i moderne norsk ball og w i engelsk water bindevokal vokal som blir skoten inn mellom stamme og ending, t.d. a i preteritum av kasta-klassa, kast-a-ði bøying endring av ei ordform gjennom tillegg av endingar og/eller skifte av rotvokalen for å uttrykkje grammatiske kategoriar som t.d. kasus og numerus i den substantiviske bøyinga eller tempus og modus i verbbøyinga; jf. også ordlaging bøyingsending eit suffiks som blir lagt til stamma av ordet for å uttrykkje ein eller fleire grammatiske kategoriar bryting overgangen frå kort, trykksterk e i rotstavinga til ja (eller jǫ ved u- omlyd), t.d. *bergan > bjarga (og vidare *bjargum > bjǫrgum) dativ kasus som typisk blir brukt for det indirekte objektet ( nominal bruk), men som også kan brukast for reiskap,

143 Ordliste 143 måte m.m. ( adverbial bruk) og til å modifisere eit anna ledd ( attributiv bruk), t.d. dativus sympatheticus dativus sympatheticus dativ brukt ved kroppsdelar, der dativleddet uttrykkjer eigedomstilhøve, t.d. hǫnd mér handa mi (eig. handa for meg ) defekt bøying ord som manglar ei eller fleire former, t.d. adjektiv utan positiv eller verb utan infinitiv demonstrativ determinativ dental lyd som blir danna med tungespissen mot tennene dentalsuffiks eit suffiks som plasserer seg føre tal- og personendinga i svake verb, realisert som ð, d eller t avhengig av føregåande lyd, t.d. kastaði, taldi, keypti determinativ ordklasse for ord som typisk står som bestemmarledd, kan vere possessiv (eigedomstilhøve), t.d. þinn i þinn hestr, kvantor (mengd eller omfang), t.d. allir i allir menn, eller demonstrativ (utpeiking), t.d. hinn i hinn maðr diakron som ser språk (el. andre fenomen) i eit historisk perspektiv med vekt på å forklare endringar over tid; motsett synkron diatese verbkategori som uttrykkjer kva for rolle subjektet har, t.d. den som utfører ei handling, aktiv, den som både utfører ei handling og som handlinga rettar seg mot, mediopassiv, og den som handlinga er retta mot, passiv diftong to vokalar som til saman dannar kjernen i ei staving, t.d. ei i steinn stein ; motsett monoftong diskontinuerleg frase frase der eitt eller fleire andre ledd kjem imellom, t.d. mikill maðr ok sterkr ein stor mann og sterk der mikill... ok sterkr er den diskontinuerlege frasen distribusjon fordeling, særleg brukt om lydar i ulike stillingar (f er ustemt i framlyd, elles stemt) dualis total, t.d. vit vi to, førekjem berre i 1. og 2. person av dei personlege pronomena, numerus einverdig ramme for verb som tek eitt nominalt ledd, som oftast eit subjekt endingsvokal vokal i bøyingsendingar; ettersom trykket normalt fell på rotstavinga, er endingsvokalane trykklette enklise etterhenging av eit frittståande ledd, t.d. verb + pronomen, em ek > emk eg er finitt verbal verb som står i presens, preteritum eller imperativ finitt verbform verbform som knyter handlinga til eit bestemt tidspunkt, i norrønt presens og preteritum, dessutan imperativ fonem minste tydingsskiljande eining i språket, t.d. á og ó (slik at sál sjel og sól sol får ulik tyding); i eit ortofont språk svarar det eitt skriftteikn (bokstav) til kvart fonem fonematisk som byggjer på fonemet fonemskrift skrift som gjev att fonema i språket, ofte notert mellom skråstrekar, t.d. /so:l/ for sól sol i skriftspråket (lengd blir vist med kolon) fonologi (lydlære) lære om dei lydane som er brukte i eit bestemt språk, og korleis dei kan kombinerast med kvarandre fonologisk regel regel som uttrykkjer korleis lydar blir påverka av andre lydar, typisk når ei stamme og ei bøyingsending støyter saman, t.d. assimilasjonen i aptan+r aptann

144 144 Ordliste framlyd den første lyden i ordet, t.d. g i gata frase eitt eller fleire ord som dannar ein heilskap, oppkalla etter kjernen i frasen: substantivfrase (t.d. inn gamli maðr), verbfrase (hefir keypt), preposisjonsfrase (frá landi), pronomenfrase osv. fremjing framskyving av ein lyd, t.d. når u (ein bakre, høg vokal) går til y (ein fremre, høg vokal) ved i-omlyd frikativ lyd som blir danna med tydeleg innsnevring, t.d. f, þ, ð, s, men utan at det er fullt lukke, plosiv geminat lang konsonant, i norrønt (og moderne norsk) uttrykt ved dobbelskriving (jf. latin gemini tvillingar ) geminering forlenging av konsonant genitiv kasus som oftast blir brukt for å markere underordning ( attributiv bruk), t.d. possessiv, hestr Óðins Odins hest, men som også kan brukast for det direkte objektet ( nominal bruk), hann gáði eigi stundanna han ansa ikkje tida genus (pl. genus el. genera) klasse av substantiv med same type av bøying: maskulin, karl mann ; feminin, kona kone ; eller nøytrum, barn barn ; ofte, men ikkje alltid, er det samanheng mellom grammatiske kjønn (genus) og naturleg kjønn (sexus) germanske språk språkfamilie som omfattar m.a. dei nordiske språka, engelsk og tysk gjenstandsobjekt objekt grafem dei enkelte einingane i eit skriftsystem, t.d. runer i runealfabetet eller bokstavar i det latinske alfabetet grunnform (av verb) sentrale former av verbet som med tilføying av endingar for person og tal dannar den fullstendige verbbøyinga; ofte er oppstilling av grunnformene kalla bøying a verbo, t.d. bíta beit bitu bitit halvvokal vokal utanfor stavingskjernen, som j i hjá hos eller v i vita vite heilsetning setning som ikkje er del av ei anna setning, men står sjølvstendig; kan vere ei enkelt setning, hann kemr han kjem eller ha ei eller fleire leddsetningar, hann sagði at hann vildi koma han sa at han ville kome, der at hann vildi koma er ei leddsetning hiatus vokalsamanstøyt, t.d. mellom é og ú i véum (ordet hiatus har sjølv eit døme på hiatus mellom i og a) hypotagme underordning av ledd, t.d. ungir menn unge menn, der eitt eller fleire adledd, ungir, er underordna ein kjerne, menn; kjernen i hypotagmet kan stå for heilskapen, men det kan ikkje adleddet imperativ modus indoeuropeiske språk ein stor språkfamilie som m.a. omfattar dei germanske, romanske og slaviske språka; går tilbake til eit felles indoeuropeisk grunnspråk infinitiv nemneform av verbet, kan opptre med infinitivsmerket at, t.d. hann bauð þeim at taka við kristni han baud dei å ta mot kristendommen ; infinitiv er brukt som oppslagsform for verbet i dei fleste ordbøker infinitt verbform verbformer som ikkje knyter handlinga til eit bestemt tidspunkt, i norrønt infinitiv, og presens og perfektum partisipp inkoativt verb verb som uttrykkjer at noko tek til, eller at det er overgang frå ein tilstand til ein annan, t.d. roðna raudne, bli raud innlyd lyd som ikkje er framlyd eller utlyd, t.d. f i hafa ha

145 Ordliste 145 instrumental opphavleg ein kasus i indoeuropeisk, som uttrykte den reiskapen eller det midlet som vart brukt; har gått inn i dativ i norrønt intervokalisk mellom to vokalar, t.d. v i frǽvum av frǽr grøderik intransitiv som ikkje tek objekt, brukt om verb og stundom om preposisjonar; intransitive verb er einverdige, men dei kan stundom ta indre objekt; jf. også absolutt stilling i-omlyd omlyd j-innskot innskot av halvvokalen j føre a og u i enkelte norrøne ord kasus (pl. kasus) grammatisk kategori som ved nominal bruk uttrykkjer kva for rolle eit ledd har i setninga, slik at subjektet står i nominativ, det direkte objektet i akkusativ osv.; norrønt har fire kasus, nominativ, akkusativ, dativ og genitiv kasusmarkør forkorta former av einnhverr brukt i norrøne ordbøker for å vise kva for kasus som verb og andre ordklasser styrer, t.d. e-t = eitthvert = akkusativ, e-m = einhverjum = dativ; gefa e-m e-t seier at verbet gefa tek eit objekt i dativ og eit i akkusativ kjerne overleddet i ein frase, t.d. konur i spakar konur; jf. adledd og hypotagme komparativ ein høgare grad, ved jamføring i adjektiv eller adverb, t.d. inn yngri maðr den yngre mannen kongruens samsvarsbøying, dvs. at eit ledd kopierer trekk frå eit anna ledd, t.d. at eit adjektiv kongruerer i kasus, numerus og genus med eit substantiv; ungir [nom. plur. mask.] menn [nom. plur. mask.] konjugasjon verbbøying, brukt om verbklasser i urnordisk (og andre språk); i motsetnad til deklinasjon (substantivbøying) konjunksjon (ordklasse) ord som knyter saman ord eller setningar, i norrønt ok og, en men, og, eða eller, jf. subjunksjon konjunktiv modus konsonant ein lyd som i norrønt ikkje kan stå i stavingskjernen og som er mindre sonor enn ein vokal konsonantisme konsonantsystem; eigenskapar ved konsontane i eit språk konsonantsamband samband av to eller fleire konsonantar, t.d. sp og kr i spakr eller rðr i harðr kontraksjon samandraging av ein eller fleire lydar, t.d. aptani aptni av aptann aftan, hestuminum hestunum av hestr hest koordinert setning setningar som er knytte saman med konjunksjonar som ok, en, eða korrelat det leddet som subjunksjonen er el. sem i ei relativsetning viser til, t.d. konungs þess i þú skalt nú fara á fund konungs þess er þér gaf grið du skal no fare til den kongen som gav deg grid kvantor determinativ labial lyd som blir danna ved hjelp av leppene, t.d. p og f, kan vere anten bilabial og labiodental labiodental lyd som blir danna ved at overtennene kjem i kontakt med underleppa, slik tilfellet er med v i moderne norsk (og v i engelsk very, til skilnad frå den bilabiale w i water) lateral lyd som blir danna ved at lufta strøymer på begge sider av lukket eller innsnevringa, som t.d. l, der tunga blir lagt mot tennene og lufta har fri passasje på begge sider leddsetning setning som er del av ei anna setning, jf. heilsetning likvid nemning for laterale lydar som l og rullelydar som r; likvidane er dei mest sonore av konsonantane i norrønt

146 146 Ordliste lokativ opphavleg ein kasus i indoeuropeisk, som uttrykte staden for noko; har gått inn i dativ i norrønt og fleire andre språk lydskrift skriftsystem som gjev att uttalen, t.d. IPA-lydskrifta (The International Phonetic Alphabet), vanlegvis attgjeve i hakeparentesar mediopassiv verbform som typisk inneber at subjektet fyller både agensog patiensrolla, som i dei norrøne refleksivformene, hann settisk han sette seg der subjektet handlar ( agens) og der handlinga er retta mot subjektet sjølv ( patiens); jf. aktiv og passiv metrikk verselære, viktig for norrøn grammatikk fordi fleire av versemåla var stavingsteljande og dermed fortel om stavingsstrukturen i norrønt (slik som skilnaden mellom korte og lange stavingar) modale hjelpeverb verb som modifiserer eit anna verb og fortel om korleis subjektet i setninga stiller seg til verbhandlinga, i norrønt verb som munu, mega, vilja, kunna m.fl. modus (pl. modus el. modi) verbkategori som uttrykkjer korleis språkbrukaren stiller seg til påstandsinnhaldet i setninga; indikativ om det som faktisk er tilfelle, imperativ om det blir kravd eller påbode, konjunktiv om det som er ønskjeleg eller sannsynleg monoftong enkeltståande vokal, til skilnad frå diftong morfologi (formlære) oversyn over korleis ord blir danna og bøygde i eit språk, som regel med fokus på bøyingslæra morfologisk regel regel som uttrykkjer lydlege forhold mellom ulike former av ord, men utan at dette kan forklarast på synkront grunnlag, t.d. vekslinga mellom a og ǫ i barn (sg.) ~ bǫrn (pl.) i si tid kunne ein fonologisk regel forklare dette skiftet, fordi det var ein -u i fleirtalsforma som gav grunnlag for omlyd, *barnu > bǫrn, men då den trykklette -u fall bort ved synkope, vart regelen ikkje lenger fonologisk, men morfologisk nasal lyd som blir uttalt gjennom nasen og med lukke i munnen, framfor alt m og n; i eldre norrønt var det etter alt å dømme nasale vokalar (som t.d. i fransk), men det ser ikkje ut til å ha vore tilfelle på 1200-talet og seinare; desse vart uttalte utan lukke i munnen nominal setningsledd som typisk uttrykkjer deltakarane i verbhandlinga: subjekt, predikativ og objekt nominal bruk setningsledd som fungerer som nominalt ledd, t.d. når genitiv blir brukt i det direkte objektet, þeir leituðu hans dei leita etter han nominale leddsetningar setningar som inngår som ledd i ei anna setning og som fyller plassen til eit nominal (subjekt eller objekt), t.d. at-setningar nominativ kasus som typisk blir brukt for subjektet i setninga og subjektspredikativet, fungerer som oppslagsform i ordbøkene normalisert ortografi ortografi norrønt felles vestnordisk språkform, ofte delt i eldre norrønt ca og yngre norrønt ca ; i den yngre perioden er det vanleg å skilje mellom (gammal)islandsk og (gammal)norsk som dei to viktigaste greinene av norrønt språk nøytralisering oppheving av ei lydleg motsetning, t.d. mellom den stemte g og den ustemte k føre ein ustemt lyd, sagt sakt nullverdig ramme for verb som ikkje tek noko nominalt ledd, dvs. verken

147 Ordliste 147 subjekt eller objekt, t.d. rignir det regner numerus (pl. numerus el. numeri) kategori som uttrykkjer mengd, eintal (singularis) eller fleirtal (pluralis); i personlege pronomen førekjem også total (dualis) objekt utfylling til eit verb; objektet er eit setningsledd som typisk viser til den som handlinga er retta mot eller går utover, det kan vere indirekte (og står då alltid i dativ) eller direkte (og står då som oftast i akkusativ, men kan også stå i genitiv eller jamvel dativ); eit skilje kan også gjerast mellom gjenstands- og personobjekt, avhengig av om objektet typisk er ein gjenstand eller ein person; eit indre objekt er eit objekt som har nær slektskap med verbet og som kan vere styrt av verb som elles er intransitive, t.d. fǫr ferd i fara fǫr fare ei ferd ; ei utfylling til ein preposisjon kan også kallast objekt, t.d. henni i hann fór með henni han reiste med henne objektiv gjenstandsorientert, som t.d. når með styrer akkusativ snarare enn dativ, hann fór með uxahǫfuðit til sjávar han fór med oksehovudet til sjøen objektspredikativ predikativ oblik kasus alle kasus utanom nominativ obstruent lyd som inneber fullt lukke (plosiv) eller delvis lukke (frikativ) for luftstraumen omforming endring av ei setningsform til ei anna, nærliggjande form, t.d. frå at-setning til akkusativ med infinitiv, t.d. hann sá at maðr [nom.] kom [pret.] gangandi > hann sá mann [akk.] koma [inf.] gangandi han såg ein mann kome gåande omlyd assimilasjon som inneber at ein vokal eller halvvokal gjer ein vokal lenger framme i ordet likare seg; ved a-omlyd blir vokalen senka, *hulta > holt; ved i-omlyd blir vokalen fremja, *bókiʀ > bǿkr; ved u-omlyd blir vokalen runda, *vatnu > vǫtn optativ som uttrykkjer at noko er ønskeleg, eit typisk innhald (ved sida av potensial) i konjunktiv, t.d. troll hafi þik måtte trolla ta deg ordlaging endring av eit ord slik at det blir danna eit nytt ord, anten innanfor same ordklassa, vinr m. úvinr m. ven uven, eller ved at det blir danna eit nytt ord i ei anna ordklasse, vinr m. vinligr adj. ven venleg ; jf. bøying ortofon attgjeving av skrift slik at det så langt råd svarar eitt teikn til kvar lyd, slik som i moderne norsk vaier og sørvis snarare enn wire og service ortografi stavemåte, dvs. reglar for attgjeving av tale i skrift, t.d. at lang vokal blir markert med aksent i norrønt, bátr m. båt, men lang konsonant med dobbelskriving, kalla vb. kalle ; unormalisert ortografi er den ortografien ein finn i handskriftene, normalisert ortografi den regulerte ortografien som ein finn i grammatikkar (m.a. denne boka), ordbøker og mange tekstutgåver oversetning den delen av ei heilsetning som ikkje er ei leddsetning eller småsetning, t.d. opt hefi ek heyrt i opt hefi ek heyrt yðr þat mǽla ofte har eg høyrt dykk seie det palatal lyd som blir danna gjennom kontakt mellom tungeryggen og den harde ganen (palatum durum), t.d. kj [ç] i moderne norsk kjele, jf. velar palatalisering framskuving av ein lyd, t.d. o (bakre vokal) ø (fremre vokal), ein av overgangane under i-omlyden ( omlyd)

148 148 Ordliste paradigme oppstilling av bøyingsformene av eit ord, til mønster for bøyinga av tilsvarande ord paratagme sideordning av ledd, t.d. konungr ok bǿndr konge og bønder, typisk med konjunksjonen ok, der kvart av ledda kan stå for heilskapen utan at setninga blir skipla partisipp infinitt verbform, anten presens partisipp om igangverande handling (gangandi gåande ) eller perfektum partisipp om avslutta handling (gengit gått ) passiv verbform som inneber at handlinga i setninga typisk rettar seg mot subjektet, t.d. hestrinn varð sleginn hesten vart slått, der subjektet hestrinn er patiens; jf. aktiv og mediopassiv patiens den som handlinga går ut over, som regel objekt i setninga perfektum aspekt pergament skinn, som oftast frå kalvar, som var glatta og innsett med krit til bruk som skrivemateriale perifrastisk verb verbal som er danna av meir enn eitt verb, t.d. hefir tekit har teke, mun ganga vil gå person grammatisk kategori som uttrykkjer den talande (1. person), den tiltalte (2. person) eller den omtalte (3. person), særleg viktig i verbbøyinga, men førekjem også som kategori i pronomensystemet personobjekt objekt plosiv (lukkelyd) lyd med fullt stenge av luftstraumen t.d. p, t, k positiv grunnform i bøying av adjektiv og adverb, uttrykkjer ikkje noka form for samanlikning, t.d. spakr klok, jf. komparativ og superlativ possessiv determinativ potensial som uttrykkjer at noko er mogleg eller sannsynleg, eit typisk innhald (ved sida av optativ) i konjunktiv, t.d. enn vǽri mál at sofa det var enno tid til å sove predikativ setningsledd som kongruerer med eit subjekt (subjektspredikativ), hestr var hvítr hesten var kvit, der hvítr [nom.] er predikativ til subjektet hestr [nom.] eller med eit objekt (objektspredikativ), t.d. hann kallaði Ólaf helgan hann kalla Olav heilag der helgan [akk.] er predikativ til objektet Ólaf [akk.]; det er alltid kongruens mellom predikativet og det leddet det står til prefiks ordelement som plasserer seg føre rota i ordet, t.d. ú i úvinr uven, yfir i yfirganga overgå preposisjon (ordklasse) ord som uttrykkjer relasjonar i tid og rom og som typisk styrer substantiv eller pronomen, t.d. á og hjá i Hákon jarl var á veizlu hjá honum Håkon jarl var i gjestebod hos han preposisjonsfrase frase presens tempus som hovudsakleg blir brukt om notid, men som også kan også brukast om fortid (historisk presens) eller framtid (når samanhengen gjer det klart) presenssteg presens av verb og dei formene som er danna på same måten, dvs. infinitiv, imperativ, presens og presens partisipp preterito-presentisk gruppe av verb som dannar presens etter mønster av preteritum i sterke verb, og preteritum ved hjelp av dentalsuffiks (som i svake verb) preteritum tempus brukt om det som ligg i fortida preteritumssteg preteritum av verb og dei formene som er danna på same måten, dvs. preteritum, preteritum infinitiv og perfektum partisipp

149 Ordliste 149 progressiv assimilasjon assimilasjon pronomen (ordklasse) ord som typisk står i staden for andre ord, pro nomen, t.d. hann og hon reduplikasjonsverb verb som dannar preteritum ved å ta opp att ein del av stamma, kjent frå m.a. latin, tango tetigi røre ; i norrønt er det berre dei fem verba i róa-klassa som viser tydelege spor av reduplikasjon, t.d. róa reri, men på grunnlag av det austgermanske språket gotisk (kjent i ei bibelomsetjing frå 300-talet) reknar vi med at urnordisk hadde reduplikasjonsverb refleksiv som viser tilbake på subjektet, t.d. i refleksivforma hann settisk niðr han sette seg ned, jf. resiprok regressiv assimilasjon assimilasjon relativsetning underordna setning som har ein utfyllande funksjon som minner om adjektiv, typisk knytt til eit overordna substantiv med subjunksjonen er som eller også sem som resiprok gjensidig, t.d. i refleksivforma þeir mǿttusk dei møtte kvarandre, til skilnad frå det reint refleksive hann settisk niðr han sette seg ned rot den delen av ordet som ikkje er bøyingsending eller avleiingsaffiks og som dermed er den minst foranderlege delen av ordet rotvokal vokal som står i rota av ordet, t.d. dei vokalane som skifter som følgje av avlyd rullelyd lyd som blir danna ved at tunga slår eitt eller fleire slag, jf. tapp og trill runding spissing av leppene ved somme vokalar, jf. skilnaden mellom den urunda vokalen e og den tilsvarande runda vokalen ø; dei bakre vokalane i norrønt er alle runda, dvs. u, ú, o, ó, ǫ og á samansetjing danning av ei ny stamme ved å setje saman ei eller fleire stammer, t.d. tré + ǫr tréǫr trepil ; det første leddet står ikkje sjeldan i genitiv, Bacchus var náttdrykkjumaðr Bacchus var ein nattdrikkemann, der drykkju er genitiv av drykkja f. drikke scriptio continua samanhengande skrift, dvs. skrift utan markering av ordmellomrom, førekjem i mange runeinnskrifter, men ikkje i dei relativt unge norrøne handskriftene i det latinske alfabetet segmentering innskot av ein ny lyd, t.d. s i tt, skautt skautst (skrive skauzt med z = ts), også brukt om innskotet av j i bryting, *bergan bjarga senking lågning av vokalar, særleg frå høg til mellomhøg, t.d. u > o som følgje av a-omlyden, *hulta > holt ( omlyd) sexus naturleg kjønn, til skilnad frå grammatisk kjønn, genus; i nokre tilfelle er det ein motsetnad mellom dei to, t.d. Skaði som er ei gudinne (åsynje), og såleis med feminin sexus, men der genus er maskulin (svak maskulin a-type) småsetning konstruksjon som ikkje oppfyller minstekrava til ei setning, men som har setningsliknande karakter, t.d. akkusativ med infinitiv sonor klangfør; vokalar er alltid sonore, og nokre av konsonantane er også relativt sonore, t.d. l og r, medan andre ikkje er sonore i det heile, t.d. p og t sonorant klangfør konsonant, omfattar i norrønt både nasal og likvid sosiativ uttrykk for at nokon har følgje; preposisjonen með styrer dativ i sosiativ bruk, t.d. hann fór með henni han reiste med henne stamme den delen av ordet som ikkje omfattar bøyingsendinga; stamma kan falle saman med rota, t.d. vin i vinr m.

150 150 Ordliste ven, men kan også omfatte ei rot og eitt eller fleire avleiingsaffiks, t.d. vinsemd venskap (her er det inga bøyingsending) stammeutlyd sluttlyden i ei stamme, t.d. -n i stamma vin- i ordet vinsemd staving del av eit ord som skil seg ut ved å ha ein sonoritetstopp (sjå sonor) og som i norrønt har ein vokal i kjernen; stavinga har ein stavingsframlyd, t.d. sp i spakr, ein stavingskjerne, t.d. a i maðr, og ein stavingsutlyd, t.d. st i haust; berre stavingskjernen er obligatorisk, jf. t.d. í og á stemt lyd som blir danna med vibrasjon av stemmebanda, t.d. b, d, g; motsett ustemt sterk bøying bøying som er kjenneteikna ved relativt mange former; i substantiv og adjektiv endar minst ei av formene i eintal på konsonant, t.d. hestr hests og spakr spaks, og i verba er preteritum eintal alltid einstava, t.d. braut braut ; motsett svak bøying styring eigenskap ved verb, adjektiv og preposisjonar, som inneber at dei m.a. bestemmer kasus i det styrte leddet; styring (også kalla reksjon) er ei form for underordning, medan kongruens snarare er ei form for sideordning subjekt setningsledd som typisk viser til den som set i gang handlinga, eller som er gjenstand for omtale; står alltid i nominativ og har kongruens med det finitte verbalet (dvs. har same person og numerus) subjektlaus om setning som manglar subjekt, anten fordi subjektet er utelate, eller fordi verbet ikkje tillèt noko subjekt; jf. upersonleg konstruksjon subjektspredikativ predikativ subjektstryking stryking av subjektet fordi det ikkje blir rekna som interessant og kan forståast ut frå samanhengen, eller fordi det står i koordinerte setningar subjunksjon (ordklasse) ord som innleier leddsetningar, i norrønt t.d. at at, ef dersom, þó at endå, endå om, jf. konjunksjon substantiv (ordklasse) ord som typisk viser til gjenstandar eller forhold, t.d. sól sol, sǫk sak suffiks ordelement som plassererer seg etter rota i ordet, både i form av avleiingssuffiks (-ug- i blóðugr) og bøyingsendingar (-r i blóðugr) superlativ den høgste graden, anten relativ superlativ (den aller høgste graden) eller absolutt superlativ (ein svært høg grad) supinum den forma verbet har etter hafa, t.d. tekit i hann hefir tekit bókina, dvs. nominativ/akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp svak bøying bøying som er kjenneteikna ved relativt få former; i substantiv og adjektiv endar dei svake formene alltid på vokal i heile eintal, t.d. granni granna og spaki spaka, og i verba er preteritum alltid fleirstava, t.d. bygði bygde ; motsett sterk bøying syllabisk som dannar stavingskjerne, t.d. vokalen ǫ i mjǫk mykje, svært, motsett asyllabisk symmetrisk system system der det er like mange einingar på den eine sida som den andre, t.d. eit vokalsystem med like mange fremre som bakre vokalar synkope vokalbortfall, t.d. frå urnordisk gastiʀ til norrønt gestr m. gjest, der den trykklette i vart synkopert (kutta bort) synkopetid den språkhistoriske perioden ca , då urnordisk gjekk gjennom ei større forenkling og miste mange trykklette vokalar ved synkope (vokalbortfall)

151 Ordliste 151 synkron som ser språk (el. andre fenomen) i eit samtidig perspektiv med vekt på å forklare språksystemet på eit bestemt tidspunkt, det vere seg i eldre eller nyare tid; motsett diakron syntaks (setningslære) læra om korleis ord blir samanføydde til større heilskapar, og om kva som er innhaldet i bøyingskategoriane tal numerus tapp rullelyd som blir danna ved eit enkelt slag av tunga, jf. trill tematisering framflytting av ledd i setninga slik at det kjem i sterkare fokus tempus (pl. tempus el. tempora) verbkategori som knyter ytringa til tidsaksen, anten ved å uttrykkje at ho har skjedd i fortida, preteritum, eller ved at ho skjer i notida (i ytringsaugneblinken), presens toverdig ramme for verb som tek to nominale ledd, som oftast eit subjekt og eit objekt transitiv som tek objekt, brukt om verb og stundom om preposisjonar treverdig ramme for verb som tek tre nominale ledd, som oftast eit subjekt og to objekt trill rullelyd som blir danna ved fleire slag av tunga, jf. tapp trykk fokusering på delar av eit ord eller ei setning gjennom ein kontrast i tonegang og artikulatorisk styrke; i norrønt fell trykket normalt på den første stavinga i ordet; i avleiingar og samansetjingar kan ein også få sekundærtrykk, t.d. -heill i jafnheill trykkforskyving forskyving av trykket frå ei staving til ei anna eller frå ein del av stavinga til ein annan del, slik som i overgangen *séa sjá, der trykket i utgangspunktet ligg på é, men når trykket forskyv seg bakover i ordet, går é over til halvvokalen j og den påfølgjande vokalen får trykk og lengd, a á unormalisert ortografi ortografi u-omlyd omlyd upersonleg konstruksjon konstruksjon utan subjekt, anten fordi subjektet er stroke eller fordi verbet ikkje tek subjekt; jf. subjektlaus urnordisk den eldste forma av nordisk språk, etter at det hadde skilt seg frå det felles germanske språket, som oftast brukt om perioden ca ; yngre urnordisk, ca , er også omtalt som synkopetida ustemt lyd som blir danna utan vibrasjon av stemmebanda, t.d. p, t, k; motsett stemt utfylling etterstilt adledd, t.d. objekt til verb, hringinn i brjóta hringinn bryte ringen, eller objekt til preposisjonar, t.d. borðit i yfir borðit ved bordet (det er ikkje så vanleg å snakke om objekt til preposisjonar, men ei slik nemning får fram fellestrekk med verba) utlyd lyd som står i slutten av ordet, t.d. t i braut; sjå også stammeutlyd utlydsherding overgang frå stemt til ustemt i utlyd, t.d. gald galt av gjalda vb. gjelde, også kalla desonorisering uvular lyd som blir danna gjennom kontakt mellom tungeryggen og drøvelen (uvula), t.d. skarre-r, [ʁ] valens samband mellom eller innanfor setningsledd, hovudsakleg forholdet mellom verbalet og dei nominale ledda (subjekt og objekt); grunnlag for klassifikasjon av verba på grunnlag av kor mange ledd dei knyter til seg velar lyd som blir danna gjennom kontakt mellom tungeryggen og den mjuke ganen (velum el. palatum molle),

152 152 Ordliste området mellom den harde ganen (palatum durum) og drøvelen (uvula); i norrønt gjeld det både g og k, jf. palatal verb (ordklasse) ord som typisk uttrykkjer handlingar eller tilstandar, t.d. ganga gå og vera vere verbal setningsledd som dannar kjernen i setninga, og som inneheld eitt eller fleire verb v-innskot innskot av halvvokalen v føre a og i i enkelte norrøne ord vokal ein lyd som i norrønt er aleine om å kunne stå i stavingskjernen, og som er meir klangfør (sonor) enn ein konsonant vokalheving løfting av ein låg eller mellomhøg vokal til ei mellomhøg eller høg stilling, t.d. hevinga av e til i i *fjerði firði av fjǫrðr m. fjord etter regel (7) s. 39 vokalisme vokalsystem; eigenskapar ved vokalane i eit språk vokalskifte endring av rotvokalen i ulike bøyingsformer av eit ord, anten på grunn av omlyd (t.d. bók ~ bǿkr) eller avlyd (fara ~ fór)

153 Ordregister á f. 38, 54 á prep. 118, 119 á (el. í) milli prep. 120 á mót(i) prep. 119 af prep. 119 afla sv.vb. 115, 116 aka st.vb. 97 akr m. 49 ala st.vb. 96 aldr m. 49 allr det. 73 án prep. 120 angr m. 49 annarr det. 73, 76, 77 aptann m. 33, 34, 41, 49 aptari adj. 68 aptastr adj. 68 armr m. 26, 29, 30, 41, 42, 47, 48 áss m. 51 ást f. 55 at prep. 119 at sbj. 137 atall adj. 70 átt f. 55 átta det. 77 áttandi det. 77 áttatigi det. 78 áttatugundi det. 78 átti det. 77 áttján det. 77 áttjándi det. 77 auðigr adj. 41, 67, 70 auga n. 62 auka st.vb. 43, 98 ausa st.vb. 98 austastr adj. 68 báðir det. 72, 81 bak n. 58, 132 bani m. 59 banna sv.vb. 87 bardagi m. 59 barn n. 42, 57, 58 bátr m. 48 beiða sv.vb. 115, 117 bekkr m. 44, 50 belgr m. 50 belja sv.vb. 87 ben f. 55 bera st.vb. 94, 102, 113, 115, 116 bergja sv.vb. 89 berja sv.vb. 88 bíða st.vb. 115 biðja st.vb. 44, 95, 102, 103, 106, 117 binda st.vb. 40, 93, 103, 115 biskup m. 49 bíta st.vb. 17, 72, 85, 91, 102, 115 bjarga st.vb. 25, 92, 93, 112, 115 bjóða st.vb. 37, 92, 103, 113, 116 blanda st.vb. 99 blár adj. 38, 42 blása st.vb. 99 blíðr adj. 37, 117 blíkja st.vb. 91 blinda sv.vb. 37 blindi f. 62 blindr adj. 37, 40, 69 blómstr m. 49 blóta st.vb. 99 bogi m. 24, 59 bók f. 28, 29, 43, 56 bóndi el. búandi m. 60 bóndi m. 43, 60 borg f. 55, 75 bót f. 56 brá f. 38 braut f. 55 bregða st.vb. 93, 115 breiðr adj. 66, 69 brenna f. 61 brenna st.vb. 85, 93 brenna sv.vb. 89 bresta st.vb. 92, 93 breyta sv.vb. 28 brjóta st.vb. 13, 21, 27, 39, 43, 91, 92, 102, 104, 108, 109, 115 bróðir m. 53 brók f. 56

154 154 Ordregister brynja f. 61 búa st.vb. 98, 103 búandi m. 60 búinn adj. 117 bulr m. 50 byggja sv.vb. 38, 89 byggva sv.vb. 89 bylgja f. 61 byrja sv.vb. 87 byrr m. 50 bǿn f. 42, 55 bǿta sv.vb. 28 bǫlkr m. 41, 51 bǫllr m. 51 bǫlva sv.vb. 87, 115 daga sv.vb. 113, 114 dagr m. 48 dengja sv.vb. 89 detta st.vb. 93 deyja st.vb. 97 djúpr adj. 67 djǫfull m. 49 dómandi m. 60 dómari m. 59 dóttir f. 57 draga st.vb. 41, 97, 115 drasill m. 41 drengr m. 44, 50 drepa st.vb. 95 dreyma sv.vb. 116, 129 drífa st.vb. 91 drjúpa st.vb. 91 dróttinn m. 41 dróttning f. 54 drykkja f. 61 drykkr m. 50 dúfa f. 61 duga sv.vb. 43, 86, 90, 114 duna sv.vb. 114 dvergr m. 48 dylja sv.vb. 117 dynr m. 36, 50 dýr n. 57, 58 dyrr f.pl. 56 dys f. 55 døkkr adj. 71 dǿma sv.vb. 85, 86, 88, 89, 102, 115 dǿmi n. 58 dǫgg f. 55 ef sbj. 137 efri adj. 68 efstr adj. 68 egg f. 55 egg n. 58 eggja sv.vb. 87, 117 eiga pp.vb. 85, 100, 107, 115 einn det. 73, 77 einnhverr det. 112, 113 eira sv.vb. 115 ek pron. 25, 79, 80, 103 elgr m. 50 elli f. 62 ellifu det. 77 ellipti det. 77 elska sv.vb. 60, 87 elskandi m. 60 eng f. 55 engi det. 73 engi n. 59 enn det. 73 enni n. 58 eptir prep. 118, 120 eptri adj. 68 epztr adj. 68 ér pron. 79, 103 erendi n. 58 erfa sv.vb. 89 erfiði n. 58 erfingi m. 60 ermr f. 54 ertr f.pl. 56 eta st.vb. 95, 115 ey f. 44, 55 eyða sv.vb. 71, 115 eyra n. 62 eyrr f. 55 eystri adj. 68 fá st.vb. 99, 115 fá sv.vb. 87 faðir m. 18, 53 fagna sv.vb. 115 fagnaðr m. 41, 51 fagr adj. 37, 43, 67, 70 falda st.vb. 99 falla st.vb. 99 fár adj. 43 fara st.vb. 20, 80, 96, 102, 114 fastr adj. 66, 69 fé n. 38 feginn adj. 41, 117 fela st.vb. 94, 95 fella sv.vb. 21, 38, 89 fen n. 58 ferð f. 55, 114 fertugundi det. 78 festa sv.vb. 89 fim(m)tán det. 77 fim(m)tándi det. 77 fim(m)ti det. 76, 77 fim(m)tigi det. 78 fim(m)tugundi det. 78 fimm det. 77 fingr m. 53 finna st.vb. 93 fiski f. 62 fiskr m. 48 fit f. 55 fjall n. 44, 58 fjándi m. 60 fjara f. 61 fjórði det. 76, 77 fjórir det. 72, 77, 81 fjórtán det. 77 fjórtándi det. 77 fjórutigi det. 78 fjǫðr f. 54 fjǫgurtán det. 77 fjǫgurtándi det. 77

155 Ordregister 155 fjǫlmennr adj. 67 fjǫrðr m. 25, 39, 41, 43, 52 flýja sv.vb. 88 flýja st.vb. 92 flá st.vb. 97 flet n. 44, 59 fljóta st.vb. 92 fljúga st.vb. 91, 92 fluga f. 61 flytja sv.vb. 28, 71, 88 flǿða sv.vb. 114 fótr m. 43, 53 frá prep. 119 fram adv. 66 fregna st.vb. 96 freista sv.vb. 87, 115 friðr m. 51 frjósa st.vb. 36, 92, 103 frjó n. 59 frǽ n. 59 frǽgr adj. 71 frǽndi m. 60 frǽr adj. 39, 45 frǿði f. 62 fullr adj. 66, 69, 117 fundr m. 28, 50 fúss adj. 117 fylgja sv.vb. 85, 89, 115 fylki n. 59 fylking f. 54 fylla sv.vb. 89, 117 fyrir útan prep. 118 fyrir prep. 118, 119 fyrr adv. 68 fyrri adj. 68 fyrst adv. 68 fyrsti det. 76, 77 fyrstr det. 68, 76, 77 fýsa sv.vb. 114 fýsi f. 62 fǿða sv.vb. 37, 38 fǿra sv.vb. 71, 89 fǫlr adj. 71 fǫr f. 54, 114, 147 gá sv.vb. 90, 115 gala st.vb. 96, 103 gamall adj. 30, 41, 44, 67, 70, 73, 76, 117 gaman n. 58 ganga st.vb. 40, 77, 99, 114, 138 gapa sv.vb. 90 gás f. 56 gefa st.vb. 17, 20, 23, 95, , 116, 145 gefandi m. 36 gegnum prep. 118 gera sv.vb. 29, 71, 90, 116 gerask sv.vb. 139, 140, 144 gestr m. 18, 28, 34, 42, 47, 48, 50, 150 geta st.vb. 95 geyja st.vb. 97 geyma sv.vb. 115 gipt f. 55 girna sv.vb. 114 gjalda st.vb. 35, 40, 93, 116, 151 gjalla st.vb. 93 gjarna adv. 68 gjósa st.vb. 92 gjóta st.vb. 92 gjǫf f. 31, 54, 142 gjǫfull adj. 41, 70 glaðr adj. 60, 66, 69 gleði f. 60, 62 gleðja sv.vb. 88, 115 gleypa sv.vb. 89 gløggr adj. 71 gneggja sv.vb. 87 gneista sv.vb. 114 gnella st.vb. 93 gnúa bl.vb. 100 goð n. 58 góðr adj. 67, 69, 117 grafa st.vb. 28, 96 gramr adj. 117 granni m. 47, 59, 150 gráta st.vb. 99 grimmr adj. 117 grind f. 56 grípa st.vb. 91, 115 gróa bl.vb. 100 gruna sv.vb. 116 grǿnn adj. 36 gunnr f. 55 gýgr f. 55 gyrða sv.vb. 37 gǽta sv.vb. 115 gǫltr m. 51 gǫrr (gørr, gerr) adj. 71 hafa sv.vb. 20, 80, 86, 90, 138, 139, 144, 150 hafr m. 49 halda st.vb. 13, 21, 99, 115, 117 Halfdan prop. 49 hamarr m. 41, 49 hamr m. 50 hanga st.vb. 41, 99 hann pron. 79, 80 hár adj. 71 háttr m. 41, 51 háttung f. 54 hausta sv.vb. 114 hefja st.vb. 97 hefna sv.vb. 89, 115 heiðinn adj. 41, 70 73, 76, 77 heiðr f. 55 heilagr adj. 71 heill adj. 19, 69 heimr m. 48 heita st.vb. 98, 116 hel f. 55 helgr f. 55 hellir m. 50 henda sv.vb. 116 hengja sv.vb. 89 henta sv.vb. 115 herðr f. 55

156 156 Ordregister herað n. 41, 58 herja sv.vb. 71, 87 herra m. 60 hersir m. 39, 50 hestr m , 42, 47, 48, 74, 149 heyja sv.vb. 88 heyra sv.vb. 89, 129 himinn m. 49 hindar adv. 68 hindri adj. 68 hinn det. 69, 73, 123, 134, 143 hinzt adv. 68 hinztr adj. 68 hirðir m. 39, 49 hitna sv.vb. 115 hitta sv.vb. 89 hjá prep. 119 hjalpa st.vb. 25, 93, 115 hjarta n. 25, 62 hjǫlp f. 55 hjǫrtr m. 52 hlaða st.vb. 96 hlaupa st.vb. 98 hlið f. 54 hljóta st.vb. 92 hlutr m. 50 hlǽja st.vb. 97 hníga st.vb. 91 hollr adj. 117 holt n. 27, 147, 149 hon pron. 79, 80 horfa sv.vb. 90, 114 horn n. 27 hreinn adj. 67, 142 hrinda st.vb. 93 hrjóta st.vb. 92 hryggja sv.vb. 89 hryggr adj. 71 hryggr m. 50 hryggva sv.vb. 89 hrǽzla f. 61 hrøkkva st.vb. 93 hugr m. 50 hundrað n. 78 hungra sv.vb. 114 hurð f. 55 hús n. 57, 58 hvárr det. 73 hvass adj. 36, 66, 69 hvat pron. 80 hvatki pron. 80 hvatvetna pron. 80 hverfa st.vb. 93, 94 hverr det. 73 hvessa sv.vb. 38, 89 hyggja sv.vb. 88, 129 hylr m. 50 hýsa sv.vb. 28 hǽttr adj. 117 hǫfuð n. 41, 58, 132 hǫgg n. 45, 59 hǫggva st.vb. 98, 115, 117 hǫll f. 55 hǫnd f. 42, 56, 132 í prep í gegnum prep. 118 í móti prep. 119 il f. 55 illa adv. 68 illr adj , 117 illvirki m. 60 inn adv. 66 inn det innri adj. 68 innstr adj. 68 it pron. 79, 103 jafn adj. 25, 66, 69 jafngǫfugr adj. 41 jǫfurr m. 41, 49 jǫrð f. 25, 55 jǫtunn m. 41, 49 kala st.vb. 96, 113, 114, 129 kalfr m. 48 kalla sv.vb. 36, 37, 85, 87 kasta sv.vb. 30, 71, 84 87, 102, 103, 109, 142 kaupa sv.vb. 90 kaupangr m. 48 kefja st.vb. 97 kemba sv.vb. 85 kenna sv.vb. 18, 21, 38, 80, 89, 116 kerra f. 61 ketill m. 41 kippa sv.vb. 37 kirkja f. 61 kjósa st.vb. 92 kjǫt n. 59 klá st.vb. 97 kleif f. 54 kló f. 56 kløkkva st.vb. 93, 102, 106 knýja sv.vb. 88 knýta sv.vb. 71, 85 knǫrr m. 51 koma st.vb. 40, 43, 94, 95, 138 kona f. 61 konungr m. 48 kosta sv.vb. 114 krefja sv.vb. 85, 88, 117 kristinn adj. 40, 71 kristni f. 62 krjúpa st.vb. 23, 39, 41, 43, 72, 84 86, 91 kunna pp.vb. 85, 100, 146 kveða st.vb. 13, 95, 129, 130 kví f. 54 kvikr adj. 71 kvǽði n. 39, 58, 59, 62 kylr m. 36, 50 kyn n. 59 kýr f. 56, 57 kǽrleikr m. 48 kǽrr adj. 117 kǫttr m. 38

157 Ordregister 157 lakr adj. 20 land n. 29, 35, 36, 40, 58, 75 langa sv.vb. 114 langr adj. 42, 43, 65, 66, 69 láta st.vb. 43, 99, 103 laug f. 54 lax m. 13, 21, 36, 37 leggja sv.vb. 20, 88 leggjask sv.vb. 139 leggr m. 50 leið f. 54 leiðangr m. 49 leika st.vb. 98 leikari m. 59 leikr m. 48 leita sv.vb. 87, 113, 115, 116 lesa st.vb. 95 leyna sv.vb. 117 leysa sv.vb. 84, 85, 89 lið n. 57 líða st.vb. 91 líf n. 114 lifa sv.vb. 114 liggja st.vb. 38, 95, 114 líka sv.vb. 87, 115 líkr adj. 117 limr m. 51 líta st.vb. 91 lítask st.vb. 115 lítill adj. 67, 70 litr m. 51 lítt adv. 68 ljá sv.vb. 112, 116 ljóma sv.vb. 114 ljósta st.vb. 92, 103, 111, 115, 117 ljúga st.vb. 91, 92 lofa sv.vb. 112, 116 lúka st.vb. 43, 91, 92, 115 lunga n. 62 lúta st.vb. 92 lýðr m. 50 lykill m. 41 lysta sv.vb. 114 lǽknir m. 50 lǫgr m. 51 maðr m. 23, 36, 38, 52, 70, 73 Magnús prop. 49 mál n. 29, 30 máni m. 59 margr adj. 39, 67 matr m. 50 með prep. 119, 120 mega pp.vb. 85, 100, 107, 127, 136 megin n. 58 men n. 59 merki n. 59 merkja sv.vb. 85, 89, 128 merr f. 55 meta st.vb. 95 miðr adj. 44, 71 míga st.vb. 91 mik pron. 79, 109, 139 mikill adj. 67, 70, 117 minn det. 72 minna sv.vb. 89, 114, 116, 117 missa sv.vb. 115 mjǫðm f. 55 mjǫðr m. 52 mjǫk adv. 68 mjǫl n. 59 mjǫlk f. 56 móðir f. 57 mór m. 36, 38, 49 mor(g)na sv.vb. 114 morginn m. 49 morgunn m. 49 muna pp.vb. 85, 100 munr m. 27, 50 munu pp.vb. 83, 85, 100, 102, 103, 107, 127, 130, 135, 146 mús f. 43, 56 myrkja sv.vb. 89 myrkr adj. 71 myrkva sv.vb. 89 mýrr f. 55 mǽla sv.vb. 89 mǽr f. 55, 140 mǿðask sv.vb. 140 mǿði f. 62 mǿta sv.vb. 115 mǿtask sv.vb. 139 mǫn f. 48, 54 mǫrk f. 56 mǫskvi m. 60 ná sv.vb. 90 nafn n. 58 nagl m. 36, 37, 52 nátt f. 56 neðri adj. 68 nef n. 59 nefna sv.vb. 89 nema st.vb. 37, 94, 117 nes n. 59 net n. 59 neztr adj. 68 nítján det. 77 nítjándi det. 77 nítugundi det. 78 níu det. 77 níundi det. 77 níutigi det. 78 njóta st.vb. 92, 115 nyrðri adj. 68 nýr adj. 38, 67, 71 nýra n. 62 nyrztr adj. 68 nǽr(r) adv. 68 nǽr prep. 119 nǽst adv. 68 nǫkkurr det. 73, 74, 134 nǫkkvi m. 38, 60 óðal n. 58 of prep. 118 ógna sv.vb. 115

158 158 Ordregister okkarr det. 72, 73 opinn adj. 37, 71, 72 opt adv. 65, 66 ór prep. 119 orð n. 58 ormr m. 48 ótta f. 61 prestr m. 48 ráða st.vb. 99 rauf f. 54 reiðr adj. 117 reim f. 54 reka st.vb. 95 rekkja f. 61 renna st.vb. 93 réttr m. 51 ríða st.vb. 91 rigna sv.vb. 111, 114, 129 ríki n. 59 ríkr adj. 71 rísa st.vb. 91 rjúfa st.vb. 91 rjúka st.vb. 91 róa st.vb. 100, 148 rotinn adj. 71 rýgr f. 55 rǽna sv.vb. 40, 117 rǫdd f. 55 sá det. 69, 72, 73, 82, 100, 123 saga f. 20, 36, 42, 61 sakna sv.vb. 115 sál f. 55 salr m. 50 samr det. 76 sannr adj. 36, 66, 70 sár n. 29 sátt f. 55 sauðr m. 18, 50 seðja sv.vb. 88 segja sv.vb. 90, 112, 113, 115, 116, 130 sekkr m. 50 sekr adj. 71, 117 sel n. 59 selja sv.vb. 85, 88, 116 senda sv.vb. 37, 71, 89, 115 setja sv.vb. 88 sétti det. 77 sex det. 77 sextán det. 77 sextándi det. 77 sextigi det. 78 sextugundi det. 78 síð adv. 66 síðarri adj. 68 síðastr adj. 68 síga st.vb. 91 sigla sv.vb. 89 sik pron. 80, 109, 130, 139 sín pron. 80 sinn det. 72 síra m. 60 sitja sv.vb. 95 sjá det. 72, 73, 82 sjá st.vb. 38, 40, 96, 102, 103, 105, 115, 129 sjaldan adv. 41, 66 sjau det. 77 sjaundi det. 77 sjaut(j)án det. 77 sjaut(j)ándi det. 77 sjautigi det. 78 sjautugundi det. 78 sjóða st.vb. 92 sjón f. 55 skafa st.vb. 96 skaka st.vb. 97 skammr adj. 38 skapari m. 59 skepja st.vb. 88, 97 skera st.vb. 94 skilja sv.vb. 88 skína st.vb. 91, 103 skipa sv.vb. 87 skipan f. 56 skipta sv.vb. 37 skíra sv.vb. 89 Skírnir prop. 50 skjalfa st.vb. 93 skjalla st.vb. 93 skjóta st.vb. 42, 92, 103 skjǫldr m. 25, 52 skorta sv.vb. 90, 113, 116 skrá sv.vb. 87 skulu pp.vb. 83, 85, 100, 102, 127, 130, 136 skyldr adj. 117 skyn f. 55 slá st.vb. 97, 115, 117 sleppa st.vb. 84, 85, 93 slíta st.vb. 91 slyngja sv.vb. 93 slyngva sv.vb. 92, 93 sløngva sv.vb. 89 slǫngva f. 61 smár adj. 67 smiðja f. 61 smjúga st.vb. 91, 92 smjǫr n. 45, 59 smyrja sv.vb. 88 sníða st.vb. 91 snjór m. 50 snjóva sv.vb. 110, 114 snúa bl.vb. 100 sofa st.vb. 28, 94, 95, 114 sól f. 55 sonr m. 51 sótt f, 55 spýja st.vb. 92 spá sv.vb. 71, 87, 102 spakr adj. 36, 44, 65, 66, 69 73, 75, 76 spánn m. 51 spara sv.vb. 90 speki f. 61, 62 spinna st.vb. 92, 93 springa st.vb. 40, 93, 114 spyrja sv.vb. 88, 115, 117 staðr m. 50

159 Ordregister 159 standa st.vb. 97 stef n. 44, 45 stela st.vb. 94 stengja sv.vb. 89 sterkr adj. 71 stig n. 45 stíga st.vb. 91 stinga st.vb. 93 stjarna f. 61 stjórna sv.vb. 115 støkkva st.vb. 89, 93 stóll m. 36 stórr adj. 66 strjúka st.vb. 91 strǫnd f. 56 Sturla prop. 61 styggja sv.vb. 89 styggr adj. 38, 71 styggva sv.vb. 89 stǫð f. 55 stǫðva sv.vb. 87 stǫng f. 56 súga st.vb. 92 sumar n. 41, 58 sumr det. 73 sumra sv.vb. 114 súpa st.vb. 28, 29, 42, 92 súrna sv.vb. 114 svá at sbj. 137 svala sv.vb. 115 svanr m. 36, 50 svefn m. 114 sveipa st.vb. 98 svelga st.vb. 93, 94 svella st.vb. 93, 94 svelta st.vb. 93, 94 sverja st.vb. 39, 97, 115 Sverrir prop. 50 svíkja st.vb. 91 svíkva st.vb. 91 svima st.vb. 94, 95 svimma st.vb. 93, 94 svimra sv.vb. 114 syðri adj. 68 syfja sv.vb. 114 syll f. 56 sýn f. 55 sýna sv.vb. 85, 89 sýnask sv.vb. 113, 115 syngja st.vb. 93 syngva st.vb. 29, 93 synja sv.vb. 87, 116 synztr adj. 68 sýr f. 56 syrgja sv.vb. 89 sýsla sv.vb. 39 systir f. 57 sǽng f. 56 sǽr m. 45, 50 sǽra sv.vb. 28 sǽtt f. 55 sǿkja sv.vb. 90 søkkva st.vb. 38, 45, 84, 89, 92, 93 sǿmr adj. 67 sǫk f. 42, 44, 54 sǫngr m. 45, 50 tá f. 56 taka st.vb. 41, 97 tal n. 58 telgja sv.vb. 89 telja, 84 88, 102, 106, 108, 109, 115 tíð f. 55 tíða sv.vb. 114 tigr m. 51, 78 til prep. 120 tími m. 59 tíu det. 77 tíundi det. 77 tolf det. 77 tolfti det. 77 tré n. 38, 40, 42, 149 tréǫr f. 149 troða st.vb. 94, 95 trúa sv.vb. 90, 102, 115, 129 trúr adj. 38, 117 tryggr adj. 67 tunga f. 61 tuttugu det. 77 tuttugundi det. 77 tveir det. 72, 77, 81 tyggja sv.vb. 93 tyggva sv.vb. 93 týna sv.vb. 115 tǫng f. 56 tǫnn f. 56 þagall adj. 70 þak n. 58 þakka sv.vb. 87 þar adv. 127 þáttr m. 51 þegja, sv.vb. 90 þekkja sv.vb. 37 þekkr adj. 117 þér pron. 79, 103 þessi det. 69, 72, 73, 82, 123 þiggja st.vb. 95 þinn det. 72, 143 þistill m. 41, 49 þit pron. 79, 103 þjóna sv.vb. 115 þjóta st.vb. 92 þó at (þótt) sbj. 137 þola sv.vb. 90 þora sv.vb. 90 þrettán det. 77 þrettándi det. 77 þreyja sv.vb. 88 þriði det. 76, 77 þrír det. 72, 77, 81 þrítugundi det. 78 þrjátigi det. 78 þrjóta sv.vb. 116 þrǫngr adj. 43, 67, 71 þrota sv.vb. 114 þryngja sv.vb. 93 þryngva sv.vb. 93 þú pron. 18, 79, 80, 103 þumall m. 49 þungr adj. 67

160 160 Ordregister þurfa pp.vb. 85, 100 þúsund f. 78 þvá st.vb. 39, 97 þverra st.vb. 93, 94 þykkja sv.vb. 38, 90, 103, 115, 136 þyrsta sv.vb. 114 ugga sv.vb. 114 ulfr m. 48 úlíkr adj. 117 ull f. 54 um prep. 118 umhverfis prep. 118 una sv.vb. 115 undir prep. 118, 119 ungr adj. 20, 66, 134 unna pp.vb. 85, 100, 115, 116 útrúr adj. 117 úvinligr adj. 31, 32 uxi m. 60 vaða st.vb. 96 vagn m. 36, 37 vaka sv.vb. 90, 102, 104 valda bl.vb. 100, 115 ván f. 55 vanta sv.vb. 114 vara sv.vb. 113, 114, 116 vára sv.vb. 114 vargr m. 48 varr adj. 117 várr det. 72 vatn n. 39, 44, 57, 58 vaxa st.vb. 41, 72, 96, 103, 132 vé n. 40 vefa st.vb. 94, 95 vefr m. 50 vega st.vb. 14, 27, 95 veggr m. 50 vegligr adj. 67 veiðr f. 55 veit f. 56 veita sv.vb. 116 vel adv. 68 vél f. 54 velja sv.vb. 88 vella st.vb. 93, 94 velta st.vb. 93, 94 venja sv.vb. 88 vér pron. 79, 103 vera st.vb. 80, 96, 102, 105, 127, 130, verða st.vb. 39, 93, 94, 140 verðr adj. 117 verðr m. 51 verja sv.vb. 71, 88 verpa st.vb. 93, 94 versna sv.vb. 115 vesall adj. 71 vestastr adj. 68 vestri adj. 68 vetr m. 53 vetra sv.vb. 114 við prep. 118, 120 víða adv. 66 viðr m. 51 vika f. 61 víkingr m. 48 víkja st.vb. 91 víkva st.vb. 91 vili m. 44, 60 vilja sv.vb. 36, 83, 88, 130, 136 vingjǫf f. 31, 32, 142 vinna st.vb. 93, 94 vinr m. 31, 32, 50, 63, 147 vinsemd f. 31, 149 virða sv.vb. 89 víss adj. 117 vist f. 55 vit pron. 79, 103 vita pp.vb. 42, 85, 100, 102, 103, 107 vitja sv.vb. 115 vitr adj. 70 vǽnn adj. 67, 69 vǽttki pron. 80 vǫllr m. 36, 41, 44, 47, 51 vǫlva f. 39, 45, 61 vǫndr m. 51 vǫrðr m. 51 vǫttr m. 51 vǫxtr m. 51 yðvarr det. 72, 73 yfir prep. 118, 119 ykkarr det. 72, 73 ylgr f. 55 ýmiss adj. 71 yrkja sv.vb. 90, 115 ýtri adj. 68 ýztr adj. 68 ǽr f. 56, 57 ǽtla sv.vb. 129 ǽtt f. 55 ǽvi f. 62 øfri adj. 68 øfstr adj. 68 øx f. 21, 55 ǫkla n. 62 ǫl n. 45, 59 ǫld f. 55 ǫlpt f. 56 ǫnd f. 56 ǫr f. 55, 149 ǫrk f. 56 ǫrn m. 51