Radioaktiv forurensning

Transkript

1 Radioaktiv forurensning Innholdsfortegnelse 1) Radioaktive stoffer 2) Kilder til radioaktiv forurensning 2.1) Radioaktive utslipp fra sykehus, forskning og industri 3) Tsjernobyl-ulykken 4) Radioaktivitet på land og i ferskvann 4.1) Radioaktivitet i ferskvannsfisk 4.2) Radioaktivitet i villrein 4.3) Radioaktivitet i gaupe 4.4) Radioaktivitet i sopp 4.5) Radioaktivitet i jord 5) Radioaktivitet i havet og langs kysten 5.1) Radioaktivitet i saltvannsfisk 5.2) Radioaktivitet i sjøvann 5.3) Radioaktivitet i tang 5.4) Radioaktivitet i skalldyr 5.5) Radioaktivitet fra olje og gass 6) Radioaktive stoffer i luft 7) Radioaktivitet i utmarksbeitende husdyr 8) Radioaktivitet hos reindriftsutøvere 9) Radioaktivt avfall Side 1 / 55

2 Radioaktiv forurensning Publisert av Statens strålevern Det er flere kilder til radioaktiv forurensning i norsk miljø, men nivåene av de ulike radioaktive stoffene er stort sett lave. Tsjernobyl-ulykken i 1986 ga store mengder radioaktivt nedfall i deler av Norge. Foto: Wikimedia Commons Lave nivåer av radioaktive stoffer tilføres norske havområder. Foto: Statens strålever Side 2 / 55

3 Olje- og gassproduksjon gir utslipp av lavradioaktivt vann. Foto: istockphoto.com Noen befolkningsgrupper er mer utsatt for radioaktivforurensning som stammer fra Tsjernobyl-ulykken enn andre. Dette gjelder blant annet reindriftsamer. Foto: Runhild Gjelsvik, Statens strålevern TILSTAND Lave nivåer av radioaktiv forurensning Radioaktiv forurensning har blitt tilført norske hav og landområder siden 1950 tallet. På 1950 og 1960 tallet var nedfall etter prøvesprenginger av kjernevåpen i atmosfæren den viktigste kilden. Radioaktivitet i norsk natur I 1986 rammet Tsjernobyl-ulykken deler av Norge hardt. Vindretningen gjorde at vi fikk store mengder radioaktivt nedfall over deler av Midt Norge. I dag er nivåene av radioaktiv forurensning i norsk natur stort sett lave. Høyest nivåer finner vi i deler av Midt-Norge. Animasjon - cesium-137 i jord i 1986, 1995 og Side 3 / 55

4 Kilde: Statens strålevern og Norges tekninsk naturvitenskapelige universitet. Bearbeidet av Miljødirektoratet. Radioaktivitet i norske havområder Norske havområder tilføres lave nivåer av radioaktiv forurensning fra Østersjøen, fra Sellafield i Storbritannia (et anlegg for brukt kjernebrensel) og fra olje og gassproduksjon på norsk sokkel. KONSEKVENSER Generelt sett ingen helserisiko Selv om det er nesten 30 år siden Tsjernobyl ulykken, overføres fortsatt radioaktive stoffer fra jord til planter, dyr og mennesker i Norge. For å sikre trygg mat blir kjøtt og melk fra småfe, storfe og tamrein som beiter i de hardest rammede områdene kontrollert for radioaktivt cesium. Noen er mer utsatt for radioaktiv ståling enn andre, dette gjelder for eksempel reindriftsutøvere i de hardest rammede områdene i Midt Norge. I havet tas radioaktive stoffer opp i tang, fisk og skalldyr. Stråledoser kan overføres til mennesker som spiser fisk og sjømat. Stråledosen for et menneske som spiser vanlige mengder norsk fisk og sjømat er lav. Ifølge Statens strålevern er de verdiene som er målt i fisk og sjømat så lave at det ikke innebærer noen helserisiko. PÅVIRKNING Flere kilder til radioaktiv forurensning Tilførselen av radioaktive stoffer fra flere kilder har blitt kraftig redusert de senere årene. Utslippene fra Sellafield i Storbritannia har gått ned med rundt 90 prosent siden begynnelsen av 2000 tallet. Radioaktivt cesium i jord og vann som stammer fra Tsjernobyl-ulykken avtar sakte. Når vi utvinner olje og gass, følger det med vann som inneholder radioaktive stoffer. Målinger som er utført av produsert vann i Norge, viser konsentrasjoner av radium 226 og radium 228 som er ca ganger høyere enn det vi finner i sjøvann. Les mer om radioaktiv forurensning fra olje- og gassindustrien Side 4 / 55

5 Utslipp av radioaktive stoffer fra norsk olje- og gassindustri Utslipp fra olje. og gassindustri (GBq) Produsert vann i offshore (Millioner m3) Ra-226 Ra-228 Utslipp av produsert vann Kilde: Statens strålevern, OSPAR og Norsk Olje og Gass Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TILTAK Overvåking og tiltak for å sikre trygg mat Statens strålevern arbeider for at de skadelige effektene av stråling på menneske og miljø skal være minst mulige. Blant annet overvåkes radioaktive stoffer i jord, luft, vann og utvalgte matvarer. Forurensningen fra Tsjernobyl ulykken gjør det fortsatt nødvendig å gjennomføre tiltak i noen områder. Blant annet får småfe, storfe og tamrein som Demo beiter Version ute i enkelte områder - ExpertPDF rent fôr en periode Software før de slaktes. Components Når det gjelder olje og gassvirksomheten er målet at utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer skal reduseres. Nivåene av disse stoffene skal være nær det naturlige bakgrunnsnivået innen Radioaktive stoffer ä Radioaktive stoffer består av atomer med ustabile atomkjerner. Disse ustabile atomkjernene vil før eller senere omdannes til andre grunnstoffer eller isotoper, samtidig som de sender ut energi i form av ioniserende stråling (se definisjon av stråling). Denne strålingen er vanligvis enten alfapartikler (heliumkjerner), betapartikler (elektroner, positroner) eller gammastråling (fotoner). Noen radioaktive stoffer finnes naturlig til stede i naturen, men andre er «menneskeskapte». Side 5 / 55

6 Radioaktiv forurensning ä Radioaktiv forurensning er utslipp av radioaktive stoffer til naturen, enten gjennom lovlige utslipp eller ulykker (se definisjon av radioaktive stoffer). Dette omfatter både utslipp av menneskeskapte radioaktive stoffer og tilfeller hvor menneskelige aktiviteter fører til økte konsentrasjoner av naturlige radioaktive stoffer i naturen. Stråledose ä Stråledose er mengden ioniserende stråling (se definisjon av stråling) som absorberes i en organisme. Vanligvis snakker vi om den effektive stråledosen, som tar hensyn til hvor skadelig strålingen er for kroppen utfra hvilken type ioniserende stråling det er snakk om, og hvilke organer i kroppen som er eksponert. Enheten for effektiv stråledose er sievert (Sv). Side 6 / 55

7 1. Radioaktive stoffer Publisert av Statens strålevern Radioaktive stoffer sender ut ioniserende stråling. Noen av de radioaktive stoffene i miljøet er naturlig til stede i naturen. Andre slippes ut som følge av menneskelige aktiviteter. Halveringstiden for stoffene varierer fra brøkdeler av sekunder til milliarder av år. Hva er radioaktive stoffer? Radioaktive stoffer består av atomer med ustabile atomkjerner. Det betyr at forholdet mellom antall nøytroner og protoner i atomkjernene ikke er i balanse. Disse ustabile atomkjernene vil før eller senere omdannes til andre grunnstoffer eller isotoper, samtidig som de sender ut energi i form av ioniserende stråling. De vil fortsette å omdannes til de når en stabil tilstand. Ioniserende stråling (f.eks. alfa, beta, gamma og røntgenstråling) er stråling med nok energi til å slå elektroner løs fra atomer og molekyler. Derfor kan eksponering for ioniserende stråling gi skader på DNA, noe som kan gi en forhøyet risiko for å utvikle kreft. Ved svært høye stråledoser kan akutte skader forekomme. Radioaktive stoffer er naturlig til stede i naturen, inkludert i grunnfjell, vann, luft og i alle levende organismer. I tillegg lager mennesker nye radioaktive stoffer, blant annet i forbindelse med kjernekraft. Side 7 / 55

8 Alfastråling får vi når en atomkjerne sender ut en heliumkjerne. Disse er store og er i stand til å gjøre mye skade hvis strålingen når vevet. (Den biologiske effekten av ett treff alfastråling er 20 ganger større enn ett treff av beta eller gammastråling.) Partiklene rekker bare noen få cm i luft, og klarer ikke å trenge gjennom det ytre hudlaget. Alfastråling er derfor skadelig for mennesker først når stoffene kommer inn i kroppen gjennom inhalering eller inntak av mat eller drikke, der de kan gjøre skade i det tynne vevet i lungene eller fordøyelsessystemet. Betastråling får vi når atomkjerner sender ut et elektroner eller positroner. Disse kan nå flere meter i luft og ca. 1 cm inn i vev. De blir imidlertid som regel stoppet av f.eks. tykke klær. Som med alfastråling, er den største risikoen forbundet med inhalering og inntak, men betastrålingen gir mye mindre skade per treff. Gammastråling får vi når atomkjerner sender ut fotoner med høy energi. Disse har stor gjennomtrengingsevne og går lett gjennom vev. Derfor får vi doser fra gammastrålingen selv fra radioaktive stoffer som befinner seg et stykke unna, f.eks. i bakken. Gammastråling har samme egenskaper som røntgenstråling. Viktige begreper innen radioaktivitet Hvor ofte atomkjernene i stoffet omdannes og sender ut stråling eller stoffets aktivitet varierer mellom de forskjellige radioaktive stoffene. Aktivitet uttrykkes i enheten becquerel (Bq), som beskriver hvor mange atomkjerner som omdannes per sekund i et bestemt stoff. Etter hvert som atomkjernene omdannes, reduseres radioaktiviteten. Hvor raskt aktiviteten reduseres, regnes i halveringstider. En halveringstid beskriver hvor lang tid det tar før halvparten av de opprinnelige radioaktive atomkjernene i et stoff har blitt omdannet. Aktiviteten vil være halvparten av den opprinnelige aktiviteten etter én halveringstid, en fjerdedel etter to halveringstider, osv. Halveringstidene for de ulike radioaktive stoffene varierer fra brøkdeler av sekunder til milliarder av år. Naturlig forekommende radioaktive stoffer Naturlige radioaktive stoffer finnes overalt i relativt lave konsentrasjoner. Eksempler er kalium-40, som blant annet finnes i kroppen og maten vår, og polonium 210, bly 210, radium 226 og radium 228, som blant annet finnes i uranholdig berggrunn. Radon, en radioaktiv gass som finnes i inneluft, er også en naturlig forekommende radioaktiv gass som stammer fra uran i berggrunnen. Enkelte av de naturlig forekommende radioaktive stoffene kan naturlig forekomme i forhøyede konsentrasjoner eller bli oppkonsentrert på grunn av menneskelige aktiviteter, for eksempel i forbindelse med gruvearbeid og industrielle prosesser. Uranog thoriumholdig berggrunn er opphav til nivået av radium 226 og radium 228 i produsert vann fra olje og gassvirksomhet. Konsentrasjonen er ca ganger det man finner i sjøvann ellers. Når menneskelig aktivitet fører til økte konsentrasjoner av naturlig forekommende radioaktive stoffer, betraktes dette som radioaktiv forurensning. Alle levende organismer inneholder karbon, og en liten andel av dette er radioaktivt karbon, karbon 14. Så lenge organismen er levende, vil andelen karbon 14 være den samme, men andelen vil minke etter at organismen dør. Karbon 14 har en halveringstid på 5730 år. Dette gjør at vi kan datere flere arkeologiske funn ved å se på hvor mye karbon 14 som er igjen. Menneskeskapte radioaktive stoffer Radioaktive grunnstoff som ikke finnes i naturen kan fremstilles kunstig, blant annet i kjernekraftindustrien. Eksempler på slike stoffer er cesium-137, strontium-90, technetium-99, plutonium-isotoper og americium-241. Kunstig framstilte radioaktive stoffer brukes også i nukleærmedisin, for eksempel tecnetium 99m, jod 131 og jod 123. Menneskeskapte radioaktive stoffer kan slippes ut i naturen via kontrollerte, lovlige utslipp, men kan også spres i forbindelse med ulykker knyttet til bruk av kjernekraft, slik som ved Tsjernobyl-ulykken og Fukushima-ulykken. Utslipp av menneskeskapte radioaktive stoffer til naturen regnes som radioaktiv forurensning. Side 8 / 55

9 Radioaktive stoffer ä Radioaktive stoffer består av atomer med ustabile atomkjerner. Disse ustabile atomkjernene vil før eller senere omdannes til andre grunnstoffer eller isotoper, samtidig som de sender ut energi i form av ioniserende stråling (se definisjon av stråling). Denne strålingen er vanligvis enten alfapartikler (heliumkjerner), betapartikler (elektroner, positroner) eller gammastråling (fotoner). Noen radioaktive stoffer finnes naturlig til stede i naturen, men andre er «menneskeskapte». Side 9 / 55

10 2. Kilder til radioaktiv forurensning Publisert av Statens strålevern Menneskelig aktivitet gjør at radioaktiv forurensning har blitt tilført norske hav og landområder siden 1950 årene. I tillegg kommer tilførsler av radioaktive stoffer som finnes naturlig i miljøet. Kjernekraftverket i Tsjernobyl. Norge var blant de landene som ble mest forurenset etter Tsjernobyl-ulykken. Foto: Wikimedia Commons Atomprøvesprengninger i atmosfæren I 1950 og 1960 årene ble det foretatt en rekke atomprøvesprengninger i atmosfæren, de fleste på den nordlige halvkule. Globalt sett er disse sprengningene den største kilden til radioaktiv forurensning av miljøet. Radioaktive stoffer fra prøvesprengningene ble transportert i atmosfæren over store områder, og det radioaktive nedfallet kom vesentlig med nedbør. Dette førte til at steder med mye og hyppig nedbør ble mer forurenset enn steder med mindre nedbør. De viktigste stoffene fra prøvesprengningene som ga stråledoser til mennesker var jod 131, strontium 90 og cesium 137. Tsjernobyl-ulykken Den 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i Ukraina. Det radioaktive utslippet som fulgte eksplosjonen foregikk fram til 6. mai Vind førte deler av utslippet til Vest Europa, og områder som fikk nedbør i dagene etter ulykken mottok de største mengdene radioaktivt nedfall. Norge fikk mye radioaktiv forurensning etter Tsjernobyl ulykken. Gudbrandsdalen, Valdres, indre deler av Trøndelag fylkene og sørlige deler av Nordland var de områdene som ble hardest rammet. Nedfallet besto av en rekke forskjellige radioaktive stoffer, blant annet jod-131, strontium-90 og to cesiumisotoper (cesium-134 og cesium 137). Av disse er det stoffene med lengst halveringstid, spesielt cesium 137, som bidrar mest til stråledoser til mennesker i Norge i dag. Side 10 / 55

11 Les mer om Tsjernobyl-ulykken Utstrømming av cesium 137 fra Østersjøen Østersjøen er det havområdet som er mest påvirket av Tsjernobyl ulykken. I den første perioden etter ulykken var den sørlige delen av Bottenviken mest påvirket. Siden vannet i Østersjøen bruker lang tid på å bli skiftet ut tar det relativt lang tid før nivåene synker. Konsentrasjonene av cesium 137 i Østersjøen er ca. 10 ganger høyere enn langs norskekysten. Cesium 137 strømmer ut fra Østersjøen og føres inn i den norske kyststrømmen og videre mot Barentshavet. Dette er det største bidraget av cesium 137 til norske havområder, sammen med forurensninger fra sedimenter i Irskesjøen. Sellafield gjenvinningsanlegg for brukt kjernebrensel Det britiske gjenvinningsanlegget for brukt kjernebrensel, Sellafield, ligger på vestkysten i Storbritannia. Når brukt kjernebrensel prosesseres dannes radioaktivt avfall. En liten del av dette slippes ut i væskeform til Irskesjøen. De høyeste konsentrasjonene av radioaktivitet ble registrert i norske havområder i 1970 og 80 årene. Dette skyldtes høye utslipp av blant annet cesium-137 og plutonium fra Sellafield. En annen Sellafield-relatert kilde er remobilisering av plutonium fra forurensede sedimenter i Irskesjøen. Fra 1994 og frem til ble betydelig mer technetium-99 sluppet ut fra Sellafield enn tidligere og transportert fra Irskesjøen med havstrømmer inn i Nordsjøen og videre opp langs norskekysten til Barentshavet. Tiden det tar for technetium 99 å nå Barentshavet er anslått til 4 5 år. Utslippene av technetium-99 fra Sellafield har blitt redusert etter 2004, da en ny rensemetode ble tatt i bruk. Olje- og gassindustrien Ved produksjon av olje og gass følger det med vann fra reservoaret. Dette kalles produsert vann og inneholder forhøyede konsentrasjoner av naturlig forekommende radiumisotoper. Av disse har radium-226 og radium-228 lengst levetid. De målingene som er utført av produsert vann i Norge, viser konsentrasjoner av radium 226 og radium 228 som er ca ganger høyere enn det man finner i sjøvann. Les mer om radioaktiv forurensning fra olje- og gassindustrien Sykehus, forskning og industri Bruk av åpne radioaktive kilder ved sykehus, forskning og industri kan føre til utslipp av radioaktive stoffer til vann, avløp, luft eller til grunnen. Behandling av avfall som inneholder radioaktive stoffer kan også føre til utslipp. Alle utslipp av radioaktive stoffer, uansett mengde, skal være godkjent av Statens strålevern. Les mer om sykehus, forskning og industri Institutt for energiteknikk Institutt for energiteknikk driver to forskningsreaktorer, en på Kjeller, ca. 20 km øst for Oslo, og en i Halden. De radioaktive utslippene stammer fra driften av reaktorene, fra produksjon av radiofarmaka som utføres av GE Health AS og fra behandling av radioaktivt avfall som mottas fra brukere over hele landet. Utslippene fra Kjeller går til Nitelva og utslippene fra Halden til elva Tista. Statens strålevern fører tilsyn med de radioaktive utslippene og Institutt for energiteknikk rapporterer årlig sine utslipp til Strålevernet Radioaktive utslipp fra sykehus, forskning og industri Side 11 / 55

12 Publisert av Statens strålevern Bruk av åpne radioaktive kilder og behandling av avfall som inneholder radioaktive stoffer kan føre til utslipp av radioaktive stoffer til vann, avløp, luft eller til grunnen. Utslipp av radioaktive stoffer krever tillatelse fra Statens strålevern, dersom de er over grensene i forskrift om radioaktiv forurensning og avfall. Rikshospitalet. Foto: Håvard Skjellegrin, ScanStockPhoto TILSTAND Utslipp av radioaktive stoffer fra sykehus, forskning og industri Bruk av åpne radioaktive kilder innen helsesektoren, forskning, utdanning og industri genererer radioaktivt avfall og utslipp. Med åpne kilder menes radioaktivt stoff som ikke er innkapslet, det kan være i form av gass, aerosoler, væske eller fast stoff. Utslipp til kloakknettet skjer fra laboratorier i forbindelse med eksperimenter og fra pasienters kropper etter diagnostikk eller behandling. Utslipp til luft kan også forekomme, men i mye mindre grad. TILTAK Krav om utslippstillatelse Virksomheter hvor det oppstår radioaktivt avfall skal levere dette minst en gang i året til mottaker som har tillatelse til å håndtere slikt avfall. Utslipp av radioaktive stoffer som overskrider grensene i vedlegget til forskrift om radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall krever utslippstillatelse fra Statens strålevern. Det stilles mange krav til virksomhetene som får utslippstillatelse. De skal så langt det er praktisk mulig minimalisere både radioaktive utslipp og generering av radioaktivt avfall. Kortlivede nuklider kan settes på lager til henfall i stedet for å slippes ut. Når aktiviteten har blitt tilnærmet null, kan avfallet behandles videre som ordinært avfall fra virksomhetene. Langlivet radioaktivt avfall er ikke hensiktsmessig å oppbevare til henfall, men skal leveres til anlegg som har godkjenning/tillatelse til å ta imot dette. Virksomheter som har utslippstillatelse skal sende en rapport til Statens strålevern hvert år med oversikt over aktivitetsmengde for hver nuklide som er sluppet ut året før. Side 12 / 55

13 3. Tsjernobyl-ulykken Publisert av Statens strålevern Tsjernobyl-ulykken i 1986 er den mest alvorlige atomkraftverkulykken i verden. Enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg med vinden over store områder. Det radioaktive nedfallet forurenset store deler av Europa. Kjernekraftverket i Tsjernobyl hvor ulykken skjedde i Foto: Wikimedia Commons Geografisk omfang av Tsjernobyl-ulykken Natt til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl. Eksplosjonen var så voldsom at taket på reaktoren ble blåst av, og enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren og ført med vinden til andre områder. Utslippene og nedfallet fra Tsjernobyl ulykken medførte at et område på 3100 km2 i det tidligere Sovjetunionen ble sterkt forurenset av radioaktive stoffer, blant annet radioaktivt jod og radioaktivt cesium. Omlag innbyggere ble evakuert. I tillegg ble det innført restriksjoner på matproduksjonen i et 7200 km2 stort område som fikk mer nedfall enn 600 kbq/m2 av cesium-137. Vinden førte radioaktivt nedfall over Norge. Områdene der det regnet i dagene etter ulykken ble mest forurenset. Nordland, Trøndelag, Hedmark, Oppland og Buskerud ble hardest rammet av det radioaktive nedfallet. Animasjon - cesium-137 i jord i 1986, 1995 og Side 13 / 55

14 Radioaktivitet i mat Da nedfallet kom i 1986, la radioaktive stoffer seg på overflaten til planter, lav og vann og førte til høye nivåer i naturen. Spesielt ble det målt høye nivåer i sopp, ferskvannsfisk, reinsdyr og i kjøtt og melk fra utmarksbeitende dyr. Det radioaktive nedfallet bestod av en rekke radioaktive stoffer. De fleste har kort nedbrytningstid, og er derfor ikke lenger tilstede i naturen. Det radioaktive stoffet cesium 137 har lang nedbrytningstid og dette stoffet vil være tilstede i betydelige mengder i flere tiår framover. Cesium 137 tas opp fra jorden av planter og sopp. Når dyr spiser forurensede beitevekster, øker nivåene av cesium 137 i kjøtt og melk. Fortsatt kontrolleres nivåene av cesium 137 i kjøtt fra tamrein og sau før slakting om høsten. Mat som høstes direkte fra naturen som urter, sopp, bær, ferskvannsfisk og vilt kan også inneholde radioaktivt cesium. Tiltak etter Tsjernobyl-ulykken Norge var ikke forberedt på Tsjernobyl ulykken. Vi manglet utstyr, rutiner og kunnskap for å håndtere en så omfattende ulykke. Rett etter ulykken ble det satt i gang prøvetaking av jord, sopp og planter, melk, ferskvannsfisk og kjøtt. Dette pågår fortsatt. Følgende tiltak ble iverksatt: I 1986 ble det innført kontroll av radioaktivitetsnivåene i tamrein, småfe og storfe før slakting. Dyr med nivåer over fastsatte grenseverdier ble gitt rent fôr for å redusere nivåene (nedfôring). Dette pågår fortsatt for tamrein og småfe i forurensede områder. Målenettverk for kontroll av radioaktivitet i matvarer ble etablert i Kriseutvalget for atomberedskap ble etablert i 2006, med Statens strålevern som sekretariat. En ny kongelig resolusjon for atomberedskap ble fastsatt i Liten risiko for helseskader Risikoen for helseskader som følge av Tsjernobyl ulykken er svært liten. Det er en noe høyere risiko for reindriftsutøvere eller andre med høyt konsum av reinsdyrkjøtt, vilt og sopp. Les mer om utsatte befolkningsgrupper Side 14 / 55

15 Side 15 / 55

16 4. Radioaktivitet på land og i ferskvann Publisert av Statens strålevern Jorda i Norge inneholder fortsatt radioaktiv forurensning fra Tsjernobyl-ulykken. Sopp og planter tar opp denne forurensningen og dermed kan også dyr få i seg stoffene. Radioaktivitet overvåkes regelmessig i forskjellige vekster og dyr, og i noen tilfeller gjennomføres tiltak for å begrense stråledosen til befolkningen. De første årene etter Tsjernobyl ulykken var nivåene av radioaktivt cesium i villreinkjøtt om lag Bq/kg ferskvekt. Mye av denne forurensningen skyldtes at villreinen spiste lav som var forurenset etter ulykken. Foto: Runhild Gjelsvik, Statens strålevern Langvarig radioaktiv forurensning i naturen Land og ferskvannssystemer i Norge inneholder fortsatt radioaktive stoffer som falt ned over Norge i tiden etter kjernekraftulykken i Tsjernobyl i I landmiljøet overføres stoffene ved at planter og sopp tar opp radioaktive stoffer fra jorda og overfører det til planteetere, som så overfører stoffene videre til rovdyrene. Når planter og sopp råtner, eller når dyrene skiller det radioaktive stoffet ut via urin og avføring, føres radioaktiviteten tilbake til jorda. Slik holdes den radioaktive forurensningen i landmiljøet i sirkulasjon. Ferskvannssystemer er spesielt sårbare for radioaktiv forurensning fordi avrenning fra områder rundt samles opp i elver og innsjøer. Organismene i ferskvannssystemene kan ta opp stoffene direkte fra vannet eller gjennom maten. Selv om mye av forurensningen transporteres ut av innsjøene og nedover vassdragene, kommer det stadig nye tilførsler fra innløpselver og gjennom avrenning fra landjorda. Stoffene som lagres i sedimentene frigjøres også gradvis til vann og organismer. Derfor kan høye nivåer av radioaktivitet vedvare også i ferskvannssystemene. Tsjernobyl-ulykken viktigste kilden til forurensning Radioaktiv forurensning i norsk natur stammer i all hovedsak fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet og Tsjernobyl ulykken i Nedfall fra prøvesprengninger av kjernevåpen ble spredd over hele kloden, men spesielt på den nordlige halvkulen. Nedfallet fulgte i stor grad nedbøren, og i Norge kom det derfor mest i nedbørsrike områdene langs kysten. Side 16 / 55

17 Tsjernobyl ulykken i 1986 er den mest alvorlige atomkraftverk ulykken i verdenshistorien Ulykken førte til at enorme mengder radioaktivitet ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder i Europa. I Norge resulterte Tsjernobyl ulykken i radioaktivt nedfall primært over Nordland, Trøndelag, Hedmark og Oppland. I disse områdene regnet det da luftmassene fra Tsjernobyl nådde frem, og mer av de radioaktive stoffene falt ned på bakken. Nedfallet bestod av en rekke radioaktive stoffer. Den viktigste langlivede radionukliden var cesium-137. Etter Tsjernobyl ulykken har Statens strålevern gjennomført omfattende undersøkelser av radioaktiv forurensning i blant annet meieriprodukter, småfe, storfe, reinsdyr, sopp og ferskvannsfisk. Resultatene viser at radioaktiv forurensning fra ulykken fortsatt tas opp fra jorda av sopp og planter og overføres i næringskjedene Radioaktivitet i ferskvannsfisk Publisert av Statens strålevern Radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl ulykken i 1986 førte raskt til høye nivåer av radioaktivt cesium i ferskvannsfisk. Nivåene i dag varierer mye avhengig av område, art og størrelse på fisken, og er høyest i innsjøer som ble utsatt for mye radioaktivt nedfall. Villaks i Lærdalselva. Foto: Arne Nævra/SCANPIX TILSTAND Fortsatt radioaktivitet i ferskvannsfisk Det måles fortsatt cesium 137 i fisk fra vann og innsjøer i Oppland, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Overvåkning over tid viser at nivåene i fisk er gjennomgående lavere nå enn tidligere, men at reduksjonen har gått svært langsomt de siste ti årene. De siste undersøkelsene fra 2010 i Oppland viste at innsjøene med de høyeste gjennomsnittsnivåene hadde rundt 600 Bq/kg i ørret og 700 Bq/kg i abbor. De høyeste enkeltmålingene på ca Bq/kg ble funnet i Vinsteren og Olatjern. Resultater fra tilsvarende undersøkelser i Nord Trøndelag viste cesium 137 nivåer i enkeltindivider av røye opp til 2500 Bq/kg i Svarttjønna og over 3000 Bq/kg i Tunnsjøen. Side 17 / 55

18 To næringsfattige innsjøer som er spesielt nøye studert, er Øvre Heimdalsvatn sørøst i Jotunheimen (Oppland) og Høysjøen i Verdal kommune (Nord Trøndelag). Radioaktivitet i ørret fra Øvre Heimdalsvatn I 2013 var gjennomsnittsnivået av cesium 137 i ørret fra Øvre Heimdalsvatn 271 Bq/kg. De siste ti årene har gjennomsnittsnivåene variert mellom 84 og 271 Bq/kg. Disse målingene viser at innsjøen blir tilført like mye radioaktivitet gjennom nye tilsig fra områdene rundt og frigjøring fra bunnsedimentene, som det som renner ut av innsjøen eller blir bundet i sedimentene. Det betyr at nivåene i fisken nå går svært sakte ned. Cesium 137 i ørret fra Øvre Heimdalsvatn Bq/kg ferskvekt Ørret Radioaktivitet i ørret og røye fra Høysjøen Kilde: Statens strålevern Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Bare noen måneder etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble det målt høye nivåer av radioaktivt cesium i ørret og røye fra Høysjøen. I gjennomsnitt steg nivåene av cesium 137 til over Bq/kg i ørret og 3000 Bq/kg for røye. Nivåene i ørret og røye ble raskt redusert frem til Siden den tid har reduksjonen gått langsommere. Våren 2011 var nivåene av cesium 137 i ørret på 191 Bq/kg og 132 Bq/kg for røye. Det ble tatt nye prøver i Disse er nå til analyse. Nivåene av cesium 137 i fisk fra Høysjøen har ikke ligget over grenseverdien for omsetting av ferskvannsfisk på 3000 Bq/kg siden Side 18 / 55

19 Cesium 137 i fisk fra Høysjøen Bq/kg ferskvekt Ørret Røye Kilde: Statens strålevern Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Ingen påviselige konsekvenser for livet i innsjøer Den radioaktive forurensingen etter Tsjernobyl ulykken har ikke hatt noen påviselige innvirkninger for livet i vann og innsjøer. Det har blitt innført grenseverdier for omsetning av ferskvannsfisk og kostholdsråd for fisk man fisker selv. PÅVIRKNING Forurensning av ferskvannssystemer Tsjernobyl ulykken i 1986 førte til at mange innsjøer i Oppland, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland ble forurenset med radioaktive stoffer. Den radioaktive forurensningen ble tilført innsjøene direkte gjennom nedfallet og indirekte gjennom avrenning fra terrenget og elver rundt. Mange av de radioaktive stoffene som falt ned over Norge i 1986 hadde kort halveringstid og er nå borte fra naturen, men cesium 137 har en halveringstid på 30 år og vil derfor være tilstede i naturen i flere tiår til. Nivåene av radioaktivitet i ferskvannsfisk påvirkes blant annet av hva fisken spiser og av radioaktivitetsnivået og næringsinnholdet i vannet. For eksempel tar abbor opp to til fire ganger så mye radioaktivt cesium enn ørret i innsjøer hvor begge artene finnes. Det er også vanligvis noe høyere konsentrasjon av cesium 137 i ørret enn i røye. Fisk fra næringsfattige innsjøer har generelt høyere nivåer enn fisk i næringsrikt vann. TILTAK Grenseverdier og kostholdsråd Grenseverdien for radioaktivt cesium i ferskvannsfisk ved omsetning er 3000 Bq/kg. Dette gjelder ikke for fisk man fisker selv. For personer som sanker mye fra naturen, som vilt og ferskvannsfisk, i områder med mye radioaktiv forurensning gjelder egne kostholdsråd. Side 19 / 55

20 4.2. Radioaktivitet i villrein Publisert av Statens strålevern De siste ti årene har det vært liten nedgang i nivåene av radioaktivitet i villrein. Nivåene varierer både mellom områder og mellom år. Vanligvis blir de høyeste nivåene målt i villrein fra Nord Rondane. Villrein. Foto: Runhild Gjelsvik, Statens strålevern TILSTAND Liten nedgang i radioaktivitet i villrein de siste 10 årene I deler av Norge er det forhøyede nivåer av radioaktivitet i villrein. Årsaken er at det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl-ulykken i 1986 fortsatt overføres fra jord til planter og sopp, og videre til villrein. Radioaktivt cesium tas særlig lett opp i sopp, og i år med mye sopp øker nivåene i villrein. De første årene etter ulykken ble nivåene av radioaktivt cesium i villreinkjøtt overvåket i Nord Rondane, der det radioaktive nedfallet var størst. Nivåene de to første vintrene ble målt til ca Bq/kg ferskvekt i villreinkjøtt. De høye nivåene som ble målt om vinteren skyldtes at reinsdyr beitet lav med høyt innhold av radioaktivt cesium. Fra 2001 ble overvåkningen av villrein utvidet til flere områder. Side 20 / 55

21 Cesium-137 i villrein i Nord-Rondane Medianverdier Bq/kg våtvekt Villrein (høst) Villrein (vinter) Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Stor variasjon mellom områder og år Innholdet av radioaktivt cesium (cesium 137) i villrein kan variere mye både mellom områder og mellom år. Siden mesteparten av det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl-ulykken kom ned med regn, fikk vi ofte store lokale variasjoner i mengde nedfall - selv innenfor et lite geografisk område. Siden det radioaktive nedfallet var ulikt geografisk fordelt, varierer nivåene i villrein mellom områder. De årlige variasjonene av radioaktivt cesium i villrein skyldes enderinger i beiteområder og beiteplanter og hvor god tilgangen på sopp er. Sopp tar generelt opp mer radioaktivt cesium fra jorden enn grønn vegetasjon. Er det mye sopp på beitet, blir nivåene høyere i dyr som spiser sopp. Dette er hovedgrunnen til at innholdet av cesium 137 i villrein er høyere i enkelte år. Cesium 137 i villrein i norske fjellområder Medianverdier Bq/kg våtvekt Forollhogna Hardangervidda Nord-Ottadal Setesdal-Ryfylke Snøhetta Nord-Rondane Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Det vil være radioaktivitet i villrein i lang tid framover De første 10 årene etter ulykken avtok nivåene av radioaktivt cesium i villrein fra Nord Rondane raskere enn nedbrytingen av cesium 137. Nå går nedgangen saktere og er på nivå med den fysiske halveringstiden til cesium 137, som er 30 år. Vi vil derfor kunne måle radioaktivitet i villreinkjøtt etter Tsjernobyl ulykken i lang tid fremover. Side 21 / 55

22 TILTAK Radioaktivitet i villrein overvåkes Radioaktivitetsnivåene i felte villrein blir kontrollert i villreinområdene Nord Rondane, Setesdal Ryfylkeheiene, Nord Ottadalen, Hardangervidda og Snøhetta området. Målingene skjer på høsten i tilknytning til villreinjakta Radioaktivitet i gaupe Publisert av Statens strålevern Gauper som lever i områder med tamreindrift og mykje nedfall fra Tsjernobyl ulykken, har dei høgaste nivå av radioaktivt cesium. Dette skuldast at gaupa tek mykje tamrein som inneheld meir radioaktivitet enn anna byttedyr om vinteren. Gaupe på Langedrag. Foto: Andreas Tille (Wikimedia Commons) TILSTAND Mykje radioaktivt cesium i gaupe i utsette område Reinsdyr og rådyr er viktige byttedyr til gaupa i Noreg. Gauper i Nord Trøndelag og sørlege delar av Nordland har dei høgaste nivåa av cesium 137. I tillegg til mye radioaktiv forureining er det er mykje tamreindrift i desse områda. Eit høgare innhald av cesium 137 i reinsdyr vinterstid gjer at gauper som tek reinsdyr får meir radioaktivitet i seg. Høgste nivå blei målt i ei gaupe frå Alvdal kommune i Hedmark i Ho inneheldt Bq/kg av cesium 137. Ekstreme verdiar på over 5000 Bq/kg er også registrert i gauper frå Nord Trøndelag og Nordland, felt på 1980 og 1990 tallet. Gauper som lever i Akershus, Troms, Finnmark og sørlige deler av Hedmark har dei lågaste nivåa av cesium 137. Nivåa har gått ned med åra, men framleis er det svært høge nivå i enkeltindivid frå Nord Trøndelag og Nordland. Nivåa varierer mykje frå gaupe til gaupe, mellom område og mellom år. Side 22 / 55

23 Cesium 137 i gaupe frå heile Noreg Bq/kg ferskvekt Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Side 23 / 55

24 Cesium-137 i gaupe per fylke Prøvetaking Bq/kg ferskvekt Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) 4.4. Radioaktivitet i sopp Publisert av Statens strålevern Side 24 / 55

25 Noen sopparter i områder med mye radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl ulykken kan inneholde forholdsvis mye radioaktiv forurensning. Det radioaktive stoffet cesium 137 har en halveringstid på 30 år og finnes derfor fortsatt i jorda. Kantarell tar opp lite radioaktivt cesium fra jord. Foto: Wikimedia Commons TILSTAND Høye nivåer Demo av Version radioaktivt - ExpertPDF cesium Software i sopp Components noen steder Ulike sopparter tar opp ulik mengde radioaktivt cesium fra jorda. Generelt sett tar for eksempel reddikmusserong, blek piggsopp, rødbelteslørsopp og rimsopp opp mye radioaktivt cesium. Arter som steinsopp, skjeggriske, brunskrubb, gulrød kremle og granmatriske kan også ta opp forholdsvis mye radioaktiv forurensning, mens fåresopp, rødskrubb og kantareller tar opp lite radioaktivt cesium fra jorda. I tillegg til at ulike arter tar opp ulik mengde radioaktivitet vil det være store geografiske variasjoner. Dette reflekterer den ujevne fordelingen av radioaktivt nedfall i Norge fra Tsjernobyl ulykken i 1986, hvor fjellstrøkene i Sør Norge, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland ble hardest rammet. Side 25 / 55

26 Cesium-137 i forskjellige sopparter og kommuner Perioden Lierne (Nord Trøndelag) Bq/kg ferskvekt Blek piggsopp Brunskrubb Kantarell Rimsopp Rødbrun pepperriske Rødskrubb Sandsopp Skjeggriske Steinsopp Kilde: Statens strålevern Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Cesium 137 har en halveringstid på 30 år, noe som betyr at dette stoffet fortsatt er til stede i naturen. I de mest utsatte områdene vil radioaktivt cesium tas opp i sopp i mange tiår fremover. Radioaktivit cesium i sopp i Lierne kommune Nord Trøndelag er et av fylkene som fikk mest radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl ulykken. Lierne kommune i Nord Trøndelag er også et av stedene hvor man begynte å måle nivåene av radioaktivt cesium i forskjellige sopparter kort tid etter ulykken. Grafen under viser at nivåene av cesium 137 har gått ned, men at nedgangen nå går saktere og at det kan være forholdsvis store variasjoner fra år til år. Side 26 / 55

27 Utvikling av cesium 137 i sopp i Lierne kommune i Nord Trøndelag Bq/kg ferskvekt Brunskrubb Kantarell Rimsopp Rødskrubb Skjeggriske Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Selvplukket sopp ikke helsefarlig Du trenger ikke å være engstelig for nivåene av radioaktivt cesium i sopp når du er på sopptur. Siden vi spiser små mengder selvplukket sopp, er dette et ubetydelig tillegg til vår årlige stråledose. Sopp som selges i butikkene er enten dyrket kunstig eller sjekket for innhold av radioaktivitet før salg. Grenseverdien for sopp som selges i butikkene er 600 Bq/kg (ferskvekt). Mattilsynet anbefaler at inntaket av radioaktivt cesium ikke overstiger Bq/år. Gravide, ammende og barn under 2 år bør ikke få i seg mer enn Bq/år. Ingen bør spise mat som inneholder mer enn Bq/kg radioaktivt cesium. For personer som har et spesielt høyt konsum av reinkjøtt, sopp, bær og andre matvarer som er plukket i de mest utsatte områdene finnes det spesielle kostholdsråd. TILTAK Ingen tiltak i naturen Det finnes ingen gode tiltak for å fjerne radioaktiv forurensning i norsk natur. Radioaktivitet i sopp > Sammenlignet med planter, tar sopp opp mye radioaktivt cesium fra jorda. Noen sopparter tar opp mer radioaktivt cesium enn andre arter. Side 27 / 55

28 4.5. Radioaktivitet i jord Publisert av Statens strålevern Radioaktiv forurensing i Norge skylder hovedsakelig nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950 og 1960-tallet og Tsjernobyl-ulykken i Det radioaktive stoffet cesium-137 har lang nedbrytningstid og finnes fortsatt i jord. Nivåene av cesium 137 i overflatejord er fortsatt høyest i fjellstrøkene i Midt Norge og Sør Norge. Jordprøvetaking. Foto: Statens strålevern TILSTAND Fortsatt radioaktivt cesium i jord På 1950 og 1960 tallet ble det utført en rekke atomprøvesprengninger i atmosfæren. Prøvesprengningene ble foretatt flere kilometer over bakken, og ble nedfallet spredt over hele kloden, hovedsakelig på nordlige halvkule. Nedfallet fulgte i stor grad nedbøren, og i Norge kom det derfor mest i nedbørsrike områder langs kysten. Nedfallet bestod blant annet av cesium 137 og strontium-90. Disse radioaktive stoffene har lang nedbrytningstid og er fortsatt tilstede i naturen. Ulykken i kjernekraftverket i Tsjernobyl i dagens Ukraina førte til betydelig radioaktivt nedfall i fjellstrøkene i Sør Norge, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Siden ulykken i 1986 har det pågått landsomfattende undersøkelser av cesium 137 i jord hvert tiende år. Det utføres ny undersøkelse i Resultater fra undersøkelsene i 1986, 1995 og 2005 viser en nedgang av cesium 137 i det øverste jordlaget over tid. På grunn av den fysiske nedbrytningen av cesium 137 (halveringstid 30 år), er halvparten av stoffet nå brutt ned. Side 28 / 55

29 Utvasking av cesium 137 som følge av regn og påvirkning fra sur nedbør har ført til en raskere nedgang a cesium 137 i det øverste jordlaget i områdene langs kysten og på Sørlandet. Nivåene av cesium 137 i overflatejord er fortsatt høyest i fjellstrøkene i Midt Norge og Sør Norge. Dette skyldes at disse områdene fikk mest radioaktivt nedfall fra ulykken og lite påvirkning fra reduserende faktorer som påvirkning fra regn og sur nedbør. Animasjon - cesium-137 i jord i 1986, 1995 og 2005 Kilde: Statens strålevern og Norges teknisk naturvitenskapelige universitet. Bearbeidet av Miljødirektoratet KONSEKVENSER Radioaktivitet i jord blir tatt opp av sopp og planter Sopp og planter tar opp cesium 137 som fortsatt finnes i jorden. Det radioaktive stoffet overføres så videre til ville dyr og husdyr på utmarksbeite. Det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl-ulykken var ulikt fordelt i Norge, og dette gjenspeiles i tilsvarende forskjeller av cesium 137 i sopp, planter og dyr fra ulike områder. Generelt finner vi høyere nivåer i de områdene som fikk mest nedfall, men jordsmonnets fysiske og kjemiske egenskaper spiller også en viktig rolle for hvor tilgjengelig cesiumet er for opptak i planter og sopp. Planter og sopp som lever på sur jord, vil ha et høyere opptak av radioaktivt cesium enn sopp og planter som lever på jord med høyt innhold av leirmineraler. Grunnen til dette er at leirmineraler binder til seg radioaktivt cesium og hindrer opptak. På Sørlandet tar sopp og planter opp mer cesium 137 fra jorda siden området er utsatt for mye sur nedbør. Lav ph i jorda fører til at planter i dette området tar opp mer radioaktivt cesium enn de ellers ville ha gjort. Nivåene av cesium 137 i sopp og planter er likevel lave siden Sørlandsområdet mottok lite radioaktiv forurensning etter Tsjernobyl ulykken. TILTAK Ingen tiltak i naturen Det finnes ingen gode tiltak for å fjerne radioaktiv forurensning i jord i fjell og i utmarksområder. Side 29 / 55

30 I jordbruket reduseres nivåene i det øverste jordlaget når jorda pløyes, samtidig som gjødsling reduseres opptak av cesium 137 i plantene. Ved en ny forurensningssituasjon kan det i gjøres tiltak i landbruket som fysisk fjerning av forurenset jord, pløying for å legge forurensningen i et lavere jordsjikt eller gjødsling for å binde radioaktivt cesium i jorda. En annen mulighet kan være å dyrke andre planteslag som i mindre grad tar opp radioaktivt cesium. Side 30 / 55

31 5. Radioaktivitet i havet og langs kysten Publisert av Statens strålevern De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet, vesteuropeiske reprossesseringsanlegg for brukt kjernebrensel og utslipp fra Tsjernobyl ulykken i I dag er nivåene av radioaktive stoffer i norske havområder lave. På tokt ved Svalbard for å måle radioaktiv forurensning. Foto: Statens strålevern Radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer Noen radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer over lange avstander. For eksempel slipper det britiske reprossesseringsanlegget Sellafield ut technetium 99, som fraktes med havstrømmer fra Irskehavet til Nordsjøen og videre nordover langs norskekysten til Barentshavet. Technetium 99 har en halveringstid på år, og vil derfor finnes i havet i svært lang tid. Strontium 90 i norske farvann kommer for det meste fra Sellafield og nedfall fra atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som langsomt løsrives fra tidligere forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder. Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet Side 31 / 55

32 1960 tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som langsomt løsrives fra tidligere forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder. Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet Østersjøen har høyere konsentrasjoner av cesium 137 og strontium 90 enn mange andre havområder. Dette skyldes det store nedfallet etter Tsjernobyl ulykken i Østersjøen og de tilgrensende landene, og at det er et relativt innelukket hav. Vannutskiftingen går derfor langsommere og forurensninger blir værende lenger her enn i mer åpne havområder. Radioaktive stoffer føres med havstrømmer fra Østersjøen og oppover langs norskekysten. Radioaktive stoffer tas i ulik grad opp i planter og dyr I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i planter og dyr varierer fra stoff til stoff. For eksempel tas technetium-99 lett opp i tang og hummer. Polonium 210 tas opp i blåskjell og fisk. Andre radioaktive stoffer, som uran, tas i liten grad opp i organismer som lever i havet Radioaktivitet i saltvannsfisk Publisert av Statens strålevern Overvåking av radioaktivitet i fisk og annen sjømat er viktig både for norske forbrukere og land som importerer norsk sjømat. Konsentrasjonene av radioaktivitet i fisk i norske kyst og havområder er det generelt lave og ikke forbundet med helsefare. Masse makrell fanget på tokt. Foto: Statens strålevern TILSTAND Lave konsentrasjoner av radioaktivitet i fisk Norske kyst og havområder har lave nivåer av menneskeskapt radioaktivitet. Tsjernobyl-ulykken i 1986 har vært hovedkilden til radioaktivt cesium i norske havområder. De laveste nivåene finner vi i Barentshavet. Her ligger nivåene i dag vanligvis ligger under Side 32 / 55 0,2 Bq/kg.

33 Norske kyst og havområder har lave nivåer av menneskeskapt radioaktivitet. Tsjernobyl-ulykken i 1986 har vært hovedkilden til radioaktivt cesium i norske havområder. De laveste nivåene finner vi i Barentshavet. Her ligger nivåene i dag vanligvis ligger under 0,2 Bq/kg. Høyest konsentrasjoner av cesium 137 i Irskesjøen og Østersjøen Konsentrasjonene av cesium 137 i torsk er høyere i Irskesjøen og i Østersjøen enn i norske havområder. Irskesjøen har høye nivåer på grunn av utslipp fra Sellafield anlegget i på vestkysten av Storbritannia, mens Østersjøen har høye nivåer fordi dette området mottok mye radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken. Konsentrasjonen av cesium 137 i torsk i norske og tilstøtende havområder er vist på kartet under. Nivået av cesium 137 i torsk har en nedadgående trend. Cesium 137 har en fysisk halveringstid på 30 år, og nedgangen av cesium 137 i torsk er som forventet. Side 33 / 55

34 Cesium-137 i torsk Medianverdier Bq/kg ferskvekt Barentshavet Finnmark Vestfjorden Kilde: Statens strålevern og Havforskningsinstituttet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Ingen helsefare Radioaktive stoffer i mat kan gi bidrag til stråledoser til mennesker. Det som bestemmer størrelsen på stråledosen er: hvor høy oppkonsentreringen av det radioaktive stoffet i den marine organismen har vært hvor mye sjømat man spiser hvilken måte sjømaten tilberedes på hvilken stråletype det radioaktive stoffet sender ut hvilken halveringstid det radioaktive stoffet har Stråledosen for et menneske som spiser vanlige mengder fisk og annen sjømat i Norge er anslått å være omtrent 0,2 msv per år. Det meste kommer fra naturlig forekommende radioaktive stoffer, som polonium 210. Til sammenligning får gjennomsnittsnordmannen en dose på ca. 5,2 msv fra forskjellige kilder i løpet av et år. PÅVIRKNING Flere kilder til radioaktiv forurensning I de siste tiårene har flere kilder bidratt til menneskeskapt radioaktivitet i det marine miljøet langs norskekysten og i nære havområder. De tre viktigste er: nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet utslipp fra gjenvinningsanlegget for brukt kjernebrensel i Sellafield utstrømming av vann fra Østersjøen som er påvirket av nedfall fra Tsjernobyl ulykken i 1986 I tillegg til menneskeskapt radioaktivitet er det flere naturlige kilder til radioaktivitet i havet. Oljeproduksjon i norske havområder medfører også utslipp av naturlig forekommende radioaktive stoffer via det produserte vannet som følger med oljen, noe som kan bidra til å øke konsentrasjonen av naturlig radioaktivitet i havet. TILTAK Side 34 / 55

35 Reduserte utslipp av radioaktive stoffer til havet Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslipp av cesium 137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980 tallet. Stråledoser til mennesker kan begrenses ved å innføre grenseverdier for radioaktivitet i matvarer. Norske myndigheter har en grenseverdi på 600 Bq/kg cesium 137 i sjømat som selges i butikk. Nivåene i sjømat ligger imidlertid langt under denne grensen. Norge har forpliktet seg til OSPAR konvensjonen, som har som mål at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivå av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen Radioaktivitet i sjøvann Publisert av Statens strålevern Radioaktivitet i sjøvann overvåkes langs norskekysten og på Hopen, Bjørnøya, Jan Mayen, Svalbard og i nære havområder som Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Nivåene av menneskeskapte radioaktive stoffer i disse havområdene er lave. Prøvetaking av sjøvann. Foto: Statens strålevern TILSTAND Lave konsentrasjoner av radioaktivitet i sjøvann Hvert år samler Strålevernet og Havforskningsinstituttet inn vannprøver i våre nære havområder. De siste resultatene fra målingene av cesium 137 og technetium 99 i sjøvann fra norske havområder er vist i kartene under. Generelt sett ser cesium 137 konsentrasjonene ut til å avta langsomt i norske havområder. Konsentrasjonene er høyest ved Kattegat fordi Østersjøen, som mottok betydelige mengder cesium 137 fra Tsjernobyl-ulykken, munner ut her. Side 35 / 55

36 De høyeste konsentrasjonene av radioaktive stoffer finnes vanligvis i kystområdene, siden utslipp både fra Sellafield og utstrømming av cesium 137 holdig vann fra Østersjøen hovedsakelig transporteres nordover i den norske kyststrømmen. Utslipp fra Sellafield Demo og Version nivåer av - technetium 99 ExpertPDF Software i norske havområder Components Siden 1997 har Strålevernet gjennomført månedlige technetium 99 analyser av sjøvann fra Hillesøy i Troms. Årlige middelverdier for technetium 99 i sjøvann og utslipp av technetium 99 fra Sellafield er vist i figuren under. Utslippet av technetium 99 fra Sellafield til Irskesjøen økte betydelig i 1994, og stoffet ble transportert med havstrømmer til norske farvann. De økte utslippene førte til en økning i årlig konsentrasjon av technetium 99 i sjøvann ved Hillesøy i 1998 og Fra har utslippene fra Sellafield blitt redusert, og de senere årene er det observert lavere technetium 99 konsentrasjoner ved Hillesøy. Side 36 / 55

37 Utslipp av technetium 99 fra Sellafield og verdier i sjøvann fra Hillesøy Bq/m3 200 TBq Technetium 99 i sjøvann ved Hillesøy Utslipp av technetium-99 fra Sellafield Kilde: Statens strålevern Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Ingen helsefare I sjøvann langs norskekysten er det er lave nivåer av menneskeskapt radioaktivitet, men naturlige radioaktive stoffer kan bidra noe mer. Vi kan få stråledoser fra radioaktive stoffer som finnes i havet når vi spiser fisk og annen sjømat. Størrelsen på stråledosen avhenger blant annet av type nuklide samt hvor stor akkumuleringen av det radioaktive stoffet har vært i fisk og annen sjømat, og hvor store mengder som spises. PÅVIRKNING Tre hovedkilder til radioaktiv forurensning I dag er det tre hovedkilder til menneskeskapt radioaktivitet i norske havområder: atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel (Sellafield og La Hague) Tsjernobyl ulykken, med blant annet utstrømming av forurenset vann fra Østersjøen TILTAK Reduserte utslipp av radioaktive stoffer til havet Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslipp av cesium 137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980 tallet, og utslippet av technetium 99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99. Norge har forpliktet seg til OSPAR konvensjonen, som har som mål at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivå av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen Side 37 / 55

38 5.3. Radioaktivitet i tang Publisert av Statens strålevern Målinger av tang langs norskekysten viser et relativt høyt opptak av technetium 99. Hovedkilden til dette radioaktive stoffet er utslipp fra Sellafield anlegget til Irskesjøen. Konsentrasjonen av technetium 99 i tang langs norskekysten har gått ned etter at Sellafield reduserte utslippene. Blæretang i fjæra. Foto: Statens strålevern TILSTAND Tang påvirkes av utslipp fra Sellafield Det samles regelmessig inn prøver for å måle konsentrasjoner av radioaktivitet i tang langs hele norskekysten. Statens strålevern og Institutt for energiteknikk har ansvaret for måleprogrammet. Månedlige technetium 99 analyser av blæretang fra Hillesøy i Troms og Utsira i Rogaland har blitt gjennomført siden midten av 1990 tallet. Årlige middelverdier for technetium 99 i blæretang er vist i figurene under sammen med utslippene av technetium 99 fra Sellafield. Det tar rundt tre år fra utslippene i Sellafield skjer til vi ser dette på konsentrasjonene langs norskekysten. Økte utslipp i 1994 og 1995 fra Sellafield førte til en økning i konsentrasjonen av technetium 99 i blæretang som ble samlet inn ved Utsira i Noe senere så vi en tilsvarende økning ved Hillesøy. En ny, mindre økning i technetium 99 konsentrasjonen i blæretang ble registrert i 2005 ved Utsira. Dette skyldes at utslippene fra Sellafield i 2001 og 2002 var noe høyere enn de tre foregående årene. Fra 2006 har nivåene av technetium 99 i blæretang ved Utsira og Hillesøy sunket. Dette skyldes reduserte utslipp fra Sellafield. Side 38 / 55

39 Technetium 99 i blæretang og utslipp fra Sellafield Konsentrasjon i blæretang målt ved Hillesøy og Utsira Bq/kg tørrvekt Utslipp fra Sellafield (TBq) Technetium 99 i blæretang ved Hillesøy Technetium 99 i blæretang ved Utsira Utslipp av technetium-99 fra Sellafield Kilde: Statens strålevern og Institutt for energiteknikk Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Ingen helsemessig fare Den helsemessige betydningen av nivåene av technetium 99 i tang langs norskekysten anses som veldig liten, både på grunn av lave nivåer av radioaktivitet, og at få mennesker spiser tang. PÅVIRKNING Tre hovedkilder til radioaktiv forurensning Det finnes i dag tre hovedkilder til menneskeskapt radioaktivitet i det norske marine miljø: atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel (Sellafield og La Hague) Tsjernobyl ulykken, med blant annet utstrømming av forurenset vann fra Østersjøen TILTAK Reduserte utslipp av radioaktive stoffer til havet Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslipp av cesium 137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980 tallet, og utslippet av technetium 99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99. Konsentrasjonene av technetium 99 i tang langs norskekysten har blitt redusert som følge av denne renseteknikken. Norge har forpliktet seg til OSPAR konvensjonen, som har som mål at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivå av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen Side 39 / 55

40 5.4. Radioaktivitet i skalldyr Publisert av Statens strålevern Nivåene av radioaktiv forurensning i skalldyr langs norskekysten er generelt lave, og ikke forbundet med noen helsefare. Blåskjell: Foto: istockphoto TILSTAND Lave konsentrasjoner av radioaktiv forurensning i skalldyr Skalldyr i norske kyst og havområder er utsatt for noe radioaktiv forurensning, hovedsakelig cesium 137 og technetium 99. Konsentrasjonene av cesium 137 og technetium 99 i skjell, snegler, reker og krabber er lave og ligger vanligvis på under 1 Bq/kg. Konsentrasjonene av technetium 99 i hummer er som regel noe høyere enn i andre skalldyr, men nivåene er likevel lave og vanligvis godt under 30 Bq/kg. Side 40 / 55

41 Technetium 99 i hummer fra Værlandet, Sogn og Fjordane Bq/kg ferskvekt Kilde: Statens strålevern Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) KONSEKVENSER Ingen helsefare forbundet med å spise skalldyr Undersøkelser av skjell, snegler, krabber, reker og hummer viser lave konsentrasjoner av cesium 137 og technetium 99, og det er ingen helsefare forbundet med å spise skalldyr fra norske kystområder med hensyn til radioaktiv forurensning. Stråledosen for en nordmann som spiser vanlige mengder sjømat er anslått å være i gjennomsnitt omtrent 0,2 msv per år, hvor det meste kommer fra naturlig forekommende radioaktive stoffer, som polonium 210. Til sammenligning får gjennomsnittsnordmannen en dose på ca. 5,2 msv fra forskjellige kilder i løpet av et år. PÅVIRKNING Tre hovedkilder til radioaktiv forurensning Det er tre hovedkilder til menneskeskapt radioaktivitet i norske kyst og havområder: atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950 og 1960 tallet utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel (Sellafield og La Hague) Tsjernobyl ulykken, med blant annet utstrømming av forurenset vann fra Østersjøen I tillegg medfører oljeproduksjon i Nordsjøen også utslipp av naturlig forekommende radioaktive stoffer via det produserte vannet som følger med oljen. TILTAK Reduserte utslipp av radioaktive stoffer til havet Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Stråledoser til mennesker kan begrenses ved å innføre grenseverdier for radioaktivitet i matvarer. Norske myndigheter har en grenseverdi på 600 Bq/kg cesium 137 i sjømat som selges i butikk. Nivåene i sjømat ligger imidlertid langt under denne grensen. Side 41 / 55

42 Utslipp av cesium-137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980-tallet, og utslippet av technetium-99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99. Konsentrasjonene av technetium-99 i blant annet hummer langs norskekysten har blitt redusert som følge av denne renseteknikken. Norge har forpliktet seg til OSPAR konvensjonen, som har som mål at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivå av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen Radioaktivitet fra olje og gass Publisert av Statens strålevern Olje og gassproduksjon er en viktig kilde til utslipp av radioaktive stoffer i norske havområder. Målet er at utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer fra olje og gassproduksjonen skal reduseres. Nivåene skal være nær det naturlige bakgrunnsnivået innen Olje- og gassproduksjon gir utslipp av lavradioaktivt vann. Foto: Tom Jervis, Wikimedia Commons (CC BY 2.0) TILSTAND Utslipp av radioaktive stoffer fra olje og gass Olje og gassproduksjon er en kilde til utslipp av radioaktive stoffer i norske havområder. Når vi utvinner olje og gass følger det med vann som inneholder radioaktive stoffer. Dette vannet kalles produsert vann, og inneholder forhøyede nivåer av de naturlig forekommende radioaktive stoffene radium-226, radium-228 og bly Side 42 / 55

43 Målinger som er utført av produsert vann i Norge, viser konsentrasjoner av radium 226 og radium 228 som er ca ganger høyere enn det vi finner i sjøvann. I 2013 ble det totalt sluppet ut 127 millioner kubikkmeter produsert vann til havet fra norsk olje og gassindustri i Nordsjøen og Norskehavet. Utslipp av radioaktive stoffer fra norsk olje- og gassindustri Utslipp fra olje. og gassindustri (GBq) Produsert vann i offshore (Millioner m3) Ra-226 Ra-228 Utslipp av produsert vann Kilde: Statens strålevern, OSPAR og Norsk Olje og Gass Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TILTAK Reduksjon av utslippene innen 2020 Målet er at utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer fra olje og gassproduksjonen skal reduseres. Fra 2005 forpliktet Norge seg til å rapportere slike utslipp til OSPAR-konvensjonen (konvensjon om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhavet). Målsetningene i OSPAR er at utslippene av naturlig forekommende radioaktive stoffer skal reduseres gradvis slik at konsentrasjonen av stoffene i miljøet er nær bakgrunnsnivå innen Utslippene av produsert vann skal håndteres i henhold til forskrift om forurensningslovens anvendelse på radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall. For fast avfall i form av lavradioaktive avleiringer fra oljeproduksjon kommer også avfallsforskriften kap. 16 om radioaktivt avfall til anvendelse. Side 43 / 55

44 6. Radioaktive stoffer i luft Publisert av Statens strålevern For å overvåke radioaktive stoffer i lufta har Statens strålevern fem luftfilterstasjoner og et landsdekkende nettverk av 33 automatiske målestasjoner. Overvåkingen gjør det mulig å måle radioaktivitet i lufta kontinuerlig og i forbindelse med uhell og ulykker. For å overvåke radioaktive stoffer i lufta har Statens strålevern fem luftfilterstasjoner og et landsdekkende nettverk av automatiske målestasjoner. Bildet viser en av luftfilterstasjonene. Foto: Statens strålevern TILSTAND Fortsatt rester av radioaktivitet etter Tsjernobyl Statens strålevern har fem luftfilterstasjoner. Tre er plassert i nord (Svanhovd, Viksjøfjell og Skibotn i Finnmark) og og to i sør (Stavanger i Rogaland og Østerås i Akershus). Måleresultater viser at konsentrasjonen av cesium 137 i luft ved de tre nordlige stasjonene er lavere enn konsentrasjonene ved stasjonene som er plassert i sør. Dette skyldes at det generelt er mer igjen av nedfallet etter Tsjernobyl ulykken i sør enn i nord. Stasjonene er viktige for å kartlegge radioaktivitet i luft og for å vurdere størrelse og sammensetning av utslipp ved uhell og ulykker. Tilsvarende stasjoner finnes i hele Europa og samarbeid mellom landene gjør det mulig å spore eventuelle utslipp av radioaktive stoffer. KONSEKVENSER Side 44 / 55

45 Ingen helserisiko I enkelte tilfeller blir det registrert verdier som ligger over det som regnes som normalt. Årsaken er med stor sannsynlighet cesium 137 som stammer fra Tsjernobyl nedfall som er virvlet opp igjen. De verdiene som er målt er ikke så høye at det innebærer noen helserisiko. PÅVIRKNING Utslipp fra Tsjernobyl-ulykken I april 1986 brøt det ut brann i et kjernekraftverk i Tsjernobyl i nåværende Ukraina. Radioaktivt materiale ble spredt over store deler av Europa. På grunn av vindretningen ble Skandinavia hardt rammet. I Norge var det fjellstrøkene i Sør Norge, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland som fikk størst radioaktivt nedfall etter ulykken. Les mer om Tsjernobyl-ulykken TILTAK Kontinuerlig måling av radioaktivitet i lufta Statens strålevern har ansvaret for fem luftfilterstasjoner og et landsdekkende nettverk av 33 automatiske målestasjoner. De automatiske målestasjonene måler kontinuerlig radioaktiviteten i omgivelsene. Data rapporteres til Strålevernet en gang i timen. Hvis høye verdier måles blir vaktpersonell hos Strålevernet varslet via sms. Behov for eventuelle tiltak blir deretter vurdert. Nettverket ble etablert i årene etter Tsjernobyl ulykken, og ble oppgradert til et nytt og moderne nettverk i 2006/2007. Se daglige on line målinger flere steder i Norge på radnett Side 45 / 55

46 7. Radioaktivitet i utmarksbeitende husdyr Publisert av Statens strålevern Tsjernobyl ulykken våren 1986 fikk betydelige konsekvenser for Norge, siden fjellområdene som ble rammet i stor grad brukes som utmarksbeite for småfe og storfe. I tillegg er det tamreindrift i flere fjellområder. Det er fortsatt behov for nedfôring av sauer i en del kommuner. Foto: Marie Lier, Miljødirektoratet TILSTAND Fortsatt spor etter Tsjernobyl-ulykken Den første høsten etter Tsjernobyl ulykken i 1986 måtte sauer i 117 kommuner nedfôres før slakting. I tillegg ble det innført forbudssoner i 35 kommuner. Kjøtt fra sauer ble ikke godkjent som mat for mennesker. Antallet sauer på nedfôring gikk ned i 1987, men gikk opp igjen i Årsaken var først og fremst at 1988 var et godt soppår, og at ekstra mange dyr ble forurenset på grunn av høye konsentrasjoner av radioaktivt cesium i sopp. For å redusere de høye konsentrasjonene ble saltslikkestein tilsatt berlinerblått (som binder cesium) tatt i bruk i beiteområdene i Dette førte til at antall sauer som måtte nedfôres ble redusert fra i 1988 til i Etter 1989 har antallet sauer på nedfôring har gått ned, men det har vært store svingninger fra år til år. Siden 2007 har imidlertid antallet hvert år ligget på under sauer. Side 46 / 55

47 Antall sauer på nedforing i Norge Tustentall Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Nedfôring av småfe i 31 kommuner i 2014 I 2014 var det nedfôring av småfe i hele eller deler av 31 kommuner i fylkene Hedmark, Oppland, Buskerud, Sogn og Fjordane, Nord Trøndelag og Nordland. Det er en god del mer enn i 2013, da bare 20 kommuner var berørt. Både i 2013 og i 2012 var det uvanlig lave radioaktive nivåer i sau, og få dyr på nedforing. Gode soppforekomster i fjellet; særlig i Valdres, Gudbrandsdalen og enkelte områder i Hedmark, var hovedårsaken til at det stedvis var høye nivåer av radioaktivt cesium i småfe i Det var lang nedfôringstid flere steder i Oppland og Hedmark. Lengden på nedforingstiden varierte fra 1 8 uker, med store lokale variasjoner og store forskjeller i de enkelte besetningene. I Buskerud og Nord Trøndelag var det lite forandring fra 2013 til 2014 i antall besetninger på nedforing, mens det var færre besetninger i Nordland og noen flere besetninger i Sogn og Fjordane som måtte nedfôres. Følgende fylker hadde ingen nedfôring i 2014: Østfold, Akershus, Oslo, Vestfold, Telemark, Aust Agder, Vest Agder, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør Trøndelag, Troms og Finnmark. Den langsiktige utviklingen viser at det mange steder trolig vil være behov for nedforing i flere år framover. Side 47 / 55

48 Mengden radioaktivt cesium i dyrene kan variere fra år til år Mengden radioaktivt cesium dyrene får i seg avhenger av konsentrasjonene i de beitevekstene de spiser, og kan variere fra år til år. Sopp tar opp mer radioaktivt cesium enn planter, og dyr som spiser sopp får i seg denne forurensningen. Gode soppår resulterer derfor i høyere radioaktivitetsnivåer i dyr på utmarksbeite enn dårlige soppår. Les mer om radioaktivitet i sopp KONSEKVENSER Fortsatt cesium 137 i kjøtt og melk Snart 30 år etter Tsjernobyl ulykken er det fortsatt behov for tiltak for å redusere innholdet av radioaktiv forurensning i kjøtt og melk. Spiser vi forurensede matvarer, får hele kroppen stråledoser. PÅVIRKNING Radioaktiv forurensning fra Tsjernobyl-ulykken I april 1986 eksploderte en av reaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl i nåværende Ukraina. Radioaktiv forurensning ble spredt utover store deler av Europa. På grunn av vindretningen da ulykken skjedde, ble Norden hardt rammet. I Norge var det fjellstrøkene i Sør Norge, Nord Trøndelag og sørlige deler av Nordland som fikk størst nedfall av radioaktiv forurensning etter ulykken. Side 48 / 55

49 Les mer om Tsjernobyl-ulykken TILTAK Radioaktivitetsmålinger og nedfôring I forbindelse med slaktesesongen om høsten blir det hvert år gjennomført radioaktivitetsmålinger på småfe som har beitet i områder som ble berørt av Tsjernobyl ulykken for å sikre at nivåene ligger under de fastsatte grenseverdiene for radioaktivt cesium. På bakgrunn av slike målinger blir landet delt inn i frisoner og tiltakssoner. Frisoner er områder der det ikke er nødvendig med restriksjoner eller tiltak før dyrene kan sendes til slakting. Tiltakssoner er områder hvor det er nødvendig med tiltak som nedfôring før kjøttet kan godkjennes som mat for mennesker. Dersom dyrene inneholder nivåer av ceisum 137 over fastsatte grenseverdier, blir slakting utsatt til nivåene er redusert til under fastsatte grenser. Dette gjøres ved å ta dyrene ned fra beite og gi dem fôr med lite eller ingen radioaktiv forurensning. Dette kalles nedfôring. Noen steder blir kraftfôr og saltslikkesteiner tilsatt berlinerblått, et stoff som binder radioaktivt cesium og hindrer opptak i tarmen. Grenseverdier for radioaktivt cesium i Norge Tamrein, vilt og vill ferskvannsfisk: 3000 Bq/kg Melk og barnemat: 370 Bq/kg Andre matvarer (inkludert honning, sopp og bær): 600 Bq/kg Nedfôring Demo Version > - ExpertPDF Software Components Husdyr som beiter i utmark kan ta opp radioaktivt cesium i kroppen gjennom forurensede beitevekster. Dette kan føre til forurensning av kjøtt og melk. Innholdet av radioaktivt cesium kan reduseres ved å ta dyrene ned fra beite og gi dem rent fôr (nedfôring). Side 49 / 55

50 8. Radioaktivitet hos reindriftsutøvere Publisert av Statens strålevern Siden 1965 har norske strålevernmyndigheter målt radioaktivt cesium i reindriftsutøvere. Målinger ble satt i gang i Kautokeino som en følge av atmosfæriske prøvesprengninger av kjernevåpen på 1950 og 1960 tallet. Etter Tsjernobyl ulykken i 1986 har det også blitt foretatt jevnlige målinger av reindriftsutøvere fra de hardest rammede områdene i Midt Norge. Måling av kroppens innhold av cesium 137 i Kautokeino i Foto: Statens strålevern TILSTAND Fortsatt radioaktiv forurensning i reindriftsutøvere Tsjernobyl nedfallet var vesentlig større enn nedfallet fra de atmosfæriske prøvesprengningene, og rammet Midt og Sør Norge hardest. Gjennomsnittsnivåene hos reindriftsutøverne i det sørsamiske området har likevel ikke vært høyere enn hos reindriftsutøverne i Kautokeino på 1960 tallet. Dette skyldes utstrakt bruk av forskjellige tiltak i de sørsamiske reindriftsutøvernes dagligliv. Figuren under viser gjennomsnittlige konsentrasjoner av radioaktivt cesium i reindriftsutøvere fra forskjellige landsdeler. Snåsaregionen fikk betydelig mer nedfall fra Tsjernobyl enn Røros regionen, men tiltakene mot forurensningen har gjort at forskjellen i de observerte nivåene i reindriftsutøvere ikke var så store de første årene. Side 50 / 55

51 Average concentration of cesium-137 in reindeer herders Bq/kg Kautokeino region Røros region Snåsa region Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I Kautokeino var det høyest konsentrasjoner i 1965 I Kautokeino ble de høyeste konsentrasjonene målt i Tilsvarende målinger fra Sverige (der de startet målingene noen år tidligere) viser at 1965 var året med høyest konsentrasjoner også der. Siden har konsentrasjonene gått jevnt nedover, med unntak av en økning etter Tsjernobyl ulykken i I hele perioden etter ulykken har imidlertid konsentrasjonene av cesium 137 i reindriftsutøvere fra Kautokeino vært mye lavere enn i Midt Norge. Målinger i Midt Norge etter Tsjernobyl ulykken Målingene i Midt Norge ble satt i gang i De høyeste konsentrasjonene av cesium 137 ble målt i Den høyeste måleverdien var 3500 Bq/kg, noe som tilsvarer en stråledose på ca. 8,5 msv/år. De observerte verdiene er svært påvirket av omfanget av tiltakene som ble gjennomført. Fram til midten av 1990 tallet var det en jevn nedgang i de mest forurensede områdene (Snåsaregionen). Lite endring i radioaktivt cesium i reindriftsutøvere i Midt Norge Undersøkelsene av radioaktivt cesium i reindriftsutøverne i Snåsa regionen det siste tiåret tyder på liten nedgang i konsentrasjonene. Dette antar vi skyldes at færre personer bruker mottiltak nå enn tidligere, siden konsentrasjonene i reinkjøtt i de fleste reinbeitedistrikter er under tiltaksgrensen for omsetning (3000 Bq/kg). Konsentrasjonene i reinkjøttet i Snåsa regionen har endret seg relativt lite siden slutten av 1990 tallet. I Kautokeino og Rørosregionen går verdiene i reindriftsutøverne jevnere nedover, i takt med reduksjonen i forurensningen i reinsdyrene. KONSEKVENSER Ingen påvisbar økning i kreftforekomst De stråledosene reindriftsutøvere har blitt utsatt for er ikke så store at det kan forventes noen påvisbare helseeffekter, som økning i kreftforekomst. I en studie av kreftforekomst i den nordsamiske befolkningen i Norge etter nedfallet på 1950 og 1960 tallet ble det ikke funnet overhyppighet av noen kreftformer. Tvert i mot hadde den samiske befolkningen betydelig lavere krefthyppighet enn den øvrige befolkningen. Dette skyldes sannsynligvis samenes livsstil og kosthold. Disse funnene er i samsvar med tilsvarende studier i Sverige og Finland. Side 51 / 55

52 En del sørsamiske reindriftsutøvere har fått større stråledoser enn de nordsamiske, siden sørsamene i tillegg til nedfall fra prøvesprengningsperioden også ble utsatt for betydelig radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl ulykken. En studie av kreftforekomst i Sverige tyder på at det er noe høyere kreftforekomst i områder med høyest nedfall etter Tsjernobylulykken. En svakhet ved den svenske undersøkelsen er at det ikke skilles mellom befolkningsgrupper, og vi vet at kostholdet påvirker stråledosen mer enn mengden nedfall. Selv om vi ikke har sett noen påvisbar økning i kreftforekomst, har Tsjernobyl ulykken medført store konsekvenser for reindriftsutøvelsen og samisk kultur og levesett, noe som må tas på alvor. TILTAK Tiltaksgrenser for radioaktivt cesium, kostholdsråd, nedfôring Etter Tsjernobyl ulykken ble det fastsatt tiltaksgrenser for radioaktivt cesium i matvarer. Dersom nivåene av radioaktivt cesium i matvarer overstiger disse grensene skal matvarene ikke omsettes. Gjeldende grenser for radioaktivt cesium i Norge: Reinsdyrkjøtt, vilt og ferskvannsfisk: Melk og barnemat: Andre matvarer: 3000 Bq/kg 370 Bq/kg 600 Bq/kg Myndighetene anbefaler at tilleggsdoser fra radioaktivt nedfall ikke overstiger 1 msv/år. Dette tilsvarer et årlig inntak på ca Bq av radioaktivt cesium. Tiltak mot radioaktiv forurensning i sørsamiske områder Etter Tsjernobyl ulykken ble det satt i verk omfattende tiltak mot forurensningen i de sørsamiske områdene. Viktige tiltak er: slakting av rein om høsten i stedet for vinteren nedfôring av dyr ved å gi dem rent fôr noen uker før slakting valg av matrein med lavt innhold av cesium-137 kostholdsråd Mange reindriftsutøvere la om tradisjonelle levemåter på grunn av den radioaktive forurensningen etter Tsjernobyl ulykken. Uten disse tiltakene ville de blitt utsatt for opptil 10 ganger høyere stråledoser de første årene etter ulykken. Side 52 / 55

53 9. Radioaktivt avfall Publisert av Statens strålevern Radioaktivt avfall kan oppstå i industrien, i forbindelse med gruvevirksomhet, olje og gassvirksomhet, i forskningsinstitusjoner og på sykehus. Avfallet skal behandles på en slik måte at minst mulig radioaktive stoffer havner i naturen. Radioaktivt avfall. Foto: Statens strålevern TILSTAND Radioaktivt avfall oppstår flere steder Det finnes både menneskeskapte og naturlige radioaktive stoffer, og håndtering av disse kan føre til at radioaktivt avfall oppstår. Radioaktivt avfall fra sykehus, forskningsinstitusjoner og industri Bruk av radioaktive stoffer ved sykehus og forskningsinstitusjoner kan generere radioaktivt avfall. Hvor store mengder det er snakk om avhenger av hva slags forskning som utføres, og hvor mange pasienter som undersøkes og behandles ved sykehusene. Også industrien kan generere radioaktivt avfall. Både treforedlingsindustrien, gruvevirksomhet og utgraving av bergmasser som alunskifer kan bidra til radioaktivt avfall. Radioaktivt avfall fra olje- og gassvirksomhet Radioaktivt avfall oppstår også i forbindelse med olje og gassvirksomhet. Radioaktive stoffer som finnes naturlig i reservoarene oppkonsentreres og avsettes på produksjonsutstyr i form av avleiringer. Sand og andre partikler fra reservoarene, som kan inneholde radioaktive stoffer, samler seg også i tanker og annet produksjonsutstyr. En del av de radioaktive stoffene som følger med opp fra reservoarene vil være oppløst i det produserte vannet. De vil enten bli injisert tilbake i reservoaret eller bli sluppet ut i sjøen. Radioaktivt avfall som samler seg i tanker og avsettes på eller i produksjonsutstyr samles sammen og sendes til land, der det blir håndtert og deponert. Radioaktive utslipp fra forskningsreaktorer Side 53 / 55

54 Institutt for energiteknikk (IFE) driver to forskningsreaktorer, for blant annet forskning innen fast-stoff fysikk, materialvitenskap og reaktorsikkerhet. IFE forsyner også norske sykehus med radioaktive legemidler, og driver et nasjonalt avfallsanlegg for radioaktivt avfall. Driften av reaktorene og behandling av det radioaktive avfallet fører til radioaktive utslipp. Utslippene fra reaktorene går til luft og elver i nærheten av reaktorene, og inneholder små mengder radioaktive stoffer. Statens strålevern fører tilsyn med de radioaktive utslippene og IFE rapporterer årlig sine utslipp til Strålevernet. Utslipp i henhold til utslippstillatelsen fra Strålevernet vil ikke være skadelige for mennesker eller miljø. KONSEKVENSER Radioaktive stoffer som havner i naturen kan skade helse og miljø Hvis radioaktive stoffer med lang levetid havner i naturen, kan de gi stråledoser til mennesker, dyr og planter. Stoffer i miljøet kan tas opp i planter. Hvis mennesker eller dyr spiser plantene, for eksempel bær og sopp, kommer de radioaktive stoffene inn i kroppen og kan føre til helseskade. Radioaktive stoffer som kommer i havet kan havne i fisk, skalldyr og planter i sjøen. Når radioaktivt avfall leveres til avfallsanlegg som har utstyr og tillatelse til å ta det i mot, skal det bli behandlet på en slik måte at minst mulig radioaktive stoffer havner i naturen. Noe radioaktivt avfall går til forbrenning. Da blir ikke de radioaktive stoffene borte, men havner i asken. Noe slippes ut med røyken fra forbrenningsanlegget. Det er strenge begrensninger på hvor mye det er tillatt å slippe ut i lufta, og røyken kan filtreres for å hindre radioaktive utslipp. Asken må behandles som radioaktivt avfall, hvis konsentrasjonen av radioaktivitet er over grenseverdiene i forskrift om radioaktiv forurensning og avfall. Radioaktivt avfall med lang levetid kan bli lagt i tønner eller kasser og støpt inn i et egnet deponi, for eksempel i utgravde rom inne i fjell. Der skal avfallet kunne stå i lang tid. Et deponi skal være laget slik at naturen på utsiden ikke blir forurenset av radioaktive stoffer. TILTAK Regelverk, kontroll, tilsyn og informasjon Radioaktivt avfall skal håndteres på forsvarlig vis. Regelverk, kontroller, tilsyn og informasjon brukes i arbeidet for å sikre forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall. Regelverk Forurensningsregelverket gjelder for radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall på samme måte som for annen forurensning og annet avfall. Det stilles ulike krav til tillatelse for håndtering av avfall i forskrift om radioaktiv forurensning og avfall. I vedlegg 1 finnes det tabeller med grenseverdier for hva som regnes som radioaktivt avfall og hva som er deponeringspliktig avfall. Vedlegg 2 angir grenser for utslipp som alltid må ha tillatelse, også utslipp under grenseverdiene kan tenkes å måtte ha tillatelse. Avfallsforskriften kapittel 16 omhandler radioaktivt avfall. Der står reglene for hvordan bedrifter skal håndtere slikt avfall. Radioaktivt avfall skal deklareres på samme måte som farlig avfall. Tillatelse Alle virksomheter som slipper ut radioaktive stoffer over grenseverdiene skal ha tillatelse fra Statens strålevern. Den som håndterer deponeringspliktig radioaktivt avfall skal ha tillatelse fra Statens strålevern. Den som har tillatelse fra Miljødirektoratet til å håndtere farlig avfall, kan håndtere radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig og som samtidig er farlig avfall. Hvis en virksomhet ikke har tillatelse fra Miljødirektoratet, men skal håndtere radioaktivt avfall, må den ha tillatelse fra Statens strålevern. Kravet om tillatelse gjelder likevel ikke hvis virksomheten har tillatelse til å håndtere radioaktivt avfall fra egen virksomhet etter forurensningsloven Side 54 / 55

55 Kontroll og tilsyn Statens strålevern fører tilsyn og kontroll med virksomheter som håndterer radioaktivt avfall. Dette skjer blant annet ved gjennomgang av årsrapporter fra virksomhetene og tilsyn hos foretakene. Innsamling av røykvarslere Kasserte ioniske røykvarslere samles inn sammen med annet elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall). De ioniske røykvarslerne sorteres ut fra de optiske røykvarslerne på behandlingsanleggene, og leveres til Institutt for energiteknikk (IFE) for videre behandling og deponering. Side 55 / 55