Frigjøring og utvikling i den tredje verden. Den tredje verden. Frigjøring og utvikling i den tredje verden

Transkript

1 Frigjøring og utvikling i den tredje verden Den tredje verden Frigjøring og utvikling i den tredje verden 1

2 Etter den andre verdenskrigen mistet stormaktene sitt grep om de gamle koloniene. En etter en rev de seg løs og dannet egne, frie og selvstendige stater. Avkoloniseringen ga rom for demokratisering og økonomisk utvikling i Afrika og Asia, og selv om Kina og landene i Latin-Amerika allerede var selvstendige stater har de en rekke likheter med tidligere kolonier, så det gir pent mening å også se på dem når vi snakker om den tredje verden. Konflikter i midtøsten fikk mer oppmerksomhet fra verdenssamfunnet, og utviklingslandene ble gitt plass i verdensbildet. Den kalde krigen der det ikke var kald krig er hvor vår verdenshistorie vil avrundes. Sammendrag Etter den andre verdenskrigen sto kolonimaktene svekket, og Europa var ikke lengre verdens maktsentrum. Krigens forferdelige hendelser og nazismens grusomhet hadde ødelagt europeerne bilde som et opplyst folk med retten til å herske over andre. Ikke nok med det, i 1941 hadde de allierte undertegnet Atlanterhavserklæringen om å bistå hverandre i krigen, der det sto klart at de kjempet for demokratiet og selvstyre i verden. Koloniene som bisto koloniherrene i krigen ville i etterkant at nettopp dette ønsket ble oppfylt. USA og Sovjetunionen oppmuntret til avkolonisering, Sovjet av den grunn at de ville distansere koloniene fra de vestlige, og USA fordi de selv hadde vært en koloni som frigjorde seg, i tillegg til at kolonialismen ga europeerne et fortrinn i verdensøkonomien. FN jobbet også iherdig for frigjøring, og i 1975 var over halvparten av organisasjonens medlemsland nylig blitt selvstendige. I tillegg var frigjøringskamper som følge av urettferdig behandling viktige midler i løsrivelsene. Afrika Allerede i mellomkrigstiden hadde landene i Afrika begynt å protestere mot kolonistyret, men først etter 1945 kom frigjøringsaktiviteten ordentlig igang, mange steder inspirert av Gandhis fredlige aksjoner i India. Eksempel på det er folkebevegelsen i Ghana, som tok landet ut i fullt selvstyre i 1957; det første frie landet sør for Sahara. Marokko og Tunisia ble selvstendige i 1956, men i Algerie tviholdt Frankrike på kolonien med militær makt. Grunnen var at her eide en million rike franskmenn den beste jorda, i tillegg til at det var mye olje og gass i området. Det endte i en blodig krig som drepte én million sivile algeriere, men som resulterte i frigjøring i

3 Også i sør satt rike europeere med mye eiendom der de rådet over gull, diamanter og andre verdier, og kolonimaktene brukte lenge militæret for sikret at de fortsatte å råde over det. Likevel falt koloni etter koloni, som i 1975 da Portugal ga opp krig om Angola og Mosambik, da britene mistet Zimbabwe i 1980 eller når Sør-Afrika glapp Namibia i 1990, for selv om Sør-Afrika selv var afrikansk holdt også den kolonier av den enkle grunn at Sør- Afrika var styrt av et lite, hvitt mindretall. Det var kalt et apartheid-system, altså et system med et brutalt raseskille der ingen andre enn de rike hvite hadde makt. I 1960-årene ble Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), frigjøringsbevegelsen i landet, utsatt for grove handlinger, drap og fengsling, som da Nelson Mandela ble havnet i fengsel på livstid. Utover på 80-tallet støttet flere go flere ungdommer, fagforeninger og kirkesamfunn opp om ANC, og mot slutten av tiåret ble sanksjoner brukt for å isolere apartheidstyret fra verdenshandelen. I 1990 ble Mandela sluttet fri, og fire år senere vant han og ANC overlegent det første demokratiske valget. Den vanskelige selvstendigheten I de første årene med selvstendighet opplevde de fleste nye landene økonomiske vekst, høyere levestandard, flere fikk tilgang til universitet og helsetjenester. Innbyggertallet doblet seg mellom 1960 og Problemet var at utviklingen kom av en kontinuitet innen råvareproduksjonen (kaffe, kakao, bomull etc.), uten at en bygde ut noen andre industrier. Matvareproduksjon og industri var på et lavt nivå, som ble et stort problem når prisnivået på råvarer raste på 70-tallet. Resultat? Dårligere lønn for bønder og mindre penger til utdanning og helse. Dette bandt mange land til u-hjelp, og flere måtte ta opp store lån på de rike landenes betingelser, som igjen ga gjeldsproblemer av dimensjoner når økonomiske nedgangstider preget 80-årene. Med vanskeligheter med å tjene til livets opphold var det jentene som først ble tatt ut av skolen. Et mer ustabilt klima ødela avlinger og skapte komplikasjoner på 70- og 80-tallet, mens utover 90-tallet kom sykdommer som hiv og aids til å ta flere liv enn tiårets kriger på kontinentet. Sykdommene tok mange lærere fra skolene og stoppet bøndene i arbeidet sitt. Også de gamle kolonigrensene vilkårlig tegnet med blyant og linjal i Berlin skapte problemer. De delte noen folkegrupper som burde vært i samme land, og de tvang sammen bitre fiender. Slik ble det vanskelig å bygge opp et eget nasjonalt fellesskap, og flere ganger prøvde en gruppe å løsrive seg og danne et eget land, eller gå løs på en annen gruppe med mål om å rydde dem av veien. Eksempel på førstnevnte er Nigeria 1967, da sør-østdelen av landet brøt ut i selvstendighetens navn, kort etterfulgt av en tre år lang krig og humanitær katastrofe før utbryterne måtte kapitulere. I Rwanda 1994 gikk hutuene til angrep på og drepte opp mot en million tutsier og moderate hutuer for å få makten over jord og politikk, mens Sudan har i stor grad vært i borgerkrig siden selvstendigheten. FN-styrkene sto klare til aksjon i Rwanda, men kunne ikke hindre folkemordet av de grunner at sikkerhetsrådet ikke var samstemte. Olje og andre mineraler skapte også konflikter. Et eksempel er Angola, der selvstendighet i 1975 ble etterfulgt av borgerkrig ut århundret om store forekomster av diamant og olje. Mange steder ble fortjenesten fra denne typen ressurser kastet bort på unødvendig opprustning og ellers rotet vekk gjennom korrupsjon, og noen steder varte konfliktene ekstra lenge på bakgrunn av at internasjonale selskaper støttet en av partene. Et problem for Afrika var at kolonitiden hadde lært opp folket til at de som hadde makten hadde den for alltid, de tjente mye og levde et liv i luksus uten å måtte bry seg om folket. Derfor var det ytterst få statsledere i de nylig frigjorte landene som hadde erfaring 3

4 med aktivt demokrati. Det ga militærkupp, ettpartistater og diktaturer over hele Afrika, før demokratiseringen endelig kom igang når den kalde krigen var over og ingen internasjonalt støttet de diktatoriske styresettene samtidig som egen befolkning la sterkt press på de autoritære lederne. Dette er alle grunner til at fremgangen var betraktelig mindre i Afrika enn i Asia og Latin-Amerika. Når et nytt årtusen tok til var veksten mer positiv, men et nytt klart tilbakeslag fant sted da den største økonomiske krisen siden depresjonen inntraff i Sør-Asia I India hadde kampen for selvstyre pågått siden 1800-tallet, men deres hjelp til britene under den andre verdenskrigen ga dem muligheten til å kreve selvstendighet til gjengjeld. Det de som krevde det fikk var heller en fengselsplass, men i mellomkrigstiden hadde Den indiske nasjonalkongressen blitt etablert som en massebevegelse for frigjøring. 350 millioner indere ble for sterk kost for britene etter en nedslående verdenskrig, men heller ikke blant befolkningen var det enighet. 20% var muslimer, og de fryktet at et fritt India ville skape undertrykkelse fra hinduenes side. Derfor ble 1947 året da India ble selvstendig, og da Øst- og Vest-Pakistan ble opprettet som et land i to deler på hver sin side nord for India. I 1971 brøt øst med vest og erklærte seg som et eget land, Bangladesh. Mahatma Gandhis ikkevoldsfilosofi hadde vært ledende for frigjøringskampen frem til den faktiske frigjøringen fant sted. Da splittet nasjonene seg, krig tok livet av én million, 15 millioner ble fordrevet og han selv ble drept på nyåret, Etter opprettelsen av en egen muslimsk stat var det 10% muslimer igjen i India, men i etterkant har Pakistan og India vært i flere kriger mot hverandre over en uenighet om grenseområdet Kashmir. India, en stormakt med utbredt fattigdom Når India ble selvstendig fikk de en grunnlov som skulle skire like rettigheter til alle, og til tross for mye uro, konflikter og store forskjeller har landet greid å bevare demokratiet, til forskjell fra militærkuppene i Pakistan og Bangladesh. Det var kongresspartiet som fikk makten etter frigjøringen, og de beholdt den til medio 90-tallet. Den største utfordringen vår å dele jord rettferdig, bekjempe fattigdommen og gjøre India til en mektig stormakt. Det ble satset på industri og etterhvert romfart og datateknologi før landet ble et ledende IKT-land med stor kjøpekraft blant en voksende overklasse, men også med millioner på millioner av fattige i slumstrøk vegg i vegg med store kjøpesentre og kontorlokaler. Ved inngangen til vårt århundre levde 600 millioner i dyp fattigdom. Millioner dør av sult hvert år, og i 2010 kunne bare 60% lese og skrive. Kina 7. juli 1937 barket Japan og Kina sammen i den andre kinesisk-japanske krig, og den tok ikke slutt før Japan måtte kapitulere 9. september Krigen hadde vært et viktig punkt i Japans plan om dominans i Asia. Landene hadde egget hverandre opp med mindre 4

5 kamper siden 1931, men først 7. juli 1937 gikk de mot hverandre ved Marco Polo-broen. Etterpå okkuperte Japan flere kinesiske områder, blant annet Shanghai, og 13. desember erobret de den kinesiske hovedstaden Nanjing og gjennomførte på seks uker Nanjingmassakren, der mellom og ble drept. De to partene kjempet alene frem til Japan angrep USAs marinebase Pearl Harbor i 1941, for fra da av var konflikten en del av den andre verdenskrig. I etterkant av krigen sto det en kamp mellom kommunister og nasjonalister om makten i Kina. Kommunistpartiets leder Mao Zedong var av den oppfatning at en kinesisk revolusjon måtte til, der det var bønder og fattige som skulle reise seg slik arbeiderne hadde i Sovjet. Nasjonalistpartiet var støttet av USA, men etter en blodig borgerkrig var det klart at de ikke kunne vinne makten. USA trakk seg ut i 1948, mens partiets ledelse trakk seg unna til Taiwan der de beholdt den internasjonale anerkjennelsen som Kinas regjering mens Mao og kommunistene rykket inn i Beijing i oktober 1948 og sluttførte revolusjonen ved å etablerte Den kinesiske folkerepublikken. Kommunistpartiet, hungersnød og kulturrevolusjon Når kommunistpartiet kom til makten var det veldig lenge siden hele riket hadde vært samlet under ett styre, og det var nok av problemer å ta tak i etter at 20 millioner hadde dødd i krig og revolusjon som hadde lagt landet i ruiner. Millioner var nær ved å sulte, og 25 % kunne hverken lese eller skrive. For å løse sultproblemet og fattigdomsproblemet i ett slag ble en jordreform satt i verk: Eiendom ble overført fra storbønder til fattigfolk, før det etter litt tid ble samlet i kollektiver ledet av staten. Kun kommunistpartiet var tillatt og all motstand var nytteløs. Landet gikk i nært samarbeid med Sovjet om utvikling av industri, kraftverk og militæret, og det ble satset stort på utdanning og helsehjelp samt bedre forhold for kvinner. Resultatene var markante: På 15 år gikk levealderen fra 35 til 55 år, og innbyggertallet nært doblet seg fra revolusjonens slutt til å bikke milliarden i Mao var ikke videre fornøyd med fremgangen ti år etter revolusjonens dager, så for å få fortgang lanserte han «det store spranget fremover» med ideen om å omgjøre Kina fra et landbruksland til en industrinasjon på rekordtid. Planen gikk derimot ikke som ønsket, men når ting først begynte å gå galt turte ikke lederne rundt om i landet å rapportere feilskrittene. Heller ikke når det var tydelig for myndighetene ville noen innrømme det. Kombinert med naturkatastrofer tok den feilslåtte politikken livet av 30 millioner. Mer motgang ble møtt når Kina og Sovjetunionens forhold slo sprekker, for begge hadde et ønske om å være det fremste landet i den kommunistiske verden. Sovjet kuttet bistand og militær hjelp rundt 1960, mens Mao holdt seg litt tilbake etter nederlagene før han i 1966 satte sitt neste storstilte prosjekt i gang, «den store proletariske kulturrevolusjon». Proletariatet - arbeiderne - skulle skape en ny kinesisk kultur. Også dette endte i kaos når millioner av ungdommer, «rødegardistene», skulle studere Maos skrifter og angripe alt som luktet gammelt og borgerlig. Revolusjonen var rettet mot eliten, men også lærere, bedriftsledere og politikere ble beskyldt for å ha sviktet revolusjonens tanker. Mange tok sitt eget liv, ble slått i hjel eller satt til hardt arbeid for å endre seg. Undervisningen stoppet opp mens biblioteker, templer og gammel kunst ble rasert. 5

6 Kapitalisme i det kommunistiske samfunnet Kulturrevolusjonen gikk mot slutten på starten av 1970-tallet, og i 1976 døde Mao. Hans etterfølger, Deng Xiaoping, fikk en rekke av Maos medarbeidere vekk fra sentrale stillinger, og han åpnet det kinesiske samfunnet mer for verden. Markedsøkonomi og privat eiendomsrett til jord ble en realitet i et reformert kommunistisk samfunn mens utenlandske selskaper fikk innpass og tjente bra på 1) å etablere vestlige varemerker i landet, som Coca- Cola og McDonalds, og 2) godt utdannede arbeidere som jobbet lenge for lav lønn. Med andre ord var kommunismen og den sterke politiske statsmakten nå blandet med kapitalisme. I likhet med i Sovjet vokste det i 1980-årene frem motstand som pekte på økte forskjeller og manglende ytringsfrihet. Det endte i et arbeider- og studentopprør som ble hardt nedslått av staten i Veksten var større i Kina enn i noe annet land når århundret tok slutt, og landet var godt på vei til å bli en militær og økonomisk stormakt. Baksiden av medaljen er at forskjellene øker mens stor produksjonsevne skader miljøet. Latin-Amerika I Latin-Amerika hadde de fleste landene blitt selvstendige allerede i løpet av , men Europa og USA beholdt likevel stor innflytelse. Når verdensøkonomien vokste sterkt etter krigen tjente Latin-Amerika godt på økt etterspørsel etter kaffe, bananer og andre varer. Mye regnskog ble hogd for å etablere kvegrancher, og industrivirksomhet ble et nytt satsningsområde. Tollen var høy for å beskytte innenriks verdiskaping, og byene vokste raskt. Spesielt var USAs innflytelse markant gjennom det 20. århundret. Under den kalde krigen var de fleste landene med vesten mot øst, og når interesser sto på spill eller venstreradikale nærmet seg makten i et land var USA raskt inne i bildet. Foruten Statenes innflytelse hadde verdensdelen hatt en lang historie med sterk maktkonsentrasjon hos de rikeste. Etter verdenskrigen var det flere land som gjorde forsøk på å etablere demokrati, men når tilbakegang og sosial uro avløste økonomisk vekst primo 1960 fant militærkupp sted i en rekke land og sørget for at diktatorer satt med makten. Et prakteksempel på USAs videre innblanding er Chile, der en militærjunta (komité av militære ledere) tok makten i 1973 og med støtte fra USA avsatte den valgte presidenten som hadde innført sosiale reformer og nasjonalisert gruvedriften. Juntaen ledet Latin-Amerikas mest brutale terrorvelde gjennom tidene der fagforeninger og partier var no-go. Cuba På Cuba tok en radikal geriljagruppe - ledet an av Fidel Castro - makten i 1959, og i løpet av ett år ble plantasjer og eiendom delt opp og gitt til småbønder mens staten overtok bedrifter tidligere eid av utenlandske selskaper. USA, vesten og i stor grad resten av Latin- Amerika startet en handels- og skipsfartsblokade som Cuba svarte på med å knytte sterkere bånd til Sovjetunionen. Når Castro tok makten rømte flere rike til Florida, men i 1961 gjorde de et mislykket forsøk på å invadere øya via Grisebukta, støttet av USA. Kommunistregimet fortsatte også etter Cubakrisen i Castro hadde makten over partiet, militæret og statsadministrasjonen, og til tross for dårlig økonomi greide Cuba å 6

7 utvikle seg til et land med gratis utdanning og helsetilbud, der levealderen var høy og få nyfødte døde. Etter at deres viktigste økonomiske partner Sovjetunionen falt fikk Cuba visse økonomiske utfordringer i tillegg til de vestens blokade skapte, men de greide seg. Da han trakk seg tilbake i 2008 var Castro den lengst sittende statslederen i verden. Krise og nyliberalisme før sosialismen overtar På 70- og 80-tallet møtte Latin-Amerika den mest alvorlige økonomiske krisen siden mellomkrigstiden. Landene var ikke i stand til å betjene lånene som i stor grad var brukt på våpen eller havnet hos overklassen som satte det i utlandet. Regningen havnet hos folket som arbeidsløshet og dårligere velferd. Vestlige banker og regjeringer krevde privatisering som innsparingstiltak. Misnøyen rundt militærdiktaturene økte, og bønder, arbeidere og flere blant middelklassen krevde demokratisering. Innenfor den katolske kirken fikk de latinamerikanske medlemmene støtte fra hele verden, og i løpet av 1990-årene ble det endelig gjennomført demokratiske valg i nært alle de latin-amerikanske landene, og nyliberalismen dreide statene mot privatisering, mindre statsstyring og lavere skatter. Når en så at virkningen var (som vanlig) større fattigdom ble sosialister valgt med ønske om sterkere kontroll over ressurser, mer statlig aktivitet og mindre bånd til USA. Midtøsten Midtøsten, eller altså landene langs nordkysten av Afrika i tillegg til den arabiske halvøya og landene mellom den og Tyrkia og Iran, var før krigen i all hovedsak kolonier, men etter 1945 ble de selvstendige på rekke og rad. De fleste ble monarkier, noen ble republikker, men uansett var det dårlige vekstvilkår for demokratiet. Nasjonalismen sto derimot sterkt, og det fantes en panarabisk (felles arabisk) drøm om å skape en enhet av arabiske stater. De dannet den arabiske liga i 1945, og var motstandere av opprettelsen av Israel. Den fremste forkjemperen for panarabismen, Gamal Abd al-nasser, var en sterk leder av Egypt på 50-tallet, og han ble godt likt da han kommanderte britene vekk fra og lot landet ta over kontrollen over Suezkanalen. Det endte med at britene, Frankrike og Israel gikk til angrep, men etter press fra USA og FN ga de seg. Religion og politikk For de aller fleste innbyggerne i Midtøsten er religionen en viktig del av livet, og det har satt sitt preg på samfunnet og dets lover. Politisk islam, islamisme, utviklet seg fra årene, en ideologi som tar sikte på å viske ut forskjellene mellom religion og politikk. De mer ytterliggående tilhengerne mener samfunnet skal styres helt etter det tradisjonelle religiøse lovverket sharia. I et slikt Teokrati er det de religiøse lederne og de i toppsjiktet av presteskapet som skal styre samfunnet. Slik ble det i Iran i 1979, da folket sto opp mot et undertrykkende styre som de mente var alt for vestlig-vennlig. 7

8 Viktigheten av olje Frigjøring og utvikling i den tredje verden Den politiske og ikke minst økonomiske utviklingen i Midtøsten var sterkt avhengig av olje- og gassforekomstene i området, først og fremst i Persiabukta. Før krigen hadde verdensdelens salgsandel utgjort bare noen få prosent av verdens oljemarked, men ved år 2000 sto de for 1/3, mens man kjente til at området hadde 2/3 av verdens oljeforekomster. Likevel var Saudi-Arabia allerede i 1950 verdens tredje største produsent av det svarte gullet, og det fikk stor betydning etter hvert som samfunnet ble industrialisert og mekanisert. I tillegg hadde det en effekt i krigssituasjoner, som da Syria og Egypt var i krig med Israel i 1973 og fikk stoppet all eksport av olje til vestlige som støttet israelerne. De fossile energikildene ga store inntekter til høyerestående folk i samfunnet som raskt ble blant verdens rikeste og som styrte landene nærmest som en privat bedrift. Inntektene fra olja gikk til å gjøre Midtøsten til verdens mest militariserte område, og til å bygge ut velferd samt anskaffe «gjestearbeidere» til de hardeste jobbene slik at folket selv ikke trengte gjøre det - med andre ord ble folkeviljen kjøpt for å unngå opptøyer. Spesielt ville stormaktene ha et ord med i laget når det gjaldt oljeressursene, som gjorde Midtøsten til et senter for spill om innflytelse for supermaktene. Et eksempel er krigen mellom Iran og Irak , da USA støttet det diktatorisk styrte Irak for å forhindre spredning av islamismen som nylig hadde etablert seg i Iran, og for å ta ett steg nærmere irakernes olje. Også når Irak tre år etter okkuperte oljerike Kuwait var det for å få tak i naturressurser. Denne gangen gikk FN mot handlingen og ga USA klarsignal til å gå inn militært, med mål om å hindre at Irak fikk kontroll over olja og kunne befeste seg som en stormakt i regionen. USA var også under et prestasjonspress når de etter den kalde krigens slutt var den eneste supermakten i verden. En palestinsk stat, og en jødisk stat Et komplisert konfliktområdet ble etterhvert Israel og Palestina. Helt siden slutten av 1800-tallet hadde jøder vandret til Palestina i tråd med den sionistiske (jødiske) ideen om at Palestina skulle være et eget jødisk land. Denne tanken møtte sterk sympati etter nazistenes grove overgrep mot jødene som folkegruppe. Palestinerne, derimot, var ikke enige og ville ha en egen selvstendig stat fri fra Storbritannia. Britene ga problemet til FN i 1948, som kom frem til en tostatsløsning: Ett Palestina, ett jødisk Israel og Jerusalem som «internasjonal sone», fordi både jøder, kristne og muslimer hadde sterk tilknytning til byen. Problemet som ble stående var derimot at jødene ikke engang utgjorde 1/3 av befolkningen, mens de fikk over halvparten av arealet og FN-anerkjennelse som eget land. Nabolandene godtok det ikke og gikk i 1948 til krig. Israel vant, og styrket med det sin stilling. Palestina var ikke et godkjent eget land, så palestinere måtte flykte. Et nytt fremstøt gjorde Israel i 1967, da de okkuperte Vestbredden, Gaza, Sinaihalvøya og de delene av Jerusalem de enda ikke hadde. Siden har palestinere ført en lang kamp om de okkuperte områdene, og FN har krevd Israels tilbaketrekking. Likevel har de ikke gjort annet enn å etablere israelske bosetninger på palestinsk jord, med andre ord okkupere mer og mer av Palestina, støttet militært av USA mens flere arabiske land gikk inn i samarbeid med Sovjet, som gjorde også denne konflikten til en del i den kalde krigen. Forhandlinger om fred ga ikke resultater, og gikk Egypt og Syria gikk til angrep i oktober 1973, uten nevneverdige forbedringer av situasjonen, i 1978 ble Sinai gitt til Egypt i bytte mot at de anerkjente Israel som stat. 8

9 Palestinerne hadde frem til krigen i 1967 stolt på at de arabiske landene kunne løse situasjonen, men med nederlaget ble det grobunn for en organisasjon som hadde blitt stiftet i 1964 som et samarbeid mellom flere organisasjoner som hverken godtok tostatsløsningen eller staten Israels eksistens. Organisasjonen het Palestine Liberation Organisation, PLO, og gjennomførte i 60- og 70-årene ren rekke aksjoner som av israelske myndigheter ble ansett som terrorisme. Frontene var steile og enighetene langt unna, så når forhandlinger kom igang i starten av 90-årene var det mange kompromisser som måtte inngås før Oslo-avtalen var i boks. PLO innså blant annet at deres blånekt av Israels eksistens ikke ville føre frem, og godtok derfor å få en egen stat med et areal begrenset til Gaza og Vestbredden. Jerusalem og flyktinger skulle bli spørsmålet for senere diskusjoner. Til tross for det gode grunnlaget lagt i Oslo-avtalen overholdt ikke partene enigheten. Jødiske bosetninger på palestinsk jord holdt fram, og utålmodighet og irritasjon ga større oppslutning om Hamas, som førte islamisme og så på militære sjakktrekk som eneste vei til selvstendighet for Palestina. Også i Israel har mer ytterliggående stemmer kommet nær makten i tiden frem mot En ny verdensorden Til tross for økt selvstyre og demokratisering var det vanskelig for mange å få tilgang til verdensmarkedet. I flere av de tidligere koloniene var det råvareproduksjon som var bærebjelken i samfunnet, men med lave priser på nettopp denne klassen varer tjente de dårlig, og en stor del av det de tjente gikk til de private, internasjonale selskapene samtidig som landet hadde lite å si mot de rike vestlige i internasjonal sammenheng, der USA med allierte dominerte viktige og sentrale økonomiske instanser som IMF og Verdensbanken, opprettet etter krigen med mål om å styrke en kapitalistisk økonomi. De fattige landene fikk gjennom FN til konferanser om handel og utvikling, der de krevde en ny økonomisk verdensorden som la til rette for at de selv skulle få en vel inn på utenlandske markeder. De kritiserte de rikes subsidiering av egen næring og deres høye tollmurer som hindret utenlandsk handel tilgang til innenriksmarkedet. I 1970-årene så ting lyst ut med en rekke konferanser med sikte på å legge om systemet, men i det neste tiåret fulgte nye og mer liberale statsledere som så på mindre statlig styring som en viktigere verdi enn rettferdig fordeling. Dette gjorde det vanskeligere å få til utvikling og vekst i flere fattige land, og med høye lån kombinert med økonomiske nedgangstider fikk flere land lån høyere enn bistanden de mottok. Rådene fra IMF og Verdensbanken var privatisering og lavere toll, men slik strukturtilpasning ga kun mer fattigdom og avhengighet av utenlandske långivere. Det var nesten bare i Asia at det gikk bra for utviklingslandene. Her fulgte mange det asiatiske mirakelet, metoden Japan hadde vokst seg sterke på, som gikk mye ut på godt samarbeid med vesten kombinert med først høye tollsatser og beskyttelse av eget næringsliv, før en senere åpnet opp for eksport av et økende antall masseproduserte varer. Fra 80-tallet ble verdensdelen den i verden med størst vekst i verdiskaping. Mye produksjon ble flyttet til industrigiganter som Kina og Japan på grunn av lave lønninger og svake fagforeninger, og økningen i forskjellene er fortsatt fremtredende den dag i dag. 9 Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016