Den litterære mottakelsen av Et dukkehjem

Transkript

1 P.W.V.M. Goossens Nordiske Språk og Kultur: Masteroppgave Veileder: dr. Petra Broomans s /04/10 Den litterære mottakelsen av Et dukkehjem av Henrik Ibsen i Norge og Flandern ( )

2 Sæt dig her, Torvald; vi to har meget at tale sammen En sammenliknende analyse av den litterære mottakelsen av Et dukkehjem av Henrik Ibsen i de første anmeldelsene i Norge og Flandern ( ) 2

3 Innholdsfortegnelse Takk s. 3 Innledning s. 4 I. Teori og Metode s. 8 Mottakelsesestetikkens opphav (Rezeptionsästhetik) s. 8 Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser s. 10 Farer og utfordringer s. 12 Kvantitativ eller kvalitativ s. 13 Yves Chevrel s. 14 Metode: et eget plan s. 17 II. Et dukkehjem: Syntese/Sammendrag s. 23 III. Norge og Flandern ved hundreårsskiftet s. 26 Norge s. 26 Flandern s. 33 IV. Innledning til sentralkorpuset s. 41 Norge s. 41 Flandern s. 44 V. Analyse s De første anmeldelsene av Et dukkehjem i Norge s De første anmeldelsene av Et dukkehjem i Flandern s. 60 VI. Moderne analyser av Et dukkehjem s. 75 Joan Templeton: Ibsen s women s. 77 Toril Moi: First and Foremost a Human Being s. 79 VII. Ibsens mening s. 83 VIII. Konklusjon s. 85 IX. Nederlandse samenvatting s. 91 X. English summary s. 99 XI. Bilag s. 107 Bibliografi s

4 Takk Det finnes så mange mennesker som jeg gjerne vil takke for deres støtte i prosessen som førte til denne masteroppgaven. Ikke minst veilederen min, dr. Petra Broomans. Tålmodigheten og begeistringen hennes ved de forskjellige drøftinger gjorde at veien til godkjennelsen ble mye mer oversiktlig og jevn enn jeg først ventet. Takket være hennes innsikt i akademiske publikasjonsforventelser og forskningsmålene mine har denne oppgaven dessuten blitt til en avslutning som jeg selv er meget stolt av. En annen person som sikkert ikke må glemmes er Petra Broomans forskningsassistent, drs. Ester Jiresch, som viet mye tid til oppgavens rettelse og motiverte meg i stor grad gjennom hennes positive reaksjoner, ikke minst med hensyn til stilen min. I tillegg vil jeg gjerne nevne drs. Janke Klok som hjalp meg å fullføre bachelorgraden min, drs. Hinka Alkema som var min første norsklærer og en sann fonetisk inspirasjon, Anna Schipper, en av studiefellene mine, som rettet på den engelske versjonen av denne masteroppgavens konklusjon, og drs. Els Biesemans og drs. Geertrui Hofman, mine gentske kolleger. Hjelpen deres var uunnværlig for litteraturgranskningen ved det belgiske universitetet. Spesielt stor takknemlighet føler jeg til foreldrene mine som i løpet av mer enn fem år støttet drømmen min å lære norsk og å bli kjent med den norske litteraturen og kulturhistorien. De organiserte flyttinga til Groningen, tok seg av studiepengene og daglige utgifter, og de var der for meg i perioden når jeg ikke følte vanlig emosjonell styrke. Av denne grunn vil jeg også nevne Tanja van Essen, fast ansatt ved universitetets Studie Ondersteuning, som jeg hadde noen veldig opplysende og oppmuntrende samtaler med, og departementets tidligere studieadviseur dr. Jaap van Os. Til slutt vil jeg gjerne takke vennene mine i Belgia, Nederland, Norge og ved studieforeningen SVS Nystrøm. Særlig i løpet av de siste årene har det slått meg hvor sjeldent, herlig og verdifult det er å være del av ei så blandet gruppe av venner der ikke bare alle er like lidenskapelige for Norden og dets fine språk, men der også -det som etter min mening er langt viktigst- alle er velkomne, og får være seg selv. Minnet om alle disse opplevelsene og personene skal gjøre det enda vanskeligere å ta farvel med Groningen. 4

5 Innledning Den litterære utdannelsen min ved det skandinaviske instituttet i Groningen startet med Henrik Ibsen ( ), og det er derfor med stor glede at jeg har fått avslutte den med ei masteroppgave om denne berømte norske forfatteren, som alltid har vært en av favorittene mine. Dessuten fikk jeg følge et fag i masteråret mitt som het Scandinavische Literatuur II: Dynamische vrouwen als cultuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Nederlandse taalgebied/ Nordisk Litteratur II: Dynamiske kvinner som kulturoverførere mellom Skandinavien og det nederlandske området. Hovedoppgaven til dette kurset var å skrive ei særoppgave om en innflytelsesrik kvinnefigur innenfor den skandinaviske litteraturen; det kunne gjelde en oversetter, en kvinnelig forfatter, en litterær kritiker så vel som en personasje fra ei fiktiv historie som ble anvendt som indirekte talskvinne for visse bevegelser, bilder eller ideologier. I løpet av kursets første uker gikk jeg derfor gjennom alle de viktige litterære kvinnefigurene som jeg hadde blitt kjent med i løpet av studiene mine: Astrid Lindgren, Sigrid Undset, Margaretha Meyboom, Leonora Christina, Gro Harlem Brundtland,... Men kvinnen som interesserte meg mest hadde aldri sett dagens lys. Det var en fiktiv personasje som gjennom sine "dygder" hadde ført til en litterær debatt som bega seg langt utenfor Nordens grenser. På en måte hadde den til og med gjort Skandinavia til et nytt litterært senter med Oslo (Kristiania), Stockholm og København som kunstneriske brennpunkt, og oppildnet store sosiale diskusjoner. Det gjaldt Nora, fra Henrik Ibsens verdensberømte teaterstykke Et dukkehjem (1879). Gjennom å studere både hennes rolle i dramaet og de første reaksjonene som fulgte etter stykkets første publikasjon i både Flandern og Norden håper fikk jeg et klarere bilde på hvordan denne kvinnefiguren påvirket de store sosiale og politiske diskusjonene som da begynte å bli stadig mer omtalte som for eksempel oppkomsten av sosialismen og kvinnebevegelsen. Dette arbeidet ville jeg fortsette i masteroppgaven min og jeg foretok meg derfor blant annet å utbrede korpuset og metoden. Det hadde dessuten vist seg i særopp- 5

6 gaven 1 at det omkring 1900-årsskiftet hadde oppstått en stor, ny og allmenn popularitet av nordisk litteratur i Flandern. Denne litteraturen spilte i tillegg ei viktig rolle i noen av de sosiopolitiske og kulturelle forandringene som da foregikk i det flamske området. Delvis takket være denne litteraturen, kunne flamlendingene komme seg bort fra den søreuropeiske kulturelle dominansen og tilnærme seg den pangermanske folkelige identiteten. Påvirkningen av Ibsens Et dukkehjem på denne utviklingen var del av det jeg ville granske. Valget for henholdsvis Norge og Flandern som sentrale forskningsområder ble inspirert av denne oppdagelsen, at den norske litteraturen, som jeg hadde studert i mange år, hadde vært så viktig for den flamske identitetsutviklingen. Det er i tillegg regionen jeg selv kommer fra, og i løpet av studiet mitt har jeg alltid likt å sammenlikne den med Norge; både litteraturvitenskapelig, språkvitenskapelig og når det gjelder overenskomster og forskjell i kulturhistorie. Valget for den sentrale forskningsperioden baserte seg på selve mottakelsen til Et dukkehjem i begge områder. For mens stykket ble omtalt i Norden med én gang tok det mange år før verket ble kjent i Flandern. Dette problemet, med hensyn til sentralkorpuset, ble raskt tydelig mens jeg prøvde å finne frem til noen av de første anmeldelsene av stykket i flamske tidskrifter. Mens Et dukkehjem for første gang ble vist i Flandern i 1889 (De Decker 2006: 2) ble verket lite omtalt inntil årene: i denne perioden begynte nordiske forfattere som Ibsen og Strindberg å få stadig mer oppmerksomhet i de forskjellige flamske intellektuelle miljøene selv om det ennå skulle ta noen tiår før disse forfattere ble del av den flamske litterære kanon (Dooms 2001:11). Jeg har valgt å studere flamske anmeldelser av Et dukkehjem som ble skrevet inntil 1921, etter min mening formidler denne forskningen dermed en god skildring av debatten i denne perioden, og som drøftet, stykkets første mottakelse. Det eldste verket i korpuset er monografien av Pieter Jan D Hoedt som ble publisert i Analysen av de historiske norske anmeldelsene strekker seg ut fra premiereutføringen i 1879 til slutten av januar 1880 (ettersom Et dukkehjem raskt etter ble del av den norske litterære kanon). Selv om det sentrale litterære verket, forskningsperioden, og målet for særoppgava (Goossens, P.W.V.M Et menneske, først og fremst. Upublisert særoppgave til kurset Dynamische vrouwen als cultuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Nederlandse 1 Goossens, P.W.V.M Et menneske, først og fremst. Upublisert særoppgave til kurset Dynamische vrouwen als cultuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Nederlandse taalgebied. Rijksuniversiteit Groningen. 6

7 taalgebied. Rijksuniversiteit Groningen) som utgjorde anledningen til denne masteroppgaven stort sett er de samme som i denne granskningen, finnes det likevel viktige forskjeller mellom forskningen som jeg gjorde for masterfaget, og den som jeg nå har avsluttet for min masteroppgave. For det første, er det teoretiske rammeverket sterkt utvidet. Jeg studerte hvordan Chevrels modeller, som jeg allerede tilpasset i min første oppgave, passet innenfor den litterære mottakelsesstudiens historie og hvordan denne lærens sentrale ideer forholder seg til forskningsstrategien som jeg ønsket å anvende. Det neste skritt var en nærmere innskrenking av korpuset. For min første særoppgave om Et dukkehjems mottakelse i Flandern og Norge hadde jeg nemlig studert anmeldelser fra både norske og danske aviser, og inntatt noen innflytelsesrike nederlandske anmeldelser i det flamske korpuset. For min masteroppgave har jeg bare holdt meg til flamske anmeldelser og monografier og norske anmeldelser, en prosess som krevet mye mer arkivforskning. Til slutt utvidet jeg også så godt som alle delforskninger, som for eksempel granskningen av både det flamske og det norske litterære og sosialpolitiske klimaet da Et dukkehjem kom ut, forskningen av Ibsens eget engasjement i debattene som da hersket, og hans ytringer om stykkets forskjellige interpreteringer, og ikke minst analysen av nåtidige analyser av Et dukkehjem som jeg utvidet med akademisk kritikk. Forskningsspørsmålene mine er: Hva slags karakteristikker hadde de viktigste første reaksjonene på Et dukkehjem i norske og flamske anmeldelser (og publikasjoner som fulgte dem) og hva var deres forhold til de sosiale og politiske diskusjonene som da var aktuelle i Europa? Blir Ibsens verk anvendt som argument i disse diskusjonene? I hvilken grad har disse interpretasjonene påvirket nåtidens rykte og litterære analyser av Ibsen? Hvordan reagerte Ibsen selv på disse interpretasjonene (om vi baserer oss på både primær og sekundær litteratur)? I det første teoretiske kapitlet, Teori og Metode, drøftes teoriene om komparative litterære mottakelsesstudier (litterære stereotyper), historisk mottakelsesgranskning og forskningsmodell om sosiopolitisk innflytelse på litteratur. Det gjelder de litteraturvitenskapelige feltene som jeg, gjennom denne masteroppgaven, var mest aktiv i. Jeg skal forklare hva som er de viktigste prinsippene til mottakelsesgranskning, hvilke metoder som finnes, og hvilken rolle historisk mottakelsesgranskning spiller, i den store litterære debatten 7

8 om Et dukkehjem. Forskningsmodellen og orienteringen min skal stort sett basere seg på teoriene til mottakelsesforskeren Yves Chevrel. Det blir fulgt av det andre kapitlet der jeg presenterer en kort sammenfatning av Et dukkehjem. I det tredje kapitlet, som på en måte kan betraktes som begynnelsen av forskningen, drøfter jeg det sosiopolitiske klimaet som hersket i både Norge og Flandern i perioden da Et dukkehjem kom ut (henholdsvis og ), og de kunstneriske utviklingene som var på gang i begge regionene. Siden gir jeg en innledning til avisene og tidsskriftene som inneholdt begge regionenes første anmeldelser av stykket, og de to nåtidige analysene av stykket i kapittel fire. Både kapittel tre og kapittel fire kan altså betraktes som sosialkulturelle rammeverkstudier som innleder den sentrale analysen. Analysen finnes altså i kapittel fem og her sammenlikner jeg noen av de første reaksjonene på den første utgivelsen av Et dukkehjem i både Norge og Flandern. Jeg skal granske i hvilken grad de ble påvirket av de store sosialpolitiske diskusjonene som da var mest omtalte, og, spesielt, om Ibsen gjennom verket sitt ble avskildret som en forkjemper til en av disse bevegelsene (og på hvilken måte det avspilte seg). Neste skritt er å drøfte nåtidige akademiske analyser av Ibsens Et dukkehjem, for å se i hvilken grad dagens syn på Ibsen ennå viser spor av noen av de eldre sosialpolitiske tolkningene, som jeg undersøkte i kapittel fem. Disse ble utført av den norske forskeren Toril Moi og hennes amerikanske kollega Joan Templeton som begge betraktes som framstående forskere på Ibsens kvinneskikkelser. I dette kapitlet gjelder det akademiske analyser, ettersom det nå for tida særlig er litteraturvitenskapelige tekster som diskuterer verkets innhold. Det gjelder ingen diakron mottakelsesforskning. Den skal ikke gjengi hvordan reaksjonene har forandret seg i løpet av tiden men rette seg på hvilke interpretasjoner som fortsatt er aktuelle. Til slutt skal jeg gjøre en kort studie av hvordan selve forfatteren reagerte på debatten som oppstod etter Et dukkehjems utgivelse med hjelp av både primære og sekundære litterære ressurser. Den kan man finne i kapittel syv. Så avslutter jeg oppgaven med en allmenn konklusjon om forskningsresultatene i kapittel åtte, en nederlandsk syntese i kapittel ni, og bibliografien til slutt. 8

9 I. Teori og Metode Mottakelsesestetikkens opphav (Rezeptionsesthätik) Som van Gorp beskriver det i Receptie-onderzoek, mogelijkheden en grenzen (1981) er historisk litterær mottakelsesgranskning en forskningsmetode som var veldig fornyende og innflytelsesrik da den først ble utviklet i 1980-årene. Begeistringen for den har lagt seg litt i dag men jeg synes likevel det er en metode som egner seg veldig bra til forskningen min. Begrepet historisk mottakelsesgranskning fikk sitt første innhold ved universitetet i Konstanz (Vest-Tyskland) på slutten av 1960-årene. Dens sentrale fokus er å granske litterære tekster fra leserens standpunkt. Den studerer på hvilken måte historiske litterære tekster ble lest av, og påvirket, de første leserne som fikk oppleve dem. Det er en relativ enkel, men også viktig metode som ikke bare kaster lys på hvordan subjektet -den sentrale teksten- falt i smak i sitt opphavlige kunstneriske og sosiopolitiske klima og påvirket det, men som også lærer oss mer om forholdet mellom forfatteren/kunst og leseren/publikumet, om litteraturens popularitet i løpet av historien, og om sosiopolitiske utviklinger. Denne strømningen satte leseren sentral i det akademiske litterærvitenskapelige feltet som da, inspirert av det Romantiske synet på litteratur som fortsatt har stor innflytelse på dagens litteraturforskere, særlig rettet seg mot forfatteren. (Van Gorp 1981: 23). Romantikerne betraktet forfattere, og generelt sett skapende kunstnere, som genier. Skapende kunstnere fikk en slags guddommelig inspirasjon som bare de kunne fatte fullstendig. Det viktigste argumentet til den mottakelsesestetiske orienteringen ligger i det faktum at alle litterære tekster er skrevet med et visst mål: å oppnå en effekt hos leseren, å påvirke den emosjonelt. Det gjelder et mål som har blitt utarbeidet på mange forskjellige måter. Forfattere har prøvd å gripe lesere gjennom fortellinger og kunstnerisk kreativitet. Andre har forsøkt å sjokkere og overbevise leserne med hjelp av dramatiske hendelser og fortellerstrategier. Studiet av lesernes reaksjoner på et visst litterært verk er derfor en av de viktigste formene av litterærvitenskapelig forskning, akkurat fordi leseren står sentral i forskningsprosessen, og ettersom vurdering av en litterær tekst alltid skjer fra et leser- 9

10 perspektiv. Denne forskningen av forholdet mellom leser(e)n(e) og teksten skjer systematisk, og det er blant annet denne metoden som gjorde mottakelsesestetikk så fornyende. En av mottakelsesestetikkens sentrale oppdagelser er i tillegg at den litterære teksten ikke finnes som objektiv begivenhet (Segers 1978: 9) og denne metoden anvendes derfor ofte i debatten om en mer pankunstnerisk litteraturforskning. Et mer leserorientert forskningsperspektiv gir i alle fall muligheter for studien av et mye bredere korpus, med for eksempel barnelitteratur, og oversatt litteratur ettersom disse ikke ble betraktet som ordentlig litteratur i den eldre oppfatningen. Disse sjangrene har fått stadig mer oppmerksomhet i de siste tiåra og tilføyet mange nye synsmåter i det litterærvitenskapelige feltet. Også tildelingen av evighetsverdi, en av de viktigste grunnene til at et verk blir inkludert i det litterære kanon, har vist seg å være en nokså subjektiv metode. Mange bøker som for femti år siden betraktetes som revolusjonære magni opi har i dag samme rykte som pulp literature, mens forfattere som ble rammet av bølger av kritikk den samme perioden har høy respekt i dag. Kunstnerisk vurdering er noe som stadig forandrer seg og mottakelsesestetikk tar dette i betraktning. Het onderzoeksobjekt van de literatuurwetenschap is helemaal niet zo gemakkelijk af te bakenen en in de bestudering ervan kan men niet voorbij gaan aan de maatschappelijke en historische kaders waarbinnen literatuur funktioneert. De receptie-esthetika ziet literatuur dan ook het liefst als onderdeel van een kommunikatief stelsel, waarbinnen elk element zijn eigen specifieke funktie heeft. Granskningsobjektet til litterærvitenskapelig forskning kan ikke lett avgrenses og i dens studie er det umulig å forbigå samfunnsmessige og historiske rammeverk litteraturen funksjonerer i. Mottakelsesestetikken betraktet litteraturen derfor også helst som del av et kommunikativ system, der hvert element har sin egen oppgave (Segers 1978: 9). 2 Den strukturalistiske litteræranalytiske strømningen som fokuserte på selve teksten og dens effekt på leseren, på samme måte som mottakelsesestetikken, kan betraktes som en akademisk foreløper av Jauss og Isers nye granskningsmetode, som henholdsvis tar forholdet mellom leseren og forfatteren, og teksten som et målrettet innflytelsesobjekt, som 2 Alle nederlandske sitater som forekommer i denne masteroppgaven ble oversatt til norsk av meg. 10

11 sitt fremste utgangspunkt. Litteraturvitenskapere i Romantikken rettet seg derimot hovedsakelig på forfatteren og hans eller hennes personlige oppfatning av verket. For mottakelsesestetikken er lesernes reaksjoner det sentrale forskningsmaterialet. Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser er sett på som de teoretiske forfedrene til mottakelsesestetikken. De var professorer ved universitetet i Konstanz begge to, og det er derfor det i mange akademiske tekster ofte henvises til mottakelsesestetikken (og dens teoretiske basis) som Konstanzer Schule. Sentralverkene i denne strømningen er Jauss bok Literaturgeschichte als Provokation der Literaturwissenschaft (1970) og Isers tale Die Apellstruktur der Texte (1970) (Segers 10). Hans Robert Jauss var seinere også professor ved universitetene i Columbia, Yale og la Sorbonne ( 3 En av Jauss første oppdagelser var at daværende forskningsmetoder med opphav i Romantikkens oppfatninger om kunst, ikke lenger holder til analyse i det nye litterære feltet (Van Heusden 2001: ). Både det klassisk-humanistiske paradigmet og det estetisk-formalistiske paradigmet må utvides og innkludere litteraturens sosiale funksjon. Denne teorien utarbeider han blant annet i mottakelsesestetikken og i Literaturgeschichte als Provokation der Literaturwissenschaft. [ ] vat hij de literatuurgeschiedenis op als een continu proces van veranderde productie en receptie van literatuur. In de receptie verandert de literatuur, en via de receptie werkt de sociale geschiedenis ook door in de literatuur en, uiteindelijk, in de productie van literatuur. Iedere auteur is eerst en vooral ook een lezer van literatuur. Een literaire tekst functioneert niet onafhankelijk van de lezers, en die lezers staan met beide benen in hun geschiedenis. 3 Hans Robert Jauss ( ) ble født i Göppingen og studerte romansk filologi, filosofi, historie og tysk litteratur ved universitetet i Heidelberg. Der fikk han lekser av foranstående tyske filosofer som Martin Heidegger og Hans- Georg Gadamer og snart spesialiserte han seg i moderne fransk litteratur. Etter å ha avsluttet studiene fikk han ta doktorgrad ved universitetet (liksom Wolfgang Iser) og så rettet han seg mer på litteraturvitenskapelige teorier. Innflytelsen til deres teori om blant annet leseprosessen, forventningshorisonten og mottakelsesestetikk har bidratt mye til nåtidens syn på litterærhistorisk inndeling og ikke minst også leserens rolle i litteraturens forskning. 11

12 [ ] Han ser på litteraturhistorien som en kontinuerlig prosess der den litterære produksjonen alltid forandrer seg, og blir mottatt. I løpet av mottakelsen forandrer litteraturen, gjennom mottakelsen inntas denne tidens sosiale utviklinger, og til slutt påvirker mottakelsen også produksjonen av ny litteratur. Hver forfatter er også først og fremst en leser. En litterær tekst funksjonerer derfor ikke uavhengig av leserne, og leserne er på sin side del av historien (Van Heusden 2001: ). Jauss er mest interessert i hvordan teksten vurderes av leseren som historisk person (og på denne måten også verkets historiske verdi) mens Iser særlig retter seg på leseprosessens kognitive karakter. Den viktigste metoden for å komme frem til et verks litterære verdi er, ifølge Jauss, å studere lesernes forventningshorisont (dens totale litterære erfaringsrekkevidde). Målet mitt var ikke å studere Et dukkehjems litterære verdi, men Jauss begrep forventningshorisont har likevel spilt ei rolle i min analyse av anmeldelsene og monografiene i denne masteroppgaven, i den forstand at skribentenes reaksjoner gjenspeilte mange daværende oppfatninger om verket, og i en viss grad påvirket nåtidige tolkninger av Et dukkehjem. Særlig verk som klarer å overraske leseren, kaller Jauss for verdifulle. I beste tilfelle avviker et litterært verk fra sin periodes norm og sentrale ideologiske orienteringer, så vel som den formidler et alternativ til samfunnets problematikk (Van Heusden 2001: 185). Han tilføyer at litterær analyse, og derfor også interpretasjon, er en kontinuerlig prosess, en akademisk dialog som ikke dreier seg om hvem som har rett, men som tar seg som mål å øke både et verks forståelse og den generelle litterære debatten. Jauss verk var viktig i denne perioden. Ettersom historie og litteraturvitenskapen, felter som er nært beslektet, kjente seg fremmedgjort på grunn av innflytelsen av de romantiske metodene. Etter Jauss mening er det akkurat denne romantiske inndelingen som har fremmedgjort oss fra båndet mellom litteratur og dens forskning. Når man ser på litteraturhistorien, samt den kontinuerlige dialogen mellom verket og publikumet som alltid har vært der, sier Jauss, overvinnes også motstillingene mellom litteraturens estetiske og historiske aspekter, og repareres forbindelsen mellom det litterære arvegods som allerede for lenge siden fikk sin rolle i det kunstneriske kanonet, og litteratur slik den oppleves den dag i dag (Van Heusden 2001: 187). 12

13 Farer og utfordringer Det som likevel er en fare eller utfordring når det gjelder historisk mottakelsesgranskning er at forskeren skal passe seg for ikke å inndele mottakelsesgruppene til et verk en av denne metodens strategier- altfor raskt, ettersom det ofte er lett å la seg friste til å forestille objektets sosiopolitiske klima for spektakulært, eller svart-hvitt. I min litteraturhistoriske forskning av Et dukkehjems mottakelse i både Norge i årene og Flandern i perioden fra 1879 inntil 1920-årene skal jeg derfor drøfte de viktigste partene som forekommer i de litteraturhistoriske og sosiopolitiske publikasjonene mer utførlig, i tilfelle debatten leder til en etisk diskusjon. Det er nemlig, framfor alt, målet mitt å drøfte diskusjonene som det sentrale verket ledet til og så hva det kan lære oss om både verkets karakter, mottakelsesperiodens sosiopolitiske klima og dagens diskusjoner om Et dukkehjem. Mottakelsesgranskning, og da særlig den som anvendes i denne masteroppgaven, vil i tillegg studere litteratur fra leserens perspektiv og leserens orientering, som på sin side leder til en mer likestillende studie av denne kunsten, i all dens sjangrer og former (noe som etter min mening er uunnværlig i hvilken som helst akademisk kunststudie). Prof. Yves Chevrel (1939-) har allerede banet vei for denne reformen gjennom den dokumentærempiriske forskningsmetoden sin og har derfor fått en god del kritikk fra de etablerte litteraturvitenskapelige kretser. Vanuit de lezers bekeken zouden ook vertaalde literatuur en het hele gamma zogenaamde culinaire literatuur of triviaalliteratuur die vaak op significante wijze lectuur wordt genoemd (folklore, jeugd- en kinderliteratuur [ ]), in zo n literatuurgeschiedenis hun plaats moeten krijgen [ ] Meteen zouden de grotendeels nationale literatuurgeschiedenissen zoals wij die kennen, en die uit de auteursgerichte, romantische literatuuropvatting stammen, in een dergelijke optiek op de achtergrond raken. Fra lesernes øyne burde da også oversatt litteratur og såkalt triviallitteratur, som for eksempel folkelig litteratur og barnelitteratur bli tatt inn i litteraturhistorien [ ] En slik fornyelse av orienteringen ville føre til at de nasjonale litteraturhistorier slik som vi kjenner dem i dag, som stammer fra en romantisk litteraturoppfatning og som retter seg etter forfatteren, ville fordrives til bakgrunnen (Van Gorp 1981: 23). 13

14 En annen viktig del av den historiske mottakelsesgranskningen er hermeneutisk mottakelsesgranskning som gransker forholdet mellom leseren og teksten som en vekselvirkning og baserer seg på Jauss og Isers berømte mottakelsesestetikk. Den undersøker blant annet i hvilken grad visse tekstelementer og strategier som appellerer til leseren, og på denne måten påvirker leseprosessen. Tekst og leser er i denne metoden likeverdige partnere. Disse spørsmål kommer likevel ikke å behandles i denne masteroppgaven ettersom jeg ønsker å unngå subjektiv tekstanalyse. Kvantitativ eller kvalitativ Karakterene til kvantitativ historisk litterær mottakelsesgranskning på stor målestokk og kvalitativ mottakelsesgranskning av et veloverveidt innskrenket korpus skiller seg som dag og natt og derfor skal ikke den samme metoden brukes på begge deler. Valget mellom kvantitativ og kvalitativ mottakelsesgranskning er likevel vanskeligere enn det vanligvis blir forestilt, ettersom, som vi så før, forskeren må holde avstand fra korpuset i alle omstendigheter (ikke overgi seg til subjektive analyser) uten å miste engasjementet og konsentrasjonen. En annen snublestein i studien av litterær mottakelsesgranskning er forholdet/forskjellen mellom allmenne oppfatninger (public opinion) og individuelle meninger, og tankeganger; som så lett glemmes eller forallmenngjøres. Selv om mottakelsesgranskning er en utfordrende vitenskap, gjelder det likevel en viktig studie. Ikke bare for å lære mer om leseprosessen, forholdet mellom forfatteren og leseren (og derfor også dens innflytelse) men også for å kartlegge en viss periode og samfunnets oppfatninger og estetiske koder. Til det må trykket legges på mottakeren; enten leseren, anmelderen eller forskeren. Etter Chevrels mening er det derfor viktig å holde forskningen innenfor en veldig kort periode, med stor oppmerksomhet for objektets sjangeregenheter, spektrumet av reaksjonene som drøftes skal være så bredt som mulig, og holde seg til et fast nasjonalt og/eller kulturelt miljø. 14

15 Yves Chevrel Forskeren som utarbeidet modellen for litterær mottakelsesgranskning som jeg har anvendt i denne oppgaven er den franske professoren Yves Chevrel. Chevrel baserer seg på mange måter på mottakelsesestetikk (og det han gjør i artikkelen jeg stort sett baserte metoden min på) er å forestille noen praktiske hjelpemidler til det forskningsfeltet han drøfter. Det første Chevrel legger trykk på er en tydelig avgrensning av det sentrale korpuset/forskningsmaterialet, som Chevrel tilføyer ikke bare er essensiell i mottakelsesforskning men også i alle historisk orienterte granskninger. Il est capitale de délimiter le plus soigneusement possible les limites à l intérieur desquelles la recherche fera porter ses efforts (Chevrel i Van Gorp 1981: 68). Denne innskrenkninga skal gjerne basere seg på forskningens hypoteser à partir de résultats de récherches antérieurs et d intuitions (Chevrel i Van Gorp 1981: 68). Dessuten er det viktig, akkurat fordi mottakeren står sentralt i mottakelsesgranskning, å granske de forskjellige egenhetene og omstendighetene til litteraturopplevelsesprosessen; hvordan litteraturopplevelsesprosessen avspiller seg, og hva som er de viktigste faktorene som påvirker denne overføringen. Den andre kritiske innskrenkinga, ifølge Chevrel, er valget av et definitivt sentralt tekstkorpus; det som mange forskere nemlig gjør, er å avgrense forskningen slik at den dekker den størst mulige litterære forsamlinga mens det legges mindre vekt på kvaliteten. Et klart valg for en metode som enten er kvantitativ eller kvalitativ er derfor også et råd som franskmannen ønsker å gi framtidens mottakelsesforskere. Avgrensninga skal i tillegg gjerne ha som mål at man holder seg til en viss sjanger. På denne måten avleder ikke de forskjellige sjangrenes karakterer fra den sentrale (helst fornyende) konklusjonen som forskningen dreier seg om. Chevrel har derfor sammensatt et oversikt der han inndeler de viktigste sjangrene av sekundær litteratur (som altså har som hoved- eller deloppgave å drøfte primærlitteratur) i åtte kategorier/familier som, etter hans mening, ofte påtar seg den samme strategien, formen og metoden. Han tilråder på denne måten fremtidige mottakelsesforskere å innskrenke korpuset i tilfelle de ikke holder seg til én sjanger- til en viss litterær kategori. I tillegg til at de litterære formene i hver kategori har stilistiske overenskomster, kan de også kombineres, ifølge Chevrel. Heldigvis ble jeg ikke tvunget til å gjøre en sånn over- 15

16 veielse. Jeg må likevel tilføye at jeg ikke er helt enig med denne inndelinga. Ikke bare setter Chevrel nemlig sjangrer sammen som har store form- og innholdsmessige ulikheter, som for eksempel tidsskrifter og oppslagsbøker. Han kaller også visse ressurser for ikke-litterære dokumenter mens de absolutt ikke er det. Hovedgrunnen til at jeg presenterte denne inndelinga var for å vise at den spiller ei viktig rolle i Chevrels mottakelsesforskningsteori, og at jeg klarte å utbrede X,Y,Z-strukturen med en innskrenking som følger hans teoretiske basis. I hans inndeling av litterære forskningssjangrer kreerte Chevrel 8 forskjellige kategorier: 1. Oversettelser, som Chevrel kaller for en av de mest kvalitative og kvantitative litterære møtestedene ettersom de ikke bare gjengir hvor mange (forskjellige) verk av en viss forfatter har kommet seg inn i et nytt kulturområde men også ofte viser direkte eller gjennom mottakelsen- gjestekulturens holdning overfor verket. 2. Tidsskrifter, litterære vademekaer, oppslagsbøker, leksikon. 3. Litteraturhistoriske verk, reportasjer, reiselitteratur, essay s 4. Aviser og sammenliknbare medieformer 5. Mémoirs, dagbøker, brevutvekslinger 6. Echoer: karikaturer, reklame, taler, nevnelser, konferanser, anmeldelser 7. Relaterte dokumenter som ikke ble utgitt; brevutveksling mellom forfatteren og oversetteren, forlaget, leserne, utlandet, 8. Det som Chevrel kaller for ikke-litterære dokumenter, selv om denne termen ikke stemmer overens med innholdet; bibliotekkataloger, arkiv til ambassader og tollbuer, sensurforklaringer, beskjed om annullering av publikasjon, debatter i 16

17 regjeringen (om verket), kommersielle lister som publikasjonsdatoene, salgsifrene, Det er likevel min mening at ingen av disse kan betraktes som et ikkelitterært medium. Chevrel advarer at anmeldelser, som han inndeler i familien echoer, kan være ganske nyttige, interessante og populære studieobjekter men at deres karakter ofte motarbeider (veien til en) systematisk litterær forskning. Det er ikke tydelig hva Chevrel akkurat mener med denne ytringen men jeg antar at han henviser til anmeldelsenes uakademiske bakgrunn som noen gang leder til at skribenten ikke har fordypet seg i emnet nok eller at anmeldelsene ikke utkommer regelmessig. Den første planen min når det gjaldt valget av forskningsmaterialet var å analysere de første anmeldelsene av Et dukkehjem i både Flandern og Norge. Det viste seg likevel snart at det hadde utkommet ganske få anmeldelser av dette verket i Flandern i hvert fall i årene like etter stykkets premierutføring i 1879 og at Ibsens integrering i kanonet avspilte seg gradvis over en periode av mer enn 40 år. Derfor utvidet jeg den flamske forskningsperioden til perioden fra 1879 til begynnelsen av 1920-årene. I tillegg bestemte jeg meg for å innta litterære publikasjoner som hadde en anmeldelse som anledning, som for eksempel monografier og biografiske artikler, i det sentrale granskningskorpuset. For Norge fantes det heldigvis et tilstrekkelig antall anmeldelser av Et dukkehjem fra årene etter dets urframførelse. 17

18 Metode: en egen plan En av de viktigste anledningene til at jeg valgte å anvende den mottakelsesestetiske modellen til denne forskningen var at denne teorien på mange måter formidlet en teoretisk fullføring av mottakelsesgranskningen jeg håpet å utbygge. Det analytiske perspektivet, som jeg følte en slags naturlig tiltrekning til, rettet seg fullstendig på leseren, i dette tilfellet den profesjonelle kritiske leseren, og hva dens reaksjoner hadde vært ved Et dukkehjems første mottakelse (noe som også jeg ønsket å gjøre). Mottakelsesestetikkens teoretiske og ideologiske basis ansluttet seg i tillegg meget bra til oppfatningene mine om den litterære utviklingsprosessen som utgjør vitenskapens fremste studieobjekt og kritiserte de klassiske ujevnhetene i den litterære studien som jeg så ofte hadde vært uenig i: nemlig leserens rolle i den litterære prosessen og følgelig den ulikeverdige behandlingen av de forskjellige litterære sjangrene som for eksempel barnebøker og oversatt litteratur. Som mottakelsesestetikken ser også min forskning på litteratur som et kontinuerlig og stadig forandrende utvekslingsprosess mellom forfatteren og leseren; én historisk stemme og mange meninger fra forskjellige ideologiske perioder. Analysen min forsøker likevel å bygge bruer gjennom perioden til Et dukkehjems første mottakelse og vår egen tid. Dessuten har også studien av stykkets forhold til begge samfunn vært et viktig mål til denne oppgaven og leserreaksjoner, som også er mottakelsesestetikkens viktigste fokus, dens fremste granskningsinstrument. Granskningsmetoden som jeg skal anvende følger modellene til blant annet H. van Gorp, Y. Chevrel og H. R. Jauss, berømte vitenskapere i det litterære feltet som jeg ønsker å granske: historisk litterær mottakelsesgranskning. Van Gorp definerer denne termen som granskningen av historiske teksters innflytelse på lesere fra denne perioden (eller før) og deres mottakelse av denne litteraturen (H. van Gorp, R. Ghesquiere, R. T. Segers 1981: 22). Basisprinsippet til denne teorien er at mottakelsen til historisk litteratur bare kan studeres ved hjelp av dokumenter fra denne perioden. Forskeren har derfor som oppgave å unngå personlige analyser av primærlitteraturen og å fokusere på den historiske lesekretsens reaksjoner og forventninger. Det er akkurat det jeg vil gjøre. Yves Chevrel baserte seg på denne teorien og utarbeidet en modell med mer praktiske regler som han syntes moderne historisk mottakelsesgranskning skal holde seg til. Forskningsmetoden min ba- 18

19 serer seg på disse regler; Chevrels tilpasning av Jauss og Isers teori. Chevrel anvender en dokumentarempiristisk forskning, som er både synkron og diakron, fra basisen. Det betyr at forskningens viktigste oppgave er å samle forskjellige historiske mottakelser og reaksjoner fra lesere, og å ordne dem i litterære grupper, eller samfunn. Han viste seg å være nokså konkret i beskrivelsen av omsorgsfull kvalitativ mottakelsesgranskning og rammeverket/kravene en slik granskning må holde seg til og jeg har derfor gjort mitt beste å holde meg innenfor disse avgrensningene. Sentralforskningen min er synkron; den gransker den første mottakelsen til Ibsens Et dukkehjem i både norske og flamske medier (eller tekster som har en anmeldelse av den samme skribenten som anledning). Målet mitt er å gjengi hvor forskjellige de første reaksjonene på stykket var (i begge kulturområder) og å finne ut hva som var de viktigste sosiopolitiske og ideologiske bevegelsene som innflyttet debatten om verket. Derfor bestemte jeg meg for å holde meg til en X, Y, Z-struktur, liksom Chevrel foreslår i Receptieonderzoek: mogelijkheden en grenzen. Dans ces conditions, on doit se demander s il ne vaut pas la peine de se concentrer sur une période très courte [ ] définie par tâtonnements après de nombreuses études du genre de celle qui a été présentée ici, et au cours de laquelle seraient étudiées toutes les marques de l impact des littératures étrangères, dans une aire culturelle ou nationale donnée; cette perspective implique qu on rompe avec la formulation-type de nombreux travaux comparatistes rappelée plus haute: l écrivain X dans le pays Y de l année a à l année Z [ ] La rançon d une telle histoire littéraire synchronique est qu elle exige qu on tende vers l exhaustivité, ou la garantie de la représentativité, du corpus de travail (Chevrel in Van Gorp 1981: 77) Målet er å studere en viss forfatter, i et visst land, i en viss periode. I tillegg fulgte jeg Chevrels forbilde å bare undersøke subjektet gjennom en bestemt sjanger av sekundærlitteratur. Jeg valgte å holde meg til anmeldelser ettersom de etter min mening var blant de mest tilgjengelige sekundærlitteraturformene og derfor som oftest også best gjenga et samfunns generelle oppfatninger. Forfatteren er Henrik Ibsen, og da nærmere tatt det mest omtalte verket hans, Et dukkehjem. Perioden er tida der stykket først ble mottatt i studieområdet. Nasjonsbegrensningen ville jeg likevel utbrede til to studieregioner, ettersom jeg visste at reaksjonene på 19

20 stykket hadde vært nokså ulike, ikke bare i det norske samfunnet men også mellom de forskjellige landene der Et dukkehjem ble spilt og utgitt. Den første regionen jeg ønsket å granske stykkets mottakelse i var forfatterens fedreland, Norge. Jeg syntes det ville være interessant å fordype meg i reaksjonene til folket som kjente Ibsen best, følte seg mest forbundet med ham og derfor antakeligvis også hadde de mest uttalte reaksjonene på Et dukkehjem. Som andre region valgte jeg Flandern, det kulturelle området jeg selv har vokst opp i. Det gjaldt dessuten et mer tilgjengelig korpus og i oppgaven som formet anledningen til denne masteroppgaven oppdaget jeg at Flandern ved dette hundreårsskiftet befant seg i et nokså forskjellig sosiokulturelt klima fra Norge. En sammenliknende analyse ville på denne måten lede til ei veldig blandet og rik forsamling av reaksjoner. Det fantes likevel en tilpasning som måtte gjennomføres med hensyn til valget av sekundærlitteratur (sentralkorpuset) om jeg ville studere de flamske reaksjonene på Et dukkehjem. Som vi skal se i kapittel 3, var introduksjonen av den norske forfatteren i Belgia en veldig møysommelig prosess. De første anmeldelsene om stykket dukket først gradvis opp i de første to tiårene etter hundreårsskiftet, i spesielle tidsskrifter. Jeg valgte derfor å utbrede det flamske korpuset (som også inneholdt noen korte anmeldelser) med publikasjoner som hadde tidligere anmeldelser som anledning, som for eksempel monografiene av Pieter Jan D Hoedt; Henrik Ibsen (1921) og Emmanuel de Bom; Henrik Ibsen en zijn werk: nota s (1893). Når det gjelder Et dukkehjems norske mottakelse var det ikke noe problem å holde meg til analysen av anmeldelser. Ikke bare hadde stykket ledet til en stor masse av forskjellige reaksjoner i norske aviser i årene etter dets premierutføring, men største delen av disse anmeldelsene hadde også blitt lagret og kunne blant annet finnes igjen på nettsida Avisene jeg brukte i analysen min er blant annet Aftenbladet, Dagbladet, Morgenbladet der innflytelsesrike anmeldere som blant annet Fredrik Petersen, Erik Vullum og Conrad Falsen var virksomme. For Flandern gjelder dette, blant annet, publikasjoner av Emmanuel de Bom og Omer Wattez i daværende litterære tidsskrifter som Het Belfort, Dietsche Warande en Belfort og Van Nu en Straks og monografier som ble initiert av sånne artikler, som for eksempel monografiene av Pieter Jan D Hoedt og Jules Persyn. 20

21 Neste skritt var å bestemme meg for å undersøke Et dukkehjems tidligste mottakelser gjennom en kvalitativ forskningsmetode. Med dette mener jeg at jeg snarere rettet forskningen mot den innholdsmessige diversiteten i de forskjellige første mottakelsene til Et dukkehjem, enn å fokusere på den kvantitative forekomsten av visse reaksjoner på verket. Denne strategien ansluttet seg i tillegg best til Chevrels teoretiske råd. Det var ikke målet mitt å komme til en stor oversikt, jeg ville prøve å skildre hvordan stykket først hadde blitt mottatt, og ettersom det gjaldt et verk som jeg visste hadde ledet til utbredte sosiopolitiske og etiske diskusjoner; hva slags forskjellige ideologiske reaksjoner og tolkinger hadde vært på Et dukkehjem, på hvilke sider de oppstod og til slutt -i en hvis grad- hvordan dette stykket hadde påvirket samfunnene. Når det gjelder selve analysen av de første anmeldelsene av Et dukkehjem i både Flandern og Norge på det ene settet, og de nåtidige analysene av Moi og Templeton på det andre, har jeg likevel holdt meg til en av Romantikkens litteræranalytiske prinsipper som jeg syntes utgjorde en verdifull teoretisk utbredning, nemlig at forfatterens analyse av verket er den fremste interpreteringen som finnes, og skal i tilfellet den finnes- tas som basis for hver litteræranalytisk granskning. Denne teorien har spilt ei elementær rolle i den kvalitative drøftelsen av både de første anmeldelsene av Et dukkehjem (i både Flandern og Norge) og de nåtidige akademiske analysene av Moi og Templeton. Ibsen etterlot seg nemlig veldig tydelige kommentarer på hvordan verket bør oppfattes, særlig med hensyn til de forskjellige ideologiske interpretasjonene som med ett formet seg etter urpremieren. Det viktigste spørsmålet som jeg stilte i min analyse av det historiske sentralkorpuset var derfor i hvilken grad anmelderne enten holdt seg, eller avviket fra, den mest verdifulle og objektive interpretasjonen som (da) var tilgjengelig og som etter min mening fortsatt er den mest verdifulle-, nemlig den til selve forfatteren. Ibsen sa nemlig at han ikke støttet noe som helst ideologisk eller politisk bevegelse og at verkets eneste mål hadde vært å sette visse problemer under debatt. Som sagt ble Et dukkehjem debattert i stor grad i Norge og ettersom Ibsen uttalte seg meget tydelig i de norske mediene antar jeg at største delen av landets anmeldere kjente til hans reaksjoner. Stykkets mottakelse i Flandern ble særlig initiert av litteraturvitenskapere som hadde kunnskaper om den nordiske litteraturens diversitet, og ettersom de romantiske litteraturvitenskapelige tankegods (at forfatte- 21

22 rens mening om verket sto sentralt) fremdeles hadde stor innflytelse under denne perioden, kan man anta at de fleste flamske anmeldere kjente til Ibsens ytringer. Det andre målet som jeg hadde, var å finne ut hva som var de viktigste ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som spilte ei rolle i denne debatten og hvordan deres innflytelse viste seg i både anmeldelsene og de nåtidige analysene av Et dukkehjem. Til slutt ville jeg også undersøke det som jeg allerede forventet- om anmelderne avvikte fra forfatterens analyse av verket (1), om stykket ble anvendt som et argument i denne periodens ideologiske og sosialpolitiske debatter (2), hva som da var de fremste ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som inspirerte denne analysen (3) og om det fantes overenskomster mellom de historiske mottakernes feilaktige oppfatninger om Et dukkehjem og de nåtidige analysene av Moi og Templeton (4). Disse forskningsspørsmålene nevnes ikke spesifikt i analysa men de ble anvendt i drøftelsen av hele korpuset. Spørsmål 1, 2 og 3 granskes ved studiene av de historiske anmeldelsene og monografiene i kapittel fem. Det fjerde spørsmålet undersøkes i det sjette kapitlet gjennom å stille de samme spørsmålene (1, 2, 3) ved analysen av to nåtidige analyser av Et dukkehjem. Som eksempel viser jeg her en sammenfattet analyseprosess av anmeldelsen som Amalie Skram skrev for Dagbladet, 19. januar Det viktigste jeg studerer er skribentens litteraturvitenskapelige objektivitet (1). Holder hun seg til estetiske kommentarer eller skal hun også rose/avvise verket på grunn av det ideologiske budskap som hun tror det inneholder? Det viser seg at Skram stort sett holder seg til en estetisk analyse, for eksempel når hun sammenlikner Et dukkehjem med Ibsens tidligere verk Brand (1866), men seinere også presenterer stykket som et litterært argument for kvinnenes selvutvikling i det moderne samfunnet (2) (Skram 1880: 1). I tillegg ytrer hun kritikk mot ekteskapet som institusjon, noe hun synes skal tilintetgjøres. Spørsmålet, om disse ideologiske oppfatninger har forbindelse med noen av de større ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som var i strid med hverandre i perioden da Et dukkehjem kom ut, kan altså svares med ja (3), ettersom Skram forbinder verket med feminisme og noen av sosialistenes idealer. I tillegg til analysen, der jeg skal undersøke de forskjellige reaksjonene fra den tidligste mottakelsen av Et dukkehjem i både Norge og Flandern og i to nåtidige akademiske analyser av verket skal jeg også presentere en sammenfatning av verket, beskrive den historiske bakgrunnen til noen av de viktigste aviser og tidsskrifter som blir anvendt i analy- 22

23 sen, og undersøke det sosiopolitiske klimaet i Norge og Flandern i perioden der verket fikk sin første litterære oppmerksomhet. 23

24 II. Et dukkehjem: Syntese/Sammendrag Ibsens Et dukkehjem ble først publisert og oppført i Denne syntesen baserer seg på den såkalte Folkeutgaven av Ibsens samlede verker som ble utgitt av Gyldendalske Boghandels Forlag i København Nora er ei ung velstående kvinne som er gift med den suksessfulle og pliktoppfyllende advokaten Torvald Helmer. De har tre barn sammen, og Nora blir hjulpet til husstellet av en pike. Ved stykkets begynnelse er det julaften, og Nora kommer hjem med en stor mengde pakker med julepynt for å henge på juletreet. Nora og Helmer har en livlig samtale og det viser seg at han elsker henne inderlig. Snart får familien besøk av fru Linde, ei gammel venninne av Nora. Fru Lindes ektefelle døde i ung alder og hun har nå reist til byen for å søke jobb ved banken der Helmer akkurat har begynt å jobbe. Nora og hun setter seg i salongen. Nora forteller fru Linde om reisen deres til søreuropa. Helmer ble nylig rammet av en hjertesykdom og Nora bestilte derfor et opphold i Italia etter råd fra deres faste lege, den gamle doktor Rank. Etter noen minutter kommer også en gammel venn av Helmer, som nå jobber ved den samme banken som ham, herr Krogstad, på besøk. Krogstad har gjort et feiltrinn i fortida, som Helmer vet om, og selv om han nå har slått seg ned og har fått ny tillit har han likevel ikke den samme statusen som Helmer. Krogstad var dessuten forlovet for noen år siden, men ble avvist fordi han ikke kunne tilby nok økonomisk sikkerhet. Selskapet er likevel ennå ikke ved sitt fulle antall, litt seinere kommer også fastlegen dr. Rank på besøk. Det er klart at han er nokså nær døden. Etter at Noras gjester har reist, kommer Krogstad inn i salongen (etter en samtale med Helmer) mens Nora leker med barna sine. Krogstad forteller at Helmer planlegger å avskjedige ham, noe som vil ha dramatiske følger for Helmers gamle venn, ettersom jobben var hans første skritt i gjenerobringsprosessen av samfunnets tillit. Krogstad ber Nora anvende innflytelsen hennes til hans fordel, og minner henne om det faktum at hun var nødt til å låne penger fra ham slik at hun kunne betale Italiareisen. Når Nora svarer nei, forteller Krogstad at han har oppdaget at Nora skrev navnet til sin far på gjeldsbeviset noen dager etter han døde, og begikk skriftforfalskning. 24

25 Nora står nå under Krogstads makt og trygler ham å la henne betale pengene tilbake så snart som mulig. Det eneste han vil er likevel å beholde jobben sin, og han truer å åpenbare sannheten og forlater så rommet. Etter en stund, når Helmer har kommet tilbake fra byrået forteller Nora ham om situasjonen og prøver å overbevise ektefellen sin med hensyn til Krogstads sørgelige posisjon, men Helmer vil ikke forandre avgjørelsen sin. Tvil og bekymringene fyller nå Noras sinne, og når hun etter juledagene gjør et annet forsøk å overbevise ektefellen sin, som nå har bestemt seg for å gi posisjon til fru Linde, blir han så sint at han med ett sender piken ut med Krogstads oppsigelsesbeskjed. Noen minutter etter kommer så Krogstad til deres hus, og selv om Nora forsikrer ham at hun gjorde alt hun kunne for å hindre det som hendte, legger Krogstad et brev til Helmer i postboksen hvor han forteller ham alt om Noras feiltrinn og reisens finansiering. Resten av den første akten domineres av engstelsen for at Helmer skal finne brevet. Nora deler alle sine bekymringer med fru Linde og når Helmer kommer hjem gjør hun alt hun kan tenke på for å avlede mannen sin. Til slutt lykkes det når hun foreslår å øve på tarantellaen igjen som hun skal danse dagen etter. Fru Linde har imidlertid reist til Krogstads hjem for å snakke med ham om situasjonen. De treffer hverandre igjen ved andre aktens begynnelse, mens festen er i full gang og både Krogstad og fru Linde hviler seg litt på en av de øvre etasjene. Vi får nå vite litt mer om Krogstads og fru Lindes forhistorie. Det viser seg at Linde var svært forelsket i Krogstad, men var presset til å gifte seg med en annen mann. Hun har likevel fortsatt sterke følelser for Helmers gamle venn og ettersom de nå befinner seg i en ensom og tung situasjon begge to, vil Linde gjerne bli sammen med ham igjen. Krogstad er veldig glad for denne hendelsen og foreslår å gå og ta brevet som han sendte ut fra Helmers postboks. Fru Linde ber ham likevel ikke å gjøre det. Hun synes at det finnes for mange løgner og hemmeligheter mellom ekteparet og at det er bedre at begge skal konfronteres med dem. Krogstad respekterer det og reiser bort. Seinere på kvelden, når Helmer allerede har drukket et par glass, leser han Krogstads beskjed, etter å ha sett dr. Ranks dødsmelding. Ikke mindre enn noen øyeblikk seinere kommer Helmer rasende ut av byrået sitt. Han beskylder Nora å ha tatt all lykke fra ham. De skal bare bli sammen for syns og barnas skyld og med Krogstad må han komme fram til ei personlig ordning. Like etter leverer 25