Strategiplanen. Leder i Genressursutvalget

Transkript

1 Strategiplanen for Genressursutvalget Strategiplanen for Genressursutvalgets arbeid i perioden er nå ferdig. Planen ble sendt ut til ekstern høring hos 40 instanser som er involvert i forvaltningen av de norske husdyrpopulasjonene. Høringsinstansene sluttet seg i stor grad til høringsutkastet og Genressursutvalget mottok merknader fra 7 instanser. Merknadene ble innarbeidet i planen og etter revidering av budsjett ble planen endelig vedtatt på møte i Genressurs-utvalget 21. september I planen oppsummeres de tiltak og prioriteringer som Genressursutvalget har gjort siden oppnevnelsen i Det er gjort opp status for situasjonen i norske husdyrpopulasjoner og behovet for bevaringstiltak. Videre er det foretatt en prioritering av tiltakene, og lagt frem forslag til iverksettingstakt. Husdyrkonsulentene Bine Melby og Mona Gjerstad Holtet har vært sekretærer for Genressursutvalget ved utarbeidelse av planen. Genressursutvalget legger planen til grunn for det videre arbeidet. Ås, 4. oktober 2000 Trygve Skjevdal Leder i Genressursutvalget Elisabeth Koren Daglig leder i Norsk Landbruksmuseum INNLEDNING Både viltlevende og domestisert biologisk mangfold utgjør deler av vår natur- og kulturarv. Dette representerer store nåværende eller framtidige materielle verdier såvel som immaterielle verdier. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (1 av 52) :43:19

2 Vitenskapen er i stadig utvikling, og det er umulig å forutsi hvilket biologisk materiale som kan vise seg verdifullt. De genetiske ressursene er ikke jevnt fordelt på kloden, noe som innebærer at enkelte samfunn kontrollerer genetisk materiale med nåværende eller potensiell verdi for andre. Et bevaringsarbeid kan derfor vise seg å ha direkte samfunnsøkonomisk betydning. Bevaring av husdyrgenetisk mangfold er viktig og nødvendig for fremtiden både ut fra politiske, næringsmessige og sosiale funksjoner. Behovet for å sikre det husdyrgenetiske mangfoldet er stort og øker stadig. Det drives et svært effektivt avlsarbeid i moderne husdyrpopulasjoner, noe som innebærer tap av genetisk variasjon innen disse populasjonene. I tillegg er det en utstrakt og økende bruk av et fåtall produksjonsraser i store deler av verden. Disse rasene fortrenger lokale raser uten at de nødvendigvis fungerer bedre under de ulike lokale forhold. I tillegg drives avlsarbeidet i de kommersielle avlspopulasjonene ofte med ensidige økonomiske avlsmål hvor helseaspekter og avlsarbeidets langsiktige bærekraft ikke vektlegges. Det er mange årsaker til at det bør arbeides for å opprettholde den husdyrgenetiske variasjonen. Et husdyrgenetisk mangfold åpner for fleksibilitet i landbruket og gir muligheter for nisjeproduksjoner. Det er viktig å kunne produsere differensierte produkter i forhold til ulike forbrukergrupper. Et mangfoldig landbruk vil i tillegg være mer stabilt ovenfor svingninger i verdensmarkedet enn ensidige produksjonssystemer. Genetisk variasjon er grunnlaget for naturlig seleksjon såvel som menneskelig styrt seleksjon. Genvariasjon er en forutsetning for å kunne forbedre ønskede produksjonsegenskaper i et avlsarbeid. Opprettholdelse av variasjon er også nødvendig for å kunne møte endringer i natur- eller produksjonsmiljø. Det er viktig at dyrematerialet for fremtiden opprettholder et genetisk mangfold slik at det kan tilpasses såvel en intensivering som en ekstensivering av produksjonssystemene. Krysningsavl med tanke på å utnytte krysningsfrodighet (heterosis) er bare mulig dersom man har et rikholdig mangfold innenfor ulike arter. Videre kan man kontrollere genetisk framgang oppnådd ved seleksjon ved å bevare gamle husdyrraser, uselekterte linjer i en avlspopulasjon og arvemateriale fra ulike stadier i seleksjonsprosessen. Slike kontrollgrupper gir også kunnskaper om side-effekter av seleksjon. Genetisk mangfold inneholder biologisk informasjon som menneskene kan ha nytte av. Dette gjelder for eksempel utvikling og produksjon av syntetisk framstilte legemiddelsubstanser basert på kjemisk og biokjemisk aktive stoffer i dyr og mikroorganismer knyttet til disse. I fremtiden vil trolig utnyttelse og bruk av enkeltgener få stor betydning. Et mangfoldig dyremateriale danner også et viktig grunnlag for forskning omkring morfologi, immunologi, biokjemi m.m. Dette inkluderer undersøkelser knyttet til anatomi, reproduksjon, blodgrupper og tilpasning til miljø. Ved hjelp av moderne teknologi som DNA-profilering og blodgruppeundersøkelser kan man få kunnskap om ulike rasers opprinnelse og slektskap. Et variert dyremateriale er av betydning for natur og kulturopplevelser gjennom opprettholdelse av kulturlandskaper. I tillegg vil et mangfold av former, farger egenskaper og funksjoner blant husdyr vil ha opplevelsesverdi såvel som estetisk verdi for mange. De gamle husdyrrasene er vår kulturarv, og er utviklet gjennom den kulturhistoriske bruken som nyttedyr i menneskets tjeneste. De er bevaringsverdige på lik linje med gamle bygninger, redskaper og kulturlandskap som historiske kilder. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (2 av 52) :43:19

3 Bevaring av husdyrgenetisk mangfold vil også ha sin berettigelse ut fra eksistensverdi. Mange mennesker har et prinsipielt standpunkt om at alle skapninger, arter og raser har en selvstendig rett til eksistens uavhengig av deres nytteverdi sett fra et menneskelig synspunkt. Dette innebærer at mangfoldet har en egenverdi, og at enhver generasjon av etiske grunner er forpliktet til å opprettholde det biologiske mangfoldet så langt det er mulig. INNHOLD 1.0 Bakgrunn for Genressursutvalgets tilblivelse. Etablering. Sammensetning. Mandat 2.0 Utvalgets motiver, politikk og hovedstrategier i arbeidet fram til i dag. Oppsummering av vesentlige tiltak 3.0 Genressursutvalget, samarbeidspartnere og samarbeidsområder 1. Internasjonalt samarbeid om genressursarbeid 2. Avlsorganisasjoner 3. Samarbeid med private bønder, bevaringsbesetninger og interesselag 4.0 Registrering i database 1. Generell politikk og prioritering 5.0 Levende popuasjoner/genbanker 1. Muligheter for frysing av sæd og embryo på ulike arter i dag 2. Bruk av semin/embryo og sikringsstrategier for de aktive avlspopulasjonene 3. Bruk av semin og embryo i norsk bevaringsarbeid for gamle husdyrraser 4. Strategier for formering i små populasjoner 5. Sikring av genetisk materiale 6. Helse- og smitteproblematikk og bevaringsarbeid file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (3 av 52) :43:19

4 6.0 De enkelte arter og raser En kort oppsummering av dagens situasjon, samt målsetting og strategi for framtidige tiltak 1. Storfe 2. Sau 3. Geit 4. Hest 5. Gris 6. Gås 7. Høns 8. Kalkun 9. And 10. Kanin 11. Bier 12. Reinsdyr 13. Pelsdyr 14. Oppdrettsfisk 15. Hund 16. Katt 7.0 Samarbeid med andre land, organisasjoner og private bønder - prioriteringer fremover 1. Private bønder, bevaringsbesetninger og raselag/interesselag 2. Avlsorganisasjoner 3. Forskning 4. Internasjonalt samarbeid 8.0 Informasjonsarbeid 1. Informasjonsmateriell 2. Foredragsvirksomhet 3. Videreutdanning 4. Bruk av og forhold til media 5. Arkiv 9.0 Genressursutvalgets mandat 10.0 Videre strategier. Prioritering av tiltak 1. Prioritering mellom de enkelte arter og raser 2. Tiltak for ulike dyrearter i løpet av planperioden 3. Tiltak uavhengig av dyreart i planperioden 11.0 Økonomi 1. Bemanning 2. Budsjett for Genressursutvalgets arbeid perioden file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (4 av 52) :43:19

5 Ordliste for forkortelser Forklaringer til enkelte uttrykk Vedlegg 1. Hvem har ansvar for hvilke raser i Norge 2. Forskning 3. Prioriteringskriterier for arter 4. Økonomi 1.0 BAKGRUNN FOR GENRESSURSUTVALGETS TILBLIVELSE. ETABLERING. SAMMENSETNING. MANDAT. Stiftelsen Norsk Landbruksmuseum (NLM) fikk i 1986 i oppdrag fra Landbruksdepartementet å arbeide med de kulturhistoriske aspektene i forbindelse med bevaring av genressurser hos norske husdyr. NLM fulgte opp anmodningen med å oppnevne Utvalget for bevaring av genressurser hos norske husdyr, også kalt Genressursutvalget. Dette skjedde som en oppfølging av anbefalingene i rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Landbruksdepartementet i Genressursutvalget har siden etableringen i 1986 hatt det nasjonale ansvar for å iverksette bevaringstiltak for truede husdyrraser i Norge. Norsk Landbruksmuseum har fulgt opp og gjennomført tiltak etter retningslinjer fra Genressursutvalget. Årlig har det vært bevilget midler gjennom Landbrukets Utbyggingsfond med en økning fra kr i 1987 til kr i Omfang i arbeidsinnsats og aktuelle tiltak har økt tilsvarende. Genressursutvalget har siden oppnevnelsen vært sammensatt av medlemmer fra: - Avlsorganisasjonen GENO (tidl. Norsk Rødt Fe) - Norsk Bufe - Det Kongelige Landbruksdepartement - Stiftelsen Norsk Landbruksmuseum - Styringsgruppen for Nordisk Genbank - Husdyr - Institutt for Husdyrfag - forskningsmiljøene Observatører: - Direktør Nordisk Genbank for Husdyr - Nordisk lektor i husdyrgenetiske ressurser file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (5 av 52) :43:19

6 Styret i Norsk Landbruksmuseum oppnevner Genressursutvalgets medlemmer. Husdyrkonsulentene ved Norsk Landbruksmuseum har vært sekretærer for Genressursutvalget og fulgt opp det praktiske arbeidet med bevaringstiltakene siden Bevaringsarbeidet står sentralt i NLMs samlede virksomhet. Genressursutvalget har siden starten arbeidet etter følgende mandat : 1. Fremme forslag til konkrete bevaringstiltak for truede husdyrraser. 2. Fortsette registreringsarbeidet i forbindelse med truede husdyrraser. 3. Kartlegge og øke forståelsen for de truede husdyrrasers betydning for utviklingen av norsk landbruk. 4. Fungere som nasjonalt og internasjonalt kontaktorgan for arbeidet med bevaring av truede husdyrraser. Grunnlaget for Genressursutvalgets arbeid ble lagt fram i rapport ferdigstilt i Arbeidet er siden basert på denne rapporten og årlige arbeidsplaner. På Genressursutvalgets møte i september 1998 ble det klarlagt et behov for å drøfte målsetting og omfang for det videre arbeidet i et mer langsiktig perspektiv. Genressursutvalget har arbeidet med denne strategiplanen 1998/99, med ferdigstillelse november Strategiplanen iverksettes fra og med år I strategiplanen vurderes igangværende tiltak og en tar genbevaringsaspektet i de moderne husdyrpopulasjonene opp til drøfting. Mer omfattende engasjement i arter der Genressursutvalget hittil har vært lite involvert blir vurdert, samt om flere husdyrraser bør innlemmes under Genressursutvalgets ansvarsområde. I forbindelse med arbeidet med strategiplanen har det også blitt foretatt en revisjon av Genressursutvalgets mandat for å sikre samsvar mellom mandatet og utvalgets prioriteringer i tiden fremover. Det nye mandatet er gjengitt i kap UTVALGETS MOTIVER, POLITIKK OG HOVEDSTRATEGIER I ARBEIDET FRAM TIL I DAG. OPPSUMMERING AV VESENTLIGE TILTAK Opptakten til det nordiske genbevaringsarbeidet var FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972, der betydningen av å bevare genetisk materiale ble fremhevet. På bakgrunn av anbefalinger fra denne miljøkonferansen besluttet Nordisk Kontaktorgan for Miljøspørsmål å holde en nordisk konferanse for å drøfte konkrete genbevaringstiltak og opprettelse av genbanker i Norden. Denne konferansen ble avholdt i 1973, og symposiets arbeidsgruppe for husdyr foreslo der at landbruksdepartementene i de respektive landene skal ha det direkte ansvaret for at de nasjonale husdyrrasene bevares. Gruppen foreslo også at samarbeid om genbevaring for husdyr mellom de nordiske land burde skje gjennom en sakkyndig gruppe under Nordisk Ministerråd og styret i Nordiske Jordbruksforskeres Forening. I slutten av 1979 besluttet Nordisk Ministerråd å finansiere virksomheten til en nordisk arbeidsgruppe for husdyrenes genbank. Dette var opptakten til Nordisk Genbank for Husdyr (NGH), men virksomheten til NGH kom først i gang for alvor i Den nordiske arbeidsgruppen for husdyrenes genbank sendte i 1981 en anmodning til landbruksdepartementene i Norden om opprettelse av nasjonale komitéer for å kartlegge situasjon og organisering av genbevaringsarbeid for husdyr i de ulike land. Det norske utredningsarbeidet var ferdigstilt i 1984, og det ble der tilrådet å sette ned et bredt sammensatt utvalg som et rådgivende organ for myndighetene i spørsmål vedrørende bevaring av husdyrgenetiske ressurser. Det ble i utredningen fremmet tre motiver for å bevare husdyrgenetiske ressurser: Økonomiske, file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (6 av 52) :43:19

7 forskningsmessige og kulturhistoriske. En anså det som naturlig at avlsorganisasjonene tok på seg ansvar for å ivareta de økonomiske aspektene av bevaringsarbeidet, at forskningsmiljøene ivaretok bevaringsaspektet ut fra en vitenskapelig synsvinkel mens museène arbeidet med de kulturhistoriske aspektene. I 1986 anmodet Landbruksdepartementet Norsk Landbruksmuseum (NLM) om å sette ned et utvalg for å se nærmere på organisering av bevaringsarbeidet, og NLM fulgte opp med å oppnevne Utvalget for bevaring av genressurser hos norske husdyr (Genressursutvalget). I begynnelsen arbeidet Genressursutvalgets hovedsakelig med de kulturhistoriske aspektene av bevaringsarbeidet. Norge sluttet seg til den internasjonale konvensjonen om bevaring av biologisk mangfold i 1992, under FN-konferansen i Rio de Janeiro om miljø og utvikling. Myndighetene forpliktet seg dermed til å bevare landets biologiske ressurser gjennom vern og bærekraftig bruk. Denne konvensjonen brakte nye perspektiver inn i det offentlige bevaringsarbeidet, og arbeid for å opprettholde bærekraftige samfunn og genetisk diversitet ble viktige offentlige satsingsområder. I 1992 ble det også holdt en ekspertkonferanse i regi av Verdens matvareorganisasjon, FAO, hvor tiltak for å bevare det globale husdyrmangfoldet ble utarbeidet. Anbefalingene fra denne konferansen ble i 1993 akseptert av myndighetene i de ulike medlemsland. I henhold til FAO er det tre hovedmotiver for å bevare husdyrgenetisk mangfold: *) Sikring av genetisk materiale for å dekke framtidige biologiske eller økonomiske behov. *) Sikring av grunnlagsmateriale for vitenskapelige formål *) Bevaring av husdyr som en del av kulturarven. I følge FAOs definisjoner regnes en rase som truet hvis det totale antall avlshunndyr er mellom 100 og 1000 eller antall avlshanndyr er mellom 5 og 20. Videre regnes det som kritisk for en rase dersom en rase har under 100 avlshunndyr eller under 5 avlshanndyr. Genressursutvalget arbeider i dag i henhold til de motiver og retningslinjer som FAO anbefaler. Utvalget har sett behovet for at et samordnet organ arbeider med alle de ulike aspektene av genbevaring hos norske husdyr, samt at situasjonen overvåkes i populasjoner der egne avlsorganisasjoner har ansvaret for at bevaringstiltak iverksettes. Utvalget arbeider derfor i dag med bevaring av genetisk mangfold hos norske husdyr på bred basis. Genressursutvalget har på nåværende tidspunkt en rådgivende funksjon uten myndighet til å pålegge andre institusjoner å gjennomføre nødvendige bevaringstiltak. Utvalget ønsker derfor i større grad å få formalisert sin rolle i norsk forvaltning. Det norske bevaringsarbeidet fram til i dag kan kort oppsummeres i følgende hovedpunkter: 1) Kartlegge dyr og husdyrraser som regnes som bevaringsverdige Genressursutvalget har i dag en god oversikt over de mest utsatte storferasene. Det ble gjennomført registreringsaksjoner for storfe i 1989 og 1991 som dannet grunnlag for registrering i en database ("Kuregisteret") på enkeltdyrnivå. Dette er et viktig verktøy for å holde oversikt over situasjonen for de minste storferasene (unntatt sidet trønderfe og nordlandsfe) og ajourføres løpende. Det er også foretatt kartlegging og registrering av andre arter, bl.a. trønderkanin, hvit norsk gås, smålensgås, grå trøndersau og gammeltypisk spælsau. For de fleste av disse besetningene føres det notater på individnivå, men disse er (foreløpig) ikke registrert i en database. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (7 av 52) :43:19

8 2) Bidra til oppbygging av genbanker og gjøre avlsmaterialet tilgjengelig for brukerne. Genressursutvalget har arbeidet for oppbygging av sædlager og embryolager for aktuelle arter i samarbeid med avlsorganisasjonene. GENO (tidl. Norsk Rødt Fe) har helt siden 1986 vært en svært viktig samarbeidspartner i arbeidet med storfe. I 1998 ble det startet et samarbeidsprosjekt med Norsk sau- og geitalslag for uttak og frysing av sæd fra gammeltypisk spælsau og grå trøndersau. Genressursutvalget har også initiert til samarbeid med Norsk Kennel Klub for å fryse ned sæd etter alle de norske hunderasene. Prosjektet startet i 1992, og Genressursutvalget har bidratt med rådgivning og midler til prosjektet.i tillegg har Genressursutvalget bidratt til å etablere levende genbanker (in-situ) der frossent materiale ikke er mulig (f.eks. hvit norsk gås). 3) Etablering av bevaringsbesetninger for spesielt utsatte raser Det har vært opprettet avtaler med ulike institusjoner og bønder hvor vertskapet har fått noe økonomisk kompensasjon for å holde dyr som Genressursutvalget har vurdert som spesielt interessante. 4) Forskning Genressursutvalget mener det er viktig å innhente ny kunnskap om truede husdyrraser gjennom forskning. Utvalget har derfor engasjert seg i det nordiske prosjektet Genetiske profiler hos nordiske husdyrraser, som er igangsatt av Nordisk genbank for Husdyr. Den norske delen av prosjektet foregår i samarbeid med Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, og Institutt for morfologi, genetikk og akvatisk biologi, Norges veterinærhøyskole. Prosjektet ser på genetiske distanser mellom ulike raser av storfe og småfe. Storfedelen av prosjektet ble ferdigstilt i 1999, og resultatene har hittil resultert i 8 publikasjoner i internasjonale tidsskrifter og en PhD avhandling (Juha Kantanen, Finland). 5) Spre informasjon og samordne bevaringsarbeidet Kunnskapsformidling og informasjon rettet både mot brukergrupper og mot et bredere publikum har vært et høyt prioritert arbeid. Etablering av kontaktnett blant brukerne og legge til rette for etablering av interesselag for rasene har vært viktig. Av konkrete informasjonstiltak er det laget informasjonsbrosjyrer om mange av de enkelte rasene. Meldingsbladet Bjellekua har jevnlig vært sendt til eiere av gamle raser, det er produsert video og lysbildeserie. Husdyrkonsulentene har holdt foredrag, og det har vært arrangert seminarer (nasjonalt og nordisk). Genressursutvalget har lagt stor vekt på å tilrettelegge for at enkeltprodusenter kan holde levedyktige populasjoner av de gamle husdyrrasene. Mye av Genressursutvalgets ressurser har vært rettet mot kontaktskapende virksomhet og kunnskapsformidling. 3.0 GENRESSURSUTVALGET, SAMARBEIDSPARTNERE OG SAMARBEIDSOMRÅDER. 3.1 Internasjonalt samarbeid om genressursarbeid. Verdens matvareorganisasjon (FAO) er ansvarlig for å organisere det globale programmet for bevaring av biologisk mangfold hos husdyr. I denne sammenheng er hvert land som har ratifisert avtalen om biologisk mangfold ansvarlig for sine husdyrgenetiske ressurser. Dette arbeidet organiseres av de enkelte landene slik de finner det hensiktsmessig. Hvert land utpeker en person som file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (8 av 52) :43:19

9 er vedkommendes landskoordinator overfor FAO. Denne oppnevnes i Norge av Utenriksdepartementet. Nordisk Ministerråd etablerte i 1984 Nordisk Genbank for Husdyr (NGH), som skal koordinere det nordiske genressursarbeidet for husdyr. NGH har fungert som et regionalt kontaktpunkt i forhold til FAOs globale program for husdyrgenetiske ressurser. I Norge er det derfor tre instanser som arbeider med husdyrgenetiske ressurser; landets genressursutvalg, FAOs landskoordinator og NGH. Ansvarsfordeling og samarbeid mellom disse er: Genressursutvalget: - skal kartlegge og foreslå tiltak for å sikre en forsvarlig forvaltning av norske husdyrgenetiske ressurser, spesielt for små truede raser. - står ansvarlig overfor Landbruksdepartementet via Norsk Landbruksmuseum i forhold til arbeidet med norske genressurser. FAOs landskoordinator: - skal være vedkommende lands direkte kontakt med FAO og skal innhente opplysninger om nasjonale husdyrpopulasjoner; identitet, antall og bevaringsstatus, samt motta retningslinjer fra FAO om hvordan dette arbeidet skal gjennomføres. - skal samarbeide tett med landets genressursutvalg og skal også holde de nasjonale representanter i styringsgruppen for NGH underrettet om sine arbeidsoppgaver, slik at NGHs styre til enhver tid har oversikt over det pågående arbeidet på dette felt. Nordisk Genbank for Husdyr (NGH): - er en institusjon som skal koordinere og få gjennomført tiltak innen genressursarbeid med nordisk perspektiv og er Nordisk Ministerråds organ. NGH ledes av en styringsgruppe bestående av representanter fra hvert land, utpekt av vedkommende Landbruksdepartement. - er et senter for genressursarbeid for husdyr i Norden som skal representere en nordisk profil overfor FAO av arbeidet hos de nasjonale genressursutvalg, de nasjonale koordinatene og NGHs styringsgruppe. 3.2 Avlsorganisasjoner. Landbruksdepartementet er gjennom ratifiseringen av "Konvensjonen om biologisk mangfold" ansvarlig for bevaringen av norske husdyrgenetiske ressurser. Bevaringsarbeidet vedrørende truede raser er delegert videre til Genressursutvalget. Samtidig er avlsorganisasjonene, som er godkjente som ansvarlige for sine respektive raser (i følge EØS-regelverk), pålagt et generelt ansvar for forvaltning. Aktive avlsorganisasjoner er generelt mindre interessert i bevaringsaspektet enn i det aktive avlsarbeidet, og det kan være interessemotsetninger mellom de to aspektene. Opprettholdelse av genetisk variasjon er av fundamental betydning for videre framgang i avlsarbeid. Effektivt avlsarbeid fører til raskere og større endringer enn tidligere, og moderne teknologi gjør at en trenger færre avlsdyr. Internasjonalt avlssamarbeid kan føre til bruk av ensidig avlsmål og intensiv file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (9 av 52) :43:19

10 bruk av de beste dyra. Effektiv populasjonsstørrelse kan derfor være en begrensende faktor også i mange store og aktive avlspopulasjoner. Forvaltningsansvaret gjennomføres noe ulikt for de ulike artene og rasene, og kan deles i tre grupper slik arbeidet med bevaring har fungert hittil: a) Organisasjoner som arbeider uavhengig av Genressursutvalget (eks. Norsvin). b) Organisasjoner som samarbeider med Genressursutvalget (eks. GENO (tidl. NRF), Landslaget for Telemarkfe) og bærer hele eller deler av kostnadene med bevaringstiltak. c) Genressursutvalget har bevaringsansvar der det ikke eksisterer noen egen offisiell avlsorganisasjon. Selv om avlsorganisasjonene i prinsippet har ansvar for den langsiktige forvaltningen, bør Genressursutvalget direkte eller indirekte ta opp spørsmål vedrørende genressursforvaltning også i de aktive avlspopulasjonene. Det er viktig at Genressursutvalget får en rolle som gir muligheter til å påvirke og oppfordre avlsorganisasjonene til bærekraftig forvaltning av de norske husdyrressursene. Vedlegg 1 viser hvilke organisasjoner som har ansvar for hvilke raser i Norge. 3.3 Samarbeid med private bønder, bevaringsbesetninger og interesselag. Grunnlaget for bevaring av de mest truede av de gamle rasene var private bønder som beholdt de gamle rasene i en tid da nye raser og ny avlspolitikk slo igjennom i Norge, og bønder som har vist fornyet interesse for de gamle rasene. Samarbeidet med disse bøndene har vært en forutsetning for å kunne iverksette nødvendige tiltak for å øke dyretallet til levedyktige populasjoner. I starten av arbeidet var samarbeidet med enkeltpersoner spesielt viktig og nødvendig for å samle kunnskap og innhente opplysninger som grunnlag for dataregistrering. Denne kontakten med private bønder er fortsatt viktig for å ha oversikt over situasjonen for de enkelte rasene, og særlig for ajourhold av Kuregisteret. Videre har samarbeidet vært viktig i forbindelse med at dyreeierne har stilt med dyr på utstillinger, samt stilt dyr til disposisjon for f.eks. embryouttak. Bevaringsbesetninger ble etablert først og fremst som populasjonsoppbyggende tiltak for de mest utsatte rasene, men er også et viktig kulturhistorisk formidlingstiltak. Bevaringsbesetningene har i tillegg bidratt til å gi verdifull dokumentasjon om de gamle rasene. Det er etterhvert dannet egne interesselag for flere av de gamle husdyrrasene. Genressursutvalget samarbeider med de fleste av disse om forvaltningen av rasene. Spesielt på storfe er det et tett samarbeid i forbindelse med inntak av okser til semin, livdyrformidling og kontaktskapende arbeid blant eiere. Genressursutvalget ønsker å stimulere interesselagene til å bli faglig og økonomisk sterke nok til at de etterhvert kan overta forvaltningsansvar for egen rase i samarbeid med GENO. Dette vil innebære at disse rasene går ut av Genressursutvalgets næransvar. 4.0 REGISTRERING I DATABASE. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (10 av 52) :43:19

11 4.1 Generell politikk og prioritering. Registrerings- og merkingssystemer er svært viktig og danner grunnlaget for å overvåke situasjonen for en rase, og dermed også kunne iverksette hensikts-messige tiltak ved behov. Norge har siden 1960 hatt en godt utviklet merkings- og registreringssystem for storfe gjennom Kukontrollen, med stor oppslutning. Da bevaringsarbeidet for gamle storferaser begynte så en imidlertid at mange av besetningene med dyr av gammel rase ikke var med i Kukontrollen. Dette var noe av årsaken til at det ble utviklet et eget program (brukt på Hyper Card for Macintosh) i 1990 for registrering av gamle storferaser ved NLM. Programmet ble brukt inntil Nordisk Genbank for Husdyr (NGH) sin database ble tatt i bruk i Da overførte NLM sine data til denne. Følgende storferaser er registrert i denne databasen: østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Norge er forøvrig det eneste av de nordiske landene som aktivt bruker denne databasen i registrerings-arbeidet. NGHs database er også utviklet for registrering av andre arter. Kartlegging og registrering av storfe har vært svært viktig fra oppstarten av bevaringsarbeidet og fram til i dag, hvor oppfølging og ajourføring av dataregisteret krever betydelige ressurser. I forhold til Genressursutvalgets totale bevilgninger, har det hittil ikke vært kapasitet til å registrere andre dyreslag i databasen selv om Genressursutvalget mener det er behov for det, spesielt for enkelte småferaser. Etterhvert som antall raser det settes i verk tiltak for øker og også antall individer innen hver rase øker, vil det være behov for økte og økende ressurser til registreringsarbeid dersom Genressursutvalget skal gjennomføre dette uavhengig av eksisterende nasjonale registreringssystemer. De ordinære husdyrkontrollene har ikke vært rettet mot genbevaringsaspektene. Det er ønskelig med en samkjøring mellom Genressursutvalgets/NGHs database og de ordinære husdyrdataregistrene, slik at innsamling av data hovedsaklig skjer i ordinær kontroll. Utfra en samlet effektiv ressursbruk er det en fordel om Genressursutvalget kan hente ut aktuell informasjon for videre bearbeiding fra en felles database. Dette vil sikre oppdatering av registeret og frigjøre ressurser til f.eks. økt service på avlsplanlegging/innavlsproblematikk overfor brukerne og registrering av flere arter. I forbindelse med innføring av EØS-avtalen er det fra og med 1999 påbudt individmerking for storfe, småfe, svin, samt lama og oppdrettshjort. Statens Dyrehelsetilsyn har nå ansvar for nasjonal registrering av disse artene, hvor den praktiske oppfølgingen skjer gjennom distriktsveterinærene. Framtida vil vise om dette styrker mulighetene for fullstendig kartlegging, registrering og eventuelt gi grunnlag for aktuelle forskningsoppgaver for de artene som Genressursutvalget arbeider med. Utvikling av gode registreringssystemer for truede husdyrraser vil være et hovedarbeidsfelt for Genressursutvalget i årene som kommer. Genressursutvalget vil i særlig grad arbeide for å få i stand samarbeid med Husdyrkontrollen og andre eksisterende systemer for registrering hos de ulike dyreslag, slik at de registreringer som er nødvendige i bevaringsarbeidet i størst mulig grad samkjøres med ordinære registreringssystemer. 5.0 LEVENDE POPULASJONER / GENBANKER file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (11 av 52) :43:19

12 Genressursutvalget har i sitt arbeid lagt stor vekt på å stimulere til at det holdes en levedyktig populasjon med besetninger hos private bønder. Dette trygger populasjonene best i et langsiktig perspektiv. I tillegg har det vært gjennomført sæduttak for storfe, samt noe småfe, gris og hund. Hittil har det kun vært aktuelt å ta ut embryo av storfe, og det har vært gjort for noen få kyr av de mest utsatte storferasene. Også i sitt arbeid framover vil Genressursutvalget prioritere in situ bevaring og stimulere til at det holdes levende dyr i vanlige besetninger. 5.1 Muligheter for frysing av sæd og embryo for de ulike arter i dag. Det er fortsatt kryokonservering (fryselagring) av sæd og embryo som er mest aktuelt i forbindelse med sikringslager for husdyrgenetisk materiale. Mulig oppformering av levende dyr på grunnlag av somatiske celler ("kloning") ligger langt fram i tid. Tabell 5.1 viser muligheter for kryokonservering hos ulike arter. Tabell 5.1 Muligheter for frysing av gameter (sæd og ubefruktede egg) og embryo for ulike arter : Art Sæd Ubefr.egg Embryo Storfe Geit Sau Gris Hest +? 0 Kanin Fjørfe 0 * - Reinsdyr +? + Laks +?? Bier * - - Sølvrevtyper + - * Blårevtyper Mink Hund + Katt +: Rutinemessig teknisk mulig 0: Positive forsøksresultater -: Ikke mulig pr. i dag?: Ukjent *: Det er gjort noen forsøk/(hypoteser) Det er en viss interesse i forskningsmiljøene for videre utvikling av teknikker og praktisk bruk av exsitu bevaring, og det er blitt fremmet prosjektforslag til NGH om dette. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (12 av 52) :43:19

13 5.2 Bruk av semin/embryo og sikringsstrategier for de aktive avlspopulasjonene. Storfe Det er et godt utviklet kunnskap og ekspertise på nedfrysing av storfesæd og embryo i Norge. GENO har innarbeidede rutiner for lagring av sæd og embryo. Sau og geit Fram til nå har det hovedsaklig vært brukt frossen sæd i forbindelse med det aktive avlsarbeidet på småfe. GENO har for Norsk sau- og geitalslag (Nsg) frosset ned sæd for langtidslager av småfe siden 1970-tallet. Det er brukt embryoteknikk i forbindelse med import av embryo av geit og sau til Norge, men det er pr. i dag ikke systematisk i bruk. Hest Det tas ut og brukes en del fersk sæd i avlsarbeidet på hest i Norge. Frossen sæd brukes hovedsakelig i forbindelse med import av avlsmateriale til Norge, i første rekke for varmblods ridehest og varmblodstraver, samt noe på kaldblodstraver. Gris Norsvin fryser systematisk ned sæd etter de enkelte rånelinjene for langtidslagring. Norsvin har innledet et samarbeid med GENO om lagring av denne sæden. Kanin Det er hittil ikke brukt frossen sæd og embryo i avlsarbeid eller bevaringsarbeid for kanin i Norge. Fjørfe Selv om det er teknisk mulig, er det hittil ikke brukt frossen sæd i avlsarbeid eller bevaringsarbeid for fjørfe i Norge Hund Bruk av frossen sæd er brukt både i bevaringssammenheng (for de norske rasene) og i det aktive avlsarbeidet på hund. Reinsdyr Det er teknisk mulig med bruk av frossen sæd og embryo på rein. Utvikling av teknikker for praktisk bruk av sæd og embryooverføring hos rein har ikke vært prioritert fordi det ikke er behov for slike teknikker i dagens avlsarbeid for tamrein. Pelsdyr Det er teknisk mulig å få til bruk av frossen sæd og embryo på sølvrev. Semin blir noe benyttet i avlsarbeidet på sølvrev, og sæd har blitt frosset for langtidslagring siden slutten av 80-tallet for ulike fargemutanter. Forsøk med nedfrysing av sæd fra blårev og mink har vært lite vellykket. Bier Det er gjort forsøk på nedfrysing av sæd fra bier, men selv de beste metodene som i dag er utviklet fører til mindre skader på arvematerialet. Det blir derfor ikke frosset ned sæd hverken til bevaringsformål eller innen avlsarbeidet. Det er håp om at bedre metoder kan bli utviklet i nær framtid. Teknikk for nedfrysing av cellekjerner er utviklet, men er ikke i praktisk bruk i dag. file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (13 av 52) :43:19

14 Oppdrettsfisk Frysing av melke er teknisk mulig, men fungerer dårlig i dag. Det er også gjort forsøk på frysing av embryo for marine arter. 5.3 Bruk av semin og embryo i norsk bevaringsarbeid for gamle husdyrraser. Semin Landslaget for Telemarkfe og Avlslaget for Sidet Trønderfe og Nordlandsfe har kontinuerlig tatt inn okser til semin som en del av sitt avlsarbeid/bevaringsarbeid. Genressursutvalget har i samarbeid med GENO (tidl. NRF) systematisk tatt inn okser av vestlandsk fjordfe, vestlandsk raudkolle, dølafe og østlandsk rødkolle til semin siden 1986, med formål både å lette tilgangen på avlsmateriale til interesserte bønder og å sørge for sikring av genetisk materiale til langtidslager. Det finnes i tillegg et eldre sædlager fra de gamle storferasene, men antallet eldre okser det er lagret sæd av varierer mye mellom de ulike rasene. I de seinere årene har det vært startet opp arbeid med å ta ut sæd til nedfrysing fra de truede småferasene. Det har vært tatt ut sæd fra noen få dyr av utegangergeit og grå trøndersau. Det har også vært tatt ut sæd av gammelnorsk sau (i regi av Norsk sau- og geitalslag). Det ble i 1992 startet et arbeid med å bygge opp et sikringslager fra de 7 norske hunderasene. Målet er å fryse ned sæd etter 10 hunder av hver rase, slik at det kan insemineres 3 tisper fra hver hannhund. Prosjektet er et samarbeid mellom Genressursutvalget og Norsk Kennel Klub. Frossen sæd er foreløpig ikke brukt til bevaring- eller sikring av andre arter. Status for semin. * Rutiner for inntak av okser til semin er vel etablert og godt fungerende. * Rutiner for inntak av værer til semin er i startfase, og det regnes med økt aktivitet på dette området framover. * Målsetting for hund er ikke oppnådd ennå. Målsetting/ Tiltak * Fortsatt uttak av okser til semin gjennom okseutvalget * Fortsatt sæduttak av de arter det er mulig i kombinasjon aktiv bruk og sikring for langtidslagring. * Støtte opp om forskning omkring frysing av sæd hos fjørfe og bier. Embryo Det har vært frosset embryo etter kyr av de mest utsatte rasene, primært for langtidslagring. I 1994 mistet Genressursutvalget hele sitt embryolager av gamle raser, fordi det ble glemt å etterfylle flytende nitrogen på den aktuelle lagrings-dunken. Arbeidet med å bygge opp lageret igjen ble intensivert i de første par årene i godt samarbeid med GENO, og ble bygget opp til omtrent samme nivå som før ulykken. De seinere årene har det vært få kyr til embryouttak. (Dette har vært lavt prioritert). Genressursutvalget anser det å opprettholde levende populasjoner som en hovedmålsetting i bevaringsarbeidet. Nedfrysing av embryo kan brukes som et sikringstiltak i spesielt utsatte populasjoner, men for de fleste husdyrpopulasjoner i Norge i dag vil andre bevaringstiltak gis høyere file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (14 av 52) :43:19

15 prioritet enn nedfrysing av embryo. Status: * På lager 64 embryo fra 8 kyr (ØR, DF, VR, VFF og TF). Målsetting/tiltak: * Utarbeide en plan for embryouttak i de mest utsatte raser. Iverksettingstakt vurderes på grunnlag av utrydningsfare i de ulike populasjonene. 5.4 Strategier for formering i små populasjoner. I arbeidet med å bevare små raser er formeringsplanlegging nødvendig for å kunne drive en bærekraftig forvaltning. Små raser er i særlig grad utsatt for problemer ved innavlsøkning, og et hensiktsmessig avlsarbeid er viktig for å kunne motvirke innavl. Avlsplanlegging i de rasene som tilhører Genressursutvalgets ansvarsområde har derfor stor prioritet i utvalgets videre arbeid. Det er i dag behov for å utarbeide paringsstrategier i alle de små nasjonale rasene. Genressursutvalget har tidligere utarbeidet enkle avlsplaner (rotasjonssystemer) for grå trøndersau og hvit norsk gås, men disse bør trolig revideres noe. Tiltak: * Utarbeide strategier for formering i de truede husdyrrasene. * Utarbeide generelle retningslinjer for bruk av hanndyr med hensyn på: - antall ubeslektede hanndyr til semin pr. år og antall hanndyr til semin totalt av hver rase. - doser av hvert hanndyr for bruk og langtidslagring. - tak på antall avkom et hanndyr bør få sett i forhold til populasjonsstørrelse. 5.5 Sikring av genetisk materiale. Et geografisk spredt dyremateriale fordelt på mange besetninger er et godt utgangspunkt for å hindre spredning av sjukdom. Spesielt for fåtallige populasjoner er det viktig å sørge for fordeling på flere besetninger, heller få dyr på mange steder enn motsatt. Forebyggende helsetiltak og gode rutiner med tanke på å redusere faren for nedslakting i små raser på grunn av sykdomsutbrudd er essensielt i bevaringsarbeidet for de små populasjonene. Lagring av frossen sæd og embryo er også en viktig sikkerhetsforanstaltning. For å redusere risikoen for tap av sæd og embryo på grunn av teknisk eller menneskelig svikt, bør sikringsrutiner i avlsorganisasjonene tas opp til drøfting. Spesifikke rutiner for dette bør utarbeides for genetisk materiale både fra de aktive populasjonene og til genbevaringsformål. Lagringsrutiner for innsamlet materiale (blod, DNA, vev o.l.) for bruk i framtidige forskningsprosjekter bør sikres på lik linje som for sæd og embryo. Lagerbeholdninger bør oppbevares på minst to steder. Muligheter for et nordisk samarbeid om sikring av sæd og embryo bør utredes. 5.6 Helse- og smitteproblematikk og bevaringsarbeid. EØS-regelverket gjelder ved import av husdyr, og regulerer grensekontroll og offentlig kontroll av sjukdomsinnførsel og smittespredning. Enkeltpersoner og instanser står i større grad ansvarlig for å følge opp og bekoste prøvetaging og klarering ved import der hvor myndighetene tidligere ivaretok disse hensyn. Dette får konsekvenser for de truede små rasene, hvor en generelt må vise større file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (15 av 52) :43:19

16 aktsomhet i fremtiden. Det har i de seinere årene vært utbrudd av flere alvorlige sjukdommer hos norske husdyr (B og C- sjukdommer), som har ført til restriksjoner i forbindelse med kjøp og salg av dyr for å hindre smitte videre mellom besetninger eller distrikter. For truede små og spredte populasjoner har dette konsekvenser i form av vanskeligere tilgang på avlsmateriale. Det gir også behov for økt prøvetaging for å avklare smittestatus. For genbevaringsarbeidet innebærer dette flere vesentlige konsekvenser som vil få økt betydning i det videre arbeidet: * Økt behov for midler til veterinære prøver, karantenering og utbygging av smittevern i de enkelte besetninger, spesielt bevaringsbesetningene. * For svært utsatte populasjoner som i tillegg er geografisk spredt og belagt med restriksjoner ved flytting av dyr, kreves det nye strategier for forvaltningen av disse. * Begrensninger på framvisning av dyr i offentlig sammenheng. Dette vil få konsekvenser for organisering og kvalitet av informasjonsarbeidet. * Økt behov for kompetanse og forståelse om smittespredning og relevante helsetiltak. 6.0 DE ENKELTE ARTER OG RASER. En kort oppsummering av dagens situasjon, samt målsetting og strategi for framtidige tiltak. Så langt har Genressursutvalget primært arbeidet med og satt i verk tiltak for raser av norsk opprinnelse og de mest truede av disse. Ved iverksetting av tiltak har prioritering i forhold til tilgjengelige ressurser vært nødvendig. Genressursutvalget vil være restriktive med hensyn på å iverksette bevaringstiltak for opprinnelig utenlandske raser. Ved vurdering av tiltak for opprinnelig utenlandske raser vil det være naturlig å skille ut raser som har vært isolert i Norge i lang tid og det har vært drevet eget avlsarbeid for, samt raser som har hatt økonomisk betydning i Norge eller som inngår i en kulturhistorisk definérbar sammenheng. Raser som er innført og jevnlig har fått tilført genetisk materiale fra opprinnelsesrasen i utlandet er det i utgangspunktet mindre aktuelt å sette i verk tiltak for. Det bør vurderes hvorvidt det er aktuelt å sette iverk tiltak i Norge for opprinnelig utenlandske raser som er truet i internasjonal sammenheng. 6.1 Storfe Norsk rødt fe (NRF) utgjør hovedpopulasjon av storfe i Norge, både som mjølk- og kjøttprodusent. I 1998 var det om lag årskyr av NRF registrert i Kukontrollen. I tillegg er det noe jerseyfe og en voksende populasjon av kjøttferaser basert på importert dyremateriale i løpet av de siste 50 år. Avlsorganisasjonen GENO ivaretar bevaringsaspektet for NRF godt gjennom bredspektrede avlsmål og nedfrysing av sæd til langtidslagring fra alle seminokser. Det finnes seks norske storferaser i tillegg til NRF: Sidet trønderfe og nordlandsfe (STN), telemarkfe, vestlandsk fjordfe, vestlandsk raudkolle, dølafe og østlandsk rødkolle. I løpet av åra, slo de fleste avlslagene for de norske storferasene seg sammen med NRF, bortsett fra Landslaget for Telemarkfe og Avlslaget for sidet trønderfe og nordlandsfe. Disse to har bestått som selvstendige avlslag, og har fortsatt i dag ansvar for avlsarbeid og inntak av seminokser av sine raser. Bevaringsarbeid og seminokseinntak for østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle og file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (16 av 52) :43:19

17 vestlandsk fjordfe har vært gjort av Genressursutvalget i samarbeid med NRF/GENO siden Etterhvert som interesselag er blitt dannet har disse også vært involvert i arbeidet. Sidet trønderfe og nordlandsfe regnes som søsterpopulasjon til SKB-fjällrasen i Sverige og nordfinsk rase. Det har gjennom lang tid vært utvekslet avlsmateriale spesielt mellom Sverige og Norge. Det finnes også en søsterpopulasjon til østlandsk rødkolle i Sverige, SKB-rödkulle. Blant de svenske rødkollene finnes det også noen reint norske dyr. En seminokse er tatt inn til Norge fra denne "norske" stammen i Sverige. Tabell 6.1: Antall kyr over 2 år ved registreringsaksjonene i 1989 og 1991 og utviklingen fram til : Antall kyr (besetninger) 1989* 1999* 1999** Rase Østlandsk rødkolle 7 (4) 63 (24) 59 Dølafe 27 (12) 144 (64) 122 Vestlandsk raudkolle 67 (20) 234 (108) 208 Vestlandsk fjordfe 50 (29) 301 (103) 254 Telemarkfe 103***(92) 536 (148) 468 Sidet tr. og nordl.**** 1000 Totalt: 2278 kyr * Gjelder kyr over 2 år og minimum 75% rasereine. ** Gjelder kyr over 2 år og minimum 88% rasereine. *** Tallene er fra **** Sidet trønderfe og nordlandsfe, tall beregnet ut fra Kukontrolldata. Ved opptellingene som er gjort fra Kuregisteret, er vanligvis dyr som er mer enn 75 % reine tatt med. Ved utvalg av avlsdyr og spesielt seminokser er krav til rasereinhet satt strengere. I den nye tilskuddsordningen for hold av gamle storferaser er det satt et krav om minst 7/8 rasereinhet for at et dyr skal kunne omfattes av ordningen. Også i rasemiljøene opereres det med strengere regler for rasereinhet enn 75%. Jarlsbergfe var en lokal stamme i Vestfold som aldri ble etablert som egen rase. Ved registreringsaksjonen i 1989, ble det registrert enkelte rester av jarlsbergfe. Genressursutvalget vurderte det slik at det ikke var grunnlag for å sette i verk tiltak for jarlsbergfeet. Tabell 6.2: Antall dyr det er tatt ut og lagret sæd fra av de ulike gamle rasene pr. 31/12-98: Storfe Antall okser Antall doser Sidet trønderfe og nordlandsfe Telemarkfe Vestlandsk fjordfe Vestlandsk raudkolle Dølafe Østlandsk rødkolle file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (17 av 52) :43:19

18 Tabell 6.3 Antall dyr og embryo som finnes på lager av embryo fra de gamle storferasene pr. 31/ Raser Antall kyr Antall embryo Sidet trønderfe og nordlandsfe 0 0 Telemarkfe 3 27 Vestlandsk fjordfe 1 22 Vestlandsk raudkolle 2 6 Dølafe 1 6 Østlandsk rødkolle 1 3 Tabell 6.4 Oversikt over iverksatte tiltak for de enkelte rasene. Tiltak: Rase Registrering i Inntak Bevarings- Embryo Kuregisteret seminokser besetning uttak for lagring Østlandsk rødkolle Ja Ja 3 Ja Dølafe Ja Ja 2 Ja Vestlandsk raudk. Ja Ja 2 Ja Vestlandsk fjordfe Ja Ja 1 Ja Telemarkfe Ja Ja* Nei Ja Sidet tr. og nordl. Nei Ja* 1 Nei * Rasenes avlslag gjennomfører og bekoster inntak av seminokser. Registrering: * Kukontrollen registrerer data for den store mjølkepopulasjonen, hovedsakelig bestående av NRFkyr. Omlag 94% av alle mjølkekyr i landet er registrert i Kukontrollen, og mange av besetningene med gamle raser er registrert her i tillegg til NLMs Kuregister. Kukontrollen har egne rasekoder for de gamle storferasene. * Det finnes en egen storfekjøttkontroll som organiseres gjennom slakterisamvirket. * De fem storferasene østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk fjordfe, vestlandsk raudkolle og telemarkfe er registrert hos NLM gjennom NGHs database og følges opp fortløpende. Grunnlaget ble lagt etter registreringsaksjonene i 1989 og Det har hittil vært brukt ca. 1/2 årsverk pr. år på løpende drift av kuregisteret. Innhenting av data for å holde et ajour register er svært ressurskrevende. * NGHs database er nå etablert og utprøvd, og det er behov for en tilpassing og oppgradering av basen. Genressursutvalget ønsker et samarbeid med Kukontrollen for å samkjøre dataregister, hvor et viktig mål er å unngå dobbeltregistrering av data og forenkle innsamlingsprosedyrene for brukerne. Oppsummering av status for arbeidet med storfe: * Bevaringsaspektet for NRF blir i dag ivaretatt av GENO. * Det tas jevnlig inn okser til semin av alle de norske rasene, både for praktisk bruk og til langtidslagring. GENO har gode rutiner for lagring av sæd både fra den aktive avlspopulasjonen NRF og de gamle rasene. * Det har vært en økning i alle rasene som Genressursutvalget har arbeidet med, men flere av rasene file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (18 av 52) :43:19

19 er fortsatt svært fåtallige og regnes som utsatt. Kun STN har kommet opp i antall dyr og besetninger som gjør at den regnes utenfor akutt fare for utryddelse. Telemarkfeet befinner seg i en grensesituasjon. * Det er dannet godt etablerte miljø rundt de enkelte rasene, og det er startet egne interesselag for alle de små storferasene i løpet av de siste årene. * NLMs registreringsaksjoner for storfe i 1989 og 1991 dannet et godt grunnlag for registrering i database, og en har en god oversikt over dyrematerialet og slektskap. * Kontakten med storfemiljøet, både private bønder og rase-/avlslag er god. Det er imidlertid noe problemer med å få inn oppdatering til Kuregisteret slik at dette er ajour. * Det er tatt inn kyr til embryouttak av de gamle rasene, fortrinnsvis til langtidslagring. Målsetting: * Samarbeid med GENO om bærekraftig avl på norsk storfe. * Fortsatt økning i antall dyr for alle de gamle storferasene, spesielt østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe * Utarbeide et felles registreringssystem for Kukontrollen og Kuregisteret. * Få faglige og økonomisk sterke raselag for de gamle rasene som kan overta forvaltningsansvar for egen rase i samarbeid med GENO. * Fortsatt nedfrysing av embryo ved tilbud om aktuelle kyr til skylling. Tiltak: * Arrangere møter med GENO på årlig basis, samt publisere en årlig rapport om situasjonen for genetiske ressurser hos norsk storfe. * Fortsette et tett samarbeid med raselagene. * Etablering av en tilskuddsordning for å stimulere til hold av gamle storferaser. * Mer fokus på avlsplanlegging og rådgivingstiltak/veiledning i forbindelse med innavlsminimering i de gamle rasene. * Utarbeide avlsplaner for forvaltning og utvalg/seleksjon i de gamle rasene. * Samarbeide med Kukontrollen om samkjøring av dataregister. * Stimulere til større oppslutning om Kukontrollen, for å få et bedre utgangspunkt for uttak av data til genbevaringsformål. * Vedlikehold av NGHs database for at denne skal fungere optimalt. * Økte ressurser på aktiv bruk av databasen; avlsplanlegging og veiledning i arbeidet med innavlsminimering. 6.2 Sau Til de norske sauerasene regnes i dag gammelnorsk sau, spælsau, dalasau, steigarsau, rygjasau, norsk sjeviot, grå trøndersau og norsk pelssau. Gammelnorsk sau regnes som den opprinnelige landrasesauen i Norge, og er en korthalet fargerik sau med to lag ull (botnull og dekkull). Gammelnorsk sau har tradisjonelt blitt holdt i utegangardrift i kyststrøk på Vestlandet, og denne driftsmåten blir holdt i hevd flere steder langs kysten. Gammelnorsk sau sto i fare for å forsvinne på 1970/80 tallet, men dyretallet i rasen har økt mye i løpet av det siste tiåret. Der rasen holdes i utegangerdrift benyttes det forholdsvis mange hanndyr i formeringsarbeidet, noe som er gunstig i forhold til å sikre at genetisk mangfold i rasen opprettholdes. På begynnelsen av 1900-tallet ble gammelnorsk sau krysset med importert sau fra Færøyene og file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (19 av 52) :43:19

20 Island. Dette la grunnlaget for spælsauen. Import av dyremateriale fra Island på 1960 og 70 -tallet har siden påvirket det som i dag betegnes som moderne spælsau. Det finnes noen få besetninger med gammeltypisk spælsau som ikke er påvirket av det moderne avlsarbeidet og som anses for å være forskjellig både fra moderne spælsau og gammelnorsk sau. Den gammeltypiske spælsauen er delvis kartlagt, men det har foreløpig ikke vært satt i verk spesielle tiltak. De langhalede sauerasene stammer fra import av europeiske og spesielt engelske saueraser i løpet av og 1800-tallet. Disse rasene ble enten avlet som rein rase, krysset med hverandre eller med norsk korthalesau, og dannet etterhvert raser som vi i dag betegner som norske. I nyere tid har det vært en viss innflytelse av utenlandske saueraser i avlen på de norske langhalede rasene. Særlig har texelsau, leichestersau og sutherlandsau blitt krysset inn. I de seinere åra har det vært vanlig med utveksling av værer mellom de langhalede hvite rasene, og man nærmer seg en felles rasetype for disse (hvit norsk sau). Grå trøndersau antas å stamme fra krysninger mellom gammelnorsk sau og tautersau. Rasen har halvlang hale og var tradisjonelt avlet for ulla. Tautersauen var den eldste sauerasen i Norge nest etter gammelnorsk sau og spælsau, men denne rasen er utdødd. En av de aller siste flokkene med grå trøndersau ble berget i 1993, og Genressursutvalget kjenner i dag bare til to besetninger med grå trøndersau, og i tillegg enkelte spredte dyr. Norsk pelssau er en krysning mellom farga norsk spælsau og svensk gotlandssau/pelsfår. Den ble fremavlet i 1960-åra, og er den yngste av de norske sauerasene. Registrering: * Sauekontrollen er grunnlaget for den ordinære saueavlen, og slakterisamvirket har ansvar for denne. Om lag 30 % av sauen i Norge er med i Sauekontrollen. * De fåtallige sauepopulasjonene som Genressursutvalget har arbeidet med har ikke vært med i Sauekontrollen. Det er stort behov for å registrere på enkeltdyrnivå i de mest utsatte stammene. Det har hittil ikke vært kapasitet til å følge opp dette. * Gammelnorsk sau i utegangerdrift håndteres årlig, og det bør være mulig å få til merking og registrering av enkle data for denne rasen. Tabell 6.5 Oversikt over de saueraser og antall i Norge som var med i det ordinære avlsarbeidet og sauekontrollen i 1998 (Dette utgjør ca. 30 % av den totale sauebestanden i Norge). Rase %-vis rasefordeling Antall (vinterfôra søyer) Nedfr.sæd Ant.værer/doser Dala 52,0% (12.440) Spælsau 20,0% (6.025) Steigar 14,2% (2.864) Rygja 7,8 % (418) Sjeviot 2,1 % (416) Norsk pelssau 1,5 % (940) Texel 1,7 % Annet 0,6 % file:///c /Documents and Settings/smt/Lokale innstillinger/temporary Internet Files/OLK6D/strategiplan.htm (20 av 52) :43:19