Jørgen Jæger MONSTER. Kriminalroman. juritzen forlag

Transkript

1

2 Jørgen Jæger MONSTER Kriminalroman juritzen forlag

3 JØRGEN JÆGER Skyggejakten, 2003 Kameleonene, 2004 Dødssymfoni, 2005 Blodskrift, 2007 Karma, 2010 Stemmen, 2012 Ridderkorset, 2014

4 juritzen forlag as 2015, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & Prose Omslagsfoto: Sander van der Werf / Edmund Lowe / Shutterstock Images Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

5 Kapittel 1 SKOLEBUSSEN STOPPET PÅ holdeplassen, og en jente med ransel på ryggen og langt, flagrende hår gikk av. Mens bussen krabbet videre på lavgir oppover den smale, svingete fylkesveien og forsvant ut av syne, krysset hun veien. Hun smånynnet mens hun satte kursen mot sideveien som førte opp mot småbruket hvor hun bodde sammen med familien sin. Halvveis fremme bråstoppet hun og ble stående og stirre. Så snudde hun og løp tilbake mot fylkesveien så raskt beina kunne bære henne. *** Det var midt i oktober. Oppe i det gamle jordbruksområdet på Ramnes var det brunt og trist hvor man enn så. Høstfargene var kommet og gått igjen i løpet av et par dager for en måned siden, og så hadde vinden satt i gang med å rive pynten løs og samle den i raslende komposthauger på bakken. Fortsatt klamret et og annet blad seg ensomt til greinene, som i et siste forsøk på å forlenge høsten, men i groper og skråninger hvor solen ikke lenger nådde frem med sin livgivende kraft, lå ferske klatter av snø som et varsel om at en ny og kaldere årstid var i ferd med å ta over. Det var ikke mange som bodde på Ramnes lenger, og de fleste småbrukene langs fylkesveien var lagt ned. Men helt avfolket var likevel ikke området. Hilde Ramnes, lensmann Ole Viks ekskjæreste, drev for eksempel hundeskole og oppdrett av labradorer på sitt småbruk her oppe og holdt odelsretten sin i hevd på den måten, noen hadde tatt gårdene i bruk som boliger, og noen hadde leid ut bygninger til bolig eller næring. Andre igjen lot eiendommene stå og forfalle i påvente av en ny

6 reguleringsplan som ville øke tomteverdien. Men én familie hadde brutt med fortiden, bitt seg fast på Ramnes ut fra ren idealisme og startet et helt nytt liv der. Familien Dahl. Anne og Ulrik drev økologisk. Hos dem var all gjødsling organisk i form av husdyrgjødsel og kompost, i henhold til Landbruks- og matdepartementets forskrifter for økologisk merking. Å leve av idealisme alene på et lite bruk hadde vært litt av en utfordring, selv om de hadde sikret seg tilleggsjord fra to nedlagte nabobruk, men allerede nå etter to år her oppe hadde de klart å få driften i balanse, drevet av en ukuelig trang til å legge fortiden bak seg, og samtidig virkeliggjøre Ulriks drøm om en gang å få eie og drive sin egen gård. Mens han tok seg av driften og sørget for at de i det store og hele var selvberget i matveien i det minste, bidro Annes jobb på rådhuset nede i Fjellberghavn til at de klarte seg økonomisk. Men nå var hun sykemeldt. Hun var høygravid og slet med bekkenet. Nå når fødselen nærmet seg, tok Ulrik en pause fra arbeidet både titt og ofte for å stikke innom det lille hvite våningshuset deres og se til sin kjære. Den idealistiske gårdbrukeren var trettito, høy og mager med kraftig, mørkt hår og et smilende, åpent ansikt. Klokken fem på tre hørte Anne at han kom inn i bislaget og sparket av seg gummistøvlene, så kom Aic, familiens firbeinte venn og uunnværlige gjeterhund, svinsende i forveien inn til henne og satte i gang med sin ivrige hilseseremoni. «Alt vel, kone?» runget ektemannens stemme der ute fra, så sto han plutselig i døren i sokkelesten, kledd i den velbrukte, blå kjeledressen med Felleskjøpets logo på, og gliste fra øre til øre. «Når du ser bort fra at jeg føler meg som en oppblåst bolle, at bekkenet verker og ungen sparker så jeg aldri får fred, så kan jeg vel kanskje si ja.» Anne satt ukomfortabelt tilbakelent i en ørelappstol og så

7 opp på mannen sin, mens hun klappet Aic. «Jeg gleder meg virkelig til dette er over.» Hun var tre år yngre enn sin mann, med rødt, vilt hår, kort av vekst og opprinnelig veltrent. Men det var før hun hadde mistet bevegelsesfriheten og est ut slik at hun snart bare kunne gjenkjennes på håret. I hvert fall var det sånn hun følte det. Gårdsdrift hadde hun ikke rede på, byjente som hun var, men hun elsket dyrene og livet med naturen så tett innpå seg. Og her oppe følte hun endelig trygghet. Ulrik bøyde seg ned og kysset henne. «En uke eller to til nå, så er vi i mål.» Han skottet smilende på henne og så av uttrykket at forsøket på å muntre henne opp ikke var særlig vellykket. «Bolle eller ei, så er du nå ei flott bondekone, skal jeg si deg,» la han ertende til, for han visste at han provoserte henne litt når han kalte henne det. «Elsker deg.» «Bondekone meg her og der.» Hun lo oppgitt. «Elsker deg også, men» Hun prøvde å rette seg litt i stolen. «Har du sett Thea?» «Er hun ikke kommet?» «Nei.» «Hm.» Ulrik så på klokken og rynket pannen. «Jeg hørte skolebussen borti veien for en halvtime siden.» «Hun har kanskje truffet noen andre unger.» «Det bor jo ingen andre unger akkurat her.» Han gikk mot døren med border collien i hælene. «Jeg går og ser etter henne,» sa han. «Hva har vi til middag?» «Rester fra i går. Enkelt og kjapt, jeg ordner det nå.» Ute på trappen ble han stående. Derfra hadde han oversikt over området nedover mot fylkesveien og bussholdeplassen. Det var ingen å se, og han følte en ulmende uro. Hvor kunne hun være? Hun pleide da alltid å

8 komme rett fra bussen og hjem? Ikke var det noe sted å gjemme seg vekk heller. Hadde hun rotet seg bort i noe, nysgjerrig som hun alltid var? Ulrik ante ikke hva dét skulle være her oppe i ødemarken. Han gikk med raske skritt nedover mot fylkesveien mens han ropte navnet hennes med jevne mellomrom ikke for høyt, for han ville ikke uroe Anne unødig, bare såpass at hun ville høre ham hvis hun var i nærheten. Aic svinset rundt i terrenget og snuste, mens han med jevne mellomrom skulte bort på en saueflokk som sto inngjerdet ved veien og slett ikke holdt seg i ro slik en flokk burde. Ulrik fikk ikke svar. Nede på bussholdeplassen snudde han og gikk tilbake mot huset med stigende engstelse. «Thea!» Stemmen hans økte i volum nå. «Hvor er du?» Han satte opp farten. Den gamle trangen til å beskytte henne og Anne kom over ham, som en iskald påminnelse om en tid han trodde de hadde lagt bak seg. «Thea!» Han så seg om i alle retninger. «Theea!» Det kom fortsatt ikke noe svar, så han begynte å småløpe tilbake. Halvveis fremme bråstoppet han. Thea kom rundt hushjørnet fra baksiden av våningshuset deres der oppe. Han så de lange krøllene flagre uryddig i vinden så forsvant hun inn hoveddøren. Det var bare flaks at han i det hele tatt hadde sett henne, så raskt som hun hadde kommet til syne og forsvunnet igjen. Pulsen dunket i ørene hans. Uroen satt i enda litt, så gled den sakte av ham og ble erstattet av lettelse og en flau følelse av å ha overreagert. Anne holdt på å dekke kjøkkenbordet da han kom inn. Hun beveget seg møysommelig mellom komfyren og spisebordet, med en tallerken i hver hånd. «Hei,» sa hun med en stresset undertone. «Jeg er ikke ferdig ennå.» Ulrik skyndte seg bort for å hjelpe. «Jeg hadde helt glemt at du var en

9 oppblåst bolle,» spøkte han og fant frem bestikk fra skuffen. Hun møtte blikket hans, og det var en smerte i det. «Det er ikke derfor,» sa hun lavmælt. «Eh derfor?» Han smilte spørrende. «Derfor hva da?» «At jeg ikke er ferdig med middagen ennå.» Anne var blank i øynene. «Det er» Hun nikket mot datterens rom. «Thea?» «Ja.» «Hva er det med henne, da?» Ulrik kjente uroen komme tilbake. «Er det noe galt, vennen?» «Hun er så» Anne så bekymret på ham, «rar.» «Rar?» «Ja, annerledes. Løp rett inn på rommet uten å svare da jeg snakket til henne. Hun var på en måte sånn som før, Ulrik.» «Sånn som før?» Ulrik trakk sammen øyenbrynene igjen. «Hvordan kan det ha seg? Skal jeg prøve å prate litt med henne?» Anne nikket. «Ja, vær så snill.» Da Ulrik kom ut fra Theas rom, hadde Anne dumpet ned på en pinnestol på kjøkkenet. Middagsrestene fra dagen før var varmet opp og sto på bordet. «Nå?» Hun så undersøkende på ham. Han satte seg tvers overfor henne. «Hun nekter å si noe som helst. Og hun kaller meg Ulrik i stedet for pappa. Hun er helt annerledes. Hva i helvete kan det være som har skjedd med henne, Anne?» «Jeg aner virkelig ikke.» Tonefallet var undrende. «Kanskje hun er blitt mobbet?» «På skolen?»

10 «Ja?» «Thea?» Han ristet på hodet. «Hun er ikke typen til å la seg mobbe.» «Kjærlighetssorg, da?» foreslo hun. «De begynner tidlig nå til dags, ungene.» «Hadde hun hatt et godt øye til noen, hadde hun fortalt oss om det for lenge siden, og det med begeistring hun er jo som en åpen bok når det gjelder sånne ting.» Han løftet en tung hårlokk vekk fra pannen. «Nei, det må være noe annet. Noe har skremt henne, hun sitter og skjelver.» «Gjør hun?» Anne skjulte ansiktet i hendene. «Jeg skjønner ingenting,» kom det dempet. Hun så opp, og blikket hennes var fylt av angst. «Det er ham,» sa hun brått. «Jeg vet det, det er ham. Han har vært her!» Ulrik grep hendene hennes. Han hadde tenkt den samme tanken, men hadde valgt å slå den fra seg. «Det er ikke mulig,» svarte han med så stødig stemme som han maktet å mobilisere. «Han kan ikke ha funnet oss, ikke her langt ute på landet, det er helt umulig.» Han slo ut med armene. «Det finnes ikke et menneske som vet hvem vi egentlig er, bare noen få byråkrater med taushetsplikt. Det må være noe annet.» De begynte å spise, tause begge to, fylt av en angst som de lenge hadde vært forskånet for, men som nå kom tilbake og satte seg som en klo i nervesystemet. Ulrik klarte ikke å sitte i ro. Etter en stund reiste han seg og gikk inn igjen til Thea. Han kom ut igjen like etter, mens han ristet svakt på hodet og falt tungt ned på stolen. «Ingen endring?» «Nei.» Anne satt blek og dradd og så fortvilet på ham. «Jeg orker ikke dette helvetet enda en gang, tanken er ikke til å holde ut,» kom det plutselig. «Vi kan ikke flytte flere ganger, jeg vil heller dø enn å måtte leve på flukt bestandig.» Munnvikene hennes bevret, så begynte hun å gråte i