Kriminalisering av samisk trolldom i 1609 et militærpolitisk tiltak

Transkript

1 Kriminalisering av samisk trolldom i 1609 et militærpolitisk tiltak Ellen Alm I 1609 ble samisk trolldomsutøvelse kriminalisert. Lensherrene i Nord-Norge fikk ordre om at samer som kunne knyttes til magi, uten nåde skulle henrettes. Til og med om de ikke fant beviser for at samisk trolldomsutøvelse var skjedd, men bare hadde mistanke, skulle den mistenkte vises vekk fra sitt hjemsted. Etter som trolldomsutøvelse fikk større fokus fra myndighetenes side etter reformasjonen, fikk dette innvirkning på lovverket. I Norge formaliseres dette første gang da stavangerbispen Jørgen Erikssønn fikk innført et særegent forbud mot signeri (helbredende magi) i Signere skulle straffes med døden. Trolldomsforordningen av 1617 var likevel myndighetenes store kampanje mot trolldomskriminalitet. Da ble ulike typer trolldom juridisk definert, med dertil gradert straff. «Ekte trolldom» var ondsinnet magi som ble anvendt for å skade andre. I tråd med kirkas tenkning forutsatte man at den som var i stand til å utøve ond magi, hadde fått sine krefter gjennom å inngå en pakt med djevelen. Straffen var ubetinget bålbrenning. Mennesker som utførte signeri ved hjelp av gjenstander, urter og magiske ord, skulle derimot ikke miste livet slik den tidligere forordningen av 1593 tilsa. De skulle fratas alt sitt gods og landsforvises. Også mennesker som benyttet seg av trollfolks tjenester, såkalte «medvitere», ble kriminalisert. Straffen var offentlig skrifte under første gudstjeneste og maksimal bøtlegging etter personens økonomi. I ordlyd og form var trolldomsforordningen dypt forankret i den lutherske ortodoksi, og hadde en eksplisitt religiøs begrunnelse. Men mellom 1593 og 1617, i året 1609 utsteder kongen et eget forbud mot samisk trolldomsutøvelse med straffebestemmelser. Forbudet mangler den religiøse retorikken som de to andre forordningene har. Den er kort og konsis i sin «instruks», og finnes som siste punkt i et langt brev som hovedsakelig dreier seg om skattlegging og opptrapping av militær aktivitet i nord. Hvorfor finner vi et forbud mot samisk trolldom i et slikt brev? Hvorfor retter kriminaliseringen seg alene mot samisk trolldomsutøvelse? Hva er grunnen til at et slikt brev kom ut i 1609, og hvilke konsekvenser fikk det for føringen av trolldomssaker mot samer? Teusinafreden 1595 Fra midten av 1500-tallet var nordområdene blitt gjenstand for økonomisk oppmerksomhet hos vestlige sjøfartsnasjoner på grunn av handel med Nord- Russland. Etter hvert som handelen blomstret, fattet russiske og svenske myndigheter stadig større interesse for Nordkalotten. Delingen av nordområdene ble en sentral del av fredsoppgjøret mellom Sverige og Russland etter Den nordiske tjuefemårskrigen ( ). Ved freden i Teusina 1595 ble Russland og Sverige noenlunde enige seg i mellom om hvordan dette store skattlandet skulle fordeles, uten å inkludere eller orientere de dansk-norske myndigheter. Det som de danske myndigheter ikke visste, var at avtalen 3

2 4 også inkluderte deling av det som tradisjonelt gikk for å være dansk-norsk territorium; området fra Tysfjord til Varanger og et stykke langs kysten av Kola-halvøya. Den «svenske fare» Da Christan IV ( ) overtok som regent ved myndighets alder i 1596, var kontrollen med rikets nordligste område blitt kritisk. Formynderregjeringa som styrte landet før Christian IVs inntreden, var dårlig oppdatert på hva som foregikk i nord. De siste tiårene av tallet hadde hevdelsesretten til nordområdene blitt lemfeldig ivaretatt av den danske kongemakten. Et lands hevdelsesrett over et territorium var på denne tida synonymt med skattlegging. Skatt skulle innkreves overfor alle innbyggere som holdt til i eller tok i bruk norsk territorium. Utenlandske forbiseilende var også underlagt danskekongens toll- og skattesatser. Og her var det blitt ført en svak politikk fra den dansk-norske stat, som svenske og russiske myndigheter så sitt snitt til å utnytte. Tiltak til forsvar Den første utfordringen for den unge Christian IV var å få oversikt over situasjonen. Etter noe etterretning fikk danskene den rystende innsikt i Teusinaavtalens innhold. Christian IV tok raskt affære. I 1597 satte han inn en egen lensherre på Vardøhus med ansvar for Finnmark. Før dette lå Finnmark len under Bergenhus, uten en permanent lensherre til stede. Den nyutnevnte lensherren, Hans Olufssen Koefoed, skulle oppholde seg permanent i lenet og fikk ikke forlate det uten godkjenning. Han skulle straks sette i gang undersøkelser av hva svenske fogder hadde foretatt seg i Nord-Norge, han skulle undersøke hva som lå i grenseproblematikken mellom Sverige og Norge, samt forby svenske fogder å kreve skatt i tradisjonelt dansk-norsk territorium. Den innsats Christian IV de følgende år initierte for å forhindre at svenskenes nordområdepolitikk ble satt ut i livet, har den dag i dag betydning for at Nord-Norge fremdeles er en del av Norge, og ikke svensk land. Christian IVs reise til nord Christian IVs behov for å ta problematikken i nærmere øyesyn, materialiserte seg ved hans vågestykke i Han utrustet åtte marinefartøy for tur nordover, under ledelse av admiral Børge Trolle, og seg selv inkognito som generalkaptein Kristian Fredriksen. Reisen gikk langs den norske skipsleia og godt østover nordkysten av Kolahalvøya. Han fikk ved selvsyn bekreftet ryktene om den livlige handelen på Kvitsjøen, og sett at det hadde oppstått ny bebyggelse langs kysten som følge av dette. Han fant flere utenlandske skip som passerte eller fisket i norske farvann uten kongens tillatelse, som han egenhendig brakte inn for å markere dansk-norsk herredømme i området. På denne reisen fikk kongen møte samer i Vardø og ble ved selvsyn orientert om samenes trolldoms- og spådomskunster, blant annet om «gandskyten». En uheldig episode med ei katt mannskapet stjal fra ei russisk samekvinne, kunne også gi kongen tanker om de mørkemakter som sto til samenes disposisjon. Forbannet over kidnappingen av katta, skapte samekvinnen så mye uvær for Christian IV ( ) var den danske monark som av alle unionskonger besøkte Norge flest ganger. I hele si regjeringstid ( ) viste han stor interesse for landet. Hans aktive forsvar av nordområdet på begynnelsen av tallet sørget for at Nord-Norge forble en del av Norge og ikke svensk land. Foto: Fra Internett.

3 Foto: Fra Internett. skipene at mannskapet var nødt til å sette dyret på havet for å bli forent med sin eier. Etter det stilnet stormen. Lensherre Kofoed mister livet ved samisk trolldom Lensherre Kofoed konkurrerte mot både svenske og russiske fogder i å skattlegge samene, og det var flere tilfeller av truende situasjoner mellom svenske og dansk-norske skatteoppkrevere. Det var likevel ikke fysiske konfrontasjoner som skulle ta livet av Kofoed. Rettskildene forteller at han i 1601 ble tatt av dage på grunn av ondsinnet samisk trolldom. Tiltalte for dødsfallet var samen Morten Olsen fra Varanger sameby og den relativt velstående nordmannen Christen Schreder (skredder) fra Vardø. Det er hevdet at disse to og kanskje flere var involvert i et komplott mot Hans Olsen Kofoed, hvor Christen Schreder hadde betalt samen for å ta livet av lensherren ved skadetrolldom. Kongens personlige introduksjon til samisk trolldom og lensherrens mystiske død skulle være nok grunn til å ta tak i trolldomsproblematikken i nord allerede i 1601, dersom kongen på dette tidspunkt var drevet av en religiøs motivasjon for å utrydde fenomenet. Men ingen tiltak ble gjort i så måte. Gjerningsmennene fikk lutret sin sjel over ilden, og så var man ferdig med den saken. Carl IXs planer for Finnmark Utover det første tiår av 1600-tallet tilspisset situasjonen seg mellom landene. Det åpenbarte seg liten tvil om at den driftige hertug Carl la opp til en storstilt svensk ekspansjonspolitikk i nordområdene, noe som utgjorde en seriøs trussel mot den dansk-norske krone. Ryktene gikk om at hertug Carl planla å sette inn en svensk kolonisasjon i Finnmark, bygge kirker og sette inn presteskap. Han ville realisere et embetsverk i området, bygge militære fort og utvikle infrastruktur for handel og fiskeri. Christan IV så seg nødt til å forsterke administrasjonen av Nord-Norge, og satte inn Hartvig Bilde som egen lensherre over Nordlandene i 1604 (dagens Nordland og Troms). Før var Nordlandene administrert fra Trondhjem og Bergenhus, men heretter satt den nye lensherren på Bodøgaard for å ha oppsyn med situasjonen. Samme året beordret hertug Carl ut svenske fogder til kysten mellom Tysfjord og Varanger som skulle oppholde seg der permanent. Det ble utviklet et svensk konglomerat av fogdefunksjoner mellom norskekysten og svensk lappmark. Hertug Carl tillot seg å tilby svensker og utlendinger privilegier på fiskeri langs den nordnorske kystlinje, i bytte mot at de betalte skatt av dette til den svenske krone. Som om ikke dette var nok, provoserte hertug Carl danskekongen ytterligere med å ta tittelen «de lappar i Nordlandenes konung» under sin kroning i 1607 da han ble Carl IX. Man kan spørre seg hva denne voldsomme interessen fra svensk side var begrunnet i? Det var neppe den beskjedne inntekt de fikk av skattlegging av samene. Det var nok heller Carl IX ( ), gikk under tittelen hertug Carl frem til han offisielt overtok som svensk regent I prinsippet var han den egentlige regent allerede fra Selve kroningen fant sted i 1607, og han provoserte sterkt sin danske rival Christian IV ved å titulere seg også som konge over samene i Nordlandene (dagens Nordland og Troms). 5

4 utsiktene til en isfri havn i vesthavet, hvor Carl IX kunne ha sin flåte liggende, inneklemt som han var mellom Russland i øst og nord, og danskene i sør og vest. Nordområdenes herligheter i form av rike lakseelver, skog og fiskerier var heller ikke å forakte, samt utsiktene til å kunne kreve toll av handelen på Kvitsjøen. På samme måte som Christian IV befalte sine embetsmenn til å ikke sluntre unna skattleggingen av den samiske befolkning, forlangte Carl IX det samme av sine fogder. Det ble arrangert flere møter mellom Norge og Sverige for å løse grenseproblematikken, uten at man kom noen vei. Om Schatten, den danske fogdens skattlegging av samene illustrert i Hans Hansen Lillienskiolds praktverk Speculum Boreale (Nordspeilet), Lilienskiold var amtmann i Finnmark og i si tid som amtmann dokumenterte han liv og levekår i Finnmark gjennom to kjente verk. Det ene var forarbeidet til selve Speculum kalt Finmarchens Beschrifuelse (1695), deretter selve hovedverket Speculum, som ble forært kong Frederik i Begge manuskript er rikt illustrert med akvareller. Mens amtmannen selv laget illustrasjonene til Finmarchens Beschrifuelse, er det sannsynligvis en profesjonell maler som står for illustrasjonene i Speculum. 6

5 Carta over Vaard-Øen, samt et Støke af Landt Findmarken, tegnet av landmåler Christopher Hammer i Sjeldent manuskriptkart over den nordligste vaktpost Vardø. Vardøhus slott (festningen) med sin stjerneformede mur er tydelig markert på kartet. Kilde: NTNU UB, GUNNERUS, XA HA, Kart 6. 7

6 Skattlegging under trusler og vold Carl IX fikk realisert deler av sine planer, takket være sin nidkjære embetsmann Baltzer Bäck, som i 1607 ble utnevnt til svensk stattholder for lappmarken (inkludert Finnmark). I følge med bevæpnede menn gikk han til verks med vold, trusler og vandalisme for å innføre svenskekongens skattlegging og plan for det dansk-norske området. Svenskene økte skattebeløpene, nærmest som etter en tanke om at den som fikk inn høyest skatt, hadde størst rett til området. Mange steder var det umulig for samene å klare å betale det svenskene forlangte. I tillegg omfattet ikke skattleggingen bare samer, men også nordmenn som bodde i Vadsø. Situasjonen mellom Sverige og Danmark-Norge var på bristepunktet. Klager fra lensherrene i Nordlandene og Finnmark I året 1608 løp det inn klager til slottet fra lensherren i Nordlandene, Hartvig Bilde. 28. juli 1608 skrev han til kanselliet at nå var de svenske fogder blitt verre enn noensinne. De dro fra fjord til fjord, skattla de «stakkels søfinder» hardt, og opptrådte med vold og trusler. Like etter, 2. september 1608, kom det inn tilsvarende klager fra den nye lensherren på Vardøhus (fra 1608) Claus Gagge. Han rapporterte om at nå hadde svenske og russiske fogder trengt seg inn overalt i Finnmark og «med blodige fingre» forlangt skatt av befolkningen, og de respekterte ingen forbud fra dansk-norske myndigheters Om sjø- samt fjellfinne-skatten, fra Hans Hansen Lilienskiolds manuskript Finmarchens Beschrifuelse (1694). Situasjonsillustrasjon hvor samer kommer med sine varer som skal underlegges skatt. Den danske fogden fører regnskap. 8

7 side. De urovekkende rapportene fra rikets nordligste utposter var mottatt og bekjentgjort ved Skanderborg slott i november Kongens aktstykke til riksrådsmøtet i Horsens 1609 Christian IV hadde fått nok av sin «onde» nabo. Siden 1604 hadde han syslet med tanken om krigføring med Sverige, men fikk ikke riksrådet med seg. Adelen, som utgjorde riksrådet, så sine interesser best tjent med at det hersket fred i landet. Nå var imidlertid saken gått så langt at en vei utenom krig var vanskelig. Kongen innkalte til riksråd i Horsens 24. januar 1609, med det ene mål å få riksrådet med seg på krigføring. Frem mot møtet brukte kongen tida til å forberede seg godt. Han forfattet et utfyllende aktstykke til riksrådet om de krenkelser den dansknorske stat har måttet tåle i årenes løp fra svenske og russiske myndigheter, og hvor forverret situasjonen var blitt. Det er naturlig at kongen la til grunn en oppsummering av de rapporter han hadde mottatt fra sine embetsmenn i nord. Blant de punktene kongen nevner, er det særlig ett man kan merke seg: at nordmennene i frykt for svenske fogders voldelige aksjoner vurderte å flytte fra Finnmark: «Derfor tænkte de norske indbyggere stærkt på at forlade Finmarken og flytte til steder hvor de for de svenske fogders, deres overvæld kunne være i fred». Det er min antagelse at også samenes trolldomskyndighet har vært innrapportert av Claus Gagge eller Hartvig Bilde som et problem for en fordelaktig utbredelse av norsk bosetting i nord. Christian IV må ha sett dette som en farlig utvikling som med alle midler måtte stoppes! Forlot nordmenn området, var landet så godt som tapt for dobbeltmonarkiet. Det var av ytterste viktighet at det befant seg nordmenn i det nordlige riket. Samene med sitt mobile levesett var en usikkerhetsfaktor. De hadde ingen egen konge og heller ikke egen stat. De levde i grenselandet og skattet til tre konkurrerende stater; Russland, Sverige og Danmark-Norge. Det kunne være tvil om deres lojalitet til den dansk-norske krone. Christian IV konsentrerte seg om å sikre nordmenns rettigheter i nord. Riksrådet godkjenner krig med Sverige Den 29. januar hadde riksrådet sin innstilling klar, og omsider etter Christian IVs ønsker. Riksrådet ga sin støtte til at svenskene med all makt måtte stoppes av de kongelige lensherrer i området. Og, det skulle bli sørget for at lensherrene fikk det nødvendige militære utstyr de trengte for å utøve sin myndighet. Christian IV hadde omsider fått sin krig. Det skulle likevel gå to år før den var et faktum (Kalmarkrigen ). Christian IVs befaling til sine lensherrer i nord Som et strakstiltak dikterte kongen to likelydende brev datert 20. februar 1609 til lensherren i Nordlandene Hartvig Bilde, og lensherren på Vardøhus Claus Gagge. Instruksene var ytterst konfidensielle, og kurer var Jens Bjelke til Austrått. Brevene han brakte med seg skulle få konsekvenser for samisk trolldomsutøvelse. I disse to brev gjennomgår Christian IV kongerikets forhold til Sverige, befaler en rekke militære tiltak og hvordan lensherrene skal gjennomføre rikets skattepolitikk. I et siste punkt, som etter all sannsynlighet retter seg mot å forhindre nordmenn i å forlate distriktet, finner vi et tiltak mot samisk trolldom: Ordlyd i Christian IVs brev av 20. februar 1609: ( ) Og som Forfarenhed noksom giver, at de fornevnte Finske og Lappiske Folk af Naturen og Brug til Trolddom ere tilgeneget, og derfor baade Nordmænd og andre fromme Folk ikke vel tør bo nær hos dennem, meget mindre i de Fjorde sig nedsætte, som saa mange Finner ere udi, da skalt du have et alvorligt Indseende, at de, som blive befundne at bruge Trolddom, ved Dom og Sentents uden al Naade aflives. Ere 9

8 og nogen mistænkte, at de slig Kunst vide, og dog ikke bevises, at de den have brugt, da skal de forvises af dit Len og ikke stedes at blive paa noget Sted, som Finnerne have deres Tilhold udi, hverken udi dit Len ei heller i Nordlandene. Hvorefter du dig underdanigst kanst rette. Befalendes dig Gud ( ). Det går frem av brevet at samer etter tradisjon og av natur var utøvere av trolldom. Dette vakte slik frykt blant nordmennene, at de ikke torde bosette seg i samiske områder eller inne i fjordene, hvor samene var tallrike. Samenes trolldomskunster var med andre ord til hinder for en ønsket spredning av en norsk kolonisasjon i tradisjonelle samiske områder. Kongens befaling lyder at de samer som tok i bruk trolldomskunst for å skremme nordmenn og andre fromme folk (: kristne folk), skulle dømmes og uten nåde miste sitt liv. Også kun ved mistanke om at slike kunster ble tatt i bruk, og selv om det ikke kunne bevises, skulle lensherren utvise disse personene fra Nord-Norge. At mennesker skulle straffes kun ved mistanke går på tvers av tidas normale rettsprosedyre. Instruksen fra 1609 kan dermed ses på som et usedvanlig strengt tiltak. Trolldomsprosesser som utslag av kongens instruks Resultatene av denne befalingen lot ikke vente på seg. Allerede våren 1609 ble tre samer brent i Tromsø etter lensherre Bildes besøk i lenet. Dette var det første tilfellet av trolldomsprosesser i Troms. Umiddelbart etter, i 1610, ble fire samer i Finnmark tatt av dage med bakgrunn i kongens brev. Etter disse første strakstiltakene skulle det drøye ytterligere noen år før hekseforfølgelsene tok til på alvor i Nord- Norge. Man ser gjerne trolldomsforordningen av 1617 som en direkte årsak til at klappjakten på hekseri og trolldom brøt løs. Likevel kom instruksen i kongens brev av 1609 til å spille en sentral rolle i trolldomssaker mot samer utover 1600-tallet. 10 Den første massehenrettelsen av trollfolk i Finnmark fant sted på «Kjelskjæret» (i forkant av bildet) bare ett år etter utsendelsen av brevet. I midten av juli 1610 ble fire samiske menn og ei norsk kvinne brent utenfor tettbebyggelsen i kystværet Kjelvik, som ikke ligger langt fra Honningsvåg. Kjelvik var hovedværet i Vest-Finnmark tidlig på 1600-tallet, men er i dag nedlagt som fiskevær. Akvarell: Hans H. Lilienskiold fra om lag 1695.

9 Kolonisering og konflikt Det var en ønsket kolonisasjonspolitikk fra myndighetenes side å få nordmenn til å bevege seg fra ytterkysten og slå seg ned innover i fjordene, der hvor samene tradisjonelt hadde sitt virke. I en del trolldomsprosesser utover 1600-tallet hvor samer var involvert, er det liten tvil om at trolldomsanklagene hadde sitt opphav i sterke sosiale og etniske konflikter, hvor samene følte seg fortrengt fra sine boplasser og bruksland. Kampen om rike lakseelver, fiskeri, beite- og slåtteland spilte en vesentlig rolle. Striden om ressursene førte samene i opposisjon til nykoloniserende nordmenn, mot den lokale myndighet og mot tilreisende fiskere. Samenes mottrekk når ingen andre midler strakk til, var (trusselen om) skadelig ond magi. I Vest-Finnmark på 1620-tallet ble noen samer dødsdømt for trolldom hvor en slik bakgrunn kan ses. Også trolldomsprosesser i 1634 og 1638 har et slikt opphav. I løpet av 1600-tallet ble totalt 37 samer (11 kvinner, 26 menn) trukket for retten anklaget for trolldomskriminalitet. I hele Nord-Norge måtte 28 samer bøte med livet for dette. Oppsummering Instruksen mot samisk trolldomsutøvelse i 1609 bør ses på som en ren rikspolitisk manøver for å sikre dansknorske territoriale rettigheter i nord. Svenskenes aggressive ekspansjonsplaner på norsk territorium skapte en meget spent situasjon mellom landene, hvor alle faremomenter som truet den norske bosetningen resolutt måtte avverges. At samene skremte nordmenn vekk med trolldomsutøvelse, ble sett på som like truende som voldelig svensk skatteoppkreving. I brevet fra 1609 kommer Christian IV med konkrete tiltak mot de problemene som var rapportert inn til København. Instruksen fra 1609 er dermed skapt i en helt annen politisk kontekst enn trolldomsforordningene fra 1593 og Den mangler derfor den religiøse forankring som vi finner i disse. Brevene av 1609 kom til å virke umiddelbart i trolldomsprosessene i 1609/10, og fungerte deretter som lovreferanse mot samisk trolldom utover århundret. Stormaktsspillet om Nordkalotten forklarer dens uvanlige kontekst: Instruksen mot samisk trolldom var rett og slett et militærpolitisk tiltak. Litteratur: Alm, Ellen: Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på og 1600-tallet. En komparativ undersøkelse. Spesielt s. 102 ff. Hovedoppgave i historie, UiT Hagen, Rune Blix og Sparboe, Per Einar: Kongens reise til det ytterste nord: dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie Ravnetrykk nr. 33. Tromsø Hagen, Rune Blix: Forfølgelse av samiske trollfolk i Vest-Finnmark. I Heimen Lokal og regional historie, Nr , s Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie: aktmæssig fremstillet. s Kristiania Nielsen, Yngvar: Jens Bjelke til Østråt: Norges Riges Kantsler: et Bidrag til Norges indre Historie i den første Halvdel af det syttende Århundrede. s Kristiania Norske Rigs-Registranter, bd. 4, s. 47 og s Christiania Forfatteren: Ellen Alm er utdannet historiker ved Universitetet i Tromsø og har skrevet hovedoppgave og artikler om de historiske hekseprosessene. Hun er utdannet konservator (NMF) ved Sør-Troms museum og har arbeidet med Nordnorsk lokalhistorie. Siden 2004 har hun vært leder for Spesialsamlingene ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket. Samlingene i Gunnerusbiblioteket stammer fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek, Norges eldste bibliotek grunnlagt i E-post: Ellen.Alm@ub.ntnu.no Adresse: NTNU Universitetsbiblioteket 7491 Trondheim. 11