To land. To kulturer.

Transkript

1 DEBATT NILS CHRISTIE & EVY FRANTZSEN To land. To kulturer. Vi tror ikke det er fullkomment, alt som skjer i Danmark på narkotikapolitikkens område. Men kanskje kunne det i et skrift som dette være OK å peke på at Danmark likevel er en modell, sett med norske øyne. For å illustrere, vil vi gjengi to nekrologer som N.C. skrev i Aftenposten i henholdsvis 1993 og Og så følger skildringen av en person E.F. har møtt i København i år I rettferdighetens navn skal tilføyes at metadon nå, omsider, er blitt noe lettere tilgjengelig i Norge. Men bare noe. Det står fortsatt hundrevis i kø for å få metadon. Det er fortsatt sentral styring av utleveringen. Det er fortsatt strenge kriterier for hvem som kan bli tildelt stoffet. Så til saken: Trond er død sliten, men slett ikke mett av dage. En hedersmann, full av feil. Uten solid skall. Det var kanskje derfor han ruset seg, nesten uavlatelig, i 20 år. Han burde jo sluttet, vi sa det til ham, og han sa det selv. Men det klarte han altså ikke, selv om han var gjennom det meste innen be- handlingsapparatet. Våget ikke møte livet uten demping gjennom stoffer. Noen taper den daglige kampen mot kaloriene. Noen taper kampen mot drinken, mot røyken, eller mot arbeidsmanien. Trond hadde den type tap hvor nåde ikke går for rett. Trond mente selv at det fantes en utvei; metadon. Det er et stoff som gir en viss ro om det tas under kontrollerte former. Men metadon bestyres av helsevesenet. Og helsevesenet har som sin hovedlinje at det ikke er bra å anvende metadon. Noen få får lov. Er de smittet med HIV kan metadon gis som ledd i en samlet behandlingsplan. Og det foreligger nå planer om utvidede tiltak etter svensk modell for et fåtall meget langtkomne stoffbrukere. Dette ble kunngjort i fjor vår, og Trond fattet håp. Men i fjor er lenge siden for en som står på kanten av stupet. Planene er fortsatt ikke realisert. Om den restriktive linje utelukkende hadde vært basert på at metadon var skadelig for den enkelte pasient, ville jeg ikke skrevet disse linjer. Men slik er det ikke. Helsedirektoratet angir som sin vesentlige begrunnelse at det ikke er bra for andre om slike som Trond får metadon. I sin veileder i forskrivning av vane- 294 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 )

2 dannende stoffer, skriver direktoratet at aksept av metadon innebærer en oppgivelse av medikamentfrihet som mål, noe som kan svekke motivasjonen hos pasienter som ellers ville ha gjennomført medikamentfri rehabilitering. Dessuten; Hvis man først aksepterer metadonforskrivning, er det vanskelig å sette grensene. Vi kan risikere svekkelse av den allmenne restriktive holdningen. Allmennprevensjon kaller man denne tanken innen strafferettspleien. Man straffer A for at B skal lære at det A gjorde var galt. Omsatt til helsevesenet: Man lar Trond fortsette å lide for at andre skal lære å ikke følge hans spor. Men selv innen strafferettens område er en slik tanke omstridt. Er det etisk forsvarlig å bruke mennesker slik, påføre den ene lidelse som ledd i oppdragelsen av de andre? Enda vanskeligere blir vel idéen om allmennprevensjon om den skal bestyres av helsevesenet. Rettsvesenets representanter er spesialtrenet i å balansere motstridende hensyn. Rettferdighetens Gudinne avbildes med bind for øynene og vekt i hånd. Legen avbildes i hvit frakk i det hun eller han bøyer seg omsorgsfullt fram mot meg. Ikke mot andre. Ikke mot samfunnet. Mot meg. Er det ikke det han har lovet, i legeeden sin? Selvfølgelig tvinges også legen til å se utover den enkelte, men da først og fremst i kampen om ressurser. Operasjon av A krever så mye at B og C ikke kan hjelpes. Men med metadon er det enklere. Stoffet koster nesten intet. I et helt ideelt system bør det også finnes et støtteapparat rundt utdelingen. Det vil koste noe. Bagateller i forhold til tungt sykehusutstyr. * * * Jeg er så sliten, sa Trond sist jeg så ham. Sliten av å leve et nedverdigende liv. Det er klart at han ble sliten. En stadig jakt etter stoff og penger. Ofte på måter som Trond med rette følte uverdige. Samtidig var han et nydelig menneske. Åpen, klok, omsorgsfull. Og arbeidsvillig. Vi delte arbeidsplass i en periode sjelden har stedet hatt bedre hjelp inntil det endte med et smell skapt av den evige jakt etter stoff. Deretter begynte vår felles jakt etter metadon. Metadon gis en gang i døgnet i flytende form i et glass sammen med appelsinsaft. Den som gir ham det, ser på mens han tømmer glasset. Trond var villig til å gå til kontroll så ofte det ble krevet, slik at helsemyndighetene kunne se han ikke tok noe i tillegg. Og Trond kjente til metadon, visste hvordan det virket på ham. Han hadde brukt det illegalt noen uker i Danmark, og i denne perioden fått til et liv i fred. Ved en av de utallige instanser vi oppsøkte fikk vi det nesten til, men i siste øyeblikk satte topp-sjefen foten ned. Det er ikke lov, sa han, og hadde nok rett. En kjent sosialmedisiner forsøkte også å hjelpe, men helt uten fremgang. Det er en jernring av konsekvenstenking om allmenne hensyn som styrer saken. For å spare helsevesenet for byrden, prøvde jeg selv å få lov til å stå for utdelingen. Å få Trond på besøk hver dag, ville bare vært hyggelig. Vi har pengeskap på arbeidsplassen hvor stoffet kunne oppbevares, og tror nok at mulige problem som ville oppstå underveis kunne vært mestret. Selvfølgelig ble jeg avvist. * * * En gang for lenge siden ble det sett på som riktig å gi almisser. Synder var den som ikke ga. Men så fikk det motsatte syn overtaket: Konsekvensetikken. Hvis man ga til de fattige, ville de ikke arbeide. Og nye fattige kunne komme til. Det ville ikke bli ende på tiggeri om man ikke herdet sitt hjerte og gikk de fattige forbi. Det er vel ikke helt uriktig å si at dette er blitt offisiell helsepolitikk overfor de langtkomne narkotikabrukere. Ut fra totaliteten av NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 ) 295

3 hensyn kan denne politikk være vel begrunnet. Noen ville kanskje ha brukt enda mere narkotika om de så at Trond ble gitt muligheter for å leve et verdig liv. Når de nå ser ham død, vil de kanskje forsøke enda hårdere å komme ut av eget bruk. Jeg tror det ikke. Men uansett, det kan da ikke gå an å la en slik tanke få styre legegjerningen overfor den enkelte pasient? Må ikke legen, først og ubetinget, kjempe for livet til det enkeltmennesket som akkurat i øyeblikket er pasienten? Noe må vel stå over samfunnsnytten? Skal leger slutte å hjelpe andre pasientgrupper som ikke følger deres råd. Hva med de tusener av akutte alkoholbehandlinger som iverksettes hvert eneste år? Eller behandling av hjertepasienter som ikke klarer å slutte med nikotininntaket. Bør ikke slik behandling stoppes, til skrekk og advarsel for oss andre? Det ville blitt for hårdt, og vi vet det. Trond tilhørte bare gal kategori. Det finnes nok mange innen helsevesenet som er enige med meg. Men de står under høyere makters kontroll. Helsedirektoratet skriver i sin veiledningsserie at direktoratet underkaster forskrivning av metadon en særlig overvåking. Men på ny må spørres: Kan et direktorats forskrifter få stå over det skriftlige løfte man gir når man trer inn i sin legende gjerning, et løfte om å utøve legegjerningen i samsvar med hva ære og samvittighet krever? Eller, for å si det med Hippokrates: I alle de hus hvor jeg går inn, skal formålet med mitt besøk være den sykes vel. Det står intet om at han vil begrense sin innsats av hensyn til folk i naboens hus. * * * Trond begraves i dag, 20. januar. Tilbake står samboeren hans gjennom 14 år. Bestandig sammen med Trond, derfor ble vi også kjent med henne, og glad i henne. Hun har brukt stoff hele sitt voksne liv og også i de senere år kjempet sammen med Trond i håp om å få nåde med metadon. Hun blir daglig tynnere, i kropp som nerver. Enda en gang er vi stillet overfor spørsmålet om legegjerning eller allmennprevensjon skal få forrang. Heidi er død trett av å vente. Lei av fornedrelsene. Sliten. Med håp om at hun ville møte samboeren sin i en annen verden. Om ham skrev jeg i fjor en kronikk i Aftenposten. Den sluttet slik: Trond begraves i dag, 20. januar. Tilbake står samboeren hans gjennom 14 år. Bestandig sammen med Trond, derfor ble vi også kjent med henne, og glad i henne. Hun har brukt stoff hele sitt voksne liv og også i de senere år kjempet sammen med ham i håp om å få nåde med metadon. Hun blir daglig tynnere, i kropp som nerver. Enda en gang er vi stillet overfor spørsmålet om legegjerning eller allmennprevensjon skal få forrang. Heidi begraves i dag, 9. november. Det holdt i nesten to år. Etter Tronds død bodde Heidi i en sammenheng hvor hun klarte seg. En lege tok ansvaret for å skrive ut legemidler til henne, og hun fikk dem hver morgen. Hun fikk mer enn hva uvante folk ville tåle, men mindre enn hva hun mente hun trengte. Hun arbeidet i hus og verksted, og tok seg av folk som ikke klarte seg selv. Mange knyttet seg til henne. Jeg har vært tilbake på stedet sammen med henne og sett gleden lyse hvor hun viste seg. Det holdt i fem måneder. Legemidlene Heidi fikk er dårlige for kroppen. Det ligger en eiendommelighet her. Metadon, det hyperkontrollerte stoff, gir så vidt vites ikke kroppslige skader. Det er de mindre strengt regulerte legemidlene som ødelegger kroppen. På stedet Heidi bodde våget de ikke fortsette å gi henne disse legemidler. Heidi selv ble også 296 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 )

4 urolig. Hun fikk stadig mindre enn hun trengte, og savnet også lyssidene ved det liv hun tidligere hadde levet. Hun dro til Oslo, sprakk, dro på avrusing, sprakk og sprakk, tok flere overdoser, men ble halt tilbake til livet. Og så en litt lysere periode: En forstandig lege innså at de skadelige legemidlene tross alt var det minste onde og skrev ut litt hver tiende dag. Heidi hentet dem, fikk andre til å stå for oppbevaringen, kom på daglige besøk til disse og tok ut kvoten. Hun fikk en liten jobb, gode arbeidskamerater, skoftet nesten aldri, sprakk av og til, men karret seg tilbake. En fin mor tok alltid imot. Men uroen og usikkerheten var der. Legemidlene var skadelige og kilden kunne bli stengt. Hun krøp på kanten av stupet, og visste det. Hele tiden kjempet Heidi for å få metadon. Hun visste hvordan det virket, hadde prøvd det illegalt i Danmark før hun og Trond ble tatt og utvist. Hun hadde passe alder for å komme med på metadonprosjektet, var over 30, hadde passe stoffhistorie, anvendt stoff fra hun var 13, og passe behandlingsfortid, alt var prøvd, men uten nytte, og hadde enorm motivasjon, var villig til å underkaste seg alle tenkelige former for daglig kontroll for å få komme med. Med metadon kunne jeg leve et vanlig liv, sa hun gang på gang. Trolig hadde hun rett. Ikke fordi stofftrang er uovervinnelig og bare kan stoppes med andre stoffer, men fordi kjemi kunne hjelpe når det sosiale liv hadde hengt seg opp. Jevnlig stoffbruk betyr utestengning fra øvelser i det vanlige. Heidi, som enkelte andre storbrukere, trengte metadon for å få fred til å øve seg i å leve som andre. Jeg skrev til Metadonprosjektet i 1993 om at det kom til å ende galt hvis hun nå ikke hurtig fikk hjelp. Samme budskap ble sendt i begynnelsen av 1994 til metadonprosjektet, til kommuneadministrasjon, til politikere: Den eneste tråden til liv har vært håpet om å komme over på metadon, men hun begynner nå å bli så sliten at det neppe holder stort lenger... Vedtaket om metadon gav enkelte... et håp om å overleve. De har klamret seg til tanken, og noen har klart seg fram til i dag... Nå, med utsettelse etter utsettelse, sprer det seg en følelse av fullstendig avmakt og oppgivelse i miljøet. Høflige og personlige svar kom tilbake. Om et øyeblikk skulle noe begynne å skje. Så endelig, første juli dette år, fikk også Heidi et svar: Vi bekrefter herved at vi har mottatt din søknad til metadonprosjektet. Alle søknader behandles i inntaksgruppen i den rekkefølge de er mottatt. Søknader som har kommet inn samme dag har fått rekkefølge ved hjelp av loddtrekning. Din søknad kommer til å bli behandlet i slutten av 1994 eller begynnelsen av Vær oppmerksom på at denne tidsangivelsen er foreløpig, og kan forandres. Vi sender et nytt brev i september 1994 og håper at vi da kan angi tidspunktet mer nøyaktig. For noen uker siden fikk Heidi et nytt brev fra Metadonprosjektet. Nå var det avgjort at hun ikke fikk komme til sin første samtale før i Om det i det hele tatt ville blitt noen samtale. I et brev til kommunen truer prosjektlederen med inntaksstopp etter at 20 av i alt 113 søkere er kommet inn. Flere er det ikke plass til i de trange lokalene på Gaustad. Hva gjør man normalt i situasjoner hvor døden truer? Det kunne være en ny smittsom sykdom som trengte inn over landet. Kanskje ville hundre dø. Det kunne være en ny tuberkuloseart som særlig gjorde seg gjeldende blant yngre mennesker, kostbar var den å behandle, slett ikke alle ble helt friske, noen måtte gå på medisiner livet ut, men betydelig færre ville dø om de fikk denne kostbare kur. Hva ville man gjøre i en slik situasjon? Man ville selvfølgelig laget en kriseløsning, bevilget det nødvendige, sett bort fra krav om at behandlingen skulle foregå på vestkanten, NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 ) 297

5 ikke bestemt at behandlingen maksimalt skulle tilbys femti mennesker, og spesielt sett bort fra den tanke at noen kanskje ville utsette seg for den farlige sykdom om det ble gitt et behandlingstilbud som trolig virket. Slik ville det vært om de som døde ble sett på som vanlige unge mennesker, og om dødsårsaken ikke var av den typen det knytter seg vanære til. Når vi ikke tar Heidi og hennes like inn i den samme forståelsen, skyldes det kanskje at vi blir redde og provoserte. Kanskje kan stoffbruken smitte? Advarslene har vært massive, men de hører ikke på oss. Bildet av brukerne blir også i hovedsak preget av svartsidene slik vi ser dem i nedverdigende kamp for de forbudte stoffene, i bykjernene, i reportasjene, i tyvs- doms- og straffe-situasjoner. Hvor de er vanlige, alminnelige, snille og omsorgsfulle, der får vi ikke øye på dem. Heidi var slik i de fleste situasjoner. Helt alminnelig. Litt sky og tilbakeholden. Hvilken seier for noen måneder siden da hun tok ordet i en stor forsamling, og ikke mistet det. De av oss som ble kjent med Heidi vil ikke kunne slutte å savne henne, de fine samtalene, de skarpe observasjonene, oppriktigheten, den lille latteren, fortvilelsen. Hvor meningsløst at Trond og Heidi skulle dø på denne måte. Og så, til i dag, om en norsk kvinne i Danmark: Ellen bor både i Danmark og Norge. Hun beskriver seg selv som en pendler, men måtte hun velge ville det bli Danmark. Hun har fått behandling med metadon i Danmark de syv siste årene. Metadonet har reddet livet hennes, hun ser på det som en livsviktig medisin som gjør henne i stand til å leve et liv som hun selv synes er bra. Med et bra liv mener hun et liv uten å være syk, uten kriminalitet, uten å måtte skjule hvem hun er, et liv hvor hun kan ha god og varig kontakt med ungene sine og med resten av familien. Men hun er svært bitter på det norske helsevesenet. Selv sier Ellen: Jeg er en politisk flyktning i Danmark. De første årene var jeg for det meste der, jeg var bare en uke hjemme nå og da. Men jo lengre tid det går, jo mer savner jeg Norge. Og det er rart, for jeg trodde ikke jeg hadde noen særlig tilknytning til Norge, jeg har opplevd så mye negativt her. Jeg mener at her i Norge ville de jo heller la meg dø enn å gi meg medisin, og det er grotesk. Det var som narkotikapolitisk flyktning hun presenterte seg hos legen hun oppsøkte for å få metadonbehandling i København. Bak seg hadde hun mange år med opiatavhengighet og en rekke mislykkede behandlingsforsøk. Da hun sprakk etter det siste behandlingsforsøket, innså hun at hun ikke kunne klare det. Hun måtte få metadonbehandling, det var det eneste som kunne redde livet hennes. Ellen fikk kontakt med en lege i Oslo som var villig til å hjelpe henne. Men da han rapporterte at han ville gi henne behandling med metadon, fikk han beskjed om at han ville miste retten til å forskrive A-preparater dersom han skrev ut metadon til henne. Denne retten ville ikke legen miste, han hadde andre pasienter som ville rammes av det. Ellen forteller: Den dagen jeg fikk vite det, så kjørte jeg opp til han og sa at vet du i dag så flytter jeg til Danmark. Han skrev et brev som jeg kunne gi til en lege der. Jeg fikk avtale med en fjern slektning jeg har i København at jeg kunne få bo der i noen uker, og så meldte jeg flytting og kjørte til København. Jeg var så nedkjørt i den tida der. Da jeg kom fram fikk jeg et kart over København et gratiskart fra McDonalds jeg var ikke noe godt kjent, og jeg kjente ikke noen leger. Jeg satte pekefingeren et tilfeldig sted på kartet fingeren landet på en ganske stor gate. Jeg var så nedkjørt, helt dust. Jeg har aldri vært noe spesielt kristen, trodd på noe, men jeg sa bare til han som kjørte med meg at jeg vet at vi skal til den gata nummer hundreogfemti. Hvordan vet du det? surte han. Men jeg visste det ikke, bare at det var dit jeg skulle. Og der var det to leger jeg visste ikke hvilken jeg skulle velge, men 298 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 )

6 han jeg valgte var heldigvis en fin fyr ikke så gammel, på alder med meg selv. Jeg presenterte meg som den jeg var, og så la jeg fram brevet jeg hadde med meg fra legen i Norge som ikke klarte å få metadonkvote for meg. Han spurte meg hvor mye metadon jeg trengte i døgnet, men det ante jeg jo ikke. Han skrev ut en resept og anbefalte 80 mg. i døgnet, men at jeg fikk prøve meg fram i en uke og så komme tilbake. Nå bruker jeg 60, det er passe for meg, jeg er frisk hele tiden, og kjenner meg aldri rusa. Før jeg gikk inn der klarte jeg nesten ikke å gå over en fortauskant en gang, men da jeg kom ut derfra bare løp jeg rundt bilen og sa om og om igjen: Fy fan, jeg er redda, jeg er redda. Jeg var så glad. Jeg sto på apoteket der og grein av glede. I tre måneder gikk jeg bare rundt i en lykkerus. Ingenting kunne ha gledet meg mer da. Og siden da har jeg gått på metadon. Ikke noe annet. Denne legen har stolt på meg hele tiden. Jeg gikk hos han i fem år og fikk metadon for en måned av gangen. Etter fem år kom jo den nye loven om at alle som fikk metadon skulle inn i prosjekt. I dag får Ellen metadon gjennom et av prosjektene i København. Hun møter opp hver 14. dag og har samtale med legen og får resept for nye 14 dager. Hun synes det fungerer godt. Til å begynne med var hun redd for at prosjektet skulle forandre det nye livet hennes, hun forteller: Jeg fikk tilbake den gamle angsten, jeg tenker jo norsk med en gang det skjer noe. Jeg var redd for kontrollen, og for at jeg ikke skulle få noe vanlig liv mer, at jeg måtte møte opp hver dag og drikke saft og avgi urinprøver. Ikke det at jeg har noe i mot å gi urinprøve, men det er så nedverdigende. Men det er ikke noen slik kontroll, og da jeg spurte om hvorfor de ikke forlangte urinprøver eller noen ting, svarte legen: Jeg har hverken jobb som inspektør, vekter eller politi. Jeg er her som en veileder, og jeg liker å være på bølgelengde med de jeg behandler. Kontroll kan ikke hjelpe som løsning på et problem, det kan bare gjøre problemene enda vanskeligere. Men om du vil levere urinprøver som en hjelp, en støtte, så stiller jeg selvsagt opp på det. Og det er den store forskjellen med Danmark i forhold til Norge, de forsøker ikke å tre en bedrevitende-greie ned over hodet på deg. Kanskje er Ellen et enestående eksemplar, men hva så? Uansett hva svaret på det spørsmålet er, så vitner Ellens historie om en mulighet for overlevelse og om mangfold innenfor stoffbrukernes verden. I hele Norden finnes muligheten for et slikt mangfold bare i Danmark. NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 17, 2000 ( 4 ) 299