Norsk rettsfilosofisk forening 9. desember 2008 Svein Eng

Transkript

1 Norsk rettsfilosofisk forening 9. desember 2008 Svein Eng MITT SYN PÅ RETTSFILOSOFI 1. Rettsfilosofiens hovedspørsmål Hva er normativitet og hva er normativitetens grunnlag? Hvilke ressurser rår vi over til vurdering og kritikk av positiv rett? «Naturrettsspørsmålet» Spørsmålet om muligheten av en «fornuftsbasert normativitet» 2. Noen innholdsmessige hovedstandpunkter (som til en viss grad foregriper punkt 4.2) Normativitetens uomgjengelighet All normativitet må i siste instans gå tilbake til fornuftens (tankens) egen normativitet, dvs. normativitet kan ikke falle sammen med noe empiriskt faktum Fornuftens egen normativitet består i et krav om allmenngjørbarhet Praktisk filosofi er frihetens filosofi, og dette er filosofiens startpunkt og sluttpunkt Intet nullpunkt («absolutt fast punkt») utenfor vår begrunnelsesaktivitet 3. Et metodisk hovedperspektiv: Begrunnelsesperspektivet (som til en viss grad foregriper punkt 4.2) Avgrenser mot idehistorie Innebærer et moralsk krav Fokuserer «det vesentlige»: tankens egen dynamikk representativitet 4. Fra et psykologisk normbegrep til en fornuftsbasert normativitet 4.1. Det psykologiske normbegrepet [RF II jfr 1.5.4; IV B 2, 6.2] Å forstå noe ved å forstå hva det avgrenses mot En felles idé under varierende terminologi Filosofisk uskyldige og filosofisk problematiske varianter Den skandinaviske rettsrealismen vid forstand og snever forstand: Psykologi som eneste form for virkelighetstilknytning? Absoluttering av det psykologiske normbegrepet Terminologi i det følgende: «det psykologiske normbegrepet» = «det psykologiske normbegrepet i den filosofisk problematiske variant» Illustrasjon av det psykologiske normbegrepets konsekvenser for vår ide om rett: Alf Ross vs Knut Illum «Rettens enhet», «Solipsisme» Illustrasjon av det psykologiske normbegrepets prinsipielle og vidtrekkende argumentative betydning Herbert Hart Hovedpunktet Ross «diskusjon» med Hart John Rawls 1

2 «Rettspositivisme» Såvel den skandinaviske rettsrealismen som Hart representerer «rettspositivisme» i en viss interessant bruksmåte av denne termen 4.2. En fornuftsbasert normativitet [RF II jfr 1.5.4, IV B 4, 6.4] En del er sagt under punktene ovenfor Historisk viktige drøftelser av tenkemåten Kant Habermas Tidlig Rawls? Kortform av en begrunnelse for en fornuftsbasert normativitet Frihet Handlingsbevissthet Virkelighetsaspekter vi ikke kan annet enn å medhandle; «medhandletværen» Teoretisk bevis vs praktisk nødvendig forutsetning Hva kan frihet være? Frihet som selvlovgivning Det prinsipp vi ikke kan annet enn å sette for vårt forhold til hverandre: kravet om allmenngjørbarhet; ethvert individs egenverdi Den nevnte frihet og det nevnte prinsipp; indre frihet, frihet til Grunnlaget for all normativitet Rettslig frihet og rettsprinsipp; ytre frihet, frihet fra Uavhengighet av den annens valg og tvang i forhold til meg, forsåvidt denne uavhengighet er forenlig med en tilsvarende uavhengighet for enhver ifølge en allmenn lov. «Positivt» formulert: Et størst mulig handlingsrom for den enkelte som er forenlig med et tilsvarende handlingsrom for andre under en allmenn lov Målestokkspørsmål vs Anvendelsesspørsmål Den dobbelte betydningen av denne argumentasjonen i et begrunnelsesperspektiv Begrunnelse for en fornuftsbasert normativitet Begrunnelse for en begrunnelsesmåte Uenigheten mellom representantene for det psykologiske normbegrepet og argumentasjonen for fornuftsbasert normativitet forstått gjennom forskjellen mellom to typer av argumentativt belegg: tredjepersonsperspektiv vs førstepersonsperspektiv 5. «Analytisk rettsfilosofi»? 6. Avslutningsvise punkter Som en konsekvens av mitt syn på rettsfilosofien og dens hovedspørsmål: En viktig forskningsoppgave er å kartlegge normativitetens dimensjoner, former, grader og grunnlag Et eget fag om norm og normativitet? 2

3 MATERIALE Til punkt 4.1: Illustrasjon av det psykologiske normbegrepets konsekvenser for vår ide om rett: Alf Ross vs Knut Illum [1] Illum, Lov og Ret: s. 56: «Lige saa mange Opfattelser af Retten, der findes, lige saa mange Varianter har Retten.» ss : «Principielt er der ligesaa mange Varianter af Retten, som der er Mennesker, der gør sig Inholdet af Retsforestillingerne klart.» [2] Ross, Om ret og retfærdighed, s. 87 (mine uthevinger): «En sådan definition [dvs. Illums, med dens oppløsning av forestillingen om retten som en enhet] kan ikke accepteres, fordi den åbenbart er i strid med retsvidenskabens egne forudsætninger, hvorefter «gældende ret» er «gældende dansk ret», et socialt fænomen tilregnet det danske samfund og ikke det enkelte individ.» Og videre, i umiddelbar fortsettelse (min utheving): «Forudsætningen er, at det i hvert fald indenfor visse grænser er muligt at bestemme gældende dansk ret som et udvortes givet, overindividuelt fænomen, og ikke blot som en subjektiv indstilling...». [3] Imidlertid, Om ret og retfærdighed, f.eks. s. 452: «Henregnelsen af en interesse til en overindividuel helhed (et kollektiv, samfundet), er det metaforiske udtryk for den individuelle oplevelse af fællesskab i interesser.» Til punkt 4.1: Utbredelsen av det psykologiske normbegrepet; Herbert Hart Hovedpunktet [4] Hart, The Concept of Law, 1. utg. ss , 2. utg. ss (Harts utheving): «We only need the word validity, and commonly only use it, to answer questions which arise within a system of rules where the status of a rule as a member of the system depends on its satisfying certain criteria provided by the rule of recognition. No such question can arise as to the validity of the very rule of recognition which provides the criteria; it can neither be valid nor invalid but is simply accepted as appropriate for use in this way. To express this simple fact by saying darkly that its validity is assumed but cannot be demonstrated, is like saying that we assume, but can never demonstrate, that the standard metre bar in Paris which is the ultimate test of the correctness of all measurement in metres, is itself correct.» [5] Wittgenstein, Philosophische Untersuchungen, del I, avsnitt 50; Wittgensteins utheving (min oversettelse): «Det finnes én ting om hvilken man ikke kan si at den er 1 meter lang, ei heller at den ikke er 1 meter lang, og det er standardmeteren i Paris. Dermed har vi imidlertid selvfølgelig ikke tilskrevet denne noen merkverdig egenskap, men bare karakterisert dens egenartede rolle i målespillet basert på metersystemet. Vi kunne tenke oss at det i Paris fantes fargeprøver likesom det finnes en standardmeter der. Vi forklarer da: «Sepia» kalles fargen til den standardsepiaen som er 3

4 hermetisk oppbevart der. Isåfall har det ingen mening å si om denne standard at den har denne fargen, heller ikke at den ikke har den.» [6] Hart, The Concept of Law, 1. utg. s. 245, 2. utg. ss (Harts utheving): «The question whether a rule of recognition exists and what its content is, i.e. what the criteria of validity in any given legal system are, is regarded throughout this book as an empirical, though complex, question of fact.... It is a factual question though it is one about the existence and content of a rule.» [7] Hart, Lon Fuller: The Morality of Law, s. 359 (mine uthevinger): «The existence of [the rule of recognition] is manifested in the acknowledgement and use of the same set of criteria of legal validity by the law-making, lawapplying, and law-enforcing officials and in the general conformity to law so identified.» Ross diskusjon med Hart [8] Ross, Review of H.L.A. Hart, The Concept of Law, s. 1188: «I am unable to understand how it is possible that a person could have [a critical reflective attitude] criticize himself for breaking the rule, and acknowledge that criticism on the part of his fellows is justified and still feel free to act as he likes. I believe that the attitude and reactions described by Hart are the overt manifestations of feelings...» [9] Ross, Validity and the Conflict between Legal Positivism and Natural Law, s. 162 (Ross utheving): «... there seems to be no disagreement between our views as to what is involved in the question of the existence of a legal system.» 4

5 Til punkt 4.2: En fornuftsbasert normativitet; Kortform av en argumentasjon for en fornuftsbasert normativitet Fra RF ss : Kants argumentasjon for frihetens realitet Kants argumentasjon for frihetens realitet i Grunnlegging til moralens metafysikk [Grl] har en treleddet struktur. (a) Frihetskondisjonalen For det første setter Kant følgende setning som utgangspunkt: [10] «Jeg sier nå: Ethvert vesen som ikke kan handle annet enn under ideen om frihet, er nettopp derfor i praktisk henseende virkelig fri; dvs. alle lover som er uadskillelig forbundet med frihet, gjelder for dette vesen akkurat som om dets vilje var blitt forklart fri, i seg selv og på gyldig vis innenfor den teoretiske filosofi.» Grl, 4: 448; Kants utheving utelatt. Denne setning kan skrives på kondisjonal form, som følger: [11] «Jeg sier nå: [Hvis et] vesen... ikke kan handle annet enn under ideen om frihet, [så] er [dette vesen] nettopp derfor i praktisk henseende virkelig fri.» Min stilisering av det foregående sitatet. Denne kondisjonalen skal vi i det følgende betegne «frihets-kondisjonalen». Ved framsettingen av frihetskondisjonalen inntar Kant et refleksivt førstepersonsperspektiv. Med et «refleksivt førstepersonsperspektiv» sikter jeg til at Kant setter seg og leseren i den handlendes posisjon og vender tanken tilbake mot den handlende som handlende: Han gjør den handlende som handlende til tankens objekt for den handlende selv. (b) Subsumsjon under antecedenten For det andre viser Kant at mennesket må subsumeres under hvis-siden antecedenten i frihetskondisjonalen. Dette skjer ved at han, fremdeles i et refleksivt førstepersonsperspektiv, argumenter ut fra performativ inkonsistens. [12] «Nå hevder jeg at vi også med nødvendighet må tilskrive ethvert fornuftig vesen, som har en vilje, idéen om frihet som den eneste det kan handle ut fra. For hos et slikt vesen tenker vi oss en fornuft som er praktisk, dvs. som er kausalt virksom når det gjelder dens gjenstander. Nå kan man umulig tenke seg en fornuft som i sine dommer lar sin egen bevissthet ledes utenfra, for da ville subjektet anta at dets dømmekraft ikke ble bestemt av dets egen fornuft, men av en tilskyndelse. Fornuften må betrakte seg selv som opphavsmann til sine prinsipper, uavhengig av utenforliggende årsaker. Følgelig må den, i egenskap av et fornuftig vesens praktiske fornuft eller vilje, betraktes av seg selv som fri.» Grl, 4: 448; mine uthevinger. Hvis vi utsier «jeg er ikke fri», etablerer vi en performativ inkonsistens. Det vil si, vi viser gjennom utsigelsen at det vi sier, ikke kan være riktig. For, mens utsagnet er at den handlende ikke er fri, så viser utsigelsen at vedkommende er fri. For, i selve utsigelsen, i dømmekraftens anvendelse av begrepet fri, kan vi ikke tenke oss annet enn at dømmekraften og dommen er vår egen: dvs. at vi i selve utsigelsen er uavhengig av ytre årsaker («tilskyndelser» i sitatet ovenfor), dvs. har negativ frihet, og er selvbestemmende med hensyn til kriterier og anvendelse («opphavsmann» i sitatet ovenfor), dvs. har positiv frihet. 5

6 Dermed har Kant lagt forestillingen om et fornuftig vesen med vilje inn under antecedenten i frihetskondisjonalen, dvs. inn under vesen som ikke kan handle annet enn under ideen om frihet. (c) Slutning til konsekventen I direkte forlengelse av sitatet under punkt (b) ovenfor sier Kant så: [13] «Det vil si, det fornuftige vesens vilje kan være dets egen bare ut fra ideen om frihet, og friheten må derfor, i praktisk henseende, tillegges alle fornuftige vesener.» Grl, 4: 448. Her slutter Kant til følge-siden konsekventen i frihetskondisjonalen, dvs. til dommen dette vesen er nettopp derfor i praktisk henseende virkelig fri. Referanser ENG, Svein U/enighetsanalyse med særlig sikte på jus og allmenn rettsteori. Oslo Rettsfilosofi. Oslo 2007 (RF). HART, H.L.A. The Concept of Law Her sitert etter Reprint with Corrections, Oxford 1970/ Samme verk, 2. utg. (p. vii: «unchanged, except for minor corrections»), With a Postscript. Oxford Lon Fuller: The Morality of Law. (1965) 78 Harvard Law Review, ss ; her sitert etter Essays in Jurisprudence and Philosophy, Oxford 1983, ss ILLUM, Knud. Lov og Ret. København 1945 KANT, Immanuel. Grunnlegging til moralens metafysikk [Grundlegung zur Metaphysik der Sitten] Norsk utg. i E. Storheim (utg.), Kant. Morallov og frihet. Oslo Også i E. Storheim (utg.), Moral, politikk og historie. Oslo Moralens metafysikk [Metaphysik der Sitten] Oversettelse av utdrag fra andre del om etikken i E. Storheim (utg.), Kant. Morallov og frihet. Oslo Første del om rettslæren foreligger foreløbig ikke i norsk utg. ROSS, Alf. Om ret og retfærdighed. København Validity and the Conflict between Legal Positivism and Natural Law. Revista Jurídica de Buenos Aires (1961), ss ; her sitert etter S.L. Paulson/ B.L. Paulson (eds.), Normativity and Norms, Oxford 1998, ss Review of H.L.A. Hart, The Concept of Law. ( ) 71 Yale Law Journal, ss WITTGENSTEIN, Ludwig. Philosophische Untersuchungen