SV Samfunnsfag 1: Innføring i samfunnskunnskap og fagdidaktikk, trinn 1-7

Transkript

1 KANDIDAT 4684 PRØVE SV Samfunnsfag 1: Innføring i samfunnskunnskap og fagdidaktikk, trinn 1-7 Emnekode SV-142 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist :00 PDF opprettet :01 Opprettet av Digital Eksamen 1/10

2 SV-142 generell informasjon Emnekode: SV-142 Emnenavn: Samfunnsfag 1: Innføring i samfunnskunnskap og fagdidaktikk, trinn 1-7 Dato: Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: Ingen. Merknader: Alle oppgavene må besvares til bestått for å bestå eksamen Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Velg et alternativ Ja Nei Besvart. 1 Oppgave 1 (teller 50 prosent) Etter 7. trinn skal elevene kunne gjere greie for dei viktigste maktinstitusjonane i Noreg og deira hovudoppgåver, og diskutere skilnader mellom å leve i eit demokrati og i eit samfunn ut an demokrat i. a. Gjør rede for de viktigste maktinstitusjonene i Norge og deres hovedoppgaver. Forklar så forskjeller mellom å leve i et demokrati og i et samfunn uten demokrati. b. Drøft hvordan du kan arbeide med dette kompetansemålet i skolen. Skriv ditt svar her... a) I denne delen av oppgaven skal jeg gjøre rede for de viktigste maktinsitusjonene i Norge og de viktigste oppgevene deres. Deretter skal jeg forsklare forksjeller mellom å leve i et samfunn med demokrati og i et samfunn uten demokrati. På Eidsvoll i 1814 bestemte embetsmennene at de ville ta utgangspunkt i Monteques maktfordelingslære, slik at ikke makten bare skulle være 2/10

3 konsentrert på et sted. Han skilte mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Eidsvollmennene bestemte at i den norske grunnloven skulle stortinget og ikke kongen ha den lovgivende og (bevilgende) makten. Regjeringen fikk den utøvende makten og domstolen den dømmende makten. Det blir ofte sagt at før 1814 styrte kongen, og etter 1814 styrte folket, og de tok dermed utgangspunkt i folkesuverenitetsprinsippet. Den første maktinsitusjonen jeg vil gjøre rede for er Stortinget. På Stortinget sitter det 169 stortingsrepresentanter, og Stortinget har som sakt den lovgivende makten. Stortingen skal gi/vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen. Stotinget vedtar omlag 100 lover hvert år, og bevilger penger til f.eks statsbudsjettet og overføringer til kommunene. Stortinget skal også kontrollere regjeringen. I Norge har vi en parlamentarisk styreform, som vil si at parlamentet, altså stortinget kan bestemme om regjeringen må gå av. Stortinget kan stille misstillitforslag til regjeringen, slik at regjeringen må gå av viss ikke Stortinget er fornøyd med svaret de får av regjeringen. Det meste av arbeidet på stortinget foregår i komiteene. Det er komiteene som forbereder alle saker for Stortinget, og det er dermed her det meste av arbeidet foregår. Stortingsrepresentanter som ikke er mye i offentligheten, kan ha en viktig rolle i komiteene. I Stortinget er det 12 komitteer, og i Norge er de kjent for å være relativt små. Etter komitteen har behandlet saken/forslaget blir det stemt over i plenum på stortinget. Den andre maktinsitusjonen vi har i Norge er regjeringen, og regjeringen er den utøvende makten. I dag har vi en mindratallsregjering med Erna Solberg som statsminister. Regjeringens hovedoppgave er å forberede saker til stortinget, og er dermed den aktive parten. Regjeringen er kongens statsråd, så en dag i uka møtes regjeringen og kongen, og kongen godkjenner saker som regjeringen har myndighet over. I Regjeringen sitter det vanlige mennesker, slik som bønder og lærere. Så regjeringen trenger hjelp av, og samarbeider med forvaltningen. Statsadministrasjonen kaller vi den forvaltningen som har hele staten 3/10

4 som arbeidssområde, og omhandler departementene og direktoratene. I Norge har vi ministerstyre, og i hvert av departementene sitter det en statsråd/minister fra regjeringen. Denne statsråden er ansvarlig for alt som skjer i departementet, samtidig som den er ansvarlig for det som skjer i regjeringen. Kunnskapsdepartementet er et eksempel på et departement, og utdanningsdirektoratet er igjen underlagt dette. Så det er dermed kunnskapsministeren som er den ansvarlige i kunnskapsdepartementet. I forvaltningen sitter det folk med stor fagkunnskap, og dermed har regjeringen overlatt mye av arbeidet til forvaltningen. De som sitter i departemenetene arbeider mot det den sittende regjeringen ønsker, mens direktoratene er mer uavhengig. Det kan ofte bli en konflikt mellom det som er faglig riktig, og det som er politisk mulig. Hvis regjeringen ikke er fornøyd med noe Stortinget har vedtatt, kan de sitte kabinettspørsmål til stortinget, men regjeringen må da være klar til å gå av viss Stortinget ønsker det. Det er ikke vanlig at regjeringer må gå av i Norge, men det skjedde med Bondeviksregjeringen. Den tredje maktinsitusjonen vi har i Norge er domstolen, som er et uavhengig rettsvesen. Domstolen har den dømmende makten, og viss domstolen mener regjeringen har gjort noe feil eller straffbart kan de stevens til riksretten. Dette skjer ikke ofte i Norge. I Norge har vi et indirekte demokrati, som vil si at vi velger representanter til å styre for oss, og dermed må vi ha valg. I for eksempel et direkte demokrati har de ikke valg, men de stemmer over en enkel sak. I Norge har vi hatt folkeavstemmninger i 1972 og 1994 som dreide seg om medlemmskap i EU. Demokrati betyr folkestyre, og vi har dermed ikke bare en person som bestemmer alt. I et land uten demokrati er det ofte diktatur, som vil si at det er en mann som bestemmer alt. I et demokratisk samfunn som vårt er menneskerettighetene viktig. Børhaug hevder at demokrati og menneskerettighetene hører sammen. Menneskerettighetene er en forutsetning for et demokrati, og i land uten demokrati er det ofte brudd på menneskerettighetene. Forskjellen på å 4/10

5 leve i et samfunn med demokrati og uten demokrati handler om frihet, medbestemmelse, likeverdighet og ytringsfrihet. I et demokratisk samfunn har menneskene ytringsfrihet, som vil si at de kan si hva de vil uten å være redd for sanksjoner og straff fra myndighetene. b) I denne delen skal jeg drøfte hvordan man kan arbeide med dette kompetansemålet i skolen: "Etter 7 trinn skal elevene kunne gjere greie for de viktigste maktinstitusjonene i Noreg og deira hovudoppgaver, og diskutere skilnader mellom å leve i et demokrati og i et samfunn uten demokrati". For at elevene skal kunne gjøre greie for de viktigste maktinstiusjonene i Norge og deres hovedoppgaver er trolig arbeid med realistisk politisk oppdragelse viktig. Børhaug skriver at realistisk politisk oppdragelse handler om å gi elevene spilleregler til hvordan maktinsitusjonene og det politiske fungerer. Det handler også om å gi elevene verktøy til å forstå hvordan de kan være med å påvirke de politiske avgjørelsesprosessene. På grunn av at vi i Norge har demokrati, kan elevene være med å påvirke gjennom ulike deltakerordinger. Slike deltakerordninger er for eksempel valgkanalen, organisasjonskanelen, aksjonskanalen og direkte kontakt. Å legge vekt på at dette er en viktig forskjell mellom et samfunn med demokrati, og et samfunn uten er sannsynligvis veldig viktig. I et samfunn uten demokrati finnes det ingen slike deltakerordninger man kan være med i, for å påvirke de politiske avgjørelsesprosessene. Det er fire sentrale spørsmål man kan stille når det gjelder arbeidet med realistisk politisk oppdragelse. 1) Er dette relevent for meg? 2) hvor kan man delta? 3) hvilke deltakerordninger har vi? 4) hva vil slik deltakelsen føre til konkret? Disse spørsmålene er viktige å arbeide med slik at elevene kan gjøre rede for de viktigste maktinsitusjonene, oppgavene deres og forstå forskjellen mellom demokratiske samfunn og samfunn uten demokrati. I arbeidet med kompetansemålet er det viktig at man som lærer ikke bare 5/10

6 snakker om demokrati. Men at man også viser konkret for elevene hva demokrati betyr. Et eksemel er å ta i bruk dialog. Elevene må høre alle i klassens synspunkter og meninger før de bestemmer seg for noe, og det er viktig at alle skal være likeverdige i dialogen. Habermas er opptatt av en herredømmefri dialog i offentligheten er viktig i et demokrati. For eksempel kan læreren lage noen regler som bare han har bestemt. Eller så kan klassen sammen bli enige om felles klasseregler. Da får elevene iallefall sett at i samfunn med demokrati har de medbestemmelse, og i samfunn uten demokrati har de ingen medbestemmelse. Å arbeide med menneskerettighetene er trolig en forutsetning i arbeidet med å diskutere forskjeller på å leve i et demokrati, og å leve i et samfunn uten demokrati. Et opplegg kan dreie seg om å dele klassen i to. Den ene klassen får mat, mens den andre ikke får mat. Eller enda verre, den ene delen av klassen blir behandlet i i tråd med menneskerettgihetene, og den andre ikke. Man kan diskutere med elevene etterpå om de syns dette var rettferdig. I et samfunn uten demokrati er det som sakt ofte brudd på menneskerettighetene, så å arbeide med menneskerettighetene er viktig. Elevene kan arbeide med rollespill eller skuespill om demokrati. FNs rollespill er bra opplegg. Opplegget passer fint på mellomtrinnet, og det gir elevene en anledning til å sette seg inn i andre lands synspunkter og ståsted. Det er viktig at læreren har et mål, og at elevene skal komme fram til et forslag eller en internasjonal avtale på slutten. Besvart. 2 Ny oppgave 6/10

7 Oppgave 2 (teller 25 prosent) Gjør rede for minoritetshierarkiet i Norge, legg særlig vekt på nyere innvandring. Skriv ditt svar her... I denne oppgaven skal jeg gjøre rede for "minoritetshierakiet" i Norge, og legge særlig vekt på nyere innvandring. Vi kan dele minoritetene i Norge i tre: Urfolk, nasjonale minoriteter og nyere innvandring. Samene er det eneste urfolket i Norge. Nasjonale minoriteter er Jøder, Kvener, Romfolk, Romani og Skogfinner. Disse folkegruppene har lang tilknyttning til landet vårt. Nyere innvandring er mennesker som har kommet til Norge i nyere tid. I 2013 var ca 13% av landets befolkning innvandrere. Det finnes selvsagt ingen statestikker over de nasjonale minoritetene. Arnfinn Midtbøen skriver i sin artikkel at man kan antyde et "minoritetshierarki" i lærebøkene og på skolen. Han har undersøkt hvilken plass de ulike minoritetene har i lærebøkene, og om de nasjonale minoritetene har fått plass i historien om det flerkulturelle Norge. Undersøkelsen viser at for eksempel nasjonale minoriteter har veldig liten plass i forhold til andre. Samene har den desidert største plassen, men bøkene legger vekt på historiske forhold, og ikke slik som Samene har det i dag. Det samme ser vi med Jødene. Historien om Jødene er om jødeparagrafen, og ikke hvordan Jødene har det i dag. Romfolk og Romani har mer plass enn Kvener i bøkene, og Skogfinner er så vidt nevnt. At nyere innvandring har størst plass i bøkene og i skolen om det flerkulturelle Norge, har sammenheng med at lærerne og elvene i undersøkelsen følte at det hadde mest aktualitet, i forhold til samer og nasjonale minoriteter. Lærerne var opptatt av at undervinsingen måtte føles aktuell for elevene og dermed ble det mindre fokus på minoritetene. Nyere innvandring: Norge har bestandig vært et flerkulturelt land, men på slutten av 1960 årene kom det arbeidsinnvandrere til Norge. For første gang var det flere 7/10

8 folk som vandret inn enn utvandret. Etter hvert ble innvandringspolitikken mer restriktiv, og på midten av 1970-tallet ble det innavndringsstopp. Men familiene til migrantene kunne fortsatt komme, og dette kalles familiegjenforening. Nyere innvandring kan deles i arbeidsmigranter, asylsøkere og flyktninger/overføringsflyktninger. For arbeidsmigranter er situasjonen økonomisk motivert, men for asyksøkere og flykninger handler det om å komme seg bort fra krig, fattigdom, forfølgelse eller sult. I 2013 var det ca 42 millioner på flukt i verden. I følge FN er en flykning en som med rette frykter for livet sitt. En asylsøker er en person som kommer uanmeldt til Norge for å søke om asyl. Som regel blir ikke de godkjente som flykninger, men de kan få opphold i landet på humanitært grunnlag. Overføringsflykningene som kommer til Norge, har allerede blitt godkjente av FN som flykninger. Hovedmålet for myndighetene er at innvandrerene skal tilbakeføres når det er blitt trygt og landet har blitt stabilt igjen. Tilbakevendingen skal i hovedsak skje frivillig. Det er ikke lov å sende hjem mennesker som kan risikere straff eller forfølelse i hjemlandet. Midtbøen skriver at det som de fleste minoritetene og nyere innvandrere har til felles, er at de har opplevd diskriminering og assimilasjon. Børhaug viser til kulturell diskvalifisering, som viser at minoritetene i møte med majoritetsbefolkningen ofte blir "diskvalifisert". Det er vanskeligere å få jobb med et utenlandsk navn, viser undersøkelser. Utdanningen som mange av innvandrerene har med seg fra hjemlandet, er ofte vanskleig å få godkjent i Norge, og dermed har ofte mange innvandrere vedvarende lav inntekt. Kulturen de har med seg fra hjemlandet er forskjellig fra kulturen de møter her. I undervisning om nyere innvandring, kan man trekke inn at både urfolk, nasjonale minoriteter også har opplevd diskriminering. Og i undervisning om nyere innvandring kan man også trekke fram at nordmenn også har vært innvandrere. Samtidig er det nok viktig å legge vekt på hvorda nasjonale minoriteter og nyere innvandre har det i dag. At de også opplever assimilasjon og diskriminering i dagens samfunn. Som lærer er det viktig at minoritetene føler at de hører til og at de passer inn. I møte med 8/10

9 minoriteter er Banks opptatt av forholdet mellom "oss" og "de" og at man må få en ny forståelse for samfunnsfag, og ikke legge vekt på den likhetsideologien som rådet tidligere. Banks mener at minoritetene må få tilhørighet til sin kulturelle gruppe, til Norge og til Verden. Besvart. 3 Ny oppgave Oppgave 3 (teller 25 prosent) Gjør rede for hva som ligger i sosial kapital og hvordan en persons sosiale kapital kan påvirkes ved migrasjon. Skriv ditt svar her... 9/10

10 Skriv ditt svar her... Begrepet kommer fra Pierre Bourdieu og handler om hvor mye sosiale "goder" en person har. Det handler også om hvor attraktiv man sosialt sett, blir sett på av andre. Sosial kapital kan handle om sosial klasse, om sosiale ulikheter og sosiale problemer. En person som kommer til Norge kan tidligere ha hatt en høy stilling i hjemlandet, mange venner, og blitt sosialisert inn i de normene og verdiene som hjemlandet verdsatte. Når personen kommer til Norge, kan det være vanskelig å skaffe seg nye venner og en sosial omgangkrets på grunn av for eksempel språket. Børhaug viser til kulturell diskvalifisering, som handler om at i møtet med majoritetsbefolkningen blir minoritetene "diskvalifikasert". Det kan handle om det sosiale kodene, om kulturen og arbeidslivet. Utdannelsen personen hadde i hjemlandet viste seg å være vanskelig å få godkjent i Norge. Dermed må personen gjerne ta en jobb som han er overkvalifisert for, og inntekten blir deretter og personens sosiale kapital blir påvirket. Kulturen og det sosiale som personen hadde med seg fra hjemlandet, viser seg nå å ikke bety så mye i møtet med majoritetsbefolkningen og dermed kan personens sosiale kapital påvirkes. En person med et utenlansk navn, kan ha større vansker med å få seg en jobb. Dermed har minoriteter oftere lavere lønn og vedvarende mobilitet. Liden viser til vedvarende mobilitet som at man ikke forflytter seg på den sosiale rangstien. Riis viser til sosial inerti, som viser til at det er mekanismer som bremser for den sosiale mobiliteten. Man blir holdt fast av ulike meksanismer, som i dette tilfelle er jobb, lønn, etnisitet, utdanning også videre. Besvart. 10/10