Hvordan kan kunstnerne øke sine inntekter gjennom kunstnerisk virke i museene?

Transkript

1 Kulturdepartementet Oslo, Vår ref.: 19/1 Deres ref.: 18/ Innspill til kunstnermeldingen fra Norges museumsforbund Norges museumsforbund ser frem til kunstnermeldingen legges frem. Museene spiller en viktig rolle i kunst- og kulturfeltet, og Museumsforbundet ønsker å bidra med noen relevante innspill. Museene er gjennom ICOMs museumsdefinisjon pliktet til å samle inn, forske i, bevare og formidle materielle og immaterielle vitnesbyrd fra mennesker og deres omgivelser. De skal tjene samfunnet og dets utvikling, og være åpne for publikum. Museene er også forpliktet til å utvikle sin egen rolle og stadig trekke til seg et bredere publikum, enten det er for å bevare og styrke et lokalt engasjement, trygge faglig kompetanse på regionalt nivå, eller samordnes i et nasjonalt nettverk. Med økt globalisering og demografiske endringer møter nå museene nye forventninger om hva som skal bevares og hvilke fortellinger som skal formidles. Det fører samtidig til et økt press om bevaring av lokal og regional identitet. Dagens publikummere viser også et større krav om involvering og ønske om deltagelse. For kunstmuseene er kunstproduksjon en forutsetning for virksomheten. Museene er en arena og oppdragsgiver for kunstnerne, og dermed en viktig del av kunstnerøkonomien. Museumsforbundet stiller seg klart og tydelig solidarisk med kunstnerorganisasjonene i spørsmålet om lønn for kunstnerisk arbeid. En permanent ordning med utstillingshonorarer for alle visningssteder med offentlig støtte vil ikke bare sikre bedre inntekter for kunstnerne, men også bidra til en profesjonalisering av forholdet mellom kunstnerne og museene, og sikre kvalitetsmessig bedre utstillingsproduksjoner. Hvordan kan kunstnerne øke sine inntekter gjennom kunstnerisk virke i museene? Kulturmeldingen (Meld. St. 8 ( ) viser til europeiske undersøkelser som bekrefter at kreativitet fremmer innovasjon og sterkere konkurransekraft. Norge befinner seg «midt på treet for innovasjonsevne», mens Sverige, Danmark, Tyskland og Finland ligger på topp. Å søke veiledende modeller i våre naboland kan hjelpe den økonomiske omstillingen i norsk kunstpolitikk. Kunstens frie stemme og mangfoldet i

2 samtidskunsten må sikres, og vurderingene og utvelgelsene som gjøres av museenes fagmiljøer må ikke styres av markedsinteresser eller kommersielle aktører. Det er viktig å unngå skjeve strukturer i forholdet mellom kunstner og visningssted som fører til at kunstnerne går med på dårlige betingelser for å sikre en vellykket utstilling. Museumsforbundet vil ikke tilråde salg av kunst i utstillinger i museene der det er en alternativ økonomisk løsning, og skillet mellom kunstnerisk verdi og kommersiell verdi må opprettholdes. ICOMs etiske regler understreker at museene skal beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, uavhengig av inntektskilde. At museer med offentlig støtte tjener penger på salg av kunst i utstillinger, kan føre til manglende troverdighet når det ligger mer enn kun kunstneriske motiv til grunn for utvelgelsene. Museene kan lett komme i et etisk grenseland i forhold til sin rolle som frie og uavhengige institusjoner. Manglende lagringsplass i forsvarlige magasiner og lave innkjøpsbudsjett hindrer nyervervelser til museene, og kunstfeltet trenger et større handlingsrom for meséner, gode sponsorkontrakter og kunstneriske velgjørere som ikke bryter med de etiske retningslinjene. Da er det viktig at de offentlige budsjettene ikke kuttes, og at ansvaret for utvikling av samlingene ikke overlates til private investorer og deres føringer. Hvordan museene fungerer for dagens kunstnerpraksis Slik situasjonen er i dag, er det viktig at opphavspersonenes rettigheter overholdes, og at kunstnerne får ta del i verdiøkningen av egne verk. Museene trenger ny kunst i samlingene for å skrive ny historie, og da er det viktig at verkene som samles er representative for sin tid. Museene trenger også dette til fremtidig forskning. Siden museene ikke er salgsarenaer for kunstnerne, men indirekte kan bidra til en viss kunstnerisk anerkjennelse og aktualisering i kunstmarkedet, er det viktig at museene utbetaler utstillingsvederlag og honorarer. Det sikrer kunstnerne inntekter, og bør synliggjøres i budsjetter og totale kostnader for begge parter. Pilotprosjektet om utstillingshonorarer ved statlig støttede visningssteder som startet opp i 2014 viser at dette er noe som bør gjelde alle landets visningssteder, enten de er offentlig, regionalt eller lokalt finansiert. Denne ordningen bør bli like permanent som utstillingsvederlagets godtgjørelser, og opprettholdelsen av ordningene hos arrangørene bør være et premiss for videre støtte. Der man også trekker kunstnerne inn i driften av museet, vil man kunne bidra med sikkerhet ved sykdom, pensjon, forsikring og muligheter til lån, som vanligvis er goder som faller utenfor kunstnernes rammer. Kunstnernes sosiale rettigheter må være forutsigbare for å skape gode arbeidsprosesser. Dette genererer et godt samfunn og gir rom for utvikling, innovasjon og progresjon i samfunnsøkonomien.

3 I denne sammenhengen ønsker Museumsforbundet å minne om forslaget om å opprette et eget organ for forvaltning av kunstpolitikken i kunstnerøkonomiutredningen (Kunstens autonomi og kunstens økonomi 2015, s. 184), som et mulig tiltak på dette noe motsetningsfylte feltet. Utredningen etterlyser et system som ser helheten av kunstens egenart, dens forutsetninger, plass i samfunnet og utviklingen av etterspørsel og marked. Vi ser argumentet om at kunst ofte faller synonymt inn under ordet kultur, og at denne foreslåtte instansen kan bidra til å understreke kunstens egenart. Utredningen ønsker i tillegg å gi et slikt organ mandat til å fremme samarbeidet mellom det offentlige og private. Som følge av den samfunnsøkonomiske utviklingen, må også museene søke flere finansieringskilder. En økt aktivitet mellom kunstnerne (innholdsleverandørene), museene og det offentlige og private næringslivet etterlyses. Vi ber om at behovet for et eget kunstpolitisk forvaltningsorgan vurderes i den kommende kunstnermeldingen, og at museene tas med i betraktningen. Hvordan kunstnerne kan styrke museenes rolle i samfunnsutviklingen Museumsforbundet oppmuntrer til et mer målrettet samarbeid mellom museene og kunstnerne. Statlig- og private bedrifters støtte kan legge til rette for utviklingsarbeid og etablering av langsiktige og mangfoldige prosjekter. Det kan også oppfordres til en mer aktiv dynamikk mellom mindre kunstnerstyrte prosjekter og større, nasjonale prosjekter. Kunstnerne kan også bidra i ulike deler av selve museumsdriften. I den sammenhengen kan man se bort fra selve verket, og heller rette fokuset mot kunstnerisk kompetanse som materialkunnskap, samarbeid, metodeutvikling og kreativ tenkning. Kunstnerne har i dag flere jobber i kunstmuseene, spesielt innenfor formidling og montering av utstillinger. Det kan være aktuelt å trekke kunstnerisk kompetanse inn i andre deler av museenes virksomhet. Kunst og kultur har også en positiv effekt på bedre offentlig folkehelse. Museene kan i større grad etablere mer langsiktige samarbeid med kommunale instanser som eldreomsorg, sykehus og organisasjoner som arbeider med mennesker, gjennom kunstneriske prosesser. Aktivitet er viktig for hjernen, og for å komme i kontakt med de gruppene som ikke kan komme til museene, driver museene utadrettet og oppsøkende virksomhet. Prosjektet «Inn i bildet» i Nasjonalmuseet, er et godt eksempel på utnyttelse av kunstnerkompetanse i museet. Det ledes av to kunstpedagoger med erfaringer fra Teaching Artist og egen kunstnerpraksis. Et annet eksempel med mer utadrettet virksomhet fra samme museum er prosjektet «Møtet med minner», der en kunstpedagog besøkte Randemstua Dagsenter i Vestby og brakte inn kunstnerisk kreativitet til eldre med demens. Dette er to eksempler på hvordan museene kan møte nye grupper gjennom kunstnerisk kompetanse, og begge prosjektene har også et helseaspekt gjennom kreativitet.

4 Museumsforbundet har merket seg at det i kulturmeldingen understrekes at barn, unge og mennesker med flerkulturell bakgrunn er vanskelige å nå gjennom de offentlig finansierte kulturinstitusjonene. Det er synd at tilbudene ikke er tilstrekkelige, siden mye av det offentlige museumsarbeidet i dag er rettet mot disse gruppene. Museene samarbeider kommunalt med Den kulturelle skolesekken, driver barneklubber, arrangerer aktive kulturmøter for mottaksgrupper, og skoleklasser og barnehager er hyppige publikummere der det er geografisk tilrettelagt. Voksenopplæringen bruker museene som en introduksjon til vår nasjonale kulturarv. For at museene skal oppleves mer relevante og engasjerende, kan de dra fordel av å samarbeide med flerkulturelle kunstnere som bidrar med større intern innsikt og livskunnskap til gruppene. Det vil dempe den instrumentelle oppfatningen som kan oppstå ved slike prosjekter. Det krever samtidig stor åpenhet for kritisk tenkning hos de offentlige institusjonene omkring deres samlinger. En kunstner, flerkulturell eller ikke, kan stille nye provoserende spørsmål ved etablerte sannheter, religion, seksuell orientering og kjønn. Artist-in-residence og aspirantstillinger er gode modeller som fører til økt mangfold av museale ytringer. Kunstnerne er aktive formidlere i Den kulturelle skolesekken. Museumsforbundet er kjent med at det er barn og unge i distriktene som i minst grad får glede av hva museene og Den kulturelle skolesekken ønsker å tilby. Her ligger det et stort potensiale ved hjelp av et mer formalisert samarbeid mellom museene og lokale aktører, både gjennom de vanlige undervisningstilbudene og kunst- og kulturarvsbiten i DKS. Det er også viktig at møtet med barn, unge og flerkulturelle grupper ikke får en stigmatiserende påtrengende effekt. Tonen i det som produseres må være inkluderende gjennom samarbeid og medskaping. Man bør sikte etter lokal kunnskap og være åpen for medvirkning av nye grupper, og stedets kunstnere. Det kan føre til en sunn motvekt til det økonomiske fokuset som preger kunstfeltet i de største byene, og gi en integrerende effekt og en opplevelse av et levende demokrati i lokalsamfunnet. Vi må både formidle og minnes at menneskenes stadig mer sammensatte og komplekse identiteter, og de nye bevegelsene i vår tradisjonelle norske kultur som følge av økt globalisering, også har en nasjonal verdi. Museumsforbundet jobber selv aktivt på dette området gjennom prosjektet «Inkluderende museer Kulturkunnskap og -arbeid som katalysator for god inkludering». Midlene, som er tildelt fra Sparebankstiftelsen DNB, fordeles til prosjekter som har som mål å styrke likeverd og inkludering i museene gjennom kunst og kultur for å nå nye grupper. I løpet av 2019 vil erfaringene fra prosjektet presenteres og bli tilgjengelig, forhåpentligvis til inspirasjon for andre. Museet, et sted for nyskapning, gode rammevilkår og bedre sosiale rettigheter for kunstnerne

5 Kulturmeldingen fremmer høye forventninger til kunstnerne om å digitalisere kunstuttrykkene. Både for å møte barn og unge gjennom digitale plattformer, og for å øke inntektene for eget virke. Digitale prosjekter, både kunstnerisk og musealt, er kostnadskrevende og krever ofte teknologisk ekspertise og IT-support. Det er sjelden forenlig med kunstnerisk kreativitet og skaper en holdning om at de kunstnerne som snakker det kulturpolitiske språket er de som lykkes. All kunst skal heller ikke være digitalt tilgjengelig, selv om det i ordlyden strider mot det demokratiske prinsippet. Kulturlivet er en inkluderende arena og det bør også gjelde den politiske løsningsorienteringen. Det at en statlig støtteordning fremhever en spesifikk målgruppe som barn og unge, fører til at mange kunstnere også arbeider mer bevisst mot denne gruppen. Det er bra, så lenge det også er langsiktige stipend for kunstnerisk virke som ikke har en agenda. Museumsforbundet håper dette ikke fører til kunstnerisk selvsensur for å motta tildelingsbrev. Ei heller at det fører til kunstnerisk sensur overfor barn og unge. Programmering mot enkelte grupper (barn og unge) og løsninger (digitale) bør ikke legges over på private aktører når det offentlige ikke lykkes. Noe av forventningene om digital tilpasning kan legges mer over på de offentlig finansierte visningsstedene, hvor det samtidig kan legges større krav til institusjonenes ledere om å følge opp. Digitale formidlingsprogram ved museene er også noe som vil komme det regionale og lokale til gode der det ellers svikter på fysiske ressurser. Vi ønsker samtidig å understreke at siste tildeling av prosjektstøtte for visuell kunst i 2018 viser stor variasjon i kunstneriske uttrykksformer og flere interessante tverrfaglige samarbeid. For at museene skal være allmennyttige i samfunnsutviklingen og styrke sin inkluderende og demokratiske stilling, må de være åpne for nytenkning. En aktiv tilrettelegging av digitaliseringsprosesser er nødvendig for å opprettholde en dialog med omverdenen. Mange museer bruker mye ressurser på digital samlingsforvaltning og formidling, mens andre holder fortsatt igjen. Det er viktig å verne museenes historiske dimensjon, men også rette fokuset mot forandring, inkludering og mangesidighet. Ikke bare faglig, men også digitalt. Som et lite postskriptum til noen av museenes historiefortellinger, er nasjonale minoriteter og spesielt samene som urfolk blitt valgt bort. Her kan man revitalisere oppfølgingen av disse gruppene effektivt gjennom digitale prosjekter. Det er uansett viktig at man på nye digitale plattformer reflekterer et mangfold av ulike virkeligheter, spesielt der det er hull i samlingene som følge av fornorskningspolitikk og marginalisering. Det er mange kunstneriske aktører som kan bidra til et kritisk blikk på museenes virksomhet og historiefortelling, og følge opp og realisere Norges kulturelle minoriteter.

6 Formidling er en av museenes kjernevirksomheter, og mangfoldet av tredimensjonale objekter og kunstverk som skal formidles har et uendelig informasjonsinnhold. Digitaliseringsprosesser innebærer i noen tilfeller informasjonstap, samtidig som det gir nye muligheter for bruk og kunnskap. Informasjonen som digitaliseres må tilrettelegges på en forsvarlig måte, og den økte digitaliseringen av kunst åpner også for økt kopiering av verk. Her er det viktig at museene overholder vederlagsordninger og avklarer rettigheter før digital bruk. Dårlige avtaler fører til underrepresentert kunst i formidlingen. Gode avtaler er inntektsgivende for kunstnerne, og nyere materiale kan digitaliseres og være tilgjengelige i museene. For at museene skal få utført sitt samfunnsoppdrag bør det skilles mellom kommersiell og ikke-kommersiell bruk. Digital bruk av kunstverk gir også økt oppmerksomhet og fører til indirekte, eller direkte inntekt for opphavspersonen/kunstneren. Åndsverksloven kan være krevende å praktisere, og digitalisering utfordrer kravet om enerett. Kulturmeldingens signal om at man skal tilrettelegge bedre for ikke-kommersiell formidling av kunst i museenes samlinger, bidrar i arbeidet med å tilrettelegge for det. Museumsforbundet ser frem til tydeligere retningslinjer på dette i ny forskrift til åndsverksloven, og bidrar gjerne med innspill. Museumsforbundet vil rette en spesiell bekymring mot kunstkritikkens vilkår i Norge. Den bistår museene i å utfordre holdninger og skape politisk debatt, og møter museene med kvalifisert kritikk og evaluering. Den fremmer også økt interesse og potensielle kjøpere for kunstnerne. De siste ti årene har antall anmeldelser i avisredaksjonene blitt halvert. Uforutsigbarheten fører til dårlig rekruttering til yrket og en ensrettet kritikk utført av etablerte akademikere. Vi trenger unge, idealistiske stemmer som kan satse på yrket og fordype seg i rollen som kunstkritiker. En begrensning av stemmer er et demokratisk problem. Det bør oppfordres til et samfunnsetisk krav til publiseringskanalene om å ivareta kritikerpostene. God og faglig kritikk må nå vike for opplevelseskulturer. Museumsforbundet har mottatt støtte fra Norsk kulturfond for prosjektet «Unge kritikere». Vi ønsker å stimulere og publisere ung kritikk av museers formidling av fortid og samtid. Vi håper det også kan bidra til flere unge stemmers interesse for faget. Museumsforbundet ønsker å understreke viktigheten av den frie kunstens utvikling i vårt demokratiske samfunn. Fri kunst har stor betydning for menneskenes helse, utvikling og velbefinnende. Kunst skaper tenkende mennesker, og gir en rikdom som ikke baserer seg på kun økonomi til folket. Den er et viktig bidrag i samfunnsutviklingen, og i museenes videre arbeid. For at museene skal fornye seg mot globaliseringens utfordringer, trenger vi kunstnernes kreativitet. Kunstnerne er økonomisk en sårbar gruppe der mye i samfunnet er resultatorientert, og Museumsforbundet ønsker en større involvering av kunstnere i alle ledd og

7 en kombinasjon av å være både prosess- og resultatorientert. Vi håper de større kunst- og kulturinstitusjonene kan bidra til å utvikle modeller for å benytte og ivareta kunstnerne, som er selve produksjonshjulet i mange av virksomhetene. Nasjonalmuseet utreder nå for eksempel muligheter for atelierdrift i Nasjonalgalleriet, i samarbeid med NBK og UKS. Samfunnet bør øke ambisjonene om bedre vilkår for gode, kunstneriske arbeidsprosesser, støtte til arbeidsstipend, produksjonsstipend, materialstipend, utstillingsstipend og ikke minst, lønn for utstillingsvirksomhet. Kunstnernes virksomheter må anerkjennes og verdsettes. Museumsforbundet bidrar gjerne til ytterligere konkretiseringer av innspillene, eller dialog om dette dersom det er ønskelig. Med vennlig hilsen John Olsen styreleder Liv Ramskjær generalsekretær