Mesterklassens muligheter

Transkript

1 Mesterklassens muligheter En samtale mellom Isabelle Perrin og Ingrid Maria Hanken Isabelle Perrin er professor i harpe ved Norges musikkhøgskole og leder for seksjon for strykere og harpe. Ingrid Maria Hanken er professor i musikkpedagogikk samme sted og leder for et prosjekt som utforsker undervisning og læring i mesterklasser i regi av CEMPE i. Isabelle Perrin har deltatt i dette prosjektet. I denne dialogen mellom de to får vi innblikk i erfaringene fra prosjektet. Hva lærer studentene i mesterklasser? Isabelle: Jeg har i mange år vært interessert i hvordan man underviser og lærer i mesterklasser. Jeg tror det begynte allerede da jeg var student ved Juilliard School og så hvor stor forskjell det kunne være mellom mesterklasser, selv når det var fremragende musikere som underviste. Noen ganger var det veldig interessant og lærerikt å sitte i salen, og man merket hvor mye studentene som var aktive utviklet seg i løpet av den korte tiden. Andre ganger var det rett og slett kjedelig å sitte der, og man kunne heller ikke høre at studentene som spilte ble bedre. Nå gir jeg selv jevnlig mesterklasser, og det har gjort meg enda mer interessert i hvordan man kan sørge for at studentene får noe ut av dem, enten de selv spiller eller er tilhørere. Ingrid: Jeg har også vært interessert i mesterklassen fra et pedagogisk perspektiv. Det er jo en ganske spesiell undervisningsform, hvor en student blir undervist av en lærer som ikke kjenner vedkommende, og undervisningen skjer foran et publikum som også formodes å lære noe. Hele seansen varer kanskje bare en halvtime, men både studenten som spiller og tilhørerne forventer hørbare resultater. Jeg tror ikke jeg vet om noen pedagogisk situasjon som er mer krevende for alle parter. ii Derfor er det så interessant at du har prøvd å finne ut litt mer om hva studentene tenker og erfarer i mesterklasser. Det finnes jo noe forskning som ser dette fra studentenes perspektiv, iii men foreløpig vet vi ganske lite. Spørreskjema til studentene Isabelle: Ja, jeg har laget et enkelt spørreskjema som studentene fyller ut anonymt og gir til meg etter at jeg har hatt en mesterklasse. Foreløpig har jeg vært ved Koninklijk Conservatorium, Den Haag, The Royal Academy of Music, London, The Royal College of Music, London, The Royal College of Music, Cardiff, The Festival de harpe en Avesnois og

2 Hong Kong Harp Chamber. Jeg har også delt det ut til studentene ved Musikkhøgskolen når vi har hatt mesterklasser med eksterne lærere her. Harpeklassene er jo som regel ikke så store, så det er totalt 36 studenter som har svart. Ett av spørsmålene var hvor mange mesterklasser de hadde deltatt på, enten som aktiv eller som tilhører. Her kunne de krysse av for enten 1-3 eller mer enn 4. Det viste seg at de aller fleste hadde deltatt på fire eller flere mesterklasser både som aktive og som tilhørere. Jeg spurte dem også om hvor mange de planla å delta på de nærmeste årene, og de fleste tenkte seg å delta på 1-3 mesterklasser per år, mens 13 krysset av for fire eller flere per år. Mesterklasser som inspirasjon eller taktikk Ingrid: Hva tenker du om det? Er det bedre jo flere de deltar på? Jeg ser at en av studentene som har krysset av for fire eller mer mesterklasser, skriver i en fritekstkommentar: I do learn a lot from masterclasses. When you are young and want to learn about music and your instrument it is very inspiring to meet people and to hear their experience and their views on the music. Og en annen kommenterer at they are very useful, both as good deadline-points in the year and as performance practice. Det tyder på at studentene bruker mesterklassene som inspirasjon, som motiverende delmål og som en mulighet til å trene på å framføre musikk foran et publikum. Isabelle: Samtidig kan det være et problem at noen studenter vil ta så mange mesterklasser bare for å kunne skrive på CVn at de har vært på mesterklasse med den og den. Det er ikke så positivt fordi da gjør de det ikke for å lære noe, men bare for å vise seg fram. Vi ser jo også at en av studentene skriver: Masterclasses are not only good to receive some musical advice on the piece you are playing, but also to meet and get to know extraordinary musicians who sometimes sit in your competition jury. Det tyder på at studentene i noen tilfeller først og fremst tenker taktisk, og bruker mesterklassene for å fremme sin karriere, og det er jo ikke helt meningen med dem.

3 Ingrid: Akkurat den bekymringen kom også fram i en undersøkelse jeg gjorde, hvor jeg intervjuet erfarne mesterklasselærere. iv En av dem innrømmet at han selv brukte mesterklasser på den måten: It is only about status, it has nothing to do with knowledge. I also write on my CV that I have had master classes with (world famous musician), but I have actually learned more from a lot of other people. ( ), but he is such a big name that I signal that I wish to be associated with him. Læringsutbytte som tilhører Isabelle: Det er likevel tydelig fra hva studenten skriver i fritekstkommentarene, at de først og fremst er der for å lære. Det som var spesielt interessant var svarene jeg fikk på spørsmålet om hva de har mest utbytte av i en mesterklasse: å være aktiv, å være tilhører, eller begge deler. Alle unntatt fire sier at de har like stort utbytte av å være aktive som å være tilhørere. Mange av dem kommenterer at de lærer ulike ting i de ulike posisjonene, slik som denne studenten: In my opinion it is really good to do both: listen and play! You can learn in so many different ways! You learn wile playing very intensely (with the muscles and the brain). When listening you can pay attention to things you don t notice while playing. Ingrid: For meg var det litt overraskende at de var så klare på at de også lærer som tilhørere. Både Stabell og Creech med kolleger v fant med bakgrunn i sine undersøkelser, at studentene ikke var så motivert til å delta på mesterklasser når de ikke selv skulle spille. Samtidig så finnes det jo ganske mye forskning som understreker hvor mye vi mennesker faktisk kan lære gjennom å observere. vi Isabelle: Ja, først og fremst mener jeg at de lærer seg å lytte. Hvis du ikke kan lytte, kan du ikke være musiker. Det er mye enklere å lytte i en mesterklasse hvis man ikke spiller, for da er man så opptatt av å spille riktig. De lærer på en roligere måte fordi det ikke er noe press, de trenger ikke vise at de er flinke. Så det å være tilhører på en mesterklasse gjør at du lærer å lytte på en effektiv måte, på en aktiv måte. De kan høre og forstå hva som er bra og hva som ikke er så bra og hvorfor, og hvordan studenten kan endre noe

4 for at det skal bli bedre. Og hvis de lærer å gjøre det når de hører andre, så er de godt på vei til å kunne gjøre det samme når det gjelder dem selv, og det er det som er så viktig for meg. De må jo kunne klare seg selv når de kommer ut av skolen. De skal ikke trenge meg eller en annen til å fortelle dem at her skulle du brukt en annen finger eller et eller annet. De må lære å finne løsninger og vurdere selv: Så når jeg underviser mesterklasser stiller jeg mange spørsmål, for jeg vil få dem til å tenke. Jeg vil ikke servere dem svaret på et brett. De må selv finne løsninger. Det som også er fint med å være tilhører på mesterklasser er at de kan oppdage at de ikke er alene de merker at andre sliter med de samme problemene og har de samme utfordringene. Ingrid: Ja, Albert Bandura vii, som har studert hvordan vi lærer gjennom å observere andre, framhever hvor viktig dette er for vår tro på egne evner, noe som igjen har betydning for våre prestasjoner. Når vi ser hvordan andre strever for å få til ting som vi selv ønsker å få til, og kan observere at de blir bedre gjennom å jobbe hardt, så kan det gi oss tro på at vi også vil mestre det og motivere oss til innsats. Det hjelper oss også å forstå at læring er en prosess som tar tid, og at det først og fremst er hard arbeid som er hemmeligheten bak suksess, ikke talent, som det jo er vanskeligere å få gjort noe med. Å lære av hverandre Isabelle: Mesterklassene kan på den måten også bidra til å utvikle en klassefølelse eller samhold som er veldig viktig, hvor studentene stoler på hverandre i stedet for å kjempe mot hverandre. I mesterklasser sitter tilhørerne stort sett stille og observerer. Noe jeg har lurt på er hvor viktig det er for dem å ha anledning til å spørre og kommentere det som foregår underveis. Jeg stilte derfor et spørsmål om det i spørreskjemaet og ba dem krysse av på en skala fra 5: svært viktig til 1: ikke viktig. Her viste det seg at svarene spredte seg ut over hele skalaen. Det var 15 som hadde krysset av for 5 eller 4, og tydeligvis synes det er viktig å få mulighetene til å kommentere eller spørre, mens 12 krysset av for 1 eller to og altså ikke så det som viktig. Fritekstkommentarene gir innblikk i deres begrunnelser. Jeg ser for eksempel at studenter som ikke synes det er så viktig, skriver at de heller vil kunne spørre etter at timen er over for ikke å forstyrre framdriften, eller at de opplever

5 spørsmål og kommentarer underveis som distraherende. En skriver også at de spørsmålene vedkommende sitter med som oftest blir stilt av studenten som spiller, eller indirekte besvares av læreren i løpet av mesterklassen. De studentene som synes det er viktig å spørre eller kommentere gir fritekst kommentarer som dette: It is very important as a sort of exchange between me and the teacher/harpist. De framhever dette med direkte kontakt med læreren. En av studentene gir en interessant kommentar. Hun eller han har krysset av for både 5 og 2 og begrunner det på denne måten: The openness and inviting atmosphere where everyone FEELS welcome to ask questions is important, not necessarily that I get to open my mouth, but that the possibility is there. Hun vil altså at muligheten skal være der, men trenger ikke nødvendigvis å bruke den. Å være inkludert Ingrid: Det er jo interessant sett i forhold til det Creech og kolleger viii fant ut i sin undersøkelse: Der viste det seg at en viktig grunn til at studentene ikke møtte opp på mesterklasser som tilhørere, var at de ikke følte seg inkludert. Isabelle: Det er helt klart veldig viktig at tilhørerne skal føle seg inkludert. Jeg prøver å få til det på flere måter. Et selvfølgelig moment er at man snakker høyt nok til at de kan høre hva som foregår. Jeg sier også tydelig i fra at de må spørre hvis det er noe som er uklart eller som de lurer på, slik at de vet at den muligheten er der. Jeg pleier dessuten å henvende meg mye til tilhørerne, stille spørsmål og be dem komme med tilbakemeldinger på studentens spill, og be dem vurdere ulike varianter. Jeg må snakke direkte til dem og ikke bare til studenten som spiller, hvis de skal føle seg involvert og inkludert. Men det aller viktigste virkemidlet er kanskje likevel mitt eget engasjement og min lidenskap for det jeg holder på med. Det tror jeg smitter over på tilhørerne. Ingrid: Vi kan vel konkludere med at studentene som har svart på denne spørreundersøkelsen bekrefter at både de som spiller, men også tilhørerne, tilbys mange muligheter for læring i en mesterklasse.

6 i CEMPE er Centre of Excellence in Music Performance Education ved Norges musikkhøgskole. ii For en utdyping, se Hanken, I. M. (2008) Teaching and learning music performance: The master class. Finnish Journal of Music Education, Vol 11, (1-2), pp iii Se Creech, A. et al. (2009) Conservatoire students perceptions of master classes. British Journal of Music Education, Vol 26 (3), og Stabell, E. M. (2010) Mesterklassen. Læringspotensiale og funksjon i musikkutdanningen. Masteroppgave, Norges musikkhøgskole. iv Hanken, I. M. (2011) The benefits of the master class: The masters perspective. In Holgersen, S-E. & Nielsen, S. Graabræk (Red.) Nordisk musikkpedagogisk forskning. Årbok 12, 2010, Norges musikkhøgskole: NMH-publikasjoner 2011:2, s v Se Creech et al. (2009) og Stabell (2010). vi Se Hanken, I. M. (2015) Listening and learning in a master class. Music Education Research, Vol 15 (4). vii Bandura, A. (1997) Self-efficacy. The Excercise of Control. New Ypur: W.H. Freman and Company. viii Se Creech et al. (2009)