Tapsårsaker hos lam på utmarksbeite i Rode 1, Saltdal kommune 2007

Transkript

1 Bioforsk Rapport Vol. 2 Nr Tapsårsaker hos lam på utmarksbeite i Rode 1, Saltdal kommune 2007 Inger Hansen og Thomas Holm Carlsen Bioforsk Nord Tjøtta.

2

3 Hovedkontor Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Tlf: Fax: Bioforsk Nord Tjøtta 8860 Tjøtta Tlf: Faks: Tittel/Title: Tapsårsaker hos lam på utmarksbeite i Rode 1, Saltdal kommune 2007 Forfatter(e)/Autor(s): Inger Hansen og Thomas Holm Carlsen Dato/Date: Tilgjengelighet/Availability: Prosjekt nr./project No.: Arkiv nr./archive No.: Åpen Rapport nr.report No.: ISBN-nr.: Antall sider/number of pages: 2 (164) Antall vedlegg/number of appendix: Oppdragsgiver/Employer: Fylkesmannen i Nordland Kontaktperson/Contact person: Tore Veisetaune Stikkord/Keywords: Dødsårsak, lammetap, predasjon, radiosender Cause of death; lamb mortality; predation; mortality transmitters Fagområde/Field of work: Arktisk landbruk og utmark Arctic Agriculture and Land Use Sammendrag Tapsårsaker blant lam tilhørende sju besetninger i Rode 1, Saltdal kommune, ble kartlagt gjennom beitesesongen Fjorten av 332 (4,2 %) radiomerkede lam omkom på beite. Blant radiomerkede lam med kjent dødsårsak døde fire (36,4 %) som følge av sjukdom, tre (27,3 %) døde i ulykker og fire (36,4 %) ble tatt av fredet rovvilt. Tre lam klarte man ikke å dokumentere dødsårsaken på. Totalt omkom 251 av 1216 lam som ble sluppet i dette beiteområde (20,6 %). Summary: Lamb mortality was documented during summer 2007 in seven sheep herds grazing within Rode 1, Saltdal municipality in Nordland county. Fourteen out of 332 lambs with mortality transmitters were lost on summer range (4.2 %). Out of 11 lambs with documented cause of mortality, four died of illnesses (36.4 %), three died in accidents (27.3 %) and four were predated by protected carnivores (36.4 %). Three lambs had unknown cause of death. Totally, 251 lambs of 1216 released in this mountain range died during the grazing season (20.6 %). Godkjent / Approved Prosjektleder/Project leader Håkon Sund, avdelingsleder Inger Hansen.

4 Forord Tap av lam på utmarksbeite kan ha mange årsaker. Ofte er det umulig å fastslå dødsårsak, enten fordi man ikke finner kadaveret eller fordi man finner det for seint. Bruk av mortalitetssendere, eller såkalte dødsvarslere, gjør det mulig å lokalisere kadavrene raskt etter at døden har inntruffet. Dermed kan dødsårsaken fastslås med større sikkerhet. Denne tapsundersøkelsen ble iverksatt etter henvendelse fra Fylkesmannen i Nordland, som ønsket et prosjekt med bruk av dødsvarslere i Saltfjell-området. Det ble enighet om at undersøkelsen skulle legges til sju brukere tilhørende Rode 1 i Saltdal sausankarlag. Begrunnelsen for dette var at flere i beitelaget hadde opplevd lammetap på opp mot 30 % de senere år. Målsetningen med studien har vært å avdekke årsaker til og tidspunkter for lammetapene i utsatte besetninger i dette beiteområdet. Prosjektledelsen vil rette en spesiell takk til eierne av forsøksbesetningene; Jostein Eliassen, Einar Johansen, Roger Johansen, Terje Juvodden, Per Arne Knædal, Ulf Moland og Sven Rune Åsen for all egeninnsats gjort i forbindelse med undersøkelsen. Videre retter vi en stor takk til vårt peilepersonale; Finn Robert Åsen, Anne Lise Olsen, Glenn Peter Knædal, Cathrine Enoksen og Lone Nilsen som har gjort en glimrende jobb med å peile etter omkomne radiolam. En takk også til Geir Heggmo og Magne Kristoffersen som har utført alle kadaverdokumentasjoner i felt på vegne av Statens naturoppsyn (SNO). Videre sender vi en stor takk Olav Eikenæs ved Veterinærinstituttet i Harstad for obduksjon av innsendte lam. Marianne Hoff, tidligere sjef for Rovviltprosjektet i Saltdal/Beiarn (nå landbrukssjef i Saltdal) har vært en viktig støttespiller under igangsettingen og oppfølgingen av prosjektet. Takk også til Marianne Hoff, Vegar Pedersen (SNO), Jostein Øvervatn og Tore Veisetaune (hhv. landbruksavdelingen og miljøvernavdelingen hos Fylkesmanne i Nordland) for viktige bakgrunnsdata til sluttrapporten og til Norvald Ruderaas ved Bioforsk Nord Tjøtta for kartframstilling av kadaverfunnene. Til slutt takker vi Rovviltnemda i region 7, Fylkesmannen i Nordland, Nordland fylkeskommune og Saltdal kommune for finansieringen av prosjektet. Takk også til Fylkesmannen i Nordland, Høgskolen i Nord-Trøndelag og NINA i Tromsø for utlån av peilerutstyr. Tjøtta, Inger Hansen Prosjektleder 2 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

5 Innhold 1. Sammendrag Innledning Sauenæringa i Saltdal Tapsutvikling i forsøksbesetningene Forvaltningsplan for rovvilt i region 7 - Nordland Forekomster og uttak av fredet rovvilt Erfaringer med bruk av dødsvarslere Målsetting Materiale og metoder Forsøksområdet Forsøksbesetninger og forsøksdyr Biotelemetriutstyr Peiling Registreringer og analyser Statistiske metoder Resultater Tapstall Årsaker til tap Åsteder for tap Tidspunkter for tap Tap i forhold til demografi og besetning Diskusjon Taps- og funnprosenter blant radiomerkede lam Rovvilt Skeivfordeling av tapstall Sjukdom og ulykker Demografiske og besetningsrelaterte forhold Sendere og klaver Kriterier for tapsundersøkelser Tapsforebyggende tiltak Konklusjoner Referanser Vedlegg Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 3

6 1. Sammendrag Beitesesongen 2007 ble det foretatt en tapsundersøkelse ved bruk av mortalitetssendere ( dødsvarslere ) blant lam på utmarksbeite i Rode 1, Saltdal kommune. Totalt 332 lam fra sju besetninger ble instrumenterte med dødsvarslere. Andel instrumenterte lam var 27,3 %. Forsøksbesetningene ble valgt ut på grunnlag av høye tapstall og store mørketap de senere årene. Det ble peilet daglig i beiteområdet fra slipp på utmarksbeite i begynnelsen av juni til slutten av september. Tapsundersøkelsen hadde som mål å avdekke årsaker, tidspunkter og åsteder for lammetap i forsøksområdet. Fjorten av 332 (4,2 %) radiomerkede lam i Rode 1 omkom på beite. Tre av disse hadde ukjent dødsårsak. Blant de omkomne radiolammene med kjent dødsårsak døde fire lam (36,4 %) som følge av sjukdom, tre (27,3 %) døde i ulykker og fire (36,4 %) ble tatt av fredet rovvilt. Av de rovviltdrepte lammene ble to dokumentert tatt av jerv, et ble drept av gaupe og et av kongeørn. Det ble avdekket koksidiose og selenmangel i flere av besetningene. Til sammen ble 22 lammekadavre, hvorav 8 uten sender, samt fire søyer funnet. Dødsårsakene blant totalt antall gjenfunnede lam med kjent dødsårsak (N=19) var nesten identisk med fordelingen blant de radiomerkede lammene. Det ble funnet flest lammekadaver den første måneden etter beiteslipp. Sjukdom og rovvilt (kongeørn og jerv) utgjorde hovedtyngden av tapene i juni. Det ble ikke dokumentert jervedrepte lam etter 7. august. Ti kadavre ble funnet i området rundt Tverråmoen og dødsårsakene i dette området var både sjukdom, ulykker og jerv. De øvrige kadavrene ble funnet mer spredt i terrenget. Blant de radiomerkede lammene hadde verken fødselsvekt, slippvekt, tilvekst fra fødsel til slipp, søyas alder, kullstørrelse eller kjønn signifikant betydning for overlevelsen på beitet. Totalt omkom 251 av 1216 lam som ble sluppet i dette beiteområde (20,6 %). Tapstallene var signifikant høgere for ikke-instrumenterte lam enn for lam med dødsvarslere og denne skeivfordelingen var spesielt stor i tre av besetningene. På grunn av skeivfordelingen i tapstall mellom lam med og uten sender kan resultatene for de radiomerkede lammene ikke generaliseres til å gjelde alle lam som ble sluppet på beite. Beitesesongen 2007 var også spesiell ved at jerveskadene tilsynelatende var mindre enn forventet. Det kan derfor være behov for et gjentak av studien i samme område. Årsaker til den store skeivfordelingen mellom lam med og uten sender er diskutert og tapsforebyggende tiltak er foreslått. 4 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

7 2. Innledning 2.1 Sauenæringa i Saltdal Sauenæringa i Saltdal er ei livskraftig næring som har betydelig verdiskapings- og sysselsettingspotensial. Det var 22 sauebruk i Saltdal kommune som mottok produksjonstilskudd sommeren 2007, mens fire bruk var for små til å motta dette. Elleve bruk har over 50 vinterfôra sauer (v.f.s.), 11 har fra v.f.s., mens fire bruk har færre enn 20 v.f.s. Det er i dag en nedgang i antall beitedyr i kommunen og antall dyr på utmarksbeite er ikke tilstrekkelig til å hindre gjengroing av utmark og gammel innmark. Det er store utfordringer i forbindelse med økende tap av sau til rovvilt (M. Hoff, pers. medd.). Saltdal sausankarlag er med i ordningen Organisert beitebruk (OBB) og slipper årlig ca sau og lam på beite. Tapsprosenten for lam er høg og har siden 2000 ligget på rundt 20 %, mens søyetapet er rundt 5 %. Tapene toppet seg i 2006 med gjennomsnittlige lammetap i sankelaget på 26,5 % og et søyetap på 6 % (kilde: OBB). Laget har 28 medlemmer (hvorav 3 besetninger ikke hadde sau i 2007). Beiteområdene er organisert i flere roder. 2.2 Tapsutvikling i forsøksbesetningene Det er sju sauebesetninger med i denne tapsundesøkelsen (se kap. 3.2). Disse forsøksbesetningene hører alle til Rode 1 i Saltdal sausankarlag. Sauene går på fjellbeite vest for E6, avgrenset i nord mot RV 812 mot Beiarn, i sør av Jarbrudalen og i vest av Gåsvatnvassdraget, delvis inn i Beiarn kommune (se kap. 3.1). Gjennomsnittlig tapsprosent for lam på utmarksbeite i disse besetningene har steget voldsomt de siste årene og var helt oppe i 36,9 % i Søyetapet ligger også relativt høgt og utgjorde 8,1 % gjennom beitesesongen 2006 (fig. 1, tab. 1). Figur 1. Tap av søyer og lam i forsøksbesetningene (kilde: FMMA Nordland) Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 5

8 Tabell 1. Antall dyr sluppet og tapt i forsøksbesetningene, beitesesongen 2006 (kilde: OBB/Saltdal kommune) Besetningseier Antall søyer sluppet Antall søyer tapt Antall lam sluppet Antall lam tapt Prosent tap, søyer Prosent tap, lam Prosent tap totalt ,2 44,5 30, ,1 46,6 34, ,5 46,8 35, ,7 22,2 19, ,0 20,3 11, ,0 15,1 11, ,4 30,1 21,3 Totalt ,1 36,9 26,3 Det er tidligere funnet få kadavre i beiteområdet. I 2006 ble til sammen 19 kadavre tilhørende de sju forsøksbesetningene undersøkt av SNO. Av disse ble 11 dokumentert tatt av jerv, fire var drept av gaupe, mens de fire siste fikk ukjent dødsårsak. Antall lam erstattet som drept av fredet rovvilt i de sju forsøksbesetningene var til sammen 116, 126, 174, 146, 216, 261 og 354 for hhv. år 2000 fram til 2006 (Kilde: Rovbasen/Fylkesmannens miljøvernavdeling (FMMA) i Nordland). Dette stemmer godt med tapsutviklingen for lam vist i fig. 1. Jerv utgjør den overveiende del av skadebildet, deretter følger gaupe, mens noen få lam er erstattet som kongeørn-drepte. 2.3 Forvaltningsplan for rovvilt i region 7 - Nordland Nordland utgjør en egen forvaltningsregion for rovvilt, kalt region 7. Det nasjonale bestandsmålet for region 7 er 10 årlige ynglinger av jerv, 10 årlige ynglinger av gaupe og to årlige ynglinger av bjørn. For kongeørn er målsettingen å holde bestanden på dagens nivå, dvs hekkende par i regionen. Forvaltningsplanen etablerer en geografisk differensiert forvaltning av rovviltet innen regionen, dvs. at bestandsmålene for rovviltartene er fordelt mellom ulike delområder av regionen. Dette skal sikre sammenhengende bestander av gaupe fra sør til nord, samtidig som rovviltbelastningen for saueeiere og reineiere fordeles. Nordland er delt inn i fire forvaltningsområder: sør-fylket, midt-fylket, nord-fylket og Lofoten/Vesterålen. Saltdalen og Saltfjellet hører til midt-fylket, hvor bestandsmålene for jerv og gaupe er satt til hhv. fem og tre årlige ynglinger (se Hovedvekten av jerv ønskes i indre strøk, mot svenskegrensen. I Nordland har det de siste årene vært en konsentrasjon av ynglinger rundt Saltfjellregionen, og dette området anses som det viktigste yngleområdet for jerv i Nordland også i framtida. I 2006 lå region 7 over det fastsatte bestandsmålet for jerv (beregnet som gjennomsnittet av registrerte ynglinger de tre siste år). Snittet var 13,0 ynglinger, noe som representerer et omtrentlig bestandsestimat på 83 voksne jerv før yngling i fylket. Av totalt 13 registrerte ynglinger i 2006 var fem ynglinger lokalisert til midt-fylket. Bestandsmålet for gaupe er ikke oppfylt i region 7. Det ble registrert 6,5 familiegrupper av gaupe i Nordland i 2006 og gjennomsnittlig antall ynglinger var 4,3 familiegrupper. Dette tilsvarer et bestandsestimat på 27 gauper før yngling i fylket. Kongeørna hekker spredt over det meste av fylket. Bestanden er tettest på innlandet. Det har vært liten endring i bestanden de senere år. 6 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

9 2.4 Forekomster og uttak av fredet rovvilt Jerv Det ble registrert sju jerveynglinger i Nordland i Snittet de tre siste år er nå 12,3 ynglinger. I midt-fylket ble det i 2007 registret fire jerveynglinger, hvorav to i Saltdalen. I Saltdal var ei tispe med en valp registrert i Sørdalen (midt i forsøksområdet), mens ei tispe med en valp var lokalisert i Solvågtind, på østsiden av Saltdal. I 2006 ble det registrert to jerveynglinger, en i Gråttådalen i Beiarn og en i Storforsdalen i Saltdal. I 2005 var det registrert hele sju ynglinger i Saltdal-Beiarnområdet. Lokalitetene var Solvågtind, Storengdalen, Dypengdalen og Storforsdalen (alle i Saltdal kommune) og Beiardalbotn, Tverrådalen og Vegdalen (i Beiarn kommune). De ynglinger som kan ha hatt innvirkning på tapene i Rode 1 antas å være ynglingene i Sørdalen i 2007 og Tverrådalen i 2005 (kilde: Fylkesmannen i Nordland). SNO hadde to uttak av hannjerver vinteren 2007, et ved Gåsvatnet (vest i forsøksområdet) den 12. februar og et i Kvannåsen (et godt stykke nord for forsøksområdet) den 14. februar. Begge disse fellingene har nok redusert tapene mye i 2007 (kilde: Fylkesmannen i Nordland). Hiuttak ble også gjennomført av SNO i Gråttådalen den 6-8. april 2006, hvor ei tispe med to valper ble avlivet. Under lisensfelling 2006/2007 ble det felt to jerver (en hann og ei tispe) ved Skaiti og en hunnjerv ved Vassbotnfjell, alle sør i Saltdalen. Under lisensfellingen 2005/2006 ble det felt til sammen fem jerver i Saltdal. En hannjerv ble skutt ved Skipmannsvik i området til Rode 1 og denne kan ha hatt betydning for tapstallene i området. Vinteren 2004/2005 ble det felt en hannjerv ved Vassbotnfjell i Saltdal, samt en hanne i Eiterådalen og ei tispe i Tollådalen i Beiarn. Det er ikke meldt om påkjørsler eller annen avgang av jerv i nærheten av forsøksområdet som kan ha hatt betydning for tapstallene i perioden Gaupe Snittet for antall registrerte familiegrupper av gaupe i Nordland over de tre siste år er 6,3. I 2006/2007 ble det registrert åtte familiegrupper i fylket. For midt-fylket ble det vinteren 2006/2007 kun registrert to familiegrupper av gaupe. Den ene hadde tilhold nede i Saltdalen, den andre øst i Beiarn, mot Saltdal. Begge disse familiegruppene har nok tatt en del sau i Rode 1 (kilde: Fylkesmannen i Nordland). Ingen familiegrupper av gaupe ble registrert i midt-fylket i 2005/2006, mens det ble registret ei familiegruppe nesten oppe ved Storjord i Saltdal vinteren 2004/2005. Det ble ikke skutt gaupe under kvotejakta i Nordland, verken vinteren 2004/2005, 2005/2006 eller 2006/2007. Henholdsvis tre og ei gaupe var tatt under skadefelling i fylket i 2005 og 2006, men ingen av disse fellingene har hatt konsekvenser for forsøksområdet. Heller ikke annen avgang av gaupe i fylket de senere år har hatt betydning for tapstallene i Rode Erfaringer med bruk av dødsvarslere Tapsundersøkelser ved hjelp av mortalitetssendere, såkalte dødsvarslere, har blitt gjennomført en rekke steder i landet de senere år. Disse har gitt god kunnskap om årsakene og tidspunktene for sauetapene i de ulike undersøkelsesområdene de enkelte år. I et beiteområde på Lesja var tapene til rovvilt (hovedsakelig jerv) 66 %, mens tapene fordelte seg likt på ulykker og sjukdom (14 %) (Warren et al. 1998). I Suldal døde 44 % av de radiomerkede lammene som følge av rovvilt og løshund, mens 25 % skyldtes sjukdom og 25 % ulykker (Warren et al. 1999). I Halsa/Surnadal ble det påvist store tap grunnet sjukdommen alveld (38 % av dødstilfellene) (Mysterud et al. 2000). I Nordfjellet, Overhalla i 1997, ble det funnet at 70 % av de tapte dyrene døde av sjukdom (hovedsakelig alveld) og 20 % var tatt av kongeørn. Året etter var sjukdom årsak til 83 % av dødstilfellene, mens gaupe stod for de resterende 17 % (Kvam et al. 1999). Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 7

10 I et beiteområde i Trysil i 1989 var tapsårsakene fordelt på 19 % sjukdom, 22 % ulykker og 59 % predasjon av bjørn (Mysterud & Warren 1997). I et sterkt bjørnebelastet sauebeite i Lierne, stod bjørn for hele 95,7 % av det dokumenterte tapet hos søyer og for 47,7 % av det dokumenterte lammetapet (Knarrum 1996). En tapsundersøkelse i Hemnes kommune i Nordland i 2001 viste at 17 % av totaltapet skyldtes rovvilt, 33 % døde av ulykker, 22 % av sjukdom og 28 % av ukjent dødsårsak (Hansen & Bjøru 2001). I Beiarn i 2002 ble lammene i hovedsak tatt av jerv (72 % av totaltapet, Nilsen et al. 2002). Sammenhengene mellom tapsårsaker kan være komplekse. Dette ble bl.a. vist i en tapsundersøkelse på Tjongsfjordhalvøya i 2006 (Hansen, 2006 a), hvor mikromineralmangel var sekundær årsak til lammetap i flere tilfeller. Grunnet mangelsjukdom ble lammene i sterkere grad svekket av koksidiose enn normalt og var sannsynligvis også et lettere bytte for rødrev. Rødrev stod for øvrig for hele 52 % av de dokumenterte lammetapene. Det siste revedrepte lammet ble tatt så seint som 18. september og veide ca 35 kg. Resultatene fra de ulike tapsundersøkelsene viser at det kan være svært forskjellige tapsårsaker som dominerer fra område til område, og fra år til år. Resultatene kan derfor ikke generaliseres. Grunnet årsvariasjoner er det en fordel om tapsundersøkelser kan gjennomføres flere år på rad i samme beiteområde. Tapsundersøkelser er viktige både for forvaltningen og for sauenæringen. Kunnskap om årsaker til tap, tidspunkt for tap, hvor i beiteområdet tapene er størst og hvilke demografiske- og driftsmessige forhold i besetningene som har betydning for dødeligheten vil til sammen kunne gjøre det lettere å sette inn de best tilpassede, forebyggende tiltak og/eller driftsendringer. Tapsundersøkelser vil også gi forvaltningen kunnskap om reelle og sannsynlige tap i et område, slik at usikkerheten ved erstatning av dyr omsøkt som rovviltdrept blir mindre og slik at tallene for normaltap kan fastsettes mer eksakt. 2.6 Målsetting Denne tapsundersøkelsen har hatt som mål å avdekke årsaker, tidspunkter og åsteder for lammetap på utmaksbeite i sju besetninger tilhørende Rode 1 i Saltdal kommune. Dette for i neste omgang å kunne iverksette effektive, forebyggende tiltak mot tap av småfe på beite. 8 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

11 3. Materiale og metoder 3.1 Forsøksområdet Store deler av Rode 1 ligger i Gåsvatnan landskapsvernområde. Forsøksområdet er avgrenset i øst av E6, i nord av RV 812 over mot Beiarn, i vest langsmed Gåsvatn-vassdraget og i sør av Russågavassdraget. Området omfatter deler av både Saltdal, Beiarn og Bodø kommune (fig. 6, fig. 7, vedl. 2, vedl. 3). Hele beiteområdet er ca 200 km 2 stort, men en del av området er høgfjell og vassdrag med liten eller ingen beiteverdi. Området er noe tungt tilgjengelig, da det ikke er vei langs den vestre delen, og kun et stykke fra sørsiden inn til Jarbru. Det tar fire-fem timer å komme seg inn til de mest utilgjengelige områdene. Skogsbeitet, før man kommer opp i selve fjellbeitet, er svært kupert. Mange koller og kløfter gjorde det vanskelig å peile her. Fjellbeitet er storkupert med flere store elvedaler, høge fjell og bratte stup. Høyeste punkter var Kvitberget på 836 m.o.h., Skjevlfjellet på 727 m, Gåsvasshaugen på 757 m på vest-grensen av beiteområdet og Svartevassheia 715 m.o.h. på nord-grensen av beiteområdet. Tregrensen ligger på ca 600 m. Forsøksområdet dekkes av M711, kartblad 2028 I, 2128 IV, 2029 II og 2129 III. Beitelaget fikk tillatelse til å sette opp ei gjeterhytte mellom Langvatnet og Kvitbergvatnet i den sør-vestre del av beiteområdet (fig. 2). Denne ligger strategisk til mht. sanking av sau. Hytta ble ferdigstilt midt i beitesesongen og ble benyttet flittig både av peilepersonalet, under ordinært tilsynsarbeid og under sankingen. Figur 2. Gjeterhytta (foto: C. Enoksen). 3.2 Forsøksbesetninger og forsøksdyr Forsøksbesetningene presenteres anonymt og refereres til som besetning 1-7. Alle er medlemmer av Saltdal sausankarlag som er tilknyttet ordningen Organisert beitebruk (OBB). De sju brukerne slipper Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 9

12 til sammen ca. 750 vinterfôra søyer (v.f.s.) og 1200 lam på beite i forsøksområdet. Kun én besetning (besetning 6) er med i Sauekontrollen. Ingen er medlemmer i Helsetjenesten for sau. Forsøksbesetningene ble valgt ut på grunnlag av høye tapstall med store mørketap de senere årene. Total 340 radiosendere ble fordelt på de sju brukerne. Åtte sendere er registrert falt av eller avinstrumentert tidlig i beitesesongen. Fem av disse var såkalte aktive sendere (se kap. 5.6) som måtte tas av fordi de sendte lydsignaler kontinuerlig, selv om de satt på levende lam. Totalt ble dermed 332 lam registrert sendt på utmarksbeite med sender (fig. 3), og det er disse som utgjør forsøksdyrene. Forsøksdyrene var alle av rasen norsk kvit sau (NKS). Figur 3. Radiomerkede lam på vei til utmarka (foto: K. Tverli). Dyra beiter de første ukene etter slipp på utmarksbeite i den skogkledte og meget kuperte åssiden opp fra Sundby og Medby (vestover fra den gamle E6 gjennom Saltdal). Noen slippes også fra Tverråmoen og én besetning slippes i Tømmerdal, lenger sør i Saltdal. Seinere trekker sauene vestover innover i fjellbeitet og sprer seg både sørover og nordover. Besetning 1, 2, 3, og 4 trekker lengst inn i fjellet og oppholder seg siste halvdel av beitesesongen i området Skjevlfjell, Sørdalen, Kvitbergvatnet, Gåsvatnet (vedl. 2). Besetning 7 oppholder seg mye i området rundt Tverråmoen og langs RV 812. Besetning 5 trekker heller ikke langt innover, men går for det meste i Tømmerdalfjellet. Besetning 6 oppholder seg i likhet med besetning 5 og 7 lenger øst i forsøksområdet, nærmere befolkning. En liten del av forsøksdyra har også gått nord for RV 812 deler av beitesesongen, hovedsakelig dyr fra besetning 6. Alle søyene i beitelaget var utstyrt med fargekoding for antall lam, slik at det var lett å se på avstand om de manglet lam eller ikke. Søyer med ett lam hadde blå slips, tvillingmødre hadde røde slips, mens trillingmødre bar gule slips. Alle besetningene gir ormekur til lamma etter vårbeiteperioden på innmark, samt ved innsett av dyr om høsten. Ingen behandlet lammene mot koksidiose etter utslipp i Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

13 3.3 Biotelemetriutstyr 252 radiosenderne av typen Televilt TXV-10 for lam og 51 Televilt-sendere av eldre modell utlånt fra Høgskolen i Nord-Trøndelag ble benyttet. Senderen var festet/tredd inn på et 2,5 cm bredt plasthalsbånd som hadde en lengde på 22 cm. På halsbåndet var det montert en 12,5 cm lang strikkdel, som gjorde at klaven kunne ekspandere i omkrets. Dersom lammet var svært lite ble strikkdelen kortet inn ved hjelp av kraftige stifter som skulle løsne etter hvert som lammene vokste. En antenne på 48 cm gikk ut fra senderen i en strømpe på den ene siden av halsbåndet. Senderen med halsbånd og antenne veide 146 gram. Så lenge dyret er i bevegelse sender ikke radiosenderen ut signaler. Når senderen har ligget stille i 2-3 timer aktiveres dødsvarsleren, og signalene kan fanges opp med en mottaker forsterket av en retningsgivende antenne. Radiosignalene opphører dersom senderen blir utsatt for bevegelser igjen, men de nyeste senderne av typen TXV-10 hadde også en innebygd irreversibel funksjon. Disse sender signaler kontinuerlig (som ikke avsluttes ved bevegelse), dersom de blir liggende stille i fem timer sammenhengende. Denne funksjonen var ment som et tiltak for å forhindre at åtseletere som rører på kadaveret skulle kunne medføre at signalene plutselig stoppet. Vi har erfart i tidligere tapsundersøkelser (Hansen Hansen 2006 a,b, Hansen 2007) at dette kan resultere i at man finner kadaveret for seint til å kunne dokumentere dødsårsaken. Televilt RX 98 mottakere ble brukt sammen med Televilt Y-4FL antenner, mens en eldre Televiltmottaker og en lånt mottaker med ukjent fabrikat ble benyttet i lag med Sirtrack Yagi sammenleggbare antenner. Sju VHF-frekvenser ble benyttet: , , , , , og Under optimale forhold (dvs. ingen fysiske hindringer for radiosignalene), var rekkevidden på utstyret ca. 10 kilometer. Topografien i beiteområdet gjorde imidlertid at rekkevidden som regel var langt kortere enn dette. Bratte åssider og dype daler skapte dødsoner hvor signalene var vanskelige å høre. Skrenter kunne dessuten skape et forvirrende ekko av radiobølgene. 3.4 Peiling Tapsundersøkelsen foregikk gjennom hele beitesesongen, fra lammene ble sluppet på beite i begynnelsen av juni til de aller fleste sauene var sanket hjem i slutten av september. Det ble gått regelmessig tilsyn med peileutstyr i området fem dager i uken fra 4. juni til 28. september. Brukerne peilet selv i helgene. Når radiosignaler ble registrert, ble retningen til radiosenderen bestemt ved å rette antennen mot de sterkeste signalene (fig. 4). Ved å gjenta peilingen fra ulike vinkler, var det mulig å krysspeile seg frem til dødsvarsleren. For å gjøre peilearbeidet så effektivt som mulig, ble det utført grov-peiling fra bil fra strategiske punkter langs veinettet. Dersom signaler ble innhentet, gikk peilepersonalet på disse umiddelbart til kadaveret/senderen var funnet. Prosjektet fikk i tillegg dispensasjon fra motorferdselsforbudet i Gåsvatnan landskapsvernområde til å benytte en ATV på veien inn til Jarbru gård, og har også fått tillatelse til å bruke bil på tilgjengelige skogsbilveier opp fra Saltdal. Dette effektiviserte peilearbeidet mye. Man kunne imidlertid ikke på langt nær dekke hele beiteområdet fra vei. Til sammen har peilerne hatt ti strategiske peilepunkter inne i beiteområdet som ble sjekket regelmessig. Disse lå hovedsakelig på fjelltopper og man dekket store deler av beiteområder fra disse peilepunktene. I tillegg har man benyttet 8-10 peilepunkter fra bilvei daglig. Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 11

14 Figur 4. Cathrine Enoksen, en av våre peilere, i aksjon (foto: I. Hansen). 3.5 Registreringer og analyser Registreringer ved kadaverfunn Når peileren fant et lammekadaver, ble ørenummer, sendernummer, funndato, kartreferanse og beskrivelse av funnsted registrert (fig. 5). Kadaveret ble videre fotodokumentert og undersøkt av rovviltkontakt fra Statens naturoppsyn (SNO). Hvis ikke rovviltkontakten kunne fastslå dødsårsaken, og det heller ikke dreide seg om en klar ulykke, ble kadaveret frosset ned og sendt videre til Veterinærinstituttet i Harstad for obduksjon. For å kartlegge status mht. innvollssnyltere (hovedsakelig koksidier og rundormer) ble alle lam, uansett dødsårsak, obdusert ved Veterinærinstituttet til og med den 15. juli. Omkomne lam som var kadaverøse eller som det kun var skinn og bein igjen av ble ikke sendt inn. 12 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

15 Figur 5. Finn Robert Åsen, en annen av våre peilere, finner et kadaver (foto: A.L. Olsen). Registreringer i besetningene vår og høst For å kunne relatere tapene på utmarksbeite til demografiske forhold og eventuelle driftsmessige forhold i besetningene, ble opplysninger om fødselsvekt, slippvekt (= vekt ved instrumentering, ikke nødvendigvis målt samme dag som lammene ble sluppet i utmarka), fødselsdato, slippdato (= dato for instrumentering, ikke nødvendigvis samme dato som slippdag), kjønn, kullstørrelse, morens alder og besetning registrert for alle lam. Tilveksten fra fødsel til utslipp og fra slipp til høstsanking ble beregnet. Mikromineralanalyser For å kartlegge om det var mikromineralmangel blant noen av lammene ble leverprøver tatt av til sammen 11 lam som ble funnet omkomne på beite. Leverprøvene ble analysert for kopper-, koboltog selennivå ved Veterinærinstituttet i Oslo, seksjon for toksikologi. 3.6 Statistiske metoder Alle variable, unntatt slippvekt var normalfordelte (Kolmogorov-Smirnov-testen). Chi-kvadrattester ble benyttet for å undersøke om dødsfallene var tilfeldig fordelt med hensyn på besetning, kjønn, morens alder og kullstørrelse (antall lam moren ble sendt på beite med). Tosidige Student s t-tester ble brukt for å teste forskjeller i fødselsvekt, tilvekst fra fødsel til slipp og tilvekst på beite mellom omkomne og overlevende lam. Forskjeller i slippvekt mellom døde og levende lam ble testet med Mann-Whitney U-test. Variansanalyse (GLM) ble benyttet for å teste forskjeller i fødselsvekt, tilvekst fra fødsel til slipp og tilvekst på beite, mens forskjeller i slippvekt mellom besetninger ble analysert v.hj.a. Kruskal-Wallis test. Kun instrumenterte lam er tatt med i datasettet. Signifikansnivå var 0,05. Dataene er behandlet med statistikkpakkene SAS og Minitab (SAS Institute Inc. 1987, Minitab Inc ) Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 13

16 Figur 6. Utsikt ned i Sørdalen, en sentral del av beiteområdet (foto: I. Hansen). Figur 7. Høststemning fra Rode 1 på Saltfjellet (foto: C. Enoksen). 14 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

17 4. Resultater 4.1 Tapstall Tap blant radiomerkede lam Fjorten av de 332 lammene som var instrumenterte med dødsvarslere omkom på beite (4,6 %), tab. 2). Det var signifikant forskjell mellom besetningene mht. antall radiomerkede lam som omkom på beite (χ 2, p<0,05), men siden tapstallene er svært små må den statistiske testen tolkes med forsiktighet. Det var heller ikke mulig å bruke chi-kvadrattesten på besetningene med 0 og 1 antall lam tapt. I tillegg ble åtte døde lam uten sender funnet. Tre sendere uten tegn til døde lam ble også funnet. Det viste seg at de tre lammene som var sendt på beite med disse senderne var kommet hjem om høsten i god behold. To av lammene mistet senderen tidlig i beitesesongen og er derfor ikke regnet med til forsøksdyrene. Peilepersonalet fant igjen senderne til alle døde radiolam, det vil si at det var ingen lam med radiosendere som var savnet på beite etter sanking. Tabell 2. Antall radiomerkede lam sluppet og tapt på beite i forsøksbesetningene beitesesongen Besetningseier Antall lam sluppet med dødsvarsler Prosent merkede lam i besetningen Antall lam tapt Prosent lammetap blant radiomerkede lam ,8 1 1, ,0 4 5, ,3 0 0, ,7 5 17, ,2 1 3, ,3 1 2, ,8 2 5,0 Totalt ,9 14 4,2 Totale lammetap Forsøksbesetningene slapp til sammen 1216 lam og 771 søyer på utmarksbeite sommeren 2007 (tab. 3). Til sammen omkom 251 lam og 28 søyer i løpet av beitesesongen. Dette utgjør et lammetap på 20,6 % og et søyetap på 3,6 % (14,0 % totalt). Tapene er fremdeles svært høge for fire av besetningene, men totalt sett er lammetapene betydelig lavere enn i 2006 (tab. 1 og 3, χ 2, p<0,001). Til sammenlikning var den gjennomsnittlige tapsprosenten for lam og søyer i Saltdal sausankarlag beitesesongen 2007 hhv. 16,7 % og 3,1 % (kilde: OBB). Det var signifikant forskjell i tapstallene mellom besetningene. Besetning 1, 2, 3 og 4 hadde alle signifikant høgere tap enn hver av besetningene 5, 6 og 7 (χ 2, p<0,001). Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 15

18 Tabell 3. Totalt antall dyr sluppet og tapt på beite i forsøksbesetningene beitesesongen 2007 (kilde: beitelaget/obb). Besetningseier Antall søyer sluppet Antall søyer tapt Antall lam sluppet Antall lam tapt Prosent tap, søyer Prosent tap, lam Prosent tap totalt ,5 24,8 16, ,6 27,7 19, ,7 26,2 18, ,0 18,7 11, ,1 6,6 4, ,1 8,9 6, * 3,3 8,2 6,0 Totalt ,6 20,6 14,0 * Antall lam tapt i denne besetningen viste seg i ettertid å være 19 i stedet for 13 (11,9 % lammetap). Da dette ikke får konsekvenser for de generelle resultatene har vi valgt ikke å rette opp hele dokumentet i hht. de nye opplysningene. De totale lammetapene i besetningene er langt høgere enn tapstallene dokumentert blant forsøksdyrene med dødsvarslere (tab. 3 og tab. 2, χ 2, p<0,001). Forskjellen blir ennå større dersom man ser på dødeligheten for instrumenterte kontra ikke-instrumenterte lam (instrumenterte lam: 14 døde og 318 overlevende; ikke-instrumenterte lam: 237 døde og 647 overlevende, χ 2, p<0,001). Dette gjelder spesielt i besetning 1, 2 og 3, hvor tapene blant lam uten sendere er det mangedobbelte av tapstallene for lam med sendere. Besetning 4 har best samsvar mellom tapstallene for radiomerkede lam og de totale lammetapene. Mulige årsaker til den store skeivfordelinga mellom lam med og uten sender er diskutert i kap Gjenfunnsprosent innen besetning Av de 22 lammekadavrene som totalt ble funnet igjen tilhørte to lam besetning 1, sju tilhørte besetning 2, ingen ble funnet i besetning 3, seks hørte til besetning 4, et var fra besetning 5, tre fra besetning 6 og tre tilhørte besetning 7. I tillegg ble fire søyer funnet, hvorav ei fra besetning 1, to fra besetning 2 og ei fra besetning 3. Dette gir en gjenfunnsprosent regnet på grunnlag av totalt antall tapte lam på kun 2,3 % i besetning 1, 7,4 % i besetning 2 og 0 % i besetning 3. Gjenfunnsprosenten er imidlertid langt høgere i de øvrige fire besetningene, der den varierer mellom 23,1 og 42,9 %. Disse har også noe høgere prosentandel radiomerkede lam i besetningene (tab. 2). Forskjellen i antall gjenfunnede lam mellom besetning 1-3 og besetning 4-7 er imidlertid så stor at årsakene må være andre enn bare instrumenteringsandelen (se bl.a. kap. 5.3). 4.2 Årsaker til tap Instrumenterte lam For tre av de 14 omkomne lammene med dødsvarslere var ikke dødsårsak mulig å fastslå. Disse har fått ukjent dødsårsak (vedl. 1.) Av de 11 gjenfunnede radiomerkede lammene med kjent dødsårsak døde fire av sjukdom (36,4 %, diagnoser: koksidiose, lungebetennelse, avmagring, mellomgulvsbrokk med tarmslyng), tre døde i ulykker (27,3 %, to falt ned i kløft/hull, en drukning) og fire ble dokumentert tatt av fredet rovvilt (36,4 %, hvorav to til jerv, et til kongeørn og et til gaupe)(fig. 8, vedl. 1 ). Det understrekes at det lave antallet kadaverfunn medfører at den prosentvise framstillingen må tolkes med forsiktighet. Inkluderes gruppen med ukjent dødsårsak (N=14), blir tapsfordelingen hhv. 28,6 % for sjukdom, 21,4 % for ulykker, 28,6 % for fredet rovvilt og 21,4 % for ukjent dødsårsak. Det er imidlertid figur 8, uten gruppen med ukjent dødsårsak, som gir det riktigste bildet mht. fordeling av dødårsaker, siden man må anta at dødsårsakene blant lam med ukjent dødsårsak fordeler seg på samme måte som fordelingen av de dokumenterte dødsårsakene. 16 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

19 Figur 8. Fordeling av dødsårsaker blant radiomerkede lam, eksklusive gruppen med ukjent dødsårsak (N=11). Gjenfunnede kadavre totalt Man klarte å dokumentere dødsårsaken på alle de åtte lammekadavrene som ble funnet uten sender. Tre døde av sjukdom (koksidiose, løpebetennelse, blodforgiftning), to var utsatt for ulykker (to påkjørsler) og tre ble dokumentert drept av fredet rovvilt (et til jerv, et til gaupe og et til kongeørn, vedl. 1). Tapsfordelingen for de totalt 19 lammekadavrene med kjent dødsårsak som ble funnet er vist i figur 9. Sjukdom utgjør 36,8 %, andelen ulykker utgjør 26,3 %, mens rovviltandelen er 36,8 %. Figur 8 anses å gi det mest korrekte bildet, siden radiolammene er funnet mer tilfeldig fordelt i terrenget enn hva lam uten radiosender vil være (disse kadavrene blir gjerne funnet langs stier/veier eller nært hus). Imidlertid gir figur 8 og 9 nesten identiske bilder og dette styrker validiteten, tross et relativt lite antall gjenfunnede lam. Dødsårsakene for de fire søyene som ble funnet var gaupe (1), sjukdom (2) og ukjent(1). Figur 9. Fordeling av dødsårsaker blant totalt antall gjenfunnede lam, eksklusive gruppen med ukjent dødsårsak (N=19). Figur 10 viser dødsårsaker blant lam innen hver besetning. Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 17

20 Figur 10. Tapsårsaker hos gjenfunnede lam fordelt på besetning (N=22, ukjent årsak inkludert). Mikromineralstatus Mikromineralanalyser av leverprøver fra omkomne lam påviste tre lam med selenmangel og to lam med marginalt nivå av selen (vedl. 1). Disse tilhørte besetning 4, 5, 6 og 7. Et av lamma med selenmangel hadde også marginalt nivå av kobolt og kopper. Dette lammet led i tillegg av koksidiose. Lavt mikromineralnivå hos dette lammet kan delvis ha sin bakgrunn i koksidiosetilstanden (O. Eikenæs, pers. medd.), da koksidier er encella tarmparasitter som ødelegger epitelvevet i tarmen og reduserer næringsopptaket. For øvrig var kopper- og koboltstatus i prøveuttakene tilfredsstillende. Av de fem lammene med dårlig selen-status, døde tre av sjukdom med primærdiagnose avmagring, koksidiose og tarmslyng. Ett døde i trafikkulykke, mens det siste hadde ukjent dødsårsak (mulig jaget av hund). Normaltap blant radiomerkede lam Etter figur 8 utgjør sjukdom og ulykker ( normaltapet ) blant radiomerkede lam i Rode 1 denne beitesesongen ca 64 % av totaltapet, mens rovdyrtapene utgjør 36 %. Prosentvis av totalt antall instrumenterte lam sluppet på beite (der lam som har fått ukjent dødsårsak er trukket fra), utgjør sjukdom 1,2 % (fire av 329 radiomerkede lam sluppet på beite), ulykker utgjør 0,9 % (tre av 329), mens rovvilt tar 1,2 % (fire av 329). Normaltapet utgjør med dette 2,1 % av totalt antall radiomerkede lam sluppet på beite. Til sammenlikning har Fylkesmannen i Nordland satt normaltapet i Saltdal kommune til 2 % for søyer og 5 % for lam. Denne måten å presentere tapstallene blant de radiomerkede lammene på vil imidlertid ikke være representativ for tapsfordelingen regnet på grunnlag av det totale lammetallet som ble sluppet på beite (1216 lam) fordi det i denne undersøkelsen er en svært stor skeivfordeling i tapsomfanget mellom instrumenterte og ikke-instrumenterte lam (jfr. tab. 2 og 3). 18 Hansen I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

21 4.3 Åsteder for tap Av kartet (vedl. 2) ser vi at flesteparten (10 ) av kadavrene ble funnet i området rundt Tverråmoen. Lammene her har omkommet av både sjukdom, ulykker (hvorav to trafikkulykker på RV 812) og jervepredasjon. Ellers er det dokumentert et jervdrept lam sørøst for Kvitberget og to kongeørndrepte lam i lisida fra Saltdalen (vest av Tømmerdal og Røkland) og opp mot Skjevlfjellet. Et lam tatt av gaupe ble funnet nær innmark i Tømmerdal. 4.4 Tidspunkter for tap Tapene var størst den første måneden etter beiteslipp og gikk deretter jamnt ned utover i beiteperioden (fig. 11). Sjukdom (lungebetennelse, koksidiose, avmagring, løpebetennelse) og rovvilt (to kongeørn og to jerv) utgjorde hovedtyngden av tapene i juni. I juli ble det ikke dokumentert rovviltdrepte lam, men tre døde av sjukdom (koksidiose, blodforgiftning, mellomgulvsbrokk/tarmslyng) og tre omkom i ulykker. Seinere i beitesesongen er det ikke dokumentert sjuke lam. I august ble et lam tatt av jerv og et av gaupe. Ingen lam ble funnet i september, mens det siste lammet som ble funnet 7. oktober var gaupedrept. Det første jervedrepte lammet ble dokumentert så tidlig som 13.06, mens det siste ble funnet 7. august. Høsten var således uvanlig stille med hensyn til tap grunnet jerv. Figur 11. Tapsårsaker for gjenfunnede lam fordelt på beitemåned (N=22, ukjent årsak inkludert). 4.5 Tap i forhold til demografi og besetning Demografisk- og besetningsrelatert dødelighet vil si tap som har sammenheng med kjønns- og aldersfordelingen i besetningen, og hva slags rutiner besetningseieren har for avl, fôring, stell osv. Fødselsvekt og tilvekst er eksempler på slike faktorer, og disse har igjen sammenheng med bl.a. morsegenskapene til søya, kullstørrelse og lammets kjønn (Mysterud et al. 2000). Besetning 1 manglet data på fødselsvekt og tilvekst fra fødsel til slipp, og er følgelig ikke med i statistikken over disse parametrene. Høstvektene er ikke sammenliknbare mellom besetningene fordi alderen på lammene var svært forskjellig ved veietidspunktene. Derfor er ikke disse presentert. Derimot er daglig tilvekst på beite sammenliknbar. Det var signifikante forskjeller mellom besetninger med hensyn til fødselsvekt (p<0,001, GLM), slippvekt (p<0,001, Kruskal-Wallis test) og tilvekst fra fødsel til slipp (p<0,001, GLM), men ikke for tilvekst på beite (ns, GLM, tab. 4). Besetning 5 utmerket seg med høgest fødselsvekter. Lammevektene Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 19

22 ved fødsel i denne besetningen var høgere enn i besetning 2 (p<0,05, GLM, lsmeans), besetning 3 (p<0,001), besetning 4 (p<0,001) og besetning 7 (p<0,001). Vekta ved instrumentering var lavest i besetning 7. Slippvekten i denne besetningen var signifikant lavere enn i besetning 1 (p<0,05, Kruskal- Wallis test), besetning 2 (p<0,001), besetning 3 (p<0,05), besetning 4 (p<0,01) og besetning 6 (p<0,01). Det er også besetning 7 som har hatt klart dårligst tilvekst fra fødsel til slipp. Disse lammene hadde signifikant lavere vekstutvikling inne enn lam fra besetning 2, 3, 4, 5 og 6 (p<0,001, GLM, lsmeans). Tilvekst på beite var relativt god for alle besetninger ( g/dag, tab. 4). Lam i besetning 1 hadde best tilvekst på beite, og denne er signifikant høgere enn i besetning 2 og besetning 5 (p<0,05, GLM, lsmeans). Tabell 4. Fødselsvekt, slippvekt, tilvekst fra fødsel til slipp og tilvekst på beite blant radiomerkede lam i de seks forsøksbesetningene. Besetning Fødselsvekt (kg) Slippvekt (kg) Tilvekst fødsel-slipp (g/dag) Tilvekst på beite (g/dag) 1 11, ,9 12, ,5 11, ,5 12, ,3 10, ,0 11, ,6 10, Av tabell 5 ser vi at tallverdiene for fødselsvekt, slippvekst og tilvekst fra fødsel til slipp er noe høgere for lam som overlevde beitesesongen enn for de som omkom, men forskjellene er ikke signifikante (ns, t-tester og Mann-Whitney U-test). Datamaterialet blant forsøksdyrene var for lite til å kunne si noe om effekten av vekter og tilvekst innen de ulike kategoriene av dødsårsaker. Tabell 5. Gjennomsnittlig fødselsvekt og tilvekst fra fødsel til slipp for radiomerkede lam som overlevde beitesesongen og radiomerkede lam som omkom. Levende Døde Signifikansnivå Fødselsvekt (kg) 4,8 4,5 Ns Slippvekt (kg) 11,4 11,0 Ns Tilvekst fra fødsel til slipp (g/dag) Ns Det ble ikke funnet noen statistisk sikker effekt på lammenes overlevelse av kjønn, alder på mora eller kullstørrelse, dvs. antall lam søya ble sluppet ut på beite med (χ 2 -tester). Ti prosent av de radiomerkede lammene til ettårige søyer mistet livet på beite, mens tapsandelen var nede i 3,9 % for søyer eldre eller lik to år (ns). 20 Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.

23 5. Diskusjon 5.1 Taps- og funnprosenter blant radiomerkede lam Grunnen til at det ble iverksatt en tapsundersøkelse i dette beiteområdet var det store mørketapet. Tidligere år har det vært funnet få lammekadavre i en tilstand slik at dødsårsak kan dokumenteres. Prosjektet fant dødsårsakene til 11 av de 14 radiomerkede lammene som ble tapt på beite, mens de øvrige havnet i kategorien med ukjent dødsårsak. Dette gir en dokumentasjonsgrad blant radiomerkede lam på 78,6 %. I tillegg ble åtte lam uten radiosender og fire søyer funnet. Alle radiosendere som satt på døde lam ble peilet opp. Dette viser at peilerne har gjort en god jobb og at de har klart å dekke det store forsøksområdet godt. 5.2 Rovvilt Jerv De dokumenterte jerveskadene i Rode 1 var langt mindre enn forventet, sett i forhold til erfaringene de senere år. Kun tre lam tatt av jerv ble funnet. Alle var radiomerkede. Ingen jervedrepte lam ble funnet etter 7. august, ennå det var utover høsten de store jerveskadene var forventet. Jervetapene begynte imidlertid svært tidlig, den 13.06, og man fryktet det verste for resten av beitesesongen. Bioforsk har ikke registret så tidlige jervetap noen gang før, eksempelvis ble det første jervedrepte lammet under dødsvarslerprosjektet i Beiarn i 2002 funnet den 26. juli (Nilsen et al. 2002). Det var signifikant lavere lammetap beitesesongen 2007 enn i 2006, men tapene er fremdeles uakseptabelt høye, særlig i besetning 1, 2, 3 og har sannsynligvis vært et spesielt år med hensyn til tap av sau grunnet jerv i deler av Nordland. For det første ble det kun registrert sju jerveynglinger i hele Nordland i år, mot 14 i Kun ynglingen lokalisert i Sørdalen kan ha hatt innvirkning på tapsbildet i Rode 1. For det andre hadde SNO uttak av to hannjerver i nærhet av forsøksområdet vinteren 2007 (Gåsvatn og Kvannåsen), og begge disse fellingene har sannsynligvis redusert tapsomfanget denne beitesesongen (kilde: Fylkesmannen i Nordland). For det tredje var 2007 et smågnagerår, og jerv og annet rovvilt har kunnet fråtse i smågnagere som alternative byttedyr. Under en tapsundersøkelse utført i et antatt jerveutsatt beiteområde i Korgen, smågnageråret 2001 (Hansen og Bjøru 2001), var også tapstallen langt lavere enn forventet. For det fjerde har det vært mye mer trafikk av folk i forsøksområdet denne beitesesongen enn hva som er vanlig. Prosjektet har hatt fire peilere i arbeid, hvorav tre har vært i jobb samtidig gjennom store deler av beitesesongen. Det ble også forsøkt hiuttak våren 2007 på lokaliteten i Sørdalen, men tispa med valp unnslapp. Det er sannsynlig at all denne uroen har forstyrret jervetispa, kanskje så mye at hun og valpen har forlatt yngleområdet. Gaupe og kongeørn De dokumenterte gaupetapene er relativt små (to radiomerkede lam og ei søye) og har kommet seint i beitesesongen. Det har også tidligere år vært tap til gaupe seinhøstes i Rode 1. De to lammene som ble drept av kongeørn ble tatt i juni måned. I likhet med hva som er antydet for jerv, kan flust med smågnagere og mye trafikk i området ha bidratt til å redusere tapene forårsaket av gaupe og kongeørn denne beitesesongen. Tidligere dødsvarslerprosjekter har vist at mortalitetssenderne i seg selv kan fungere preventivt mot gaupeskader (Mysterud et al. 1993, Kvam et al. 1999), på lik linje med gaupeklaver (Carlsen et al. 2006). Dette har hovedsakelig skjedd i områder hvor en del av lammene i undersøkelsen er merket med Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s. 21

24 radiosendere, mens resten ikke har hatt halsklaver. Særlig i spesielt gaupeutsatte områder har man registrert en overhyppighet av gaupeskader på ikke-instrumenterte lam (skadeforflyttende effekt). Siden bare et fåtall av kadavre uten dødsvarslere blir funnet i en slik forfatning at dødsårsak kan dokumenteres, er det derfor en mulighet for at antall gaupedrepte lam kan underestimeres. I vår undersøkelse ble bare 27,3 % av lammene instrumenterte. Dette kan derfor ha bidratt til skjulte gaupeskader blant uinstrumenterte lam. 5.3 Skeivfordeling av tapstall Tapsprosenten for de instrumenterte lammene var langt lavere enn tapsprosenten for ikkeinstrumenterte lam. Dette gjør en generalisering av resultatene funnet på grunnlag av de radiomerkede dyrene vanskelig. Vi kan med rimelig sikkerhet si hva de radiomerkede dyrene har omkommet av, men tapsårsakene blant de øvrige lammene i Rode 1 kan vi ikke si noe om. Det er ikke bare en skeivfordeling av tap mellom lam med og uten sender, men også en skeivfordeling av tap mellom besetninger. En tapsundersøkelse utført i Malangen i 2005 og 2006 (Hansen 2006, Hansen 2007), viste også stor skeivfordeling i tapstall mellom instrumenterte og ikke-instrumenterte lam (tre ganger så stor dødelighet blant uinstrumenterte lam i 2005). Man fant relativt få omkomne lam og fikk liten klarhet i tapsproblematikken. Likheten mellom tapsundersøkelsen i Malangen og i Saltdal er at beiteområdet var stort, det var over 1200 lam på beite, langt under 50 % av lammene ble instrumenterte og det var mange brukere involvert i studien. For øvrig var potensielle predatorarter de samme. I Malangen var enkelte besetninger mye mer skadeutsatt enn andre, samtidig som enkelte deler av beiteområdet også var mer tapsutsatt. En skeivfordeling i tapstall kan ha mange årsaker. Flere er av forsøksmetodisk art. Nedenfor følger en oversikt over mulige feilkilder: Alle lammene i beiteområdet burde hatt sender, enten en mortalitetssender eller en likt utseende juksesender (dummy). Dette ville forhindret den del av skeivfordelingen som har sin årsak i klavens preventive effekt mot rovviltskader (jfr. kap 5.2). Besetningene fordelte seg ikke jamnt over hele beiteområdet. Besetningene med høgest tap (besetning 1, 2, 3 og 4) har sannsynligvis gått i de mest tapsutsatte delene av beitet. Senderne var ikke fordelt prosentvis likt mellom besetninger i forhold til antall lam hver av besetningene slapp på beite. Små besetninger har fått forholdsvis flere sendere enn besetningene med mange lam, og i ettertid viser det seg at det er besetningene med lavest andel instrumenterte lam som har størst tapsprosenter (tab. 2). Dersom disse besetningene i tillegg beiter i et spesielt tapsutsatt område, vil man prosentvis finne igjen langt færre dyr fra disse besetningene enn fra de andre. Fordeler man senderne på mange besetninger med en liten andel instrumenterte dyr i hver besetning, finner man relativt få dyr innen hver besetning. Dette fører til dårlig klarlegging av tapsårsakene i hver enkelt besetning. Dersom forsøksområdet i tillegg er stort, og verken sau eller tap fordeler seg jamnt i terrenget, kan man ikke generalisere resultatene på tvers av alle besetningene i beiteområdet. Dersom det ikke er tilstrekkelig mange dødsvarslere til at alle lam kan få, skal et tilfeldig utvalg av lammene instrumenteres. Dette for å forhindre en eventuell skeivfordeling i tap som skyldes forskjeller mhp. fødselsvekt, slippvekt og/eller tilvekst fra fødsel til slipp mellom lam med dødsvarslere og lam uten (eller med dummy). Det er ikke lett å instrumentere tilfeldig utvalgte lam når det av dyrevernmessige hensyn er satt krav om at lammene må være minst ti kilo tunge ved instrumentering. Vi har kjennskap til at ikke alle forsøksbesetningene instrumenterte etter våre instrukser, men at de i overveiende grad har instrumentert de eldste og tyngste lammene. Siden kun lam som skulle instrumenteres ble veid ved fødsel og utslipp er det ikke mulig å dokumentere eventuelle vektforskjeller mellom instrumenterte og ikke-instrumenterte dyr (bortsett 22 Hansen, I. og Carlsen, T.H. Bioforsk Rapport 2 (164) 2007, 29 s.