Tromsøseminaristene: Dype spor i nordnorsk kultur- og samfunnsliv

Transkript

1 Tromsøseminaristene: Dype spor i nordnorsk kultur- og samfunnsliv Eivind Braastad Jensen Mange av som var utdannet på Tromsø seminar kom til å sette tydelige spor etter seg i landsdelens liv og virke. Noen skulle også markere seg på nasjonalt nivå, med Ole Tobias Olsen og Elias Blix i spissen. De var ikke aleine blant seminaristene om å ta presteutdanning ved Universitetet i Oslo Det Kongelige Fredriks universitet. Majoriteten av seminaristene gikk inn i lærerstillinger etter avsluttet utdanning, og mange av disse nedla et betydelig arbeid, politisk og kulturelt. For å illustrere innsatsen deres, vil søkelyset i denne artikkelen bli rettete mot de fire markante seminaristene, nemlig Chr. Andreassen, Johan Rydningen, Cornelius Moe og Olaus Nicolaissen De som gikk på Seminariet fram mot slutten av 1880-tallet var utelukkende gutter med oppvekst i på landsbygda, og ikke bare nordfra. I perioder utgjorde nemlig vestlendinger en stor kontingent av elevgruppa. Mens det forekom konflikter mellom seminaristene og byguttene på Latinskolen, var det ikke spenninger mellom seminarister ut fra hvor i landet de kom. Siden bygutter ikke tok seminarutdanning, var det gutter fra landsbygda som måtte dekke byskolenes lærerbehov. Av de fire seminaristene som blir nærmere presentert her, skulle tre slå seg ned i byer, nemlig to i Tromsø og en i Hammerfest. Chr. Andreassen Grunnleggeren av den første samiske avisa, Muitalægje. Andreassen var født 1828 på gården Lakselv i Sørfjord, innerst i Ullsfjorden, som utgjorde et tyngdepunkt for den sjøsamiske befolkninga i området. 18 år gammel begynte han i 1846 som omgangsskolelærer i Karlsøy. Til tross for manglende lærerutdanning ble Andreassen to år seinere ansatt som lærer og kirkesanger i Nesseby. I august 1850 fikk han permisjon fra stillinga for å gjennomgå Tromsø seminar. Andreassen gjorde det svært godt til oppflytningseksamen etter sitt første år på seminaret i 1851 der han fikk toppkarakter i samisk. For selv om foreldrene var norske, lærte han seg samisk som barn. Men etter dette ene året sluttet han på Seminaret og dro tilbake til Nesseby. Andreassen ble tilsatt som lensmann i Polmak i 1861 og fortsatte i samme stilling i Nesseby fra Han var ordfører, forlikskommissær og valgmann i både Polmak og Nesseby. Andreassen satt i den finnmarkske fjellfinnkommisjonen og i kommisjonen som skulle ordne opp i jordforholdene i Tana. Han var valgt som andre varamann til Stortinget og som første varamann , Han møtte også i den rollen 1878 og 1879, ble valgt stortingsrepresentant i 1880, men døde før han rakk å møte. Oversatte salmer til samisk og forfattet selv salmer på samisk Andreassen oversatte salmer fra norsk til samisk, og han forfattet egne salmer på samisk som ble godt mottatt. Prosten i Øst-Finnmark opplyste i 1856 at «Kirkesanger Ottar (5):

2 Christian Andreassen her i Nesseby har dels forfattet, dels oversatt salmer på samisk hvorav flere forekommer meg heldige.» Grunnla landets første samiskspråklige avis, Muitalæggje Det som har gjort Andreassen best kjent for ettertida er at han lyktes i å få utgitt et lite blad på samisk. Dette var i følge J. B. Halvorsens Norsk Forfatter-Lexikon «det eldste forsøk på å starte en samisk avis.» Redaktøren i «Finmarkens Amtstidende» lærer og stortingsmann Karl Aakre i Vadsø, skreiv at «Et sådant nyhets- og fortellingsblad vil på en simpel måte tre til in i teltene og gammene, hvor unge og gamle sitter om den hjemlige lue lyttende til den rappmunnede «forteller», der varter op med romantiske sagn og fortellinger om hvad der er tenkt og hendt «dollin bæivin» (i gamle dager) og det vil da selv bli en kjærkommen forteller der lokker de unge til å lese og de gamle til å lytte til dets fortellinger. Akre slo fast at Chr. Andreassen var «til fulle var sin oppgave voksen.» «Muitalægje» kom ut i Vadsø med et nummer månedlig fra april Bladets formål var «at bidrage til oplysningens fremme blant Finnerne ved at tiltale dem i deres eget Tungemaal, der antages at være det naturlige Middel og den sikreste Maade, hvorved disse oplysningsfattige Brødre kan delagtiggjøres i Oplysningens Goder.» Andreassen forfattet selv det aller meste av stoffet i bladet som kom ut med 33 numre i tidsrommet fra april 1873 til september Avslutning Etter at Andreassen var gått bort skreiv Finmarkens Amtstidende i sitt Minneord at «Få av Finmarks bestillingsmenn hadde satt sig så vel inn i alle forhold og kjente så nøie til folkets kår og tarv som han. Han var også aktet og avholdt av folket i de kretsene hvor han levde Christian Andreassen. Kilde: og virket, men hans tilbakeholdne og innesluttede vesen skaffet ham ikke almindelig tilslutning blant hans likestillede». Cornelius Moe skolestyrer, politiker, avisredaktør og forfatter. Cornelius Moe ble født i Tønsvik i Tromsøysund kommune i Etter avsluttet seminarutdanning i 1898 var han først lærer i Berg på Senja til 1900, deretter på Stokmarknes fram til Samme år flyttet han til Hammerfest, hvor han, med unntak av et to-årig opphold i Narvik fra 1914 til1916, ble boende resten av sitt liv. I 1916 tiltrådte han som bestyrer ved Hammerfest folkeskole. Moe var også redaktør, ordfører og kommunerevisor, og ledet i en årrekke byens tekniske aftenskole. Han deltok aktivt i kulturlivet både innen musikk og idrett, som diktleser og foredragsholder. Moe var også en produktiv forfatter. Ivrig avisdebattant Moe markerte seg tidlig som en uredd avisdebattant. I en artikkel i «Tromsø Stiftstidende» 22. mars 1899 hadde en av de mektige kjøpmennene i Nord-Troms, «Helgøykongen» Christian Figenschou, omtalt lærerne som «forgudede mastodonter, elendige krypdyr og usynlige bakterier.» Han fikk svar fra Cornelius Moe som skrev at han uvilkårlig kom «til å tenke på en olm stut, da jeg leste deres skitne, 4

3 pøbelaktige angrep. ( ) Med halen i været, fnysende og frådende av sinne går De løs på meg og de andre stakkars skolelærerne. ( ) At De utspyr Deres eder og galle over lærerstanden i sin alminnelighet, det kan jeg så godt forstå. Lærerne søker jo etter evne å gi folk opplysning og kunnskap i og utenfor skolen. Men jo større kunnskap, jo mer skrive- og regneferdighet hos folk, desto større evne til å kontrollere både landhandlere og andre, desto sterkere uavhengighetstrang og hat til despotisme og vilkårlighet. Derfor skjønner jeg så godt at De som gjør fordring på å dyrkes og æres og fryktes som en Gud der ute på Helgø, De må komme i harnisk bare ved tanken på skolen og skolelærere.»hans radikale samfunnssyn kommer tydelig fram i innlegget. Cornelius Moe orienterte seg tidlig mot den politiske venstresiden. Aktiv i Arbeiderpartiet Corn. Moe bidro aktivt til å få grunnlagt Hammerfest Arbeiderparti i 1910, og før han flyttet til Narvik i 1914, rakk han også å være leder. Da han etter å ha bodd to år i Narvik, kom tilbake til Hammerfest høsten 1916, ble Moe på nytt valgt inn i kommunestyret i 1920, der han satt sammenhengende til 1935 og var også ordfører et års tid. Markant pressemann I 1913 fikk arbeiderbevegelsen i Hammerfest sin egen avis, «Vestfinmarkens Socialdemokrat», og Moe ble avisas første redaktør. Redaktørens kyndighet og solide innsats var nok sterkt medvirkende til at avisa ble et svært vellykket prosjekt. I avisa fant han også plass til egne dikt og fortellinger. At hans dikt «Frem proletarer» sto i det første nummeret av «Vestfinmarkens Socialdemokrat», var neppe tilfeldig. Frem proletarer! La faklene skinne, og baunen tændes fra fjell til strand! Verden er vor, og den skal vi vinde, Såsandt vi fylker oss kvinde og mand. Vi eier gnisten, troen og håpet, Vi skimter fremtidens lysende land. Derfor du slave, stræk ryg under aaket! Intet at tape! Blot vinde du kan! «Vestfinmarkens Socialdemokrat» som ble det sentrale talerøret for arbeiderbevegelsen i Finnmark, endret navn til «Finnmark Dagblad» i 1961, og er Finnmarks største dagsavis. Kulturarbeider Cornelius Moe deltok aktivt i Hammerfests kulturliv. Han sang i mannskoret og var i 1911 med å opprette Kristelig Ungdomsforenings orkester, der han i flere år spilte fiolin. Under feiringa i Hammerfest av Bjørnsonåret i 1932, holdt Moe hovedtalen på et arrangement i rådhussalen som også ble overført til Festiviteten via høyttalere. «Det var fullt hus begge steder, med lydhøre forsamlinger som Moe holdt i sin Cornelius Moe. Kilde: hule hånd med sine omfattende kunnskaper om dikterhøvdingen.» Som foredragsholder over en periode på nesten 30 år var han ettertraktet. Han dekket han et bredt spekter av emner som «Folkeskolen og den moderne kristendom», «Er vor skole en praktisk skole?» «Norskundervisningen», «Jack London», «De kulturelle formål», «Peder Pedersen Soelvoll, Statsborgeren og hans samtidige» og «Lærebokspørsmålet», Støttet fornorskningspolitikken Moes positive holdning til fornorskingspolitikken ga han klart uttrykk for i prologen han hadde forfattet og framførte ved til åpningen av kringkastingssenderen i Vadsø den 17. mai Og det var den første senderen i landet av dette slag utenfor 5

4 Oslo Verken datoen, eller stedsvalg, Vadsø, var tilfeldig. Prologen viser forfatterens begeistring for den økte muligheten senderen ga til å spre norsk språk og kultur i nord: Seminaret. Foto: Ukjent. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. «Og opp gjennom larmen, brølet og sangen der oppe ved grensen, i restaurangen, hvor sprogene durer i babelsk forvirring, samisk og kvensk under glassenes klirring, der skjærer en stemme så reinhekla ram og sier at nu er det norsk program, norske tekster og norske tanker, NORGE hvis hjerte ved grensen banker» (Fra Eriksen og Niemi 1981:246) Forfatteren Mange av Moes dikt handlet om natur, mennesker og miljø i Finnmark. Han skrev også i riksdekkende media, primært ukeblad og i første 6

5 rekke magasinet Skib-o-hoi. Bysangen «Hammerfest, byen vår» fra 1932, er Moes verk. Hans to best kjente og mest populære diktsamlinger er «Finnmarksdikte» fra 1934 og «Nord-norske Dikte» fra Cornelius Moes sterke tilknytning til var Finnmark, kommer tydelig fram i diktet «Inn i lysningen», som er et kraftfullt oppgjør med tidligere tiders uvitenhet, uforstand og fordommer mot Finnmark.: Inn i lysningen Fra vår histories barndom, fra sagas dunkle tid, Har Finnmark vært et skyggeland, En fremmed koloni, En avkrok langt der nord med troll og vonde vetter, Med istid hele året og gufs av vinternetter Frem til en plass i sola har Finnmark nu seg slitt, og likeverdig med de andre fylker er det også blitt. Vi seiler inn i lysringen, i Norges nye dag, Med håp og tro og oppgaver i felles søskenlag.» Gjennom noen av sine dikt kan Moe selv ha bidratt til å vedlikeholde myter og fordommer om Finnmarks befolkning, særlig samer og kvener. Dette gjelder ikke minst et av hans mest populære dikt, Frieri. Å herme etter måten samer og kvener snakker norsk, har lenge vært populært nordpå. Cornelius Moe forfattet en rekke tekster på et norsk språk farget av samisk og/eller finsk. Det første verset i diktet Frieri lyder slik: Kære dokker, lærarinne. Veit do ka vi vil deg no? Jau, vi ave fått i sinne: Våres kærring plive do. Ja do smile lønsk, do troille, Tenke: kærligheit e go. Kenne vel ho prenn i prøste Som ei anna sattas glo. Cornelius Moe skreiv også de to guttebøkene, «På eventyr i Nordhavet», 1923 og året etter «Gutten som var med på alt.» Det er et visst sprik i Moes forfatterskap, mellom på den ene siden hans oppriktige begeistring for Nord- Norge, hans uttalte ønske om å bringe landsdelen, og særlig Finnmark opp på nivå med det øvrige land, og på den annen hans tilbøyelighet i sine dikt til å latterliggjør deler av landsdelens befolkning. Cornelius Moe hadde sitt liv og virke i Hammerfest i drøyt 32 år. Han var iflg Edvard Bentsen (1994) den som i mellomkrigstida «sterkest satte preg på byens sosiale, politiske og pedagogiske miljø». Med sin ubestridte lederrolle var det et folkekrav at han måtte bli hedret med Johan Rydningen. Foto: Ukjent. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. et gatenavn, og slik ble det. Dette var en ære som kun ble Cornelius Moe til del i gjenreisningstidas Hammerfest. Johan Rydningen Skoleinspektøren som var ordfører, lærerlagsleder, første leder av Tromsø kinostyre, avisredaktør, skribent og ettertraktet foredragsholder. Johan Rydningen var født 1874 i Målselv. Han fullførte si utdanning som friplasselev på Tromsø Seminar i Rydningen som oppnådde oppsiktsvekkende gode resultater på seminaret, begynte som nyutdannet lærer i hjemkommunen. Så var han i skoleåret lærer i Tromsø. 7

6 Etter seks lærerår i Kvænangen og Narvik vendte han tilbake til Tromsø hvor han ble resten av sitt yrkesaktive liv, først som lærer ved Tromsø folkeskole og fra 1918 som skoleinspektør i Tromsø. Rydningen satt i bystyret, vergerådet og menighetsrådet, og ble i 1926 valgt til ordfører i Tromsø for Venstre. Han var formann i Tromsø lærerlag, og leder av Troms krets av Norges lærerlag og av Pedagogisk samfund i Tromsø. Rydningen var dessuten medlem av Troms Jernbanekomite og den første formannen i Tromsø kinostyre. Etterspurt foredragsholder Men det var som foredragsholder, særlig på lærerorganisasjonens arrangementer han gjorde seg sterkest gjeldende. Sommeren 1932 la det nyetablerte Norges Lærerinneforbund sitt landsmøte til Tromsø. Forbundet kombinerte møtet med et omfattende kurstilbud, og Johan Rydningen var en av svært få menn som var bedt om å bidra. I sin tale minnet han om at «Norges lærerinner», når de var samlet i Tromsø, befant seg på skolehistorisk grunn. Det skyldtes at landets første lærerskoleutdannete kvinne, Gunda Schølberg, ble uteksaminert fra Tromsø Seminarium i Rydningen karakteriserte kvinnenes inntreden i skolen som et lykkesprang som skolen hadde tjent stort på. Skeptisk til reformpedagogikk Rydningen la ikke skjul på sin manglende begeistring for de nye reformpedagogiske ideene. Han syntes det var «en stor dristighet dette med det frie barn som skyver læreren bort i kroken, der han bare skal være for hånden som en konsulent i påkommende enkelte tilfelle. Jeg er ikke vant med dette selvherlige og selvstyrte barn, og en lærer som bare er til mulig anvendelse, nemlig når det måtte knipe. Omtrent slik er det altså at dere nu vil ha det.» Hans engasjement begrenset seg ikke til skolen Som den første leder av det kommunale kinostyret sørget Rydningen for at tromsøværingene fikk tilbud om en rekke kvalitetsfilmer. «Neppe noen av vesentlig betydning gikk den forbi» skriver Ytreberg. Størst suksess i Tromsø gjorde utvilsomt fredsfilmen «Pax æterna» våren Mange så den flere ganger og «gråt alle ganger.» Johan Rydningen var sammen med biskop Berggrav, rektor Dokk og skoledirektør Hellebust en viktig bidragsyter i Pedagogisk Forening, et foredragsforum dannet i mellomkrigsåra i Tromsø for å behandle pedagogiske og psykologiske emner. Og han var hovedtaler ved markeringa av hundreårsdagen for Bjørnsons fødsel 8. desember Av de som bidro med dikt og sakprosa i Tromsøavisene, pekte Rydningen seg ut «som den utvilsomt store begavelse», med en rik og «iblant ypperlig» litterær produksjon. Han var en flittig litteraturkritiker og skrev verdifulle bokmeldinger, gjerne med et nytt og uhildet syn på litteraturen. Og han publiserte ifølge Ytreberg «friske og velskrevne artikler» i «Tromsø Stiftstidende», som han redigerte i Rydningen var også redaktør av Ofoten Tidende mellom 1903 og Strid om hvordan Tromsø skulle knyttes til stamveinettet I Rydningens ordførertid var spørsmålet om hvordan Tromsø skulle knyttes til stamveinettet et brennbart spørsmål. Striden sto om hvorvidt veien skulle legges gjennom Lavangsdalen eller langs Balsfjorden med ferge over Ramfjorden mellom Ramfjordnes og Andersdal. Påsken 1926 gikk Rydningen sammen med oberst Hjalmar Munthe-Kaas og Gabriel Hansen på ski gjennom Lavangsdalen for å vurdere om dette ville være en velegnet trase. De tre anbefalte etter befaringen å legge veien gjennom Lavangsdalen. Og denne anbefalingen ble som kjent fulgt. Gjennom sitt engasjement som skolemann, lokalpolitiker og ikke minst som skribent, dokumenterte han både stor arbeidskapasitet, solide kunnskaper og litterære evner. Rydningen var en ressursperson for Tromsøsamfunnet. Men han innfridde ikke myndighetenes forventninger til han som friplasselev på Tromsø 8

7 seminar. Dette forpliktet han jo seg til å tjenestegjøre minst fem år i et såkalt overgangsdistrikt. Lite tyder på at skolens utfordringer i møtet med samiske og kvenske elever opptok han i særlig grad. Denne energiske og dyktige mannen nedla ingen stor innsats i fornorskningens tjeneste. Olaus Martens Nicolaissen lærer, folkeminnesamler, selvlært arkeolog og bestyrer på Tromsø museums oldtidssamlinger Nicolaissen var født 1846 i Øksnes i Vesterålen og avla eksamen på Tromsø Seminar med utmerket resultat, i Hans første år som lærer var i Brønnøysund skoleåret Så fortsatte han som lærer på Sortland til han i 1873 ble tilsatt ved Tromsø høiere almenskoles forberedelsesavdeling. Etter nærmere 25 år der tiltrådte han i 1897 som lærer ved Tromsø lærerskoles forberedelsesklasse hvor han var til Sine siste yrkesaktive år, fra 1905 til 1919, var han hovedlærer ved Småskolelærerkurset på Tromsø Seminar. Tilknyttet Tromsø Museums oldtidssamlinger Ved siden av lærerstilling var Nicolaissen bestyrer ved Tromsø museums oldtidssamling fra 1880 til Olaus Nicolaissen. Foto: J. H. Wennberg. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. sin død. I 1883 startet han sine undersøkelsesreiser, som han med unntak av sommeren 1893 gjennomførte livet ut. Dette året prioriterte han å følge med i oppføringa av byggearbeidene ved Tromsø museum. På sine undersøkelsesreiser rakk han å kartlegge store deler av sitt distrikt som omfattet hele Nord-Norge. Før han døde, var det bare et fåtall prestegjeld i landsdelen han ikke hadde besøkt. I de årene han var knyttet til Museet vokste Oldsaksamlingen fra under 500 til over 3000 numre. Og i 1931 hevdet professor Brøgger at Nord-Norge, ikke minst takket være Nicolaissens innsats, var et av de best undersøkte landskaper i Norge. En kyndig og høyt verdsatt autodidakt i arkeologi Hans vitenskapelige arbeider ble publisert i form av en rekke mindre avhandlinger. At han ikke gjennomførte noe større vitenskapelige arbeid, er blitt forklart både som utslag av hans beskjedenhet, og fordi han ikke hadde tid til det. Men til tross for at han bortsett de fire fem siste årene satt i full lærerstilling, rakk Nicolaissen å få gitt ut bøkene «Sagn og eventyr fra Nordland» i 1879 og «Fra Nordlands fortid» i Sine arkeologiske studier måtte han nødvendigvis gjøre gjorde han på kveldstid og fridager. Han konsentrerte seg i første rekke om oldsaksamlinga med kirkesakene og myntavdelinga. «Med utrettelig flid gjennomforsket han i ferien gravhauger og andre funnplasser, tok vare på innkomne oldsaker og reddet en hel del gammel kirkekunst i en tid som lite forsto å verdsette den gang.» (op. cit s. 447) Da museets nye bygning ble tatt i bruk i 1894, sto Nicolaissen for monteringen av de arkeologiske samlinger og kirkesamlingen. Nicolaissen var vel ansett både blant kolleger i museums- og skolekretser. Han fikk borgerdådsmedaljen i 1919 for sin innsats som skolemann og arkeolog og kongens fortjenestemedalje i gull i 1922 for sine arkeologiske arbeider. 9

8 Nicolaissens formelle utdanning begrenset seg til to år på Tromsø seminar. Likevel titulerte Gjessing han som konservator, og hevdet i Lofotposten 1936 at den som «først og fremst har satt preg på hele det kulturhistoriske arbeidet ved Tromsø museum er likevel O. Nicolaissen som var bestyrer fra 1882 helt til han døde i 1924». Gjessing skriver med beundring om en mann som på vegne av Tromsø museum med små økonomiske midler, «men med en enestående utholdenhet og begeistringens glød reiste på undersøkelser nesten hver sommer i disse 42 årene rundt i hele Nord-Norge.» Nicolaissens arbeid resulterte i en mengde skriftstykker om kulturhistoriske emner; som steinalderen og jernalderen, kirkekunst og folkeminner. I følge Gjessing ble det slutt på forskningsvirksomheten ved museet da Nicolaissen døde i 1924, for museet manglet penger til å lønne en fagmann. For Nicolaissen hadde arbeidet som samlingsbestyrer vært ei bistilling ved siden av full lærerjobb. Til alt overmål spilte han også en sentral rolle ved Tromsø bibliotek. Folkeminnesamler og Vesterålspatriot Nicolaissen må ha følt ei sterk tilknytning til Vesterålen der han var født og oppvokst. «Han var som et leksikon når man vilde ha oplysning om gammel sed og skikk, folkeminner og folkemål i Vesterålen.» (sitat?) Han rakk også å få utgitt ut flere skrifter om folketradisjoner nordfra. Og han ga ut bøkene «Sagn og eventyr fra Nordland» (1879) og «Fra Nordlands fortid» (1889). Dessuten var han flittig bidragsyter til aviser og tidsskrifter om lokalhistoriske emner. Nils A. Ytreberg omtaler artikkelen som Nicolaissen skrev til Tromsøs hundreårsfeiring i 1894 som «det første større bidrag til byens eldre historie.» «Norske skulefolk» fra 1934 hevder at Nicolaissen «gjeld for den fyrste og fremste folkeminnegranskaren i Nord-Noreg.» Avslutning De fire Tromsøseminaristene som er omtalt her, kom som så mange andre fra nordnorske fiskarbondemiljø. Miljøet på seminaret var dominert av gutter fra landsbygda. Ja, det var langt på vei deres eneste mulighet for begavet landsungdom til videre skolegang etter almueskolen. Forholdet mellom seminaristene og latinskoleguttene var ikke preget av idyll og harmoni. Men et samtidig har vi vist at mange av landsens seminaristene søkte seg til stillinger i byene. To av de fire i vår gruppe på fire slo tre seg ned i Tromsø og en i Hammerfest. De fire lærerne framstår med engasjement og allsidighet. Tre, Moe, Rydningen og Andreassen ble ordførere, Andreassen ble også valgt på Stortinget. De redigerte og var med på stifte aviser. Alle fire hadde en ikke ubetydelig litterær produksjon. Her utmerket Cornelius Moe seg som den mest produktive. Eivind Braastad Jensen er dosent emeritus i pedagogikk ved UiT Norges arktiske universitet. Hans faglige arbeider har i stor grad fokusert på nordnorsk utdanningshistorie med særlig vekt på skoleverkets møte med landsdelens samiske, kvenske og fleretniske miljøer E-post: eivind.brastad.jensen@uit.no 10