Om fugler, hval og opprørske kvinner i Kautokeino. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr.

Transkript

1 Om fugler, hval og opprørske kvinner i Kautokeino Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 318 kr 65,

2 GLIMT er Tromsø Museums faste mørketidsutstilling. I år viser vi zoolog Jostein Kjærandsen sine fotografier av INSEKTER - naturens levende fargejuveler. Foto: Mari Karlstad, høst 2017, Tromsø Museum-Universitetsmuseet. Ansvarlig redaktør: Lena Aarekol Fagredaktør kultur og samfunn: Ivar Bjørklund Fagredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlig: Kirsten Udin, tlf.: Ottar utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 270,. Pris pr. hefte kr 65,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under arbeid: Introduserte arter Sjamanismen Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar, UiT, Norges arktiske universitet Postboks 6050, Langnes, 9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Om fugler, hval og opprørske kvinner i Kautokeino Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innledning Ivar Bjørklund...2 Tromsøseminaristene: Dype spor i nordnorsk kultur- og samfunnsliv Eivind Braastad Jensen...3 Havsuler flyr mot strømmen Rob Barrett...11 Trugsmålet mot allmenningane Torbjørn Kalberg...19 Látte-reaissu muitalus Anders Pedersen Bær...26 Fortellingen om ei reise til Kvænland Anders Pedersen Bær...29 Kvalfangsteventyret i Finnmark Karl Frafjord...32 De opprørske flyttsamekvinnene i 1852 Nellejet Zorgdrager...40 Fotografiet Sveinulf Hegstad...48 Forside: Sophus Tromholt fotograferte denne gruppen kvinner i Kautokeino i Foto: Sophus Tromholt. Tromsø Museum Universitetsmuseet. Bakside: Kval i mørketidslys, Kaldfjorden Foto: Audun Rikardsen.

4 Innledning Årets siste Ottar nummer er som vanlig en blanding av kultur- og naturfaglige artikler. Som kjent kommer vi ut med fem nummer i året og prøver å la annen hvert nummer ha et henholdsvis kultur- og naturfaglig innhold. Den femte utgaven derimot, lar vi være en blanding av artikler fra begge fagområder. Denne gangen spenner vi opp et bredt lerret: Tromsø lærerskole eller Seminaret som det engang het, var landsdelens første akademiske institusjon. Mange elever derfra har satt sitt preg på samfunnslivet i landsdelen og Eivind Braastad Jensen skriver om fire av disse personlighetene. Opprøret i Kautokeino i 1852 er fremdeles omdiskutert både i det norske og det samiske samfunn. Den nederlandske forskeren Nellejet Zorgdrager skriver om en gruppe blant opprørerne som har vært lite omtalt, nemlig flyttsamekvinnene. De utgjorde faktisk flertallet av de arresterte og fikk en svært så vanskelig skjebne i ettertid. En av opprørerne, Anders Pedersen Bær, fikk livsvarig fengsel. Han var analfabet, men brukte fangetiden på Akershus festning til å lære seg å skrive sitt eget morsmål. Her skrev han beretninger fra sitt liv. En av disse trykker vi her, både på originalspråket og på norsk. vi ivareta fellesskapets interesser når det gjelder naturbruk? Torbjørn Kalberg ser nærmere på denne problemstillingen og hvilke utfordringer vi står ovenfor. Er privatisering av ressursene den eneste løsning? Havet er som kjent en slik allmenning, noe som muliggjorde den omfattende hvalfangsten som fant sted langs Finnmarkskysten for over hundre år siden. Karl Frafjord gjennomgår denne historien som få kjenner til i dag. Hvalfangsten i Finnmark var ett av mange eksempler på en ressursutnytting som ga lite igjen til innbyggerne i landsdelen. Havsulenes liv er fascinerende og har vært fulgt av Rob Barrett gjennom et langt forskerliv. Han kan fortelle om en bestand som fra å være svært liten nå har vokst til å bli et vanlig innslag langs kysten vår. Veksten av havsulebestanden er samtidig en fortelling om endringer i et økosystem, noe som igjen er en konsekvens av utviklingen av vårt samfunn. Ivar Bjørklund hefteredaktør I de senere år har debatten om allmenningene økt. Hvordan skal 2

5 Tromsøseminaristene: Dype spor i nordnorsk kultur- og samfunnsliv Eivind Braastad Jensen Mange av som var utdannet på Tromsø seminar kom til å sette tydelige spor etter seg i landsdelens liv og virke. Noen skulle også markere seg på nasjonalt nivå, med Ole Tobias Olsen og Elias Blix i spissen. De var ikke aleine blant seminaristene om å ta presteutdanning ved Universitetet i Oslo Det Kongelige Fredriks universitet. Majoriteten av seminaristene gikk inn i lærerstillinger etter avsluttet utdanning, og mange av disse nedla et betydelig arbeid, politisk og kulturelt. For å illustrere innsatsen deres, vil søkelyset i denne artikkelen bli rettete mot de fire markante seminaristene, nemlig Chr. Andreassen, Johan Rydningen, Cornelius Moe og Olaus Nicolaissen De som gikk på Seminariet fram mot slutten av 1880-tallet var utelukkende gutter med oppvekst i på landsbygda, og ikke bare nordfra. I perioder utgjorde nemlig vestlendinger en stor kontingent av elevgruppa. Mens det forekom konflikter mellom seminaristene og byguttene på Latinskolen, var det ikke spenninger mellom seminarister ut fra hvor i landet de kom. Siden bygutter ikke tok seminarutdanning, var det gutter fra landsbygda som måtte dekke byskolenes lærerbehov. Av de fire seminaristene som blir nærmere presentert her, skulle tre slå seg ned i byer, nemlig to i Tromsø og en i Hammerfest. Chr. Andreassen Grunnleggeren av den første samiske avisa, Muitalægje. Andreassen var født 1828 på gården Lakselv i Sørfjord, innerst i Ullsfjorden, som utgjorde et tyngdepunkt for den sjøsamiske befolkninga i området. 18 år gammel begynte han i 1846 som omgangsskolelærer i Karlsøy. Til tross for manglende lærerutdanning ble Andreassen to år seinere ansatt som lærer og kirkesanger i Nesseby. I august 1850 fikk han permisjon fra stillinga for å gjennomgå Tromsø seminar. Andreassen gjorde det svært godt til oppflytningseksamen etter sitt første år på seminaret i 1851 der han fikk toppkarakter i samisk. For selv om foreldrene var norske, lærte han seg samisk som barn. Men etter dette ene året sluttet han på Seminaret og dro tilbake til Nesseby. Andreassen ble tilsatt som lensmann i Polmak i 1861 og fortsatte i samme stilling i Nesseby fra Han var ordfører, forlikskommissær og valgmann i både Polmak og Nesseby. Andreassen satt i den finnmarkske fjellfinnkommisjonen og i kommisjonen som skulle ordne opp i jordforholdene i Tana. Han var valgt som andre varamann til Stortinget og som første varamann , Han møtte også i den rollen 1878 og 1879, ble valgt stortingsrepresentant i 1880, men døde før han rakk å møte. Oversatte salmer til samisk og forfattet selv salmer på samisk Andreassen oversatte salmer fra norsk til samisk, og han forfattet egne salmer på samisk som ble godt mottatt. Prosten i Øst-Finnmark opplyste i 1856 at «Kirkesanger Ottar (5):

6 Christian Andreassen her i Nesseby har dels forfattet, dels oversatt salmer på samisk hvorav flere forekommer meg heldige.» Grunnla landets første samiskspråklige avis, Muitalæggje Det som har gjort Andreassen best kjent for ettertida er at han lyktes i å få utgitt et lite blad på samisk. Dette var i følge J. B. Halvorsens Norsk Forfatter-Lexikon «det eldste forsøk på å starte en samisk avis.» Redaktøren i «Finmarkens Amtstidende» lærer og stortingsmann Karl Aakre i Vadsø, skreiv at «Et sådant nyhets- og fortellingsblad vil på en simpel måte tre til in i teltene og gammene, hvor unge og gamle sitter om den hjemlige lue lyttende til den rappmunnede «forteller», der varter op med romantiske sagn og fortellinger om hvad der er tenkt og hendt «dollin bæivin» (i gamle dager) og det vil da selv bli en kjærkommen forteller der lokker de unge til å lese og de gamle til å lytte til dets fortellinger. Akre slo fast at Chr. Andreassen var «til fulle var sin oppgave voksen.» «Muitalægje» kom ut i Vadsø med et nummer månedlig fra april Bladets formål var «at bidrage til oplysningens fremme blant Finnerne ved at tiltale dem i deres eget Tungemaal, der antages at være det naturlige Middel og den sikreste Maade, hvorved disse oplysningsfattige Brødre kan delagtiggjøres i Oplysningens Goder.» Andreassen forfattet selv det aller meste av stoffet i bladet som kom ut med 33 numre i tidsrommet fra april 1873 til september Avslutning Etter at Andreassen var gått bort skreiv Finmarkens Amtstidende i sitt Minneord at «Få av Finmarks bestillingsmenn hadde satt sig så vel inn i alle forhold og kjente så nøie til folkets kår og tarv som han. Han var også aktet og avholdt av folket i de kretsene hvor han levde Christian Andreassen. Kilde: og virket, men hans tilbakeholdne og innesluttede vesen skaffet ham ikke almindelig tilslutning blant hans likestillede». Cornelius Moe skolestyrer, politiker, avisredaktør og forfatter. Cornelius Moe ble født i Tønsvik i Tromsøysund kommune i Etter avsluttet seminarutdanning i 1898 var han først lærer i Berg på Senja til 1900, deretter på Stokmarknes fram til Samme år flyttet han til Hammerfest, hvor han, med unntak av et to-årig opphold i Narvik fra 1914 til1916, ble boende resten av sitt liv. I 1916 tiltrådte han som bestyrer ved Hammerfest folkeskole. Moe var også redaktør, ordfører og kommunerevisor, og ledet i en årrekke byens tekniske aftenskole. Han deltok aktivt i kulturlivet både innen musikk og idrett, som diktleser og foredragsholder. Moe var også en produktiv forfatter. Ivrig avisdebattant Moe markerte seg tidlig som en uredd avisdebattant. I en artikkel i «Tromsø Stiftstidende» 22. mars 1899 hadde en av de mektige kjøpmennene i Nord-Troms, «Helgøykongen» Christian Figenschou, omtalt lærerne som «forgudede mastodonter, elendige krypdyr og usynlige bakterier.» Han fikk svar fra Cornelius Moe som skrev at han uvilkårlig kom «til å tenke på en olm stut, da jeg leste deres skitne, 4

7 pøbelaktige angrep. ( ) Med halen i været, fnysende og frådende av sinne går De løs på meg og de andre stakkars skolelærerne. ( ) At De utspyr Deres eder og galle over lærerstanden i sin alminnelighet, det kan jeg så godt forstå. Lærerne søker jo etter evne å gi folk opplysning og kunnskap i og utenfor skolen. Men jo større kunnskap, jo mer skrive- og regneferdighet hos folk, desto større evne til å kontrollere både landhandlere og andre, desto sterkere uavhengighetstrang og hat til despotisme og vilkårlighet. Derfor skjønner jeg så godt at De som gjør fordring på å dyrkes og æres og fryktes som en Gud der ute på Helgø, De må komme i harnisk bare ved tanken på skolen og skolelærere.»hans radikale samfunnssyn kommer tydelig fram i innlegget. Cornelius Moe orienterte seg tidlig mot den politiske venstresiden. Aktiv i Arbeiderpartiet Corn. Moe bidro aktivt til å få grunnlagt Hammerfest Arbeiderparti i 1910, og før han flyttet til Narvik i 1914, rakk han også å være leder. Da han etter å ha bodd to år i Narvik, kom tilbake til Hammerfest høsten 1916, ble Moe på nytt valgt inn i kommunestyret i 1920, der han satt sammenhengende til 1935 og var også ordfører et års tid. Markant pressemann I 1913 fikk arbeiderbevegelsen i Hammerfest sin egen avis, «Vestfinmarkens Socialdemokrat», og Moe ble avisas første redaktør. Redaktørens kyndighet og solide innsats var nok sterkt medvirkende til at avisa ble et svært vellykket prosjekt. I avisa fant han også plass til egne dikt og fortellinger. At hans dikt «Frem proletarer» sto i det første nummeret av «Vestfinmarkens Socialdemokrat», var neppe tilfeldig. Frem proletarer! La faklene skinne, og baunen tændes fra fjell til strand! Verden er vor, og den skal vi vinde, Såsandt vi fylker oss kvinde og mand. Vi eier gnisten, troen og håpet, Vi skimter fremtidens lysende land. Derfor du slave, stræk ryg under aaket! Intet at tape! Blot vinde du kan! «Vestfinmarkens Socialdemokrat» som ble det sentrale talerøret for arbeiderbevegelsen i Finnmark, endret navn til «Finnmark Dagblad» i 1961, og er Finnmarks største dagsavis. Kulturarbeider Cornelius Moe deltok aktivt i Hammerfests kulturliv. Han sang i mannskoret og var i 1911 med å opprette Kristelig Ungdomsforenings orkester, der han i flere år spilte fiolin. Under feiringa i Hammerfest av Bjørnsonåret i 1932, holdt Moe hovedtalen på et arrangement i rådhussalen som også ble overført til Festiviteten via høyttalere. «Det var fullt hus begge steder, med lydhøre forsamlinger som Moe holdt i sin Cornelius Moe. Kilde: hule hånd med sine omfattende kunnskaper om dikterhøvdingen.» Som foredragsholder over en periode på nesten 30 år var han ettertraktet. Han dekket han et bredt spekter av emner som «Folkeskolen og den moderne kristendom», «Er vor skole en praktisk skole?» «Norskundervisningen», «Jack London», «De kulturelle formål», «Peder Pedersen Soelvoll, Statsborgeren og hans samtidige» og «Lærebokspørsmålet», Støttet fornorskningspolitikken Moes positive holdning til fornorskingspolitikken ga han klart uttrykk for i prologen han hadde forfattet og framførte ved til åpningen av kringkastingssenderen i Vadsø den 17. mai Og det var den første senderen i landet av dette slag utenfor 5

8 Oslo Verken datoen, eller stedsvalg, Vadsø, var tilfeldig. Prologen viser forfatterens begeistring for den økte muligheten senderen ga til å spre norsk språk og kultur i nord: Seminaret. Foto: Ukjent. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. «Og opp gjennom larmen, brølet og sangen der oppe ved grensen, i restaurangen, hvor sprogene durer i babelsk forvirring, samisk og kvensk under glassenes klirring, der skjærer en stemme så reinhekla ram og sier at nu er det norsk program, norske tekster og norske tanker, NORGE hvis hjerte ved grensen banker» (Fra Eriksen og Niemi 1981:246) Forfatteren Mange av Moes dikt handlet om natur, mennesker og miljø i Finnmark. Han skrev også i riksdekkende media, primært ukeblad og i første 6

9 rekke magasinet Skib-o-hoi. Bysangen «Hammerfest, byen vår» fra 1932, er Moes verk. Hans to best kjente og mest populære diktsamlinger er «Finnmarksdikte» fra 1934 og «Nord-norske Dikte» fra Cornelius Moes sterke tilknytning til var Finnmark, kommer tydelig fram i diktet «Inn i lysningen», som er et kraftfullt oppgjør med tidligere tiders uvitenhet, uforstand og fordommer mot Finnmark.: Inn i lysningen Fra vår histories barndom, fra sagas dunkle tid, Har Finnmark vært et skyggeland, En fremmed koloni, En avkrok langt der nord med troll og vonde vetter, Med istid hele året og gufs av vinternetter Frem til en plass i sola har Finnmark nu seg slitt, og likeverdig med de andre fylker er det også blitt. Vi seiler inn i lysringen, i Norges nye dag, Med håp og tro og oppgaver i felles søskenlag.» Gjennom noen av sine dikt kan Moe selv ha bidratt til å vedlikeholde myter og fordommer om Finnmarks befolkning, særlig samer og kvener. Dette gjelder ikke minst et av hans mest populære dikt, Frieri. Å herme etter måten samer og kvener snakker norsk, har lenge vært populært nordpå. Cornelius Moe forfattet en rekke tekster på et norsk språk farget av samisk og/eller finsk. Det første verset i diktet Frieri lyder slik: Kære dokker, lærarinne. Veit do ka vi vil deg no? Jau, vi ave fått i sinne: Våres kærring plive do. Ja do smile lønsk, do troille, Tenke: kærligheit e go. Kenne vel ho prenn i prøste Som ei anna sattas glo. Cornelius Moe skreiv også de to guttebøkene, «På eventyr i Nordhavet», 1923 og året etter «Gutten som var med på alt.» Det er et visst sprik i Moes forfatterskap, mellom på den ene siden hans oppriktige begeistring for Nord- Norge, hans uttalte ønske om å bringe landsdelen, og særlig Finnmark opp på nivå med det øvrige land, og på den annen hans tilbøyelighet i sine dikt til å latterliggjør deler av landsdelens befolkning. Cornelius Moe hadde sitt liv og virke i Hammerfest i drøyt 32 år. Han var iflg Edvard Bentsen (1994) den som i mellomkrigstida «sterkest satte preg på byens sosiale, politiske og pedagogiske miljø». Med sin ubestridte lederrolle var det et folkekrav at han måtte bli hedret med Johan Rydningen. Foto: Ukjent. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. et gatenavn, og slik ble det. Dette var en ære som kun ble Cornelius Moe til del i gjenreisningstidas Hammerfest. Johan Rydningen Skoleinspektøren som var ordfører, lærerlagsleder, første leder av Tromsø kinostyre, avisredaktør, skribent og ettertraktet foredragsholder. Johan Rydningen var født 1874 i Målselv. Han fullførte si utdanning som friplasselev på Tromsø Seminar i Rydningen som oppnådde oppsiktsvekkende gode resultater på seminaret, begynte som nyutdannet lærer i hjemkommunen. Så var han i skoleåret lærer i Tromsø. 7

10 Etter seks lærerår i Kvænangen og Narvik vendte han tilbake til Tromsø hvor han ble resten av sitt yrkesaktive liv, først som lærer ved Tromsø folkeskole og fra 1918 som skoleinspektør i Tromsø. Rydningen satt i bystyret, vergerådet og menighetsrådet, og ble i 1926 valgt til ordfører i Tromsø for Venstre. Han var formann i Tromsø lærerlag, og leder av Troms krets av Norges lærerlag og av Pedagogisk samfund i Tromsø. Rydningen var dessuten medlem av Troms Jernbanekomite og den første formannen i Tromsø kinostyre. Etterspurt foredragsholder Men det var som foredragsholder, særlig på lærerorganisasjonens arrangementer han gjorde seg sterkest gjeldende. Sommeren 1932 la det nyetablerte Norges Lærerinneforbund sitt landsmøte til Tromsø. Forbundet kombinerte møtet med et omfattende kurstilbud, og Johan Rydningen var en av svært få menn som var bedt om å bidra. I sin tale minnet han om at «Norges lærerinner», når de var samlet i Tromsø, befant seg på skolehistorisk grunn. Det skyldtes at landets første lærerskoleutdannete kvinne, Gunda Schølberg, ble uteksaminert fra Tromsø Seminarium i Rydningen karakteriserte kvinnenes inntreden i skolen som et lykkesprang som skolen hadde tjent stort på. Skeptisk til reformpedagogikk Rydningen la ikke skjul på sin manglende begeistring for de nye reformpedagogiske ideene. Han syntes det var «en stor dristighet dette med det frie barn som skyver læreren bort i kroken, der han bare skal være for hånden som en konsulent i påkommende enkelte tilfelle. Jeg er ikke vant med dette selvherlige og selvstyrte barn, og en lærer som bare er til mulig anvendelse, nemlig når det måtte knipe. Omtrent slik er det altså at dere nu vil ha det.» Hans engasjement begrenset seg ikke til skolen Som den første leder av det kommunale kinostyret sørget Rydningen for at tromsøværingene fikk tilbud om en rekke kvalitetsfilmer. «Neppe noen av vesentlig betydning gikk den forbi» skriver Ytreberg. Størst suksess i Tromsø gjorde utvilsomt fredsfilmen «Pax æterna» våren Mange så den flere ganger og «gråt alle ganger.» Johan Rydningen var sammen med biskop Berggrav, rektor Dokk og skoledirektør Hellebust en viktig bidragsyter i Pedagogisk Forening, et foredragsforum dannet i mellomkrigsåra i Tromsø for å behandle pedagogiske og psykologiske emner. Og han var hovedtaler ved markeringa av hundreårsdagen for Bjørnsons fødsel 8. desember Av de som bidro med dikt og sakprosa i Tromsøavisene, pekte Rydningen seg ut «som den utvilsomt store begavelse», med en rik og «iblant ypperlig» litterær produksjon. Han var en flittig litteraturkritiker og skrev verdifulle bokmeldinger, gjerne med et nytt og uhildet syn på litteraturen. Og han publiserte ifølge Ytreberg «friske og velskrevne artikler» i «Tromsø Stiftstidende», som han redigerte i Rydningen var også redaktør av Ofoten Tidende mellom 1903 og Strid om hvordan Tromsø skulle knyttes til stamveinettet I Rydningens ordførertid var spørsmålet om hvordan Tromsø skulle knyttes til stamveinettet et brennbart spørsmål. Striden sto om hvorvidt veien skulle legges gjennom Lavangsdalen eller langs Balsfjorden med ferge over Ramfjorden mellom Ramfjordnes og Andersdal. Påsken 1926 gikk Rydningen sammen med oberst Hjalmar Munthe-Kaas og Gabriel Hansen på ski gjennom Lavangsdalen for å vurdere om dette ville være en velegnet trase. De tre anbefalte etter befaringen å legge veien gjennom Lavangsdalen. Og denne anbefalingen ble som kjent fulgt. Gjennom sitt engasjement som skolemann, lokalpolitiker og ikke minst som skribent, dokumenterte han både stor arbeidskapasitet, solide kunnskaper og litterære evner. Rydningen var en ressursperson for Tromsøsamfunnet. Men han innfridde ikke myndighetenes forventninger til han som friplasselev på Tromsø 8

11 seminar. Dette forpliktet han jo seg til å tjenestegjøre minst fem år i et såkalt overgangsdistrikt. Lite tyder på at skolens utfordringer i møtet med samiske og kvenske elever opptok han i særlig grad. Denne energiske og dyktige mannen nedla ingen stor innsats i fornorskningens tjeneste. Olaus Martens Nicolaissen lærer, folkeminnesamler, selvlært arkeolog og bestyrer på Tromsø museums oldtidssamlinger Nicolaissen var født 1846 i Øksnes i Vesterålen og avla eksamen på Tromsø Seminar med utmerket resultat, i Hans første år som lærer var i Brønnøysund skoleåret Så fortsatte han som lærer på Sortland til han i 1873 ble tilsatt ved Tromsø høiere almenskoles forberedelsesavdeling. Etter nærmere 25 år der tiltrådte han i 1897 som lærer ved Tromsø lærerskoles forberedelsesklasse hvor han var til Sine siste yrkesaktive år, fra 1905 til 1919, var han hovedlærer ved Småskolelærerkurset på Tromsø Seminar. Tilknyttet Tromsø Museums oldtidssamlinger Ved siden av lærerstilling var Nicolaissen bestyrer ved Tromsø museums oldtidssamling fra 1880 til Olaus Nicolaissen. Foto: J. H. Wennberg. Tromsø Museum - Universitetsmuseet. sin død. I 1883 startet han sine undersøkelsesreiser, som han med unntak av sommeren 1893 gjennomførte livet ut. Dette året prioriterte han å følge med i oppføringa av byggearbeidene ved Tromsø museum. På sine undersøkelsesreiser rakk han å kartlegge store deler av sitt distrikt som omfattet hele Nord-Norge. Før han døde, var det bare et fåtall prestegjeld i landsdelen han ikke hadde besøkt. I de årene han var knyttet til Museet vokste Oldsaksamlingen fra under 500 til over 3000 numre. Og i 1931 hevdet professor Brøgger at Nord-Norge, ikke minst takket være Nicolaissens innsats, var et av de best undersøkte landskaper i Norge. En kyndig og høyt verdsatt autodidakt i arkeologi Hans vitenskapelige arbeider ble publisert i form av en rekke mindre avhandlinger. At han ikke gjennomførte noe større vitenskapelige arbeid, er blitt forklart både som utslag av hans beskjedenhet, og fordi han ikke hadde tid til det. Men til tross for at han bortsett de fire fem siste årene satt i full lærerstilling, rakk Nicolaissen å få gitt ut bøkene «Sagn og eventyr fra Nordland» i 1879 og «Fra Nordlands fortid» i Sine arkeologiske studier måtte han nødvendigvis gjøre gjorde han på kveldstid og fridager. Han konsentrerte seg i første rekke om oldsaksamlinga med kirkesakene og myntavdelinga. «Med utrettelig flid gjennomforsket han i ferien gravhauger og andre funnplasser, tok vare på innkomne oldsaker og reddet en hel del gammel kirkekunst i en tid som lite forsto å verdsette den gang.» (op. cit s. 447) Da museets nye bygning ble tatt i bruk i 1894, sto Nicolaissen for monteringen av de arkeologiske samlinger og kirkesamlingen. Nicolaissen var vel ansett både blant kolleger i museums- og skolekretser. Han fikk borgerdådsmedaljen i 1919 for sin innsats som skolemann og arkeolog og kongens fortjenestemedalje i gull i 1922 for sine arkeologiske arbeider. 9

12 Nicolaissens formelle utdanning begrenset seg til to år på Tromsø seminar. Likevel titulerte Gjessing han som konservator, og hevdet i Lofotposten 1936 at den som «først og fremst har satt preg på hele det kulturhistoriske arbeidet ved Tromsø museum er likevel O. Nicolaissen som var bestyrer fra 1882 helt til han døde i 1924». Gjessing skriver med beundring om en mann som på vegne av Tromsø museum med små økonomiske midler, «men med en enestående utholdenhet og begeistringens glød reiste på undersøkelser nesten hver sommer i disse 42 årene rundt i hele Nord-Norge.» Nicolaissens arbeid resulterte i en mengde skriftstykker om kulturhistoriske emner; som steinalderen og jernalderen, kirkekunst og folkeminner. I følge Gjessing ble det slutt på forskningsvirksomheten ved museet da Nicolaissen døde i 1924, for museet manglet penger til å lønne en fagmann. For Nicolaissen hadde arbeidet som samlingsbestyrer vært ei bistilling ved siden av full lærerjobb. Til alt overmål spilte han også en sentral rolle ved Tromsø bibliotek. Folkeminnesamler og Vesterålspatriot Nicolaissen må ha følt ei sterk tilknytning til Vesterålen der han var født og oppvokst. «Han var som et leksikon når man vilde ha oplysning om gammel sed og skikk, folkeminner og folkemål i Vesterålen.» (sitat?) Han rakk også å få utgitt ut flere skrifter om folketradisjoner nordfra. Og han ga ut bøkene «Sagn og eventyr fra Nordland» (1879) og «Fra Nordlands fortid» (1889). Dessuten var han flittig bidragsyter til aviser og tidsskrifter om lokalhistoriske emner. Nils A. Ytreberg omtaler artikkelen som Nicolaissen skrev til Tromsøs hundreårsfeiring i 1894 som «det første større bidrag til byens eldre historie.» «Norske skulefolk» fra 1934 hevder at Nicolaissen «gjeld for den fyrste og fremste folkeminnegranskaren i Nord-Noreg.» Avslutning De fire Tromsøseminaristene som er omtalt her, kom som så mange andre fra nordnorske fiskarbondemiljø. Miljøet på seminaret var dominert av gutter fra landsbygda. Ja, det var langt på vei deres eneste mulighet for begavet landsungdom til videre skolegang etter almueskolen. Forholdet mellom seminaristene og latinskoleguttene var ikke preget av idyll og harmoni. Men et samtidig har vi vist at mange av landsens seminaristene søkte seg til stillinger i byene. To av de fire i vår gruppe på fire slo tre seg ned i Tromsø og en i Hammerfest. De fire lærerne framstår med engasjement og allsidighet. Tre, Moe, Rydningen og Andreassen ble ordførere, Andreassen ble også valgt på Stortinget. De redigerte og var med på stifte aviser. Alle fire hadde en ikke ubetydelig litterær produksjon. Her utmerket Cornelius Moe seg som den mest produktive. Eivind Braastad Jensen er dosent emeritus i pedagogikk ved UiT Norges arktiske universitet. Hans faglige arbeider har i stor grad fokusert på nordnorsk utdanningshistorie med særlig vekt på skoleverkets møte med landsdelens samiske, kvenske og fleretniske miljøer E-post: eivind.brastad.jensen@uit.no 10

13 Havsuler flyr mot strømmen Rob Barrett Mens lunden sliter og fuglefjellene tømmes for flere arter, øker bestanden av havsuler i Norge. Havsula begynte å hekke i Nord-Norge i 1961 og bestanden er i stadig vekst. Hvorfor klarer den seg så mye bedre enn andre sjøfugler? Større enn en gås, med kritthvit fjærdrakt, svarte vingespisser og markante hodetegninger, er havsula den mest majestetiske av våre sjøfugler. Med nesten to meter mellom vingespissene, en vekt på litt over tre kg, lang hals og et kraftig dolkeformet nebb, er en voksen havsule noe man håndterer med respekt! Ringmerking av unger innebærer nærmest spissrotgang mellom skarpe nebb. Det er sjelden jeg kommer meg gjennom foreldrenes forsvarssoner uten blåmerker og blod på hender og legger. Jeg har i en mannsalder forsket på de fleste arter sjøfugler i Norge, men havsula ligger mitt hjerte nærmest. Tromsø Museum har en lang tradisjon i å følge bestanden av havsule i landsdelen den begynte da de første reirene ble funnet i Finnmark og Lofoten tidlig i 1960-årene. Havsulas kritthvitte fjærdrakt er godt synlig på lang avstand. Når suler begynner å stupe etter fisk tiltrekkes flere til samme matfat. Foto: Rob Barrett. En medisinsk fjær i hatten? Havsula er nemlig en forholdvis ny art for Nord-Norge, som den også er for resten av Norges kyst. Vår havsule (Morus bassanus) hekker kun i Nord-Atlanteren, men den har to nære slektninger; kappsule (Morus capensis) og australsule (Morus serrator) som begge ligner i utseende men hekker i henholdsvis Sør-Afrika og i Australia/New Zealand. Vår havsule danner store kolonier i Frankrike og Storbritannia, på Island, langs østkysten av Canada og på øya Helgoland utenfor nordvestkysten av Tyskland. Havsula ble meget hardt beskattet på 1800-tallet, både som ressurs (agn, mat og fjær) og i såkalt «sportsjakt». Fordi fuglen er så stor og mange av hekkeplassene er så lett tilgjengelige, ble den et lett bytte. Med sine tre kg protein og fett har havsula vært et ettertraktet bytte i årtusener, helt siden mennesker slo seg ned langs kysten. Først til selvforsyning og mat på bordet, senere også som byttemiddel for andre varer i nærmiljøet og til omsetning i de store byene. Havsula smaker godt, særlig reirungene. Dessuten ble fettet tillagt spesielt helbredende egenskaper. Skriftlige kilder fra og 1600-tallet anbefaler havsulefett som kur både mot gikt, katarr og betente sår. De medisinske egenskapene mistet sin kraft og betydning mot slutten av 1800-tallet, da ble fettet istedet brukt for eksempel til å smøre Ottar (5):

14 vognhjul med. Denne bruken varte kun i en kort periode inntil mineralolje kom på markedet. I tillegg ble store mengder fjær brukt i moteindustrien (særlig som pynt i damehatter) og i madrasser. Andre kroppsdeler ble også brukt: tranflasker ble laget av havsulens mage og svelg, pengepung ble laget av svømmehuden på beina, tobakkspiper ble laget av vingebein, mens nakke- og hodeskinn ble brukt i damesko! Beskatningen økte og flere titusen voksne og unger ble fanget hvert år. Dette kunne ikke bestanden tåle. Mot slutten av 1800-tallet var bestanden i Nord-Atlanteren redusert med så mye som to tredjedeler. Heldigvis ble rovdriften stoppet og bestanden berget gjennom en rekke fredningstiltak i Storbritannia (1869), Canada (1918) og Island (1940). Øverst: Den norske bestanden av havsule økte sakte til å begynne med etter etableringen på Runde i 1946 og i Nord- Norge i Så akselererte den rundt Pilene viser når nye kolonier ble etablert. Røde piler er kolonier som eksisterer i dag, blå piler er kolonier som ble forlatt. Legg merke til at Skarvklakken først ble etablert i 1967, den ble borte i 2003, men i 2017 var havsulene tilbake på holmen. Grafikk: Rob Barrett. Nede: I 2017 var det åtte kolonier av havsule i Nord-Norge (røde prikker), én på Bjørnøya og én på Kolahalvøya med til sammen rundt 3500 par. De blå prikkene er forlatte kolonier. Grafikk: Rob Barrett. 12

15 Dette ga umiddelbart resultater! Nedgang ble fort snudd til oppgang og bestanden i hele Nord-Atlanteren økte; fra rundt par i 1912 til par i 1984 og til omtrent par i I dag hekker mer enn en halv million par havsuler i Nord-Atlanteren, hele 75 % av disse hekker i Storbritannia. Først Sunnmøre, så Nord-Norge Selv om det er funnet knokler av havsule i arkeologiske utgravinger flere steder langs norskekysten, er det ikke dokumentert at arten hekket i Norge i prehistorisk tid. Antakelig streifet den langs kysten uten å hekke her. Helt til 1946, da de første reirene ble funnet på øya Runde utenfor Ålesund. Her etablerte de sin første norsk koloni, blant tusenvis av krykkjer, lomvier og lunder i det eneste store fuglefjellet i Sør-Norge. Denne kolonien økte jevnt og trutt opp gjennom årene og talte 3600 par i Også utenfor Nord-Norge var det lenge tilfeldige observasjoner av havsuler ute på havet, men på og 1960-tallet ble disse mer og mer regelmessige. I 1961 ble havsuler funnet hekkende på toppen av Syltefjordstauren i Øst-Finnmark, og tre eller fire år senere på Skittenskarvholmen ved Mosken i Lofoten. Dermed var det nordnorske eventyret i gang! Tromsø Museum har hele tiden overvåket bestanden både gjennom rapporter fra kontaktpersoner i landsdelen, Helt siden 1961, det første året havsula begynte å hekke i Nord-Norge, har Tromsø Museum studert utviklingen i bestanden. Her fanger Prof. Einar Brun en voksen fugl på Skarvklakken utenfor Andøya i Han bruker en krok laget av hesjetråd. Ved siden av ligger 6 7 uker gamle og dunkledde unger. Foto: Rob Barrett. ved feltstudier i koloniene og ved flytellinger langs kysten. Det er ikke ofte man er vitne til etablering av en ny art, og min forgjenger og mentor Einar Brun (Zoologisk avdeling, Tromsø Museum) ble svært ivrig å Den første nordnorske havsulekolonien ble etablert på toppen av den 40 m høye Syltefjordstauren i Her er de godt beskyttet mot firbeinte rovdyr og har kort avstand til et rikt hav. Da hekket det hundretusener av krykkjer og lomvier i fjellet i bakgrunnen. I dag hekker kun noen titusener krykkjer og så godt som ingen lomvier. Havsula holder stand med rundt 600 par. Foto: Rob Barrett. 13

16 dokumentere hvordan den norske havsulebestanden utviklet seg. Han etterlot seg verdifulle notater, tall og publikasjoner. Jeg har vært så heldig å kunne fortsette dette arbeidet siden slutten av 1970-tallet, både med regelmessige opptellinger av og med sporadiske besøk i de nordnorske koloniene. Siden de første havsulene slo seg ned i landsdelen har bestanden økt fra år til år, og flere nye kolonier har etablert seg. I dag hekker det nesten 3500 par i Nord-Norge, fordelt på åtte kolonier på fastlandet. Den største er på Storstappen utenfor Gjesvær ved Nordkapp, i 2016 inneholdt den 1450 reir. Denne kolonien ble etablert i 1987 eller 1988 og var lenge verdens nordligste, inntil havsuler ble registrert hekkende på Bjørnøya i Kolonien på Bjørnøya økte til mer enn 50 par i Havsula har fortsatt sin erobring av nye områder, og tidlig på 1990-tallet ble den observert regelmessig langs kysten av Kolahalvøya. Så, i 1995, ble det første reiret bygget på Store Kharlov, et fuglefjell omtrent midt på Kola-kysten. I dag hekker nesten 250 par der. Alle etableringene har vært i eksisterende fuglefjell eller blant storskarv på lave holmer, men ikke alle har vært like vellykket. I noen kolonier etablert blant storskarver, har verten etter hvert forlatt holmene, kanskje fordi havsulene tok plassen deres. Men ikke mange år senere har også havsulene dratt sin vei. I Lofoten og Vesterålen kjenner vi til forskjellige forsøk på å danne kolonier siden 1960-tallet, men kun fem av disse består i dag. Et spennende tilfelle er en koloni på Skarvklakken utenfor Nordmela på Andøya, hvor havsulene først slo seg ned blant storskarv i Kolonien økte til nesten 1000 par havsuler tretti år senere, men så begynte den å minke. Først minket antall storskarv fra omtrent 200 reir i 1985 til ingen i Ti år senere begynte det å minke på havsulereir, slik at ingen var igjen i Men i 2012 dukket storskarven opp igjen, med 80 par, og antallet økte jevnt. I 2017 fant vi 400 par storskarv på holmen og blant disse var det nå cirka 60 par havsuler. Dette er det første kjente tilfelle der en havsulekoloni har gjenoppstått. Vi kan ikke vite om det er fugler som er kommet tilbake til sin gamle Det er nærmest umulig å bestemme kjønnet hos sjøfugler på utseendet. Noen ganger kan man imidlertid se at hannen er litt større enn hunnen. Foto: Rob Barrett. 14

17 hekkeplass før vi klarer å fange fugl som er ringmerket. Hvorfor Nord-Norge? I disse dager med urovekkende meldinger om stadig færre sjøfugler i nordnorske fuglefjell er det betimelig å spørre hvorfor havsula flyr mot strømmen. Hvorfor slår havsula seg ned så langt mot nord og hva klarer den som lunde, lomvi og krykkje ikke klarer? Dette henger nok sammen med de store mengder god matfisk utfor kysten. Havsuler er store og kan derfor ete mye større fisk enn for eksempel krykkje eller lunde. Mens mindre sjøfugler kan ete fisk med lengder opp til rundt 15 cm, kan havsula velge mellom et mye større utvalg. Den tar fisker som er cm lange og som veier opptil et halvt kg. Den er særlig glad i feite fisker som makrell, sild og storsil, men forakter verken sei eller andre torskefisker. Da havsula først kom til landsdelen var det, som det fortsatt er, rike forekomster av sild utenfor Lofoten og Vesterålen. Lenger øst i Finnmark er det store bestander av lodde, og sei finnes langs hele kysten. I de senere årene har makrellen spredt seg nordover og til tider utgjort en betydelig andel av havsulas føde. Det er ikke utenkelig at etableringen av kolonien på Bjørnøya henger sammen med en økning i havtemperaturen og en spredning av sild og makrell nordover. Det samme skjedde under etableringen av kolonier utenfor Newfoundland på 1930-tallet, samt på østkysten av Island ti år senere. En annen grunn til at havsula øker i Nord-Norge er at den har for vane å etablere nye kolonier i allerede eksisterende fuglefjell slike er det mange av her nord. Alle de store fuglefjellene i Norge finnes nord for Polarsirkelen, med unntak av Runde. Et stort fuglefjell er tegn på et stabilt og rikt matforråd i sjøen utenfor, derfor tiltrekker de seg streifende fugler på utkikk etter en plass å hekke. Det virker imidlertid merkelig at havsula ikke har prøvd å hekke i noen av de mange store kolonier av storskarv lenger sør på kysten, utenfor Helgeland og Trøndelag. Hvor kom de fra? Som nevnt er Storbritannia havsulas høyborg hvor bestanden har økt mye de siste 120 årene, og hvor det har vært en stor produksjon av unger. Havsula blir ikke kjønnsmoden før den er 5 6 år gammel, og ungdomstiden brukes til å finne en plass å hekke. Med en flukthastighet på 60 km i timen, er det kun 6 7 timers flyging til Runde fra de store koloniene på Shetland. Der fant de et fjell full av liv, med store mendger krykkje, lomvi og lunde. Derfor er det kanskje naturlig at de første pionerne Havsulas fjærdrakt er nesten helt svart nå den forlater reiret første gang. Det tar 4 5 år å utvikle den voksne, svart-hvite drakten. Denne fuglen er 2 3 år gammel. Foto: Rob Barrett. 15

18 valgt Sunnmøre som første stopp i Norge. Derfra bringer en kort flygetur nordover havsula til flere fuglefjell og mer fisk. Vi fikk bekreftet at de første individene kom fra Storbritannia gjennom fangst av fugler med britiske ringer. Den første ble fanget på Skarvklakken (i 1970) og var merket som unge i en koloni i Skottland. Siden har vi funnet ytterligere åtte utenlandske havsuler. De var merket som unger i kolonier over et vidt område: den engelsk kanal (Jersey 3 fugler), Irland (2), Skottland (1), Shetland (1) og endelig, i 2008, én fugl som var merket på Island. Det er bemerkelsesverdig at tre individer som klekket på ei øy utenfor den franske kysten kom til å slå seg ned nesten 3000 km lenger nord, i det som da var verdens nordligste koloni. Samtidig vet vi at havsuler fra alle koloniene trekker mot sør utenfor hekkesesongen, og det er ikke utenkelig at noen sørfra fulgte med sine artsfrender nordover om våren. Spesielt morsomt er det at en av de første havsulene som begynte å hekke i Russland, merket jeg som unge i Gjesvær fem år tidligere! At bestanden har klart seg så bra her nord har også sammenheng med at mange havsuler har flyttet mellom nord-norske kolonier. Mange unger har slått seg ned som hekkefugl i en annen koloni enn den de ble klekket i. Noen voksne fugler har også flyttet fra en koloni til en annen. Dette er ganske uvanlig blant sjøfugler som ellers er meget stedbundne når de først har begynt å hekke. Vi har imidlertid sett flere tilfeller av at når en koloni blir forlatt så flytter havsuler til en annen koloni. Et interessant unntak var en fugl som ble funnet med flere års mellomrom i tre forskjellige kolonier som alle var i vekst da fuglen ble fanget. Først ble den ringmerket som voksen fugl på Skarvklakken i 1980, så ble den fanget litt lenger sør på Hovsflesa fem år senere og sist 600 km lenger nord på Gjesvær i En annen voksen fugl forflyttet seg i motsatt retning, fra Gjesvær til Store Ulvøyholmen utenfor Melbu. At voksne havsuler tilsynelatende lett flytter på seg fra den ene kolonien til den andre er ikke tidligere registrert. Hvor flyr de om vinteren? Derimot er det godt kjent at havsuler forflytter seg over store avstander utenom hekkesesongen. Vi har ringmerket flere tusen individer i Norge, og gjenfunn viser at de har omtrent samme trekkmønster som sine britiske slektninger. Om høsten trekker de fleste havsulene sørover langs kysten, til havområdene utenfor Frankrike og Portugal. Mens voksne fugler tilbringer vinteren i Nordsjøen og Biskayabukta, flyr de yngste enda lenger sør til vestkysten av Afrika. Noen tilbringer deler av vinteren i Middelhavet. Havsuler er meget tilpasningsdyktige. Den har forsøkt å bygge reir på båter som ligger i fortøyning, og, som her, på et hustak i sør-england. La dette bli en liten advarsel til de som klager over fiskemåsen som har slått seg ned i flere norske byer. Det kan bli verre! Foto: Phil Palmer, 16

19 De siste årene har havsuler blitt fanget på reiret og utstyrt med en liten datalogger som registrerer posisjonen nesten daglig. Data fra loggere på havsuler fra nord-norske kolonier bekrefter det tidligere kjente trekkmønsteret, men også avslører at fugler fra forskjellige kolonier har en tendens til å overvintre i litt forskjellige områder. Før trodde vi at alle europeiske havsuler overvintret i samme område. De nye dataene tyder imidlertid på at en stor del av de nordnorske havsulene overvintrer i Nordsjøen mens de britiske og franske fugler trekker tilsvarende langt sørover fra sine hekkeplasser. De britiske ender opp i Biskayabukta mens de franske ender opp i havområdene utenfor Portugal og Vest Afrika. Slik kunnskap kan ha stor betydning for forvaltningen av de forskjellige bestandene. Liv i kolonien Så godt som alle kolonier av havsule er på holmer eller øyer. Vi kjenner til kun tre unntak med kolonier på fastlandet (derav ett i Syltefjord). Beskyttelse mot firbeinte rovdyr er Havsula bygger reir av gress de henter fra land, og tang, men også tau og garnrester den finner flytende i sjøen. Enkelte reir blir dermed rene dødsfeller. Her henger to døde fugler på Syltefjordstauren i Utenfor Newfoundland ble mengden av garnrester i havsulereir betydelig redusert etter det ble forbudt å fiske etter torsk i Foto: Rob Barrett. den viktigste årsaken. Disse steder har også mye vind, noe som gjør det lettere for dem å lette fra bakken. Koloniene varierer mye i størrelse, fra noen titalls par, som enkelte kolonier i Nord-Norge, til den største (i Skottland) på par. Havsula er en meget sosial fugl, så reirene ligger tett i tett med en avstand av kun 80 cm. Det ser ut til at de trives best med slik nærkontakt, og at dette gir best ungeproduksjon. Reiret bygges av gress, tang og alt mulig som de finner flytende i sjøen, som plast. Mange reir har innebygd rester av fiskegarn, linerester og trålposer. Dette er farlige materialer for fugler, og fører dessverre noen ganger til at både unger og voksne blir sittende fast og sulter i hjel. Havsula legger ett egg som blir ruget i litt mer enn seks uker. Da klekkes en liten, hjelpeløs og helt naken unge. Den vokser imidlertid fort, så allerede etter fire uker veier den to kg og er dekt med en tett, hvit dundrakt. Begge foreldre fôrer ungen med oppgulpet fisk, og mens den ene er ute på fisketur blir den andre igjen ved reiret og passer ungen. Etter sju uker veier ungen mer enn tre kg og har skifta til en nesten svart fjærdrakt. Tolv uker gammel er den klar til å forlate reiret, da veier den opptil 30 % mer enn foreldrene. Ungen kan da ha hele ett kg fett under huden og i buken. Den er så feit at den ikke kan fly og må hoppe ned til sjøen hvor den sitter og tærer på fettet inntil den klarer å lette. Mange unger dør i siste fasen før de blir flygedyktige: de kan skade seg når de forlater reiret, foreldrene kan være for uerfarne til å mestre oppgaven, eller de kan være utsatt for angrep fra naboer eller for dårlig vær. Noen sulter også i hjel på sjøen. Så mange som halvparten av ungene dør i løpet av sitt første leveår. Mens dødeligheten hos ungfugl er stor, er overlevelsen hos voksne høy slik at mer enn 95 % overlever fra en hekkesesong til den neste. Forventet livslengde er omtrent 20 år, men enkelte kan sannsynligvis leve opp til 17

20 40 år eller mer. Den eldste fuglen som er kjent var 37 år når den ble funnet død i Storbritannia. I 2016 fanget jeg en fugl i Vesterålen som var 31 år gammel. Når et par først har funnet hverandre, holder de sammen så lenge de lever og bruker ofte samme reir år etter år. Hva med fremtida? Siden bestanden stadig øker og sprer seg til nye kolonier i nord, kan man gjerne tro at havsula har gode fremtidsutsikter. Er det likevel «skjær i sjøen»? Kan det faktum at flere kolonier er blitt forlatt være et varsel om fremtidige problemer? Etter at koloniene på Skarvklakken og Hovsflesa økte til henholdsvis nesten 1000 og 500 par i løpet av 25 og 15 år etter etableringen, hvorfor begynte de plutselig å minke for til slutt å forsvinne helt år senere? Den alle første kolonien på Skittenskarvholmen utenfor Mosken ble kanskje forstyrret av folk og forlatt av den grunn. Men både Skarvklakken og Hovsflesa var og er fredet som naturreservat og dermed beskyttet mot ferdsel. Flere av de andre koloniene ligger så langt til havs og er så utilgjengelige at de er neppe utsatt for mye ferdsel. Vi tror heller ikke at årsaken var næringssvikt. Hver gang vi besøker en koloni finner vi mange rester av feit fisk som sild og makrell, og jeg har svært sjelden hørt om hekkesvikt hos havsule som skyldes for lite mat. Undersøkelser hvor vi har brukt datloggere med GPS for å spore deres bevegelser, viser at havsulene i Vesterålen og Finnmark har hatt rikelig tilgang på fisk uten å måtte fly lange avstander. Sulene på Store Ulvøyholmen like utenfor Melbu for eksempel, brukte havområdet mellom holmen og inn mot Hadseløya som matfat. De fisket ikke ute på det åpne havet slik som vi hadde forventet. Og dersom tilgangen på fisk hadde sviktet, ville havsulene ha vært i stand til å streife langt til havs på leiting etter mat uten at det vil ha kostet dem spesielt mye. Undersøkelser i Skottland har nemlig vist at havsuler flyr gjerne flere hundre kilometer frem og tilbake for å fiske til ungen og dermed dekke havområder på opptil km². En faktor som kan ha uheldige konsekvenser for havsula er den økende bestanden av havørn. Helt tilbake til 1980-årene fikk jeg meldinger om ørn som oppholdte seg i og over koloniene og som sannsynligvis tok store havsuleunger sent i hekkesesongen. Jeg har selv sett en havørn angripe ei voksen havsule som svømte like utenfor kolonien og har funnet flere døde og avspiste voksne suler i kolonien. På et flybilde fra Skarvklakken tatt midt i rugeperioden i 1998, kunne jeg telle sju havørner som satt i utkanten av kolonien. Dette var fem år før kolonien ble forlatt. Jeg tror at predasjon fra havørn har ført til at havsulene har forlatt flere av de mindre koloniene og funnet seg andre steder å hekke. Dette kan forklare de svingningene i bestanden som vi har registrert i Lofoten og Vesterålen. Mellom 1990 og 2005 gikk den tilbake fra cirka 1500 til cirka 350 par, og jeg spådde en katastrofe. Heldigvis har havsula klart seg, og antall reir er nå tilbake til gamle høyder. Hvordan forholdet mellom disse to kjemper blant fuglene vil utvikle seg videre vil tiden vise. I dag ser havsulene ut til å klare seg bra til tross for en del tap til ørna. Og med en viss stigning i havtemperaturen og en spredning av makrell og sild nordover, kan framtida for de nordnorske havsuler se nokså lys ut. Rob Barrett er professor ved Tromsø Museum Universitetsmuseet og forsker på bestands- Foto: Konstanse Karlsen. dynamikk, ernæring og hekkesuksess hos sjøfugl i den sørlige Barentshavet, med hovedbase på Hornøya utenfor Vardø. Han deltar i det nasjonale overvåkningssamarbeid SEAPOP (se E-post: rob.barrett@uit.no 18

21 Trugsmålet mot allmenningane Torbjørn Kalberg For femti år sidan hevda amerikanaren Garret Hardin at einskildindivid alltid vil handle ut frå kortsiktige, egoistiske interesser. Bodskapen var at der sentrale styremakter ikkje vernar miljøet, vert det drive rovdrift på ressursane. Påstandar om overbeite i slike verksemder er vorte så vanlege at det etter kvart ikkje ein gong er naudsynt å gje prov for dei. Men er det verkeleg slik at privat eller statleg kontroll alltid vernar best om interessene for fellesskapet? Under andre verdskrigen var forfattaren George Orwell skribent i britiske aviser. Ein gong skreiv han at det fleire stader rundt om i London hadde vorte reist private gjerde og innhegningar som hindra den frie ferdsla. Ein innsendar kritiserte Orwell for ikkje å anerkjenne privateigedomen. Dersom Orwell meinte private eigarar ikkje skulle ha rett til å verne om eigedomane sine, oppmoda han til tjuveri. Orwell svarte at innsendaren ikkje hadde teke seg tid til å sjå på korleis dei såkalla eigarane fekk tak eigedomane sine. Saka var at dei rett og slett tok dei med makt og i ettertid fekk advokatar til å gje dei skøyte. Desse eigedomstjuveria gjekk føre seg over ein periode på fleire hundreår, heilt frå 1600-talet. Med tida fekk oppdelinga av allmenningane i private jordstykke ei ideologisk grunngjeving. Liberale politikarar meinte oppdelinga var i samsvar med synspunkta til filosofar som John Locke om at berre aktivt personleg nedlagt arbeid på marka skapte verdiar. At desse verdiane ikkje var skapte av godseigarane, men av tidlegare sjølvstendige småbrukarar som no var nærmast liveigne, spela inga rolle for ideologane i det europeiske opplysingsprosjektet. Doktrinane deira om at jord uten privat eigarskap, ikkje var eigd av nokon, vart brukt for å sikre makt over område som tidlegare var kontrollerte av urfolk som samar og indianarar. Den personlege og individuelle sjølvråderetten utvikla seg i Europa på ei tid da nye samfunnsgrupper framstilte eigne særinteresser som interessene til fleirtalet av befolkninga. Opplysingstida skapte problem for allmenningane og andre former for kollektiv råderett over jorda. Rovdrift på ressursane I ein artikkel frå 1968 reiste altså biologen Garret Hardin spørsmålet om ikkje einskildindivid alltid vil handle ut frå kortsiktige, egoistiske interesser. Artikkelen hans om «Tragedien med allmenningane» er vorte brukt av dei som vil privatisere ressursar som framleis er i ei form for felleseige. Ved å hevde at forvaltarar av knappe ressursar berre tek omsyn til eigne behov, er det gjennomført privatisering eller statleg overtaking av område som tradisjonelt har vore organiserte av lokale organisasjonar som allmenningar. Grunngjevinga har vore at utan sentrale styremakter som har forstand på å verne miljøet, vil resultatet verte rovdrift på ressursane som følgje av måten dei einskilde lokale eigarane forvaltar naturrikdomen på. Når det gjeld dyrehald har argumentasjonen vore at felleseigde område spreier sjukdom i buskapen. Ekspertar av ymse slag hevdar hardnakka at kollektive rettar over jord og dyr fører til overbeiting, og dermed økonomisk ruin for alle. Problemet er at Hardin ikkje skreiv om allmenningar, men om tenkte system utan regulering av noko slag. Allmenningar derimot har klare avgrensingar i bruk og eigarrettar. Likevel er det skapt ei tru på at Ottar (5):

22 allmenningar har fri tilgang for alle. Ein har forveksla allemannsrett med allmenning som ei særskild eigarform. I denne forvekslinga er naturressursar som er opne for alle vorte dømde til øydelegging. Oppfatningen av Finnmarksvidda som en herreløs allmenning har skapt store problemer for den samiske reindriften. Foto: Ivar Bjørklund. Europeiske utviklingsarbeidarar ser ofte for seg ein motsetnad mellom natur og menneske. Dei er prega av den opplysingsfilosofiske trua på mennesket som eit vesen heilt skilt frå andre skapningar på jorda, anten det er dyr eller vekstar. I område av verda der dette skiljet ikkje er så dominerande, har vestlege utviklingstiltak ført til konfliktar. Tiltak for å verne plante- og dyreliv samsvarer ikkje alltid med det dei lokale innbyggarane oppfattar som deira interesser. Vestlege forskarar har urettmessig gjeve lokalbefolkninga skulda for ørkenspreiing og tørke. For å få lån frå Verdsbanken har det sidan 1980-talet vore kravd at rettane til jorda må verte privatiserte. Privat eigarskap er ein føresetnad for å kunne ta opp lån og investere i eigedomen. Privatiseringa står såleis i strid med felles rettar til jorda som har vore grunnlaget for dyrehald og fangst. Oppretting av verneområde som skogreservat og nasjonalparkar 20

23 har ikkje har hatt positive verknader for dei som bur der. Folk har vorte tvinga til å flytte for å sikre vern av ressursane og det er innført forbod mot beiting og jordbruk. I Norge er påstått overbeiting på Finnmarksvidda halde fram som eit døme på det tragiske med allmenningane. Det er politisk semje om å hindre at dei som driv med reindrift gjer skade for seg sjølve, for storsamfunnet og for komande genersajonar fordi dei ikkje har vett på å verne om ressursane. Miljøvernarar, statstilsette byråkratar og politikarar har funne saman i synet om at det er for mange rein på vidda. Dette samstemte koret har gjort det mogleg å bestemme at det skal være like mange rein på vidda kvart år. Slike avgjerder er problematiske. Talet på reinsdyr er lite eigna til å verte styrt av politiske vedtak. Det er ikkje mengda med dyr, men klimatiske forhold som bestemmer kor mange dyr som kan overleve på vidda om vinteren. Påstandar om overbeite og urimeleg reindrift er vorte så høglydte at ein ikkje lenger treng prov for kraftuttrykk om manglande dyrevern og egoistiske reineigarar. Ved sida av reindrifta er fiskeressursar i uregulerte havområde ofte nemnde som uttrykk for det øydeleggande ved felleseigedom. Tanken er at dersom ingen juridisk person eig og kontrollerer havet, vil alle som fiskar freiste ta opp så stor fangst som råd. Resultatet skal verte at fiskeressursane går tapt. Ein regulert eigedomsrett, der bruken av ressursane berre er tilgjengelege for styremaktene eller nokre få, men store selskap kan likevel tyde enda større belasting på ressursane. Ei slik regulering av eigedomsretten dreier seg meir om ei omfordeling av tilgang til verdiane enn om å sikre dei for framtida. Snakket om berekraftig bruk er nærmast skreddarsydd for å dekke til at føremålet med reguleringa ikkje er å verne fellesgoda, men å plyndre dei enno meir effektivt. Statleg eller privat Ugo Mattei er italiensk jurist og rettsforskar. Han har drøfta innhaldet i omgrepet om felles gode. Den dominerende oppfatninga er at makt anten vert utøvd av einskildmenneske, av eit økonomisk føretak eller av staten. Staten herskar over eit landområde, private interesser tek seg av private gode eller mindre eigedomar. For Mattei er dette skiljet eit politisk og kulturelt påfunn. Skiljet finst ikkje i røynda. Det er eit produkt av den individualistiske tenkinga som kjenneteiknar europeisk filosofi. Staten er ikkje lenger uttrykk for ei demokratisk samanslutning av frie individ. Staten er ein av mange aktørar på marknaden. Samanblandinga mellom statlege og private interesser har ført til at dei same personane eller organisasjonane opererer på begge sider. Det er utvikla eit eige teknokrati som har til oppgåve å dekke til innhaldet i denne maktkonsentrasjonen. Den statlege suvereniteten og den private eigedomen har ein identisk struktur, seier Mattei. Private eigarar og den moderne staten vert naturlege allierte mot felleseigedomen. Privat og statleg eigedom vert likevel halde fram som motseiingar. Ein trur staten og marknaden er heilt avhengige av kvarandre. Meir statleg kontroll tyder mindre privat marknadsmakt. Tankegangen er heilt låst fast i dette mønstret. Men tankegangen er feil. Motseiinga mellom privat og statleg er skapt av den liberalistiske ideologien. Mattei viser til korleis det italienske kolonistyret over Somalia under Mussolini fjerna korallreva utafor Mogadishu slik at hamnene kunne ta imot store lasteskip. Slik skulle plyndringa av landet verte meir lønsamt. Digre slakteri vart bygde for å ta imot kjøttet frå somalisk kvegproduksjon. Det koloniherrane ikkje tenkte på var at blodet frå slakteria også trekte til seg andre rovdyr. Reinskinga av korallvernet gjorde kysten lett tilgjengeleg for flokkar av svoltne haiar. Strendene i Mogadishu vart livsfarleg farvatn. Om italienerane no skulle hindre haiplagen måtte dei bygge store verneanlegg. Verdiane av felles gode som korallrev vert ofte ikkje forstått før dei vert truga og må fornyast. Det same gjeld for kommersiell rekeproduksjon i område med mangroveskog. Om ein fjernar slik skog vert området sårbart for ekstreme værforhold. For å beskytte kystlandsbyar mot tsunamiar 21

24 må ein bygge kunstige og svært dyre barrierar. Først når storstormar, jordskjelv eller tsunamiar skaper store øydeleggingar, vert det klart kor viktig slik vegetasjon er. Inngjerdingar og marknad Felles gode som vatn, kunnskap, helse, energi og kulturarv høyrer til befolkninga som heilskap, seier Mattei. Alle må kunne ha tilgang til dei utan vilkårlege avgrensingar frå staten eller marknaden. Staten og privateigedomen er dei to grunnleggande uttrykka for den dominerande imperialistiske tankegangen i Vesten. Både privateigedom og statleg herredøme har til oppgåve å sikre maktkonsentrasjon på få hender. Alle moderne grunnlover gjev garantiar for privateigedomen i konfrontasjonar med den suverene staten. Når staten eksproprierer privat eigedom, har dei eksproprierte krav på erstatning. Når staten privatiserer felleseigedom, derimot, vert ingenting gjeve attende til samfunnet. Det liberale verdisynet som kjem til uttrykk i moderne lovverk beskytter ikkje offentleg eigedom som vert omgjort til privat eige. I Norge gjekk ein fiskebåtreiar til sak mot staten fordi han meinte den evigvarande råderetten han hadde fått av ei tidligare regjering, vart gjort om av den neste. Rett nok fekk ikkje reiaren medhald i Høgsterett. Det viktige her er likevel at politikarar utan vidare kan privatisere eigedom som i uminnelege tider har høyrt til befolkninga som heilskap, medan det vert ramaskrik om ei ny regjering vil gje denne eigedomen attende til fellesskapet. Privatisering er tydelegvis noko ei regjering kan drive gjennom utan motførestillingar. Tiltak for å bremse eller gjere om ein slik politikk vert straks til ei sak for rettsvesenet. Allmenning som moteord Det er mogleg privateigedom ein gong hadde behov for vern overfor autoritære og allmektige styremakter. Men det klassiske liberale vernet av privateigedomen overfor staten er ikkje lenger tilstrekkeleg. Allmenningsomgrepet er nærmast vorte eit innhaldslaust moteord nett som berekraft og grønt skifte. Kol, olje, gass og ferskvatn er naturressursar som låg gøymde under jordskorpa som ei anna skattkiste. Den moderne alliansen mellom jus, teknologi og økonomi gjorde det mogleg å utvinne enorme rikdomar ein tidlegare ikkje hadde tilgang til. No kunne ein med eitt drive rovdrift på innhaldet i dei løynde skattane. I den koloniserte delen av verda forsynte imperialistmaktene seg lenge grovt av verdiane som urfolk rettmessig skulle rå over. Etter at dei gamle kolonieigarane formelt måtte gje slipp på den totale kontrollen, heldt dei fram med den grådige tileigninga. Grepet om dei globale skattkistene Både staten og norske bønder har i uminnelige tider organisert utmarksbruken i form av allmenninger. Foto: Colourbox. 22

25 vart festa enno meir gjennom utviklingshjelp og eksport av idear om å skape demokratiske rettsstatar etter vestleg mønster. Oppfatninga om at det borgarlege rettssamfunnet utan vilkår er føresetnaden for eit kvart velfungerande sosialt system er så utbreidd og så lite utfordra at ho oftast berre passerar som eit udiskutabelt dogme. Det er heva over tvil at alle problem i verda skal og kan verte løyste på ein uhilda og korrekt måte gjennom vedtak i domstolane, nasjonale eller internasjonale. I samfunn som representantar for den vestlege verda vil legge under seg, anten ved kolonisering eller ved kulturpåverknad, er manglande lovverk nytta på same vis som manglande oversikt over eigedomstilhøve. Der det ikkje finst lover og registre som samsvarar med vestleg tradisjon, er det ingen hindringar mot å ta seg til rette. Befolkninga i desse områda må verte oppseda og sette under administrasjon. Dei mangler det den siviliserte verda har og det er derfor i deira eiga interesse om landområda dei bur på vert teke over og invaderte. Europeiske ekspertar vil ikkje sette seg inn i system som skil seg frå det dei sjølve er vande med. Dei seier at det ikkje finst lov og orden andre stader enn der dei vestlege reglane har fått innpass. Saman med antropologen Laura Nader har Mattei skrive om nattsida til dette vanlege biletet av rettsstaten. Dei syner korleis tilvisingar til lov og rett vert nytta av vestlege land som orsaking for å halde fram med å plyndre ressursane i andre delar av verda. Samfunnsforskinga stør opp under territoriale krav frå statar og private samanslutningar på eigedom som tidlegare ikkje hadde hatt ein klar eigar. Slik forsking er ikkje anna enn ideologiske omtolkingar. Eigarskap til land og vatn er berre godkjend om særskilde juridiske krav er tilfredsstilte. Uregistrert eigedom finst ikkje. Folk som lever under slike uorganiserte tilhøve har ingen rett på land og vatn. Krav om registrering og regulering har medverka til å vri eigedomsforholda enno meir i samsvar med interessene til statar og organisasjonar som allereie på førehand var dei mektigaste. Rettsstaten som utplyndrar Det vestlege rettssystemet har vore ein reiskap for å få gjennom utplyndring av ei rekke område i verda. Manglande respekt for lov og rett har vore grunngjeving for intervensjon og krigføring. Veike motstandarar utan eit utvikla statssystem med lover og domstolar som i Europa og USA har vorte okkuperte slik at ein kan oppdra dei til demokrati og folkestyre. Snakket om rettsstat, at lova styrer, har til føremål å skjule at det ikkje er lova, men menneska som rår. Det fins inga objektiv lov heva over samfunnet. Lova må verte forstått og godteke for å vere verksam. Den amerikanske sosiologen Silvia Federici viser til at også organisasjonar som Verdsbanken og FN no snakkar om allmenningar. Verdsbanken vart opphaveleg danna for å gje middel til å bygge opp land etter øydelegginga under andre verdskrigen. Etter kvart er målsettinga å motverke fattigdom i verda. Dette dreier seg om ein kamp mot fattigdom som stort sett går ut på å gjere land avhengige av internasjonale lån. Under dekke av å verne biologisk mangfald og global felleseigedom, har Verdsbanken gjort regnskogar om til økologiske reservat. Ordlyden felleseige tyder i denne samanhengen privatisering. Dei som har budd i regnskogane og livnært seg der, vert forviste og erstatta av folk som kan betale for ein ny og kostbar økoturisme. FN har på si side revidert det internasjonale lovverket som regulerer tilgangen til havområda slik at regjeringar no kan hindre allmenn bruk av sjøvegane. Dette er gjort under henvising til kor viktig det er å bevare felles arv for heile menneskeslekta. Bevaring av artsmangfald har vore eit påskot Verdsbanken har nytta seg av for å endre eigarstrukturen i regnskogane. Argumentasjonen er at etter som desse områda er oppsamlingslager for karbon som heile jordkloten må kunne nyte godt av, kan ein ikkje godta egoistisk og kortsiktig drift av lokale grupper utan naudsynte papir som viser at dei er rettmessige eigarar. Økonomiprisen til minne om Alfred Nobel gjekk i 2009 til den amerikanske statsvitaren Ellinor Ostrom. Ho 23

26 hadde gjennom ei årrekke kritisert tenkinga om at folk i lokale kollektiv ikkje kunne løyse kompliserte problem. Ho dokumenterte at verken privat eller offentleg regulering gjev betre svar på innfløkte økonomiske utfordringar. Forskinga hennar gjorde det klart at lokale styringsformer basert på frivillig samarbeid er meir effektive enn både privat og statleg styring. Falsk førestilling Lokale forvaltingskollektiv treng ikkje mandat frå storsamfunnet. Gjensidig tillit mellom deltakarane gjer forvaltinga effektiv. Økt byråkratisering og innføring av marknadsøkonomiske modellar, svekker lønsemda. Regjeringar gjer ikkje alltid ein betre jobb enn brukarane når det gjeld å organisere og beskytte viktige ressursar. Ostrom viser til at risproduksjonen kan vere høgre der bøndene sjølve har styringa. Vatnforsyninga er meir likt fordelt og utstyret i betre stand enn der styremaktene står for organiseringa. Havet er vår viktigste allmenning, men adgangen til å høste av havets ressurser er i dag under sterkt press. Foto: Elisabeth Jensine Nilsen. 24

27 Med artikkelen frå 1968 skapte Hardin eit bilete der brukarane av allmenningsressursane var låste fast i ein evigvarande tragedie med overforbruk og øydelegging. Oppfatninga om at allmenningar ikkje hadde eigarar har gjort det lett for styremaktene å påstå at lokale brukarar øydelegg ressursane. Det er skapt eit politisk klima der det vert mogleg å gjennomføre store endringar i bruksretten av allmenningane. Påstandar om at uopplyste brukarar trugar uregulerte eigedomar er nytta for at statlege og store private organisasjonar skal legge under seg stadig nye landområde. Det finst ei tru på at rasjonell planlegging skal løyse sosiale og miljømessige problem. Det er utvikla ein politikk som tek utgangspunkt i at lokale innbyggarar ikkje er i stand til effektiv styring og drift av skog, vatnressursar, jakt og fiske. I mange land er kontrollen over naturressursane gjeve over til eit nasjonalt byråkrati. Desse ekspertbyråkratane har til oppgåve å finne fram til verknadsfulle og effektive måtar å gjere seg nytte av naturressursane på. Etter dette synet har ikkje vanlige folk nok kunnskap til å overvinne miljøproblema. Dei vert reduserte til passive observatørar, medan profesjonelle planleggarar er allvitande velgjerarar. Trua på at sentrale kontor skal utforme detaljerte forskrifter er basert på ei falsk førestilling om at berre ekspertar kan ta fornuftige val. Ostrom avviste denne tenkinga. Det finst ikkje sanningar som berre profesjonelle planleggarar kjenner til, sa ho. Forskinga hennar stør ikkje trua på hjelpelause individ stengde inne i sosiale dilemma. Folk som er avhengige av ein felles ressurs, opptrer ikkje slik at dei øydelegg for fellesskapet. Når folk kommuniserer direkte med kvarwandre, andlet til andlet, vert dei stort sett einige om felles framgangsmåtar som dei også rettar seg etter i praksis. Tesen til Garrett Hardin om tragedien ved allmenningane har gjeve næring til den blinde trua på kor fortreffeleg den private eigedomsretten er, og paradoksalt nok, ein tilsvarande naiv synsmåte der statleg styring alltid vert svaret på problem med å forvalte naturressursane. I motsetning til tragedietenkinga kan ein hevde at mange og små brukarar i eit uregulert fellesskap, tek meir, og ikkje mindre, omsyn til ressursane enn store eigarar, anten dei er private eller offentlege. Litteratur: Federici, Silvia (2011) Feminism And the Politics of the Commons The Commoner 14 commoner.org.uk/wp-content/ uploads/2011/01/federici-feminism-and-the-politics-of-commons.pdf Hardin, Garret (1968) Tragedy of the Commons Science. Mattei, Ugo og Laura Nader (2008) Plunder When The Rule of Law is Illegal. Malden. Ostrom, Ellinor (2010) Beyond Markets and States: Polycentric Governance of complex economic Systems, Nobel prize Lecture American Economic Review. Torbjørn Kalberg er pensjonert sosiolog. Han har skrive om handelssamkvem i nordområda i artikkelen Svenskehandelen som tok slutt. (Heimen nr ) Tidlegare har han skrive om korleis koloniseringa av Amerika gjorde Spania til sentrum for europeisk vitskap. Folkeretten og den nye verda. (Syn og Segn nr ). E-post: tokalb@broadpark.no 25

28 Látte-reaissu muitalus Anders Pedersen Bær Dán muitalusa čálli lei mielde Guovdageainnu stuimmiin 1852:s, ja son dubmejuvvui eallinahkái giddagassii. Giddagasas Akershus-ladnis oahpai son čállit ja lohkat, ja doppe son čálii muitalusa iežas mánnávuođa ja bajásšaddama birra. Su maŋis leat maiddái báhcán moadde oanehis čállosa, earret eará dát muitalus Látte-reaissu birra. Dá lea okta dain vuosttaš čállosiin mat gávdnojit sámegillii ja dás dat deaddiluvvo otná čállinvugiin. Okta páhppa Láttis, Muonioniskkis, leai gean namma leai E. K. Son lávii mannat juohke dálvve Álahajus Gávvuonas veaikeruvkkes sárdnideame láddelaččaide guđet das bargamen leat veaikeváris, dasgo sii buorebun atnet eatniset gillii gullat Ipmil sáni go dárogillii. Dasgo das eatnat látteolbmát leat guđet vuolgán leat dan gulus veaikevári dihte eatnamisttiset eret, dušše dan dinestusa dihte maid sii gullan leat olbmuid njálmmi čađa dadjamen ahte doppe lea ruhta dienideames. Muhto ii lean sin iežaideaset giela páhppa guhte sárdnidii sidjiide dan giela maid sii háŋggaštedje. Dan dihte lávii Suoma páhppa juohke dálvve dahkat reaissu Álahadjui. Muhtun dálvve leai son mannamen Álahajus ja go leai geargan doppe, de bođii son Guovdageainnu rádjai, ja son leai oastán moadde guorpmi jáfuid ja sálttiid. Ja dan rájes bivddii son mu áhči allasis ráidin, ja son vulggii ja válddii mu allasis guoibmin. Ja de moai aitto vulggiime guoktin. Muhto maŋŋit leai dálvi, giđđa leai juo álgimen, ŋŋcuoŋosmánnun (mai) gohččojuvvo dat mánnu sámiin. Ja cugŋot ledje dasságo moai olliime Muonioniskái, dasgo Muonioniskkis orui dat páhppa, namalassii Immanuel Kolström. Ja go moai bođiime su dállui, de ustitlaččat son vuostá válddii monno ja attii monnuide guossut ja giitalii go moai leimme su gálvvu buktán dearvan. Ja go moai dal borran leimme, de sártnuhii son ahte moai galggaime herggiideame doalvut olggobeallai áiddi Heargi ja geres leat máŋga duhát jagi leamaš áidna dálvefievrrut Davvikalohtas. Govven: Sophus Tromholt Romssa musea Universitehtamusea. 26 Ottar (5): 26 28

29 dievvái, jeagelbivlii. Muhto ean moai duostan dasgo riemai čáđgit ja jeahkáliid leai son addán monno herggiide. De árvališgođii páhppa muinna ja jearai jos mon máhtán lohkat suomagiela. Mon dadjen ahte in mon máhte. De gohčui son mu geahččalit lohkat áhččemin suomagillii. Muhto mon dihten ahte in mon máhte lohkat, illá arven álgit. Muhto fertejin álgit go juo son siđai. Ja lohken almmagen sullii vaikko in jura riekta galle máhttán, divodit fertii moatte geardde, dahje moatte saje. De son attii munnje suomagielat áppesa ja dajai ahte gal don oahpat lohkat suomagiela go juo isämeitä máhttá bajil lohkat. Ja gohčui viššalit oahpahallat. Ja mon aitto oahpahallen ja ohppen galle veaháš lohkat. Ja osten dasto maŋŋel sálbmagirjji allasan Suoma olbmuin. De moai vulggiime Muonioniskkis eret. Muhto de šattai njáhcu, ja ii cuoŋudan šat, ja moai šattaime mannat čađa njázu gitta Heahttái. Heahtá ja Muonioniskki gaska lea guhtta miilla. Ja Heahtás vurddiime cugŋo ja oruime ovtta vahkku Heahtás vuorddidettiin cugŋo, muhto ii cuoŋudan. Ja das leai maiddái okta eará sámi olmmái guhte áiggui vuolgit monnuin davás dasgo songes maiddái Guovdageainnu olmmoš leai. Ja dál go mii oinniimet ahte ii áigon cuoŋudit, muhto bisui nu bivvalis dálkin, de mii almmagen fertiimet vuolgit čađa njázu. Ja go mii mannamen leimmet, de leai soavli juohke leagi dievva, ja mii manaimet dan vuosttas beaivvi dassážiigo šattai eahket ja go dal idja šaddagođii buorebut, de álggii skávvut muohtagiera ja cuoŋudii dan muddui go šattai moarri. Ja mii eat lean šat máđija alde dasgo eat mii duostan mannat máđija mielde deinnago mii balláimet dan oallut čázis mii leai jávrriin ja rokkiin gokko máđidja manná. Dainna lágiin leimmet šaddan eret geainnu alde doares eatnamiid duohkái. Muhto de mii almmagen ražaimet čađa dan moari dasságo fas beaivi šattai ja njázudii. De mii oruimet beaivvi ovttat sajis, vuoiŋŋasteimmet ieža, ja vuoiŋŋasteami dárbbašedje maiddá min fievrrut. Ja go fas šattai idja, de mii galle mái vulggiimet vuohtenon, muhto ii lean buorre siivu. De mii manaimet oanehaš ja leai beaivvádat ja buorre dálki muđui, muhto ii lean cuoŋu. Muhto de álggii čáđgit ja šattai jura fargga hui čáhccás arvi, ja laskehallagođiimet sakkarat, ja eai lean olbmuid dálut dahje siiddat šat ollenmuttuin. Muhto ledje látti olbmuid bivdogoađit daid stuora jávregáttiin mat ledje máđija alde Másealggis, de fertiimet čákŋat daid sisa vaikko daid sisa leai borgan dievva. Ja go dal dat oakti leai mannan badjel, de mii vulggiimet fas dakkaviđe. De ledje jávrrit maid mielde mii manaimet, ja dain leai soavli harbmat čieŋal, muhto mii fertiimet mannat čađa dan oallut soavlli. Ja go mii dal mannamen leimmet Máŋga Guovdageainnu boazosápmelačča leat gásttašuvvon dahje vihahuvvon Muonioniskkis. Girku govvejuvvon dalle go Tromholt finai báikkis 1883:s.. Govven: Sophus Tromholt Romssa musea Universitehtamusea. 27

30 daid jávrriid mielde, de leai soavli nu čieŋal ahte gierresat govdot soavlečázi alde ja hearggit gállet ja čáhci lea čoavjji rádjai. Ja ieža mii fertet čuožžut gerres siste, muhto njuoskat sakka velágen, ja gálvu mii gerresiid siste leai, njuoskkai sakka. Muhto go mii badjel Másealggi manaimet, de leai johka geainnu alde, ja dat leai juo golgamen, de mii eat diehtán movt mii dan rastá galggaimet beassat, de mii muhtumat manaimet bajás johkagátti geahččan dihte jos doppe gávdnošii jassageaidnu, muhto ii gávdnon mihkkegen geainnuid. De mii fertiimet váldit ákšuid ja riepmat čuohppat stuorra sogiid ja dahkat daiguin ráidarasa dahje rovi lágáža gokko galggaimet mannat rastá oppa ráidduineamet. Ja go mii dal aitto vulggiimet rastá juođahallat ovtta hearggi ain hávális, de illá dustet hearggit láidehallat dasgo ballet gahččamis johkii ja oidnet dan joga mii vuolil ráidarasa boršu. Muhto go mii dal geargamen leimmet, de mu áhčči leai láidemen ovtta maŋimuš hearggi man čeabehis guorbmegeres leai, de fierralii dat geres badjel ráidarasa johkii, ja johka vikkai dakkaviđe njiellalit sihke gerresa ja hearggi. Muhto mii háhpárahtiimet dakkaviđe vuohtaráipái gitta, muhto illá oaččuimet bajás dan gerresa, ja dat moattevihkosaš jáffoseahkka njuoskkai fargga čađa. De mii oruimet das beaivvi miehtá dakko johgáttis ja goikadalaimet gálvomet. Muhto go dal idja šattai, de cuoŋudii ja dagai ruovdecugŋo. De vulggiimet ja manaimet muhtun jándor geahčes gitta Guovdageidnui. Ja bođiimet dearvan siidii. Transkriberen Johanna Johansen Ijäs Muoniovaara gávpebáiki. Govven: Sophus Tromholt Romssa musea Universitehtamusea. 28

31 Fortellingen om ei reise til Kvænland Anders Pedersen Bær Forfatteren av denne fortellingen deltok i opprøret i Kautokeino i 1852 og fikk livsvarig straff. I fengslet på Akershus festning lærte han seg å skrive og lese og skrev der beretningen om sin barndom og oppvekst. Han etterlot seg også noen mindre skriftstykker, blant annet denne fortellingen om en reise til Kvænland. Dette er en av de aller første skriftstykker som finnes på samisk og trykkes her i samsvar med dagens rettskriving. Det var en prest fra Kvænland, han var fra Muonioniska navnet hans var E.K. Han brukte hver vinter å dra innom Kåfjord i Alta, til kobberfjellet, for å preke til kvænene som arbeidet i kobberfjellet der. For de syntes det var bedre å høre Guds ord på morsmålet sitt enn på norsk. For det var mange kvæner der som var reist bort fra sitt land for det nevnte kobberfjellets skyld. Dette var bare for fortjenestens skyld, som de hadde hørt at folk fortalte, at der var det penger å tjene. Men det var ingen prest som prekte for dem på deres eget språk det språket som de holdt fast ved. Derfor brukte en finsk prest hver vinter å ta en tur til Alta. En vinter hadde han vært i Alta, og da han var ferdig der, så kom han til Kautokeino. Og han hadde Anders Pedersen Bær, Agershuus Slaverie, cirka Foto: Tromsø Museum Universitetsmuseet. kjøpt et par lass salt og mel. Og han ba min far være skysskar for seg derfra, og han dro og tok meg med som kamerat, og så dro vi da vi to. Men det var seint på vinteren; det var begynt å bli vår cuoŋománnu skaremåned kalles den måneden mai av samene. Og skare var det til vi nådde fram til Muonioniski. For i Muonioniski bodde denne presten, nemlig Immanuel Kolström. Og da vi kom til gården hans tok han vennlig imot oss og trakterte oss som gjester, og takket oss for at vi hadde fraktet varene hans fram i god behold. Da vi nå hadde spist, så sa han til oss at vi skulle føre kjørereinene på utsida av gjerdet på en haug der det var mose på barmark. Men vi turde ikke for det var begynt å duskregne og han hadde gitt oss mose til reinene våre. Så begynte presten å prate med meg og spurte om jeg kan lese finsk. Jeg sa at jeg ikke kan. Da bad han meg forsøke å lese Fadervår på finsk. Men jeg visste at jeg ikke kunne lese det; jeg forsto knapt å begynne. Men jeg måtte begynne siden han nå ønsket det. Og jeg leste det sånn omtrent enda jeg Ottar (5):

32 nok ikke kunne; han måtte rette noen ganger, eller noen steder. Han ga meg da ei finsk ABC, og sa: at du lærer nok å lese finsk når du allerede kan Isämeidän utenat. Og han ba meg være flittig til å lære. Jeg øvet meg da og lærte meg nok å lese litt, og jeg kjøpte meg deretter ei salmebok av en finsk mann. Så dro vi to fra Muonioniski, men da ble det tøvær og det ikke fraus på lenger, og vi måtte gå i blaut snø til Hætta. (Det er 6 mil fra Hætta til Muonioniski.) I Hætta ventet vi på skare, og vi ble ei uke i Hætta for å vente på at det skulle bli skare. Men skare ble det ikke! Det var også en annen same der som ville dra sammen med oss, for han var også fra Kautokeino. Og da vi så at det ikke ville fryse på, men fortsette med mildvær, så måtte vi likevel reise i linnværet. Da vi dro så var det snøslaps overalt, og vi kjørte den første dagen til det ble kveld. Og da om natta begynte det å bli bedre. Det begynte å bli litt skare på våtsnøen, og det fraus på såpass at det ble tynn skare. Vi var ikke lenger på vinterveien, for vi våget ikke å følge den, for vi var redde for at det var altfor mye vatn på innsjøene og i dalene der vinterveien går og slik kom vi oss bort fra veien og ut i terrenget ved sida av. Men allikevel gikk vi i den tynne skaren til det ble dag igjen, og det ble tøvær. Så holdt vi oss den dagen på én plass, og hvilte oss, og hvile trengte også våre trekkdyr. Og da det ble natt igjen dro Reinraide på vei fra Alta til Kautokeino. Foto: Halvdan Klouman. Tromsø Museum Universitetsmuseet. 30

33 vi atter videre. Men det var ikke godt føre. Vi gikk et stykke ( men det var ikke skare ) og det var solskinn og godt vær. Men så begynte det å duskregne og det ble snart veldig styrtregn, og vi begynte å bli helt gjennomvåte. Og det var ikke gårder eller siidaer lenger der det var folk å nå fram til. Men det var noen kvæners fangstgammer der ved breddene av den store sjøen der ved vinterveien på Másealgi, så vi måtte krype inn i disse, enda de var fullpakka av snø. Da skura var over dro vi igjen med det samme. Så var det flere vatn som vi gikk over, og på dem var issørpa svært djup, men vi måtte gå i denne djupe issørpa. Og da vi hadde gått over disse vatna, så var sørpa så djup at pulkene flyter på vatnet og kjørereinene vasser og vatnet når oppunder magen. Sjøl måtte vi stå i pulken, men vi blir veldig våte likevel, og varen som var i pulkene var svært våte. Men da vi kom over Másealgi så var det elv på kjørevegen, og elva rant allerede. Vi visste ikke hvordan vi skulle komme oss over, så noen av oss gikk opp etter elvebredden for å se om det kunne finnes en snøskavl som kunne være som veg over, men vi fant ikke veg over. Så vi måtte ta økser og begynne å hugge store bjørker for lage ei klopp av dem, eller ei slags bru som vi kunne komme over med raiden vår. Og da vi nå tok oss over, med én kjørerein om gangen, så tør knapt kjørereinen å la seg leie for de er redde for å falle i elva, og de ser elva som bruser under brua. Og da vi nå var ferdige, og min far holdt på å leie en kjørerein over, den siste med lasspulk etter seg, så rulla den pulken utfor brua og i elva, og elva ville straks til å sluke både pulk og kjørerein. Men vi skyndte oss med én gang å gripe tak i dragreipet, og det var bare så vidt vi fikk opp igjen den pulken, og sekken med et par våger mel i, ble straks gjennomvåt. Så holdt vi oss der ved elvekanten den dagen og tørket varene våre. Men da det nå ble natt, fraus det på, og det ble riktig hard skare. Da dro vi og kom etter et par døgn til Kautokeino. Og vi kom velberga fram. Oversatt fra samisk av Harald O. Lindbach Utsikt over Kåfjord med kopperverket 1830-tallet Litografi: W. Fitch. Repro: Tromsø Museum Universitetsmuseet. 31

34 Kvalfangsteventyret i Finnmark Karl Frafjord Store mengder av kolossale dyr langs kysten av Finnmark må ha vakt interesse, men de var umulige å fange. Det måtte skapes en ny fangstmetode. Fra de første forsøkene i 1864 i Varangerfjorden, ble den moderne kvalfangst født i 1870, da harpungranaten ble effektiv. Da kvalfredningsloven kom i 1904 var det bortimot tomt for kval og fangsten hadde flytta vekk fra Finnmark. Dette er også kalt «nordhavsfangsten» på Finnmarkskysten Det må ha vært betydelige mengder kval i Varangerfjorden ved fangstens begynnelse. Hvilket fantastisk syn det må ha vært! Blåkvalen oppholdt seg der midt på sommeren, i juni august, mens finnkvalen gjerne kom så tidlig som april. Seikvalen ble beskrevet som å komme i flokker enkelte år, mens den i andre år var nesten fraværende. Knølkvalen trakk østfra mot vest tidlig på vinteren, og vestfra tilbake til Finnmark om sommeren. Enkelte år ankom knølkvalen Varangerfjorden i umåtelige mengder, «unermessliche Mengen». I mars 1881 «kokte» fjorden av kvaler, fiskerne våget ikke å sette ut en eneste båt. Også for andre år er det beskrivelser av så store mengder kval at båter hadde vanskelig for å ta seg fram, «at seilleden var aldeles forhindret». Flere fiskebåter (små båter med seil) ble pårent av kval og kantra, men det ser ut til at alle mannskaper ble berga. Kvalfangerne redda mange menneskeliv i Finnmark. Baskerne begynte med kommersiell fangst av store kvaler allerede på 1000-tallet, da de fanga nordkaper i Biscayabukta. Etter hvert som bestanden der ble redusert, flytta de fangstfeltene nordover, både til Nord-Norge og til Newfoundland. Siden kom også nederlenderne med i denne fangsten, og på 1600-tallet begynte de også å fange grønlandskval langs kysten av Spitsbergen. Rettkvaler har alltid vært det mest ettertrakta byttet, fordi de var store, langsomme, inneholdt mye spekk av god kvalitet, hadde store barder og fløt etter at de var drept. Norske fangstmenn deltok i veldig liten grad i denne rettkvalfangsten. På 1800-tallet var bestandene av de to kvalene så reduserte at fangsten stoppa av seg selv. Fangst av de store finnkvalene i større omfang var enda ikke forsøkt. Disse største dyrene på jorda er svært strømlinjeforma og raske svømmere, det var umulig å jakte på dem med robåter. De har mye mindre spekk enn rettkvaler og synker derfor som regel når de dør. Bardene er også betydelig kortere og av mindre verdi. «Der maatte skapes en ny fangstmetode, og der maatte opfindes nye vaaben, som gjorde fangsten av disse dyr mulig.» De store finnkvalene var et nærmest utilgjengelig bytte. Enkelte hadde nok tidligere nå og da blitt harpunert, men å drepe dem og slepe dem til land var nesten umulig. Det måtte seks båtlag til for å slepe en storkval en mil i timen. Fra Varangerfjorden skriver Fellmann omkring 1820: «Flere hundrede hvalfisker søkte denne fjord, og ingen rører dem.» I 1818 ble det tatt åtte store kvaler i Altafjorden alene. De harpunerte kvalen og slapp den, kvalen døde etter hvert som det gikk koldbrann i såret. Så måtte de bare håpe at den drev i land og ble funnet. «Det har altsaa i aarhundreder gaat en stor bestand av finhvaler langs Norges kyst uten at disse har været gjort til gjenstand for regelmæssig lønnende fangst. Grunden hertil er ikke anden 32 Ottar (5): 32 39

35 en den, at man manglet redskaper og metoder som kunde gjøre denne fangst mulig. I det øieblik disse findes, maatte hvalfangsten som rationel bedrift saa at si naturnødvendig oppstaa av sig selv.» «Der maatte skapes en ny fangstmetode, og der maatte opfindes nye vaaben, som gjorde fangsten av disse dyr mulig. Det er dette Svend Foyn har gjort...». Foyn skriver selv: «Hvalen er et skadedyr, hvorav folket ikke har ringeste gagn eller nytte; tvertimot forstyrrer den undertiden baatfiskerne i deres fiskeri og fremkalder enkelte gange baade fiskerbaaters og mandskapers forlis.» Her gikk altså en stor mengde enorme dyr langs kysten og delvis inn i fjorder, uten å gjøre noe nytte for seg. Likevel var det kun én mann som fikk det for seg at det burde være mulig å fange dem Svend Foyn. «Under mit Ophold i Vardø indbjergedes en mindre Blaahval, hvoraf Skjelettet af d Hr. Holmboe skjænkedes til Muséet. Denne værdifulde Gave er foreløbig magasineret i Vardø.» Dette var den kortfatta rapporten Tromsø Museums konservator i zoologi ga i sin «Indberetning fra Konservator Schneider om de i 1878 for Tromsø Museum foretagne zoologiske Reiser». Han hadde besøkt Vardø i slutten av april til begynnelsen av mai. Det har vært lite informasjon å finne om museets kvalskjeletter, så takk til kolleger som orker å lete i eldre nedtegnelser og litteratur. Den mindre blåkvalen fra Vardø mener jeg må være det ene blåkvalskjelettet som fortsatt er i museets eie, og som nå er utstilt i Shimonoseki i Japan. Museets registrerte dato er 15/6 1886, men Schneiders rapport viser at det ble berga åtte år tidligere. Antakelig ble det ikke transportert fra Vardø til Tromsø før i Vi vet fortsatt ikke noe om hvordan skjelettet ble rensa for fett og olje, men muligens har det ligget i sjøen ved Vardø i åtte år? Gruppen finnkvaler består i våre farvann av blåkval, finnkval, seikval og knølkval, i tillegg til den minste arten vågekval. Det er litt forvirrende å bruke samme navn på en art og på en gruppe som inneholder denne arten (finnkval). Dette gjør for eksempel at vi ikke alltid kan være sikre på hva som menes når navnet finnkval brukes: arten finnkval eller en art i gruppen finnkvaler? Navnet finnkval kommer fra engelske kvalfangere som kalte den «finback whale», muligens fordi dens ryggfinne er større en blåkvalens. I Norge var artens opprinnelige navn rørkval, men også dette ble brukt om hele gruppa. På engelsk ble det oversatt til «rorqual» etter uttalen. Jeg gjetter at rørkval henspiller på artens lange og slanke, altså rørlignende, form? Magre og lange finnkvaler ble kalt «langrør». Tidligere betrakta dog mange fiskere langrør som en egen form (art). Da fangsten begynte var finnkvalene lite kjent og dårlig beskrevet. Man var ikke sikre på hvor mange arter som fantes langs Finnmarks kyster. Fangsten bidro til å gjøre artene bedre kjent, ikke minst gjennom undersøkelser og beskrivelser gjort av zoologene G.O. Sars, R. Collet og Bestanden av finnkval langs kysten av Finnmark var mye større enn bestanden av blåkval. Foto: Karl Frafjord. 33

36 G.A. Guldberg. Blåkvalen gikk under det vitenskapelige navnet Balaenoptera sibbaldii, finnkvalen under Balaenoptera musculus og knølkvalen under Megaptera boops. Seikvalen var dårligst kjent og gikk under flere navn, som Balaenoptera laticeps og B. borealis. Dagens vitenskapelige navn er: blåkval Balaenoptera musculus, finnkval B. physalus, seikval B. borealis og knølkval Megaptera novaeangliae. I eldre tider, i det minste på 1700-tallet, kalte fiskerne knølkvalen for «troldkval», fordi den kunne være farlig for små fiskebåter. På 1860-tallet gjorde tre oppfinnelser det mulig å forsøke å fange de hittil umulig finnkvalene: dampmotoren som nå ble satt i skip, en kanon som kunne skyte ut en harpun og sist, men ikke minst, den eksplosive granaten. Den som satte dette sammen i et system, ikke minst til et system som fungerte, var Svend Foyn. Og det skjedde i Varangerfjorden. «Men utbyttet blev daarlig. Vi fik hvert aar kun en eneste hval» Svend Foyn var fra Tønsberg i Vestfold. Han hadde gjort det godt på selfangst i Vesterisen og hadde lagt seg opp en liten formue. Da han hørte om de store forekomstene av kval i Øst-Finnmark, vakte det hans interesse. Han forstod straks at det ikke bare var å gå ut og harpunere en finnkval og at de gamle metoder ikke ville fungere. Han måtte utvikle en ny metode. I fikk han bygd et dampskip i jern, DS «Spes & Fides» («Håp og tro»). Det var en skonnert med to master, motoren skulle kun brukes under selve fangsten. Det ble utstyrt med sju kanoner av to typer, en til å skyte harpun og en til å skyte granat. Med denne fangstbåten reiste Foyn til Varangerfjorden i Resultatet ble dårlig. Han fikk skutt fast flere kvaler, men berget kun tre av dem mens en fjerde ble berga av andre. I 1865 dro han på selfangst og drev ikke kvalfangst. I 1866 var han tilbake i Varangerfjorden, men klarte ikke å berge en eneste kval. I 1867 berget han én kval. To andre ble drept, men gikk tapt. En fjerde slepte rundt på båten i 36 timer før harpunen glapp. Utstyret var fortsatt for dårlig, så Foyn ga opp og reiste hjem dagen etter at de mista den siste kvalen. Han eksperimenterte med harpuner, granater og kanoner, og forsøkte å få laget et sikrere krutt. I 1868 stilte han med kraftigere skyteredskaper og flere kanoner på dekk (15 stykk) allerede i april. Det gikk først dårlig, men etter hvert bedre selv om han mista mange kvaler. Når kvalene tok ut og ikke lot seg stoppe, Totalt antall kvaler fanga ved og fra Finnmark i perioden , antall blåkvaler fanga og verdien av den totale fangsten i kr. Antall blåkvaler er beregna fra den årlige prosentfordeling. Litt konservative tall er brukt for å avgrense til fangsten nær Finnmark. Dataene er neppe fullstendige, spesielt ikke før For er forutsatt at 100 % av kvalene var blåkvaler, det er ikke riktig. 34

37 hendte det nok ofte at lina måtte kappes. Men «Spes & Fides» var nå et effektivt redskap, noe som ga håp for framtida. Han kjøpte ei tomt i Vadsø med plan om å bygge en fabrikk for å bearbeide kvalene. Befolkningen i Vadsø begynte allerede å bli lei av stanken fra råtnende kvalkropper og innvoller. I 1869 ble fangsten dårligere, men Foyn eksperimenterte videre med skytevåpen og han reiste en guanofabrikk i Vadsø. I begynnelsen var «de eksploderende piler» livsfarlige, de kunne eksplodere når man minst ønska det. De gikk ofte tvers igjennom dyret, tilsynelatende uten å skade det, og eksploderte på feil tidspunkt. Det Foyn trengte var harpun og granat i ett, med mothaker som kunne holde fast på kvalen og en granat som ikke eksploderte før litt etter at den hadde trengt inn i dyret. Granatharpunen måtte også gå rett og ikke bøye av på sin ferd mot kvalen. Teknologien fantes allerede, men det var Foyn som fikk satt det sammen til en fungerende enhet og med en granat som etter hvert ble svært sikker. Prinsippet brukes fortsatt uforandra den dag i dag. For 1. juli 1868 skrev Foyn i dagboka: «4 blåhval å se, vanskelig å komme dem nære. Kl. 9 skjøt fast i en liten, fikk fast den store harpun, den minste bøyde seg ved leggen av skuddet og slo mot fiskens side, men kom løs. Den ene pil gikk inn i overkant av ryggen og eksploderte i fisken, dog uten synlig virkning, den annen slo mot overkant av ryggen og gikk i været. Hvalen løp i tre timer uten å minske synderlig fart, kom til sist opp til fisken med båten og skjøt en harpun i pil i den, derved døde den.» Den lille motoren på kun 20 Hk var ikke all verden å sette inn mot de største kvalene, og mange en gang ble nok båten slept hjelpeløst rundt selv om den gikk for fullt i revers. I sitatet over var det snakk om en liten kval, men likevel slet de så mye med å avlive den. Den må ha blitt utsatt for voldsomme lidelser. En blåkval kan svømme i 30 km/t, mens «Spes & Fides» gjorde bare 12 km/t. «Eksploderende piler» Først i 1870 utviklet Foyn granatharpunen. Han hadde nå endelig løst de praktiske problemene med å skru granaten fast på harpunen og kunne nå begi seg på de største blåkvalene. Fangstmetoden ble rasjonell og effektiv, og ikke minst lønnsom den moderne kvalfangsten var født. I sin første periode skjøt han antakelig en stor del blåkval, men neppe kun denne arten selv om andre arter vanligvis ikke er oppgitt. For 1868 nevner flere kilder at Foyn kun tok blåkvaler, mens han i dagboka opplyser at han fanga både blåkval, finnkval og knølkval, ja, til og med rettkval (han kalte den slettbak). Fra 1873 fikk Foyn patent og enerett på sitt fangstsystem for ti år, på grunn av trusselen fra tyskere som også ønska å begynne slik fangst. Han forsøkte også å få patent på videreforedling (som han hadde eksperimentert mye med), men Fangsten av de fire finnkvalene i prosent av total fangst i Finnmark for perioden Det finnes ikke fullstendige data fordelt på art, så jeg har brukt ulike rapporter (1 3 per år) som oppgir antall fanga av hver art. Her vises gjennomsnittet. 35

38 det fikk han ikke. I praksis ga det ham fangstmonopol og gjorde ham til millionær. Sin første konkurrent «slapp han til» allerede i I 1883 ble fangsten frigitt og antall selskaper økte til 16. Totalt var ca. 30 selskaper involvert i Finnmarksfangsten, de fleste var fra Vestfold. Toppåret kom i 1885 da nesten 1300 kvaler ble tatt. Da var 22 landstasjoner i drift med 33 kvalbåter og 828 mann. Ved å frigi fangsten ga myndighetene tillatelse til «kommersiell utryddelse» av kvalen ved Finnmarkskysten. Fangsten i Varangerfjorden varte bare få år, allerede i 1884 flytter Foyn vestover i Finnmark. Da er det bare ett kokeri igjen i Varangerfjorden. Stasjoner vokste opp mange steder langs kysten, og etter hvert som det ble mindre kval langs kysten ble fangstområdet utvida til helt opp mot Bjørnøya. Kvalene måtte fortsatt slepes til en landstasjon i Finnmark for å flenses, selv helt oppe fra Bjørnøya. Flest blåkvaler ble fanga i 1881, denne sommeren lå polarisen kun mil fra Nordkapp og det var tusenvis av kvaler i Varangerfjorden. Fra 1882 var det knapt mer blåkval å finne i Varangerfjorden. Mens det ble fanga 221 blåkvaler i 1881, nesten alle øst for Nordkapp, ble kun 58 fanga i 1885 til tross for at fangstfeltet da var sterkt utvida. Fangsten av andre arter tok nå over. Finnkvalen dominerte fangsten de fleste årene, med unntak av enkelte «seikvalår». I perioden flyttes fangsten vestover i Finnmark. Selv om fangstfeltet og fangstperioden stadig ble utvida, ble blåkvalen sjeldnere og sjeldnere. Fangsten svikta i Sør-Varanger fra 1898, og omkring 1900 var det nesten ikke kval igjen å se på Finnmarkskysten. I 1890 forsøkte Foyn seg med et flytende kokeri ved Spitsbergen, fangsten bestod mest av blåkval. Han sendte sin Antarctic-ekspedisjon til Sørishavet i årene for prøvefangst, og heretter ble de store finnkvalene jaget på alle hav. Den kolossale blåkvalen ble nesten utrydda. Svend Foyn døde i Finnkvalens temperament ble beskrevet som livlig. Noen satte seg til motverge og kunne være farlige, idet de angrep båten. I juli 1896 forulykket en fangstbåt i Varangerfjorden. Den sårede finnkvalen stanget hodet gjennom skroget, «saa blodspruten stod høit, og Fartøiet sank». En såret finnkval kunne trekke rundt på fangstbåten i timevis, i så stor fart at «maagerne kan have ondt at følge efter». Finnkvalen svømmer enda hurtigere enn blåkvalen. I juli 1886 slepte en stor finnkval fangstbåten rundt i to døgn, i stormfullt vær utenfor Vardø, «og var endnu kraftig, da den fik dødsskuddet den 3die dag». Siste finnkval ble fanga utenfor Vestlandet i De siste årene har vi opplevd et kvaleventyr ved Kvaløya i Troms: knølkvaler, spekkhoggere, sildefiskere og kvalkikkere. Foto: Karl Frafjord. 36

39 Seikvalen var litt av et mysterium. Collett skriver: «Angående denne arts forekomst ved landets kyster haves kun faa sikre data». Navnet fikk den av fiskere i Finnmark som mente at den i store flokker jagde seistimer mot land. I fangsten opptrer den i mengder enkelte år, mens den andre år nesten er helt fraværende. Den ankom kysten av Vest-Finnmark tidlig på sommeren og gikk ikke så langt øst som de andre artene. Guldberg sier at seikvalen forsvinner når blåkval og finnkval ankommer, men i fangstdataene fant jeg ingen slik sammenheng. Det var ingen signifikant korrelasjon mellom blåkval og de tre andre artene, mens det var en positiv korrelasjon mellom de tre artene seikval, finnkval og knølkval. Korrelasjonen mellom finnkval og knølkval var spesielt høy (r=0,77, p<0,001, n=50), begge disse arter spiser endel fisk. «kjæmpen for alle nulevende organismer» Blåkvalen fikk navnet sitt av Foyn og hans menn. Collett sier: «B. sibbaldii har paa grund af sin farve af Foyn og hans fangstmend erholdt navnet blaahvalen». Sars ga en grundig beskrivelse av dyret, og sier «har nu overbevist mig om det mærkelige factum, at dette colossale dyr, kjæmpen for alle nulevende organismer, saagodtsom udelukkende nærer sig af en liden neppe 1 tomme lang krebs, Thysanopoda inermis, krøyer, eller som den heroppe af fiskerne benævnes, «kril».». Han nevner at krill til tider stues sammen i fjorder, regelmessig i Varangerfjorden, slik at «at søen synes ganske tyk af den». I blåkvalens enorme mage ble det kun funnet krill, arten synes utelukkende å ernære seg av plankton. Sårede blåkvaler ble ansett for å ha et mindre farlig temperament enn finnkvaler. En blåkvalhunn av lengde 27,2 m og vekt 122 tonn, ga i kg: Kjøtt Spekk Bein Tunge Lunger Hjerte 631 Nyrer 547 Magesekk 416 Lever 935 Tarmer Den største ryggvirvelen veide 240 kg. Blåkvalens spekklag var kun 5 10 cm tykt og kvaliteten varierte. Kjøtt, spekk og bein ble sortert og kokt i ulike ovner etter koketida. Fettet ble brukt til å produsere olje, mens resten av kvalen gikk til produksjon av kraftfór og guano (gjødsel). Lite eller intet gikk til føde for mennesker. Verdien av bardene varierte svært mye, i enkelte perioder hadde de sågar større verdi enn hele resten av kvalen. Blant 200 blåkvaler som ble målt ved en norsk fangststasjon på Sør-Georgia i Sørishavet, var hele 81 % lenger enn 25 m, mens kun 4 % var lenger enn 30 m. Den største blåkvalen ble målt ved en argentinsk stasjon på Sør-Georgia: 107 fot, 33 m. Den lengste blåkvalen målt i Finnmark var 96 fot, 30 m. Tromsø Museums blåkvalskjelett ble undersøkt av forskere i Japan, som beregna at den var 24 m lang i levende live. Det var en åtte år gammel hunn (konservator Schneider oppgir hann) og bare så vidt voksen. Den kan ha veid rundt 80 tonn. Schneider tar derfor ikke veldig feil når han beskriver den som «mindre», i det minste var den mindre enn gjennomsnittet. Den ble funnet død i havet og slept til Vardø. Før fangsten begynte var det nok ytterst sjelden at døde finnkvaler ble funnet drivende, så det er temmelig sikkert at den hadde blitt beskutt og dødelig såra. Det finnes ingen oppgaver over hvor mange kvaler som gikk tapt, men mange var det nok til stor glede for håkjerringa. Fiskerne var i starten positive til kvalfangsten, til tross for at storkvaler ifølge lang tradisjon var freda. Fiskerne mente at de fiskespisende kvalene, særlig finnkvalen, jagde fisken, spesielt lodde og sild, inn mot kysten, inn i fjorder og våger, der den kunne fanges fra små båter. Dessuten fikk kvalen fisken til å samle seg i tettere stimer, slik at den ble lettere å fange også for fiskerne. Ettersom fisket svikta, rettet fiskerne sin misnøye mot kvalfangerne. Fra svingte konfrontasjonene mellom lokalbefolkning og kvalfangere i takt med svingningene i fisket. Fiskerne ønska å frede kvalen, spesielt finnkvalen. Allerede fra 37

40 krevde fiskerne langs Varangerfjorden regulering av uttaket av kval. Departementet for det indre Fra 1874 sendte Departementet for det indre flere zoologer til Finnmark for å undersøke forholda. Dette ga også anledning til vitenskapelige studier av arter som var lite studert. Mens blåkvalen kun spiste krill, hadde finnkval, seikval og knølkval en mer variert diett og spiste både plankton og fisk. Seikvalen spiste mye raudåte, en hoppekreps. Sars mente at kvalene ikke var til hjelp for fiskerne. De jagde ikke lodda mot land, men fulgte heller etter den, noe fiskerne var uenige i. En fredning var derimot nødvendig for ikke å redusere kvalbestandene. Collett skriver om blåkvalen: «... forekommer fremdeles som det synes, i stort antal udenfor de finmarkske kyster, om det end er at forudse, at den inden kortere eller længere tid vil i disse egne dele skjæbne med balaenerne». Presset fra fiskerne førte til den første fredning av kval, «Lov om fredning av kval ved Finmarkens kyst av 19. juni 1880». Kvalen ble fredet innenfor ei geografisk mil fra ytterste skjær, samt i Varangerfjorden, i tiden januar mai. Fordi blåkvalen ankom seinere, fra mai, ble ikke fangsten nevneverdig hemmet. Dessuten var det allerede fra 1870-årene lite kval innerst i Varangerfjorden, og fangstbåtene måtte uansett stadig lenger ut på det åpne havet. Fredningen gjaldt foreløpig for fem år. I 1885 var situasjonen endret, verdien av kvalfangsten var for stor til at loven ble videreført. Den ble imidlertid gjeninnført i 1896, med samme begrensninger for fangsten. Hjort mente at bestandene nå var reduserte, men at de foreløpig ikke trues med krise. Rapporten fra Sars har den noe ordrike tittelen: Indberetning til Departementet for det Indre fra Professor Dr. G. O. Sars om de af ham i Sommeren 1888 anstillede praktisk-videnskabelige Undersøgelser vedkommende Saltvandsfiskerierne samt angaaende Hvalfredningen i Finmarken. Departementet for det indre nedsatt en kvalfangstkomité. Den konkluderte med at ingen regulering av kvalfangsten var nødvendig, verken av hensyn til fiskeriene eller kvalbestandene. Tittelen på innstillingen er fantastisk byråkratisk: Indstilling fra den af den kongelige norske Regjerings Departement for det Indre under 30te Januar 1890 nedsatte Komite til Undersøgelse betræffende Spørgsmaalet om nye Lovbestemmelser angaaende Hvalfangsten i Finmarkens og Tromsø Amter samt under Sildefiske, tilligemed Forslag til En modell av Tromsø Museums blåkvalskjelett står utstilt utenfor kvalmuseet i Taiji, Japan. Foto: Karl Frafjord. 38

41 Lov om Hvalfangsten i Finmarkens og Tromsø Amter. Fiskerne var fortsatt ikke enige. Flere dårlige år ble etterfulgt av invasjoner av russekobbe (grønlandssel), som de mente at kvalene tidligere hadde holdt borte. I 1903 gjorde de opprør og jevnet kokeriet i Mehamn med jorda. Dette ble lagt merke til i hovedstaden, allerede samme år begynte regjeringen å forberede en ny lov kvalfredningsloven. Fra januar 1904 ble all kval ved og utenfor kysten av Finnmark freda. Men da var fangsten allerede for det meste flytta vekk fra Finnmark, og den hadde skifta fra kyst- til havfangst. «vil i disse egne dele skjæbne med balaenerne» Blåkvalfangsten var aldri en «massefangst». Totalt for fangstperioden ble det fanget «paa Finmarken knapt dyr, eller gjennemsnitlig vel 50 dyr pr. aar.» Jeg beregna at det i de 36 årene ble fanga finnkvaler langs og utenfor kysten av Finnmark, eller gjennomsnittlig 467 per år. Av disse utgjorde blåkvalen 11 %, dyr, men dette tallet kan være for høyt. Verdien av den totale fangsten var på litt over 66 millioner kr, det utgjorde 8 % av verdien av kystfisket ( ). Siden kun få selskaper var lokale og siden det meste av mannskapet, både på båtene og i kokeriene på land, var sørfra, ble det meste av disse verdiene ført ut av landsdelen. I sesongen ble det skutt ca blåkvaler på feltet omkring Sør-Shetland i Sørishavet. Dette er alene like mange som ble skutt ved Finnmark i hele fangstperioden der. Bestanden på den sørlige halvkule kan opprinnelig ha talt blåkvaler, nesten alle ble drept. I dag er bestanden i sør beregna til blåkvaler, i Nord-Atlanteren ca og i det Nordlige Stillehavet ca Tilsammen færre enn ti tusen blåkvaler bestanden ble redusert med 99 %. Blåkvalen ble freda over hele verden i 1955, den delte da skjebne med rettkvalene. Foyns oppfinnelse ble skjebnesvanger. Den Foynske granatharpun gikk sin dødsgang gjennom alle verdens hav. Storkvalenes begrensa formeringsevne gjorde det tidlig klart at de ikke ville tåle stor beskatning. Allerede i 1871 spådde J.A. Friis: «Om ikke lang tid vil den likesom grønlandshvalen rimeligvis være utryddet». En stormfull desemberdag i 1917 synker «Spes & Fides» ved Tisnes like utenfor Tromsø, på vei fra Storfjord til Melbu med ei last sild. Den gikk nå under navnet «Evenæs» og var ombygd til frakteskute. Vraket ble undersøkt og dokumentert i I båten som starta den moderne kvalfangsten var det få detaljer igjen fra tida som kvalfangstbåt. Hundre år seinere, den 4. juli 2017, rapporterte ifinnmark.no at en rekefisker hadde sett to blåkvaler på vei inn i Varangerfjorden. De ble sett på 300 m avstand og svømte veldig fort midtfjords. «De er ikke til å ta feil av» sa rekefiskeren, som mente at de beita på småsilda. Kilder: Collett, R Bemærkninger til Norges Pattedyrfauna. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 22: Guldberg, G.A Zur Biologie der nordatlantischen Finwalarten. Zoologische Jahrbücher Syst. 2. Hjort, J Fiskeri og hvalfangst i det nordlige Norge. Bergen: John Griegs Forlag. Johnsen, A.O Den moderne hvalfangsts historie: opprinnelse og utvikling. Første bind. Finnmarksfangstens historie Oslo: Aschehoug & Co. Risting, S Av hvalfangstens historie. Publikation nr. 2 fra Kommandør Chr. Christensens hvalfangstmuseum i Sandefjord. Kristiania: Petlitz boktrykkeri. Sars, G. O Om «Blaahvalen» (Balænoptera Sibbaldii, Gray). Christiania Videnskabsselskabs Forhandlinger No. 15: Solhaug, O Hvalfangsteventyret i Finnmark (Emnehefte nr. 3). Vadsø: Skoledirektøren/ Høgskolen i Finnmark. Karl Frafjord er førsteamanuensis i zoologi ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, UiT Norges arktiske universitet. E-post: karl.frafjord@uit.no 39

42 De opprørske flyttsamekvinnene i 1852 Nellejet Zorgdrager Den 8. november 1852 dro 35 reindriftssamer, sterkt påvirket av presten Lars Levi Læstadius vekkelsesbevegelse, til Kautokeino og drepte handelsmannen og lensmannen i bygda. Presten og kona, det norske tjenestefolket i bygda og en del samer ble holdt fanget i prestegården og pisket i flere timer. Imens brente opprørerne handelsmannens hus. Planen var å ta fangene norske som samer med til fjells hvor de skulle bli omvendt og bo som samer. Før det kom så langt, ble opprøret slått ned av en gruppe samer fra nabobygda Ávžži. Fangene ble transportert til kysten og innesperret i påventing av dommen. To av lederne ble dømt til døden og henrettet i Mennene sonet straffen sin i Christiania, mens kvinnene satt i tukthuset i Trondhjem. Av de 35 voksne samer som dro mot Kautokeino kvelden den 7. november, var hele 22 kvinner. I denne artikkelen vil jeg ta opp hvorfor det var så mange kvinner blant opprørerne, hva de gjorde med sine barn den dagen, litt om fengselsoppholdet, og til slutt fortelle om deres senere skjebne. Hvem var disse kvinnene Alle 35 voksne opprørerne hadde i november 1852 samlet seg sammen i en storsiida. Til kjernesiidaen hørte familien til siidaens leder, Aslak Olsen Somby og kona, Inger Monsdatter Siri med deres ugifte sønn Ole; familien til datteren Marit og ektemann John Johannesen Hætta og familien til deres sønn Mons og kona Inger Johannesdatter Hætta. John Johannesen og Inger Johannesdatter var bror og søster. Videre hørte til siidaen ekteparet Elen Skum og Mathis Jacobsen Hætta. Gamle Aslak og kona hadde en dreng, Thomas Andersen Eira. John og Marit hadde en tjenestejente, Ellen Andersdatter Utsi. Høsten 1851, da John, Mons, Ole og Mathis satt i varetekt for ordensforstyrelser i Skjervøy og Kautokeino, kom to av Elens brødre til siidaen for å hjelpe til å gjete. I juli 1852 besto siidaen av 12 voksne personer (Mathis var i fengsel i Christiania), hvorav fem kvinner. Storsiidaens øvrige 23 medlemmer, deriblant 17 kvinner, ble i løpet av høsten 1852 rekrutert fra forskjellige andre siidaer. Det var Ole Somby, i februar 1852 idømt 15 dagers fengselstraff på vann og brød for sin oppførsel sommeren og høsten 1851, som, etter å ha sonet straffen sin, begynte å hente folk fra nærliggende siidaer. Den første han hentet var Inger Andersdatter Spein, den unge konen (22 år) til Rasmus R. Spein. Rasmus var i februar 1852 dømt til to år fengelstraff og i mai det året sendt til Christiania sammen met Mathis Jacobsen Hætta, som var blitt idømt en straff på åtte måneder. Ole fortalte Inger at mannen hennes hadde bedt ham å ta seg av henne. Hun kom med barnet sitt og med tjenestejenten, Marit Jonsdatter Sara, ugift og også 22 år gammel. I august og september dro Ole til forskjellige nærliggende siidaer. Det var hans hensikt å hente mer folk, slik at man ble flere som kunne forsvare Elen Skum fra å sone sin straff. Hun var i februar idømt 1 ½ år fengselsstraff for forstyrrelse av gudstjeneste på Skjervøy og for å ha forhindret avholdelse av en gudstjeneste i Kautokeino. I månedsskifte september/oktober kom Aslak Rist med kone, Marit Andersdatter Spein, og konas søster, enken Kirsten 40 Ottar (5): 40 47

43 Andersdatter Spein. De var søstre til Inger Andersdatter Spein som Ole hadde hentet tidligere. Også Aslak Hætta, yngre bror til Mathis, kom med sin kone Marit Kurrak og deres dreng, Aslaks bror Lars Hætta. Både Aslak Rist og Aslak Hætta tok sine rein med seg til storsiidaen. Nå var alle de fem senere ledere, Mons, Aslak Hætta, Ole, Elen og Aslak Rist, alle sterke i troen, samlet i én siida. I oktober begynte flere av storsiidaens medlemmer å reise rundt, nå med den utrykkelige hensikten å samle sammen flere retttroende. Rekruteringsarbeidet var først og fremst rettet til de siidaer hvor det allerede hadde flyttet noen folk ifra og hvor de fleste hadde slektninger. I tur og orden kom nå Marit Rasmusdatter Spein, hennes mor, enke Gunhild Olsdatter Somby og Marits mann Per Korvatus. Marit Aslaksdatter Sara, mor til søstrene Inger, Marit og Kirsten Spein, flyttet med alle reinene fra mannen sin, Anders Andersen Spein. Bare få dager før opprøret hentet Mons Berit Hansdatter Gaup, som skulle bli tjenestejente hos ham. Med dem tilbake flyttet også Marit Thomasdatter Skum fra Berits siida. Aslak Olsen Somby (til venstre) og Anders Pedersen Bær fikk begge livsvarig fengsl for sin deltagelse i Kautokeino opprøret. Fotografert i fengselet på 1860-tallet. Foto: Tromsø Museum - Universitetsmuseet. 41

44 Mannen hennes, Anders Andersen Eira, som ikke fult ut delte samme troen, ble ikke med. Også Anne Pedersdatter Rist, søster til Aslak Rist, kom alene. Hennes mann nektet å bli med, fordi han ikke likte piskingen med bjørkeris som noen i storsiidaen hadde begynt å bruke til å omvende dem som vaklet i troen. Piskingen skulle gi de vaklende en forsmak av hvordan det var å være i helvete, en skjebne de skulle reddes fra gjennom omvendelse. I begynnelsen av november kom også enken Ellen Andersdatter Spein (mor til Marit Jonsdatter Sara), Peder Olsen Kautokeino (holdt fast i siidaen imot sin vilje), Elen Skums mor Anne Henriksdatter Sara, Ellen Jacobsdatter Hætta og Inger Jacobsdatter Hætta med mannen Anders Bær. De siste to kvinner som kom, var gamle Ellen Aslaksdatter Sara (moster til de fem Hætta barna og søster til Marit Aslaksdatter Sara) og Kirtsten Nilsdatter Siri. Kirsten var gravid i åttende måned. Det er påfallende mange kvinner, 17, blant dem som flyttet til storsiidaen og bare seks menn. Hvoslef, presten i Kautokeino som opplevde opprøret, skriver i et brev datert den 14. desemeber 1852 at de som Mathis Jacobsen Hætta var bror av Aslak og Lars. Han satt allerede i fengsel da opprøret fant sted. Foto: Tromsø Museum Universitetsmuseet rekruterte folk til storsiidaen, med vilje hadde henvendt seg først og fremst til kvinnene da disse lettere lode sig bevæge til å komme for å styrke sin tro (Zorgdrager, 2004: 101). Av de tilflyttede 17 kvinner erklærte 12 under forhørene at de kom på grunn av troen, eller, slik de uttrykte det, fordi de var sterke i troen. Fem av disse tolv dro til og med til storsiidaen imot mannens vilje. De andre fem kvinnene, unntatt muligens Marit Kurrak, synes ikke å ha hatt noen betenkeligheter. Blant de seks tilflyttede menn var det derimot tre som nærmest ble tvunget av omstendighetene de var havnet i. I siidaen ble det fortalt mange historier om å krige mot de ugudelige og å drepe de ubotferdige, krigshistorier hentet fra Bibelen. Når det så ble bestemt at gruppen skulle dra til Kautokeino for å omvende og å krige, oppfattet nok alle, i hvert fall alle kvinnene, det som om striden gjaldt å forsvare troen. De trodde at denne omvendelsesstriden skulle skje med hjelp av piskingen og at striden skulle være en ordkrig. Ingen av dem trodde at uttrykket «å drepe de ubotferdige» kunne bety virkelig drap. De oppfattet det i overført betydning. De stolte blind på lederne, især på Mons og Aslak og tenkte ikke videre over hva striden kom til å innebære. Opprørernes barn Med i toget til Kautokeino var 23 barn i en alder av 13 år og yngre, 10 jenter og 13 gutter. Det var i hvert fall fem komsebarn, barn under 1 ½ år. I Kautokeino stoppet toget ved huset til skysskafferen. Herifra gikk de fleste voksne direkt til handelsmannens gårdsplass. Ni kvinner ble derimot igjen for å ta seg av barna. Når de litt senere gikk til Ruths gårdsplass, hadde ikke alle komsen på ryggen. Marit Andersddatter Spein fortalte under forhørene at de fleste mødre hadde latt sine småbarn være tilbake i pulkene, og at pulkene sto et lite stykke fra handelsmannens hus, under bakken ved gjerdet der. Man kan trygt anta at stort sett alle ti barn som var tre år eller yngre lå i pulkene 42

45 der. Bare Elen Skums 2 ½ år gamle sønn gikk sammen med bestemora. Ut på ettermiddagen ankom Ávžžifolket til Kautokeino, 19 voksne personer. Det ble en skikkelig slåsskamp mellom begge gruppene. Det fortelles i Kautokeino at Marit Rasmusdatter Spein hadde komsen med sitt tre måneder gamle barn på ryggen, og at komsen rullet ned fra høyden hvor slaget foregikk da Marit ble slått i svime under kampen. Det var et slag hun døde av to dager senere. Da slaget var over og Aslaks parti hadde tapt, ble opprørerne bundet og satt bak lås i prestens stabbur. Mange barn ble gående på prestegårdens gårdsplass, gråtende og ropende etter sine mødre. Den første uke tok skysskafferen, Johannes Mathisen Hætta, 13 av barna hos seg i huset. Deretter var det flere i Kautokeino som tok noen av disse barn til seg uten å kreve betaling for det. Men ikke alle hadde råd til det over lengre tid. En god del barn måtte da forsørges med støtte fra fattigkassen. Fangene i Alta Etter de første avhørene, ble noen av kvinnene foreløpig sendt hjem. Fra januar 1853 satt 17 kvinner fengslet hos baker Christiansen i Bossekop, fordelt over en kjeller og tre rom. Inger Andersdatter Spein og Inger Jacobsd. Hætta hadde begge sitt spedbarn hos seg i fengselet. Kvinnene så mennene av og til, under gruppeforhør og gudstjenestene. De fikk også ha besøk av slektninger. Sommeren 1853 var presten Hvoslef fangenes geistlige veileder. Han ga konfirmantundervisning til Ellen Jacobsdatter Hætta og to gutter, hvor også Ellen Utsi, Berit Gaup og Marit Jonsdatter Sara fikk være tilstede, og hjemmedøpte to barn. Det var sønnen til Aslak Rist og Marit Spein, født i mai 1853 og Marit Kurraks og Aslaks Hætta s sønn, født i slutten av juni. I månedsskiftet mai/juni var han daglig hos Marit Aslaksdatter Somby som døde den 3. juni av nervefeber. Da Hvoslef i januar 1854 fikk vite at baker Christiansen ville komme med fordringer på Kautokeino fattigkasse for to Diebørn der fulgte deres arresterede Mødre (Zorgdrager, 2004: 191), ble disse to barn og barnet til Marit Andersdatter Spein, født i mai 1853, i begynnelsen av april 1854 hentet fra fengselet for å settes bort hos noen i Kautokeino, hvor de kunne forsørges billigere. Inger Andersdatter Spein, Inger Jacobsdatter Hætta og Marit Andersdatter Spein ble altså fratatt omsorgen for sitt barn. Marit Kurrak, som ved underrettsdommen var frifunnet, var løslatt fra fengselet den 23. august Høyesterettsdommen falt i februar For tre av de dødsdømte, nemlig Lars Hætta og Henrik Skum, og for Elen Skum foreslo Høyesteretten benådning. De fikk dødsstraffen omgjort til livsvarig straffarbeid. Alle andre søknader om benådning ble avvist. Fangene, hvoriblant 14 kvinner, ble den 21. september 1854 sendt med båt fra Bossekop til Trondhjem. Gunhild Somby og Kirsten Nilsdatter. Siri (den siste hadde hele tiden vært på frifot) hadde ikke søkt om benådning og var allerede sendt dit tidligere. Oppholdet i Trondhjem Til Trondhjem kom åtte menn og 16 kvinner. Mennene ble satt inn i Trondhjems festningens straffanstalt og kvinnene i tukthuset. Det ser ut til at kvinnene ikke fikk treffe mennene. Det var fengselspresten som fortalte Presten Hvoslef ble pisket av de opprørske kvinnene. Senere i livet ble han biskop, men tilga aldri de domfelte. Foto: Tromsø Museum Universitetsmuseet 43

46 mennene hvordan de gikk med kvinnene og omvendt. Gudstjenestene i fengselet ble holdt på norsk, et språk som i hvert fall ingen av kvinnene synes å ha hatt noe kunnskap til. I 1855 fikk syv av kvinnene med kortere straffer og en av mennene reise hjem og i 1856 slapp enda en kvinne ut. Fra sommeren 1855 ble samene undervist i norsk. Av kvinnene var det bare Ellen Jacobsdatter Hætta, Berit Hansdatter Gaup, Ellen Andersdatter Utsi og Marit Jonsdatter Sara, de unge og ugifte, og Elen Skum som deltok i undervisningen. Undervisningen, som i første omgang bare skulle gis i en periode på et halvt år, kom til å vare helt til midten eller slutten av I juli 1856 ble de til livsvarig straffarbeid dømte syv menn overflyttet til Christiania. I januar 1860 søkte handelsmannen i Kautokeino om benådning for Berit Hansdatter Gaup og Ellen Jacobsdatter Hætta, begge dømt til 12 års straffarbeid. Men Ellen Hætta døde den 6. juli 1860 i fengselet av lungetæring. Høyesteretten avviste søknaden om benådning for Berit Gaup. Imidlertid ble Ellen Andersdatter Utsi, som var blitt idømt seks års straffarbeid, løslatt i 1860, slik at det i 1861 var seks kvinnefanger igjen i Trondhjem. I 1863 søkte fengselsprest Storm om benådning for alle disse seks kvinnene. Berit Hansdatter Gaup, Marit Jonsdatter Sara, Ellen Andersdatter Spein, Kirsten Andersdatter Spein og Anne Henriksdatter Sara, Elen Skums gamle mor, ble satt på frifot den 9. april Etter denne dato var det bare Elen igjen av de 16 som opprinnelig var blitt sendt til Trondhjem. I februar 1867 ble det igjen søkt om benådning for Elen Skum. Elen Skum ble den av samtlige fangene som satt lengst i fengsel. Lars Hætta ble satt på frifot den 15. april Han besøkte Elen i Trondhjem i mai 1867 på vei hjem til Kautokeino. Ellen ble løslatt den 13. juni De opprørske kvinners liv etter fengselsoppholdet Tre av de 22 kvinner kom aldri tilbake til Kautokeino, siden de døde under opprøret eller senere i fengselet. Skjebnen til de andre 19 kvinnene har vært nok så forskjellig. Noen satt lenge fengslet, noen satt bare inne i kortere tid. Noen var ikke gift, noen var enke, noen ble enke på grunn av opprøret. Andre igjen hadde ektefeller som ikke hadde vært med i opprøret, eller derimot ektefeller som ble idømt livsvarig fengselsstraff mens kona sjøl ble lettere straffet. Noen var eldre kvinner, de fleste var unge og hadde småbarn i For alle disse kvinnene gjelder at de ved hjemkomsten ikke haddde noe igjen av verdslig eiendom. De eide ingenting. Forutenom reinene ble også teltene i storsiidaen solgt ved auksjon. De som ikke hadde en mann å vende hjem til, var derfor verre stilt enn unge tjenestejenter på 16 år som da i det minste hadde rein, fått i dåps- og konfirmasjonsgaver. De opprørske kvinnene kunne etter hjemkomsten knapt nok tjene til livets opphold til seg sjøl og slettest ikke til unge barn. Barna ble satt bort hos andre mot støtte fra fattigkassen som gjorde fattigskatten til en byrde for skatteytere i Kautokeino. Hvoslef forteller at det inntil 1852 ikke ble utlignet fattigskatt i Kautokeino. Ikke bare var det få som trengte økonomisk støtte, men grunnen var, så skriver presten, at enhver sørgede for sine langt ude Beslægtede, saa godt de kunde (Zorgdrager, 2004: 192). Fra og med 1853 ble det likevel tungt for mange, og kommunen måtte derfor fra 1853 utligne fattigskatt. Men den økonomiske støtten fra det offentlige forandret nok ikke skikken at det først og fremst var slektninger som tok seg av barn og fattige som ikke klarte seg sjøl. Regnet etter straffen de ble idømt og fengselsoppholdet, kan vi dele de opprørske kvinner inn under tre kategorier: 1) de som ble frifunnet eller fikk få dager fengselsstraff, fire personer; 2) de kortvarig straffede (åtte måneder til to år), åtte personer, hvorav fire gift med en mann som ikke hadde vært med og 3) de langtidsstraffede som vendte hjem i henholdsvis 1860, 1864 og 1867, syv personer. 44

47 Ad 1) Frifunnet eller få dager fengselsstraff. Ellen Aslaksdatter Sara, 63 år, ble frifunnet og hadde hele tiden vært sammen med mannen, som ikke hadde vært med. Inger Johannesdatter Hætta og Marit Kurrak, koner til opprørets ledere, kommer også inn under denne kategorien. Disse to var økonomisk ruinert på grunn av ektefellenes andel i opprøret. De to kvinnene var i oktober 1854 dessuten blitt enke. Inger, som nesten hele tiden hadde gått på frifot, giftet seg på nytt i Selv om Marit Kurrak ble frifunnet, satt hun i fengselet til august 1853 i avventing av dommen. Marit Kurrak har nok måttet jobbe i tjeneste hos andre. I mars 1862 flyttet Marit med yngste sønnen (da ni år gammel) sammen med familien til en av søstrene til Karesuando (Kirkebok for Ktk , utflyttede). Men i 1875 var Marit, da 49 år, ifølge folketellingen tilbake i Kautokeino. Da bodde hun, uten sine to sønner, hos eldste sønnen Per (f. 1843) til Aslak Persen Rist og Marit Andersdatter Spein. Per hadde, som nesten ti år gammel gutt, vært med i toget til Kautokeino. Marit Kurraks yngste sønn som i 1875 var 22 år gammel, var da dreng hos en flyttsamefamilie, Sivert Sivertsen Vars. Marits eldste sønn ble, formodentlig allerede som ganske ung, satt bort hos en sjøsame familie i Burfjord i Kvænangen. Der stiftet han senere familie. Antakelig flyttet da også Marit til Kvænangen siden et barnebarn (Aksel Persen, født 1892), husket at bestemora bodde sammen med dem. Marit har aldri giftet seg igjen. Hun døde i Skjebnen til Inger Monsdatter Siri, gift med Aslak Olsen Somby, er hjerteskjærende. Inger, som var 60 år i 1852, ble frifunnet. Siden både mannen og hennes tre barn aktivt hadde vært med i opprøret, hadde hun nok ikke noen rein igjen etter reinauksjonen og ingen hjem. Mannen ble idømt livsvarig straffarbeid og ble benådet i Inger mistet i de første to år etter opprøret alle sine tre barn: Ole døde av kraniebrudd den 20. november 1852, Marit døde av nervefeber i fengselet den 3. juni 1853 og Mons ble halshugd i oktober Det ser ikke ut til at Inger hadde noen søsken i live. Hvor hun bodde, er uklar. Hun levde så lenge at hun fikk treffe mannen igjen. I 1865 bodde de på kirkestedet, hvor hun nok måtte forsørge mannen, som var blind. De eide da 50 rein. Ad 2) De kortvarig straffede. Noen av de kortstraffede som var gift, var blitt med imot mannens vilje eller uten at mannen var med. De kunne dra tilbake til sin mann. Men deres ektemenn kom til å lide store tap på grunn av opprøret, selv om de ikke hadde vært med. Samene fikk nemlig høre at myndighetene ikke gjorde Marit Aslaksdatter Skum var nær slekt (nubbioambealli) til Elen Aslaksdtatter Skum og hennes brødre Henrik og Anders, som alle var domfelt etter Kautokeino-opprøret. Her er hun fotografert av den russiske etnografen Sergei Sergel i forskjell på eiendommen til en mann og hans kone. Begge partnernes rein ville derfor bli auksjonert bort. Anders Andersen Eira og Nils Persen Qvænangen, gift med henholdsvis Marit Thomasdatter Skum og Anne Pedersdatter Rist, henvendte seg i januar 1853 til presten Hvoslef angående saken. Videre fortalte Anders Eira, som hadde fem barn forutenom Thomas (som var med under opprøret), at det er skikk blant samene at barna får rein ved dåpen av sine faddere, og at disse rein er barnas egne. Han spurte derfor om hans barn fikk beholde disse reinene. Også Nils Qvænangen spurte om å få beholde en del rein til dommen falt. 45

48 Anders Andersen Spein, 58 år, hadde heller ikke vært med i opprøret. Han fortalte at kona, Marit Aslaksdatter Sara, hadde tatt nærmest 100 rein med seg til storsiidaen. Han hadde da bare fire kjørerein igjen, så ikke mye å leve av. Foruten hans kone hadde også tre gifte døtre av Anders seks barn vært med under opprøret. Kona kom tilbake i Anders og Marit hadde to gifte barn som ikke hadde vært med, og som nok kunne støtte foreldrene. Andre korttidsstraffede var mindre heldige, deriblant Anders Speins datter Marit og Inger Jacobsdatter Hætta. Marit Spein hadde blitt idømt ett års straffarbeid. Hennes mann, Aslak Rist, måtte derimot sitte inne på livstid. Da Marit i 1855 kom hjem til Kautokeino, hadde hun altså ikke noen mann som tok imot henne, og ikke noen rein som hun kunne leve av med sine barn. Yngste sønnen var da allerede død og en annen sønn døde i Våren 1860 fikk hun dessuten vite at hennes mann i mars var død av «Brystsvakhed» i fengselet i Christiania. Hvem hun bodde hos de første ti år, er ikke godt å si. I 1865 bodde både hennes mor, hun og datteren, da 18 år, hos Marits yngste bror Mathis, som da nettopp var blitt gift. I 1875, bodde hun, sammen med Marit Kurrak, hos sønnen sin, som hadde giftet seg det året. Stillingen til Inger Jacobsdatter Hætta (dømt til ett års straffarbeid) ligner på situasjonen til Marit Spein. Inger satt fengslet til høsten Mannen hennes, Anders Bær, var dømt til livsvarig fengsel, så andre måtte de første årene passe de tre barna deres. Da Inger kom tilbake til Kautokeino, hadde hun, som Marit Spein, ingen mann som ventet henne. Inger jobbet det første året som tjenestepike, mens barna fortsatt bodde hos andre. Senere ernærte hun seg og barna ved å sy skaller, komager og pesker om vinteren. Om sommeren var hun i Burfjord i Kvænangen hvor hun skar sennegras for andre. I motsetning til Aslak Rist, overlevde Anders fengselsoppholdet. Han ble satt på frifot i oktober I 1864 flyttet familien til Storbukt i Kvænangen, hvor de fikk en husmannsplass. Etterhvert begynte Anders med gårdsbruk og drev med fiskeri. Inger og Anders fikk to barn til, men det yngste døde i en alder av 15 eller 16 år. Om datteren som Inger hadde en stund hos seg i fengselet i Bossekop, fortelles det at hun som 16- eller 17-åring gikk fra Kvænangen over fjellet til Masi og ble tjenestepike der. Hun giftet seg i Ingers andre tre barn ble boende ved kysten i Kvænangen og Finnmark og deres etterkommere mistet i mange år kontakten med slekten i Kautokeino. Anders Bær døde i 1882 og er begravet på Skjervøy. Inger døde 24. januar 1904 og er begravet i Nordstrøm. Ad 3) De langtidsstraffede. Under denne kategori kommer tre ugifte kvinner, Ellen Andersdatter Utsi, Berit Hansdatter Gaup, og Marit Jonsdatter Sara. De var henholdsvis Handelsstedet på Skorpa, ca Hit kom de vakte for å misjonere under kirkehelgene. Foto: Tromsø Museum - Universitetsmuseet. 46

49 25, 27 og 34 år gammel da de kom tilbake til Kautokeino. De kunne nok forsørge seg sjøl og alle giftet seg etter noen år. Berit Gaup giftet seg i 1868 med med Lars Jacobsen Hætta, som hadde vendt hjem fra fengselet året før. Til denne kategori hører videre Elen Skum, hennes mor Anne Henriksdatter Sara, enken Kirsten Andersdatter Spein og enken Ellen Andersdatter Spein, henholdsvis datter og søster til Anders Andersen Spein. Elen Skums mor var enke i 1864 og var da 67 år gammel. Hun bodde i 1865 hos sin gifte sønn. Ellen Andersdatter Spein var i år gammel og hadde en ugift sønn på 22 år. Ingen søstre eller brødre var i live, og datteren Marit Sara hadde vært med i opprøret, og kunne nok ikke forsørge sin mor. I 1865 bodde Ellen som «logerende» hos en gårdbruker i Mieron, Aslak Mathisen Sara. Ovenstående illustrerer hvor uhyre viktig slektskap og slektninger var for samene. Hadde man søsken eller tanter og onkler, eller når man var gammel, barn som hadde stiftet familie, da hadde man noen man kunne vende seg til og slå seg sammen med. De fleste opprørske kvinnene var ganske unge og hadde unge barn i Når de slapp ut av fengselet var de lutfattige, mens barna i de fleste tilfellene ennå ikke var voksne og heller ikke gifte. Slik sett var de eldre kvinnene i utgangspunktet bedre stilt. Men Inger Monsdatter Siri, Marit Andersdatter Spein, Ellen AndersdatterSpein, Inger Jacobsdatter Hætta og Marit Kurrak er triste eksempler på hvor vanskelig livet ble for kvinnene. Desto tristere var det for Inger Monsdatter Siri og Marit Kurrak, som begge hadde vært uenig i troen til ektefellene. Av alle kvinnene er det nok Elen Skum som i ettertid har fått mest oppmerksomhet, i publikasjoner, skoleprosjekter, film, teater og lignende. Også Ellen Jacobsdatter Hætta s triste skjebne er blitt emne til en bok. I teaterforestillingen 1852 er Marit Kurrak tildelt en beskjeden, men viktig rolle. Hun nærmest forutser hendelsene og prøver å dempe gemyttene. Jeg vil avslutte med Marits sluttord i teaterstykket. Hun sier: Natten blir ikke mer til dag. Solens stråler når ikke lenger ned til jorden, og mine bønner når ikke opp til himmelen. ( ) Livet har mistet sitt fotfeste, holder meg i en hjerteløs hard omfavnelse. Jeg syr, vasker og lager mat til alle andre unntatt meg selv. Og min familie Det som Herren ga meg, har han også tatt ifra meg igjen. Mine barn, mine rein, mine verdslige goder og min mann. Vuoi Aslak min kjære, kjære kamerat. ( ) Hva ville jeg ikke gjøre for å få deg tilbake igjen. Litteratur: Kilder og litteratur til denne artikkelen finnes i Nellejet Zorgdragers bok «De Rettferdiges Strid. Kautokeino 1852». Samiske Samlinger XVIII, Oslo Korrespondansen om undervisningen og om benådningsøknadene finnes i Riksarkivet i Oslo under Justisdepartementet: Kontor A og B Pakkesaker: Urolighetene i Kautokeino November Benådningene av domfeldte Forøvrig behandles Kautokeinoopprøret i følgende bøker: Bjørklund, Ivar: Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant Oslo Bær, A.P.Erindringer Norvegia Sacra 6. Årg.,1926, ss Zorgdrager, Nellejet De Rettferdiges Strid. Kautokeino Zorgdrager, Nellejet F.W. Hvoslefs brev vedrørende samene, samlet og med innledning av Nellejet Zorgdrager. Dieđut 2004, nr. 2, Kautokeino Sergel, S God Kochevki s lopariami. Ocherki prirody i liudei. (Ett år på reise med samer). Moskva-Leningrad. Nellejet Zorgdrager er dosent emeritus i social antropologi ved Universitet i Groningen (RUG), Nederland. Hun skrev en doktoravhandling (1989) om Kautokeino-opprøret (norsk oversettelse 1997) og har skrevet flere artikler om samekulturen. E-post: nellejetzorgdrager@hotmail. com 47

50 FOTOG RAFIET Foto: Ukjent Motiv: Husmorferie Tid: 1970-tallet Sted: Lyngenfjord gjestgiveri, Storfjord, Troms Utrykket husmorferie blir i dag brukt i humoristiske vendinger. Da ordninga ble innført først på 1950-tallet, var den imidlertid et påkrevd sosialt tiltak overfor en gruppe som i liten grad hadde mulighet for ferie. De fleste kvinner var hjemmeværende husmødre og var underlagt ei vaktordning som gjaldt for alle døgnets timer, 365 dager i året. Husmorferien var et utslag av sosialdemokratiets målsetting om å la alle befolkningsgrupper ta del i velferdsgodene. Ferien kunne være et opphold på hotell eller pensjonat der alt ble dekket. En samtidig ordning med husmorvikar sørget for at ingen i heimen led nød mens mor ferierte. Opprinnelig var ferien behovsprøvet og ment for barnefamilier, men på dette bildet, som er tatt noen år før ordninga opphørte i 1981, har den preg av å være en forlystelsestur for bestemødre. For øvrig er motivet en studie i tiårets storblomstrete mote og modne kvinners nyfriserte hjemmepermanent-hår. Sveinulf Hegstad, fotoarkivar Hentet fra Fotoarkivet, Tromsø Museum Universitetsmuseet

51 Foto: June Åsheim Tromsø Museum Universitetsmuseet Foto Sølvskatten: Jorunn Marie Rødli, TMU Layout: Ernst Høgtun Tromsø Museum Universitetsmuseet Tidløse gaveideer i museumsbutikken! Skatten ble funnet i Tromsø høsten 2005, og datert av arkeologene til ca 900 e.kr. Kopi av motiv fr a Sø lvsk La rs Thør in gsvei 10, 9006 Tro m sø Tlf s h o p@ tmu. u i t. n o att en

52 Returadresse Ottar, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: ISSN