Hun gikk stille bortover veien uten å ense de rundt henne. Hun visste hun kom til å gå tilbake, hun måtte vel det, hun hadde ikke noe valg.

Transkript

1 Hun gikk stille bortover veien uten å ense de rundt henne. Hun visste hun kom til å gå tilbake, hun måtte vel det, hun hadde ikke noe valg. Hun hadde alltid vært glad i henne, men ikke nå som hun visste hvordan hun var. Var det noe galt med henne? Siden hun hatet sin egen mor, var det noe galt med henne da? Hun hadde prøvd, i alle fall for mormorens skyld, men hun likte det ikke. Hun hadde alltid sett på mormoren som moren sin, hun hadde aldri hatt noe kontakt med henne. Mormoren hadde sendt henne til psykolog, mormoren skjønte ikke hvorfor hun ikke gråt siden moren var borte. «hun forlot meg da jeg var 3 år for en mann som ikke likte barn» hadde hun sagt til psykologen da hun var 7 år, psykologen hadde spurt henne om hva hun følte rundt det osv, men det hadde hun ikke svart på, bare sagt sannheten slik den var, og det var at moren forlot henne da hun var 3 år for en annen mann som ikke likte barn. Innerst inne tenkte hun hva slags mor forlater sitt eget barn for en mann, bare fordi han ikke liker barn. Hun hadde alltid hørt at kjærligheten mellom to mennesker var sterk, hun hadde selv opplevd kjærligheten. Hun hadde opplevd kjærligheten, men ikke så sterk at hun kunne ha klart og forlatt barnet sitt, hun hadde alltid vært glad i moren, håpet hun hadde kommet tilbake osv, men det var tanken på moren, da moren kom tilbake var hun ikke helt sikker på hva hun følte lenger. Hun hadde i det minste håpet at moren kom tilbake pga henne, men neida, hun kom tilbake fordi hun hadde fått kreft og trengte penger, og mannen hun hadde hadde forlatt henne fordi han ikke likte kreft. Mormoren hadde bare stakkars deg,selvfølgelig skal du få pengene du trenger osv, men skulle hun være ærlig var hun glad han hadde forlatt moren, hun tenkte at nå kunne moren og hun bli bedre kjent. Slik hadde det ikke gått, moren bare overså henne og snakket bare med mormoren som om hun ikke var der en gang. Hun hadde bare blitt sintere og sintere på moren, men siden det var første dagen tenkte hun at moren bare trengte litt tid. Da hun skulle legge seg den kvelden, hadde moren ligget i senga hennes «dette er mitt rom» hadde hun sagt pent til moren, moren hadde bare ledd, hun så ikke på henne eller noe bare lo «tulling» hadde hun sagt, det var ikke meningen at Anja skulle høre det, men hun hørte det. «kom, du skal sove på rommet mitt» hadde mormoren sagt «Gina trenger hvile». Gina hadde mormoren kalt henne, som om hun var en fremmed som kom på besøk, men Anja hadde bare nikket og gått og lagt seg med mormoren. Anja lå lenge den natten og tenkte, hun var så skuffet over at moren ikke hadde holdt rundt henne og sagt hvor mye hun savnet henne, forklart hvorfor hun forlot henne, men neida moren hadde ikke engang sett på henne, også hadde hun ledd og kalt henne tulling, hva slags menneske var hun egentlig? Den andre dagen, satt allerede mormoren og moren ved frokost bordet da Anja kom ned. «hei» hadde hun prøvd seg, tenkt at moren kanskje ikke husket henne og kanskje trodd det var en annen hun hadde kalt tulling den natten. «ikke snakk til meg» hadde bare moren sagt og smurt smør på brødskiven. «neivel» hadde Anja svart og funnet fram en tallerken, hun skulle akkurat sette seg ned da moren hadde sagt «spis et annet sted». Anja hadde sett bort på mormoren, det var ingen andre steder å sitte, og hun var sulten nå.

2 «gå ut på gangen du vennen, Gina har ikke vært her på lenge, og du spiser jo her hver dag» hadde bare mormoren sagt med den samme stemmen som dagen før. Anja hadde tatt med seg leverposteien, smøret og noen brødskiver og satt seg på gangen. Gangen var kald, ikke var det noe ovn der heller, vinter var det ute, men skulle trodd det var minst like kaldt inne. Da hun var ferdig hadde hun gått inn på kjøkkenet med tallerkenen og pålegget. «jeg kan ta det jeg» hadde mormoren sagt og tok tingene hennes, «gå opp på rommet ditt du». Rommet? Mormoren viste at hun alltid så på tv etter frokost, det var yndlings programmet hennes på tv. «men, hva med skipper?» hadde hun spurt. «du kan se skipper i morgen, gjør ikke noe om du mister en episode, Gina skal se på skipper nå, jeg kan fortelle deg hva som skjedde senere» mormoren hadde bare smilt og pekt mot trappen. Anja hadde blitt så sur, hvem trodde moren at hun var, hun bestemte ikke her i huset, men Anja hadde gått opp på rommet sitt slik som mormoren sa, eller var det Ginas rom nå kanskje. Anja bare satt på sengen, stirret i veggen og dreiv med jojoen sin, hun lurte på hvor lenge moren hennes skulle være der, hun håpet ikke lenge, hun hadde det mye bedre når moren ikke var der. Sånn hadde Anja det tre neste dagene også, hun hadde måttet sove med mormoren, spist frokost, middag og kveldsmat på gangen og sittet på rommet sitt hele dagen, men denne dagen hadde mormoren sendt Anja for å ta inn posten. Anja pleide alltid å se igjennom posten sammen med mormoren når den kom, men de siste dagene hadde moren og mormoren gjort det, så Anja hadde satt seg ned under postkasse stativet og sett fort igjennom, alle brevene var til mormoren med unntagen ett som var til Gina Fredriksen fra Ullevål Sykehus. Anja puttet brevet i lomma sin og gikk å ga resten av posten til mormoren «flink jente gå på rommet ditt du nå» og Anja hadde gjort som vanlig å lystra. Oppe på rommet hadde hun åpnet brevet. Hei, beklager at brevet er så forsinket, prøveresultatene dine fra sykehuset viser at du ikke har noe spor av kreft i blodet, det sto mye mer, men det var de setningene som Anja brydde seg om. Moren løy, hun hadde ikke kreft, hun bare lurte dem, men hvorfor? Anja stormet ned trappen i sinne «hun har faen meg ikke kreft» skrek hun mot mormoren og moren i stua. «ikke bann» svarte bare mormoren med en streng stemme. «Hører du ikke hva jeg sier mormor, hun har ikke kreft» Anja viftet febrilsk med brevet. Moren reiste seg opp og gikk bort til henne, hun tok tak i armen hennes og vred den bak på ryggen. Det gjorde vondt, det gjorde så vondt at Anja begynte å gråte «du har ikke kreft» gråt Anja. «det er ikke pent og lese andres post» moren tok brevet fra Anja og slapp henne. Hun hatet moren sin, og hun hatet mormor akkurat for øyeblikket. Hun bare så på dem med gråtkvalte øyne «faen ta dere» gråt hun og så løp hun ut av stuen «pass på språket» hørte hun mormoren si bak henne. Anja gadd ikke bli i huset lenger, hun spurtet ut døra og løp så langt bena kunne bære henne, til slutt orket hun ikke mer, hun bare satte seg ned under treet og gråt og gråt og hulket, hun skjønte ikke hvordan moren og mormoren kunne være så slemme og for hva slags grunn,

3 ingen! Hun satt der lenge, helt til det mørknet, ikke visste hun hvor hun var heller, hun reiste seg opp å begynte å gå. Hun gikk stille bortover veien uten å ense de rundt henne. Hun visste hun kom til å gå tilbake, hun måtte vel det, hun hadde ikke noe valg. Det var vel på tide å gå tilbake, mormoren lurte vel på hvor hun var, eller kanskje ikke, de siste dagen hadde hun jo bare sittet på rommet sitt helt til mormoren kom og sa «nå legger vi oss», mormoren trodde sikkert hun satt oppe på rommet sitt og stirret i veggen. «der er du Anja» Anja snudde seg, det var en bil som hadde stoppet opp, en sort bil, eller kanskje mørkeblå det var for mørkt til å se. Stemmen kom fra inne i bilen, mormoren hadde ikke bil, ikke hørtes det ut som en kvinne heller, det hørtes ut som en mann. Anja gikk noen skritt videre bilen, og helt riktig førervinduet var rullet ned og en mann stakk hodet ut av bilen. «hvem er du?» spurte Anja, hun kjente ikke igjen mannen, han hadde mørkt sort krøllete hår, et ganske mildt ansikt og grønne øyne, hvem kunne det være. «det har ingen betydning hvem jeg er, men mormoren din og moren din savner deg, kan du ikke hoppe inn så kjører jeg deg hjem» han lukket opp døra og kom ut. «jeg får ikke kjøre med fremmede» pep Anja, hun ble litt redd, en fremmed mann som tydeligvis kjente moren, selvfølgelig ble hun skremt. «jeg er ikke fremmed Anja» han tok tak i armen hennes. «slipp meg, jeg kan gå selv» skrek hun av redsel. «tror ikke det» han dro henne med seg, lukket opp bakdøra og kastet henne inn. Anja hylte «hjelp» hun tvilte på at noen hørte henne, hun hadde ikke sett noe hus. «ingen hører deg, og hva skal du si hvis noen gjør det» mannen satte seg inn i førersetet, Anja kastet seg mot døren, men den ville ikke opp. «barnesikring» sa han tilfreds. «hjelp» forsatte Anja, hun banket vilt på vinduet, mens bilen kjørte bortover veien. «du sa du skulle kjøre meg hjem du» Anja ga opp å hamre på vinduene og skrike. «jeg kjører deg hjem» svarte mannen og så på henne i speilet sitt. «jeg husker litt hvor jeg løp, mormor bor den andre retningen, hva skal du med meg, du får ikke løsepenger av mormor, hun eier ikke særlig med penger». Mannen lo «løsepenger, nei hva tar du meg for». Anja så på ham, hun så han litt bedre nå som han satt så nærme, men hun kjente han ikke igjen, hun var sikker på at hun aldri hadde sett ham noensinne. «vi er snart fremme» sa han, han sa det sikkert for å roe henne ned, men Anja ble bare enda reddere. Fremme hvor? Skulle han drepe henne og dumpe henne et spesielt sted, han var jo sterk han kunne fort få det til. «fremme hvor?» spurte hun. «jeg sa jo at jeg skulle kjøre deg hjem, hva vil du ha å spise?» han svingte inn mot gårdsplassen til et hvitt hus. «liker du kylling?» spurte han da bilen stoppet. «hjelp» hylte Anja, hun håpet at han kanskje hadde en kone som ikke viste om dette eller noe sånt. «ingen hører deg, og hva skal du si hvis noen gjør det, nå roer du deg ned så vi kan gå inn å spise» han smilte mot henne.

4 «jeg hadde sagt at en gal morder skal mate meg også ta livet av meg, og nei jeg blir ikke med deg inn» skrek bare Anja som svar, pokker at det var barnesikring på. Mannen så rart på henne «du spiller ikke du!vet du seriøst ikke hvem jeg er, har ikke Gina sagt det?» «sagt at jeg skulle bli kidnappa? Forundrer meg ikke at hun har planlagt det» Anja tenkte ikke det, men at moren hadde noe med det å gjøre gjorde henne ikke overrasket bare enda mer skremt. Anja så ut av vinduet, det kom en turgåer i det fjerne, «hjelp» ropte hun. «det hjelper ikke, hva skal han gjøre, arrestere meg for å ta med datteren min hjem?» hun sluttet å rope, turgåeren gikk rett forbi «datteren sin?» nå skjønte hun ingenting. «så du vet ikke hvem jeg er, la meg forklare inne, så kan vi spise samtidig» han åpnet døren og gikk ut. Faren hennes? Hun viste jo at hun hadde en far, men det hadde noen seriøst aldri tenkt over, at hun hadde en far altså. Mannen åpnet døren og sa «vil du vennligst bli med innenfor» Anja protesterte ikke, hun gikk ut av bilen og fulgte etter mannen inn. Det var et ganske fint hus, det var varmt i peisen, lyst i alle rommene og ganske ryddig, veldig annerledes enn mormoren sitt hus som var tømmerhus, kaldt og mørkt i alle rommene bortsett fra de rommene mann satt i. «jeg spurte deg om hva du ville ha og spise, jeg har stekt kyllingfile rett før jeg dro og hentet deg, jeg kan enten varme de eller lage noe annet hvis du ikke liker kylling» han pekte at hun bare kunne sette seg i sofaen. «jeg liker kylling» svarte Anja og satte seg ned i sofaen. «flott, da varmer jeg maten jeg» han smilte og gikk inn på kjøkkenet. Anja så seg rundt i huset, stua var malt hvit, sofaen var hvit, det var mørkt tre bord ved sofaen, en sort peis i hjørnet, masse seksjoner og tv på veggen, det var ganske fint. Anja var ikke redd lenger, hun var bare veldig nysgjerrig, hvis han var faren hennes, hvordan visste han hvor hun var, hvorfor viste ikke hun om han hvis han har bodd så nærme, hva var grunnen til at han stakk osv. «du kan komme inn på kjøkkenet og begynne å ta deg poteter» mannen dukket frem i åpningen til kjøkkenet. Anja reiste seg opp å gikk inn på kjøkkenet, kjøkkenet var brunt, med hvite benker og ganske stort. Kjøkkenbordet hun satte seg ned ved var i samme type tre som bordet i stua. «liker du huset?»spurte han, da han så hvordan hun så seg rundt. «veldig fint» svarte hun, tok opp kniven og begynte å skrelle poteter fra bollen på bordet. «jeg regner med at du har mange spørsmål, men tanke på at du ikke vet hvem jeg er, eller kjente du meg bare ikke igjen fra bildene?» han satte seg ned ved siden av å begynte å skrelle han også. «bilder?» Anja så rart på ham, «hva slags bilder?». «jeg tror jeg må ta det fra starten av, vent litt jeg skal bare hente kyllingen og sausen» han føyk bort til komfyren og hentet stekepannen, satte den på bordet og føyk bort og hentet en annen kjele Anja regnet med at det var sausen. «det er bare å forsyne seg, jeg tenkte vi kunne spise før jeg forteller» han smilte til henne og forsatte meg potet skrellingen. Anja forsynte seg med mat og begynte å spise «kjempegodt» sa hun til mannen eller skulle hun kalle ham pappa, nei hun ville vente med det.

5 «bra du likte det» smilte han. Anja ble fort ferdig med å spise, hun var egentlig ikke noe sulten, hun brant sånn av nysgjerrighet. Hun ventet til mannen var ferdig med å spise, hun tok glasset sitt og tallerkenen og satte til vask. «så flink du er da» smilte han og satte sine ting til vask også. Anja smilte og hjalp til med resten av bordet. «skal vi gå i stua å prate?» Anja nikket også gikk de og satte seg i stuen. «hva var det med bildene?» var det første Anja spurte når de satte seg ned. Det med bildene hadde plaget henne under hele middagen, hva mente han med det? Hun håpet hun kunne få noe svar nå. «jeg tar det fra starten jeg, er nok best» han gikk ut på kjøkkenet, skal sikkert hente bildene tenkte Anja, men han kom tilbake med to glass vann. «jeg reiser på ferie til platnias i Kreta hver sommer, det var forresten der jeg traff moren din, for noen måneder siden møtte jeg moren din der igjen, men denne gangen med en mann, jeg hilste å sånt også sa han plutselig noe med du må være faren til jenta» han tok en pause og tok en slurk av vannet «jeg skjønte selvfølgelig ingenting, så moren din skulmet bort på mannen også tok hun meg til side for å forklare, hun sa hun og jeg hadde en datter fra den gangen vi møttes og at hun hadde etterlatt deg med sin mor hjemme i Norge» han tok enda en pause for å drikke. «jeg sa selvfølgelig at jeg ville se deg og at jeg hadde rett til deg og at jeg ville gjerne være en del av livet ditt, jeg har alltid ønsket med barn. Jeg klarte å få det ut av henne hvor du bodde, jeg sa selvfølgelig ikke hvorfor jeg ville vite det til moren din, hun er ganske sta og skal ha det som hun vil. Jeg fant ut hvor du bodde, og det var ikke langt unna huset til moren min, så jeg spurte mamma og hun og jeg kunne bytte hus slik at jeg kunne møte deg» han tok enda en slurk av vannet sitt. «Gina fant ut at jeg var flyttet hit, og for ca litt over en uke siden tok hun kontakt også at jeg godt kunne få møte deg en gang, men hun kom til å be om foreldre retten, hun sa også at hun skulle være hos dere noen dager og forbedre deg på møtet» han smilte til henne «hva med bildene» fortet Anja seg å si, hun hadde ikke fått svar på det enda. «ja, moren din skulle jo forbedre deg, så jeg ga henne et par bilder som hun kunne gi videre til deg slik at du visste hvordan jeg så ut før vi møttes, men jeg regner med at din mor ikke har forberedt deg siden du verken hadde sett bilder eller visste om noe om meg» han stoppet opp, han var nok ferdig. «hun har ikke det, hun har bare sagt noen få ord til meg i det hele tatt, hvorfor vil hun ikke at jeg skal møte deg?» Anja skjønte ingenting, han hadde sagt moren ville ha foreldreretten, men hun ville jo ikke ha henne, hva var det hun ville egentlig? «du skjønner når moren din ber om foreldreretten, og siden verken hun eller jeg har hatt kontakt med deg, så er det ditt valg hvem du vil bo med, så hun tenkte vel at hvis du ikke møtte meg, og siden du bodde med henne kom du til å velge henne, også skulle hun dra igjen og du bo hos mormoren din» han tok enda en slurk av vannet, han må være glad i vann tenkte Anja. Det var derfor moren var kommet, kreft var bare en unnskyldning ovenfor Anja, moren skulle be om foreldreretten få den og så forlate dem igjen, han mannen hadde nok ikke forlatt henne, det veddet Anja på. Anja hadde fått svar på det meste nå, men det var en ting som hun lurte fryktelig på «hvordan visste du at jeg var jeg, og hvordan visste du at jeg var der jeg var». «vel, jeg fant ut hvor du og mormoren din bodde, og siden du var den eneste barnet i huset

6 regnet jeg med at du var Anja, jeg har stått utenfor huset ditt i flere dager i håp om å enten få prate med deg eller Gina, da jeg så du i dag hente posten ble jeg selvfølgelig stående. Og en stund etter kommer du løpenes gråtkvalt ut av huset, så jeg kjører etter i håp om å prate med deg» han smilte til henne, ja det var jo en logisk forklaring, men hun lurte på en liten ting til «så hvis du kjørte etter meg med en gang, hvorfor kom du ikke før så sent». Han smilte til henne «jo nå skal du høre, du gråt så fryktelig, og jeg ville ikke forstyrre akkurat da, for alt jeg vet kunne det vært meg du gråt pga. Men så ble det så mørkt, og du så usikker ut på hvor du skulle, så jeg tenkte at nå kan jeg endelig møte deg» han begynte å gråte. Anja smilte til ham, flyttet seg litt nærmere og la armene rundt ham, han la armene sine rundt henne også, og der satt de bare og holdt rundt hverandre. Anja begynte å gråte selv, hun hadde ikke fått moren sin, men hun hadde fått faren sin, som faktisk var det hun hadde drømt om at moren skulle være. De satt der, utvekslet gledestårer og klemte hverandre, Anja skulle ønske hun kunne sitte der for evig, men hun visste at det ikke gikk. «jeg må vel snart hjem» hun så på klokka, den var nærmere halv 12. «det er så sent, kan du ikke bli her i kveld, jeg kjører deg hjem i morgen tidelig» han tittet på klokken selv. «joda, jeg vil jo det, men mormor vet jo ikke hvor jeg er» hun fjernet armene sine fra han. Han reiste seg opp, gikk inn på kjøkkenet, hentet en telefon og kom tilbake. «ring henne» hun så på han og smilte «ok» så tok hun i mot telefonen. Hun tastet inn , og hørte summetonen i andre enden. Hun så bort på faren sin, han smilte til henne, hun smilte tilbake. «hallo, hvem i huleste ringer så sent på kvelden» det var Gina som hadde tatt telefonen. Anja skulle akkurat til å svare, men kom på at siden moren spurte på den måten kanskje de ikke hadde lagt merke til at hun var borte. Anja fikset til seg et skjerf og la det over telefonen slik at hun skulle få mørkere stemme. «hallo» brølet moren i andre enden. «jeg vil gjerne snakke med Elise Fredriksen takk» sa hun med så voksen og mørk stemme hun overhodet klarte, faren hennes så rart på henne ristet på hodet, smilte og gikk ut på kjøkkenet. Det ble stille i den andre enden, men snart var mormoren sin stemme i telefonen «hallo, hvem er det?». «mormor, det er meg» sa Anja og fjernet skjerfet og snakket med den vanlige stemmen. «Anja, det koster penger å ringe, kan du ikke heller bruke trappen, jeg er ikke sint på deg lenger» mormoren viste ikke at hun var borte, hun hadde vært borte i timer, å hun hadde ikke gått opp for å be om unnskyldning, hun hadde ikke en gang sett at hun var borte. «jeg er ikke hjemme» sa Anja, også la hun bare på uten å si noe mer. Anja reiste seg opp og gikk inn på kjøkkenet «her» sa hun og ga telefonen til mannen. «fikk du pratet med mormoren din» han tok i mot telefonen, hun nikket «flott» smilte han. Anja gjespet, hun var så trøtt og sliten og hun hadde hatt så mye og tenke på i dag. «du er trøtt, kom skal jeg vise deg gjesterommet, vet du at det rommet kan bli ditt» han smilte, og begynte å gå opp trappa. Anja fulgte etter ham opp trappa, hun hadde bare lyst til å legge seg. Det var 2 døra til høyre han åpna døren «her er gjesterommet, du får ha god natt da» han ga henne en klem også lukket han døren bak seg, og hun hørte at han gikk ned trappen. Anja hadde ikke noe pyjamas eller tannbørste med seg, så hun la seg bare rett under dyna og sovnet.

7 Anja våknet brått neste morgen, hun hørte et utrolig høyt dunk med døra. Hun fortet seg ut døren og stelte seg øverst i trappen for å lytte. «hvis du ikke leverer henne tilbake med en gang, så kommer jeg til å melde deg inn for politiet» det var Gina sin stemme. «melde meg inn til politiet for hva?» faren hennes var ikke fult så sur og streng i stemmen som moren, men var på vei. «for kidnapping hva ellers, du hadde faen meg ingen rett til å ta henne, jeg sa du skulle få møte henne, jeg var ikke ferdig med å forbedre henne» moren gikk lengre inn i stuen, Anja måtte flytte litt lenger ett trappetrinn lenger ned for å høre. «hun er ikke kidnappet, dessuten hadde jeg rett til å møte min egen datter, og ut ifra hva jeg har hørt, har ikke du forberedt henne på noe som helst, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg fikk nemlig et lite brev i posten i dag, vil du forklare meg hvorfor kanskje?» faren stod i ett med trappen sånn at hvis han snudde på hodet ville han se rett i Anja, hun håpet de ikke så henne, hun ville ikke bli dratt med inn i krangelen. Moren kom gående helt bort til faren nå de sto ansikt til ansikt «greit, jeg hadde aldri planer om å la henne få møte deg eller få vite om deg, og de papirene du fikk var at jeg har bedt om foreldreretten, det er rettsmøte om noen dager» moren gikk et steg tilbake når ordene var sagt. Faren tok et steg nærmere henne «så hvis hun ikke hadde møtt meg så skulle hun ikke ha noen problemer med å velge, men nå er du redd for at hun kanskje velger meg fremfor deg er du ikke» han smilte mot henne. «valget hennes om hun vil bo hos mamma eller pappa har ikke alt og si, jeg visste at du kom til å oppsøke henne, så jeg har funnet noe på deg som kanskje vil ødelegge dine sjanser, husk at det er mye som teller i en slik sak» hun smilte slesk mot ham og gikk begynte å sette skoene på seg. «det må jo telle at jeg ikke viste om henne, det var du som stakk av da hun var liten. Hva tror du de vil si om det?» han gned seg mot pannen, han var ikke helt sikker på hva han skulle si. Det ble en stille pause «tro meg, jeg skal nok kunne grave opp ett eller annet sånn at du fremstår som en dårlig far. Jeg har en god grunn til at jeg måtte dra den gangen for mange år siden, som dommerne kommer til å forstå. Tro meg, jeg kommer til å ta deg, og hun kommer til å velge meg, og nå kan du komme med henne, det står i brevet at jeg skal ha henne frem til rettsaken» moren tittet inn i resten av huset, hun trodde nok Anja var nede ett sted. «jeg skal hente henne, men tror du dommerne vil se lyst på at du skal stikke av til denne mannen din så fort du har fått henne, du skal stikke av igjen og etterlate henne hos hennes mormor, du bryr deg ikke det døyt om henne, hadde du gjort det hadde du ikke dratt i det hele tatt. Jeg skal nok finne noe på deg også som en uansvarlig mor, jeg skal hente henne nå, sees i retten» med en gang faren sa det, fortet Anja seg inn på rommet sitt igjen, hun ville ikke at de skulle vite at hun hadde hørt alt de sa. Hun la seg fort under dyna og lukket øynene sånn at det så ut som hun sov. «du er du våken?» faren hennes ristet forsiktig i henne. «ja» svarte hun, gned seg i ansiktet og latet som om hun nettopp våknet. «du skal hjem nå, kom Gina er her» han gikk ut for å vente på at hun skulle kle på seg eller hva han nå ventet på, men Anja var helt klar så hun ventet noen minutter også gikk hun ut. Hun så Gina stå nede i trappen og ventet, pokker heller, hun skulle kjøre med Gina hjem til mormoren. «kom» sa hun med en tone som om Anja skulle ha gjort noe fryktelig galt. Anja svarte ikke «hade» sa hun til faren og ga ham en klem, deretter gikk hun etter moren ut

8 døra. Hun satte seg inn i bilen uten og si et ord, men det sa ikke moren heller så da hadde det ikke noe og si. Hele bilturen gikk taust, men det var jo ikke så langt tilbake til mormoren. Ingen sa noen ting når de kom hjem heller, med en gang de kom inn døren sa bare mormoren «rommet» og mer ble ikke sagt. Anja gikk opp trappen til rommet sitt, hun hadde ikke gjort noe galt, men det hadde hun jo ikke i det siste, men likevel var dette rommet vært hennes tilholdssted. Anja satt der bare der oppe og stirret ut av vinduet, hun lurte på hva som kom til å skje nå, hvor lenge moren kom til å være her og hva som skulle skje siden. Hun hadde ikke spist noe frokost, og mormoren kom ikke med mat før sent ut på dagen. «middag» var alt mormoren sa, mormoren satte maten ned på skrivepulten og gikk ut sin vei. «hvor lenge skal jeg være her inne, jeg har ikke gjort noe galt» Anja gikk mot mormoren. Mormoren sa ingenting og bare gikk ut av rommet. Anja gikk mot til kjøttkakene sine og spiste dem, hun var sur på mormoren, hvorfor behandlet de henne som hun skulle vært en krigsfange. Hun hadde ikke gjort noe galt, hun hadde oppført seg eksemplarisk helt siden hun var bitte liten jente, eller kanskje ikke helt eksemplarisk men ganske. Var det noen som trengtes og straffes var det Gina, som sviktet dem, løy for dem og er som bare var her for å nekte henne og ha et fint liv med noen som bryr seg, hvorfor det? Var moren virkelig ond tvers gjennom? Anja satt bare der og stirret gjennom vinduet helt til kvelden kom da Gina skulle legge seg og hun skulle inn på mormorens rom. Døren åpnet seg og moren kom inn, Anja så rart på henne, det var som regel alltid mormoren som kom inn på kvelden for å si at hun måtte gå før moren kom. «kom deg ut, jeg skal sove» Gina gikk rett forbi henne, men var sint i stemmen. «nei» Anja gadd ikke mer, hvem trodde egentlig moren at hun var. «nei?» Gina snudde seg sakte rundt og så på henne med store øyne «hva mener du med nei?» «dette er mitt rom, du kan sove et annet sted» Anja satte seg ned på sofaen med armene i kors, hun skulle ikke flytte seg. Gina sa ingen ting, hun gikk med raske skritt bort til Anja og heiste rev henne opp av sofaen. «jeg synes det er på tide å begynne å høre unge dame» skrek henne.