En ballett i to akter

Transkript

1

2 En ballett i to akter Kjære publikum! Nå er det klart for Nasjonalballettens første helaftens urpremiere på hovedscenen i Bjørvika, og vi inviterer til et festgilde skapt av koreografen Jo Strømgren. Ingun Bjørnsgaard var ansvarlig for den første urpremieren vi hadde på Scene 2, og jeg er stolt av å presentere en norsk koreograf også i denne sammenhengen. Jo Strømgren var et naturlig valg, etter et fruktbart samarbeid de siste årene. I forrige sesong laget han en av tre balletter til Septemberdans 2009, samt balletten The Wake til forestillingen Shoot the Moon. Denne gangen ønsket jeg at han skulle kombinere sitt koreografiske språk med sansen for teater et uttrykk som mange oppfatter nettopp som Jo Strømgrens kjennemerke. Valget av Vivaldis svært kjente musikk De fire årstider står i sterk kontrast til koreografiens skeive blikk på verden. Kombinasjonen av rene koreografiske duetter og den absurde humoren som gjennomsyrer forestillingen, utgjør et spennende og overraskende resultat. De sceniske elementene i kombinasjonen med lyset og kostymene er svært viktige i denne forestillingen, og Jo Strømgren har valgt et særdeles godt team å samarbeide med, Gilles Berger, Bregje van Balen og Stephen Rolfe. Det har vært mye latter under hele prosessen frem mot ferdig forestilling. Ikke bare i ballettkompaniet, men også resten av huset har blitt smittet av denne energien. For Nasjonalballetten står denne høsten virkelig i kreativitetens og nyskapningens navn: Nylig viste vi tre urpremierer i Septemberdans 2010, og i midten av oktober får vi igjen møte den anerkjente koreografen Jorma Elo i urfremførelsen av hans ballett Touch. Det er utrolig spennende og utfordrende med så mange nyskapte verk på kort tid. Dette skaper en kreativ gnist og en atmosfære som er både viktig og nødvendig - for danserne og for resten av huset. Ikke minst så viser det Nasjonalballettens ambisjon om også å være et skapende kompani. Så velkommen til Jo Strømgrens Årstidene jeg kan love dere en opplevelse utenom det vanlige! Espen Giljane / Ballettsjef Ansvarlig utgiver Tom Remlov, Den Norske Opera & Ballett Redaktør Inger Schedell Flattum Ingeborg Norshus I redaksjonen Espen Giljane / ballettsjef Paul Podolski / administrator Helle Sørbye Larsen / produsent Siste Skrik / design Erik Berg / foto Trykk / 07 Gruppen AS Koreografi Jo Strømgren Musikk Antonio Vivaldi Scenografi Gilles Berger Kostymedesign Bregje van Balen Lysdesign Stephen Rolfe Urpremiere Nasjonalballetten, Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, 25. september 2010

3 VÅR Snøen smelter og marken våkner til liv. Frø sprenges fri, hver spire bringer håp. Kampen for en plass i solen er nådeløs, livets rett er ingen selvfølge. SOMMER Unge vekster strutter av sevje og nektar. Blomstene vet at de er pene og duver sensuelt i den varme brisen. Det er rikelig av alt, og man må gjerne forsyne seg flere ganger. HØST Bladene visner og marken legges øde. Sørgelig? Nei, slett ikke. Tilintetgjørelsen er neste års mold, av dennes saft skal nye spirer vokse og blomstre. VINTER Når grøden er sanket og snøen dekker marken, kommer menneskenes årstid. Vi holder takkefester og tar oss tid til ettertanke. Maiko Nishino

4 Musikken Antonio Vivaldi ( ) Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og basso continuo, RV 531: 1. sats Allegro Konsert i E-dur op.8/1, Våren, for fiolin, strykere og basso continuo, RV 269: 1. sats Allegro 2. sats Largo e pianissimo sempre 3. sats Allegro Konsert i g-moll op.10/2, La Notte, for blokkfløyte, strykere og basso continuo, RV 439: 2. sats Presto Konsert i G-dur, for 2 mandoliner, strykere og basso continuo, RV 532: 2. sats Andante Konsert i g-moll op.8/2, Sommeren, for fiolin, strykere og basso continuo, RV 315: 1. sats Allegro non molto 2. sats Adagio 3. sats Presto Konsert i g-moll op.10/2, La Notte, for blokkfløyte, strykere og basso continuo, RV 439: 4. sats Allegro PAUSE Konsert i g-moll, for blokkfløyte, obo, fiolin, fagott og basso continuo RV 107: 1. sats Allegro Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og basso continuo, RV 531: 1. sats Largo Konsert i F-dur op.8/3, Høsten, for fiolin, strykere og basso continuo, RV 293: 2. sats Adagio molto 1. sats Allegro 3. sats Allegro La caccia Konsert i g-moll, for blokkfløyte, obo, fiolin, fagott og basso continuo, RV 107: 3. sats Allegro Konsert i g-moll op.10/2, La Notte, for blokkfløyte, strykere og basso continuo, RV 439: 1. sats Largo Il Sonno Konsert i g-moll for 2 celli, strykere og basso continuo, RV 531: 1. sats Allegro Konsert i f-moll op.8/4, Vinteren, for fiolin, strykere og basso continuo RV 297: 1. sats Allegro non molto 2. sats Largo 3. sats Allegro Konsert i G-dur, for 2 mandoliner, strykere basso continuo, RV 532: 2. sats Andante

5 Jeg liker ikke å ta en plass som allerede er tatt. Et vågestykke / Lene Jacobsen - Jeg liker ikke å ta en plass som allerede er tatt, sier Jo Strømgren. Koreografen forklarer hvorfor han med Årstidene ønsker å gi et bidrag til utviklingen av den fortellende ballettradisjonen. - Utforskning av nytt bevegelsesspråk er ambisjon nr. 1 for de fleste koreografer. Men hvordan videreutvikle det episke? Det er det få som arbeider med, fortsetter han. Jo Strømgren har tidligere skapt fire verk for Nasjonalballetten. De siste arbeidene har nettopp vært abstrakte verk med utvikling av bevegelsesspråket i sentrum. Når han nå skaper sitt første helaftens verk for dette kompaniet, setter det både teatermannen og koreografen Strømgren i sving.i tillegg til å ville prøve å utvikle ballettens fortellende tradisjon, ønsker han å tegne et bilde av den vestlige verden. Intet mindre. Multikunstneren Jo Strømgren er ikke skyggeredd. Han er multikunstneren som favner både bredt og dypt. Nylig ble kortfilmen Naboen, som han regisserte sammen Stein-Roger Bull, nominert til den høythengende TV-prisen Rose d'or. Hans eget kompani, Jo Strømgren Kompani, legger stadig nye land og publikummere for sine føtter. Med forestillinger som Eksperimentet, Hospitalet og Klosteret og det selvskapte kaudervelske språket, har de turnert i over 50 land. Jo Strømgren arbeider også som teaterregissør utenfor kompaniet. Da regisserer han for det meste stykker av Henrik Ibsen eller dramatikk han har skrevet selv. I tillegg sysler han både med scenografi og lysdesign. Og så koreograferer han. For sitt eget kompani, Carte Blanche og Nasjonalballetten her hjemme, men han har også hele veien arbeidet med en rekke utenlandske dansekompanier, deriblant Ballet de L'Opera National du Rhin, Wiener Staatsopernbal- let, Staatsoper Nürnberg, GöteborgOperans Balett og Kongelige Danske Ballet. Han kan sin dans. -Jeg har stor respekt for ballettradisjonen og ser ikke poenget med å sprenge alt som ligger der fra før for å skape noe. For meg er spørsmålet hvordan man kan ta vare på tradisjonen og samtidig tilføre noe nytt, sier han. Magi og kritikk Selv om Jo Strømgren med Årstidene tar et skritt nærmere det episke, følger ikke dette nyskapte verket en lineær handling fra A til Å. Balletten består av det Strømgren beskriver som fire noveller og en epilog. Vi følger en kvinne og en mann som trer inn i fire vilkårlige dager i et kalenderår. -De får oppleve fire ulike bilder som representerer bruddstykker av bakgrunnen for vår egen historie, sier Strømgren. Hvert bilde og hver årstid har gjennom kostymene referanser til ulike tiår i vår nære historie. Sommeren er for eksempel inspirert av 50-tallets klær og farger. Strømgren er imidlertid ikke så opptatt av å gi en fasit på hva hver årstid portretterer, men samlet utgjør de et blikk på den vestlige verden. -Hvis dette hadde vært teater eller film hadde det nok vært oppfattet som spesifikk samfunnskritikk, men ballettformen er ikke spesielt godt egnet som arena for dette. Formidlingsformen vanskeliggjør effektiv overlevering av innhold. Samtidig er det viktig at noen prøver å utvide verktøyet, sier han. - En hver kunstform har sine fantastiske egenskaper. Dansen er i bunn og grunn abstrakt. Man kjenner igjen noe mer enn man forstår det. Det Jo Strømgren under prøvene på Årstidene

6 Verden er mer kompleks og brutal enn det vi ser fra Norge. De fleste vet det jo godt innerst inne, men det er likevel mange som velger fortreffeligheten som enkle synsvinkler gir. ligger et enormt potensiale i at folk blir berørt av dans uten at de egentlig forstår noe spesifikt. Kan man kombinere denne udefinerbare magien med innholdsoverleveringen fra teatret har man kommet langt. Risikokunst Det er en viss fallhøyde forbundet med å skulle si noe om samfunnet. Kanskje spesielt når man forteller om det på forhånd. Og det er Strømgren tildels smertelig klar over. -Grunnen til at jeg allikevel føler at jeg står trygt er at jeg har med meg et bredt perspektiv, sier han. Jo Strømgrens perspektiv har lange linjer, blant annet helt tilbake til barndommen da arbeidet til foreldrene krevde at hele familien tilbrakte lange perioder i utlandet, ofte i subtropiske strøk. En trygg oppvekst i Trøndelag kombinert med disse tidlige reiseopplevelsene, har satt spor i Strømgrens kunstneriske virksomhet og ikke minst, medvirket til hans sterke språkinteresse. Dessuten har Jo Strømgren Kompanis globale nedslagsfelt gitt ham en kontinuerlig konfrontasjon med ulike sosiale, kulturelle og politiske forhold. -Jeg er ikke ekspert fordi jeg har reist så mye, men bakgrunnen min gjør at jeg nettopp skjønner at jeg ikke er en ekspert, sier Strømgren. Med Årstidene ønsker han å gå inn i alvorlig tematikk, men samtidig speile det pastisjpregete synet han mener de fleste av oss egentlig har på verden. - Verden er mer kompleks og brutal enn det vi ser fra Norge. De fleste vet det jo godt innerst inne, men det er likevel mange som velger fortref- Beatrix feligheten som enkle synsvinkler gir. Utfordringen er å kunne formidle dette med ballett, sier han. Vrengebilde Sist Jo Strømgren skapte dans for Nasjonalballetten brukte han nyskrevet musikk av komponisten Bergmund Waal Skaslien. Musikken ble spesiallagd til Strømgrens dans og bevegelser. Denne gangen har han gått i tidsmessig motsatt retning og koreograferer til Vivaldis De fire årstidene. Også tidligere har han brukt barokkmusikk, men det er første gang han gir seg i kast med musikk som så mange har et forhold til. -Årstidene av Vivaldi er veldig kjent og for mange er den nedgradert til en serie med svisker. Men det at alle i salen har et forhold til musikken fra før er et uhyre viktig startpunkt for meg. Det betyr at vi ikke trenger å samle salens individer om en felles startreferanse den ligger der allerede i bunn, sier Strømgren. For mange koreografer er musikken utgangspunktet og nærmest oppskriften på bevegelsene. I Årstidene er imidlertid det du ser på scenen ikke et speilbilde, men heller et vrengebilde, av musikken. For Strømgren betyr de velkjente tonene rom for koreografiske og teatrale krumspring. - Jo mer betrygget man som publikummer er i starten, desto lenger ut i jungelen er vi villige til å bli tatt med underveis. Det er i hvert fall teorien. Samtidig synes jeg det er bra å gi svisker et nytt innhold. Kanskje vi klarer å riste av muzakstempelet og gi publikum en slags gjenoppdagelse. Årstidene er tross alt fantastisk musikk! Balazs Marek Jez og Jo Strømgren

7

8 Antonio Vivaldi ( ) Alle kjenner vi Antonio Vivaldis musikk. Denne italienske komponistens musikk er blitt hele den klassiske musikkverdens musikk. Hvem tenker i dag på at denne iørefallende musikken fra 1700 tallet måtte løftes frem fra glemselen på begynnelsen av 1900-tallet? / Jørgen Hansteen Bare nesten glemt Med dyrking av tidlig musikk er det blitt klarere at god musikk ikke nødvendigvis vil bli bevart for ettertiden. Musikken må tas vare på og dyrkes. Dette er skjedd gradvis med musikken til Vivaldi. Det fantes fiolinkonserter av Vivaldi i partiturer i Dresden som nesten gikk tapt i bomberegnet over byen under 2. verdenskrig. Og det er blitt fortalt om nedstøvede partiturer av komponisten som bare hadde ligget lagret i biblioteksamlinger uten at noen egentlig hadde lagt merke til dem før inn på 1900-tallet. Musikk fra barokk periode har imidlertid i de siste 20 årene trådt frem i nytt lys gjennom nye måter å spille og tolke musikken på. Forskere vet mer om Vivaldi og hans musikk nå enn de gjorde for år siden. Da visste man ikke engang sikkert når komponisten var født. Flere ulike fødselsår figurerte i trykte noteutgaver av Vivaldis konserter. Bakgrunn og utdannelse Antonio Vivaldi ble født i 1678 i Venezia, og det var Vivaldis far som først underviste sønnen i fiolin. Antonio viste tidlig begavelse på dette instrumentet, og det passet godt til hans skjøre helse. På grunn av astma var det ikke aktuelt å spille blåseinstrument. Allerede som 10-åring vikarierte han i farens orkesteret. Det har vært spekulert på om han kan ha fått undervisning også hos komponistene Giovanni Legrenzi, som var kapellmester ved San Marco fra 1685 til 1690, og komponisten Francesco Gasparini, som også befant seg i Venezia. Den røde prest Vivaldi studerte til prest samtidig som han også studerte musikk. Han måtte studere privat på grunn av den dårlige helsen og ble ordinert til prest i Han fikk raskt tilnavnet Den røde prest på grunn av sitt røde hår, som han hadde arvet etter faren. Samtidig begynte han sin musikalske karriere som lærer og musiker ved Ospedale della Pietà (Nådens Hospital), et barnehjem for foreldreløse piker. Foreldreløse piker fikk undervisning i musikk mens foreldreløse gutter fikk undervisning i håndverk. Pikene ved dette barnehjemmet ble etter hvert så gode til å spille at de ga konserter som nøt høy prestisje i kanalbyen. Under konsertene var de skjult av et forheng, fortelles det, slik at publikum ikke kunne se dem ordentlig, men musikkutøvelsen deres var svært iørefallende og imponerende. På grunn av astmaproblemene måtte Vivaldi slutte som prest etter få år. Dette går frem i et brev han sendte til markien Guido Bentivoglio d Aragona i 1737, der han ønsket å gjøre slutt på spekulasjoner og rykter omkring sin tidligere prestegjerning. I dette brevet nevnes det at han tre ganger hadde opplevd ikke å kunne fullføre messe på grunn av astmaanfall. Men ifølge en anekdote var grunnen til at han sluttet som prest derimot at han under messen plutselig hadde kommet på et fugetema. Han sprang så ned fra alteret i all hast for å skrive ned temaet, for deretter å vende tilbake til alteret og fortsette gudstjenesten. For dette skal han ha blitt anmeldt til Inkvisisjonen, men Inkvisisjonen skjønte heldigvis at han var musiker, og følgelig gal. Straffen ble derfor bare at han mistet retten til å virke som prest under messe. Veien frem til berømmelse i Europa Men som fiolinist, komponist og lærer i musikk

9 oppnådde Vivaldi derimot å få prestisjetunge posisjoner. I 1716 ble han utnevnt til kormester ved Ospedale della Pietà og senere samme år utnevnt til konsertmester og dirigent for konsertene som de berømte pikene ved barnehjemmet og skolen holdt. Konsertene var noen av de største attraksjonene i Venezia på denne tiden. Hans ry som komponist og musiker vokste stadig i Europa, og da De fire årstidene (Le Quattro Stagioni) kom ut i Amsterdam i 1725, sto Vivaldi på toppen av sin berømmelse. Konsertene utgjorde en del av verket Il Cimento dell Armonia e dell Invenzione (Kappestriden mellom harmonien og oppfinnsomheten). De fire årstidene Konsertene i De fire årstidene har et forbausende deskriptivt preg og bemerkelsesverdig hyppige skiftninger i musikalsk karakter og musikalske figurer, noe som slett ikke var vanlig i instrumentalmusikk på tallet, heller ikke i tidlige verk av Vivaldi selv. En sats i en barokk konsert skulle gjerne fremstille en bestemt følelse eller affekt gjennom hele forløpet. Og satsen hadde som regel også den samme rytmiske driv fra start til slutt. Men i De fire årstidene finner Vivaldi frem til en original og nyskapende måte å skrive musikk på. Foran hver konsert skrev han en sonett som skildret årstiden musikken skulle beskrive og skrev også inn verselinjer fra sonettene inne i notene. Sonettene skulle gjøre musikken lettere forståelig ifølge Vivaldi, og de figurerte i den trykte utgaven av notene som kom ut i Amsterdam i Men samtidig var det kanskje også meningen å imponere sitt publikum Vivaldi beskriver her dramatiske værfenomener som påvirker menneskers sinn og skjebne og slik fremkaller følelser. Affekter som glede og sorg opptrer innenfor en og samme sats. I første sats i Våren har Vivaldi gitt plass til flere motstridende stemninger i sin musikalske utsetning. Det starter med et entusiastisk tema i middels raskt tempo hos førstefiolinene i vakkert harmonisk samspill med de andre strykerne i orkesteret, etterfulgt av langsomme distinkte triller hos fiolinsolist. Trillene forestiller fuglesang og gleden ved å høre fuglene om våren. Deretter kommer parvis raske sammenbundne figurer som uttrykker hvordan vannet i bekkene klukker. Slående er den idylliske stemningen i musikken, som plutselig brytes når det kommer tordenvær og de raskeste rytmiske figurer som finnes i satsen, opptrer. Man legger merke til de dype og raske figurene i cello og kontrabass som beskriver tordenvær og lynnedslag. Bemerkelsesverdig er det plutselige skiftet i karakter fra glede, idyll og ro til angst og uhygge i samme sats. Den idylliske stemningen fra starten vender tilbake når åpningstemaet kommer igjen mot slutten og de mørke skyene har drevet vekk. Den langsomme 2. satsen er derimot en stemningssats som holder seg i samme affekt gjennom hele satsen. Solofiolinen spiller en langsom melodi mens et vakkert musikalsk akkompagnement går sin gang under. Denne musikalske stemningen skal forestille gjeteren som sover en idyllisk søvn og bratsjens oppstykkede motiv skal forestille gjeterhunden som bjeffer. Sommeren beskriver en trykkende hete som plager mennesker og dyr. De lider i varmen og bøndene har det ikke greit når uvær og haglebyger ødelegger kornaksene i siste sats. Musikken uttrykker dette gjennom et hese-

10 blesende tempo i satsen. Den første satsen viser hvordan varmen er trykkende. Temaet er oppstykket med pause i 1. fiolin på første pulsslag i hver takt, et svært uvanlig virkemiddel i barokkmusikk, og vakler fremover. Her er også den fallende melodien slående. Fallende melodi kunne for øvrig godt være et tegn på nedslåtthet i barokkmusikk på 16- og 1700-tallet. Vivaldis sonett forteller på samme sted om varme som knuger menneskene og om skogbrann og pinjer som brenner. Men så opptrer en kontrasterende følelse eller affekt i satsen. Gjøken portretteres i raske brutte stigende figurer i solofiolinen. Her har satsen fått en glad og lettere karakter i kontrast til den dystre og trykkende starten. I Høsten begynner musikken i et entusiastisk dansepreg som skal uttrykke glede over en vellykket innhøsting. Når gjeterne og bøndene beskrives som beruset av likør like etter i samme sats, kommer raske rytmiske figurer i solofiolinstemmen som bryter med det entusiastiske preget i musikken i starten, men som godt kan passe for å beskrive en beruset person som viser glede og sjangler av sted. Man legger merke til at musikken her er blitt mye mer oppstykket i melodi og harmonikk. 1. sats i konserten Vinteren starter med taktfaste korte og ganske langsomme suggererende toner i alle strykestemmer med små skifter av harmonier. Det skapes en forventning om at noe vil skje musikalsk lenger fremme i satsen. Musikken forestiller snøvær og mennesker som fryser i den iskalde vinden før den musikalske spenningen som har bygd seg opp utløses. Plutselige vindkast fremstilles av raske løp i solofiolinen. Og raske figurer i orkesterstemmene forestiller stamping av føttene i bakken for å holde varmen. Små uttrykksfulle forandringer i harmoniene uttrykker at menneskene hakker tenner. Musikken har en tydelig og klar oppdeling i klart avgrensede musikalske perioder som forestiller kulde med snø og is og menneskenes påkjenninger i det ugjestmilde været. 2. sats har en langsom vakker og slentrende melodi. Den beveger seg i stigende og fallende sekvenser i solofiolinen og forestiller mennesker som sitter inne foran peisen og er lettet over at de er i ly for regnet og kulden og kan nyte varmen og roen. Under solofiolinen går et sammenvevd akkompagnement som kan minne om et mandolinakkompagnement. I siste sats uttrykkes følelser som redsel for å falle på isen og angst når isen brister under føttene, gjennom hurtige oppadgående og nedadgående melodiske brokker i solofiolin og i orkesterstemmene. Produktiv operakomponist Det har tidligere vært hevdet at det var som instrumentalkomponist Vivaldi fikk betydning. Få var klar over at han hadde komponert mange operaer. Han hevdet selv opp i mot 90, mens forskere mener rundt 50. Og han hadde allerede komponert operaer før han gikk i gang med De fire årstidene. 15 operapartiturer er bevart og det finnes i dag plateinnspillinger av flere av dem. Vivaldi hadde store kunstneriske ambisjoner med opera. Dette ga han uttrykk for i sin levetid, og hans store operaproduksjon taler for seg selv. Det er ikke usannsynlig at han skrev musikken til De fire årstidene for å utvikle et eget tonespråk med tanke på senere operakomponering. I De fire årstidene har musikken klare musikalske kvaliteter som minner om operaarier. Musikken har raskt kontrasterende avsnitt som var karakteristisk for barokk opera men ikke for instrumentalkonserten. Ensom og glemt Han, som hadde vært så berømt, opplevde at musikken hans var i ferd med å gå av moten i Europa, samtidige som han opplevde at hans beskytter og mesen i Wien, Keiseren Carl den VI, døde plutselig, mens Vivaldi befant seg i byen. Dette kan ha satt Vivaldi i en vanskelig situasjon, både økonomisk og helsemessig. Han døde selv av en indre inflammasjon i Wien i 1741 og ble begravd som en anonym person på kirkegården til et sykehus for fattige. Kanskje var dette årsaken til at Vivaldi ble glemt så raskt etter sin død. Ville musikkhistorien sett annerledes ut hvis Vivaldi hadde reist tilbake til Venezia i 1740?

11 Med De fire årstidene under huden / Inger Schedell Flattum - De fire årstidene kan egenlig ikke dirigeres. Musikken ledes best spillende! sier Per Kristian Skalstad, musikalsk ansvarlig og dirigent for balletten Årstidene. Han er fiolinist og har levd med Vivaldis De fire årstidene siden han som tenåring begynte å spille i ulike kammerorkestre. Deretter i Det Norske Kammerorkester under ledelse av legendariske Iona Brown og Terje Tønnesen som gjorde nettopp denne musikken til et av sine varemerker tidlig på 90-tallet. -Jeg tenker meg at denne musikken må styres av gestikk. Solisten blir den som driver musikken fremover i tempi og frasering. Vår konsertmester Øyvind Bjorå og jeg har et tett samarbeid om fremføringen og det blir mye opp til ham å finne sin måte å gjøre det på. Jeg blir viktig i arbeidet med å få dansere og musikere til å følge hverandre. Finne balansen mellom tempiene i koreografien og musikken. Jo Strømgrens koreografi opplever jeg er mindre rigid enn andre og dette kan gjøre samspillet mellom orkester og scenen mer intuitivt! Skalstad har Vivaldis De fire årstidene under huden, som de fleste strykere som har lang fartstid som kammermusiker. Men han er ikke opptatt av det som kalles autentisk oppføringspraksis. -Jeg vil finne min egen tolkning, ikke gjøre den museal. Men det er essensielt at man har en bevissthet om spillestilen, og i dette tilfellet solisten. Vi må tolke musikken med våre referanser og vår tid. Det er viktig for meg å ta utgangspunkt i de musikerne jeg har foran meg og til rådighet. Hvem de er, og hva de kan få ut av musikken. Per Kristian er ingen nybegynner som ballettdirigent. Han har gått fra fiolinpulten til dirigentpulten med små oppdrag og mindre forestillinger til større helaftens verker. Blant annet ballettene Giselle, Don Quixote og Goecke & Galla. -Ballett er morsomt å jobbe med som dirigent. Når man sitter i orkestret ser jeg mindre av det som skjer på scenen, og derfor vet jeg at nettopp min rolle som dirigent er så avgjørende. Francois-Regis Rousseau og Christine Thomassen

12 Marek Jez, Ingrid Lorentzen, Niklas Mattsson, Christiane Sá, Dirk Weyershausen, Beatrix Balazs, Eugenie Skilnand, Kristian Ruutu, Alexandra Santana, Scott Casban, Stine Østvold og Ole Willy Falkhaugen

13 Turid Ousland legger siste hånd på pattene Foto / Ingeborg Norshus Kompromissets tryllekunstnere / Ingeborg Norshus Lenge før både sangere og dansere har begynt sin innstudering er de som jobber på verkstedene i DNO&B i gang. Den konkrete prosessen starter etter at regissøren eller koreografen har presentert sin idé om hva slags forestilling de tenker seg: Hva slags elementer skal være på scenen, hva slags rammer ønsker scenografen å skape, hva skal det uttrykke, og hvorfor? Og det samme med kostymedesigneren: Hvor mange trenger kostymer, hvor mye av de ulike stoffene/materialene må kjøpes inn, hvor mange arbeidstimer skal beregnes? Når det gjelder operaforestillinger ligger en del premisser til grunn allerede i startfasen, musikken foreligger, rammehistorien, antall medvirkende. Arbeidet med balletter følger ofte et litt annet løp. Enkelte koreografer vet på forhånd nøyaktig hvordan balletten deres skal bli, mens for mange blir selve verket til underveis, gjerne i samarbeid med danserne. Likevel må de vite nok om det visuelle uttrykket til at scenografen og kostymedesigneren kan presentere skisser og modeller i tide, slik at alle håndverkerne kan komme i gang. Skal det være noe ekstra sceneteppe, er det aktuelt å bruke deler av det svært kompliserte scenemaskineriet, skal sceneelementene stå fast eller skal de flyttes rundt på eller kanskje til og med klatres på? Og er man sikker på at sidescenen vil være ledig når forestillingen skal settes opp, slik at det er nok plass til dekorasjonene som må ut fra scenen? Er det flere produksjoner som spilles parallelt, kan nettopp dette legge begrensninger for hva som er mulig å få til. Hvis store sceneelementer fra Tosca allerede befinner seg på siden av scenen, er det kanskje ikke praktisk gjennomførbart med store vegger som skal skyves inn og ut på scenen. Produksjonsprosessen rundt en stor operaeller ballettforestilling er uhyre sammensatt, og hver minste lille detalj må være på plass lang tid i forveien. Rent logistisk ligger det et møysommelig arbeid bak, fordi verkstedene alltid er involvert i en rekke produksjoner på samme tid. Konstruktører må finne løsninger på tekniske utfordringer, de må beregne tyngde og størrelse og materialbehov. Snekkerverkstedet sørger for rammer og oppheng, det lages lettvegger som ser ut som betong, metervis med bokhyller, tilnærmet fulle kjøkken- eller stueinnredninger, det skal være gesimser på husveggene eller skog med vannliljetjern. Scenetepper med en bredde på opptil 18 meter skal sys, limes og males slik at det får en ønsket effekt etter at lysdesigneren har vært i sving. Det er nærmest magisk å være vitne til hvordan verkstedene tryller frem rom og landskaper, og dermed skaper den fullkomne illusjon for tilskueren. Ved hver produksjon er det utfordringer som må løses. Scenografene presenterer sine ideer og ønsker, og alle involverte på verkstedene bruker sin spesielle kompetanse for å finne løsninger. Men hele tiden må man kompromisse: Hva er praktisk mulig, hva er kunstnerisk mulig, hva lar seg gjøre innenfor de gitte tidsrammene og økonomiske begrensningene? Som regel kommer det svært detaljerte og gjennomtenkte bestillinger fra det kunstneriske teamet, med nøyaktige, nedskalerte modeller å forholde seg til. Iblant presenteres bare en løselig idé, som verkstedene får i Det er nærmest magisk å være vitne til hvordan verkstedene tryller frem rom og landskaper, og dermed skaper den fullkomne illusjon for tilskueren.

14 Grisens anatomi ble grundig studert, ulike materialer testet ut, og langsomt ble skjelettet bygget opp rundt det indre maskineriet som skal gjøre det mulig for grisen å løfte på hodet, glefse, rulle med øynene, rykke til i bakbena og heve og senke magen som ved pusting. oppgave å virkeliggjøre som når scenografen i Årstidene, Gilles Berger, ønsket seg en stor gris, som skulle kunne løfte på hodet og eventuelt ha mulighet for å dies. Den første modellen var en rått tilskåret skumgummifigur med en omtrentlig griseform. Snekkere, skulptører, malere, konstruktører, rekvisitører med kunnskap om pneumatikk og flere til, skred til verket med liv og lyst. Det ble laget en liten modell i skalaen 1:10, med reisverket bygget opp av spant som i en båtkonstruksjon. Grisens anatomi ble grundig studert, ulike materialer testet ut, og langsomt ble skjelettet bygget opp rundt det indre maskineriet som skal gjøre det mulig for grisen å løfte på hodet, glefse, rulle med øynene, rykke til i bakbena og heve og senke magen som ved pusting. Niklas Lindblom har hatt hovedansvaret for disse mekaniske utfordringene, mens design, utformingen og skulptureringen av det kolossale dyret er det Mons Christensen og Turid Ousland som har hatt hånd om. De er begge billedkunstnere, og Mons sier at det å få være med på et slikt oppdrag nærmest er en once in a lifetime-erfaring. De to, sammen med flere andre, har jobbet måneder for å få til det spektakulære resultatet vi kan glede oss over i denne forestillingen. Kostymedesigneren Bregje van Balen har selv vært danser, og har derfor særdeles god kunnskap om hvordan man må utforme kostymene slik at de også er behagelige å danse og bevege seg i. For syerne og tilskjærerne var det derimot en ny og god - erfaring at koreografen har kommet for å se på kostymene under utarbeidelse, slik at han i noen enkelte tilfeller kunne tilpasse koreografien etter kostymene, og ikke motsatt. Hundekostymene har vel kanskje vært det mest krevende i denne produksjonen. Det kreves en god del stopp og padding for å skape inntrykk av en skikkelig Berner Senner-hundekropp. Tykk og tett pels utenpå gjør selvfølgelig dette til et ekstremt varmt kostyme å løpe og hoppe rundt i, og hundehodene, som modisten Ellen Haugane har hatt ansvaret for, slutter tett om hodet og gjør det vanskelig å puste. En utfordring for kyndige modister og kostymedesignere! Også fargeriet er i sving med hundene, cocker spaniel-pelsen må patineres, slik at den får den riktige gløden og fargespillet. Fjorten dager før premiere begynner det meste av kostymer og sceniske elementer å bli ferdig. Men ennå har ingen sett hvordan det ser ut i praksis, på scenen. Hvordan vil piggtrådgjerdene, hundene, veggene og den gigantiske fluktstolen ta seg ut i riktig lys? Lysdesigneren, i denne forestillingen Stephen Rolfe, sitter med den siste nøkkelen for å fullføre produksjonen. Fungerer lyset slik designeren ønsker, blir de koreografiske elementene understreket eller forsterket, tilskuerens blikk på scenen styres, og sammen med musikken får lyset oss til å oppfatte stemning, atmosfære, handling. Mindre justeringer må nesten alltid til etter at man har sett helheten på scenen. En sjelden gang må man virkelig kaste seg rundt hvis det er større endringer som kreves, og håndverkerne jobber på spreng. Man vil jo så gjerne få det til Men jo nærmere man kommer premieredato, jo større krav stilles til kompromissets kunst. Mons Christensen og Pål Olsen justerer grisekjeften.

15 BioGRAFIER Jo Strømgren koreograf. Den norske danseren, koreografen og regissøren Jo Strømgren debuterte som koreograf i 1994 med Rechts-Links, etter endt utdannelse ved Statens Balletthøgskole. I 1996 fikk han et engasjement som danser og koreograf for Carte Blanche Dansekompani i Bergen. Et par år senere startet han sitt eget dansekompani, Jo Strømgren Kompani, som umiddelbart vakte oppsikt med balletten A Dance Tribute to the Art of Football, som ble oppført i en rekke land. Hans kunstneriske gjennombrudd kom med Schizo Stories, en selvfinansiert enmannsforestilling om nevroser, der han hans særpregede kroppsspråk og humor ble satt opp mot mørke psykologiske aspekter. Strømgren har skapt forestillinger for en lang rekke kompanier, deriblant Nasjonalballetten, Ballet de l Opera National de Rhin, Wiener Staatsopernballet, Conservatoire National Superieur de Paris, Cloud Gate Ensemble, og Repertory Dance Theatre Utah. I tillegg har han jobbet som teaterregissør bl.a. ved Den Nationale Scene, Trøndelag Teater, Torshovteatret, Nationaltheatret, Statens Teaterhøgskole og Teaterhögskolan i Stockholm, og dessuten skrevet manus til flere teaterstykker. I mange av oppsetningene hans har ulike varianter av et slags kaudervelsk språk gått igjen, og forestillingene befinner seg ofte i landskapet mellom dans og teater. Tematikken spenner fra fotball til religion, og forestillingene hans har vært satt opp i nærmere 50 land. Jo Strømgren koreograferte sin første ballett for Nasjonalballetten i 2000 som het Et guttehjem/a Dull House. I 2002 fikk Jo Strømgren Heddaprisen for forestillingen There. For Nasjonalballetten har Strømgren skapt Suite i 2007, Partita til Septemberdans 2009, og The Wake til forestillingen Shoot the Moon våren Gilles Berger scenograf. Berger er født i Frankrike, og jobber både som skuespiller og scenograf. Han er utdannet ved Ecole de beaux arts de Nancy (som interiørarkitekt og møbeldesigner) og ved Conservatoire National des Arts du Mime et du Cirquei Paris, og har senere fulgt kurs ved S. Niedzialkowsky, Zero Theatre, Le Theatre du Mouvement, I. Smouni, Roy Heart Theatre og Philippe Genty. Sammen med Anne Marit Sæther dannet han Cirka Teater i 1984, og har vært scenograf i alle gruppas produksjoner, med mer enn over 30 egne produksjoner, i tillegg til prosjekter bestilt av eksterne oppdragsgivere. Cirka Teater har siden starten gjort seg bemerket med sitt rike, visuelle teaterspråk hvor Gilles Bergers skulpturelle og ofte bevegelige scenografi er en viktig del. Repertoaret spenner fra små, intime forestillinger via gate/utendørsteater til store hovedsceneproduksjoner. Teateret arbeider spesielt med samspillet mellom scenografi/objekter og skuespillerens fysiske språk. Spesiell oppmerksomhet har de fått for sine forestillinger med figurteater av stort format: Den tre ganger prisbelønte Poste Restante i 1997, åpningen av Oslo Internasjonale Lufthavn, Gardermoen i 1998 og Split Second i 1999/2000. Teatergruppa har samarbeidet med flere institusjonsteatre, som bl.a. Torshovteateret (Skyggen) og Trøndelag Teater (Kurt koker hodet og Pingvinhjelpen). Gilles Berger var også scenograf da Kurt koker hodet ble satt opp på Oslo Nye Teater i Gruppa har turnert over hele landet og gjestet en rekke teaterfestivaler både i Norge og utlandet med sine forestillinger. Fra 2003 har Cirka Teater vært i tildelt statsstøtte fra Kulturdepartementet. Gilles Berger fikk statens garantiinntekt for kunstnere i Bregje van Balen kostymedesigner. Bregje van Balen er født i 1971 i Harleem i Nederland. Ballettutdanningen sin har hun fra det nasjonale ballettakademiet i Amsterdam. Hun ble ansatt som danser ved Nederlands Dans Theater i van Balen lagde sine første kostymer til en workshop ved Nederlands Dans Theater i I tillegg til å lage kostymer for flere av NDTs produksjoner, har van Balen hatt oppdrag som kostymetegner for en rekke dansefestivaler og prosjekter rundt om i Europa, for eksempel ved Cadanz Festival i Den Haag. I tillegg har hun tegnet kostymer for flere samtidskompanier, blant annet Hamburg Ballet og Introdans. Hun har også arbeidet sammen med den spanske koreografen Gustavo Ramirez Sansano ved flere anledninger. I de siste årene har Bregje van Balen designet kostymene til en koreografi av den unge koreografen Medhi Walerski ved NDT I og til en koreografi av Kristen Cere og Francois Chirpaz ved Korzo-teatret i Den Haag. For Nasjonalballetten har hun designet for Jorma Elos Cut to Drive (en del av NOKO) og for hans Brake-Green, forestillingen På kammerset med Elo & Boyadjiev (Jorma Elo: Døden og piken, Kaloyan Boyadjiev: Lost in Time), og Jo Strømgrens Suite i Stephen Rolfe lysdesigner. Stephen Rolfe er født i London i Han begynte som scenemester og inspisient ved Northampton Repertory Theatre in 1974, men gikk raskt over til teknisk ledelse og lysdesign, og da særlig på turnéproduksjoner. I de neste tyve årene jobbet han som teknisk sjef og lysdesigner for en rekke engelske teatre og dansekompanier som i hovedsak jobbet med nyskapende teater-/danse- og performanceproduksjoner. Han har turnert med ulike produksjoner i mer enn 50 land verden over. Han flyttet til Bergen i 1996, og har siden vært svært aktiv innen norsk teater og dans. Rolfe har vært lysdesigner og teknisk sjef i Jo Strømgren Kompani siden starten, og har gjort lysdesign i rundt 25 av Strømgrens produksjoner. Han har også jobbet som lysdesigner for Carte Blanche Dance Company, Riksteatret, Den Nationale Scene, Hålogaland Teater, Karen Foss Quiet Works, Dans Design, Leo Preston and KrementX.

16 Nasjonalballetten 2010 Kristian Alm Line Alsaker Paulo Arrais / perm Beatrix Balazs Kári Freyr Bjørnsson Kaloyan Boyadjiev Thea Gudim Breder Scott Casban François-Regis Rousseau Kristian Ruutu Cristiane Sá Alexandra Santana Claudia Schreiber Eugenie Skilnand Trude Skogen / perm Kristian Støvind Craig Lee Cathcart Clair Constant Hedda Staver Cooke / perm Lindsay Craig Philip Currell Cina Espejord Ole Willy Falkhaugen Hayley Laura Forskitt / perm / perm Richard Suttie Hanne Thorbjørnsen Suttie Kathryn Walsh Thomas Christine Thomassen Frank van Tongeren Dirk Weyershausen Stine Østvold Sissel Maria Aarseth Francesca Golfetto Thomas Halvorsen Andreas Heise Silas Kjølmoen Victoria Herbert Gry Hermansen Per Andreas B. Henriksen / perm Hovdahl Marek Jez Natasha Jones Celine Kraal Jørund Langeggen Lucas Lima Emma Lloyd Ingrid Lorentzen Leyna Magbutay Miharu Maki Gakuro Matsui Niklas Mattsson Lisa Nielsen Maiko Nishino Chihiro Nomura Marco Pagetti Roberth Bergly Refling Caroline Roca / perm Espen Giljane / Ballettsjef Paul Podolski / Administrator Jahn Magnus Johansen / Ballettmester Eve Lawson / Ballettmester Sissel Westnes / Ballettmester Helle Sørbye Larsen / Produsent Lars Kolstad / Produsent Gabrielle Tillson / Produsent

17 Visste du at time før hver forestilling på hovedscenen er det en gratis introduksjon i For midlingssenteret ved siden av billettluken? Her kan du få vite mer om dagens forestilling. Åpent for alle.... selv om mange av Våre oppsetninger har gått for fulle hus, legges det ofte ut restplasser fra kl samme dag som forestillingen skal være. Kontakt billettluken! Husk også at det fortsatt finnes ordinære billetter å få tak i på mange av forestillingene fremover.... du kan Være med på omvisning i operaen? I 2010 vil det være daglige omvisninger på norsk kl Lørdag og søndag vil det være omvisning på engelsk kl For kjøp av billett til omvisning, gå inn på våre nettsider kontakt billettluken i foajeen eller på telefon (forhåndskjøp anbefales da det fort blir utsolgt). I tillegg kan man bestille omvisning for en lukket privat gruppe: Du kan sende en e post til oss på omvisninger@ operaen.no eller kontakte oss i vår telefontid, mandag til fredag kl på tlf Vi har en Butikk i foajeen? Du finner den rett ved hovedinngangen. Vi har kvalitetsprodukter innen opera, ballett og klassisk musikk, deriblant CD er, DVD er og unike håndsydde produkter. For mer informasjon, gå inn på våre nettsider Den Norske Opera & Ballett takker følgende samarbeidspartnere og bidragsytere: /The Norwegian National Opera & Ballet gratefully acknowledges the support of the following sponsors and contributors: Hovedsamarbeidspartnere: /Main Sponsors: DnB NOR Mercedes-Benz NSB OBOS PricewaterhouseCoopers Samarbeidspartnere: /Sponsors: De norske Bokklubbene Det Norske Veritas EnterCard/re:member Mills Orkla Finans Rederilauget Thon Hotels Losjehavere: /Hospitality Room Partners: Allergruppen Coca-Cola Fokus Bank Gjensidige NorgesGruppen Norsk Tipping Orkla Schibsted Sjølyst Utvikling Umoe Prosjektpartnere: Schenker Sweco Norge ConocoPhillips Sponsorprogrammet Ta Plass: /Take a Seat Programme: Dampskibsaktieselskabet Theologos Kaasa Podium AGA SpinnOff Zuper Den Norske Opera & Ballett takker følgende institusjoner og stiftelser for verdifulle bidrag: /The Norwegian National Opera & Ballet gratefully acknowledges invaluable contributions from the following institutions and foundations: Anders Jahres Humanitære Stiftelse Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse Operaens Venner Den Norske Opera & Ballett er heleid av den norske stat og mottar et årlig driftstilskudd bevilget av Stortinget. /The Norwegian National Opera & Ballet is a publicly owned company receiving an annual grant from the Norwegian Parliament.

18 Fra Tosca, Den Norske Opera & Ballett 2010 / Foto Erik Berg MAGISKE ØYEBLIKK Vi samarbeider med Den Norske Opera & Ballett ET ARNESTED Den Norske Opera & Ballett er en stor virksomhet. Vi har over 600 fast ansatte og omkring det dobbelte på engasjement og korttidskontrakter gjennom året. Vi har kostbar og høyspesialisert teknologi og vi skal betjene et stort og bredt publikum. Dette krever organisering. Det krever planlegging. Det krever system. Det gjør at vi, med rette, kalles en institusjon. Men spørsmålet som jevnlig stilles i vårt vestlige kulturliv, er om store institusjoner som vår er det beste åstedet for de enestående individuelle prestasjoner som er kjernen i all kunst. Blir ikke det personlige uttrykk, det skapende arbeidets egenart, kunstnerens viljen til risiko og undring, underordnet det store produksjonsmaskineriet og hensynet til politikk, økonomi og regelverk? Fører ikke institusjoner til institusjonalisering? Jo visst. Derfor er da også min kanskje viktigste enkeltoppgave som øverste ansvarlig å stimulere til holdninger som kan motvirke slike tendenser, både internt og blant vårt publikum og hos våre oppdragsgivere. Men til grunn ligger likefullt en absolutt overbevisning om institusjonens betydning nettopp som institusjon. Å instituere betyr å legge til rette, eller kanskje bedre, om enn litt friere: å skape rom for. Det er dét en institusjon er - et rammeverk. I vår sammenheng betyr det et rammeverk som sikrer både risikoevne, mangfold og kontinuitet. Med så store ressurser som vi råder over, kan vi ta sjanser. Slår noe feil, har vi både midler og muskler til å tette hullene som måtte oppstå og ta tapene igjen på andre fronter. Vi kan strekke oss etter det ypperste og la kvaliteten være det endelig avgjørende kriterium. Samtidig ligger det i institusjonens natur at vi skal ha aktivitet over et bredt spektrum - når vi påberoper oss en så sentral plass i nasjonens liv og bevissthet, må vi jo bl.a. ha et tilbud for de mange. Resultatet er en smeltedigel, der forskjellige ytringer brynes mot hverandre og nye former kan oppstå. Det syns jeg vi har opplevd her i Bjørvika, hvor så mange musikksjangre har møttes siden vi åpnet, og hvor navnet Operaen har fått et helt nytt innhold. Institusjonens minst påaktede trekk er imidlertid kontinuiteten den ivaretar. Men for mitt vedkommende er dette kanskje den viktigste funksjonen. Når et hus bærer historien med seg og samtidig lover - og loves - et videre liv, blir det et møtested for fortid og fremtid, der det kjente gjør det ukjente mulig. Og med så tradisjonstunge kunstarter som ballett, opera og symfonisk musikk blir dette selvfølgelig særlig tydelig: før noe nytt kan skapes må tradisjonen beherskes. Det handler om å bevare for å forandre, for å snu på et gammelt slagord. / BAKTANKER Under en tur til Moskva for snart 20 år siden fikk jeg oppleve det vakreste bildet jeg kjenner på en institusjon i ordets mest bevegende betydning. Noen mil utenfor metropolen ligger klosterbyen Sergeijev Posad. Den er et åndelig sentrum for den russisk-ortodokse kirken, og bak den innerste klostermuren ligger det jeg forstod var det eldste kapellet, et arnested for russiske troende - lite og unnselig og i sterk kontrast til de mange overdådige, løkkuppelkledte kirkehusene omkring. Her var det alltid en messe, ble jeg fortalt, og alltid fullt. Det ville si at det også alltid var musikk. Og den ble besørget av et lite kor av hverdagskledte kvinner, oppstilt på et trappepodium i et hjørne. Etter å ha lyttet til dette koret en stund, oppdaget jeg at det av og til skjedde en utskiftning av sangere - noen gikk og nye kom til. Da jeg spurte meg for, fikk jeg vite at, ja, dette var kvinner fra byen som sang på omgang, når de hadde tid og så lenge de hadde anledning. Det var slik det måtte være, ble jeg forklart, om det skulle bli musikk til messen. Slik ble det sunget døgnet rundt. Og slik hadde det vært sunget i dette kapellet gjennom århundrer - uten opphold! Det er så det ikke helt lar seg fatte. Det er kanskje ikke engang sant. Men det er slik en kulturinstitusjon skal være - et sted der kunsten får sitt rom og holdes evig levende. Et arnested. Tom Remlov / adm. direktør

19 Have you been touched lately? URPREMIERE PÅ SCENE OKTOBER KL SPILLES OGSÅ 17., 19., 20., 21., 22., 23., 24., 25. OG SE UTDRAG I LØRDANS I PRØVESALEN 9.10 KL GRATIS ADGANG AFTERTALK (MØTE MED BALLETTSJEFEN PÅ SCENEKANTEN ETTER FORESTILLINGEN) Dans er lek. Iallfall er det slik i Jorma Elos verden. Den finske koreografen er kjent for å leke seg fram til intrikate trinn, overraskende bevegelser og fascinerende dans. Nå skal han og Nasjonalballettens dansere leke seg fram til et helt nytt helaftens verk i en verden av film noir. Koreografi: Jorma Elo Musikk: Dmitri Sjostakovitsj Scenografi og lysdesign: Mikki Kunttu Kostymer: Bregje van Balen Dansere: Victoria Herbert, Natasha Jones, Emma Lloyd, Leyna Magbutay, Kristian Alm, Kári Freyr Bjørnsson, Rubinald Pronk, Marco Pagetti, Richard Suttie (Med forbehold om endringer) OPERAEN.NO /