Hva skjer når man dør - De 6 bardoer av Khandro Rinpoche - en kvinnelig lama

Transkript

1 Hva skjer når man dør - De 6 bardoer av Khandro Rinpoche - en kvinnelig lama I dette kapittelet forteller Khandro Rinpoche om alle de 6 bardoene og om hvordan kunnskap om dette har betydning for våre liv. Vi begynte med de fire edle sannheter, og så spesielt på sannheten om lidelsen. Som mennesker, født av mennesker, er en av de største lidelsene døden, om det er dødsfallet til en vi elsker dypt, om det er til noen vi ikke liker, eller det er en vi er likegyldige overfor Eller det kan være frykten for ens egen død som nærmer seg. Når vi praiktiserer, pleier vi å også å tenke på forgjengelighet. Men vi tror at forgjengelighet er noe som gielder for fenomener, noe som skjer med verden eller mennesker vi kjenner. Vi tenker ikke så ofte på vår egen død. Det er mange slags trosretninger i verden. Ofte, i Vesten, er det mange mennesker som sier at de ikke liker å høre om døden.de liker ikke å tenke på det fordi de er redd for den. De liker ikke å tenke på det fordi det bringer med seg massevis av frustrasjoner, depresjoner og de opplever en masse lidelse for det faktisk skjer. Hodet i sanden? Men hvis man har valget mellom å kjenne til hva som kommer til å skje og forberede seg på det, og ikke å vite noe og så gjennomgå noe man ikke har den minste kunnskap om, hvis du spør meg, så vil jeg heller få kunnskaper om det, vite hva som kommer til å skje og så forberede meg. Å kjenne til dette, vil hjelpe hver og en av oss, og til det er tekstene med forklaringene om bardoen meget viktige. Hos tibetanerne er det vanlig at pga. den sterke hengivenheten folk har til lamaene, (Grusomt) så det er det ofte, etter min erfaring, at de overlater alt til sine lamaer, og når de meter vanskeligheter, feks. når man er svært syk og øyeblikket kommer når en ikke vet hva som kommer til å skje, i det kritiske øyeblikket, sier de til sin lama: "Jeg har full tillit til deg, jeg har hengivenhet. Så nå er det din tur til å giøre noe godt for meg. Pass på at jeg får en høyere gjenfødsel!" Det er hva folk ofte sier. Hvis de ikke er så direkte, så ser de bare på en, gir noen gaver eller penger. Så når de er syke, når de tror at døden nærmer seg, så prøver de å bestikke seg til en bedre gjenfødsel eller til en høyere verden osv. Nå er det imidlertid ikke fullt så enkelt. Ingen, ikke en gang Buddha selv, kan hjelpe en i det øyeblikket, med mindre en har bygget opp den karma som vil bli årsaken til, eller betingelsen for, hva som kommer til å skje etter døden. I henhold til Patrul Rinpoche, så er dette ikke bare som om å ta en stein og kaste den opp i luften. Om lamaen og de som er tilbake, gjør ønskebønner og utfører gode handlinger for vedkommende, så er det av en viss verdi. Men allikevel kan man ikke bare ta å kaste bevisstheten opp til en høyere verden som man kaster en stein opp i luften. Bevisstheten vil være avhengig av oppbygget karma; de handlingene vi giør og de handlingene vi vil fortsette å giøre innen samsara. Hvis vi husker på dette, så må man praktisere i dette livet; mens vi er i live. Meditere I dødsøyeblikket? Og så er det mange som mener at det viktigste øyeblikket i ens liv er dødsøyeblikket. Det er da, hvis du kan huske din lærer, eller huske på å erkjenne din sinns natur, at det er grenselinjen; det spesielle øyeblikk da man kan velge å gå fit en god gjenfødsel eller en dårlig, og at det er det viktigste øyeblikket for å kunne erkjenne sinnets egen natur. Igien, i motsetning til denne populære forestillingen, så er det ikke slik. Akkurat nå, mens vi har det komfortabelt, nå når vi har tid og omstendighetene er gunstige, hvis vi ikke kan

2 erkjenne sinnets natur nå, hvis vi ikke giør bønner og utvikler tillit i dette øyeblikket, så vil man når man dør, finne at det ikke er noe tid, fordi det vil være så mye fiykt, så mange følelser. At man da skal kunne finne anledningen til å konsentrere seg, når alt bare forsvinner, er meget vanskelig. Noen meget åndelig utviklede mennesker, eller noen med mye indre styrke, kan greie å konsentrere seg da. Men for de fleste vil tilknytninger og våre følelser være så sterke, at å finne fred da og ikke nå, er ganske vanskelig. Derfor bør man forberede seg, praktisere, finne sinnsro og være årvåken og forstå hva som skjer. Alter bardo Bardoen er heller ikke bare noe som skjer etter døden. Ordet bardo betyr "tidsrommet mellom to, dvs. fra begynnelse til slutt. Om det er tidsrommet innen en sekund, oppdelt i 64 ulike kategorier, eller om det er tiden fra fødselen til døden, eller fra døden til neste gjenfødsel. Et hvert tidsrom, mellom to hendelser, er en bardo, er en mellomtilstand. F.eks. fra det øyeblikket jeg begynte å snakke om f.eks. '1medfølelse, så er den tiden som går fra jeg begynner å si ordet, til jeg er ferdig med å Si det, også en bardo. Fra jeg begynner forelesningen til jeg er ferdig, så er det også en mellomtilstand. Fra jeg står opp til jeg legger meg, likedan. På derme måten inntreffer mellomtilstander hele tiden. Men vi har i tillegg årsak og virkning og vi har forgjengelighet. Og fordi vi har forgjengelighet så vil alt som starter, avsluttes. Alt som kommer sammen, vil gå fra liverandre igien. Alt som er bygd opp, vil gå i stykker. Derfor har vi i tekstene giort en grov oppdeling i seks typer bardoer. Dette er den første bardoen; Det naturlige livs bardo, som vi har nå, som begynner med fødselen og slutter med døden. Den andre bardoen er dødens bardo, som begynner med den første oppløsningen av vår fysiske eksistens og varer til det går opp for oss at vi er døde. Deretter kommer Dharmatha-bardoen, som den kalles; fra en erkjenner å være død og de opplevelsene som skjer etter dette, til karmaen enten tar oss til det neste liv eller til en form for erkjennelse. Det er Dharmatha-bardoen. Så kommer tilblivelsens bardo, når karmaen begynner å virke sterkere og får oss til å ta en ny fødsel og dermed er du tilbake til del naturlige livs bardo igien. Del finnes to bardoer til som vi opplever i dette livet og det er drømmens eller søvnens bardo og meditasjonens bardo. Søvnens bardo er fra du faller i søvn til du våkner om morgenen, til det vi opplever hver dag. Meditasjonens bardo er fra vi går inn i meditasjonen til vi blir distrahert eller avslutter meditasjonen. På denne måten har vi seks bardoer. Den første bardoen vi behandler er altså den bardoen vi lever i nå, dette øyeblikket, fra fødselsøyeblikket til døden inntrer. Når vi først tar en ny fødsel, så er bevisstheten det første som er "tilstede't. Når vi dør, vil vår kropp og vår tale gå til grunne, men sinnet, bevisstheten, vil ikke dø. Det forsetter og forsetter, bare avhengig av karma, avhengig av virkningene, av årsakene og betingelsene som en har bygd opp i dette liv, og de forrige liv osv. Dualismen oppstår Når vi første gang oppdager bevisstheten, er den første følelsen som oppstår gjenkjennelsen av selvet. Når selvet oppfattes som 'jeget", pga. dannelsen av den ene, vil effekten av denne ene være så sterk at bevisstheten utvikler en splittelse i "jeg" og "andre". I forhoid til disse "jeg" og "andre", utvikler vi de grunnleggende følelsene, som lilknytning til "jeg" og motvilje mot det "andre". Som oftest vil denne aggresjonen rettes mot ens egne foreldre i motsetning til at "jeg" eksisterer og derfor oppstår umiddelbart to forestillinger: ideen om at jeg blir til og tanken om at de andre eksisterer. På denne måten oppstår mange forskjellige følelser fra de to rotårsakene: tiltrekning og

3 molvilje. Som følge av disse følelsene og vår karma, oppdager vi oss selv karmiske lendenser som vi har dannet løpet av mange liv,som gjør at vi forholder oss til mange ting og identifiserer oss med mange ting og er opphavet til de ulike omstendighetene og hendelsene vi opplever i dette livet. Vi gienkjenner mennesker som våre mennesker; min mor og min far, folkene jeg liker osv. Og så gjenkjenner vi mennesker vi ikke liker; det er min fars fiende, min mors fiende, min uvenn osv. Sammen med det vil vi også utvikle en nøytral følelse, i det vi ser folk og ikke har noen formening om dem. Fordi vi bærer med oss karma fra tidligere liv, i tillegg til karma vi har dannet i dette liv, vokser vi opp og finner at vi liker visse ting. Vi knytter oss til nye ting og fortsetter å akkumulere karma slik at vi skal få det vi ønsker oss og samle på disse tingene.frykten for å miste de tingene vi liker og frykten foromstendigheter som er ubehagelige, gjør oss sinte, aggressive og avføder mange andre negative følelser. I spenningsfeltet mellom disse to motstridende grunnfølelsene, fortsetter vi å leve. Også dette øyebiikket, hvor vi lever med sansene i funksjon; ørene hører noen som snakker, øynene betrakter noen, sinnet tenker på noe helt annet, kroppen kjenner at du sitter der. Slik er det mange oppsplittede følelser som finner sted uavbrutt og danner karma; tankekarma, talekarma og handlingskarma. Og disse to grunnfølelsene fortsetter og fortsetter mens kroppen gjennomgår forandring. Forandring hvert øyebiikk Hvert øyeblikk er det en mengde ulike typer av forandring som finner sted. Hvert sekund er, i følge tekstene, delt inn i 64 ulike kategorier. Og i disse dager med vitenskapelig utvikling, kan man nå inndele sekundet i mange hundre deler. Inne i disse svært kortvarige mellomtilstandene, finner subtile forandringer sted. Mer øynefallende endringer kan vi se hvis vi studerer speilbildet vårt. Dette er ikke det ansiktet du så for tyve år siden, og det er ikke dette ansiktet du vi se om tyve år. Dette er forandring. Du kan også se forandringer i hverdagen. Du våknet opp i dag i et bestemt humør, nå er du kanskje i et annet humør. Og du vet ikke hvilket humør du vil være i når du går ut fra denne forelesningen, osv. Det er også mer subtile forandringer som finner sted og som vi ikke en gang ser. Eller rettere, vi ønsker ikke å se dem! Som regel er vi ikke årvåkne nok, fordi vi ikke konsentrerer oss om dem. Vi ønsker ikke å tenke på dem. Aldringsprosessen er noe vi helst unngår å tenke på. Vi tar det som en naturlig prosess og tenker at den kommer når den kommer. Vi vil se det da, men vi ønsker ikke å tenke over det nå, fordi det er blant det vi ikke liker å tenke på. Men det er et faktutn som du burde tenke på! Hvis man ikke virkelig er redd for denne forgjengeligheten, så vil heller ikke ens motivasjon til å praktisere være særlig sterk. Det er så mange distraksjoner som overmanner de tankene vi måtte ha om å forberede oss. Fordi dødsøyeblikket, da gjelder det å være årvåken. Da skulle vi helst oppnå opplysning, og helst før om mulig. Vanligvis tenker vi at døden vil inntreffe senere. Og unge mennesker tenker at, med mindre en ulykke skjer som giør at jeg dør, vil jeg leve til jeg blir gammel. Dharma er for gamle mennesker. Så når jeg blir gammel, kan jeg begynne å tenke på å praktisere dharma. Problemet er bare at, som mennesker, tror vi aldri at vi er gamle. Selv en på åtti, ja til og med en på nitti kan tenke at jeg duger ennå; jeg har ennå krefter igjen. Jeg trenger ikke din hjeip. Så på den måten håper en å kunne fortsette livet. Følelsen av livets kontinuitet blir svært sterk og det forhindrer oss i å forberede oss på de ulike opplevelsene som vil inntreffe i den neste fasen, i den neste bardoen. Vær beredt!

4 For å være i stand til å forberede seg til den andre bardoen, er det flere måter, flere veier.den første og uovertrufne veien er å oppnå oppvåkning før man opplever døden. Hvis det ikke er mulig, bør man oppnå noen form for erfaring, giennom meditasjon, giennom kontemplasjon av hva som kommer til å skje, slik at når det virkelig skjer, så har du ingen frykt. Frykten vil ikke være til stede. Hvis det ikke er noen frykt, vil sinnet være sterkt og årvåkent. Hvis sinnet er sterkt og årvåkent, oppstår ingen farer og da kan du bruke den erfaringen på en positiv måte. Når døden kommer, er tilknytningene noe av det viktigste å overvinne. Våre tilknytninger vil utsette sinnet for mange triks og knep, og hvis vi på det tidspunkt tror at vi har overvunnet de fleste tilknytninger, så vil vi oppdage at de tilknytninger vi har til egen eksistens, til denne kroppen, til opplevelser osv. er meget sterke. Å oppgi tanken på at du aldri vil se denne verden igien, å tenke at i morgen vil solen stå opp, men du vil ikke oppleve det, å tenke at du må etterlate alle dem som du liker og er glad i, og at du må oppleve dette alene, er en fiyktinngytende tanke, en tanke som forstyrrer mange mennesker. Derfor prøver du å la være å tenke på det, hele tiden. Så en skaffer seg en mengde med distraksjoner, noe denne tilknytningen er opphavet til, og å kunne gi opp denne tilknytningen når døden inntrer, er meget nyttig. Hvis man ikke kan greie noe annet enn å være uten tilknytning til noe som finnes eller noe man tror finnes, så er dette det viktigste. Bare det å overvinne denne tilknytningen, hjelper mye i seg selv, selv om man ikke greier å meditere eller være helt årvåken i det øyeblikket. Dødens bardo Nå inntreffer dødens bardo. Kroppen vår er sammensatt av ulike elementer: grovere elemenler og mer subtile elementer. Vi kan kalle dem de grovere elementene fordi kroppen er sammensatt av de fem elementene:: jord, vann, ild, luft og rom. Disse fem elementene er sarnmensatt på en slik måte at denne faste, fysiske kroppen dannes. Og denne fysiske kroppen blir i seg selv kilden til den sterkeste tilknytningen, den mest grunnleggende dualistiske oppfattelsen vi har. Så når døden inntreffer, kan det være et resultat av to årsaker. Enten fordi alle de karmiske tendensene i dette livet er gjennomlevd og man har levd et fullt liv, eller fordi livet plutselig stopper underveis, i en "forhastet" død, som man kan kalle det, pga. en annen sterk karmisk kraft. Noen ganger dør et menneske om følge av en voldsom hendelse, og da blir enkelte opplevelser så raske at vedkommende ikke er stand til å fatte dem. En person som dør en naturlig død, på den annen side, har muligheten til å erfare visse ting på en mer rolig måte. Når et menneske dør, begynner disse fem elementene å løse seg opp i sin egen natur. F.eks. når jordelementet dør, begynner den fysiske kroppen å tape seg selv og følelsen av letthet. Dermed blir kroppen svært tung og livløs. Hvis du har vært vitne til et menneske som dør, har du kunne se dette selv. Og når sterk tørst setter inn og strupen blir tørr og den personen ber om vann, eller om vedkommende ikke kan snakke, så oppleves tørste. Det skjer når vannelementet dør. Kroppen bli kald og taper sin varme når ildelementet dør På den måten gjennomgår alle de 5 elementene prosessen av oppløsning. Og å miste hvert av disse elementene, bringer personen nærmere døden. Den indre død Når et menneske dør, tror mange at døden er inntruffet når pusten er stoppet. Men det er en enda mer subtil prosess på gang "innvendig", og som kalles "den indre død", når den indre pusten stopper. I løpet av denne tiden kommer vi tilbake til begynnelsen. Bevisstheten overføres fra en eksistens til den neste, pga. de karmiske tendenser, men

5 den blir også "knyttet" til en fysisk kropp pga. det hvite elementet fra ens far og det røde elementel fra ens mor. Disse to elementene gjennomgår en oppløsning som forårsaker den indre død eller stoppingen av den indre pust. I det øyeblikkel kommer det hvite elementet ned fra toppen av hodet og det røde elementet stiger opp fra navleregionen. Disse to møtes i hjerte-chakraet, i hjerteregionen. I det møtet, når disse to oppløses, er det at det indre åndedrettet stanser. Denne oppløsningen kan foregå meget langsomt, men som regel skjer det på et øyeblikk. Men noen ganger stanser det ytre og del indre åndedrettet langsomt og en kan være seg bevisst prosessen, eller det kan skje på tre sekunder. De som har vært hos folk som dør, kan ha sett at vedkommende har tre meget lange utåndinger. Disse siste åridedragene er vanskelige, svært tørre og går inn og ut meget langsomt. Når dette bar skjedd, har det indre åndedrettet stanset og vi kan Si at vedkommende har dødd fulistendig. På det tidspunktet har varmen i hjerteregionen begynt å avta og bevisstheten har forlatt den fysiske kroppen fullstendig, som da forfaller og går i oppløsning. (Rinpoche ler.) På dette tidspunkt så... (latter). (Dere har ennå noe tid, så se ikke så bekymret ut!)...når det hvite elementet går nedover og det røde oppover, og de møtes, og vedkommende som er i ferd med å dø, klarer å være svært, svært årvåken akkurat da, så vil ulike opplevelser kunne oppstå. Det blir sagt at når det hvite elementer går nedover, vil synet bli hvitt og tåkeaktig, som om det er et hvitt, tåkete lys foran øynene. Det er ikke foran øynene, men vil oppfattes slik av bevisstheten Og når det røde elementet stiger, vil det oppfattes som gnister eller som en rødlig opplevelse, og når disse møtes, så vil en som har giort meditasjon, spesielt meditasjon på sinnet, oppleve eller erkjenne det som møtet mellom, eller foreningen av, tomhet og visdom. I det øyeblikk kan man erkjenne den sanne natur og en vil kunne fortsette på en meget positiv måte. Men som regel vii opplevelsen av døden, når de to elementene møtes, resultere i et fullstendig mørke. Frykten, som kommer av tilknytning, og frykten for det ukjente; hva skjer nå og de mange følelsene, vil giøre at di sse vil oppleve et mørke og at en mister bevisstheten. En "besvimer" rett og slett. Denne besvimelsen vil kunne resultere i to hendelsesforløp; Noen kommer til seg selv igien ganske raskt, mens for andre kan det gå mye lenger tid. Gjennomsnittlig tar det tre dager, og da vil bevisstheten forstå at man er død. Dette kan også resultere i to ting: Når vi er for mye fanget av forblindelsen, illusjonen, når man "våkner" igjen, vil en ikke med en gang forstå at man er død. Derfor går man til mennesker man har vært invoivert med, og snakker til dem, men får ingen respons. Eller man går og ser ikke skyggen sin osv. Bevisstheten spør seg selv om man er død eller levende. De som har en høyere forståelse giennom meditasjon, vil på dette tidspunktet med en gang innse at man er død. Denne prosessen begynner altså med oppløsningen av de ytre elementene, oppløsningen av de indre elementene; det hvite og det røde elementet som møtes, og resulterer i den andre bardo: Dharmathabardoen. Dette er når den fullstendige oppløsningen har fumnet sted, dvs. mørket inntrer og en våkner igien etterpå. Meditasjonens frukt Hvis man har giort yidam-meditasjon, vil en på dette tidspu;nkt, pga. ulike karmiske tendenser, og alt etter ens meditasjon, etter ens kunnskap og årvåkenhet, se ulike tilsynekomster. En vil f.eks. se guddommelige vesener eller former av lys. En vil også nå i en viss tid ha en sjanse til å nå oppvåkning. Bevisstheten er nå meget "rå", helt "naken" i betydningen av at ikke så mange følelser er til stede, fordi kroppen ikke lenger finnes. Derfor, ved bare å meditere litt, praktisere, vil dette resultere i en meget skarp årvåkenhet eller samlethet, og dette kan brukes på en svært positiv måte til å gjenkjenne

6 eller erkjenne noe meget positivt. Selvom man ikke skulle nå full oppvåkning, vil en allikevel kunne styre bevisstheten til en god gjenfødsel. I løpet av Dharmatha-bardoen, har man altså enda en sjanse til å se om ens praksis har vært til gavn eller ikke. Ikke så mange mennesker er så heldige å oppleve Dharmathabardoen, fordi (og det er vanligst), hvis en person ligger svært mye under for illusjonen, under skapelsens illusjon og begjæret, og de karmiske krefter er for sterke, vil det resultere i at man får en meget kort opplevelse mellom dødens bardo for man plutselig befinner seg i tilblivelsens bardo. Tilblivelsens bardo er når denne bevisstheten blir "grepet" av kraften av resultatene av tidligere handlinger og ført mot den neste fødselen, hvor den enn måtte finne sted. Grovt sett kan det skje i en av de seks verdener, som det blir kalt. De vesener som har våknet opp, de som har nådd et visst erkjennelsestrinn, behøver ikke å oppleve tilblivelsens bardo igien, fordi de kan velge å bli født eller å la være. De kan frigjøre seg giennom å forstå den absolutte sannhet, og behøver ikke å ta del i, eller gå inn i, de karmiske konsekvensene av å ta en ny gjenfødsel i samsara. Karmas vinder Ellers vil tilblivelsens bardo begynne. Tilblivelsens bardo blir meget sterkt "pådyttet" en, eller rettere; det er konsekvensen av hva vi har giort i det forrige liv. Hvis vi kommer til å gjennomgå denne bardoen, vil det som skjer være meget avhengig av hva du og jeg giør i dette øyeblikket i våre liv. Og i den tiden vil bevisstheten, den nakne bevisstbeten, bli drevet mot bestemte bilder, mot fenomener som man kan se. Det kan være lys. Det kan være bilder. Og man føler seg trukket mot det bildet. Men det er faktisk de karmiske krefler som trekker en mot den eksistensen. Det blir sagt at hvis man går inn i et mørkaktig lys, hvis man blir tvunget inn i en mørk eksistens, så vil man gå til lavere verdener. Hvis man blir trukket mot et mer strålende lys, så går man til en høyere verden. Man kan altså fødes i ulike verdener, men la oss nå anta at bevisstheten blir tatt til en menneskelig gjenfødsel. På det tidspunktet vil våre karmiske tendenser, sammen med karmiske bånd til våre fremtidige foreldre, komme sammen og bevisstheten vil bli tiltrukket disse to vesenene, som når deres elementer møtes; det hvite og det røde, vil det forårsake at bevisstheten går den veien. Og det sies at hvis bevisstheten er mest tiltrukket moren, blir man født som en gutt, mens hvis en føler seg sterkest tiltrukket faren, så blir en født som pike. Uansett, er bevisstheten trukket mot dem og tilblivelsens bardo går over i den neste bardoen, det naturlige livs bardo. Disse fire bardoene er de etappene som en gjennomgår fra fødsel til død og til fødsel igjen. Innimellom bar vi den bardoen som vi kaller drømmens bardo, som finner sted en gang i døgnet. Man kan si at drømmens bardo er fra vi våkner om morgenen til vi sovner, dvs. denne bardoen som skjer akkurat nå (Rinpoche ser seg rundt), men egentlig er drømmens bardo fra vi sovner til vi våkner igien. I henhold til ulike tradisjoner er det forskjellige måter å meditere på. I Tibet, var en av metodene, spesielt for munker, å reflektere over forgjengeligheten, slik at man hver dag minnet seg selv på dette gjennom sine handlinger. Bardo-trening En av lærerne til en av mine lærere hadde en spesiell måte å trene på. Både når ban sto opp om morgenen og startet dagen, og om kvelden før han la seg til å sove, arrangerte han tingene sine som om dette ville være hans siste dag eller siste natt. Han ville gi instrukser om bva som skulle gjøres med tingene hans, og hva som skulle giøres den neste dag. Han ville brette klærne sine, han ville gi vekk tingene sine, hvis ban hadde noen, men det hadde han som regel ikke. Det han hadde skulle oppbevares slik at det kunne brukes, han ville gi instrukser som om han etterlot sitt testamente. Så ville han legge seg og sove, etterlate seg alt og visualisere at hvis han hadde dødd, så ville han ha dødd uten å etterlate seg noe til neste morgen. Og det giorde han hver dag. Så den slags

7 praksis finnes. En annen metode er å forestille seg at når man våkner om morgenen, er det den naturlige bardoen og tenke seg at man går igjennom hele livsprosessen fra fødsel til grav i løpet av en dag. Og når man går til sengs og sover, så visualiserer eller mediterer en på at når man faller i sovn, er det som å gjennomgå dødens bardo, når du ikke lenger er klar over hva som skjer og faller ned i den mørke tilstanden. Og videre kan en gå igjennom drømmeprosessen som om det var Dharmatha-bardoen og tilblivelsens bardo osv. På den måten kan en bruke hele døgnets 24 timer til å praktisere og bringe frem den årvåkenheten, den tilstedeværelsen, som forbereder en på døden. Også en av de største lærerne, Milarepa, var redd for døden. Pga. de dårlige tingene ban hadde giort, var han så redd, at for å unngå en smertefull død, så pruktiserte han. Og, han mediterte på forgiengeligheten så mye, at i henhold til sine egne ord, ved å praktisere hver dag, så kom han til et punkt da han ikke var redd lenger, fordi ban visste hva som kom til å skje og hadde full kontroll over det. Ved å følge dette eksempelet, kan vi også forberede oss. Vi må også forstå hva som i dødens bardo og hva som skjer i Dharmatha-bardoen. Om vi vil kunne benytte disse to anledningene og nå oppvåkningen, vil komme senere. Den viktigste bardoen, er den vi har akkurat nå. Hvis vi bruker denne naturlige bardoen, behøver vi ikke bekymre oss for dødens bardo, dharmatha-bardoen og tilblivelsens bardo. Alt dette vil være under kontroll. Denne bardoen er meget viktig! Hvis denne bardoen blir brukt riktig, vil man ikke engang måtte gå igjennom de andre bardoene. Men hvis du ikke bruker anledningen nå, vel da må du selv ta følgene. Si alle de seks bardoene kan altså brukes. Den sjette bardoen er meditasjonens bardo, som er fra du bcgynner å meditere til du blir distrahert igjen. Ved å bruke disse seks bardo-teknikkene, kan man praktisere, basert på tanken om forgjengelighet. Og, den viktigste lærdommen, i henhold til bardo-belæringene, er å oppgi tilknytning. Denne tilknytningen, dette begjæret er det største problemet.