Kortvarig symptomatisk behandling av eksacerbasjoner ved artrose. Langvarig symptomatisk behandling av reumatoid artritt og mb. Bekhterev.

Transkript

1 1. LEGEMIDLETS NAVN Meloxicam Actavis 7,5 mg tabletter Meloxicam Actavis 15 mg tabletter 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING Hver tablett inneholder meloksikam 7,5 mg resp. 15 mg. For fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt LEGEMIDDELFORM Tablett 4. KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Kortvarig symptomatisk behandling av eksacerbasjoner ved artrose. Langvarig symptomatisk behandling av reumatoid artritt og mb. Bekhterev. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Til oral bruk. Bivirkninger kan reduseres ved å bruke laveste effektive dose som gir symptomlindring, i kortest mulig tid (se pkt. 4.4). Pasientens behov for symptomatisk lindring og behandlingsrespons skal vurderes regelmessig, spesielt hos pasienter med osteoartrose. Eksacerbasjoner ved artrose: 7,5 mg/dag (1 tablett à 7,5 mg eller ½ tablett à 15 mg). Hvis bedring ikke inntrer, kan dosen økes til 15 mg/døgn (2 tabletter à 7,5 mg eller 1 tablett à 15 mg). Reumatoid artritt, mb. Bekhterev: 15 mg/døgn (2 tabletter à 7,5 mg eller 1 tablett à 15 mg). Avhengig av terapeutisk respons kan dosen reduseres til 7,5 mg/dag (1 tablett à 7,5 mg eller ½ tablett à 15 mg). (Se også Spesielle pasientgrupper ). Den totalte døgndosen bør tas som en enkeltdose og svelges med væske i forbindelse med måltid. EN DØGNDOSE PÅ 15 MG MELOKSIKAM MÅ IKKE OVERSKRIDES. Spesielle pasientgrupper Eldre pasienter og pasienter med økt risiko for bivirkninger (se pkt.5.2.): Anbefalt dosering ved langvarig behandling av reumatoid artritt og mb. Bekhterev hos eldre pasienter er 7,5 mg pr.dag. Pasienter med økt risiko for bivirkninger bør starte behandlingen med 7,5 mg pr. dag. Nedsatt nyrefunksjon (se pkt ):

2 Dosering på 7,5 mg daglig bør ikke overskrides hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon og som samtidig får hemodialysebehandling. Hos pasienter med mild til moderat nyreinsuffisiens, kreatininclearance mer enn 25 ml/min., behøver man ikke justere dosen. (For pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon uten dialysebehandling, se pkt. 4.3.) Nedsatt leverfunksjon(se pkt. 5.2.): Dosereduksjon er ikke nødvendig hos pasienter med mild til moderat nedsatt leverfunksjon. (For pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon, se pkt. 4.3.) Barn og ungdom: Meloxicam Actavis skal ikke brukes av barn under 16 år. Dette legemidlet finnes i andre styrker som kan være mer hensiktsmessige. 4.3 Kontraindikasjoner overfølsomhet overfor meloksikam eller overfor noen av hjelpestoffene eller overfølsomhet overfor substanser med tilsvarende virkning, f.eks. NSAIDs, acetylsalisylsyre. Meloksikam Actavis skal ikke gis til pasienter som har hatt symptomer på astma, nesepolypper, angionevrotisk ødem eller urtikaria etter administrering av acetylsalisylsyre eller andre NSAIDs. Meloxicam Actavis skal ikke gis til personer under 16 år graviditetens tredje trimester (se 4.6 Fertilitet, graviditet og amming) gastrointestinal blødning eller perforasjon, relatert til tidligere NSAIDs behandling. aktivt magesår eller tidligere residiverende magesår/blødning (to eller flere påviste hendelser) alvorlig leverinsuffisiens alvorlig nyreinsuffisiens uten dialysebehandling gastrointestinal blødning, cerebrovaskulær blødning eller andre blødningsforstyrrelser alvorlig hjertesvikt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Bivirkningene kan reduseres ved å bruke laveste effektive dose som gir symptomlindring, i kortest mulig tid (se pkt. 4.2 og gastrointestinal og kardiovaskulær risiko under). Den anbefalte maksimale daglige dosen skal ikke overskrides ved utilstrekkelig terapeutisk effekt, og et ekstra NSAID skal heller ikke legges til behandlingen. Dette kan øke toksisiteten, og ingen terapeutisk fordel er vist. Samtidig bruk med andre NSAIDs, inkludert COX-2-hemmere bør unngås. Meloksikam er ikke egnet for behandling av pasienter med behov for akutt smertelindring. Dersom det ikke oppnås bedring i løpet av noen dager bør den kliniske nytten av behandlingen revurderes. Som ved behandling med andre antiflogistika bør man undersøke om pasienten tidligere har hatt øsofagitt, gastritt eller magesår før behandling med meloksikam startes. Man bør være oppmerksom på

3 risikoen for tilbakefall hos disse pasientene. Gastrointestinale effekter Pasienter med tidligere gastrointestinal sykdom, bør kontrolleres med hensyn på forstyrrelser i magetarmkanalen, særlig gastrointestinal blødning. Gastrointestinal blødning, sår eller perforasjon, som kan være fatalt, har blitt rapportert ved alle NSAIDs på ethvert tidspunkt under behandlingen, med eller uten varselsymptomer eller tidligere alvorlige gastrointestinale reaksjoner. Risikoen for gastrointestinal blødning, sår eller perforasjon øker med høyere NSAIDs-dose og er økt hos pasienter med tidligere sår, særlig hvis såret har vært komplisert av blødning og perforasjon (se pkt. 4.3), og hos eldre. Slike pasienter bør starte behandling med laveste tilgjengelige dose. Ulcusprofylakse (f.eks. med misoprostol eller protonpumpehemmer) bør vurderes til disse pasientene, samt hos pasienter som behandles med lavdose acetylsalisylsyre eller andre legemidler som øker faren for gastrointestinale hendelser (se under og pkt. 4.5). Pasienter, særlig eldre med tidligere gastrointestinal toksisitet, bør rapportere alle uvanlige abdominale symptomer (særlig gastrointestinal blødning), spesielt i den innledende fasen av behandlingen. Det bør utvises forsiktighet hos pasienter som samtidig bruker legemidler som øker faren for sår eller blødning, slik som heparin som kurativ behandling eller gitt geriatrisk, antikoagulantia som warfarin eller andre NSAIDs, inkludert anti-inflammatoriske doser acetylsalesylsyre (( 1g som engangsdose eller 3g som total døgndose) (se pkt. 4.5). Gastrointestinal blødning og ulcerasjon/perforasjon har vanligvis alvorligere følger hos eldre pasienter. Disse tilstandene kan oppstå når som helst under behandlingen, med eller uten varselsymptomer eller tidligere forekomst av alvorlige gastrointestinale besvær. Når gastrointestinal blødning eller sår oppstår hos pasienter som bruker meloksikam, bør behandlingen seponeres. NSAIDs bør gis med forsiktighet til pasienten med tidligere gastrointestinal sykdom (ulcerøs kolitt, Crohns sykdom), da tilstanden kan forverres (se pkt. 4.8). Kardiovaskulære og cerebrovaskulære effekter Monitorering og veiledning er nødvendig for pasienter som som tidligere har hatt hypertensjon og/eller mild til moderat hjertesvikt, fordi væskeretensjon og ødem er rapportert under behandling med NSAIDs. Klinisk kontroll av blodtrykk for risikopasienter anbefales ved baseline og særlig under oppstart av meloksikambehandlingen. Kliniske studier og epidemiologiske data tyder på at bruk av visse NSAIDs (spesielt i høye doser og ved langtidsbehandling) kan være forbundet med en liten økning i risiko for arterielle tromboser (f. eks. hjerteinfarkt eller hjerneslag). Det finnes ikke tilstrekkelig data til å utelukke en slik risiko for meloksikam. Pasienter med ukontrollert hypertensjon, hjertesvikt, kjent iskemisk hjertesykdom, perifer

4 arteriesykdom, og/eller cerebrovaskulær sykdom bør bare behandles med meloksikam etter nøye vurdering. Tilsvarende vurdering bør gjøres før oppstart av langtidsbehandling hos pasienter med risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom (f.eks. hypertensjon, hyperlipidemi, diabetes mellitus, røyking). Hudreaksjoner Alvorlige hudreaksjoner, inkludert eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse er rapportert i svært sjeldne tilfeller ved bruk av NSAIDs (se pkt. 4.8). Slike bivirkninger kan være fatale. Pasientene synes å være mest utsatt for denne type reaksjoner tidlig i behandlingen; de fleste tilfellene oppstår i løpet av første behandlingsmåned. Meloksikam bør seponeres ved første tegn på utslett, slimhinnelesjoner eller andre tegn på hypersensitivitet. Livstruende hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er rapportert ved bruk av meloksikam. Pasienter bør informeres om tegn og symptomer og nøye kontrollere huden for reaksjoner. Høyest risiko for SJS og TEN er i løpet av de første behandlingsukene. Dersom symptomer eller tegn på SJS eller TEN (f.eks. progressivt hudutslett ofte med blemmer eller slimhinnelesjoner) er til stede, bør meloksikambehandlingen seponeres. Best resultat i behandlingen av SJS og TEN ses ved tidlig diagnose og umiddelbar seponering av mistenkt legemiddel. Tidlig seponering er forbundet med bedre prognose. Dersom pasienten har utviklet SJS eller TEN ved bruk av meloksikam, må pasienten aldri gis meloksikam igjen. Lever- og nyrefunksjonsparametre Som med de fleste NSAIDs, har det vært rapportert sporadiske økninger i serumtransaminasenivåer, økning i serum bilirubin eller andre leverfunksjonsparametre, samt økninger i serumkreatinin og blod urea nitrogen samt andre forstyrrelser i laboratorietestene. De fleste av disse tilfellene var forbigående og små avvik. Dersom slike avvik er betydelige eller vedvarende, bør meloksikambehandlingen avbrytes og nødvendige undersøkelser gjennomføres. Funksjonell nyresvikt Ved å hemme den vasodilaterende effekten av renale prostaglandiner kan NSAIDs indusere en funksjonell nyresvikt ved å redusere glomerulær filtrasjon. Denne bivirkningen er doserelatert. Nøye overvåking av diurese og nyrefunksjon anbefales i starten av behandlingen eller etter en doseøkning hos pasienter med følgende risikofaktorer: Eldre Samtidig behandling med ACE-hemmere, angiotensin II-antagonister, sartaner eller diuretika (se pkt. 4.5) Hypovolemi (uansett årsak) Kongestiv hjertesvikt Nyresvikt Nefrotisk syndrom Lupus nefropati Alvorlig nedsatt leverfunksjon (serumalbumin < 25 g/liter eller Child-Pugh score 10) For pasienter med terminal nyresvikt som får hemodialyse bør ikke melkosikamdosen overskride 7,5 mg. Det er ikke nødvendig med dosejustering hos pasienter med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon

5 (dvs. hos pasienter med kreatininklearance >25 ml/min). Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan behandling med meloksikam eller andre antiflogistika føre til redusert nyregjennomblødning og redusert blodvolum p.g.a. at den renale prostaglandinsyntesen hemmes. Risikoen for nyrepåvirkning hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon øker ved dehydrering, samtidig hjerteinsuffisiens, levercirrhose, nefrotisk syndrom eller annen nyresykdom, diuretikabehandling eller i de tilfeller blodvolumet reduseres ved operative inngrep. I slike tilfeller bør nyrefunksjonen kontrolleres nøye før og under behandling med meloksikam. I sjeldne tilfeller kan behandling med meloksikam eller andre antiflogistika forårsake interstitiell nefritt, glomerulonefritt, renal medullanekrosee eller nefrotisk syndrom. Natrium, kalium og væskeretensjon NSAIDs kan indusere natrium-, kalium- og væskeretensjon og interferere med diuretikas natriuretiske effekt. En reduksjon i den antihypertensive effekten av antihypertensiva kan forekomme (se pkt. 4.5). Dette kan utløse eller forverre ødem, hjertesvikt eller hypertensjon hos disponerte individer. Klinisk oppfølging er derfor nødvendig for risikopasienter. Hyperkalemi Hyperkalemi kan understøttes ved diabetes eller samtidig behandling som er kjent for å øke kalemi (se pkt 4.5). Regelmessig kontroll av kaliumverdiene bør utføres i slike tilfeller. Andre advarsler og forsiktighetsregler Bivirkninger tolereres ofte dårligere hos eldre eller svake individer, og disse krever derfor tett oppfølging. Som med andre NSAIDs er det nødvendig med særlig forsiktighet hos eldre, hvor nyre-, lever- og hjertefunksjon ofte er nedsatt. Eldre har hyppigere forekomst av bivirkninger ved bruk av NSAIDs, spesielt gastrointestinale blødninger og perforasjoner som kan være fatale (se pkt 4.2). Meloksikam, som med andre NSAIDs kan maskere symptomer på underliggende infeksjonssykdom. Som andre legemidler som hemmer cyklooksygenase/prostaglandinsyntesen, kan bruk av meloksikam redusere fertiliteten hos kvinner og anbefales derfor ikke til kvinner som forsøker å bli gravide. Hos kvinner som har problemer med å bli gravide, eller som er under utredning for infertilitet, bør seponering av meloksikam vurderes (se pkt. 4.6 Graviditet og amming og 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Pasienter med sjeldne alvorlige problemer som galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (Lapp lactase deficiency) eller glukose/galaktosemalabsorbsjon bør ikke ta dette legemidlet. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Interaksjonsstudier har bare vært utført hos voksne. Farmakodynamiske interaksjoner: Andre ikke-steroide anti-inflammatoriske legemidler (NSAIDs) og acetylasalisylsyre 3 g/d:

6 Kombinasjon med andre NSAIDs, inklusive acetylsalisylsyre gitt som anti-inflammatorisk dose ( 1 g som enkeltdose eller 3 g som total døgndose) anbefales ikke. Kortikosteroider (f.eks. glukokortikoider): Samtidig bruk av kortikosteroider fordrer forsiktighet ettersom det øker risikoen for gastrointestinal sårdannelse eller blødning. Antikoagulantia eller heparin administrert til eldre eller ved kurative doser: Økt blødningsrisiko ved hemming av platefunksjon og skade på gastroduodenalslimhinnen. Samtidig bruk av NSAIDs og perorale antikoagulantia anbefales ikke (se pkt. 4.4). Risikoen er spesielt stor ved samtidig behandling med et NSAID-preparat og et dikumarolpreparat (warfarin). Samtidig bruk av NSAIDs eller antikoagulatia eller heparin administert til eldre eller ved kurative doser anbefales ikke (se pkt. 4.4). I øvrige tilfeller hvor heparin brukes må det utvises forsiktighet pga. økt blødningsrisiko. Dersom denne kombinasjonen ikke kan unngås, kreves nøye overvåking av INR. Begge preparater metaboliseres via CYP 2 C9. NSAIDs hemmer metabolismen av disse antikoagulantia (warfarin), og forsterker dermed warfarinets effekt på blødningstiden. Trombolytika og hemmere av blodplateaggregasjon: Økt blødningsrisiko pga. hemming av platefunksjon og skade på gastroduodenalslimhinnen. Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRIer): Økt risiko for gastrointestinal blødning. Diuretika, ACE-hemmere og angiotensin II-antagonister: NSAIDs kan redusere effekten av diuretika og andre antihypertensiva. Hos enkelte pasienter med nedsatt nyrefunksjon (f.eks. dehydrerte pasienter eller eldre pasienter med nedsatt nyrefunksjon) kan samtidig bruk av ACE-hemmere eller angiotensin-ii antagonister og legemidler som hemmer syklooksygenase føre til ytterligere forverring av nyrefunksjonen, inkludert mulig akutt nyresvikt som vanligvis er reversibel. Kombinasjonen bør derfor administreres med forsiktighet, spesielt hos eldre. Pasientene bør være tilstrekkelig hydrerte og det bør vurderes om nyrefunksjonen skal monitoreres etter oppstart av samtidig behandling, og deretter regelmessig gjennom hele behandlingsperioden (se også pkt. 4.4). Antidiabetika: NSAIDs hemmer metabolismen av antidiabetika, og gir dermed økt effekt av antidiabetika. Tiklopidin: NSAIDs bør ikke kombineres med tiklopidin p.g.a. additiv hemning av trombocytfunksjonen. Betablokkere: NSAIDs kan motvirke den antihypertensive effekten pga. hemming av prostagladiner med vasodilaterende effekt. Kalsineurinhemmere (f.eks ciklosporin, tacrolimus):

7 Nefrotoksisitet av kalsineurinhemmere kan forsterkes av NSAIDs via renale prostaglandiners medierte virkning. Ved kombinasjonsbehandling bør nyrefunksjonen måles. En nøye monitirering av nyrefunksjonen anbefales, spesielt hos eldre. Intrauterine innlegg: Det er rapportert at NSAIDs kan redusere effekten av intrauterine innlegg, men ytterligere bekreftelse er nødvendig. Farmakokinetiske interaksjoner: effekt av meloksikam på farmakokinetikken til andre legemidler: Metotreksat: NSAIDs hemmer den tubulære sekresjonen, det kan også være metabolsk interaksjon, med derav minsket clearance. Dette fører til risiko for forsterket effekt av metotreksat. Ved høydosebehandling med metotreksat (mer enn 15 mg/uke) anbefales ikke samtidig bruk av NSAIDs (se pkt. 4.4). En eventuell interaksjon mellom NSAIDs og metotreksat skal overveies også ved lavdosebehandling med metotreksat, spesielt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dersom kombinasjonsbehandling er nødvendig bør blodcellenivå og nyrefunksjon monitoreres. Forsiktighet bør utvises dersom både NSAIDs og metotreksat gis i løpet av 3 dager, ettersom plasmakonsentrasjonen av metotreksat kan øke og gi økt toksisitet. Selv om farmakokinetikken til metotreksat (15 mg/uke) ikke påvirkes av samtidig meloksikambehandling, bør det tas i betraktning at den hematologiske toksisiteten av metotreksat kan forsterkes ved behandling med NSAIDs (se ovenfor). (Se pkt. 4.8.) Cyklosporin: NSAIDs samtidig med cyklosporin anses å kunne øke risikoen for nyretoksisitet p.g.a. nedsatt syntese av prostacyklin i nyren. Ved kombinasjonsbehandling skal nyrefunksjonen følges nøye. Litium: Flere NSAIDs hemmer litiums renale clearance, hvilket fører til øket serumkonsentrasjon av litium. Kombinasjonen bør unngås dersom det ikke er mulig med frekvente serumkontroller av litium for å styre dosen (se pkt.4.4). Dersom kombinasjonsbehandling ikke kan unngås er det nødvendig med nøye oppfølging av litium plasmakonentrasjonen under initiering, justering og seponering av meloksikambehandlingen. Probenecid: Samtidig behandling med probenecid gir redusert utskillelse og derav økt effekt av NSAIDs. Etanol: Samtidig bruk av etanol og NSAIDs øker blødningsfaren. Farmakokinetiske interaksjoner: effekten av andre legemidler på farmakokinetikken til meloksikam: Kolestyramin: Kolestyramin øker eliminasjonen av meloksikam ved å forstyrre den enterohepatiske sirkulasjonen slik at clearance for meloksikam øker med 50 % og halveringstiden reduseres til 13 ± 3 timer. Denne interaksjonen har klinisk betydning.

8 Ingen klinisk relevante farmakokinetiske legemiddelinteraksjoner ble funnet ved samtidig administrering av antacida, cimetidin eller digoksin. Acetylsalicylsyre: Kombinasjonen med acetylsalicylsyre øker risikoen for bivirkninger. Andre NSAIDs: Samtidig bruk av meloksikam og andre NSAIDs anbefales ikke p.g.a. økt mulighet for gastrointestinal toksisitet, og liten eller ingen økning i effekten. Antikonsepsjon: Det er rapportert tilfeller hvor NSAIDs har redusert effekten av intrauterine innlegg, men ytterligere bekreftelse er nødvendig. 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Graviditet: Meloksikam er kontraindisert i 3. trimester av graviditeten. Hemming av prostaglandinsyntesen kan ha skadelige effekter på svangerskapsforløpet og/eller den embryonale/føtale utviklingen. Resultater fra epidemiologiske studier indikerer økt risiko for abort, kardiovaskulære misdannelser og gastroschiasis etter bruk av prostaglandinsyntesehemmere tidlig i svangerskapet. Den absolutte risikoen for kardiovaskulære misdannelser var økt fra mindre enn 1 % til omtrent 1,5 %. Risikoen antas å øke med dose og behandlingsvarighet. Hos dyr har administrering av prostaglandinsyntesehemmere vist seg å føre til økt pre- og post-implantasjonstap og embryo-/føtal død. I tillegg er det rapportert en økt forekomst av ulike misdannelser, inkludert kardiovaskulære, hos dyr som har fått prostaglandinsyntesehemmere under organogenesen. Meloksikam skal ikke brukes under første og andre trimester hvis ikke strengt nødvendig. Dersom meloksikam brukes av kvinner som forsøker å bli gravide, eller i første og andre trimester av svangerskapet, bør dosen være så lav og behandlingsvarigheten så kort som mulig. Brukt i tredje trimester kan prostaglandinsyntesehemmere gi følgende effekter for fosteret: kardiopulmonal toksisitet (med prematur lukking av ductus arteriosus og pulmonal hypertensjon) renal dysfunksjon, som kan lede til nyresvikt og oligohydraminose. For moren og det nyfødte barnet: mulig forlenget blødningsperiode, en anti-aggregerende effekt som kan forekomme selv ved svært lave doser hemming av rieaktivitet og dermed forsinket eller forlenget fødsel. Amming: Det er ukjent om meloksikam går over i morsmelk. Det er ikke klarlagt om barn som ammes blir påvirket. Preparatet bør derfor ikke brukes ved amming.

9 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil og bruke maskiner Legemidlet antas normalt ikke å påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Pasienter bør informeres om at meloksikam kan gi synsforstyrrelser samt svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, slik at reaksjonsevnen kan nedsettes. 4.8 Bivirkninger a) Generell beskrivelse Kliniske studier og epidemiologiske data tyder på at bruk av visse NSAIDs (spesielt i høye doser og ved langtidsbehandling) kan være forbundet med en liten økt risiko for arterielle tromboser (f.eks. hjerteinfarkt eller hjerneslag) (se pkt. 4.4). Ødem, hypertensjon og hjertesvikt er rapportert i forbindelse med NSAID-behandling. De vanligste bivirkningene er av gastrointestinal opprinnelse. Magesår, perforasjon eller gastrointestinal blødning, noen ganger fatalt spesielt hos eldre, kan forekomme (se pkt. 4.4). Kvalme, oppkast, diaré, flatulens, obstipasjon, dyspepsi, abdominale smerter, melena, hematemese, ulcerøs stomatitt, forverring av kolitt og Crohns sykdom (se pkt. 4.4) er rapportert etter administrering. Sjeldnere har gastritt vært observert. Frekvensene for bivirkningene angitt nedenfor er basert på forekomst rapportert i 27 kliniske studier med behandlingsvarighet på minst 14 dager. Informasjonen er basert på kliniske studier med pasienter som har fått behandling med daglige perorale doser på 7,5 mg eller 15 mg meloksikam i form av tabletter eller kapsler i en periode på opptil 1 år. Bivirkninger som er avdekket ved bivirkningsrapportering i forbindelse med administrering etter markedsføring, er inkludert. Bivirkningene er angitt i henhold til følgende frekvenser: Svært vanlige ( 1/10), vanlige ( 1/100, <1/10), mindre vanlige ( 1/1000, <1/100), sjeldne ( 1/10 000, <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås utifra tilgjengelige data). b) Bivirkningstabell Sykdommer i blod og lymfatiske organer Mindre vanlig: anemi forstyrrelser i blodcellenivå (inkludert differnsialtelling av leukocytter), trombocytopeni Sjeldne tilfeller av agranulocytose er rapportert (se del c). Forstyrrelser i immunsystemet Mindre vanlige: andre allergiske reaksjoner annet enn anafylaktisk eller anfylktoide reaksjoner Ikke kjent: anafylaktisk reaksjon, anafylaktoid reaksjon Pyskiatriske lidelser

10 Ikke kjent: endret sinnsstemning, mareritt forvirringstilstand, desorientering Nevrologiske sykdommer Vanlige: hodepine Ikke kjent: svimmelhet, somnolens Øyesykdommer: synsforstyrrelser, inkludert tåkesyn; konjunktivitt Sykdommer i øre og labyrint Mindre vanlige: vertigo tinnitus Hjertesykdommer palpitasjoner Hjertesvikt er rapportert i forbindelse med NSAIDs behandling. Karsykdommer Mindre vanlige: økning i blodtrykk (se pkt. 4.4), flushing Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum astma hos personer med allergi ovenfor acetylsalesylsyre eller andre NSAIDs Gastrointestinale sykdommer Svært vanlige: dyspepsi, kvalme, oppkast, abdominale smerter, obstipasjon, flatulens, diarè Mindre vanlige: okkult eller makroskopisk gastrointestinal blødning, stomatitt, gastritt, raping Kolitt, gastroduodenalsår, øsofagitt Svært sjeldne: gastrointestinal perforasjon Gastrointestinal blødning, sårdannelse eller perforasjon kan noen ganger være alvorlig og potensielt fatalt, særlig hos eldre (se pkt. 4.4). Sykdommer i lever og galleveier Mindre vanlige: leverfunksjonsforstyrrelser (f.eks. forhøyede transaminaser eller bilirubin) Svært sjeldne: hepatitt Hud- og underhudssykdommer Mindre vanlige: angioødem, pruritus, utslett urtikaria Svært sjeldne: alvorlige kutane bivirkninger: Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er rapportert (se pkt. 4.4), bulløs dermatitt, erythema multiforme Ikke kjent fotosensitivitetsreaksjon Sykdommer i nyre og urinveier Mindre vanlige: natrium og væskeretensjon, hyperkalemi (se pkt. 4.4 og 4.5), unormale

11 nyrefunksjonstester (økt serumkreatinin og/eller serumurea) Svært sjeldne: akutt nyresvikt, spesielt hos pasienter med risikofaktorer (se pkt. 4.4) Genereller lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet Mindre vanlige: ødem, inkludert ødem i underekstremiteter. c) Beskrivelse av enkelte alvorlige og/eller hyppig forekommende bivirkninger Enkelttilfeller av agranulocytose er rapportert hos pasienter som har fått behandling med meloksikam og andre potensielt myelotoksiske legemidler (se pkt. 4.5). d) Bivirkninger som ennå ikke har blitt observert i forbindelse med legemidlet, men som er allment akseptert som relatert til andre substanser i gruppen. Organisk nyreskade som sannsynligvis fører til akutt nyresvikt: enkelttilfeller av interstitiell nefritt, akutt tubulær nekrose, nefrotisk syndrom og papillær nekrose er rapportert (se pkt. 4.4). 4.9 Overdosering Symptomer ved akutt overdosering med NSAIDs er vanligvis begrenset til letargi, døsighet, kvalme, oppkast og epigastrisk smerte og er vanligvis reversible ved understøttende tiltak. Gastrointestinal blødning kan forekomme. Alvorlig forgiftning kan føre til hypertensjon, akutt nyresvikt, nedsatt leverfunksjon, respirasjonshemming, koma, kramper, sirkulasjonskollaps og hjertestans. Anafylaktoide reaksjoner er rapportert ved inntak av terapeutiske doser NSAIDS og kan forekomme ved overdosering. Pasienter bør behandles med symptomatiske og understøttende tiltak etter overdosering med NSAIDs. I en klinisk studie økte eliminasjonen når kolestyramin i doser på 4 g ble gitt peroralt tre ganger daglig. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: Ikke-steroid antiinflammatorisk middel, ATC-kode: M01A C06. Virkningsmekanisme:Hemmer prostaglandinsyntesen. Motvirker også akkumulasjon av leukocytter i inflammerte hudområder. Farmakodynamiske effekter:antiinflammatorisk, analgetisk. Prostaglandiner er involvert i eggløsning, og bruk av prostaglandinsyntesehemmere kan derfor påvirke fertilitet hos kvinner (se pkt. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler og 4.6 Graviditet og amming). 5.2 Farmakokinetiske egenskaper

12 Absorpsjon: Absorberes godt (89 %). Plasmakonsentrasjonen øker proporsjonalt med den perorale dosen fra 7,5 mg til 15 mg. Et noe raskere opptak oppnås ved samtidig matinntak. Steady state oppnås etter 3-5 dagers behandling. Plasmakonsentrasjonen varierer fra 0,4 1,0 mikrog/ml ved dosering 7,5 mg daglig og 0,8-2,0 mikrog/ml ved 15 mg daglig. Maksimal plasmakonsentrasjon oppnås 5-6 timer etter gjentatt inntak og 6-9 timer etter engangsdose. Plasmakonsentrasjonen er uforandret etter 1 års behandling. Meloxikam går over i synovialvæsken. Konsentrasjonen er ca. 50 % av plasmakonsentrasjonen. Proteinbinding: > 99 % både hos friske, frivillige forsøkspersoner og hos pasienter med reumatisme. Halveringstid: 20 +/- 6 timer. Utskillelse: Distribusjonsvolumet ved steady state er 10,7 l og clearance er 7-8 ml/min. 5 % utskilles uforandret med fæces. Metabolittene utskilles likt i urin og fæces. Påvirkes ikke av leverinsuffisiens eller av mild til moderat nyreinsuffisiens. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata Reproduksjonstoksiske studier har vist at administrasjon av prostaglandinsyntesehemmere økte pre- og postimplantasjonstap og embryo/føtal død. I tillegg er det rapportert økt forekomst av en rekke misdannelser, inkludert kardiovaskulære, i dyr gitt prostaglandinsyntesehemmer under organogenesen. Meloksikam gitt oralt til rotte ga redusert antall ovulasjoner og hemming av implantasjon, samt embryotoksiske effekter (økt resorbsjon) ved doser på 1 mg/kg/dag og høyere. Det ble ikke sett teratogene effekter av meloksikam på doser inntil 4 mg/kg hos rotte, eller 80 mg/kg hos kanin. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Maisstivelse Stivelse, pregelatinisert Silika, kolloidal vannfri Natriumsitrat Laktosemonohydrat 43 mg, resp. 86 mg Cellulose, mikrokrystallinsk Magnesiumstearat. 6.2 Uforlikeligheter Ikke relevant. 6.3 Holdbarhet 3 år.

13 6.4 Oppbevaringsbetingelser Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser. 6.5 Emballasje (type og innhold) PVC/PVDC / aluminium blister i kartong. Pakninger med 10, 30, 60, 100 tabletter, 50 x1 tabletter endose. Ikke alle pakningsstørrelser er pålagt markedsført. 6.6 Spesielle forholdsregler for destruksjon og annen håndtering 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN Actavis Group hf Reykjavikurvegi IS-220 Hafnarfjordur Island 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) 7,5 mg: mg: DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE / SISTE FORNYELSE / OPPDATERINGSDATO