- PDF Gratis nedlasting

Transkript

1 Akupunktur - en gammel men effektiv behandlingsform av Bruno Aamo, Tromsø Publisert i Alternativt nettverk Bildet: Den opprinnelige forsiden på Huangdi NeiJing Suwen Den 26. juli 1971 dukket det opp en artikkel i New York Times. Forfatteren var journalisten James Reston som dekket daværende president Nixons reise til Kina. Tittelen lød: "Now, Let Me Tell You About My Appendectomy in Peking." Denne artikkelen skulle bli historisk ettersom den introduserte akupunkturen for et vestlig publikum, tilsynelatende for første gang. I hvert fall gjorde den behandlingsmetoden kjent for et bredere publikum, og fokuset var metodens nærmest mirakuløse effekt på smerter. Akupunkturen hadde imidlertid på dette tidspunktet vært kjent i vesten ganske lenge, om enn bare innenfor en engere krets. Allerede i 1829 doktorerte den svenske legen Gustav Landgren ved universitetet i Uppsala over temaet akupunktur, og franskmannen Soulie de Morant - som i løpet av sin karriere som diplomat i Kina hadde tilegnet seg kunnskaper om denne eldgamle behandlingsmetoden - lærte den videre til franske leger i mellomkrigstiden. Det hadde derfor eksistert en liten, nesten usynlig akupunkturtradisjon i Frankrike i en årrekke da Restons banebrytende artikkel kom. Og i England hadde J. R. Worsley etablert sin akupunkturskole så tidlig som på begynnelsen av 1960-tallet. Bakgrunn Vi i vesten har en tendens til å ville datere bakover i tid alle mulige slags foreteelser i Kinas historie. For eksempel tror vi at taijiquan, denne ærverdige "skyggeboksingen", har vært bedrevet i Kinas parker i flere tusen år. Faktum er at taijiquan så dagens lys først på 1700-tallet, og at treningen i parkene begynte i 1956 etter et dekret fra kommunistpartiet. Tilsvarende blir det gjerne hevdet at taoismen er 6000 år gammel. Men 4000 år før vår tidsregning befinner vi oss dypt inne i Kinas forhistoriske tid, en tid som vi knapt har noe som helst kunnskap om. De første skrevne kilder daterer seg til tiden etter år 1300 f.kr., og den første kjente taoist - Yang Chu - skal ha levd på tallet f.kr. Akupunkturens historie er derimot beviselig eldgammel og vi kan nøste den opp år bakover i tiden. Akupunktur - sammen med urtemedisin og Chi Kung (qi gong) - tilhører den lærde kinesiske medisinen og er, muligvis med unntak av indisk ayurveda, verdens eldste ubrutte medisinske tradisjon.

2 De grunnleggende tekstene, som har fått navnet Huangdi Neijing ("Den gule keisers klassiker om indremedisin"), var samlet til Ã n bok allerede et par hundre år før vår tidsregning. Den inneholdt en fullt utviklet menneske- og sykdoms-modell med så vel diagnoser som behandlingsprosedyrer. At disse prinsippene og behandlingsmetodene har holdt seg mer eller mindre uforandret helt fram til i dag, sier noe om deres bestandighet og effektivitet. Hva er akupunktur? Ordet "akupunktur" er det latinske navnet som jesuittiske misjonærer satte på denne måten å behandle sykdom på. "Aku" betyr nål, mens "punktur" er avledet av ordet "pungere" som betyr å stikke. Den opprinnelige kinesiske betegnelsen på behandlingsformen er Zhen Jiu, der Zhen betyr å stikke, mens Jiu betyr å brenne. Dette tyder på at bruken av moxa (tørket burot eller artimisia vulgaris) for å varme opp bestemte punkter eller områder på kroppsoverflaten opprinnelig var like vanlig som nålebehandlingen ettersom varme-aspektet er innbakt i selve det kinesiske begrepet. Ved akupunktur stikkes tynne nåler inn i kroppen på bestemte steder, og det finnes ca 800 slike definerte "klassiske" punkter som alle har bestemte funksjoner. Dette er ikke spesielt smertefullt - det kan for eksempel ikke sammenlignes med et sprøytestikk - men heller ikke totalt smertefritt. For at man skal få terapeutisk effekt, prøver akupunktøren å oppnå såkalt de qi hos pasienten. Dette kan være følelsen av en slags stråling eller sitring som radierer ut fra punktet og sprer seg langs meridianen, eller arte seg som et lite elektrisk støt. Dersom de qi uteblir, vil også effekten bli minimal. Bildet: Artikkelforfatteren i arbeid Teorien Metateori: yin-yang og wu xing Vestlig vitenskap har som en absolutt forutsetning krav til teoriens motsigelsesfrihet, dvs at noe ikke både kan og ikke kan være det samme samtidig. Dette prinsippet - som kalles kontradiksjonsprinsippet - ble formulert av den greske filosofen Aristoteles ca 300 år før vår tidsregning, og gjør fortsatt krav på å være vår tenknings grunnlov. Annerledes med kinesisk filosofi: her er det slik at motsetninger ikke utelukker hverandre, men tvert i mot forutsetter hverandre. Dette uttrykkes i læren om yin og yang som betyr henholdsvis skyggesiden og solsiden av fjellet. Yin-yang er ikke esoteriske begreper, men peker ganske enkelt på verdens prinsipielle motsetningsfylde. Alt som er lett, varmt, tørt, energetisk osv vil være av yang natur, mens de motsatte kvaliteter er yin. Men ingenting er naturligvis bare yang eller yin. Begrepene får først mening når de etableres i

3 relasjon til sin motsetning, slik at motsetninger konstituerer hverandre, forutsetter hverandre og går over i hverandre slik natt går over i dag. Bildet: Huangti Neijing Man tenker helt konkret i yin-yang-termer når man skal diagnostisere en lidelse: kroppens ytre eller øvre del vil være yang, mens det indre og nedre er yin, for mye varme (feber) er yang-overskudd, mens for eksempel nattesvette er uttrykk for et faktisk yinunderskudd som kommer til uttrykk som falsk yang, eller "falsk hete" osv. Det ideelle er en tilstand der yin og yang er i relativ harmoni, og alle våre medisinske observasjoner vil kunne organiseres og underordnes et yin-yang-perspektiv. Mens yin-yang analyserer verdens foreteelser i lys av dynamiske motsigelser, er det utvikling, endring og vekst som er objektet for wu xing ("Fem-fase-teorien" eller "Fem-element-læren" som den også kalles). Wu xing representerer en vekstsyklus (sheng) der de ulike fasene går over i og/eller kontrollerer hverandre. Og som med så mye annet i kinesisk litteratur, gis fasene poetiske navn hentet fra den naturen man kunne iaktta. Vi får derfor en konstellasjon som ser slik ut: tre -> ild -> jord -> metall -> vann ( - > tre). Til disse begrepene kunne man knytte de fleste forandringer: vår (tre) -> sommer (ild) -> sensommer (jord) -> høst (metall) -> vinter (vann). I medisinen knyttes så vel sykdomsutvikling som de indre organer til wu xing. Kroppens substanser: Qi, blod og kroppsvæsker, jing og shen I kinesisk medisin sier man at dersom man vil opprettholde god helse, må man ta vare på "De tre skatter". Innenfor Chi Kung har man designet ulike øvelser hvis oppgave nettopp er å foredle disse skattene som består av qi, jing og shen. Qi oversettes ofte med energi eller kraft, men i oversettelsen til vestlige språk går en del av betydningen tapt. Qi er både substans og funksjon, og et organs funksjon er definert ved dets qi. Hoste er for eksempel lungenes qi som går feil vei, mens blekt ansikt, tungpustethet, dårlig fordøyelse og følelse av utmattelse, er tegn på at kroppens generelle qi er i underskudd. Blod er også en form for qi, men tettere og mer substansielt og i væskeform, mer yin. Kroppsvæskene er alle andre væsker som ikke er blod, og utgjør - sammen med blod - kroppens totale yin. Jing oversettes gjerne med essens, og har blant annet å gjøre med de arveanlegg man har fått fra sine foreldre. Det er videre knyttet til seksualitet, fødsel og utvikling. Aldring er tegn på at din jing er for nedadgående. Shen kan oversettes med sinn eller sjel. Organsystemer I motsetning til vestlig medisin, er den kinesiske i langt større grad

4 opptatt av prosesser enn strukturer. Når man derfor spør om hva et organ er, får man som svar hva det gjør. Et organ blir med andre ord mer oppfattet som en funksjonskrets - en samling aktiviteter - enn en materiell konstruksjon. Vi kan som et eksempel se på leveren. Her er vi ikke opptatt av dens plassering, form, vekt, størrelse og farge, men derimot av det som oppfattes som dens funksjoner: og dens viktigste funksjon er å "regulere den frie flyten av qi og blod i kroppen", og dermed å "beskjære det ekstreme." Videre "lagrer den blodet" og "regjerer senene". Den "åpner i øynene", "influerer på seksualiteten" og har med en bestemt psykisk funksjon (sjels-elementet hun) å gjøre. Dette betyr at en rekke psykiske kvaliteter - som for eksempel sinne og depresjoner - samt en del smertetilstander knyttes til leveren. Det samme gjelder stivhet i muskler og sener, en del øyelidelser samt noen problemer av seksuell art. Når vi snakker om organer ut fra det kinesiske konseptet, er det viktig at man ikke blander det sammen med vestlig medisinsk tenking. Jeg kan ikke understreke sterkt nok at det som diagnostiseres som en organsykdom innenfor tradisjonell kinesisk medisin, for eksempel i hjerte, nyre eller lever, sjelden har noe som helst å gjøre med det man i vesten regner for sykdom i de samme organene. Som tidligere nevnt er et organs funksjon definert ved dets qi, og når noe er galt med organet, kommer dert til uttrykk ved at dets qi ikke er som den skal, eller ved for mye (shi) eller for lite (xu) av yin (kulde eller fuktighet) eller yang (varme eller tørrhet). Også organene er ordnet etter yin-yang-prinsippet der man regner de seks "hulorganene" (fu) (tynntarm, tykktarm, mage, urinblære, galleblære og san jiao) som yang-organer, og de fem "svamporganene" (zang) (hjerte, lunger, milt, nyre og lever) til yin. Hjertesekken eller pericard er et slags "tilleggsorgan" til hjertet. San jiao (som betyr Den Trefoldige Varmeren) er for øvrig et glimrende eksempel på kinesisk anatomi: "organet" består utelukkende av funksjoner og har knapt nok noen struktur i det hele tatt. Det finnes også en rekke såkalte "ekstraordinære" organer. Hjernen er et av dem, og tenking og følelser knyttes både til hjerte og hjerne. Meridianer og punkter De såkalte meridianene (egentlig "kanaler" eller "baner", Jing Luo) er kanaler et stykke under huden der qiâ en flyter gjennom kroppen, forbinder organene med hverandre, og forbinder det indre med det ytre. Hvert av yin og yang-organene (zang fu) har knyttet til seg en meridian, slik at vi har seks yang-meridianer og tilsvarende yin-meridianer. Det er på denne måten tolv ordinære meridianer. I tillegg har vi åtte såkalte "ekstraordinære" meridianer, der bare to av dem har selvstendige punkter. Akupunkturpunktene er definerte punkter langs meridianene, og disse punktene nåles fra noen millimeter og til flere cm i dybden, avhengig av plasseringen. Hvert punkt har en rekke ulike funksjoner og kroppsområder som det virker inn på. For eksempel finner vi et av de viktigste punktene for magen (zusanli St. 36) under kneet. Akupunkturbehandling består i at man nåler forskjellige punkter i kombinasjon, og nålene manipuleres med ulike teknikker. En populær misforståelse er at dersom man har smerter som svarer til punkter på et organs meridian, så er det noe galt med det

5 aktuelle organet. De fleste kjenner til punkt nummer 4 på tykktarm-meridianen (hegu L.I. 4) som er lokalisert til området mellom peke- og lang-finger. Dette er et punkt som ikke sier noen verdens ting om tykktarmens beskaffenhet, men som ofte brukes ved behandling av feber, tannpine, pannehodepine eller andre smertetilstander. Sykdommer diagnostiseres ut fra "De åtte prinsipper" som angir noe prinsipielt om lidelsens karakter og plassering: indre-ytre, varm-kald, overskudd-underskudd og yin-yang. Det som ofte avgjør om en behandling blir suksessfull eller ikke, er - gitt at diagnosen er korrekt - nålekombinasjonen og manipulasjonsteknikken (styrkende, svekkende eller harmoniserende). Bildet: Illustrasjon fra Neijings 2. del, Lingshu (den spirituelle akse), som omhandler akupunktur Akupunktur i dag Hva kan behandles? I Kina har akupunkturen til alle tider vært brukt som behandlingsmetode for de fleste lidelser. Dette var naturligvis årsaken til at Kinas kommunistiske ledelse, med sin sans for pragmatiske løsninger, inkluderte den tradisjonelle medisinen i det offentlige kinesiske helsevesen allerede i 1959 og sidestilte den med vestlig skolemedisin. Akupunkturen representerte en innlysende mulighet til å oppnå kolossale helsegevinster på en lite kostnadskrevende måte. Man hadde rett og slett ikke råd til å la det være. Verdens helseorganisasjon (WHO), der Gro Harlem Brundtland nå er generalsekretær, erkjente tidlig akupunkturens globale helsemessige potensial, og offentliggjorde i 1978 en liste over 28 lidelser der man spesielt anbefaler denne form for behandling. Akupunktur er fortsatt en behandlingsmetode som brukes til det meste. Effekten på smerter er godt dokumentert, ikke minst smerter i muskel/skjelettsystemet, samt hodepine og migrene. Dessuten brukes det hyppig ved ulike "kvinneproblemer" som menstruasjonsplager, infertilitet, svangerskapskvalme, brystbetennelse og klimakteriebesvær. Ved kreftbehandling har akupunktur vist seg å være en billig, smertefri og effektiv måte å fjerne eller redusere kvalme. Ellers kan nevnes astma og andre luftveislidelser, fordøyelsesbesvær og mageproblemer, spedbarnskolikk, allergi og sykdommer i urinveiene. Akupunktur har også vist seg å være et verdifullt hjelpemiddel ved vektreduksjon og røykeavvenning. Listen kan lett gjøres betydelig lengre. I Norge og vesten for øvrig

6 Etter at akupunkturen var blitt kjent for et vestlig publikum, var det mange som rimeligvis fattet interesse for denne "mirakuløse" behandlingsformen, og reiste til Kina for å studere. Kina svarte med å etablere et standardkurs samt utdanningsinstitusjoner for utenlandsstudenter i flere byer. Et slikt kurs ble kalt Basic Course ("Grunnkurs") og var en intensiv fulltidsutdanning som tok tre måneder. Her var det utelukkende fokusert på kinesisk-medisinsk tenking og behandling. De medisinske kunnskapene (anatomi etc) som er en nødvendig ballast når man skal drive denne type virksomhet, måtte man ha på forhånd. En av de største og viktigste institusjonene var - og er fortsatt - China Beijing International Acupuncture Training Centre (CBIATC) i Beijing. Vel hjemme i vesten etablerte noen av pionerene fra disse sentraene egne skoler som vanligvis var organisert som treårig deltidsutdanning siktet inn på mennesker som allerede hadde en helsefaglig utdanning (leger, fysioterapeuter, tannleger, sykepleiere osv). For de som ikke hadde noen medisinsk bakgrunn ble det til en flerårig fulltidsutdanning ettersom skolemedisinske fag også måtte dekkes inn. På denne måten fikk akupunkturen fotfeste i Europa og USA. Etter hvert kom også fagbøker som var tilrettelagt for et vestlig publikum. Etter noen år meldte behovet seg for mer kunnskap, og Kina svarte med å etablere Advanced Course ("Avansert Kurs"), et nytt tre måneders intensivkurs for å videre- og etterutdanne akupunktører. Og i vesten resulterte dette i at flere akupunkturskoler etter noen tid ga et tilsvarende tilbud om etterutdanning og etter hvert inkluderte Avansert Kurs i grunnutdanningen. Avansert Kurs representerer med andre ord den ypperste akupunkturudanningen man overhodet kan skaffe seg i den vestlige verden og tilsvarer legeutdanningen i tradisjonell kinesisk medisin i Kina. Tittelen "lege" er imidlertid i Norge forbeholdt mennesker med embetseksamen i medisin, og man kan av den grunn ikke bruke tittelen "kinesisk lege" uten å komme i konflikt med kvakksalverloven. I og med akupunkturens inntreden på helsearenaen, dukket naturligvis også de mer useriøse variantene opp: kurstilbud som lovet akupunktør-kompetanse etter noen helger og yrkesutøvere som forespeilte urealistiske behandlingseffekter, som for eksempel å fjerne forkalkninger fra ledd. Tittelen "akupunktør" er ikke beskyttet, slik at hvem som helst i praksis kan kalle seg det. Dårlig utdannede "akupunktører" har derfor i mange tilfeller brakt denne eldgamle kunsten i vanry. I Norge foregår det meste av den fullverdige akupunkturutdanningen i regi av to skoler: Nordisk Akupunkturhøgskole - som er den eneste skolen i Europa som er godkjent som avdeling av CBIATC - og Norsk Akupunkturskole. Det finnes også to store seriøse akupunktør-organisasjoner: Norske Akupunktørers Hovedorganisasjon (Naho) og Norsk forening for klassisk akupunktur (NFKA). For å bli medlem krever begge organisasjonene at man både skal ha en vestlig medisinsk grunnutdanning, og Avansert Kurs i akupunktur. Moderne akupunkturmetoder Intramuskulær Stimulering (IMS) Intramuskulær stimulering er en moderne form for akupunktur

7 som har nålen som eneste fellestrekk med den klassiske akupunkturen. Den bygger på moderne medisinsk forskning og teknikkene krever grundige kunnskaper om menneskets anatomi. Den grunnleggende forskingen ble gjort av de amerikanske legene Travell og Simons som med sine banebrytende arbeider kartla sammenhengen mellom smertefokus (såkalte "triggerpunkt") og smertenes utstråling ("referert smerte"). Man har funnet et samsvar på 70% mellom de klassiske akupunkturpunktene på kroppen og triggerpunktplassering. Triggerpunkbehandling kan derfor forstås som en slags bro mellom den tradisjonelle kinesiske medisinen og vestlig skolemedisin. Mens Travell og Simons benyttet injeksjoner og is-spray som virkemiddel, var det den kinesisk-kanadiske anestesiprofessoren C. Chan Gunn som tok i bruk akupunkturnålen - og oppnådde bedre effekt ved hjelp av "tørr nål" enn hans kolleger gjorde med kortison-injeksjoner. Hans metode er også den klassiske akupunkturen fullstendig overlegen når det gjelder effekt på smerter i muskel-skjelettsystemet (tennisalbuer, rygg- og nakkesmerter osv). Mikroteknikker: øre- og skalleakupunktur "En nål i øret for slanking og mot røyking" er det eneste mange forbinder med akupunktur. øreakupunkturen er imidlertid bare en liten del av akupunkturen, og det er dessverre heller ikke så enkelt som at "en nål i øret" kan kurere såvel vektproblemer som nikotinsug. Øreakupunkturen ble skapt av den franske legen Paul Nogier. I 1957 oppdaget han at flere av hans pasienter med suksess var blitt behandlet for isjiassmerter av lekmenn som hadde brent dem på et bestemt sted i øret. Dette førte til at Nogier startet et forskningsprosjekt som varte i flere år, der han kartla en hel rekke punkter i øret som har effekt på så vel indre organer som på smerter. Kineserne ble raskt oppmerksomme på Nogiers arbeider, og startet egen forskning på fenomenet. Det eksisterer derfor både en fransk og en kinesisk versjon av øreakupunkturen, som til dels skiller seg sterkt fra hverandre. Øreakupunkturen er relativt enkel å lære og er derfor er blitt svært populær. Den brukes vanligvis som tillegg til kroppsakupunkturen, og kan overhodet ikke erstatte denne. De fleste akupunkturskoler har kurser i øreakupunktur blant tilbudet til sine studenter. Noen av de siste landevinningene innen akupunkturfaget, er skalleakupunkturen. Pioneren her var den kinesiske legen Jio Shunfa som begynte å publisere resultatene av sine arbeider i mars På samme måten som med IMS er det også når det gjelder skalleakupunktur den moderne medisinsk viten som er førende for så vel forskning som behandling. Skalleakupunkturens grunnlag er skolemedisinens kunnskapene om hjernes anatomi, fysiologi og funksjoner. Det er spesielt sykdommer og skader i sentralnervesystemet (parkinsons sykdom, hjerneslag osv) som blir behandlet ved hjelp av disse teknikkene. Som tilfellet var med øreakupunkturen har det utviklet seg flere skoler innenfor skalleakupunkturen. Spesielt ser den japanske YNSA (Yamamoto New Scalp Acupuncture) til å gi svært gode resultater. Mindre lidelse - penger å spare

8 I det fattige Kina hadde man ikke råd til å kaste vrak på akupunkturen. Det er et tankekors at vi i Norge - et land med et helsevesen som nærmest er bankerott - velger å se bort fra det formidable potensialet akupunkturen representerer, både økonomisk og med hensyn til å redusere lidelse. For å nevne et par opplagte eksempler: vi vet at akupunktur har dokumentert effekt på kvalme ved kreftbehandling og at adekvat medikamentell kvalmestillende behandling koster svimlende summer hvert år, mens akupunktur er svært lite kostnadskrevende. Når det gjelder smertetilstander i muskel-skjelett-systemet er intramuskulær stimulering uten sammenligning det mest effektive som finnes. Også her kunne det vært mye å hente både når det gjelder å forkorte og redusere smertetilstander - men også samfunnsøkonomisk ved å få folk raskt tilbake i arbeid. Startsiden