Omstilling i norske virksomheter

Transkript

1 Mona Bråten (red.) Mona Bråten (red.) Omstilling i norske virksomheter Omstilling i norske virksomheter Denne rapporten presenterer casestudier i fem virksomheter i ulike sektorer. Virksomhetene er vidt forskjellige, men i løpet av de siste tre til fem årene har de alle gjennomgått omfattende omstillinger for å tilpasse seg ytre endringer. Vi har gjort et dypdykk ned i bestemte omstillingsprosesser i følgende virksomheter: Umoe IKT og Umoe itet, Coop, Eramet samt kommunene Rana og Molde. I tillegg har vi gjort en nærmere analyse av partssamarbeidets rolle i fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassaktiviteter. Innledningsvis gir Gudmund Hernes et bakteppe for de fem casestudiene. Omstilling i norske virksomheter Fafos Rådsprogram Gudmund Hernes Hvordan lage systemer som forandrer seg selv? Mona Bråten og Åsmund Arup Seip Fem casestudier Helene Loe Colman Oppkjøp, sammenslåing og identitet Mona Bråten Føderasjon og restrukturering Åsmund Arup Seip Samarbeid og konflikter i kommunale omstillingsprosesser Helene Loe Colman og Eivind Falkum Krisetilpasning med lokalt trepartssamarbeid Eivind Falkum, Mona Bråten og Helene Loe Colman Fusjon som omstillingsstrategi Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo omslag.indd 1 Fafo-rapport 2011:26 ISBN ISSN Bestillingsnr /14/2012 3:11:50 PM

2

3 Mona Bråten (red.) Omstilling i norske virksomheter Fafos Rådsprogram Fafo-rapport 2011:26

4 Fafo 2011 ISBN (papirutgave) ISBN (nettutgave) ISSN Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

5 Innhold Fafos rådsprogram... 5 Forord Hvordan lage systemer som forandrer seg selv?...7 De to mest dramatiske århundrer i Norges historie... 7 Omstilling som velstandens opphav... 9 Baljen og bekken Næringslivets motstand mot omstilling og endring Omstilling betyr avvikling Nærsynte observatører og skjevsynte etterfølgere Sosial kapital og omstilling Sentrale trekk ved den norske mikromodellen Inn i den svarte boksen Motstand mot endring i organisasjoner Hva kan fremme omstilling i organisasjoner? Strategier for innovasjoner og omstilling: Langs linjen eller i nettverk? Brudd eller gjentakelse Ideer fra omlandet Flere øyne ser bedre enn to Fra skyggenes dal til en plass i solen Statens og det offentliges rolle i å fremme omstillinger Omstilling i offentlig sektor Teknologiutvikling i den offentlige sektor Profesjonsutvikling Faglige nettverk Epilog Fem casestudier...43 Innledning Omstilling, medvirkning og trepartssamarbeid Omstillingsprosesser En flerfaglig tilnærming Metode, datatilfang og gangen i rapporteringen Oppkjøp, sammenslåing og identitet...51 Innledning Integrering av oppkjøp Umoe IKTs oppkjøp av itet Identitet i integrasjonsprosessen i Umoe IKT Konklusjon

6 4 Føderasjon og restrukturering. Forhold som hemmer og fremmer samvirkelagsfusjoner i Coop...71 Innledning Coop en føderativ organisasjon Data Fem lokale fusjonshistorier Konsekvenser av omstillingene Konklusjon Samarbeid og konflikter i kommunale omstillingsprosesser Innledning Strategier for omstilling nasjonalt og lokalt Omstilling i Rana kommune Utviklingsarbeid i Molde kommune Spørsmålet om medbestemmelse Spørsmålet om effektivitet og måloppnåelse Makt og avmakt i kommunalt samarbeid Trepartssamarbeid, omstilling og endring Krisetilpasning med lokalt trepartssamarbeid. Permittering i Eramet Norge Innledning Metode og data Permittering regler og omfang Trepartssamarbeid som tradisjon og beslutningsmodell Den industrielle konteksten Eierskap og partssamarbeid Krisetid i Eramet Norge Permitteringsmodellen Permitteringen i Sauda Permitteringen i Porsgrunn Solidaritet som retorikk eller handling Partssamarbeid som tilpasning Partssamarbeid på norsk Resultater Sluttkommentar Fusjon som omstillingsstrategi. Partssamarbeidets rolle i integrasjonen av Statoil og Hydros olje- og gassaktiviteter Innledning Bakgrunn og formål med fusjonen En perfekt omstilling virksomhetene på land Fra samarbeid til konflikt og forhandling Partssamarbeidet rolle i integrasjonsprosesser Trekk ved prosessen som kan forklare forskjeller Litteratur

7 Fafos rådsprogram Rådsprogrammet er et forskningsprogram utviklet med støtte fra bidragsyterne til Forskningsstiftelsen Fafo. Bidragsyterne ved etableringen av Fafo som uavhengig forskningsstiftelse i 1993 var LO, Fagforbundet, Coop, Elkem, Orkla, Sparebank1, Telenor og UMOE. Rådsprogrammet har omhandlet omstillinger i norske virksomheter. Presset på norske virksomheter er stort og vedvarende. Norge har en åpen økonomi, og fram til 2008 stammet presset fra rask økonomisk vekst. Denne veksten krevde utvikling og nyskaping i offentlige og private virksomheter. Fra høsten 2008 ble Norge, om enn i mindre grad enn mange andre land, påvirket av den globale økonomiske krisen, og mange norske virksomheter har måttet omstille seg. Noen virksomheter er lagt ned, noen har nedbemannet, noen har fusjonert og mange har måttet foreta andre former for omstilling. Hensikten med Rådsprogrammet har vært å se nærmere på den store omstillingsevnen i norsk arbeidsliv. Gjennom casestudier i norske virksomheter har målet vært å frambringe kunnskap om trekk ved det norske arbeidslivet som fremmer og hemmer evne til omstilling i produksjon av varer og tjenester. De mange interessante casene i programmet har gitt mulighet til å studere endringsprosesser som fusjoner, permitteringer, kostnadsreduksjoner, ombemanninger og andre omfattende endringsprosesser. Vi har vært interessert i å identifisere hva som kjennetegner virksomheter som evner å omstille og tilpasse seg ytre forhold, og hva som kjennetegner deres beslutningsprosesser. Betydningen av partssamarbeid i omstillinger har vært et gjennomgående tema. Rådsprogrammet ble avsluttet med et åpent seminar 1. desember 2011, og resultatene fra casestudiene er oppsummert i denne rapporten. Fafos rådsprogram har vært ledet av Eivind Falkum og Mona Bråten. Tone Fløtten, daglig leder ved Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning 5

8 Forord Denne rapporten bygger på casestudier i fem virksomheter i ulike sektorer. Selv om virksomhetene er vidt forskjellige, så har de det til felles at de i løpet av de siste tre til fem årene har gjennomgått omfattende omstillinger for å tilpasse seg ytre endringer. For oss forskere er det et privilegium å få komme på innsiden av virksomheter for å studere de interne forholdene i en omstillingsprosess. Virksomheter som står midt i en slik prosess, har i mange tilfeller begrenset med tid til eller interesse av å involvere utenforstående. Virksomhetene i denne rapporten har derimot åpnet sine dører og sluppet forskerne inn. Vi vil rette en stor takk til ledere, tillitsvalgte og ansatte i Umoe IKT og Umoe itet, Coop, Eramet samt kommunene Molde og Rana, som velvillig stilte opp til intervjuer og ga oss verdifull informasjon om de pågående omstillingsprosessene. Gjennom et samarbeidsprosjekt med IRIS og NHH/SNF fulgte vi fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassaktiviteter i perioden fra 2007 til Det ble da samlet inn et rikholdig datamateriale, som vi her har brukt i en nærmere analyse av partssamarbeidets rolle i fusjonen. Takk til alle som har stilt opp til intervjuer og gitt oss nødvendig informasjon om hva som preger omstillingsprosesser i norske virksomheter. Takk til bidragsyterne, som gjennom Rådsprogrammet etablerte prosjektets økonomiske plattform. Takk også til Eramet, som bidro med en ekstra økonomisk støtte til casestudien av Eramet. Ved Fafo har Tone Fløtten, Jon M. Hippe og Sissel C. Trygstad bidratt med konstruktive innspill og fruktbare diskusjoner omkring rapportens innhold og framstilling; takk til dere for mange og gode innspill underveis i arbeidet. Fafos informasjonsavdeling har som alltid gjort en stor innsats for å ferdigstille rapporten, takk til dere for at prosjektet nå endelig er samlet i én rapport. Prosjektet har vært gjennomført av et forskerteam bestående av Mona Bråten, Helene Loe Colman, Eivind Falkum og Åsmund Arup Seip, og i tillegg har Gudmund Hernes bidratt med et innlednings kapittel som gir et bakteppe for casestudiene. Mange har bidratt framstillingene i den endelige rapporten og casepresentasjonene er likevel forfatternes ansvar. Mona Bråten Prosjektkoordinator 6

9 1 Hvordan lage systemer som forandrer seg selv? Gudmund Hernes Om noe oppfattes som dramatisk, er ikke bare et spørsmål om hva som skjer, men også om hvordan det beskrives. Og da kan to syn legges på vår tid. Etter det ene er livet stort sett gjentakelser året i år er omtrent som året i fjor. Livets hjul har bare tatt en omdreining til. Etter det andre synet er vi midt i et stryk, der vi rives med og kastes rundt av endringer, og der det meste som skjer med oss ikke er initiert av oss. Ja, vi kan mene at selve tempoet i endringene har akselerert og mangfoldet i dem har tiltatt. Her vil det andre perspektivet legges til grunn. For å fange opp samtiden og alt som fortettes i den, må vi ikke bli for nærsynt vi må se etter kontrastene og de dype trendene, de som gjør vår tid til noe helt annet enn den som gikk foran og som gjør at vi nå lever våre liv og må leve våre liv på en helt annen måte enn bare for et par tiår siden. Og vi må se etter brudd eller vendepunkter der tidevannet snur. Dette knytter direkte til de enkeltstudiene som er skrevet for denne rapporten omstillinger forstått som større, komplekse endringer i en organisasjons oppbygning og virkemåte for å forbedre resultater (se Bråten & Seip i kapittel 2). Men snarere enn å se på og sammenfatte enkeltstudiene, er altså oppgaven her å løfte blikket: først å spørre om hva de store samfunnsmessige omstillingene har gått ut på, hva som har drevet dem fram, hva forskjellene mellom omstillinger i privat og offentlig sektor består i og hvordan de kan spille sammen og lære av hverandre. De to mest dramatiske århundrer i Norges historie To århundrer skiller seg ut i Norges historie ved sine dramatiske samfunnsomveltninger. Det første startet etter 1349, da svartedauden kom til landet og meiet ned minst halvparten av landets befolkning på bare to år. De umiddelbare virkningene var katastrofale. Pesten slo ned både allmuen og samfunnstoppene Norge mistet både sine fattige (de fleste var fattige) og sin politiske elite. Bare som én illustrasjon: før pesten hadde det 7

10 vært om lag 300 prester i Norge, et par tiår senere var det bare 40 igjen og bare én biskop. Sporene fra svartedauden finnes stadig rundt oss for eksempel i etternavnet «Ødegård». Folketallet i Norge gjenvant ikke samme størrelse før det var gått 150 år. Da var landet kommet under fremmed styre: først fire hundre år under dansk, så et århundre under svensk. De 150 årene etter at pesten kom til landet er derfor kalt «Norges nedgang»: befolkingen falt, levealderen sank, produksjonen sviktet, staten ble svekket, statsinntektene stupte og riket ble underordnet andre land. Den andre, og mest dramatiske, endringsperioden i Norges historie er det 20. århundre men da som «Norges oppgang». Ikke bare ble landets befolkning fordoblet: levekårene ble radikalt bedret, det teknologiske grunnlaget for produksjon og samfunnsliv omkalfatret, de politiske institusjonene endret og åpnet. Særlig etter 1945 har den økonomiske veksten vært stor. Der pesten hadde kommet som et plutselig skjebneslag fra utlandet, der var Norge i det 20. århundre blitt innlemmet i en global økonomi, med globale teknologier og globale politiske institusjoner. Etter det 20. århundre er nordmenn blitt langt flere, de lever mye lenger, har langt bedre helse, med mindre forskjeller mellom folk og de kan leve sine liv rikere og friere og mer likestilt enn i noen tidligere epoke, også i de lavere sosiale lag. Dette er altså fasiten år 2000 til tross for kraftige økonomiske tilbakeslag i årene, og til tross for at Norge ble hærtatt i fem lange år under den annen verdenskrig. Poenget er dette: Endringene som skjedde i det 20. århundre skyldes omstillinger større endringer i samfunnets oppbygning og virkemåte som ga bedre resultater for befolkningen sett under ett. Noen av endringene var brå som angrepet 9. april Andre av disse store endringene var summen av mange små. Noen endringer kom plutselig, andre kom langsomt men de kom og de pågikk hele tiden. Noen kunne være vanskelige å øyne fra år til år. Det skjedde en revolusjon i sakte kino men omstillinger og innovasjon var blitt rutine. Og i Norge har bedringene fortsatt også etter 2000 har inntektene gått opp, og velferden er hevet. Så sent som i 1950 fikk bare én av seks utdanning ut over grunnskole. Siden kom det som er kalt utdanningseksplosjonen, som betød opplæring flere timer av dagen, flere dager av året og flere år av livet. Nå får halvparten av hvert kull høyere utdanning, jentene er i stort flertall og aldri har landet hatt så godt utdannede pensjonister. Siden 1840 har den forventede levealderen tiltatt med omtrent 2,5 år hvert tiår. Heller ikke denne tendensen har avtatt: de siste tiårene har forventet levealder økt med 2 3 måneder hvert år! Hovedspørsmålet er derfor: Hva drev fram endringene både de teknologiske, økonomiske, politiske og ideologiske? Og ble endringene drevet fram på samme måte hele veien, eller er drivkreftene endret underveis? 8

11 Omstilling som velstandens opphav Manchester var den tidlige industrialismens «Silicon Valley» kraftfeltet for nye produksjonsmåter og nye varer, stedet alle tidens fremste menn, både entreprenører, politikere, samfunnsforskere og samfunnskritikere i første halvdel av 1800-tallet bare måtte se for å skjønne det nye som brøt fram og undersøke om det kunne overføres til andre land og steder. 1 Det Manchester viste var enkelt sagt dette: Hvordan man kunne få hjulene i sving! Eller med andre ord: Hvordan produksjonen kunne utvikles ved hjelp av maskiner (for eksempel spinnemaskiner og vevemaskiner), beveges av nye energikilder (vannkraft, damp og etter hvert elektrisitet) og med nye overføringsmekanismer (tannhjul, hev armer og drivremmer) slik at flere maskiner kunne drives fra samme kilde. Og Manchester viste hvordan ulike produksjonsgrener og fabrikker kunne forsyne og betjene hverandre. Teknisk ble det mulig å gå over fra å produsere unike varer der hver enkelt enhet hadde sine særtrekk altså «skreddersøm» til å masseframstille standardiserte varer som alle var like altså serieproduksjon. Sosialt ble resultatet at mer flere varer kunne framstilles med færre folk. Omstillingen av produksjonen ga større produksjon og økt produktivitet. Men det vi kaller den industrielle revolusjon og som Manchester var det fremste uttrykk for gikk sammen med en intellektuell revolusjon: en fundamental endring i synet på hvordan økonomien fungerte og i synet på hvordan den burde fungere. Det ble utviklet nye prinsipper for økonomisk politikk altså en ny filosofi for omstillinger av næringslivet: hva de innebar og hvordan de kunne framdrives. Den analysen som kom til å få størst betydning, både på 1800-tallet og i vår tid, var Adam Smiths i En undersøkelse av kjennetegnene ved og årsakene til nasjonenes rikdom fra Smiths grunnleggende idé var å knytte sammen læring og marked. Når det gjaldt læring, var Smiths innspill dette: Gjennom arbeidsdeling stykkes et arbeid i ulike oppgaver som fordeles mellom ulike arbeidsfolk. Da kan produksjonen økes ved tre former for læring: ved at hver enkelt spesialisert arbeider øker sin dyktighet i utførelsen av sin mer 1 En god framstilling finnes i Steven Marcus, Engels, Manchester and the Working Class (New York, Random House, 1974). 2 Adam Smith, An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (New York: The Modern Library Paperback Edition, 2000). Det er verd å nevne at norske Andreas Holt og brødrene Carsten og Peter Anker traff Adam Smith i Glasgow i 1762 og to år senere i Toulouse. Adam Smith var beæret over den første oversettelse av hans verk til et annet språk dansk i 1779, bare tre år etter originalutgaven, ved den danske embetsmannen Frants Dræby ( ), med tittel Undersøgelse om National-Velstands Natur og Aarsag. De fleste kundene bodde trolig i Norge. Se Peter Kurrild-Klitgaard, «Adam Smith og kredsen bag National-Velstands Natur», Libertas (Nr. 25 ( Juni), 1998), pp

12 avgrensete oppgave, som ved stadig gjentakelse gir stadig bedre grep og ferdigheter repetisjon gir øvelse og øvelse gjør mester, ved tidsbesparelsen som følger av at ulike spesialister koples sammen i en produksjonsrekke. Arbeiderne kan gjenta samme operasjon og sende sitt halvfabrikat videre til neste spesialist og behøver ikke omstille seg selv til neste trinn eller kunne beherske mange ulike redskaper spesialisering gir forenkling, ved utviklingen eller oppfinnelsen av mangehånde tilpassete maskiner som letter og forkorter nødvendig fysisk arbeid arbeidsdeling avføder spesialutstyr. 3 Resultatet er ifølge Smith at i et arbeidslag av spesialister, kan én arbeider gjøre manges arbeid. Summen blir mer enn delene koplet sammen kan de gjøre flere dagsverk på én arbeidsdag. Organiserte eksperter trumfer altmuligmenn. Med Smiths uttrykk: arbeidsproduktiviteten øker proporsjonalt med arbeidsdelingen. Men hva bestemmer graden av arbeidsdeling? Den knytter Smith til omfanget av markedet og tesen hans er: Jo større marked, desto mer arbeidsdeling. Når alle gjennom arbeidsdelingen produserer mer enn de trenger til eget bruk, vil de få en netto av produkter å bytte med: de kan veksle overskuddet de selv har framstilt mot varer de behøver som er framstilt av andre spesialister på andre felter disse er jo også i den stilling at de lager mer av «sitt» produkt enn de selv behøver. Det er dette som gir et overskudd som blir spredt rundt i hele samfunnet. Smiths formel for økonomisk vekst og velstand er altså Større marked Større arbeidsdeling Mer læring Større produktivitet Større velstand Spørsmålet gjenstår allikevel hva det er som motiverer til læring og omstilling. Og hovedsvaret Smith gir på det er ikke bare at folk ønsker mer av knappe goder, mer velstand, men at konkurransen driver produsentene til å søke forbedringer, enten offensivt for å kapre markedsandeler eller defensivt for å sikre de andelene de alt har. Derfor vil produsenter av egen interesse både søke å produsere mest mulig med minst mulig altså med de best egnete metoder. Ja, mer enn det: de vil søke etter bedre metoder. Og de vil legge produksjonen på de best egnete steder. Dermed følger den sosialt optimale bruk av samfunnets ressurser av det individuelt mest profitable for den enkelte. Det samfunnsmessig gunstige ville følge av at alle gjorde det personlig mest fornuftige for seg som om en usynlig hånd styrte det hele mot alles beste. 3 Denne tankegangen ble ført til sin ytterlighet ved den såkalte «scientific management», anført av Frederick Taylor. Se Robert Kanigel, One Best Way. Frederick Taylor and the Enigma of Efficiency (New York: Viking press, 1997) 10

13 Med andre ord: Ved å organisere produksjon og varebytte på voksende markeder, ville man få voksende velstand gjennom konkurransedrevet arbeidsdeling og læring altså via høyere produktivitet. Man kunne altså konstruere et system for forandring et økonomisk system som ville være bedre enn alle andre fordi det hele tiden var best på å bli noe annet! Utvidete markeder ville fremme oppfinnsomhet og seleksjon av bedre løsninger. De løsninger som viste seg bedre, ville bli kopiert. Men dette var ikke hele historien. Baljen og bekken Adam Smith regnes som grunnleggeren av moderne økonomi. Men man kan hevde at mange av dem som har bygget på hans lære, ofte har begrenset den. Det som i vår tid regnes blant økonomenes ypperste teoretiske bidrag, er såkalt generell likevektsteori, som også utgjør kjernen i nyklassisk økonomi. Generell likevektsteori søker å forklare forholdet mellom tilbud, etterspørsel og priser som et resultat av samspillet på og mellom mange markeder altså i hele økonomien. Man starter ut med markedsaktører som besitter visse goder eller produksjonsfaktorer, men der det er avstand mellom det de har og det de ønsker. Poenget med teorien er å vise at de ved å bytte seg imellom kan nå en likevektstilstand der ingen kan bedre sin stilling uten at noen kommer dårligere ut. Likevekten er nådd når alle har byttet til seg det beste de kan få og ingen kan komme bedre ut ved å fortsette å handle. Med et bilde kan man si at økonomien slik forstått, betraktes som vann i en balje. Skaper man bølger der, vil vannet allikevel etter hvert falle til ro likevekten vil gjenopprettes. Men man kan se på økonomien på en helt annet måte: snarere enn å være som en balje, er den som en bekk der vannet som renner stadig, aldri faller til ro, men hele tiden antar nye former ja, der bekken også kan forandre selve bekkeleiet. Dette perspektivet kan vi også knytte til Adam Smith. For som nevnt er et kjernepoeng for ham læring og læring vil nettopp si at noe ikke blir som før. Det som er varig er derfor ikke likevekt det som er varig er forandring. Eller sagt på en annen måte: Markeder er systemer for den permanente innovasjon. Det som må vedlikeholdes er læringsevnen evnen til omstilling. På et marked må altså innovasjon være rutine. «Den permanente innovasjon» må omfatte utvikling av nye fysiske goder tjenester 11

14 arbeidsmåter produksjonsutstyr produksjonsrutiner interne samarbeidsforhold organisasjonsstruktur ledelsesformer eksterne samarbeidspartnere kundeforhold rammevilkår. Endring av et eller flere av disse forholdene vil ikke bare påvirke det enkelte foretaks stilling. Det vil også endre situasjonen for de andre foretakene på samme marked ja, på alle markeder. Alt henger sammen med alt. De som ikke svarer når noen omstiller seg, vil lide et relativt tap og de vil kunne bli slått ut. Kort sagt: Bedrifter må innovere eller dø og selv når de innoverer når det gjelder ett eller flere av forholdene i listen ovenfor, vil det skape vinnere og tapere. Mens likevekt oppstår når ingen kommer bedre ut ved å fortsette å handle, er poenget her at de nettopp vil fortsette å prøve å endre markedet for å komme bedre ut! Og vinnere og tapere, både utenfor og innenfor virksomhetene, vil selvsagt reagere ulikt, ja, motsatt på omstillinger. De som taper på omstilling, vil gjerne fortsette som før; de som kommer bedre ut, vil forsøke å få gjennomslag for noe annet enn det som er. Næringslivets motstand mot omstilling og endring Adam Smith så for seg at utvidelse av markeder og økende arbeidsdeling ville føre til økning av velferden for alle han beskrev «the wealth of nations». Men han var selvsagt klar over at ulike grupper innen nasjonene kunne komme ulikt ut og at noen kunne forsøke å motsette seg endring for å oppnå en ikke bare større, men også en urettmessig andel av den økende rikdommen. Smith mente at den kanskje viktigste trusselen ville komme fra dem som eide virksomhetene. Han skrev: «Næringsdrivende kommer sjelden sammen, selv til selskapelighet og underholdning, uten at samtalen ender i en sammensvergelse mot fellesskapet eller i et opplegg for å heve prisene.» 4 4 «People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices», Wealth of Nations, p

15 Med andre ord: Næringsdrivende vil søke å unngå eller omgå konkurranse som truer deres inntekt eller markedsmakt eller som tvinger dem til omstilling. Det kan gjøres på ulike måter, for eksempel ved å danne karteller eller ved monopolisering. Dermed er vi fremme ved statens rolle for omstillinger. Ofte framstilles Smiths lære som om den var antistatlig. Men for teorier som bygger på tankeretningen som startet med Adam Smith, trengs en sterk stat både for å etablere og sikre eiendomsrett og for å fremme og opprettholde konkurransen konkurransen som skal tvinge bedriftene til å bli noe annet enn det de er i dag. Dels kan dette skje ved lovgivning for eksempel antitrustlovgivning eller lover mot prissamarbeid og kartellvirksomhet. Mange land har i tillegg etablert egne statlige institusjoner for å overvåke markedet. Norge har ikke bare en konkurranselov (som historisk går tilbake til matpanikken etter utbruddet av den første verdenskrig i 1914, da de næringsdrivende benyttet krisen til å skru opp prisen). Norge har også et konkurransetilsyn, hvis hovedoppgave det er å håndheve konkurranseloven som forbyr samarbeid som begrenser konkurransen og misbruk av dominerende stilling. Sagt på en annen måte: Det er staten som må sikre at markedet virker, ikke bare ved å opprettholde konkurransen mellom bedrifter slik de er, men også ved å spore bedriftene til omstilling. Et nyere eksempel på at staten har brukt denne makten, er forbudet som ble nedlagt mot at SAS kunne gi bonuspoeng for innenriksflygninger i Norge det var nødvendig for at det konkurrerende selskapet Norwegian skulle kunne etablere seg. Omstilling betyr avvikling Men dermed er det sagt at når konkurransen fremmer omstilling, vil det ikke bare være vinnere, selv om produksjonen samlet sett øker. Noen vil også tape. Da Apple lanserte sin ipod, tapte Sony og EMI som solgte CDer. Da Apple lanserte sin iphone, tapte Nokia. Da Apple lanserte sin ipad, tapte papiravisene. De nye produktene undergravde de gamle flatskjermene ødela salget av TV-kabinetter. Med ett ord: Innovasjon gir destruksjon. Den som skarpest formulerte denne ideen om at omstilling medfører avvikling, var den østerisk-amerikanske økonomen og sosiologen Joseph Schumpeter. Han betegnet prosessen som «creative destruction» skapende ødeleggelse. Dette er helt grunnleggende for synet på økonomi ikke som en balje som vender tilbake til likevekt etter forstyrrelser, men som en kontinuerlig evolusjonær dynamikk, som en bekk, der alt stadig er i forandring. Det sosiale hovedproblemet er ikke produkter som ikke lenger blir solgt, men at de som framstiller gamle varer brenner inne med dem og derfor kan tape jobbene sine. Når omsetningen av et produkt går ned og nye varer kommer på markedet, vil noen 13

16 tape på arbeidsmarkedet. PCer og printere har erstattet sekretærer, e-post har erstattet postbud, Wikipedia har fortrengt leksikonredaktører. Dermed er det også sagt at Schumpeters idé ikke var helt ny den går faktisk tilbake til Marx. Karl Marx var enig med Adam Smith i at nye produksjonsmåter og større markedet ville øke produksjonsvolumet. Men han la an en annen synsvinkel: I fabrikkene produseres ikke bare varer det produseres også helt nye sosiale forhold produksjonsrelasjoner. Og når bedrifter slås ut av nye produkter skapende ødeleggelse er det faktisk også noen jobber og sosiale forhold som blir ødelagt. Marx var særlig opptatt av to grupper: de som eide og styrte produksjonen kapitalistene og av lønnsarbeiderne de hyret inn til å gjøre jobbene, proletarene. Der Smith var mest opptatt av produksjonsveksten, var Marx mest opptatt av produktfordelingen. Der Smith betonte de nye varer som ville følge av konkurransen, betonte Marx de innovasjoner som ville komme i selve produksjonsprosessen. Han så for seg at flere ting ville skje. For å spare utgifter, måtte produsentene forenkle arbeidsoppgavene slik at de kunne utføres av folk med et minimum av trening. Altså måtte jobbene deles opp i sine platteste komponenter, slik at de kunne gjøres av folk uten spesielle ferdigheter ja, også ved barnearbeid. Som Marx formulerte det: Arbeideren «blir ikke noe annet enn et tilbehør til maskinen, av ham forlanges bare det enkleste, mest ensformige og lettlærte håndgrep.» 5 Dermed kunne også lønnen presses ned resultatet ville bli utbytting, forarming og lengre arbeidsdag. At denne analysen ikke var en fjern tanke, men en påtrengende realitet gikk fram av en rapport som ble publisert i England i 1842 Marx skrev sine første analyser: Report on the Sanitary Condition of the Labouring Population of Great Britain. 6 Den viste for eksempel at gjennomsnittsalderen for menn i industribyen Manchester var sunket til 17 år bare halvparten av det den var i de omliggende landsbyer, mens bare annethvert barn levde til å bli fem år. Så til tross for at borgerskapet hadde skapt «mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner til sammen ved bruk av maskineri, dampskipskraft, jernbaner og elektriske telegrafer» 7 mente Marx at nye produkter og produksjonsmåter ville slå ut de gamle og resultere i gjentatte kriser altså nettopp ved «creative destruction»: «Ved handelskrisene tilintetgjøres regelmessig en stor del ikke bare av de frembrakte produkter, men også av de produktivkrefter som allerede er skapt en tvungen ødeleggelse av en mengde produktivkrefter.» 8 Det ville i sin tur føre til konsentrasjon 5 Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. (Kapittel 1, «Borger og proletar»). 6 En online-versjon fra denne rapporten fra den tids Fattiglovskommisjon finnes på 7 Det kommunistiske manifest, op.cit. 8 Ibid. 14

17 av produksjonen i større enheter, men også til at de som tapte, lønnsarbeiderne, ville reise seg mot fabrikkeierne. Med Marx dramatiske formulering: «borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det døden, det har også frambragt de menn som vil føre disse våpnene de moderne arbeiderne, proletarene.» 9 De, mente Marx, ville gjøre opprør, ja, en revolusjon ikke bare mot eierne, men mot selve systemet de var fanget i, systemet som øket avstanden mellom de veldige muligheter som industrialiseringen teknisk ga og de faktiske levekår folk fikk, den sosiale utbyttingen. Utviklingen tok en annen vei enn den Marx så for seg: varetilgang vokste, velferden ble bedret, arbeidstiden kortere, levealderen lengre og den politiske deltakelse større. For Norge skjøt utviklingen fart etter inngangen til det 20. århundre, den som ble beskrevet og sammenfattet som «Norges oppgang» i innledningen. I 2005 var realinntekten fjorten ganger høyre enn år I 1920 var det 1,5 bosatte per rom i norske boliger og de færreste hadde bad eller WC i 1990 var det 0,5 personer per rom, og de aller fleste tar dusj hver morgen. Samtidig har dette gått sammen med en veldig forandring av befolkningens sammensetning og kjennetegn uttrykt ved industrialisering og urbanisering, geografisk mobilitet og sosial mobilitet, ved stadig mer utdanning og overgang til serviceyrker. Og ja: med omstilling inne i alle samfunnets enheter: i fabrikkene, på kontorene, i hjemmene. Relasjonene både i arbeidslivet og familielivet er helt andre og blir helt andre, hele tiden: bekken skifter stadig leie. En fellesnevner for alle disse endringene er de nye teknologiene som har kommet inn i alle enheter: vann og strøm, mangfoldige maskiner som letter alt arbeid fra gravemaskiner til vaskemaskiner til nye medier, og de siste tjue årene til ny informasjonsteknologi som gjør at skillet mellom arbeid og hjem, eller mellom passiv underholdning og personlig aktivitet, er blitt mer porøs. Med andre ord: Det er skjedd en voldsom omstilling både i samfunnets store enheter i hele næringsgrener og bransjer og i de små enheter i familier og husholdninger. År 1900 var nær halvparten av befolkningen sysselsatt i primærnæringene, i 2006 var tallet nede på 3 prosent og fallende. Nesten fire femtedeler 77 prosent jobbet i tjenestenæringer. Og nesten alle jobber for andre nå er vi alle «proletarer». Det har altså skjedd enorme omstillinger ja, det 20. århundres historie er historien om nettopp det: omstillinger. Nettogevinsten har helt klart vært positiv men det har vært vinnere og tapere. Til nå har vi pekt på to hovedgrupper: På den ene siden de næringsdrivende som kan tape på markedet og i verste fall gå konkurs og som derfor kan motsette seg konkurransen som gir tapet (det siste tiåret har antallet konkurser i Norge årlig stort sett ligget mellom 2000 og 5000). Denne motstanden mot omstillinger kan også uttrykke seg som ulike forsøk på å oppnå støtte eller skjerming fra både lokale og sentrale myndigheter 9 Ibid. 15

18 og organer i Norge er vel landbrukspolitikken den beste illustrasjonen. På den annen side arbeidstakerne som ser sine arbeidsplasser og kanskje hele sin livsstilling truet. Dermed er det to hovedspørsmål som må besvares: Hva kan gjøres på den enkelte arbeidsplass? Og hva kan myndighetene gjøre i makro for å lette omstillinger? Nærsynte observatører og skjevsynte etterfølgere Adam Smith skjelnet mellom næringsdrivende og arbeidere som ble knyttet sammen via arbeidsmarkedet. Smith tok også for seg bedriftene og oppbygningen av dem spesielt hvordan organisering av selve produksjonsprosessen kunne fremme læring hos arbeidstakerne og effektivisering av tilvirkningen. Han så også for seg hvordan næringsdrivende kunne samarbeide for å motvirke denne effektiviseringen. Karl Marx overtok denne betraktningsmåten. Mer enn det: han førte Smiths analyse om læring langt videre, til også å omfatte tilpasningen av arbeidsdelingen innad i bedriftene altså hvordan tilpasningen av størrelsen på de ulike grupper av spesialarbeidere etter hvert ville nå bestemte forholdstall finne sin form, så å si slik at arbeidskraften ble mest effektivt utnyttet. Men han betonte hvordan konkurransen mellom bedriftene ville forverre arbeidernes levekår til tross for at produksjonsvolumet øket. Og der Smith så på hvordan næringsdrivende kunne konspirere mot markedet, beskrev Marx hvordan lønnstakerne kunne organisere seg mot arbeidsgiverne. Begge så med andre ord på de komplementære funksjoner ulike grupper av arbeidere kunne ha gjennom arbeidsdelingen. Og det er ingen tvil om at begge så på den næringsdrivende som herren i huset den som delte opp operasjonene og organiserte produksjonslinjene. De satte arbeiderne til å jobbe med det de skulle gjøre. Når det ført var gjort på beste vis, var det lite arbeidstakerne kunne gjøre fra eller til. Sagt på en annen måte: Smith og Marx så i liten grad på det sosiale forholdet mellom arbeidstakerne og arbeidsgruppene innad i bedriftene. Med andre ord: De gikk i liten grad inn i bedriftene. Snarere så de på en bedrift som en svart boks der man sendte råvarer, maskiner og arbeidskraft inn i den ene enden og ut fikk produkter, lønninger og levekår i den andre. Hva som skjedde inne i selve boksen skrev de lite om. Både Smith og Marx dannet skole. Men deres etterfølgere og tilhengere drev opphavsmennenes analyser til hver sin ytterlighet. Der Smith og Marx hadde vært nærsynte, ble liberalister og marxister skjevsynte. Liberalister som ser Smith som sin intellektuelle stamfar forutsetter som nevnt at næringsdrivende og arbeidstakere møtes på arbeidsmarkedet, snarere enn i bedriften. Der opptrer arbeidstakerne som isolerte individer, som atomer, som vil maksimere sin lønn. Forholdene både på markedet og innad i foretakene er så å si matematiske, 16

19 basert på kalkyle med avveining av innsats og utbytte. Man gjør så det man er blitt satt til og blir betalt for. Marxister har fulgt opp og ment at utbyttet for lønnstakerne ville bli så lite at det ville reduseres til utbytting. Heller ikke hos Marx er et noen analyse av hva som skjer innad i foretakene, i forholdet mellom arbeidstakerne og enda mindre i forholdt mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. I den grad det var snakk om samhold og felles innsats, var det på tvers av bedriftene, som klassebevissthet og arbeiderorganisering. Begge tankeretninger gjør altså gjeldende at det er arbeidsgiverne som fordeler oppgavene mellom arbeidstakerne, setter dem i sving og endrer oppgavene de får hvis en bedre teknologi blir funnet eller de oppdager bedre fremgangsmåter. Problemet er dette: Folk jobber ikke på «arbeidsmarkedet» de aller fleste jobber i bedrifter, i etater, i avdelinger i alle samfunnets mindre enheter. De jobber heller ikke hver for seg, men sammen. Og når de jobber ved siden av hverandre, utvikler de et forhold til hverandre. Kort sagt: de er ikke som sosiale atomer som fyker rundt upåvirket av hverandre. Det har en viktig følge: Graden av gjensidig tilpasning, av samhold, av tillit, av støtte, av læring er i seg selv en produksjonskraft det påvirker det som kommer ut av den svarte boksen. Hva arbeiderne får til sammen, avhenger av forholdet de har til hverandre. Produksjonsvolumet er en funksjon av produksjonsrelasjonene. Dermed blir utgangspunktet et annet enn det atomistiske perspektivet. Man begrenser seg da ikke til å se på individer som fristilt fra hverandre, kun motivert av egeninteresse og slik at de ikke påvirker resultatet av hverandres innsats. Tvert imot: Man ser på personer som koplet sammen i nettverk, som utvikler mål i fellesskap: de er ikke kun fokusert på soloprestasjoner og eget utbytte og de har ikke bare selviske interesser. Det enkeltpersoner besitter av kunnskaper, ferdigheter og arbeidsvilje kaller økonomene human kapital. Enkelt sagt består human kapital av det individer tar med seg når de forlater virksomheten dine kunnskaper i engelsk er dine egne også når du går ut døra. Den virkning eller det bidrag forholdet mellom menneskene i en gruppe har for det den er i stand til å yte, kalles gruppens sosiale kapital. Den sosiale kapitalen er ressurser som ligger i selve organisasjonen som nettverk, normer og tillit og som letter samordning og samarbeid for å nå felles mål eller felles nytte. 10 Man kan derfor også si at sosial kapital består av ferdigheter man må være flere om for å bruke, 10 En av de mest kjente definisjonene er James S. Colemans: «Social capital is defined by its function. It is not a single entity, but a variety of different entities having two characteristics in common: They all consist of some aspect of social structure, and they facilitate certain actions of individuals who are within the structure» (Coleman Foundations of social theory. Cambridge: Harvard University Press, 1990, p. 302). En annen er Robert Putnams, som definerer sosial kapital som «features of social organization such as networks, norms, and social trust that facilitate coordination and cooperation for mutual benefit» (Putnam «Bowling alone: America s declining social capital.», Journal of Democracy 6: , p. 67). 17

20 der egen ytelse avhenger av andres innsats og som kan måles ved verdien av andres bidrag for egen ytelse 11. Det betyr også at virkningen av den humane kapital avhenger av den sosiale kapital. Det individer er i stand til å yte, beror på hvilke grupper de er knyttet til og hvilken gruppe kultur de er hektet på av laget de er del av og lagånden det er bærer av. Båndene mellom folk avgjør hva de er i stand til å bidra med, relasjonene avgjør prestasjonene. Den sosiale kapital opparbeides i de små enheter. Noen ganger kan den komplementere og forsterke annen kapital, andre ganger supplere og utvikle den. Dersom en virksomhet ønsker å maksimere avkastningen, må den sosiale kapital med i budsjettet. De viktigste enhetene for utvikling av sosial kapital er altså de små enhetene. Virksomhetene produserer ikke bare varer og tjenester de produserer også sosial kapital. Dette ser vi nærmere på i kapittel 3, der Helene Loe Colman undersøker hvordan ansattes identitet og tilhørighet former både selve integrasjonsforløpet og resultatene av integrasjonsprosessen ved oppkjøp av et gründerselskap innenfor IT-bransjen. Sosial kapital og omstilling Omstilling, teknologiske nyvinninger og markedsmessige endringer krever en arbeidsstyrke som både kan omskoleres og omplasseres som kan skaffe seg nye ferdigheter, som kan gå inn i nye relasjoner til hverandre og som kan løfte hverandres innsats. Mer enn det: de bør også kunne identifisere nye framgangsmåter og se muligheter for ny redskap. De må altså være motivert ikke bare til å gjøre det de er satt til, men til å engasjere seg for å fremme virksomhetens mål. Evnen til omstilling avhenger dermed av kvaliteten på virksomhetens sosiale kapital. Derfor vil en politikk for omstilling mislykkes hvis den sikter mot at arbeidstakerne skal marginaliseres. Følgelig må bedriftslederne ikke treffe disposisjoner som svekker de sosiale relasjoner og den sosiale kapital. De kan ikke bare være opptatt av arbeidstakere som lett kan rekrutteres, lett kan trenes og lett kan flyttes. De må også skaffe arbeidstakere som vil lære, vil søke, vil finne og vil bruke nye rutiner kort sagt, som vil bidra til å gjøre bedriften til en annen og sine kolleger til noe annet enn det de er nå. Betydningen av sosial kapital ved omstillinger kan illustreres ved en metafor og tydeliggjøres med et eksempel. 11 For en nærmere diskusjon, se Gudmund Hernes, Den norske mikromodellen. Virksomhetsstyring, partssamarbeid og sosial kapital (Oslo: Fafo-notat 2006: 25) og Med på laget. Om New Public Management og sosial kapital i den norske modellen (Oslo: Fafo-rapport 2008: 09), s. 95 ff. 18