Skogen av klør og tenner

Transkript

1

2 Carrie Ryan Skogen av klør og tenner Oversatt av Jan Chr. Næss

3 til jp som ga meg verden

4 I Moren min pleide å fortelle meg om havet. Hun sa at det var et sted der man ikke så annet enn vann så langt øyet rakk, og at det var i konstant bevegelse, at det kom mot deg og trakk seg tilbake hele tiden. En gang viste hun meg et bilde og sa at det var tipptippoldemoren min som sto i havet og var en liten jente. Det er mange år siden nå, og bildet ble borte i flammene for lenge siden, men jeg husker det fortsatt. Det var falmet og slitt. En liten jente omringet av tomhet. I havfortellingene til moren min som hun hadde arvet gjennom mange generasjoner med oldemødre hørtes havet ut som vinden som rasler i trærne, og det fantes mennesker som kunne ri på vannet. En gang, da jeg var eldre og landsbyen led av vannmangel, spurte jeg moren min hvordan det kunne ha seg at våre egne kilder holdt på å tørke ut hvis det virkelig fantes så mye vann i verden? Hun sa at havet ikke var drikkevann at vannet var fullt av salt. Det var da jeg sluttet å tro på historiene hennes om havet. Hvordan kunne det finnes så mye salt i universet, og hvordan kunne Gud tillate at det fantes så mye ubrukelig vann? Men det hender at jeg står ved utkanten av Skogen av klør og tenner og kikker utover ødemarken som strekker seg i det uendelige, og lurer på hvordan det hadde vært hvis det var vann, alt sammen. Jeg lukker øynene og

5 lytter til vinden i trærne og forestiller meg en verden hvor det ikke finnes annet enn vann som lukker seg over hodet mitt. Det ville ha vært en verden hvor De uhellige ikke fantes, og heller ikke Skogen av klør og tenner. Moren min stiller seg ofte ved siden av meg og skygger for øynene med hånden for å beskytte seg mot sollyset. Hun stirrer forbi gjerdene og innover i trærne og kjerret for å se etter mannen sin. Hun er den eneste som tror at han ikke har skiftet at han fortsatt vil vende hjem og være den samme mannen som da han dro. Jeg ga opp alt håp om faren min for flere måneder siden og gravde sorgen over å ha mistet ham så dypt inne i meg at jeg greide å fortsette med livet som før. Nå hender det at jeg er redd når jeg går bort til utkanten av Skogen og ser over gjerdet. Jeg er redd for å se ham der sammen med de andre. Med fillete klær og slapp hud, den fæle, tryglende stønnelyden og fingrene som er helt blodige av å skrape mot metallgjerdene. Moren min finner håp i det at ingen har sett ham. Hver kveld ber hun til Gud om at han skal ha funnet en trygg lomme et sted, i en annen landsby som denne. At han har funnet en trygg havn et eller annet sted i den tjukke Skogen. Men alle andre har sluttet å håpe. Søstrene sier at landsbyen vår er den siste i hele verden. Broren min, Jed, har begynt å melde seg frivillig til Vokterpatruljene som holder oppsyn med gjerdene. Jeg vet at han tror det samme som meg, nemlig at De

6 uhellige har tatt faren vår, og at han håper han skal finne ham mens han er på patrulje, og rekke å drepe ham før moren vår ser hva som er skjedd med mannen hennes. Det har hendt at folk i landsbyen har blitt gale av å se sine kjære blant De uhellige. Det var en dame en mor som ble så fra seg av å se sønnen sin bli smittet under en patruljering at hun tente på seg selv og brente ned halve landsbyen. Det var den brannen som ødela alle eiendelene til familien min da jeg var liten, og som ødela de siste forbindelsene våre til hvem vi var før Gjenkomsten. Men på det tidspunktet var det meste uansett så falmet og ødelagt at det bare vekket fragmenter av gamle minner. Jed og jeg fulgte godt med på moren vår nå, og hun fikk aldri lov til å gå bort til gjerdet alene. I begynnelsen hendte det at Beth, kona til Jed, var med og passet på. Men så ble hun sengeliggende med sin første graviditet, og nå er det bare Jed og meg. Og så en dag kommer broren til Beth bort til meg mens jeg skyller vasketøyet vårt i bekken som går fra den store elven. Harold og jeg har vært venner så langt tilbake jeg kan huske. Han er en av de få i landsbyen som er på min alder. Han rekker meg en bukett med markblomster i bytte mot de klissvåte lakenene, og så sitter vi og ser på det rennende vannet mens han vrir lakenene i kompliserte mønstre for å presse vannet ut av dem. «Hvordan går det med moren din?» spør han, for er det en ting Harold er, så er det høflig.

7 Jeg bøyer hodet og vasker hendene i vannet. Jeg vet at jeg burde komme meg hjem til henne, at jeg allerede har unnet meg selv for mye alenetid i dag, og at hun sikkert er begynt å vandre hvileløst frem og tilbake og se etter meg. Jed er ute på langpatrulje for å kontrollere ytterpostene, og moren min liker å tilbringe ettermiddagene i nærheten av Skogen og se etter faren min. Jeg må være der for å berolige henne, bare i tilfelle. For å holde henne vekk fra gjerdene hvis hun ser ham. «Hun har fortsatt ikke gitt opp håpet,» sier jeg. Harry lager en medfølende smattelyd med tungen. Både han og jeg vet at det ikke er mye håp. Hånden hans finner min under vannflaten og legger seg oppå den. Jeg har i flere måneder vært klar over at dette kom til å skje. Jeg har sett hvordan han har begynt å se på meg, hvordan blikket hans har endret seg. Hvordan det er kommet en spenning inn i vennskapet vårt. Vi er ikke barn lenger, og har ikke vært det på flere år. «Mary, jeg» Han nøler et øyeblikk. «Jeg lurte på om du ville bli med meg på Høstfesten neste helg.» Jeg ser ned på hendene våre i vannet. Jeg kjenner hvordan fingertuppene rynker seg i kulden, og huden hans føles som en myk pute. På Høstfesten er det tradisjon for at unge i gifteferdig alder erklærer sin kjærlighet til hverandre. Det er startpunktet for beileperioden, de korte vinterdagene da paret finner ut om de egner seg for hverandre. Så, om våren, avsluttes

8 beilingen nesten bestandig med en ukelang feiring av bryllupsløfter og barnedåper som vi kaller Vigslevaken. Det er veldig sjelden at en beiling ikke fører frem. I landsbyen vår er ikke ekteskapet først og fremst et spørsmål om kjærlighet, men om forpliktelse. Hvert år undrer jeg meg over alle parene som finner sammen. Over hvordan de gamle barndomskameratene mine plutselig finner en partner å binde seg til og starte en beiling med. Jeg har alltid gått ut fra at det samme ville skje med meg når tiden var inne. At på grunn av den sykdommen som utryddet så mange av mine jevnaldrende da jeg var liten, ville det føles ekstra viktig for oss å finne en partner når vi kom i gifteklar alder. Så viktig at de ville slite med å finne jenter som kunne vie livet sitt til Søstrene i stedet. Jeg håpet til og med at jeg kanskje kunne være så heldig å finne en som var mer en enn partner, at jeg ville finne kjærligheten sånn som moren og faren min gjorde. Og likevel selv om jeg har vært en av de få tilgjengelige jentene i de siste par årene, er det ingen som har valgt meg. I de siste ukene nå har jeg måttet bruke all min tid på å takle konsekvensene av at faren min ble borte utenfor gjerdene. Jeg har måttet takle fortvilelsen og sorgen til moren min. Min egen sorg og mitt savn. Frem til nå har det ikke falt meg inn at jeg kanskje ville bli den aller siste som ble bedt på Høstfesten. Eller at ingen ville gjøre krav på meg i det hele tatt.

9 Det er noe i meg som ikke klarer å la være å tenke på Travis, som er lillebroren til Harold. Det er hans oppmerksomhet jeg har prøvd å fange i hele sommer, det er hans vennskap jeg har villet gjøre til noe annet og mer. Men han har aldri besvart den nesten usynlige og klønete flørtingen min. Nå er det nesten som om Harry leser tankene mine, for han sier: «Travis tar Cassandra», og jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg hul og smålig og sur for at bestevenninnen min har greid det jeg ikke greide. At hun klarte å fange oppmerksomheten til Travis, og ikke jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tenker på hvordan det føles som om solen skinner i ansiktet til Travis når han smiler, og jeg ser inn i øynene til Harry og prøver å se det samme der. De er tross alt brødre, født med under ett års mellomrom. Men jeg føler ikke annet enn trykket av huden hans under vannet. I stedet for å svare smiler jeg litt, lettet over at noen endelig har bedt om meg, samtidig som jeg lurer på om det livslange vennskapet vårt kan vokse til noe annet i løpet av noen mørke vintermåneder med beiling. Harry flirer og senker hodet mot meg, og det eneste jeg greier å tenke på, er at jeg aldri ville at Harry skulle bli den første jeg kysset, og så før leppene hans treffer mine hører vi den. Sirenen. Den er så gammel og blir så sjelden brukt for tiden at den knirker og hveser før lyden endelig vokser seg stor.

10 Blikket til Harry møter mitt. Ansiktet hans er bare en hårsbredd unna. «Har du hørt noe om noen øvelse i dag?» spør jeg. Han rister på hodet, og øynene hans er like store som mine sikkert er. Faren hans er sjef for Vokterne, så han ville ha visst om en øvelse. Jeg reiser meg og skal til å spurte tilbake til landsbyen. Det kribler i huden, og hjertet krøller seg sammen i en vond klump. Jeg klarer bare å tenke én ting: mor. Harry griper meg i armen og trekker meg tilbake. «Vi burde vente her,» sier han. «Det er tryggere. Tenk om de har brutt seg gjennom gjerdene? Vi må finne en plattform.» Jeg ser skrekken som lyser ut av øynene hans. Fingrene hans graver seg inn i håndleddet mitt, de klorer nesten i meg, men jeg fortsetter å dytte ham unna og vri meg til jeg kommer meg løs. Jeg løper korteste vei opp haugen mot landsbyen i stedet for å følge den krokete stien. Det er så bratt at jeg må hale meg opp etter greiner og kjerr. Idet jeg når opp til kanten, kaster jeg et blikk bakover og ser at Harry fortsatt står igjen nede ved vannkanten. Han har lagt hendene over øynene, som om han ikke orker å se på det som skjer her oppe. Munnen hans beveger seg, som om han roper etter meg, men jeg hører ikke annet enn sirenen den skjærende lyden etser seg inn i ørene og fyller luften rundt meg. Jeg har trent på den sirenen så lenge jeg har levd. Allerede før jeg hadde lært å gå, visste jeg at den sirenen