Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth. Kampen for livet. Kreft, håp og kjærlighet

Transkript

1

2 Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth Kampen for livet Kreft, håp og kjærlighet

3 Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth: Kampen for livet Schibsted Forlag, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Forsidefoto: Privat Omslagsdesign: Emma Graves ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 ANNIKEN: Alta Det hadde klikket helt for meg. Jeg hadde mistet forstanden. Det mente i alle fall vennene mine. De så på meg med vidåpne øyne og hevede øyebryn, like sjokkerte alle sammen. Hvorfor? Hvordan? Når? Og igjen: Hvorfor? «For å lære noe nytt», svarte jeg. «Og så velger du Alta? For å studere russisk?» Akkurat det gjorde jeg. Jeg var lei av Blindern, samfunnsøkonomi og endeløse regnestykker. Ønsket om å utvikle språkkunnskapene mine hadde lusket i bevisstheten i lengre tid. Det var i alle fall det jeg brukte som unnskyldning for hvorfor jeg hadde søkt om ett års permisjon fra studiene. Sannheten var at jeg følte meg rastløs. Jeg ønsket en forandring. Kristine, kusinen min, var den eneste som ikke trodde jeg var blitt sinnsforvirret da jeg fortalte om planene for det neste året. «Jeg blir med», erklærte hun. I midten av august 2009 cruiset Kristine og jeg av gårde med fullpakket bil mot Alta. Bak oss lå flere år med studier og singelliv i Oslo. Foran oss ventet vill natur, nye studier og nye venner. Da vi var kommet så langt nord at bilen måtte vike for reinsdyr som spankulerte midt i veien, sitret vi av begeistring og forventning. Dette skulle bli annerledes og veldig, veldig bra. Et par dager etter at vi hadde ankommet til Alta, sto jeg utenfor Høgskolen i Finnmark med en gruppe nye studenter fra forskjellige deler av landet. Jeg kjente ingen av dem. To faddere som skulle vise oss rundt, sto midt i gruppen, rett opp og ned og sa ingenting. Etter

5 en stund begynte vi å rusle etter en annen faddergruppe. Ingen snakket med hverandre. Jeg lurte på hva slags faddergruppe Kristine hadde havnet i. Jeg begynte å bli nervøs for om det kanskje ikke hadde vært et godt valg å dra nordover likevel. «Hei, jeg heter Erlend og er også fadder for denne gruppen. Beklager jeg ikke kunne møte dere tidligere, men nå er jeg her og vil gjerne vite hva dere heter, hvor dere kommer fra, og hva dere skal studere.» En selvsikker, høy mann dukket opp fra intet. Øynene hans betraktet faddergruppen mens han snakket. Han holdt blikket mitt så lenge at jeg til slutt måtte se bort. Det kilte i brystet mens jeg liksom gransket en spennende sky gjennom nærmeste vindu. Jeg sto ved siden av ham, på venstre side, da han initierte en presentasjonsrunde fra hans høyre. Tålmodig ventet jeg på at turen skulle komme til meg. Jeg ville mer enn gjerne introdusere meg for denne kjekkasen. Da det endelig var min tur, konkluderte han: «Ok, nå vet vi litt mer om hverandre. Vi går videre til kantina.» Jeg tittet forvirret opp på den høye mannen. «Eh, hva med meg, da?» «Å ja, du kan godt introdusere deg, du også.» Under lunsjen som fulgte, fortsatte han å småprate med alle i gruppen unntatt meg. For en teit type! «Anniken, jeg har truffet en seriøst kjekk gutt», kvitret Kristine da vi traff hverandre hjemme i dubletten vår. «Det har jeg også, men han viser seg å være en tulling.»

6 Vi snakket om guttene vi hadde møtt, og om grillfesten som skulle være senere på kvelden. Kristine gledet seg til å bli bedre kjent med kjekkasen hun hadde møtt, men jeg torde ikke å ha like høye forhåpninger. «Hvorfor er han du har møtt, så teit?» «Han bare nekter å prate med meg.» «Ok, det er teit. Da må du ikke gå bort til ham på festen i kveld. La ham komme til deg.» «Sannsynligheten for at han kommer til meg, er lik null. Det virker som om han vil ha minst mulig med meg å gjøre.» «Hvem er det, da? Har jeg sett ham? «Det er han veldig høye med det lange håret. Han heter Erlend.» «Vet du, jeg tenkte det måtte være ham. Han passer bra til deg.» På grillfesten var det god stemning. Vi spiste, drakk og hadde det moro. Jeg lot som om jeg hygget meg like mye som de andre, men jeg klarte ikke å holde fullt fokus på de nye bekjentskapene. Jeg tittet etter Erlend. Siden han var så høy, var det ikke vanskelig å få øye på ham. Han snakket med alle og så ut til å ha det gøy. Han kastet ikke ett blikk i min retning. Han gikk meg på nervene. «Kristine, jeg er trøtt, jeg går og legger meg.» Klokken var så vidt passert midnatt. Kristine tok en pause fra kjekkasen sin og så spørrende på meg. Kvelden hadde vært helt grei. Jeg hadde blitt kjent med nye folk, men frustrasjonen over hvordan Erlend ignorerte meg, hadde eskalert utover kvelden. Nå var jeg trøtt og på grensen til gretten. Hvis han absolutt ikke

7 ville ha noe med meg å gjøre, kunne jeg lett gi ham en kald skulder fremover. Problemet var bare at jeg innerst inne ikke ville det. Jeg ville bli kjent med ham! Jeg kjente meg tiltrukket av ham, og jeg visste at han til en eller annen grad følte seg dratt mot meg også. Jeg hadde sett det da vi tittet på hverandre for første gang inne på høgskolen. Hva var da poenget med dette unnvikelsestullet? Kanskje hadde han allerede kjæreste? Det var sikkert problemet. Jeg reiste meg, klar for å stupe i seng. I det baken lettet fra benken, ble jeg presset ned igjen av en bestemt hånd på skulderen min. Hånden tilhørte en lang arm på en lang gutt med langt hår. «Så nå kommer du!» Jeg klarte ikke å skjule irritasjonen min da Erlend dumpet ned ved siden av meg. Han så på meg og smilte lurt. «Jeg sparer alltid det beste til slutt.»

8 ANNIKEN: Kjærlighetsangst Etter grillfesten ble det oss. Ikke offisielt, og ikke hadde vi snakket sammen om det heller, men vi visste begge to at om ikke lenge ville vi bli kjærester. I mellomtiden hang vi mye sammen som venner. To veldig forelskede venner. Men jo mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer sjenerte ble vi overfor hverandre. Tiltrekningen og spenningen mellom oss var tydelig, men for hver dag som gikk uten at vi ga uttrykk for hva vi følte, ble samværet stadig mer keitete. Til slutt gikk jeg rundt med konstant kjærlighetsangst; alt jeg gjorde, ble teit eller flaut. Det gikk så langt som at jeg begynte å unngå ham, for jeg ble helt satt ut av den merkelige effekten han hadde på meg. Jeg luftet stadig frustrasjonen til Kristine. «Du må jo bare kysse ham! Så blir du kanskje normal igjen.» «Nei, jeg tør ikke.» «Da må han kysse deg, da.» «Men han tør ikke, han heller.» «Anniken, dette er veldig rart. Dere er jo voksne mennesker.» «Ja, det er rart. Men jeg har aldri vært så forelsket før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.» En kveld banket Erlend på døren til dubletten vår. Jeg satt ved skrivebordet og pugget russiske verb da han kom inn, og hjertet ga meg et lite sjokkstøt før jeg fikk summet meg og bedt ham om å sette seg ned på sengen. Jeg lot leksemusikken stå på, reiste meg fra pulten og satte meg ned ved siden av ham. Æsj, taklampen lyste så

9 skarpt at det nesten gjorde vondt i øynene. Pæra var proppet med for mye watt, og rommet virket kaldt og ukoselig. Hadde jeg visst at han skulle komme, ville jeg bare latt den lille skrivebordslampen stå på. Heldigvis gjorde musikken stemningen i rommet litt varmere. Vi pratet om løst og fast. Det gjorde ingenting om samtalen tok noen pauser; da strøk Erlend hånden min, og ord ble overflødige. Plutselig erklærte han at han ville kysse meg. Jeg hadde lyst til å hoppe ut vinduet og flykte da det gikk opp for meg hva som skulle skje, men samtidig tenkte jeg det var like greit å få det overstått. Et kyss ville kanskje roe de tynnslitte kjærlighetsnervene. Jeg stålsatte meg, trakk pusten dypt for å dempe hjertegaloppen, og håpet han ikke skulle holde rundt meg og kjenne hvor klam jeg var. Jeg turte ikke å se på ham, så jeg ventet på at han skulle ta affære. Men ingenting skjedde. Stillheten var skrekkelig. Var det min feil at det ikke skjedde noe, siden jeg ikke hadde vendt ansiktet mot ham? Kanskje han trodde jeg ikke hadde lyst? Å nei, nå hadde jeg ødelagt det! For hvert sekund som gikk, kjente jeg øyeblikket tikke mot katastrofe. I panikk reiste jeg meg opp og sa altfor høyt: «Det går ikke an å kysse i dette operasjonslyset her!» Jeg svitsjet av lysbryteren og satte meg ned på sengen igjen, helt inntil ham. Så kysset vi. Etter det kleine, men tross alt etterlengtede kysset tilbrakte vi all ledig tid sammen. Vi dro på bilturer og blåbærturer, hang for oss selv eller sammen med venner. Livet kunne ikke ha vært bedre. Det forundret meg at vi hadde funnet hverandre så fort, det var liksom ikke min

10 stil, men samtidig kjentes det helt rett. Tenk at jeg for bare noen uker siden ikke hadde visst at han eksisterte! Nå var han alt dagene mine dreide seg om. En kveld Erlend og jeg var på kino, fikk jeg vondt under ribbeina på venstre side. Smerten var plagsom, men hvis jeg vred kroppen min over til høyre, akte rumpa ut på kinosetet og strekte kroppen min utover, ble smerten mer overkommelig. Jeg vurderte om jeg skulle forklare Erlend hvorfor jeg lå slik, klint inntil ham, men fant ut at dersom jeg i tillegg la hodet på skulderen hans, kunne det se ut som om jeg søkte nærhet. Slik lå jeg under hele filmen. Noen dager senere spurte han om jeg ville være med opp på Komsa, et lite fjell i nærheten. Det ville jeg naturligvis. Vi la av sted i et friskt tempo, men vi var ikke kommet langt før jeg begynte å få problemer. Det var som om jeg ikke klarte å få nok luft ned i lungene. Jeg stoppet stadig opp og hev etter pusten. I tillegg fosset svetten ut av kroppen. Erlend, som var helt ubesværet av turen, sa ertende: «Og jeg som trodde du var en sprek håndballspiller.» «Jeg pleier virkelig ikke å bli så sliten av bare å gå. Jeg skjønner ikke hva som skjer.» «Kanskje fadderukene har slitt deg ut», sa Erlend og lo. «He he, ja det må være noe sånt.» Erlend gikk litt foran meg opp til toppen. Da jeg hadde kjempet meg opp den siste, bratte kneika, var jeg sprutrød i ansiktet, gjennomvåt av svette og gapte etter luft. Jeg var så pinlig berørt over den elendige formen min. Det hadde riktignok ikke blitt noe særlig trening i