REGIONAL KONSEKVENSUTREDNING NORDSJØEN

Transkript

1 REGIONAL KONSEKVENSUTREDNING NORDSJØEN Temarapport 3: Beskrivelse av influensområdet til havs og på land RC Consultants as NINA

2 Forord Denne rapporten inngår som en del av konsekvensutredning for petroleumsvirksomheten i Nordsjøen (RKU-Nordsjøen). RKU-Nordsjøen består av en rekke temarapporter som dokumenterer konsekvensene av den samlede nåværende og fremtidige petroleumsaktiviteten på norsk sokkel sør for 62. breddegrad. En nærmere oversikt over temarapportene er gitt i innledningskapitlet. De enkelte temarapportene kan leses uavhengig av hverandre, og de vil kunne oppdateres hver for seg etter behov. Utarbeidelsen av dokumentasjonen ble igangsatt på bestilling fra Olje- og Energidepartementet (OED) samt etter ønske fra de deltakende selskapenes side. De deltakende selskaper har vært: Amoco, BP, Conoco, Esso, Hydro, Mobil, Phillips, Saga, Shell og Statoil. Utredningsarbeidet har vært organisert med en ressursgruppe bestående av alle de deltakende selskapene og flere arbeidsgrupper innenfor ulike deler av utredningsarbeidet. I samsvar med de generelle bestemmelsene om konsekvensutredninger i Petroleumsloven, er det utarbeidet et utredningsprogram forut for utredningsarbeidet (Statoil 1998). Olje- og Energidepartementet sendte utredningsprogrammet for RKU-Nordsjøen på høring 15. juli Frist for å komme med merknader ble satt til 1. oktober. Mottatte høringsuttalelser er tatt hensyn til i de ulike temarapportene. En oversikt over høringsuttalelsene er tatt inn som vedlegg 1 til temarapport I. Hensikten med regionale konsekvensutredninger er primært å gi en bedre oversikt over konsekvensene av petroleumsaktiviteten på sokkelen enn det enkeltstående feltvise konsekvensutredninger gir. Den regionale konsekvensutredningen vil tjene som referansedokument for framtidige feltspesifikke konsekvensutredninger. Dette forventes å bety en forenkling og forbedring av utredningsarbeidet. I forbindelse med RKU-arbeidet er Nordsjøen delt inn i 6 delområder. Disse delområdene er: Tampenområdet Trollområset Osebergområdet Frigg-Heimdalområdet Sleipnerområdet Ekofiskområdet

3 INNHOLD Sammendrag Innledning Organisering av utredningsarbeidet. Rapportstruktur Formålet med konsekvensutredningen Forholdet til feltspesifikke konsekvensutredninger Oppdatering Beskrivelse av influensområdet Influensområdet for utslipp til sjø Influensområdet for utslipp til luft Spesielt miljøføsomme områder (SMO) Økosystemer i åpent hav Meteorologi og oseanografi Fysisk oseanografi Bunntopografi Oseanografiske forhold i forskjellige deler av Nordsjøen/ Norskehavet Nordlige deler av Nordsjøen/Norskehavet ( N) Nordsjøen mellom N Nordsjøen mellom N Økosystemer i åpne havområder Plankton Marin bunnfauna Korallrev Sårbarhet overfor utslipp fra petroleumsaktivitet Fisk Kort om de viktigste artenes biologi Sårbarhet overfor utslipp fra petroleumsaktiviteten Forurensingsstatus Havbunnen Vannsøylen Særlig sårbare områder i åpent hav Tiltak for å beskytte økosystemer i åpne havområder Kystmiljøet Strandområder Marine strandnære økosystem Havbunnsamfunn Bløtbunnsamfunn Landøkosystemer i strandsonen Områder vernet etter naturvernloven Områder verdifulle for friluftsliv... 40

4 4.4 Pågående prosjekter i forbindelse med vernearbeidet Aktuelle marine verneområder Program for arealdokumentasjon (AREALIS) Særlig sårbare kystområder Tiltak for å beskytte kystområder Sjøfugl Beskrivelse av sjøfuglreservatene i influensområdet Sjøfuglenes betydning Sjøfuglarter og deres økologi Sjøfuglkategorier Vurdering av datagrunnlaget for rapporten Sjøfuglbestander i området Bestandsutvikling hos sjøfugl Særlig viktige områder for sjøfugl Sårbarhet overfor utslipp fra petroleumsvirksomheten Direkte effekter Indirekte effekter Tiltak for å beskytte sjøfugl Sjøpattedyr Sel Havert Steinkobbe Hval Delfiner Niser Spermhval Finnhvaler Oter Sjøpattedyr og olje Sel Hval Oter Særlig sårbare områder for sjøpattedyr Tiltak for å beskytte sjøpattedyr Landområder Naturgeografiske soner Naturtyper av nasjonal og regional verdi Tålegrenser for ozon, svovel- og nitrogenforbindelser Virkninger av ozon samt svovel- og nitrogenforbindelser på vegetasjon Ozon Områder spesielt utsatt for overskridelser av tålegrenser for ozon Avsetning av svovel- og nitrogenforbindelser Utslippsprognoser Områder som er spesielt utsatt for overskridelser av tålegrenser for sterke syrer og nitrogen... 93

5 7.4 Sur nedbør og fiskebestander Virkninger av sur nedbør på fiskebestander Trusselfaktorer for bestander av anadrome fisker Laks Sjøaure Sjørøye Status for anadrome fisk og ferskvannsfisk i influensområdet Tiltak for å hindre negative effekter Områder for akvakultur Sårbarhet overfor utslipp og påvirkninger fra petroleumsvirksomheten Særlig sårbare områder Tiltak for å beskytte akvakulturanlegg Litteratur Vedlegg Vedlegg Ia - Kriterier for angivelse av sårbarhet Vedlegg Ib - Fylkesvis oversikt over områder med nasjonal/internasjonal verneverdi vernet etter naturvernloven Vedlegg Ic - Fylkesvis oversikt over områder med lokal/regional verneverdi vernet etter naturvernloven Vedlegg Id - Fylkesvis oversikt over områder som er foreslått vernet etter naturvernloven, og havstrandlokaliteter med registrerte verneverdier Vedlegg II - Aktuelle marine verneområder i influensområdet Vedlegg III - Godkjente oppdrettsanlegg i forbindelse med gitte konsesjoner til oppdrettsanlegg

6 Sammendrag Foreliggende rapport i den e konsekvensutredningen for petroleumsaktiviteten i Nordsjøen beskriver naturressursene i influensområdet. Influensområdet for utslipp til luft og uhellsutslipp til sjø er definert til å omfatte kyststrekningen fra Vest-Agder til og med Nord-Trøndelag. Naturressursene omfatter biologiske ressurser i havet og på land i kystområdene, akvakulturnæringen, verneområder og områder som er attraktive for friluftsliv og turisme. Delutredningen tar også for seg de enkelte ressursenes sårbarhet overfor oljerelatert forurensning. Spesielt miljøfølsomme områder Et spesielt miljøfølsomt område (SMO) er definert som et geografisk avgrenset område som inneholder en eller flere spesielt betydelige forekomster av naturressurser som er sårbar(e) for marine oljesøl og som i beste fall vil trenge lang tid for å restituere til et naturlig nivå etter skade. Sårbarhet: De sårbarhetsvurderinger som er gjort i forbindelse med definisjonen av SMOer er basert på et oljeutslipp med definert størrelse. De områder som er definert som SMO er alle vurdert å være spesielt sårbare i forhold til oljeforurensning ettersom en slik forurensningsituasjon potensielt kan føre til at en stor del av en nasjonal ressurs blir påført en alvorlig skade. Viktige områder: I influensområdet ligger 21 SMOer, som er listet nedenfor. De enkelte SMOene kan inneholde flere sårbare ressurser, og kan overlappe hverandre i tid og rom. Forkortelsen innenfor parantesen angir i/utenfor hvilket fylke området ligger: SMO strandområder (sårbar periode: hele året) Vikna (N-T), Romsdal (Giske kommune, M&R) SMO fisk, torsk og sild (sårbar periode sild: februar-mai, torsk: april-juni): Sild: Haltenbanken (S-T, M&R), Buagrunnen (N-T) Torsk og sild: utenfor kysten av Sunnmøre (M&R) SMO sjøfugl: Sårbar periode sommer: Hovflesa, Froan, Frøya (S-T, Runde (M&R), Sunnfjord (S&F) Sårbar periode høst/vinter/vår: Trondheimsfjorden, Frøya, Hitra (S-T), Romsdalskysten, Smøla, Ørland, Hustadvika (M&R), Sunnfjord (S&F), Bømlo (Ho), Jæren (Ro), Mandal, Farsund (V-A) SMO sjøpattedyr: Sårbar periode hele året: Froan (S-T): havert, steinkobbe, Nordøyane/Orskjæra (M&R) : steinkobbe Sårbar periode sept.-des.: Kjør (Ro): havert Tiltak for å forhindre negative effekter: Arbeidet med å definere og kartfeste SMOer er i seg selv et tiltak som kan bidra til å forebygge negative effekter, da dette gir viktig informasjonen i forbindelse med planlegging og gjennomføring av offshoreprosjekter (konsekvens- og risikoanalyser samt beredskapsplanlegging). I de følgende avsnittene gis det forøvrig mer konkrete eksempler på forebyggende tiltak. Økosystemer i åpent hav Planteplankton står for størstedelen av primærproduksjonen i åpent hav, mens tang og tare står for en vesentlig del av denne produksjonen langs kysten. Planteplankton danner næringsgrunnlaget for dyreplankton som igjen er viktige næringsdyr for fiskelarver og -yngel, voksen fisk og enkelte 1

7 hvalarter. Høy planktonproduksjon gir grunnlag for gode fiskebestander i havområdene utenfor norskekysten, og Nordsjøen er et av verdens mest produktive havområder. De fleste av de kommersielt viktige fiskeslagene har viktige gytefelt i influensområdet. På dyp mellom 200 og 400 meter, gjerne på kontinentalskråningen og i kantene av denne, finnes store forekomster av den revdannende dypvannskorallen Lophelia pertusa. Sårbarhet: Foreliggende kunnskap tyder på at marine økosystemer i de frie vannmasser ikke er særlig sårbare overfor akutte utslipp av olje. Skader på individnivå vil kunne registreres, men det forventes ikke permanente negative virkninger på bestander av plante- og dyreplankton eller fisk som følge av akutte oljeutslipp. Det knytter seg større bekymring til utslipp av produsert vann. Hittil er det ikke påvist skadelige langtidseffekter av produsert vann under feltmessige forhold, men ulike laboratorieforsøk har gitt svært ulike resultat mht. hvilke konsentrasjoner som skal til for å gi påvisbare effekter, både når det gjelder akutt giftighet og langtidsvirkninger. Det synes å være enighet om at innholdet av vannløselige hydrokarboner og eventuelle rester av kjemikalier tilsatt i produksjonsprosessen representerer en potensielt større miljøfare enn innholdet av dispergert olje. Hos fisk er fiskeegg og larver sårbare overfor vannløselige oljekomponenter. I eksperimenter har følsomheten vist seg å variere mellom arter, i rekkefølgen sei-torsk-lodde-makrell (sei mest sårbar). Beregninger har vist at det bare er i den umiddelbare nærheten av oljeutslipp at konsentrasjonene er høye nok til å gi effekter. Mekanisk påvirkning fra oljeboring, i form av overdekning av borekaks og boreslam, fører til endringer i bunnfaunaen nær boreinstallasjonene. Tidligere bruk av oljebaserte borevæsker og utslipp av borekaks forurenset med slike væsker har medført en klar påvirkning av bunnfaunaen, men oftest begrenset opp til 1 km fra utslippskilden. Bunnfaunaen synes også å være sårbar overfor rester av syntetiske borevæsker, om enn i noen mindre grad enn for oljebaserte borevæsker. Korallrev i nærheten av områder med oljeboring kan bli negativt påvirket av tilslamming, eller bli utsatt for direkte fysiske ødeleggelser i forbindelse med legging av rørledninger. Viktige områder: Nordsjøområdet er svært viktig som beite- og yngelområde både for kommersielle fiskeslag og andre arter. Rapporten gir en oversikt over viktige gyteområder for de viktigste artene. De mest miljøfølsomme områdene for fisk er nevnt under avsnittet Spesielt miljøfølsomme områder (se over). Konsekvenser for utøvelse av næringsfiske er forøvrig behandlet i en særskilt rapport. Korallrevene utgjør spesielt verdifulle leveområder for mange fastsittende og frittlevende organismer, og områder med korallrev er også kjent som gode fiskeplasser. Ingen andre steder er det påvist så store levende rev dannet av dyptvannskorallen Lophelia som på den norske kontinentalsokkelen mellom 60 og 70 grader nord, og dette må anses som det viktigste området for koraller innenfor influensområdet. Tiltak for å hindre negative effekter: Varsomhet ved aktiviteter i nærheten av korallrev vil være viktig for å unngå skader. Overgang til vannbaserte borevæsker og størst mulig grad av gjenbruk av disse er et aktuelt tiltak for å redusere negativ påvirkning av bunnfauna i forbindelse med boring. På samme måte vil tiltak som reduserer mengdene av borekaks som slippes ut redusere de effektene som skyldes mekanisk overdekning av bunndyrsamfunn. Kunnskapsgrunnlaget når det gjelder utslipp av produsert vann tilsier negative effekter ikke kan utelukkes, selv om slike ikke er påvist under feltmessige forhold. Reinjeksjon av produsert vann er et aktuelt tiltak for å redusere mulige negative effekter. Kontinuerlig vurdering av kjemikaliebruken, og 2

8 en overgang til mer miljøvennlige kjemikalier der dette er mulig, vil også redusere faren for negative effekter. Gjennomføring av tiltak bør prioriteres i de områdene som har de største utslippene av produsert vann. Kystmiljøet Kyststrekningen i influensområdet består av en rekke forskjellige naturtyper. Vanligst forekommende er svaberg og klippestrand, men det finnes også områder med sammenhengede sandstrand. Våtmark og strandenger er vanlige biotoper i elveos og landhevingsområder. Innenfor influensområdet finnes flere hundre vernede og verneverdige områder. Sårbarhet: Påvirkning fra petroleumsindustrien som kan føre til skade på kystområder gjelder særlig akutte oljeutslipp. Leirstrender og strandenger er de strandtyper som er mest sårbare overfor oljesøl, og som har lengst restitusjontid. Også tarestrender kan, avhengig av eksponeringsgrad og substrat, ha en lang restitusjonstid etter å vært utsatt for oljeforurensning. Viktige områder: Nedenfor listes sårbare kystområder som er av internasjonal og nasjonal verneverdi og/eller har stor betydning for friluftsliv: Jærstrendene landskapsvernområde (Rogaland) Listastrendene landskapsvernområde, Lundevågen og Loga (Vest-Agder) Herdla (Hordaland) Nærøyene (Sogn og Fjordane) Mellandsvågen havstrand, Surna, Batnsfjordøra, Sandblåstvågen/Gaustadvågen, Røabukten, Selvikvågen, Lyngholmane, Huse, Nauste, Storevik og områdene i Giske kommune (Møre og Romsdal) Grandefjæra og Hosensand (Sør-Trøndelag) Skeisneset og verneområder i Vikna kommune (Nord-Trøndelag) Viktige og sårbare hekke- og oppholdsområder for sjøfugl og marine pattedyr er nærmere beskrevet nedenfor. Tiltak for å hindre negative effekter: Forebyggende tiltak for å hindre oljeutslipp vil alltid være det viktigste. I tillegg er det viktig at de miljørisikoanalyser som gjennomføres fokuserer på å definere de spesielt viktige og sårbare kystområder som kan bli berørt av et evt. oljeutslipp, og at beredskapsplanleggingen tar særlig hensyn til å verne om disse. Kriterier for prioritering av miljøhensyn i oljevernberedskap er beskrevet i et prioriteringssystem som kalles MOB (Modell/Miljøprioriteringer/ MarinOljevernBeredskap), og som er utarbeidet i regi av SFT og Direktoratet for Naturforvaltning. Med basis i dette systemet og resultater fra miljørisikoanalyser, kan detaljerte beredskapsplaner for kystområder utarbeides. Dersom en forurensningssituasjon hvor oljen når land likevel skulle oppstå må kyst- og strandområder saneres. I en slik situasjon er det viktig å ta hensyn til strandtype og verdifulle ressurser ved valg av saneringsmetode. Sjøfugl Sjøfugl omfatter arter som helt eller delvis er avhengige av havet for å skaffe næring, og kan deles inn i typiske og sesongmessige sjøfugler. De typiske sjøfuglene oppholder seg i marine områder året rundt, mens de sesongmessige sjøfuglene er avhengige av havet i kortere eller lengre perioder i forbindelse med myting og/eller overvintring. De typiske sjøfuglene karakteriseres gjennomgående av sein kjønnsmodning, høy levealder og lav reproduktiv kapasitet. Økt dødelighet blant voksne individer kan derfor potensielt få alvorlige konsekvenser for en sjøfuglbestand. 3

9 Sårbarhet: Sjøfugl er sårbare overfor oljesøl, og de direkte effektene er mest framtredende. Tilgrising av fjærdrakten med olje får som oftest dødelig utgang, spesielt for dykkende fuglearter. Oljen fører til at fjærdraktens vannavstøtende egenskaper reduseres eller forsvinner, og fuglen vil dø av nedkjøling etter kort tid. Olje kan også føre til fysiologiske skader hos fugl ved at de svelger oljen når de forsøker å pusse fjærdrakten. Omfattende sjøfugldød er påvist etter flere oljekatastrofer, men likevel er effektene på bestandsnivå generelt lite kjent. Dette har bl.a sammenheng med at de fleste oljeutslipp har rammet overvintrende fugler, og mulighetene til å spore skadene tilbake til konkrete kolonier har vært liten. Forhåndskunnskap om de rammede bestandene har dessuten vært liten, i tillegg til at det ikke har blitt foretatt oppfølgingsstudier i forhold til denne problemstillingen. De mest sårbare artene tilhører gruppene pelagiske alkefugler og pelagiske overflatebeitende sjøfugl. Disse gruppene omfatter artene lomvi, polarlomvi, alke, alkekonge, lunde, havhest, havsule, sildemåke og krykkje. Oljesøl har hittil i størst grad rammet pelagiske alkefugler som tilbringer størsteparten av tiden på eller under havoverflaten. Disse fuglene har mindre sjanse til å oppdage et oljesøl enn de som tilbringer mye tid på vingene i forbindelse med næringssøk. Lommer og marine dykkender er andre grupper som er spesielt utsatt for oljesøl. Sjøfugl er mest sårbare i vintersesongen. Dårlige vær- og lysforhold om vinteren reduserer fuglenes mulighet til å oppdage oljesøl, samtidig som lave temperaturer reduserer restitusjonsevnen hos oljeskadd fugl. Tilgrising av viktige hekkeområder blir også trukket fram som en trussel i forbindelse med oljesøl. Også indirekte effekter av oljesøl kan ha betydning, såsom forringelse av habitater og næringsgrunnlag, endringer i sosial struktur, midlertidig nedsatt reproduktivitet og forstyrrelser i forbindelse med opprenskningsaksjoner og andre aktiviteter. Viktige områder: I åpent hav er Skagerrak og den sørvestlige delen av Nordsjøen rangert som noen av de viktigste for sjøfugl. Egersundsbanken sørvest for Lindesnes og havområdene sørvest for Stavanger har store konsentrasjoner av lomvi i myteperioden (juli-oktober). Havområdet fra Egersundsbanken sørover til Hanstholm er et viktig overvintringsområde for lomvi, alkekonge og alke. Havområdene utenfor Møre og Trøndelag har store mengder sjøfugl hele året. Alkefugler, stormfugler og måkefugler dominerer i antall. Kystområdene nord for Stadt, ved Smøla, Frøya og Ørlandet utmerker seg med betydelige forekomster av kystbundne dykkende og overflatebeitende sjøfugl i myte- og vintersesongen. I hekkesesongen (april-august) er Froan i Sør-Trøndelag trolig det viktigste området for kystbundne dykkende sjøfugl i influensområdet. Pelagiske alkefugler og pelagiske overflatebeitende sjøfugl finnes i hekkesesongen i størst konsentrasjoner i nærheten av fuglefjellene, som finnes fra Rogaland i sør til Sklinna i nord. Av disse er Runde det viktigste. Tiltak for å hindre skade: Forebyggende tiltak for å forhindre oljesøl er tidligere nevnt som det viktigste tiltaket. Når et oljesøl er et faktum er det viktig å ha oppdaterte beredskapsplaner, slik at riktige tiltak kan settes inn i tide for å beskytte sårbare miljøressurser som er truet. Aktuelle tiltak er raskest mulig oppsamling for å unngå kontakt mellom olje og sjøfugl, skjerming av viktige kystområder med lenser o.l. 4

10 Sjøpattedyr Sjøpattedyr i influensområdet inkluderer to selarter samt en rekke hvalarter, noen med fast tilhold, men de fleste med sporadisk forekomst. De to selartene, steinkobbe og havert, finnes fra Rogaland og nordover. Oter omtales også under sjøpattedyr pga. sin nære tilknytning til kysten. Forekomsten av oter i influensområdet er størst fra kysten av Nordmøre og nordover. Sårbarhet: Det er alminnelig antatt at hval kan unngå oljesøl ved hjelp av forskjellige sanseinntrykk. Hval som blir påvirket, er først og fremst sårbar ved inntak (tilgrisning av bardene og ved svelgning), mens hudpåvirkning har liten effekt. For hvalarter som opptrer i flokker, som f.eks. spekkhogger, kan tilfeldigheter avgjøre hvor mange individer som blir berørt. For andre, mer solitære hvalarter, vil konsekvensene av oljesøl mest sannsynlig være små. Sel synes i mindre grad enn hval å kunne unngå oljesøl. Varmeisolasjonsevnen hos voksne dyr er i hovedsak knyttet til spekklaget under pelsen, og tilgrising av pelsen synes ikke å medføre større virkninger på selens overlevelsesevne. Hos nyfødte selunger er derimot pelsen viktig for å opprettholde varmebalansen, og tilgrising med olje kan føre til betydelig varmetap under ekstreme værforhold. Seler kan videre få i seg hydrokarboner gjennom huden og lungene, samt gjennom føden, noe som kan redusere den generelle helsetilstanden til dyrene. Seldød i større omfang er ikke påvist som følge av oljeutslipp, og det er derfor tvilsomt om selv et større utslipp vil være av betydning for en ellers overlevelsesdyktig selbestand. (I en nedadgående bestand er det derimot mer sannsynlig at oljeforurensning vil bidra til økt dødelighet). Det er framfor alt i kaste- og hårfellingsperioder når havert og steinkobbe samles i kolonier på faste plasser, at dyrene er sårbare overfor oljesøl. For havert gjelder dette i perioden september til mars, og for steinkobbe fra juni til oktober. En større del av oterbestanden i Norge finnes i influensområdet. Oteren har ikke noe fettlag, og er helt avhengig av pelsens varmeisolerende egenskaper. I områder hvor tettheten av oter er stor vil uhell av mindre omfang sannsynligvis ikke medføre langvarige virkninger på bestanden da det kan forventes en reetablering av oter fra nærliggende områder. For små, isolerte bestander kan også små oljeutslipp medføre langsiktige skader. Viktige områder: De viktigste områdene for sel er nevnt under avsnittet Spesielt miljøfølsomme områder. De største ansamlingene av spekkhoggere finnes langs Mørekysten. Øvrige hvalarter har en mer spredt forekomst. For oter ligger de viktigste forekomstene fra Nordmøre og nordover. Tiltak for å hindre negative effekter: Som tidligere nevt er tiltak som forebygger oljeutslipp særlig viktige. I tillegg bør beredskapen planlegges slik at viktige oppholdsplasser for sel beskyttes på best mulig måte. Landområder Innenfor influensområdet finnes en rekke verdifulle vegetasjonstyper av både regional og nasjonal verdi slik som restarealer av edelløvskog, kystfurskog, kystgranskog samt næringsfattig myr og kystlynghei. Sårbarhet: Langtransportert forurensing av sterke syrer, nitrogen og ozon er trusselfaktorer som i ulik grad påvirker naturtypene. Tålegrensen for sterke syrer er overskredet over store arealer fra Vest- Agder til og med Sogn og Fjordane. Tålegrensen for nitrogen er overskredet i tilnærmet det samme areal, samt i enkelte områder i Møre og Romsdal. Nitrogen vil særlig kunne endre artssammensetting i kystlynghei og næringsfattig myr. Sterke syrer er en vesentlig trusselfaktor for anadrome fisk (laks og sjøaure) i områder fra Vest-Agder til og med Sogn og Fjordane. For ozon er tålegrensen overskredet for hvete sør for ca. 60 o N, mens den for dyrka eng er overskredet sør for Sør-Trøndelag. For bjørk og barskog er tålegrensen overskredet på Sørlandet. 5

11 Viktige områder: Generelt er det landområdene fra Vest-Agder til og med Sogn og Fjordane som er viktige med tanke på reduksjon av tilførsel av langtransportert forurensning. I særlig grad er det områder med næringsfattig grunn som er berørt av skader på ferskvannsforekomster og planter. Tiltak for å hindre negative effekter: Petroleumsindustrien bidrar i liten grad til svovelbelastningen, og det er kun mindre reduksjoner av disse utslippene som kan oppnås. Når det gjelder utslipp av NOx og VOC er det derimot flere store utslippskilder, heriblant skipstrafikk, bøyelastning, fakling og brenning av gass i turbiner, som bidrar til utslippene. Blant tiltak som vurderes både i forbindelse med nye utbygginger og for reduksjon av eksisterende utslipp kan nevnes; overgang til lav-nox brennere, gjenvinning av VOC, energieffektivisering og elektrifisering av offshoreinstallasjoner samt reduksjon av fakling. Akvakultur Akvakultur er en viktig og stor næring innenfor influensområdet. Mer enn halvparten av den totale norske matfiskproduksjonen skjer i fylkene fra Hordaland og nordover til og med Sør-Trøndelag. Oppdrett av laksefisk er dominerende, men det er oppdrett også av marine arter og skalldyr. Sårbarhet: Skader forårsaket av olje på oppdrettsfisk antas å være en kombinasjon av akutte giftvirkninger og stress. Adferd som skyldes stress kan føre til dødelighet av fisk. Selv om ikke fisk blir utsatt for oljesøl, kan oljeforurensning i et område medføre økonomiske tap som følge av negative reaksjoner i markedet. Selve merdanleggene vil også rammes ved forurensning, og dette kan føre til økte kostnader i forbindelse med utskifting og rensking. Skalldyranlegg er sårbare pga. det faktum av skjell filtrerer ut oljedråper fra vannet selv ved lave konsentrasjoner. Skjellene kan ta smak av olje. Etter 55 dager i rent vann er denne effekten borte. I forbindelse med oljesøl har noe dødelighet blitt observert. Viktige områder: Hele kyststrekningen er viktig for oppdrettsnæringen. Hordaland peker seg imidlertid ut som særlig viktig og sårbar. Dette er det enkelt-fylke i influensområdet som har størst matfiskproduksjon. I tillegg ligger ca. 50% av anleggene i ytre kyststrøk, hvor de er mindre beskyttet mot oljeforurensning enn anlegg som ligger i indre kyststrøk og fjorder. Tiltak for å hindre negative effekter: I en utslippssituasjon er det viktig at oppdrettsnæring til enhver tid får informasjon om hvordan oljen spres, slik at anlegg kan taues vekk fra forurensede områder, eller ev. skjermes vha. lenser. 6

12 1 Innledning Petroleumsloven krever at det blir utarbeidet en selvstendig feltspesifikk konsekvensutredning for hvert nytt felt/funn som bygges ut, som et vedlegg til Plan for utbygging og drift (PUD). Fra myndighetenes side har det lenge vært et uttalt ønske om å komme bort fra bit for bit betraktninger. En har ønsket at nye utbygginger blir vurdert i en større sammenheng, slik at det kommer klarere fram hvordan de totale konsekvensene av petroleumsvirksomheten endres. Det har også vært et ønske om å få til en mer effektiv og mindre ressurskrevende utredningsprosess. Dette var bakgrunnen for at den første regionale konsekvensutredningen ble utarbeidet for Tampenområdet i 1995 (Hydro 1995). Utredningen for Tampen har vært benyttet som grunnlag for flere forenklede feltspesifikke konsekvensutredninger, bl.a. for Statoils prosjekter Gullfaks Satellitter, Huldra og Sagas Snorre 2 (Snorre B). I tiden som har gått siden den første RKU ble laget, har nye opplysninger og kunnskaper kommet til. Gjennom bruk av den eksisterende utredningen fra 1995 og utarbeidelse av regionale konsekvensutredninger for andre områder, har en gjort seg nyttige erfaringer. Innhold og form har vært gjenstand for diskusjon mellom oljeselskapene og myndighetene, og disse har ledet fram til den omleggingen av utredningsarbeidet som er gjort rede for i kapittel Organisering av utredningsarbeidet. Rapportstruktur. Den første RKU for Tampenområdet bestod av en enkelt rapport, som hovedsakelig fokuserte på aktiviteten innenfor Tampenområdet, uten i særlig grad å se denne i sammenheng med aktiviteten i tilgrensende områder. Det vesentligste nye ved RKU- Nordsjøen er: Det fokuseres på de samla konsekvensene av petroleumsaktiviteten i hele Nordsjøen. Samtidig beskrives hvert delområdes bidrag til det totale konsekvensbildet. Utredningen er splittet opp i flere separate temarapporter, som kan oppdateres hver for seg etter behov. På denne måten håper en at det i større grad enn før skal bli mulig å bruke den regionale utredningen til å vurdere konsekvensene av nye enkeltprosjekter i et riktig perspektiv. I RKU - Nordsjøen er Nordsjøen delt inn i 6 delområder, hovedsakelig med utgangspunkt i infrastruktur og operatøransvar. Aktiviteten innen et delområde vil i de fleste tilfeller kunne medføre konsekvenser utover delområdets grenser. Influensområdene vil altså til en viss grad overlappe hverandre. Graden av overlapping vil variere med hvilket tema som fokuseres. Eksempelvis vil utslipp til luft kunne ha et influensområde som strekker seg over størsteparten av Nordsjøen, og i tillegg inn over fastlandet. For regulære utslipp til sjø derimot (produsert vann), vil influensområdet hovedsakelig omfatte det delområdet hvor aktiviteten finner sted, samt deler av naboområdene. 7

13 Dette, sammen med at de temavise rapportene kan oppdateres uavhengig av hverandre, danner bakgrunnen for at en har valgt å la den regionale konsekvensutredningen bestå av et sett av temavise rapporter. Følgende rapporter vil inngå i den regionale konsekvensutredningen for Nordsjøen: Temarapport 1a: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Tampenområdet Temarapport 1b: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Trollområdet. Temarapport 1c: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Osebergområdet. Temarapport 1d: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Frigg-Heimdal området. Temarapport 1e: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Sleipnerområdet. Temarapport 1f: Infrastruktur, utslipp, overvåkningsundersøkelser og miljøtiltak i Ekofiskområdet. (Denne rapporten vil foreligge på et senere tidspunkt) Temarapport 2: Utslipp til luft og sjø Prognoser Temarapport 3: Beskrivelse av influensområdet til havs og på land Temarapport 4: Uhellsutslipp - sannsynlighet, miljørisiko og konsekvenser Temarapport 5: Regulære utslipp til luft - konsekvenser Temarapport 6: Regulære utslipp til sjø - konsekvenser Temarapport 7: Fiskerier og akvakultur - konsekvenser området 58 o N- 62 o N Temarapport 8a: Samfunnsøkonomiske konsekvenser Tampenområdet Temarapport 8b: Samfunnsøkonomiske konsekvenser Sleipnerområdet 1.2 Formålet med konsekvensutredningen Hovedmålet med å utarbeide regionale konsekvensutredninger er å legge et best mulig grunnlag for å vurdere hvordan petroleumsaktiviteten (eksisterende og planlagte aktiviteter) vil påvirke miljø- og samfunnsinteresser (herunder naturressurser, næringsmessige interesser fiskerier og andre brukerinteresser) samt å beskrive de muligheter som finnes for å redusere eller unngå negative effekter. Videre skal RKU bidra til en forenklet og rasjonell konsekvensutredningsprosess for enkeltprosjekter. Det er meningen at konsekvensutredningsarbeidet skal inngå som en integrert del av planleggingen av utviklingen i de forskjellige utbyggingsområdene, og således være med på å legge premisser for utbyggings- og driftskonsepter. 8

14 For å få dette til er følgende punkter særlig viktige: RKU må inneholde oppdatert grunnlagsinformasjon om influensområdets fysiske miljø, biologiske ressurser, økologiske sammenhenger, næringsinteresser og rekreasjonsmessige interesser. Der det er mulig skal informasjonen presenteres på en slik måte at den kan danne grunnlag for overvåking av miljøtilstanden for å kunne avdekke eventuelle endringer som følge av drift av feltene. RKU skal identifisere og dokumentere mulige tiltak for å redusere eller unngå negative effekter av utslipp til luft og sjø, og av fysiske inngrep. Dette omfatter også tiltak for å avbøte negative effekter som likevel oppstår. RKU må jevnlig oppdateres både mht til utbyggingsplaner og utslippsprognoser, informasjon om influensområdet og generell kunnskapsstatus. 1.3 Forholdet til feltspesifikke konsekvensutredninger Den regionale konsekvensutredningen skal sammen med de feltspesifikke utredningene dekke de krav som lovverket setter til konsekvensutredninger ved utbygginger på kontinentalsokkelen. Dette betyr at man ved utarbeidelse av framtidige feltvise konsekvensutredninger i stor grad vil basere seg på konklusjoner og dokumentasjon fra den regionale utredningen. De feltspesifikke konsekvensutredningene forutsettes å være mer konkrete og detaljerte mht. utbyggingsløsninger og teknologiske løsninger. Når det gjelder miljømessige konsekvenser utenfor nærsonen til installasjonen vil det bli henvist til den regionale konsekvensutredningen, såfremt utbyggingen skjer innenfor de rammer for utslipp mv. som den regionale konsekvensutredningen er basert på. I enkelte tilfeller vil den regionale utredningen helt kunne erstatte en feltspesifikk utredning. 1.4 Oppdatering Det legges ikke opp til at den regionale konsekvensutredningen skal oppdateres hver gang den benyttes som bakgrunn for en feltspesifikk utredning. Derimot vil det være naturlig at den oppdateres dersom forutsetningene for utredningen blir vesentlig endret. Dette kan være tilfelle dersom det skal gjennomføres nye store utbygginger som det ikke er tatt høyde for i utredningene, eller dersom det innføres nye krav til hva som skal utredes ved nye utbygginger. Oppsplittingen i temarapporter vil gjøre oppdateringen enklere, sammenlignet med tidligere da alle tema ble behandlet i en og samme rapport. Oppdateringsfrekvensen vil kunne bli ulik for de ulike temarapportene. 9

15 1.5 Beskrivelse av influensområdet Foreliggende rapport beskriver naturressursene i influensområdet. I tillegg omtales landområder som kan bli påvirket av utslipp til luft fra petroleumsaktiviteten i Nordsjøen. På forsiden av rapporten gis en oversikt over de felt som er i produksjon innenfor influensområdet. 1.6 Influensområdet for utslipp til sjø Grovt sett defineres influensområdet for utslipp til sjø som det området som med en sannsynlighet større enn 5% vil bli forurenset ved en utblåsningsepisode fra petroleumsvirksomheten. Influensområdet for utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten i Nordsjøen strekker seg fra Vest-Agder i sør til og med Nord-Trøndelag i nord, inkludert havområdene utenfor. Influensområdet er definert på bakgrunn av drivbaneberegninger som er nærmere presentert i delrapport 4 Konsekvenser av uhellsutslipp til sjø (DNV 1998). Her defineres de områder langs kysten og i sjøen hvor risikoen for oljeforurensning er størst. 1.7 Influensområdet for utslipp til luft Det er ikke gjennomført modelleringer for utslipp til luft for all aktivitet i Nordsjøen. Avgrensningen av influensområdet baserer seg derfor på utslippsmodelleringer for enkeltfelter. Influensområdet for utslipp til luft er definert til å omfatte landområdene fra Vest-Agder og nordover til og med Nord-Trøndelag. Influensområdet for CO 2 -utslipp er globalt. Petroleumsaktiviteten i Nordsjøen medfører utslipp av en rekke gasser til luft (CO 2, NOx, SO 2, VOC). Utslippene av SO 2 og NOx kan bl.a føre til forsuring, og forhøyet nitrogenavsetning kan føre til overgjødsling av vann og jordsmonn på land. I områder med liten bufferkapasitet (områder med harde og kalkfattige bergarter) forsterkes den negative effekten av svovel- og nitrogenavsetningene. Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) har sammen med flere andre parter utarbeidet forslag til tålegrenser for sur nedbør basert på overflatevannets kapasitet til å nøytralisere sterke syrer (ANC = acid neutrilizing capacity). Etter kartlegging av fiskestatus og ANC i en rekke sjøer, er den anbefalte minimumsgrensen for ANC satt til 20 µekv. Denne tålegrensen er overskredet i store deler av influensområdet. 10

16 2 Spesielt Miljøfølsomme Områder (SMO) En arbeidsgruppe (Faggruppen for SMO) har, i regi av Statens forurensningstilsyn (SFT) og Direktoratet for naturforvaltning (DN), utarbeidet prinsipper for å identifisere spesielt miljøfølsomme områder, såkalte SMO. Arbeidsgruppen har kommet fram til et sett kriterier og en metodikk ved bruk av disse prinsippene i norske farvann. Et SMO er definert som et geografisk avgrenset område som inneholder en eller flere spesielt betydelige forekomster av naturressurser som er sårbar(e) for marine oljesøl og som i beste fall vil trenge lang tid for å restituere til et naturlig nivå etter vesentlig skade (Moe et al. 1995). SMO-arbeidet er et forsøk på harmonisere den omfattende grunnlagsinformasjonen om miljøressursene og anvendelsen av denne. Til nå er alle vurderinger knyttet opp mot akutt oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten, men et tilsvarende arbeid for å definere SMO i forhold til annen akutt forurensning og driftsutslipp pågår og forventes å være ferdig i løpet av våren Faggruppen har definert enhver skade på populasjon, habitat eller samfunn med restitusjonstid lengre enn 10 år som kvalifiserende til SMO; såfremt skaden rammer en truet art eller habitat eller fører til en betydelig reduksjon av en bestand. Med en betydelig reduksjon menes minst 5% av den totale nor-øst atlantiske bestanden av en art, 10% av den norske bestanden eller 20% av en regional bestand (basert på 5 definerte geografiske regioner). Alle vurderingene er gjort opp mot et referanseutslipp med definert størrelse. Det er identifisert 21 SMO i influensområdet. I tabell 2.1 gis en oversikt over disse områdene og de tilhørende, sårbare ressursene og sårbar periode. Figur 2.1 a-d viser til hvilke årstider de identifiserte ressursene er mest følsomme. SMO representerer en utvelgelse av enkelte områder, basert på gitte, relativt strenge, kriterier for sårbarhet overfor akutte oljeutslipp. I en eventuell oljesølsituasjon vil det være viktig å ha oppmerksomhet rettet mot SMO-områdene, ettersom de representerer de viktigste kjerneområdene for bestander av verdifulle ressurser. SMO-områdene gjenspeiler ikke det totale bildet av verdifulle og sårbare miljøforekomster i influensområdet, og delvis mangelfullt datamateriale (som f.eks dårlig dekningsgrad i enkelte regioner, åpent hav) vil i utganspunktet ge en skjev og vilkårlig, evt. missvisende fordeling av SMO. I de følgende kapitlene gis en nærmere omtale av de miljøressurser som potensielt kan påvirkes av petroleumsaktiviteten i Nordsjøen/Norske Havet. 11

17 Tabell 2.1 Spesielt miljøfølsomme områder (SMO) i influensområdet. Skraverte felter angir når de enkelte SMO`ene er mest følsomme (etter Moe et al. 1995). Nr Navn Vikna Romsdal Haltenbanken Buagrunnen Sunnmøref. Hovsflesa Trondheimsfjorden Froan Frøya Frøya-Hitra Frøya-Ørland Smøla-Ørland Smøla-Ørland Smøla-Ørland Smøla-Frøya Smøla Romsdalskysten Hustadvika Runde Sunnfjord Bømlo Jæren Farsund Mandal-Farsund Froan Nordøyane/Orskjæra Kjør Sårbar art Grisetang Havstrand Sild Sild Torsk Sild Havsule Svartand, sjøorre Toppskarv Teist Grågås Storskarv Toppskarv Teist Ærfugl Sjøorre Islom Svartand Storskarv Siland Smålom Gråstrupe- og horndykker Gråstrupedykker Sangsvane Havhest Havsule Toppskarv Alke Lunde Ærfugl Storskarv Ærfugl Smålom, islom Gråstrupe- og horndykker Svartand, sjøorre Islom Horndykker Svartand Storskarv Kvinand Havert Steinkobbe Steinkobbe Havert J F M Kritiske måneder A M J J A S O N D 12

18 Figur 2.1 a) Spesielt miljøfølsomme områder i influensområdet, vårsesongen. Data fra MRDB Figur 2.1 b) Spesielt miljøfølsomme områder i influensområdet, sommersesongen. Data fra MRDB 13

19 Figur 2.1 c) Spesielt miljøfølsomme områder i influensområdet, høstsesongen. Data fra MRDB Figur 2.1 d) Spesielt miljøfølsomme områder i influensområdet, vintersesongen. Data fra MRDB 14

20 3 Økosystemer i åpent hav 3.1 Meteorologi og oseanografi Fysisk oseanografi Langs norskekysten er det to hovedvanntyper som dominerer: atlanterhavsvann og kystvann. Vanntilførselen i Nordsjøen domineres av det varme atlanterhavsvannet som strømmer inn over en ca. 600 m dyp terskel mellom Shetland og Færøyene. Gjennomsnittstemperaturen er ca. 9 o C og saltholdigheten over 35 promille. I nordkanten av Tampenområdet splittes denne Atlanterhavsstrømmen (også kalt Golfstrømmen) i en nordgående og en sørgående gren. Den nordgående grenen følger norskekysten fra Stadt og nordover, mens en mindre gren (Eggastrømmen) går sørover inn i Nordsjøen langs vestkanten av Norskerenna (Brattegard & Holthe 1995). Kystvannet, som har lavere saltholdighet enn Atlanterhavsstrømmen, har hovedsakelig sitt opphav i ferskvann som tilføres Skagerrak fra Østersjøen. På sin vei nordover blir Kyststrømmen tilført ytterligere ferskvann fra land, i tillegg til vann fra sørlige deler av Nordsjøen. Lenger nord skjer det en innblanding av Atlanterhavsvann, og dette fører til at forskjellen i temperatur og saltholdighet mellom overflatelaget og dypere lag blir mindre jo lenger nord en kommer. Vanntransporten i Kystrømmen går alltid langs kysten fra Skagerak til Nordsjøen (se fig. 3.1) og derfra nordover, men strømmens styrke og utbredelse varierer gjennom året (bredere om sommeren). Kyststrømmen blir på vei nordover tilført næringssalter fra det mer næringsrike Atlanterhavsvannet utenfor og under Kyststrømmen. I Norskehavet ligger den salte og forholdsvis varme Norskestrømmen utenfor Kyststrømmen. Kyststrømmen følger norskekysten nordover i et belte på km (Statoil 1998). I kystfarvannene vil de lokale forholdene dessuten bestemmes av tidevannsstrømmer og estaurin sirkulasjon (Brattegard & Holthe 1995). Værforholdene langs norskekysten domineres av lavtrykk og nedbørsområder. Disse dannes ved polarfronten i Atlanterhavet og driver inn til kysten fra vest. Mellom lavtrykksområdene dannes det stadig høytrykksrygger, noe som gir ustabile værforhold på kysten. Sirkulasjon Bunntopografien styrer i stor grad sirkulasjonmønstrene i perioder med svak vind. Effekter av uregelmessigheter på overflatestrømmen vil avhenge av lagdelingen i vannsøylen. Kraftig lagdeling vil virke som barriere for denne effekten. På grunn av den sesongmessige og geografiske variasjonen i lagdelingen langs norskekysten vil derfor den topografiske virkningen være mer utpreget jo lenger nord langs kysten man kommer, og særlig om vinteren (Brattegard & Holthe 1995). 15

21 Utstrømningen av vann fra Skagerrak langs Norskekysten har en pulserende karakter hvor det veksler mellom blokkeringssituasjoner og plutselige utstrømninger. Vestlige og sørvestlige vinder vil stuve opp vann i Skagerrak og blokkere utstrømningen. I slike tilfeller kan det dannes en markert temperaturfront mellom Norge og Danmark. Når vinden avtar eller skifter retning til mer østlig vil vannet i Skagerrak strømme ut med stor hastighet. I kalde vintre kan disse plutselige utstrømningene medføre at kaldt vann fra Skagerrak trenger langt opp langs Vestlandskysten. Når vinden blåser langs en kyst med kysten til venstre for vindretningen, vil overflatevannet bli transportert bort fra kysten. Dette vannet vil erstattes med vann fra dypere lag. Denne prosessen kalles oppstrømning. Om vinteren vil del oppstrømmende vannet ha høyere temperatur enn det gamle overflatevannet, og om sommeren er forholdet det motsatte. Oppstrømninger i områder med sterke vertikale temperaturforskjeller vil derfor ha markerte virkninger på overflatetemperaturen (Brattegard & Holthe 1995) Bølger Bølgeklimaet i Nordsjøen har forandret seg i senere tid, med en tendens til økende bølgehøyder. I sentrale deler av Nordsjøen kan en kombinasjon av bølge- og stormaktivitet føre til at bunnsediment transporteres opp i overflatevannet. Slike situasjoner kan også føre til ekstreme bølgehøyder (North Sea Task Force 1993). Lagdeling/sjikting Under vinteren er mesteparten av vannmassene i Nordsjøen homogene. Oppvarmingen av overflatevannet i vårmånedene resulterer i at en vertikal sjikting etableres over mesteparten av Nordsjø-området. Et varmere vannlag med en tykkelse på m ligger i et sjikt oppå det kaldere bunnvannet. Mellom disse vannmassene er vannsirkulasjonen ubetydelig. Bevegelser av vannmassene på store dyp (>70m) i Nordsjøen varierer med årstiden. Om sommeren er sirkulasjonen i disse vannmassene svært lav (North Sea Task Force 1993). Kyststrømmen danner et stabilt overflatelag (10-40 m) som er av spesiell betydning for primærproduksjonen. Overflatevannet kan relativt lett flyttes ved hjelp av vind (North Sea Task Force 1993). Nedkjøling og økende vindaktivitet vil føre til at vannmassene på ny blandes på høsten. I en del kystnære områder og fjorder er vannet imidlertid permanent sjiktet på grunn av avrenning av ferskvann fra land. Her er blandingen mellom overflatevann og bunnvann liten (North Sea Task Force 1993). Fronter Fronter eller frontområder markerer grensen mellom forskjellige vannmasser, og opptrer ofte i Nordsjøen. Frontene er av betydning delvis fordi de fører til redusert horisontalblandning av forskjellige vannmasser, og fordi at disse områdene også karakteriseres av økt biologisk aktivitet (North Sea Task Force 1993). Frontområder mellom homogene og sjiktede vannmasser er ofte veldig smale, og fører til dannelse av termale fronter. I slike områder dannes ofte virvelstrømmer (North Sea Task Force 1993). 16

22 Store deler av året vil det være en markert termal front i overflatetemperatur utenfor Vestlandet mellom det sydgående atlantiske vann over vestkanten av Norskerenna og kystvannet innenfor. Langs denne fronten dannes ofte intense virvler som kan gi meget høye lokale strømhastigheter. Virvlene kan rives løs og vandre langt utover i de atlantiske vannmasser uten å miste sine karakteristiske egenskaper. Disse virveldannelsene er sannsynligvis en viktig mekanisme når det gjelder blanding av atlantisk vann og kystvann (Brattegard & Holthe 1995). Strøm- og dybdeforholdene i Nordsjøen/Norskehavet er vist i figur 3.1 og 3.2. Virveldannelser Dannelse av virvler er vanlig i hele Nordsjøen, og kan være både av forbigående og permanenet karakter (de sistnevnte har vanligvis sammenheng med bunntopografiske forhold). Kraftige, ikke permanente virvler (50 km i diameter og 200 m dype) påtreffes ofte langs frontsystemer langs den norske Kyststrømmen (North Sea Task Force 1993). Klimatiske variasjoner De viktigste årsakene til langsiktige (fra sesongvise til hvert 100. år) variasjoner i Nordsjøen er: a) Oppvarming av overflatevann b) vind c) innstrømning av atlanterhavsvann og d) innstrømning av ferskvann (North Sea Task Force 1993). Store 2-årige varasjoner i innstrømning av atlanterhavsvann er observert. Innstrømning av atlanterhavsvann er den viktigste næringstilførselen i Nordsjøen, og innstrømningsforholdene styrer i stor grad produktiviteten i Nordsjøen (North Sea Task Force 1993). Figur 3.1 Strømforholdene i influensområdet. Data fra MRDB Bunntopografi Bunntopografien har avgjørende betydning for retning og styrke på havstrømmene, samt blanding av vannmassene. En markert effekt av bunntopografien er dannelsen av storstilte stabile virvelsystemer over enkelte av bankområdene. Dette er velkjent fra Frøya-, Halten- og 17

23 Sklinnabanken. I slike virvler kan både marine organismer og eventuelle forurensninger akkumuleres og gis en forlenget oppholdstid. Strømmene fører også til at plankton får lengre oppholdstid her enn andre steder, hvilket gjør bankene til høyproduktive områder og næringsrike spiskamre for fisk og andre marine organismer (Statoil 1998). Sedminentforholdene i området gjenspeiler bunntopografien og strømmønsteret. De grunnere partiene har som regel grove sedimenter (sandbunn) mens de dypere områder har sedimenter bestående av silt og leire. Nordsjøen er hovedsakelig et grunt havområde hvor 2/3 av området er grunnere enn 100 meter (Aure 1998). Norskerenna, som strekker seg fra Skagerrak og opp langs Vestlandet, er et karakteristisk trekk i bunntopografien. Terskeldypet i Norskerenna er på 270 m (utenfor Jæren), mens den er dypere både lenger nord og lenger sør. De dypeste delene i Norskerenna (725 m) ligger i Skagerrak. Dybdeforholdene i Nordsjøen er i vist i figur 3.2. Figur 3.2 Dybdeforhold i influensområdet Oseanografiske forhold i forskjellige deler av Nordsjøen/Norskehavet Nordlige deler av Nordsjøen/Norskehavet (62-65 o N) Dette området har det mest ekstreme bølgeklimaet langs kysten av Norge, og hyppige stormer forårsaker sterk strøm og omrøring av vannmassene. Vinder fra sørvest er typisk om vinteren, og det er da de høyeste vindstyrkene måles. Om sommeren er de fremherskende vindretningene fra nordøst og sørvest (Børresen 1987). Gjennomsnittlig vindhastighet i januar/februar ligger på 9,5-10 m/s, og tilsvarende tall for juli-august er 5,5-6 m/s (Børresen 1987). 18

24 Minimums- og maksimumstemperaturer i overflatevannet er på ca. 3 o C og 14 o C. Vannmassene domineres av atlanterhavsvann med en saltholdighet på 35 promille eller mer. Nærmere land dominerer Kyststrømmen i et belte på ca km. Her er saltholdigheten lavere (30-35 promille). I dette området er sokkelen vid og med en komplisert topografi som influerer markert på strømforholdene. Langs kyststrekningen i dette området er vannmassenes midlere bevegelsen mot nord og nordøst. Om vinteren vil Kyststrømmen følge meget nær kysten, og gå på innsiden av bankene. Helt inne ved kysten er strømmen relativt sterk (gjennomsnittshastighet på 25 m/s) og retningsstabiliteten er høy. Lengre ut på platået er strømmen svakere og mindre retningsstabil. Langs Eggakanten er det igjen sterkere og mer retningsstabil strøm. Vest av Grip deles Kyststrømmen i to deler. Den ene går på innsiden av bankene, mens den andre følger mer Egga, og blandes etterhvert med Atlanterhavsstrømmen. Denne oppsplittingen av Kystvannet er først og fremst en effekt av bunntopografien (Brattegard & Holthe 1995). Vannmassene er vanligvis lagdelt i sommerhalvåret som et resultat av oppvarming av overflatevannet, men stabiliteten styres av faktorer som interaksjoner mellom atlanterhavsvann og kystvann, vindforhold og lokale hydrografiske forhold. En annen markert effekt av bunntopografien er dannelse av storstilte stabile virvelsystemer over enkelte av bankområdene. Dette er velkjent fra Haltenbanken, hvor rotasjonen foregår med urviseren (Statoil 1998). Vest for bankene faller sokkelen bratt ned i Norskehavet, med dyp godt over 1000 m Nordsjøen mellom o N Bølgeklimaet viser store variasjoner gjennom året, størst bølgehøyder forekommer hyppigst i høstsesongen. I vår- og sommersesongen er bølgeklimaet roligere. Dominerende vindretning er fra sør og sørvest om vinteren, med økende innslag av nordlige vinder i sommerhalvåret (Børresen 1987). Nærmere kysten blir vindretningen i sterkere grad influert av kystkonturen, slik at vindretninger mot nord og sør bli dominerende. Gjennomsnittlig vindhastighet i januar/februar ligger på 10-10,5 m/s, og tilsvarende tall for juli-august er 5,5-6 m/s (Børresen 1987). Midlere sjøtemperatur varierer mellom 7 o C og 13 o C. Saltholdigheten i atlanterhavsvannet varierer lite gjennom året, og ligger på ca. 35 promille. I Kyststrømmen ligger saltholdigheten mellom promille. Hovedstrømretningen i den vestligste delen av området er dominert av Eggastrømmen mot sørøst. Eggastrømmen følger vestskråningen av Norskerenna. Om sommeren går denne strømmen under et ferskere overvannslag, mens den om vinteren kan nå helt opp i overflaten. Den østlige delen av området er i større grad influert av Kyststrømmen mot nord, særlig om sommeren. Strømretningene er imidlertid i stor grad påvirket av vindforholdene. Vannmassene er horisontaldelt i sommerhalvåret. Oppvarmet overflate vann dannere et ca m dypt lag. Høst og vinter er vannmassene i den vestre delen av området homogene. 19