Feltarbeid ble gjennomført da to registranter befarte området med utgangspunkt i sør.

Save this PDF as:
 WORD  PNG  TXT  JPG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Feltarbeid ble gjennomført 02.09.2005 da to registranter befarte området med utgangspunkt i sør."

Transkript

1 Nordland

2 Båfjelldalen* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: AHE, JKL Kartblad: 925 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:43376, N: Areal: 078 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Båfjelldalen ligger ca 7 km SØ for Trofors i Grane, og er en fjelldal som faller svakt mot NØ. Det er ganske liten variasjon i området, som inneholder store arealer fattige vegetasjonstyper og en ganske lav andel barskog. I Båfjelldalen er det store myrareal og glisne, lågboniterte, åpne granskoger med en ofte høy andel bjørk. Skogkledt areal domineres av blåbærskog med mye skrubbær. Mindre partier i lisidene har storbregneskog og høystaudeskog. Gran og bjørk er dominerende treslag. Større areal med sammenhengende granskog fi nnes i et belte på vestsida av dalen og NØ i området, i dalsenkningen ved Båfjellelva og i tilgrensende lisider. I kjerneområdene fi nnes en del mer kompakt, gammel granskog - hovedsakelig i aldersfase. Slik granskog inneholder få gamle trær, men en del død ved i partier. I ett av kjerneområdene fi nnes bedre utviklet naturskog, også her med ganske få tydelig gamle trær, men med overraskende høyt innslag av grove, sterkt nedbrutte granlæger. Kontinuiteten i dødt trevirke i Båfjelldalen er generelt ganske lav, da hogstpåvirkning har berørt hele området, trolig i fl ere omganger. Noen nyere hogstinngrep fi nnes i nordre halvdel av området. Dokumentasjon av artsmangfold i området viser innslag av rødlistearter av vedboende og markboende sopp, men neppe mer enn lokalt (-regionalt) viktige forekomster. Det er lite innslag av og potensiale for kravfulle lavarter. Vegetasjonen er stort sett fattig og triviell. Forekomst av høgstaudeskog og (fragmenter av) kalkskog utgjør skogtyper som er prioritert i forbindelse med evalueringen av skogvernet. Forekomstene er verken store eller regionalt sjeldne. I og med at verdiene forekommer spredt, og arealet produktiv barskog er lite, kan en ikke si at dalen utgjør en naturlig innrammet forekomst av verdifull skog. Området representerer en typisk høytliggende gran/bjørkeskog i regionen. Verdiene i de tre kjerneområdene, hvorav to er ganske store og verdifulle, er et positivt trekk ved området. Imidlertid er helheten i Båfjelldalen ganske dårlig utviklet, og verdifulle skogområder ligger som (dels naturlig fragmenterte) lommer i et dalføre dominert av fattig bjørk/gran-blandingsskog og fattige bakkemyrer. Området har ikke en viktig funksjon for bevaring av artsmangfold, og vurderes som lokalt verneverdig (*), muligens opp mot regionalt verneverdig (*/**). Feltarbeid Feltarbeid ble gjennomført da to registranter befarte området med utgangspunkt i sør. Tidspunkt og værets betydning Været var brukbart ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet er gunstig da det gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av andre viktige artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er nøkkelbiotopkartlagt i 999 eller Resultatene fra nøkkelbiotopundersøkelsen og det faktum at Båfjelldalen representerer et helt og veiløst dalføre har trolig vært utslagsgivende for at det ble valgt ut som et undersøkelsesområde. Det verneverdige skogområdet dekker så å si hele undersøkelsesområdet, og omfatter ytterligere noe areal. Arealtillegget består dels av områder som er tatt med av arronderingsmessige årsaker (i vest), og dels av et plukkhogd gammelskogsområde nord som henger naturlig sammen med de skogkledte delene av Båfjelldalen. Tidligere undersøkelser Området ble nøkkelbiotopkartlagt i 999 eller Det ble registrert en nøkkelbiotop (type gammel granskog, verdi B, regionalt viktig) og ett hensynsområde innenfor undersøkelsesområdet (Lie 2002). Beliggenhet Båfjelldalen ligger ca 7 km SV for Trofors i Grane. Området drenerer hovedsakelig mot NØ, mot Austervefsna, men de SV-lige delene drenerer i SV-lig retning, mot Sveningdalselva.

3 Naturgrunnlag Topografi Båfjelldalen er en nokså fl atbunnet fjelldal. Dalbunnen og de nederste delene består av store myrer og slake lisider med bakkemyrer og skogstrenger. Lisidene blir gradvis brattere oppover, særlig på vestsida. Båfjelldalen drenerer mot nordøst. Gjennom det meste av området løper Båfjellelva rolig, men i den siste strekningen (ca,5 km) blir topografi en mer variert der elva løper i en bekkedal, dels med bekkekløftkarakter. Geologi Berggrunnen består av glimmergneis og glimmerskifer (dominerende) og smale årer med marmor. Løsmassedekket består av forvitringsmateriale (i bunn) og steinbreavsetning (i dalsidene), i tillegg er det noe myrer, særlig i NV (kilder; berggrunnsog løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (080 daa). Området ligger i nordboreal vegetasjonssone (Moen 998). Økologisk variasjon Variasjonen i området vurderes som liten, da Båfjelldalen er lite variert både m.h.p. topografi, treslagssammensetning og vegetasjonstyper. Riktignok er et helt dalføret inkludert, hvilket betyr at fl ere ulike eksposisjoner inngår. Allikevel slår dette ikke særlig positivt ut m.h.p. økt variasjon da de skogkledte, nederste delene av lisider er forholdsvis slake og uten særtrekk i vegetasjonen som følger av ulik eksposisjon. Vegetasjon og treslagsfordeling I Båfjelldalen er det store myrareal og glisne, lågboniterte, åpne granskoger med en ofte høy andel bjørk. Fattige vegetasjonstyper dominerer. Skogkledt areal domineres av blåbærskog med mye skrubbær, samt overganger mot fuktigere typer med krekling, molte og blokkebær, stedvis smyle (beitepåvirket). Ofte fi nner en sparsomt tresatte overgangstyper mot bakkemyrer med, i tillegg til nevnte arter, tepperot, myrull, blåtopp og hvitlyng. Mindre partier i lisidene har storbregneskog med bl.a. skogburkne og hengeving. Noen mindre partier med høystaudeskog i sørøst og i bunnen av dalen nord i området. Høystaudeskog er som regel dominert av bjørk, mens gran har mindre dekning. Typiske arter i høgstaudeskog er skogstorkenebb, teiebær, tyrihjelm, vendelrot, sølvbunke, sumphaukeskjegg, mjødurt og ballblom. Høgstaudeskogen er hovedsakelig av fl oristisk fattig utforming, men fl ekkvis har vegetasjonen bedre kontakt med marmorårer som går gjennom området. I slike partier er vegetasjonen rik, med innslag av taggbregne og skavgras. I sørøst ble det funnet hundekveke og taggbregne, på veldrenert, mineralrik jord i bjørkelier. Lågurtskog ble observert sjelden, på oppstikkende små rygger i ellers høgstaudedominert skog. Helt i nordøst er det et større felt med en svært åpen og skrinn røsslyng-blokkebær-furuskog over noen bergfl ater og knauser. Høgstaudeskog og kalkskog er klassifi sert som truete vegetasjonstyper, h.h.v. i kategori hensynskrevende - LR og noe truet - VU (Fremstad og Moen 200). Av ikke-skogkledt areal er myr (med små arealer åpent ferskvann) dominerende, mens alpint terreng og nesten skogløst impediment også dekker en del areal. Myrene er oftest store fattigmyrer, men ofte med et svakt intermediært preg (jordvassmyrer). Våtere myrer i bunn av dalen langs bekker/ fuktdrag har arter som lappvier, sølvvier, myrhatt, slåttestarr, slirestarr og trådsiv. Løsbunnmyrer i dalbunn spesielt i den sørligee halvdelen av området domineres av bjønnskjegg og fl askestarr, og stedvis med mye sveltull og sivblom. Det er ganske mye intermediære fastmattemyrer i dalbunnen, generelt i myrkanter og langs bekkesig i lisidene. Her fi nnes arter som dvergjamne, myrfi ol, jåblom, særbustarr, bjønnbrodd, sveltull, gulsildre, gulstarr og fjellfrøstjerne. Gran og bjørk er dominerende treslag. Større areal med sammenhengende granskog fi nnes i et belte på vestsida av dalen og NØ i området, i dalsenkningen ved Båfjellelva og i tilgrensende lisider. Det er en økende andel bjørk oppover i høydegradienten, mens gran er av liten betydning (småvokst/ svært glissent) over 500 m. Bjørk er enerådende i de bratteste delene, og danner blandingsskog sammen med gran på lave boniteter i et belte over granskogen. Kulturpåvirka, åpen bjørkeskog fi nnes som ganske store bestand i granskogsliene i og nær dalbunnen. Furu er sjelden, og står spredt. Selje står spredt til vanlig i de rikeste bjørkeskogene. Det er lite rogn i området. Treslagsvariasjonen er liten, da gran og bjørk danner skoger som er lite variert m.h.p. treslagssammensetning. Skogstruktur og påvirkning Området er dominert av impediment med bjørk/granskog og annen småvokst bjørkeskog med litt til ganske stort innslag av gran av ulik alder. Skogen er oppsplittet av mange myrer, og ofte utgjør fastmarksvegetasjonen holmer og tanger i et myrlandskap. Blandingsskogen av bjørk og gran er ganske åpne. I kjerneområdene fi nnes også en del mer kompakt, gammel granskog - hovedsakelig i aldersfase. Slik granskog inneholder få gamle trær, men en del død ved i partier. Død ved profi len domineres av vindfall av nyere dato, mens det er lite sterkt nedbrutt død ved. Spredt i området fi nnes overliggere, altså stokker som er blitt liggende igjen etter gjennomhogst. Et unntak fra det ovenfor nevnte bildet fi nnes i kjerneområde, hvor deler har bedre utviklet naturskog og overraskende høyt innslag av grove, sterkt nedbrutte læger. Selv om kontinuiteten i dødt trevirke i Båfjelldalen generelt er ganske lav, er den bedre i dette partiet. Det er imidlertid få tydelig svært gamle grantrær også her, og tilførselen av dødt trevirke i dette kjerneområdet har trolig vært lav de siste tiårene. Bjørkeskog på god bonitet inneholder en del grove bjørk og selje (opp til 50 cm dbh), men trealder for de eldste løvtrærne kan neppe måle

4 seg med trealder for gran i området. Hogstpåvirkning fra gammelt av har berørt hele området, trolig i fl ere omganger. God forekomst av sterkt nedbrutte læger (forrige avsnitt), men generelt liten forekomst av svært gamle trær vitner om en naturskogstilstand i området før et ganske omfattende inngrep med gjennomhogst. Trolig har hogstmønsteret hemmet foryngelse av furu (gjennom uttak, eller ved at gran ble favorisert i neste omløp). Furu fi nnes i dag bare som små bestand på grunnlendte rygger og som enkelttrær, til tross for at noen grove furulæger ligger spredt i området. Flere av stubbene i området er brente, men det er lenge siden området har vært påvirket av brann. Området er betydelig påvirket også av nye hogster. Dette er gjennomhogster som følger dalbunnen og de nedre delene av den østvendte lisida i nærmere 2 kilometers lengde. Gjennomhogstene har preg av plukkhogst, hvor et (riktignok svært glissent) skogbilde er opprettholdt, og hvor fl atestørrelsen aldri er stor. Hogstene har vært gjennomført i løpet av de siste 0 årene. Over halve arealet kvalifi serer som inngrepsfri område, sone (-3 km fra tyngre tekniske inngrep)(kilde: med innsynsløsning for INON-områder). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Båfjelldalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Båfjelldalen V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:43000, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 658,4daa Det ble gjort en ganske grov utfi gurering av midtpartiet av de svakt SØ-vendte lisidene. En god del av området er tidligere utfi gurert i samband med nøkkelbiotopkartlegging. Skogtilstanden varierer en del innenfor området, men består stort sett av gammel granskog på blåbærmark. Det er godt innslag av dødt trevirke, bl.a. en stor forekomst av grove, sterkt nedbrutte læger. Det er god kontinuitet i liggende død ved, men noe dårligere kontinuitet i grove, gamle trær. Et fåtall grantrær er grove (max 70 cm dbh), men de fl este har brysthøydediameter godt under 50 cm. Området har et midtparti (ved bekk) med svakere naturskogskvaliteter, men her forekommer rikere vegetasjon, bl.a. med små, oppstikkende marmorrygger og små bestander av skavgras. I området ble det gjort funn av rødlisteartene svartsonekjuke (mange), rynkeskinn og gammelgranskål (alle i kategori DC). Området vurderes som en regionalt viktig (verdi B, **, og et kjerneområde av ** kvalitet. 2 Båfjellelva Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:432200, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 233,4daa Området er tidligere kartlagt som en nøkkelbiotop. Avgrensingen sammenfaller i stor grad med tidligere avgrenset nøkkelbiotop, men hele avgrensningen ble ikke nøyaktig kontrollert p.g.a. tidsklemme ved befaring. Spesielt gjelder dette avgrensingen mot nord og sørvest. Kjerneområdet omfatter elvedalen med tilliggende granskogslier. Lisidene er til dels svært bratte, men det er også store slake til horisontale felt både ved fotenden og lenger opp i lisidene. Vegetasjonsutformingene varierer ganske mye og veksler raskt mellom fattig blåbærskog (dominerende) over i småbregneskog og høystaudeskog av varierende rikhet. Enkelte partier er spesielt frodige med stor artsrikdom av karplanter og en del beitemarkssopp, blant annet gyllen vokssopp som er rødlistet som sårbar. Gran er klart dominerende treslag, men det er også mye bjørk (0-20%) og spredte innslag av selje inkludert et par grove (til 50 cm dbh) med noen vanligere arter innen Lobarion-samfunnet. Skogen er fra gammelt av tydelig hardt utnyttet noe blant annet utallige stubberester vitner om. Skogen har et naturlig åpent naturskogspreg men er dominert av eldre høyreiste trær og er derfor mindre godt sjiktet. Trær over 50 år er et sjeldent innslag, og vesentlig eldre trær mangler. Skogen er i en fase med ganske høy død ved produksjon, først og fremst gjennom vindfall og stedvis også ved selvtynning. Denne prosessen har trolig pågått en stund da det foruten mye læger i yngre nedbrytningsklasser også fi nnes parti med en del middels til godt nedbrutt materiale. Tydelig gamle læger etter trær som har eldet og dødd på rot mangler imidlertid, men det fi nnes spredte overliggere, d.v.s. stokker som har blitt liggende igjen etter gjennomhogst. Lokaliteten innehar en ganske høyproduktiv skog i en relativt langt fremskredet suksesjonsfase, og har en lokalklimatisk gunstig beliggenhet (i en dyp elvedal). Lokaliteten har videre god arrondering og rimelig gode forekomster av fl ere signalarter, den vurderes derfor som regionalt viktig (verdi B, **). 3 Båfjellelva Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:432550, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 0,9daa Liten bestand med gran som grenser til myr og mer glissen fjellskog. Lokaliteten skiller seg ut fra nærområdet ved tettere skogstrukur og konsentrasjon av grove læger. Bestandet er i likhet med området for øvrig hardt gjennomhogd omkring forrige århundreskifte, og er i dag et relativt tett bestand med gran som skjøt fart i tilveksten etter denne hendelsen. Bestandet er fremdeles temmelig ungt (overvekt av ca 00 år gamle trær), og har fremdeles ikke god naturskogsdynamikk. Med unntak av en del vindfall er det ikke vesentlig tilførsel av død ved. Lokaliteten er likevel avgrenset som kjerneområde på grunn av forekomst av fl ere store (inntil 60 cm dbh), sterkt nedbrutte granlæger med svartsonekjuke (DC). Lægerne mangler hogstspor, og er muligens falt før gjennomhogsten. Det er muligheter for at de grove stokkene kan bære en del kontinuitetskrevende arter inntil bestandet igjen når en fase med jevn tilførsel av dødt trevirke. Lokaliteten har lite arealiomfang, og vurderes som en naturtypelokalitet av laveste verdiklasse (lokalt vikti, C, *).

5 Artsmangfold Den ganske store forekomsten av grove, sterkt nedbrutte læger av gran i kjerneområde (og ellers spredt) gir gode forhold for rødlistearten svartsonekjuke (DC). Ca 20 stokker med svartsonekjuke ble dokumentert, og karakteristisk råte etter arten ble observert på ytterligere mange stokker uten at fruktlegeme ble observert eller ettersøkt. Av mer sjeldne arter i denne regionen er funn av rødlistearten rynkeskinn (DC) mest interessant (få funn i Nordland). For øvrig ble signalarten kjøttkjuke, samt et knippe råtesopp knyttet til eldre skog, men med liten/ingen signalverdi påvist (hvit grankjuke, vasskjuke, hyllekjuke, tjærekjuke). Ascomyceten gammelgranskål (DC) ble funnet på i alt 3 tydelig gamle graner. På furulæger ble signalartene Skeletocutis lenis, hengepigg og furuplett funnet. Førstnevnte art er en kandidat ved neste revisjon av rødlistene. Enkelte partier av den åpne, mer eller mindre beitepåvirka, høgstaudebjørkeskogen er spesielt frodige med stor artsrikdom av karplanter og en del beitemarkssopp. Funn av gyllen vokssopp (rødlistet som sårbar) er det mest interessante funnet tilhørende elementet av markboende sopp, men potensialet for å fi nne fl ere kravfulle arter er brukbart. Stammen og greinene av de eldste grantrærne ble undersøkt for kravfulle skorpelav, men ingen kravfulle arter observert her. Et knippe av de alminneligste artene i lobarionsamfunnet ble funnet på stammen av seljer (skrubbenever, lungenever, grynvrenge, lodnevrenge, skålfi ltlav m.fl.). Karplantefl oraen er gjennomgående fattig, men fl ekkvis rikere (se vegetasjon). Av lokalt sjeldne arter kan nevnes skavgras som ble observert fl ekkvis sentralt i området. Området er ikke undersøkt m.h.p. viltverdier. Tretåspett ble observert i området, og antas som en sikker hekkefugl ut fra store mengder hakkemerker og observasjon av reirhull fra et av de siste årene. Viktige leveområder for tretåspett ( faste forekomster ) er interessante å kartlegge i samband med viltkartlegging i regionen (Fylkesmannen i Nordland 2002), men det foreligger ikke nok data til å vurdere om Båfjelldalen er et slikt område. Totalt sett må fuglefaunaen i Båfjelldalen antas å være nokså artsfattig og triviell. Tabell: Artsfunn i Båfjelldalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Entoloma sericeum Beiterødskivesopp 2 Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V 2 Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke 7 5 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Mucronella calva Hengepigg Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Phlebia centrifuga Rynkeskinn DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 3 3 Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 Avgrensing og arrondering Området inkluderer Båfjelldalen i ca 4 km lengde. Dalbunnen heller stort sett svakt mot NØ, mens de SV-lige områdene så vidt ligger over vannskillet for drenering mot SV. Området avgrenses i NV og SØ mot fjell (NV) og svært lavproduktive områder med nakne fjellrygger (SØ). Mot SV avgrenses området mot myr/bjørkeskogslandskap og mot NV mot granskog som faller brattere ned mot Austervefsna. Nord i området, i arealet vest for kjerneområde nr. 2 (Båfjellelva) er skogen påvirket av nyere tids skogbruk, med et ungskogsfelt og et større areal gjennomhogd granskog. Dette arealet er allikevel inkludert for å få til en arrondering som hindrer et innhakk vest for kjerneområde 2, og som inkluderer mest mulig eldre skog (også plukkhogd gammelskog) innenfor grensene for det befarte området. Arronderingen av området følger naturlige skillerlinjer i terrenget, og det er et positivt trekk at Båfjelldalen er et helt dalføre. Imidlertid har Båfjelldalen preg av å væren en fjelldal med til dels svært oppsplittede forekomster av barskog. Verdikriteriet arrondering oppnår derfor ikke høyeste verdi. Området inneholder tre kjerneområder. Andre inngrep Området brukes til sauebeite, noe som framgår tydelig av artssammensetningen i feltsjiktet. En sammenrast slåttebu står NV i området. Ellers fi nnes ytterligere en bygning i dalbunnen i nordre del av området.

6 Vurdering og verdisetting Båfjelldalen består av en fjelldal som faller svakt mot NØ. Det er ganske liten variasjon i området, som inneholder store arealer fattige vegetasjonstyper og en ganske lav andel barskog. Mest interessant er tre kjerneområder som er verdifulle for biologisk mangfold, bl.a. med en ganske stor forekomst død ved rik granskog. Området er nokså godt arrondert, da det består av en hel fjelldal. I og med at verdiene forekommer spredt, og arealet produktiv barskog er lite, kan en ikke si at dalen utgjør en naturlig innrammet forekomst av verdifull skog. Området representerer en typisk høytliggende gran/bjørkeskog i regionen. I likhet med andre barskoger i regionen er Båfjelldalen påvirket fra omfattende, heldekkende gjennomhogster i tidligere tider. Nye gjennomhogster i deler av området slår negativt ut m.h.p. områdets verdi som mulig naturreservat. To truete vegetasjonstyper (kalkskog og høgstaudeskog) ble funnet i området, men slike typer er arealmessig ubetydelige. Det er bare i kjerneområdene at skogtilstanden kan beskrives som naturskog med betydelig naturverdi. Som helhet skårer området nokså lavt som naturskogsområde, også sammenliknet med andre lokaliteter i regionen som er dokumentert i ulike sammenhenger. Dokumentasjon av artsmangfold i området viser innslag av rødlistearter av vedboende og markboende sopp, men neppe mer enn lokalt (-regionalt) viktige forekomster. Lavsamfunn er dårlig utviklet, og vegetasjonen er stort sett fattig og triviell. Forekomst av høgstaudeskog og (fl ekker med) kalkskog utgjør skogtyper som er prioritert i forbindelse med evalueringen av skogvernet, både som generelle og regionale anbefalinger/prioriteringer (Framstad et al. 2002, 2003). Høgstaudeskogen er en fattig utforming, og fi nnes mye bedre utformet i andre deler av Grane/Hattfjelldal. Kalkskog dekker så små arealer at det ikke er dekker inn mangler særlig godt. Mangelinndekking er derfor ikke en viktig kvalitet i området. Båfjelldalen skårer middels og lavt på verdikriteriene. Verdiene i de tre kjerneområdene, hvorav to er ganske store og verdifulle, er et positivt trekk ved området. Imidlertid er helheten i Båfjelldalen ganske dårlig utviklet, og verdifulle skogområder ligger som (dels naturlig fragmenterte) lommer i et dalføre dominert av fattig bjørk/gran-blandingsskog og fattige bakkemyrer. Området virker ikke spesielt artsrikt. Båfjelldalen vurderes som mellom lokalt (*) og regionalt (**) verneverdig. Verdiene vurderes som noe svakere enn fl ere sammenliknbare områder i nærheten som ble undersøkt i samband med utvidet skogvern på Statskogs arealer. Båfjelldalen vurderes på denne bakgrunn, og under noe tvil, som lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Båfjelldalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Båfjelldalen V ** *** ** ** * - ** ** ** ** - - ** 2 Båfjellelva ** *** ** ** * - ** ** ** ** - - ** 3 Båfjellelva Ø ** ** ** * 0 - * * * * - - * Totalt for Båfjelldalen ** ** * * * - ** * * * ** ** * Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Fylkesmannen i Nordland, Viltkartlegging i Nordland. Retningslinjer fra Fylkesmannen til kommunene. Notat, Fylkesmannen i Nordland, miljøvernavdelingen. 4 s. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

7 Båfjelldalen (Grane, Nordland). Areal 0.78daa, verdi * Austervefsn 626 Sæterbekken Blautgjota 66 Båfjellet 372 Båvloenvaartoe Båfjelltjørna Båfjellelva Njålhtja Mellomtjørna Risryggen Risryggtjørna Båfjelldalstjønna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Sæterdalen Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk : Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte Kartgrunnlag N50 Produsert Kappfjelltjørna mN mE mE

8 Bilder fra området Båfjelldalen Typisk landskap i Båfjelldalen, der skogen ligger som øyer og tanger mellom store bakkemyrer. Foto: Arne Heggland Hogstpåvirkning i flere generasjoner kjennetegner barskogen i Båfjelldalen. Gammel, grov stubbe i forgrunnen, ganske fersk stubbe i bakgrunnen. Foto: Arne Heggland De mest skogrike delene av Båfjelldalen, med kompakt granskog i kjerneområde i forgrunnen og den mer skogfattige øst-delen av dalføret i bakgrunnen. Foto: Arne Heggland Interiør fra den mest død ved rike delen av Båfjelldalen. Legg merke til at den stående skogen er relativt ung, mens mange av lægerne er sterkt nedbrutt. Foto: Arne Heggland

9 Danielåsen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: SRE, SRE Kartblad: 926 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:437454, N: Areal: 467 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Danielåsen ligger på åspartiene nord for Austervefsn ca 0 km nordøst for Trofors i Grane kommune. Nordgrensen for området går langs kommunegrensen mellom Grane og Hattfjelldal i Øst. Området er et velarondert åsparti med relativt stor variasjon i vegetasjon- og skogtyper. På vestsiden dominerer glissen og lavproduktiv furuskog med økende graninnslag mot toppen. Noe småvokst bjørk inngår i busksjikt. Vegetasjonen er fattig, og er på furumark dominert av røsslyng-blokkebær med små fragmenter av lavfuruskog på toppen av veldrenerte småkoller og rygger. I lisidene opp mot åskammen inngår fattig blåbærgranskog. Området har en stor andel fattig fastmattemyr. På østsiden dominerer frodig og produktiv granskog, påvirket av marmorårer i grunnen. Åpne partier har stort innslag av bjørk, samt en del spredte rogn og seljer. Vegetasjonen er en mosaikk av frodig sigevannspåvirket høgstaudeskog, mindre rikmyrer og overganger mot lågurt- og kalklågurtskog på grunnlendte marmorrygger. Fattigere blåbærgranskog fi nnes stedvis på mer veldrenerte partier. Tidligere omfattende gjennomhogster på hele arealet, samt stedvis nyere hogstinngrep, har ført til betydelig redusert tetthet av viktige nøkkelelementer og et tydelig kontinuitetsbrudd. Dette har gitt store effekter på artsmangfoldet, som er tydelig utarmet og temmelig fattig når det gjelder lav og vedboende sopp. Mest interessant for biologisk mangfold er områdets stedvise kalkrike berggrunn. Her er karplantefl oraen er rik og frodig, medenkelte krevende mykorrhizasopp, vokssopp og rødskivesopp. Området fanger opp den typiske mosaikken mellom fattige og rike skogtyper i regionen. I tilegg til verdiene i det det avgrensede kjerneområdet (kalkpåvirket høybonitets granskog), er innslaget av furuskog med naturskogskvaliteter langs myrene i vest et positivt trekk ved området. Lite påvirket furuskog er meget sjeldent i landskapet og lite fanget opp innenfor verneområder i regionen. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Danielåsen det generelle kriteriet intakte forekomster av rike skogtyper og den regionale mangelen høgstaudeskog relativt godt på cirka halve arealet. Området scorer høyt på rikhet og variasjon, men dårligere på kriterier knyttet til skogtilstanden. Totalt sett vurderes området som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført på en dag av Sigve Reiso. Hele undersøkelsesområdet ble gjennomgått med vekt på de minst påvirkede arealene. Tidspunkt og værets betydning Registreringen ble foretatt i begynnelsen av september og skulle være et gunstig tidspunkt mhp. både lav, karplanter og sopp. Været var dårlig (mye regn) noe som førte til at enkelte artsgrupper ble dårligere ettersøkt (eks knappenålslav). Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Undersøkelsesområdet (kalt Danielåsen), inkluderer et større areal langs østsiden av Danielåsen og vestsiden av Storvassåsen. Innenfor dette undersøkelsesområdet har vi skilt ut to verneverdige områder (Danielåsen og Storvassåsen), mens de resterende mellomliggende arealene (dalbunnen langs Litlvasselva) anses som uinteressant i vernesammenheng (fattig skog med få nøkkelelementer dominerer). Grensene for verneverdig areal på Danielåsen er i forhold til grensene for undersøkelsesområdet, økt endel mot sør og øst for å fange opp areal med bla.a naturskog av furu. Tidligere undersøkelser Den rike granskogen på den østvendte halvdelen av åsen er tidligere kartlagt som hensynsområde i forbindelse med nøkkelbiotopregistreringer i området (Lie 2002). Beliggenhet Danielåsen ligger på åspartiene nord for Austervefsn ca 0 km nordøst for Trofors i Grane kommune. Nordgrensen for området går langs kommunegrensen mellom Grane og Hattfjelldal i Øst.

10 Naturgrunnlag Topografi Topografi en i området er i all hovedsak rolig, og omfatter en slak sørvest- til nordøstgående åsrygg. Mot Litlvasselva lengst sørøst på åsryggen inngår noe brattere partier. Rundt åskammen fl ater terrenget ut med store myrpartier i mosaikk med skogkledde rygger og småkoller. Geologi Bergrunnen i området er dominert av glimmergneiser og glimmerskifer. Flere tynne nord-sørgående marmorårer inngår østsiden av Danielåsen. Løsmassedekket består av et tynt humusdekke vest for åsen og et tynt dekke forvitringsmateriale øst for åsen, med stedvise rygger av vegetasjonsløs marmor i dagen (NGU 2006a, b). Økologisk variasjon Området varierer mye både langs fuktighetsgradienten og særlig langs rikhetsgradienten. Skille er markant fra den fattige lavbonitets furuskogen på vestsiden til den høyproduktive rike granskogen på østsiden. Flere eksposisjoner og helningsgrader er representert og variasjonen i området vurderes som stor. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen i området variere mye både langs rik/fattig- og tørt/fuktig gradienten. Det går et markert vegetasjonsskille langs toppen av åskammen. På vestsiden dominerer glissen og lavproduktiv furuskog med økende graninnslag mot toppen. Noe småvokst bjørk inngår i busksjikt. Vegetasjonen er fattig, og er på furumark dominert av røsslyng-blokkebær med små fragmenter av lavfuruskog på toppen av veldrenerte småkoller og rygger. I lisidene opp mot åskammen inngår fattig blåbærgranskog. Området har en stor andel fattig fastmattemyr, bl.a med rome, bjønnskjegg og duskull. På østsiden dominerer frodig og produktiv granskog, påvirket av marmorårer i grunnen. Åpne partier har stort innslag av bjørk, samt en del spredte rogn og seljer. Vegetasjonen er en mosaikk av frodig sigevannspåvirket høgstaudeskog, mindre rikmyrer og overganger mot lågurt- og kalklågurtskog på grunnlendte marmorrygger. Høgstaudgraneskog, kalkskog og rikmyr er oppført som truete vegetasjonstyper i hhv. kategoriene hensynskrevende (LR) (høgstaudeskog) og noe truet (VU) (kalkskog og rikmyr) (Fremstad & Moen 200). Fattigere blåbærgranskog fi nnes stedvis på mer veldrenerte partier. Typiske arter på konkave partier er kranskonvall, trollbær, skogstorkenebb, mjødurt, tyrihjelm, skogmarihånd, turt og fi rblad. På mer grunnlendte partier inngår teiebær, taggbregne og hengeaks. Langs fuktsig og på småmyrer fi nnes arter som breimyrull, gulstarr, svarttopp, bjønnbrodd, dvergjamne, jåblom og gulsildre. Skogstruktur og påvirkning Skogen i hele området er preget av tidligere gjennomhogster, trolig i fl ere omganger. Furuskogen på vestsiden av åsen har svakt naturskogspreg med spredte forekomster av læger, gadd og gamle trær. Liggende død ved forekommer stort sett som ferske vindfall eller godt nedbrutte stokker. Læger i midlere nedbrytningsstadier er tydelig underrepresentert, og dette gjenspeiler et markert brudd i kontinuiteten. I de mer grandominerte partiene i liene og langs toppen av åsen, er skogen småvokst og svakt sjiktet. Død ved av gran fi nnes stort sett bare som ferske læger. Få graner er virkelig gamle. Enkelte gamle furutrær og grove gamle furulæger fi nnes spredt i dette partiet. Selektiv hogst og vanskelige foryngelsesforhold har trolig ført til dagens grandominans. I øvre deler av lisiden, på østsiden av Danielåsen, er skogen godt sjiktet med mye løv i undersjiktet. Stedvis fi nnes åpne treløse høgstaudeenger uten særlig foryngelse. Det er spredt med død ved av gran, med dominans av ferske læger og enkelte gadd. Få trær er virkelig gamle. Stedvis fi nnes en del både læger og gadd av bjørk, særlig på de mest produktive arealene. Påvirkningen blir gradvis større nedover i lisiden. Flere nyere gjennomhogster og enkelte småfl ater i mosaikk med felter av gammelskog preger skogbildet. På areal påvirket av gjennomhogst er mesteparten av den hogstmodne skogen tatt ut. Enkelte granholt, en del løv, og yngre gran er satt igjen slik at fl atepreget blir redusert og rotkontinuiteten til en viss grad er opprettholdt. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Danielåsen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Danielåsen N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 444,8daa Østvendt øvre del av liside med dominans av frodig høgstaudegranskog-kalkskog på marmoråre. Omfatter den eldste granskogen på Danielåsen. Skogen er godt sjiktet med god aldersspredning. Skogbildet er åpent med fl ere treløse høgstaudeenger. Det fi nnes en del ferske læger av gran. Løvinnslaget er høyt, med jevnt innslag rogn, selje og bjørk i undersjiktet. Stedvis har bjørkeskogen gått i oppløsning med en del stående og liggende død ved. Få signalarter knyttet til død ved er registrert. To kalkkrevende mykorrhizasopp er registrert i området. Området vurderes som nasjonalt viktig (A) på bakgrunn av dominans av eldre kalkpåvirket granskog.

11 Artsmangfold Tidligere omfattende gjennomhogster på hele arealet, samt stedvis nyere hogstinngrep, har ført til betydelig redusert tetthet av viktige nøkkelelementer og et tydelig kontinuitetsbrudd. Dette har gitt store effekter på artsmangfoldet, som er tydelig utarmet og temmelig fattig når det gjelder lav og vedboende sopp. Karakteristisk er forekomst av noen få arter i små populasjoner spredt utover arealet. Svartsonekjuke er den mest hyppig forekommende råtevedsoppen, med fl ere funn på både gran og furu. Lavarter i Lobarion-samfunnet fi nnes spredt på rogn og seljer på de mest produktive delene av østlia. Mest interessant for biologisk mangfold er områdets stedvise kalkrike berggrunn. Her er karplantefl oraen er rik og frodig, med fl ere krevende mykorrhizasopp, vokssopp og rødskivesopp. På de rikeste partiene ble arter som Entoloma caesiocinctum (DC), spiss vokssopp (DC), fi bret slørsopp og rosaskiveslørsopp (DC) registrert. Enkelte av disse er gode kalkindikatorer. Jordboende sopp ble relativt overfl adisk ettersøkt, og potensialet for fl ere krevende arter regnes som stort. Rik granskog er generelt en artsrik skogtype karakterisert av en rekke krevende og rødlistede markboende sopp. Danielåsen (inkl. Storvassåsen i nordøst) har trolig noe verdi for vilt, i kraft av å være et større gammelskogsområde med fl ekkvis rik og frodig vegetasjon. Lavskrike ble observert på matsøk i området. Tabell: Artsfunn i Danielåsen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Pyrrhospora elabens 2 Sopp markboende Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp Entoloma caesiocinctum DC 5 5 Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 5 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Området er godt arrondert åsparti som fanger med intakte gradienter fra dalbunnen på begge sider. Mot nord er grensen trukket mot fattigere høyereliggende skog og treløse høydedrag. I øst, vest og sør er grensene trukket mot gradvis mer påvirket skog, slik at hele åsryggen med gradienter ned mot Svartvasselva i vest og Litlvasselva i øst blir inkludert. Vurdering og verdisetting Danielåsen er et velarondert åsparti med stor variasjon i vegetasjon- og skogtyper. Området fanger opp spennet mellom fattige og rike skogtyper, typisk for dette høydelaget i regionen. I tilegg til verdiene i det det avgrensede kjerneområdet (kalkpåvirket høybonitets granskog), er innslaget av furuskog med naturskogskvaliteter langs myrene i vest et positivt trekk ved området. Lite påvirket furuskog er meget sjeldent i landskapet og lite fanget opp innenfor verneområder i regionen. Skogbildet er preget av tidligere hard hogstpåvirkning og stedvise ferske gjennomhogster på granboniteter, noe som gir seg utslag i få nøkkelelementer og et fattig artsmangfold knyttet til død ved. Dette er klare negative trekk. Langs marmorårer på østsiden av åsen fi nnes relativt store areal med kalkpåvirket fl ora, dominert av høgstaudeskog, med overganger mot rik lågurtskog-kalkskog og små rikmyrer. Høgstaudegranskog, kalkskog og rikmyr er alle oppførte som truede vegetasjonstyper. Enkelte krevende mykorrhizasopp, vokssopp og rødskivesopp er registrert i området og potensialet for fl ere arter regnes som relativt stort. Rik fl ora dekker relativt store areal, og er en betydelig verdi ved området. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Danielåsen det generelle kriteriet intakte forekomster av rike skogtyper og den regionale mangelen høgstaudeskog relativt godt på rundt 30-40% av arealet, samt kalkskog på begrensede areal. Området scorer høyt på rikhet og variasjon, men dårligere på kriterier knyttet til skogtilstanden. Særlig er kombinasjonen gammel furuskog og rik granskog sjeldent forekommende i verneområder i regionen. Totalt sett vurderes området som regionalt verneverdig (**).

12 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Danielåsen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Danielåsen N ** ** * * * - * ** *** ** - - *** Totalt for Danielåsen * ** * * * - ** *** *** ** * *** ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

13 Danielåsen (Grane, Nordland). Areal 4.67daa, verdi ** 485 Rogn- 450 Lomtjørna 73 Langmyra 455 åsen 476 Falkgjotbekke 72 Nernestjørna Danielåsen Beetsetje 397 Falkgjottj Litlvasselva Forraåsen Gabrieldalen Bjørnkloven Målestokk :9 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte Nylabekken Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Kartgrunnlag N50 Produsert Åsheim mN Klovimo- Litlelv mE mE

14 Danielåsen og Langmyra (Grane, Nordland) Målestokk :

15 Bilder fra området Danielåsen Gammel fattig furuskog med noe gadd og læger langs myrene lengst vest i området. Foto: Sigve Reiso Rik og frodig vegetasjon langs marmorårer på østsiden av åsen. Foto: Sigve Reiso Frodig høgstaudegranskog med endel bjørk i kjeneområde. Foto: Sigve Reiso Ferske gjennomhogster lengst øst i området. Foto: Sigve Reiso

16 Fagerlia** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: EBE Kartblad: 926 II, 926 III Dato feltreg.: 0/09/05, UTM: Ø:440682, N: Areal: 403 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger helt øst i Grane, på nordsida av Vefsna mellom Trofors og Hattfjelldal. Arealet utgjør et langstrakt SV-NØ-gående kolleparti med ei bratt skråning ned mot Vefsna. Den rikeste delen av den aktuelle ryggen ligger i et belte av marmor, en omdannet kalkstein som gir opphav til en svært rik fl ora og funga. Dette er et separat delområde avgrenset under feltarbeidet innenfor et større tilbudt areal i tilknytning til Vefsna. Området består nesten gjennomgående av rike vegetasjonstyper. Lågurtgranskogen dominerer både i slake og brattere lipartier, mens høgstaudegranskog også dekker en del av de brattere sidene, særlig i østre del. Stedvis, og i økende grad mot toppområdet, er det blåbærgranskog. Mindre partier har småbregnegranskog. På det mest ekstremrike inngår arter som reinrose og rødfl angre. Den dominerende lågurtgranskogen har trær med høyder på om lag 5-20 m og et relativt ungt preg. Gran av større dimensjoner er konsentrert til høgstaudegranskogen, skjønt her er det også innslag av småfl ater etter hogst i nyere tid. Hele området er synlig hogstpåvirket, og død ved forekommer sparsomt. Det som fi nnes av læger er stort sett av lav nedbrytningsgrad. Området vurderes å ha stor biologisk verdi som følge av de rike vegetasjonsutformingene og den rike soppfl oraen, som har sitt livsmiljø knyttet til den rike berggrunnen. Feltarbeid Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var optimalt i forhold til storsoppsesongen, og næringskrevende ektomykorrhizaarter er en sentral gruppe i rødlisteartssammenheng i dette rike, nordlige skogområdet. Samtidig var grønn vegetasjon fortsatt greit å inventere i forhold til artsidentifi kasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er tilbudt for vern av Statskog, Nordland. Tidligere undersøkelser Aune & Kjærem (977) foretok botaniske undersøkelser av Vefsnavassdraget i forbindelse med planer om kraftutbygging. Fagerliaområdet ligger innenfor området Stilla, som ble detaljert vegetasjonskartlagt. Beliggenhet Området ligger helt øst i Grane på nordsida av Vefsna og er del av partiet som kalles Stillelva, mellom Trofors og Hattfjelldal. Naturgrunnlag Topografi Arealet utgjør et langstrakt SV-NØ-gående kolleparti med ei bratt skråning ned mot Vefsna. Geologi Berggrunnen består av skjøvne kaledonske bergarter av antatt prekambrisk til kambrosilurisk alder. Lipartiene mot elva ligger i et belte av marmor, en omdannet kalkstein som gir opphav til en svært rik fl ora og funga, mens de øvre deler tilhører en avdeling med glimmerskifer (Gustavson 98, samt Aune & Kjærem 977 m. ref,). Marin grense ligger her 33 m o.h. (jf Aune & Kjærem 977). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 00% (400 daa). Mellomboreal

17 Økologisk variasjon Området er i stor grad begrenset til sørvendt liside, men med stor variasjon langs fattig-rikgradienten. Vegetasjon og treslagsfordeling Som også tidligere beskrevet av Aune & Kjærem (977), har området et gjennomgående rikt preg med næringsrike vegetasjonstyper. Lågurtgranskogen er den dominerende vegetasjonstypen, både i slake og brattere lipartier, mens høgstaudegranskog også dekker en del av de brattere lisidene, særlig i østre del. Stedvis, og i økende grad mot toppområdet, er det blåbærgranskog. Mindre partier har småbregnegranskog. Lågurtgranskogen er dominert av relativt smådimensjonert gran og med noe innblanding av bjørk samt lokalt en god del spredte, grovere seljetrær, noe gråor m.m. Dominerende arter er ofte teiebær, skogstorkenebb, tyttebær og fugletelg. Ellers ble notert blant andre kranskonvall, hårstarr, gullris og geiterams. I enkelte grunnlendte parti, hvor den kalkrike berggrunnen gir sterkest effekt, ble det funnet reinrose og rødfl angre, fulgt av blant andre bakkestjerne, kattefot, blåkoll og sauesvingel. Aune & Kjærem (977) har også observert marisko i denne typen (ikke spesifi sert, men nevnt generelt for områdene Stilla og Unkervatnet), som de på vegetasjonskartet skiller ut som kalkrik utforming. De delene av dette rikeste arealet som har mest glissen tresetting, med en treslagsblanding av gran, bjørk og spredt furu, har de skilt ut som kalkblandingsskog. Her inngår delvis de samme artene. De eksponerte kalkbergene er mosedekte med putevrimose (Tortella tortuosa). Bunnskiktet i lågurtskogen består av et tett moseteppe med ofte dominans av etasjemose (Hylocomium splendens), noen ganger med storkransmose (Rhytidiadelphus triquetrus) som meddominant. Den mest kalkrike utformingen har en svært interessant markboende storsoppfl ora, se kapittel om artsmangfold. Kalkgranskog med reinrose og rødfl angre karakteriseres av Bjørndalen & Brandrud (989) som en ytterst sjelden utforming, bare kjent herfra og fra Masugnbyn i svensk lappland (Bjørndalen 986). I tillegg er dene typen kjent fra Kuusamo, Finland (#). Høgstaudeskogen i de østre lipartiene er frodig og gran veksler med kratt av gråor. I mange partier dominerer tyrihjelm, ofte med storkransmose i bunnen, hvor også prakthinnemose (Plagiochila asplenioides) er vanlig. Videre følger arter som bringebær, rød jonsokblom og fjellfi ol. Det er også partier dominert av henholdsvis trollbær og bregner med hengeving som viktigste art, fulgt av fugletelg og sauetelg. Det ble også observert arter som trollurt og myskemaure. I motsetning til de mer konvekse og tørkepregete kalkskogene i vest er høgstaudeskogene utviklet i jevne eller mer konkave lipartier med sigeffekt og sterkere humusdannelse. Det fi nnes også lokale høgstaudesig dominert av mjødurt og skogrørkvein. I de østre delene har imidlertid også lågurtgranskogen et mer utarmet preg med blåbærdominans, fugletelg og spredt teiebær. Skogstruktur og påvirkning Den dominerende lågurtgranskogen har trær med høyder på om lag 5-20 m og et relativt ungt preg. Gran av større dimensjoner er konsentrert til høgstaudegranskogen, skjønt her er det også innslag av småfl ater etter hogst i nyere tid. Hele området er synlig hogstpåvirket, og død ved forekommer sparsomt; det som fi nnes er stort sett av lav nedbrytningsgrad. Mot toppen av den langstrakte kollen og hvor også grensa er trukket, er det mye ungskog, hogstklasse 3-4, inkludert arealer etter småfl atehogst de siste femti år, inkludert med dype hjulspor etter nyere drifter. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Fagerlia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Fagerlia, rygg i vest Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 36,3daa (K og K2:) To partier med rik lågurtgranskog og kalkblandingsskog kan skilles ut, slik de er avgrenset på vegetasjonskartet hos Aune & Kjærem (977). De er karakterisert av en fl ora av mer kalkkrevende og delvis mer tørkepregete arter nærmere beskrevet ovenfor (inkludert rødfl angre og reinrose) og av en funga av markboende sopparter nærmere beskrevet under artsmangfold. 2 Fagerlia, li mot elv Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 43daa Se under K. Artsmangfold Ni rødlistede arter, alle markboende, er funnet i området. Seks av dem (alle unntatt Clitocybe, Entoloma og Geastrum) er regnet som ektomykorrhizaarter. De tre slørsoppene er kalkbarkogsarter med tidligere få funn utenfor Oslofeltets kambrosilurområde. Gullslørsopp (Cortinarius aureofulvus) og slank bananslørsopp (C. mussivus) ble registrert som nye for Nord-Norge under årets statskogfeltarbeide i Nordland, og de ble alle funnet fl ere steder. Høyst sannsynlig vil de bli funnet på fl ere lokaliteter i disse kalkrike områdene.

18 Vassbelteriske (Lactarius aquizonatus) er en forholdsvis nybeskrevet art med fortsatt manglende kunnskap om økologi og utbredelse, men de fl este ni funn registrert i herbariedatabasen (Soppherbariet 2006) med detaljerte voksestedsdata er fra kalkskog. Hittil i Norge er den funnet bare på Østlandet og i Nord-Norge. Beltebrunpigg (Hydnellum concrescens) og rødskivesoppen Entoloma caesiocinctum vil trolig gå ut av rødlista ved pågående rødlisterevisjon. Pluggtraktsopp (Clitocybe alexandri) er en kalkart med vid utbredelse i Norge, Mens gulskivevokssopp (Hygrophorus karstenii) kan vokse på relativt sur bunn og ble registrert i den høyereliggende delen. Lungenever og skrubbenever er vanlige på et antall store seljer, som vokser i sørhelling i de midtre partiene. Tabell: Artsfunn i Fagerlia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Epipogium aphyllum Huldreblom Rosefamilien Dryas octopetala Reinrose 2 Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Clitocybe alexandri Pluggtraktsopp R 2 Cortinarius aureofulvus Gullslørsopp DC Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC 2 Cortinarius mussivus Slank bananslørsopp DC 2 Entoloma caesiocinctum DC Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Geastrum pectinatum Skaftjordstjerne DC 2 Hydnellum concrescens Beltebrunpigg DC 2 Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC 2 2 Lactarius aquizonatus Vassbelteriske R Sarcodon leucopus Glatt storpigg DC 2 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Avgrensing og arrondering Dette er et separat delområde avgrenset under feltarbeidet innenfor et større tilbudt areal som danner et belte langs Vefsna nesten fra Hattfjelldal og nedstrøms til Fagerlia og med to forgreininger et stykke oppover langs Store og Lille Fiplingdalselva. Andre inngrep Det er ikke registrert andre inngrep enn det som er relatert til hogst i området. Det går en skogsbilvei gjennom Amerikadalen på nordsida av ryggen fram til grensa mot Hattfjelldal. Denne er en forlengelse av veien til Fagerlia-gårdene, eneste bosetting i nærheten. Vurdering og verdisetting Området vurderes å ha stor biologisk verdi som følge av de rike vegetasjonsutformingene og den rike soppfl oraen, som har sitt livsmiljø knyttet til den rike berggrunnen. Nær alle de 0 rødlisteartene tilhører denne organismegruppen, og noen av dem er ikke tidligere rapportert fra landsdelen. Det må tas forbehold om at dette elementet kan ha en større utbredelse i kalkrike deler av Nordland enn det vi kjenner til i dag, men et vern av denne type rikskog langs Vefsna inkludert Fagerlia vil i så fall like fullt være viktig for å få representert denne type natur som typeområde. Vern av denne type område vil uansett dekke et element som mangler eller er svakt representert i norsk skogvern til nå. Et minus er den manglende skoglige kontinuitet i dødved, men det er svært sjelden man får oppfylt dette kriteriet for rikområder, siden tømmerressursene her vanligvis er godt utnyttet (kombinert med jordbruk/bosetting i næringsrike områder og ofte høy bonitet/tømmerproduksjon). Bortsett fra at enkelte eldre hogstfl ateareal ved gjeldende avgrensning blir inkludert i kanter av arronderingsmessige årsaker antas det at arealene for øvrig ikke har vært fl atehogd og at det derved er kontinuitet i marksjiktet. Ektomykorrhizasopp som lever i symbiose med skogstrærne og er assosiert med trerøttene dør etter kort tid ved fl atehogst når alle trær et

19 individ de er knyttet til blir hogd. Soppfl oraen på lokaliteten antas å ha langvarig kontinuitet. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Fagerlia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Fagerlia, rygg i vest ** * 0 * * - * ** *** ** - - ** 2 Fagerlia, li mot elv ** * 0 * ** - * ** *** *** - - *** Totalt for Fagerlia ** * 0 * * - * ** *** *** ** ** ** Samlet verdi

20 bakkan æteråsen Fagerlia (Grane, Nordland). Areal 403daa, verdi ** 206 Stillelva Stillelv Fagerlia 2 5 llingen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :0 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE 44000mE

21 Bilder fra området Fagerlia Fagerlia sett fra brua over Store Fiplingdalselva. Foto: Tom Hellik Hofton Fagerlia, flatere toppområde Foto: Egil Bendiksen Fagerlia til venstre, innover Vefsna-dalen. Foto: Tom Hellik Hofton Sentrale liparti Foto: Egil Bendiksen

22 Fiskelausvatnet*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane, Hattfjelldal Inventør: AHE, SRE, GGA Kartblad: 926 III Dato feltreg.: , , UTM: Ø:43659, N: Areal: 478 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Fiskelausvatnet ligger rett V og SV for Vesterbukta i Røssvatnet, og ca km SØ for Mosjøen. Området er lokalisert i der store, åpne dalføret mellom Appfjellet og Jamtfjellet, samt i sidedalføret mot SØ, hvor innsjøen Fiskelausvatnet ligger. Det meste av området er preget av vide dalfører og lange, slake lisider, men det er også mer topografi sk varierte delområder. Et viktig berggrunnsgeologisk trekk er fl ere brede bånd av marmor som løper i retning NØ-SV gjennom området. En del areal med karstlandskap ble kartagt. Økologisk variasjon i området vurderes som god. Størrelsen er et positivt trekk ved området. Arronderingen er god, da området dekker inn hele skogslier, fra vassdrag til snaufjell, over en vertikalgradient på litt over 200 meter. Totalt er det fi gurert ut 8 kjerneområder. De fl este av disse er store og med høy verdi. Fastmarkvegetasjon dominerer i området, selv om det også fi nnes en del bakkemyrer av forskjellig rikhet. Skogvegetasjonen inneholder ganske store arealer rik høgstaudebjørkeskog og kalkbjørkeskog, ofte i mosaikk. Flere av fastmattemyrene har partier med godt utviklet rikmyrsvegetasjon, både ekstremrikmyr og intermediær myr. Karplantefl oraen i området er artsrik. Frodige bjørkeskoger har ganske stort innslag av selje og rogn. Mer sjeldent fi nnes også osp, hegg og (enkelttrær av) gran. I rike partier er bjørkeskogen kraftig og ganske høyvokst. I store deler av området er skogen lite påvirket av veduttak, og her er det betydelig innslag av grove bjørker og dødt trevirke. Det er usikkert hvor sterk den menneskelige påvirkningen for fl ere generasjoner siden har vært. Foreløpig er det dokumentert en artsrik karplantefl ora med høyt innslag av base- og til dels kalkkrevende arter, samt noen mer eller mindre kravfulle (bl.a. kalkbegunstigede) arter av rødskive-, voks- og slørsopper. Potensialet for å fi nne ytterligere kravfulle og rødlistede arter innenfor disse gruppene er godt. Området bidrar på ett punkt (høgstaudeskog) til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern. Bidraget er betydelig. Det verneverdige skogområdet ved Fiskelausvatnet inneholder vegetasjonstyper som er dokumentert fra en rekke lokaliteter i denne delen av Nordland. Stort areal og velutviklede og artsrike utforminger trekker områdeverdien opp. Vurderingen av verdi er beheftet med usikkerhet, da evalueringen av skogvern i Norge viser til en stor usikkerhet m.h.p. vernebehov for fjellbjørkeskog. Området synes å plassere seg helt i toppen av bjørkeskogsområder som ble kartlagt i forbindelse med vern på Statskog SFs arealer i Nordland i 2005, og vurderes som nasjonalt verneverdig (***). Feltarbeid Feltarbeid ble gjennomført. september 2005 i søndre deler av området (nord til Raudvatn) og 5. september i nordre del av området. Det ble ikke prioritert noen nøyaktig inndekning av hele arealet i dette meget store området. I steden ble de mest skogrike delene og andre områder med antatt intessant (basifi l) vegetasjon prioritert. Kikkert ble mye benyttet for å ta rede på potensialet for interessante vegetasjons- og naturtyper i området. Den biten av området som ligger vest for Fisklauselva ble bare avstandsvurdert (v.h.a. kikkert), p.g.a. vanskelig framkommelighet. I deler av undersøkelsesområdet som allerede er vernet etter naturvernloven ble det vektlagt å supplere eksisterende dokumentasjon, men ikke å fi nne en funksjonell avgrensning av det verneverdige skogområde mot areal som allerede er vernet. Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet er gunstig da det gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de fl este viktige artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Verdiene i det undersøkte området er ujevne. I nord, fra Røssvatnet og inn mot Raudvatnet er det overveiende fattig, småvokst og glissen bjørkeskog i mosaikk med mye myr. Potensialet for å fi nne kravfulle skogsarter i dette området er dårlig til meget dårlig, og et par funn av litt sjeldne arter (enkeltfunn av hvitkurle og barksigd/skjørsigd), utgjør enkeltfunn i overveiende trivielle miljøer. Samlet sett vurderes den nordlige delen som neppe mer enn lokalt verneverdig (*). Sammenlignet med naturverdiene i de sørlige delene av området er verneverdiene så lave at området ikke tas med i avgrensningen av det verneverdige området. Østligste deler av dette området (Geittindskardselva) er for øvrig kartlagt som en verdifull naturtype med interessant vannkant- og myrvegetasjon av Kristiansen (2003), men kommenterer der at dette er basert på mulige data hos Fylkesmannen i Nordland og at beskrivelse og registrerte arter mangler. Verdien er da oppført som lokalt viktig. Avgrensningen av det verneverdige området går i små partier ut over grensen for undersøkelsesområdet, og dette er utelukkende av arronderingsmessige årsaker.

23 Tidligere undersøkelser Den søndre delen av undersøkelsesområdet, med Fisklausvatnet ble vernet ( Fisklausvatnet naturreservat ). Reservatet strekker vestover mot Gluggvasselva. Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde med naturlig tilhørende vegetasjon og dyreliv, særlig av hensyn til det rike og spesielle fuglelivet (kilde: verneforskriften for naturreservatet, Fisklausvatn-området beskrives i vernesammenheng som en verdifull representant for rike og varierte våtmarker i Sør~Helgelands indre fjellområder. Selv om verdien for fauna framheves sterkest i beskrivelsen av verneverdiene, nevnes også at skogen øst for Fisklausvatnet, mot Apfjellet (d.v.s. innenfor undersøkelsesområdet for skogvern), er særlig frodig med rike innslag av høgstaude-vegetasjon. Området er nøkkelbiotopkartlagt i 999 eller 2000, og en meget stor nøkkelbiotop er kartlagt øst for Fiskelausvatnet (Lie 2002). Beliggenhet Undersøkelsesområdet ligger rett V og SV for Vesterbukta i Røssvatnet (vatnets sørvestligste hjørne ). Fisklausvatnet ligger ca km SØ for Mosjøen. Området er lokalisert i det store, åpne dalføret mellom Appfjellet og Jamtfjellet, samt i sidedalføret mot SØ, hvor Fisklausvatnet ligger. Størstedelen av arealet drenerer mot Vest, via Gluggvasselva til Vefsna. Den nordøstligste delen av området, ved Raudvatnet, drenerer østover, mot Røssvatnet. Naturgrunnlag Topografi Det meste av området er preget av vide dalfører og lange, slake lisider. Mot Apfjellet og Jamtfjellet hever terrenget seg brått. Avgrensningen er trukket på toppen av disse bratte lisidene. Vest i området er topografi en variert, med Dølibekken som renner i en markert bekkekløft og med Gluggvassåsen og Inneråsen som markerte koller med bratte skrenter mot SØ. For øvrig er det stor topografi sk variasjon på mindre skala, med betydelige arealer med karstlandskap med oppstående rygger, små skrenter og huler i bakken. Geologi Et viktig berggrunnsgeologisk trekk er fl ere brede bånd av marmor (vesentlig kalkspatmarmor) som løper i retning NØ-SV gjennom området. Andre bergarter i området er glimmergneiser- og skifre og smalere bånd av kalksilikatgneiser- og skifre. Løsmassedekningen er størst i dalsenkningen mellom Nergluggvatnet og Fiskelausvatnet, hvor morene (hovedsakelig tynt dekke, også tykt dekke) er vanligste jordart. For øvrig forekommer elveavsetninger fl ere steder i området. I nord er det store arealer med tynt torv/humusdekke, og sterkt avskrapte arealer med stedvis tynt løsmassedekke. Torv og myr dekker bare små arealer, vesentlig i sør (kilde; berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 33370daa) alpin 20% (ca 8340daa). Fisklausvatnet ligger i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone (Moen 998). Økologisk variasjon Den topografi ske variasjonen er stor bare i vest, i tilknytning til Dølibekken og Gluggvassåsen. Området er preget av ganske stor variasjon i vegetasjontyper og dekker inn mange ulike utforminger av nordboreale bjørkeskoger. Skog med ulik eksposisjon er inndekket i området. Total variasjon vurderes som god. Vegetasjon og treslagsfordeling Fastmarkvegetasjon dominerer i området, selv om en det fi nnes en god del areal med vesentlig ganske grunne bakkemyrer av forskjellig rikhet. Skogvegetasjonen inneholder ganske store arealer rik høgstaudebjørkeskog og kalkbjørkeskog, ofte i mosaikk. Oppstikkende rygger og grunnlendte partier med basisk forvitringsmateriale har kalkbjørkeskog og høystaudebjørkeskog, lavurtutforming. I store sigevannspåvirkede lier med større løsmassedekning og god vanntilgang er høgstaudebjørkeskog vanlig. Ofte dreier det seg om rike utforminger med tydelig innslag av basifi le arter i feltsjiktet. I grunnlendte partier og på oppstikkende marmorrygger består feltsjiktet bl.a. av taggbregne, grønnburkne, tysbast, kranskonvall, hengeaks, smørbukk, gulsildre, rødsildre og fjellrapp. I rike høgstaudelier inngår bl.a. svarttopp, småengkall, fjelltistel, turt, skogstorkenebb, jåblom, kvann, harerug, fjellrapp, dvergjamne, fjellfrøstjerne, sumphaukeskjegg, strutseving, skogsvinerot, fi rblad, hundekveke og skogmarihånd. Spesielt rike utforminger har også innslag av arter som brudespore, stortveblad og fjellpestrot. Rik skogvegetasjonen fi nnes i tilknytning til oppstikkende marmoråser (som Gluggvassåsen og Inneråsen), karstlandskap og hellende terrreng med friske skogtyper. På oppstikkende rygger og fl ate sletter med veldrenert morene er vegetasjonen vesentlig fattigere, og her dominerer vegetasjonstyper som røsslyng-blokkebærskog (fjellskog-utforming), blåbærskog (med bjørk i tresjiktet, for en stor del skrubbærutforming) og kanskje også noe bærlyngskog. Kalkskog er klassifi sert som truet vegetasjonstype, kategori noe truet (VU) (Fremstad og Moen 200). Flere av fastmattemyrene har partier med godt utviklet rikmyrsvegetasjon, bl.a. med brudespore, sotstarr, breimyrull, svarttopp, rynkevier, bjønnbrodd, sveltull, klubbestarr, trillingsiv, hårstarr, dvergjamne og fjellfrøstjerne. Intermediære myrer og fattigmyr er allikevel arealmessig dominerende myrtyper. Fattigmyrsfl oraen inneholder arter som duskull, frynsestarr, bjønnskjegg, bukkeblad, myrhatt, blåtopp og tepperot. Sparsomt innslag av rome på myrpartier gir et suboseanisk preg. Ofte løper litt rikere myrsig gjennom fattigmyrene, og her fi nnes innslag av mer kravfulle karplanter (se over). Frodige bjørkeskoger har ganske stort innslag av selje og rogn. Mer sjeldent fi nnes også osp og hegg (kun observert ved Gluggvassåsen). Sporadiske granforekomster (enkelttrær) fi nnes i området.

24 Skogstruktur og påvirkning I rike partier er skogen kraftig, nokså høyvokst og med store stammedimensjoner (opp til 55 cm i brysthøyde for bjørk, sjelden over 35 og 25 cm for hhv selje og rogn). Skogen er allikevel ofte glissen. I partier er det lav påvirkning fra veduttak, og her er det betydelig innslag av dødt trevirke. Både gadd og læger i ulike nedbrytningsstadier forekommer hyppig. En del bjørk med stammehulrom ble observert. Mange av bjørkene har vært utsatt for snøbrekk, og mye av den stående døde veden er høgstubber. På lave boniteter er bjørkeskogen kortvokst, åpen og tydelig preget av vind og vær. Bjørkeskogen viser liten grad av menneskelig påvirkning i store deler av området. Noen nyere gjennomhogster av bjørk er utført i bunn av Koldalen, og spredt uttak av ved til hyttene i området har lokalt påvirket skogen. Dette er mest tydelig i nærheten av hyttefeltet ved Nedre Gluggvatn. Bjørkeskog som så å si mangler hogstspor ble funnet både sentralt i området og ved Fiskelausvatnet. Det er imidlertid usikkert hvor sterk den menneskelige påvirkningen for fl ere generasjoner siden har vært, både fra bosetningen til Kalk-Ola ved Gluggvatnet og fra samers bruk av området. Reinsdyrbeite har trolig foregått (og foregår ennå) i området, men vi kjenner ikke til detaljer omkring bruken. Det er heller ikke kjent i hvor stor grad snøras, værslitasje og insektangrep (bjørkemåler) er med på å forme skogstrukturen i området, men trolig er slike effekter betydelige. Det meste av området klassifi serer som verdifullt m.h.p. inngrepsfrihet. Et lite areal innerst ved Fisklausvatnet kvalifi serer som villmark (mer enn 5 km fra nærmeste tyngre teknisk inngrep), mens et bånd fra Fisklausvatnet nordover mot Raudvatnet klassifi serer som INON sone (3-5 km fra inngrep). Arealene nærmest Gluggvatnan klassifi serer som INON sone 2 (-3 km fra inngrep) og er dels mindre enn km fra inngrep (vei)(kilde: med innsynsløsning). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Fiskelausvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Gluggvassåsen SØ Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:434000, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 87,9daa Sørøstvendt liside med dominans av rik og frodig bjørkeskog på lett forvitrende marmor. Vegetasjonen domineres av kalkbjørkeskog med overganger mot høgstaudebjørkeskog, rikmyr og lågurtskog. Flere steder er det rygger med marmor opp i dagen. På enkelte rygger og småkoller er vegetasjonen fattigere med dominans av blåbær- og røsslyng-blokkebærskog. Bjørk dominerer i tresjikt med stedvis stort innslag av selje, samt spredte rogn, hegg og osp. Det fi nnes en del einer i busksjiktet. Enkelte partier er åpne høgstaudeenger med lite skog. Den sørlige delen av området er gjengroende kulturlandskap, og består stort sett av relativt ensaldret selje og bjørk, med et frodig og urterikt feltsjikt. Skogen blir gradvis eldre og får noe innslag av død ved videre nordover. Skrubbenever ble observert på enkelte gamle seljer, og en rekke kravfulle sopp, deriblant de rødlistede rødskivevokssopp (DC), Bronserødskivesopp (R) og Entoloma caesiocinctum (DC), ble registrert på spesielt rike partier. Skogen er tidligere hardt påvirket, men er på bakgrunn av svært rik og frodig fl ora med funn av fl ere rødlistede arter vurdert som svært viktig (A). 2 Dølibekken Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:434800, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 79,9daa Bekkekløft med tilhørende karstlandskap på fl atere areal nord for kløfta. Brattsidene i kløfta er dominert av treløs rasmark og brattheng med rik lågurtvegetasjon, bergvegger med rød- og gulsildre og høgstudeenger. I bunnen av kløfta inngår rikere sumpskog og mjødurtenger med spredte trær. Nord for kløfta dominerer frodig høgstaudebjørkeskog/kalkskog i et småkupert karstlandskap. Skogen er tydelig mindre påvirket enn sørsiden av kløfta, med fl ere gamle grove bjørk og død ved i alle stadier. Enkelte grove seljer og rogn fi nnes også spredt. Langs bekker og fuktdråg fi nnes innslag av intermediær- og rikmyrer. Lokaliteten er dominert av rik vegetasjon, og har stor variasjon i fuktighet og eksposisjon. Skogen nord for bekkekløfta er også godt utviklet med fl ere gamle trær og en del død ved. Ingen kravfulle sopp ble registrert under feltarbeidet, men potensialet for kalkkrevende markboende sopp regnes som stort. Lokaliteten er vurdert som svært viktig (A). 3 Raudvassåsen Ø Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:436500, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 227,9daa Østvendt småkupert liside langs marmoråre. Frodig bjørkeskog i karstlandskap med innslag av selje og rogn. Vegetasjonen domineres av kalkbjørkeskog med overganger mot høgstaudebjørkeskog, rikmyr og lågurtskog. Flere steder er det rygger med marmor opp i dagen. Lengst øst inngår rike myrkanter med bl.a. brudespore. Bjørkeskogen er lite påvirket og har en del død ved og fl ere gamle trær. Kun den svake signalarten Entoloma serrulatum ble registrert under feltarbeidet, men potensialet for kalkkrevende markboende sopp regnes allikevel som stort. Rik fl ora og lite påvirket skog gir verdi svært viktig (A). 4 Aksla S Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:436500, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 23,4daa Vestvendt, småkupert og åpen bekkedal på marmoråre. Frodig bjørkeskog i karstlandskap med innslag av selje og rogn. Vegetasjonen domineres av kalkbjørkeskog med overganger mot høgstaudebjørkeskog, rikmyr og lågurtskog. Flere steder er det rygger med marmor

25 opp i dagen. Bjørkeskogen er lite påvirket og har spredt med død ved og fl ere gamle trær. Den rødlistede Entoloma caesiocinctum (DC) ble registrert i området. Potensialet for fl ere krevende arter regnes som stort. Rik fl ora og lite påvirket skog tilsier verdi svært viktig (A). 5 Inneråsen Ø Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:434800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 232,9daa Trang, sørvestvendt bekkedal/kløft på marmoråre. Frodig bjørkeskog i karstlandskap med innslag av selje og rogn. Vegetasjonen domineres av kalkbjørkeskog med overganger mot høgstaudebjørkeskog, rikmyr og lågurtskog. Flere steder er det rygger med marmor opp i dagen. Bjørkeskogen er noe mer påvirket en i kjerneområdene lenger nord. Bare et fåtall trær er gamle, og det fi nnes nokså lite (spredt) med død ved. Den rødlistede rødskivesoppen Entoloma caesiocinctum (DC) ble registrert i området. Potensialet for fl ere krevende arter regnes som stort. Rik fl ora med få gamle trær og lite død ved tilsier verdi viktig (B). 6 Apfjellia Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:435800, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 293,5daa I den bratteste delen av Apfjellia er vegetasjonen nokså rik, med dominans av høgstaudebjørkeskog som i større partier er tydelig påvirka av basiske mineraler. Feltsjiktet er rikt, men inneholder ikke ekstremt kalkkrevende arter. Tilsvarende skogslier er ikke svært sjeldent i regionen, og områdeverdien vurderes derfor kun som lokalt viktig (C). 7 Fiskelausvatnet NØ Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:43600, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 5,9daa Kjerneområdet omfatter en dalsenkning med rikmyrsstrenger og bjørkeskog. Det er betydelig innslag av kalkrik bjørkeskog. Området er ganske variert og artsrikt, og vurderes som et kjerneområde av regional verdi (verdi B, **). 8 Fiskelausvatnet Ø Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:437200, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 873,3daa Flere kilometerlange, vestvendte lisider. Avgrensningen fokuserer på den rikeste delen av lia, d.v.s. at de nederste ca 300 meter mot Fisklausvatnet ikke er tatt med (vesentlig fattigere vegetasjon her). Området veksler mellom frodige skogpartier og myr. Flere bekker løper ned gjennom området, og noen steder har bekkene gravd seg ned i løsmassene, slik at det er dannet skråbakker (ofte med friskt sigevann) fra omkringliggende skog/myr og ned til bekkeløpet. Naturtypemessig er området heterogent, med de største naturverdiene knyttet til følgende typer (i) Rike løvskoger av høgstaudetypen, stedvis med mye selje og rogn, (ii) Kalkrike løvskoger i områder med til dels velutviklet karst, (iii) rikmyrer (ekstremrike og middelsrike fastmattemyrer) med rik fl ora og (iv) grovvokste løvskoger med ganske mye dødt trevirke (overlapper for en stor del med (i)). En god del areal består også av mindre interessante naturtyper, som fattigmyr og blåbærbjørkeskog. Området framviser et godt eksempel på en stor og overveiende rik bjørkeskogsli i regionen. Verdien er noe usikker, men p.g.a. det store arealet vurderes området som en kjerneområde av høyeste verdiklasse (verdi A, ***). Artsmangfold Fiskelausvatnet inneholder et forholdsvis stort areal med rik høgstaudeskog og kalkskog/kalkbjørkeskog. Dette er arealer med artsrik karplantefl ora, med høyt innslag av base- og til dels kalkkrevende arter (se nærmere beskrivelse under vegetasjon). En del mer eller mindre kravfulle (bl.a. kalkbegunstigede) arter av rødskive- voks- og slørsopper er dokumentert. Floraen av markboende sopp i området er imidlertid dårlig undersøkt hittil, og potensialet for å fi nne ytterligere kravfulle og rødlistede arter innenfor disse gruppene er godt. Floraen av epifyttisk lav virker ganske fattig. Kun et utvalg av de mest trivielle artene i Lobarionsamfunnet er foreløpig dokumentert fra området. Viltundersøkelser er ikke foretatt. Området inneholder ikke viktige våtmarksområder, til forskjell fra eksisterende reservat, som har større områder med myr- og våtmarksmosaikk. Skogområdene i det verneverdige området har trolig en funksjon som leveområde for lirype, men hvorvidt denne funksjonen er stor vites ikke. Ingen arealer i undersøkelsesområdet er klassifi sert som viktige for vilt i naturbase på nett (

26 Tabell: Artsfunn i Fiskelausvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad Pseudorchis albida Hvitkurle DC Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Cortinarius violaceus Mørkfi olett slørsopp 2 Entoloma caesiocinctum DC Entoloma cyanulum 6 Entoloma formosum Bronserødskivesopp R Entoloma papillatum Vorterødskivesopp Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 8 Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp 5 Hygrocybe ceracea Skjør vokssopp Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe pratensis Éngvokssopp 2 Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC 2 Hygrocybe reidii Honningvokssopp 2 Avgrensing og arrondering Området er svært stort, og inneholder et meget stort areal bjørkeskog. Størrelsen er et positivt trekk ved området. P.g.a. de gode bergartene i fjellområdene i Grane, er det potensiale for områder med kalkkrevende fjellplanter (Gaarder & Fjelstad 2005). Kalkrike områder i fjellet er ikke kartlagt innenfor undersøkelsesområdet for vern i Fiskelausvatnet, men potensialet for verdifulle områder med kalkrik fjellvegetasjon bør absolutt være til stede i dette området, særlig ved Apfjellet. Vi har ikke foretatt kartlegging i snaufjellet. Grensene er med vilje ikke trekt langt innover fjellet i den hensikt å fange opp mulige arealer med kalkrik fjellvegetasjon. Isteden har vi konsentrert oss om de skogkledte delene, og valgt enkle adminstrative grenser som sikrer god arrondering av skogen - d.v.s. at grensene er trukket opp til de nærmeste toppområdene. I nord er grensa trekt tvers over dalføret slik at områder med triviell vegetasjon langs Raudvasselva ned mot Røssvatnet holdes utenfor. I SV er en del av undersøkelsesområdet sammenfallende med eksisterende naturreservat. Vi har ikke prioritert å trekke opp en nøyaktig grense i denne delen av området, da det er logisk at det eksisterende våtmarksreservatet og et eventuelt nytt skogreservat slås sammen til ett verneområde. Området dekker inn hele skogslier, fra vassdrag til snaufjell, i to store dalfører. Skogkledt areal spenner over en vertikalgradient på litt over 200 meter. Kun ved Gluggvatnan er det utført arronderingsmessige krumspring for å unngå områder med menneskelig påvirkning (hyttefelt). Arronderingen av det verneverdige området vurderes som god. Totalt er det fi gurert ut 8 kjerneområder. De fl este av disse er store. Det er ikke brukt mye tid på å lage nøyaktige avgrensninger. Dette skyldes dels at effektiv inndekking av det ekstremt store undersøkelsesområdet ikke tillot tidkrevende undersøkelser av alt areal. Dels er også stor størrelse på kjerneområder et resultat av at store arealer med rik berggrunn gir tilsvarende store enheter med verdifull vegetasjon. Ofte består hvert enkelt kjerneområde av en mosaikk av naturtyper med ulik verdi. Verdisettingen av kjerneområdene er noe usikker, da vi bare i begrenset grad kunne støtte verdisettingen på konkret dokumentasjon av artsmangfold. Andre inngrep Noen få hytter/naust og koier ble observert i området. En tydelig sti går fra Nedre Gluggvatnet, gjennom Koldalen til en hytte SØ for Aksla. Et par stier går inn til Fiskelausvatnet. Vurdering og verdisetting Fiskelausvatnet utgjør en godt arrondert og svært stor enhet med bjørkeskog på kalkrik grunn. De rikeste skogtypene utgjør belter hvor vegetasjonen har god kontakt med basiske mineraler eller sigevannslier med rikt sigevann. En stor del av denne typen areal er fi gurert ut som kjerneområder. Selv om det også fi nnes betydelig areal med fattig lyngbjørkeskog,

27 fattigmyrer etc. må andelen rik skog i området karakteriseres som høy. Denne vurderingen understøttes av sammenlikning med andre bjørkeskogsområder i regionen som er undersøkt m.h.p. skogvern i Bjørk er dominerende treslag, men i rike områder er det ganske høyt innslag av andre løvtrær, særlig selje og rogn. I litt rikere partier er bjørkeskogen ofte ganske rik på grove trær og dødt trevirke. M.h.p. verneverdi er det positivt at påvirkningsgraden i store deler av området er lav. Det verneverdige skogområdet ved Fiskelausvatnet inneholder vegetasjonstyper som er dokumentert fra en rekke lokaliteter i denne delen av Nordland, men stort areal og velutviklede og artsrike utforminger trekker områdeverdien opp. Den rike og verdifulle skogvegetasjonen representerer en sjelden og verneverdig del av artsmangfoldet, og dekker inn en truet vegetasjonstype (kalkskog). Forekomst av rike tilfører området variasjon, og styrker områdeverdien. Områdets funksjon for bevaring av artsrike bjørkeskoger er trolig høy, men foreløpig er bare et knippe rødlistearter (markboende sopp) dokumentert. Ytterligere dokumentasjon er ønskelig for å støtte opp under vurderingen. En stor del av området er defi nert som kjerneområder, oftest med høy verdi. Området bidrar til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) gjennom forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone (inngår både i generelle og regionale anbefalinger). Bidraget er betydelig. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Fiskelausvatnet oppnår høy verdi (** eller ***) på alle relevante verdikriterier. Positive trekk for totalverdien er viktige forekomster av rike vegetasjonstyper, god arrondering, god variasjon og stort areal. Vurderingen av verdi er, i likhet med vurderingen av mangeloppfyllelse, beheftet med usikkerhet fordi evalueringen av skogvernet i Norge (jfr. Fremstad et al. 2002) viser til stor usikkerhet m.h.p. vernebehov for fjellbjørkeskog. Sikring av noen store sammenhengende bjørkeskogsarealer framheves som verdifullt, og nettopp områdestørrelsen er derfor et positivt trekk ved Fiskelausvatnet. På denne bakgrunn, og med støtte i at området synes å plassere seg helt i toppen av bjørkeskogsområder som ble kartlagt i forbindelse med vern på Statskog SFs arealer i Nordland i 2005, vurderes området som nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Fiskelausvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Gluggvassåsen SØ * * * - * - ** ** *** *** - - *** 2 Dølibekken ** *** *** - *** - * *** *** ** - - *** 3 Raudvassåsen Ø *** *** ** - *** - * ** *** ** - - *** 4 Aksla S *** ** ** - *** - * ** *** ** - - *** 5 Inneråsen Ø ** * * - * - * ** *** ** - - ** 6 Apfjellia ** ** ** - * - * ** ** ** - - * 7 Fiskelausvatnet NØ *** ** ** - ** - * ** *** ** - - ** 8 Fiskelausvatnet Ø *** *** ** 0 ** - ** ** *** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Fiskelausvatnet *** *** ** 0 ** - ** *** *** ** *** *** *** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

28 Svartvatnet nordre Tjeehpesjaevrie Maadtegenjohke 734 Fiskelausvatnet (Grane, Nordland). 429 Jamtneset 486 Maadtege Stilleelva 823 Svaalebahke Dølimyra Grasgjotfjellet Nergluggvatnet 395 Berginesfjellet Gluggvatnet øvre 564 Taumbekken Antontjørna Stoerremeskie Jamtfjellelva Njaarkenjohke Åerjiemaadtege 720 Jamtfjellnasen Njaarkennjuenie Langtjørnbekken 550 Litllangtjørna Langtjørn- Monshaugan Monsetjaesie Sørelva åsan 59Grasbakktjørna Stortjørna 400 Gluggvassåsen 534 Guelehtsjaevrienjohke 556 Osen Fiskelauselva 50 Langtjørnelva Årroejaevrienjohke Gierkietjahkenjohke Steinfjellbekken Kotdalen Jamtfjelldalen Njaarkegaske 750 Laptenjaavretje 693 Dølibekken 784 Lapte Raudvassåsbekken Jamtfjellet 90 Njaarke Njaarkenbaahkoe åsen Laedtiebaalka 948 Raavrejaevrienboelte Inneråsen Raavrejaevrienbåvloe 5 Grasgjota 4 Mølntjørna 49 Blanktjørna 486 Fiskelausvatnet Guelehtsjaevrie 508 Apfjellia 44 Raudvatnet Raavrejaevrie Fisktjørna Jillehtje Snelielva Rapmerejaevrienjohke 573 Finnbekken Rømmarbekken boelte luvlie Njeeruvetjahke 749 Fijhkevealmanåårke 72 Guevtelsjaevrie Langbergan Baarmoen tjænnah 75 Rømmartjørna 703 Rapmerejaevrie Reinhorntjørna 76 Storvatnet Buhtjemejaevrie 623 Stoerrejaevrie 686 Snelitjørna 557 Båvloen- 78 Gierkietjahke Njuenie Båvnetjænna tjænnah åerjie Steinfjelltjørna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer Krokvatnet ± Njeeruvetjahke Steinfjellkråa Tjyjsejaevrie Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Aajjabahke Snaunakktjørna Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Dåeriesvaerie Rutenett km Midtlivatnet Vadfjellet Aajjabahken- Kjerneområder Storfisktjørnan Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Vaadtijentjænna Dåeriesvaerie 79 tjænnah 732 Vaadtije Røyetjørna Nestvass-Nesttjørna Klovtjørnan 623 Vueliejaevrie mE mE Pilfjellenden 2 Fiskelausdalen Pilfjellelva 8 Bekkekløfta Johkegaske Båvne Kroktjørnelva Styvingstjørna 525 Vyjremejohke Jåhtadahkenjohke 663 Aapije Areal 4.78daa, verdi *** Geittindskardelva Jamtvollan Tvilldalen Durrienjohke Jamtsætra Raudvasselva Raavrejaevrienjohke Litlapfjellet 589 ohtjeaapije Stillbekken Klemetbekken Appfjellet Nonstjørna stoerre Aapije 807 Svarttjørna 759 Nonstinden 758 Snjiptje 59 Tvilldalen Graavhkoen- 74 jaevrie 673 Tjaerfie- 767 tjåalhte Raudvass- Dølibekk- Aksla Årjieaesie myran Vester- Guelehtsjaevrien- Grassbakk- 594 holtan 87 Stillbekkosen Jåhtedhmaadtege 456 Melkarnesmyran Langtjørn- 586 Langtjørna 66 haugen Sijliesjaevrie mN Ostjørndalen

29 Fisklausvatnet (Grane, Nordland) Målestokk :

30 Fisklausvatnet (nord) (Grane, Nordland) Målestokk :

31 Fisklausvatnet (sør) (Grane, Nordland) Målestokk :

32 Bilder fra området Fiskelausvatnet Den sørøstre delen av området med Fiskelausvatnet og de frodige skogsliene øst for vatnet. Foto: Arne Heggland Utsikt vestover fra Apfjellia, med de to store marmoråsene Gluggvassåsen og Inneråsen sentralt i bildet. Foto: Arne Heggland Skogslier med bjørk og en del selje øst for Fiskelausvatnet. Foto: Arne Heggland Typisk landskap lengst øst i undersøkelsesområdet, langs Geittindskardelva med utsikt mot Forsmofjellet på nordøstsiden av dalen. Dette er en fattig og åpen fjelldal med lite skog og små skogfaglige naturverdier. Foto: Geir Gaarder

33 Forradalen ** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: AHE Kartblad: 926 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:43785, N: Areal: 377 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Forradalen ligger ca 3 km øst for Trofors, og består av et dramatisk juv med gammel gran- og furuskog på sidene. Arealet er lite, og det står totalt sett lite produktiv skog i området. Området er bra arrondert, og viser ganske stor topografi sk og vegetasjonsmessig variasjon. Det er identifi sert to store kjerneområder, hvorav det ene er særlig verdifullt. Blåbærskog er vanligste vegetasjonstype i området. Rikere skogtyper fi nnes i tilknytning til juvet sør i området. Særlig nevneverdig er høgstaudeskog og kalkskog med rik karplantefl ora. Noen små arealer med rik myrvegetasjon fi nnes i området. Flere forskjellige skogtyper forekommer; granskog, furuskog og bjørkeskog. Gran er vanligste treslag. Området inneholder gammel skog i aldersfase, oppløsningsfase og (i mindre arealer) bledningsfase. Innslaget av dødt trevirke og trær med betydelig alder er stort. Hele området er påvirket av eldre plukkhogster, men allikevel fi nnes ganske mange grove og sterkt nedbrutte læger både av gran og furu. Nyere hogstinngrep fi nnes ikke. Forekomstene av vedboende sopp er gode sammenliknet med andre undersøkte barskoger i regionen. Imidlertid ble ingen ekstremt sjeldne arter eller arter i høy rødlistekategori påvist. Lavsamfunn er dårlig utviklet, og vegetasjonen er (til tross for at den stedvis er rik) uten direkte sjeldne arter. I regional sammenheng er rikelementet i vegetasjonen ikke spesielt godt utviklet. Området dekker i noen grad inn mangler ved skogvernet, selv om små arealer med rik vegetasjon samt boreal naturskog er relevant i så måte. På mange punkter vurderes Forradalen som et verdifullt område, og lite areal er den mest negative faktoren m.h.p. verdivurdering. Forradalen vurderes totalt sett som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeid ble gjennomført , da en person dekket hele undersøkelsesområdet. Tidspunkt og værets betydning Været var godt ved registreringstidspunktet. Kartleggingstidspunktet gir et godt bilde av vegetasjon og er godt egnet for kartlegging av de antatt viktigste artsgruppene på lokaliteten. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Området er nøkkelbiotopkartlagt i 2000, og en stor og høyt verdisatt nøkkelbiotop har vært utslagsgivende for at det ble valgt ut som et undersøkelsesområde. En god del av undersøkelsesområdet, nederste del av lia i vest og arealet øst for fjellkammen (d.v.s. i NØ) består av lavproduktive barskoger med tydelig hogstpåvirkning også i nyere tid, og disse arealene ble utelatt fra avgrensningen av det verneverdige skogområdet. Mindre arealer utenfor grensene for det opprinnelige undersøkelsesområdet er inkludert i avgrensningen av det verneverdige skogområdet. Dette er hovedsakelig av arronderingsmessige årsaker. Tidligere undersøkelser Området ble nøkkelbiotopkartlagt i 2000 av Arne Heggland (se Lie 2002). Det ble funnet én nøkkelbiotop og ett hensynsområde innenfor undersøkelsesområdet. Nøkkelbiotopen er kartlagt som bekkekløft, og ble verdisatt som svært viktig. Hensynsområdet er klassifi sert som gammel granskog. Beliggenhet Forradalen ligger sør for Austervefsna, ca 3 km øst for Trofors. Området drenerer mot Austervefsna. Naturgrunnlag Topografi Deler av området har dramatisk topografi. Dette gjelder juvet sentralt/sør i området. Sidene er til dels stupbratte, og bunn av kløfta består dels av store steiner, dels av fi nere løsmasser.

34 Geologi Berggrunnen er mosaikkpreget, med mest glimmergneis og glimmerskifer, og smale bånd av marmor (vesentlig kalkspatmarmor) og en smal stripe av fi nkornig lys gneis i SØ. Jordarter i områder er steinbreavsetning, forvitringsmateriale og et betydelig areal med bare tynt løsmassedekke og mye bart fjell (kilde; berggrunns- og løsmassekart på nett, NGU 2005). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (380 daa). Forradalen ligger i nordboreal vegetasjonssone (Moen 998). Økologisk variasjon Til tross for det lille arealet er området topografi sk og vegetasjonsmessig variert. Dette skyldes de vekslende naturforholdene i søndre deler. Flere forskjellige skogtyper forekommer, godt utviklet gran-, furu- og bjørkeskog. Totalt vurderes variasjonen innenfor områdegrensene som middels (**), på grensa til stor (***). Vegetasjon og treslagsfordeling Blåbærskog er vanligste vegetasjonstype i området, og dekker ca halvparten av den skogkledte delen. Bærlyng- og røsslyng-blokkebærskog dekker også ganske store arealer med grunnlendt barblandingsskog. Rikere skogtyper er representert i forbindelse med juvet. Her fi nnes godt utviklet småbregneskog, høgstaudeskog og kalkskog. Høgstaudeskog og kalkskog fi nnes i mosaikk i et smalt belte langs dalbunnen vest i området, på nordssida av dalbunnen midt i området, samt godt utviklet i den øverste (østlige) delen av kløfta. Kalkskog inkluderer både friske høgstaudeutforminger og tørrere utforminger i sørskrenten. Arter som inngår i de tydelig kalkpåvirka partiene er dvergsnelle, rynkevier, fjellfrøstjerne, gulsildre, rødsildre, fjelltistel, hårstarr, svarttopp m.fl. I de midtre partiene fi nnes lågurt- og høgstaudeskog, kalkpåvirket med masseforekomst av taggbregne, grønnburke, fjell-lok, dessuten jordbær, fi ngerstarr, hengeaks, tysbast og hundekveke. Det er mye svovelriske i denne skogtypen. Høgstaudegranskog og kalkskog er defi nert som truete vegetasjonstyper i h.h.t. Fremstad og Moen (200); kalkskog som noe truet - VU og høgstaudegranskog som hensynskrevende - LR. En rekke små intermediære myrer ble funnet, bl.a. med arter som gulsildre, gulstarr, klubbestarr, svarttopp, kranskonvall, fjelltistel, jåblom, breiull, sveltull, bjønnbrodd, hårstarr, dvergjamne og korallrot. Gran er vanligste treslag, og er nærmest enerådende i produktive lisider. Furu er også vanlig. Ofte står furu i blandingsbestand med gran på bærlyngmark, og slike steder ekspanderer tilsynelatende gran på bekostning av furu. Ganske ren furuskog fi nnes sør for juvet, i et knauseterreng med lite foryngelse av gran. Dessuten fi nnes mye furu i myrlendt terreng fl ere steder i området. Bjørk er bestandsdannende i et bestand SØ i området, og forekommer ellers spredt til vanlig i hele området, særlig i de sørvendte liene i midtre og indre deler av Juvet. Selje og rogn fi nnes spredt i de rikere delene, mens gråor er mindre frekvent (ble observert i et fl att parti hvor bekken nederst i juvet meandrerer). Skogstruktur og påvirkning Området inneholder gammel skog, i aldersfase, oppløsningsfase og (i mindre arealer) bledningsfase. Granskogen er jevnt over fl ersjiktet med god spredning på svake boniteter og nede i kløfta. Lisider med småbregne- og blåbærgranskog er ofte i aldersfase med svak sjiktning, men også her er det innslag av gamle trær og dødt trevirke. De fl este tydelig gamle trærne er graner, men bare et fåtall er særlig grovvokste. Noen gamle furuer står på kantene av juvet, men generelt er det meget lite gammel furu i området. Liggende dødt trevirke forekommer spredt til hyppig. I fl ere gamle granbestand fi nnes læger i alle nedbrytningsstadier. Av furu er det sparsomt med død ved i alle deler med unntak av det lille arealet med godt utviklet furunaturskog sør for juvet, hvor det overraskende nok er mange grove furulæger. For øvrig ble bare noen få grove furulæger observert. Gadd av furu, også noen grove, fi nnes spredt på kantene av juvet, mest i det allerede omtalte naturskogsområdet på sørsiden. Hogstpåvirkning fra gammelt av har berørt hele området, men har stort sett preg av plukkhogst. Selv nede i juvet er det foretatt et visst uttak. Nyere hogstinngrep fi nnes ikke i området. Det meste av arealet kvalifi serer som inngrepsfri område, sone (-3 km fra tyngre tekniske inngrep). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Forradalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Forradalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:437200, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 04,2daa Kjerneområdet består av gran- (og noe furu-) skog med fjellskogspreg. Innslaget av tydelig gamle graner er nokså høyt. I området er det ganske godt utviklet naturskogsstruktur med mye død ved, og også en del grove, sterkt nedbrutte granlæger. De få og små myrene er rike, med innslag av basifi le arter. På bakgrunn av de klare naturskogskvalitetene, med jevnt innslag av kravfulle arter av vedboende sopp vurderes dette som en viktig lokalitet (verdi B, **).

35 2 Forradalen, kløft SØ for Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:437000, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 377,3daa Et naturtypemessig heterogent kjerneområde, hvor det er gammel furuskog og gammel granskog på sidene av juvet, bekkekløft i juvet og innslag av kalkskog i deler av området. Området viser dramatisk topografi, med en markert kløft hvor den nordvendte sida består av skrenter og bergvegger. Bekken i bunn av kløfta går i partier under store steinblokker, men det fi nnes også partier der bekken renner rolig gjennom partier med mer og fi nere løsmasser. I den innerste delen av dalen (helt SØ i kjerneområdet) er det dalbunnen avstengt, med et lite avlangt tjern i bunn. Vegetasjonen i juvet er stedvis rik, med høgstaudeskog, innerst også kalkpåvirka høgstaudebjørkeskog. Ellers er småbregneskog vanlig. I deler av de SV-vendte skrentene forekommer lågurtskog og kalklågurtskog. Furuskogen i sør er dominert av lavproduktive vegetasjonstyper (røsslyng-blokkebærskog), mens granskogen på kanten i sør har blåbærskog. Barskog dominerer, men stedvis er det høyt løvinnslag. Skogen er lite negativt påvirket av menneskelig aktivitet, med mye dødt trevirke, også i sene nedbrytningsstadier. Furuskogen på sørsiden av juvet har også mye dødt trevirke. Det fi nnes ganske mange tydelig gamle og grove trær. Flere sjeldne og rødlistede arter er funnet i kjerneområdet, bl.a. taigakjuke på gran og brun hvitkjuke, Skeletocutis lenis og Mucronella fl ava på furu. Karplantefl oraen er rik. Totalt vurderes om rådet som rikt og variert, og verdisettes som et kjerneområde av høyeste verdiklasse (A, ***). Artsmangfold I de rikere partiene fi nnes rik karplantefl ora, med innslag av kalkkrevende arter (se avsnitt om vegetasjon). Forekomstene er ikke sjeldne i en regional målestokk, da berggrunnen i denne delen av Nordland inneholder mye basiske og kalkrike bergarter, og fl ere nasjonalt verdifulle og ganske store kalkskogsområder er dokumentert i nærheten. Sopp Soppfl oraen av kravfulle vedboende sopp i gammel granskog er dominert av svartsonekjuke (DC, 6 funn på gran), og med spredte funn av gammelgranskål (DC) og duftskinn (DC). I tillegg kommer ett funn av taigakjuke (DC), en kravfull gammelskogsart som hittil bare er påvist på 4 andre steder i Nordland. Signalartene kjøttkjuke () og vasskjuke (3) ble også funnet. På furu ble rødlistearten brun hvitkjuke (DC, funn) og den gode signalarten Skeletocutis lenis (2) funnet, i tillegg til signalarten Mucronella fl ava. Svartsonekjuke ble også funnet på furu. Det ble samlet litt markboende sopp i området, men ikke noen kravfulle eller rødlistearter ble påvist. Det bør imidlertid være et brukbart potensiale for kravfulle markboende sopp i de mest kalkpåvirkede og grunnlendte delene av området. Lav På ett gammelt grantre ble det funnet en stor forekomst av den kravfulle skorpelaven gråsotbeger. Signalartene langnål og dverggullnål ble funnet på rogn som står langs bekken ende i juvet. Det ble tatt noen stikkprøvekontroller av knappenålslavfl oraen på gamle bartrær, men uten funn av veldig kravfulle arter. Fausknål, krukkenål og hvitringnål er de mest nevneverdige artene. Floraen av busk- og bladlav er ganske dårlig utviklet. Til tross for at det er et skjermet og fuktig kløftemiljø i deler av området, slår dette ikke nevneverdig ut på lavfl oraen. Noen av de mest alminnelige artene i lobarionsamfunnet ble påvist på stammer av rogn og selje. Vilt Området antas å inngå som del av et lokalt-regionalt viktig leveområde for storfugl, da området inneholder viktige strukturer for arten. Flere tiur ble observert ved befaring, men antakelsen om viltfunksjon for arten kan ikke understøttes av sikre bakgrunnsdata. Konklusjon, artsmangfold I området er det påvist forekomster av vedboende sopp som er bedre enn mange andre gammelskoger i regionen. Imidlertid ble ingen ekstremt sjeldne arter eller arter i høy rødlistekategori påvist. Lavfl oraen kan ikke betegnes som spesielt rik. I sum plasserer området seg som klart regionalt viktig m.h.p. bevaring av artsmangfold, og omsatt i verdisetting tilsier dette en sterk to stjerner (**).

36 Tabell: Artsfunn i Forradalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca gracillima Langnål 2 Cyphelium inquinans Gråsotbeger 2 Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Mucronella fl ava Gul hengepigg 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 2 2 Skeletocutis stellae Taigakjuke DC 2 Avgrensing og arrondering I nord og øst grenser området til skog som er kraftig påvirket av skogbruk de siste generasjonene. Mot nordvest grenser området til glissen og småvokst skog uten nye hogstspor, men som har vært kraftig gjennomhogd for noen generasjoner siden. I sør og sørvest grenser området til lavproduktiv og meget glissen barskog. Arronderingen av selve kløfta er god. den nordlige delen av området består av en ganske høytliggende barskog, samt en bratt skogkledt skrent mot nord. Dette gammelskogsarealet ville vært vesentlig bedre arrondert hvis gammelskogen fortsatte lengre nedover i vestlia, ned i Forradalen. Arealet er lite, med skogkledt areal så vidt over 000 daa. I denne regionen må dette betraktes som et lite barskogsområde, selv om området oppnår middels verdi (**) for verdikriteriet størrelse i h.h.t. DNs registreringsmal (DN 2004). De to kjerneområdene dekker nærmere halvparten av arealet i det verneverdige området. Vurdering og verdisetting Forradalen består av et dramatisk juv med betydelig villmarkspreg, samt gammelskogsområder på sidene av juvet. Arealet er lite, og det står totalt sett lite produktiv skog i området. Området er nokså godt arrondert (gjelder kløfta), men et påheng av gammelskog nordover henger ikke særlig godt sammen med resten av området. Området representerer en typisk høytliggende gran/furuskog i regionen. Gunstig lokalklima i kløfta slår ikke nevneverdig ut på lavfl oraen. Området har elementer av rik vegetasjon, også kalkskog, men i regional sammenheng er dette elementet ikke spesielt godt utviklet, og kan ikke tillegges stor vekt ved verdisetting av området. Forradalen framviser ganske god variasjon topografi sk og m.h.p. vegetasjonstyper, selv om rike vegetasjonstyper er arealmessig underlegent. To truete vegetasjonstyper i h.h.t. Fremstad og Moen (200) ble funnet; kalkskog, noe truet, VU og høgstaudegranskog, hensynskrevende, LR. Truete vegetasjonstyper forekommer ikke i et slikt omfang at dette skal tillegges stor vekt i vurdering av områdets totalverdi. Dokumentasjon av artsmangfold i Forradalen viser godt innslag av rødlistearter av vedboende sopp, trolig bedre enn mange gammelskogsområder i regionen. Lavsamfunn er dårlig utviklet, og vegetasjonen er (til tross for at den stedvis er rik) uten spesielt kravfulle eller sjeldne arter. Potensialet for forsterking og viderutvikling av elementet av kravfulle lavarter knyttet til gamle trær vurderes som brukbart. Skogen i området har ikke preg av å være en hot spot, og totalt sett vurderes området som regionalt viktig m.h.p. verdi for bevaring av artsmangfold. Området dekker følgende generelle anbefalinger og prioriteringer i skogvernet (Framstad et al. 2002,2003): Gjenværende forholdsvis intakte forekomster av rike skogtyper (kalkskog, høgstaudeskog). Regionale anbefalinger og priotiteringer (Nord-Norge, nordboreal) er dekket opp i form av høgstaudeskog. Da lokaliteten bare har et lite areal med høgstaudeskog, og et ennå mindre kalkskog er graden av mangelinndekking kun middels. Forradalen skårer middels (**) på mange av verdikriteriene, og lavt på noen. Urørthet og variasjon oppnår høyeste skår. Lite areal og begrenset vertikalspenn som naturlig reduserer arealet rik vegetasjon er de eneste punktene som trekker verdien noe ned. Innslaget av fl ere verdifulle gammelskogsrester og et lite påvirket kløftemiljø med god arrondering trekker verdien opp. Området kan ikke betegnes som et spesialområde, og sammenliknet med fl ere andre potensielle skogvernområder i regionen er størrelsen meget liten. Imidlertid vurderes verdiene i Forradalen som så pass store og fortettede at området forsvarer en totalverdi som regionalt verneverdig (**).

37 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Forradalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Forradalen ** ** ** ** 0 - * * * ** - - ** 2 Forradalen, kløft SØ for *** ** *** ** * - *** *** ** *** - - *** Totalt for Forradalen *** ** ** ** 0 - ** ** * ** ** ** ** Samlet verdi Referanser DN Naturfaglige registreringer i skog: Mal for metodikk og rapportering. Notat fra Direktoratet for naturforvaltning. Februar Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU Berggrunnen i Norge N250, løsmasser i Norge, nettversjon: og Tilgang september 2005.

38 jorbekkmoen Forradalen (Grane, Nordland). Areal.377daa, verdi ** Kløvimoen Bjørndalsåsen Stormotjørna Trolldals Forradalen 32 Bergdalen 66 åsen 408 Trolldalen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :5 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

39 Bilder fra området Forradalen Oversiktsbilde over Forradalen fra SØ. Foto: Arne Heggland Rabber med gammel furuskog sør i området. Foto: Arne Heggland Kløfta sør i området. Foto: Arne Heggland Interiør fra eldre blåbærgranskog i den vestvendte lisida. Foto: Arne Heggland

40 Kammen* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: JKL, SRE Kartblad: 926 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:42932, N: Areal: 672 daa H.o.h.: 0-500moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Kammen ligger to-tre kilometer øst for Trofors sentrum, på sørsida av Auster-Vefsna. Lokaliteten er topografi sk ensartet med bare nordlig eksposisjonsretning og mer eller mindre jevn helningsvinkel. Det er svak spredning langs de økologiske gradientene næring, fuktighet og basemetning. Få vegetasjonstyper er representert. Gran og furu opptrer omtrent like frekvent og oftest i god blanding, med unntak i vest hvor gran er dominerende. Det er også jevnt høyt innslag av bjørk. Andre treslag mangler. Området domineres av lavproduktiv og myrlendt åpen skog. Noe mer produktiv småbregne/ storbregneskog fi nnes i kjerneområdet. Skogstrukturen er naturskogslik med brukbar sjiktning og forholdsvis god spredning på dimensjoner og aldersklasser. Øvre trealder er anslagsvis 50 år for gran og 300 år for furu. Dødved mengden er lav, både for gran og furu i hele området. Av furu fi nnes bare et fåtall gamle gjenlagte, godt nedbrutte læger, mens det for gran kun fi nnes yngre vindfall. Et lite utvalg signalarter inkludert 4 rødlistearter er påvist i området. Alle de påviste signalartene er knyttet til nøkkelelementer for eldre granskog. Ett kjerneområde er skilt ut. Som det fremgår av delkapitlene gis området lav verdivurdering på alle kriterier, med unntak av kriteriet gamle bartrær. I forhold til evalueringsrapport med tilleggsrapport over dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) bidrar området kun på mangelpunktet lavereliggende skog i Nord- Norge. Dagens tilstand tilsier at Kammen er lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Jon T. Klepsland og Sigve Reiso i løpet av ettermiddagen den Tidspunkt var gunstig for inventering av alle organismegrupper som var i fokus. Karplanterfl oraen, vedboede sopp og lav er ganske godt dokumentert fra området. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Vestre del av undersøkelsesområdet (Dempa) er uthogd og derfor ekskludert fra verneforslaget. Også vest for Straumstad er store areal påvirket av nyere gjennomhogster og derfor ekskludert. Tidligere undersøkelser Området er tidligere kartlagt for MiS/ nøkkelbiotoper (Lie 2002). Senere er det foretatt naturtypekartlegging i kommunen (Gaarder & Fjelstad 2005). Innenfor undersøkelsesområdet har Lie fi gurert ut et stort areal som hensynsområde. Gaarder & Fjelstad har fulgt opp dette ved å føre lokaliteten til naturtypen urskog/ gammelskog. Nøkkelbiotopen/ naturtypen utgjør omtrent 50% av verneforslaget som er lagt frem her. Beliggenhet Området ligger to-tre kilometer øst for Trofors sentrum, på sørsida av Auster-Vefsna. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten ligger i en middels slak nordvendt li. Topografi en er jevn med bare svake nord-sør gående rygger og fuktdrag. Området vest for Kammen ligger i en svak bue, her kalt Straumstad-gryta. Området mellom Kammen og Dempåsen er kalt Dempa-gryta. Geologi Berggrunnen består av glimmerskifer eller glimmerrik gneis (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 40% (ca 670daa) nordboreal 60% (ca 000daa). Etter Moen (998) ligger området i mellomboreal (ca 40%) og nordboreal sone (ca 60%), og i svakt oseanisk seksjon (O).

41 Økologisk variasjon Lokaliteten er topografi sk ensartet med bare nordlig eksposisjonsretning og mer eller mindre jevn helningsvinkel. Det er ellers svak spredning langs de økologiske gradientene næring, fuktighet og basemetning. Få vegetasjonstyper er representert. Den økologiske variasjonen er derfor lav. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen veksler mellom lynghei og bakkemyrer. Blåbærskog fi nnes spredt på litt bedre drenert mark for eksempel på svake rygger langs små bekker og da med dominans av gran i tresjiktet. Enkelte steder går denne vegetasjonen også over i en småbregneutforming med hovedsakelig fugletelg som mengdeart. For øvrig er det på fast mark nesten utelukkende røsslyng-blokkebær vegetasjon med mye krekling og skrubbær, og med furumose og torvmoser i bunnsjiktet. Store areal, særlig like øst for Kammens nordlige akropunkt, er fattig til svakt intermediær fastmattemyr med spredt trestilling. Mengdearter fra fastmattemyrene er bjønnskjegg, blåtopp, duskull, tepperot og rome. Noe bregneskog og tendenser mot sumpskog fi nnes i nordvest innenfor avgrenset kjerneområde (se denne). Gran og furu opptrer omtrent like frekvent og oftest i god blanding, med unntak i vest hvor gran er dominerende. Det er også jevnt høyt innslag av bjørk. Andre treslag mangler. Skogstruktur og påvirkning Skogstrukturen er naturskogslik med brukbar sjiktning og forholdsvis god spredning på dimensjoner og aldersklasser (gjelder i hovedsak furu) selv om virkelig gamle og grove trær mangler. Øvre stammediameter ved brysthøyde ble målt til 35 cm for gran og 45 cm for furu. Øvre trealder er anslagsvis 50 år for gran og 300 år for furu. På grunn av mye myrlendt areal er skogen relativt åpen, men likevel ikke mer åpen enn at det overalt er et skoglig preg. Foryngelsen av furu virker dårlig mens den for gran er noe bedre. Den dårlige foryngelsen har trolig sammenheng med markfuktigheten og kanskje på grunn av manglende brannhendelser. Mange av de eldste stubbene har fremdeles synlige sotmerker etter gamle branner. Over den skogkledde, svakt konvekse ryggen som skiller Dempa-gryta fra Straumstad-gryta er det i partier store mengder vindfall etter en stormfelling få år tilbake. Også videre øst er det spredte vindfall etter denne hendelsen. Innenfor forslag til vern er det med unntak av i nærheten av kjerneområdet ikke nyere hogstinngrep. Området er likevel tydelig hardt utnyttet i fra eldre tid. Stubber av gran er ikke sikkert påvist, men er likevel trolig tatt ut på lik linje med furu i gamle dager. Mengder av hundreårige furustubber står utover området, også på bakkemyrene, som i dag ofte er uten trær, men som helt tydelig hadde langt bedre tredekning før hogstene. Mange av stubbene er grove, én ble målt til nærmere 00 cm i tverrsnittfl ate, furuskogen som står igjen er langt mer smådimensjonert. Grantrærne er generelt tynnstammete og med pistrete bladverk. Foruten tidligere gjennomhogst har dette sammenheng med det høye grunnvannsnivået og mye myrlendt mark. Dødved mengden er for både for gran og furu lav i hele området. For gran er det foruten vindfall etter nevnte stormfelling nesten ikke død ved, mens det for furu fi nnes et ytterst fåtall store gamle gjenlagte stokker etter gjennomhogst. Yngre læger eller gadd av furu er så godt som fraværende. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Kammen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Sandervelta Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 40daa Nordvendt bekkesøkk med dominans av fattig gran- bjørkesumpskog. Noe småbregneskog fi nnes i nedre deler. Gran dominerer i tresjiktet, med innslag av bjørk og noe furu på tørrere mark. Skogen er stedvis godt sjiktet med mange gamle grantrær, fl ere med grov bark. De fl este granene i øvre deler av området er av små dimensjoner. Død ved fi nnes spredt, med dominans av ferske læger. Gadd og høystubber fi nnes jevnt i biotopen. Fuktig lokalmiljø fører til en del hengelav på trærne og innslag av gammelgranlav-samfunn på enkelte gamle trær. Fuktig lokalmiljø, spredt med død ved, signalarter og gamle trær gir verdi C (lokalt viktig). Artsmangfold Et lite utvalg signalarter inkludert 4 rødlistearter er påvist i området. Alle de påviste signalartene er knyttet til nøkkelelementer for eldre granskog, herunder stabil bark på eldre grantrær og død ved av gran. Artsmangfoldet for andre undersøkte artsgrupper og andre substrattyper er lavt og bare representert ved vanlig forekommende arter. Den noe kontinuitetskrevende svartsonekjuke er kun funnet innenfor kjerneområdet. Særlig interessant er funnet av granbendellav, Bactrospora corticola, også den fra kjerneområdet. Vurderingen fra Lie (2002) følges opp, dvs siden området har store mengder beitefuruer fungerer den trolig som en viktig...biotop for storfugl, høst, vinter og vår.

42 Tabell: Artsfunn i Kammen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav 2 2 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 2 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Forslag til avgrensing av verneverdig areal er trekt opp slik at så lite som mulig av nyere hogstpåvirket skog medtas, samtidig som at kjerneområdet inkluderes og en rimelig arrondering sikres. Grensene mot nordøst (Straumstad-området) er trukket opp etter ortofotografi er i etterkant av feltarbeidet. Helt i øst går grensen parallelt med og noe øst for Vakkersteinbekken slik at bekkemiljøet ivaretas. Mot sør er grensen trukket slik at det som er av bartre-dominert skog inkluderes. Arronderingen er mindre god fordi gradienten helt ned til elva i stor grad mangler som følge av hogstinngrepene rundt Straumstad. Verneforslaget er også lite i areal og har liten vertikal utstrekning. Terrengets svake innbukting ovenfor Straumstad gjør imidlertid at området gir bedre arronderingsmessig inntrykk enn om formasjonen hadde vært svakt konveks. Andre inngrep Ingen tekniske inngrep i verneforslaget. Vurdering og verdisetting Området domineres av lavproduktiv og myrlendt åpen skog. Aldersspredning og skogstruktur er rimelig god, men skogen er likevel tydelig preget av harde gjennomhogster fra gammelt av. Som det fremgår av delkapitlene gis området lav verdivurdering på alle kriterier, med unntak av kriteriet gamle bartrær, siden det inngår en del eldre furuer. I forhold til evalueringsrapport med tilleggsrapport over dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003) bidrar området kun på mangelpunktet lavereliggende skog i Nord-Norge. Kriteriet er bare i liten grad indekket ettersom arealet er lite og produktiviteten er relativt lav. For verdivurderingen teller svak kontinuitet, lite areal og mindre god arrondering negativt. I positiv retning trekker en rimelig god skogstruktur (inkludert en del gamle beitefuruer), forekomst av kjerneområde og et knippe gammelskogsarter. På grunnlag av de positive sidene ved området vurderes det som egnet til å ivareta eksisterende artsmangfold og med godt utviklingspotensiale for økt artsmangfold av kontinuitetskrevende arter. Dagens tilstand tilsier at Kammen er lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Kammen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Sandervelta * ** * ** * - * * * * - - * Totalt for Kammen * * * ** * - * * * * * * * Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

43 Kammen (Grane, Nordland) Målestokk : !( Granrustkjuke

44 Kammen (Grane, Nordland). Areal.672daa, verdi * Joibakken Andersdalen 85 Troholten Storforsen Sandervelta Barstad Granmoen 68 Straumstad 200 Kråtjørna Demp- åsen Dempa 20 Kringletjønna Kammen 38 Vakkersteinbekken Fuglhaugen mN Laus- åsen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± 2005 Korsdalen Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder 334 Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :4 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

45 Bilder fra området Kammen Typisk skogbilde for Straumstad-gryta. Åpen skogstruktur, forholdsvis god aldersspredning og bakkemyrer. Foto: Jon T. Klepsland Vindfall over Kammen-ryggen helt vest i verneforslaget. Foto: Jon T. Klepsland Spredt finnes eldgamle, grove furulæger etter gjennomhogst for hundre år siden. Foto: Jon T. Klepsland Parti med forholdsvis mye gammel furu. Foto: Jon T. Klepsland

46 Litle Fiplingdalselva*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: SRE Kartblad: 926 III, 925 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:439009, N: Areal: 65 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Det avgrensede området omfatter en ca. 2,5 km lang nordvendt bekkekløft i nedre del av Litle Fiplingdalselva. Kløfta ligger rett sør for møtet mellom Litle Fiplingdalselva og Auster Vefsna, ca 3 km sørøst for Trofors i Grane kommune. Fra et fl att parti på ca 300 moh øverst (i sør) faller den østvendte lisiden opptil 80 høydemeter i jevnt fall ned mot bunn av kløfta. Lisiden er stedvis svært bratt med fl ere bergvegger og rasmarkspartier. Den vestvendte lisiden er slakere og fl ater relativt fort ut mot øst. Bratt topografi inngår stort sett de siste høydemeterne mot elva. I bunn av kløfta fi nnes fl ere trange gjel og små til mellomstore fossefall som gir et stedvis meget fuktig lokalklima. Enkelte små sidebekker faller ned fra vest og bidrar også til høy luftfuktighet. Området er dominert av granskog, men store partier har et betydelig innslag av blandet lauvskog med bjørk (dominerende), rogn og selje. Langs sidebekker og langs elva inngår også noe gråor. På østsiden av elva og i øvre deler av kløfta dominerer relativt fattig blåbær- og røsslyng-blokkebærskog med innslag av noe høgstaudeskog og rikmyr langs fuktsig og i myrkanter. I de østvendte bratthengene er vegetasjonen rikere med dominans av lågurtgranskog i mosaikk med kalklågurtskog, blåbærskog, høgstaudeskog og gråor-heggeskog. Skogen i kløfta er hardt påvirket over lang tid, og er stedvis dominert av ungskog. Til tross for høy påvirkningsgrad fi nnes en del gammel skog på berghyller og langs elva i bunn, samt langs østsiden av kløfta. På mindre areal med høy og jevn luftfuktighet (stort sett i kjerneområdene) fi nnes innslag av boreal regnskog med en rik epifyttfl ora. Spesielt interessant er forekomster av Lobarion-samfunn på gran og einer, der krevende arter som fossenever og fossefi ltlav inngår. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Litle Fiplingdalselva fl ere mangler. Av generelle kriterier fanger området opp både rike skogtyper/boreal regnskog og viktige forekomster av rødlistearter på en middels til god måte. Av viktige skogtyper inngår bekkekløft lågurtgranskog, kalkskog, boreal regnskog, og i begrenset grad høgstaudeskog. Litle Fiplingdalselva scorer høyt på arrondering, artsmangfold, variasjon og rikhet, men dårligere kriterier knyttet til skogtilstanden. Totalt sett vurderes området, særlig i kraft av den rike epifyttfl oraen, som nasjonalt verneverdig (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført på ett langt dagsverk av Sigve Reiso. Stor vannføring i elva førte til at bare de vestre delene av kløfta ble registrert. Østre del ble avstandsvurdert i kikkert. Feltinnsatsen ble konsentrert om de minst påvirkede skogarealene langs elva (der topografi en gjorde dette mulig). Tidspunkt og værets betydning Tidspunkt og vær var gunstig med tanke på å fange opp alle relevante organismegrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Litle Fiplingdalen er en del av undersøkelsesområdet for Vefsna-vassdraget, men er beskrevet som en egen lokalitet. Grensene for verneverdig område er trukket langs kanten på kløfta og er noe redusert i forhold til undersøkelsesområdet. Skogen på kantene rundt kløfta er stort sett tørrere, fattigere og mer påvirket granskog enn i kløfta og funnet uinteressant i vernesammenheng. Tidligere undersøkelser Flere undersøkelser er kjent fra området. På slutten av 970-tallet ble vegetasjonen i nedre deler av kløfta kartlagt i forbindelse med vegetasjonskartlegging av av Vefsnavassdraget (Aune & Kjærem 977). Senere er skogen nøkkelbiotopkartlagt, og store deler av av bunnen av bekkekløfta er tidligere kartlagt som nøkkelbiotop med regional verdi (B) (Lie 2002). Beliggenhet Området omfatter en ca. 2,5 km lang nordvendt bekkekløft i nedre del av Litle Fiplingdalselva. Kløfta ligger rett sør for møtet mellom Litle Fiplingdalselva og Auster Vefsna, ca 3 km sørøst for Trofors i Grane kommune.

47 Naturgrunnlag Topografi Fra et fl att parti på ca 300 moh øverst (i sør) faller den østvendte lisiden opptil 80 høydemeter i jevnt fall ned mot bunn av kløfta. Lisiden er stedvis svært bratt med fl ere bergvegger og rasmarkspartier. Den vestvendte lisiden er slakere og fl ater relativt fort ut mot øst. Bratt topografi inngår stort sett de siste høydemeterne mot elva. I bunn av kløfta fi nnes fl ere trange gjel og små til mellomstore fossefall som gir et stedvis meget fuktig lokalklima. Enkelte små sidebekker faller ned fra vest og bidrar også til høy luftfuktighet. Geologi Bergrunnen i området er dominert av marmor vest for elva og glimmergneiser og glimmerskifer øst for elva. Løsmassedekket består i all hovedsak av forvitringsmateriale, med stedvis bart fjell i dagen (NGU 2006a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 00% (650 daa). Området ligger i mellomboreal sone i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Vegetasjon og treslagsfordeling Området er dominert av granskog, men store partier har et betydelig innslag av blandet lauvskog med bjørk (dominerende), rogn og selje. Langs sidebekker og langs elva inngår også noe gråor. Det høye lauvinnslaget er et resultat av både naturlige prosesser (mye ustabil rasmark) og menneskelig påvirkning (suksesjon etter tidligere hogstinngrep). Enkelte furuer fi nnes spredt i øvre deler av kløfta. En del einer er jevnt forekommende i busksjikt. På grunn av bekkekløftens bratte topografi, rike bergrunn og store gradient i lokalklima, varierer området mye i vegetasjonstyper. På østsiden av elva og i øvre deler av kløfta dominerer relativt fattig blåbær- og røsslyng-blokkebærskog med innslag av noe høgstaudeskog og rikmyr langs fuktsig og i myrkanter. I de østvendte bratthengene er det større innslag av kalkpåvirket fl ora. De rikeste partiene fi nnes på raspåvirket mark rett under brekket øverst i lia. Her fi nnes større areal med kalklågurtskog og rike skrenter med krevende arter som skavgras, hårstarr, tysbast, svartstarr, rødfl angre, dvergsnelle, krattfi ol, gulsildre, taggbregne, grønnburkne og rødsildre. Lyngdekket er sparsomt og tresjiktet glissent. Videre nedover lisiden er det mer ren lågurtgranskog med tyttebær, teiebær og hengeaks som dominerende arter, samt større partier småbregneskog. På mindre areal i fuktige søkk og langs små sidebekker fi nnes frodigere høgstaudeskog og gråorheggeskog. Kalkskog og høgstaudeskog er oppført som truede vegetasjonstyper i hhv. kategoriene hensynskrevende (LR) (høgstaudeskog) og noe truet (VU) (kalkskog) (Fremstad & Moen 200). Skogstruktur og påvirkning Skogen i kløfta er hardt påvirket over lang tid, og er stedvis dominert av ungskog. I lisidene på vestsiden av elva er det mer eller mindre sammenhengende ungskog (20-25 cm i brysthøyde) over en strekning på fl ere km. Dette er resultat etter tidligere harde fl atehogster. Ungskogen er svakt sjiktet granskog med stort løvinnslag. Den varierte treslagssammensetningen er trolig resultat av naturlig foryngelse i kombinasjon med ustabil grunn. Gamle trær og død ved fi nnes kun spredt, med størst forekomst på vanskelig tilgjengelige områder langs elva, i rasmarkspartier og på berghyller. I slike gammelskogspartier med svært høy og jevn luftfuktighet, eksempelvis ved fosserøyksoner og langs sidebekker, inngår lommer med boreal regnskog der fl ere fuktighetskrevende epifytter ble observert på gamle grantrær. Eldre og brukbart sjiktet granskog i sen optimalfase inngår på østsiden av elva og på kantene lengst sør i området. Skogen er preget av tidligere gjennomhogster og har kun spredt med død ved og gamle trær. Læger i ferske nedbrytningsstadier dominerer, og innslaget av gadd er lite. Lengst nord på østsiden av elva inngår også fl ere hogstfl ater av nyere dato. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Litle Fiplingdalselva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Jerpåsen SV Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 9,30daa Bratte skrenter med eldre skog rundt fossefall i bekkekløft. Mye rasmark og bergvegger, særlig på østsiden. Stedvis rikt med gulsildre og rødsildre. Fosseyr skaper meget fuktig lokalklima og området kan defi neres som boreal regnskog. Vegetasjonen domineres av en mosaikk av lågurtgranskog og blåbærskog. På 3 gamle graner i fosserøyksonen ble Lobarion registrert med fi lthinnelav, vrengearter og stiftfi ltlav. En av granene hadde også forekomst av den sårbare fossenever på stammen. Mange trær var vanskelig tilgjengelig og potensiale for fl ere gran med Lobarion regnes som stort. Området vurderes som nasjonalt viktig (A) på bakgrunn av internasjonal sjelden skogtype med krevende epifyttfl ora.

48 2 Jerpåsen V Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 25,6daa Eldre gran-løvskog i bratt østvendt liside ned mot elva langs mindre sidebekk. Vegetasjonen domineres av en mosaikk av lågurtgranskog og blåbær-bærlyngskog, samt innslag av høgstaudegranskog og gråor-heggeskog langs sidebekk. Skogen kan defi neres som boreal regnskog på bakgrunn av fuktig lokalklima og innslag av Lobarion på ca 20 grantrær. Stiftfi ltlav og vrengearter dominerer men også enkelte gran med skrubbenever og fi lthinnelav. Den direkte truede fossefi ltlav ble registrert på gammel einer under fuktig bergvegg. Området vurderes som nasjonalt viktig (A) på bakgrunn av internasjonal sjelden skogtype med krevende epifyttfl ora. 3 Hallingen S Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 2,7daa Relativt ung, ensjiktet og granskog med enkelte gamle småvokste gran rundt fossefall. Fosseyr skaper meget fuktig lokalklima og området kan defi neres som boreal regnskog. Blåbærgranskog med mye lågurtinnslag dominerer vegetasjonen. Ca. 0 gamle gran i fosserøyksonen med Lobarion. Stiftfi ltlav, vrengearter, skrubbenever og lungenever dominerer. Fire trær har relativt rike forekomster av den sårbare fossenever. Området vurderes som nasjonalt viktig (A) på bakgrunn av internasjonal sjelden skogtype med krevende epifyttfl ora. 4 Litle Fiplingdalselva V Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 44,3daa Østvendt liside av bekkekløft. Området er dominert av ung granskog med mye løv. Noe furutrær står spredt øverst i lia. Lia er bratt med mye rasmark og bergvegger. Vegetasjonen er en mosaikk av lågurtskog (dominerende) og kalklågurtskog, med enkelte fattige rygger med blåbærskog. Rike sig med høgstaudeskog og rik bergsprekk/bergveggsvegetasjon fi nnes spredt. De rikeste partiene fi nnes på skredjord øverst i lia rett under brekket med arter som skavgras, hårstarr, tysbast, svartstarr, rødfl angre, dvergsnelle, krattfi ol, gulsildre, taggbregne, grønnburkne og rødsildre. Flere krevende beitemarksopp/grasmarksopp er også registrert deriblandt den kalkkrevende spiss vokssopp (DC). Store areal rik og stedvis kalkkrevende fl ora gir verdi regionalt viktig (B). Artsmangfold Tidligere omfattende gjennomhogster på hele arealet, samt store areal ungskog etter fl atehogst, har ført til betydelig redusert tetthet av viktige nøkkelelementer og et fullstendig kontinuitetsbrudd i tilførselen av død ved. Artsmangfoldet knyttet til død ved er derfor meget utarmet og kun et fåtall signalarter er registrert. To velutviklede fosserøyksoner (kjerneområde og 2), samt en generell jevn høy luftfuktighet i bunn av kløfta, gir grunnlag for en rik epifyttisk lavfl ora. Mest interessant er forekomst av Lobarion-samfunn på einer og gran, der de to krevende og rødlistede artene fossenever (V) og fossefi ltlav (E) inngår. Totalt 5 thalli av fossenever ble registrert på til sammen fi re eldre grantrær i to fosserøyksoner. Forekomsten begrenset seg til tynne grener eller stammen av eldre grantrær i den fuktigste delen av fosserøyksonen med kontinuerlig fosseyr. Fossefi ltlav ble kun registrert ett sted på en gammel einer under en fuktig bergvegg i nedre del av lisiden vest for elva. Arten vokste på en gammel seig gren helt inntil bergveggen. Fossefi ltlav er en meget sjelden art som hittil bare er kjent fra fem lokaliteter her i landet (Botanisk Museum 2006a) De norske funnene er utelukkende fra lokaliteter med høy og jevn luftfuktighet. Globalt er arten bare kjent fra Europa, med fl est funn i Sverige, noen få i Finland og Russland, og ett funn fra Alpene (Thor og Arvidsson 999). Fossenever er hyppigere, med rundt 00 kjente lokaliteter i Norge per Også fossenever er sjelden og kravfull med en distinkt økologi som knytter den til lokaliteter med høy og jevn luftfuktighet. I tilegg til de to rødlistede lavartene ble én eller fl ere av de mer vanlige Lobarionartene skrubbenever, lungenever, fi lthinnelav, glattvrenge, grynvrenge og stiftfi ltlav registrert på rundt 35 grantrær i området. Godt utviklete lungeneversamfunn på gran er sjeldent, og er kun kjent fra boreal regnskog i Nordland og Namdals-området, samt enkelte bekkekløfter på Østlandet. Østskråningen har en tydelig kalkpåvirket fl ora med fl ere krevende karplanter, vokssopp og rødskivesopp. På de rikeste partiene ble krevende arter som rødfl angre, spiss vokssopp (DC) og Entoloma caesiocinctum (DC) registrert. Det jordboende elementet av sopp er riktignok lite ettersøkt, og store deler av de bratteste og mest utilgjengelige stedene av kløfta er dårlig undersøkt under feltarbeidet. Potensialet for ytterligere mangfold av kalkkrevende arter, deriblant mykorrhizasopp, regnes derfor som relativt stort. Mosefl oraen er dårlig undersøkt, men har trolig, på bakgrunn av høy luftfuktighet og rik berggrunn, stort potensial for krevende arter. De bratteste partiene av kløfta har trolig en viss verdi for klippehekkende fugl. Under nøkkelbiotopregistreringer i 2000, ble fjellvåk observert hekkende i kløfta under (Arne Heggland pers. medd.). Området har ingen andre kjente viltverdier.

49 Tabell: Artsfunn i Litle Fiplingdalselva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Epipactis atrorubens Rødfl angre Busk- og bladlav Fuscopannaria confusa Fossefi ltlav E 2 Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria hallii Fossenever V Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC 2 Entoloma sericellum Silkerødskivesopp 4 Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp 4 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Området er godt arrondert både med tanke på miljøverdier og topografi. Mye ungskog er riktignok inkludert i selve kløfta, men dette vurderes som viktig restaureringsareal og forsterkningsareal til de mer verdifulle kjerneområdene. Mye rik fl ora er også et positivt trekk ved ungskogspartiene. Avgrensingen inkluderer hele bekkekløften, og grensene er trukket langs kantene av kløften i sør, øst og vest. I nord der kløfta åpner seg, er grensen trukket mot mer påvirket skog langs veien ved Hallingen. Andre inngrep En strømgate følger områdeavgrensningen i vest. Vurdering og verdisetting Litle Fiplingdalselva er en vellarondert bekkekløft, med klare verdier knyttet fuktig lokalmiljø og kalkrik vegetasjon. Blant annet dekker de to truede vegetasjonstypene kalkskog og høgstaudeskog til sammen betydelige areal i den østvendte lisiden. Til tross for høy påvirkningsgrad fi nnes en del gammel skog på berghyller og langs elva i bunn, samt langs østsiden av kløfta. På mindre areal med høy og jevn luftfuktighet (stort sett i kjerneområdene) fi nnes innslag av boreal regnskog med en rik epifyttfl ora. Spesielt interessant er forekomster av Lobarion-samfunn på gran og einer, der krevende arter som fossenever og fossefi ltlav inngår. Boreal regnskog dekker kun mindre areal i kløfta (ca 5%), men er allikevel en betydelig verdi ved området. Kløfta er representativ for de rike og fuktige barskogene langs Vefsna-vassdraget og utfyller de nærliggende vernekandidatene langs Store Fiplingdalselva og Auster Vefsna, ved å ha et bedre utviklet fuktighetskrevende epifyttfl ora. Store areal ungskog etter tidligere omfattende hogstinngrep er klare negative trekk. Ungskogen har riktignok et svakt sjiktet preg med et stort innslag av boreale løvtrær, noe som gir et godt utgangspunkt for fremtidig utvikling av substrat for bla.a. fuktighetskrevende epifytter. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Litle Fiplingdalselva fl ere mangler. Av generelle kriterier fanger området opp både rike skogtyper/boreal regnskog og viktige forekomster av rødlistearter på en middels til god måte. Av viktige skogtyper inngår bekkekløft lågurtgranskog, kalkskog, boreal regnskog, og i begrenset grad høgstaudeskog. Litle Fiplingdalselva scorer høyt på arrondering, artsmangfold, variasjon og rikhet, men dårligere på kriterier knyttet til skogtilstanden. Totalt sett vurderes området, særlig i kraft av den rike epifyttfl oraen, som nasjonalt verneverdig (***).

50 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Litle Fiplingdalselva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Jerpåsen SV - - Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Samlet verdi 2 Jerpåsen V Hallingen S Litle Fiplingdalselva V - - Totalt for Litle Fiplingdalselva * * * * * - ** *** *** *** * *** *** Referanser Aune, E. I. og Kjærem, O. Botaniske undersøkelser ved Vefsnavassdraget, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Botanisk Serie 977-, 38 s Botanisk Museum 2006a. Norwegian Lichen Database (NLD): Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart: Thor, G. & Arvidsson, L. (red.) 999. Rödlistade lavar i Sverige - Artfakta. Artdatabanken, SLU, Uppsala. 528s.

51 Litle Fiplingdalselva (Grane, Nordland). Areal 65daa, verdi *** 272 Bergdalen Jerpåse mN Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder mE mE Fiplingdalselva Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :5 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert

52 Bilder fra området Litle Fiplingdalselva Øvre deler av kløfta med eldre skog langs elva. Foto: Sigve Reiso Kalklågurtskog i øvre deler av lia i kjerneområde 4. Foto: Sigve Reiso Gammel gran i fosserøyksone med bla.a. fossenever i kjerneområde. Foto: Sigve Reiso Skrubbenever på gran i kjerneområde 2. Foto: Sigve Reiso

53 Mellingsdalen vestre** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: EBE, TEB Kartblad: 825 II, 925 III Dato feltreg.: 27/08/05-28/08/05, UTM: Ø:4640, N:72240 Areal: 0436 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Mesteparten av området ligger helt sør i Grane kommune i Nordland, mens det aller sørligste, vest for Mellingsvatnet, ligger i Nord-Trøndelag, Namsskogan kommune. Mesteparten av området utgjøres av den indre delen av den brede skogdalen Mellingsdalen, som i nord ender mot fjellområder omkring på tre sider. Sentrale deler av området ligger på rike bergarter. Innenfor et større tilbudt område er det skilt ut to relativt store, separate delområder, som eventuelt kan vurderes uavhengig av hverandre. Det biologisk mest verdifulle er Mellingsdalens vestside. Blåbærgranskog dominerer den sørvestlige delen av området. Her er det fra før utskilt fl ere nøkkelbiotoper med relativt mye dødved og en viss kontinuitet i dette elementet. I de nordlige delene er det en svært frodig bregne- og urterik vegetasjon over store, sammenhengende arealer. Svært karakteristisk for denne nordlige delen av området er åpne høgstaudeenger i granskogen, noe som imidlertid antas å være forårsaket av tidligere hard skogsdrift under Engelskbruket på 800-tallet. Det er i tillegg mye myr i området. Det andre store området er arealene omkring Store Steinvatnet. Området omfatter den østlige og sammenhengende delen av Mellingsdalenområdet, som drenerer til Majavatnet. I større grad enn på vestsida av Mellingsvatnet har det her vært partier med mer sammenhengende furuskog av sure typer, særlig omkring Store Steinvatnet og Steinvasstjønna, hvor det også er store, fattige myrarealer. Furuskogen har imidlertid vært hardt hogd, og kontinuiteten er lav. De resterende delene av tilbudsområdet består av ) de nordlige, indre delene av Mellingsdalen. Dette er svært rik og frodig, engpreget fjellskog, men hvor det nylig er gjort betydelige hogstinngrep, og området er derfor primært ikke inkludert i noen av verneforslagene. 2) ei isolert skogstripe nederst i den bratte lia langs vestsida av Store Majavatnet. I det siste området kan verdiene i gammelskogen ivaretas som en eller fl ere nøkkelbiotoper. Av de to store områdene som er skilt ut vurderes vestsida av Mellingsvatnet som det klart mest biologisk interessante. Det er imidlertid også en mulighet for å verne hele området som et storområde og at de mest påvirkete delene betraktes som restaureringsarealer. Det er uansett bare små arealer som har vært utsatt for fl atehogst siden siste halvdel av 800-tallet. I så fall bør også inkluderes de nordlige deler av Jerplia, fl atehogstpåvirket i nyere tid. Feltarbeid Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var optimalt i forhold til sesongen for storsopper, som er en sentral organismegruppe i rødlisteartssammenheng i spesielt de rikere deler av området. Det var også sesong for vedboende sopparter. Samtidig var grønn vegetasjon fortsatt greit å inventere i forhold til artsidentifi kasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er tilbudt for vern av Statskog, Nordland. Tidligere undersøkelser Det er få tidligere botaniske undersøkelser i området. Prevista ved Lie (2002) har gjennomført nøkkelbiotopregistreringer for Statskog, et viktig grunnlag for denne undersøkelsen (skjønt beskrivelse/artsinventar for avgrensete områder har ikke vært innhentet; kun i intern database). Området er blant annet på dette grunnlaget fremhevet av Gaarder & Fjeldstad (2005), som har utført naturtypekartlegging av Grane kommune. Beliggenhet Mesteparten av området ligger helt sør i Grane kommune i Nordland, men det aller sørligste, vest for Mellingsvatnet, ligger i Nord-Trøndelag, Namsskogan kommune. Arealet ligger sørvest for Store Majavatnet.

54 Naturgrunnlag Topografi (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Mesteparten av området utgjøres av den indre delen av den brede skogdalen Mellingsdalen, som i nord ender mot fjellområder omkring på tre sider. Mellingsvatnet, som dekker dalbunnens sørlige halvdel, drenerer sørover mot Namsen. Videre omfatter tilbudsområdet dels et slakere parti i sørøst rundt Nordre Steinvatnet, som drenerer til Majavatnet, inkludert en arm med bratt nordvendt li mot Majavatnet helt i øst, dels ei isolert skogstripe på vestsida av Majavatnet. Geologi (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Området ligger innenfor det såkalte Helgelandsdekkekomplekset (skjøvne, omdannete, kaledonske bergarter av antatt prekambrisk til kambrosilurisk alder) og har en variasjon i berggrunnsforhold som særlig gir seg klare utslag i vegetasjonen i vestre deler. Det er dekket av geologisk kart Mosjøen (Gustavson 98). Sentralt gjennom området fra sør til nord er det et belte med omdannete, rike sedimentære bergarter av glimmergneiser og glimmerskifre. Dette er bergarter som utgjør store arealer i regionen; de er næringsrike og gir mange steder opphav til næringskrevende vegetasjon. Langs elva nord for Mellingsvatnet ser en at skiferberget har tette vekslinger med tynne, kalkrike, sterkt kjemisk forvitrede lag innimellom. Det er også i nærheten observert fl ere små karsthull i berget og fl ere markerte kildebekker som kommer ut av berget. Vest for Mellingsvatnet er det surere dypbergarter (kvartsdioritt og trondhjemitt og som en fortsettelse nordover, granitt og granodioritt). Dette skillet sees tydelig ved et skifte fra rike til fattige vegetasjonstyper når man kommer fra det frodige landskapet på nordsida av Mellingsvatnet og over til området vest for vannet. De østlige delene av området; nordøstre del av Mellingsdalen og vest og sør for Store Majavatnet, er det også surere bergarter av gneis. Lokalt rundt Nordre Steinvatnet og Froskvatnet er det omdannete dagbergarter av typen amfi bolitt/hornblendeskifer/hornblendegneis. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 37% (ca 3860daa) nordboreal 37% (ca 3860daa) alpin 27% (ca 2820daa). Mellomboreal, nordboreal Økologisk variasjon Stor; fattig i sør, mye rikt i nord, se kap. Vegetasjon Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonsbildet skifter sterkt fra nord til sør, med frodige, kalkpåvirkede høgstaude-riksumpskoger i nord, mot fattige typer i sør. Blåbærgranskog dominerer den sørvestlige delen av området, der hele vestsida av Mellingsvatnet har sure bergarter. Foruten blåbær er skrubbær og smyle vanlige. Viktige arter i bunnsjiktet er etasjemose (Hylocomium splendens) og gåsefotmose (Barbilophozia lycopodioides). Rogn inngår i busksjiktet. Røsslyng-skinntrytefuruskog fi nnes spredt på kollepartier og i tilknytning til større myrkomplekser. I den sørlige og midtre delen av området vest for Mellingsvatnet er det også noe furu i tilknytning til blokkmarksarealer, og her er det også tørrere rabber som mangler furu, men med dominans av krekling og skinntryte, samt noe røsslyng og et bunnsjikt hvor blant annet lys reinlav (Cladonia arbuscula) og furutorvmose (Sphagnum capillifolium) er vanlige. Småbregnegranskog. Større partier i nordlige del består av småbregnelier med et tett teppe av hengeving, fulgt av bl.a fugletelg og gullris. Vanlig er også fattigere utforminger med dominans av blåbær og eventuelt skrubbær og spredt fugletelg, særlig sør i området. Storbregne- og høgstaudegranskog. I de nordlige delene er det en svært frodig bregne- og urterik vegetasjon over store, sammenhengende arealer. Dels er høgstaudevegetasjonen konsentrert til søkk og langs lokale sig (blant annet tyrihjelm, mjødurt) og med storbregnegranskog og fattige fastmarkstyper på hovedpartiene imellom. I storbregneutformingene dominerer skogburkne, sauetelg og stedvis turt. Svært karakteristisk for denne nordlige delen av området er åpne, frodige høgstaudeenger-sumpenger i granskogen. I tillegg til de nevnte artene fi nnes bl.a kranskonvall, ballblom, kvitbladtistel, stortveblad, skogstorkenebb, teiebær, sumphaukeskjegg og fi rblad. Typen nærmer seg stedvis en slags fuktig kalkskogsutforming. Det er også høgstaudeenger i tilknytning til elvesletta i dalbunnen i nord med overgang til rik sumpskog (bl.a dominerende kvitbladtistel, sløke, fjelltistel, fjellkvann, sumphaukeskjegg, harerug, sølvbunke, vendelrot, strandrør). Lågurtgranskog opptrer mer som overgangstype og fi nnes lite velutviklet. Rikmyr. Det er mye myr i området, tilsvarende som for skogvegetasjonen er de fattigere myrene i sør (bl.a blåtopputformingen dominert av torvmoser, og med duskull, tepperot m.m.), og de rikere i nord. På rikmyrene vokser bl.a. engmarihand/ lappmarihand, brudespore, breiull, myrsnelle og jåblom, og bunnsjiktet er karakterisert av myrstjernemose (Campylium stellatum), rødmakkmose (Drepanocladus revolvens), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfi i) m. fl. I høgstaude- og bregneliene er det også velutviklet kildevegetasjon, preget bl.a av fjellkvann, skogstjerneblom, bekkeblom, kvitbladtistel, matsyre, jåblom, gulsildre, sumphaukeskjegg, myrsnelle og mjødurt og bl.a vrangnøkkemose (Warstorfi a

55 exannulata) i bunnen. Våtmark Nord for Mellingsvatnet (Nordvatnet) er et større fl askestarrdominert våtmarksområdet, som er inkludert. Dette er skilt ut som viktig viltbiotop (vannfugl) av Gaarder & Fjeldstad (2005). Her er registrert blant annet grønnstilk, rødstilk, gluttsnipe og toppand (Bjørn Harald Larsen, pers. medd.). Skogstruktur og påvirkning Skogen har iallfall tilsynelatende et gammelskogspreg, og nyere tids fl atehogster er uten arealmessig betydning og begrenset til kantområder. Som store skogsarealer ellers i denne regionen er imidlertid skogen her fortsatt sterkt preget av det såkalte Engelskbruket. For vel hundre år siden førte dette til kraftig uthogging av store arealer, en stor sagbruksvirksomhet eid og drevet av engelskmenn, som drev sin virksomhet fra 866 til 892. Store områder ble uthogd for nærmest alt sagtømmer, og arealene bærer i dag preg av redusert dødvedkontinuitet, selv om det fi nnes en god del mer eller mindre nylig generert død ved, også grove læger. På grana er det imidlertid vanskelig å fi nne andre signalarter enn svartsonekjuke (relativt vanlig der riktig substrat er til stede) og duftskinn (kun fåtallig). Trolig har det etter de omfattende uttakene vært en lang periode med nesten bare ungskog og ingen tilføring av nye læger, som først har tatt til gjennom de seinere tiårene. I de rike, nordlige delene er det ovenfor nevnt stedvis treløse høgstaudeenger. Her leter man også forgjeves etter gamle stubber og kunne forledes til å tro at det dreier seg om urskogsfragmenter og naturlig dynamikk. Det dette høyst sannsynlig er indikasjon på er at etter hogst i eldre tid av de frodigste engskogområdene vokste det hurtig opp en frodig høgstaudevegetasjon som snart hindret enhver mulighet for gran å etablere seg eller vokse opp i dette selskapet av sterkt konkurrerende og skyggedannende karplanter. Naturlig reetablering av gran slike steder vil være fra skogkanten og i svært langsomt tempo. Typisk for disse engene er også ofte rikelig med bjørk, inkludert mye gadd og læger og trær i nedbrytningsfasen. Trærne representerer sannsynligvis restene etter en suksesjonsfase etter gamle hogstinngrep. I litt mer konvekse terrengformasjoner som grenser til engene og hvor blåbærgranskogen tar over, sees gamle stubber, som slike steder brytes langsommere ned. Granskogen er i dag i stor grad i aldersfase og delvis i begynnende nedbrytningsfase. Dette fenomenet forsterker det naturlige inntrykket i dette myrrike landskapet at skogen er glissen, og den blir fort fjellskogspreget her på overgangen mellom mellomboreal og nordboreal sone. En tilsvarende veksling mellom glisne og mer sluttede partier går igjen også i den fattigere delen i sør. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Mellingsdalen vestre. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Nordvatnet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 56,5daa Dette er ei lang, vestvendt liside med kompakt, gammel granskog. Den er skilt ut av Prevista (Lie 2002) som A-biotop (nr. 6) gammel granskog. Grantrærne er store og grovvokste med en stor mengde lægre, som mange antar store dimensjoner. De fl este er relativt ferske til midlere nedbrutt. Det er også mye bjørk, både levende og døde i form av gadd og læger. Det er enkelte små åpninger, men skogen har et sluttet preg. Mesteparten av arealet er småbregnegranskog, med tette hengevingbevoksninger, dessuten bl.a fugletelg og gullris. Det er også noe blåbærgranskog med blåbær og skrubbær. Mindre partier har rikere drag med arter som skogstorkenebb, teiebær og turt. Det ble registrert fl ere store forekomster av vasskjuke. 2 Storlia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 226,7daa Her er det utskilt et større kjerneområde på mer eller mindre kalkrike bergarter med noen av de mest høyproduktive skogsliene med blant annet svært rik og frodig, arealdekkende høgstaude-sumpgranskog. Det er særlig to delområder i kjerneområdet som skiller seg ut som særlig rike og interessante for biomangfoldet. Det ene er den østvendte lia ned mot elva i nord (dvs. den nordøstre delen av kjerneområdet), og den andre er det mer eller mindre sørvendte amfi et i vest, sørvest for toppen av ryggen. Østvendt li: Lia er preget av vekslinger mellom (i) små bergframspring/benker som er helt fattige til middels rike (småbregne-svak lågurtgranskog), og (ii) mer eller mindre bratte skråninger med frodig (lågurt-)høgstaudevegetasjon, stedvis med preg av storbregne-enger. Høgstaudeengene er dominert av turt, tyrihjelm, kranskonvall og skogburkne, og med mye mjødurt, sumphaukeskjegg, teiebær, fjellfi ol, svarttopp, jåblom, ballblom og fjelltistel, samt en del gras (bl.a. hundekveke). Under vide skjørtegraner blir det mer glissent lågurt-småbregnepreg, med teiebær og skogsvever. Flere forekomster av taggbregne ble også registrert her. Der det blir tørt (helt uten sigevannspåvirkning) blir det helt fattig, selv på eksponert skifer/kalkberg. Helt nederst er det stedvis rike fl ater med overganger mot breiull-gulstarrdominert rikmyr. Overrislede/fuktige bergvegger kan være ganske rike med bl.a. mye putevriemose (Tortella tortuosa). Skogstrukturen er åpen, med mye ikke-tresatte høgstaude-bregne-enger innimellom. Helt mangel på stubber tyder på mer enn 00 år siden hogst her. Trolig var det betydelig hogst her før det (se generell tekst). Mange graner er grove, vide og kvistrike. Kun få læger av gran ble registrert, og kun i nedre del (der produktiviteten er størst og omløpet raskest). De fl este lægrene var nokså ferske (enkelte grove, mye nedbrutt). En del grove bjørkelæger (delvis avbarkede) og noen grove rognelæger forekommer. Det forekommer nesten ikke levende rogn, men noe bjørk. Amfi i vest: Amfi et rundt en liten myr/sump i vest-sørvest utgjør det mest frodige og rike partiet i Mellingsdalen. Her er slake, jevnt over-

56 rislede skråninger med veritable høgstaude-sumpenger, en slags frodig engskog. Artsinventaret påminner om det som opptrer i den østvendte lia, men her er det noe mer riksumppreg, som nærmer seg et fuktig kalkskogspreg. Det er mye gras, samt mye sumphaukeskjegg og mjødurt, dessuten innslag av arter som sløke og ballblom. Videre er det et betydelig innslag av stortveblad, og det bør her også være et potensial for andre kalkskogsorkideer som fl angrer og marisko (området er ikke detalj-inventert). Her er det i terrenget fl ere markerte karstfenomener, med store hull og sprekker i bakken, og smale striper med kalkspatkrystaller. Det er også fl ere kildehorisonter og kildebekker-karstbekker som pipler fram fra grunnen. Kildene har en artsrik kilde/rikmyrsfl ora med mye av arter som gulsildre og rødmakkmose (Scorpidium revolvens). På fastmark går det imidlertid rett fra frodig høgstaudevegetasjon og kilder til fattig blåbærskog. Mangelen på tørrere lågurt-/kalkskog ser ut til å gi liten plass for kalksopper Her er kun registrert middels kravfulle arter, samt arter som ofte opptrer i høgstaudemiljøer (se kap. om biomangfold). Ellers er det rundt en del av de mer frittstående, vide skjørtegranene et visst pionerpreg i soppfl oraen, med mye bl.a. av kanelslørsopper (Cortinarius cinnamomeus, C. fervidus, C. sommerfelti). Sørvest for amfi et er det en lang S-N-gående rikmyrstarm (bakkemyr) med mye engmarihand/lappmarihand. Nord for amfi et, litt innpå toppartiet, begynner et langstrakt, nyere hogstfelt, med trolig plantet gran. Her er det stedvis også rik, fuktig lågurt-høgstaudevegetasjon som påminner om det i kjerneområdet. 3 Stillelva ved Storlistua Naturtype: Rikere sumpskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 33,6daa Dette er et svært rikt parti langs Stillelvas vestre bredd like nedenfor Storlistua. Det ytre området er naturlig åpent, og vegetasjonen har elementer både av elvekant/fl ommark, høgstaudeskog, rik sumpskog og rikmyr og med et stort artsmangfold (bl.a kvitbladtistel, fjellkvann, fjelltistel, jåblom, svarttopp, ballblom, kranskonvall, skogstorkenebb, teiebær, sumphaukeskjegg, breiull, myrsnelle, ulike vierarter og rikmyrsmoser). Samtidig er dette en hotspot-lokalitet for et stort antall sopparter som vi vanligvis klassifi serer som naturbeitemarksarter, men som her fi nnes i sitt naturlige habitat. Flere av dem er rødlistede, jf kapittel om artsmangfold nedenfor. De rødlistede soppartene ble funnet i noen åpne, kortvokste, sesongtørre fl ater i kanten av rikmyr/riksump, med en blanding av rikmyrsarter og kalkbakkearter som brudespore, fjellfrøstjerne, dvergjamne, kildeøyentrøst, harerug, jåblom, engkall, svarttopp, teiebær, slirestarr og hengeaks. 4 Storlistua NV Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 64,2daa Her er skilt ut som nøkkelbiotop et høgstauderikt område hvor det er et relativt åpent skogbilde med grovvokst gran, men med store åpninger (etter antatt hogst i eldre tid) som beskrevet over og med mye bjørk, inkludert læger. En del grov gran og bjørk forekommer i forbindelse med høgstaudeenger, men ellers er skogen nokså småvokst. Det er en del læger, mest bjørk (delvis grove), men også noen grove, grovkvistede, til dels mye nedbrutte granlæger (nøkkelelement). Det er stedvis et misforhold mellom få, grove, stående trær og mange grove læger (tyder på at en generasjon/suksesjon av grove trær er på vei ut). Mange av lægerene ligger helt åpent og fuktig (typisk habitat for tjærekjuke (Ischnoderma benzoinum) som her er vanlig). De øvre (sørlige) delene av lokaliteten (inkludert brattskråninger i øst) er fattige blåbær-småbregnetyper selv der skiferbergarten er eksponert (trolig silikatrik skifer her). Nedover kommer det inn rike høgstaudesig, og i nordøst også velutviklede storbregneeenger dominert av fjellburkne. Høgstaudesigene varierer fra typisk turt-tyrihjelm til overganger mot frisk lågurtpreg og mer sumpskogspreg. De rikeste partiene har preg av ballblomenger med mye ballblom, skogstorkenebb, kranskonvall, hundekveke, hengeaks, marikåper, sumphaukeskjegg, turt, tyrihjelm og kvitbladtistel, ofte i blanding med bregner (fjellburkne, sauetelg, hengeving og med skogrørkvein). Nederst (i nordkanten av kjerneområdet) går de rike sigene over i rikmyr, delvis breiull-dominert. Det er mest rikmyrspreg omkring bekker og sig. Enkelte rikmyrskanter (mest utenfor kjerneområdet) har preg av grunnlendt, åpen sumpvegetasjon med en del kalkengsopper (særlig rødskivesoppene Entoloma caesiocinctum (rødlistet) og tjærerødskivesopp (E. poliopus), samt fl ere forekomster av rikmyrsarten Inocybe nematoloma (rødlistet). En større, svak konveks terrengform nord for kjerneområdet er preget av mellommyr-fattigmyr dominert av rome og bjønnskjegg. Vi har avgrenset kjerneområdet identisk med tidligere avgrenset nøkkelbiotop. Dette arealet omfatter det (kalk)rikeste og mest dødvedrike skogbestandet i denne nordligste delen av vestsida av Stillelva. Det fi nnes imidlertid et ytterligere, liknende skogbestand vest for nøkkelbiotopen/kjerneområdet. Dette er mer åpent og bjørkedominert, og med noe småvokst gran på fastmarkspartier. Her er for øvrig også rike høgstaudesig som går over i rikmyr nedenfor, bl.a. med rødlistearten Inocybe nematoloma. Artsmangfold Mellingsdalen vest har en meget artsrik soppfl ora knyttet til de kalkrike områdene nord for Mellingsvatnet. Her ble det registrert 9 rødlistede, jordboende sopparter (pluss tre vedboende). Tre av disse 9 vil sannsynligvis bli tatt ut av den nye rødlista som kommer i På grunn av kun en registreringsdag antar vi at kun halvparten eller kanskje mindre av det reelle (totale) rødlisteantallet her er fanget opp. Trolig huser således Mellingsdalen vest sannsynligvis mer enn (5)20 jordboende rødlistesopper (etter nåværende rødliste). De fl este rødlisteartene (6) er kalkkrevende engmarksarter (såkalte naturbeitemarksopper ) som her opptrer i åpne, kortvokste (trolig grunnlendte) kanter av kalksump/rikmyr i kanten av Stillelvas elveslette. Mye tyder på at dette elementet ikke er helt uvanlig i en del naturlig åpne-halvåpne vegetasjonstyper i skogområder på kalk i Nordland. Elementet var imidlertid her særlig godt utviklet med store forekomster av fl ere av rødlisteartene (en av de beste lokalitetene for dette elementet som ble registrert i 2005). En typisk sump-/rikmyrsart (Inocybe nematoloma) inngår også her. Kun to rødlistearter ble funnet i den rike, kalkpåvirkede høgstaudeskogen, og kun en av disse kan betegnes som kravfull (slørvokssopp, Hygrophorus purpurascens). Mangelen på grunnlendte, tørre kalkskogsutforminger gjør at det forventede antall kalktilknyttede rødlistearter her er begrenset.

57 Kjuker og barksopper som fungerer som signalarter for taigaelemenetet viste seg generelt å opptre med redusert artsantall og kvantitet i de aller fl este områdene i Nord-Trøndelag og Nordland i denne undersøkelsen. Mellingsdalen er intet unntak i så måte: Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) er lokalt vanlig og opptrer som forventet ut fra forekomst av grove læger av høy nedbrytningsgrad. Øvrige arter, som kjennetegner det midlere nedbrytingsstadiet, glimrer stort sett med sitt fravær. Som for de fl este områdene er det bare duftskinn (Cystostereum murrayi) som forekommer (samt x kjøttkjuke (Leptoporus mollis)), men mye mer sparsomt enn i gammel kontinuitetsskog på Østlandet og også Sør-Trøndelag. Det er tidligere kjent at dette elementet har sitt optimum i mer kontinentale områder og naturlig tynner ut mot oseaniske strøk (jf Ryvarden 993, Høiland & Bendiksen 997). Hvor mye som i tillegg skyldes redusert kontinuitetsgrad som følge av de harde hogstene under Engelskbruket er vanskelig å si, da det også er vanskelig å oppdrive referanseområder som har unngått tidligere stordrift. Substrat av grove lægre av midlere nedbrytningsgrad er spredt til stede i store deler av området. Tabell: Artsfunn i Mellingsdalen vestre. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Cortinariu ionosmus 2 Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 Sopp markboende Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp 3 Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Cortinarius borgsjoensis Tusseslørsopp V 2 Cortinarius infractus Galleslørsopp Cortinarius ionophyllus Huldreslørsopp 2 Cortinarius leucophanes Kremslørsopp R Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp 2 Cortinarius spadicellus 2 Cortinarius transiens Cortinarius venustus Liten bukkesopp 2 Entoloma caesiocinctum DC Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC Entoloma elodes 3 Entoloma griseocyaneum Lillagrå rødskivesopp DC 3 Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma turci R Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg 2 Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC 3 Hygrophorus purpurascens Slørvokssopp V 2 Hygrophorus secretanii Rødnende vokssopp 2 Inocybe nematoloma R Sopp vedboende Entoloma byssisedum Muslingrødskivesopp 3 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC 2 Lentinellus vulpinus Rynkesagsopp R 2 Leptoporus mollis Kjøttkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 3 3 Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 2 Avgrensing og arrondering (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Tilbudsområdet danner et areal som ville gitt et svært uheldig arrondert verneområde, siden hele den bratte lisida, Jerplia, på østsida av Mellingsvatnet er ungskog etter omfattende fl atehogster i nyere tid og ikke er inkludert i arealet. Videre er skogstripa Dunfjellandet på vestsida av Majavatnet avgrenset som ei isolert stripe.

58 Andre inngrep Utenom tidligere hogstinngrep er det ikke observert annen type nyere kulturpåvirkning av betydning for naturforholdene slik delområdet er defi nert nå. Vurdering og verdisetting (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Et stort areal på daa er tilbudt for vern. Dette representerer i seg selv en høy verdi. Som opprinnelig avgrenset er imidlertid området dårlig arrondert, og de biologiske verdiene er relativt ulikt fordelt. Hele området bærer som ellers i denne regionen tydelig preg av sterke hogstinngrep på 800-tallet i form av et rent høstingsskogbruk. Området på vestsida av Mellingsdalen anses som det biologisk mest verdifulle. Gammelskogskjerner med lokalt mye dødved og en viss kontinuitet er relativt jevnt fordelt på dette arealet. På de rike bergartene i nord er det svært frodige samfunn med blant annet store og sammenhengende høgstaudeenger. Ei stripe med nyere fl atehogst er inkludert nord for Mellingsvatnet (Nordvatnet) for å få med et våtmarksområde som i naturtypekartleggingen for Grane er registrert som viktig viltbiotop. Elementer av samme kvaliteter fi nnes på østsida, skilt ut som et annet stort område, men her har furuskogen dominert, og denne vil langt senere restaurere seg enn granskogen, og spredte, gamle læger representerer siste fase av en dødveskontinuitet som er i ferd med å bli brutt, siden det ikke på lang tid vil bli tilført ny, grov dødved, siden både gadd og gammel furu mangler i dagens landskap. De viktigste biologiske kvalitetene i dag er ivaretatt innenfor et større antall nøkkelbiotoper. De to utskilte større områdene som er skilt ut, er således vurdert som henholdsvis to og en-stjerners områder. I forhold til mangelanalysen for skogvern vil de først og fremst oppfylle behovet for mer areal innen taigaelementet innen høyereliggende barskogsområder, men også i noen grad bidra til å øke vernearealet av rik og produktiv barskog. I denne regionen er det for øvrig problematisk å skille negative effekter av intensivt høstingsskogbruk på 800-tallet fra den naturlige reduksjon i taigaarter mot mer oseaniske områder. De resterende delene av tilbudsområdet består av (jf vedlegg nedenfor): 3) de nordlige, indre delene av Mellingsdalen. Dette er svært rik og frodig, engpreget fjellskog, men hvor det nylig er gjort betydelige hogstinngrep, og området er derfor primært ikke inkludert i noen av verneforslagene. 4) Dunfjellandet, ei isolert skogstripe nederst i den bratte lia langs vestsida av Store Majavatnet. I det siste området kan verdiene i gammelskogen ivaretas som en eller fl ere nøkkelbiotoper. Det er også en mulighet for å verne hele området som et storområde, hvor de mest påvirkete delene betraktes som restaureringsarealer (jf kartfi gur). Det er uansett bare små arealer som har vært utsatt for fl atehogst siden siste halvdel av 800- tallet. I så fall bør også de nordlige deler av Jerplia inkluderes, selv om de er fl atehogstpåvirket i nyere tid. I et slikt tilfelle bør man videre få med den nå isolerte stripa langs Majavatnet ved å inkludere nødvendige fjellarealer i Dunfjellet (passert over 29/8, ingen inngrep av betydning, inkluderer lier med fjellbjørkeskog) og et stort myrareal nordvest for Mellingsbukta (ingen synlige moderne inngrep, fastmarksmyr av henholdsvis blåtopp/rome- og bjønnskjeggtypen). Et areal innerst i Mellingsbukta, som arronderingsmessig ville hørt naturlig hjemme i et slikt storområdeforslag, er ikke vurdert her, siden det på bestandskart er utskilt av rød strek benevnt som eiendomsgrense. Vedlegg Merknad. Kommentar til kjerneområder Bare i den vestlige delen er det skilt ut hele 7 nøkkelbiotoper i tidligere kartlegging. Disse nøkkelbiotopene tilsvarer stort sett de mer sluttede partiene med gammelskog, hvor det også er størst konsentrasjon av død ved og tilhørende signalarter i den grad de fi nnes. I noen grad skiller disse seg ut allerede på fl yfoto ( Det er her en vurderingssak hva man skiller ut som kjerneområder. Her har vi bare skilt ut tre rikskogområder i nord (inkludert en av nøkkelbiotopene) og en annen, fattigere nøkkelbiotop i sør som av Prevista er gitt A-verdi. Våre nye kjerneområder kan sees delvis som et supplement til de tidligere utskilte nøkkelbiotoper. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Mellingsdalen vestre. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Nordvatnet N ** *** ** *** * - * ** ** * - - *** 2 Storlia ** * * * * - * *** *** ** - - ** 3 Stillelva ved Storlistua ** ** *** *** - - *** 4 Storlistua NV ** ** * ** ** - * ** ** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Mellingsdalen vestre ** ** ** ** * - * *** ** ** *** ** **

59 Referanser Distribution of aphyllophoroid fungi in the taiga region of Fennoscandia. I: Pegler, D.N., Boddy, L., Ing, B., Kirk, P.M. (red.). Fungi of Europe: Investigation, recording and conservation, s. 7-76, Royal Botanic Gardens, Kew. Gustavson, M. 98. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MOSJØEN, M : NGU

60 Mellingsdalen vestre (Grane/Namskogan, Nordland/Nord-Trøndelag) Ohtjeguevtele Måstjørna Briennedurrienjaevrie Areal 0.436daa, verdi ** Stor- 355 Trongsundet Engelskvillaen 325 Sauholmen Vintervegbukta Sveumtangen 876 Maja- Maajeh Jijhtuvejælla 604 Måskoesvaajja Sivtjørna Dunfjelllandet store holmen Buholmen Majavatnet Steinholmen Sveumbukta 590 Sealmanjaevrie Majaskardet Maajehjaevrie 788 Streehpege Majaklumpen Maajehsnuhkie Storlistua 45 Vesterelva Jervheimtjørnin Storlia Froskvatnet Holmtjønna Stillelva 362 Mellingsdalen Veelnjesvuemie Nordvatnet Mellingsbukta 339 nordre Steinvatnet Djuptjønna 6 Mellingsbukta 69 Nordfjellet 325 Valvatnet Mellingstangen Grannestangen Storsmedvika 358 Lomtjørna Olinebekken 37 Grannes tangen Gammalnaustbukta Majahauge Langås 345 Bjønntjønna 24 Bjønnmyra Bjønnhaugen Åsmyra 23 Stortjørnliskardet 305 Kvenntjønna Stortjørnlia 54 Litltjønna Lindalen Jervheimskardet Jervheimen 279 Buholmen Mellingsvatnet Veelnjesjaevrie Jerplia fjellet vaartoe Løytnantsklumpen Stortjørna Tjørnerud 309 Langtjørna 36 Brann- 26 holmen 335 Lang- Mellings- 369 Veelnjes- Steinvasstjørna 343 Storholmen Jervheim tangen Jervheimbukta Langholmen Smalvatn Jarpe- Naturfaglige 53 registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Utheim Verneforslag Tidligere registreringer 606 Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Gåsvassklumpen Rutenett km Litltjørna Kjerneområder tjahke Eksisterende verneområder 687 WGS84, sonebelte Reetjkenvaartoe austre Åsly 290 Dale 570 Smalåsen 43000mE mE Bjarnebekken 5 Storbekken Smeelehja mN Smalåsen

61 Bilder fra området Mellingsdalen vestre Åpne, kortvokste rikmyrkant/riksumpkant-pregete partier i overgangssone mot elveslette; med rikelig innslag rødlistede grasmark/kalkengsopper. Stillelva ved Storlistua (kjerneomr. 3). Foto: Tor Erik Brandrud Åpen høystaude gran(bjørke)skog helt nord i Mellingsdalen vestre. Storlistua NV (kjerneomr. 4). Foto: Tor Erik Brandrud Frodig, engpreget, artsrik, kalkpreget heldekkende høystaudesumpgranskog i sørvendt amfi i Storlia (kjerneomr. 2). Storlia utgjør det klart rikeste området i Mellingsdalen. Foto: Tor Erik Brandrud Utsikt sørover fra nordkanten av verneforslaget Mellingsdalen vestre. Stillelva i forgrunnen. Midt i bildet gran(bjørke)bestandet i kjerneomr. 4 (Storlistua NV).

62 Mellingsdalen østre* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: EBE, EBE Kartblad: 925 III Dato feltreg.: 3/08/05, UTM: Ø:48833, N: Areal: 034 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Mesteparten av området ligger helt sør i Grane kommune i Nordland, mens det aller sørligste, vest for Mellingsvatnet, ligger i Nord-Trøndelag, Namsskogan kommune. Mesteparten av området utgjøres av den indre delen av den brede skogdalen Mellingsdalen, som i nord ender mot fjellområder omkring på tre sider. Sentrale deler av området ligger på rike bergarter. Innenfor et større tilbudt område er det skilt ut to relativt store, separate delområder, som eventuelt kan vurderes uavhengig av hverandre. Det biologisk mest verdifulle er Mellingsdalens vestside. Blåbærgranskog dominerer den sørvestlige delen av området. Her er det fra før utskilt fl ere nøkkelbiotoper med relativt mye dødved og en viss kontinuitet i dette elementet. I de nordlige delene er det en svært frodig bregne- og urterik vegetasjon over store, sammenhengende arealer. Svært karakteristisk for denne nordlige delen av området er åpne høgstaudeenger i granskogen, noe som imidlertid antas å være forårsaket av tidligere hard skogsdrift under Engelskbruket på 800-tallet. Det er i tillegg mye myr i området. Det andre store området er arealene omkring Store Steinvatnet. Området omfatter den østlige og sammenhengende delen av Mellingsdalenområdet, som drenerer til Majavatnet. I større grad enn på vestsida av Mellingsvatnet har det her vært partier med mer sammenhengende furuskog av sure typer, særlig omkring Store Steinvatnet og Steinvasstjønna, hvor det også er store, fattige myrarealer. Furuskogen har imidlertid vært hardt hogd, og kontinuiteten er lav. De resterende delene av tilbudsområdet består av ) de nordlige, indre delene av Mellingsdalen. Dette er svært rik og frodig, engpreget fjellskog, men hvor det nylig er gjort betydelige hogstinngrep, og området er derfor primært ikke inkludert i noen av verneforslagene. 2) ei isolert skogstripe nederst i den bratte lia langs vestsida av Store Majavatnet. I det siste området kan verdiene i gammelskogen ivaretas som en eller fl ere nøkkelbiotoper. Av de to store områdene som er skilt ut vurderes vestsida av Mellingsvatnet som det klart mest biologisk interessante. Det er imidlertid også en mulighet for å verne hele området som et storområde og at de mest påvirkete delene betraktes som restaureringsarealer. Det er uansett bare små arealer som har vært utsatt for fl atehogst siden siste halvdel av 800-tallet. I så fall bør også inkluderes de nordlige deler av Jerplia, fl atehogstpåvirket i nyere tid. Feltarbeid Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet var optimalt i forhold til sesongen for storsopper, som er en sentral organismegruppe i rødlisteartssammenheng i spesielt de rikere deler av området. Det var også sesong for vedboende sopparter. Samtidig var grønn vegetasjon fortsatt greit å inventere i forhold til artsidentifi kasjon. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er tilbudt for vern av Statskog, Nordland. Tidligere undersøkelser Det er få tidligere botaniske undersøkelser i området. Prevista ved Lie (2002) har gjennomført nøkkelbiotopregistreringer for Statskog, et viktig grunnlag for denne undersøkelsen (skjønt beskrivelse/artsinventar for avgrensete områder har ikke vært innhentet; kun i intern database). Området er blant annet på dette grunnlaget fremhevet av Gaarder & Fjeldstad (2005), som har utført naturtypekartlegging av Grane kommune. Beliggenhet Området ligger helt sør i Grane kommune i Nordland, sørvest for Store Majavatnet.

63 Naturgrunnlag Topografi (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Mesteparten av området utgjøres av den indre delen av den brede skogdalen Mellingsdalen, som i nord ender mot fjellområder omkring på tre sider. Mellingsvatnet, som dekker dalbunnens sørlige halvdel, drenerer sørover mot Namsen. Videre omfatter tilbudsområdet dels et slakere parti i sørøst rundt Nordre Steinvatnet, som drenerer til Majavatnet, inkludert en arm med bratt nordvendt li mot Majavatnet helt i øst, dels ei isolert skogstripe på vestsida av Majavatnet. Geologi (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Området ligger innenfor det såkalte Helgelandsdekkekomplekset (skjøvne, omdannete, kaledonske bergarter av antatt prekambrisk til kambrosilurisk alder) og har en variasjon i berggrunnsforhold som særlig gir seg klare utslag i vegetasjonen i vestre deler. Det er dekket av geologisk kart Mosjøen (Gustavson 98). Sentralt gjennom området fra sør til nord er det et belte med omdannete, rike sedimentære bergarter av glimmergneiser og glimmerskifre. Dette er bergarter som utgjør store arealer i regionen; de er næringsrike og gir mange steder opphav til næringskrevende vegetasjon. Langs elva nord for Mellingsvatnet ser en at skiferberget har tette vekslinger med tynne, kalkrike, sterkt kjemisk forvitrede lag innimellom. Det er også i nærheten observert fl ere små karsthull i berget og fl ere markerte kildebekker som kommer ut av berget. Vest for Mellingsvatnet er det surere dypbergarter (kvartsdioritt og trondhjemitt og som en fortsettelse nordover, granitt og granodioritt). Dette skillet sees tydelig ved et skifte fra rike til fattige vegetasjonstyper når man kommer fra det frodige landskapet på nordsida av Mellingsvatnet og over til området vest for vannet. De østlige delene av området; nordøstre del av Mellingsdalen og vest og sør for Store Majavatnet, er det også surere bergarter av gneis. Lokalt rundt Nordre Steinvatnet og Froskvatnet er det omdannete dagbergarter av typen amfi bolitt/hornblendeskifer/hornblendegneis. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 20% (ca 2060daa) nordboreal 55% (ca 5670daa) alpin 25% (ca 2580daa). Mellomboreal, nordboreal Økologisk variasjon Stor, se kap. Vegetasjon Vegetasjon og treslagsfordeling I større grad enn på vestsida av Mellingsvatnet har det her vært partier med mer sammenhengende furuskog av sure typer, særlig omkring Store Steinvatnet og Steinvasstjønna. Her er det også store, fattige myrarealer, inkludert strengmyrspartier. Myrene er preget av bjønnskjeggdominert fastmatte avbrutt av mindre, røsslyngdominerte partier og fuktige høler med fl askestarr og bukkeblad. En del vegetasjon i liene består av blåbærgranskog. Rikere typer er beskrevet innenfor nøkkelbiotoper, som delvis skiller seg en god del fra arealene omkring. Disse er defi nert som kjerneområder. Seks av sju er besøkt og beskrevet nedenfor. Den bratte nordhelling av Nordfjellet ned mot store Majavatn (Mellingsbukta), som danner en arm av området mot nordøst, er svært avvikende fra resten. Denne er karakterisert av svært frodig storbregne- og delvis høgstaudevegetasjon, men bortsett fra K 5 (og trolig K6) er mesteparten av området hogstpåvirket også i nyere tid, med variasjon fra nyere hogstfl ate til granplantefelter fra noen tiår tilbake. Skogstruktur og påvirkning Skogbrukshistorien er høyst sannsynlig den samme som i Mellingsdalen, vestre del, og beskrevet der. Delvis er imidlertid området mer fjellskogspreget, med mye åpen og krattpreget skog, dels er det større myrarealer med furumark og med indikasjoner på en fordums grov, gammel furuskog med spredte stordimensjonerte lægre, som iallfall lokalt representerer slutten på en antatt langvarig kontinuitet, siden det i dag ikke er gadd og grov levende furu som kontinuerlig kan fornye denne typen substrat i området. Gammel granskog med mye læger er først og fremst representert ved K 7 og 8. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Mellingsdalen østre. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 5 Valvatnet SØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 72,3daa Dette er et rikt bekkesøkk, delvis som en trang dal, nedover mot Valvatnet i nord. Her er det rike vegetasjonstyper med stor økologisk variasjon. I lisidene, særlig de østvendte, er det delvis utviklet lågurtgranskog med skogstorkenebb, teiebær, tepperot, gullris og perlevin-

64 tergriønn, samt ofte rikelig med fugletelg og hengeving. Det er også en del mer næringskrevende sopparter som granmatriske (Lactarius deterrimus), svovelriske (L. scrobiculatus) og grantårekremle (Russula queletii). I bunnen er det mange steder høgstaude- eller rik sumpskog med bl.a sølvvier, kranskonvall, sumphaukeskjegg, jåblom, ballblom, mjødurt, fjelltistel, fjellfrøstjerne, tyrihjelm, marikåpe, slirestarr, sølvbunke, fjellfi ol og taggbregne. Området har fl ere kildesig, og i ett av dem vokser rynkevier. Videre er det fl ere små rikmyrsparti, med bl.a tranestarr, breiull, jåblom, fjellfrøstjerne, gulstarr, myrstjernemose (Campylium stellatum), rødmakkmose (Scorpidium revolvens) og kildevrangmose (Bryum pseudotriquetrum). Eksponerte bergveggpartier er intermediære til noe rikere, blant annet med skjørlok, putevrimose (Tortella tortuosa) og bergpolstermose (Amphidium mougeotii). 6 Valvatnet-Djuptjønna Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 6,3daa Arealet er en fortsettelse av samme søkk som der K5 ligger, nordover fra Valvatnet (avbrutt av ungskog sør for Valvatnet). Arealet ligger utenfor tilbudsområdet og ble ikke tid til å besøke, men det antas at det har mye til felles med K5 med rike fuktige vegatsjonstyper som følge av samme terrengformasjon og geologi. (Kun benevnt gammel granskog i nøkkelbiotoptabell). 7 Steinvasstjønna NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 2,9daa Kjerneområdet er en grov, gammel fjellskog av gran, med spredte rotgrove trær i et relativt åpent skogslandskap med mye bjørk og noe rogn. Det er moderat mengde med læger og av ulike nedbrytningsgrader. I tillegg til blåbær- og småbregnegranskogen med skrubbær og hengeving er det også et rikere, sumppreget liparti dominert av blåtopp og hengeving og med kvitbladtistel, kranskonvall, svarttopp m.fl. og en del gråor. 8 Nordre Steinvatnet Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 35,5daa Området er av samme hovedtype som K7, ellers delvis berglendt, dominert av småbregnegranskog, med en stor rogn og fl ere store bjørker. 9 Mellingsbukta V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 37,3daa De bratte liene som skråner ned fra Nordfjellet er ytterst frodige, med storbregnegranskog sterkt dominert av fjellburkne og delvis turt. Delvis er det utviklet åpne bregneenger, trolig som resultat av gammel hogst med manglende regenerering, delvis er det skogpartier med store, gamle stubber. Det er også store bjørketrær og mange eldre rogn rikelig bevokst med makrolaver. Det er en rik soppfl ora, inkludert mer næringskrevende arter. Høgstaudevegetasjon (mjødurt, fjelltistel, sumphaukeskjegg) er særlig konsentrert langs fl ere trange søkk som følger helningsretningen. Noen steder er det utviklet rik kildevegetasjon med svulmende mosematter. 0 Mellingsbukta Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 27,daa Ikke besøkt, antas å likne K9. Froskvatnet NV Naturtype: Rikere sumpskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 63,8daa Området utgjør et langt og smalt søkk mellom to fjellrygger og består i stor grad av et treløst, fl att parti uten trær og ei storvokst høgstaudeeng med en gradient videre over mot riksump og rikmyr. Viktige arter er bl.a tyrihjelm, mjødurt, sumphaukeskjegg, skogstorkenebb, hengeving, fjellburkne, kvitbladtistel, hestehov, slirestarr, myrsnelle, breiull, fjellfrøstjerne, ballblom, turt, fjellkvann). Sørover følger enger sterkt dominert av henholdsvis strandrør og tyrihjelm. Tilgrensende lier i nordre del er berglendte og delvis med lågurtgranskog. Sannsynligvis er den frodige enga et rent skogbruksprodukt etter gammel fl atehogst (Engelskbruket) og manglende naturlig regenering der høye urter skyter raskt opp og utkonkurrerer gran som måtte prøve å etablere seg. 2 Froskvatnet N Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 80,2daa Dette er ei vestvendt liside med et relativt åpent skogbilde dominert av gran, men med mye bjørk. Småbregnegranskog dominerer, med

65 blåbær, skrubbær og småbregner og lokale, fuktigere dråg med skogstorkenebb, turt m.fl. En del granlæger inkludert spredte grovdimensjonerte stokker og noe gadd fi nnes i bestandet. Arealet er tydelig plukkhogstpreget, og grana er relativt småvokst versus store læger i bunnen. 3 Dunfjellandet Naturtype: - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: Hoh: moh Areal: 293daa Utenfor verneforslag Her er inkludert to relativt tette granskogspartier med mellomliggende bakkemyr. Området er karakterisert av blåbær -småbregnegranskog med noen mer urterike partier. Området er også det mest dødvedrike. Artsmangfold Kjuker og barksopper som fungerer som signalarter for taigaelemenetet viste seg generelt å opptre med redusert artsantall og kvantitet i de aller fl este områdene i Nord-Trøndelag og Nordland i denne undersøkelsen. Mellingsdalen er intet unntak i så måte: Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) er lokalt vanlig og opptrer som forventet ut fra forekomst av grove læger av høy nedbrytningsgrad. Øvrige arter, som kjennetegner det midlere nedbrytingsstadiet, glimrer stort sett med sitt fravær. Som for de fl este områdene er det bare duftskinn (Cystostereum murrayi) som forekommer, men mye mer sparsomt enn i gammel kontinuitetsskog på Østlandet og også Sør-Trøndelag. Det er tidligere kjent at dette elementet har sitt optimum i mer kontinentale områder og naturlig tynner ut mot oseaniske strøk (jf Ryvarden 993, Høiland & Bendiksen 997). Hvor mye som i tillegg skyldes redusert kontinuitetsgrad som følge av de harde hogstene under Engelskbruket er vanskelig å si, da det også er vanskelig å oppdrive referanseområder som har unngått tidligere stordrift. Substrat av grove lægre av midlere nedbrytningsgrad er spredt til stede i store deler av området. For dette området spesielt forekommer noen mer krevende markboende sopp, se artstabell. Tabell: Artsfunn i Mellingsdalen østre. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 9 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Sopp markboende Catathelasma imperiale Keisersopp Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Cortinarius ionophyllus Huldreslørsopp 2 8 Cortinarius transiens Entoloma caesiocinctum DC Entoloma formosum Bronserødskivesopp R Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Inocybe nematoloma R 2 5 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC 7 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Skeletocutis lenis Avgrensing og arrondering (fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Tilbudsområdet danner et areal som ville gitt et svært uheldig arrondert verneområde, siden hele den bratte lisida, Jerplia, på østsida av Mellingsvatnet er ungskog etter omfattende fl atehogster i nyere tid og ikke er inkludert i arealet. Videre er skogstripa Dunfjellandet på vestsida av Majavatnet avgrenset som ei isolert stripe. Andre inngrep Utenom tidligere hogstinngrep er det ikke observert annen type nyere kulturpåvirkning av betydning for naturforholdene slik delområdet er defi nert nå.

66 Vurdering og verdisetting (delvis fellesbeskr. for Mellingsdalen vestre og Mellingsdalen østre, som er delområder innenfor opprinnelig tilbudsområde Mellingsdalen) Et stort areal på daa er tilbudt for vern. Dette representerer i seg selv en høy verdi. Som opprinnelig avgrenset er imidlertid området dårlig arrondert, og de biologiske verdiene er relativt ulikt fordelt. Hele området bærer som ellers i denne regionen tydelig preg av sterke hogstinngrep på 800-tallet i form av et rent høstingsskogbruk. Området på vestsida av Mellingsdalen anses som det biologisk mest verdifulle. Gammelskogskjerner med lokalt mye dødved og en viss kontinuitet er relativt jevnt fordelt på dette arealet. På de rike bergartene i nord er det svært frodige samfunn med blant annet store og sammenhengende høgstaudeenger. Ei stripe med nyere fl atehogst er inkludert nord for Mellingsvatnet (Nordvatnet) for å få med et våtmarksområde som i naturtypekartleggingen for Grane er registrert som viktig viltbiotop. Elementer av samme kvaliteter fi nnes på østsida, skilt ut som et annet stort område, men her har furuskogen dominert, og denne vil langt senere restaurere seg enn granskogen, og spredte, gamle læger representerer siste fase av en dødveskontinuitet som er i ferd med å bli brutt, siden det ikke på lang tid vil bli tilført ny, grov dødved, siden både gadd og gammel furu mangler i dagens landskap. De viktigste biologiske kvalitetene i dag er ivaretatt innenfor et større antall nøkkelbiotoper. De to utskilte større områdene som er skilt ut, er således vurdert som henholdsvis to og en-stjerners områder. I forhold til mangelanalysen for skogvern vil de først og fremst oppfylle behovet for mer areal innen taigaelementet innen høyereliggende barskogsområder, men også i noen grad bidra til å øke vernearealet av rik og produktiv barskog. I denne regionen er det for øvrig problematisk å skille negative effekter av intensivt høstingsskogbruk på 800-tallet fra den naturlige reduksjon i taigaarter mot mer oseaniske områder. De resterende delene av tilbudsområdet består av (se vedlegg nedenfor): Mellingsdalen N, indre del. Dette er svært rik og frodig, engpreget fjellskog, men hvor det nylig er gjort betydelige hogstinngrep, og området er derfor primært ikke inkludert i noen av verneforslagene. Dunfjellandet, ei isolert skogstripe nederst i den bratte lia langs vestsida av Store Majavatnet. I det siste området kan verdiene i gammelskogen ivaretas som en eller fl ere nøkkelbiotoper. Det er også en mulighet for å verne hele området som et storområde, hvor de mest påvirkete delene betraktes som restaureringsarealer (jf kartfi gur). Det er uansett bare små arealer som har vært utsatt for fl atehogst siden siste halvdel av 800- tallet. I så fall bør også de nordlige deler av Jerplia inkluderes, selv om de er fl atehogstpåvirket i nyere tid. I et slikt tilfelle bør man videre få med den nå isolerte stripa langs Majavatnet ved å inkludere nødvendige fjellarealer i Dunfjellet (passert over 29/8, ingen inngrep av betydning, inkluderer lier med fjellbjørkeskog) og et stort myrareal nordvest for Mellingsbukta (ingen synlige moderne inngrep, fastmarksmyr av henholdsvis blåtopp/rome- og bjønnskjeggtypen). Et areal innerst i Mellingsbukta, som arronderingsmessig ville hørt naturlig hjemme i et slikt storområdeforslag, er ikke vurdert her, siden det på bestandskart er utskilt av rød strek benevnt som eiendomsgrense. VEDLEGG Mellingsdalen N, indre del (omfatter arealet nord for de nye verneforslag Mellingsdalen vestre og østre, innenfor tilbudsområdet) Vegetasjon og fl ora Rike fyllittområder med svært frodig høgstaudevegetasjon, rik sumpskog og rikmyr fortsetter videre nordover mot Mellingsdalens dalende. Store partier er dominert av henholdsvis kvitbladtistel og mjødurt, og andre steder tar skogburkne over. Andre viktige arter er tyrihjelm, skogrørkvein, vendelrot, sumphaukeskjegg og fjelltistel. Med økende høyde blir det mange steder noe fattigere, med småbregneskog, men lokalt fi nnes rik høgstaudebjørkeskog med ballblom, tyrihjelm, kranskonvall og trollbær. Rikmyrene er ofte dominert av breiull, og vanlige er også jåblom, gulstarr, fjelltistel, kornstarr, fjellfrøstjerne og svarttopp. Her ble også funnet fjellmarihand. Skogstruktur Dette arealet ligger imidlertid utenfor det opprettede hensynsområdet som omfatter mesteparten av det øvrige tilbudsområdet. I de mest sentrale gammelskogsbestandene har det her i nær fortid vært gjennomført en omfattende gjennomhogst med uttak av mange svære grantrær, røpet av store stubber. Det står igjen et halvåpent landskap med spredte store skjørtegraner, mindre granholt og en god del bjørk, økende med høyden til man etter hvert oppnår preg av fjellbjørkeskog. Noen steder er det preg av små hogstfl ater. I sum er med disse inngrepene det meste av den grovvokste granskogen tatt ut eller sterkt uttynnet i dette fjellskogsområdet, hvor mye av totalarealet er myr eller skog som er naturlig smådimensjonert mot høyden. Det mest lavereliggende av det som framtrer som fjellbjørkeskog er trolig delvis produkt av eldre hogster med uttak av gran og at bjørka opptrersom dominant i en tidligere suksesjonsfase. Det kan her stå spredte større graner og mye bjørk står som gadd eller er døende. Bjørka er relativt grov og heller i begynnende nedbrytningsfase enn produkt av for eksempel et bjørkemålerangrep. De vestvendte liene i østre del bærer mye preg av tidligere påvirkning. Interessante arter Artsgruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Vedb. sopp Climacocystis borealis Vasskjuke Makrolav Lobaria pulmonaria Lobaria scrobiculata Lungenever Skrubbenever

67 Dunfjellandet (separat del av tilbudsområdet i NØ, nordligste 40% ikke befart) Området er avgrenset som ei smal stripe langs nesten hele vestsida av Store Majavatnet. Her er det et smalt belte med gammel fjellgranskog i de nærmeste liene langs vannet, før det raskt blir trebart der terrenget stiger bratt opp mot Dunfjellet. Noen steder brytes skogbeltet av bakkemyrer av typen dominert av blåtopp, rome, bjønnskjegg. Området er mindre næringsrikt; berggrunnen består av en gneisbergart. Blåbærgranskog med skrubbær og smyle og småbregnegranskog dominert av hengeving i sigpregete parti dominerer, men med lokalt rikere innslag av bl.a teiebær, kranskonvall, tyrihjelm m.fl. I søndre del er det et mye frodigere skogbilde, med tette storbregneparti av skogburkne og sauetelg, og her ble også smørtelg observert, dels i store bestand. Det er også mange store trær av rogn og selje, foruten bjørk. Skogen her synes å være yngre og med preg av tidligere suksesjon, og den grenser også mot ungskog i sør. Hele arealet er preget av eldre plukkhogst. Det er klart mindre av grangadd enn vest for Mellingsvatnet. Mengde dødved og kontinuitetsgrad er beskjeden, men det fi nnes spredte stordimensjonerte granlægre av høy nedbrytningsgrad, og stikkprøver tyder på at svartsonekjuke er vanlig her. Kjerneområder K3 Dunfjellandet Her er inkludert to relativt tette granskogspartier med mellomliggende bakkemyr. Området er karakterisert av blåbær -småbregnegranskog med noen mer urterike partier. Området er også det mest dødvedrike. Det er også en avmerket nøkkelbiotop i den nordligste delen, som ikke ble besøkt på grunn av mangel på tid. Interessante arter (K3: Kjerneområde 3) Artsgruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødl. K3 Utenfor K Markb. sopp Cortinarius agathosmus Granringslørsopp Cortinarius ionophyllus Huldreslørsopp Vedb. sopp Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 5 Makrolav Lobaria scrobiculata Skrubbenever Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Mellingsdalen østre. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 5 Valvatnet SØ ** * * ** * - * *** *** ** - - ** 6 Valvatnet-Djuptjønna Steinvasstjønna NØ *** ** ** *** ** - ** ** ** * - - ** 8 Nordre Steinvatnet Ø *** ** ** *** ** - ** * * * - - ** 9 Mellingsbukta V ** ** ** ** ** - ** ** *** ** - - ** 0 Mellingsbukta Ø - - Froskvatnet NV ** * * * 0 - * ** *** * - - ** 2 Froskvatnet N ** ** ** * * - ** ** ** * - - * 3 Dunfjellandet - - Samlet verdi Totalt for Mellingsdalen østre ** * * * * - * *** ** ** ** ** * Referanser Gustavson, M. 98. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MOSJØEN, M : NGU

68 Mellingsdalen østre (Grane, Nordland). Areal 0.34daa, verdi * Ohtjeguevtele Måstjørna Briennedurrienjaevrie Stor- 355 Trongsundet Engelskvillaen 325 Sauholmen Vintervegbukta Sveumtangen 876 Maja- Maajeh Jijhtuvejælla 604 Måskoesvaajja Sivtjørna Dunfjelllandet store holmen Buholmen Majavatnet Steinholmen Sveumbukta 590 Sealmanjaevrie Majaskardet Maajehjaevrie 788 Streehpege Majaklumpen Maajehsnuhkie Storlistua 45 Vesterelva Jervheimtjørnin Storlia Froskvatnet Holmtjønna Stillelva 362 Mellingsdalen Veelnjesvuemie Nordvatnet Mellingsbukta 339 nordre Steinvatnet Djuptjønna 6 Mellingsbukta 69 Nordfjellet 325 Valvatnet Mellingstangen Grannestangen Storsmedvika 358 Lomtjørna Olinebekken 37 Grannes tangen Gammalnaustbukta Majahauge Langås 345 Bjønntjønna 24 Bjønnmyra Bjønnhaugen Åsmyra 23 Stortjørnliskardet 305 Kvenntjønna Stortjørnlia 54 Litltjønna Lindalen Jervheimskardet Jervheimen 279 Buholmen Mellingsvatnet Veelnjesjaevrie Jerplia fjellet vaartoe Løytnantsklumpen Stortjørna Tjørnerud 309 Langtjørna 36 Brann- 26 holmen 335 Lang- Mellings- 369 Veelnjes- Steinvasstjørna 343 Storholmen Jervheim tangen Jervheimbukta Langholmen Smalvatn Jarpe- Naturfaglige 53 registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Utheim Verneforslag Tidligere registreringer 606 Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Gåsvassklumpen Rutenett km Litltjørna Kjerneområder tjahke Eksisterende verneområder 687 WGS84, sonebelte Reetjkenvaartoe austre Åsly 290 Dale 570 Smalåsen 43000mE mE Bjarnebekken 5 Storbekken Smeelehja mN Smalåsen

69 Bilder fra området Mellingsdalen østre.

70 Simskardmyra øst* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: SRE, JKL Kartblad: 925 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:432020, N:72460 Areal: 258 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Simskardmyra ligger i øvre del av Fiplingdalen, vest for Børgefjell, ca. 26 km sørøst for Trofors og ca. 7 km nordøst for Majavatn. Store deler av det avgrensede området ligger innenfor Simskardmyra myrreservat, rett øst for de store myrpartiene mellom Øvre og Nedre Fiplingdalsvatnet. Topografi en i området er rolig og omfatter en slak nord-sør gående åsrygg med et fl att, myrdominert topparti og slake øst-, nord- og vesthellende lisider. Området veksler mellom åpent myrlandskap på fl ate partier og kompakt granskog i lisider og på rygger. Gran dominerer i tresjiktet med et stedvis stort innsalg av rogn og bjørk. Små areal furuskog og enkelte seljer står spredt. Vegetasjonen er stort sett fattig med rike partier på marmorårer i i nordvest, med bla.a frodig høgstaudegranskog og lågurtgranskog. Skogen i området preget av tidligere harde gjennomhogster i fl ere omganger. Trolig har området vært tilnærmet snauhugget for rundt 00 år siden og siden hatt enkelte mer forsiktige gjennomhogster. Død ved forekommer kun spredt. Gamle bjørk, rogn- og seljetrær er godt representert, særlig på rikere partier. Artsmangfoldet knyttet til død ved av gran er tydelig utarmet og enkeltfunn av mer vanlige signalarter dominerer. Et relativt fuktig lokalklima og stor andel gamle løvtrær fører til et godt utviklet Lobarionsamfunn i området. Enkelte krevende arter er også knyttet til områdets stedvise rike berggrunn. Her fi nnes rik og frodig karplantefl ora, samt enkelte krevende vokssopp på de rikeste partiene. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller derfor Simskardmyra det generelle kriteriet intakte forekomster av rike skogtyper og den regionale mangelen høgstaudeskog på begrensede areal. Området scorer middels på rikhet, arrondering og variasjon, men dårligere på kriterier knyttet til artsmangfold, skogtilstand og areal. Innslaget av rike vegetasjonstyper og viktige nøkkelelementer er lavt sammenlignet med andre verneverdige lokaliteter i regionen og området er vurdert til lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført på en dag av Sigve Reiso og Jon T. Klepsland. Hele undersøkelsesområdet ble gjennomgått med vekt på de lavereliggende, mest produktive arealene. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt for registreringen var gunstig for alle ettersøkte artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er redusert endel i øst i forhold til grensene for undersøkelsesområdet. De utelatte arealene består stort sett av hardt påvirket fattig og glissen beitepåvirket bjørkeskog med innslag av enkelte granholt og spredte furuelementer, uten særlige verdier i vernsammenheng. Området står i sterk kontrast til den mer produktive og virkesrike skogen innenfor verneforslaget. Området er noe utvidet mot sør for å fange opp størst mulig areal sammenhengende granskog. Tidligere undersøkelser En stor nøkkelbiotop av regional verdi (B) er tidligere avgrenset lengst nord i området (Lie 2002). Området er ellers en del av Simskardmyra naturreservat som ved siden av å ha verdier knyttet til de fl ompåvirkede myrområdene mellom Fiplingdalsvannene, er beskrevet som viktige hekke og trekkområder for fugl ( Beliggenhet Simskardmyra ligger i øvre del av Fiplingdalen, vest for Børgefjell, ca. 26 km sørøst for Trofors og ca. 7 km nordøst for Majavatn. Store deler av det avgrensede området ligger innenfor Simskardmyra myrreservat, rett øst for de store myrpartiene mellom Øvre og Nedre Fiplingdalsvatnet.

71 Naturgrunnlag Topografi Topografi en i området er rolig og omfatter en slak nord-sør gående åsrygg med et fl att, myrdominert topparti og slake øst-, nord- og vesthellende lisider. Geologi Bergrunnen i området er dominert av glimmergneiser og glimmerskifer. Enkelte tynne nord-sørgående marmorårer inngår legst øst i området.løsmassedekket er varierende men stort sett av stor mektighet. Stedvis fi nnes rygger med vegetasjonsløs marmor i dagen (NGU 2006a,b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (260 daa). Området ligger i nordboreal sone i svakt oseanisk vegetasjonseksjon (Moen 998). Økologisk variasjon Området har relativt liten variasjon i topografi, men varierer endel innen fattig-rik og fuktig-tørr grandientene. Vegetasjon og treslagsfordeling Området veksler mellom åpent myrlandskap på fl ate partier og kompakt granskog i lisider og på rygger. Gran dominerer i tresjiktet med et stedvis stort innsalg av rogn og bjørk. Små areal furuskog og enkelte seljer står spredt. Vegetasjonen i området varierer en del. Moserike utforminger av blåbærgranskog, i veksel med småbregne, storbregneskog og fattige utforminger av høgstaudeskog, dominerer. Enkelte partier med gran-bjørkesumpskogskog fi nnes i myrkanter og langs fuktdråg. Lengst nordvest i området i kjerneområdet Simskardet S, er vegetasjonen spesielt frodig og rik påvirket av tynne nord-sørgående marmorstriper. Her inngår frodig høgstaudegranskog med dominans av arter som turt, kranskonvall, mjødurt, tyrihjelm, skogstorknebb og fi rblad. På grunnlendte partier med marmor i dagen inngår mindre areal rik lågurtskog med innslag av bla.a. taggbregne, teiebær og hengeaks. Langs Simskardelva ble et mindre parti med skavgras registrert. Myrene er i all hovedsak fattige med innslag av rike og intermediære kantpartier. Av truede vegetasjonstyper inngår høgstaudegranskog på begrensede areal (Fremstad & Moen 200). Skogstruktur og påvirkning Skogen i området preget av tidligere harde gjennomhogster i fl ere omganger. Trolig har området vært tilnærmet snauhugget for rundt 00 år siden og siden hatt enkelte mer forsiktige gjennomhogster. Få trær er eldre enn 00 år og skogen har liten alderspredning. På de mest produktive arealene er skogen tett med oppkvistede og tilnærmet ensjiktede bestand. Død ved forekommer kun spredt, enten i form av ferske læger eller som grove og godt nedbrutte læger (noe furu, mest gran). Ferske læger fi nnes spredt i hele området med størst tetthet på produktive areal. Her er skogen tett og i ferd med å danne en del selvtynningsvirke. Grove gamle læger fi nnes kun enkeltvis, med en noe større tetthet i kjerneområdet Simskardmyra NØ. Området har gjennomgått et kraftig kontinuitetsbrudd og de grove lægerne er gjenliggende rester fra skogtilstanden før de første harde gjennomhogstene i området. Flere læger er mellom cm i brysthøyde og var anslagsvis år når de døde, noe som tyder på at skogen i området har vært svært gammel og storvokst tidligere. Granskogen har et relativt høyt løvinnslag i undersjiktet. Trolig er dette en suksesjonsfase etter et tidligere mer åpent skogbilde som følge av hogstpåvirkning. Gamle bjørk, rogn- og seljetrær er godt representert, særlig på rikere partier. Flekkvis har undersjiktet av bjørk gått i sammenbrudd og det fi nnes rikelig med gadd og læger. Granskogen er tett og foryngelsen av løv er generelt dårlig. Det fi nnes også en del beiteskader på rogn som indikerer stor tetthet av elg i området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Simskardmyra øst. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Simskardmyra NØ Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:432260, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 43,6daa Nærmest horisontalt beliggende parti med granskog med noe høyere tetthet av nøkkelelement og et tilsynelatende mer stabilt fuktig klima enn omkringliggende areal. Vegetasjonstypen tilhører en svært moserik variant av blåbærskog med mye smyle. Skogstrukturen er noe mer åpen innefor kjerneområdeavgrensingen enn utenfor. Skogen er likevel ofte tett og nærmest ens aldret med typisk oppkvistet gran. Bestandsalderen ligger på år men er likevel fl ekkvis råteangrepet med begynnende glennedannelse, noe som trolig skyldes den gode tilveksten og det stabilt fuktige lokalklimaet. Noe som bidrar en del til naturverdien er den forholdsvis store forekomsten av likealdret rogn. Trærne står spredt over et stort felt, også utenfor kjerneområdet, og har nesten uten unntak rike forekomster av vrengelav og skrubbenever. Noe død ved av rogn fi nnes også. Det som gjør lokaliteten virkelig spesiell er likevel den relativt store mengden med grove granlæger fra en intensiv gjennomhogst for anslagsvis 00 år siden. Størrelsen på og tettheten av stokkene gir ideer om at denne skogen muligens var genuin urskog før gjennomhogsten. Stokkene er mellom 50 og 70 cm i diameter i nedre stammeende og anslagsvis år ved død. Alle undersøkte stokker hadde fruktlegemer av svartsonekjuke. Selv om lokaliteten har gjennomgått et totalbrudd i

72 skoglig kontinuitet fi nnes det kvaliteter i form av rester etter en mulig urskog samt gunstige lokalklimatiske og edafi ske forhold som gjør at lokaliteten vurderes som regionalt viktig. 2 Simskardet S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 90daa Slak øst og nordvendt liside med frodig kalkpåvirket høgstaudegranskog-lågurtskog på marmoråre. Skogen har liten aldersspredning og er stedvis tett og oppkvistet. Det fi nnes en del ferske læger av gran. Løvinnslaget er høyt, med jevnt innslag gamle rogn, selje og bjørk i undersjiktet. Stedvis har bjørkeskogen gått i oppløsning med endel stående og liggende død ved. Få signalarter er knyttet til død ved er registrert. Et femtitalls gamle rogn og seljer har rike forekomster av Lobarion-arter. En rødlistet vokksopp er registrert i området. Området vurderes som regionalt viktig (B) på bakgrunn av løvrik, eldre kalkpåvirket granskog. Artsmangfold Artsmangfoldet knyttet til død ved av gran er tydelig utarmet og enkeltfunn av mer vanlige signalarter dominerer. Det mest interessante artsmangfoldet ble registrert på de spredte grove lægerne i området, med enkeltfunn av arter som svartsonekjuke (DC), beversagsopp (R) og piggbroddsopp. Dette artsmangfoldet står riktignok i fare for å bli kraftig utarmet i fremtiden, grunnet mangel på grove levende trær og læger i midlere nedbrytningsstadier. På stående død ved ble den rødlistede gammelgranskål registrert på en høystubbe av gran. Et relativt fuktig lokalklima og stor andel gamle løvtrær fører til et godt utviklet Lobarionsamfunn i området. Mange gamle rogn og enkelte gamle seljer er dekket med store mengder lungenever, kystårenever, skrubbenever og vrengearter. Knyttet til død ved av bjørk er enkelte høystubber med langnål registrert. Enkelte krevende arter er også knyttet til områdets stedvise rike berggrunn. Her fi nnes rik og frodig karplantefl ora, samt enkelte krevende vokssopp på de rikeste partiene. Mest interessant er funn av den sårbare gyllen vokssopp (V) og den hensynskrevende gulskivevokssopp (DC). Til tross for innslag av rik lågurtgranskog ble ingen krevende mykorrhizasopp registrert i området. Tre lavskriker ble observert på matsøk i området. Tabell: Artsfunn i Simskardmyra øst. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 2 2 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 5 5 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Pyrrhospora elabens 3 Sopp markboende Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 2 Climacocystis borealis Vasskjuke 5 4 Lentinellus castoreus Beversagsopp R Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 5 5 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 2 Skeletocutis lenis 2 Avgrensing og arrondering Det avgrensede området er lite, men fanger opp den eldste og mest produktive granskogen i nedre deler dalføret på en god måte. Grensen i vest er trukket mot de store, treløse myrområdene mellom Øvre og Nedre Fiplingdalsvatnet. Mot nord følger grensen naturlig langs Simskardelva. Mot sør og øst trekkes grensene mot mer fattig og glissen bjørkedominert skog. For å få bedre arrondering tanke på nedbørsfelt og økologiske gradienter på landskapsnivå, bør det vurderes å trekke grensene langs undersøkelsesområdet videre inn i Simskardet, slik at området grenser mot Børgefjell nasjonalpark. På den måten vil man fange store økologiske gredienter fra høyfjell til produktiv granskog i dalbunnen. Skogen videre inn i

73 dalføret er imidlertid dominert av fattig beitepåvirket bjørkeskog med innslag av enkelte granholt og spredte furuelementer, uten særlige verdier i skogvernsammenheng. Andre inngrep Det går en merket sti gjennom området fra en bru over Simskardelva sørover mot østsiden av Øvre Fiplingvatnet. Vurdering og verdisetting Simskardmyra Ø er i sin helhet dominert av eldre granskog uten moderne inngrep. Området er tydelig preget av tidligere harde hogster, noe som gir seg utslag i relativt ensaldret skog med lite død ved og få gamle trær. Artsmangfoldet knyttet til død ved er derfor relativt fattig og i all hovedsak knyttet til rester etter tidligere skoggenerasjoner. Områdets dominans av eldre, stedvis virkesrik skog, gir riktignok et brukbart restaureringspotensial på lang sikt. Vegetasjonen er stort sett fattig, men på begrensede areal langs tynne nord-sørgående marmorårer er vegetasjonen dominert av rik og frodig høgstaudegranskog, med enkelte innslag av rødlistede vokssopp. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Simskardmyra det generelle kriteriet intakte forekomster av rike skogtyper og den regionale mangelen høgstaudeskog på begrensede areal. Sammenlignet med andre lignende barskogsområder vurdert for vern i samme høydelag i regionen, er innslaget av rike vegetasjonstyper og viktige nøkkelelementer betydelig mindre. Dagens tilstand tilsier derfor lokal verdi (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Simskardmyra øst. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Simskardmyra NØ ** ** ** * * - ** * * ** - - ** 2 Simskardet S * ** * * ** - * * *** * - - ** Samlet verdi Totalt for Simskardmyra øst * * * * * - ** ** ** ** * ** * Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

74 Simskardmyra øst (Grane, Nordland). Mellomvasselva Areal 2.58daa, verdi * Simskardmyra Sijdurrienvaegkie 2 42 Simskardelva Sijdurrienjohk Finnbekken Dalsbekken mN Syrgrasbekken Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :5 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

75 Simskardmyra (Grane, Nordland) Målestokk :

76 Bilder fra området Simskardmyra øst Frodig høgstaudeskog på marmoråre i KO2. Foto: Sigve Reiso Smådimensjonert gran-bjørkesumpskog sør i verneforslaget. Foto: Jon T. Klepsland Lungenever på rogn i fuktig granskog i KO 2. Foto: Sigve Reiso Store mengder grove hundreårige læger gjenlagt etter gjennomhogst for mange titalls år siden preger kjerneområdet. Foto: Jon T. Klepsland

77 Stavasselva** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: THH Kartblad: 925 IV, 926 III Dato feltreg.: 07/09/05, UTM: Ø:42372, N: Areal: 742 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Rundt 4 km sør-sørvest for Trofors danner Stavasselva ei markert nord- og østvendt bekkekløft. Den avgrensete lokaliteten består av det mest markerte kløftepartiet, og inkluderer en 2,5 km lang strekning. Fattig barskog dominerer. Det meste er blåbærgranskog, som i øvre deler dekker store deler av hellingene. Mindre arealer med småbregneskog og fuktige søkk med storbregne- og (så vidt) høgstaudeskog bryter opp blåbærskogen. Nedre deler har dominans av furu, med gran konsentrert til en smal sone langs elva. Flere steder i sidene er det ustabile skrenter og grovsteinet ur. Det meste av granskogen er relativt gammel naturskog i aldersfase, skogbilde varierende fra ganske kompakt til mer åpent oppover i hellingene, og med god sjiktning og aldersspredning. Positivt, og noe spesielt i forhold til mye av granskogen ellers i regionen, er et ganske bra innslag av biologisk gamle trær ( år, enkelte opptil 300 år). Granlæger inngår spredt og jevnt, men kontinuiteten er svak siden gamle stokker i stor grad mangler. Granskogen har et humid preg. Ved elvesvingen i nord fi nnes et sjeldent fi nt bærlyngfuruskogsbestand; produktiv og virkesrik skog med trær på år, et par grove utbrente gadd, og noe liggende død furu. Naturverdiene er i hovedsak knyttet til at dette er ei middels stor og velavgrenset bekkekløft med gammel, fuktig granskog. Det er således klare verneverdier knyttet til Stavasselva. Artsmangfoldet er ikke spesielt rikt og spesielt, men likevel med en del bevaringsverdige elementer. 2 rødlistearter og 4 kandidatarter ble påvist. Skogtypen bekkekløft er en høyt prioritert skogtype i mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003). Området bidrar til å dekke opp denne mangelen, men sammenliknet med en del andre bekkekløfter kommer ikke området ut blant de mest verneverdige. Det er negativt at bare sør-/østsiden av kløfta er med (nordsiden er privat eier), noe som gjør at arronderingen av lokaliteten blir dårlig. Samlet sett kommer området ut midt på treet for de fl este kriteriene, og Stavasselva vurderes som ei regionalt verneverdig bekkekløft (**). Feltarbeid Området ble undersøkt iløpet av en dag av Tom H. Hofton. Pga. stor vannføring i elva som følge av mye nedbør de foregående dager var det ikke mulig å krysse elva, derfor ble kun østsiden undersøkt. Vestsiden ble vurdert på avstand. Været var noe fuktig, med en del regnbyger, men bortsett fra den store vannføringen skapte ikke været nevneverdige problemer. Tidspunktet på året var gunstig for de fl este aktuelle artsgrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Dette omfattet selve kløfta på begge sider, totalt et areal på 633 daa. Ved en feil var også privat areal inkludert i dette arealet. Tidligere undersøkelser Under nøkkelbiotopkartlegging på statsgrunn i Grane ble det registrert et område langs Stavasselva (Lie 2002). Av en eller annen grunn synes det som om dette ikke er inkludert i naturtypekartleggingen (Gaarder & Fjeldstad 2005). Hele nøkkelbiotopen er inkludert i lokaliteten som nå er avgrenset. Beliggenhet Stavasselva kommer fra de store fjellområdene på vestsiden av Svenningdalen, og renner ut i Vefsna/Svenningelva noen få kilometer sør for Trofors. Det aktuelle arealet ligger langs nedre deler av elva, rundt 4 kilometer sør-sørvest for Trofors. Naturgrunnlag Topografi Stavasselva har gravd ut ei dyp bekkekløft på sitt fall ned mot Vefsna. Det avgrensete området består av den mest markerte delen av kløfta, og fanger opp en ca. 2,5 km lang strekning. Kløfta er markert og ganske trang, med bratte skråninger på begge sider. Elva faller jevnt i stryk hele veien uten fossefall.

78 Geologi Berggrunnen i området består av relativt hard og tungt forvitrelig glimmerskifer og glimmergneis (Sigmond et al. 984), noe som ikke gir opphav til rike vegetasjonstyper. Det meste av skråningene i kløfta har et relativt tynt overdekke av moreneløsmasser, stedvis i de bratte skrentene helt nakent, men mer lokalt i forsenkninger kan det ligge igjen et noe tykkere lag med nokså fi nkornete løsmasser. Klima Lokaliteten ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O) (Moen 998). Det er ganske kort avstand opp til sone O2 som dekker fjellområdene vestover, og området hører således til den mer oseanisk pregete delen av Vefsna-dalføret. Vegetasjon og treslagsfordeling Fordelingen av vegetasjonstypene er som ganske typisk for denne typen fattige barskogskløfter, med granskog nede i juvet og overgang til tørrere furu- og barblandingsskog oppover i sidene. Oppe på ryggen mellom kløfta og Gåstjønna tilkommer det også så vidt litt gransumpskog. Øvre og midtre deler domineres av fattige granskogstyper, med furuskog på toppen. Det meste er blåbærskog, som står i mosaikk med mindre arealer småbregneskog i hellinger med litt tykkere jord. Rikere skogtyper er sparsomt til stede i form av storbregne- og (så vidt) høgstaudeskog (fattig utforming) i grunne søkk ned mot elva. Her kommer det så vidt inn arter som fjellfi ol, fjellfrøstjerne, sumphaukeskjegg, ballblom, turt og tyrihjelm. Stedvis er det også noe ustabile skrenter og grovsteinet ur med sparsom vegetasjon. På nordsiden av elva rett sør for Litlevatnet har en bred, naken skrent hyppige utglidninger. I nedre deler kryper furuskogen langt ned i skråningene, mens granskogen her er begrenset til et belte nede i bunnen langs elva. Det meste av furuskogen er av røsslyng-blokkebærtype. Et uvanlig fi nt bærlyng-furuskogsbestand står i en lokaltørr vestvendt skråning like før elva brekker 90 mot øst. Dette er antakelig brannbetinget. Det er sjelden å fi nne dette skogsamfunnet så godt utviklet i denne regionen. Skogstruktur og påvirkning Granskogen er i stor grad relativt gammel naturskog i aldersfase. Skogbildet gir et kompakt inntrykk, men varierer en del i tetthet fra produktive søkk til fattige skråninger. Treslagsvariasjonen er liten, med bare sparsomt bjørk isprengt den dominerende grana noen steder. Sjiktning og aldersspredning er oftest ganske god. Dimensjonene varierer fra cm i hellingene, med innslag av grovere trær på cm i de mest produktive partiene. Et positivt trekk er relativt bra innslag av grovbarkete, biologisk gamle graner, trolig mange omkring år og enkelte opptil 300 år. Disse er viktige nøkkelelementer for artsmangfoldet, spesielt når de står lutende i bratt terreng med beskyttede partier ned mot basis. Granlæger fi nnes rimelig jevnt fordelt, men i moderat tetthet, og i all hovedsak er det snakk om ferske og midlere nedbrytningsstadier. Mer lokalt er konsentrasjonene av død ved noe større. Det kan spores en gradient i påvirkning innen området ved at øvre deler av større andel av gamle trær enn skogen ned mot elva. Mye av granskogen har et fuktig preg. Et lite parti granskog på åsen nordvest for Gåstjønna har et relativt urørt preg. Her er relativt seintvoksende og småvokst skog, men av høy alder og med et godt sjiktet skogbilde. Temmelig mye læger i ferske og midlere nedbrytningsstadier fi n- nes her. På kollene rundt står fl ere gamle, tiurbeita furuer. Bestandet med bærlyngfuruskog ved elvesvingen i nord består av produktiv, virkesrik, godt bestokket og høyreist skog. Furua er ganske ensaldret rundt år. Et par kraftige gadd med brannspor danner iøynefallende monumenter. Det fi nnes også spredte eldgamle furulæger og en del ferske furulæger her, men ingen av midlere nedbrytningsgrad. Antakelig skyldes skogbildet en kombinasjon av skogbrann og etterfølgende selektiv plukkhogst av gamle overstandere. Såpass fi nt utviklet og produktiv bærlyngfuruskog er uvanlig. Furuskogen ellers har svakere kvaliteter; alders- til sein optimalfase, dominert av trær i god vekst, med noen få gamle rester av læger. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Stavasselva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Stavasselva Ø Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 06,5daa Nord- og vestvendte skråninger i bunnen av Stavasselvas bekkekløft. Fattig granskog dominerer, mest i form av blåbærskog, men også med noe småbregneskog. I produktive søkk inngår også litt storbregneskog og (så vidt) høgstaudeskog (fattig type). Granskogen er i stor grad relativt gammel naturskog i aldersfase. Skogbildet gir et kompakt inntrykk, men varierer en del i tetthet fra produktive søkk til fattige skråninger. Treslagsvariasjonen er liten, med bare sparsomt bjørk isprengt den dominerende grana noen steder. Sjiktning og aldersspredning er oftest ganske god. Positivt er et relativt bra innslag av grovbarkete, biologisk gamle graner, trolig mange omkring år og enkelte opptil 300 år. Disse er viktige nøkkelelementer for artsmangfoldet, spesielt når de står lutende i bratt terreng med beskyttede partier ned mot basis. Granlæger fi nnes rimelig jevnt fordelt, men i moderat tetthet, og i all hovedsak er det snakk om ferske og midlere nedbrytningsstadier. Mer lokalt er konsentrasjonene av død ved noe større. Det kan spores en gradient i påvirkning ved at øvre deler av større andel av gamle trær enn skogen ned mot elva. Mye av granskogen har et fuktig preg. Som bekkekløft betraktet er lokaliteten middels interessant. Det ble påvist spredte funn av noen relativt vidt utbredte gammelskogsarter.

79 Av størst interesse er en ganske rik forekomst av huldrelav, samt et par funn av meldråpelav. Skogtilstand, vegetasjonstyper og artsmangfold tilsier verdien B. Artsmangfold Mangel på rike vegetasjonstyper medfører at det bare er artsmangfoldet tilknyttet gammel naturskog som er relevant i denne kløfta. Det ble påvist en del relativt vanlige og vidt utbredte signal- og rødlistearter av både vedlevende sopp og skorpelav på gamle graner. Samlet sett er ikke artsmangfoldet spesielt rikt, men likevel med interessante elementer. Mest interessante funn var meldråpelav på to graner. Dessuten var det her en påfallende rik forekomst av huldrelav, som opptrådte ganske vanlig ved basis av gamle, lutende trær i granskogshellingene. Imidlertid var skorpelavfl oraen fattigere enn ventet ut fra det fuktige preget og mengden tilsynelatende passende substrat, bl.a. var det bare så vidt gammelgranlav ble påvist. Fuktighetskrevende arter som skrukkelav og groplav ble sett fl ere steder på granene ned mot elva, og understreker det fuktige skogklimaet. Tabell: Artsfunn i Stavasselva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 2 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål 3 3 Chaenotheca subroscida Sukkernål 3 3 Cliostomum leprosum Meldråpelav 2 2 Gyalecta friesii Huldrelav 8 8 Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett Climacocystis borealis Vasskjuke 2 2 Leucogyrophana sororia Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 3 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 2 2 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 7 7 Skeletocutis lenis Veluticeps abietina Praktbarksopp 2 2 Avgrensing og arrondering Rent topografi sk og i forhold til påvirkning ligger det her til rette for ei velarrondert bekkekløft, med hele juvet intakt på begge sider. Imidlertid er det bare den ene siden av kløfta som er eid av Statskog (med unntak av den sørligste delen). Med en grense som av eiermessige årsaker følger bunnen av kløfta må derfor avgrensningen sies å være dårlig, og området får derfor bare * på kriteriet arrondering. Andre inngrep Slik lokaliteten nå er avgrenset er det ingen nyere inngrep innenfor grensene. Området grenser imidlertid til store ungskogsfelter på alle kanter. Vurdering og verdisetting Stavasselva danner ei middels stor bekkekløft som er intakt og velavgrenset. Skogen har brukbar struktur og med en del viktige nøkkelelementer, bl.a. bra med biologisk gammel gran, noe som ikke er vanlig i granskogene i regionen. Artsmangfoldet er likevel ikke særlig rikt og de de mest kravfulle kløfteartene mangler, men likevel inngår en del bevaringsverdige elementer. Et sjeldent fi nt bestand med produktiv, brannpåvirket bærlyngfuruskog er et positivt tilfang til skogtypevariasjonen. I negativ forstand trekker det ned at rike vegetasjonstyper nesten mangler helt. Det er også uheldig at bare den ene siden av kløfta er inkludert. Skogtypen bekkekløft er en høyt prioritert skogtype i mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003). Området bidrar til å dekke opp denne mangelen, men sammenliknet med en del andre bekkekløfter kommer ikke området ut blant de mest verneverdige. Bl.a. har mange av sidekløftene til Auster-Vefsna klart større kvaliteter, ikke minst som følge av velutviklete fossesprutsamfunn, noe som mangler helt i Stavasselva. Kvalitetene er hovedsakelig knyttet til at dette er ei middels stor og intakt bekkekløft med gammel fuktig granskog med godt innslag av biologisk gamle graner. For de fl este kriterier scorer området på treet, og Stavasselva vurderes som ei regionalt verneverdig bekkekløft (**).

80 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Stavasselva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Stavasselva Ø ** ** * ** 0-0 ** * ** - - ** Totalt for Stavasselva ** ** * ** * - * ** * ** * * ** Samlet verdi Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M : million. Norges Geologiske Undersøkelse.

81 Stavasselva (Grane, Nordland). Litlevassætra Areal 742daa, verdi ** Litlevatnet Litlvassholten Svenningdalssætra Gåstjørn Stavvasselva 338 Langvatnet mN Dimpa Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :3 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

82 Bilder fra området Stavasselva Stavasselva danner ei markert bekkekløft. Foto: Tom Hellik Hofton I nordlige del står et uvanlig fint bestand bærlyngfuruskog, med innslag av gamle, brente høgstubber av furu. Foto: Tom Hellik Hofton Granskogen i området er tildels relativt gammel, med endel trær på år. Foto: Tom Hellik Hofton Typisk skogbilde fra nedre del, der furuskogen dominerer bortsett fra en smal granskogssone langs elva. Foto: Tom Hellik Hofton

83 Storvassåsen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: GGA Kartblad: 926 III, 926 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:440482, N: Areal: 3330 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Storvassåsen utgjør østre del av det avgrensede undersøkelsesområdet som Direktoratet for naturforvaltning navnga som Danielåsen. Registreringene viste at dette undersøkelsesområdet med fordel burde sees på som to adskilte verneobjektet, og Danielåsen er derfor beskrevet separat. Storvassåsen ligger i østre deler av Grane kommune, nær grensa til Hattfjelldal, på sørsiden av Vefsna inn mot Appfjellet. Klimaet er noe humid og berggrunnen kalkrik med mest marmor. Gammel fjellgranskog preger området. I tillegg kommer noe fjellbjørkeskog og lauvrik granskog, mens furu opptrer sparsomt og er ikke skogdannende. Det er relativt mye høgstaudegranskog i området, men også noe fattigere skogtyper, samt noe fattig til middels rik myr. Det meste av skogen er gammel, tidligere gjennomhogd skog, med sparsomt innslag av dødt trevirke og spredt forekomst av biologisk gamle trær. I tillegg er det et par forholdsvis ferske hogstfl ater sentralt i området. Andre inngrep begrenser seg hovedsaklig til ei kraftlinje i nordvestkant av området. Sør og øst for området er det derimot store hogstfl ater. Et kjerneområde med høgstaudegranskog ganske rik på kravfulle arter, inkludert enkelte rødlistearter er utskilt. I tillegg er det påvist spredt med kravfulle gammelskogsarter for øvrig i området, hvorav enkelte også er rødlistet. Artene er for det meste knyttet til dødt trevirke, gamle gran- og lauvtrær og/eller den kalkrike berggrunnen. Området vurderes som representativt for fjellgranskoger i distriktet. Variasjonsbredden er noe begrenset og enkelte nye inngrep trekker verdien ned. Det samme gjør et begrenset totalareal. God forekomst av til dels velutviklet og frodig høgstaudegranskog er derimot en positiv kvalitet ved området, og fører samtidig til at det oppfyller en viktig svakhet ved nåværende skogvern. Samlet får området en svak regional vernverdi (**). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt av GGa i løpet av en relativt lang feltdag. Turen startet fra riksvegen sørvest for Storvatnet og gikk opp på sentrale deler av Storvassåsen. Deretter ble lia på nordsiden av åsen befart mot øst. Videre ble områder litt utenfor avgrenset undersøkelsesområde i nord. mot nordre del av Forsenghaugen undersøkt (inn i Hattfjelldal kommune), før ferden gikk sørover i nærområdet til kraftlinja ned mot Langmyra og videre mot sør inn mot Elgkloven. Derfra tilbake til riksvegen i sørøst. I praksis ble med andre ord den østlige delen av undersøkelsesområdet kalt Danielåsen undersøkt Tidspunkt og værets betydning Det var noe skiftende vær under feltarbeidet, med dels pent vær og dels regnbyger. Generelt var forholdene ganske gode. Tidspunktet på året medførte at de fl este organismegrupper, som karplanter, sopp, lav og moser lot seg registrere greitt, inkludert marklevende sopp der tidspunktet passet spesielt godt. For fugl var det lite egnet for å fange opp hekkefugl, men det ble gjort en del observasjoner av arter på trekk og streif. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. De avgrenset et større område som inkluderte både Storvassåsen, Danielåsen og arealer mellom disse, og navnsatte den etter sistnevnte. Dette utvilsomt på basis av at det under Statskog sine nøkkelbiotopkartlegginger i Grane kommune (Lie 2002) ble avgrenset fl ere store hensynsområder i dette landskapet. Under kartleggingen av naturtyper og vilt i Grane kommune (Gaarder & Fjeldstad 2005) ble det også påvist enkelte viltområder her. Under vårt feltarbeid vurderte vi det som faglig mest korrekt å opprettholde Statskog sitt skille av området i to. Danielåsen er derfor rapportert for seg, mens Storvassåsen (med Langmyra) får egen omtale her. Tidligere undersøkelser I kommunens database Natur2000 står følgende for denne lokaliteten (nr kalt Langmyra) basert på Lie (2002): Lokaliteten er registrert i forbindelse med Statskog sine nøkkelbiotopkartlegging (Lie 2002), hennes kart.ref.nr: 207: Langmyra. I den generelle beskrivelsen står følgende: Større område med gammel, fl ersjiktet skog. Stedvis mye grove læger. Grove seljer og frodig høgstaudeskog. Sør i området er det også en del gammel bjørkeskog. Lie (2002) har verdsatt lokaliteten som H - hensynsområde. Naturtypekartleggingen mangler en god metodikk for å verdsette slike områder. Her er det valgt å gi lokaliteten verdi som viktig, også fordi en rødlistet vedboende sopp er funnet. Påvist rødlisteart var svartsonekjuke. I tillegg ble lungenever, skrubbenever og granstokk-kjuke funnet under nøkkelbiotopregistreringene. Samlet areal er oppgitt til 642 dekar. Innenfor avgrenset lokalitet tilknyttet Storvassåsen er det ikke gjort

84 nye regiistreringer eller avgrensninger av lokaliteter i kommunens kartlegging av naturtyper og vilt (Gaarder & Fjeldstad 2005). Beliggenhet Storvassåsen ligger i østlige deler av Grane kommune, på nordsiden av Vefsna sitt dalføre. Det er omtrent,5 mil rett vestover til kommunesentret Trofors. Området ligger rett på sørsiden av Appfjellet, et lavtliggende snaufjellsparti som skiller Grane og Hattfjelldal kommuner. Rett i sørøst ligger Storvatnet, som er et av de få stedene i distriktet med innslag av mindre hyttefelt. Gardsbruket Storvassli ligger øst for området, rett over på Hattfjelldal-sida. Naturgrunnlag Topografi Området må karakteriseres som småkupert. Det er ei noe større sørvendt liside ned mot Storvatnet, men denne er stort sett uthogd, bortsett fra de øvre delene, og er derfor trukket ut av verneforslaget. Selve Storvassåsen har mange små putter og koller, mens det er ei litt større skogsli ned mot Langmyra i nordvest (samlet høydeforskjell i lia er nærmere 00 meter). Det går inn en liten dal mot sør (Elgkloven). I nord fl ater terrenget enda mer ut, der Storvassåsen gradvis glir over i et slakt myr- og skoglandskap innover i Hattfjelldal. Geologi Berggrunnen er kalkrik og det aller meste av området skal i følge berggrunnsgeologisk kart (Gustavson 98) ligge på marmor, vesentlig kalkspatmarmor. Det er også bånd med glimmergneiser og glimmerskifer her, men trolig arealmessig i liten grad innenfor avgrenset område, og da i første rekke på vestsiden av Langmyra. Dette er skjøvne bergarter, omdannet i kaledonsk tid og en del av Helgelandsdekket. Den kalkrike berggrunnen gir potensiale for frodige og kravfulle plantesamfunn, noe som også mange steder gjenspeilte seg i vegetasjonen. Fattigere parter ble likevel også påvist, trolig bl.a. som en følge av at torv eller løsmasser lokalt gir dårlig kontakt med undergrunnen for vegetasjonen. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (3330 daa). Området ligger i sin helhet innenfor nordboreal vegetasjonssone og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Dette innebærer i praksis at det er noe humid fjellskog i området. Hverken klare østlige eller vestlige trekk ble observert i fl oraen. Økologisk variasjon Området må betegnes som middels variert. Det er en del forskjeller i skogtyper, selv om det er rik fjellgranskog som preger området. Terrenget er dels ganske fl att, og dels er det snakk om lisider med nordlig eksposisjon. Det er mange steder en mosaikk mellom skog og myr/våtmark. Vegetasjon og treslagsfordeling Granskog dominerer i området, men det er også noe fjellbjørkeskog, spesielt i oppe på Storvassåsen. Av andre treslag opptrer det spredt med selje og rogn, særlig i høgstaudegranskogen. Furu forekommer bare som spredte enkelttrær, i første rekke i myrkanter og på grunnlendte bergknauser. Av vegetasjonstyper er høgstaudegranskog vanlig og dominerende over større arealer i lisider. Dels er det snakk om åpne høgstaudeenger med mye turt m.v. med bare svært spredt tresetting. I slakere landskap og på koller er det derimot oftest fattigere med blåbærgranskog. Også småbregnegranskog fi nnes det trolig noe av, uten at dette ble spesielt undersøkt. Sumpskog forekommer, men primært som smale kantsoner mot myrer og er ikke spesielt godt utviklet. Myrvegetasjonen ble i begrenset grad undersøkt, men oppe på Storvassåsen var det i første rekke fattigmyr som forekom. Heller ikke selve Langmyra virket spesielt rik og har for det meste fattig- og intermediær fastmattemyr, men mindre innslag av rikmyr fi nnes her i tillegg. Det er også små fl ekker med rikmyr i enkelte søkk i lia opp mot Storvassåsen. Våtmarksvegetasjonen ble ikke spesielt undersøkt, men tjernene er trolig overveiende dystrofe og vegetasjonsfattige. Bekken over Langmyra renner stedvis rolig og svakt meandrerende. Skogstruktur og påvirkning Skogen har overveiende et fjellskogpreg. Dels er det snakk om overganger mot fjellbjørkeskog oppe på Storvassåsen. Granskogen her er ganske glissen med skjørtegraner og noe gulrotformede trær. I den nordvendte lia er det snakk om en stedvis mer kompakt og høyvokst, typisk frodig høgstaudeutforming av fjellgranskog. Trealdre ble ikke målt, men trolig er trær på år ganske vanlig fl ere steder. Antagelig forekommer også noe eldre trær, men virkelig gamle og seintvoksende trær ser ikke ut til å opptre spesielt hyppig. Død ved forekommer spredt og sjelden i store mengder. Det er også for det meste snakk om små til midlere dimensjoner og av ferske til middels nedbrutte stokker. Både trealdre og forekomsten av død ved i det som framstår som en nokså gammel naturskog vitner om en nokså systematisk dimensjonshogst tidligere som i stor grad har brutt kontinuiteten i dødt trevirke og også svekket kontinuiteten i gamle trær vesentlig. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storvassåsen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

85 Åsmyrtjørnan nord Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 34,daa Lokaliteten ligger like nord for selve Storvassåsen, i et småkupert terreng sør for Storvassli. Her er det tydelig kalkrik berggrunn med dominans av frodig høgstaudeskog. Gran er dominerende treslag og granskogen er relativt gammel, med innslag av grove trær. Det er likevel sparsomt med dødt trevirke og gjennomhogst har tydelig vært utført tidligere. Av lauvtrær opptrer bjørk spredt, samt ei og anna ganske grov selje og rogn. Innenfor avgrenset lokalitet var det særlig forekomsten av beitemarkssopp i de åpne høgstaudeengene som var av interesse (ofte dominert av turt). Flere noe kravfulle arter ble påvist, inkludert lillabrun rødskivesopp, en rødlistet (hensynskrevende) art som sjelden er påvist i skogsmiljøer. Lokaliteten får verdi viktig (B), både fordi det er snakk om et meget frodig høgstaudemiljø med gammel skog, men også fordi enkelte rødlistearter er funnet og det er potensiale for fl ere slike. Det beste for naturverdiene vil være å la lokaliteten få ligge helt i fred og særlig skogsdrift er negativt. Artsmangfold Området er frodig, men ser ikke ut til å inneholde spesielt interessante karplanter. Sparsomt innslag av rikmyr (her kan nok arter være oversett), samt fravær av mer kupert terreng med rasmark, bergvegger m.v. er nok en viktig årsak til dette. Av lav forekommer enkelte vanlige arter i lungenever-samfunnet (jfr Lie 2002), samt at det under egen befaring ble gjort enkeltfunn av både gråsotbeger og trollsotbeger, samt spredte funn av dverggullnål. Konsentrasjonene av kravfulle lav kan likevel ikke betegnes som særlig høy. Av sopp foreommer svartsonekjuke spredt, og trolig opptrer også fl ere andre av de typiske gammelskogstilknyttede vedboende artene. Den rike berggrunnen gir samtidig et visst potensiale for marklevende, kravfulle arter. Flere vanlige arter blant beitemarkssopp, som gul småfi ngersopp og Entoloma caesiocinctum (DC) opptrer spredt i området. Lokalt ble det også funnet et noe større mangfold av slike arter, og innenfor den avgrensede kjerneområdet nord for Åsmyrtjønnan vokste også rødlistearten lillabrun rødskivesopp, en art med få kjente funn fra skogsmiljøer. Øverst i den sørvendte lia mot Storvatnet, men rett utenfor avgrenset verneforslag, ble rødskivevokssopp (DC) funnet i et kalkrikt, engpregete granskogsparti, og nær kraftlinja i vest ble knippesøtpigg funnet under ei stor, gammel gran. Gammelgranskål (DC) ble også påvist, riktignok noe nord for avgrenset område, men bør også kunne forekomme innenfor dette. For øvrig ble det gjort fl ere observasjoner av gammelskogstilknyttede fuglearter, som lavskrike, tretåspett og kongeørn, samt fl ere fjellvåk, rugde og en duetrost. Sistnevnte ble bare hørt i fl ukt over området, men er en (sør)østlig art som observeres meget sjelden og tilfeldig i Nordland. Generelt er fugleobservasjonene gjort for seint på året til å si noe om hekkefuglfaunaen, men det er god grunn til å anta at arter som lavskrike og tretåspett også hekker i området. Tabell: Artsfunn i Storvassåsen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 3 3 Cyphelium inquinans Gråsotbeger 3 Cyphelium karelicum Trollsotbeger 2 Sopp markboende Bankera violascens Knippesøtpigg Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp 3 3 Entoloma caesiocinctum DC Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 2 Entoloma porphyrophaeum Lillabrun rødskivesopp DC Geoglossum starbaeckii Vanlig jordtunge Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe pratensis Éngvokssopp 3 3 Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Hygrocybe reidii Honningvokssopp Sopp vedboende Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 5 5 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Andre inngrep Gamle stubber forekommer utbredt i den gamle naturskogen og viser at området har vært gjennomhogd for lenge siden. Muligens har det også vært enkelte gjennomhogster noe mer nylig. I tillegg er det fl ere mer ferske fl atehogster i den nordvendte lia, som stykker opp gammelskogen her en del. Det fi nnes tilknyttet disse hogstene fl ere kjøreveger i lia og dels over

86 nordre del av åsen. Store hogstfl ater avgrenser området mot øst og dels sør. I nordvest går ei høgspentlinje som danner ei praktisk grense i den retningen. Vurdering og verdisetting Storvassåsen har en del verneverdier, men også fl ere svakheter som et reservat. Området vurderes som godt representativt for fjellgranskogene i regionen, med velutviklede frodige høgstaudeskoger og mer fattig og glissen, lauvrik fjellskog. Stedvis opptrer en del kravfulle og rødlistede arter og naturmiljøer, og potensialet for ytterligere slike er til stede. Området har en brukbar avgrensning, uten at denne er optimal. I forhold til mangelanalysen ved skogvernet (Fremstad et al. 2003) er det særlig forekomsten av høgstaudeskog som området fanger opp, og dette er en vesentlig kvalitet ved Storvassåsen. Dette er også viktigste truede vegetasjonstype (Fremstad & Moen 200) i området, selv om det også er små innslag av rikmyr. På den negative siden kommer et noe begrenset totalareal, samt fl ere nyere hogstfl ater sentralt innenfor området. Også en noe begrenset variasjonsbredde og fravær av spesielt lite påvirkede delområder trekker verdien ned. Samlet sett vurderes området likevel å få en svak regional verneverdi (**). Flere områder i samme region ivaretar sannsynligvis de registrerte verdiene like godt eller bedre enn Storvassåsen. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storvassåsen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Åsmyrtjørnan nord ** ** * ** ** - ** ** *** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Storvassåsen ** * * ** ** - ** ** *** ** ** ** ** Referanser Gustavson, M. 98. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MOSJØEN, M : NGU Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS.

87 Storvassåsen (Grane, Nordland). 460 Langmyra Falkgjotåsen 509 Falkgjotbekken Areal 3.330daa, verdi ** Garsbåvne 73 Kroktjørna Langmyra Åsmyrtjørnan Falkgjottjørna Storvass Elgkloven åsen Bratting Bjørnflogan mN Åsheim Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Sæterdalen Tidligere registreringer Sæteråsen Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder mE Målestokk :6 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte mE Kartgrunnlag N50 Produsert Fagerlibrannen Amerikadalen 20

88 Bilder fra området Storvassåsen Gammel granskog med innslag av grove og gamle læger på sørsiden av Forsenghaugen. Foto: Geir Gaarder Frodig og naturlig åpen, gammel høgstaudegranskog (med lauvinnslag) på kalkgrunn på nordsiden av Storvasshaugen. Foto: Geir Gaarder Oversiktsbilde tatt fra overkant på en av hogstflatene på nordvestsiden av Storvasshaugen, over Langmyra og i retning Danielåsen. Kraftlinja gjennom dalen kan sees. Foto: Geir Gaarder Høgstaudeeng med enkelte gamle lauvtrær innenfor kjerneområdet nord for Åsmyrtjønnan. Flere kravfulle beitemarkssopp vokste sentralt i denne enga. Foto: Geir Gaarder

89 Svenningrud- Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: EBE, TEB Kartblad: 925 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:703300, N: Areal: 253 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Området domineres av sure vegetasjonstyper. Det er gjort store hogstinngrep på mesteparten av arealet i løpet av senere år. Nesten bare de indre lipartiene med mer fjellskogspreg er eldre skog. Her er det tidligere utskilt tre nøkkelbiotoper, som også inneholder det som fi nnes av mer interessante biologiske kvaliteter innenfor området. Blant annet er det rikelig med dødved inkludert grove furulæger i den midtre nøkkelbiotopen. Verdiene anses å være vel ivaretatt ved dagens forvaltning innenfor nøkkelbiotoper, og området anses ikke interessant som naturreservat. Feltarbeid 2-3 t, rask gjennomgang av alle hoveddeler av området (EB), ikke besøkt NØ-hjørnet (nordligste nøkkelbiotop) Tidspunkt og værets betydning Vær med god sikt over landskapet. Soppsesong god for alle grupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Område tilbudt for frivillig vern av Statskog, nordland. Tidligere undersøkelser Nøkkelbiotopundersøkelser i regi av Statskog. Beliggenhet Området ligger øst for det nedlagte bruket Svenningrud langs østsida av E6 et stykke nord for Majavatn. Naturgrunnlag Topografi Vestvendte lisider under skoggrensa og fl atere terreng omkring Hallvardtjørna. Geologi Helgelands dekkekompleks; kvarts-feltspatrike, uensartede gneiser av usikker opprinnelse (Gustavson 98). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone:. mellomboreal - nordboreal Vegetasjon og treslagsfordeling Gjennomgående fattig område, med blåbær- og småbregnegranskog på frisk mark og røsslyng-skinntrytefuruskog på tørrere mark. Fattige myrer. Noe rikere vegetasjon langs bekkesig, bl.a skogstorkenebb og teiebær. Skogstruktur og påvirkning Det aller meste av vområdet er hogd i nyere tid, inkl. omfattende gejnnomhogster de helt siste år, samt plantefelter/ungskog fra noe tidligere. Det er bare lipartiene med de tre nøkkelbiotopene som er gammelskog med kun eldre plukkhogstinngrep. Lite parti med gammelskog helt i sør. De to sørligste av de tre nøkkelbiotopene ble befart. Den sørligste er bratt og nordvendt, har noen grove grantrær (fjellskogspreg), samt noe gadd og høgstubber. Læger forekommer spredt. Lia har en del bjørk. Skogbunnen er til dels grovsteinet. Det er grove, gamle stubber med mosekalott. Midtre nøkkelbiotop: Fin kjerne med gammel fjellskog. mye dødved, inkl. svære furulæger, samt også gran. Furulægrene indikerer en grovvokst furuskog langt tilbake i tid. Dagens skog er svært småvokst til sammenlikning.

90 Kjerneområder Det ble ikke avgrenset kjerneområder på lokaliteten Svenningrud Artsmangfold Ikke detaljundersøkt. Sørligste nøkkelbiotop: Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) sett på 4 stokker, samt vasskjuke (Climacocystis borealis) på 2 stokker. Svartsonekjuke dessuten sett i gammelskogsparti helt i sør. (Midtre nøkeklbiotop, ikke tid til å se etter arter/skumring). Ferskenhatt (Hapalopilus nidulans) registrert i området. Tabell: Artsfunn i Svenningrud. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Se kap. artsmangfold Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Andre inngrep Kraftlinje gjennom området. Vurdering og verdisetting Området anses som uaktuelt med hensyn til vern da det aller meste av arealet er berørt av omfattende hogstinngrep fra de senere år. Nøkkelbiotopene (gjelder trolig også den som ikke ble befart i NØ, ut fra avstandsvurdering) har biologiske kvaliteter i forhold til skoglig kontinuitet i dødvedelementet. Det antas at disse verdiene er vel ivaretatt ved å være forvaltet innenfor nøkkelbiotoper. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Svenningrud. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Totalt for Svenningrud Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Samlet verdi - Referanser Gustavson, M. 98. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MOSJØEN, M : NGU

91 Svenningrud (Grane, Nordland) Målestokk :

92 Bilder fra området Svenningrud.

93 Auster-Vefsna**** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: THH, GGA Kartblad: 926 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:448774, N: Areal: 7565 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Lokaliteten består av et ca. 8 km langt avsnitt av Auster-Vefsnas elvedal i Hattfjelldal kommune. Her har elva skjært seg dypt ned i berggrunnen og danner en veldig canyon. På nordsiden stiger stupbratte skrenter og fl åg opp fra elva i nedre del, på sørsiden er det jevnere skogdekte hellinger. Flere bratte sidekløfter faller ned på begge sider. I øvre del vider dalen seg ut. Det svært varierte naturgrunnlaget fører til at en mengde ulike granskogstyper er representert, med meget store ulikheter mellom sol- og skyggeside av dalen - sørvendt side mye rik berggrunn og varmt og godt lokalklima, nordvendt side fattigere, fuktig og kjølig. Solsida har mest rik lågurt-småbregneskog, men det er også mye kalkskog og høgstaudeskog. I de bratte sørvendte skrentene er underlaget stedvis ustabilt med hyppige utglidninger, og vegetasjonen har en ujevn mosaikk av rik og tørr granskog, åpne rasmarker, og noen bergvegger og steinurer. Mye bjørk (lokalt også andre løvtrær) står isprengt granskogen her. Skyggesida domineres av fattige og intermediære typer. Kalkskogen er av mange ulike typer over hele tørr-fuktig-gradienten. Bl.a. fi nnes små arealer av en grunnlendt, åpen reinrose-rødfl angre-type som nesten ikke fi nnes andre steder enn langs Vefsna i Hattfjelldal. Furuskog dekker mindre arealer, mest av røsslyng-blokkebærtype. Granskogen er betydelig preget av engelskbrukhogstene, og mye av skogen er en kompakt, varierende sjiktet gammelskog i alders- og (sjeldnere) sein optimalfase der viktige strukturer som tydelig gamle trær og død ved i ulike stadier er mangelvare. En del steder har skogen begynt å åpne seg noe og har dannet en del vindfelt læger i nyere tid, og ofte inngår også en del død bjørk (suksesjon). Det er likevel klare ulikheter mellom gode og svake boniteter, der de svake bonitetene sør for elva har et jevnt over eldre og mer naturskogsnært preg med brukbar sjiktning og ikke minst et stedvis godt innslag av gamle, men seintvoksende trær. Mindre partier har ganske gammel naturskog, med trær på år og relativt mye læger, til dels også i ulike nedbrytningsstadier. Auster-Vefsna fanger opp en stor elvedal, og den viktigste verdien ligger i kombinasjonen av dette dramatiske landskapet med svært stor økologisk spennvidde og tilsvarende habitatvariasjon. En lang rekke ulike egenskaper er pakket sammen på en måte som gjør naturverdiene uvanlig store - både i kraft av det mektige landskapet, på skogtypenivå og biomangfoldmessig - og knyttet til både naturgitte egenskaper (topografi, berggrunn) og til skogtilstand (gammel naturskog). Her er både vanlige og sjeldne skogtyper rikelig representert, med bl.a. mye kalkskog av ulike typer, varme skrenter og rasmarksskog, fl ere velutviklete bekkekløfter, fossesprutsone, innslag av nokså gammel naturskog. På skogtypenivå skiller kalkskogen seg særlig ut, meget rik på karplanter og jordboende sopp. Artsmangfoldet er rikt og med stor spredning på økologiske og taksonomiske grupper. 2 rødlistearter og 9 kandidatarter er påvist ( E, 2 V, 4 R, 4 DC). Området oppfyller en rekke høyt prioriterte mangler ved skogvernet, og kan gi et viktig bidrag til oppfylling av mangelanalysen. Selv om mye av skogen har vært hardt gjennomhogd tidligere har elvedalen i dag et intakt preg nesten helt uten nyere inngrep. På denne bakgrunn vurderes området som unikt, og nasjonalt til internasjonalt verneverdig, svært viktig (****). Hele strekket fra Fagerlia til Hattfjelldal er en mektig elvedal som til tross for en del uheldige inngrep fortsatt domineres av gammelskog. Tilsvarende grandominerte store elvedaler med gammelskog er ikke kjent andre steder i Norge. Spesielt kombinasjonen av den dype og dramatiske elvedalen, den store elva i dalbunnen, lange lisider med eldre granskog, trange tverrkløfter og svært stor variasjon i ulike skogsamfunn skaper til sammen et landskap med uvanlig store kvaliteter. De fem del-lokalitetene danner et områdekompleks med en ansamling av verneverdier som trolig ikke har sin like i Norge. Mange viktige egenskaper deles mellom områdene, men det er også klare forskjeller med ulike styrker og svakheter, og de kompletterer hverandre meget godt. Derfor bør de ses i sammenheng og vurderes som en samlet enhet, der de største naturverdiene er knyttet til helheten de danner sammen i den store elvedalen. En vil derfor anbefale at lokalitetene Fagerlia, Salomonbergan og Auster-Vefsna bindes sammen til ett stort område. De to Fiplingdalselvene egner seg antakelig bedre som isolerte lokaliteter. Samlet sett framstår hele elvedalen fra Fagerlia til Hattfjelldal som et unikt naturområde som bør anses som internasjonalt verneverdig. Feltarbeid Størsteparten av arealet ble kartlagt av Tom H. Hofton i løpet av fi re dager. I tillegg brukte Geir Gaarder en dag på supplerende registreringer i noen partier, nærmere bestemt sør for Hattfjellforsen, Mjølkarlidalbekken og vest for Storia. Varierte naturforhold, mye topografi og mye interessant skog førte til at det var nødvendig å bruke betydelig tid i området. Likevel er det fortsatt noen arealer som er dårlig kartlagt, særlig de bratte sørvendte skrentene sørover fra Tjuvhusholten der potensialet er betydelig. Kunnskapsgrunnlaget vurderes likevel som godt, både mht. skogtyper og artsmangfold. Værforholdene var noe skiftende, med vekselsvis oppholdsvær og regn. Dette hadde liten negativ innvirkning på registreringene. Seinsommeren og høsten var generelt svært fuktig i denne delen av Nordland i 2005, noe som førte til at soppsesongen var meget god. Forholdene var derfor tilnærmet optimale for dokumentasjon av artsmangfoldet innen de fl este aktuelle artsgrupper. Karplantefl oraen var imidlertid noe redusert såpass seint på sesongen.

94 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Et stort område på daa langs Auster-Vefsna fra Fagerlia-Hallinga i Grane og nesten opp til Hattfjelldal sentrum, inkludert lisidene på begge sider og nedre deler av sideelvene Litle og Store Fiplingdalselva, skulle undersøkes. Dette området har vi splittet i fem atskilte lokaliteter, som beskrives hver for seg. De mellomliggende arealene er i stor grad preget av omfattende fl atehogster som har pågått helt opp til sist vinter, da et større areal ved Stillelvbakkan ble hogd. Tidligere undersøkelser Vefsna-vassdraget har vært relativt sterkt fokusert ganske lenge, men særlig de siste årene i sammenheng med planer om vassdragsutbygging. Det har derfor blitt gjennomført ganske mange ulike registeringer innenfor undersøkelsesområdet av ymse karakter, både ifbm. planene for vassdragsutbygging, tidligere skogvern, nøkkelbiotopregistreringer, MiS-kartlegging og naturtyperegistreringer. De første relevante systematiske registreringene vi kjenner til ble utført i av Aune & Kjærem (977), i form av en meget grundig botanisk kartlegging i området og også utarbeidet et detaljert vegetasjonskart. I 987 ble lokaliteten Bergdalen på 2000 daa registrert ifbm. verneplan for barskog (fase ), og vurdert som meget verneverdig (**) (Korsmo et al. 993). Dette området er direkte konvertert til naturtype (gammel barskog, B-verdi, 227 daa) ( Med unntak av sørlige del som er uthogd i nyere tid inngår det meste av denne lokaliteten i området beskrevet her. Seinere er det foretatt nøkkelbiotopregistreringer i statsskogene i Grane (Lie 2002), og enda noe seinere også MiS-registreringer i Hattfjelldal. Sistnevnte har vært til liten nytte for skogvern-prosjektet. Naturtyperegistreringer har blitt gjennomført i både Grane (Gaarder & Fjeldstad 2005) og Hattfjelldal (Kristiansen 2003). En rekke A- og B-lokaliteter er da avgrenset innen undersøkelsesområdet. Det store naturtypeområdet Stormlia (kalkskog, A-verdi, 2636 daa) dekker store deler av de sørvendte lisidene helt fra Trolldalen i vest (i lokaliteten Salomonbergan) og videre østover helt til Gryteselva ( no). Beliggenhet Området strekker seg langsmed Auster-Vefsnas elvedal, fra Stormlineset tre kilometer ovenfor kommunegrensa mot Grane og nesten opp til Hattfjelldal sentrum, og omfatter et 8 km langt avsnitt av dalføret. På begge sider omkranses elvedalen av tunge inngrep med mye hogstfl ater, ungskog og skogsbilveier. I nordøst er grensa delvis trukket langs riksvei 73. Naturgrunnlag Topografi Auster-Vefsna har skjært seg dypt ned i berggrunnen og danner en mektig canyon langs denne delen av vassdraget. Elva renner delvis gjennom dype høler, dels i grove stryk. Større fossefall er ikke utviklet i hovedelva. Stupbratte skrenter med berg og rasmarker stiger opp fra elva på nordsiden, mens det opp på sørsiden mest er jevnere skogdekte hellinger. Skråningene på begge sider gjennomskjæres av fl ere bratte sidekløfter, med Gryteselva som den mest markerte. Ut mot Vefsna danner denne et vakkert fossefall. I øvre del vider elvedalen seg ut, elva danner store loner og høler, og ovenfor skrentene fi nnes her også noen litt større furuskogsplatåer. Geologi Striper med kalkspatmarmor og dolomittmarmor veksler med glimmerskifer og glimmergneis på hele strekningen langs Auster-Vefsna mellom Trofors og Hattfjelldal (Sigmond et al. 984). Lengst opp mot Hattfjelldal ligger det i tillegg en kropp med hardere kvartsdioritt/trondhjemitt/tonalitt, men også her stikker det tydeligvis fram kalkrike bergarter i skrentene (jf. kalkskogen ved Finnmoholtan). Det går et klart bergartsskille langs dalbunnen, der sørsiden generelt har mye fattigere og hardere bergarter enn nordsiden, noe som også gjenspeiles tydelig i vegetasjonen. Opp til marin grense som strekker seg inn til utløpet av Nerlifjellelva (33 moh. ifølge Grønlie 975), er det lagt igjen en del fi nkornete løsmasser i en smal terrasseliknende sone langs elvebredden (avbrutt av et strykparti i gjelet ovenfor Holmen). Dessuten har elva lagt opp en del materiale langs elveløpet i de øvre deler, ikke minst i Storia-området der store sand- og grusbanker preger den store hølen. Ellers varierer løsmassedekket mye. Store deler av de sørvendte brattskrentene har et ganske tynt og usammenhengende jordsmonn, men det er en del skredjord og rasmateriale her. Derimot ligger det igjen et ganske jevnt og tykt overdekke av morene i de norvestvendte lisidene, og noen steder i beskyttede søkk er det også lagt opp ganske fi nkornete sedimenter. Klima Området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O) (Moen 998). Vefsna-dalen ligger skjermet bak fjellkjeden mot vest, og særlig de øvre deler inn mot Sverige har derfor et klima som i Nordlandssammenheng er relativt kontinentalt. Nedbørsmengde og nedbørhyppighet er relativt høy hele året (oseanisk trekk), mens ganske høye sommertemperaturer og lave vintertemperaturer er et kontinentalt trekk. Jevnt over er lokalklimaet lunt og gunstig nede i denne elvedalen.

95 Vegetasjon og treslagsfordeling Elvedalen har svært stor habitatvariasjon og store kontraster i alle økologiske gradienter. Dette fører til et meget stort spenn i ulike vegetasjonstyper. Omtrent alle granskogssamfunn som fi nnes i regionen er godt representert, både vanlige og sjeldne typer og en rekke ulike utforminger. Berggartsskillet i dalbunnen gjenspeiles tydelig i fordelingen av vegetasjontypene. Mens skråningene på nordsiden gjennomgående domineres av rike og intermediære skogsamfunn, preges de nordvendte hellingene sør for elva av fattige skogtyper. Markert ulikt lokalklima bidrar til å forsterke denne effekten (varmt og tørt i den sørvendte siden, kjølig og fuktig i nordvendte lier). Denne markerte forskjellen framheves også av Aune & Kjærem (977). De har gjort en detaljert vegetasjonskartlegging med angivelse av %-vis fordeling av de ulike skogsamfunnene. Selv om deres område strekker seg til et stykke nedenfor Fagerlia gjenspeiler resultatene ganske godt vegetasjonsfordelingen også i vårt område. På solsida er lågurtgranskog vanligste type med 3%, dernest blanda blåbær/småbregnegranskog (typene er ikke skilt) med 28%, høgstaudegranskog 5% og røsslyng-blokkebærfuruskog 8%. På skyggesida er fordelingen: blanda blåbær/småbregnegranskog 55%, røsslyng-blokkebærfuruskog 5%, høgstaudegranskog 7%. Interessant er også å se at ulike fattige fuktskogstyper (røsslyng-fuktbarskog, blåbær-fuktgranskog) utgjør helt neglisjerbare arealer på solsida (mindre enn 0,5%), mens de utgjør et ganske hyppig innslag på skyggesida med 7-8%. Det er viktig å påpeke at kalkskog for 25 år siden ble defi nert mye snevrere enn i dag, og kun omfattet utpreget tørre og grunnlendte skoger. Rik grandominert skog på marmor ble for eksempel oftest ført til høgstaudeskog, selv med arter som marisko, kalktelg osv. I sørskråningene veksler store arealer mellom småbregnegranskog, lågurtgranskog og høgstaudegranskog, avhengig av lokale fuktighetsforhold og rikhet i berggrunnen. Blåbærskog er mer uvanlig, og fi nnes mest på overgangen mot slakere partier i øvre deler. Antakelig er en mosaikk mellom småbregne- og lågurtskog vanligste type i disse hellingene. Ofte er utformingene av fl oristisk rik karakter, og store arealer har et klart kalkskogspreg. Kalkgranskogen veksler mye over tørr-fuktig gradienten, med mange ulike utforminger representert. Den fi neste kalkskogen står i liene vest for Storia og i sørskråningen av Finnmoholtan. Vanligst er en middels rik, litt fuktig kalk-høgstaudetype, men det er også ganske mye grunnlendt skog med god kontakt med kalkberget under og med karakteristiske benkninger og til dels karstformasjoner i terrenget. Marisko og kalktelg inngår bl.a. her. Mer eller mindre vanlige arter er ellers bl.a. taggbregne, trollbær, teiebær, hengeaks, tysbast, krattfi ol, skogjamne, brudespore og diverse høgstauder, på fuktigere steder også ballblom, kranskonvall, fjellfi ol og fjell-lok. Over noen nakne bergskrenter på toppen av lia vest for Storia fi nnes en grunnlendt, noe åpen kalkblandingsskog der litt furu inngår i tillegg til gran. Feltsjiktet er delvis noe usammenhengende, med tørketålende arter som rødfl angre, reinrose, rødsildre, bergstarr, hårstarr og kattefot samt en del lav i bunnsjiktet. Partiet er utskilt på vegetasjonskartet til Aune & Kjærem (977). Dette er en ytterst sjelden kalkskogsutforming som kun er kjent fra noen få steder langs Auster-Vefsna og Unkra (bl.a. Storveltlia), fra Masugnsbyn i svensk Lappland, samt fra Kuusamo i Finland (Bjørndalen 986, Bjørndalen & Brandrud 989, Vasari 962). Det antas at det kan være mer av denne typen kalkskog i de bratte skrentene som ikke ble undersøkt. En noe merkelig og sjelden granskogsutforming ble observert i bratt sørvendt skråning ved Finnmoholtan. Her er en tørr, moserik blåbærgranskog, som fl ere steder glir jevnt over i bærlyng-granskog karakterisert av en del Cladonia-lavarter i bunnsjiktet. Denne skogen må ha sin bakgrunn i meget langvarig fravær av brann, og står som en parallell til bærlyngfuruskog som ellers dominerer slik mark. Fra Tjuvhusholten til Stormlineset er en fi re kilometer lang strekning med delvis stupbratte skrenter opp fra Vefsna. Her kombineres rik berggrunn, solrikt, varmt og gunstig lokalklima og ustabilt underlag med stedvis hyppige utglidninger. Dette fører til en uregelmessig mosaikk av rike og noe tørre granskoger, åpne og glissent tresatte rasmarker, enkelte nakne steinurer og noen bergvegger. Treslagsfordelingen kan være variert, med til dels mye bjørk innblandet grana, stedvis i dominerende grad. Andre løvtrær samt furu kan også inngå, bl.a. står et par nesten rene ospeholt i skråningen. Mange sørlige, svakt varmekjære karplanter fi nnes her, ofte side ved side med kalkkrevende, konkurransesvake fjellplanter. Ellers er en rik fjellfl ora karakteristisk mange steder i bratte skråninger på både tørr og fuktig mark, kanskje særlig velutviklet på overrislete skrenter langs Gryteselva. Fra dette elementet kan nevnes rynkevier, gulsildre, rødsildre, hårstarr, fjellstarr, bergstarr, blårapp, fjellrapp, fl ekkmure, dvergsnelle etc. I den fl ate dalbunnen til Fisklauselva (ved Finnmoholtan) har bekken langt opp til dels ganske tykke løsmasser, noe som er sjeldent i området. Marka er delvis fl ompåvirket. Her står en frodig gråor-heggeskog, med arter som strutseving, turt, fjellfi ol og fjell-lok i feltsjiktet. Denne skogtypen kommer også så vidt inn i form av noen små fragmenter i en smal, fl ompåvirket sone langs Vefsna noen få steder. Nordvendt side har en helt annen mengdefordeling av skogsamfunnene. Jevnere helling bidrar også til at overgangene er mer gradvise og utfl ytende. De lange liene i sør har en karakteristisk sonering betinget av sigeffekt og gradvis tykkere løsmasser nedover; mye røsslyng-blokkebærskog vekslende med litt bærlyngskog i øvre deler, store arealer blåbærskog i midtre deler, og småbregneskog lenger nede. Storbregne- og høgstaudeskog kommer inn i forsenkningene og nær Vefsna, men dekker ikke store arealer. Furu dominerer øvre deler og kryper også et stykke nedover i granskogen slik at det til dels er utviklet en barblandingsskog. Eksposisjonen gir vegetasjonen et tydelig humid preg. Vanlig er bl.a. mye skrubbær i granskogen. Flere steder kan en også se glidende overganger mellom blåbærskog og sumpskog, med mye molte og torvmoser i bunnen. Dette er klassifi sert som blåbær-fuktgranskog av Aune & Kjærem (977). I granskogen inngår fl ere oseaniske moser, slike som storstylte, skogjamnemose, kystkransmose samt (angitt av Korsmo et al. 993) heitorvmose. Det homogene listrekket brytes markert av kløftene som er skjært ut av Bergdalsbekken og bekken fra Stormyrtjørna. Førstnevnte er tydelig skåret ned i rikere berggrunn. En lang skrent med løst kalkberg løper langsmed hele kløftas nordside, med tilhørende rasmark og grunnlendt lågurt-høgstaude-kalkgranskog. Her er en åpen gran-blandingsskog med rik karplantefl ora, med arter som rødfl angre, kalktelg, rødsildre, fjell-lok, krattfi ol, dvergsnelle, ballblom, skavgras etc. Fra

96 fl oraen nevner Korsmo et al. (993) også arter som nordlandsrørkvein, nubbestarr, taigastarr og setermjelt av ei liste på 62 registrerte karplantetaksa. Bortsett fra Bergdalsia, samt sør for Hattfjellforsen, er kalkrike skoger sjeldne på denne siden av Vefsna. Furuskog er klart mindre utbredt enn granskog. Størsteparten står på det slake, småkuperte platået mellom Storia og Vriomforsen, samt omkring Lomtjørnholtan. Det meste er i form av en noe skrinn røsslyng-blokkebærskog, men bærlyngskog og lavskog inngår også på grunnlendte koller. I motsetning til resten av dalen er skråningene langs denne delen av Vefsna skrinne og berglendte, og tørr furuskog dominerer derfor helt ned til elva. Som nevnt kommer det også inn noe furuskog i øvre deler av den nordvestvendte lia i søndre del. Myr og sumpskog dekker bare små arealer som følge av den bratte topografi en. Det meste fi nnes på det omtalte furuskogsplåtet nord for Storia og sør for Lomtjørnholtan, hvor noen mindre fl atmyrer av fattig type ligger i forsenkningene. Rome ble sett her (tilnærmet innergrense). Her er også enkelte små strøk med fattig gransumpskog langs bekkesøkk. Rikmyr ble funnet tre steder; i søkket bak Tjuvhusholten, langs øvre deler av Mjølkarlidalbekken, samt sør for Hattfjellforsen. Førstnevnte er ei våt myr med høgvokst vegetasjon, med bl.a. bekkeblom, gulstarr, mjødurt, sumphaukeskjegg og jåblom. Sør for Hattfjellforsen har myrpartiene til dels ekstremrikt preg (trillingsiv, brudespore, hårstarr, fjellfrøstjerne, rynkevier, breiull). I noen småputter langs en bekk her ble det også gjort funn av den noe kalkkrevende kransalgen skjørkrans. Rike gransumpskoger omgir disse myrene, dels av velutviklet type. Skogstruktur og påvirkning Som det aller meste av Vefsna-dalføret er også skogen i dette området betydelig påvirket av gjennomhogster, særlig under engelskbrukperioden Denne perioden med hard utnyttelse har satt et tydelig preg på dagens skogstruktur, særlig ved at trær som både er grove og biologisk gamle er sjeldne, samt at sterkt nedbrutt trevirke nesten helt mangler. På landskapsnivå har dessuten de økologiske effektene vært meget omfattende, ikke minst på artsmangfoldet knyttet til gamle trær og død ved som har gjennomgått en sterk fl askehals. På den annen side ser det ut til at mye av skogen har vært relativt lite berørt siden da (selv om fl ere gjennomhogster sikkert i ulik grad har gått gjennom området), og området har i dag derfor preg av en stor elvedal med i hovedsak sammenhengende eldre naturskog. Engelskbrukhogstene var omfattende, men skjedde over et ganske kort tidsrom. Dermed har skogen ganske homogen skogstruktur og påvirkningsgrad, stort sett. Et typisk skogbilde i sluttet granskog på god bonitet er en kompakt aldersfase (stedvis sein optimalfase), moderat grad av fl ersjiktning, og herskende aldersklasse i spennet omkring år og dbh rundt cm. Mange steder har det vært et ganske høyt innslag av bjørk i granskogen, men suksesjonen har stort sett gått så langt at bjørka er utkonkurrert. Stedvis fi nnes fortsatt ganske mye gadd og læger av bjørk. Mange steder har skogen så vidt begynt å åpne seg en tanke og dannelsen av dødved har kommet i gang, men det er i hovedsak snakk om ferske stadier, og gjennomgående er kontinuiteten i død ved tilnærmet null. Noen steder har det blitt dannet ganske store mengder ferske læger i form av rotvelter etter vindfellinger. Enkelte små partier i liene langs elva har vært hardere utnyttet også i nyere tid. Her er det tidlig optimalfase, med yngre gran og ofte mye isprengt yngre bjørk. På svakere boniteter har skogen et mer variert preg, skogbildet er mindre kompakt og noe mer åpent, med til dels god spredning på alder og dimensjoner og god sjiktning. En del steder virker skogen noe sturende og tydelig saktevoksende, mest markert i de humide bakliene i sør. Dimensjonene her ligger ofte rundt cm. Flere steder har skogen et fi nt naturskogspreg, bl.a. med mye gubbeskjegg på trærne. Tydelig gammel, seintvoksende gran, gjerne med alder på rundt 200 (-250) år er mange steder et karakteristisk og viktig trekk i slik skog, selv om disse gamle trærne oftest står nokså spredt. Betydelige kvaliteter er knyttet til disse trærne, både som viktige nøkkelementer i seg selv og som kontinuitetsbærere/kronedekke gjennom den glisnere skogen i engelskbrukperioden. Dette er trær som ble satt igjen under engelskbrukhogstene, trolig fordi de ikke holdt ønsket dimensjon/kvalitet etter datidens tømmerkrav. Til sammenlikning står det nesten ingen slike gamle trær igjen på gode boniteter, der trærne vokser raskere og der omtrent alle eldre trær må ha blitt hogd ut. Skogen på svakere boniteter har dessuten gjennomgående et jevnere innslag av dødt trevirke, selv om det (med noen unntak) stort sett bare er snakk om lave tettheter. Viktig er også at det inngår noe læger i midlere og seinere nedbrytningsstadier slik at en viss (om enn noe svak) kontinuitet i død ved er bevart. Flere av kjerneområdene på sørsiden skiller seg ut ved å ha ganske gammel naturskog ( Stormyrtjørna V, 2 Bergdalsia, 4 SV for Tjuvhusholten og i mindre grad også 9 Hattfjellforsen). Her er skogbildet variert og godt sjiktet, ofte med bra innslag av gamle trær og til dels rikelig med læger i ulike nedbrytningsstadier. Bergdalsia er eneste sted som kombinerer både rikhet og relativt gammel naturskog, og her er også den største tettheten av granlæger i hele området. Antakelig står den eldste skogen i K4. Her veksler skogbildet mellom kompakt aldersfase og en heterogen bledningsfase med lokale hull på tresjiktet og velutviklet glennedynamikk og temmelig mye læger. Oversjiktet har tydelig gammel gran med aldre på fl ere trær sikkert opp mot 300 år. Et lite sumpskogssøkk nord for Storia har også meget gammel gran, kanskje bortimot 350 år. I de bratte, sørøstvendte skrentene fører et sterkt vekslende naturgrunnlag til hyppige mosaikker i skogstrukturen. Bergvegger, rasmark og stedvis utglidninger fører til at skogen varierer mye i tetthet. Ofte er granskogen her hyppig utblandet med løvtrær (først og fremst bjørk), ikke minst i rasmarkene. Også i sidekløftene (bl.a. Gryteselva) har granskogen mange steder et temmelig åpent preg. Furuskogen er for det meste en ganske glissen naturskog i aldersfase, med en typisk struktur for fattig furuskog som har vært gjennomhogd i tidligere tider. Aldersspredningen er ganske god opp til klassen rundt år. Dimensjon på levende furu ligger normalt på cm. Virkelig gammel furu er nesten fraværende, men enkelte tydelig gamle trær fi nnes bl.a. nord for Storia, enkelte trolig over 400 år. Det inngår også noen få høgstubber og gadd av høy alder, men bare i meget lav tetthet. Dette tydelige aldersspennet mellom gamle levende trær og stående dødved viser et kontinuitetsbrudd på fl ere hundre år. Liggende død furu fi nnes også bare svært sparsomt, da mest i form av ferske rotvelter. Eldgamle rester av læger

97 ble funnet fl ere steder, elementer som ble dannet lenge før engelskbrukperioden. Furuskogen virker tydelig brannpåvirket i eldre tid, med kullrester på fl esteparten av det som fi nnes av gammel død ved (både stående og liggende). Derimot ble det ikke sett tydelige brannlyrer på levende trær. Furuskogen i øvre deler av lia i sør har til dels et noe mer sluttet preg, stedvis nokså tett, ifølge Korsmo et al. (993) lokalt dominert av en yngre generasjon på rundt 25 år. De beskriver også en skogbrann som skal ha gått i dette området midt på 800-tallet og som kan være delvis ansvarlig for skogstrukturen med grupper av tett, småvokst furuskog i selvtynningsfase. I øvre deler anslo de ei 8 meter høy furu til 405 år. Slike aldre er sjeldne i dette området. Korsmo et al. (993) sier også at gadd og læger av furu opptrer relativt hyppig...langt i nedbrytningen...indikerer lang skogkontinuitet. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen ut fra dagens syn på og kunnskap om hvordan en gammel furuskog fungerer og ser ut. I en glidende overgangssone står i denne lia også en temmelig velutviklet og fi n barblandingsskog. Eldre furu preger oversjiktet, mens et under- og mellomtresjikt av til dels gammel, småvokst gran i varierende tetthet sørger for god sjiktning. Ellers er typisk barblandingsskog sjelden i området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Auster-Vefsna. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Stormyrtjørna V Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 9,2daa Vestvendt bekkekløft fra Stormyrtjørna ned til Vefsna. Kløfta faller jevnt bratt nedover, og er ganske trang. For det meste dominerer en humid blåbær-skrubbær-granskog, men det er også litt småbregneskog og en smalt belte med høgstaudeskog innunder bergskrenten. Skogen er relativt gammel naturskog i aldersfase, gjerne litt smådimensjonert men med mange gamle trær over 200 år, bra sjiktet, og en god del dødved i ulike stadier (men gamle mangler stort sett). En del gammel bjørk og gadd og høgstubber av bjørk (viktig substrat bl.a. for knappenålslav) inngår også. Mot sør er et vestvendt liparti inkludert; fuktig hellende sumpskog (molte, torvmoser); gammel, småvokst, sturende granskog med vanlig alder år, bra med dødved. Denne skogen er litt glissen, lysåpen, og preges av rikelig med gubbeskjegg på trærne. Skogen har klare verdier for gammelskogsarter, både av vedboende sopp og skorpelav/knappenålslav, særlig for fuktighetskrevende arter. 3 rødlistearter og 2 kandidatarter ble påvist, hvorav harekjuke og taiganål er mest interessant. Både skogtilstand og artsmangfold tilsier verdien B. 2 Bergdalsia Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 0,7daa Vestvendt bekkekløft dannet av Bergdalsbekken som har skjært seg markert ned i lisida ned til Vefsna. Kløfta faller øverst relativt slakt, nederst i form av ei bratt og trang slukt som stuper ned i Vefsna. En lang, stupbratt skrent med løst kalkberg løper langsmed hele kløftas nordside, med tilhørende rasmark og grunnlendt lågurt-høgstaude-kalkgranskog. Her er en rik karplantefl ora, med arter som rødfl angre, kalktelg, rødsildre, fjell-lok, krattfi ol, dvergsnelle, ballblom, skavgras etc. I bunnen og på sørsiden er det fuktigere, med veksling fra rik høgstaudeskog i bunnen til småbregne- og blåbærskog oppover. Skogen er ganske gammel, mest aldersfase, med middels grov og gammel gran. Skogbildet varierer en del, stedvis nokså kompakt, men ofte også noe opprevet og uryddig pga. berg og skrenter. Ganske mye død gran inngår, lokalt rikelig etter sammenbrudd, for det meste ferskt og middels nedbrutt men også noen få langt nedbrutte stokker fi nnes. Artsmangfoldet er relativt rikt og variert, med mange ulike artsgrupper brukbart representert - kalkkrevende karplantefl ora, vedboende sopp, knappenålslav, grasmarkssopp. Jordboende sopp var likevel noe dårligere utviklet enn forventet. Ett funn av stor skjellparasollsopp (R) er mest interessante funn. I alt 5 rødlistearter og kandidatart ble påvist. Kalkrik vegetasjon, skogtilstand og artsmangfold tilsier verdi A, selv om høyt rødlistede arter ikke ble påvist (men slike fi nnes med stor sannsynlighet i området). 3 Gryteselva Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 227,7daa Gryteselva danner ei dyp og markert bekkekløft før den faller ut i Vefsna. Sidene er bratte, og veksler mellom granskogsdekte skråninger og stupbratte skrenter med løs rasmark der det står en rik fjellfl ora (rødsildre, rynkevier, hårstarr, blårapp, dvergsnelle etc.). Store deler av skogen er rik høgstaudeskog (med bl.a. fjell-lok og kalktelg), men det inngår også en del småbregne- og blåbærskog. Elva faller mest i jevne stryk, men danner også en del småfosser. Nederst mot Vefsna avsluttes kløfta med et 20 meter høyt og uvanlig vakkert fossefall. Her er ei nakne, delvis raspreget fosse-enger omkring. Det var ikke mulig å få undersøkt dette arealet nærmere. Kløfta omgis av hogstfl ater som kryper nær inntil på begge sider. Skogen nede i selve juvet er derimot eldre naturskog, ofte med et uryddig og noe glissent skogbilde pga. det bratte og noe ustabile terrenget. Sjiktning og aldersspredning er god. Det inngår også en del tydelig gamle trær på år. Flekkvis fi nnes også en del dødved, men nesten bare i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Dette er dels dannet ved rotvelter i nyere tid, dels i form av naturlig avgang av gamle trær ved høy alder og rotknekk. Lokalklimaet er utpreget fuktig langs elva. I underkant av en foss i øvre del står en glissen skog av små, sturende og gamle grantrær inntil fossen på nedsiden. Her er velutviklete fosserøyksamfunn på trærne, med en del moser og lobarion-lavarter, som fi lthinnelav, lungenever, skrubbenever, stiftfi ltlav samt en del fossenever. Groplav fi nnes også her. Ved en relativt stikkprøvepreget undersøkelse ble det ellers

98 funnet spredt med signalarter. En nøyere undersøkelse ville utvilsomt avdekket en del fl ere interessante arter. Det velutviklete bekkekløftpreget, skogstrukturen, artsmangfoldet og særlig den velutviklete fosserøyksamfunnet fører til at verdien settes til A. 4 Vefsna S-side Tjuvhusholten SV Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 48,4daa Her er avgrenset en konkav, nordvestvendt skråning og et trangt lite søkk ned mot Vefsna. I hellingen er det lagt igjen en del fi nkornete løsmasser, og her står en ganske frodig småbregnegranskog med innslag av rik fjellfl ora i fuktige søkk. Kløfta i sør har et svært humid preg med fattig sumpskog i bunnen (tjukt teppe av molte og torvmoser i bunnen), humid blåbærskog på sidene og bratt ur og skrent på nordsiden. Dette er ganske gammel naturskog i aldersfase som har stått temmelig lenge uten inngrep, godt fl ersjiktet og med god aldersspredning. Skogbildet er for det meste relativt kompakt og produktivt, men delvis også med bledningsfasepreg, hjulpet av lokale hull på tresjiktet pga. naturlig avgang, glennedannelse og påfølgende foryngelse. Oversjiktet preges av tydelig gammel og seintvoksende gran, med trealdre av det høyeste som ble sett langs Vefsna. Mange trær er over 200 år, noen trolig opptil 300 år. Dessuten er det dannet en god del dødved i alle stadier, men minst av gamle stokker. Noe gadd fi nnes også. Skogen er fuktig, med ganske mye skjegglav (gubbeskjegg) på trærne. Det ble påvist et velutviklet artsmangfold tilknyttet gammel naturskog, både av vedboende sopp og skorpelav, noen arter tallrikt. Trollsotbeger ble sett på ei gammel gran, mens en art som rustdoggnål er ganske vanlig. Harekjuke ble også sett. En fuktighetskrevende art som storstylte befi nner seg her nær sin innergrense og understreker det humide preget, det samme kan sies om huldrelav. Området gis B-verdi pga. tydelig gammel naturskog med høy tetthet av viktige nøkkelelementer og ganske rikt artsmangfold (4 rødlistearter, 5 kandidatarter). 5 Tjuvhusholten-Storia Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 35,7daa Her er avgrenset et vel kilometerlangt avsnitt av den bratte sørøstvendte lia opp fra Vefsna. Brede strøk av marmor veksler med hardere bergarter og sørger for en uregelmessig mosaikk i granskogssamfunn og mer eller mindre åpne rasmarksskrenter med rik, noe varmekjær fl ora. Det går i en uregelmessig mosaikk mellom kalkskog, småbregneskog og blåbærskog. Kalkskog er vanligst, men varierer mye over tørr-fuktig gradienten. Vanligst er en middels rik, litt fuktig høgstaudetype, men det er også ganske mye grunnlendt skog med god kontakt med kalkberget under og med karakteristiske benkninger i terrenget. Her er sett bl.a. marisko og kalktelg. Der terrenget brekker på toppen, over noen bergskrenter, står i tillegg en grunnlendt, noe åpen kalkblandingsskog der også litt furu inngår, med arter som rødfl angre, reinrose, rødsildre og bergstarr i feltsjiktet. Dette er en ytterst sjelden kalkskogstype som kun er kjent fra noen få steder langs Auster-Vefsna og Unkra (bl.a. Storveltlia), fra Masugnsbyn i svensk Lappland, samt fra Kuusamo i Finland (Bjørndalen 986, Bjørndalen & Brandrud 989, Vasari 962). I søkket bak Tjuvhusholten ligger ei lite rikmyr, med tilhørende høgstaudeskoger og litt rik sumpskog i søkkene rundt. Størsteparten av skogen er ganske hardt gjennomhogd, mest i sein optimalfase med kompakt, virkesrikt og svakt fl ersjiktet skogbilde dominert av årig gran med dbh cm. Brattlier langs Vefsna har yngre skog med relativt mye bjørk i blanding med gran. I vest, ved Tjuvhusholten, har skogen et eldre preg; aldersfase, grov og storvokst, samt en god del læger i partier. Særlig på den fuktige marka i bunnen er det her mye død ved i form av rotvelter dannet relativt nylig. Biologisk gamle trær mangler i stor grad gjennom hele området. Skogen brytes opp en del i de bratte skrentene. Området har en meget rik karplante- og soppfl ora knyttet til kalkskogen. 9 rødlistearter ble sett, hvorav de fl este mykorrhizasopp, bl.a. gråkjuke og klumpfotsopp, samt den direkte truete gulgrå vokssopp. Småskjellet musserong (R) ble påvist to steder. Den er tidligere i Norge bare funnet noen få gagner på sentrale Østlandet. Brun jordstjerne ble også funnet. Det mest spesielle funnet er likevel trolig korallsoppen Ramaria ignicolor, en art som tidligere ikke er påvist i Skandinavia (en viss usikkerhet knytter seg til bestemmelsen). Dessuten inngrå rikelig med bl.a. svovelriske, fi bret slørsopp og mørknende korallsopp. Med stort areal, meget velutviklet kalkskog av ulike typer og et rikt artsmangfold inkludert mange rødlistede og sjeldne arter kvalifi serer området klart til svært viktig, A. 6 Mjølkarlidalbekken Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 77,2daa Mjølkarlidalbekken renner gjennom et åpent lite dalsøkk der den krysser riksveg 73, før den nokså brått stuper ned mot Vesfna. Det er stedvis tydelig nokså kalkrik grunn langs bekken, og et parti litt nedenfor riksvegen skiller seg ut med fl ere interessante elementer og miljøer. Langs bekken på den avgrensede lokaliteten står det igjen spredte gamle og seintvoksende grantrær (det er mer ungskog øst for bekken). Samtidig er det nokså kalkrikt her. På vestsiden er det ei kalkrik bakkemyr med rik fl ora og samtidig spredte, seintvoksende og gamle grantrær. Det er lite dødt trevirke i området. Ovenfor denne kommer ei stripe med gammel granskog inntil en bratt og nokså høy bergvegg. Berget er tydelig kalkrikt og det ble funnet en del holeblygmose på nedre deler av berget. Langs bekken ble det i tillegg gjort et par funn av gammelskogstilknyttede skorpelav på gamle grantrær, samt at det ble funnet et par kravfulle og dels rødlistede marklevende sopp knyttet til kalkrik, gammel granskog. Lokaliteten har en klar verdi som viktig (B), både som følge av funn av fl ere kravfulle og rødlistede arter, men også ut fra miljøtyper og struktur. Potensialet for funn av fl ere rødlistearter er godt. 7 Finnmoholtan V Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 33,3daa Her er en ganske fl at dalbunn med relativt tykke løsmasser langs bekken, omgitt av bratte skråninger opp på begge sider. I sidene veksler vegetasjonen mellom småbregne- og lågurtgranskog, åpne skrenter, rasmark og litt ur (ganske rik fjellfl ora) på sørvendt side, og mer

99 humid og homogen småbregnedominert granskog på nordvendt side. Langs bekkeløpet i bunnen står en frodig gråor-heggeskog på periodevis oversvømmet mark med bl.a. strutseving, turt, fjellfi ol og fjell-lok. Her er bra med grov og gammel gråor, både levende og døde. Granskogen har vært jevnt plukkhogd tidligere. Det meste er ganske kompakt, rimelig storvokst, grov og produktiv skog vekslende mellom en brukbart sjiktet aldersfase og en mer homogen og tettvokst sein optimalfase. En god del læger i tidlige og middels nedbrutte stadier fi nnes, men fl ekkvis fordelt. Spredt står også noe relativt gammel gran (rundt 200 år), først og fremst i de noe mer lavproduktive partiene. Den mest produktive skogen har stått på ei fl at elveslette nederst, men denne er dessverre hogd (utenfor lokalieten). Sparsomt opptrer enkelte vedboende sopp og knappenålslav på død og gammel gran, uten at dette elementet er særlig godt utviklet. Derimot har gråorskogen et mer interessant artsmangfold. Her ble den sårbare safransmåfi ngersoppen funnet, trolig fi nnes her også en del fl ere grasmarkssopp. Dessuten opptrer noe lobarion-lav på stammene, samt også en del langnål. Skogstruktur, vegetasjonstyper og artsmangfold tilsier helst B-verdi, men funn av en sårbar art som dessuten er tydelig sjelden trekker verdien opp til A. 8 Finnmoholtan S Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 57,5daa Opp fra Vefsna like vest for Hattfjellforsen stiger her ei bratt sørvendt li opp fra elva, brattest i nedre del og gradvis slakere oppover. Vegetasjonen veksler mellom en typisk kalkgranskog med god kontakt med marmorberggrunnen, småfl ekker med grunnlendt kalkskog der det også kommer inn litt furu, og fattigere blåbærskog innimellom. Skogen er relativt gammel; aldersfase, godt sjiktet, varierende i tetthet men oftest ganske kompakt. Trealder ligger rundt år på det meste, dbh gjerne cm. En del granlæger fi nnes spredt utover, men bare ferskt og middels nedbrutt. Isprengt den dominerende grana står også litt levende og død bjørk. Det typiske kalkgranskogsmangfoldet av både karplanter og jordboende sopp var godt utviklet, og en rekke mykorrhizasopp ble påvist. Her kan nevnes rødlisteartene stålblå slørsopp og rosaskiveslørsopp, samt mengdearter som svovelriske og granskjellstorpigg. Korallsoppen Ramaria lutea ble her påvist for tredje gang i Norge (en viss usikkerhet knytter seg til bestemmelsen). Skogjamne ble også funnet. Området er ikke spesielt stort, men har et meget velutviklet kalkskogspreg. Sammen med et rikt artsmangfold (der en lang rekke fl ere arter helt sikkert kan påvises) fører dette til at verdien må settes til A. 9 Hattfjellforsen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 200,3daa Vefsna danner ingen egentlig foss tilknyttet Hattfjelldalforsen, men har noen fi ne stryk. På sørsiden i overkant av strykene er det et småkupert parti, med en mosaikk mellom granskog og småmyrer, samt en liten bekk. Det er hovedsaklig noe småvoksen, seintvoksende og dels noe glissen granskog, selv om det også fi nnes partier med tettere og mer storvoksen skog. Enkelte trær virker uvanlig gamle, selv om de ikke er særlig grove. I tillegg er det litt furu, særlig på grunnlendte koller. Det er også innslag av litt lauv, bl.a. i form av bjørk og gråor langs bekken. Innslaget av dødt trevirke er sparsomt, men omfatter både ganske ferske og gamle, nedbrutte læger. Det har blitt utført gjennomhogst i deler av lokaliteten ganske nylig. Det er varierende vegetasjonstyper og frodighet. Mens det i enkelte partier er skrinn og mager mark med blåbærskog og fattigere røsslyngfuruskog, er det også fl ere steder tydelig rikere med både høgstaude- og lågurtinnslag og forekomst av ulike plantearter som foretrekker kalkskog som kranskonvall, enghumleblom og teiebær. I tillegg litt sumpskog. På samme måte er det både partier med fattigmyr og med rikmyr (til dels ekstremrik myr med trillingsiv, brudespore, hårstarr, fjellfrøstjerne, rynkevier, gulstarr og breiull). Ett sted ble det tilknyttet noen småputter langs bekken også funnet den noe kalkkrevende kransalga skjørkrans. Lokalt tendenser til karst, der bekken ett sted forsvant i bakken en liten strekning. Spredte funn ble gjort av gammelskogstilknyttede arter både blant vedboende sopp og skorpelav. I tillegg ble det funnet fl ere kravfulle marklevende sopp i rikere skog, bl.a. en del svovelriske. For øvrig ble 2 tretåspett observert i området. Lokaliteten har en klar verdi som viktig (B), både som følge av funn av fl ere rødlistearter og skogstruktur. Kanskje burde verdien settes enda høyere, men fravær av funn av høyt rødlistede arter gjør at dette ikke anses aktuelt med dagens kunnskapsstatus. Artsmangfold Elvedalen til Auster-Vefsna har meget stor økologisk variasjon og stor ansamling av mange vidt ulike egenskaper, noe som gir grunnlag for et meget rikt og variert artsmangfold innen en rekke organismegrupper. Særlig er artsmangfoldet knyttet til naturgrunnlaget (spesielt kalkskog) meget rikt, mens grupper og arter som er tilknyttet lite påvirket kontinuitetsskog med stor mengde strukturelle nøkkelelementer betraktes som middels godt utviklet. Både karplantefl ora og fungaen av jordboende sopp er svært rik og variert. Disse gruppene er knyttet til områdets svært store habitatvariasjon, mye rik berggrunn med marmor som gir opphav til ganske store arealer kalkskog av ulike utforminger, og et relativt varmt og lunt lokalklima i den dype dalgangen. Karplantefl oraen omfatter både en rekke næringskrevende fjellplanter, sørlige og noe varmekjære arter i de varme skrentene, samt ikke minst mange kalkskogsarter. Hovedtyngden av signal- og rødlistearter ble påvist innen jordboende sopp. Kalkgranskogene i området har ansamlinger av til dels kravstore og sjeldne arter innen denne gruppa, inkludert høyt rødlistede arter, og skogene fra Fagerlia til Hattfjelldal skiller seg ut som et klart kjerneområde for dette elementet i Midt-Norge. Spesielt gjelder dette mykorrhizasopp, men i kalkrik og fuktig høgstaudeskog fi nnes også mange kravstore arter av grasmarkssopp/beitemarkssopp. Særlig kjerneområdene 5 Tjuvhusholten-Storia og 8 Finnmoholtan S utmerker seg i positiv forstand, men nøyere artsleiting ville helt sikkert ført til en rekke fl ere funn også utenfor disse områdene - ikke minst i de bratte sørvendte skrentene som ble dårlig kartlagt i Nevneverdige enkeltarter er bl.a. gråkjuke, klumpfotsopp, brun jordstjerne og ikke minst småskjellet musserong og den direkte truete gulgrå vokssopp. Småskjellet musserong er tidligere i Norge bare kjent fra noen få lokaliteter i kalkskog på Østlandet, mest i kambrosilurområdet Buskerud-Oppland (Botanisk Museum 2006b), samt en lokalitet i Voss (Tor Erik Brandrud pers. medd.). Funnene ved Storia er ny verdensnordgrense. Spesielt var også et funn av R-arten stor skjellparasollsopp fra K2 Bergdalsia (ny nordgrense, nord for Dovre bare funnet én gang i Trondheim) (Botanisk Museum

100 2006b). Dessuten framstår korallsoppene Ramaria som ei gruppe med tydelig stor variasjon i området, men gruppa er vanskelig og taksonomisk dårlig utredet slik at den bør tolkes med forsiktighet. En slik usikker og vanskelig art er Ramaria lutea, som ble funnet i K8 Finnmoholtan S, en art med to usikre funn tidligere i Norge (Risør, Løten) (Botanisk Museum 2006b). Det samme gjelder Ramaria ignicolor, funnet sammen med marisko vest for Storia, tidligere trolig ikke kjent fra Norge. (Ramaria ene er bestemt av Even W. Hanssen, som understreker av bestemmelsene er noe usikre). Utvalget av vedboende organismer er svakere utviklet og virker jevnt over tydelig utarmet pga. de tidligere gjennomhogstene med påfølgende kontinuitetsbrudd og mangel på død ved over mye av arealet. Innen denne gruppa begrenser påvist artsmangfold seg stort sett til enkelte vidt utbredte og relativt vanlige gammelskogsarter i lave tettheter. Derimot er det noe bedre stilt med knappenålslav knyttet til seintvoksende og gammel levende gran. Lokalt fi nnes slike arter i brukbar tetthet, også med innslag av kravstore arter som trollsotbeger og taiganål. Noen av kjerneområdene på sørsiden skiller seg positivt ut ved å ha ganske gammel naturskog med god tetthet av både gamle trær og død ved, samt en viss kontinuitet i død ved. Her fi nnes også vedboende arter i brukbare tettheter, med noen funn av harekjuke som mest interessant. Disse partiene fungerer som viktige refugier for vedlevende organismer. Mye av skogen er iferd med å danne større mengder strukturer som på litt sikt vil kunne gi bedre forhold også for denne delen av artsmangfoldet. Makrolavfl oraen er totalt sett ganske svakt utviklet, med få spesielle arter påvist. Forbehold tas for de bratte rasmarkene som er dårlig undersøkt. Faktorer som virker begrensende er mangelen på velutviklete fossesprutsoner og ganske sparsomt med gamle løvtrær. De fuktige granskogene kan likevel ha ganske store mengder epifytter, ikke minst opptrer gubbeskjegg stedvis rikelig i den nordvendte lia. Groplav fi nnes en del steder i slik skog, en art som er sjelden ellers såpass langt inn i landet. Gryteselva skiller seg klart ut ved å ha ei fi n fosserøyksone med velutviklet lobarionsamfunn på gran. Her fi nnes bl.a. fossenever på fl ere trær, sammen med lungenever, skrubbenever, fi lthinnelav, stiftfi ltlav og vrenger. Ellers er fosserøyksoner et særegent naturfenomen som er ganske karakteristisk for fl ere av sidekløftene langs Auster-Vefsna, men konsentrert til kløftene lenger nede (Nerlifjellelva, Trolldalen, Store og Litle Fiplingdalselva). Fuktig granskog har derimot et brukbart potensial for fuktighetskrevende skorpelav, som ble lite ettersøkt. For eksempel ble huldrelav funnet et sted, en sterkt fuktighetskrevende art med tyngdepunkt i kystnær skog og med funnene ved Auster- Vefsna som noen av de innerste i Nordland (Botanisk Museum 2006a). Det samme kan sies om mosefl oraen (indikert bl.a. av den oseaniske storstylte). Dessuten vurderes potensialet for både skorpelav og moser på kalkrike bergvegger som betydelig. Dette elementet ble nesten ikke undersøkt, men ganske mye holeblygmose et sted er absolutt en positiv indikasjon. Insekter og andre virvelløse dyr er ikke undersøkt. På generelt grunnlag profi terer insektfaunaen på egenskaper som varmt og solrikt klima, rik fl ora av blomsterplanter og gammel skog med gamle trær og død ved. En vil derfor anta at særlig de bratte og varme, solvendte skrentene, med mosaikkmiljøer av eldre granskog, mye løvtrær og rik fl ora, har betydelig potensial for insektfaunaen. Tabell: Artsfunn i Auster-Vefsna. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Kråkefotfamilien Diphasiastrum complanatum Skogjamne 8 Snellefamilien Equisetum scirpoides Dvergsnelle 2 3 Storburknefamilien Gymnocarpium robertianum Kalktelg Orkidéfamilien Cypripedium calceolus Marisko DC Epipactis atrorubens Rødfl angre Rosefamilien Dryas octopetala Reinrose 5 Bladmoser Seligeria donniana Holeblygmose Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Levermoser Bazzania trilobata Storstylte 4 Kransalger Chara delicatula Skjørkrans 9 Busk- og bladlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria hallii Fossenever V Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Arthonia vinosa Vinfl ekklav 2 Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca laevigata Taiganål Chaenotheca stemonea Skyggenål 4

101 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Chaenotheca subroscida Sukkernål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav 4 Pyrrhospora elabens 3 3 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp markboende Bankera violascens Knippesøtpigg Clavariadelphus truncatus Granklubbesopp 2 Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC 8 Cortinarius citrinofulvescens 5 Cortinarius emunctus Stålblå slørsopp R Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp Cortinarius infractus Galleslørsopp 9 Cortinarius napus Kastanjeslørsopp Cortinarius percomis Duftslørsopp Entoloma caesiocinctum DC Entoloma longistriatum 2 Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Geastrum fi mbriatum Brun jordstjerne DC 5 Hydnellum concrescens Beltebrunpigg DC Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Hygrocybe cantharellus Kantarellvokssopp 2 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC 2 Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC Hygrophorus subviscifer Gulgrå vokssopp E 5 Lepiota aspera Stor skjellparasollsopp R 2 Leucocortinarius bulbiger Klumpfotsopp DC 5 Ramaria fl ava Gul korallsopp 5 Ramaria ignicolor 5 Ramaria lutea 8 Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp Ramariopsis crocea Safransmåfi ngersopp V 7 Tricholoma squarrulosum Småskjellet musserong R Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC 4 Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke 9 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 3 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Arronderingen på dette området er meget god. Hele elvedalen er inkludert, med hele spennet i naturtyper og høydelag fra Vefsna og opp til brekket på begge sider fullt ut fanget opp, iberegnet alle viktige kvaliteter. Dette er en meget viktig egenskap ved området. På en noe større skala, der hele elvedalen til Auster-Vefsna ses under ett, blir bildet noe annet. Det er uheldig at Auster-

102 Vefsna, Salomonbergan og Fagerlia ikke henger direkte sammen. De to første skilles av bare noen få hundre meter ved Stormlineset, men store ungskogsarealer (rundt daa) dominert av bjørk (suksesjon etter hogst) preger mye av brattlia mellom områdene og bare en smal sone langs elva er intakt her. På sørsiden består størsteparten av det -,5 km lange listrekket mellom områdene av nyere fl atehogster. Her ligger imidlertid det viktige kjerneområdet/nøkkelbiotopen Nerlifjellelva (kjerneområde 7 under Salomonbergan, verdi A) midt mellom og skaper en viss funksjonell sammenheng. Det er altså en lengde på -2 km av liene (areal til sammen ca. 800 daa) på begge sider av elva som i stor grad domineres av ungskog/fl atehogster. Videre nedover er det ytterligere et kilometerlangt, noe slakere liavsnitt med ungskog (ca 300 daa) som skiller Salomonbergan fra Fagerlia-lokaliteten (kalkskog, vurdert som **). Her blir det dermed en avveining mellom det å få til et stort sammenhengende område der tre større liavsnitt på til sammen ca. 00 daa må betraktes som restaureringsarealer, og det å konsentrere verdiene til atskilte områder. Førstnevnte vil ha den store fordelen av å fange opp hele det unike naturlandskapet med Auster-Vefsnas elvedal/canyon. Selv om de utførte inngrepene er store og omfattende, anses ungskogen som relativt godt egnet til selvrestaurering. Dette skyldes særlig at store deler av verdiene er knyttet til naturgrunnlaget i form av kalkskog på marmorberggrunn, en skogtype som er betydelig lettere restaurerbar enn gammel naturskog der verdiene er knyttet til strukturelle nøkkelelementer og egenskaper som krever langvarig liten påvirkning for å utvikles. Dessuten fungerer omkringliggende gammelskog som refugier for artene, som lett vil kunne spres utover etter hvert som skogen blir eldre. På den annen side kan det være noe vanskelig å forsvare en slik løsning ut fra dagens skogtilstand og fordeling av verneverdier. Det er imidlertid liten tvil om at et stort, sammenhengende område langs hele Auster-Vefsna vil ha særdeles store verneverdier, som på sikt klart vil styrkes om en velger en vid avgrensning som tar opp i seg hele det 4 kilometer lange strekket fra Fagerlia til Hattfjellforsen. Samlet sett heller en derfor mot en slik storområde-løsning som mest fordelaktig fra en bevaringsbiologisk synsvinkel. Det er også avgrenset to verneverdige områder langs Fiplingdalselvene. Den 65 daa store Litle Fiplingdalselva (***) ligger klart atskilt fra de andre lokalitetene og kan vanskelig henges på et storområde. Derimot strekker området i Store Fiplingdalen (433 daa, **) seg helt ned til Vefsna og kan ganske enkelt bindes til Fagerlia på andre siden av elva om det er ønskelig. Hva man evt. velger vil ikke ha betydning for ivaretakelse av naturverdiene, og blir mest et spørsmål om hva som anses hensiktsmessig rent forvaltningsmessig. Andre inngrep Bemerkelsesverdig nok er selve elvedalen lite preget av nyere inngrep. Tunge hogstinngrep med store fl atehogster og omfattende granplantefelt strekker seg imidlertid ned i de slake liene ovenfra og ned mot brekket på begge sider og rammer inn dalen. Av arronderingsmessige grunner er små deler av disse inkludert i området. De største inngrepene er gjort nederst, der skogen i Stormlia er hogd ut langt ned mot Vefsna. Dette inngrepet er årsaken til at lokaliteten ikke er slått sammen med Salomonbergan. I øvre del er også et par små høyproduktive granskogssøkk blitt hogd ut, hhv. sør for Tjuvhusholten og vest for Finnmoholtan. Av andre inngrep går en skogsbilvei oppe i lia på sørsiden, men den går ned mot elva bare ved Storia og bare her er en liten fl ik av veien innenfor grensene. På nordsiden ligger området delvis nært inntil skogsbilvei og Rv 73. Alt i alt er inngrepene små og ubetydelige og har marginal innvirkning på verneverdiene. Det mest negative i så måte er mangelen på direkte sammenheng med gammelskog nedover til Salomonbergan. Vurdering og verdisetting Auster-Vefsna danner en elvedal som er tilnærmet unik i norsk sammenheng. De viktigste kvalitetene ligger i kombinasjonen av at dette er en stor og mektig, relativt lavtliggende elvedal som i all hovedsak er uberørt av nyere inngrep. I tillegg er her svært mange ulike egenskaper pakket sammen på en måte som gjør naturverdiene meget store - både i kraft av det mektige landskapet, på skogtypenivå og biomangfoldmessig - og knyttet til både naturgitte egenskaper (topografi, berggrunn) og til skogtilstand (gammel naturskog). Skogtyper Området har stor økologisk spennvidde, fra elva i dalbunnen til platåene på kantene. Habitatvariasjonen er samlet sett derfor svært stor. Her er en ansamling av både sjeldne og vanlige skogtyper, maksimal spennvidde over gradientene tørrfuktig, fattig-rikt og varmt-kjølig, topografi ske trekk som trange sidekløfter, bratte skrenter og jevne lisider. På skogtypenivå kan en skille ut fi re klart atskilte typer: kalkgranskog, gammel naturskog, rasmarksskoger/sørvendte skrenter og bekkekløfter (med fossesprutsamfunn). Isolert sett er de største verneverdiene knyttet til kalkgranskog. Denne skogtypen har et tyngdepunkt i Midt-Norge langs Auster-Vefsna. Her er en rekke ulike utforminger av typen representert, med stort spenn fra fuktige høgstaudeutforminger til tørre og skrentete reinrose-rødfl angre-utforminger (en type som er tilnærmet endemisk for øvre deler av Vefsna-dalføret). Flere av typene er også representert med ganske store arealer. Disse skogene har et meget rikt artsmangfold av karplanter og jordboende sopp, inkludert et stort antall rødlistearter hvorav fl ere knapt nok er kjent i denne delen av landet tidligere. Klimatisk sett skiller denne delen av Vefsna-dalføret seg ut med et varmt og lunt lokalklima. Dette slår ut på skogsamfunn og biomangfold i hele dalen, men spesielt i de bratte solvendte skrentene. Sammen med rik berggrunn gir dette store mosaikker i skogtyper og ulike rike rasmarks- og bergskrentsamfunn. Disse skrentene representerer natur- og skogtyper som er sjeldne regionalt (og dels nasjonalt, i hvert fall over så store arealer), og med et sørlig, varmekjært element som er sjeldent i regionen. Et slående trekk er den store ulikheten mellom solsida og skyggesida. Mens naturverdiene på solsida er knyttet til naturgrunnlaget er skogen på skyggesida gjennomgående fattigere, og i så måte mindre spesiell. Derimot kommer det her

103 inn en del relativt gammel naturskog, stedvis med god tetthet av strukturelle nøkkelelementer som gamle trær og lokalt også bra med læger og tilhørende artsmangfold betinget av skogtilstand. Dermed utfyller de to sidene hverandre på en god måte, og fanger til sammen opp helt ulike viktige egenskaper som sjelden er oppfylt innen ett og samme område. I tillegg er det mye tydelig humid skog her, som drar med seg et kystbundet og fuktighetskrevende biomangfold langt inn i landet. Noen mindre partier på sørsiden kombinerer kalkrik mark og relativt gammel naturskog. Bekkekløfter er representert med tre markerte sidekløfter, alle med spesielle verdier og mange viktige typiske bekkekløftegenskaper godt utviklet. Spesielt gjelder dette Gryteselva, der det også inngår velutviklet fosserøyksamfunn med nasjonalt sjeldne lavsamfunn på grankvister. Dette samfunnet er likevel betydelig bedre utviklet lenger nede i elvedalen. Både her, men i enda større grad i Bergdalsia, kombineres det typiske kløfteelementet med kalkrike skogtyper. Artsmangfold Artsmangfoldet er uvanlig rikt, med stor spredning på økologiske og taksonomiske grupper, og knyttet til alle granskogstypene. Spesielt må framheves jordboende sopp med 4 rødlistearter og 2 kandidatarter, men også karplantefl oraen framstår som meget rik og variert. I tillegg kommer et middels velutviklet utvalg av naturskogtilknyttede arter av knappenålslav og vedboende sopp. Med i alt 2 rødlistearter (og 9 kandidatarter) ( art i kategori E, 2 V-arter, 4 R-arter og 4 DC-arter) har området en av de største ansamlinger av slike som er kjent i Midt-Norge, kanskje bare slått av Salomonbergan (men dette skyldes sikkert delvis større undersøkelsesintensitet der). Landskapet Det er knyttet meget store verneverdier til hele elvegjelet fra Fagerlia til Hattfjelldal. Tilsvarende grandominerte elvedaler av samme størrelse fi nnes trolig ikke noe annet sted i Norge, i hvert fall ikke i såpass lite påvirket tilstand. Det er unikt å fi nne en så stor elvedal i lavlandet (fra under marin grense), med i hovedsak gammelskogskledde skråninger helt opp på begge sider over lange strekninger. Det er spesielt den samlete kombinasjonen av den dype og mektige elvedalen, den store elva i dalbunnen, lange lisider med gammel granskog, trange tverrkløfter, og svært stor variasjon i ulike skogsamfunn som til sammen danner en enhet med uvanlig store naturverdier. Regional vurdering Sammen med Holmvassdalen og Salomonbergan utgjør Auster-Vefsna toppsjiktet av verneverdige skogområder på indre Helgeland. Alle disse tre kombinerer mange viktige kriterier i stor grad. De har imidlertid også klare forskjeller, med ulike kriterier oppfylt i ulik grad, og med ulike styrker og svakheter. I denne sammenhengen skiller Auster-Vefsna seg antakelig ut som det beste, særlig i kraft av stort areal, mektig landskap som nesten ikke er berørt av nyere inngrep, og meget store variasjoner med velutviklete utforminger av alle viktige skogtyper. Det er da også det eneste som vi har vurdert til ****. Salomonbergan har verdier først og fremst knyttet til naturgrunnlaget i form av kalkgranskog (men dette elementet er til gjengjeld kanskje et lite hakk bedre utviklet enn i Auster-Vefsna). Holmvassdalen skiller seg også ut ved sine store arealer kalkrik skog, og dessuten fanger det området opp hele nedbørsfeltet fra lavlandet til høyfjell. Flere andre områder i regionen har også velutviklete utforminger av fl ere av de samme skogtypene som i Auster-Vefsna. Derimot er det sjelden såpass store arealer av hver type, og aldri med så mange ulike typer i velutviklet grad samlet innenfor samme område. For eksempel er fossesprutsamfunn bedre utviklet lenger nede i elvedalen (Fiplingdalselvene, Trolldalen, Nerlifjellelva). Nevnes bør også virkelig gammel naturskog med høy kontinuitet i død ved, som er meget sjelden i hele regionen. For denne typen fi nnes noen små områder som har viktigere kvaliteter enn Auster-Vefsna, men dette er samtidig utelukkende høyereliggende fjellskog (med ett lite unntak: Grøftrem) og er derfor i liten grad sammenliknbart. Mangeloppfylling Auster-Vefsna oppfyller i høy grad en rekke viktige mangelkriterier (jf. Framstad et al. 2002, 2003). De generelle manglene () rike skogtyper og (2) viktige forekomster av rødlistearter er meget godt oppfylt. Sett i sammenheng med Salomonbergan og Fagerlia er også kriteriet om (3) storområder godt oppfylt. Dette siste må også ses i lys av at området er en lavtliggende elvedal, noe som senker kravet til areal for dette kriteriet. Flere spesielt prioriterte skogtyper må også sies å være godt til meget godt oppfylt: () kalkskog, (2) høgstaudeskog, (3) bekkekløfter, og i mindre grad også (4) boreal regnskog (i form av spesialutformingen fosserøykgranskog ). Enkelte kalkgranskogselementer er av en utforming som nesten ikke er kjent noe annet sted enn langs Auster-Vefsna, og utgjør derfor en type som Norge har internasjonalt ansvar for. Det samme gjelder boreal regnskog og fossesprutsamfunn. Verdireduksjon Den faktor som i noen grad virker negativt inn på naturverdiene er de tidligere omfattende gjennomhogstene. Dette har ført til at naturskogsegenskapene er dårligere utviklet enn ønskelig. Samtidig er det viktig å understreke at det vil være nærmest utenkelig å fi nne mer enn små rester av lite påvirket naturskog i slike landskapstyper og på så produktiv skog i lavlandet. Når meget store verdier samtidig er knyttet til skogtyper betinget av naturgrunnlaget har denne faktoren blitt lite vektlagt i den samlete verdivurderingen. Samlet vurdering Auster-Vefsna fanger opp en unik og mektig elvedal, og kombinerer dette dramatiske landskapet med svært stor habitatvariasjon, mye kalkskog av ulike typer, varme skrenter og rasmarksskog, fl ere velutviklete bekkekløfter, innslag av nokså gammel naturskog og et svært rikt artsmangfold innen mange grupper. Selv om mye av skogen har vært hardt gjennomhogd tidligere har hele elvedalen i dag et intakt preg nesten helt uten nyere inngrep. På denne bakgrunn vurderes området som nasjonalt til internasjonalt verneverdig, svært viktig (****). Samlet vurdering av lokalitetene langs Auster-Vefsna Alle de fem lokalitetene langs elvedalen til Auster-Vefsna framstår som viktige til svært viktige skogområder med uvanlig store kvaliteter. Sammen danner de et områdekompleks med en ansamling av verneverdier som trolig ikke har sin like

104 i Norge. Arealet er også stort, og til sammen oppfyller de kriteriene for storområde i mangelanalysen på en god måte. Mange viktige egenskaper deles mellom områdene, men det er også klare forskjeller, og de kompletterer hverandre meget godt. På denne bakgrunn bør de ses i sammenheng og vurderes som en samlet enhet, der de største naturverdiene er knyttet til helheten de danner sammen i den store elvedalen. Selv om en del uheldige inngrep har blitt utført er størsteparten av arealet fortsatt eldre skog. Ungskogsarealene vurderes også som relativt greit restaurerbare. En vil derfor anbefale at Fagerlia, Salomonbergan og Auster-Vefsna bindes sammen til ett stort område. De to Fiplingdalselvene egner seg derimot kanskje bedre som isolerte lokaliteter. Samlet sett framstår elvedalen som et unikt naturområde som bør anses internasjonalt verneverdig. Auster-Vefsna hovedlokalitet står i en særstilling, i kraft av arealet, den mektige elvedalen og svært store habitatvariasjonen. Samtidig er det her at rasmarks-/rikskrentelementet og naturskogselementet er best utviklet. Med unntak av noen små fragmenter i noen av kjerneområdene under Salomonbergan er eldre naturskog i stor grad fraværende i de andre lokalitetene mens den dekker en del areal i Auster-Vefsna. Kalkskogselementet er kanskje det som i størst grad bidrar til å heve naturverdiene virkelig høyt i granskogene. Kalkskog er svært godt utviklet både i Auster-Vefsna, Salomonbergan og Fagerlia, samt i noe mindre grad også langs Litle Fiplingdalselva. Den største variasjonen i ulike kalkskogstyper fi nnes trolig i Auster-Vefsna, med hele spennet fra fuktig høgstaudeskog (for så vidt også helt fra rik sumpskog) til tørre knauser med reinrose-rødfl angre-skog. Flest rødlistede kalkskogsarter er likevel påvist i Salomonbergan, men dette kan like gjerne være et resultat av høyest undersøkelsesintensitet der. Fagerlia er et spesialområde med mye relativt tørr kalkskog, men uten andre spesielle skogtyper, noe som er bakgrunn for at dette området bare er gitt **. Det synes likevel å være et mykorrhizasoppelement her som er knyttet til tydelig tørre kalkskogstyper som delvis mangler i de andre områdene. Kalksjø (Chara-utforming) er en helt spesiell naturtype som i liten grad er fanget opp i verneområder i Norge. Salomontjørna er en velutviklet slik sjø, som den eneste innen lokalitetene, og gir et viktig bidrag til den store naturtypevariasjonen i elvedalen. Bekkekløfter er velutviklet i Auster-Vefsna, Litle og Store Fiplingdalen, men også i de to kjerneområdene Trolldalen og Nerlifjellelva (under Salomonbergan). Sidekløftene langs Auster-Vefsna (Gryteselva, Bergdalsia) samt hele Litle Fiplingdalselva står likevel fram som de beste for denne naturtypen. Fossesprutgranskog vil vi betrakte som en spesialutforming av boreal regnskog, karakterisert av fuktighetskrevende lobarion-lavarter på grankvister med fossenever som typeart. Denne særegne og sårbare skogtypen utgjør et karakteristisk trekk ved sidekløftene til Auster-Vefsna, der den er knyttet til fossefall med konstant høy vannføring. Typen er særlig velutviklet langs Litle Fiplingdalselva, der både fossenever og fossefi ltlav inngår sammen med mange andre lobarionarter, men fi ne utforminger fi nnes også i Trolldalen og Nerlifjellelva (kjerneområder under Salomonbergan). Nerlifjellelva har for eksempel eneste forekomst av trådragg langs denne delen av Vefsna. For denne typen kommer Auster-Vefsna svakere ut, selv lokaliteten ved Gryteselva for så vidt er ganske velutviklet. Fragmenter fi nnes også langs Store Fiplingdalselva, men svakt utvikklet. Ved Litle Fiplingdalselva fi nnes også boreal regnskog av litypen, der rike lobarionsamfunn fi nnes på gran i ei svært fuktig liside. I tillegg ble det påvist et lite areal med boreal regnskog av ravinetype under marin grense langs Vefsna ved Trolldalen, men dette var et lite areal og ganske marginalt utviklet. Artsmangfoldet er samlet sett rikest i Auster-Vefsna hovedlokalitet, med stort spenn i ulike økologiske og taksonomiske grupper, med Salomonbergan et lite hakk bak. Antall rødlistearter er likevel høyest i Salomonbergan (28 arter kontra 2 arter, trolig mest pga. ulik undersøkelsesintensitet). Mange arter deles mellom disse to områdene, men en hel del er også unike. De tre andre lokalitetene bidrar med et færre antall rødlistearter samlet sett, men alle har unike elementer, og alle bidrar vesentlig til å høyne det totale artsmangfoldet. I Fagerlia er funnet 2 rødlistearter, Litle Fiplingdalselva 5 arter (bl. a. E-arten fossefi ltlav) og Store Fiplingdalen 5 arter (bl.a. E-arten granfi ltlav). Litle Fiplingdalselva er særlig viktig ifbm. å tilføre store verdier knyttet til fuktighetskrevende arter. Til sammen er det nå påvist 43 rødlistearter i de fem lokalitetene til sammen. Disse fordeler seg på 3 E-arter (gulgrå vokssopp, granfi ltlav, fossefi ltlav), 5 V-arter, 0 R-arter og 25 DC-arter. I tillegg kommer 3 kandidatarter. Fordelt på artgrupper er det 28 jordboende sopp, 6 vedboende sopp, 4 lav, karplante, 3 kransalger og fugl. Dette er svært høye tall og vitner om disse områdenes meget store kvaliteter for biologisk mangfold. Tallet er langt høyere enn det som er kjent fra noe annet skogområde i Midt-Norge.

105 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Auster-Vefsna. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Stormyrtjørna V ** ** ** ** ** - * ** * ** - - ** 2 Bergdalsia ** *** ** ** * - * *** *** *** - - *** 3 Gryteselva ** ** * ** 0 - * *** *** *** - - *** 4 Vefsna S-side Tjuvhusholten SV ** *** ** *** 0-0 * * ** - - ** 5 Tjuvhusholten-Storia * ** * * * - ** *** *** *** - - *** 6 Mjølkarlidalbekken ** * * *** * - * ** *** ** - - ** 7 Finnmoholtan V ** ** * ** ** - *** *** ** ** - - ** 8 Finnmoholtan S ** ** * ** * - * ** *** *** - - *** 9 Hattfjellforsen ** * ** ** * - * ** *** *** - - ** Samlet verdi Totalt for Auster- Vefsna ** ** * ** * - ** *** *** *** *** *** **** Referanser Aune, E. I. og Kjærem, O. Botaniske undersøkelser ved Vefsnavassdraget, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Botanisk Serie 977-, 38 s Bjørndalen, J. E Kalktallskogar som naturvårdsobjekt i Sverige. Naturvårdsverket Rapport Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogtyper i Norge. IV. Lokaliteter i Nord-Norge. DN-rapport. Botanisk Museum 2006a. Norwegian Lichen Database (NLD): Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Grønlie, A Geologien i Vefsnbygdene. Vefsn bygdebok II: Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Korsmo H., Edenius L., Moe B. & Svalastog D Inventering av verneverdig barskog i sørlige del av Nordland. NINA Oppdragsmelding 228. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M : million. Norges Geologiske Undersøkelse. Vasari, Y A study of the vegetational history of the Kuusamo district (North East Finland) during the Late quaternary period. Annales Botanici Societatis Zoologicae Botanicae Fennicae Vanamo 33 (): -40.

106 Auster-Vefsna (Hattfjelldal, Nordland). Areal 7.565daa, verdi **** Gryteselv- Steintjørna 76 tuva Stormyra Austmoen 7 48 Finnmo- Finnmomyran Nabbfjell ryggen Sankar- Melkarlia holtan 59 Snaumyrhaugen myra Holtan Dalbu Nabbli Hattfjell- 398 forsen Vriomforsen 323 Grytlia Tjørndalstjørna Vefsnholmen Lomtjørn- 276 Oppstad 269 Gåsgjotholten 439 holtan Kaukaråsen Nyenget Storia 297 Gryteselva Mjølkarli Bjerkeset forsen Høgda Svarttjørna Tjuvhus- Lomtjørna Gryteselva Grovhtejaevrienjohke Storskoglia Mølnbekken holten Lanes holtan 73 Litlvoll- Svarttjørn- 460 åsen Forseng åsen Bjørkhol- Tjørndalen Brennan Merkebekken 3 4 Mjølkarlidalen Mjølkarlidalbekken Listadåsen åsen Måneskinstjørna Finnmodalen 456 Gryteselvåsen Sørtjørnan Grovhtejohkenaesie 492 Åstjørna Bergdalsia Bergdalsbekken Buvriesnjuenie Storhaugen Storvassbekken Trolldalsbekken Bjørnskardet Biernenskaertie Salomontjørna Stormlia Stormlineset Vefsna Vaapstenjeanoe Stormyrtjørna Jedtiejohke Nordli- 452 Salomonbergan 232 Snjiptjegietjie Naturfaglige registreringer i forbindelse med 323vern av skog på Statskog SF's eiendommer Stoerrebåvne 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk :39 6 Ekvidistanse 20m Alternativ grense 280 Omr. for vurdering (DN2005) Elvkroken 35 Rutenett km Kavelmyra Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte tjørnan Nordlia 634 Kartgrunnlag N50 Produsert Varden Nerlifjelltjørna 768 Nerlifjellet 808 Nelje mN Nerlifjellelva mE mE

107 Bilder fra området Auster-Vefsna Mellom Hattfjelldal og Fagerlia danner Auster-Vefsna en mektig, villmarkspreget elvedal. Foto: Tom Hellik Hofton Kalkskogssoppen småskjellet musserong Tricholoma squarrulosum (rødliste: R) ble funnet nord for Storia (K5), noe som er ny verdensnordgrense. Foto: Tom Hellik Hofton Kalkgranskog med avblomstret marisko i forgrunnen, fra nord for Storia (K5). Foto: Tom Hellik Hofton Enkelte deler av granskogen har rikelig med læger, selv om gamle stokker er få. Her fra Bergdalsia (kjerne 2). Foto: Tom Hellik Hofton

108 Greipfjellet-Bukksvatn** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: JKL, KAB Kartblad: 2026 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:477624, N: Areal: 8350 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Greipfjellet-Bukksvatnet området ligger rett øst for Røssvatnet og Krutfjellet, og grenser inn mot Sverige. Terrenget karakteriseres av to vide daler med åpning mot øst. Dalene gjør at både sør- og nordvendte lier er godt representert. Myr har stor arealdekning innen området og dominerer også mye av det arealet som ut i fra turkart er fargekodet som skog. Generelt er de større og fl attliggende myrene av typen fattig fastmattemyr. Mindre myrfl ekker i hellinger og langs bekker og fuktdrag er gjerne intermediære til mellomrike. Ofte er det overganger mellom mellomrik myr og høystaudeenger og -skog. Skogvegetasjonen veksler mye mellom bærlyngvegetasjon på veldrenerte konveksiteter, via blåbærskog og småbregneutforming til høystaudevegetasjon, ofte med busksjikt av vier. Store areal i sørhellinger er dominert av relativt rike høystaude- og storbregneutforminger. Skogen består av bjørk. Her og der inngår rogn, og i spesielt gunstig eksponerte sørhellinger er det innslag av (silke)selje. Som sammenhengende skogdanner er bjørka i stor grad begrenset til de lavereliggende partiene under ca 600 m.o.h. Ovenfor dette er bjørkeskogen svært usammenhengende, småvokst og i all vesentlighet krattdannende. Partier i lavere strøk har brukbar struktur med god forekomst av gamle trær og en del dødved. Lenger opp i høyden er skogen uten nevneverdige mengder dødved, trærne er smådimensjonerte og skogen virker ung. Det siste forholdet er trolig klimatisk betinget. Mye av skogen i lavlandet er trolig i en gjengroingsfase etter tidligere tiders hardt beitetrykk fra sau og annet husdyrhold. Artsmangfoldet er mest variert innen gruppene karplanter og beitemarkssopp. Tre rødlistearter er påvist, alle er såkalte beitemarkssopp. Slik avgrensingsforslaget foreligger er arronderingen tilfredsstillende. Området vil til en viss grad bidra til den generelle mangelen ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002) som omfatter skog på rik berggrunn. I forhold til den regionale mangelanalysen (Framstad et al. 2003) (Nordland, nordboreal sone) bidrar området relativt godt til mangelen høystaudeskog. Tre kjerneområder er skilt ut, herunder en kalkskog og to høystaudebjørkeskoger. Ved å tillegge nærhet til eksisterende naturreservat og landskapsvernområde vekt gis området regional verneverdi (**). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Jon T. Klepsland og Kim Abel. Innsatsen ble lagt til de mest produktive og basepåvirkede delene av området. Hele undersøkelsesområdet er betraktet, med unntak av utløperen helt i nordvest. Tidspunkt og værets betydning Vær og tidspunkt var gunstig for inventering av viktige organismegrupper for fjellbjørkeskog. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Verneforslagsgrensene sammenfaller i stor grad med grensene for undersøkelsesområdet, men arealet helt i nordvest er utelatt fra foreliggende forslag fordi skogen er glissen og småvokst og trolig dominert av nøysom vegetasjon. Dette tilfører derfor få naturverdier i forhold til størrelsen på arealet og derfor ikke ansett viktig. Tidligere undersøkelser Undersøkelsesområdet grenser til Favnvassdalen landskapsvernområde. Dette området ble opprettet i 983 med formål om å ivareta et vakkert landskap med interessant fugleliv (se: DN-Naturbase 2006). Den helt nordvestre tangen av undersøkelsesområdet grenser til Varnvassdalen naturreservat som ble opprettet i 992 for å bevare et lite påvirket barskogsområde med furu (se: DN-Naturbase 2006). I forbindelse med naturtypekartlgging i kommunene er det registrert en viktig lokalitet med kalkrike områder i fjellet på Varnesfjellet innenfor Varnvassdalen naturreservat (se: DN-Naturbase 2006). Beliggenhet Området ligger rett øst for Røssvatnet og Krutfjellet, og grenser inn mot Sverige.

109 Naturgrunnlag Topografi Terrenget karakteriseres av to vide daler med åpning mot øst. I et nord-sørgående tverrsnitt har landskapet har en overveiende slakt bølgende topografi, og sett i fra oven har terrenget en overordnet østlig eksposisjon. Dalene gjør at både sør- og nordvendte lier er godt representert. Geologi Berggrunnen består av fylitt og/ eller glimmerskifer (NGU 2006a). Dette gir grunnlag for en relativt basekrevende vegetasjon der de hydrologiske evt topografi ske forholdene ellers ligger til rette. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 30% (ca 5500daa) nordboreal 70% (ca 2840daa). Etter Moen (998) ligger området i nordboreal sone og i svakt oseanisk seksjon (O). De øvre deler av området ligger i lav-alpin sone (ca 30%). Økologisk variasjon Innenfor reservatforslaget er det vann/ våtmark, myr, bjørkeskog og alpint miljø. Mange eksposisjoner og helningsvinkler har god dekning. Fattige og rike vegetasjonstyper er begge tilstede i rikt monn. Variasjonen begrenses av områdets høye beliggenhet som gir begrensninger i skogtyper og vegetasjonsutforminger. Området har derfor middels stor økologisk variasjon (**). Vegetasjon og treslagsfordeling Skogen består av bjørk. Her og der inngår rogn, og i spesielt gunstig eksponerte sørhellinger er det innslag av (silke)selje. Myr har stor arealdekning innen området og dominerer også mye av det arealet som ut i fra turkart er fargekodet som skog. Myrene varierer en del i rikhet, men generelt er de større og fl attliggende myrene av typen fattig fastmattemyr. Mindre myrfl ekker i hellinger og langs bekker og fuktdrag er gjerne intermediære til mellomrike ettersom disse er påvirket av mineralberiket grunnvann. Ofte er det overganger mellom mellomrik myr og høystaudeenger og -skog. Myrene domineres av bjønnskjegg, blåtopp og tepperot. Vanlige arter er myrull, duskull, stjernestarr, slåttestarr, myrhatt, dvergjamne, svarttopp og fl ekkmarihånd. Mer spredt inngår øyentrøst, jåblom, skogmarihånd, kongsspir, sumphaukeskjegg og en sjelden gang fjellpestrot, samt en rekke høystauder i overgangene mot skog/ kratt. Flekkvis fi nnes mer basekrevende arter og vegetasjonssammensetningen slike steder kan ha preg av rikmyr med blant annet kastanjesiv, fjellfrøstjerne og hårstarr (se også kjerneområde ). Langs fuktdrag og i relativt fuktige bjørkebestand er det ofte et busksjikt av vier, herunder lappvier, grønnvier og sølvvier. Skogvegetasjonen veksler mye mellom bærlyng- og røsslyng-blokkebær vegetasjon på veldrenerte konveksiteter, via blåbærskog, til en fattig småbregneutforming med hengeving, til høystaudevegetasjon i forsenkninger og langs fuktdrag, ofte med busksjikt av vier. Store areal i sørhellinger er dominert av relativt rike høystaude- og storbregneutforminger. Det vises til kjerneområdebeskrivelsene for artssammnesetninger i disse mest rike skogtypene. For øvrig fi nnes et lite antall fuktige bergvegger med et utvalg basekrevende alpine arter som rynkevier, gulsildre og rødsildre. På fuktige fl ater og langs fuktdrag i de lavereliggende delene av området er vegetasjonen noe avvikende fra høyere opp ved å inneha skogrøyrkvein, engsyre, mjødurt, skogstjerneblom, marikåpe, ormetelg, vendelrot, blåklokke, geitrams og andre relativt næringskrevende og/ eller svakt kulturbegunstigete arter. Deler av den lavereliggende skogen langs de større bekkene har preg av sumpskog. Skogstruktur og påvirkning Som mer eller mindre sammenhengende skogdanner er bjørka i stor grad begrenset til de lavereliggende partiene under ca 600 m.o.h. Lokalt i sørhellinger går bjørkeskogen opp til 700 m.o.h. Ovenfor disse høydene er bjørkeskogen svært usammenhengende, småvokst og i all vesentlighet krattdannende. For eksempel gjelder dette mye av Greipfjelldalen. Den best utviklete bjørkeskogen fi nnes helt sørøst i området mellom veien og høydekote 600 meter. Også denne delen varierer i kvalitet, men partier har relativt god spredning i alder og dimensjoner. Øvre stammediameter ligger på rundt 40 cm ved brysthøyde og alder muligens år. Av og til inngår en del dødved i form av gadd og læger i ulike nedbrytningstrinn. Godt nedbrutt læger virket underrepresentert, i alle fall litt grovere dimensjoner. Store deler av skogen, særlig lenger opp i høyden er likevel uten nevneverdige mengder dødved, skogen virker ung og trærne er smådimensjonerte. Trolig er fjellbjørkeskogen utsatt for utbrudd av snømåler, og klimatiske forhold bidrar trolig med å bryte ned skogen før den rekker å bli gammel. Særlig de lavereliggende deler av området er tydelig beitepåvirket av sau og evt også reinsdyr. Ut i fra skogstrukturen å dømme er trolig mye av skogen i lavlandet i en gjengroingsfase etter tidligere tiders enda hardere beitetrykk fra sau og annet husdyrhold. Det er ingen synlige tegn til at aktivt uttak av tømmer/ ved har foregått, men det er likevel usannsynlig at plukkuttak ikke har skjedd gjennom lang tid, men med muligens opphør de siste tiårene. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Greipfjellet-Bukksvatn. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

110 Bolvatnet SV Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:479570, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 75,8daa Østvendt liside med rik og frodig bjørkeskog. Beitepåvirket av sau. Vegetasjonstypen er dominert av høgstaudeskog, men spredt innimellom er det arealer påvirket av kalk. Noen mindre myrer av intermediær rikhet splitter opp området. Bjørka totaldominerer tresjiktet med mye vier i busksjiktet. Bjørka er småvokst og ung. Gamle, grove trær og død ved er en mangelvare, men spredte innslag fi nnes. Hovedsakelig er bjørka ca 5 cm i diameter. Rødlistet beitemarkssopp påvist i området. 2 Greipfjelldalen Ø Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:478330, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 57,8daa Sørvendt skråning som avgrenses av myrlendt terreng i nedkant og bratt bergskrent i overkant. Vegetasjonen er rik med høystaudevegetasjon, noe storbregnevegetasjon og litt lågurtvegetasjon. I feltsjiktet inngår blant annet skogburkne, ormetelg, strutseving, turt, tyrihjelm, ballblom, teiebær, skogstjerneblom, mjødurt, fjelltistel, kranskonvall, fjellfi ol, vendelrot, fi rblad, setermjelt og taggbregne. Tresjiktet domineres av bjørk, men innehar også gammel silkeselje og ltt rogn. Stedvis velutviklet busksjikt av sølvvier, på tørrere steder einer. Lite dødved og dimensjoner inntil cm ved brysthøyde. Lodnevrenge og glattrenge fi nnes på selje. Lokaliteten utmerker seg ved god forekomst av gammel selje og rik vegetasjon, men arealet er lite slik at vurderingen bli lokalt viktig (C). 3 Litlbukksfjellet S Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:475900, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 665,5daa Lokaliteten omfatter mye av den sørvendte lisida ovenfor Bukksvatnet i høydelaget m.o.h. Tresjiktet består utelukkende av bjørk. Bjørkeskogen er ganske åpen, men har relativt god sammenheng. Dimensjonene er i regelen 0-20 cm ved brysthøyde, bare svært spredt fi nnes tydelig gamle trær med oppsprukket bark, eller stamme, med diameter inntil 35 cm. Vegetasjonen domineres av frodig høystaudestorbregneutforminger med dominans av turt, tyrihjelm, og stedvis ballblom eller fjellburkne. Andre vanlige arter er skogstorkenebb, fjellfi ol, marikåpe sp., engsyre, skogrøyrkvein, sumphaukeskjegg, enghumleblom, hvitbladtistel og hestehov. Spredt fi nnes fjellkvann, kranskonvall, setermjelt, vendelrot, fjellminnblom, taggbregne og grønkurle. På mer svakt hellende terreng overtar skrubbær-blåbærvegetasjon. De rikeste partiene har en del beitemarkssopp, men uten stor artsvariasjon. På grunn av stort areal, rik vegetasjon og innslag av rødlista beitemarkssopp er lokaliteten gitt regional verdi (B). Artsmangfold Tre rødlistearter er påvist, en i rødlistekategori sårbar - V (gyllen vokssopp, Hygrocybe aurantiosplendens), og to er hensynskrevende - DC. Alle er såkalte beitemarkssopp. Mangfoldet er mest variert innen gruppene karplanter og beitemarkssopp. Som det kommer fram av vegetasjonskapittelet er det god dekning av rike vegetasjonstyper og relativt stort artsutvalg. Mosefl oraen er ikke godt undersøkt, men regnes ikke for å være spesielt variert. Det epilittiske skorpelavselementet er fl ekkvis nokså variert (tilknyttet mineralrike skrenter). For øvrig utviser andre taxongrupper lite variasjon i området. Tabell: Artsfunn i Greipfjellet-Bukksvatn. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Entoloma sericeum Beiterødskivesopp 3 Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 3 Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Avgrensing og arrondering Grensene for verneforslaget er trukket romslig opp rundt den delen av bjørkeskogen som har noen verdi. Grensa følger riksgrensen og veien i øst. I vest er grensa trukket tvers over Greipfjelldalen for å unngå unødvendig mange vinkler uten at det medfører inklusjon av produktiv skog. Helt i nordvest er grensa satt skjønnsmessig. Om man vil kan godt grensa trekkes videre vest slik at den sammenfaller med grensa for undersøkelsesområdet. Det vil ikke tilføre foreliggende verneforslag nevneverdig naturverdi, men vil muligens gi en bedre samlet arrondering av de tre tilgrensende verneområdene. Slik avgrensingsforslaget foreligger er arronderingen tilfredsstillende ved at skogverdiene vest for riksgrensa og veien i sin helhet inkluderes, gradienten fra laveste punkt til alpin sone fanges opp, og hele dalsystemet rundt Bukksvatnet ivaretas.

111 Likevel er ikke arronderingen optimal siden bare vestre del av hoveddalføret omfattes ettersom veien og riksgrensa i stor grad følger dalbunnen og derfor hindrer en mer naturlig topografi sk avgrensing. Andre inngrep Få tekniske inngrep berører området, men det er ei hytte på østsiden av Bukksvatnet, og en sti fører fra denne til veien i øst. Veien er for øvrig et tyngre teknisk inngrep som markerer nordøstgrensa for verneforslaget. Vurdering og verdisetting Greipfjellet-Bukksvatnet representerer et ganske gjennomsnittlig bjørkeskogsområde for indre Nordland. Vegetasjonen er i partier frodig og variert, særlig innenfor kjerneområdene, men rike og frodige høystaudebjørkeskoger er vidt utbredt i regionen og dette er derfor ingen spesiell kvalitet ved området. De skoglige kvalitetene er begrenset, trolig i første rekke på grunn av en marginal beliggenhet klimatisk sett (høytliggende), men også på grunn av langvarig beitehevd og trolig også vedsanking. Partier i lavereliggende deler har likevel brukbar skogstruktur og forekomst av gammelskogselementer. Det som teller positvt er at området er forholdsvis stort og omfavner relativt selvstendige landskapsrom slik som Bukksvatnområdet. Videre vil området grense til eksisterende store verneområder og derfor funksjonelt fungere som en utvidelse av et allerede stor verneareal, noe som er positivt med tanke på arealkrevende arter og storskala økologiske prosesser. I forhold til den generelle mangelanalysen gitt i evalueringsrapport over dagens skogvern (Framstad et al. 2002) vil området bidra til følgende mangel: (i) skog på rik berggrunn. Området bidrar bare i liten grad til mangeloppfyllelse da bare kjerneområde kan sies å inneha spesielt basekrevende arter og også innenfor kjerneområdet opptrer disse bare spredt. Området er for øvrig ganske stort i areal, men kriteriet storområder anses ikke innfridd ettersom bare ca % av arealet er skogdekt. I forhold til den regionale mangelanalysen (Nordland, nordboreal sone) bidrar området til mangelen høystaudeskog. Området bidrar rimelig godt til denne mangelen ettersom en del areal også utenfor kjerneområdene tilhører denne skogtypen. Bjørkeskoger er for øvrig, sammen med boreal regnskog, en skogtype Norge har internasjonalt ansvar for å ivareta. Totalt sett vurderes området som mellom lokalt og regionalt viktig (*-**). Ved å tillegge nærhet til eksisterende naturreservat og landskapsvernområde vekt gis området regional verneverdi (**). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Greipfjellet-Bukksvatn. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Bolvatnet SV * * * - * - * * *** ** - - *** 2 Greipfjelldalen Ø ** * * 0 ** - * ** ** * - - * 3 Litlbukksfjellet S ** * * 0 * - 0 * ** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Greipfjellet- Bukksvatn ** ** * 0 ** - * ** ** * ** ** ** Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

112 Auster-Vefsna (Hattfjelldal, Nordland). Areal 7.565daa, verdi **** Gryteselv- Steintjørna 76 tuva Stormyra Austmoen 7 48 Finnmo- Finnmomyran Nabbfjell ryggen Sankar- Melkarlia holtan 59 Snaumyrhaugen myra Holtan Dalbu Nabbli Hattfjell- 398 forsen Vriomforsen 323 Grytlia Tjørndalstjørna Vefsnholmen Lomtjørn- 276 Oppstad 269 Gåsgjotholten 439 holtan Kaukaråsen Nyenget Storia 297 Gryteselva Mjølkarli Bjerkeset forsen Høgda Svarttjørna Tjuvhus- Lomtjørna Gryteselva Grovhtejaevrienjohke Storskoglia Mølnbekken holten Lanes holtan 73 Litlvoll- Svarttjørn- 460 åsen Forseng åsen Bjørkhol- Tjørndalen Brennan Merkebekken 3 4 Mjølkarlidalen Mjølkarlidalbekken Listadåsen åsen Måneskinstjørna Finnmodalen 456 Gryteselvåsen Sørtjørnan Grovhtejohkenaesie 492 Åstjørna Bergdalsia Bergdalsbekken Buvriesnjuenie Storhaugen Storvassbekken Trolldalsbekken Bjørnskardet Biernenskaertie Salomontjørna Stormlia Stormlineset Vefsna Vaapstenjeanoe Stormyrtjørna Jedtiejohke Nordli- 452 Salomonbergan 232 Snjiptjegietjie Naturfaglige registreringer i forbindelse med 323vern av skog på Statskog SF's eiendommer Stoerrebåvne 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk :39 6 Ekvidistanse 20m Alternativ grense 280 Omr. for vurdering (DN2005) Elvkroken 35 Rutenett km Kavelmyra Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte tjørnan Nordlia 634 Kartgrunnlag N50 Produsert Varden Nerlifjelltjørna 768 Nerlifjellet 808 Nelje mN Nerlifjellelva mE mE

113 Bilder fra området Greipfjellet-Bukksvatn Oversiktsbilde fra Greipfjelldalen som viser hvor lav dekning bjørkeskogen har, og hvor småvokst den stort sett er. Foto: Jon T. Klepsland Frodig turt-dominert høystaudevegetasjon fra kjerneområde nr 3. Foto: Jon T. Klepsland Typisk åpen, beitepåvirket bærlyngskog fra lavereliggende partier. Foto: Jon T. Klepsland Frodig storbregne-høystaudevegetasjon i kjerneområde nr 2. Foto: Jon T. Klepsland

114 Indre Pantdalen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: SRE, JKL Kartblad: 925 I, 2025 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:463706, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: C-Svakt kontinental Sammendrag Området omfatter indre deler av Pantdalen, et nordvestvendt dalføre beliggende øst for Susendalen, ca. 6 km sørøst for Hatfjelldal. Indre Pantdalen er en åpen nordvestvendt U-dal med rolig topografi og fl at dalbunn. Noe småskala topografi i form av små morenerygger og grunne bekkesøkk fi nnes i lisidene. Pantdalselva i bunn av dalføret har lite fall og meandrerer rolig mot Susna og Susendalen i nordvest. Vegetasjonen i området varierer mye, både langs rik/fattig gradienten og tørt/fuktig gradienten. Bjørk er dominerende treslag med stedvis stort innslag av einer og vierkratt i busksjiktet. Enkelte rogn fi nnes spredt. Sør for Pantelva er vegetasjonen i all hovedsak fattig. Her dominerer blåbærskog med overganger mot bærlyngskog på tørre rygger og røsslyng-blokkebær i fuktige søkk. På fl ate partier langs myrene og langs hovedelva i bunn av dalen, fi nnes innslag av fuktig bjørkeskog med et tett busksjikt av sølvvier. Myrene sør for elva er stort sett fattige med dominans av bjønnsjegg. Nord for Pantelva er vegetasjonen rikere. Her fi nnes større partier frodig kalkpåvirket høgstaudeskog med overganger mot kalkbjørkeskog på grunnlendte partier. Fattigere blåbær og bærlyngskog inngår på veldrenerte morenerygger. Særlig har det bratte partiet i kjerneområdet vest for Reinkalvklumpen dominans av rik kalkpåvirket fl ora. Flere rike bakkemyrer inngår nederst i lisiden, og kalkrevende fjellfl ora fi nnes over tregrensen. Indre Pantdalen er et veiløst dalføre dominert av eldre bjørkeskog uten moderne inngrep. Hele dalføret bærer riktignok preg av sterk beitepåvirkning og trolig har området stedvis vært utsatt for hogstinngrep i tidligere tider. Langs dalbunnen og i de rike partiene på nordsiden av elva dominerer relativt ensaldret skog med få gamle trær og lite død ved. Skogen er hardt beitet med mye einer i busksjiktet. I indre deler av dalen og i randsonen opp mot høyfjellet dominerer småvokst og buskformet bjørk. Artsmangfoldet knyttet til død ved av bjørk er relativt fattig og kun trivielle arter. De mest verdifulle kvalitetene når det gjelder artsmangfold, er knyttet til områdets stedvise rike berggrunn. I tilegg til rik og frodig karplantefl ora, er fl ere krevende mykorrhizasopp, vokssopp, og rødskivesopp registrert på de rikeste partiene. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Indre Pantdalen bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles riktignok kun på deler av arealet og er derfor en begrenset verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området scorer høyt på arrondering, rikhet og variasjon, middels på artsmangfold, men dårligere på kriterier knyttet til skogtilstanden. Det avgrensede kjerneområdet er av høy verdi og trekker totalverdien av området i posoitiv retning, mye skogløst høyfjellsareal innenfor avgrensingen er derimot et klart negativt element. Totalt sett vurderes området til reginalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Sigve Reiso og Jon Klepsland. Hele området ble undersøkt med noe mer detaljert kartlegging på de rikeste partiene under Reinkalvklumpen. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet for feltundersøkelsen var optimal med tanke på sopp og karplanter og god også med hensyn på andre organismegrupper. Været var fi nt og hadde ingen betydning for undersøkelsen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. For å bedre arronderingen på verneområdet er grensene for verneverdig areal utvidet en god del i forhold til grensene for undersøkelsesområdet. Tidligere undersøkelser Et større området med kalkrik fjellfl ora er avgrenset på toppartet av Øljedalsfjellet i forbindelse med naturtypekartlegging av kommunen (Naturbase 2006). Naturtypen er vurdert som viktig (B) og ligger delvis innenfor det foreslåtte verneområdet.

115 Beliggenhet Området omfatter indre deler av Pantdalen, et nordvestvendt dalføre beliggende øst for Susendalen, ca. 6 km sørøst for Hatfjelldal. Naturgrunnlag Topografi Indre Pantdalen er en åpen nordvestvendt U-dal med rolig topografi og fl at dalbunn. Noe småskala topografi i form av små morenerygger og grunne bekkesøkk fi nnes i lisidene. Pantdalselva i bunn av dalføret har lite fall og meandrerer rolig mot Susna og Susendalen i nordvest. Geologi Bergrunnen er dominert av fylitt og glimmerskifer i sørlige halvdel, og kalkglimmerskifer og kalksilikatgneis i nordlige halvdel. Lengst vest inngår også en åre med grønnstein og amfi bolitt. I dalbunnen inngår et tykt morenedekke som avtar i tykkelse opp mot fjellet (NGUa, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: C-Svakt kontinental, vegtasjonsone: alpin 50% (ca 370daa) nordboreal 50% (ca 370daa). Området ligger i nordboreal og alpine vegetasjonssoner i svakt kontinental vegetasjonseksjon (Moen 998). Økologisk variasjon Området varierer endel både over rik-fattig og tørr-fuktig gradienten. På små areal veksler vegetasjonen raskt fra tørre og fattige morenerygger til frodige kalkpåvirkede søkk. Mange eksposisjoner og helninsvinkler har god dekning. Områdets fanger riktignok kun opp en skogtype og har et relativt lite høydespenn med skogdekt areal. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen i området varierer mye, både langs rik/fattig gradienten og tørt/fuktig gradienten. Bjørk er dominerende treslag med stedvis stort innslag av einer og vierkratt i busksjiktet. Enkelte rogn fi nnes spredt. Sør for Pantelva er vegetasjonen i all hovedsak fattig. Her dominerer blåbærskog med overganger mot bærlyngskog på tørre rygger og røsslyng-blokkebær i fuktige søkk. Flekkvis er skogbunnen gressdominert (smyle), trolig som et resultat av beitepåvirkning. Enkelte rikere søkk har innslag av høgstauder som skogstorknebb, ballblom og tyrihjelm. På fl ate partier langs myrene og langs hovedelva i bunn av dalen, fi nnes innslag av fuktig bjørkeskog med et tett busksjikt av sølvvier. Typiske karplanter på disse delvis forsumpede arealene er fl askestarr, skogsnelle, åkersnelle, sølvbunke, mjødurt, jåblom, marikåpe, myrhatt, enghumleblom, setergråurt. Myrene sør for elva er stort sett fattige med dominans av bjønnsjegg. Lokalt, langs bekker og i fuktdråg, fi nnes enkelte mer krevende arter som særbustarr, jåblom, harerug, gulstarr, sveltull og svarttopp. Nord for Pantelva er vegetasjonen rikere. Her fi nnes større partier frodig kalkpåvirket høgstaudeskog med overganger mot lågurtutforminger på grunnlendte partier. Fattigere blåbær og bærlyngskog inngår på veldrenerte morenerygger. Særlig har det bratte partiet i kjerneområdet vest for Reinkalvklumpen dominans av rik kalkpåvirket fl ora. Her inngår også fl ekker med kalklågurtskog. Typiske arter er skogstorknebb (dominerende), kranskonvall, grønnkurle, taggbregne, teiebær, tysbast, hengeaks, hvitbladtistel, tyrihjelm, fjellfi ol, mjødurt, legevintergrønn, småengkall og turt. Langs bekker og kildesig inngår arter som hårstarr, gulsildre, skogmarihånd, brudespore, stortveblad, sotstarr og fjellpestrot. Jåblom, breiull, bjønnbrodd, fjellfrøstjerne, svarttopp, gulstarr og dvergjamne inngår på fl ere rike bakkemyrer nederst i lisiden. På vindslitte parti over tregrensa (over 800 m) på Reinkalvklumpen ble partier basekrevende arter som reinrose, grønkurle, fjellkurle, hårstarr og svartstarr registrert. De fl atere myrene langs elva i bunn av dalen er stort sett fattige fastmattemyrer. Kalkskog og rikmyr er begge oppført som truede vegetasjonstyper i kategorien noe truet (VU) (Fremstad & Moen 200). Skogstruktur og påvirkning Indre Pantdalen er et veiløst dalføre dominert av eldre bjørkeskog uten moderne inngrep. Hele dalføret bærer riktignok preg av sterk beitepåvirkning og trolig har området stedvis vært utsatt for hogstinngrep i tidligere tider. Langs dalbunnen og i de rike partiene på nordsiden av elva dominerer relativt ensaldret skog med få gamle trær og lite død ved. Skogen er hardt beitet med mye einer i busksjiktet. Skogen er relativt ensjiktet med dominans av bjørk på 5-20 cm dbh. Sør for elva er skogstrukturen noe bedre utviklet og det spredt med grove, og tidvis hule bjørk på cm dbh. Det er noe større tetthet av død ved, med dominans av tidlige nedbrytningsstadier. I indre deler av dalen og i randsonen opp mot høyfjellet dominerer småvokst og buskformet bjørk. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Indre Pantdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet.

116 Reinkalvklumpen V Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:465, N:72605 BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 782,2daa Sørvestvendt liside med dominans av rik og frodig kalkpåvirket bjørkeskog. Topografi en er noe brattere enn ellers i området. Vegetasjonen domineres av høgstaudebjørkeskog med overganger mot kalkbjørkeskog og rikmyr. På veldrenerte morenerygger inngår noe fattigere blåbær- og bærlyngskog. Bjørk dominerer i tresjikt med en del innslag av einer og noe vierkratt i busksjikt. Enkelte partier er åpne høgstaudeenger med liten tredekning. Skogen er stedvis hardt beitepåvirket og trolig tidligere påvirket av hogst. Det fi nnes kun spredte nøkkelelementer i form av gamle trær og læger i tidlige nedbrytningsstadier. Området har en spesielt frodig og artsrik karplantefl ora men mange krevende arter. Flere kravfulle markboende sopp som galleslørsopp og de rødlistede fi olett rødskivesopp (R), ravnerødskivesopp (DC) og Entoloma caesiocinctum (DC) ble registrert på de rikeste partiene. På bakgrunn av størrelse, samt svært rik og frodig fl ora med fl ere rødlistede arter, er området vurdert som svært viktig (A). Artsmangfold Artsmangfoldet knyttet til død ved av bjørk er relativt fattig og kun trivielle arter som valkildkjuke, honningsopp, ildkjuke, labyrintkjuke ble registrert. Lavfl oraen virker også fattig og kun enkelttrær har innslag av Lobarion-arter. De mest verdifulle kvalitetene når det gjelder artsmangfold, er knyttet til områdets stedvise rike berggrunn. I tilegg til rik og frodig karplantefl ora, er fl ere krevende vokssopp og rødskivesopp registrert på de rikeste partiene. Mest interessant er funn av kalkindikatoren fi olett rødskivesopp (R), samt de rødlistede ravnerødskivesopp (DC) og Entoloma caesiocinctum (DC). Området har trolig noe verdi for vilt, i kraft av å være et sammenhengende skogsområde med stedvis rik og frodig vegetasjon. Det meandrerende elvepartiet og områdets store myrområder er trolig egnet hekkeområde for en rekke våtmarksfugl. Tabell: Artsfunn i Indre Pantdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC 3 Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC Entoloma jubatum Semsket rødskivesopp Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp 5 5 Hygrocybe coccineocrenata Myrvokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 0 Avgrensing og arrondering Det avgrensede området omfatter landskapet i indre Pantdalen på en god og helhetlig måte. Grensene er trukket langs åskammene og fjelltoppene rundt dalføret mot nordøst, sørøst og sørvest, for å fange opp hele gradienten fra dalbunn til høyfjell og mest mulig av nedbørsfeltet. Dette medfører at et betydelig areal med fjell er inkludert, særlig i de inre delene av dalføret. Mot nordvest er derimot grensen mindre naturlig og følger langs grensen for utredningsområdet, på tvers av dalføret. Store areal med tilsynelatende samme skogtype som innenfor utredningsområdet, er dermed utelatt. Vurdert ut i fra bergrunnskart, er potensialet for kalkpåvirket vegetasjon også tilstede videre nedover dalføret. Særlig virker bratthengene under Sommarfjellet og Pantdalsfjellet interessante i den sammenheng. En utvidelse nordvestover vil øke arealet betraktelig, fange opp en større høydegradient og øke prosentandelen skogdekt areal i verneområdet. Vurdering og verdisetting Indre Pantdalen omfatter øvre deler av et intakt dalføre uten moderne inngrep. Vegetasjonen i området er svært variert, både langs rik/fattig gradienten og tørt/fuktig gradienten, representativt for fjellbjørkebeltet i regionen. Rik og kalkpåvirket fl ora dominerer på ca. 30 % av det skogdekte arealet. Her fi nnes en mosaikk av frodig høgstaudebjørkeskog og lågurtskog, med stedvise innslag av de to truede vegetasjonstypene rikmyr og kalkskog. Sammenlignet med andre registrerte kalkpåvirkede bjørkeskoger i regionen som for eksempel Fiskelausvatnet i Grane og Stillelva i Hemnes kommune som begge har fl ere tusen mål kalkpåvirket bjørkeskog, bidrar riktignok Indre Pantdalen i mindre grad til å fange opp rike utforminger av bjørkeskog. Tettheten av nøkkelelementer som gamle trær og død ved er generellt lav og vegetasjonen er tydelig beitepåvirket over lang tid. Artsmangfoldet knyttet til de kalkpåvirkede arealene er rikt med fl ere krevende karplanter og enkelte rødlistede

117 markboende sopp. Arronderingen av området er stort sett god men det bør understrekes at lokaliteten har stort utvidelsespotensiale videre nordvestover mot nedre deler av Pantdalen. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller Indre Pantdalen bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles riktignok kun på deler av arealet og er derfor en noe begrenset verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området har klare verdier som et urørt dalføre med innslag av scorer middels på arrondering, rikhet variasjon og artsmangfold, men dårligere på kriterier knyttet til skogtilstanden. Det avgrensede kjerneområdet er av høy verdi og trekker totalverdien av området i positiv retning, mye skogløst høyfjellsareal innenfor avgrensingen er derimot et klart negativt element. Totalt sett vurderes området til reginalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Indre Pantdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Reinkalvklumpen V ** * * - * - * *** *** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Indre Pantdalen ** * * - * - * ** ** ** ** *** ** Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

118 Indre Pantdalen (Hattfjelldal, Nordland). Pantdalen Bantemejælla Pantdalselva Tøllevstakken Stormyra Pantdalselva l Holmvatnet Areal daa, verdi ** Storbekken 828 Tjønna Krokelokan 62 Sommarfjellet Giesievaartoe Trantjørna Haugbakkmyra Bursmyrhøgda Mikkeljordmyra Reinkalvklumpen Miesietjahke Midtfjellet Skogstubekken Storforsen Ørjedalsbekken 533 Engan Storhaugen 653 Fagerbakken 545 Fagerbakken austre Blaut- myra Pantdalselva store Ørjevatnet Vangen Litletjørna Jopptjørna Bjørn berget Pantdals- Mjølkarklumpen Stortjørna Ørjevatnet klumpen 525 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± 26 Verneforslag Tidligere 773 registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse Vollan 20m Bjørklund Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km Storbekktjørna 732 Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Reinskardenget 566 Fisklausbekken Ørjedals Pantskardet mE mE mN

119 Indre Pantdalen (Hattfjelldal, Nordland) Målestokk :

120 Bilder fra området Indre Pantdalen Frodig kalkpåvirket vegetasjon i kjerneområde. Foto: Sigve Reiso Typisk skogbilde for lavereliggende deler på nordsiden av elva. Bregne-staude-bjørkeskog med busksjikt av einer og en del dødved av bjørk. Foto: Jon T. Klepsland Ganske storvokst og gammel bjørkeskog med en del dødved i flere nedbrytningstrinn helt sør i avgrensingen. Foto: Jon T. Klepsland I partier er bjørkeskogen tynnstammmet og tilsynelatende ensaldret. Skogstrukturen er trolig beitebetinget. Foto: Jon T. Klepsland

121 Nordlia*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: JKL Kartblad: 926 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:44889, N:72793 Areal: 4208 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Nordlia ligger helt nord i Børgefjellmassivet, sør for Vefsna-vassdraget, ca 7 km sørvest for Hattfjelldal sentrum. Området har en forholdsvis rolig topografi med avrundete koller og en overveiende vestlig eksposisjon, men også store areal med fl attligende terreng. Nedre del av Bergdalsbekken har preg av bekkekløft med skarpe fuktighetsgradienter. Like øst for høydedragene fra Stoerrebåvne i sør og nordover, tvers over Nordlitjønna og videre, går det en forkastningsone som markerer et bergartsskille mellom hovedsakelig granitt i vest og gabbro (eventuelt amfi bolitt) i øst. Forkastningssonen er ledsaget av et nærmest overtydelig vegetasjonsskille der det på vestsiden er skogløs fattig lynghei, mens det på østsiden er kompakt storvokst granskog på god bonitet. Det er ingen utpreget småskala veksling mellom fattige og rike vegetasjonstyper, men snarere en ganske tydelig geografi sk gruppering. For eksempel fi nnes rike vegetasjonstyper bare innenfor kjerneområdene, men er der til gjengjeld dominerende. På samme måte viser også treslagsfordelingen tydelige geografi ske skiller. Både furuskog, granskog og bjørkeskog er godt representert innenfor området. Furuskogen er sist gjennomhogd for rundt 00 år siden, og da kraftig slik at bare et fåtall trær er over 200 år i dag. Enkelte gadd fi nnes i nedre del, mens mengden liggende død ved er ubetydelig. Tredekningen glisner raskt ut med høyden og går etter hvert over i skogløs lynghei. Granskogen er i sen optimalfase til sen aldersfase med en del død ved i partier. Skogen har tilnærmet naturskogsdynamikk og mer åpne partier har god alders- og dimensjonsspredning opp til hhv 200 år og 50 cm i stammediameter. Spredt fi nnes eldre trær opp mot kanskje 400 år og inntil 80 cm i brysthøydediameter. Skogen har trolig vært avvirket sist for i overkant av 00 år siden. Det er ikke mange synlige stubber etter denne perioden, men spredt gjennom mye av området ligger det igjen grove godt nedbrutte stokker med øksespor. Dødved profi len er skjev i retning yngre nedbrytningsklasser, men alle suksesjonsstadier er representert. Med høyden overtar bjørk dominansen, først som et belte med åpen høystaudeskog med til dels grove dimensjoner. Lenger opp går vegetasjonen over i bærlyngutforming og tresjiktet blir tettere og trærne mer småvokst lik den i fjellskog. En svært høy andel av verneforslaget er fi gurert ut som kjerneområder. Det er dokumentert høyt artsmangfold av karplanter, sopp og lav i området, med høyest konsentrasjon av signalarter innenfor kjerneområdet Nordlia. Over 25 signalarter innen gruppene sopp og lav er påvist. Av disse er 8 rødlistet, og alle disse er sopp. Spesielt det vedboende elementet er godt utviklet med totalt 5 rødlistearter og en lang rekke mer eller mindre sjeldne signalarter. To arter er av særlig interesse: Skeletocutis chrysella og indigorødskivesopp, Entoloma euchroum (R). Nordlia er er forholdsvis heterogent og er godt arrondert med tanke på eksisterende naturverdier. Området har relativt store kvaliteter med hensyn på skoglige kriterier, men når ikke full score ettersom hogstpåvirkningen fra gammelt av tydelig gjenspeiles i dagens skogstruktur og forekomst av nøkkelelementer. Kriteriene rikhet og arter får imidlertid full uttelling. Gjennom høy arealdekning av rik staudevegetasjon innen kjerneområdet Nordlia bidrar området vesentlig til den regionale mangelen høystaudeskog (Framstad et al. 2003). Undervarianten høystaudegranskog, som er velrepresentert innenfor samme kjerneområde, er rødlistet som hensynskrevende (LR) (Aarrestad et al. 200). Totalt sett er mangeloppfyllelse et middels godt til godt argument for vern. Området er ganske stort og velarrondert og vurderes som særlig velegnet for ivaretakelse av eksisterende artsmangfold. Utviklingspotensialet med tanke på å styrke eksisterende bestander av sjeldne/ trua arter, og for å fange opp ytterligere artsdiversitet vurderes som godt. Totalt sett vurderes Nordlia som nasjonalt verneverdig (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Sigve Reiso og Jon T. Klepsland. Innsatsen ble konsentrert om de mest produktive områdene i den sørlige halvdelen av befaringsområdet. Grensene for verneverdig skog er i sør litt usikker fordi tiden ikke strakk helt til ved befaring. Tidspunkt og værets betydning Tidspunktet for feltundersøkelsen var optimal med tanke på sopp og karplanter og god også med hensyn på andre organismegrupper. Selv om været var svært fuktig la det ingen sterk demper på feltinnsatsen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er snevret noe inn i forhold til undersøkelsesområdet for å ekskludere områder som på grunn av nyere hogstinngrep, marginalt naturgrunnlag eller skogtilstand er naturlig å holde utenfor. Således er furuskogsarealet nord for Bergdalsbekken utelatt fra verneforslaget siden skogtilstanden (glissen, småvokst, tidligere hardt påvirket,

122 nesten ikke gamle trær eller død ved) er vurdert som helt gjennomsnittlig og lite egnet for ivaretakelse av biologisk mangfold tilknyttet furu i overskuelig framtid. Mye av arealet i sørvest er utelatt både på grunn av liten skogdekning, generelt dårlig skogtilstand og av arronderingsmessige årsaker. Tidligere undersøkelser Bergdalsbekken og nordlige halvdel av kjerneområdet Nordlia er tidligere fi gurert ut som MiS-biotop (rik bakke?). Beliggenhet Området ligger helt nord i Børgefjellmassivet, sør for Vefsna-vassdraget, ca 7 km sørvest for Hattfjelldal sentrum. Naturgrunnlag Topografi Området har en forholdsvis rolig topografi med avrundete koller og en overveiende vestlig eksposisjon, men også store areal med fl attligende terreng. Som en kontrast til dette skjærer Bergdalsbekken seg ned i berggrunnen nord i verneforslaget, fra øst mot vest. Geologi I følge bergrunnsgeologisk kart (NGU 2006a) er det overvekt av fattige bergartstyper (granittiske) i området. Et bredt bånd med gabbro, eventuelt amfi bolitt, strekker seg nordover gjennom områdets midtparti. Forekomst av rike vegetasjontyper i området samsvarer godt med forekomst av denne bergartstypen. Kalkspatmarmor fi nnes i følge bergrunnskart bare vest for (og lavere enn) utredningsområdet, samt øst for vannskillet i øst. Nordlia området kan derfor ikke være kalkpåvirket fra disse utenforliggende marmorfeltene. En mulig forklaring på de store arealene med tydelig kalkpåvirkning kan være at de magmatiske bergartene har et høyt innhold av innsmeltet kalkspatmarmor og/ eller fragmenter av marmor fra den tiden magmaen fortrengte det overliggende bergartslaget. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 30% (ca 260daa) nordboreal 50% (ca 200daa) alpin 20% (ca 840daa). Etter Moen (998) ligger området i mellomboreal (ca 30%), nordboreal (ca 50%) og lavalpin sone (ca 20%), samt i svakt oseanisk seksjon (O). Økologisk variasjon Bortsett fra langs Bergdalsbekken er området rent topografi sk sett relativt homogent. Nedre del av Bergdalsbekken har preg av bekkekløft med skarpe fuktighetsgradienter og brå overganger mellom lys og skygge. Både furuskog, granskog og bjørkeskog er godt representert innenfor området. Fattige og rike vegetasjonsutforminger har begge god dekning over en vid fuktighetsgradient, og det er også store variasjoner i produktiviteten. Foruten skog og myr er det også vann og vassdrag innenfor området. Den økologiske variasjonen må kunne sies å være stor innenfor et ganske lite areal. Vegetasjon og treslagsfordeling Overgangene mellom rik høystaudevegetasjon og fattig lyngvegetajon er ofte påfallende brå. Det er ingen utpreget småskala veksling mellom fattige og rike vegetasjonstyper, men snarere en ganske tydelig geografi sk gruppering. For eksempel fi nnes rike vegetasjonstyper bare innenfor kjerneområdene, men er der til gjengjeld dominerende. På samme måte viser også treslagsfordelingen tydelige geografi ske skiller. Med unntak av langs Bergdalsbekken (se kjerneområdebeskrivelse for denne) er det i høydelaget under 400 meter over havet nesten ren furuskog. Dette gjelder også arealet nord for Bergdalsbekken som er utelatt fra verneforslaget. På fast mark er det røsslyng-blokkebær vegetasjon med mye krekling, og denne veksler med fattige fastmattemyrer dominert av bjønnskjegg, blåtopp, hvitlyng og rome. Et stort parti sørover fra Bergdalsbekken er skogløs lynghei (røsslyng, krekling, blokkebær, molte mm) med spredte buskformete furu og bjørk. Like øst for høydedragene fra Stoerrebåvne i sør og nordover, tvers over Nordlitjønna og videre, går det en forkastningsone som markerer et bergartsskille mellom hovedsakelig granitt i vest og gabbro (eventuelt amfi bolitt) i øst. Forkastningssonen er ledsaget av et nærmest overtydelig vegetasjonsskille der det på vestsiden er skogløs fattig lynghei, mens det på østsiden er kompakt storvokst granskog på god bonitet. Mye av granskogen er på blåbærmark med høyt innslag av skrubbær. Mindre partier er småbregneskog. Tydelig grunnvannspåvirkede partier, som det er mye av i Nordlia, har imidlertid høystaudevegetasjon. Høystaudevegtasjonen strekker seg som et nærmest uavbrutt belte langs hele Nordlia i høydelaget (-520) m.o.h., og er også fl ekkvis godt representert lenger ned i lia i søkk og langs fuktsig. Grad av rikhet varierer en del, men av karplanter er mengdeartene typisk skogstorkenebb, turt, sumphaukeskjegg, ballblom, tyrihjelm, mjødurt, svarttopp, og stedvis også med hvitbladtistel, fjelltistel og kranskonvall. Enkelte mindre felt innen høystaudebeltet har en artssammensetning som gjør at vegetasjonen heller må defi neres som lågurtutforming av høystaudevegetasjon. Karplanter som inngår slike steder er teiebær, legevintergrønn, fjellfrøstjerne, rynkevier, taggbregne, grønkurle, hårstarr og fjellok. Ovenfor 480 til 520 meter (høyest helt sør) glisner granskogen raskt ut og bjørk overtar dominansen. Bare spredte grantrær fi nnes over dette høydelaget. Både der hvor gran dominerer og der bjørk er hovedtreslag er det store partier uten eller med lav tredekning som derfor har karakter

123 av fuktig høystaudeeng eller overgangsformer mot rikmyr eller sumpskog. Enda litt høyere opp, og øst for kjerneområdet Nordlia, overtar fattige lyngdominerte vegetasjonstyper (fjellskog-utforming av bjørkeskog). Når det gjelder treslag forekommer bare unntaksvis rogn og selje i området. Skogstruktur og påvirkning Skogen er generelt tydelig påvirket av eldre gjennomhogster, men særlig granskogen er i dag i en forholdsvis langt fremskredet naturskogstilstand med mange viktige nøkkelementer. Furuskogen sør for Bergdalsbekken er sist gjennomhogd for rundt 00 år siden, og da kraftig slik at bare et fåtall trær er over 200 år i dag. Enkelte gadd fi nnes i nedre del, mens mengden liggende død ved er ubetydelig. Tredekningen glisner raskt ut med høyden og går etter hvert over i skogløs lynghei. Beskrivelsen videre er dekkende for kjerneområdet Nordlia. Granskogen er i sen optimalfase til sen aldersfase. Partier har ganske stor tretetthet og mindre god sjiktning. I slik skog er det her og der små glenner etter nærmest synkrone sammenbrudd. Hovedinntrykket er likevel at skogen har tilnærmet naturskogsdynamikk hvor etablering og tilvekst er noenlunde godt balansert mot frafall på grunn av elde. Slike mer åpne partier har god alders- og dimensjonsspredning opp til hhv 200 år og 50 cm i stammediameter. Spredt fi nnes eldre trær opp mot kanskje 400 år og inntil 80 cm i brysthøydediameter. Skoghistorien virker å være tilnærmelsesvis lik innen hele verneforslaget, men variasjoner i skogstruktur er styrt av blant annet bonitetsforhold og grunnvannsstand. Eldre trær er særlig tilknyttet fuktige søkk og glisne bestand. Skogen har trolig vært avvirket sist for i overkant av 00 år siden. Det er ikke mange synlige stubber etter denne perioden, men spredt gjennom mye av området ligger det igjen grove godt nedbrutte stokker med øksespor. I partier er det en del dødved, mest vindfall samt noe gadd og høystubber. Dødved profi len er skjev i retning yngre nedbrytningsklasser, men alle nedbrytningstrinn er representert. Selv om godt nedbrutt læger er underrepresentert i forhold til idealfordelingen er det forholdsvis god forekomst av slike sammenlignet med tilsvarende granskogslokaliteter i regionen. Virkelig godt nedbrutt virke forekommer likevel nesten kun i form av avvirkede og gjenlagte grove stokker. Disse har en helt spesiell kvalitet som kun grove, seintvoksende grantrær får, og de tjener fremdeles som viktigste substrat for blant annet svartsonekjuke. Med høyden overtar som nevnt bjørk dominansen, først som et belte med åpen høystaudeskog med til dels grove dimensjoner og en del død ved av bjørk. Største brysthøydediameter ble målt til 50 cm for både bjørk og selje. Lenger opp går vegetasjonen over i bærlyngutforming og tresjiktet blir tettere og trærne mer småvokst lik den i fjellskog. Som nevnt i vegetasjonskapittelet er store felt med rik høystaudevegetasjon uten, eller med svak tredekning, noe som trolig skyldes at trær, og særlig gran, har vanskelig for å etablere seg på grunn av sterk konkurranse med den raskvoksende urtevegetasjonen. Sør for kjerneområdet Nordlia er det et stort område nærmest uten trær som trolig skyldes manglende rekruttering etter hogst for ganske lang tid tilbake. Området er ikke påvirket av nyere forstlige inngrep, eller tekniske inngrep. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Nordlia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Bergdalsbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:44800, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 64,2daa Bekkedal med preg av kløft i nedre del av avgrensingen. Deler av bekken er avgrenset av vertikal bergvegg mot nord. På overkanten er det bærlyng med furu (småvokst, uthugget, lite død ved). Sørsiden av bekken er noe slakere og dominert av blåbær i feltsjiktet. Helt vest på nordsiden av bekken inngår noe lågurtskog med kranskonvall, taggbregne, hegg og teiebær på rikeste partier. Høystaudevegetasjon inngår fl ekkvis i nær tilknytning til bekkedraget videre oppstrøms. Et horisontalt parti med gransumpskog fi nnes omtrent midt i avrensingen på sørsida av bekken. Like nedstrøms dette fl ate partiet gå elva over i en foss med middels kraftig fossesprøyt som står inn mot blåbærgranskogen. Ingen signalarter for fossesprøytsamfunn er påvist. Skogen er tydelig påvirket fra gammelt av med bare et mindre antall gjenlagte granstokker etter gjennomhogst og bare enkelte nyere vindfall. Øvre trealder ca 200 år. Noen signalarter av sopp og lav er påvist. De skoglige kvalitetene er mindre godt utviklet, men rik fl ora, fuktig lokalmiljø og stor økologisk variasjon gir verdi B (regionalt viktig). 2 Bergdalsbekken Øvre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:449700, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 60daa Gryte øverst i lia med eldre granskog. Flekker med høgstaudeinnslag langs bekk ellers blåbærskog. Godt sjiktet eldre granskog dominerer med en del bjørk. Noe spredte furu og enkelte rogn. Området er tidligere gjennomhugget men har spredt med gamle trær av gran og furu. Flere granlæger er grove. Enkelte signalarter som svartsonekjuke og Skeletocutis lenis er registrert. Fattig fl ora, få artsfunn og kun spredt med død ved gir verdi C (lokalt viktig). 3 Nordlia Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:448400, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 876,8daa Kjerneområdet omfatter alt av eldre granskog og frodig høystaudeskog sør for Bergdalsbekken. Vegetasjon, skogstruktur og påvirkning er

124 utførlig beskrevet i hovedkapitlene. Området særmerker seg ved å være et stort sammenhengende gammelskogsområde på forholdsvis høy bonitet, med høy tetthet av nøkkelelementer, stort artsmangfold med fl ere sjeldne arter, og store areal med rik høystaudevegetasjon. Samlet sett vurderes lokaliteten som et nasjonalt viktig kjerneområde (A). Artsmangfold Det er dokumentert høyt artsmangfold av karplanter, sopp og lav i området, med høyest konsentrasjon av signalarter innenfor kjerneområdet Nordlia. Over 25 signalarter innen gruppene sopp og lav er påvist. Av disse er 8 rødlistearter, og alle sopp. Spesielt det vedboende elementet er godt utviklet med totalt 5 rødlistearter og en lang rekke mer eller mindre sjeldne signalarter. Selv om Nordlia ikke når opp blant de mest artsrike lokalitetene på dette elementet i regionen er det likevel spesielt at fl ere av vednedbryterne er påvist med fl ere individer, for eksempel er svartsonekjuke funnet på hele 30 læger. To vedboende sopper fortjener videre omtale, nemlig Skeletocutis chrysella og indigorødskivesopp, Entoloma euchroum. Førstnevnte er rødlistet som sårbar i Sverige og er en av artene som vurderes inkludert i forbindelse med pågående revisjon av norsk rødliste. Arten er en sjelden parasitt på granstokkjuke med bare et fåtall funnsteder, alltid i gamle og fuktige granskoger (Botanisk museum 2006b). Indigorødskivesopp er knyttet til morken løvved på helst baserik grunn (Nitare 2000) og er rødlistet som sjelden (R). Både Skeletocutis chrysella og indigorødskivesoppen har sitt nordligste kjente levested i Norge i Nordlia. Indigorødskivesoppen er tidligere kun kjent nord til Møre (men er i Sverige ved ett tilfelle funnet på høyere breddegrad enn Nordlia). Lavfl oraen er middels godt utviklet. Lungeneversamfunnet er bare så vidt representert med et par funn av skrubbenever og lungenever på rogn og selje. Det fukt- og kontinuitetskrevende skorpelavselementet på gran er litt bedre utviklet med funn av blant annet trollsotbeger, langnål og skyggenål. I tillegg er det stedvis mye hengelav på trærne. Det jordboende elementet av sopp er ikke godt undersøkt, men likevel er 3 rødlistearter og et knippe signalarter påvist. Alle interessante artsfunn i denne gruppen er gjort på steder med rik og variert karplantevegetasjon på ikke helt vannmettet jord. Tørre kalkrike utforminger er nærmest fraværende innenfor området, men for arter på fuktig jord er potensialet for funn av fl ere sjeldne eller trua arter trolig god. Mosefl oraen er ikke undersøkt, men det er potensiale for en del base- og/ eller fuktkrevende arter både i tilknytning til høystaudeengene i Nordlia og til bergveggen ved fossen i Bergdalsbekken. Tabell: Artsfunn i Nordlia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever 2 3 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 3 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca stemonea Skyggenål 3 Cyphelium inquinans Gråsotbeger 2 3 Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sopp markboende Bankera violascens Knippesøtpigg Entoloma caesiocinctum DC 3 Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 3 Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp 3 Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe reidii Honningvokssopp 3 Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp 3 Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 3 Chaetoporellus curvisporus V 3 Climacocystis borealis Vasskjuke Cystostereum murrayi Duftskinn DC Entoloma euchroum Indigorødskivesopp R 3 Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke 3 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 0

125 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Skeletocutis chrysella 3 Skeletocutis lenis 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp 3 Avgrensing og arrondering Området er godt arrondert med tanke på naturverdiene i området som foruten skoghistorien i stor grad er betinget av løsmassefordelingen og bergrunnsgeologien. Grensene for verneforslaget er trukket langs høydedraget på nordsiden av Bergdalsbekken i hele dens lengde fra veien og opp til skoggrensen for å inkludere kjerneområdene og det generelt avvikende miljøet langs dette vassdraget. Avgrensingen sikrer også en tilfredsstillende topografi sk/ landskapsmessig arrondering. Mot vest og sør er grensen trukket langs høydedragene slik at alt skogkledd areal innenfor nedbørsfeltet inkluderes, mens det meste av arealet med skogløs lynghei holdes utenfor. Helt i sør er avgrensingen noe usikker, men skogen er trolig mer hogstpåvirket og derfor av mindre biologisk verdi sør for grenseforslaget. Sett under ett er området tilfredsstillende arrondert både med tanke på naturverdier, topografi og den generelle heterogeniteten i naturtyper i området. En moderat utvidelse av arealet vil ikke i vesentlig grad fange opp ytterligere naturverdier eller variasjon. Det bør likevel nevnes at avgrensingen rundt nedre del av kjerneområdet Bergdalsbekken er blitt noe snever fordi kjerneområdet der grenser til nyere hogstfl ate i sør. Sammenbinding med verneforslaget langs Vefsna er lite aktuelt både fordi driftsvei og hogstfl ater separerer disse fysisk og skoglig, og fordi naturgrunnlaget er for så vidt ulikt. Andre inngrep Området er ikke påvirket av tekniske inngrep. Nedre del av Bergdalsbekken grenser til nyere hogstfl ate. Vurdering og verdisetting Området er forholdsvis heterogent med hensyn til arealomfanget. En svært høy andel av verneforslaget er fi gurert ut som kjerneområder. På tross av størrelsen gir området et representativt utsnitt av mye av variasjonen i naturtyper i dette høydelaget i regionen. Området har relativt store kvaliteter med hensyn på skoglige kriterier, men når ikke full score ettersom hogstpåvirkningen fra gammelt av tydelig gjenspeiles i dagens skogstruktur og forekomst av nøkkelelementer. Kriteriene rikhet og arter får full uttelling siden mye av arealet er tydelig basepåvirket og fordi artsmangfoldet både tilknyttet rik bakkevegetasjon og gammelskog er godt utviklet med forekomst av fl ere krevende arter. Området bidrar til å fylle følgende generelle mangler ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002): (i) Produktiv skog på kalk-/ mineralrik berggrunn og (ii) naturskog med god forekomst av rødlistearter innenfor det boreale taigaelementet. Selv om fattige vegetasjonstyper dominerer og totalarealet er forholdsvis lite bidrar området ganske godt på begge punktene. Med hensyn på den regionale mangelanalysen (Nord-Norge, mellomboreal sone - Fremstad et al. 2003) bidrar området til å dekke mangler på høystaudeskog og lågurtgranskog. Lågurtgranskog oppfylles bare i svært liten grad, men området bidrar vesentlig til mangelen høystaudegranskog. Høystaudegranskog er rødlistet som hensynskrevende (LR; Aarrestad et al. 200). Totalt sett er mangeloppfyllelse et middels godt til godt argument for vern. Med særlig tanke på kjerneområdene er skogen kommet i en tilstand med tilnærmet stabil naturskogsdynamikk. Da området for øvrig er ganske stort og velarrondert vurderes området som særlig velegnet for ivaretakelse av eksisterende artsmangfold og med et stort utviklingspotensiale både med tanke på å styrke eksisterende bestander av sjeldne/ trua arter, og for å fange opp ytterligere artsdiversitet. Totalt sett vurderes Nordlia som nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Nordlia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Bergdalsbekken ** * * ** 0 - * ** ** ** - - ** 2 Bergdalsbekken Øvre Nordlia ** *** ** ** ** - ** ** *** *** - - *** Totalt for Nordlia ** ** ** ** * - ** ** *** *** ** ** *** Samlet verdi

126 Referanser Aarrestad, P.A., Brandrud, T.E., Bratli, H. og Moe, B., 200. Skogvegetasjon. I: E. Fremstad og A. Moen (Red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk Serie, 200-4, s Botanisk Museum 2006b. The Norwegian Mycological Database (NMD): Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: Nitare J Signalarter. Indikatorer på skyddsvärd skog. Flora över kryptogamer. Skogstyrelsen.

127 Nordlia (Hattfjelldal, Nordland). holten Areal 4.208daa, verdi *** Buvriesnjuenie 2 Bergdalsia 37 Bergdalsbekken Nordli tjørnan Nordlia 7 Jedtiejohke Stoerrebåvne Sagbekken Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 545 Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte mN mE mE

128 Bilder fra området Nordlia Bergdalsbekken, ovenfor fossen. Parti med flompåvirket sumpskog til høyre i bildet. Foto: Jon T. Klepsland Bilde over Nordre Nordlitjønna. I forgrunnen vises noe av lyngheivegetasjonen som preger landskapet vest for bergartsskillet. Mot øst står granskogen tett. Foto: Jon T. Klepsland Fra kjerneområdet Nordlia. Produktiv granskog i aldersfase med dødved i flere nedbrytningsstadier. Foto: Jon T. Klepsland Fuktsig med artsinventar fra både høystaude- og rikmyrvegetasjon. Foto: Jon T. Klepsland

129 Raudvatnet** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: GGA, KAB, GGA Kartblad: 2026 IV Dato feltreg.: , , UTM: Ø:479668, N: Areal: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet er plassert øst for Røssvatnet, inn mot svenskegrensa. Det omfatter øvre deler av skogslia på nordsiden av Greipfjellet og ned mot et etablert landskapsvernområde derfra og ned til Famnvatnet. Videre kommer lisidene på sørsiden av Jofjellet inn, mye dalføret mellom Jofjellet og Brakfjellet, innenfor Skjelmoen mot svenskegrensa. De nedre deler av denne dalen inn mot Raudvatnet og enkelte lisider rundt er derimot privat grunn. Bjørkeskogen på nordsiden av Greipfjellet er fattig og småvokst uten særlige biologiske verdier, og er derfor ikke foreslått nærmere vurdert for vern. Det aktuelle verneområdet omfatter mest bjørkeskog, samt noe myr, litt våtmark og av arronderingsmessige hensyn også noe snaufjell. Berggrunnen er ganske rik og lokalt er det innslag av marmorårer, samt tilknyttede karstfenomener, inkludert ei lita elv som går under jorda i lengre strekninger. Det er også fattige miljøer fl ere steder. Det er varierende beitetrykk av husdyr i området, men stedvis (i nordvest) er det godt, og husdyrbeitet vurderes som en positiv kvalitet ved området. For øvrig er påvirkningsgraden lav, og i nyere tid virker det bare som om det har vært litt moderat uttak av bjørk fra sørsiden av Jofjellet av betydning. Veger, hytter m.v. ser ut til å mangle helt. Bjørkeskogene varierer en del etter topografi og berggrunnsforhold, fra nokså fattig blåbærskog til rike høgstaudeskoger og overganger mot kalkbjørkeskoger, fra nordvendte, fuktige skogtyper til mer sørvendte og tørre utforminger og fra lisider til fl att og småkupert terreng. I tillegg er det en del myr, for det meste fastmattemyr, som varierer fra fattige til rike typer. Det er også innslag av kalkrike rasmarker og reinroseheier innenfor området. Artsmangfoldet er ganske rikt. Karplantefl oraen utmerker seg ikke spesielt, men inkluderer enkelte kravfulle fjellplanter. Av moser og lav er bare et par kravfulle gammelskogsarter påvist lokalt på sørsiden av Raudvatnet. Derimot er det funnet en rekke kravfulle sopp, i første rekke såkalte beitemarkssopp. I alt 9 rødlistearter er påvist innenfor denne artsgruppa, inkludert fl ere forekomster av sjeldne og høyt rødlistede arter. Samlet er det utskilt 6 kjerneområder på Statskog sin eiendom, hvorav de fl este er kalkrike bjørkeskoger/høgstaudeskoger med innslag av kravfulle og rødlistede beitemarkssopp. I tillegg er det funn ytterligere 6 kjerneområder på privat grunn rett utenfor Statskog sin eiendom, også disse i form av kalkrik bjørkeskog. Et framtidig verneområde her bare basert på Statskog sin eiendom vil arronderingsmessig være klart uheldig og anbefales ikke. Dette vil da framstå som et langstrakt og stedvis smalt belte oppe i lisidene, mens dalbunnen og nedre deler av liene stort sett er unntatt fra vern. I tillegg vil det svekke spennvidden i naturtyper vesentlig, siden det mer fl ate og småkuperte landskapet i dalbunnen havner utenfor verneområdet. Det fører også til at noen av de viktigste forekomstene av kjerneområder og rødlistearter havner utenfor. Når det gjelder det verneverdige Statskogområdet, så er dette samlet sett ganske stort og har god forekomst av rike bjørkeskogtyper, med lokalt høye konsentrasjoner av rødlistearter og kjerneområder. Det har samtidig en del variasjon, både i eksposisjon, rikhet og dels topografi. I forhold til mangler ved skogvernet så er det i første rekke forekomsten av høgstaudeskog og kalkskog som området dekker inn, og disse er til dels fi nt utviklet. Statskogarealene får samlet sett verdi som regionalt verdifulle (**). Hvis en trekker inn en del privat grunn, og på den måten får bedret arrondering, variasjonsbredde og forekomst av verdifulle elementer vesentlig, så vil verdien sannsynligvis komme opp i nasjonalt verdifullt (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble primært gjennomført av GGA og KAb gjennom en lang feltdag. I tillegg foretok GGa en kortere supplerende befaring Det meste av undersøkelsesområdet ble da gjennomgått, med unntak av de vestligste delene Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Det er ikke kjent MiS-kartlegging her, mens kommunen har gjennomført naturtypekartlegging, om enn uten særlig nytt feltarbeid. Nærmere begrunnelse for utvelgelsen er ikke kjent, ut over at det er snakk om et større område med bjørkeskog eid av Statskog, og der deler grenser inntil etablert landskapsvernområde (samt at ytterligere to naturreservat ligger i nærområdet). Tidligere undersøkelser I Direktoratet for naturforvaltning sin Naturbase er det skilt ut et par lokaliteter med kalkrik fjellvegetasjon som helt eller delvis ligger oppe på snaufjellet innenfor undersøkelsesområdet. Dette gjelder både Brakfjellet i nord og Jofjellet i sør. Dette er basert på Kristiansen (2003) sin kartlegging av biologisk mangfold i Hattfjelldal. Han har ingen områdebeskrivelser, men baserer seg på et fjellplantekartotek ved botanisk museum i Oslo, samt Dahl (92) sine undersøkelser på Helgelandskysten. Siden områdeavgrensningene åpenbart er svært grove og i sin helhet ligger oppe på snaufjellet, har vi valgt å ikke

130 legge dem inn som kjerneområder her, men bare omtale dem i teksten. I tillegg til dette ligger et større landskapsvernområde på sørøstsiden av Famnvatnet, delvis omsluttet av undersøkelsesområdet i vest. Siden denne delen av området er vurdert som uinteressant i skogvernsammenheng, er det etablerte verneområdet ikke nærmere behandlet her. Beliggenhet Undersøkelsesområdet ligger øst for Røssvatnet, i et dalføre som strekker seg østover og så vidt inn i Sverige (grensa ligger knappe /2 mil lengre øst). Dalen er ganske vid og åpen, med fjell på over 000 m o.h. både i sør og nord. Innenfor Famnvatnet deler dalen seg i en arm mot øst og en mot sørøst, skilt av Jofjellet. Undersøkelsesområdet omfatter indre deler av dalen mot øst, fram til svenskegrensa, samt mye av lisidene til dalen. I tillegg kommer den sørvendte lia til Jofjellet, samt øvre deler av den nordvendte lia sør for Famnvatnet, med landskapsvernområdet i Varnvasslia i nedkant. Dette innebærer at vegen som går forbi Famnvatnet og innover i Sverige deler området i to. Naturgrunnlag Topografi Dalføret fra Famnvatnet og innover til Raudvatnet og svenskegrensa har ganske rolige landskapsformer. På sørsida er det ei nokså jevn liside opp mot Jofjellet, med enkelte små daler og søkk der bekkene kommer ned fra fjellet. Det er også ganske regelmessig landskap på nordsida med slake lier i veksling med fl atere, myrlendte partier. Her skaper likevel berggrunnsforholdene med et par marmorbånd mer spesielle forhold. Jordbruelva, går som navnet indikerer, stedvis under jorda. Der elva kommer ned fra snaufjellet skjærer ei brei marmoråre gjennom landskapet og skaper en bratt rygg med litt rasmark under. Tilsvarende er det noe bergvegger og rasmarker på sørsiden av Brakfjellet, dels kalkrike. Dalbunnen vest for Raudvatnet er ganske fl at, med en veksling mellom myr og bjørkeskog. Raudvasselva renner ganske jevnt nedover det meste av vegen, og danner stedvis ei grunn kløft. Bjørkeskogen strekker seg fra m o.h. ned mot Skjelmoen gård og opp i vel 700 m o.h. i fjellsidene. Geologi På nordsiden av Raudvasselva og Raudvatnet er det overveiende grønnstein og grønnskifer, men med enkelte smale marmorbånd oppe i lisida (Gustavson 98). I sør er det mer skiftende, men en del kvartsfyllitter, samt en del glimmerskifer i den sørvendte lia til Jofjellet. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 70% (ca 6520daa) alpin 30% (ca 7080daa). Den skogkledte delen av området ligger i sin helhet i nordboreal vegetasjonssone og i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Suboseaniske elementer i fl oraen er derfor som forventet stort sett fraværende. På den andre siden observerte vi heller ikke spesielle kontinentale trekk i vegetasjonen i området. Snaufjellet ligger i lavalpin sone. Økologisk variasjon Samlet sett er området ganske variert, selv om dramatiske landskapsformer som store bergvegger, kløfter og rasmarker er dårlig utviklet. Rundt Jofjellet er det velutviklede bjørkeskoger i til dels jevne lisider. I dalføret inn mot Raudfjellet er terrenget fl atere og her er det en tydelig mosaikk mellom myr i forsenkningene og åpen bjørkeskog på rygger og fl atere fastmarkspartier. Lisida opp mot Brakfjellet har mest bjørkeskog av varierende rikhet, både i søkk, lisider og på ryggene. Skog opptrer velutviklet både i sør- og nordvendte eksposisjoner. Flere tjern, et stort samt fl ere mindre vassdrag bidrar ytterligere til variasjonen. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene i området varierer en del, men innslaget av rike typer er gjennomgående godt og dominerer enkelte steder over store områder. Bartrær mangler helt. Bjørkeskogene omfatter både fattige blåbærutforminger (og lokalt enda fattigere blokkebærskog), og rike og frodige høgstaude- og storbregneskoger. Frodige høgstaudeskoger med høyvokst feltsjikt er mest utbredt i den sørvendte lia til Jofjellet, men det er også en del på nordsiden av Jofjellet, samt litt mer fl ekkvis under Brakfjellet. På nordsida av Jofjellet kommer det også inn noe storbregneskog. Noe av den fattigste skogen opptrer på slake koller på nordsiden av Raudvatnet og vestover fra Raudvatnet. Spesielt på nordsiden av Raudvasselva og i lisidiene oppover mot sørvestsiden av Brakfjellet er det en del antagelig relativt kalkrik bjørkeskog med nokså lavvokst feltsjikt med innslag av både lågurtarter og høgstaudearter. Disse kan trolig betraktes som svakt utviklede kalkbjørkeskoger, med innslag av kalkkrevende sopp, men der karplantefl oraen mangler de typiske kalkartene. Av myr er det mest fastmattemyr og bare små partier med mjukmatte- og lausbotnmyr. Det er en god del fattigmyr, særlig rundt Raudvatnet, men også stedvis mye intermediær og til dels velutviklet rikmyr. Sistnevnte opptrer blant annet fl ere steder i lisida mellom Jordbruelva og Burstjørna. Ferskvannsfl oraen ble ikke nærmere studert, men det ble ikke registrert f.eks. velutviklede langskuddssamfunn eller sumpplantesamfunn noe sted. Sannsynligvis er det derimot en del fattige kortskuddssamfunn i enkelte vann. For øvrig fi nnes det litt lappvierkratt, blant annet langs Raudvasselva, spesielt i nedre deler. Skogstruktur og påvirkning Skoghistorie er generelt vanskelig å vurdere i bjørkeskogene, og det gjelder også innenfor dette området. Enkelte trekk kommer likevel fram. På privat grunn er det mange steder ganske ferske stubber og tydelige spor etter hogst av bjørk i nærområdet til Skjelmoen gård (innenfor en radius av vel kilometer fra gården). Enkelte nyere hogstspor ble også regis-

131 trert i den sørvendte lia til Jofjellet. På Statskog sin eiendom i lengre avstand fra veg manglet derimot stort sett slike spor og skogen virket stedvis ganske gammel. Store mengder dødt trevirke er derimot mangelvare. Størst skog ble observert i nedre deler av lia på sørsiden av Raudvatnet. Det antagelig klimatisk beste skogsområdet ligger på sørsiden av Jofjellet, bl.a. med innslag av en del selje i skogen. Her har det nok helst vært jevnere hogstuttak tidligere og skogen er biologisk sett mange steder fortsatt bare middelaldrende med dårlig forekomst av dødt trevirke og gamle, levende trær. Et par funn av signalarter for gammelskog på sørsiden av Raudvatnet indikererer litt kontinuitet i gamle trær og dødt trevirke. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Raudvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Litlbrakfjellet Naturtype: Sørvendte berg og rasmarker - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:478570, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 47,daa Lokaliteten ligger i skoggrensa sørvendt under Litlbrakfjellet. Et bånd med marmor går gjennom lia her og gir grunnlag for kravfull vegetasjon. Nedre deler av lokaliteten er preget av rasaktivitet. Her er det noe rasmarkenger (høgstaudeenger med mye turt) og en del steinblokker. Ovenfor er det åpne fjellskrenter. Området beites av sau. Det er bare småvokst bjørk i nedre deler av lokaliteten, mens øvre ligger på snaufjellet. Den kalkrike berggrunnen gir grunnlag for en rik fl ora av kalkkrevende fjellplanter, inkludert arter som reinrose, snøbakkestjerne, bergstarr, bergveronika og rødsildre. I tillegg kan nevnes fjellbakkestjerne, fjellfrøstjerne, hårstarr, rynkevier, reinmjelt, fl ekkmure, snøsøte, fjellsnelle, svartstarr, brudespore og taggbregne. Disse opptrer i første rekke i de øvre, lavvokste rasmarksengene, samt tilknyttet bergskrentene ovenfor. Mest interessant er likevel soppfungaen, der det var store forekomster av rødskivesopp, men også enkelte vokssopper i de åpne høgstaudeengene. Den sårbare arten Entoloma dichroum (antatt denne art) hadde rike forekomster her. Det samme gjaldt Entoloma caesiocinctum. For øvrig kan nevnes enkeltfunn av rødlistearter som rødskivevokssopp, lillagrå rødskivesopp og fi olett rødskivesopp. Også en grynmusserong ble påvist (ny for Nord-Norge trolig). Funnet av fl ere rødlistearter, inkludert ganske høyt rødlistede arter, gir området en klar verdi som svært viktig (A). Et ekstensivt sauebeite er trolig bare positivt, men lokaliteten er sannsynligvis i første rekke sårbar for klimaendringer med påfølgende gjenvoksing av engene. 2 Raudvatnet sørside Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:480940, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 50,9daa Lokaliteten omfatter et lite parti med frodig og gammel fjellbjørkeskog med dominans av turt i feltsjiktet. Hogstspor ble ikke observert. Lokalt er det innslag av kalkkrevende fjellplanter som fjellfrøstjerne i fuktige sig. Det er til dels brukbare dimensjoner (relativt sett) på fjellbjørka (30-40 cm i diameter) og spredt med dødt trevirke. På en bjørkelåg ble barksigd Dicranum tauricum påvist. På gammel bjørk ble det gjort enkeltfunn av dverggullnål og rustdoggnål. Lokalt ble også enkelte vanlige beitemarkssopp funnet, som liten vokssopp, kjeglevokssopp, grønn vokssopp og gul småfi ngersopp. Lokaliteten får verdi viktig (B), både fordi en rødlistearter er funnet, men også på grunn av generell skogstruktur kombinert med funn av fl ere noe kravfulle signalarter. Alle former for hogst bør unngås i området. 3 Litle Raudvatnet sørvest Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:479290, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 9,2daa Dette er et lite parti med høgstaudeenger tilknyttet et vestgående bekkefar med en liten sørskrent. Det er en ordinær høgstaudefl ora, inkludert litt taggbregne, i området. Derimot opptrer lokalt noe beitemarkssopp, inkludert rødlisteartene rødskivevokssopp og Entoloma caesiocinctum. For øvrig funn av mønjevokssopp, liten vokssopp, engvokssopp og Entoloma jubatum. Det står spredt med bjørk i området, uten at det er påvist spesielle kvaliteter knyttet til disse. Lokaliteten får verdi viktig (B), siden et par rødlistearter er påvist. 4 Bergdalsbekken Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:477440, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 6,2daa Denne vestgående bekken går gjennom frodig bjørkeskog og danner på avgrenset parti ei lita kløft med bergskrenter på nordsida. Her opptrer det en ikke spesielt rik, men noe kalkkrevende fl ora tilknyttet bergskrentene. Dette inkluderer en del fl ekkmure, samt fjell-lodnebregne og enkelte eksemplarer av fjellnøkleblom (norsk ansvarsart). Lokaliteten får verdi lokalt viktig (C), siden det ikke er påvist rødlistearter eller er et spesielt velutviklet miljø. Det inneholder likevel klare kvaliteter både i form av elementer og arter. 5 Bergdalsbekken sør Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:477370, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 9,daa I den sørvestvendte lia er det her mye frodig høgstaudebjørkeskog, dels lavvokst med lågurtpreg og dels fuktig med overgang mot sump-

132 skog. Det er lokalt hogd ut en del bjørk i nyere tid, men hovedpreget er fortsatt gammel bjørkeskog med lite dødt trevirke. Lokalt ble det i et åpent parti funnet en del beitemarkssopp, særlig vokssopper. Registrerte arter var kjeglevokssopp, skarlagen vokssopp, mønjevokssopp, honningvokssopp, kantarellvokssopp, engvokssopp, krittvokssopp, rødskivevokssopp (VN ), Entoloma caesiocinctum (DC), vorterødskivesopp og bronserødskivesopp (R). Lokaliteten får verdi viktig (B), siden fl ere kravfulle og rødlistede arter er funnet. En bør i framtida ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et visst beite av husdyr vil være positivt. Anmerking: Det er mulig at hele eller deler av lokaliteten ligger på privat grunn. 6 Brakfjelltjørna sør Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:477390, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 3,4daa Lokaliteten ligger inntil nordsiden av Raudvasselva, litt øst for Skjelmoen gård, akkurat på kanten mot elva. Her er det nokså glissen bjørkeskog og innslag av lappvierkratt langs stien som går langs elva. Karplantefl oraen er ikke spesielt rik, men omfatter enkelte høgstaudearter. En del gras peker i retning av preg av beitepåvirkning, som trolig har vært ganske omfattende tidligere, men kanskje har avtatt noe i nyere tid. Av interesse ble det funnet litt beitemarkssopp her, I alt 7 arter ble påvist, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp samt et par andre rødlistearter. Lokaliteten får verdi svært viktig (A), som følge av funn av en høyt rødlistet art. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et godt beite av husdyr er positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene. 7 Brakfjelltjørna sørøst Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:477720, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 5,7daa Lokaliteten ligger på et ganske fl att parti rett på nordsiden av Raudvasselva, litt øst for Skjelmoen gård. Her er det svært glissen bjørkeskog med en god del døde stående og liggende bjørketrær, kanskje som følge av tidligere insektangrep. Feltsjiktet er lavvokst, men preget av høgstaudearter. Trolig beiter det noe sau her. Karplantefl oraen virker ikke særlig interessant, men forekomsten av beitemarkssopp er god. I alt ble 5 arter påvist, inkludert et par rødlistearter. Lokaliteten får verdi viktig (B), som følge av funn av fl ere rødlistearter. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et godt beite av husdyr er positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene. 8 Brakfjelltjørna nordøst Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:477640, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal:,6daa Lokaliteten ligger i et slakt, småkupert parti nordøst for Skjelmoen gård. På fl atene er det her myr, mens det står glissen bjørkeskog i små lier og på rygger. De små liene har høgstaudepreget og frodig vegetasjon med åpne enger. Det er spredt med dødt trevirke, selv om det stedvis også er hogd ut noe bjørkeskog i nyere tid. Området beites noe av sau. Floraen er ganske rik, uten at spesielle plantearter er registrert. Derimot er det lokalt ganske bra med beitemarksopp. Innenfor avgrenset område ble i alt 8 arter påvist, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp og fl ere andre rødlistearter. Lokaliteten får verdi svært viktig (A), som følge av funn av en høyt rødlistet art. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et godt beite av husdyr er positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene. 9 Brakfjelltjørna nord Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:477400, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 7,8daa Lokaliteten ligger i et slakt, småkupert parti nordøst for Skjelmoen gård. På fl atene er det her myr, mens det står glissen bjørkeskog i små lier og på rygger. De små liene har høgstaudepreget og frodig vegetasjon med åpne enger. Det er spredt med dødt trevirke, selv om det stedvis også er hogd ut noe bjørkeskog i nyere tid. Området beites noe av sau. Floraen er ganske rik, uten at spesielle plantearter er registrert. På den avgrensede vesle fl ekken ble det derimot funnet et par beitemarkssopp,, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp. Lokaliteten får verdi svært viktig (A), som følge av funn av en høyt rødlistet art. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et godt beite av husdyr er positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene. 0 Skjelmoen nord Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal:,daa Lokaliteten ligger i et slakt, småkupert parti rett nord for Skjelmoen gård. På fl atene er det her myr, mens det står bjørkeskog i små lier og på rygger. Det er stedvis lyngrik bjørkeskog og fl ekkvis med høgstaudepreget skog. Spredte stubber og lite dødt trevirke vitner om jevnlige uttak av ved. Området beites en del av sau. På den avgrensede lokaliteten var ikke fl oraen spesielt frodig og artsrik, men det var god forekomst av enkelte orkidéer her. Brudespore var ganske tallrik og i tillegg ble det funnet spredt med rødlistearten hvitkurle, i alt 2 blomstrende individ. Lokaliteten får verdi viktig (B), som følge av funn av en rødlistet art. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et godt beite av husdyr er trolig positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene.

133 Brattlitjørna nord Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:477900, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 2,3daa Lokaliteten ligger i ei sørvendt li ovenfor vegen mellom Famnvatnet og svenskegrensa. Ei kraftlinje skjærer gjennom nedkant av området. Her er det frodig høgstaudebjørkeskog med innslag av litt selje. Store enger med turt og andre høgstauder preger vegetasjonen. Noen spesielle plantearter ble likevel ikke observert. Derimot fi nnes det litt spredt med beitemarkssopp. I alt 6 arter ble funnet innenfor den avgrensede lokaliteten, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp. Lokaliteten får verdi svært viktig (A), som følge av funn av en høyt rødlistet art. En bør ikke utføre fl atehogst her, maksimalt bør en benytte seg av skånsom gjennomhogst. Et visst beite av husdyr er trolig positivt og kanskje nødvendig for å bevare verdiene på sikt (nå er det bare svakt beite av storfe trolig). Anmerking: Det er mulig mindre deler av lokaliteten ligger på privat grunn. 2 Norddalsbekken Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Nordlige frodige bjørkeskoger UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 983,6daa Sør-sørvestvendt, og til dels ganske bratt liside med frodig høgstaudeskog. Bjørka dominerer tresjiktet, men en del gammel selje fi nnes spredt i området. Bjørkeskogen er ikke spesielt grov, men forholdsvis høyreist til å være fjellbjørkeskog. Selja er gammel, men av små dimensjoner. Noe død ved fi nnes spredt. Vegetasjonen er dominert av frodig høgstaudeskog og storbregneskog, med en del innslag av kalkrik vegetasjon av lågurttype. Arter som stortveblad, taggbregne og grønnkurle dukker hyppig opp. Noen få steder er det noe innslag av mer nøysomme typer som bærlyngskog og blåbærskog. I nedre del av lia, mot øst, går det en lang forkastning/bergvegg med kalkrik vegetasjon i nedkant. Det ble funnet fl ere rødlistede beitemarksopp i området. Artsmangfold Karplantefl oraen virker ganske rik, men utmerker seg neppe særlig sammenlignet med andre bjørkeskogsdominerte områder i regionen. Den rødlistede orkidéen kvitkurle ble funnet fl ere steder på privat grunn mellom Skjelmoen og Burstjørna og har tydeligvis en levedyktig bestand her. Ansvarsarten fjellnøkleblom vokser på bergskrenter langs Bergdalsbekken på vestsida av Jofjellet, og bør også kunne fi nnes andre steder på baserik mark i området, i første rekke under Brakfjellet. På sørsiden av Brakfjellet, ved Litlbrakfjellet, ble det også funnet en del kalkkrevende fjellplanter, som reinmjelt, reinrose, bergstarr, snøsøte og snøbakkestjerne, men ingen spesielt sjeldne arter eller sentriske arter. Trolig fi nnes det fl ere steder kravfulle fjellplanter i området, men i første rekke i eller over skoggrensa, og det er hittil lite som tyder på at dette er et viktig område for fjellplanter (jfr. også naturtypekartleggingen i Hattfjelldal - Kristiansen 2003). Kristiansen (2003) nevner f.eks. arter som kvitgkurle, bergveronika og reinrose fra Brakfjellet, samt snøbakkestjerne, tuearve, snøsoleie og tuesildre fra Jofjellet. På sørsiden av Raudvatnet ble det sparsomt funnet et par gammelskogstilknyttede skorpelav - dverggullnål og rustdoggnål - hvorav sistnevnte er en mulig kandidat for ei revidert norsk rødliste. Potensialet for kravfulle og interessante lav vurderes likevel samlet sett som dårlig, og selv for de to registrerte artene er det få egnede levesteder i området. Av moser ble det lokalt på sørsiden av Raudvatnet også funnet en kravfull og kanskje rødlistet sigdmose knyttet til råteved (mulig barksigd). Det er grunn til å anta at arten opptrer spredt i eldre bjørkeskog i området. Av sopp er det ingen indikasjoner på at det forekommer interessante vedboende arter i området. Enkelte signalarter blant kalkkrevende/basekrevende mykhorizasopp ble funnet, som fi bret slørsopp og galleslørsopp, men potensialet for rødlistearter innenfor denne gruppa er også begrenset. Mest interessant på artssida var forekomsten av såkalte beitemarkssopp, som var gjennomgående god, med funn av mange kravfulle arter og en del rødlistearter. I alt 9 rødlistearter ble påvist. Av disse er det grunn til å trekke fram ganske god forekomst av den sårbare arten gyllen vokssopp. I tillegg ble det under Litlbrakfjellet funnet spesielt mange kravfulle arter. De to mest interessante er Entoloma dichroum (sårbar) og rosabrun grynmusserong (sårbar), men funnene er beheftet med litt usikkerhet. Hvis riktig bestemt representerer forekomstene isolerte høydegrenser og nordgrenser for begge arter. Potensialet for å fi nne fl ere lokaliteter for beitemarkssopp, samt fl ere rødlistearter i området er meget godt. Det ble ikke påvist spesielle viltarter i området under feltarbeidet. Området bør være egnet for fl ere interessante og noe kravfulle arter, som dvergspett og haukugle.

134 Tabell: Artsfunn i Raudvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Pseudorchis albida Hvitkurle DC Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM 2 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål 2 Sopp markboende Clavaria fragilis Tuet køllesopp Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp Clavulinopsis laeticolor Rødgul småkøllesopp Dermoloma cuneifolium Rosabrun grynmusserong V Entoloma caesiocinctum DC Entoloma dichroum V Entoloma formosum Bronserødskivesopp R Entoloma griseocyaneum Lillagrå rødskivesopp DC 2 6 Entoloma infula Blekskivet rødskivesopp 7 Entoloma jubatum Semsket rødskivesopp 3 Entoloma longistriatum 2 Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma papillatum Vorterødskivesopp Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Entoloma rhombisporum Rombesporet rødskivesopp 7 Entoloma sericellum Silkerødskivesopp 7 Entoloma sericeum Beiterødskivesopp Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp 2 7 Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrocybe cantharellus Kantarellvokssopp 5 Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC Hygrocybe pratensis Éngvokssopp Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp 5 Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Hygrocybe reidii Honningvokssopp Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Mycena fl avoalba Elfenbenshette 7 Avgrensing og arrondering Som følge av ulike inngrep og skiftende eiendomsforhold, så er ikke arronderingen av området spesielt god, selv om det samlet sett er relativt stort. Riksgrensa mot Sverige danner en selvsagt grense mot øst, men det er grunn til å påpeke at ut fra kartet så kan det være store arealer med intakt bjørkeskog over grensa, noe som er med på å styrke verdien til området på norsk side. I nord danner Brakfjellet ei naturlig grense. Her har vi trukket grensa litt inn på fjellet, primært for å sikre at hele høydegradienten for skogen opp til skoggrensa blir fanget opp, men også for å få med litt innslag av kalkrik fjellvegetasjon. Det er likevel sannsynlig at det forekommer en del arealer med rik fjellvegetasjon også utenfor avgrenset område. Delområdet vest for vegen, sørøst for Famnvatnet, er trukket ut som følge av små naturverdier, jamfør omtale under utvelgelsen.

135 Mot sør danner kraftlinjer og vegen ei naturlig grense på sørsiden av Jofjellet. Mot vest er grensa for Statskog sine arealer i stor grad benyttet. Dette medfører her at store arealer med biologisk verdifull bjørkeskog ikke kommer innenfor verneforslaget, noe som vurderes som klart uheldig og som svekker arronderingen til området vesentlig, jamfør omtale bl.a. under verdisetting. Slik foreslått verneområde nå framstår er grenser og arrondering rimelig god på sørsiden av Jofjellet og på nordsiden mot Brakfjellet. Derimot er den meget dårlig mot Skjelmoen og i retning mot Famnvatnet i vest. Andre inngrep Gjennomført hogst på privat grunn er dels i form av småfl atehogst og dels som hard gjennomhogst. Trolig har det primært vært gjennomghoster på Statskog sine arealer på sørsiden av Jofjellet. Tekniske inngrep av betydning mangler innenfor det foreslåtte verneområdet. For hele utredningsområdet utgjør derimot vegen mellom Famnvatnet og svenskegrensa, samt kraftlinja som går nesten parallelt med vegen, viktige inngrep. Ellers mangler veger og hus, mens det er en tydelig, men neppe mye brukt, sti fra Skjelmoen langs Raudvasselva opp mot Raudvatnet. Området blir fortsatt beitet noe av husdyr og dette var sikkert mer omfattende tidligere. Sauebeitet utøver fortsatt en tydelig påvirkning på vegetasjonen på sør- og sørøstsiden av Brakfjellet og videre nedover mot vegen og Skjelmoen. Det er nok også litt beite videre innover på begge sider av Raudvatnet, men her virker det for svakt til å prege vegetasjonen særlig mye. Langs vegen mot svenskegrensa gikk det under besøket mjølkekyr. Sannsynligvis beiter de også litt innenfor foreslått verneområde, men omfanget er usikkert og neppe spesielt stort. Vurdering og verdisetting Naturverdiene innenfor undersøkelsesområdet varierer. I lia på nordsiden av Greipfjellet, ovenfor det etablerte landskapsvernområdet, var det overveiende fattig og småvokst fjellbjørkeskog (?xx) uten særlige kvaliteter. Denne delen av undersøkelsesområdet er derfor i sin helhet utelatt i foreslått mulig verneområde. Den sørvendte lia til Jofjellet og dalføret innover til Raudvatnet er derimot vesentlig mer interessant. Et spesielt problem her er fordelingen mellom Statskog sin eiendom og tilliggende privat grunn. Selv om Statskog her har en stor, sammenhengende eiendom og samlet sett store arealer med bjørkeskog, så ligger disse som et bredt belte oppe i lisidene, mens det er privat grunn i nedre deler av liene og i dalbunnen. Dette medfører at arronderingen av Statskog sine områder med bjørkeskog blir dårlig isolert sett. Samtidig reduserer dette variasjonsbredden til verneområdet vesentlig, bl.a. fordi skog på mer småkupert, lavereliggende terreng blir fraværende. Det viser seg også at den private skogen inneholder minst like høye konsentrasjoner av rødlistearter og kjerneområder som Statskog sin eiendom. Samlet sett vil et vern bare av Statskog sine arealer ha såpass påfallende mangler i kvaliteter i forhold til hva som reelt sett eksisterer i dette landskapet, at en slik løsning her frarådes. Når det gjelder det verneverdige Statskogområdet, så er dette samlet sett ganske stort. Forekomsten av rike bjørkeskogtyper er god, spesielt i den sørvendte lia til Jofjellet og under Brakfjellet. Her er det samtidig lokalt høye konsentrasjoner av rødlistearter og kjerneområder. Variasjonsbredden er middels god, men innslag av både nord- og sørvendte lisider, rike og fattige bjørkeskogsskogtyper. Det er også en viss topografi sk spennvidde, med innslag av fl atere og småkupert terreng, men lisider er dominerende. På fl ere måter antas området å være representativt for fjellbjørkeskogene i regionen, særlig lisideutforminger, mens bjørkeskoger i fl atere og mer småkupert landskap, fl ommarksskoger m.v. er mangelvare. Flere forekomster av kalkrik vegetasjon på snaufjellet ovenfor bjørkeskogene er en positiv tilleggskvalitet ved området, uten at dette kan tillegges særlig stor vekt i skogvernsammenheng. Av truede vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 200) forekommer noe kalkskog og rikmyr, samt lokalt også rike rasmarker. I forhold til mangler ved skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003) så er det i første rekke forekomsten av høgstaudeskog og kalkskog som området dekker inn, og disse er til dels fi nt utviklet. Statskogarealene får samlet sett verdi som regionalt verdifulle (**). Hvis en trekker inn en del privat grunn, og på den måten får bedret arrondering, variasjonsbredde og forekomst av verdifulle elementer vesentlig, så vil verdien sannsynligvis komme opp i nasjonalt verdifullt (***).

136 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Raudvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 2 Norddalsbekken ** ** ** - ** - * ** *** ** - - *** Litlbrakfjellet *** * * ** *** *** - - *** 2 Raudvatnet sørside *** ** ** - ** - * ** *** ** - - ** 3 Litle Raudvatnet sørvest ** * * - * - * * ** ** - - ** 4 Bergdalsbekken ** * 0 - * - * ** ** ** - - * 5 Bergdalsbekken sør * * * *** ** - - ** 6 Brakfjelltjørna sør ** * * - * - * ** ** ** - - *** 7 Brakfjelltjørna sørøst ** ** * - ** - * * *** *** - - *** 8 Brakfjelltjørna nordøst ** * * - * - * ** *** ** - - *** 9 Brakfjelltjørna nord ** * * - * - * ** ** ** - - *** 0 Skjelmoen nord * * - * ** * ** - - ** Brattlitjørna nord * * * - * - ** ** *** ** - - *** Totalt for Raudvatnet ** ** ** - ** - * ** *** ** ** * ** Samlet verdi Referanser Dahl, O. 92. Botaniske undersøkelser i Helgeland I. - Videnskapsselsk. skr. Mat.-nat.v.kl. 9, no s. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune.

137 Raudvatn området (Hattfjelldal, Nordland) Målestokk :

138 Famnvatnet Faepmiejaevrie Varnfjellneset Raudvatnet (Hattfjelldal, Nordland) Storbekken Valen 544 austre Famnneset Sørbukta 50 Sørbuktelva Guelehtsjohke Elvkjeften Tverrelvtjørna Bursbekken 499 Storsletta Famnnestjørnan Holmen Burstjørna Storåsen Storåstjørna 55 Tverrelva 543 Skjelmoen Brakfjelltjørna 533 Litlbrakfjellet 76 Jordbruelva 50Raudvasselva Vester- 505 tjørna 605 Lomtjørna 500 Matstutjørna Båvloejaevrien johke Bolvasselva Raavrijejohke Bergdalsbekken 990 Klemetrabben 584 Stormyra 558 Legerbekken 82 Småvollan Lintjørna Guevtelsjaevrie 634 Lars Olsabekken 565 litl Raudvatnet Kroken Geitholet Jofjellet Nyheim Merketjørnan Joevevaerie Greipfjelltjørna 586Kåttjørna 600 Reinhagen Runnebekken Greipfjellbekken Brattlitjørna Mesktjørna Norddalsbekken 75 Kjeldbekken 75 Linbekken 649 Linmyran Raudvatnet 554 Raavrijejaevrie Areal daa, verdi ** Linbekken 2 Sørbekken 632 Storbekken Rr Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense 795 Omr. for vurdering 794 (DN2005) Rutenett km Kjerneområder Greipfjellhumpen Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Greipfjellet l Greipfjellet Storskardet Slakken Bolvatnet Båvloejaevrie 536Linnerud mE mE mN

139 Bilder fra området Raudvatnet Rødlistearten kvitkurle og honningvokssopp i fattig, men beitet og noe engpreget fjellbjørkeskog like nordøst for Skjelmoen. Arten vokser tydeligvis spredt i dette området. Foto: Geir Gaarder Brakfjellet og bjørkeskogen i lia under, sett fra sørsiden av Raudvatnet. I den bratte skrenten i skoggrensa går ei bred marmoråre med tilhørende underjordisk bekk. Foto: Geir Gaarder Gyllen vokssopp, fotografert på østsiden av Raudvatnet, så vidt inn i Sverige. Arten finnes flere steder i det foreslåtte verneområdet. Foto: Geir Gaarder Frodig høgstaudebjørkeskog på sørsiden av Raudvatnet. Foto: Geir Gaarder

140 Røssvassholmen*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: GGA, KAB Kartblad: 926 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:45645, N: Areal: 3446 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet ligger på Røssvassholmen, ei stor øy på sørlige del av Røssvatnet. Det omfatter her i første rekke den nordøstvendte lia til Holmfjellet, det sentrale høydedraget på øya, samt mindre partier rundt og på sørsiden av dette fjellet. Landskapet preges av nokså slake lisider, og der innslaget av mer dramatiske landskapsformer eller markerte elementer som kløfter, bergvegger, store vassdrag m.v. mangler. Et par små bekker, tjern og myrer fi nnes likevel, og det er en viss variasjon i topografi og eksposisjoner. I tillegg er det litt forskjellige vegetasjonstyper, selv om fattig til middels rik granskog er vanligst. På toppen av Holmfjellet kommer det inn så vidt litt snaufjell, i tillegg til at det er noe bjørkeskog over ca 500 m o.h. Myrene er for det meste fattige til intermediære fastmattemyrer, men med mindre innslag av rikmyr. Spesielt den høyereliggende granskogen har et tydelig fjellskogspreg med skjørterike gulrotgraner i glissen skog. Enkelte vindfellinger vitner om periodevis tøffe værforhold. Det som gjør området spesielt interessant er et gammelt, lite administrativt verneområde helt sør i undersøkelsesområdet. Dette ble opprettet allerede i 925 under navnet Røssvassholmen nasjonalpark. Her er det trolig innslag av ekte granurskog med høyt innslag av svært gamle, levende grantrær og til dels store mengder dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier. Også i nærområdet til den urskogspregede kjerna, samt i et par andre kjerneområder på nordsiden av øya er det relativt gammel granskog med mye biologisk gamle trær og en god del dødt trevirke. Det er påvist forholdsvis få kravfulle og rødlistede arter i området, men fl ere typiske, forventede arter som svartsonekjuke og trollsotbeger opptrer i til dels gode bestander, og potensialet for å fi nne fl ere slike arter vurderes som ganske godt. Når det gjelder avgrensningen av området er det gjort fl ere justeringer i forhold til avgrenset undersøkelsesområde, dels er det gjort innskrenkinger for å ta unna hardt påvirket ungskog i kantområder, og dels utvidelser for å fange opp gammelskogspartier, bedre arrondering og etablere ei smal buffersone rundt det gamle admninistrative verneområdet. I tillegg anbefales det at mindre innlemmelser av privat grunn vurderes, både for å bedre arronderingen, og for å få med partier med gammel skog, dels av kjerneområdekvalitet. Det avgrensende verdifulle området vurderes som representativt for høyereliggende gammel granskog i regionen. Det fanger i begrenset grad opp aktuelle mangler ved skogvernet, men forekomsten av antatt ekte urskog gir det likevel en høy verdi. Samlet vurderes det som nasjonalt verdifullt (***). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt av GGa og KAb i løpet av en middels lang feltdag. KAb undersøkte nordlige deler av området, mens GGa tok sørøstlige, og begge var i deler av den sørvestlige lia. Praktisk talt hele undersøkelsesområdet ble gjennomgått, med unntak av topp-partiene til Holmfjellet. Bruk av båt førte i tillegg til at vi fi kk gode avstandsvurderinger av den nordøstvendte lisida. Tidspunkt og værets betydning Det var delvis pent vær (men innslag av enkelte regnbyger) og gode undersøkelsesforhold. Tidspunktet var godt egnet til å fange opp lav, moser og sopp, inkludert marklevende arter. Det er også grunn til å anta at karplantene stort sett heller ikke hadde visnet mer ned enn at de lot seg greitt registrere. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Det ligger et gammelt skogreservat i søndre del av undersøkelsesområdet. Dette ble administrativt vernet allerede i 925 under navnet Røssvassholmen nasjonalpark. Dette reservatet er sannsynligvis en viktig årsak til utvelgelsen av området, uten at nøyaktig begrunnelse er kjent. På nordsiden av øya ligger enkelte små MiS-fi gurer. Tidligere undersøkelser Det gamle verneområdet ble undersøkt av Børset (979), der han beskriver bl.a. karplantefl ora, vegetasjonstyper, fugleliv og skogstruktur. Hans omtale av området er innarbeidet i kjerneområdebeskrivelsen for denne lokaliteten. Begrunnelse for utvelgelse av MiS-fi gurene er ikke nærmere kjent. Kristiansen (2003) har en lang karplanteliste fra Røssvassholmen, basert på krysslister fra de botaniske museene, men det er ikke kjent i hvor stor grad disse omfatter vårt undersøkelsesområde, og ut fra fl ere funn er det sannsynlig at vesentlige deler av lista gjelder andre deler av øya. Beliggenhet Undersøkelsesområdet ligger på Røssvassholmen, midt på Røssvatnet i Hattfjelldal kommune. Det omfatter i første rekke den nordøstvendte lisida på øya, men også topp-partiet (Holmfjellet) og mindre områder på sørsida av Holmfjellet.

141 Naturgrunnlag Topografi Granskogskledte lisider preger landskapet, med mindre variasjoner i helningsgrad og helningsretninger. Bergskrenter, kløfter og rasmarker er det sværtt lite av. Både oppe på topp-partiet og utover mot Sandneslia på nordsida er det noe fl atere partier med en del små myrer. Over 500 m o.h. er det et markert fjellskogspreg på skogen, med stedvis dominans av bjørk, mens grana er småvokst, har skjørtegranspreg, står glissent ofte med markert gulrotform. Også stedvis lengre ned i lia er dette situasjonen, kanskje særlig på litt fattig mark på værutsatte steder. Geologi Berggrunnen består av fyllitt og skifer (Gustavson 98). Denne er trolig av noe varierende næringsrikhet, og enkelte artsfunn (som russelærvokssopp, hårstarr og gulsildre) indikerer at den kan være ganske kalkrik. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (3450 daa). Området ligger i sin helhet i nordboreal vegetasjonssone og i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Det ble hverken påvist spesielle suboseaniske eller kontinentale trekk i artsmangfoldet. Økologisk variasjon Området oppviser en del variasjon i miljøforholdene, men dette er primært småmosaikk mellom ulike typer, og i mindre grad storskala variasjon. Markerte landskapstrekk som større vassdrag, kløfter, bergskrenter og rasmarker mangler. Det er gjennomgående fjellskog (nordboreal skog), varierende fra fjellgranskog til fjellbjørkeskog, og furuskog mangler. Det er mange små rygger og søkk i landskapet, men lisider eksponert mot nord og sør er det som karakteriserer området som helhet. Større fl ate eller småkuperte partier er mangelvare. Granskog strekker seg fra knapt 400 m o.h. og opp til over 550 m o.h. opp mot sørsiden av Holmfjellet. Vegetasjon og treslagsfordeling Blåbærgranskog er samlet sett vanligste vegetasjonstype, men det er også grunn til å regne med at det fi nnes noe småbregneskog. I enkelte sørvendte smålier er det overgang mot tørrere og fattigere granskog, trolig bærlyngskog (men helt uten furu). I tillegg er det noe høgstaudeskog, mest som høgstaudebjørkeskog i den nordvendte lia og som høgstaudegranskog i den sørvendte lia. I nord er det snakk om mindre arealer/soner som i fl ere tilfeller er svært glisne, som åpne høgstaudeenger. I sør er skogen mer sluttet og høyvokst på høgstaudemarka. Det er et jevnt innslag av myr i området, gjerne som smale myrer på langs i terrenget i søkk. Spesielt i øvre deler er fattig fastmattemyr utbredt, mens intermediær og til dels middelsrik fastmattemyr blir vanligere nedover i lisidene. Børset (979) beskrev innslag av rikmyr i det gamle reservatet, og mindre felt med det forekommer også enkelte steder. Partier med rike fuktsig og lappvierkratt er og også vanlig i området, men dekker bare små arealer. Gjennomgående er det litt rikere i den sørvendte lia, særlig nede i lisida, enn på nordsida, jamfør også geologisk kart, uten at forskjellene er markante mellom ulike delområder. Topp-partiene på Holmfjellet er ikke nærmere undersøkt, men her er det trolig innslag av fattig rishei og rabber på åpne partier, samt blåbærbjørkeskog og kanskje også blokkebærskog der det vokser bjørk. Gran er dominerende treslag, men det er stedvis høyt innslag av bjørk. Dette gjelder spesielt i den nordvendte lia og da på nivåer over 500 m o.h., der bjørka er nesten enerådende. I den sørvendte lia og ned mot 400 m o.h. på nordsida dominerer gran. For øvrig fi nnes sparsomt med rogn og selje i skogen og gråor ble så vidt påvist. Generelt er det en utbredt småmosaikk i landskapet, med veksling mellom åpne myrer og fuktsig, med skog, samt en veksling mellom fattig blåbærskog og rikere høgstaudeskog. Skogstruktur og påvirkning Området er preget av at tidligere skogbrukshistorie har vært nokså kort og omfattet få inngrep. Dette samsvarer også med mottatte lokal informasjon om at øya delvis ble unntatt fra engelskbruket og har hatt vanskelige driftsforhold som har begrenset hogsten. Moderne fl atehogster/uthogster av gran preger deler av øya, bl.a. i sørøst og nordøst. Disse ble stort sett gjennomført for anslagsvis 50 år siden og det er nå lauvdominert middelaldrende bjørkeskog på områdene, men varierende tilslag av ung gran. For ytterdelene av området ble denne påvirkningen vurdert som såpass høy at foreslåtte vernegrenser er trukket noe tilbake i forhold til avgrenset undersøkelsesområde. Det meste av øvrig granskog har hatt minst en gjennomhogst tidligere, men denne er gammel (anslagsvis rundt 00 år siden) og ser ut til å ha hatt et moderat omfang mange steder (så sant det ikke har dreid seg om to gjennomhogster noen steder og bare en andre steder). Konsekvensene er at det nå i slike områder står gammel granskog med et jevnt innslag av gamle grantrær (d.v.s. over 200 og gjerne også over 300 år gamle) og med en del dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier (men sparsomt med læger i midlere nedbrytningsstadium). I lia ned mot Fagerheim er det grunn til å anta at det har vært litt fl ere, men også her moderate uttak, i nedre deler. I øvre deler av lia her, innenfor det administrative verneområdet med Lomtjørna er det til gjengjeld også partier med svært lite påvirket skog, trolig genuin granurskog. I dette området (anslått til kanskje 00 dekar, men grensene er usikre og diffuse) er det et høyt innslag av gamle til svært gamle grantrær (antagelig er fl ere over 400 år). I tillegg er det mye dødt trevirke, spesielt av seine nedbrytningsstadier, og spor etter læger er vanlig. Samtidig mangler spor etter hogst. Dette området ligger hverken så langt fra vatnet, tungt tilgjengelig eller isolert, at dette forklarer den lave påvirkningsgraden særlig godt, og indikerer en generelt lav interesse for hogst på Røssvassholmen i tidligere tider.

142 Kontinuiteten i dødt trevirke virker meget god innenfor urskogsområdet ved Lomtjørna og ganske god innenfor de to andre avgrensede kjerneområdene, mens den for øvrig er en del dårligere. Fjellskogspreget på skogen innebærer at den er gjennomgående ganske åpen, der skjørtegraner med bar ned mot bakken er vanlig. Senkerforyngelse forekommer også, uten å være spesielt markert. Grantrærne har ofte noe gulrotpreget form, men mer slanke, høyvokste trær er likevel mest utbredt. Dette gjelder ikke minst i den frodige høgstaudelia ned mot Fagerheim, der skogen samtidig er tettere enn på nordsida av øya. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Røssvassholmen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Sandneskroken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:456000, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 354,8daa Slak, nordøstvendt liside med gammel, godt sjiktet granskog og med meget godt utviklede naturskogskvaliteter. Deler av området har urskogspreg uten å kunne kalles urskog. Det er mange gamle trær over 300år, en del gadd og mye død ved. Alle nedbrytningsstadier er representert, men forsiktig gjennomhogst for lang tid siden har ført til mangel på noe gadd og godt nedbrutte læger. I området er det en mosaikk av mindre områder hvor mengden død ved, gadd og gamle trær varierer. Vegetasjonen er dominert av blåbærskog og småbregneskog med noe innslag av høgstaudeskog. På de tørreste partiene kommer det inn noe bærlyngskog. Hele området har store kvaliteter for arter som er avhengige av kontinuitet i død ved og gamle trær og området innehar stort potensial for fl ere krevende knappenålslav og vedboende sopp. Hakkemerkene etter tretåspett var tallrike og lavskrike og tretåspett ble observert. På kartet er det markert ut tre små MiS fi gurer og det er merkelig at ikke hele området er registrert som nøkkelbiotop. 2 Svarttjørnbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 207,8daa Lokaliteten ligger på nordsida av Holmfjellet på Røssvassholmen. Det er lokalisert rundt Svarttjørna og Svarttjørnbekken, det eneste vesle vassdraget på denne siden av øya. Her er det en del gammel granskog, dels med tydelig fjellskogspreg med åpen skog og skjørtegraner med gulrotform. Foryngelsen av grana virker svak og ustabil i øvre deler, og trolig forekommer senkerforyngelse fl ere steder. I øvre deler kommer det også inn noe bjørk, samt så vidt rogn. Påvirkningsgraden er skiftende. Det har vært hogd en del i denne lia, men hardest i nedre deler og det står fortsatt igjen litt gamle trær også langs nedre deler av bekken, selv om disse er omgitt av en del ungskog. Mye av grana virker seintvoksende og gammel, og med til dels brukbare dimensjoner (opp i kanskje 70 cm i bhd). Det er i tillegg en del dødt trevirke i ulike nedbrytningsstadier, kanskje mest gamle og morkne læger. Dette gjelder også for bjørk. Gamle stubber fi nnes også spredt, slik at noen urskog er det ikke snakk om. En viss kontinuitet i dødt trevirke er det likevel grunn til å regne med. Litt vindfall bl.a. rett øst for Svarttjørna peker i retning av et nokså værhardt klima her. For øvrig er det litt småmyrer nær Svarttjørna, dels fattigmyr, men minst like mye av intermediært til svakt rikt preg (med innslag av breiull, sveltull, gulstarr og sumphaukeskjegg). Ved Svarttjørna ble det også funnet en liten fl ekk med trolig metallforgiftet mark uten særlig vegetasjon med unntak av litt tvillingsiv. Vegetasjonen er ikke spesielt rik, med mest blåbærskog og litt småbregneskog, men det er også noe frodigere høgstaude- og storbregneskog. Disse opptrer både langs bekken og i enkelte bjørkedominerte bratte lier i øvre deler av lokaliteten, og opptrer dels som åpne enger. Enkelte funn av litt kalkkrevende arter langs bekken, inkludert rødlistearten russelærvokssopp, vitner om noe kalkrik berggrunn lokalt. På nordsiden av Svarttjørna er det også en liten rygg med tørrere vegetasjonstype, som antagelig best kan betegnes som en liten bærlyngskog. På gamle grantrær ble det ellers funnet sparsomt med gammelskogstilknyttede lav som trollsotbeger, gråsotbeger og rustdoggnål. I tillegg opptrer typiske vedboende arter som svartsonekjuke (utbredt og trolig ganske vanlig) og harekjuke, samt den mer sjeldne beversagsoppen. Funn av fl ere rødlistearter gir en klar verdi som viktig (B), men også skogstruktur vitner om at dette er riktig verdisetting. Det beste for naturverdiene vil være at det ikke foretas inngrep her, inkludert alle former for hogst. 3 Lomtjørna Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 297,3daa Lokaliteten ligger på sørøstsida av Holmfjellet på Røssvassholmen. Den ligger i et litt småkupert, ganske rolig landskap tilknyttet det vesle vassdraget som dannes fra Lomtjørna. Lokaliteten ligger nesten i sin helhet innenfor et gammelt barskogsreservat som ble administrativt vernet allerede i 925 under navnet Røssvassholmen nasjonalpark. Vegetasjon, skogstruktur m.v. er tidligere beskrevet av Børset (979). I stor grad benyttes avgrensningen av selve reservatet, men enkelte partier nær Lomtjørna er såpass åpne og fattige (med mye myr og småvokst bjørkeskog) at de ikke kan betegnet som noe kjerneområde av særlig verdi for biologisk mangfold. På den andre siden er det verdifull, rik, men noe mer påvirket gammel granskog også på sør- og dels sørvest-siden av reservatet som naturlig hører hjemme i kjerneområdet, men som sannsynligvis ligger på en annen eiendom. Det meste av skogen er blåbær-småbregnegranskog, men det fi nnes også mindre felt med storbregnebjørkeskog og litt høgstaudegranskog. Mengden høgstaudeskog øker nedover lia, og denne virker litt kalkpreget. Det er litt myr, dels fattigmyr, men også intermediær myr og mindre felt med rikmyr og rike sig. Ingen spesielle plantearter er funnet, men fl ere typiske noe kravfulle høgstaudearter som fjellfi ol, ballblom, turt og teiebær, samt på rikmyr hårstarr, gulstarr og trillingsiv. Børset (979) hadde også fl ere fuglearter som gjerne opptrer i gammel, glissen fjellskog, som lavskrike og haukugle. Påvirkningsgraden fra hogstinngrep er liten til svært liten. For sentrale deler av området er det snakk om enten svært urskogsnære forhold eller genuin granurskog. Børset (979) skriver da også at strukturforholdene bærer sterkt preg av uforstyrret utvikling. Stort sett alle utviklingsfaser fi nnes representert i en mosaikkartet mønster, og det er jevnt over

143 mange gamle fall i reservatet. Den samme erfaringen ble gjort under feltarbeidet i 2005, der innslaget av tilsynelatende gamle og seintvoksende grantrær samt grove læger i alle nedbrytningsstadier, også de sterkest nedbrutte, var påfallende fl ere steder. Trolig er det et godt innslag av svært gamle trær med aldere langt over 300 år, uten at dette er undersøkt nærmere. Noen former for hogstspor ble ikke funnet i dette området. Rundt denne sentrale delen av reservatet er det ei sone med litt mer påvirket skog (mot sør og vest), men det er også her tross alt skikkelig gammel skog med godt innslag av dødt trevirke i ulike stadier. Artsmangfoldet knyttet til gammelskogselementene må sies å være mangelfullt undersøkt, men både trollsotbeger og gråsotbeger opptrer spredt og det ble gjort fl ere funn av svartsonekjuke. Innslaget av svært urskogsnære forhold og muligens ekte urskog tilsier helt klart verdi svært viktig (A). Alle former for inngrep vil være negative, ikke minst hogst. Også hogst i kantsonene rundt er klart skadelig. Artsmangfold Det kalkkrevende innslaget i fl oraen virker beskjedent. På myrer forekommer bl.a. noe breiull, sveltull, gulstarr og svarttopp, mens enda mer kravfulle arter ikke ble funnet. På nordsiden er det fl ere bergskrenter, men fl oraen begrenser seg til arter som gulsildre og jåblom. Ingen spesielt sjeldne arter ble derimot observert, og det ser heller ikke ut til at noen plantegeografi ske elementer er særlig godt representert. Selv om det fi nnes en del rike vegetasjonstyper, er reint kalkkrevende vegetasjon i liten grad typisk for området. Unntaket er den bratte lia ned mot Fagerheim, der høgstaudevegetasjonen er mest markert. Av gammelskogsarter så opptrer svartsonekjuke ganske vanlig i området, og er trolig en svært vanlig art i og inntil urskogsområdet (forekomsten er der ikke detaljert kartlagt). Ellers ble det gjort begrenset med funn av andre kravfulle vedboende sopp, men ett funn av antatt taigakjuke (nordøst for Lomtjørna), ett av piggbroddsopp (i urskogslomma), samt et par funn av harekjuke kan nevnes. I tillegg var granstokk-kjuke og vasskjuke ganske vanlige. Av lav forekom det litt gubbeskjegg, særlig i øvre deler mot sør. Det ble gjort spredte funn av gråsotbeger og trollsotbeger, og sistnevnte er trolig stedvis ganske vanlig i og inntil urskogslomma. Ellers ble det gjort enkeltfunn av rustdoggnål langs bekken fra Svarttjørna. Når det gjelder marklevende sopp, så ble få interessante funn gjort, noe som trolig har sammenheng med at kalkstein/marmor i liten grad forekommer. Bare enkelte funn av i første rekke vanlige og lite kravfulle beitemarkssopp ble gjort (som kjeglevokssopp og engvokssopp), i tillegg til ett funn av rødlistearten russelærvokssopp. Av mykhorrizasoppble det gjort spredte funn av svovelriske. Potensialet for å fi nne fl ere kravfulle og rødlistede arter er likevel så utvilsomt til stede, kanskje ikke minst blant vedboende sopp. Det ble gjort enkelte observasjoner av storfugl (både tiur og røy), samt av fjellvåk. I tillegg var det vanlig med hakkespor etter tretåspett i hele området, samt at arten ble observert to steder under fødesøk. Børset (979) registrerte også enkelte interessante arter som lavskrike og haukugle, men det er ukjent hvor stabil forekomst disse har i området (haukugle er ganske sikkert bare sporadisk). Tabell: Artsfunn i Røssvassholmen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 Chaenotheca gracillima Langnål 2 Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sclerophora coniophaea Rustdoggnål 2 2 Sopp markboende Entoloma sericellum Silkerødskivesopp 2 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 2 Hygrocybe pratensis Éngvokssopp 2 Hygrocybe russocoriacea Russelærvokssopp DC 2 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Inonotus leporinus Harekjuke DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 3

144 Avgrensing og arrondering Avgrensningen av området er middels god. Mot nordøst danner Røssvatnet ei naturlig grense. Både i nord og sørøst er foreslått verneområde redusert noe sammenlignet med avgrenset underrsøkelsesområde. Dette skyldes økende grad av ungskog kommet opp etter fl atehogst her, samtidig som innslaget av verdifulle kjerneområder blir dårlig. Nøyaktig grensesetting er likevel litt diskutabel, og vårt forslag representerer en skjønnsmessig avveining basert på hogstpåvirkningen. I nord kompliserer for øvrig eiendomsgrensa forholdet ytterligere, og her har vi anbefalt at en forsøker å få til ei minnelig ordning med utretting av vernegrensa inn på privat grunn for å få med verdifull gammelskog og bedret arronderingen, mens statskog-grunn helt i nord istedet kan overføres til privat eiendom, siden de biologiske verdiene her virker små og dette arealet blir samtidig liggende som en noe isolert bit forvaltningsmessig. I vest danner delvis topp-partiet på Holmfjellet ei naturlig grense. Mot sør, sørøst for Fagerheim, så danner større ungskogsfelt og eldre hogstfl ater i utgangspunktet aktuell grense, men for å beskytte de urskogsnære partiene inntil, bør ei smal sone av kulturskogen innlemmes som ei buffersone i reservatet. I sørvest, i retning av de nedlagte brukene på Nystad og Fagerheim er det eiendomsgrensa som nå er satt som grense. Biologisk sett er dette likevel uheldig, da det står gammel og rik granskog også utenfor Statskog sine arealer her. Andre inngrep Et stykke oppe i lia ovenfor Fagerheim ble det observert noe som kunne minne om spor etter gammel grøfting, men dette er usikkert (terrenget kan være årsaken). Det er enkelte merker (benyttet maling) rundt det administrative verneområdet. Ellers mangler spor etter påvirkning unntatt hogst. Området ser ikke ut til å ha blitt brukt til husdyrbeite på en god stund. Vurdering og verdisetting Det avgrensede, verneverdige skogsområdet på Røssvassholmen utgjør et interessant og verdifullt granskogsområde. Hovedårsaken til dette er det gamle administrative verneområdet ved Lomtjørna, som med sin forekomst av antatt ekte urskog utgjør et meget sjeldent og svært verdifullt innslag i miljøet. Dette gamle reservatet er, i likhet med mange andre administrative granskogsreservat, svært lite og behovet for utvidelser for å ta vare på kvalitetene her over tid er stort. Den foreslåtte utvidelsen, som i første rekke går mot nord, vil i vesentlig grad bøte på dette og føre til at vernearealet blir grovt sett ti-doblet. Utvidelsene vil både føre til at spennvidden i naturtyper, eksposisjoner m.v. øker en god del, men enda viktigere er at dette vil inkludere fl ere forekomster av granskog av lignende typer som innenfor det administrative verneområdet, inkludert enkelte kjerneområder med relativt gammel skog som også inneholder en del av de samme kvalitetene som eksisterende verneområde, om enn i vesentlig mindre omfang. I forhold til avgrenset undersøkelsesområde er det gjort enkelte innskrenkninger både i nord og sørøst, for å ta vekk perifere arealer dominert av ungskog. Det er derimot gjort fl ere mindre utvidelser, både i sør, vest og nord. Disse er i første rekke for å fange opp gammelskogsforekomster og få økt totalarealet. I tillegg kommer litt bedret arrondering som argument rundt Holmfjellet, samt behovet for bedre buffersone rundt det administrative verneområdet helt i sør. Både i sør og i nord anbefales det at tilstøtende arealer på privat grunn også vurderes for vern, i første rekke for å forbedre arronderingen, men i sør ligger også deler av kjerneområdet på privat grunn. Det er grunn til å anta at det foreslåtte, nye verneområdet er ganske representativt for de høyereliggende granskogsområdene i regionen, selv om det ikke fanger opp på langt her hele spennvidden for disse. Fattig til middels rike skogtyper dominerer og topografi sk er det slake lisider som er typisk for området. Fravær av markerte landskapsstrukturer som markerte kløfter og bratte lisider med bergvegger er et lite minus. Også innslaget av ungskog etter tidligere fl atehogster/harde gjennomhogster trekker verdien litt ned. Av truede vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 200) forekommer noe høgstaudegranskog (hensynskrevende) og så vidt litt rikmyr. I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2003) for skogvernet, så fanger området i begrenset grad opp viktige mangler ved nåværende vern. Bare et sparsomt innslag av høgstaudeskog er direkte relevant i så måte. Derimot så er det grunn til å trekke fram at Framstad et al. (2002) i sin evaluering av skogvernet i Norge bl.a. framhever behovet også for å sikrre gjenværende urskogsliknende forekomster og andre gamle naturskogsområder med karakter av lang kontinuitet, noe som gjør forekomstene av gammel naturskog og sannsynligvis ekte urskog på Røssvassholmen svært bevaringsverdig, uansett størrelse, utforming og lokalisering. Samlet sett vurderes området å være nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Røssvassholmen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Sandneskroken *** *** *** *** * - ** ** ** ** - - ** 2 Svarttjørnbekken ** ** ** ** * - * ** ** ** - - ** 3 Lomtjørna *** *** *** *** * - * ** ** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Røssvassholmen ** ** ** *** * - * ** ** ** ** ** ***

145 Referanser Børset, A Inventering av skogreservater på statens grunn. Inst. for naturforvaltning, NLH. NF-rapp: 3/79: -45. Gustavson, M. 98. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MOSJØEN, M : NGU Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune.

146 Røssvassholmen (Hattfjelldal, Nordland). Areal 3.446daa, verdi *** Sandnesodden 88 Sandneslia 408 Sandneset 448 Krutåbukta Sandneskroken 87 Gråtjørna Røssvassholmen Sååle Svarttjørna Holmfjellet 573 Svarttjørnbekken 85 Stortjørna Djuptjørna Heimtjørna 39 Myrvoll 550 Nystad Lomtjørna Fagerheim 435 Holmen Neråsen Solvika 435 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog Solvikneset på Statskog SF's eiendommer ± 2005 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Holmsundet mE mE mN

147 Bilder fra området Røssvassholmen Gammel granskog ved Svarttjønna, med fruktifisering av svartsonekjuke i rota til ei nedblåst, gammel gran. Foto: Geir Gaarder Mulig ekte urskog med mye dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier innenfor det administrative verneområdet ved Lomtjønna. Foto: Geir Gaarder Mulig ekte urskog med mye dødt trevirke i alle nedbrytningsstadier og gamle, levende trær innenfor det administrative verneområdet ved Lomtjønna. Foto: Geir Gaarder

148 Salomonbergan*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal, Grane Inventør: THH Kartblad: 926 II Dato feltreg.: 30/08/05-0/09/05, UTM: Ø:443462, N: Areal: 2868 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Salomonbergan består av et tre kilometer langt avsnitt av den mektige elvedalen til Auster-Vefsna, på kommunegrensa mellom Grane og Hattfjelldal, og omfatter bratte skrenter og lier på begge sider av elva. Rike granskogssamfunn dominerer store deler av de sørvendte liene. Særlig omkring Salomontjørna i øst er det store arealer velutviklet kalkskog, med en rik karplantefl ora (bl.a. stedvis rikelig med marisko) og en svært velutviklet soppfunga. Ellers i området er det mer mosaikk mellom høgstaudeskog i søkk, lågurt- og småbregneskog i hellingene, blåbærskog på opplendt mark. Sør for elva er granskogen gjennomgående fattigere (selv om kalkskog fi nnes også her). For det meste dominerer gran, men mer lokalt er det ganske mye løvtrær, mest tilknyttet bratte skrenter (selje, rogn, bjørk) og fl omsonen langs Vefsna (gammel gråorheggeskog). Skogen er gjennomgående sterkt påvirket, og består av en mosaikk mellom eldre plukkhogstpåvirket skog, ungskog og også en del hogstfl ater fra nyere tid. Størsteparten er sein optimalfase, med et ganske kompakt og homogent preg. Lokalt fi nnes imidlertid også skog med et sterkere naturskogspreg, både på sørsiden og ikke minst i Trolldalen i vest, samt oppunder Bjørnskardet. Gjennomgående er viktige strukturelle parametre som gamle trær og død ved i seine stadier mangelvare over det meste. Området har svært store verdier knyttet til naturgitte egenskaper. Særlig store verneverdier knytter seg til det store kalkgranskogsarealet. Her er det påvist et artsmangfold av jordboende sopp som er noe av det beste som er kjent i Midt-Norge, og antakelig med det høyeste antall rødlistearter (9) innen denne gruppa nord for Møre og Romsdal. I tillegg forekommer fl ere sjeldne og særegne naturtyper som fosserøykgranskog med velutviklete lobarionsamfunn på gran i Trolldalen (bl.a. fossenever), og kalksjø (Salomontjørna) med tre rødlistede kransalger. Kvaliteten knyttet til gammel skog er derimot svakt utviklet, uten at dette i nevneverdig grad virker negativt inn på totalvurderingen. Området vil kunne være et viktig bidrag til å dekke inn en del påpekte mangler ved skogvernet i Norge, særlig i forhold til spesielle skogtyper og et rikt artsmangfold innen kalksopp-elementet. Med 28 påviste rødlistearter er Salomonbergan det området med fl est rødlistearter som hittil er dokumentert i Statskogprosjektet, uansett landsdel. Kvislefl ået (Engerdal i Hedmark) er nærmeste konkurrent med 27 rødlistearter. Derimot har de store hogstinngrepene i nyere tid ført til at verneverdiene har blitt betydelig forringet. Disse inngrepene fører til at området i dag framstår som en del fragmentert, og med relativt stor ungskogsandel. Uten disse nyere hogstene ville området kvalifi sert til ****. Sammen med Holmvassdalen og Auster-Vefsna utgjør Salomonbergan toppsjiktet av verneverdige skogområder på indre Helgeland, og alle har svært store kvaliteter. Det bør vurderes å binde sammen Salomonbergan og Auster-Vefsna til en samlet lokalitet som fanger opp hele elvedalen. Hele den dramatiske elvedalen dannet av Auster-Vefsna fra Stillelva til Hattfjelldal er et unikt naturområde som knapt har sin like i Norge (i hvert fall ikke innen granskogsregionene). Begrunnet i dette unike landskapet, stor økologisk variasjon, store arealer kalkskog, sjeldne naturtyper som fosserøykgranskog og kalksjø, og et svært rikt artsmangfold særlig innen jordboende sopp, har området meget store verneverdier. Med en klar verdireduksjon pga. inngrep vurderes lokaliteten som nasjonalt verneverdig ***. Feltarbeid Etter meget kraftig regnvær og storfl om i Vefsna ble kartleggingene i Grane-Hattfjelldal innledet med en felles tur til området mellom Salomontjørna og Storlineset. Alle deltakerne var da med (Tom H. Hofton, Geir Gaarder, Egil Bendiksen, Sigve Reiso, Arne Heggland, Jon Klepsland, Kim Abel), og turen ble benyttet til felles kalibrering og kunnskapsutveksling, ikke minst med tanke på det spesielle kalkskogselementet av jordboende sopp som viste seg å være svært velutviklet i området. Da ble det også gjort kast med dregg i Salomontjørna (Geir Gaarder, Arne Heggland), med tanke på kransalger, noe som også ga gode resultater. Liene rundt Salomontjørna er derfor meget godt kartlagt (men fortsatt gjenstår utvilsomt en god del å fi nne). Seinere ble de resterende deler av området undersøkt iløpet av en lang dag av Tom H. Hofton (nordsiden av Vefsna) og Geir Gaarder (sørsiden). Kjerneområde 7 Nerlifjellelva, som ligger utenfor hovedlokaliteten, ble sjekket en dag seinere. De fl este deler av området har blitt godt dekket, med unntak av de bratteste stupene ut mot elva samt øvre deler av Trolldalen. Værforholdene var relativt gode under registringene. Seinsommeren og høsten var generelt svært fuktig i denne delen av Nordland i 2005, noe som førte til at soppsesongen var meget god. Forholdene var derfor tilnærmet optimale for dokumentasjon av artsmangfoldet innen de fl este aktuelle artsgrupper. Karplantefl oraen var imidlertid noe redusert såpass seint på sesongen.

149 Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Et stort område på daa langs Auster-Vefsna fra Fagerlia-Hallinga i Grane og nesten opp til Hattfjelldal sentrum, inkludert lisidene på begge sider og nedre deler av sideelvene Litle og Store Fiplingdalselva, skulle undersøkes. Dette området har vi splittet i fem atskilte lokaliteter, som beskrives hver for seg. De mellomliggende arealene er i stor grad preget av omfattende fl atehogster som har pågått helt opp til sist vinter, da et større areal ved Stillelvbakkan ble hogd. Tidligere undersøkelser Vefsna-vassdraget har vært relativt sterkt fokusert ganske lenge, men særlig de siste årene i sammenheng med planer om vassdragsutbygging. Det har derfor blitt gjennomført ganske mange ulike registeringer innenfor undersøkelsesområdet av ymse karakter, både ifbm. planene for vassdragsutbygging, tidligere skogvern, nøkkelbiotopregistreringer, MiS-kartlegging og naturtyperegistreringer. De første relevante systematiske registreringene vi kjenner til ble utført i av Aune & Kjærem (977), som gjorde en fl orakartlegging i ulike deler av Vefsna-vassdraget. Stilla-området ble da meget grundig botanisk kartlagt, bl.a. med utarbeidelse av et detaljert vegetasjonskart på strekningen fra nedenfor Fagerlia nesten til Hattfjelldalforsen. Det er verdt å merke seg dere sammendrag ang. botaniske verneverdier for Stilla-området, som her gjengis i sin helhet: Frå Mjølkarlia og sørvestover ca. 2-3 km til møtet med store Fiplingdalselva, går Vefsna i eit mektig gjel, først 9-0 km, deretter i ein trong V-dal. Rekstad (924) omtalar gjelet som en dyp, kanjonformet bergrenne. Tilsvarande elvegjel av same storleik fi nst truleg ikkje elles i landsdelen. Denne topografi en saman med innslag av kalkrike bergartar gir vokstervilkår for mange interessante plantearter. På nordsida, i dei bratte og solvendte liene og rasmarkene fi nst mange kravfulle og sjeldsynte artar. Dette gjeld særleg areala med lågurt- og høgstaudeskog, kalkblandingsskog, rike rasmarker og rik bergvegetasjon. Av interessantae arter herifrå kan nemnast (sjå elles kap. IV): trollbær (Acetea spicata), murburkne (Asplenium ruta-muraria), bergrøyrkvein (Calamagrostis epigeios), liljekonvall (Convallaria majalis), marisko (Cypripedium calceolus), tysbast (Daphne mezereum), raudfl angre (Epipactis atrorubens), huldreblom (Epipogium aphyllum), myskemaure (Galium trifl o- rum) og kalktelg (Gymnocarpium robertianum). Den tronge elvedalen får, særleg i baklia, eit skuggefullt og fuktig klima som gir vilkår for kystplanter. Dei inste kjente lokalitetane for rome (Narthecium ossifragum) og kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) ligg i området. Den vesle namnlause tjørna (90 m o.h.) lengs sørvest på Gryteselvåsen er og med og aukar mangfaldet. Denne tjørna har kalkrikt vatn og her veks fl eire artar tjønnaks (Potagometon) og kalkalgar (Chara sp.). både vest og nordaust for tjørna er det særs frodig høgstaudevegetasjon med artar som storklokke (Campanula latifolia), ormetelg (Dryopteris fi lix-mas), strutseveng (Matteuccia struthiopteris) og skogsvinerot (Stachys sylvatica). Totalt har vi registrert 256 artar av høgre planter i Stilla-området (tabell 3). De konkluderer med at fl oraen og landskapet langs denne delen av Vefsna er så interessant og variert at området har verneverdi i regional samanheng. Vidare undersøkingar kan sikkert gi fl eire interessante funn. I 987 ble lokaliteten Bergdalen på 2000 daa registrert ifbm. verneplan for barskog (fase ), og vurdert som meget verneverdig (**) (Korsmo et al. 993). Dette området er direkte konvertert til naturtype (gammel barskog, B-verdi, 227 daa) ( Det meste av denne lokaliteten er inkludert i vår lokalitet Auster-Vefsna (se annet sted i rapporten). Seinere er det foretatt nøkkelbiotopregistreringer i statsskogene i Grane, og enda noe seinere også MiS-registreringer i Hattfjelldal. Sistnevnte har vært til liten nytte for skogvern-prosjektet pga. vanskelig tilgjengelighet og lite relevant informasjon. Naturtyperegistreringer har blitt gjennomført i både Grane (Gaarder & Fjeldstad 2005) og Hattfjelldal (Kristiansen 2003). En rekke A- og B-lokaliteter er da avgrenset i hele undersøkelsesområdet. Innen Salomonbergan dekker det store naturtypeområdet Stormlia (kalkskog, A-verdi, 2636 daa) store deler av området helt fra Trolldalen i vest og videre østover til Gryteselva i lokaliteten Auster-Vefsna ( Det er også avgrenset to lokaliteter i Trolldalen. Trolldalen nedre dekker arealet helt ned mot Vefsna, bekkekløft på 6 daa med verdi A. Denne er en del av vårt kjerneområde Trolldalen. Trolldalen øvre (bekkekløft, 98 daa, B-verdi) er basert på Statskogs nøkkelbiotopregistreringer (Lie 2002) og omfatter hele Trolldalen opp til møtet med Storvassbekken, og er i sin helhet inkludert i Salomonbergan. Beliggenhet Lokaliteten ligger på begge sider av Auster-Vefsna rundt 0 km nedenfor Hattfjelldal sentrum. Det meste av arealet ligger i Hattfjelldal kommune, men med en liten fl ik inn i Grane mot vest. Naturgrunnlag Topografi Auster-Vefsna har skjært seg dypt ned i berggrunnen og danner en mektig canyon langs denne delen av vassdraget. Opp fra elva stiger bratte skrenter både på sørsiden og nordsiden, vekslende mellom jevne skogdekte hellinger, rasmarker og stup. Høydespennet er størst på nordsiden, med meter krapp stigning fra elva. På nordsiden brytes den bratte lia midtveis av ei langstrakt, slakere hylle. Øverst oppe på nordsiden er lokaliteten også trukket delvis opp forbi kanten av elvedalen, slik at slakere terreng bak brekket er med. Flere mer eller mindre markerte bekkedaler faller ned på begge sider, med Trolldalen i vest som den mest markerte. Samlet sett er topografi en uryddig og variert.

150 Geologi Striper med kalkspatmarmor og dolomittmarmor veksler med glimmerskifer og glimmergneis på hele strekningen langs Auster-Vefsna mellom Trofors og Hattfjelldal (Sigmond et al. 984). Lengst opp mot Hattfjelldal ligger det i tillegg en kropp med hardere kvartsdioritt/trondhjemitt/tonalitt, men også her stikker det tydeligvis fram kalkrike bergarter i skrentene (jf. kalkskogen ved Finnmoholtan). Det går et klart bergartsskille langs dalbunnen, der sørsiden generelt har mye fattigere og hardere bergarter enn nordsiden. I Salomonbergan består store deler av nordsiden av marmor. Opp til marin grense som strekker seg inn til utløpet av Nerlifjellelva (33 moh. ifølge Grønlie 975), er det lagt igjen en del fi nkornete løsmasser i en smal terrasseliknende sone langs elvebredden (avbrutt av et strykparti i gjelet ovenfor Holmen). Ellers er løsmassedekket stort sett sparsomt og tynt avsatt, med små unntak i noen søkk og bekkedaler (bl.a. omkring Salomontjørna). Klima Salomonbergan ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (O) (Moen 998). Vefsna-dalen ligger skjermet bak fjellkjeden mot vest, og særlig de øvre deler inn mot Sverige har derfor et klima som i Nordlandssammenheng er relativt kontinentalt. Nedbørsmengde og nedbørhyppighet er relativt høy hele året (oseanisk trekk), mens ganske høye sommertemperaturer og lave vintertemperaturer er et kontinentalt trekk. Vegetasjon og treslagsfordeling Den store variasjonen i eksposisjon, berggrunn, næringsrikhet, fuktighet og lokalklima fører til at en rekke vegetasjonstyper er representert. Den mest markerte forskjellen er mellom de fuktige, nordvendte liene på sørsiden av elva, og de varmere sørvendte skråningene på nordsiden. Generelt er dette et grandominert område. Furu kommer bare fragmentarisk inn på grunnlendte rygger i form av knausskog og røsslyng-blokkebærskog. Ulike løvtrær kan stedvis utgjøre en betydelig del av tresjiktet, først og fremst i form av en suksesjon pga. tidligere hogstinngrep (bl.a. mye selje i liene rundt Salomontjørna). Men det er også ganske mye løvtrær i bratte, ustabile skrenter, samt på løsmasser ned mot Vefsna (gråor-heggeskog). Blåbær- og småbregneskog er vanligste skogsamfunn på sørsiden av elva (fuktig, nordvendt, fattigere berggrunn). Typen brytes opp av høgstaudeskog i søkk og mindre partier kalkskog. På nordsiden dominerer derimot (kalk-)rike granskogstyper størsteparten av arealet. Dette veksler mellom høgstaudeskog i fuktige søkk og forsenkninger, lågurtgranskog på litt tørt og opplendt terreng, og en frodig småbregneskog i hellinger med sigevann. Store deler av granskogen her må karakteriseres som kalkskog, med alle overganger fra fuktig til tørt. Særlig liene omkring og øst for Salomontjørna har et klassisk kalkskogspreg. Her er det stor småskalavariasjon, med grunnlendte kalkrygger og benkninger med lågurtpreget vegetasjon, og forsenkninger med tjukkere brunjord der høgstauder og bregner dominerer. Flere steder springer det fram rike tuffmose-kilder som gir opphav til rike sig nedover i lia. Frodige høgstaudeenger fi nnes innimellom (strutseving, skogstjerneblom etc.). Karplantefl oraen er meget rik, det samme gjelder soppfl oraen. Vestover fra Salomontjørnan er granskogen gjennomgående noe fattigere. Selv om mindre partier fortsatt har kalkpreg, er mesteparten av mer ordinær småbregne-, lågurt- og høgstaudetype her. Løsmasseterrassene ved utløpet av Nerlifjellelva markerer øverste grense for havet under siste istid (marin grense), ifølge Grønlie (975) på 33 moh. I vestre del av lokaliteten ligger slike fi nkornete løsmasser igjen i en smal brem langs Vefsna. Her er det utviklet en frodig skog som veksler mellom høgstaudegranskog og gråor-heggeskog. Finest utviklet er denne typen på ei løsmassevifte som Trollbekken har dannet ut mot Vefsna. Hyppige forstyrrelser og mye sand- og grusforfl ytninger i fl omsonen til Vefsna (ikke minst på Holmen) gir grunnlag for en vegetasjon av ulike løvkratt og pioner-arter. De bratteste skrentene ut mot Vefsna har rasmarksvegetasjon, vekslende mellom nakne fjellvegger, steinur og glissen tresetting av gran, furu og ulike løvtrær. Den sørvendte, solrike og lune beliggenheten gir et varmt lokalklima som sammen med rik berggrunn gir grunnlag for en rik fl ora. Her fi nnes et godt utvalg av varmekjære, svakt sørlige-sørøstlige arter i blanding med konkurransesvake fjellplanter som på slike forstyrrede steder fi nner et fristed i lavlandet. Salomontjørna er eneste stillestående vannsamling i området. Til gjengjeld er dette er en velutviklet kalksjø av Chara-typen, med svært klart, blågrønt vann. Gruntvannspartier og sumpvegetasjon fi nnes i form av smale soner i vest og øst. Tjernet har lite karplanter, men fl ere steder store belter med kransalger. Kast med dregg avslørte minst 3 rødlistede kransalger; gråkrans (DC), taggkrans (V) og stivkrans (R). Tjernet er så vidt omtalt av Aune & Kjærem (977: 9): Denne tjørna har kalkrikt vatn og her veks fl eire artar tjønnaks (Potamogeton) og kalkalgar (Chara sp.). Karplanter: Kalkskog: marisko (stedvis rikelig, mange hundre individer), breifl angre, grønnkurle, liljekonvall, kalktelg, trollurt, fjellfi ol, gulsildre, myskegras, turt, kranskonvall, taggbregne, fjell-lok, dvergsnelle, hengeaks, krattfi ol, blårapp, tysbast, skogjamne. Gråor-heggeskog/høgstaudegranskog på løsmasser/fl ommarksskog: Skavgras, strutseving, storklokke, skogsvinerot, trollurt, tyrihjelm, tysbast, trollbær, villrips, krattmjølke, dvergsnelle. Sørvendte skrenter og rasmarker (fjellelementet): Aune & Kjærem (977) lister opp bl.a. rynkevier, fjellarve, reinrose, fjellbakkestjerne, fjell-lodnebregne, svartstarr, bergstarr, fjellrapp, fjellkveke, snøsildre, rødsildre, bergfrue, gulsildre, fjellkattefot, setermjelt, blåmjelt, bergrublom. Også fjellmarihånd nevnes. En del av disse ble sett også i 2005, og i tillegg ble berggull påvist i skrenten bak Salomontjørna. Kystarter/oseanisk element: Dårlig utviklet, spredte funn av bjønnkam, rome (fattigmyr lenger opp langs Auster-Vefsna), kystkransemose, kystjamnemose.

151 Aune & Kjærem (977) har en meget omfattende karplanteliste fra Stilla-området. Totalt registrerte de 256 karplantearter herfra. Nøyaktig beliggenhet for funn er imidlertid sjelden klarlagt, og Stilla-området er heller ikke nøyaktig defi nert men synes å omfatte hele strekningen fra Fagerlia nesten opp til Hattfjellforsen. En del av deres arter er tatt med i artslista for Salomonbergan, men ikke for Auster-Vefsna, selv om mange av artene deres godt kan være funnet også videre oppover langs elva. En rekke arter med østlig utbredelse fi nnes langs Auster-Vefsna. Aune & Kjærem (977) nevner fra Stilla mer eller mindre sjeldne arter som gullull (Fagerlia), taigastarr, nubbestarr, myskemaure og storrapp, samt også et funn av huldreblom øst for Fagerlia (se den lokaliteten annet sted i rapporten). Nordlandsrørkvein fi nnes i Norge bare i Vefsna-dalføret og ved Korgen. Aune & Kjærem (977) benevner den som vanlig både ved Stilla og ved Unkervatnet, oftest i fuktig og frodig granskog (særlig rik fuktskog og høgstaudeskog). De nevner også arter som murburkne, vanlig marinøkkel, knerot, fjellfl okk og gul frøstjerne, samt også soleinøkkerose. Skogstruktur og påvirkning Hele dette området er betydelig påvirket av skogbruksaktiviteter både i gammel og ny tid, og plukkhogstpreget gammelskog veksler med ungskog og fl atehogde partier. Dette har ført til at viktige gammelskogsstrukturer som tydelig gamle trær og dødved i ulike nedbrytningsstadier er mangelvare over det meste. Engelskbrukperioden førte med seg svært omfattende hogster i store deler av Vefsn, Grane og Hattfjelldal etter at et engelsk selskap kjøpte opp mye av skogen i dalføret (jf. Korsmo et al. 993). Dette setter fortsatt et betydelig preg på skogstrukturen i regionen, ved at virkelig gammel naturskog nesten ikke fi nnes, og ved at gamle læger mangler over store arealer. Dette står i motsetning til bl.a. fjellskogene på indre Østlandet, som har en mer broket og ujevn påvirkningshistorie og derfor langt større variasjon i utnyttelsesgrad og struktur. Størsteparten av arealet består av en plukkhogd, eldre skog i sein optimalfase, sjeldnere aldersfase. Skogbildet er typisk moderat til svakt fl ersjiktet, dominert av eldre trær på år og dimensjoner i spennet cm. Dødt trevirke fi nnes for det meste sparsomt til spredt i lav tetthet og med liten spredning på nedbrytningsstadier, men det er også partier med ganske mye rotvelter etter vindfellinger i nyere tid. Noen steder i høgstaudeskog er det åpne enger med sparsom til manglende tresetting pga. vanskelige foryngelsesforhold. Den vanligvis temmelig kompakte og homogene strukturen brytes lokalt opp i tilknytning til berg, skrenter og ur, der det straks blir betydelig mer variert både mht. sjiktning og treslagsblanding. Aldersfaseskog kommer inn på mindre arealer i fl ere av kjerneområdene, i form av en fl ersjiktet, grov granskog med en del død ved i ferske og middels nedbrutte stadier, samt en del eldre selje og bjørk. Den mest heterogene skogen fi nnes i Trolldalen, der det veksler mellom steinete granskog med god aldersspredning og en del dødved, rik blandingsskog av gran og gråor, og gråor-heggeskog i fl omsonen ned mot Vefsna. Her er det rikelig med grov, gammel gråor (både levende, gadd, høgstubber og læger), samt også noe gammel selje og rogn. Øvre deler av Trolldalen beskrives av Lie (2002) som bekkekløft, granskog som er ganske hardt påvirket, men med uvanlig mye gammel selje, både levende og død. Mellom Salomontjørna og Stormlineset er skogbildet en mosaikk mellom tidlig optimalfase (tilnærmet ensjiktet hogstklasse 3, trær 0-20 cm dbh) og sein optimalfase, men med noen få gjenstående eldre graner innimellom. En god del bjørk står isprengt granskogen her (suksesjonsfenomen etter hogst). For øvrig er det løvtrærne som dominerer i den bratte lia bak Salomontjørna (delvis pga. suksesjon etter hogst, delvis pga. bratt og skrentete terreng). Flekkene med eldre skog har i dette partiet vært avgjørende for å opprettholde god rot-/trekontinuitet (jf. meget rik mykorrhizasopp-funga). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Salomonbergan. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Trolldalen Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 64,9daa På nordsiden av Vefsna/Stillelva ved Holmen stuper Trolldalsbekken ned fra brekket meter ovenfor elva og danner en høy foss. Bekkeløpet videre nedover er først bratt og steinete, med steinete hellinger på begge sider, gradvis slakere nedover, og nederst er det dannet ei fi n løsmassevifte der bekken løper ut i Vefsna. En frodig høgstaudeskog med blanding av gran og gråor er vanligste skogtype (villrips, tysbast, fi rblad, gulsildre, turt, myskegras, krattmjølke, dvergsnelle etc.). Delvis er det ren gråor-heggeskog, samt også mer ren granskog på sidene. Det er skarp overgang til steinete glissen skog omkring. Skogen er relativt gammel, med et heterogent og brukbart sjiktet skogbilde, ikke minst pga. mye gamle løvtrær isprengt den dominerende grana og et ustabilt underlag. Det står mye grov gråor langs bekken, og også en del gammel (men noe spinklere) selje og rogn på sidene. Ganske mye død gråor (både stående og liggende) inngår. Også av gran er det dannet ganske mye dødt trevirke, men lite i seine nedbrytningsstadier. Opp mot fossen i øvre del står en litt glissen granskog med noe småvokste men gamle og seintvoksende trær. Her er en del av grantrærne tydelig påvirket av fosserøyk, og har velutviklete lobarionsamfunn på greinene. Delvis er det kraftige klaser med arter som lungenever, skrubbenever, fi lthinnelav, stiftfi ltlav og vrenger på greinene. Fossenever opptrer meget rikelig på ei gran, og arten ble også sett mer sparsomt på nok ei gran og et par seljer. Løvtrærne har ganske rike lobarion-samfunn gjennom hele området. Av andre artsgrupper har området antakelig også en artsrik funga av grasmarkssopp i nedre deler. Noen knappenålslav er også påvist, som vortenål og langnål. Atskilt av en utstikkende rygg inkluderer området også ei beskyttet ravine som er gravd ut av en bekk som renner ned i Vefsna fra øst. På marin leire står her en frodig og svært fuktig eldre granskog, der noen grantrær har store klaser med lobarion-arter (mest lungenever) på greinene. Skogen på sidene er tørrere kalklågurt- og -høgstaudeskog, med rik fl ora og sikkert også en rik soppfunga (ikke undersøkt). En brem med fl ompåvirket, gammel gråor-heggeskog står langsmed Vefsna gjennom hele lokaliteten.

152 4 rødlistearter ble påvist (fossenever, skorpepiggsopp, ravnerødskivesopp og gammelgranskål). Området har stor variasjon i verdifulle skogtyper, med eldre rik granskog, mye gamle løvtrær, frodig gråorskog, bra med viktige strukturer og velutviklet fosserøyksamfunn. Sammen med et rikt og sjeldent artsmangfold (bl.a. bra med lobarion på gran) tilsier dette klart verdien A. 2 Salomonbergan V Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 70daa Dette er en liten sørvestvendt bekkedal med granskog, mellom fl atehogd søkk i bunn og hogstfl ater i overkant. Det er mest høgstaudeskog av ulike utforminger, varierende fra tørre partier med hengeaks og teiebær (overgang mot lågurt) til frodige høgstaudeenger med strutseving, tyrihjelm, skogstjerneblom etc. Kalkpreget er svakere enn rundt Salomontjørna. Her står en strukturfattig, hardt plukkhogd eldre granskog. Sein optimalfase dominerer, skogbilde ganske homogent og svakt fl ersjiktet, dominert av trær på år. Det er få gamle trær og lite dødved med unntak av noen lokale roser av ferske rotvelter etter nyere tids sammenbrudd. Et par nesten treløse høgstaudeenger inngår også. Noe overraskende virket mykorrhiza-fungaen relativt fattig. Antakelig ligger årsaken i noe for tykke løsmasser. Derimot vurderes potensialet for grasmarkssopp som en del bedre, og innen denne gruppa bør der være mulig å påvise en del arter. På denne bakgrunn, og med et funn av skjelljordtunge (DC), settes verdien til B. 3 Salomontjørn-lia Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 846,3daa Mellom Stormlineset og Salomontjørna ligger her ei sørvendt liside; slakt hellende fra Bjørnskardet øverst, gradvis brattere nedover og avsluttes nederst med stupbratte skrenter nesten ned til Vefsna. Høydespennet er meter. Hele lia ligger på marmor, og det meste er ren kalkgranskog, hyppig mosaikkartet vekslende mellom grunnlendte rygger og benkninger med lågurtpreg til forsenkninger med frodig høgstaudevegetasjon. Skogen har en svært rik karplantefl ora, med en lang rekke kalkkrevende arter (bl.a. stedvis rikelig med marisko). Rike kildeframspring inngår også. Noe fattigere skog står på ryggen sør for Salomontjørna (blåbær, småbregne). Området har delvis blitt fl atehogd noen tiår tilbake i tid (markert som H (=hogd) på vegetasjonskartet til Aune & Kjærem (977)), andre deler er hardt gjennomhogd. Gamle trær og død ved er derfor mangelvare. Strukturen veksler for det meste mellom tidlig optimalfase (ensjiktet hogstklasse 3, dimensjoner 0-20 cm, kommet opp etter fl atehogst) og sein optimalfase (svakt fl ersjiktet, trær cm, noen få eldre graner, litt nydannete lægere). Stedvis inngår en god del bjørk (en del dødt), samt litt selje. Sørvendt brattli bak Salomontjørna har mer løvtrær enn gran, dette er litt glisnere, tørrere og skrentete høgstaudeskog. Konsentrert til øvre del (mot Bjørnskardet) fi nnes også små partier mer upåvirket aldersfaseskog; ganske bra fl ersjiktet granskog med dbh cm, en del ferskt og middels nedbrutt læger, samt isprengt en del eldre selje og bjørk. Tidlig optimalfase er vanligst samlet sett, men mosaikken med eldre skogpartier der rot-/trekontinuiteten er ubrutt har trolig vært redningen for den svært rike mykorrhizafungaen. Kalkskogen har en svært rik soppfunga. Både grasmarkssopp tilknyttet frodig høgstaude-kalkskog/-enger, og mykorrhizasopp knyttet til gran er meget rikt utviklet med et rikelig utvalg av mange kravstore arter. I alt ble det påvist 7 rødlistede jordboende sopp, noe som kanskje er det høyeste antall som er kjent for denne artsgruppen i noe skogområde i hele Midt-Norge. Av mykorrhizasopp kan nevnes slørvokssopp (V), gråkjuke, gullslørsopp, rosaskiveslørsopp og vassbelteriske (R), og av grasmarkssopp lillagrå rødskivesopp, fi olett rødskivesopp, bittervokssopp og spiss vokssopp. Verdiene er i all hovedsak knyttet til naturgrunnlag/rikhet, men fl ekkene med eldre skog i mosaikk med den (dominerende) ungskogen har trolig vært helt avgjørende for at fungaen har overlevd. På ei gjenstående gammel gran ble også funnet trollsotbeger, noe som ytterligere indikerer at det her har stått igjen eldre skogpartier gjennom ungskogsfasen. Med stort areal meget velutviklet kalkskog, svært rik karplantefl ora og soppfunga, og et stort antall rødlistearter blir verdien en klar A. 4 Salomontjørna Naturtype: Kalksjøer - Kransalgesjøer UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: 90- moh Areal: 6,4daa Salomontjørna er et lite skogstjern på nordsiden av Auster-Vefsna, i Hattfjelldal kommune like øst for kommunegrensa mot Grane. Tjernet ligger nede i dalføret til Vefsna, men noe høyere enn elva og adskilt fra denne med en mindre åsrygg. Ingen bekker eller elver renner ut i vannet og bare et lite bekkesig går ut i Vefsna mot sør. Tjernet ligger trolig i all hovedsak på kalkstein. Rundt er det grandominert skog, med ei bratt sørvendt skråning med innslag av rasmark og bergvegger på nordsida, og mindre dalganger mot øst og vest. Det er ukjent hvor dypt tjernet er, men siktedypet er godt og tyder på at det i det minste har dybder på over 0 meter. Gruntvannsområder og sumpmiljøer er det lite av i kantene, bare smaler soner (kanskje opp til vel 0 meter i vest og halvparten i øst og dels sør), mens det er nokså brådypt på nordsiden. Vannet er svært klart og har en blågrønn farge, noe som er typisk for velutviklede Chara-sjøer. Mens det er lite karplanter i vannet er det fl ere steder store belter med kransalger, ikke minst i vestre og østre del. Flere kast med dregg avslørte at minst 3 rødlistearter opptrer her, både Chara contraria, (DC) C. strigosa (R) og C. rudis (V). Alle artene er regionalt sjeldne, men kjent fra andre kalksjøer i Hattfjelldal kommune. Muligens kan det være fl ere arter i tjernet, da de dypere, sentrale delene ikke ble undersøkt. Det ble ikke påvist kravfulle våtmarksplanter, f.eks. tjønnaks eller tusenblad-arter. Lokaliteten framstår som svært lite påvirket, bortsett fra noe moderne bestandsskogbruk i dalgangene, og er sannsynligvis en av de best utviklede kransalgesjøene i regionen. Dette sammen med funn av fl ere til dels høyt rødlistede arter gir den en klar verdi som svært viktig (A). Det er viktig å unngå alle former for forurensning og drenering av lokaliteten. 5 Holmen Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 59,4daa Ovenfor Holmen i Vesfna går elva gjennom ei ganske trang kløft med bratte, skogkledte sider. På sørsida av elva står det her igjen en del

153 eldre granskog. Skogen er ikke spesielt storvokst og er stedvis noe glissen. Det er likevel en del seintvoksende gran her, mens det er sparsomt med dødt trevirke. Vegetasjonen er ikke spesielt rik og blåbærskog dominerer. Enkelte gammelskogstilknyttede arter ble påvist her, på seintvoksende grantrær og læger, som svartsonekjuke og gammelgranskål. Funn av slike rødlistearter tilsier at verdien blir viktig (B). 6 Vefsna S-side ved Salomontjørna Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 69,3daa Bratt, nordvendt skråning ned mot Vefsna med gammel granskog. Skogen er kalkrik og med lokalt tydelig høgstaudepreg, bl.a. med mye fjell-lok. Andre typiske høgstaudearter er skogstjerneblom, trollurt og turt. Skogen er ikke spesielt grov, men har innslag av gamle, seintvoksende trær. Det er mest gran, ellers litt lauvtrær (i første rekke bjørk og enkelte seljetrær). Det er spredt med dødt trevirke (lokalt en del), men hovedsaklig ferske til middels nedbrutte læger. På gamle, døde eller døende grantrær opptrer det spredt med gammelskogstilknyttede skorpelav som trollsotbeger, rustdoggnål og dverggullnål. På død selje ble langnål funnet, og pusledraugmose på granlåg. Av størst interesse er ett funn av gulgrå vokssopp. Arten er primært knyttet til gammel, gjerne kalkrik granskog og er høyt rødlistet og meget sjelden både i Norge og Sverige. Verdi som svært viktig (A) begrunnes i funnet av gulgrå vokssopp, mens også øvrig artsmangfold og skogstruktur tilsier minst verdi viktig (B). 7 Nerlifjellelva Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 76,2daa Der Nerlifjellelva renner ned lia mot Vefsna, på nedsiden av skogsvegen, danner den ei trang kløft på en strekning over fl ere hundre meter. Mot slutten faller elva utfor et ganske stort fossefall og en mindre foss nedenfor, og renner så roligere på ei mindre slette ut i Vefsna. Området nærmest Vefsna er fl atehogd, og det har også vært fl atehogd nær inntil vestsida av den øvre fossen. For øvrig står det et ganske bredt belte med gammel, men noe småvokst granskog langs elva. Spredte, grøvre og gamle trær på 200 år + står innimellom. Det er også innslag av litt lauvtrær, primært bjørk. Dødt trevirke opptrer sparsomt og mest ganske ferskt, men på østsiden er det partier med ganske mye granlæger dannet i nyere tid. Ovenfor fossefallene er det nokså fattige skogtyper, mest blåbærskog. Tilknyttet fossefallene er det tydelig rikere berggrunn og her opptrer en del kalkkrevende arter som fjell-lok, rødsildre, gulsildre, fjellfrøstjerne, bergstarr, grønnburkne og rynkevier. På mark her ble det også funnet fl ere kravfulle marklevende sopp, både rødlistearter som bronserødskivesopp og Entoloma caesiocinctum og mykorrhiza-sopp som duftbrunpigg og gul korallsopp (Ramaria fl ava agg.). Med unntak av omkring fossene er skogen en del påvirket av kanteffekter fra hogstfl atene omkring. Ved den øvre fossen er det utviklet ei mindre fosseeng på vestsiden av elva, med tilhørende fosserøykpåvirkede grantrær på kanten ovenfor. Ved nedre foss er det derimot fosserøykpåvirkede grantrær på østsiden av elva, litt nedenfor fossen. Begge steder opptrer lungenever-samfunnet på grankvistene, med arter som skrubbenever, fi lthinnelav, grynfi ltlav og kystårenever. Best utviklet er samfunnet ved nedre foss og her forekommer også en regionalt sjelden art som vanlig blåfi ltlav på gran, samt rødlistearter som fossenever og trådragg. Flere gode signalarter/rødlistekandidater av fuktighetskrevende skorpelav er også påvist, bl.a. huldrelav, hvithodenål og rustdoggnål. Forekomsten av velutviklede fosserøyksamfunn med høyt rødlistede arter gjør at lokaliteten har en klar verdi som svært viktig (A). Artsmangfold Salomonbergan har store kontraster i naturgrunnlaget, med mange ulike granskogstyper og store arealer kalkskog på marmorunderlag. Dette varierte og i hovedsak rike naturgrunnlaget gir grunnlag for et overmåte rikt mangfold innen artsgrupper knyttet til en del spesielle og sjeldne naturgitte egenskaper. Dette gjelder spesielt karplanter og jordboende sopp, men også kransalger i Salomontjørna. Særlig er kalkskogselementet av grasmarksssopp/beitemarkssopp og mykorrhizasopp knyttet til gran meget velutviklet. Hele 9 rødlistearter av jordboende sopp er påvist, noe som antakelig er det høyeste antall som er påvist i noe skogområde nord for Møre og Romsdal for denne gruppen. Kalkskogene langs Auster-Vefsna skiller seg ut som en av de sterkeste regionene for dette elementet i Midt-Norge. En rask storsopp-registrering av kompetent personell i lia mellom Stormlineset og Salomontjørna resulterte i minst 98 jordboende sopparter i løpet av tre kveldstimer. Av disse var 2 Cortinarius (slørsopp), 9 Entoloma (rødskivesopp) og 6 Hygrocybe (vokssopp). Dette må betraktes som et meget godt resultat den korte tiden tatt i betraktning. Med gjennomgående få gamle trær, lite død ved og svak kontinuitet er mangfoldet av vedboende og epifyttiske gammelskogsarter betydelig dårligere utviklet. Blant disse er bare noen få av de vanligste signal- og rødlisteartene påvist, i lave tettheter (trollsotbeger hederlig unntak). Som en kuriositet kan nevnes at almeknippesopp ble funnet på en høgstubbe av gran ved Salomontjørna. På den annen side har visse deler av granskogene viktige kvaliteter for fuktighetskrevende arter. Trolldalen skiller seg ganske markant ut ved å ha til dels frodige lobarion-samfunn på gran i fosserøyksone og på marin leire ned mot Vefsna. Meget velutviklete fosserøyksamfunn på gran fi nnes også langs Nerlifjellelva, bl.a. med arter som vanlig blåfi ltlav og grynfi ltlav på gran, og også den eneste forekomsten av trådragg langs Auster-Vefsna. Dette lavsamfunnet, der fossenever er karakterart nr., utgjør et verdifullt særtrekk som karakteriserer fl ere av sidekløftene langs Auster-Vefsna. Groplav inngår også slike steder, en art som for øvrig er ganske vanlig i de fuktigste granskogene langsmed hele Auster-Vefsna, men som ellers er uvanlig såpass langt inn i landet. I alt 28 rødlistearter (samt 4 kandidatarter) ble påvist i E-art (gulgrå vokssopp), 3 V-arter (slørvokssopp, fossenever, taggkrans), 7 R-arter og 7 i kategori DC. Dermed er Salomonbergan det området med fl est påviste rødlistearter som hittil er dokumentert innen Statskog-prosjektet, uansett landsdel. Nærmeste konkurrent er Kvislefl ået i Engerdal med 27 arter (men da innen helt andre artsgrupper).

154 Tabell: Artsfunn i Salomonbergan. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Haukefugler Aquila chrysaetos Kongeørn R Kråkefotfamilien Diphasiastrum complanatum Skogjamne 3 Snellefamilien Equisetum scirpoides Dvergsnelle 3 Småburknefamilien Asplenium ruta-muraria Murburkne Orkidéfamilien Cypripedium calceolus Marisko DC Epipactis helleborine Bredfl angre Goodyera repens Knerot 3 Grasfamilien Poa remota Storrapp Maurefamilien Galium trifl orum Myskemaure Kransalger Chara contraria Gråkrans DC 4 Chara rudis Taggkrans V 4 Chara strigosa Stivkrans R 4 Busk- og bladlav Collema furfuraceum Fløyelsglye Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria hallii Fossenever V Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Pannaria conoplea Grynfi ltlav Peltigera collina Kystårenever Ramalina thrausta Trådragg V 7 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Chaenotheca chlorella Vortenål Chaenotheca gracilenta Hvithodenål 7 Chaenotheca gracillima Langnål Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav 7 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål 6 Sclerophora peronella Kystdoggnål 7 Sopp markboende Boletopsis leucomelaena Gråkjuke DC 3 Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp Cortinarius agathosmus Granringslørsopp 3 Cortinarius aureofulvus Gullslørsopp DC 3 Cortinarius calochrous Rosaskiveslørsopp DC Cortinarius emunctus Stålblå slørsopp R Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp Cortinarius infractus Galleslørsopp Cortinarius mussivus Slank bananslørsopp DC Cortinarius napus Kastanjeslørsopp Cortinarius patibilis Brunfl ekket slørsopp 3 Cortinarius violaceus Mørkfi olett slørsopp Entoloma caesiocinctum DC Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC Entoloma formosum Bronserødskivesopp R Entoloma griseocyaneum Lillagrå rødskivesopp DC 3

155 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Entoloma longistriatum 7 Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Entoloma pratulense R 3 Entoloma rhodopolium Lumsk rødskivesopp 3 Entoloma sericellum Silkerødskivesopp Geoglossum fallax Skjelljordtunge DC 2 Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg 7 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp 3 Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp 3 Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC 2 3 Hygrophorus purpurascens Slørvokssopp V 3 Hygrophorus subviscifer Gulgrå vokssopp E 6 Lactarius aquizonatus Vassbelteriske R Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp Sopp vedboende Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC Inonotus leporinus Harekjuke DC 7 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC 2 5 Tremiscus helvelloides Traktgelesopp DC 3 Avgrensing og arrondering Området grenser til omfattende fl atehogstarealer på alle kanter. Dette har ført til en noe uheldig avgrensning særlig mellom Bjørnskardet og Trolldalsbekken, der en stor fl atehogst nylig har blitt utført i hele forsenkningen. Det har likevel vært mulig å få til en grei avgrensning som fanger opp de viktigste kvalitetene og tar opp i seg størsteparten av spennet i naturtyper og høydelag fra Vefsna og opp til brekket på toppen både på sør- og nordsiden. Totalt sett anses derfor arroneringen som rimelig god. Det har vært nødvendig å inkludere en god del fl atehogd areal for å få dette til. Det vil være meget vanskelig å redusere arealet uten samtidig å miste vesentlige kvaliteter. For en samlet vurdering av hele elvedalen fra Fagerlia til Hattfjelldal, se under lokaliteten Auster-Vefsna. Andre inngrep De siste årene er det utført til dels meget omfattende hogstinngrep langs store deler av Auster-Vefsna. Også Salomonbergan er tydelig preget av hogstinngrep, og gammelskogen er endel fragmentert. I nyere tid (de siste 5-6 år) er granskogen i en lang, smal stripe langs hele forsenkningen som strekker seg fra Salomontjørna meter vestover hogd ut. Her sto en frodig høgstaude(kalk-)granskog. Det er også hogd et par middels store fl ater på sørsiden av elva. Noe lenger tid tilbake er omfattende hogster utført mellom Storlineset og Salomontjørna. Til tross for inngrepene er disse arealene delvis inkludert i kjerneområder av høy verdi, begrunnet i kalkskog og i at mindre partier gammelskog har stått igjen og fungert som refugier for artsmangfoldet. Det er store verdier som har gått tapt gjennom disse hogstene, noe som er årsaken til at området ikke får ****. Foruten skogbruksaktivitetene er det ikke gjort inngrep innenfor lokaliteten. Vurdering og verdisetting Salomonbergan er et granskogsområde med sjeldent store verneverdier knyttet til naturgitte egenskaper. Dette inkluderer dramatisk topografi, stor økologisk variasjon og særlig det at området har store arealer rike skogtyper. De største verdiene er knyttet til det store arealet med velutviklet kalkgranskog, med en rik karplantefl ora og en svært variert soppfunga med et meget stort antall rødlistearter. Antakelig er dette det rikeste området i så måte som hittil er påvist i hele Midt-Norge, med hele 9 rødlistearter innen denne artsgruppen. Flere andre sjeldne og spesielle naturtyper er også godt utviklet. Fosserøyksoner er et særegent karaktertrekk for mange av sidekløftene langs Auster-Vefsna. Disse partiene innehar et svært spesialisert artsmangfold av epifyttiske lav. Selv om fl ere andre fosserøyksoner i elvedalen har større kvaliteter enn den i Trolldalen, er den av stor verdi med bl.a. rik forekomst av fossenever. Salomontjørna er en sjeldent vel-

156 utviklet kalksjø, med rike kransalgesamfunn. Slike Chara-sjøer er sterkt underrepresentert i verneområder på landsnivå. På den annen side er kvalitetene knyttet til lite påvirket skog dårlig utviklet, uten at dette i seg selv reduserer kvalitetene i nevneverdig grad. Derimot har de store hogstinngrepene i nyere tid ført til at verneverdiene har blitt betydelig forringet. Disse inngrepene fører til at området i dag framstår som en del fragmentert, og med relativt stor ungskogsandel. En viktig egenskap ved både dette området og (i enda større grad) Auster-Vefsna-lokaliteten er den store elvedalen i seg selv. Vefsna spiller en avgjørende rolle i dette landskapet, både estetisk og ved den viktige funksjonen elva spiller med sin størrelse og påvirkning på omgivelsene. Elvegjelet til Auster-Vefsna mellom Stillelva og Hattfjelldal danner et landskap som knapt har sin like i Norge, i hvert fall ikke innenfor granskogsregionene. Denne dalen er derfor et unikt naturområde, der de største verdiene ligger i kombinasjonene mellom det dramatiske landskapet, den store elva i dalbunnen og de varierte granskogene i liene på begge sider. Se under Auster-Vefsna for en mer grundig samlet vurdering av alle de fem lokalitetene i elvedalen. Sammen med Holmvassdalen og Auster-Vefsna utgjør Salomonbergan toppsjiktet av verneverdige skogområder på indre Helgeland. Alle disse tre områdene kombinerer svært mange viktige kriterier i stor grad. De har imidlertid også klare forskjeller, med ulike kriterier oppfylt i ulik grad, og med ulike styrker og svakheter. I denne sammenhengen skiller Salomonbergan seg positivt ut særlig i kraft av de store arealene med kalkgranskog, og et tilhørende meget stort artmangfold av jordboende sopp. På den annen side er både Holmvassdalen og Auster-Vefsna betydelig større områder, og ikke minst med mindre grad av påvirkning. Salomonbergan oppfyller i stor grad fl ere viktige mangelkriterier (jf. Framstad et al. 2002, 2003). Av de høyest prioriterte manglene er kriteriene () rike skogtyper og (2) viktige forekomster av rødlistearter meget godt oppfylt, og det samme gjelder følgende spesielt prioriterte skogtyper: () kalkskog, (2) høgstaudeskog, og (delvis) (3) boreal regnskog (i form av spesialutformingen fosserøykgranskog ). Begrunnet i den store elvedalen, stor økologisk variasjon, store arealer kalkskog, sjeldne naturtyper som fosserøykgranskog og kalksjø, og et svært rikt artsmangfold særlig innen jordboende sopp har området meget store verneverdier. Uten de nyere, store hogstinngrepene ville området kvalifi sert til ****, men pga. disse vurderes lokaliteten som nasjonalt verneverdig ***. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Salomonbergan. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Trolldalen ** *** * ** ** - *** *** *** *** - - *** 2 Salomonbergan V * ** * ** *** * - - ** 3 Salomontjørn-lia * * 0 * ** - ** ** *** *** - - *** 4 Salomontjørna *** * *** *** - - *** 5 Holmen Ø ** * * ** 0 - * ** * ** - - ** 6 Vefsna S-side ved Salomontjørna ** ** * ** * - * ** *** ** - - *** 7 Nerlifjellelva ** * * ** * - * ** ** *** - - *** Samlet verdi Totalt for Salomonbergan * ** * ** ** - ** *** *** *** ** ** *** Referanser Aune, E. I. og Kjærem, O. Botaniske undersøkelser ved Vefsnavassdraget, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Botanisk Serie 977-, 38 s Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Grønlie, A Geologien i Vefsnbygdene. Vefsn bygdebok II: Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Korsmo H., Edenius L., Moe B. & Svalastog D Inventering av verneverdig barskog i sørlige del av Nordland. NINA Oppdragsmelding 228. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune. Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M : million. Norges Geologiske Undersøkelse.

157 Storvassbekken Salomonbergan (Hattfjelldal/Grane, Nordland). Areal 2.868daa, verdi *** Bjørnflogan Amerikadalen Stillelva Trolldalen Holmen Mølnhushaugan 5 Trolldalsbekken 225 Salomonbergan Snjiptjegietjie Bjørnskardet Biernenskaertie Salomontjørna Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk :7 000 Sealmanjaevrie Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km 424 Eksisterende verneområder Stillelv- Kjerneområder WGS84, sonebelte Noerhtejaevrie Stormlineset Nerlifjellelva Neljenjohke mN mE mE

158 Bilder fra området Salomonbergan Auster-Vefsna sett nedover med Salomonbergan på høyre side. Foto: Arne Heggland Slank bananslørsopp Cortinarius mussivus (DC) er en av mange kravfulle mykorrhizasopp som finnes i kalkskogen i Salomontjørn-lia. Foto: Tom Hellik Hofton Vefsnas nordside sett fra Holmen. En ser så vidt i fossen som kommer ned fra Trolldalen på kommunegrensa. Foto: Geir Gaarder Fra utløpet av Nerlifjellelva nedover langs Vefsna, Salomonbergan bak til høyre. Dette partiet er utelatt pga. mye ungskog. Foto: Tom Hellik Hofton

159 Store Fiplingdalen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal, Grane Inventør: JKL, SRE Kartblad: 926 II, 926 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:4473, N: Areal: 433 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Store Fiplingdalselva er et sidedalsvassdrag til Vefsna som drenerer ut i hovedvassdraget like øst for Fagerlia som ligger om lag 5 kilometer øst for Trofors sentrum. Den delen av vassdraget som er vurdert som verneverdig har en typisk V-profi l med bratte lisider og en stor og bred elv i bunn. Området dekker en rimelig stor høydegradient. Arter med store ulikheter i krav til fuktighet og basetilgang fi nnes. Gran er dominerende treslag i lisidene på begge sider av elvedalen. Med høyden og ofte på litt slakere terreng overtar furu dominans. En del bjørk inngår, særlig i brattere parti, mens rogn, gråor, selje og hegg bare forekommer spredt. Vegetasjonen langs hovedvassdraget er i grove trekk lite variert og artsfattig, men med lokale unntak. Rikere vegetasjon er i stor grad begrenset til skrånende bergfl ater og mosekledde bergvegger. Skogen bærer tydelig preg av omfattende gjennomhogster fra gammelt av. Skogen er overalt mindre godt sjiktet, ofte nærmest ensjiktet, og med liten aldersspredning. Området er også påvirket av nyere hogstinngrep i midtre del av avgrensingen. I alt er to rødlistearter påvist ved befaring, èn sopp og èn lavart. I tillegg er noen signalarter tilknyttet fuktig eldre skog påvist, inkludert fl ere skorpelav som er til vurdering ved revisjon av rødlista. Av særlig interesse er et tidligere funn av granfi ltlav, Fuscopannaria ahlneri (E), den sårbare arten fossenever, Lobaria hallii (V), og den meget sjeldne habitatspesialisten fl ammebrunpigg, Hydnellum auratile, som foreløpig ikke er med i rødlista, men som forventes å tilhøre en høy sårbarhetskategori når ny rødiste foreligger. Området bidrar til fl ere mangelpunkter ved dagens skogvern, herunder kalkskog som er rødlistet som sårbar (VU) (Aarrestad et al. 200). Skogen er fremdeles ung i biologisk forstand slik at området kommer svakt ut på de skoglige kriteriene. Arealet er også lite, og større felt er uten trær, eller med svært åpen skogstruktur. Arronderingen er mindre god ettersom en del av elvedalen er privateid og derfor utelatt. Nyere hogster har også påvirket valg av avgrensing, og bidrar vesentlig i negativ retning på verdikriteriet arrondering. Foreliggende verneforslag vurderes likevel som tilstrekkelig til å kunne ivareta eksisterende artsmangfold på sikt. Med vekt på kjerneområdeverdi, mangeloppfyllelse og forekomst av fl ere tildels meget sjeldne arter er området vurdert som regionalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltundersøkelsene ble utført av Jon T. Klepsland, og med en kortvarig tilleggsundersøkelse helt vest ved utløpet i Vefsna den av Sigve Reiso og Jon T. Klepsland. Bare nordøstsiden av vassdraget er befart. Sørvestsiden er funnet unødvendig å befare på grunn av skogtilstand, topografi og tilstrekkelig sikt for nødvendige vurderinger fra motsatt side. Dessuten er sørsiden tidligere grundig kartlagt i forbindelse med naturtypekartlegging i Grane kommune (Gaarder & Fjelstad 2005). Tidspunkt og værets betydning Tidspunkt og vær var gunstig med tanke på å fange opp alle relevante organismegrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Store Fiplingdalen er en del av undersøkelsesområdet for Vefsna-vassdraget, men er her vurdert selvstendig. Grensene for verneverdig område er trukket ganske snevert langs vassdraget, og bare langs den nedre delen som har størst vannfall. Arealet sør for Sletthevelbekken er funnet uinteressant som naturreservat på grunn av skogtilstand og en ellers homogen natur og struktur. Tidligere undersøkelser Området er tidligere kartlagt for MiS/ nøkkelbiotoper (Lie 2002). Senere er det foretatt naturtypekartlegging i kommunen (Gaarder & Fjelstad 2005). Fire MiS-biotoper berører undersøkelsesområdet. Ett av disse er videreført som naturtype på grunnlag av beskrivelse fra MiS-registreringen, og ett er videreført som naturtype etter ny befaring av Gaarder & Fjelstad. I tillegg har Gaarder & Fjelstad fi gurert ut ytterligere to naturtyper langs vassdraget. De tre naturtypene som er registrert og verdisatt av Gaarder & Fjelstad er her videreført som kjerneområder for verneforslaget.

160 Beliggenhet Store Fiplingdalselva er et sidedalsvassdrag til Vefsna som drenerer ut i hovedvassdraget like øst for Fagerlia som ligger om lag 5 kilometer øst for Trofors sentrum. Naturgrunnlag Topografi Den delen av vassdraget som er vurdert som verneverdig har en typisk V-profi l med bratte lisider og en stor og bred elv i bunn. I øst, der elva gjør en 90º sving mot sør, blir terrenget gradvis, men ganske raskt slakere, og videre sør mister elva dalprofi len helt. Øst i avgrensingen er nedre del av to små bekkedaler inkludert. Geologi Fra elvesvingen og vestover skjærer vassdraget seg gjennom overskjøvne omdannede sedimentære bergarter. Dette inkluderer noen marmorårer, men mindre kalkrik glimmergneis/glimmerskifer dominerer. Helt i øst følger elva et bergartsskille sørover med marmor på vestsiden og granitt på østsiden (NGU 2006a). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 00% (430 daa). Etter Moen (998) ligger området i mellomboreal sone og svakt oseanisk seksjon (O). Økologisk variasjon Elva har skåret seg ganske dypt ned i berggrunnen og etterlatt til dels steile bergvegger med stor variasjon i eksposisjon, fallvinkel og fuktighetsforhold. Området dekker en rimelig stor høydegradient. Arter med store ulikheter i krav til fuktighet og basetilgang fi nnes. Likevel er relativt få vegetasjonstyper representert, og særlig artsrike kalkutforminger ser ut til å mangle. Samlet sett har området en middels stor økologisk variasjon. Vegetasjon og treslagsfordeling Gran er dominerende treslag i lisidene på begge sider av elvedalen. Med høyden og ofte på litt slakere terreng overtar furu dominans. En del bjørk inngår, særlig i brattere parti, rogn og gråor forekommer spredt. For øvrig inngår litt selje og buskformet hegg i kjerneområdet Berglia S. Vegetasjonen langs hovedvassdraget er i grove trekk lite variert og artsfattig, men med lokale unntak. Selv om terrenget er bratt er bunnsjiktet i regelen fyldig og dominert av et fåtall nøysomme mosearter, særlig etasjemose, furumose og fjærmose. I blokkmark, på knauser og andre tørre steder overtar gjerne reinlav. Feltsjiktet er lite variert og preget av ulike lyngutforminger, oftest tyttebærutforming. På fuktigere steder overtar blåbær dominans, stedvis fattige småbregneutforminger (fugletelg, hengeving). Andre vegetasjonstyper som forekommer i tilknytning til furu er fuktig blåtopputforming, og på tørre marmorrygger ofte kun melbær. Tydelig sigevannspåvirket vegetasjon på løsmasser fi nnes knapt andre steder enn innefor kjerneområdet Nordlia S (se beskrivelsen for den), men overrislete berg forekommer fl ere steder. Rikere vegetasjon er i stor grad knyttet til slike skrånende bergfl ater og mosekledde bergvegger. Herfra kan nevnes bergfrue, rosenrot, bergrublom, gulsildre, rødsildre, rynkevier, grønnburkne, hårstarr, fjellsnelle og den kalkkrevende kammosen, Ctenidium molluscum. I kjerneområdet Nordlia S fi nnes også taggbregne og tysbast. Et lite stykke nedstrøms for 90º svingen er et større sørvendt rasutsatt svaberg med en noe variert lågurtvegetasjon der det i tillegg inngår blant annet blåklokke, setermjelt, bakkestjerne og tårnurt. Dette ligger imidlertid på privat grunn og er derfor ikke inkludert i avgrensingen, men hører arronderingsmessig naturlig til verneforslaget. Helt i sørøst inngår en del furuskogsmark med vekslinger mellom røsslyng-blokkebær vegetasjon og fattige fastmattemyrer. Skogstruktur og påvirkning Skogen bærer tydelig preg av omfattende gjennomhogster fra gammelt av. Randområdene til det som vurderes som verneverdig, og også delvis innenfor avgrensingen, er i tillegg påvirket av nyere hogster og tilplantinger. Skogen er overalt mindre godt sjiktet, ofte nærmest ensjiktet, og med liten aldersspredning innen bestandene. Virkelig gamle trær mangler helt, men et fåtall grantrær på vanskelig tilgjengelige steder har en alder på anslagsvis opp mot 50 år. Skogstrukturen varierer en del, både på grunn av en svært varierende terrengvinkel, varierende bonitet og ulik løvandel. Det meste av skogen befi nner seg likevel i optimal- til sen optimalfase. Dødved mengden av gran er generelt lav, (men små konsentrasjoner fi nnes) og stort sett bare yngre nedbrytningsklasser er representert. Brattlier med stor andel bjørk har gjerne en del død ved av bjørk, både liggende og som høystubber. Furuskogspartiene er svært dødved fattige. Omtrent midt i avgrensingen, på begge sider av elva, berører nyere forstlige inngrep verneforslaget. På statsskog-siden (sørsiden av elva) er det i avgrensingen inkludert en del ikke-tilplantet hogstfl ate med spredte små grantrær. På privat grunn på nordsiden er det bestander i hogstklasse og 3. Terrenget er langs denne delen av elva, på begge sider, slakere enn lenger vest og videre øst. På nordsiden av elva er boniteten lokalt bedre og vegetasjonen er også avvikende ved innslag av både høystaude- og lågurtvegetasjon. Helt i sørøst er furuskog i optimal- til tidlig aldersfase med grei aldersspredning til 00 år, men med få eldre trær.

161 Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Store Fiplingdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Fiplingen-Stillelva Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:440670, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 3,3daa Lokaliteten er avgrenset på grunnlag av et spesielt fuktig lokalklima og forekomst av to svært sjeldne arter. Elva går her over i et kraftfullt stryk som medfører et konstant yr som føres inn mot den nordlige elvebredden. De nederste to til fi re vertikale meterene av elvebredden er uten trær og nesten uten annen vegetasjon og derfor generelt lite interessant med tanke på en spesielt fuktighetskrevende kryptogamfl ora. Lenger opp er effekten av fossesprøyten liten. Det er likevel påvist et tallus av den direkte trua fossenever, Lobaria hallii, på en liten rognebusk på et spesielt gunstig sted. Like ved, litt lenger opp i lia, ble det under en stor marmorblokk i ensjiktet granskog med tykt bunnsjikt av etasjemose funnet fl ammebrunpigg, Hydnellum auratile, tidligere kun kjent fra et fåtall kalkbarkoger i Sør-Norge og første gang med sikkerhet påvist i Norge i 992 (Hanssen & Gulden 2002). Lokaliteten har på grunnlag av disse enkeltstående funnene nasjonal verdi (A). 2 Berglia S Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:442430, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 20,7daa Lokaliteten omfatter nedre deler av en sidedal til Fiplingvassdraget og har beliggenhet på marmor. Dalbunnen er preget av fuktig, produktiv granskog i sen optimalfase. Skogstrukturen er noe tett og de fl este trærne er noe høyt oppkvistet. Sjiktning og aldersspredning er noe svak, men et fåtall grantrær har rimelig høy alder og oppsprukket barkstruktur. Partier med en del død ved, stort sett etter selvtynning, og hovedsakelig i lave nedbrytningsklasser. Vegetasjonen varierer fra blåbærskog til småbregneskog og høystaudeskog med blant annet tyrihjelm, mjødurt, skogrøyrkvein, kranskonvall og mye svovelriske. I brattlia mot vest inngår noe lågurtvegetasjon i ellers tykt mosedekt skogbunn. Interessante karplanter er hegg, taggbregne og tysbast. Oppe i lisiden fi nnes enkelte arter i lungeneversamfunnet på rogn og selje. Nede i dalbunnen er fl ere sjeldne og fuktighetskrevende skorpelaver tilknyttet eldre granskog påvist. Lokaliteten har på grunnlag av gunstig lokalklima, høy produktivitet, rike vegetasjonstyper og rikt artsinventar stor regional verdi (B). 3 Fipling, øvre Naturtype: Bekkekløfter - Bekkekløft UTM: Ø:442400, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 4,9daa Lokalitetsomtale innlagt av GGa den , basert på eget besøk Lokaliteten ligger i starten av kløfta til Store Fiplingdalselva, før denne munner ut i Vefsna. Øverst her danner elva en foss som er stor nok til å skape noe fossesprut i nærområdet. Det har blitt hogd noe tidligere på sørsiden av elva, men det står nå dels middelaldrende, småvokst småbregneskog her og dels er det innslag av eldre, seintvoksende trær. Det er mest gran, men også noe furu og innslag av lauvtrær. På småvokste trær helt inntil fossen er det et relativt velutviklet samfunn av fuktighetskrevende lavarter. Dette inkluderer også sparsomt forekomst av den sårbare arten fossenever, samt funn av ett eksemplar av den direkte truede arten granfi ltlav. I tillegg er det ganske kalkrikt her, med funn av fl ere noe kalkkrevende fjellplanter. Lokaliteten får verdi svært viktig (A) siden to høyt rødlistede lavarter forekommer. Dette er samtidig eneste kjente, nokså velutviklede fosserøyksamfunn med kravfulle lav som er kjent i regionen. 4 Fipling, midtre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:442070, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 6,8daa Lokalitetsomtale innlagt av GGa den , basert på eget besøk Lokaliteten ligger i kløfta til Store Fiplingdalselva, før denne munner ut i Vefsna. Selv om det delvis er fl atehogd inntil sørsiden av elva, står det også fl ekkvis igjen noe eldre granskog. Denne har spredt med dødt trevirke og står dels på kalkgrunn. Det er mye småbregneskog, men også innslag av kalkkrevende arter som dvergsnelle og kalktelg. På gamle og døde trær forekommer kravfulle skorpelav som rustdoggnål, hvithodenål og Gyalecta friesii. På læger ble bl.a. pusledraugmose og rødlistearten svartsonekjuke påvist. Lokaliteten får under tvil bare verdi viktig (B), siden den er ganske liten og ingen høyt rødlistede arter er funnet. Det noe spesielle miljøet kombinert med funn av mange kravfulle arter trekker likevel i retning av en relativt høy verdi. 5 Fipling, nedre Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:440750, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 74,8daa Lokalitetsomtale innlagt av GGa den , basert på eget besøk Lokaliteten ligger i kløfta til Store Fiplingdalselva, rett før den munner ut i Vefsna. Her er det dels bratte, skogløse skråninger ned mot elva og dels skogkledte partier. Skogen er dels nokså gammel med innslag av litt dødt trevirke. Innenfor lokaliteten er det bl.a. et lite fuktig søkk der nubbestarr ble funnet. Ellers ble det gjort spredte funn av noe kravfulle gammelskogstilknyttede arter som svartsonekjuke (rødlistet), langnål og kystdoggnål. Lokaliteten får verdi viktig (B), siden fl ere kravfulle og dels rødlistede arter er påvist. Supplerende informasjon innlagt av GGa den : Lokaliteten er også registrert som nøkkelbiotop av Lie (2002). Også hun har verdsatt den som viktig (B). Avgrensning følger her Lie (2002), men med litt utvidelse i vest, da det ble gjort fl ere funn av kravfulle og dels rødlistede arter oppe på kanten av kløfta i dette partiet.

162 Artsmangfold For samtlige artsgrupper som er undersøkt er mangfoldet forholdsvis lavt sammenlignet med tilsvarende steder langs Vefsna vassdraget. Skorpelavsfl oraen er et mulig unntak. I alt er to rødlistearter påvist ved befaring, èn sopp og èn lavart. I tillegg er noen signalarter tilknyttet fuktig eldre skog påvist, inkludert fl ere skorpelav som er til vurdering for den nye rødlista. Gaarder & Fjelstad (2005) har tidligere gjort interessante funn av diverse fuktighetskrevende skorpelav inkludert den direkte trua granfi ltlav, Fuscopannaria ahlneri. Sopp: Mangfoldet av vedboende arter er forholdsvis lavt, bare fi re svake signalarter for eldre barskog er påvist. Det markboende elementet er noe mer variert, men ikke spesielt artsrikt slik som det er eksempler på andre steder langs Vefsnavassdraget. Èn rødlistet beitemarkssopp er funnet, i tilegg til det svært uventede funnet av fl ammebrunpigg, Hydnellum auratile, som foreløpig ikke er rødlistet, men som forventes å bli det når revidert rødliste foreligger. Dette funnet sammen med et par andre påviste piggsopper viser at selv om soppfl oraen virket fattig ved befaring huser området rundt vassdraget trolig fl ere sjeldne kalkkrevende jordsopper. Moser: Gruppen er ikke aktivt inventert, men området har en rekke større og mindre bergvegger, både kalkrike og mer fattige, tørre og overrislete, og derfor et stort mangfold av habitater med muligheter for både fuktighetskrevende og kalkkrevende arter. Karplanter: Floraen er over store arealer svært artsfattig, men med lokale unntak, inkludert et par plantegeografi sk interessante forekomster slik som tårnurt og tysbast (begge sørlige arter). Lav: Lungeneversamfunnet er ikke godt utviklet, men inkluderer sparsomme forekomster av et par svært sjeldne arter. Fossenever (V) er funnet i form av et par små solitære tallus i selskap med kun et fåtall andre og lite krevende representanter for lungeneversamfunnet. Skorpelavselementet er forholdsvis godt utviklet i kjerneområdet Berglia S og for et par av kjerneområdene på Grane-siden som er registrert av Gaarder & Fjelstad (2005). Fauna: I øvre del av elvedalen er det observert to kretsende musvåk (trolig et par, hann og hunn). Observasjonen er geografi sk interessant ettersom arten ikke er kjent hekkende nord for Trondheimsfjorden (Arne Heggland pers. medd.). Tabell: Artsfunn i Store Fiplingdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose 4 Busk- og bladlav Fuscopannaria ahlneri Granfi ltlav E 3 Lobaria hallii Fossenever V 3 3 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca gracilenta Hvithodenål Chaenotheca gracillima Langnål 2 5 Cyphelium karelicum Trollsotbeger Gyalecta friesii Huldrelav 4 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sclerophora peronella Kystdoggnål 5 Sopp markboende Bankera violascens Knippesøtpigg Entoloma caesiocinctum DC Entoloma sericeum Beiterødskivesopp Hydnellum auratile Hydnellum suaveolens Duftbrunpigg Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 4 2 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Avgrensing og arrondering Avgrensingen følger i stor grad topografi en slik at brattkanten ned mot elva inkluderes mens skogarealet over kneika holdes utenfor. Dette er gjort fordi skogen generelt sett er mye påvirket av også nyere hogster på fl atere terreng, og elvejuv-/ bekkekløft-effekten er der helt fraværende. Fra omtrent midtveis i avgrensingen og østover er vernegrensen, på sørsiden av elva, trekt så langt ned mot elva at ikke mye mer enn den gjennom levende skog pålagte kantsonen mot vassdrag står igjen. Dette kan forsvares ut i fra å unngå for mye ungskog og hogstfl ate i verneområdet, samt at elvedalkarakteren

163 langs dette strekket bare er svakt tilstede. I øst er kjerneområdet Berglia S inkludert for å øke områdets totale variasjon og naturverdi. For å sikre det egenartete miljøet i kjerneområdet er noe av skogen rundt inkludert. Unntak er mot nord, i forlengelsen av sidedalen, der kjerneområdet grenser til hostfl ate. Skogen langs elva sør for Sletthevelbekken er vurdert som uinteressant som verneobjekt både med hensyn på elvekarakteren (stillefl ytende, uten markert dalprofi l) og skogtilstand (fattig, hardt påvirket av både eldre og nyere hogster). Sett under ett følger avgrensingen i stor grad den naturgitte topografi en, men avgrensingen er mange steder gjort snever på grunn av skogtilstanden. Området er totalt sett ganske lite og arronderingen må betraktes som mindre god ettersom det uten yngre hogstinngrep ville vært naturlig å foreslå en videre avgrensing rundt vassdraget. Andre inngrep En gammel oppbygd vei og brofundament fi nnes sentralt i området. Vurdering og verdisetting Avgrensingen av Store Fiplingdalselva medfører inklusjon av fl ere ganske vide økologiske gradienter og derfor temmelig stor totalvariasjon medregnet høyt habitatmangfold. Variasjonen er i stor grad strukturelt betinget (elvedal), men også p.g.a. berggrunnsgeologien. Selv om elvedalen har en ganske markert og dyp profi l er ikke klimaet utpreget fuktig sett i større skala. Dette skyldes trolig kombinasjonen av at elva faller relativt jevnt hele veien uten å gå over i annet enn et par kraftige stryk, og fordi elvedalen er temmelig bred og derfor utsatt for hyppig luftgjennomstrømming. Skogen er fremdeles ung i biologisk forstand slik at området kommer svakt ut på de skoglige kriteriene. Arealet er også lite, og større felt er uten trær eller med svært åpen skogstruktur. Arronderingen er ikke optimal ettersom et større parti av elvedalen på nordsiden er privateid og derfor ikke inkludert i avgrensingsforslaget. En mer utvidet avgrensing som på en mer topografi sk naturlig måte inkluderer elvedalprofi len ville vært ønskelig. Avgrensingen er også negativt påvirket av de nyere hogstene, særlig på sørsiden av elva vis a vis den privateide delen. Foreliggende verneforslag vurderes likevel som tilstrekkelig til å kunne ivareta eksisterende artsmangfold på sikt. Artsmangfoldet er mest spesielt for gruppene skorpelav og jordboende sopp sammenlignet med lignende områder i regionen, men mangfoldet er totalt sett relativt lavt. I forhold til den generelle mangelanalysen ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002) bidrar Store Fiplingdalen til følgende mangler: (i) kalkrik barskog, (ii) høyproduktiv fuktig granskog, (iii) bekkekløft, (iv) viktig forekomst av rødlistearter. Mangelen bekkekløft er i liten grad oppfylt siden bare små partier har det spesielle miljøet som karakterieserer slike naturtyper. Kalkrik barskog er i noen grad oppfyllt, men naturtypen er ganske svakt utviklet (artsfattig). Moserike partier på marmor bør kunne føres til kalkskog etter Aarrestad et al. (200), en skogtype som er rødlistet som noe truet (VU). Høyproduktiv granskog fi nnes bare innefor kjerneområdet Berglia S. Selv om området (foreløpig) byr på få rødlistearter må kriteriet viktig forekomst av rødlistearter sies å være innfridd til en viss grad ettersom to høyt rødlista lavarter og èn svært sjelden sopp er påvist. Elvedalens karakter og avgrensingen rundt denne vurderes som egnet/ tilstrekkelig for å ivareta levedyktige bestand av disse artene på sikt når denne lokaliteten ses i sammenheng med andre viktige kalkskogforekomster langs Auster-Vefsna. I forhold til den regionale mangelanalysen (Nord-Norge, mellomboreal sone - Framstad et al. 2003) bidrar området til manglene lågurtgranskog og høystaudegranskog i samme grad som de generelle manglene kalkrik barskog og høyproduktiv skog. Ut i fra helhetsinntrykket ligger verdivurderingen et sted mellom lokalt og regionalt verneverdig. Kjerneområdenes høye naturverdi, som inkluderer forekomst av fl ere svært sjeldne og trua arter, bør imidlertid vektlegges slik at totalvurderingen blir regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Store Fiplingdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Fiplingen-Stillelva ** * 0 * 0 - * * * ** - - *** 2 Berglia S ** ** * * * - ** ** ** ** - - ** 3 Fipling, øvre Fipling, midtre Fipling, nedre - - Samlet verdi Totalt for Store Fiplingdalen * * * * * - ** ** ** ** * * **

164 Referanser Aarrestad, P.A., Brandrud, T.E., Bratli, H. og Moe, B., 200. Skogvegetasjon. I: E. Fremstad og A. Moen (Red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk Serie, 200-4, s Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Gaarder G. & Fjelstad, H Biologisk mangfold i Grane kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport 2005-: vedlegg. Hanssen, Even W. & Gulden, G Hydnellum auratile (Britzelm.) Maas Geest. - en ny jordboende piggsopp i Norge. Blyttia 60: Lie, M. H Nøkkelbiotoper og hensynsområder i statskoger i Grane kommune, Nordland fylke. Prevista AS. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

165 Store Fiplingdalen (Hattfjelldal/Grane, Nordland). Areal 350daa, verdi ** Berglia mN 288 Sletthevelbekken Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :0 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte Kartgrunnlag N50 Produsert mE mE

166 Bilder fra området Store Fiplingdalen Bildet er tatt sørover fra 90 grader svingen og viser fossesprøytsone som er figurert ut som naturtype bekkekløft av Gaarder (2005). På Grane-siden (til høyre) er her påvist fossenever (V) og granfiltlav (E) Foto: Jon T. Klepsland Fuktig eldre granskog i kjerneområdet Berglia S. På den store grana i forgrunnen vokser rustdoggnål. Foto: Jon T. Klepsland Midt-partiet av verneforslaget. Markert V-dal profil. Foto: Jon T. Klepsland Rasutsatt svaberg med relativt variert karplanteflora, bl.a med tårnurt. Foto: Jon T. Klepsland

167 Storveltlia utvidelse** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: KAB Kartblad: 926 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:457797, N: Areal: 252 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: C-Svakt kontinental Sammendrag Storveltlia befi nner seg i Nordland fylke og Hattfjeldal kommune og ligger ca 9 kilometer sørøst for Hattfjelldal sentrum. Lokaliteten er 25daa stor og utgjøres av de bratte sidene langs elva Unkra samt noen slakere lisider på oversiden av brekket ned mot elva. Berggrunnen består av dolomitt- og kalkspatmarmor. Løsmassene består i de bratteste partiene av mye bart fjell og fi nkornet morenemateriale som har rast ut. På de slakere partiene mot toppen er det stort sett morenemateriale av varierende tykkelse og humus som dominerer. Storveltlia ligger i den mellomboreale vegetasjonssone og i svakt kontinental vegetasjonsseksjon. Vegetasjonstypene i området er til en stor grad dominert av småbregnegranskog og blåbærgranskog. Dette til tross for at berggrunnen består av kalkrike bergarter. Tykke humusmatter er trolig grunnen til at vegetasjonen bærer lite preg av den rike berggrunnen, men innslaget av rike vegetasjonstyper som kalkskog, lågurtskog og rike rasmarker er stedvis betydelig. Tresjiktet er hovedsakelig dominert av gran med innslag av en del treløse partier langs elvas rasmarker. Andre treslag som bjørk, furu, selje, rogn og osp er spredt forekommende. Av spesiell interesse kan nevnes at det fi nnes et par mindre områder med grandominert kalkskog som i feltsjiktet er dominert av reinrose og rødfl angre. Foruten i Storveltlia naturreservat er denne utformingen bare kjent fra et par andre lokaliteter i Norden. Skogen i utvidelsesforslaget er preget av en lang skogbrukshistorie og innehar relativt beskjedne kvaliteter knyttet til gammelskog, dog er det funnet enkelte arter knyttet til dette elementet. Totalt sett scorer området middels høyt på artsmangfold i og med at det er funn av rødlistearter og uvanlige arter innen både sopp, lav og karplanter til tross for områdets lille størrelse. Utvidelsesforslaget til Storveltlia naturreservat utgjør et beskjedent areal, men utvidelsen tilfører viktige verdier i form av noe økt innslag av gammelskogselementer, spesielt død ved, nasjonalt sjeldne utforminger av kalkskog, noe større areal av kalkskog generelt og bedre arrondering i og med at begge sider av bekkedalen inkluderes. Utvidelsen vil bidra med nesten en dobling av det verneverdige arealet. Dette gjør området mer stabilt og ikke så sårbart ovenfor ytre påvirkning. Områdets egnethet for bevaring av biologisk mangfold vil også bli styrket. Områdets mangeloppfyllelse vurderes som en middels viktig kvalitet ved området grunnet forekomsten av rike vegetasjonstyper. Til tross for lite areal vurderes området å være regionalt verneverdi (**), først og fremst grunnet en god økologisk variasjon, god arrondering og stor betydning som et forsterkningsareal til Storveltlia naturreservat. Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført i løpet av en lang feltdag den Mye av området er preget av bratte rasmarker ned mot Unkerelva og området er stedvis vanskelig å kartlegge. Store deler av området er godt kartlagt, mens de bratteste og løseste partiene ned mot elva er dårlig undersøkt. Tidspunkt og værets betydning Været var ingen hindring for kartleggingen av Storveltlia. Tidspunktet på året var også gunstig med tanke på vedboendeog markboende sopp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Et område på 458 daa ble undersøkt i forbindelse med økt skogvern på statskogs arealer. Området ble valgt ut av DN, Fylkesmannen i Nordland og Statskog SF. Nord for undersøkelsesområdet og i direkte kontakt ligger det et eksisterende naturreservat med navn Storveltlia naturreservat. En god del av undersøkelsesområdet er sterkt påvirket av moderne skogbruk, mens andre deler har eldre barskog med enkelte nøkkelelementer. Store deler av området ligger på kalkgrunn. Et verneverdig område er avgrenset i de vestre deler av undersøkelsesområdet. De østre deler av undersøkelsesområdet består for det meste av hardt plukkhogd granskog med noe innblanding av furu, bjørk og med spredt innslag av andre boreale løvtrær. Skogen er gjennomgående ganske ung og dårlig sjiktet. Humusdekket er stedvis ganske tykt slik at den rike berggrunnen ikke har vesentlig betydning for artsmangfoldet av f.eks. sopp og karplanter. Vegetasjonstypene er helt i øst dominert av nøysomme varianter som blåbærskog og småbregneskog. Vestover øker innslaget av litt rikere vegetasjonstyper som overgangsfaser mellom høgstaudeskog og lågurtskog. Flere mindre og forholdsvis rike bergvegger er representert i den østre delen av undersøkelsesområdet. Avgrensningsforslaget bærer litt preg av en viss usikkerhet i øst. På nordsiden av elva mellom Merkebekken og det eksisterende reservatet er det et bratt parti med blandinsskog av gran og løv. Skogen er forholdsvis ung, men enkelte spredte nøkkelelementer fi nnes. Vegetasjonen er hovedsakelig preget av rike typer som lågurtgranskog og noe høgstaudeskog. Det ble funnet to rødlistede sopparter i dette området, men grunnet ung alder på skogen ble dette området ikke inkludert i verneforslaget, men det må understrekes at denne vurderingen bærer preg av en viss usikkerhet.

168 Tidligere undersøkelser Deler av området ble befart tilknyttet planer om utbygging av Vefsna (Fjeldstad & Gaarder 2003), og det ble da bl.a. funnet enkelte kravfulle og dels rødlistede sopp i området, samt påvist reinroseheier i rasmark på sørsiden av Unkerelva. De har følgende omtale herfra: Unkra går gjennom kalkrike bergarter og nordsida av elva er fredet som naturreservat. Et tilsvarende, men mer fuktighetskrevende vegetasjon ligger sør for elva. Dette området er treløst og påvirket av fuktighet og preget av elvas dynamiske påvirkning gjennom graving/utrasing mv. På sørsiden av elva er bl.a. rødlisteartene harekjuke (sopp) og låglandskvitkurle (karplante) og rødlistekandidatene rustdoggnål og hvithodenål (begge skorpelav) påvist. På nordsiden av elva er rødlistearten fi olett rødskivesopp funnet. Områdene både sør og nord for elva har nasjonal verdi (A). Eksisterende naturreservat i Storveltlia har vært gjenstand for fl ere undersøkelser, og Kristiansen (2003) har utarbeidet en kryssliste herfra, basert på Aune & Kjærem (977), Bjørndalen & Brandrud (989) og Fjeldstad & Gaarder (2003). Av arter derfra kan nevnes marisko (DC), rødfl angre, brudespore, kalktelg, dvergsnelle, fuglestarr, bergstarr, tysbast, reinrose og fjellfrøstjerne. De har også utarbeidet vegetasjonskart for en del områder rundt Unkervatnet, inkludert mye av undersøkelsesområdet, og viser der at det er noe rik rasmarksvegetasjon på sørsiden av elva, mens skogen for en stor del karakteriseres som kalkblandingsskog og lågurtgranskog. For øvrig er det ikke kjent andre naturfaglige undersøkelser i og inntil undersøkelsesområdet, men trolig har området vært gjenstand for fl ere turer i privat regi av forskjellige personer. Beliggenhet Storveltlia befi nner seg i Nordland fylke og Hattfjeldal kommune og ligger ca 9 kilometer sørøst for Hattfjelldal sentrum. Lokaliteten utgjøres av de bratte sidene langs elva Unkra. Elva Unkra drenerer fra Unkervatnet i øst og ned til Auster-Vefsna i vest. Naturgrunnlag Topografi Topografi en er sterkt preget av elva Unkra som gjennom årtusener har drenert seg en dyp elvedal som drenerer fra øst mot vest. Den nærmeste sonen mot elva er preget av bratte sider hvor løsmassene fl ere steder har rast ut, og hvor bart fjell dominerer deler av området. De bratte partiene har en høydeforskjell stort sett rundt meter. Over disse partiene fl ater terrenget noe ut, men på nordsiden er det fortsatt relativt bratt. Noen større og mindre åsrygger i fallretningen gir topografi en mer variasjon langs med elva. Geologi Berggrunnen består av dolomitt- og kalkspatmarmor. Løsmassene består i de bratteste partiene av mye bart fjell og fi n- kornet morenemateriale. På de slakere partiene mot toppen er det stort sett morenemateriale av varierende tykkelse og humus som dominerer (NGU 2006a, b). Flere steder bærer fl oraen preg av å ha liten kontakt med den rike berggrunnen grunnet tykk humusmatte. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: C-Svakt kontinental, vegtasjonsone: mellomboreal 00% (250 daa). Storveltlia ligger i den mellomboreale vegetasjonssone og i svakt kontinental vegetasjonseksjon (Moen 998). Klima Lokalklimaet er noe variert med store partier med sørvendt og soleksponerte lisider med et tørt lokalklima. Tilsvarende er det store partier med nordvendte og noe mer skyggefulle partier i den nordvendte lisida, men grunnet liten skogdekning på store deler av arealet må lokalklimaet karakteriseres som rimelig tørt i den nordvendte delen også. Fuktighetsforholdene fra elva har nok ikke så stor påvirkning grunnet den dårlige skogdekningen. Økologisk variasjon Til tross for lite areal er området godt variert, mye grunnet den topografi ske variasjonen som gir både nordvendte og sørvendte, bratte lisider, samt fl ate partier over brekket mot elva. Vegetasjonstypene er variert med godt innslag av både rike og nøysomme typer, samt sjeldne utforminger. Innslaget av forskjellige skogtyper er ikke spesielt stort, men samlet sett vurderes den økologiske variasjonen til å være god. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene i området er til en stor grad dominert av småbregnegranskog og blåbærgranskog. Dette til tross for at berggrunnen består av kalkrike bergarter. Tykke humusmatter er trolig grunnen til at vegetasjonen bærer lite preg av den rike berggrunnen. Dette gjelder i første rekke områdene på sørsiden av elva og i områdene i og rundt kjerneområde 3. Tresjiktet i disse områdene er dominert av gran med noe sparsomt innslag av bjørk. I de bratte, nordvendte sidene ned mot elva, samt i enkelte partier på nordsiden, er det et stort innslag av rike rasmarker med varierende treslagsdekke, men hovedsakelig treløse områder. Der hvor løsmassene ikke er for ustabile vokser det bl.a. brudespore og rødfl angre. I kjerneområdene og 4 på sørsiden av elva kommer det inn en nasjonalt sjelden utforming av grandominert kalkskog som i feltsjiktet er dominert av reinrose og rødfl angre. Denne formen er tidligere bare kjent fra Storveltlia naturreservat og et par andre lokaliteter i Norden. I ytterkantene av kjerneområdene har en et sparsomt innslag av bærlyngskog. På nordsiden av

169 elva mot vest er det et økende innslag av rikere vegetasjonstyper som lågurtskog og kalklågurtskog. Tresjiktet er fortsatt dominert av gran, men med økende innslag av bjørk, og noe selje, rogn og osp. På skrinne partier mot elva er det noen småvokste forekomster av furu. Skogstruktur og påvirkning Skogen på sørsiden av elva, utenfor kjerneområdene, er sterkt preget av en lang skogbrukshistorie. Det er hovedsakelig ung granskog i optimalfase med dårlig sjiktning. Spredte forekomster av bjørk fi nnes i området. Innslaget av nøkkelelementer som gamle trær og død ved er i all hovedsak fraværende, med noe unntak ned mot elva hvor skogen blir eldre med sparsomt innslag av død ved og gamle trær. På nordsiden av elva er påvirkningen noe lavere med noe eldre og mer grovvokst skog, men fortsatt er skogen hovedsakelig i optimalfase med overganger mot tidlig aldersfase. Innslag av rike vegetasjonstyper og følgelig raskere vekst er noe av grunnen, men også lenger tid siden siste inngrep. Skogen er middels godt sjiktet med fl ere åpne partier og noen glenner. Innslaget av boreale løvtrær er forholdsvis brukbart med hovedsakelig bjørk og noe innslag av selje, rogn og osp. Helt i vest er det noen mindre partier med nylig plukkhogd skog mot eiendomsgrensa. I og i umiddelbar nærhet til kjerneområde 3 er det noe eldre skog i aldersfase/oppløsningsfase hvor lokal stormfelling har resultert i mye død ved. Mesteparten er nå i midlere nedbrytningsfaser. Ferske læger er det færre av og sterkt nedbrutte læger er stort sett fraværende. Skogen er middels til godt sjiktet med fl ere glenner. Mot elva i de bratte partiene er det noe innslag av glissen, ung og småvokst furuskog. Gadd er i hele området en mangelvare og bare sparsomt representert. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storveltlia utvidelse. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Troforsen SV I Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 4,7daa Nord-nordvestvendt, skrinn og tørr kolle med et tynt dekke av løsmasser, samt mindre fl ekker med berg i dagen. Vegetasjonen er en mosaikk av reinrose-dominert kalkgranskog med rødfl angre, og bærlyngskog, med overganger mot blåbærgranskog mot sidene. Utformingen av rødfl angre/reinrose-kalkskogen som fi nnes her og på andre side av elva i Storveltlia naturreservat er unik i nordisk sammenheng. Tresjiktet er imidlertid mer sparsomt i denne lokaliteten og består av en blanding av små og pistrete gran, furu og bjørk. Alderen på mange av disse er nok relativt høy sett i forhold til størrelsen på trærne. Området har vært gjenstand for gennomhogst for mange tiår siden og skogen har hatt vanskelig for å etablere seg i området i etterkant. Død ved og gamle trær er en mangelvare i hele området. 2 Troforsen SV II Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 5,8daa Gammel granskog i slakt nordvendt li før brekket ned mot Unkerelva. Relativt godt innslag av gamle trær og død ved. Hovedsakelig læger i ferske og midlere nedbrytningsstadier. Grantrær trolig opp mot ca 200år (alder ikke sjekket ved kjerneboringer). Småkupert terreng med mye blåbærgranskog. Området er kun overfl atisk sjekket, men området er også registrert i forbindelse med MiS registreringer i Hattfjelldal kommune. 3 Elstad Ø Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:457680, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 6,9daa Sørvendt, slak liside med granskog i aldersfase/oppløsningsfase. Realtivt ung med mange spor etter stubber. De fl este av grantrærne har en alder rundt år. Det er mye død ved i området grunnet en stormfelling for noen år siden. Lægerne er hovedsakelig i midlere nedbrytningsstadier med noe innslag av ferske læger. Sterkt nedbrutte læger, gadd og gamle trær nesten er fraværende. Skogen er godt sjiktet med mange nye glenner. Vegetasjonen er dominert av blåbærgranskog og småbregnegranskog med noe innslag av høgstaudegranskog. I de øvre deler av området er det et sparsomt innslag av lågurtgranskog/kalkgranskog. Hele området ligger på kalkrike bergarter, men trolig grunnet tykke humusmatter så har ikke dette gitt seg utslag i kalkrik vegetasjon. 4 Storveltet V Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 6,3daa Nord-nordvestvendt, skrinn og tørr kolle med et tynt dekke av løsmasser, samt mindre fl ekker med berg i dagen. Vegetasjonen er en mosaikk av reinrose-dominert kalkgranskog med rødfl angre, og bærlyngskog, med overganger mot blåbærgranskog mot sidene. Utformingen av rødfl angre/reinrose-kalkskogen som fi nnes her og på andre side av elva i Storveltlia naturreservat er unik i nordisk sammenheng. Tresjiktet er imidlertid mer sparsomt i denne lokaliteten og består av en blanding av små og pistrete gran, furu og bjørk. Alderen på mange av disse er nok relativt høy sett i forhold til størrelsen på trærne. Området har vært gjenstand for gennomhogst for mange tiår siden og skogen har hatt vanskelig for å etablere seg i området i etterkant. Død ved og gamle trær er en mangelvare i hele området.

170 Artsmangfold Det er påvist fi re rødlistearter fra området hvorav en hører til vedboende sopp (DC), to til de såkalte beitemarkssoppene (R og DC) og en til karplanter (DC). Skogen i området er hardt påvirket over lang tid. Arter knyttet til gammelskogselementer er derfor dårlig representert ved noen få funn av basisarter knyttet til disse elementene, og området kan ikke sies å ha noen stor verdi for bevaring av arter knyttet til gammelskog. Av spesiell interesse kan likevel nevnes funn av kjuka Skeletocutis chrysella som nasjonalt er sjelden og kun noen få ganger er funnet i Midt-Norge. Arten er en sterk kandidat til rødlista ved neste revisjon. Arter knyttet til kalkrik vegetasjon er brukbart utviklet med fl ere kravfulle arter, om en ikke like godt utviklet som inne i det eksisterende naturreservatet. Flere orkideer er registrert hvorav en er hvitkurle som er rødlistet som DC. De to rødlistede beitemarkssoppene er to arter som er typiske for kalkrike enger i skog. Potensialet for andre krevende arter av markboende sopp er større enn materialet skulle tilsi. Totalt sett scorer området middels høyt på artsmangfold i og med at det er funn av relativt sjeldne arter innen både sopp, lav og karplanter til tross for områdets lille størrelse. Tabell: Artsfunn i Storveltlia utvidelse. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Orkidéfamilien Pseudorchis albida Hvitkurle DC Skorpelav Chaenotheca gracilenta Hvithodenål Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 3 Inonotus leporinus Harekjuke DC Skeletocutis chrysella 3 Avgrensing og arrondering På sørsiden av elva grenser området til hogstfl ate i vest, ungskog langs hele sørgrensa og rasmark i øst. Langs den øvre kanten av elvejuvet er det inkludert noe ungskog for å få med hele gradienten fra toppen av brekket mot elva og selve elvejuvet. Videre sørover er det store områder med ungskog som gjør det vanskelig å inkludere mer areal den veien. På nordsiden av elva er grensa mot reservatet fulgt i den nordøstlige delen. I nordvest følger den en eiendomsgrense som markerer et skille mot mer beite- og hogstpåvirket skog. Helt i vest på nordsiden av elva er det markert ut en alternativ avgrensning som inkluderer eldre blandingsskog av gran og løv med trolig tilsvarende kvaliteter av det som er registrert innenfor verneforslaget. Dette arealet er bare vurdert på avstand med kikkert. Inkludering av dette arealet vil gi et relativt stort bidrag til andelen skogdekt areal innenfor verneforslaget grunnet ellers en stor andel rasmark med liten, eller ingen skogdekning. Områdets arrondering må sies å være god da miljøet på begge sider av elva Unkra er inkludert i verneforslaget og ved at det følger naturlige terrenglinjer, samt at sett i sammenheng med det eksisterende naturreservatet så utgjør det samlede arealet en kompakt kjerne med eldre skog som er relativt godt skjermet for kanteffekter. Størrelsesmessig er verneforslaget lite sett i forhold til andre vernekandidater av barskogsområder i regionen, men sjeldenheten tilsier likevel at området er viktig. Andre inngrep Ingen tekniske inngrep i området. Vurdering og verdisetting Utvidelsesforslaget til Storveltlia naturreservat utgjør et beskjedent areal, og vil ikke bidra med så store arealer, men utvidelsen tilfører viktige verdier i form av noe økt innslag av gammelskogselementer, spesielt død ved, nasjonalt sjeldne utforminger av kalkskog, noe større areal av kalkskog generelt og bedre arrondering i og med at begge sider av bekkedalen inkluderes. Sett i sammenheng med det eksisterende reservatet så vil også utvidelsen bidra med nesten en dobling av det verneverdige arealet. Dette gjør området mer stabilt og ikke så sårbart ovenfor ytre påvirkning. Områdets egnethet for bevaring av biologisk mangfold vil også bli styrket. Ved siden av å forsterke det allerede vernede arealet så er også forekomsten av den sjeldne utformingen av grandominert rødfl angre/reinrosekalkskog et viktig argument for vern. Utvidelsesforslaget byr på god økologisk variasjon med variert topografi, fuktighetsforhold og innslag av fl ere forskjellige rike vegetasjonstyper. Det ble funnet to truete vegetasjonstyper i området, hvorav to innen skog. Kalkskog (noe truet) dekker

171 noe areal både på sørsiden av elva og på nordsiden, og vil i seg selv ikke bidra med areal av vesentlig betydning, men sett i sammenheng med det eksisterende reservatet så byr totalområdet på god variasjon av viktige utforminger av kalkskog. Høgstaudeskog (hensynskrevende) er bare sporadisk representert. I tillegg er det store forekomster av rik rasmark (hensynskrevende) på begge sider av elva. (Fremstad & Moen 200). Området bidrar på fl ere punkter til oppfyllelse av manglene påpekt i evalueringen av skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Området oppfyller følgende generelle anbefalinger og prioriteringer; gjenværende intakte forekomster av rike skogtyper (kalkskog og lågurtskog). Området oppfyller følgende regionale anbefalinger og prioriteringer (Trøndelag, mellomboreal (MB) sone): (i) lågurtgranskog og til en viss grad (ii) bekkekløfter. Rike vegetasjonstyper dekker ikke særlig store arealer og mangeloppfyllelse vurderes bare som en middels viktig kvalitet ved området. Til tross for lite areal vurderes området å være regionalt verneverdi (**), først og fremst grunnet en god økologisk variasjon, god arrondering og stor betydning som et forsterkningsareal til Storveltlia naturreservat. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storveltlia utvidelse. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Troforsen SV I ** * * * * - ** * *** ** - - ** 2 Troforsen SV II ** ** ** ** ** - ** * * * - - ** 3 Elstad Ø ** *** ** ** ** - ** * * ** - - ** 4 Storveltet V ** * * * * - ** * *** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Storveltlia utvidelse ** ** ** ** ** - ** *** ** ** * *** ** Referanser Aune, E. I. og Kjærem, O. Botaniske undersøkelser ved Vefsnavassdraget, med vegetasjonskart. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Botanisk Serie 977-, 38 s Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogtyperr i Norge. IV. Lokaliteter i Nord-Norge. DN-rapport. Fjeldstad, H. & Gaarder, G Vefsna - muligheter Helgeland. Miljøfaglig Utredning. Notat, 4 s. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

172 Storveltlia utvidelse (Hattfjelldal, Nordland). Merkebekken Areal 252daa, verdi ** Haukberglia 68 Brenna Elstad Troforsen 375 Storveltet 400 Stormyra Unkerelva vartholet Verneforslag Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :0 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert Surmyra mN mE mE

173 Bilder fra området Storveltlia utvidelse Kjerneområde 2 er ett av to kjerneområder som innehar gammelskogskvaliteter. Lokal stormfelling har resultert i store mengder med død ved. Foto: Kim Abel Kjerneområde 4 består av en glissent tresatt kalkskog med mye reinrose og rødflangre i feltsjiktet. Foto: Kim Abel Kjerneområde 3 er ett av to kjerneområder som innehar gammelskogskvaliteter. Lokal stormfelling har resultert i store mengder med død ved. Foto: Kim Abel Bildet er tatt på sørsiden av elva mot kjerneområde 3 som ligger i overkant av lia såvidt synlig. Nedover i lia er skogen mye hardere påvirket. Rasmarker dominerer mye av lisidene. Foto: Kim Abel

174 Varnvatnets nordside*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: GGA, Kartblad: 2026 IV Dato feltreg.: , UTM: Ø:467055, N: Areal: 6285 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet på nordsiden av Varnvatnet ligger i et litt størrre dalføre mellom Røssvatnet og svenskegrensa i Hattfjelldal. Det er ikke kjent tidligere registreringer her, men rett på sørsiden ligger et etablert naturreservat der det har vært gjennomført fl ere undersøkelser. Området ligger i nordboreal sone og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. Landskapet er småkupert og stedvis kalkrikt, med fl ere små vann og myrer. Dette gir grunnlag for en variert og artsrik vegetasjon, og innslaget av verdifulle kjerneområder med kravfulle og dels rødlistede arter er godt. Fravær av nyere hogstpåvirkning, samt et godt beitetrykk av husdyr innenfor deler av området er positive kvaliteter som styrker verdiene. Spesielt er forekomsten av beitet høgstaudebjørkeskog i nordre del av området viktig. I sør er det også noe rik, men mindre beitepåvirket lauvskog, samt noe gammel furuskog med innslag av dødt trevirke og gamle, store furutrær. Gran er mer sparsom og ser ut til å ha få biologiske kvaliteter knyttet til seg. I alt er det utskilt 9 kjerneområder og påvist et dusin rødlistearter i området, hvorav fl ere opptrer i gode bestander. Det er også innslag av litt rikmyr i området, mens det er påvist lite av interesse i ferskvann, på tross av at fl ere mindre tjern ligger innenfor utredningsområdet. Ei kraftlinje som skjærer gjennom søndre del av området representerer et negativt inngrep, men det er ikke avgjørende for verdivurderingen. I forhold til mangelanalysen er det særlig forekomsten av høgstaudebjørkeskog som er viktig, men i mindre grad også innslaget av gammel furuskog og betydning for rødlistearter. Det anbefales mindre grensejusteringer i forhold til utvalgt undersøkelsesområde både øst, nord og vest med både utvidelser og innskrenkinger. I sør ligger et etablert naturreservat (med unntak av areal rundt gården Aven), og det er naturlig å se områdene i sammenheng. Et springende punkt ved framtidig reservatvurdering er vektleggingen av de rike beitepåvirkede bjørkeskogene i nord, i forhold til den gamle furuskogen og de rike, mindre beitepåvirkede lauvskogene i søndre del av området. Det er framlagt alternative verneforslag for i så måte. Hvis hele området er aktuelt for vern, vurderes dette som et svakt nasjonalt verdifullt område (***). Hvis bare de søndre delene er aktuelle for vern, vurderes dette som et regionalt verdifullt område (**). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt av Geir Gaarder, i løpet av en lang feltdag. Hele området ble stort sett gjennomgått, men med vekt på ytre deler, mens de midtre, sentrale delene (området rundt Jotjørn og Hundtjønna) i første rekke ble observert på avstand. I sørvest, mot Sæterstad, og i øst mot Famnlia, ble også mindre arealer utenfor oppgitt undersøkelsesområde undersøkt. I nord og sør ble derimot mottatt avgrensning fulgt. Tidspunkt og værets betydning Værforholdene var gode og tidspunktet velegnet til å fange opp de fl este aktuelle organismegrupper, med unntak fugl. Markboende sopp hadde generelt god fruktifi sering i denne perioden på høsten, med tilstrekkelig langvarig markfuktighet og uten frost, slik at dette elementet hadde spesielt gode muligheter for å bli registrert. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Tidligere undersøkelser Det er ikke kjent tidligere undersøkelser innenfor undersøkelsesområdet. Kristiansen (2003) har i sin naturtypekartleggingen ingen lokaliteter her. Rett sør for området, på sørsiden av elva Stilla og Varnvatnet ligger derimot et etablert skogreservat som har vært undersøkt i fl ere omganger. Det meste av dette var opprinnelig et statskogreservat, som ble undersøkt av Asbjørn Børset på 970-tallet (Børset 979). I forbindelse med første skogvernrunde ble det igjen oppsøkt i 987 (Korsmo et al. 993) og som følge av dette vernet som naturreservat. En del av deres områdebeskrivelser er også relevant for arealene på nordsiden av Varnvatnet. Beliggenhet Området ligger på østsiden av Røssvatnet, i et dalføre som strekker seg østover og så vidt inn i Sverige (grensa ligger knappe /2 mil lengre øst). Dalen er ganske vid og åpen, med fjell på over 000 m o.h. både i sør og nord. Litt øst for undersøkelsesområdet ligger Famnvatnet, en innsjø på et par kvadratkilometer. Sør for området ligger det tidligere nevnte Varnvassdalen naturreservat. På nordsiden går en bilveg mellom Varntresk og riksgrensa. Et par gardsbruk, dels i drift og dels nedlagt, omgir delvis området - med Grubblia i nordøst, Famnlia i øst, Aven i sørøst og Sæterstad i sørvest.

175 Naturgrunnlag Topografi Landskapet på nordsiden av Varnvatnet er småkupert med mange små tjern og åskoller med små dalganger mellom. Det er bare små bergskrenter mens rasmark mangler. Varnvasslia representerer ei litt større, slak og sørvendt li, med et lite, myrrikt platå på oversiden. I sørvest er det en veksling mellom små skrenter, rygger og myrpartier, mens det i nordvest er fl ere tjern, koller og dalganger. Høydeforskjellene er begrenset og strekker ser fra vel 40 m o.h. og opp til 530 m o.h. Geologi Området har overveiende kalkfyllitt og kalkglimmerskifer (Gustavson 98). I nordre del er det i tillegg bånd med marmor og fattigere kvarstfyllitter. Området virker gjennomgående grunnlendt, med bare et tynt morenedekke over fast berg, som mange steder stikker fram i dagen. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (6290 daa). Området ligger i sin helhet i nordboreal vegetasjonssone og i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Suboseaniske elementer i fl oraen virker derfor ikke uventet stort sett fraværende. Sammenlignet med mye av de øvrige skogsområdene i regionen er det relativt gode innslaget av furu sammenlignet med gran et påfallende og trolig kontinentalt trekk i fl oraen. Økologisk variasjon Det småkuperte landskapet med innslag av fl ere tjern, mange myrdrag, små åskoller og små dalganger gir grunnlag for et relativt mosaikkpreget landskap med stor småskala-variasjon. Skiftende berggrunnnsforhold (og varierende påvirkning av underliggende berggrunn) er med på å øke dette ytterligere. Høydesoneringen må derimot samlet sett sees på som ganske begrenset (bare vel 00 meter i total forskjell), og mer typiske storskala landskapselementer som store lisider, myrområder, fjellsider, rasmarker m.v. mangler. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene i området varierer en god del, men innslaget av rike typer er gjennomgående godt og dominerer enkelte steder over større områder. Det er mest fjellbjørkeskog i området, hvorav mye av relativt åpen og ofte noe oppsplittet av myr og våtmark. Denne skogen er både lyngrik (primært blåbærbjørkeskog) og engpreget (ofte som lavvokst høgstaudeskog). Sumpskog med lauvtrær fi nnes hist og her langs bekker og i enkelte myrkanter, men spiller liten rolle både arealmessig og økologisk. Tydelig utviklet kalkbjørkeskog forekommer et par steder, men er også arealmessig ubetydelig, selv om den artsmessig kan være viktig. Andre lauvskogstyper er det lite av, men i Famnlia lengst i øst opptrer litt rik ospeskog (lågurtskog). Granskog forekommer i første rekke i sentrale deler av Varnvasslia og helt sørvest i undersøkelsesområdet. Skogen er gjennomgående fattig til middels rik (blåbærgranskog og småbregnegranskog), men mer lågurtpregede utforminger er også så vidt sett på nordsiden av Storaven. Furuskog fi nnes det en del av i sørlige halvdel av området, men oftest i mosaikk med andre vegetasjonstyper og i liten grad som sammenhengende, større bestand. Det er for det meste snakkk om fattig røsslyngfuruskog eller grunnlendt skog på bergrygger (knausskog, lågurtskog). Også furuskogene har et noe humid preg og mer tørre, mineralrike utforminger ble bare funnet på små partier på nordsiden av Storaven. Myrtypene er overveiende av fastmatteutforming, men spredte små innslag av lausbotn- og mjukmattemyr forekommer også, selv om disse ikke virker særlig godt utviklet. Det er for det meste fattigmyr, men også en del intermediær og rikmyr, spesielt i sørlige deler av området. Blant annet på ryggen ovenfor Varnvasslia er det også innslag av nedbørsmyr. Tjernene har gjennomgående lite karplantevegetasjon. Litt fl askestarr m.v. fi nnes i kantene til fl ere av dem, samt dårlig utviklede fl ytebladsamfunn med bl.a. fl otgras. Tilknyttet hovedvassdraget (Stillelva) medfører noe lausmasser og vannstandsvariasjon potensiale for kortskuddsamfunn som periodevis blottlegges, men ingen spesielle arter ble funnet tilknyttet denne typen miljø. Skogstruktur og påvirkning Området ser stort sett ut til å mangle hogstinngrep i nyere tid, og skogen er gjennomgående ganske gammel. Unntaket gjelder helt i sørvest, mot Sæterstad, der det er noe yngre granskog det ikke kan ha vært hogd i for så lenge siden, men denne ligger stort sett utenfor undersøkelsesområdet. Det ser i liten grad ut til å ha vært noe hogst av bjørk av betydning her heller. For furuskogen har trolig viktigste, observerbare påvirkning begrenset seg til en uthogst for ganske lang tid tilbake, på samme måte som innenfor etablert reservat på sørsiden av Varnvatnet (Korsmo et al. 993). Det er grunn til å anta at påvirkningen i form av bl.a. vedhogst i bjørkeskogen må ha vært noe større tidligere. Selv om det i liten grad ble funnet stubber, var mengden dødt lauvtrevirke gjennomgående såpass lav at det vanskelig lar seg forklare naturlig. For grana så har den sparsomme forekomsten kombinert med tidligere hogster medført at noen kontinuitet i dødt trevirke sannsynligvis mangler, og det er trolig heller ikke kontinuitet i gamle trær. For furu ser det derimot ut til å ha vært kontinuitet i gamle trær, og grove levende furutrær opptrer spredt i sørlige deler av området, særlig østre del av Varnvasslia og i Famnlia. Kontinuiteten i dødt trevirke av furu er litt dårligere, siden det er sparsomt med læger i midlere nedbrytningsstadier, mens forekomsten av ganske ferske læger og gamle læger er bedre.

176 Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Varnvatnets nordside. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Langvatnet nord Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:465800, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 58,daa Lokaliteten ligger i sørskråningen til åskollen mellom Langvatnet, Djupmelvatnet og Grubbvatnet, i lia ned mot førstnevnte tjern. Her står det gammel og bjørkeskog. Skogen er stedvis glissen med åpne enger. Området beites aktivt av sau. Karplantefl oraen preges av lavvoksne høgstauder med dels lågurtpreg, der dominerende arter er skogstorkenebb og marikåpe, og tillegg er det typisk med teiebær, mjødurt, harerug, jåblom, sumphaukeskjegg, gullris, tyrihjelm, ballblom, småengkall og skoggråurt. Lyng fi nnes også, men sparsomt. Det er lite av spesielt kravfulle karplanter, men derimot mange arter beitemarkssopp, der spesielt mønjevokssopp er vanlig. Funnene peker både i retning av en viss hevd i form av beite og kalkinnslag i grunnen. I alt 3 arter ble påvist, inkludert fl ere funn av den sårbare arten gyllen vokssopp, samt andre rødlistearter som rødskivevokssopp, spiss vokssopp, Entoloma exile og E. pratulense. I tillegg ble skjørsigd/ barksigd funnet på bjørkelæger. Ut fra artsfunnene får lokaliteten en klar verdi som svært viktig (A). En bør unngå hogst her, mens fortsatt godt beitetrykk av sau er ønskelig og trolig også nødvendig for å bevare verdiene. 2 Langoksvatnet vest Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:465830, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 35,6daa Lokaliteten ligger i den østvendte lia til ei åskolle vest for Langoksvatnet, samt delvis i den sørvendte skråningen på nordsiden av vatnet. Her er det tydelig kalkrik berggrunn, med kalkstein i dagen som små lave bergrygger i skogen fl ere steder. Det er snakk om ganske gammel bjørkeskog, stedvis sluttet og stedvis nokså åpen. Det er spredt med bjørkelæger. Området beites aktivt av sau og litt geit. Flere steder er det mindre enger med lavvoksne høgstauder. Enkelte steder vokser arter som trollbær og kranskonvall. I tillegg kommer kalksteinsknausene med innslag av kalkkrevende arter som taggbregne, tysbast, rynkevier, bergskrinneblom, grønnburkne og brudespore. I vannkanten ble arter som breiull, gulstarr, hårstarr og fjellsnelle funnet. Av størst interesse er likevel en rik forekomst av beitemarkssopp, I alt 5 arter ble påvist, inkludert rødlistearter som spiss vokssopp, rødskivevokssopp, bitter vokssopp og musserongvokssopp. Selv om ingen høyt rødlistede arter ble funnet her, virker det likevel riktigst å gi lokaliteten verdi svært viktig (A). En bør unngå hogst her, mens fortsatt godt beitetrykk av sau er ønskelig og trolig også nødvendig for å bevare verdiene. 3 Jotjønnbekken Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:465420, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 9,6daa Jotjønnbekken danner ei lita kløft på sin ferd vestover fra Jotjønna ned til Besvatnet. Det er tydelig nokså kalkrikt i kløfta og stedvis engpreget bjørkeskog. Et slikt lite parti er her registrert og skilt ut siden det hadde forekomst av enkelte beitemarkssopp. Dette inkluderer også rødlistearter som gyllen vokssopp, bitter vokssopp og rødskivevokssopp. Bjørkeskogen er ganske ordinær, men med en relativt rik karplantefl ora, med arter som marinøkkel, brudespore og en del fjellfrøstjerne i fuktige partier. Det er litt ung til middelaldrende gran i området, men i liten grad innenfor avgrenset lokalitet. Beitetrykket er ganske godt. Ut fra artsfunnene får lokaliteten en klar verdi som svært viktig (A). En bør unngå hogst av bjørk her, mens det derimot er greitt å fjerne systematisk grana. Et fortsatt godt beitetrykk av sau er ønskelig og trolig også nødvendig for å bevare verdiene. Anmerking: Lokaliteten ligger på privat grunn, og havner derfor utenfor aktuelt område for vurdering av vern på Statskog sine arealer. 4 Litlaven Naturtype: Urskog/gammelskog - UTM: Ø:465650, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 0,4daa I området rundt Litlaven er det spredt furu- og granskog samt en del myr. Det går et par øst-vest-orienterte bergrygger her og det er tydelig relativt kalkrik grunn. En liten putt like vest for Litlaven er trolig noe kalkrik og bl.a. vokser det litt skjørkrans i den. Rundt tjernet er det litt myr med rikmyrsarter som fjellfrøstjerne og breiull. På nordsiden av tjernet er det en skrent med litt eldre granskog, samt noen furutrær. Et par store steinblokker ligger samtidig i lia. Vegetasjonen virker ikke spesielt rik her, men rødlistearten gulskivevokssopp ble påvist her. På berg vokser i tillegg rødsildre og holeblygmose. Furuskogen på oversiden ser ut til å mangle spesielle arter, selv om det nok også her er ganske kalkrikt. Dette er en litt ruskete lokalitet, men den er variert og med fl ere interessante elementer, samtidig som en rødlisteart er påvist. Ut fra dette får den verdi viktig (B). 5 Varnvasslia sør Naturtype: Urskog/gammelskog - Furuskog UTM: Ø:465700, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 666,8daa I selve Varnvasslia står det en del granskog, samt litt furuskog. Skogen er ganske gammel, men det er sparsomt med dødt trevirke og den utmerker seg ikke spesielt. Derimot er den noe fattigere og mer furudominerte skogen i lia nærmere Varnvatnet trolig noe mer biologisk interessant. Det er mest fattig myrskog og røsslyngskog, men også små rikere og mer lågurtpregede partier. Det er sparsomt med bjørk og litt gran. Myrene har i stor grad rikmyrspreg, med arter som fjellfrøstjerne, breiull og jevnt med brudespore i sig. Skogen er ganske gammel. Her opptrer det ganske jevnt med furulæger i ulike nedbrytningsstadier (om enn lite i midlere nedbrytningsstadier), selv om det også her er en del gamle hogstspor. På fl ere av disse ble det funnet ulike arter vedboende sopp, inkludert et par funn av den relativt kravfulle rødlistearten brun hvitkjuke, samt signalarten Skeletocutis lenis. Det er opplagt potensiale for fl ere kravfulle og trolig også rødlistede arter knyttet til gammelt furuvirke her. Lokaliteten har derfor en klar verdi som viktig (B). Det viktigste hensynet vil være å unngå alle former for

177 hogst av furu her. Avgrensningen er diffus, med gradvis overgang mot skog med noe dårligere innslag av gammel eller død furu. 6 Nedre Famnlitjørna Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:468630, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 8,8daa Lokaliteten ligger i et ganske fl att parti nord for Aaven, i nedkant av Famnlia. Her er det innslag av noe overraskende rik engbjørkeskog med høgstauder, på tydelig noe kalkrik mark. Fjellfrøstjerne var her ofte dominerende, og i tillegg forekommser arter som hvitbladtistel og brudespore. Enkelte grove, eldre læger av furu ligger også her, mens det er mindre dødt trevirke av bjørk. Enkelte kravfulle marklevende sopp ble funnet, inkludert den kalkkrevende rødlistearten russelærvokssopp og Entoloma caesiocinctum. Funn av fi bret slørsopp vitner også om kalkrik grunn. Ut fra funnet av rødlisteartene får området verdi viktig (B). En bør unngå hogstinngrep i framtida, men økt beitetrykk ville trolig vært en fordel. 7 Famnlia øst Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:468700, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 33,4daa Famnlia har mest gammel bjørkeskog, med innslag av spredte grove og gamle furutrær, samt litt andre lauvtrær som en del osp. Skogen er gjennomgående frodig med mye høgstaudemark og det er en ganske tydelig kalkpåvirkning på vegetasjonen. Enkelte små bergskrenter fi nnes også, med skifrig fjell. Ei kraftlinje skjærer gjennom lia, like vest for avgrenset lokalitet. Det avgrensede området er relativt rikt med fl ere mindre enger, trolig delvis av sesongfuktig preg. Foruten typiske, kravfulle plantearter som kranskonvall, stortveblad og brudespore, forekommer det her også noe beitemarkssopp, inkludert enkelte rødlistearter som fi olett rødskivesopp og rødskivevokssopp. Ut fra funnet av rødlisteartene får området verdi svært viktig (A). En bør unngå hogstinngrep i framtida, men økt beitetrykk ville trolig vært en fordel. 8 Famnlia vest Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:468700, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 8,2daa Den avgrensede lokaliteten utgjør en liten engpreget og kalkrik fl ekk i vestre del av Famnlia, opp mot de fl atere og mer myrlendte topppartiene. Rundt lokaliteten er det mest eldre bjørkeskog, men også spredte grove furutrær, inkludert enkelte gadd og læger. Lokaliteten er liten, men et par kravfulle beitemarkssopp ble funnet her, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp. Ut fra funnet av gyllen vokssopp får området verdi svært viktig (A). En bør unngå hogstinngrep i framtida, men økt beitetrykk ville trolig vært en fordel. 9 Rundtjørna vest Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:466700, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 64,7daa Lokaliteten består av rik, engbjørkeskog med tydelig kalkpreg vest for Rundtjørna og på nordsiden av Langoksvatnet. Bortsett fra enkelte seljetrær er det lite andre treslag her. Skogen er ganske gammel, uten så mye dødt trevirke. Det beiter en del sau i området og beitetrykket er brukbart. Karplantefl oraen er typisk for denne typen rike bjørkeskoger. Av størst interesse er ganske god forekomst av beitemarkssopp. I alt 9 arter ble påvist, deriblant fl ere rødlistearter, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp. Bare ut fra funnet av gyllen vokssopp får området verdi svært viktig (A), men også øvrige artsfunn tilsier en såpass høy verdi. En bør unngå hogstinngrep i framtida, men økt beitetrykk ville trolig vært en fordel. Artsmangfold Området har en ganske rik karplantefl ora, men tilsynelatende uten de helt store sjeldenhetene og potensialet for slike virker også svakt. Skogsmiljøene har et normalt spekter av arter knyttet til både rike og fattige typer, uten at spesielle arter ble påvist. Av størst interesse i så måte er kanskje de orkidérike engutformingene i Famnlia, med lokalt mye brudespore og stortveblad, samt innslag av bl.a. fi rblad. Det er et svakt utviklet element av fjellplanter, primært knyttet til de små forekomstene av marmorårer, med f.eks. rynkevier, men heller ikke dette kan sies å være noen viktig kvalitet ved området. Ellers fi nnes det en del rikmyr, med tilhørende typiske arter som breiull, hårstarr og fjellfrøstjerne. Det ser ikke ut til å opptre spesielt interessante plantesamfunn i ferskvann. Lavfl oraen ser også ganske ordinær ut, og det ble ikke påvist signalarter fra f.eks. lungenever-samfunnet eller blant knappenålslav, selv om en ikke skal utelukke at enkelte slike opptrer sparsomt. Av moser ble det funnet enkelte signalarter knyttet til henholdsvis kalkrikt berg (blygmoser) og råteved (sigdmoser), og det kan forekomme andre mer kravfulle og kanskje rødlistede mosearter i området. Det mest interessante artselementet og med en del rødlistearter er knyttet til forekomsten av sopp. Rødlistearter ble her påvist både blant vedlevende arter, mykhorrizasopp og såkalte beitemarkssopp. I de to førstnevnte gruppene ble det bare gjort et par funn av enkeltarter (brun hvitkjuke og gulskivevokssopp) som begge er hensynskrevende. Det er trolig et visst potensiale for fl ere rødlistearter innenfor disse økologiske gruppene, men området kan neppe sies å være av spesielt stor betydning for dem. I alt 0 rødlistearter ble derimot funnet av beitemarkssopp, inkludert den sårbare arten gyllen vokssopp og de sjeldne artene fi olett rødskivesopp og Entoloma pratulense. Mange av artene ble funnet på fl ere del-lokaliteter og i til dels gode bestander, f.eks. med funn av gyllen vokssopp i 4 ulike kjerneområder. Potensialet for å fi nne fl ere lokaliteter for beitemarkssopp, samt fl ere rødlistearter i området er godt. Det ble ikke påvist spesielle viltarter i området under feltarbeidet, og naturforholdene gir ingen gode signaler om at det skal ha fast forekomst av spesielt kravfulle og interessante arter.

178 Tabell: Artsfunn i Varnvatnets nordside. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM Bladmoser Seligeria donniana Holeblygmose 4 Kransalger Chara delicatula Skjørkrans 4 Sopp markboende Clavulinopsis laeticolor Rødgul småkøllesopp 6 Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp 6 Cortinarius infractus Galleslørsopp 7 Entoloma caesiocinctum DC Entoloma exile DC Entoloma infula Blekskivet rødskivesopp 2 2 Entoloma longistriatum Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R 7 Entoloma papillatum Vorterødskivesopp Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Entoloma pratulense R Entoloma pseudoturci 9 Entoloma sericeum Beiterødskivesopp 2 Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe fornicata Musserongvokssopp DC 2 Hygrocybe insipida Liten vokssopp 2 Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Hygrocybe reidii Honningvokssopp Hygrocybe russocoriacea Russelærvokssopp DC 6 Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC Sopp vedboende Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC Skeletocutis lenis Avgrensing og arrondering Området framstår som en rimelig sammenhengende enhet, men yttergrensene er generelt diskutable og ikke alltid opplagte. Et viktig unntak er mot sør, der det stort sett er etablert naturreservat som danner grensa, med unntak av et begrenset privat areal tilknyttet det gamle gardsbruket Aven. Mot øst/nordøst er det dels snakk om et noe mer fattig og høytliggende bjørkeskogsområde, dels på overgang mot snaufjell. I tillegg kommer bruket Famnlia inn her. Sammenlignet med avgrenset undersøkelsesområde er foreslått verneområde utvidet noe mot øst for å fange opp kalkrik og frodig lauvskog i Famnlia. Her er ikke nøyaktig grense for den rike skogen kartlagt, men det er grunn til å anta at det aller meste av den rike skogen er fanget opp gjennom framlagt verneforslag. Videre mot nordvest, forbi Storoksvatnet og i retning Grubblia virker skogen gjennomående noe fattigere, og her har hovedmotivet for grensetrekkingen vært å få ei rimelig rett, praktisk grense, samtidig som de rike miljøene rundt Rundtjørna kommer trygt innenfor området. Helt i nord, rett vest for Grubblia er det varierende kvalitet på skogen, med både rike og fattige partier. Nordligste del av undersøkelsesområdet er her trukket ut av verneforslaget, siden det er en relativt høy andel fattig skog, samtidig som det arronderingsmessig også med fordel

179 kunne tas ut. På nordsiden av vegen kommer det igjen inn frodig lauvskog, men disse arealene ble ikke nærmere vurdert i denne kartleggingen. I vest følger grensa delvis et mindre vassdrag som går ned til bruket Sæterstad og delvis grensa mellom privat og statlig eiendom. En grensesetting her uavhengig av eiendomsforholdene ville antagelig medført at mindre arealer privat grunn hadde blitt inkludert, men i det minste nær Sæterstad er skogen såpass kulturpåvirket at noen større utvidelse denne veien er lite hensiktsmessig. Samlet sett er arronderingen av området middels god, men den styrkes litt av at det ligger et etablert verneområde på sørsiden. Andre inngrep Hogstfl ater mangler og det er generelt lite nye hogstspor. Et mindre felt med gran i østre del av Varnvasslia har muligens i sin tid vært plantet, men dette er ikke nærmere sjekket opp. For øvrig går det ei kraftlinje gjennom hele sørlige delen av området, med tilhørende hogstinngrep. Rester av et gammelt sør-nord-gående gjerde ble registrert. Vestre deler av området, spesielt i området rundt Langvatnet, har fortsatt et godt beitetrykk av sau, og her går det også geit. Derimot virker beitetrykket fra husdyr svakt i østre deler av området. Vurdering og verdisetting Området har fl ere klare naturverdier. Disse er særlig knyttet til forekomsten av rik og gjerne beitet bjørkeskog, men også i noen grad gammel furuskog. For sistnevnte type styrkes verdiene av at det allerede forekommer et etablert naturreservat rett på sørsiden av undersøkelsesområdet, der det fi nnes en del gammel furuskog. Verdiene knyttet til granskogen er derimot små og det vil først være på lang sikt at området kan få betydning i så måte. Området vurderes som representativt for bjørkeskoger i regionen, med en mangel på storbregneutforminger og mer fuktige og storvokste høgstaudeskoger. Det er også lite sumpskog, mens de mer tørre utformingene er bedre representert. For granskog er området lite representativt, mens det har større verdi som representativt område for det vesle som fi nnes av furuskog i regionen, og dekker antagelig opp viktige utforminger her. De kalkrike, velbeitede bjørkeskogene representerer en både sjelden og truet skogtype av spesiell betydning for artsmangfoldet, ikke minst rødlistearter. Området må kunne karakteriseres som tilnærmet urørt, med sin mangel på nyere hogstinngrep, forekomst av gammelskog og få større tekniske inngrep. Kraftlinjene som skjærer gjennom søndre del av området trekker i så måte en del ned, uten at denne har avgjørende betydning på vurdering av påvirkningsgraden. Det eksisterende husdyrbeitet vurderes som en klar positiv kvalitet ved området. I grove trekk utgjør foreslått avgrensning av området et egnet verneområde, men fl ere justeringer bør foretas. Partiene nærmest vegen lengst i nord kan gjerne trekkes ut, da det her er mest fattig og nokså ordinær bjørkeskog (selv om det også fi nnes rikere partier). I øst anbefales derimot en utvidelse, slik at mer av den svært rike lauvskogen i Famnlia fanges opp i verneområdet. Trolig utgjør eiendomsgrensa her egnet avgrensning over lengre strekninger. I vest er det mer vanskelig å trekke en klar grense, selv om vatna i nordre del danner ei praktisk og logisk grense der. Nær Sæterstad ville antagelig det beste være å rette ut grensa litt, men eiendomsgrensa danner stedvis ei aktuell ramme her. Et viktig, prinsipielt skille ved en grensevurdering går mellom verdiene knyttet til den beitepregede, rike bjørkeskogen i nordre del og de mindre kulturpåvirkede og mer bartrerike skogområdene i sør. Hvis en velger å unngå vern av bjørkeskog som er positivt påvirket av beite, og istedet konsentrere seg om mindre beitepreget lauvskog samt gammel furuskog, så bør grensa trekkes helt sør til øvre del av Varnvasslia (alternativet er vist på kartet). De truede vegetasjonstypene (Fremstad & Moen 200) kalkskog og rikmyr forekommer og spiller til dels en viktig rolle i vegetasjonsbildet i området. I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2003) for skogvernet, så er det i første rekke forekomsten av høgstaudeskog som er en viktig kvalitet ved området, samt i litt mindre grad gammel, lite påvirket furuskog samt verdi for bevaring av rødlistearter. Samlet sett vurderes området å ligge i grenseland mellom regionalt verneverdig (**) og nasjonalt verneverdig (***). Hvis en velger å legge vekt på den gode forekomsten av beitepreget bjørkeskog i nordre del med høyt innslag av kravfulle og rødlistede arter, virker det riktig å gi området en svak nasjonal verdi (***). Hvis en velger å fokusere mindre på dette, og istedet bare foreslå vern av de søndre delene av området, er det ikke riktig å gi området med enn regional (**) verdi.

180 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Varnvatnets nordside. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Langvatnet nord ** * * - ** - * * *** ** - - *** 2 Langoksvatnet vest ** * * - ** - * * *** ** - - *** 3 Jotjønnbekken ** * - - * - * * *** ** - - *** 4 Litlaven ** * * * - - ** ** ** ** - - ** 5 Varnvasslia sør ** ** ** ** * - * ** * ** - - ** 6 Nedre Famnlitjørna ** ** * * * - ** * *** ** - - ** 7 Famnlia øst ** * * ** ** - ** * *** ** - - *** 8 Famnlia vest ** ** * ** ** - ** ** *** ** - - *** 9 Rundtjørna vest ** * * - ** - * ** *** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Varnvatnets nordside ** ** ** ** * - ** ** *** ** ** ** *** Referanser Børset, A Inventering av skogreservater på statens grunn. Inst. for naturforvaltning, NLH. NF-rapp: 3/79: -45. Korsmo H., Edenius L., Moe B. & Svalastog D Inventering av verneverdig barskog i sørlige del av Nordland. NINA Oppdragsmelding 228. Kristiansen, J.N Biologisk mangfold i Hattfjelldal kommune. Kartlegging av naturtyper, fl ora og fauna. Delrapport. 225 s. Hattfjelldal kommune.

181 Varnvatnets nordside (Hattfjelldal, Nordland). Areal 6.285daa, verdi *** 544 Jupmel- jaevrie Grubblia Svarttjørna rattskardtjørna Storfisktjørna Sæterstad Bessvatnet Langvatnet 530 Jotjørnbekken Langoksvatnet 473 Grubblivatnet Kroktjørna Langtjørna Rundtjørna 9 58 Hundtjørna Jotjørna Storoksvatnet nedre 8 Kråkdalen Famnlia 502 Famnlitjørna 7 6 Famnlitjørna 5 98 Lendingstjørna Litlaven Aven Famnvasselva 97 Storhaugen Storaven Stillelva Kroktjørna Varnvatnet Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Stortjørna Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Mølnbekken Kurostjørnan 54 Grønåsbekken Langtjørnelva mE mE Grønåsen mN

182 Varnvatnets nordside (Hattfjelldal, Nordland) Målestokk :

183 Bilder fra området Varnvatnets nordside Lågurtpreget og åpen engbjørkeskog på kalkrik berggrunn ved Langtjønna, et typisk miljø rikt på beitemarkssopp. Området er samtidig preget av husdyrbeite. Foto: Geir Gaarder Relativt tørr, bærlyngpreget furuskog på nordsiden av Storaven. Slik skog dekket bare små arealer innenfor området. Foto: Geir Gaarder Gyllen vokssopp i kalkrik, lågurtpreget høgstaudebjørkeskog ved Jotjønnbekken. Foto: Geir Gaarder Myr og glissen furuskog på sørsiden av Varnvasslia. Furuskogen er ganske gammel og har spredt innslag av gadd og læger. Foto: Geir Gaarder

184 Bjerkadalen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hemnes Inventør: AST, GGA Kartblad: 927 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:455252, N: Areal: 667 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet ligger langs Bjerkaelva, der denne kommer ut i Bjerkadalen, et dalføre som munner ut i Sørfjorden (en sidearm til Ranafjorden), i Hemnes kommune. Området ligger hovedsaklig i nordboreal vegetasjonssone og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon, men har overganger mot mellomboreal sone og klart oseanisk seksjon. Berggrunnen består overveiende av glimmerskifer, til dels kalkrik. Eksposisjon er dominerende nordvendt, med innslag av øst- og vestvendte lier. Terrenget består både av småkuperte partier og litt større lisider. Som følge av bl.a. høy påvirkningsgrad og dårlig arrondering er de indre deler av undersøkelsesområdet, rundt Vesle Målvatnet, vurdert som lite aktuelle i vernesammenheng og ikke inkludert i verneforslaget. Det verneverdige området har overveiende gammel granskog, med innslag av litt fjellbjørkeskog og sparsomt også furu. Med unntak av ei kraftlinje, en skogsveg og reguleringen av Bjerkaelva, er det sparsomt med nyere inngrep. Hogstpåvirkningen er gjennomgående noe høyere i østre deler, samtidig som det er mindre innslag av biologisk verdifulle miljøer her. To vernealternativer, der det eine bare omfatter de mest interessante, vestlige delene av området, er derfor vist. Innenfor området dominerer blåbær- og småbregneskog, men det er også en del rikere skogtyper. I tillegg forekommer fl ere små myrer, for det meste fattige og intermediære fastmattemyrer, mens det er lite våtmarksmiljøer. Deler av skogen er ganske glissen, men det er også partier med høyvokst og tett granskog. Innslaget av gamle, seintvoksende grantrær og læger i seine nedbrytningsstadier er sparsomt, men forekommer lokalt i vestlige deler av området. Kontinuiteten i gamle trær og dødt trevirke vurderes derfor som ganske svak. Sannsynligvis har det vært en del gjennomhogster i hele området i tidligere tider, og gamle stubber kan observeres over hele området. En kraftig storm for noen år siden har medført at det et par steder ligger store mengder ganske ferskt trevirke, med bare spredte gjenstående bartrær. Fire kjerneområder er utskilt, primært forekomster av gammel og dels kalkrik granskog. I tillegg er det gjort ytterligere en del funn av verdifulle elementer, signalarter og rødlistearter spredt i området. De fl este interessante forekomstene ligger langs Bjerkaelva og vest for denne. En håndfull rødlistearter ble påvist, både moser og sopp knyttet til død ved og marklevende sopp. I tillegg kommer fl ere signalarter av lav og sopp, inkludert enkelte skorpelav som er aktuelle for den nye rødlista. Et par av artene er regionalt sjeldne og har ny norsk nordgrense i området, som vedkorallsopp og trollsotbeger. Området har en noe begrenset variasjonsbredde, men vurderes som representativt for de høyereliggende, ganske humide granskogene i regionen. Et par større tekniske inngrep trekker verdien noe ned, mens fravær av større, moderne hogstinngrep er et positivt trekk. For øvrig representerer et par større stormfellinger et interessant trekk ved området. I forhold til mangelanalysen er det i første rekke forekomsten av høgstaudeskog som er av interesse. Samlet vurderes det avgrensede verneverdige området som regionalt verdifullt (**). Også det vestlige delområdet har en slik verdi isolert sett, men vil tape en del i areal og noe i variasjonsbredde sammenlignet med det største vernealternativet. Feltarbeid Området ble undersøkt av AST og GGa i løpet av en middels lang feltdag. GGa undersøkte indre og vestlige deler, mens AST undersøkt østlige deler. Bortsett fra en mindre tur i felt sør for Målvatnet ble områdene rundt dette vatnet bare betraktet på avstand fra bilvegen. For øvrig ble avgrenset undersøkelsesområde gjennomgått, samt litt areal på utsiden i nordvest. Tidspunkt og værets betydning Været var noe regnfullt og grått under befaringen, uten at dette antas å ha redusert kvaliteten på undersøkelsene i særlig grad. Tidspunktet var godt egnet til å fange opp organismegrupper som lav, moser og sopp, inkludert marklevende sopp. Selv om det var noe seint på året antas det også at karplantefl oraen ble fanget rimelig godt opp. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. MiS-kartlegging har ikke blitt gjennomført her, og ingen lokaliteter er utskilt i den kommunale naturtypekartleggingen. Det er ikke kjent at området har vært vurdert for vern tidligere. Utvalgt område omfatter det meste av den skogkledte delen som sogner til Bjerkaelva der den vinkler mot sør fra hoveddalføret, med unntak av et parti på nordøstsiden av Vesle Målvatnet (inkludert nærområdet rundt gardsbruket med samme navn). I tillegg kommer en del areal som drenerer rett ned i hoveddalen, spesielt i øst, opp mot Vesle Storbekken. Ved avgrensning av verneverdig areal ble områdene rundt og innenfor Vesle Målvatnet tatt ut, dels fordi det er mindre barskog her, men i første rekke fordi skogen mange steder er relativt ung (ikke minst gjelder det lauvskogen) med utbetydelig innslag av dødt trevirke, oppstykket og til dels sterkt kulturpåvirket. Av kulturinngrep kan nevnes en nedlagt mink-/revfarm, en liten jordbæråker (!) som holdes i hevd, et oppgitt nydyrkingsfelt og gjengrodde veger. Disse arealene er derfor bare unntaksvis omtalt nedenfor. Det kan her nevnes at dette området er gjennomgående frodig, med en del kalkberg i dagen og mye høgstaudeskog (dels innslag av lågurtpreget kalkskog). På bergfl ater ble arter som

185 gulsildre, rødsildre, taggbregne og grønnburkne observert og på enger bl.a. fl ekkmure, ballblom, turt, mjødurt, svarttopp og tyrihjelm. På den andre siden ble mindre areal i nordvest, ut mot Leirskardhaugen, inkludert i området. Tidligere undersøkelser Det er ikke kjent tidligere undersøkelser fra området. Beliggenhet Området ligger langs Bjerkaelva, der denne kommer fra sørøst ned i Bjerkadalen, et dalføre som munner ut ved Bjerka innerst i Sørfjorden (en sidearm til Ranafjorden), i Hemnes kommune. Mens selve dalføret fortsetter en par kilometer lenger mot øst, kommer hovedvassdraget ned gjennom et mer uregelmessig formet sidedalføre. Undersøkelsesområdet omfatter areal på begge sider av Bjerkaelva, fra sørsiden av elva nede i hoveddalen og innover forbi Vesle Målvatnet et par kilometer lengre sør. Naturgrunnlag Topografi Undersøkelsesområdet er overveiende nordeksponert, men har også en del øst- og vestvendte lisider. Opp mot Måltinden i øst og Vekthaugen i vest er det større lisider, mens landskapet må betegnes som nokså småkupert i sentrale deler av området. Også ned mot hoveddalen er det korte, men bratte lisider. Skoggrensa ligger stort sett mellom 500 og 600 m o.h. Enkelte mindre bergskrenter med overveiende nordlig eksposisjon forekommer, mens store bergvegger og rasmarker av betydning mangler. Utenom hovedelva og Bjorbekken som renner ned Bjerkadalen fra øst, er det ingen elver eller store bekker i området, bare småbekker. Undersøkelsesområdet omslutter delvis Vesle Målvatnet. For øvrig forekommer bare et par små putter i området, hvorav Matestjørna i øst er det største. Myr finnes spredt, men dekker små areal. Geologi Området tilhører Beiardekket, som har omdannede bergarter av antatt senproterozoisk til kambrosilurisk alder (Gustavson & Gjelle 99). Det er litt forskjellige, men overveiende næringsrike bergarter innnefor undersøkelsesområdet, og de går som øst-vest-orienterte bånd gjennom området. I nordre deler, dels ned mot Bjorbekken i Bjerkadalen er det et mindre parti med harde og fattige gneisbergarter, noe som preger vegetasjonen bl.a. på Skruvnaglhaugen, samt i ei sone på vestsiden av Bjerkaelva, vest for Reinforsen. Relativt store areal og de mest sentrale delene av området har glimmerskifer av ulike typer. I søndre del av området, inkludert en del av lisidene opp mot Vekthaugen og dels også Måltinden, er det snakk om kalkglimmerskifer. Det går også et smalt bånd med marmor fra Måltinden ned mot Vesle Målvatnet og videre vestover i lia under Vekthaugen, men dette ligger bare delvis i undersøkelsesområdet og gir ingen tydelige utslag på vegetasjonen, med unntak av en rygg rett på sørsiden av gardsbrukene på Vesle Målvatnet. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 95% (ca 6290daa) mellomboreal 5% (ca 330daa). Området ligger hovedsaklig i nordboreal vegetasjonssone og i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Partier ned mot hoveddalføret kan muligens føres til mellomboreal sone. Noen varmekjære trekk ble riktignok ikke observert i fl o- raen, men skogen var høyvokst og manglet fjellskogtrekk i den beskyttede lisida. Rundt fjellmassivene inn mot Okstindan er det utskilt et parti med klart oseanisk vegetasjonsseksjon, og undersøkelsesområdet ligger i kanten av dette, men må antas å være utenfor. Generelt virket klimaet i området fuktig og humid, der kontinentale trekk var fraværende og innslaget av små, men nokså bratte bakkemyrer sannsynligvis er et oseanisk trekk. Også funn av rome på enkelte myrer vitner om dette. Økologisk variasjon Landskapet er ganske variert, selv om fravær av sørvendte lisider og mer fl ate partier er begrensninger. Til dels er det snakk om lange lier opp mot snaufjellet, samt korte, men bratte lier ned i hoveddalen. I tillegg kommer det mer småkuperte landskapet i sentrale deler av området, med mange små koller og søkk. Det er overveiende rik berggrunn, men et mindre parti med fattig berg samt fl ere steder med tydelig lite kontakt mellom berget og vegetasjonen ovenfor, gir en tydelig veksling mellom rike og fattige vegetasjonstyper. Store løsmasseavsetninger mangler og reduserer i så måte variasjonsbredden. Det er også noe begrenset variasjon i skogtyper, med overveiende granskog, noe fjellbjørkeskog, lite furuskog og mangel på andre lauvskogstyper. Spennvidden i høydelag er middels god, fra skoggrensa på opp mot 600 m o.h. og ned til Bjerkadalen i underkant av 200 m o.h. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene varierer en del. Innenfor det avgrensede verneverdige området er det en del høgstaude- og storbregneskog i lisidene, dels bjørkeskog og dels grandominert. Dette gjelder i første rekke i de lange liene opp mot snaufjellet og i noe mindre grad skråninger andre steder i området. Til dels er det snakk om åpne høgstaudeenger i glissen fjellskog. Sør for Vesle Målvatnet (utenfor verneverdig område) er det i tillegg overgang mot kalkgranskog med lågurtpreget vegetasjon. Blåbær- og småbregnegranskog er likevel samlet sett vanligste vegetasjonstyper. Lokalt der gneis dominerer rundt Skruvnaglhaugen og vest for Reinforsen er det innslag av røsslyngfuruskog. I mosaikk med bakkemyr er det trolig overganger mot myrskog i lia under Vekthaugen. Myrene er overveiende av fattig og intermediær type. Velutviklet rikmyrvegetasjon ble ikke observert, selv om en ikke skal utelukke at dette forekommer på mindre areal. På Skruvnaglen forekommer mindre

186 engsamfunn, dels i hevd og dels gjengroende, og det samme gjelder sør for Vesle Målvatnet. Det er bare utbetydelige areal med fl ommarkspreget vegetasjon tilknyttet hovedvassdraget, og ingen fosseenger av betydning nedenfor Reinforsen. Vannvegetasjonen ble ikke nærmere undersøkt, men antas å være gjennomgående dårlig utviklet på de få stedene der den kan forekomme. Skogstruktur og påvirkning Dels som følge av mer oppstykket og fjellnær skog, men i første rekke på grunn av mer omfattende kulturpåvirkning, så er det indre delene av undersøkelsesområdet, rundt Vesle Målvatnet, trukket ut av det verneverdige området. Sør for gardsbruket her, er det overveiende ung skog, med innslag av hogstfl ater og gjengroingssamfunn etter tidligere åpne kulturenger, mens gammel skog stort sett mangler. Nord for Vesle Målvatnet og ned mot Bjerkadalen dominerer derimot eldre, hogstmoden skog. Selv rundt det vesle nedlagte (men trolig bebodde) småbruket Skruvnaglen er det for det meste eldre granskog. Det er likevel hogstspor overalt i skogene, og hverken urskog eller urskogsnære partier ble observert. Noe variasjon i påvirkningsgrad er det også her. Tidligere dimensjonshogster m.v. ser ut til å ha vært gjennomført mest intensivt på østsiden av Bjerkaelva, mens skogen virker gjennomgående noe eldre på vestsiden. Her står det stedvis igjen relativt gamle og seintvoksende grantrær i glissen, myrlendt skog, fl ere steder trær som må være langt over 200 år gamle, lokalt helst også over 300 år. Noen steder har god bonitet og relativt langt tidsrom siden siste hogst ført til at det er til dels bra med dødt trevirke, lokalt også innslag av ganske nedbrutte læger, men det meste er ferskt til svakt nedbrutt. Dette gjelder både i smålier rett på østsiden av Bjerkaelva og fl ere steder på vestsiden. I tillegg kommer stormfellingen for et par år siden som førte til at store mengder skog blåste ned i regionen. Denne rammet også dette området, og siden det ikke ble foretatt noen opprensking i etterkant her, fører vindfallene rundt Leirskardhaugen og på vestsiden av Bjerkaelva sør for Reinforsen til at det her fortsatt ligger store mengder dødt trevirke. Sparsomt innslag av gamle og morkne læger vitner likevel om en høyere hogstaktivitet tidligere og kontinuiteten i dødt trevirke vurderes samlet sett som ganske lav i området. Lokalt er det ganske velutviklet granskog, med trær opp mot cm i dbh langs Bjerkaelva, samt relativt høyvokst, men ikke riktig så grov skog ved Leirskardhaugen. Det meste av skogen er likevel mer glissen og småvokst. Når det gjeldet det vesle som fi nnes av furu, så er denne biologisk lite interessant, da trærne er gjennomgående småvokste og ikke særlig gamle, mens verdifulle elementer som gadd og læger ser ut til å mangle helt for furu. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Bjerkadalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Skruvnaglen vest Naturtype: Kalkskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 63,7daa Lokaliteten ligger tilknyttet to mindre bekker som kommer ned fra Vekthaugen i sør. De skjærer seg her gjennom det som tydelig er relativt kalkrike bergarter og danner et par markerte, men nokså grunne, slyngende kløfter. Her er det svært frodig høgstaudevegetasjon, og dels små, åpne høgstaudeenger, med arter som gulsildre, taggbregne og ballblom. Ellers dominerer glissen, ganske gammel granskog med spredt innslag av dødt trevirke i ulike nedbrytningsstadier. Av andre treslag er det sparsomt med bjørk og rogn. Ingen spesielle karplanter ble observert, men f.eks. opptrådte gulsildre langs bekken. Av moser ble huleblygmose påvist på kalkrike steinblokker, og det er potensiale for fl ere kalkkrevende moser her. Det var lite marklevende sopp å fi nne, og bare kjeglevokssopp ble påvist av interesse. Derimot ble rødlistearten vedalgekølle funnet på en fuktig og noe morken granlåg som lå delvis ute i bekken. Lokaliteten får en klar verdi som viktig (B), siden det er snakk om velutviklet høgstaudeskog med forekomst av kalkkrevende arter og rødlistearter. Det kan ikke utelukkes at bedre undersøkelser gir grunnlag for høyere verdi. Som naturtype kunne også gammelskog/urskog eller bekkekløft være egnet, men er det under tvil valgt kalkskog. Det bør ikke foretas noen former for inngrep her, men ekstensivt husdyrbeite er trolig bare positivt. 2 Leirskardhaugen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 203daa På sørøstsida av Leirskardhaugen er det dannet en liten hengende dal til Bjerkadalen, som ender i den bratte lia ned til Bjerkaelva. I den nordvendte skråningen og i dalbunnen er det høyvokst og frodig gammel granskog med mye høgstaudevegetasjon, dels som åpne enger. Deler av skogen er også kompakt. Det er spredt innslag av bjørk og rogn i skogen. På sørsida av Leirskardhaugen er det store mengder stormfelt skog, der bare spredte trær står tilbake og det ligger rotvelter i ei stor tynge. Skogen er nok litt fattigere i dette partiet. Utenfor denne vindfellinga ble det bare funnet spredt med dødt trevirke og hovedsaklig nokså ferskt. I nord er det innslag av grov blokkmark og bergskrenter. Selv om skogen ligger noe tungt tilgjengelig og nå er gammel, har det tydeligvis vært hogd en del her for lenge siden. Det ble ikke funnet spesielt sjeldne og kravfulle arter i området, men det er et visst potensiale for slike, bl.a. knyttet til dødt trevirke og rike høgstaudeenger. Lokaliteten er gitt verdi viktig (B), siden den har en god arrondering og inneholder mye gammel og frodig granskog. Det stormfelte bestandet med sine store mengder dødt trevirke må også sees på som en spesiell kvalitet ved lokaliteten. 3 Reinforsen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 4,3daa Bjerkaelva stuper ned i Bjerkadalen fra sør via to større fossefall. Med sine nordvendte beliggenhet og generelt fuktige klima, samt at det

187 er ei stor elv med store vatn i øvre deler av nedbørfeltet, skulle her alt ligge til rette for svært interessante og verdifulle fosserøyksamfunn. Dessverre er dette ikke lenger tilfelle, selv om det er all grunn til å tro at slike har forekommet her tidligere. Spesielt utformingen av øvre fossefall i ei åpen, nordvendt gryte med et stort omliggende areal som kan påvirkes av fosserøyken, tilsier at det her har vært meget godt utviklede og verdifulle fosserøyksamfunn. Fravær av dette nå er to-delt. Vassdraget er regulert og vannføringen er sterkt redusert, noe som sannsynligvis har vært ødeleggende for de fl este krevende fosserøyktilknyttede arter. I tillegg er det ei stor hogstfl ate på nordsiden av øvre foss, noe som medfører ytterligere uttørking av gjenstsående skog, og kontinuitetsbrudd i gammelskogen på nordsida av elva. På sørsiden ved øvre foss gjenstår det likevel fortsatt noe gammel granskog. Denne står dels på høgstaudemark og dels noe fattigere. Som fosserøyksamfunn har det bare lokal verdi nå, da det ble bare ble funnet en håndfull grantrær med litt lungenever, samt enkelttrær med sølvnever, skrubbenever og vrenge-arter, men ingen mer kravfulle arter. Disse lavartene opptrådte litt inne i den gamle skogen, og ikke på unge trær ut mot elva, noe som ville vært typisk for intakte fosserøyksamfunn. Derimot forekommet spredte læger, inkludert enkelte nokså morkne. På disse ble et par kravfulle og sjeldne arter påvist. Dette omfattet vedkorallsopp (rødlistet, første funn nord for Sør-Trøndelag), muslingrødskivesopp (sjelden art med bare vel 0 kjente norske funn, der dette var det andre for Nordland) og barksigd (rødlistet). I tillegg ble antatt skjelljordtunge (rødlistet) funnet på marka og langnål på stående gran, samt svartsonekjuke og hyllekjuke på granlæger. Ut fra de nokså spesielle artsfunnene kunne det vært aktuelt å gi lokaliteten verdi som svært viktig (A), men forringelsen som følge av vassdragsregulering og hogstfl ate i nord gjør det noe vanskelig å forsvare dette, så her er under tvil bare verdi viktig (B) brukt. Det bør ikke foretas noen former for hogstinngrep eller tekniske inngrep på lokaliteten. 4 Skrotateksa Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 22,7daa Kjerneområdet ligger inne i ei lita gryte, der elva/bekken Skrotateksa renner over et bratt parti før den fl ater ut litt. Særlig øst for bekken er kjerneområdet preget av tung, grovvokst, gammel granskog. Flere graner er mer enn 60 cm i diameter. Det er også innslag av bjørk og rogn, men bare i form av småtrær. Vegetasjonen er for det meste småbregneskog, med innslag av storbregnevegetasjon og noe høgstauder. Det er godt med grov død ved i området, særlig læger. Midler og ferske stadier dominerer. Det ble ikke funnet spesielt sjeldne eller kravfulle arter i området, selv om fl ere av de gamle granene kan ha potensiale som substrat for sjeldne knappenålslav. Gubbeskjegg forekommer rikelig på trærne i kjerneområdet. Flere funn av svartsonekjuke ble gjort lenger ned langs bekken, utenfor kjerneområdet, så egna stokker i kjerneområdet vil kunne koloniseres på sikt. Akkurat i kjerneområdet ble det ikke observert hogstspor, men spredte stubber etter hogst fi nnes rett utenfor. På grunnlag av død ved forekomst, gamle grove graner kombinert med fuktig lokalmiljø er biotopen gitt verdi C (lokalt verneverdig), men det mulig at nøyere artsundersøkelser kan gi grunnlag for høyere vurdering. Artsmangfold Karplantefl oraen i området er frodig, men virker ikke særlig artsrik, og ingen spesielt sjeldne eller kravfulle arter ble observert. Enkelte arter knyttet til rikmyr og rike sig og bekker ble observert i vestre del av området, som gulsildre, tranestarr, bjønnbrodd og svarttopp. Det gjennomgående ganske fuktige miljøet og innslag av nokså kalkrike berg gir potensiale for en rik mosefl ora. Av interesse så ble det gjort et par funn av rødlistearten barksigd, på læger av bjørk og ved basis av gammel gran, og arten opptrer sannsynligvis spredt i området. På berg ble den nokså kravfulle arten holeblygmose funnet, noe som indikerer interessante, kalkkrevende mosesamfunn. Det ble funnet få sjeldne og kravfulle marklevende sopp, bare enkelte av de mer vanlige signalartene av beitemarkssopp, som kjeglevokssopp og Entoloma caesiocinctum (sistnevnte er rødlistet), innenfor det verneverdige området. Bare funn av skjelljordtunge (hensynskrevende) ved Reinforsen var litt uvanlig. Dette på tross av et relativt gunstig tidspunkt for dette artselementet, noe som indikerer et forholdsvis dårlig potensiale for slike arter i området. Av kalkkrevende mykhorrizasopp ble det funnet en del svovelriske sør for Vesle Målvatnet, men bare svært sparsomt innenfor avgrenset verneverdig område. Det ble også funnet få kravfulle og rødlistede vedboende sopp, men ved Reinforsen forekom bl.a. rødlistearten vedkorallsopp, en generelt sjelden art som tidligere ikke har blitt påvist nord for Sør-Trøndelag i Norge. Også vedalgekølle ble funnet på morken granlåg i rik granskog, vest for Bjerkaelva. For øvrig ble det gjort spredte funn av svartsonekjuke og duftskinn. Av lav virket hverken lungeneversamfunnet eller strylavsamfunnet spesielt artsrikt. Det er grunn til å tro at lungeneversamfunnet kan ha vært velutviklet i fosserøyksona til Reinforsen tidligere og gjerne også ha inkludert rødlistearter, men det er i så tilfelle omtrent borte herfra nå. På et par graner nær en liten foss litt lenger oppe langs elva vokser derimot fortsatt gran sparsomt på kvistene. Litt bedre utviklet er forekomsten av skorpelav knyttet til gamle trær. Flere gammelskogstilknyttede knappenålslav ble funnet, inkludert både gråsotbeger og trollsotbeger, og for sistnevnte art er dette trolig nordligste funn i Norge så langt. Det er et visst potensiale for funn av fl ere kravfulle og rødlistede arter i området, bl.a. knyttet til død ved og rik markvegetasjon. Det ble gjort fl ere observasjoner av rovfugl under befaringen, både fjellvåk, hønsehauk, spurvehauk og haukugle. Dels indikerer dette god forekomst av gammelskog i dalføret (hønsehauk), men i tillegg er det eller har nylig vært bra med smågnagere i området (noe fl ere fjellvåk og ei haukugle vitner om). Siden undersøkelsestidspunktet var såpass seint på sesongen, så må alle observasjonere betraktes som funn av trekkende eller omstreifende individ, og det er ikke kjent hekking av spesielt kravfulle arter i området.

188 Tabell: Artsfunn i Bjerkadalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Dicranum tauricum Borksigd DM 2 Bladmoser Seligeria donniana Holeblygmose Busk- og bladlav Lobaria amplissima Sølvnever Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål 2 Cyphelium inquinans Gråsotbeger Cyphelium karelicum Trollsotbeger Sopp markboende Clavaria fragilis Tuet køllesopp Clavaria purpurea Gråfi olett køllesopp Entoloma caesiocinctum DC 4 Entoloma exile DC Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Geoglossum fallax Skjelljordtunge DC 2 Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC Hygrocybe pratensis Éngvokssopp Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Lentaria byssiseda Vedkorallsopp R Sopp vedboende Entoloma byssisedum Muslingrødskivesopp Sopp vedboende Cystostereum murrayi Duftskinn DC Multiclavula mucida Vedalgekølle R Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 9 2 Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Avgrensing og arrondering Området har en middels god arrondering. Begrunnelse for å ikke inkludere den sørlige delen av undersøkelsesområdet avgrenset av oppdragsgiver er gitt tidligere, og går i korthet ut på en kombinasjon av små miljøverdier, fragmentert skogbilde og stedvis høy påvirkningsgrad. Dette svekker arronderingen noe, sammenlignet med å kunne inkludere hele dalføret. For øvrig er det snakk om naturlige grenser mot snaufjellet både i sør og øst, der vårt grenseforslag bare innebærer at en får med seg hele skoggradienten opp til skoggrensa. I nordøst, oppover langs Bjurbekken, er det ei noe diffus grense mot biologisk sett mindre interessant skog, men fjellskogspreget og gradvis mer fragmentert skog øker innover dalen. Mot nordvest danner gjennomgående hovedvassdraget den beste og mest naturlige grensa, med vegen på nordsida av dette igjen. Nordre halvdel av verneforslaget følger da også grensa, men vest for utløpet av Bjerkaelva i hoveddalen, så er grensa trukket oppe i lia. Dette skyldes i første rekke at den bratte, nedre skogslia havnet utenfor avgrenset undersøkelsesområde. Lia her kan godt inneholde klare naturfaglige verdier knyttet til skog, da denne på avstand virket ganske gammel (om enn ikke så gammel som lengre oppe) og stedvis frodig. På den andre siden er kulturpåvirkningen nede på elvesletta, ved det gamle gardsbruket Reinforsmoen, høy og dette området virker lite aktuelt i en skogvernsammenheng. Mot vest er avgrensningen usikker. Det er fullt mulig at det forekommer mer verdifull skog her utenfor vårt avgrensede område, men dette ble ikke nærmere undersøkt i felt (dette vil derimot sannsynligvis bli avklart ved nye kartlegginger i 2006). Det virker likevel sannsynlig at en før eller siden her kommer borti vesentlig kulturpåvirket skog, særlig rundt bruket Oninglia. Samlet sett medfører topografi og terreng at det foreslåtte verneområdet mot fl ere kanter har en naturlig og god avgrensning, og framstår som et sammenhengende område, men samtidig så betyr ulike typer inngrep også at verneområdet mot fl ere kanter er sterkere beskåret enn det som ideelt sett hadde vært ønskelig.

189 Andre inngrep Hogstfl ater mangler stort sett (bortsett fra ei på en odde/rygg rett på nordsiden av Bjerkaelva der denne løper i hoveddalen) og det er generelt lite nye hogstspor. For øvrig er reguleringen av Bjerkaelva et viktig, moderne inngrep i området. Denne har ført til sterkt redusert vannføring i hovedelva og til at at fosserøykmiljøer bl.a. tilknyttet Reinforsen ganske opplagt har blitt sterkt forringet. I tillegg går det ei høgspentlinje med tilhørende brei, ryddet sone gjennom nordre del av området. For øvrig går det en bilveg gjennom området på østsiden av Bjerkaelva, opp forbi Vesle Målvatnet. Innenfor undersøkelsesområdet ligger fl ere hytter, samt bolighus på Skruvnaglen og Vesle Målvatnet, men disse er trukket ut av det verneverdige området. Vurdering og verdisetting Området har en del skogfaglige naturverdier. Disse er størst langs Bjerkaelva og på vestsiden av elva. De er mindre rundt bilvegen opp gjennom dalen og øst for denne og minst i indre deler av dalen. På innsiden av Vesle Målvatnet vurderes kulturpåvirkningen som såpass høy, at dette kombinert med noe høytliggende og oppsplittet skog er trukket ut av det verneverdige området. Også øvrig skog rundt Vesle Målvatnet er trukket ut, i første rekke fordi den er relativt glissen, småvokst og ikke spesielt gammel. Videre er skogarealer langs vegen ned til Skruvnaglen, og partier opp mot Langmyrenget trukket ut, både fordi denne er gjennomgående en del påvirket, uten spesielle observerte naturverdier, og for å unngå bebyggelse innenfor verneområdet. Det er videre lagt fram to alternative verneforslag, der det største inkluderer skogarealer rundt bilvegen og øst for denne. Disse områdene har likevel forholdsvis lav verdi som følge av jevn og hard tidligere hogstpåvirkning og fravær av spesielle kvaliteter og kjerneområder. Isolert sett er det her bare snakk om et *-stjerners område, men som et tillegg til den mer vernevedige skogen langs Bjerkaelva og på vestsiden av dette, har det likevel en viss interesse, særlig siden det fører til en vesentlig økning av totalt areal med eldre granskog. Det mest verneverdige området ligger langs Bjerkaelva og på vestsiden av denne. Her er det kvaliteter både knyttet til gammel og rik granskog. Dette delområdet er samtidig uten nyere påvirkning av betydning, bortsett fra ei hogstfl ate helt i nordøst og reguleringen av Bjerkavassdraget. Det er riktignok ikke snakk om innslag av urskog eller urskogsnær skog, men stedvis er det relativt gamle og seintvoksende trær og fl ere steder har det blitt dannet en del dødt trevirke. Dels er det snakk om svakt utviklede oppløsningsfaser i skogen som følge av sopp, insekter, snøbrekk o.l., og dels større stormfellinger på det som nå strukturmessig minner om frøtrestillinger etter hogst, men der de store mengdene med dødt trevirke fortsatt ligger nede. I forhold til oppgitt undersøkelsesområde er det verneverdige området utvidet litt i nordvest, for å fange opp rik og høyvokst gammel granskog, samt ei større stormfelling ved Leirskardhaugen, samt gammelskog og rester av fossetilknyttede miljøer ved Reinforsen. Også i lia ned i hoveddalen nord for disse miljøene er det gammel granskog som kan være biologisk verdifull, men denne ble ikke nærmere undersøkt. Hvor vidt det er skogfaglige verdier vest for Leirskardhaugen ble heller ikke undersøkt nå, men etter planen skal dette vurderes nærmere i Variasjonsbredden til det avgrensede, verneverdige området er bare middels god. Det vurderes likevel som representativt for de nokså fuktige høyereliggende granskogene i regionen. For lavereliggende granskog og for lauv- og furuskoger er området i liten grad representativt. Forekomsten av truede vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 200) begrenser seg hovedsaklig til høgstaudegranskog, selv om det også eer så vidt innslag av rikmyr og tendenser til kalkskog. I forhold til mangelanalysen (Framstad et al. 2003) for skogvernet, så er det i første rekke forekomsten av høgstaudegranskog som er en viktig kvalitet ved området. Samlet sett vurderes området å være regionalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Bjerkadalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Skruvnaglen vest ** ** * ** * - * ** *** ** - - ** 2 Leirskardhaugen ** *** * ** * - * ** *** ** - - ** 3 Reinforsen ** ** * * * - * ** *** ** - - ** 4 Skrotateksa ** ** * ** 0 - * * * * - - * Totalt for Bjerkadalen ** ** * ** * - ** ** ** ** ** ** ** Samlet verdi Referanser Gustavson, M. & Gjelle, S.T. 99. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MO I RANA, M : NGU Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s.

190 Tverrbekken Tverråga Bjerkaelva Snabelåga Bangsjøan (Hemnes, Nordland). Øninglia Snabelåglia Stienget Stien 222 Øningdalen Risaksellia 2 Snauhaugen Forsbakken Leirskardhaugen 393 Blåhaugen Kvannmyra Granrabben 3 Nersæla Marenhaugen Bjurbekken Rabben 292 Stepbekken Reinhaugen Skruvnaglen Bakken Skrotateksa Lomtjørnhaugen l Storbekken Matestjørna hauet Langmyrenget Turaven 4 Fiskarneset Areal 6.67daa, verdi ** Nonsbekken Middagsbekken holten Rishaugen Måltinden Litlmålvasstinden Svartflågan Vekthaugkråa Vekthaugen 756 Målvasslibekken l 333 Målvatnet l Målvatnet Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på 683Statskog Tverrfjell- SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) tjørnene Produsert Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 Middags- 675 Raudraptjørna Krådalen Storpølbekken Dampøla Storpøla mE mE Bratten Ytter- Skruvnagl- Reinforsmoen Reinforsen haugen Antonbergan Tverr- Varg- skolten Bjørntjørna mN

191 Bjerkadalen og Målvatnet (Hemnes, Nordland) Målestokk :

192 Bilder fra området Bjerkadalen I kjerneområde 4 er skogen frodigere og grovere enn i området rundt, og det er godt med død ved. Foto: Anne Sverdrup- Thygeson Typisk skogbilde fra den østlige delen av området, med utsikt oppover mot Måltinden i øst. Skogbildet preges av vekslinger mellom myr og glissen, småvokst gran- og bjørkeskog. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson Grov gammel gran fra kjerneområde 4, Skroteteksa. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson Nokså glissen, men høyvokst granskog på vestsiden av Bjerkaelva, noe nordvest for Lille Målvatnet. Foto: Geir Gaarder

193 Storelva-Stillelva*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hemnes Inventør: THH, AST Kartblad: 2026 IV Dato feltreg.: 06/09/05, UTM: Ø:47899, N: Areal: 8295 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger mellom nordøstre ende av Røssvatnet og svenskegrensa, helt øst i Hemnes kommune. Det består av en bred bjørkeskogsdal som strekker seg gjennom hele områdets lengde, med tilhørende ujevne nordvendte lier og en bred dalbotn som stiger opp mot snaufjellet i sør. Et bredt belte med marmor gir opphav til store arealer rik kalkbjørkeskog i liene. Terrenget har ofte et uryddig relieff, grunnlendt og småkupert, med langstrakte kalksteinsrygger og mellomliggende fuktige høgstaudesøkk. Denne skogen er samtidig gammel, med grovdimensjonert bjørk og mye stående og liggende død ved. Dessuten inngår en og annen grov selje og rogn. Noen svære, gamle furulæger vitner om at det langs Storelva tidligere har stått en furudominert skog. Mye kalkbjørkeskog står også rundt Olfjelltuva, men av en annen og fuktigere type med mye bregner og høgstauder. Skogen på høyere nivåer er dessuten betydelig spinklere og yngre, og virker tydelig preget av jevnlige angrep fra fjellbjørkemåler (stedvis sammenbruddspartier). Over marmorbeltet overtar langt fattigere og skrinnere bjørkeskogstyper. Snaufjellspartiene er trolig også mest fattige, men her er det også skrenter som antakelig har en rik fjellfl ora. Et stort våtmarksområde i Stillelva-området høyner variasjonsbredden mye og tilfører en meget verdifull naturtype. Her er vidstrakte, tette vierbelter (lauv-vier-sumpskog), åpne rikmyrer og et meandrerende elveløp med avsnøringer og fl ere kroksjøer. Dette området har sikkert en rik fuglefauna (bør sjekkes på våren). Verneverdiene er særlig knyttet til det store arealet med meget rik kalkbjørkeskog. Viktige tilleggsverdier er at bjørkeskogen er gammel og lite påvirket, området har stor økologisk variasjon, og med et stort våtmarksområde inkludert. Artsmangfoldet er rikt innen gruppene karplanter og grasmarkssopp/beitemarkssopp, samt trolig også av fugl. Sjeldne arter som gyllen vokssopp (V) og den internasjonalt sjeldne Entoloma callirhodon ble påvist. De 2 rødlisteartene og 2 kandidatartene som ble funnet er opplagt langt fra det reelle bildet. Mangelanalysen har i liten grad vurdert fjellbjørkeskoger, men det er opplagt at bjørkeskoger av denne typen er viktige å sikre. Kalkbjørkeskogen i nedre del tilhører noe av det mest verdifulle som ble funnet av bjørkeskoger under registreringene i Samlet sett vurderer vi Storelva-Stillelva som et nasjonalt verneverdig område (***). Feltarbeid Området ble feltkartlagt av Tom H. Hofton og Anne Sverdrup-Thygeson iløpet av en meget lang dag, med retur til bilen lenge etter mørkets frembrudd. Til tross for stort areal er naturforholdene ganske lett å få oversiktlige, og området vurderes derfor som rimelig godt dekket. Unntaket gjelder for arealene nord for Stillelva som ikke ble oppsøkt (men likevel vurdert med kikkert på avstand). Været var dårlig med vedvarende silregn og noe tåke. Dette har ført til at artsdokumentasjonen ikke er like detaljert som ønskelig, og det er derfor opplagt mer å fi nne. Årstiden er gunstig for dokumentasjon av soppfungaen, mens karplantefl oraen var relativt nedvisnet såpass seint i dette fjellnære området. Fuglefaunaen, som antas å være rik i området, er heller ikke mulig å få noe overblikk over på denne tiden av året. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Dette omfattet alt skogdekt areal fra Rykkjedørselva i nordøst til Hjartfjellet i sørvest, totalt daa. I forhold til undersøkelsesområdet har vi tatt ut hele Tiurskardet-området, siden dette viste seg alt overveiende å bestå av trivielle og fattige bjørkeskogstyper med små verneverdier. Vi har også lagt til noe snaufjell for å få en mer naturlig arrondering. Tidligere undersøkelser Nesten hele dalføret under skoggrensa mellom Røssvatnet og svenskegrensa er registert som en naturtypelokalitet - Tängvassdalen, daa, gammel lauvskog, verdi B ( Dette området omfatter også arealene nord for Storelva, som ikke er inkludert i området som vi har avgrenset i Statskog-prosjektet. Lokaliteten er ganske godt beskrevet på Beliggenhet Området ligger helt øst i Hemnes kommune, innenfor det nordøstligste bassenget i Røssvatnet. Herfra strekker området seg inn til svenskegrensa i øst, der det store Vindelfjällens naturreservat ligger.

194 Naturgrunnlag Topografi Området består av en bred bjørkeskogsdal som strekker seg fra Røssvatnet og innover i Sverige. I indre deler faller Tverrelva, Rykkjedørselva og noen mindre bekker fra sørøst sammen til et stort våtmarksområde (Stillelva) der elva slynger seg rolig og meandrerende gjennom elvesletta, før den faller i jevne stryk resten av strekningen ned til Røssvatnet. Størsteparten av arealet utgjøres av lange, nordvendte lisider som stiger opp mot snaufjellet på sørsiden. En bred dalbotn og en rekke mindre bekkedaler drenerer disse liene. Geologi Berggrunnen veksler mellom harde glimmergneis/-skifer og myke, lettforvitrelige marmortyper (kalkspatmarmor, dolomittmarmor) (Sigmond et al. 984). Et bredt marmorbelte strekker seg langsmed hele området fra øst til vest mellom snaufjellet og dalbunnen og gir opphav til de rike bjørkeskogene her. Løsmassedekket er for det meste ganske sparsomt, med unntak av elvesletta til Stillelva der fi nkornete, elvetransporterte sedimenter og torv fyller opp mye av dalbunnen. Klima Disse traktene har et kjølig og relativt fuktig klima hele året, og preges bl.a. av langvarig snødekke. Vegetasjonsseksjonen er svakt oseanisk (O) (Moen 998). Vegetasjon og treslagsfordeling Dette er et bjørkeskogsdominert område. Marmorbeltet som strekker seg gjennom midtre deler av liene sørger for at store deler av bjørkeskogen er av kalkrik type med en meget rik karplantefl ora. En spesielt rik bjørkeskogsvegetasjon dekker arealet på lavere nivåer fra Stillelvhaugen og et langt stykke nedover langs Storelvas sørside (kjerneområde ). Marmoren fører til at terrenget her ofte har et uryddig relieff, grunnlendt og småkupert, med langstrakte kalksteinsrygger og mellomliggende fuktige høgstaudesøkk. Store arealer er ren kalkbjørkeskog, dels høgstaudetype, men arealmessig vanligere er en temmelig grunnlendt og fl oristisk rik type med blanding mellom høgstauder, lågurt-arter og en rekke kalkplanter. Fattigere og tørrere typer (småbregne, blåbær) står på noen av ryggene. Særlig rikt er det i sørskråningen av de små ryggene, der et litt lunt lokalklima kombineres med grunt marmor-jordsmonn. I fuktige søkk står arter som fjell-lok, ballblom, turt, kranskonvall, fjellfi ol, kvann, grønnkurle, stortveblad etc. På mer grunnlendt mark står mer av arter som fjellrapp, blårapp, snøsoleie, taggbregne, gulsildre og setermjelt. På marmorberg og -blokker fi nnes bl.a. grønnburkne, rødsildre, lappøyentrøst, snøsildre osv. I nordskråningen av Olfjelltuva (K2) har vegetasjonen et litt annet preg. Et fuktig og kjølig lokalklima fører til at denne lia har et mer humid preg. Her veksler det mellom struttende høgstaude-enger, fattigere fjellburkne-enger, overrislete sig med rik fl ora, grunnlendte kalkbenkninger med en blanding av lågurt- og høgstaudearter, samt også fl ere rik-kildeframspring (gulsildre, fjellfrøstjerne, stjernesildre, fjellskrinneblom, mosematter). Den sørvendte siden av Olfjelltuva (K3) har samme type berggrunn og terreng (kalkbenkninger, hyller og brattere skrenter), men et lunere og varmere lokalklima fører til at det her er mindre bregner og mer av lågurtarter. Denne lia har et svakt varmekjært preg, med bl.a. spredte heggekratt og enkelte lågurtarter som er sjeldne i dette høydelaget. På høyere nivåer mot fjellet kommer en etter hvert ovenfor marmorbeltet og over på hardere gneis- og glimmerskifre, og det skjer straks et skifte over til fattige bjørkeskogstyper samtidig som skogen glisnes ut. Dette øvre bjørkebeltet veksler mellom blåbærskog (vanligst), bærlyngskog og noe småbregnetype. Fattigere bjørkeskogstyper dominerer også de nedre delene av lokaliteten, dvs. ned mot Røssvatnet. Her er en nedenfor det viktige marmorbeltet. På fl atere partier fi nnes her stedvis også noe naken blokkmark. Vegetasjonen i nordøst, dvs. nord for Stillelva, ble kun vurdert på avstand med kikkert. I dette partiet dominerer berglendt, glissen og tilsynelatende fattig bjørkeskog. Skogen er oppbrutt av en del nakne bergsva og myr. Det store våtmarksområdet ved Stillelva består av en bred, fl at dalbunn med tykke løsmasser. Elva meandrerer gjennom våtmarka, og har fl ere steder dannet avsnøringer og kroksjøer, og her er også fl omdammer og gjengroende myrtjern. Vegetasjonen veksler mellom åpen rikmyr (delvis trolig ekstremrikmyr) og store arealer med vidstrakte, tette vierbelter (lauvvier-sumpskog). Høgstarrsump er karakteristisk i et belte langs elva og ved kroksjøene. Som ellers i området var mye av fl oraen nedvisnet, men en rekke rikmyrsarter kunne påvises (særbustarr, svartstarr, gulstarr, fjellstarr, blankstarr, breiull, jåblom, dvergjamne). Kongsspir er påfallende vanlig, og utgjør et klart østlig trekk. Kroksjøene har delvis en interessant fl ora av vannplanter (svømmebladvegetasjon) ( Vegetasjonen over skoggrensa ble ikke nærmere inventert. Den sørlige bremmen av området har trolig mest fattig vegetasjon. Deler av de brattere partiene, bl.a. i nordskråningen av Olfjelltuva, så på avstand derimot potensielt interessant ut, med brattskrenter, bergsva, rasmark og frodige gras-urtebakker. Her antas det å være en rik fjellfl ora. Tiurskardet Hele Tiurskardet ligger utenfor området slik vi har avgrenset det, og anses som betydelig mindre verneverdig. Her gis likevel en kortfattet beskrivelse av denne delen av undersøkelsesområdet: Selve Tiurskardet domineres av fattig, småvokst bjørkeskog. Særlig i de to innerste fi ngrene er det fattig med krokete småbjørk, bærlyng og blåbærskog, grasmyrer. Langs elva er det en del fl ate partier med mye dvergbjørk, samt en del fattigmyr. Rikere bjørkeskoger er konsentrert til et smalt belte med høgstaudeskog opp mot Hjartfjellet, samt små arealer på vestsiden av Aksla (mosaikk med små intermediær-myrer).

195 Skogstruktur og påvirkning Naturtypebeskrivelsen ( gir en beskrivelse av skoghistorien som stemmer godt overens med vårt inntrykk. Tidligere var mye av dalføret innover mot svenskegrensa dekket av kraftig furuskog. I dag er bartrær derimot nesten fraværende. Det eneste som fi nnes av levende bartrær er éi gran nær brua over Storelva, og noen få, unge furutrær ned mot Røssvatnet. I bjørkeskogen langs Storelva ligger det derimot noen eldgamle, meget kraftige furulæger spredt, i stadium 3-5 og med dimensjoner på cm. Det ble også sett én grov furugadd. Samme type restelementer fi nnes langsmed Røssvatnet. Dette vitner om furuskogen som sto her for lenge siden, og viser også at denne skogen trolig hadde ganske god tetthet (avstanden mellom furulægrene er ofte 5-20 meter). Ifølge naturtypebeskrivelsen er det påvist at det foregikk en kraftig hogst i området for år siden. Dette var en hard hogst som åpnet opp furuskogen og skapte et endret lokalklima med større fl uktuasjoner og generelt kjøligere og mer vindutsatte forhold. Med den fjellnære beliggenheten var forholdene her i utgangspunktet marginale for furua, og treslaget ble erstattet av den mer kulderobuste bjørka. Den lille istid rundt 750 var sikkert med på å forhindre gjenetablering av furu. På nordsiden av Storelva (utenfor området) kommer det inn noen få gjenstående gammelfuruer i bjørkeskogen. Her står også den fredete Storfurua. Med sin diameter på 20 cm vitner dette treet om den grove furuskogen som sto i dette området for lenge siden. I dag er området helt dominert av store bjørkeskoger. På marmorunderlag på lavere nivåer dekkes store arealer av en grov, tydelig gammel skog, godt fl ersjiktet og med god aldersspredning, men oftest ganske åpen. Bjørka er grovdimensjonert, med vanlig dbh rundt cm og med slengere opptil 50 cm. Spredstående rogn og selje av kraftige dimensjoner fi nnes også her. Det er mye død bjørk, både stående og liggende, og i alle nedbrytningsstadier. Denne bjørkeskogen virker lite påvirket og er tydelig gammel naturskog som har unngått større katastrofeartede hendelser og har vært underlagt interndynamikk i lang tid. Derimot virker det som om reinbeite spiller en viss rolle for denne rike bjørkeskogen, og kanskje er dette delvis forklaringen på det ofte temmelig åpne preget. Dette er en naturlig påvirkning som disse nordlige bjørkeskogene må ha vært underlagt i svært lang tid, enten det har vært villrein eller tamrein som har stått for beitetrykket. Høyere oppe, og ikke minst på fattig underlag, blir bjørkeskogen relativt raskt småvokst, krokete og med nesten total mangel på gamle og grove trær. Dimensjonene faller til 0-5 (20) cm. Skogbildet glisnes også enda mer opp, men lokalt kan det også inngå partier med noe mer kompakt preg. Særlig i lia nord for Olfjelltuva fører et kjølig og fuktig lokalklima kombinert med svært frodig høgstaude- og storbregnevegetasjon til at skogbildet er meget glissent og med spinkle bjørkestammer. Lokalt fi nnes sammenbruddspartier der store deler av bjørkeskogen har dødd samtidig, og med store mengder læger. Antakelig kan dette skyldes omfattende angrep av fjellbjørkemåler, og etterfølgende vindfelling av de døde bjørkene. Fjellbjørkemåleren spiller opplagt en avgjørende rolle for skogdynamikken i disse bjørkeskogene. Det er påfallende at skogen på høyere nivåer nesten mangler eldre og grovere trær, mens bjørka ned mot dalbunnen er grovdimensjonert og med bedre aldersspredning. Dette kan godt være en effekt av fjellbjørkemålerangrep (men sikkert også i kombinasjon med klimatiske forhold og rikhet). Larvene dør ved temperatur under 36 minusgrader (Karlsson et al. 2004), og derfor kan skogen på lavere nivåer kanskje gå klar av angrep pga. kulde som samler seg i dalsøkkene. En slik effekt er vist fra svensk og fi nsk Lappland (Karlsson et al. 2004). Videre oppover glisnes skogen kraftig ut, og via et belte med små krokete bjørkeholt og spredte enkelttrær slipper bjørka etter hvert taket i en høyde på rundt 650 moh. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storelva-Stillelva. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Storelva - Austre Tverrbekken Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 2539,daa Nordvendte, slake lier gjennomskjært av en rekke bekkedaler som drenerer ned til Storelva. Berggrunnen er marmor. Terrenget har et uryddig relieff, grunnlendt og småkupert, med langstrakte kalksteinsrygger med mellomliggende fuktige høgstaudesøkk. Store arealer er kalkbjørkeskog, dels høgstaudetype, men arealmessig vanligere er en noe grunnlendt og fl oristisk rik type med bladning mellom høgstauder, lågurt-arter og en rekke kalkplanter. Fattigere og tørrere typer (småbregne, blåbær) står på noen av ryggene. Særlig rikt er det i sørskråningen av de små ryggene, der et litt lunt lokalklima kombineres med grunt marmor-jordsmonn. Fra fl oraen kan nevnes fjell-lok, ballblom, fjellrapp, snøsoleie, grønnkurle, blårapp, taggbregne, grønnburkne, rødsildre, stortveblad, lappøyentrøst. Skogen er en stort sett ganske åpen fjellbjørkeskog, med spredtstående eldre rogn og selje, godt fl ersjiktet og ofte grovdimensjonert (30-40 cm dbh vanlig, enkelte opptil 50 cm dbh). Det er mye død bjørk, både stående og liggende, og i alle stadier. Skogen virker lite påvirket og er tydelig gammel naturskog. Helt nederst mot elva ble det sett gran. Her ligger også noen eldgamle, digre furulæger (50-80 cm dbh) spredt. Antakelig har det her for lenge siden vært en blandingsskog av furu og bjørk. En hard gjennomhogst har ført til at skogen ble åpnet kraftig opp, lokalklimaet ble dermed dårligere, furua klarte ikke å forynge seg, og bjørka tok over. Dette er et meget verdifullt bjørkeskogsområde: stort, gammel skog med mye strukturelle nøkkelelementer, rikt og med et utpreget kalkskogspreg. Artsmangfoldet virker rikt, både av karplanter og grasmarkssopp. Den sårbare gyllen vokssopp ble påvist ved Austre Tverrbekken. Her ble også funn nr. 3 i norge av rødskivesoppen Entoloma callirhodon gjort, en internasjonalt sjelden art. Både skogstruktur, vegetasjonstyper og artsmangfoldet tilsier klart A-verdi.

196 2 Olfjelltuva N Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 68,8daa Dette er ei ganske bratt nordvendt liside mellom et stort våtmarksområde i dalbunnen og snaufjellet bak. Berggrunnen er marmor. Grunnen veksler mellom benkninger, hyller, bratte skrenter og slake bakker; dels grunnlendt, dels tjukkere overdekke av løsmasser. En glissen til svært åpen og småvokst, krokete bjørkeskog dekker lia, sparsomt inngår også litt rogn. Vegetasjonen er frodig og rik. Det veksler mellom frodige høgstaude-enger, fattigere fjellburkne-enger, lavvokste og fl oristisk rike høgstaude-lågurtpartier, sigevannpåvirkete søkk med noe nakne jordfl ekker. Flere kildeframspring og bekkerisler med mosematter fi nnes også. Pga. silregn ble det brukt lite tid på artsleiting, men både karplante- og soppfl oraen er rik og variert, og det er et betydelig potensial for grasmarkssopp. Mye rike og varierte vegetasjonstyper sammen med artsmangfoldet fører til B-verdi på dette området. 3 Olfjelltuva SV Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 298,2daa Her er avgrenset ei sørvendt liside øverst i bjørkebeltet. Berggrunnen er marmor, løsmassedekket er grunt, og terrenget veksler mellom benkninger, hyller og små skrenter. Her står en glissen og småvokst bjørkeskog, isprengt et og annet heggekratt. Lia har et nokså gunstig og lunt lokalklima, og vegetasjonen har et svakt varmekjært preg selv om fjellplanter dominerer. Det veksler mellom lågurtskog, småbregnepartier, fuktige søkk med høgstauder og ganske store arealer grunnlendte kalkbakker. Fra fl oraen kan nevnes fjellplanter som taggbregne, setermjelt, fjellskrinneblom, bergskrinneblom og lappøyentrøst, svakt varmekjære lågurtarter som hengeaks, gulaks, makrjordbær. Fungaen av grasmarkssopp var dårligere enn ventet, men det dårlige været får ta sin del av skylda for svakt utbytte. Trompetkjuke ble funnet på ei død bjørk. Artsutvalg og vegetasjon tilsier lokal verdi (C), men nøyere kartlegging på en mer gunstig årstid ville kanskje ført til verdiheving. 4 Stillelva Naturtype: Kroksjøer, fl omdammer og meandrerende elveparti - Kompleks med meandrerende elveparti og kroksjøer UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 352,9daa Stort våtmarksområde bestående av en bred, fl at dalbunn der det er lagt opp tykke løsmasser (dels torv, dels fi nkornet elvetransportert materiale). Stillelva slynger seg meandrerende gjennom dalbunnen, med snirklete elvesvinger og sideløp. Flere steder har elva dannet avsnøringer og kroksjøer. Vegetasjonen veksler mellom åpen rikmyr og store arealer med vidstrakte, tette vierbelter (lauv-vier-sumpskog). Høgstarrsump er vanlig langs elva og ved kroksjøene. Karplantefl oraen var ganske nedvisnet på inventeringstidspunktet, men en rekke rikmyrsarter som særbustarr, svartstarr, gulstarr, fjellstarr, blankstarr, breiull, jåblom, fjellfrøstjerne og dvergjamne ble påvist. Kongsspir er vanlig. Kildemjølke og elvesnelle ble også sett. Glissen bjørkeskog, til dels ganske grovdimensjonert og med en del stående og liggende dødved samt isprengt selje og rogn fi nnes på fastmarkspartiene. Lokaliteten har åpenbart viktige verdier både for karplanter og ikke minst for fugl. Her fi nnes sikkert også relativt sjeldne og kravstore våtmarksfugl. Foreløpig settes verdien til B, men området ligger nært opp til A-verdi. Artsmangfold Store deler av området har en meget rik karplantefl ora (se Vegetasjonskapittelet). Ikke minst viktig er også at området har mange ulike kalkrike bjørkeskogstyper, som gir grunnlag for både fuktighetskrevende og tørketålende arter, svakt varmekjære arter, og fjellarter. Antakelig har Stillelva-området i tillegg en interessant fl ora av vannplanter, og dessuten også vanninsekter. Det er likevel for gruppen grasmarkssopp/beitemarkssopp at bjørkeskogene framstår som mest interessante. Pga. meget dårlig vær ble det bare gjort stikkprøver av denne artsgruppen, men det var påfallende lett å fi nne arter. Ved Austre Tverrbekken fant vi den sårbare gyllen vokssopp et par steder. Denne arten er tidligere ikke påvist i fjellbjørkeskog, men ble funnet et par-tre ganger under registreringene i Nordland I nærheten ble det også funnet en liten, rosa rødskivesopp som viste seg å være Entoloma callirhodon. Arten ble angitt som ny for Norge av Jordal (2005b), som fant arten i en varm hasselskog i Nesset, Møre og Romsdal. Høsten 2005 ble arten også funnet i kalkgranskog i Holmvassdalen i Grane av Jostein Lorås, bare noen få dager før funnet vårt. Arten er uhyre sjelden, og utenfor Norge den bare kjent fra typelokaliteten i Østerrike (Jordal 2005b). Av andre påviste sopparter kan nevnes skarlagenvokssopp (sjelden i bjørkeskog), grønn vokssopp, engvokssopp, Entoloma caesiocinctum (DC) og mykorrhiza-arten mørkfi olett slørsopp (bjørkeskogsvarieteten violaceus). Det er åpenbart mye mer å fi nne innen denne gruppen i området. I tillegg til at bjørkeskogene er rike, er store arealer også gammel skog med mye strukturelle nøkkelelementer (grove trær, gadd og læger). Artsmangfoldet knyttet til slike bjørkeskoger er dårlig kjent, men det er vist at bl.a. soppmygg oppviser stor diversitet i fjellbjørkeskog (Søli 994). På generelt grunnlag vil en anta at dette området vil kunne være rikt på arter knyttet til gammel, lite påvirket bjørkeskog. Langnål (som er sjelden i fjellbjørkeskog) ble funnet på en gadd. Nevnes kan også trompetkjuke. Ellers har særlig selje innslag av lobarionsamfunn (skrubbenever, stiftfi ltlav, vrenger), noe som er nokså uvanlig i dette høydelaget. Vilt Det ble sett en del tamrein nede i den rike bjørkeskogen. De store arealene med frodige bjørkeskoger har sikkert stor betydning som beiteområde både for rein og andre planteetere. En del av bjørkeskogen har da også et tydelig beitepreg. Fuglefaunaen er trolig rik i dette området, både i bjørkeskogen og ikke minst i det store våtmarksområdet ved Stillelva. Mosaikken mellom åpne rikmyrer, vidstrakte vierbelter, gjengroende smådammer og små kroksjøer med siv- og starrbelter, og den stillefl ytende elva utgjør utvilsomt et viktig funksjonsområde for mange vadefugl og ender. Her kan en godt tenke

197 seg at også en del relativt sjeldne og kravstore fuglearter kan forekomme. Svømmesnipe er påvist sannsynlig hekkende ( Tabell: Artsfunn i Storelva-Stillelva. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad Rosefamilien Dryas octopetala Reinrose Busk- og bladlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 0 0 Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Sopp markboende Cortinarius violaceus Mørkfi olett slørsopp Entoloma caesiocinctum DC Entoloma callirhodon Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V 2 2 Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe pratensis Éngvokssopp Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp 2 2 Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp Hygrocybe reidii Honningvokssopp Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Avgrensing og arrondering Lokaliteten må sies å være godt avgrenset og velarrondert. Størsteparten av dalføret er inkludert, fra utløpet i Røssvatnet til snaufjellet, og med hele høydespennet fra dalbunn til langt opp i snaufjellet. Positivt i så måte er at øvre deler av dalføret ligger inne i Vindelfjällens naturreservat. Ideelt sett kunne en ønsket å få med nærområdet til Storelva også på nordsiden. Dette er likevel bare en mindre detalj og har liten innvirkning samlet sett. Andre inngrep Området er praktisk talt helt forskånet for inngrep. Det eneste er en dårlig og lite brukt T-sti som krysser gjennom området over til Famnvatnet, og ei bru over Storelva. Det ble også funnet eldgamle steinruiner etter en bygning der stien krysser Storelva. Dette kan være rester etter anlegg i forbindelse med den omtalte uthogsten av furuskogen, kanskje ei gammel sag. På nordsiden av Storelvas nedre deler er det derimot gjort en del nyere inngrep i form av vedhogst. Her er det også plantet inn en del blågran Picea glauca (trolig denne granarten, litt usikker) langs traktorveien. Vurdering og verdisetting Som fjellbjørkeskog betraktet vil vi vurdere dette som et meget verdifullt område. Verneverdiene ligger særlig i kombinasjonen av god økologisk variasjon med mange ulike bjørkeskogstyper representert, mye gammel bjørkeskog rik på gammelskogsstrukturer, og spesielt de store arealene med velutviklet kalkbjørkeskog. Kalkbjørkeskogen her er noe av den beste som ble påvist under registreringene i Selv om vi fortsatt har mangelfull kunnskap om fjellbjørkeskogene, vil områder av denne typen utvilsomt være å betrakte som verdifulle. Artsmangfoldet virker også meget rikt innenfor aktuelle artsgrupper, inkludert svært sjeldne arter. Samtidig tilkommer viktige verdier i det store våtmarksområdet ved Stillelva, både på naturtypenivå og for artsbevaring (særlig fugl). Lokaliteten bidrar også med en interessant skoghistorie, jf. restene av furu i nedre del. I negativ retning veier først og fremst nærheten til inngrep på nordsiden av Storelva, der ikke minst innplantet blågran på sikt kan utgjøre en trussel ved at det er fare for spredning inn i området. Vi har også valgt å være ganske strenge i arealvurderingen av bjørkeskoger. Dette fører til at dette området bare scorer middels for dette kriteriet. Det må da understrekes av en stor del av totalarealet utgjøres av kalkrike skogtyper. Mangelanalysen (Framstad et al. 2002, 2003) har i liten grad vurdert fjellbjørkeskoger og hvilke typer og egenskaper ved disse som er viktige å prioritere. På generell basis vil en likevel framheve at rike skogtyper er viktig å fange opp, og området vurderes i en bjørkeskogssammenheng som i stor grad å oppfylle mangler.

198 Storelva-Stillelva har store verdier som bjørkeskog betraktet, og vi vurderer det som nasjonalt verneverdig (***). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storelva-Stillelva. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Storelva - Austre Tverrbekken Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering *** ** *** 0 *** - * ** *** ** - - *** 2 Olfjelltuva N *** ** * - * - * * *** ** - - ** 3 Olfjelltuva SV *** ** 0 - * - * * *** * - - * 4 Stillelva ***? ** 0 * - ** ** ** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Storelva- Stillelva *** ** ** 0 ** - * *** *** ** ** *** *** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Jordal, J.B Entoloma callirhodon - en ny, rosa rødskivesopp. Sopp og nyttevekster -2005: Karlsson, S., Bylund, H. & Tenow, O Fjällbjörkskogen - ett helt ekosystem som styrs av en liten fjäril. Svensk Botanisk Tidskrift 98: Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D Berggrunnskart over Norge - M : million. Norges Geologiske Undersøkelse.

199 Storelva-Stillelva (Hemnes, Nordland). 455 Nordsundet Kråbukta Sundslia Haganeset 453 Fredrikvika Hjartfjellneset Karinakken Steikvasselva Monspiphaugen Skravlhaugen 562 Bursholmen Granheim 576 Raudlibekken Spjeltfjellelvneset Raudlia Raudlibekkneset Osbekken Noerhtejierhte 740 Okshaugen Tverrelva Dåeriesjohke Lomtjørna Storforshaugen Nordbukta Stillelvhaugen Stillelva 452 Sandbukta Storelvneset Nymoen Tjuvosen 40 Bjørkmoen Tiurskardhaugen Aksla Storelva Skog 555 Olfjelltuva Stuhpeljohke 480 vestre Tverrbekken austre Tverrbekken Areal 8.295daa, verdi *** 633 Skjeftthaugan Rykkjedørelva Rr Jierhtejohke Klepparkråga Olfjellkleppen 098 Rr24B 035 Middagsbekken Hjartfjellet Jierhtetjahke 936 Skredbekken 830 Hjartfjelldalen Hjartfjell Tiurskardet tinden Nilstinden Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk Tiurskard- : Kartgrunnlag N Ekvidistanse tjørna 20m 642 Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km 789 Olfjelltjørna Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Maadtegenjaevrie 832 Langtjørna mE mE Litltiurskardet 050 Olfjellet 307 Ovlevuelie Rr24A mN Rr24a

200 Bilder fra området Storelva-Stillelva Utsikt vestover dalen fra lia nord for Olfjelltuva. Foto: Tom Hellik Hofton Dalbunnen med Stillelva danner et vidstrakt sump- og vierbelteområde. Fjellene i bakgrunnen ligger inne i Sverige. Foto: Tom Hellik Hofton På nordsiden av Storelva ligger et stort område med velutviklet marmor-kalkbjørkeskog, med svært rik karplanteflora og soppfunga. Foto: Tom Hellik Hofton Den fredete Storfurua like utenfor området er et gedigent naturminne om den gamle furuskogen som engang dekte dalen. Foto: Tom Hellik Hofton

201 Blakkådalen nord** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Rana Inventør: SRE, THH Kartblad: 2028 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:4746, N: Areal: 8573 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Det avgrensede området omfatter nordre deler av Blakkådalen, øst for Svartisen, ca 20 km nord for Mo i Rana. Området strekker seg som en ca. 6 km lang og ca. km bred kile inn i Svartfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Mot sør grenser området til det eksisterende Blakkådalen naturreservat som omfatter granskogen i de nedre delene av dalføret. Blakkådalen er en trang V-formet sørvendt elvedal med dominans av bratte skogkledde lisider opp mot høyfjellet. Stedvis inngår bratte raspåvirkede skrenter og berghamre med lite skogvegetasjon. Flere steder danner små sidebekker grunne bekkesøkk i lisidene. Dalen åpner seg noe nord for Storhaugen. Her er lisidene noe slakere og dalbunnen relativt fl at med innslag myrer og småtjern. Bjørk er dominerende treslag, med stedvise innslag av en del rogn og selje på frodige partier. En del einer, samt noe vierkratt og hegg fi nnes stedvis i busksjiktet. Lengst sør mot det eksisterende barskogsreservatet fi nnes en del furu og gran. Barskogen avtar raskt og fi nnes kun som spredte enkelttrær videre inn i dalføret. Sør for tuftene etter Blakkådalgården inngår et mindre parti fl ommarkskog fl ate sand og grusavsetninger ute i elva. Her fi nnes frodig høgstaudeenger med et større innslag gråor og vierarter. Innerst i dalen veksler vegetasjonen mellom blåbær-, storbregne- og småbregnebjørkeskog, kun små areal med høgstaudeskog fi nnes langs bekker. Myrene i bunn av dalen er stort sett fattige fastmattemyrer. Sør for polarsirkelen øker andelen rik fl ora, med innslag av kalkskog, høgstaudeskog og rikmyrer. På kantene over brekket øverst i lia lengst sør inngår fattig røsslyng-blokkebærfuruskog og nakne svaberg. Tettheten av nøkkelelementer som gamle trær og død ved er generelt lav og skogen er tydelig påvirket av hogst og beite i tidligere tider. Krevende artsmangfold begrenser seg til enkelte krevende karplanter og markboende sopp på de stedvis kalkpåvirkede arealene. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller området bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles riktignok kun på små areal og er derfor en begrenset verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området har små areal med sjeldne vegetasjonstyper, og et begrenset innslag av krevende arter. Området har riktignok stor verdi som et tilskuddsområde til de omkringliggende eksisterende verneområdene og utfyller disse på en god måte. Området øker spennvidden i nasjonalparken og fyller et uheldig arronderingsmessig hull. Området vurderes derfor til reginalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeid ble i all hovedsak gjennomført på en lang feltdag. Grunnet stor vannføring i elva ble den vestre halvdelen av dalføret kun avstandsvurdert med kikkert. Arealen i dalbunnen og de nedre delene av lisiden ble prioritert. Tidspunkt og værets betydning Registreringen ble foretatt i begynnelsen av september og skulle være et gunstig tidspunkt mhp. både lav, karplanter og sopp. Været hadde ingen innvirkning på feltarbeidet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er økt noe i forhold til grensene for undersøkelsesområdet, for å inkludere hele hullet mellom Blakkådalen NR i sør og Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark i nord vest og øst. grensene for undersøkelsesområdet. Tidligere undersøkelser Det er ikke kjent tidligere registreringer fra området. Beliggenhet Området omfatter nordre deler av Blakkådalen, øst for Svartisen, ca 20 km nord for Mo i Rana. Området strekker seg som en ca. 6 km lang og ca. km bred kile inn i Svartfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Mot sør grenser området til det eksisterende Blakkådalen naturreservat som omfatter granskogen i de nedre delene av dalføret.

202 Naturgrunnlag Topografi Blakkådalen er en trang V-formet sørvendt elvedal med dominans av bratte skogkledde lisider opp mot høyfjellet. Stedvis inngår bratte raspåvirkede skrenter og berghamre med lite skogvegetasjon. Flere steder danner små sidebekker grunne bekkesøkk i lisidene. Dalen åpner seg noe nord for Storhaugen. Her er lisidene noe slakere og dalbunnen relativt fl at med innslag myrer og småtjern. Geologi Berggrunnen er dominert av glimmerskifer, glimmergneis og granitt, med stedvise tynne striper av marmor. Noe løsmasser fi nnes langs elva i form av et tynt morenedekke, noe elveavsetninger, samt noe skredmateriale i de bratteste partiene. Øverst i lisidene og over tregrensa er det stor sett bart fjell (NGU 2006a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 40% (ca 7430daa) nordboreal 55% (ca 0220daa) mellomboreal 5% (ca 930daa). Området ligger i all hovedsak i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone. Lengst sør inngår også partier i mellomboreal sone (Moen 998). Økologisk variasjon Området varierer mye både langs fuktighetsgradienten og særlig langs rikhetsgradienten. Flere eksposisjoner og helningsgrader er representert og variasjonen i området vurderes som stor. Vegetasjon og treslagsfordeling Bjørk er dominerende treslag, med stedvise innslag av en del rogn og selje på frodige partier. En del einer, samt noe vierkratt og hegg fi nnes stedvis i busksjiktet. Lengst sør mot det eksisterende barskogsreservatet fi nnes en del furu og gran. Barskogen avtar raskt og fi nnes kun som spredte enkelttrær videre inn i dalføret. En enkeltstående gran ble registrert så langt inn som nord for Litldalsbekken (VP ). Mye tyder på at grana er på spredning innover Blakkådalen. Sør for tuftene etter Blakkådalgården inngår et mindre parti fl ommarkskog fl ate sand og grusavsetninger ute i elva. Her fi nnes frodig høgstaudeenger med et større innslag gråor og vierarter. Innerst i dalen veksler vegetasjonen mellom blåbær-, storbregne- og småbregnebjørkeskog, kun små areal med høgstaudeskog fi nnes langs bekker. Storbregneskog fi nnes typisk i bratte sigevannspåvirkede lisider og er dominert av fjellburkne, med en del vier og rogn i busksjikt. Myrene i bunn av dalen er stort sett fattige fastmattemyrer med arter som rome, blåtopp, trådstarr, molte og bjønnsjegg. Sør for polarsirkelen øker andelen rik fl ora. Rikt sigevann fra underliggende marmorårer gir stedvise frodige høgstaudelier med arter som hvitkurle (DC), grønnkurle, trollbær, kranskonvall, tyrihjelm, turt, rød jonsokblom, skogmarihånd og mjødurt (best utviklet i kjerneområdene), samt fragmenter av rikmyr med jåblom, fjellfrøstjerne, bjønnbrodd og dvergjamne i dalbunnen. På grunnlendte partier (kjerneområde 3 og 5) inngår også mindre areal kalkskog med arter som rødfl angre, taggbregne, teiebær, grønnburkne, tysbast, svartstarr, fjellodnebregne, gulsildre, fjellsnelle, hårstarr og rødsildre. På kantene over brekket øverst i lia lengst sør inngår fattig røsslyng-blokkebærfuruskog og nakne svaberg. Skogstruktur og påvirkning Skogen i området bærer preg av tidligere hogst og beitepåvirkning. Særlig er dette tydelig i nærområdene til tuftene av gården Blakkådalen, som er i en gjengroingsfase etter tidligere mer åpent kulturlandskap. Jevnt over er løvskogen brukbart sjiktet og av relativt små dimensjoner på 5-20 cm. Noe grovere tredimensjoner inngår på de frodigste partiene lengst sør, der det blant annet fi nnes enkelte eldre seljer på cm. Død ved fi nnes kun spredt, ofte i tilknytning til rasutsatte bratte lier. Granskog forekommer som ungskog i mindre grupper og spredte enkelttrær. Ingen gamle grantrær ble observert. Furuskogen i sørlige deler av dalføret derimot har et jevnt innslag av gamle trær. Enkelte tydelig gamle trær med vridde stammer og fl at krone står spredt. Død ved av furu er riktignok meget sparsomt representert med kun et fåtalls gadd og læger. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Blakkådalen nord. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Storhaugen SV Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Lavurt-utforming med spredte høgstauder UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 39,daa Vestvendt nedre del av skråning. Mindre område med relativt åpen bjørkeskog. Tynne striper marmor i berggrunnen gir grunnlag for rik fl ora. Høgstaudevegetasjon dominerer med enkelte rikmyrssig og rike myrkanter. Skogen er relativt småvokst og det er lite død ved. Verdiene i kjerneområdet er knyttet opp til den rike fl oraen med fl ere krevende karplanter og beitemarkssopp.

203 2 Blakkådalshytta V Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Ren høgstaudeutforming UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 262,9daa Bratte hovedsakelig vestvendte lier ned mot Blakkåga. Vegetasjonen er påvirket av rikt sigevann fra tynne marmorårer og det er stedvis meget frodig høgstaudeskog med bla.a strutseving i feltsjikt. Skogen er dominert av bjørk men det fi nnes også et betydelig innslag selje i sørlige halvdel av kjerneområdet. Noen mindre rognebusker fi nnes også. Gamle trær og død ved fi nnes i liten grad. Verdiene i kjerneområdet er knyttet opp til den rike fl oraen med fl ere krevende karplanter og beitemarkssopp. 3 Blakkådalen N Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Lavurt-utforming med spredte høgstauder UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 30daa Sørvestvendt bratt liside ned mot Blakkåga. Tidligere mer åpent beite tilhørende plassen Blakkådalen. Striper med marmor i lisiden gir utslag i rik fl ora. Vegetasjonen i området er dominert av frodig høgstaudeskog, med overganger mot kalkbjørkeskog og noe fattigere blåbærskog i øvre deler av lia. Bjørk er dominerende treslag med innslag av gran, rogn, selje, einer og noe småvokst gråor langs bekker. Skogen er ung og har få gamle trær. Død ved fi nnes i liten grad. Verdiene i kjerneområdet er knyttet opp til den rike fl oraen med fl ere krevende karplanter. 4 Blakkådalen S Naturtype: Gråor-heggeskog - Flommarksskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 47,6daa Flommarkskog langs Blakkåga og på en større øy. Vegetasjonen på de fl ate sand og grusavsetningene domineres av frodige høgstaudeenger. Bjørk dominerer med et større innslag gråor og vierarter i kantsonen mot elva. Bjørkeskogen er relativt ung og småvokst, og trolig er dette deler av et tidligere mer åpent kulturlandskap rundt gården Blakkådalen. Gråorskogen langs elva er noe bedre utviklet med enkelte gamle trær og noe gadd og læger. Død ved er ellers sparsomt forekommende. 5 Lappsteinen N Naturtype: Bjørkeskog med høgstauder - Lavurt-utforming med spredte høgstauder UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 86,4daa Vestvendt liside ned mot Blåkkåga. En større marmoråre gir grunnlag for rik fl ora med kalkrevende arter som bla.a. rødfl angre og rødsildre. Høgstaudeskog dominerer med innslag kalkskog og noe fattigere blåbærskog. Skogen domineres av bjørk, med et større innslag selje med Lobarion-samfunn. Noen mindre rognebusker fi nnes også. Gamle trær og død ved fi nnes i liten grad. Verdiene i kjerneområdet er knyttet opp til den rike fl oraen med fl ere krevende karplanter og beitemarkssopp. Artsmangfold Artsmangfoldet knyttet til død ved og gamle løvtrær er fattig. Lobarion-samfunn med bla.a lungenever, skrubbenever, kystårenever og fl ishinnelav ble notert fra et titalls seljer og noen få gråor. De mest verdifulle kvalitetene er knyttet til områdets stedvis kalkpåvirkede berggrunn. I tilegg til stedvis rik og frodig karplantefl ora med blant annet forekomst av den rødlistede hvitkurle (DC), er fl ere krevende beitemarkssopp/grasmarkssopp registrert på de rikeste partiene. Mest interessant er funn av de rødlistede Entoloma atrocoeruleum (DC), Entoloma caesiocinctum (DC), russelærvokssopp (DC) og rødskivevokssopp (DC). Potensialet for fl ere krevende markboende sopp regnes som relativt stor.

204 Tabell: Artsfunn i Blakkådalen nord. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Orkidéfamilien Epipactis atrorubens Rødfl angre 5 Pseudorchis albida Hvitkurle DC 2 Busk- og bladlav Leptogium lichenoides Flishinnelav 5 Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Peltigera collina Kystårenever Sopp markboende Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp 2 Entoloma atrocoeruleum DC Entoloma caesiocinctum DC Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 2 2 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe pratensis Éngvokssopp Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp 2 Hygrocybe punicea Skarlagenvokssopp Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC Hygrocybe reidii Honningvokssopp 2 Hygrocybe russocoriacea Russelærvokssopp DC Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Avgrensing og arrondering Det avgrensede området er meget godt arrondert, idet det fyller et uheldig arronderingsmessig hull mellom Blakkådalen naturreservat i sør og Svartfjellet-Svartisen nasjonalpark i nord, øst og vest. Andre inngrep På østsiden av elva sør for tuftene av Blakkådalsgården ligger en jaktkoie med tilhørende kabelvogn til transport over til vestsiden av Blakkåga. Vurdering og verdisetting Blakkådalen nord er et villmarkspreget dalføre med få moderne inngrep. Området er meget godt arrondert omringet av hhv. Blakkådalen naturreservat i sør og Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark i nord, øst og vest. Vegetasjonen i området er svært variert, både langs rik/fattig gradienten og tørt/fuktig gradienten, typisk for fjellbjørkebeltet i regionen. Sammenlignet med andre bjørkeskogsområder i regionen som er undersøkt m.h.p. skogvern i 2005, har riktignok Blåkkådalen nord et vesentlig mindre anndel kalkpåvirket fl ora. Vegetasjonen er i all hovedsak fattig med dominans småvokst bjørkeskog. Rik vegetasjon inngår kun på begrensede areal langs lokale marmorårer, med bla.a forekomst av de to truede vegetasjonstypene kalkskog og rikmyr (Fremstad & Moen 200). Stedvis fi nnes også fragmenter av fl ommarkskog, som også er en truet vegetasjonstype. Til sammen dekker de truede vegetasjonstypene små areal og er derfor en begrenset verdi ved området. Tettheten av nøkkelelementer som gamle trær og død ved er generelt lav og skogen er tydelig påvirket av hogst og beite i tidligere tider. Krevende artsmangfold begrenser seg til enkelte krevende karplanter og markboende sopp på de stedvis kalkpåvirkede arealene. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller området bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles riktignok kun på små areal og er derfor en begrenset verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området har små areal med sjeldne vegetasjonstyper, og et begrenset innslag av krevende arter. Området har riktignok stor verdi som et tilskuddsområde til de omkringliggende eksisterende verneområdene og utfyller disse på en god måte. Området øker spennvidden i nasjonalparken og fyller et uheldig arronderingsmessig hull. Området vurderes derfor til reginalt verneverdig (**).

205 Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Blakkådalen nord. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Storhaugen SV ** * * - ** - * * ** * - - * 2 Blakkådalshytta V ** * * - ** - ** ** *** ** - - ** 3 Blakkådalen N * * * 0 ** - ** ** *** * - - * 4 Blakkådalen S * * * 0 ** - * ** ** * - - * 5 Lappsteinen N ** * * 0 ** - ** ** *** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Blakkådalen nord ** * * 0 ** - ** *** ** ** *** *** ** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

206 Lappbreen Blakkådalen (Rana, Nordland). vuolib Èoamotisèåkka 236 Areal 8.573daa, verdi ** 836 Fingerbreen Heinfjellet 742 Sajimèåkka 89 Finnryggen 294 Ismellomfjellet 230 Jiegnagaskèåkka 083 øvre bajib GårŒijåkka 88 Fossbekken nedre vuolib 87 Fossbekken GårŒijåkka Vuobmigierajåkka Litldalsbekken 068 Fossbekken VuolligårŒijåkka 058 Gieddilåpt- Bjellå- èåkka tinden nedre Storhaugen Vardogaskjåkka Bjellådalen Bjellåga Blakkådalshytta Rundtinden Jårbaèåkka Blakkådalen 4 5 Lapphytta Røvass vatnan 8 Røvass- 09 vatnet Brunbakken Lappsteinen Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 76 Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering Storfjellet (DN2005) Rutenett 72 km 586 Storfjellenden Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte Svartisfjellet Brunbakken mE mE Tverråga øvre Tverråga mN

207 Blakkådalen nord (nord) (Rana, Nordland) Målestokk :

208 Blakkådalen nord (Rana, Nordland) Målestokk :

209 Blakkådalen nord (sør) (Rana, Nordland) Målestokk :

210 Bilder fra området Blakkådalen nord Høgstaudeskog i bekkesøkk fra kjerneområde Foto: Sigve Reiso Fattig bjørkeskog med enkelte gamle furutrær i søndre deler. Foto: Sigve Reiso Midtre deler av Blakkådalen med utsikt nordover. Foto: Sigve Reiso Flommarksskog med gråor og bjørk ved tuftene etter Blakkådalsgården. Foto: Sigve Reiso

211 Glomdalsvatnet** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Rana Inventør: SRE, THH Kartblad: 928 II, 927 I Dato feltreg.: , UTM: Ø:450596, N: Areal: 632 daa H.o.h.: 0-800moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Det avgrensede området omfatter landskapet rundt Glomdalsvatnet i nedre deler av Glomdalen ca 8 km nordvest for Mo i Rana. Området grenser til Fisktjørna naturreservat i sør og til Svartfjellet-Svartisen Nasjonalpark i nord, øst og vest og danner en viktig innfallsport til Svartisenområdet. Glomdalsvatnet ligger i en gryteformet forsenkning omgitt av stedvis bratte lisider opp mot høyfjellet i nord, øst og vest. Dalbunnen er relativt fl at med fl ere små myrpartier. Det inngår riktignok relativt store areal et meget variert karstlandskap med ruglete terrengoverfl ate med mye småskala topografi. Her veksler terrenget raskt mellom småkoller, søkk og rygger. Langs elva fi nnes fl ere marmorgrotter og underjordiske bekkefar. Bjørk er dominerende treslag, mer sparsomt inngår rogn, selje, gråor og hegg, samt enkelte gran lengst i sør. I brattlia bak Glomdalsgården står også noen få almetrær i tilknytning til varme rasmarker med sørbergfl ora. Vegetasjonen viser stor grad av småskalamosaikk betinget av meget variert småskalatopografi. Relativt tørr og grunnlendt høgstaudeskog med overganger mot rik lågurtskog/kalklågurtskog fi nnes på veldrenerte partier og på marmorrygger. På fattigere bergrunn og på fl ate veldrenerte partier går vegetasjonen raskt over i fattig blåbær- og litt småbregneskog. I lisidene fi nnes også en del røsslyng-blokkebær langs fuktsig. Innerst i dalen rundt den nedlagte Glomdalen gård, inngår en frisk, relativt rik eng i sterkt gjengroing. Myrene i området veksler mellom fattige og rike utforminger. Skogen i området er relativt godt sjiktet, men tydelig påvirket, både av hugst og beite i tidligere tider. Skogen er noe eldre i de øverste partiene av lisiden med enkelte mer grovvokste seljer, rogn og bjørk på over 30 cm. Noe død fi nnes spredt, særlig i bratte og rasutsatte områder. Enkelte unge grantrær fi nnes lengst i sør mot Fisktjørna naturreservat. Artsmangfoldet knyttet til død ved og gamle løvtrær er fattig. De mest verdifulle kvalitetene er knyttet til områdets kalkrike berggrunn. I tilegg til stedvis rik og frodig karplantefl ora, er fl ere krevende vokssopp og rødskivesopp registrert på de rikeste partiene. Arronderingen av området er meget god og kompletterer Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark og Fisktjørna naturreservat på en god måte slik at hele dalføret sikres. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller området bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles på en betydelig del av arealet og er derfor en viktig verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området scorer høyt på arrondering, variasjon og rikhet, middels på artsmangfold, og dårligere på kriterier knyttet til skogtilstand. Området vurderes på bakgrunn av dette til reginalt verneverdig (**). Feltarbeid Feltarbeid ble utført på en lang feltdag. Grunnet stor vannføring i elva ble den søvestre halvdelen av dalføret kun avstandsvurdert med kikkert. Arealen rundt Glomdalsvatnet og østsiden av elva ble prioritert. Tidspunkt og værets betydning Registreringen ble foretatt i begynnelsen av september og skulle være et gunstig tidspunkt mhp. både lav, karplanter og sopp. Været hadde ingen innvirkning på feltarbeidet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig areal er økt noe i forhold til grensene for undersøkelsesområdet, for å inkludere hele hullet mellom Fisktjørna NR i sør og Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark i nord vest og øst. grensene for undersøkelsesområdet. Tidligere undersøkelser Store deler av vestsiden av vannet er tidligere naturtypekartlagt som bjørkeskog med høgstauder. Naturtypen har fått regional verdi (B) (

212 Beliggenhet Området omfatter landskapet rundt Glomdalsvatnet i nedre deler av Glomdalen ca 8 km nordvest for Mo i Rana. Området grenser til Fisktjørna naturreservat i sør og til Svartfjellet-Svartisen Nasjonalpark i nord, øst og vest og danner en viktig innfallsport til Svartisenområdet. Naturgrunnlag Topografi Glomdalsvatnet ligger i en gryteformet forsenkning omgitt av stedvis bratte lisider opp mot høyfjellet i nord, øst og vest. Dalbunnen er relativt fl at med fl ere små myrpartier. Det inngår riktignok relativt store areal et meget variert karstlandskap med ruglete terrengoverfl ate med mye småskala topografi. Her veksler terrenget raskt mellom småkoller, søkk og rygger. Langs elva fi nnes fl ere marmorgrotter og underjordiske bekkefar. Geologi Berggrunnen veksler mellom kalkrik marmor og mer fattig glimmergneis og glimmerskiferer. Løsmassedekket er tynt med noe skredmateriale under de bratteste lisidene i nord og øst, samt et tynt humusdekke i dalbunnen. Flere steder inngår vegetasjonsløs marmor opp i dagen (NGU 2006a, b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 40% (ca 2520daa) mellomboreal 0% (ca 630daa) nordboreal 50% (ca 360daa). Området ligger i all hovedsak i nordboreal og lavalpin vegetasjonssone. Lengst sør inngår også partier i mellomboreal sone (Moen 998). Økologisk variasjon Området varierer endel både mhp topografi og vegetasjonstyper. Området varierer mye både langs fuktighet- og rikhetsgradienten. Innslag av sørbergfl ora med alm styrker variasjonen ytterligere. Vegetasjon og treslagsfordeling Bjørk er dominerende treslag, mer sparsomt inngår rogn, selje, gråor og hegg, samt enkelte gran lengst i sør. I brattlia bak Glomdalsgården står også noen få almetrær i tilknytning til varme rasmarker med sørbergfl ora. Dette er en av de innerste og nordligste almeforekomstene i Nordland, bare noen få kilometer fra Svartisen. Vegetasjonen viser stor grad av småskalamosaikk betinget av meget variert småskalatopografi. Relativt tørr og grunnlendt høgstaudeskog med overganger mot rik lågurtskog/kalklågurtskog fi nnes på veldrenerte partier og på marmorrygger. Her inngår arter som sotstarr, grønnburkne, hårstarr, fjellsnelle, setermjelt, reinrose, taggbregne, dvergjamne, fjellpestrot, brudespore, skogmarihånd, bakkesøte mm. På fattigere bergrunn og på fl ate veldrenerte partier går vegetasjonen raskt over i fattig blåbær- og litt småbregneskog. I lisidene fi nnes også en del røsslyng-blokkebær langs fuktsig. Innerst i dalen rundt den nedlagte Glomdalen gård, inngår en frisk, relativt rik eng i sterkt gjengroing. Store arealer domineres av blant annet geitrams, samt gullris, fjellburkne. Bjørk begynner å innta vollen fra kantene i betydelig grad. På de tørreste stedene henger små mengder av engplanter som prestekrage, småengkall, engfrytle, harerug fortsatt med. Disse vil trolig om få år bli konkurrert ut. Myrene i området veksler mellom fattige og rike utforminger. Små rikmyrer med blant annet jåblom, fjellsnelle gulstarr, dvergjamne, fi nnes i bunn av dalen. Bakkemyrene i nedre deler av lisidene virker for det meste fattige. Rikmyr, rik sørbergfl ora og kalkskog, står oppført som truede vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 200). Skogstruktur og påvirkning Skogen i området er relativt godt sjiktet, men tydelig påvirket, både av hugst og beite i tidligere tider. Tre dimensjonene er ganske små (5-20 (-25) cm vanlig), det er sparsomt med dødved og få gamle trær. Skogen er noe eldre i de øverste partiene av lisiden med enkelte mer grovvokste seljer, rogn og bjørk på over 30 cm. Noe mer død fi nnes også her, særlig i bratte og rasutsatte områder. Enkelte unge grantrær fi nnes lengst i sør mot Fisktjørna naturreservat. Trolig er grana på spredning innover i dalen. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Glomdalsvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Glomdalsvatnet N Naturtype: Gammel lauvskog - UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 62,6daa I underkant av en bratt sørvestvendt skrent rett bak Glomdalsgården ligger her et parti rik løvskog. Lokalklimaet er varmt og lunt, og gir opphav til en etter forholdene varmekjær vegetasjon som er sjelden i disse traktene. Øvre del av skrenten er meget bratt, med glissen

213 tresetting, åpne høgstaudeenger og litt rasmark. Flere bekker risler ned gjennom skråningen. Helningsgraden avtar gradvis nedover. Hele området har rik høgstaudeskog. Særlig rikt er det i underkant av kalkrike berghamre i nedre del, her inngår en rekke sørbergarter i blanding med fjellplanter. I øvre del er det åpne sildrefl ater med grasdominans. Markfuktigheten tiltar nedover hellingen, og i nedre del er det fuktig, sigevannspåvirket høgstaudeskog med mye fagermoser og bl.a. kildemjølke. Fra karplantefl oraen kan nevnes taggbregne, fjellfi ol, grønnburkne, kranskonvall, fi rblad, ballblom, snøsildre, gulsildre, kransmynte, brunrot, skogsvinerot, storklokke, bergfrue, hengeaks, hundekveke, lundrapp, krattfi ol, gulstarr og svartstarr. Tresjiktet har mye middels grov bjørk og gråor, mer sparsomt inngår rogn, selje og hegg. Et par steder i tilknytning til varme rasmarker står også noen få almetrær, noen rundt cm dbh. Dette er en av de innerste og nordligste almeforekomstene i Nordland, bare noen få kilometer fra Svartisen. Skogen er relativt gammel, med et uryddig skogbilde pga. varierende og ofte ustabil mark/jordsmonn. Trærne er jevnt over ikke spesielt gamle (trolig delvis naturlig betinget). Spredt fi nnes en del død ved. Skogen virker likevel noe påvirket i nedre deler, jf. nærheten til gården. Almetrærne har mosedekte stammer, men lavfl oraen virker fattig, bl.a. uten observerte Lobarion-samfunn. På bakken ble det sett innslag av en del grasmarkssopp, en gruppe som kan ha brukbart potensial i området. Artsmangfold Artsmangfoldet knyttet til død ved og gamle løvtrær er fattig. Ingen signalarter av sopp er registrert og lavfl oraen virker fattig, bl.a. uten observerte Lobarion-samfunn. De mest verdifulle kvalitetene er knyttet til områdets kalkrike berggrunn. I tilegg til stedvis rik og frodig karplantefl ora, er enkelte krevende vokssopp og rødskivesopp registrert på de rikeste partiene. Artsmangfoldet virker noe fattigere enn på andre kalkbjørkeskoger i regionen. Mest interessant er funn av de rødlistede rødskivevokssopp (DC) og ravnerødskivesopp (DC). Området har trolig noe verdi for vilt, i kraft av å være et sammenhengende skogsområde med rik og frodig vegetasjon. Glomdalsvatnet er også trolig egnet beite/jaktområde og hekkeområde for våtmarksfugl. Tabell: Artsfunn i Glomdalsvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Sopp markboende Clavulinopsis luteoalba Blektuppet småkøllesopp Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp 3 3 Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp 2 2 Hygrocybe conica Kjeglevokssopp 2 Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe miniata Liten mønjevokssopp Hygrocybe quieta Rødskivevokssopp DC 2 Hygrocybe reidii Honningvokssopp 2 Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Avgrensing og arrondering Det avgrensede området er meget godt arrondert, idet det fyller et uheldig arronderingsmessig hull mellom Fisktjørna naturreservat i sør og til Svartfjellet-Svartisen Nasjonalpark i nord, øst og vest. Andre inngrep To steder langs stien inn til Glomdalsgården: kveiler av strømkabler satt opp mot bjørker. Evt. luftspenn eller graving av strømledninger vil lett gi betydelige skader på karstformasjonene og bør unngås. Vurdering og verdisetting Skogverdiene rundt Glomdalsvatnet er temmelig begrensete og verdiene er stort sett knyttet til områdets rike berggrunn. Rik fl ora dominerer betydelige deler av arealet, med bla.a innslag av de truede vegetasjonstypene rikmyr, rik sørbergfl ora og kalkbjørkeskog. Området må betegnes som representativt for de rike marmor-bjørkeskogene i Svartisen-Saltfjellet området. Spesielt interessant i plantegeografi sk sammenheng, er utpostlokaliteten av alm i sørbergskrenten over Glomdalsgården. Tettheten av nøkkelelementer som gamle trær og død ved er generelt lav og vegetasjonen er tydelig beitepåvirket over lang tid. Artsmangfoldet knyttet til de kalkpåvirkede arealene er rikt med fl ere krevende karplanter og enkelte rødlistede rødskivesopp og vokssopp.

214 Arronderingen av området er meget god og kompletterer Svartisen-Saltfjellet nasjonalpark og Fisktjørna naturreservat på en god måte slik at hele dalføret sikres. Av de påpekte manglene ved dagens skogvern (Framstad 2002, 2003), oppfyller området bare et kriterium; forekomst av høgstaudeskog i nordboreal sone. Mangelen oppfylles på en betydelig del av arealet og er derfor en viktig verdi ved området. Intakte forekomster av rike skogtyper (bl.a. kalkskog) nevnes også som en mangel, men m.h.p. kalkskog synes mangelanalysen å fokusere på kalkrik barskog i lavlandet. Mangelanalysen påpeker at vernebehovet for fjellbjørkeskoger behøver ytterligere utredning, og inntil videre vurderer vi det som usikkert i hvor stor grad kalkrike nordboreale bjørkeskoger er relevant m.h.p. mangelinndekking. Området scorer høyt på arrondering, variasjon og rikhet, og dårligere på kriterier knyttet til skogtilstand og artsmangfold. Området vurderes på bakgrunn av dette til reginalt verneverdig (**). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Glomdalsvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Glomdalsvatnet N ** ** * 0 ** * ** * *** * - - ** Samlet verdi Totalt for Glomdalsvatnet * * * 0 ** * ** *** *** * * *** ** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 200. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : -23. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

215 Glomdalsvatnet (Rana, Nordland). Areal 6.32daa, verdi ** Storbekkgrotta Glomdalen Glomdalselva Austerdalen Glomdalsrasta Stordals vatnet Tverrlia Stordalen Bjørnkjerkerasta 72 Hella 76 Slammerbekken Svahella haugen 374 Bjørn- Fisktjønn Lia fjellet Vakkerlia Ner- Fisktjønna Fisktjørnbekken Naturfaglige registreringer i skogen forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 Fisktjønna ± Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 27 Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte mN mE mE

216 Bilder fra området Glomdalsvatnet Parti med kalkpåvirket høgstaudebjørkeskog Foto: Sigve Reiso Bakkesøte i skrent med lågurtvegetasjon. Foto: Sigve Reiso Fattig buskformet bjørkeskog i lisiden øst for Glomdalsvatnet Foto: Sigve Reiso Oversikt over sørberglokaliteten nord for Glomdalsvatnet (kjerneområde). Foto: Sigve Reiso

217 Langtjørnlia** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Rana Inventør: JKL Kartblad: 2027 III Dato feltreg.: , UTM: Ø:474778, N: Areal: 5875 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Langtjørnlia ligger like sør for Hellerfjellet, på nordsiden av Storakersvatnet i Rana kommune. To avgrensingsforslag foreligger der største alternativ inkluderer et stort område med naturtypen kalkrike områder i fjellet. Området Langtjørnlia har liten variasjon i storskala topografi med en overordnet slak sørvendt eksposisjon. Berggrunnen er baserik ved i hovedsak å bestå av marmor. Bjørk er eneste skogdannende treslag i området. Bartrær mangler helt. På enkelte lokalklimatisk mer gunstige steder i nedre del av lia (under 600 m.o.h.) forekommer (silke)selje og noe rogn. Vegetasjonen på fast mark veksler hyppig mellom artsrike samfunn med mange basekrevende arter til helt fattige lyngdominerte samfunn. Myrvegteasjonen er mindre variert og domineres av intermediære typer. Høystaudebjørkeskog er mest utbredt i de lavere partiene i slakt skrånende terreng. I høyden er det mye reinroserabber, spesielt like øst for Krybbtjønna. Krybbtjønna er etter den blågrønne fargen og klarheten å dømme en kalksjø. Området ligger forholdsvis høyt og på tross av sørlig eksposisjon har skogen en tydelig klimatisk og sesongmessig marginal beliggenhet. Selv helt nederst i lia når trærne sjelden mer enn 4-5 meter i høyden og er sjelden grovere enn 20 cm i brysthøydediameter. Vær og vind forhindrer trolig trærne i å nå høy alder gjennom vindslitasje og snøbrekk. Skogen er i tillegg en del benyttet til vedsanking, og dette har trolig pågått i lang tid. Området scorer derfor temmelig svakt på de fl este skoglige kriterier. Artsmangfoldet knytter seg i første rekke til marksjiktet og i mindre grad til tresjiktet. Arter som indikerer skoglig kontinuitet ble ikke påvist. På grunn av den baserike berggrunnen er karplantefl oraen variert. Beliggenheten gjør likevel at mer varmekrevende arter mangler. Totalt 6 signalarter ble påvist, derav 2 rødlistearter. Alle påviste signalarter er såkalte beitemarkssopper. Ingen kjerneområder er skilt ut. Området bidrar til en viss grad til den generelle mangelen kalkskog og den regionale mangelen høystaudeskog. Totalt sett vurderes området som mindre viktig for bevaring av biologisk mangfold tilknyttet bjørkeskog generelt, men som viktig for nordboreale og subalpine vegetasjonssamfunn på baserik berggrunn. Det er ikke grunn til å forvente at området vil få økt betydning for vedlevende organismer i overskuelig framtid. Kriterier som har med gammelskogsstrukturer å gjøre er derfor, etter diskusjon i fagmiljøet, tillagt liten vekt i verdivurderingen. Ved å legge større vekt på kriteriet rikhet og det relativt høye antallet arter karplanter dokumentert fra området, inkludert den rødlista orkideen marisko, Cypripedium calceolus, er verdien til slutt satt til (**). Verdien er imidlertid noe usikker og skal muligens være lavere. Feltarbeid Feltundersøkelsene ble gjort av Jon T. Klepsland den Området er for stort til at hele området kan gjennomgås på en dag. Det ble derfor fokusert på områder som ut i fra kart og fra veien virket spesielt rike, treslagsvarierte eller topografi sk varierte. Det ble også gjort forsøk på å dekke hele variasjonsbredden i naturtyper innen området. Tidspunkt og værets betydning idspunktet var gunstig for registrering av både karplanter og sopp samt andre organismegrupper i fokus. Været var mindre gunstig med lav temperatur, vind og nedbør. Sikten var likevel tilstrekkelig god. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Grensene for verneverdig skog er snevret inn noe i øst i forhold til undersøkelsesområdet. Grunnen til det er at den østre delen er mindre basepåvirket, og har en mer alpin karakter uten egentlig skog. Mot nord er verneforslagsgrensa trukket langs høydepunkter ovenfor brattskrenten slik at all fjellbjørkeskog inkluderes. Alternativt kan grensen gå lenger nord, oppunder Hellerfjellet, for å inkludere et stort areal som ved naturtypekartleggingen i kommunen er fi gurert ut som kalkrike områder i fjellet. Arronderingsmessig lar dette seg lett gjøre, men det ar ingen betydning for verdivurderingen av dette kriteriet. Tidligere undersøkelser Området er naturtypekartlagt i 999 (DN-Naturbase 2006). Et stort areal like nord for, og med grense til, undersøkelsesområdet er fi gurert ut som kalkrike områder i fjellet. Øst i undersøkelsesområdet er et parti fi gurert ut som kalkskog, trolig på bakgrunn av et gammelt funn av marisko, Cypripedium calceolus. Begge naturtypene er gitt regional verdi (B) = viktig. Beliggenhet Langtjørnlia ligger like sør for Hellerfjellet, på nordsiden av Storakersvatnet i Rana kommune.

218 Naturgrunnlag Topografi Området Langtjørnlia har liten variasjon i storskala topografi med en overordnet slak sørvendt eksposisjon. Innenfor dette generelle bildet er det et småkupert terreng av lave rygger og grunne forsenkninger, benkinger med vertikale bergvegger, og i tillegg større parti med horisontalt terreng. Noen bratte skrenter fi nnes i øvre del av lisiden. Geologi Berggrunnen består i hovedsak av marmor, i randområdene er det overgang til dolomitt (NGU 2006a). Løsmassedekket er overveiende tynt. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 80% (ca 4700daa) alpin 20% (ca 70daa). Etter Moen (998) ligger området i nordboreal sone og svakt oseanisk seksjon (O). Øvre deler må tilskrives lavalpin sone (ca 20%). Økologisk variasjon Innenfor området er det vegetasjonssamfunn som gjenspeiler store deler av spekteret fra svært baserikt til helt basefattige forhold. Basegradienten er videst på fast mark med god dekning av både fattige, middels rike og rike vegetasjonstyper. Få myrer er spesielt rike og det ble ikke påvist ekstremrikmyr. Den typisk alpine gradienten fra snøleie til rabb forekommer særlig over bjørkebeltet. Andre økologiske gradienter utviser liten spennvidde innenfor området. Krybbtjørna er eneste tilfelle av våtmark innenfor området. Kun én skogtype er representert, nemlig fjellbjørkeskog. Høydegradienten for skogdekt areal er mindre enn 200 meter. I sum er variasjonen rimelig stor til fjellbjørkeskog å være (**). Vegetasjon og treslagsfordeling Bjørk er eneste skogdannende treslag i området. Bartrær mangler helt. På enkelte lokalklimatisk mer gunstige steder i nedre del av lia (under 600 m.o.h.) forekommer (silke)selje og noe rogn. Svært sporadisk fi nnes også buskformet hegg. Høyest konsentrasjon av selje og rogn ser ut til å fi nnes i den sørøstvendte lia like vest for utløpselva fra Krybbtjørna i høydelaget m.o.h. Vegetasjonen på fast mark veksler hyppig mellom artsrike samfunn med mange basekrevende arter til helt fattige lyngdominerte samfunn. Myrvegteasjonen er mindre variert og domineres av intermediære typer. Det er i tillegg av klimatiske årsaker et skille mellom hvordan rike vegetasjonstyper opptrer med høyden. De rike vegetasjonstypene forekommer helst på vekselfuktige fl ater og langs fuktsig i bjørkeskogen, mens det i alpin sone er på vindblåste rabber hvor vegetasjonen er mest variert. Partier kan føres til vegetasjonstypen kalkbjørkeskog. Kalkskog i vid forstand er rødlistet som sårbar (VU) (Aarrestad et al. 200). I mer detalj så dominerer de fattige vegetasjonstypene arealmessig over vegetasjonstyper med god dekning av basekrevende arter. Dette på tross av at bergrunnen overalt er baserik berggrunn. Grunnen til dette er at store areal har stabile grunnforhold som muliggjør oppbygning av humusmatter som begrenser tilgangen til den baseholdige berggrunnen. Store arealer mangler også overfl atedrenering fordi berggrunnen er full av dype sprekker og karstgroper som nedbøren raskt trekkes ned i og dermed gjøres utilgjengelig for planterøtter og soppyfer. Dette gjør at veldrenerte konveksiteter og fl ater domineres av bærlyngutforminger, ofte med busksjikt av einer. I partier viker bærlyngvegetasjonen for tepper med fi nnskjegg. På tykkere jordlag opptrer blåbærbjørkeskog (ofte smylerik). Flekkvis presses mineralrikt grunnvann opp til overfl aten og gir der og et stykke nedstrøms grunnlag for storbregne- og høystaudevegetasjon. Høystaudebjørkeskog er mest utbredt i de lavere partiene i slakt skrånende terreng. De viktigste karplantene i høystaudevegetasjonen er fugletelg, skogstorkenebb, hvitbladtistel, teiebær, hårfrytle, fjelltistel, mjødurt, sumphaukeskjegg, setergråurt, småengkall, marikåpe, øyentrøst, perlevintergrønn og ballblom. Spesielt urterike partier er ofte uten egentlig tresjikt, og det er på slike steder at urteeng-beitemark-soppene i slektene Hygrocybe og Entoloma har sin største konsentrasjon. Østover Langtjørnlia danner berggrunnen fl ere steder markerte trinn eller benkinger med vertikale bergvegger mot sør. Som oftest er det frodig høystaudevegetasjon ved foten av disse bergveggene, og der veggene er tilstrekkelig høye gir det også grunnlag for en noe mer variert (varmekrevende) vegetasjon med blant annet rogn, selje, hegg, fjellkvann, kranskonvall, vendelrot og fi r- blad. Langs fuktdrag i de lavere delene av bjørkeskogen er det også ofte tett buskvegetasjon av lappvier og sølvvier. I et slikt fuktdrag ble ett individ av den relativt sjeldne erteplanten blåmjelt, Astragalus norvegicus påvist. Fra midtre del av bjørkebeltet og opp er det i partier mye vinderoderte marmorrygger med basekrevende fjellfl ora, ofte dominert av reinrose og med innslag av bruespore, grønkurle, fjellhvitkurle, reinmjelt, lappøyentrøst, rynkevier, taggbregne, fjellrapp, dvergjamne, fjellrundbelg, gulsildre og fl ekkmure. Spesielt like øst for Krybbtjønna er det mye reinroserabber. På bergvegger av marmor fi nnes også grønnburkne, rødsildre og bergstarr. Tidligere er også rabbetust, reinmjelt, gulmjelt, fjellkurle, marinøkkel og gulmjelt funnet. Det skal også være funnet marisko (DC) i fjellbjørkeskogen tidligere. Større myrfl ater fi nnes først og fremst i vest, nord for Krybbtjørna. Mindre, ofte skrånende, myrfl ater fi nnes ellers spredt i hele området. De aller største myrfl atene i nord er ikke besøkt, men hovedandelen av de myrene som er observert er intermediære med dominans av vanlige fattigmyrsarter som bjønnskjegg, blåtopp og tepperot og i tillegg typiske intermediærarter som særbustarr, tranestarr, gulstarr, svarttopp, bjønnbrodd og jåblom. Mindre myrfl ekker, helst i nedkant av høystaude-lågurtbjørkeskog, er stedvis noe rikere med arter som myrsnelle, trillingsiv, svartstarr, sotstarr, hårstarr, blankstarr, fjellfrøstjerne og kongsspir. Krybbtjønna er etter den blågrønne fargen og klarheten å dømme en kalksjø. Den er dyp og uten langgrunne partier. Det ble søkt etter kransalger rundt hele vannet men med negativt resultat. Imidlertid ble det observert rike bestander av en

219 tjønnaksart uten fl yteblad som det ikke lyktes å få tak i og derfor forble ubestemt, men som trolig er hjertetjønnaks, Potamogeton perfoliatus. Skogstruktur og påvirkning Skogen domineres av bjørk og har bare små innslag av andre løvtrær som selje, rogn og hegg. Området ligger forholdsvis høyt og på tross av sørlig eksposisjon har skogen en tydelig klimatisk og sesongmessig marginal beliggenhet. Trærne har naturlig nok best vekstforhold nede langs veien og blir gradvis mer krokete og småvokste opp til tregrensen ved m.o.h. Selv nede ved veien når trærne sjelden mer enn 4-5 meter i høyden og er sjelden grovere enn 20 cm i brysthøydediameter. Hele lisiden er mer eller mindre tresatt, men store felt er likevel uten trær noe som gjør at skogen i gjennomsnitt er temmelig glissen. Skogen virker heller ikke spesielt gammel. Dette har nok i første rekke sin årsak i naturlige forstyrrelser og i mindre grad menneskelig aktivitet. Vær og vind forhindrer trolig trærne i å nå høy alder gjennom vindslitasje og snøbrekk. I tillegg er trolig det velkjente fenomenet med veldige populasjonsutbrudd hos fjellbjørkemåleren av stor betydning. Mange av bjørkene i de lavereliggende delene av området er døde, trolig etter slike utbrudd. Likevel er det klart mindre liggende død ved av bjørk enn det man ville forvente om den hadde vært urørt. Det er en del hytter i området og det er derfor nærliggende å anta at bjørk blir tatt ut til brensel for disse. Kansje har det også vært mer eller mindre fast bosetting her før hyttene ble bygd som også har medført uttak av bjørk. Nyere stubber er observert ved befaring, ofte langt fra veien, noe som tydelig viser at store bjørketrær er ettertraktet og blir tatt ut med snøscooter. Det er ikke foretatt hytteutbygging innenfor arealet som er tilbudt for vern. Det eneste tekniske inngrepet er en høyspentlinje som går parallelt med veien et stykke ovenfor denne. Konklusjonen blir at området scorer temmelig svakt på skoglige kriterier både på grunn av den marginale beliggenheten opp mot alpin sone, og fordi skogen er en del påvirket av langvarig vedsanking. Kjerneområder Det ble ikke avgrenset kjerneområder på lokaliteten Langtjørnlia Artsmangfold Artsmangfoldet knytter seg i første rekke til marksjiktet og i mindre grad til tresjiktet. Arter som indikerer skoglig kontinuitet ble ikke påvist. På grunn av den baserike berggrunnen er karplantefl oraen rimelig variert. Beliggenheten gjør likevel at kun nordboreale og alpine arter fi nnes. Soppfl oraen er lite variert sammenlignet med andre bjørkeskoger på baserik grunn som har vært inventert på statsgrunn denne sesongen. Sistnevnte forhold har trolig også sammenheng med den ekstreme (høytliggende) beliggenheten. Totalt fra området ble det påvist 6 signalarter, derav 2 rødlistearter. Alle påviste signalarter er såkalte beitemarkssopper. Karplanter: Floraen er relativt variert med fi ne utforminger av både rabbesamfunn, høystaude-lågurt vegetasjon og til dels myrvegtasjon (se ellers avsnittet om vegetasjon for arter). Moser og lav: Moser ble ikke ettersøkt, men karakterarter for intermediærmyrer og fl ekker med mer krevende myrmoser bør fi nnes. Området er ellers trolig lite viktig for spesielt krevende eller sjeldne moser. Området ser heller ikke ut til å huse en spesiell lavfl ora. Sopp: Den vedboende fungaen er dårlig utviklet i området. De rikeste fl ekkene med høystaudeenger nede i bjørkebeltet har til dels mye av små rødskivesopper og vokssopper, men artsdiversiteten er ikke spesielt høy. Større hattsopper forekommer bare svært spredt. Mest nevnenerdige funn er gyllen vokssopp, Hygrocybe aurantiosplendens, som har status som sårbar (V) på den norske rødlista. Tabell: Artsfunn i Langtjørnlia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Sopp markboende Entoloma caesiocinctum DC 3 Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Avgrensing og arrondering To avgrensingsforslag foreligger. Største alternativ inkluderer et stort areal med naturtypen kalkrike områder i fjellet. Største og minste alternativ gis begge lik verdivurdering på kriteriet arrondering.

220 Avgrensingen følger i stor grad den som er gitt i tilbudet, men den østre tredjedelen av området er foreslått holdt utenfor fordi bergrunnen der er noe mindre baserik (kalkglimmerskifer) med det resultat at vegetasjonen er langt mindre variert. Skogen har i tillegg mer alpint preg med svært glisne bestand av småvokst bjørk. For største alternativ påplusses et stort areal med fjellvegetasjon. Området vest for tilbudt areal er ikke undersøkt. Det er et stort minus at anleggsveien har brutt sammenhengen i vegetasjonsgradienten fra vannspeil til alpin sone i hele tilbudsarealet lengde. Anleggsvegen har i tillegg medført introduksjon av en del antropogener, som ellers ikke ville vært tilstede. På dette grunnlag vurderes arronderingen som mindre god (*). Andre inngrep Det er ikke foretatt hytteutbygging innenfor arealet som er tilbudt for vern. Verneforslaget grenser imidlertid, i hele dens lengde, til mye brukt anleggsvei i nedkant. En høyspentlinje går også parallelt med og et stykke ovenfor veien (og derfor inne i verneforslaget). Vurdering og verdisetting Området scorer generelt sett lavt på skoglige kriterier. Med unntak av enkelte parti med en del bjørkegadd er området fattig på viktige nøkkelelementer i skog. Også kriteriet dødved kontinuitet er vurdert lavt da området har lite liggende død ved og er tydelig utnyttet til vedsanking. Tilveksten er lav på grunn av beliggenheten og området tåler derfor bare ganske små inngrep før kontinuitetspreget forsvinner. Variasjon får middels verdi (**) på grunn av god forekomst av rike vegetasjonstyper. Arronderingen er vurdert som mindre god, delvis skyldes dette naturlige klimatiske begrensninger, men i tillegg er anleggsveien i nedkant av tilbudt areal en sterk faktor til at verdien for dette kriteriet settes så lavt. Artsmangfoldet er i første rekke knyttet til marksjiktet, men kriteriet får på grunn rik fjellfl ora og forekomst av enkelte rødlista beitemarkssopp to stjerner (**). Skogstyper på rik berggrunn (kalkskoger - VU) er nevnt som en generell mangel ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002), og i den regionale mangelanalysen (Framstad et al. 2003) er høystaudeskog i nordboreal sone oppgitt som en prioritert skogtype for vern. Langtjørnlia bidrar på begge disse mangelpunktene, men i hvor stor grad er et tema for diskusjon. Området har en klimatisk sett marginal beliggenhet med lav skogdekning. Faktisk ser det ut til at alle forekommende vegetasjonstyper opptrer uavhengig av om det er et tresjikt tilstede eller ikke. Høystaudeskog har lavere dekning enn treløse høystaudeenger. Rabbeutformingene drar endatil fordel av manglende tresjikt. Mangelanalysen fokuserer på behovet for vern av produktivt skogareal og innenfor tilbudt areal er nesten ingenting produktiv skog. Både kalkbjørkeskog og høystaudeskog har relativt god dekning, men de samme vegetasjonstypene har større utbredelse i området uten tresjikt. Mangeloppfyllelse er vurdert som et lite til middels godt argument for vern. Totalt sett vurderes området som mindre viktig for bevaring av biologisk mangfold tilknyttet bjørkeskog generelt, men som viktig for nordboreale og subalpine vegetasjonssamfunn på baserik berggrunn. Det er ikke grunn til å forvente at området vil få økt betydning for vedlevende organismer i overskuelig framtid. Kriterier som har med gammelskogsstrukturer å gjøre er derfor, etter diskusjon i fagmiljøet, tillagt liten vekt i verdivurderingen. Ved å legge større vekt på kriteriet rikhet og det relativt høye antallet arter karplanter dokumentert fra området, inkludert den rødlista orkideen marisko, Cypripedium calceolus, er verdien til slutt satt til (**). Verdien er imidlertid noe usikker ettersom det er uklart hvorvidt det er legitimt å legge liten vekt på skoglige kriterier i skogvern-sammenheng. Eventuelt er området lokalt viktig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Langtjørnlia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Totalt for Langtjørnlia ** * * 0 * - * ** ** ** ** * ** Samlet verdi Referanser Aarrestad, P.A., Brandrud, T.E., Bratli, H. og Moe, B., 200. Skogvegetasjon. I: E. Fremstad og A. Moen (Red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk Serie, 200-4, s Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

221 Langtjørnlia (Rana, Nordland). Areal 5.875daa, verdi ** Krybbtjørndalen 579 Krybbtjørna Hellerfjellet Ingegrotta Åkersvatnet Storneset Langtjørnlia Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer mN Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk : Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 ± Kartgrunnlag N50 Produsert Austerbukta 55 Tjuvhelleren mE mE

222 Langtjørnlia (Rana, Nordland) Målestokk :

223 Bilder fra området Langtjørnlia Parti med stående død bjørk, trolig etter angrep fra fjellbjørkemåler. Foto: Jon T. Klepsland Benkning/ vertikal bergvegg av marmor. Bergveggen vender mot sør og gir derfor grunnlag for en relativt frodig og noe varmekrevende vegetasjon ved bergfoten. Foto: Jon T. Klepsland Kalkbjørkeskog, slik den ser ut i Langtjørnlia. Foto: Jon T. Klepsland Reinroserabb nede i fjellbjørkeskogen. Foto: Jon T. Klepsland

224 Nordskogen-Bjørnheia* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Rana Inventør: AST, GGA Kartblad: 2027 IV Dato feltreg.: 07/09/05 UTM: Ø:474675, N: Areal: 4 daa H.o.h.: 0-400moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Undersøkelsesområdet ligger ca 2 km NØ for Mo i Rana, og ca 4 km SV for Storforshei. Området utgjør den nordvestre enden av det SØ-NV-gående høydedraget Langfjellet-Nordfjellet. Området omfatter både nordskråningen ned fra Nordfjellet og et fl atere parti rundt 220 moh vest for dette, kalt Nordskogen. Nordskogen er preget av en mosaikk mellom myr og skog. I nord og vest går området bratt ned mot jernbanelinja og Ranelva. Området har en sammensatt geologi, med granitt i sentrale deler og rikere bergarter som glimmerskifer i ytterkantene. Vi har avgrenset et område som er noe mindre enn det totalte undersøkelsesområdet. Østre del av undersøkelsesområdet, (grovt sett øst for Bjørlomtjørna) er preget av skogsveger og hogstfl ater og ganske hard gjennomhogst, og er derfor ikke inkludert i beskrivelsen av verneverdig areal. Lokaliteten domineres av gammel granskog, men lokalt fi nnes magrere rygger med fattigere røsslyngfuruskog, særlig øst i området. På platået i vest danner grasmyrer, småtjern og glissen granskog en mosaikk. Vegetasjonen i området preges av blåbærgranskog, men særlig i sør og øst der det er innslag av rikere berggrunn fi nnes partier med rikere småbregneskog og dråg med høgstaudeskog. Myrvegetasjonen er for det meste fattig, men hist og her dukker det opp innslag av mer krevende arter. På platået i vest er skogen glissen og småvokst, men mer storvokst gran fi nnes i de lavereliggende delene som omkranser platået. Det ble ikke gjort spesielle funn av karplanter, med unntak av ett funn av fjell-lok og ett funn av skogjamne. Dette er første funn i Rana av skogjamne, som er en regionalt sjelden østlig art. Av lavarter ble det observert ei grov rogn med skrubbenever, grynvrenge o.l. På gran ble det observert groplav, noe skrukkelav samt et funn av rødhodenål ved basis av gammel gran. Stedvis er det mye gubbeskjegg. Ingen spesielle moser ble funnet, kun relativt vanlig signalarter som rødmuslingmose på berg, samt litt kystjamnemose. Av sopp ble det gjort enkeltfunn av interessante arter, som svartsonekjuke, duftskinn og harekjuke. I tillegg hist og her svovelriske uten at det virker spesielt rikt. Det ble gjort et funn av gnag av trebukken Callidium aeneum, som lever i grove grangrener. Status er dårlig kjent i Norge, men arten er rødlistet som Nær truet i Sverige. Det ble gjort én observasjon av storfugl, samt en observasjon av en ugle, sannsynligvis slagugle. Ett kjerneområde er beskrevet, hovedsaklig utfra forekomst av den direkte truede arten gulgrå vokssopp. Området har relativt lite død ved og øvrige elementer. Likevel ble det gjort spredte enkeltfunn av fl ere signalarter/rødlistearter, og restaureringspotensialet vurderes som godt. Arronderingen er middels, med god avgrensing i vest og nord. Innslaget av rike vegetasjonstyper er lavt sammenlignet med andre lokaliteter i regionen. Området inneholder gammel granskog og kan sies å være representativt for granskog på lav til middels bonitet i regionen. I vest er området påvirket negativt av nyere hogstinngrep. Størstedelen av arealet tilfredsstiller likevel kriteriet i naturvernloven om å være urørt eller tilnærmet urørt. En total verdivurdering tilsier at området ligger på vippen mellom * og **. Siden det fi nnes fl ere andre områder i regionen med lavere grad av hogstpåvirkning, også på mer næringsrik mark, velger vi å konkludere med at denne lokaliteten er lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Området ble inventert 7. september 05. AST undersøkte den vestre delen av undersøkelsesområdet, mens GGa undersøkte den østre delen. Den nordøstre delen ble undersøkt nokså overfl adisk da den helt tydelig ut fra avstandsobservasjoner og ved gjennomgang var sterkt preget av hogstfl ater og med bare ung til middelaldrende gjenstående skog. Tidspunkt og værets betydning Været var ikke til hinder for registreringen. Tidspunktet på året var godt egnet til å fange opp lav, moser og sopp. Også relevant karplantefl ora antas fanget opp, selv om det var litt seint på året for denne artsgruppen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Et undersøkelsesområde på totalt 4 daa var avgrenset av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF, i forbindelse med arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Hele området ble undersøkt, men bare vestre del av området hadde relevante naturkvaliteter og er tatt med i beskrivelsen. Tidligere undersøkelser Rana kommune har gjennomført en naturtypekartleggig, men ingen lokaliteter er beskrevet i Nordskogen-området i DNs Naturbase eller i kommunens beskrivelse av naturtypene på nett (Masterdalshei 2003). Vi kjenner heller ikke til andre tidligere undersøkelser i området.

225 Beliggenhet Området ligger ca 2 km NØ for Mo i Rana, og ca 4 km SV for Storforshei. Området faller i N og V brått ned mot, og avgrenses av, Ranelva. I sør og øst grenser det beskrevne området mot mer hogstpåvirket skog. Naturgrunnlag Topografi Området utgjør den nordvestre enden av det SØ-NV-gående høydedraget Langfjellet-Nordfjellet. Området omfatter både nordskråningen ned fra Nordfjellet og et fl atere parti rundt 220 moh vest for dette, kalt Nordskogen. Nordskogen er preget av en mosaikk mellom myr og skog. I nord og vest går området bratt ned mot jernbanelinja og Ranelva. Geologi Området har en sammensatt geologi. De vestre delene av området består av glimmerskifer og kalkglimmerskifer, mens de sentrale og østre delene domineres av fattigere dypbergarter (Tronhjemitt). Helt i øst er det innslag av glimmerskifer og marmor. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: mellomboreal 68% (ca 2800daa) nordboreal 20% (ca 820daa) alpin 2% (ca 490daa). Området ligger hovedsaklig i mellomboreal sone og seksjon svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Øvre deler hører trolig best hjemme i nordboreal sone med tydelig fjellnært preg på skogen. Funnet av den nordøstlige arten skogjamne indikerer at området har tendenser til overgangseksjon klimatisk sett. Økologisk variasjon Området dekker en høydegradient fra Ranelva 50 moh til snaufjell på 300 moh, og omfatter lange og til dels bratte lisider mot både vest og nord. For øvrig er området relativt topografi sk homogent. Vegetasjonsmessig gir den varierte berggrunnen seg utslag i en viss variasjon i rikhet. Den økologiske variasjonen vurderes på bakgrunn av dette som middels. Vegetasjon og treslagsfordeling Lokaliteten domineres av gammel granskog, men lokalt fi nnes magrere rygger med fattigere røsslyngfuruskog, særlig øst i området. På platået i vest danner grasmyrer, småtjern og glissen granskog en mosaikk. Vegetasjonen i området preges av blåbærgranskog, men særlig i sør og øst der det er innslag av rikere berggrunn fi nnes partier med rikere småbregneskog og dråg med høgstaudeskog. Her dukker arter som taggbregne og kranskonvall opp, sammen med skogstorkenebb, turt, tyrihjelm, ballblom, vendelrot og mjødurt. Myrvegetasjonen er for det meste fattig, men hist og her dukker det opp innslag av mer krevende arter som ljåblom og skavgras i forsumpede partier eller på myr. Området sør for Bjørlomtjørna preges av svært glissen og lite interessant barblandingsskog rett sørøst for tjørna og dels noe mer sluttet fjellgranskog mot sørvest. På platået i vest er skogen glissen og småvokst, men mer storvokst gran fi nnes i de lavereliggende delene som omkranser platået. Skogstruktur og påvirkning Lokaliteten domineres av gammel granskog. Deler av området er hogstpåvirket (se nedenfor), men likevel fi nnes spredt med gamle, seintvoksende graner (antatt godt over 200 år), uten at dette har gitt synlige utslag på artsmangfoldet. Dimensjonen på granskogen er middels, og skogen er noe sjiktet. Enkelte steder står også grovere graner. Det er jevnt over lite dødt trevirke i området, og det meste som fi nnes er ferske og lite nedbrutte læger. Likevel fi nnes enkelte forekomster av signalarter som svartsonekjuke og duftskinn i den vestre delen av området. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Nordskogen-Bjørnheia. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Gammebekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:47600, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 44,5daa Lokaliteten ligger langs en liten bekk som renner gjennom et nordvendt søkk nokså bratt ned mot Ranaelva. Langs bekken er det litt glissen, gammel granskog med sparsomt innslag av bjørk. Det er litt dødt trevirke, men stort sett ferske til svakt nedbrutte læger. Vegetasjonstypene varierer fra blåbærskog (vanligst) og småbregneskog til høgstaudeskog (mer sparsomt). Trolig er det litt kalkinnslag i grunnen. Miljøet er ganske fuktig, og det er en del skjegglav (særlig gubbeskjegg) på trærne. Få kravfulle arter ble påvist, men det ble gjort ett funn av den direkte truede arten gulgrå vokssopp. Det er et visst potensiale også for fl ere kravfulle sopp knyttet til nokså rik, eldre granskog her, noe fl ere funn av svovelriske underbygger. Ut fra dette artsfunnet får lokaliteten verdi som svært viktig (A).

226 Artsmangfold Ingen spesielle funn av karplanter, bare ett funn av fjell-lok er nevneverdig. Også ett funn av skogjamne ble gjort. Dette er første funn i Rana av skogjamne, som er en regionalt sjelden østlig art. Av lavarter ble det observert ei grov rogn med skrubbenever, grynvrenge o.l. På gran ble det observert groplav, noe skrukkelav samt et funn av rødhodenål ved basis av gammel gran. Stedvis er det mye gubbeskjegg. Ingen spesielle moser ble funnet, kun relativt vanlig signalarter som rødmuslingmose på berg, samt litt kystjamnemose. Av sopp enkeltfunn av interessante arter, som svartsonekjuke, duftskinn og harekjuke. I tillegg hist og her svovelriske uten at det virker spesielt rikt. Det ble gjort et funn av gnag av trebukken Callidium aeneum, som lever i grove grangrener. Status er dårlig kjent i Norge, men arten er rødlistet som Nær truet i Sverige. Det ble gjort én observasjon av storfugl, samt en observasjon av en ugle, sannsynligvis slagugle. Tabell: Artsfunn i Nordskogen-Bjørnheia. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Biller Callidium aeneum Skorpelav Chaenotheca gracillima Langnål Sopp markboende Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Hygrophorus karstenii Gulskivevokssopp DC Hygrophorus subviscifer Gulgrå vokssopp E Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 3 3 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Inonotus leporinus Harekjuke DC 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC 4 Avgrensing og arrondering Vi har avgrenset et område som er noe mindre enn det totalte undersøkelsesområdet. Østre del av undersøkelsesområdet, (grovt sett øst for Bjørlomtjørna) er preget av skogsveger og hogstfl ater og ganske hard gjennomhogst. Gjenstående skog her er for det meste en åpen middelaldrende, gjenstående granskog (hogstklasse IV). Denne skogen er grandominert med noe bjørk, og relativt mye er høgstaudeskog. Lokalt er det her tydelig litt kalk, med tendenser til karstmiljøer, men hard hogstpåvirkning har resultert i lave naturverdier i denne delen. Vi har derfor valgt å trekke grensa for foreslått verneområde rett øst for Bjørlomtjørna. Arronderingen er relativt god. Lokaliteten dekker et relativt fl att parti på rundt 220 moh rundt Nordmyra, og de bratte skråningene fra dette fjellskogpartiet og ned til Ranelva i vest og i nord. Mot øst går lokaliteten fra snaufjellet opp mot Nordfjellet i sør (tregrense rundt 300 moh.) og ned til elva i nord, og dekker således hele gradienten fra fjell til dalbunn. Hogsten i østre deler gjør at avgreningen her blir betinget av menneskelig påvirkning snarere enn naturgitte forhold. Andre inngrep Det går en traktorvei inn i området helt i vest, og på begge sider av denne fi nnes nyere fl atehogster. Det er også et par små gruppehogster i området nord for Svartvatnet. For øvrig fi nnes spredte spor av gammel plukkhogst i form av stubber i området, særlig i de næringsrike partiene der skogen er mer storvokst. For øvrig går Nordlandsbanen i ytterkant av området i vest og nord. Vurdering og verdisetting Området inneholder gammel granskog og kan sies å være representativt for granskog på lav til middels bonitet i regionen. I vest er området påvirket negativt av nyere hogstinngrep, og man kunne trukket grensen slik at denne delen ble ekskludert. Da ville man miste både gradienten fra platået og ned til elva i vest, samt utelukke en stripe med relativt storvokst gran i denne skråningen. Vi har derfor valgt å trekke grensa langs elva og inkludere ungskogen her. Størstedelen av arealet tilfredsstiller likevel kriteriet i naturvernloven om å være urørt eller tilnærmet urørt. Området har relativt lite død ved og øvrige elementer. Likevel ble det gjort spredte enkeltfunn av fl ere signalarter/rødlistearter, og restaureringspotensialet vurderes som godt. Arronderingen er middels, med god avgrensing i vest og nord. Innslaget av rike vegetasjonstyper er lavt sammenlignet med andre lokaliteter i regionen. En total verdivurdering tilsier at området ligger på vippen mellom * og **. Siden det fi nnes fl ere andre områder i regionen med lavere grad av hogstpåvirkning, også på mer næringsrik mark, velger vi å konkludere med at denne lokaliteten er lokalt verneverdig (*).

227 Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Nordskogen-Bjørnheia. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Gammebekken ** * * ** - - * * ** ** - - Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Samlet verdi Totalt for Nordskogen-Bjørnheia * * * ** * - * ** ** * * ** * Referanser Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase 2006: Gustavson, M. & Gjelle, S.T. 99. Geologisk kart over Norge. Berggrunnskart MO I RANA, M : NGU Masterdalshei, H. S Naturhåndboka på nett. Rana kommune. Internettversjon, pr Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s.

228 Nordskogen-Bjørnheia (Rana, Nordland). Areal 4.daa, verdi * 406 Langbekktjønna 2 Nevermoen Kvitingan 84 Langbekkheia 65 Lapplibekken 207 Storlia Bjørnheia 33 Bjørlomtjønna Gammebekken 255 Nordmyren 64 Smånesbekken Svarttjønna Illhollia 2 Nordskogen mN Breilandet 20 Nordfjellet Svartvatnet Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± 94 Sandheia Verneforslag Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Svartvassheia Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, 244 sonebelte 33 Sagheia Påltjørnbekken 46 Skilbekktjønna mE mE 469

229 Bilder fra området Nordskogen-Bjørnheia Nokså åpen, gammel og lavrik (primært gubbeskjegg) fjellgranskog på Bjørnheia. Foto: Geir Gaarder Tilsynelatende ganske intakt, fin eldre grandominert skog i østre deler av Bjørnheia, men der det ved nærmere øyesyn viste seg at omtrent all eldre og mer utvokst skog var hogd ut, slik at de skogfaglige naturverdiene var ubetydelige. Foto: Geir Gaarder Gulgrå vokssopp (Hygrophorus subviscifer) fotografert på voksestedet innenfor kjerneområdet langs Gammebekken. Arten står oppført som direkte truet på den norske rødlista og er knyttet til gammel, gjerne noe kalkrik granskog. Foto: Geir Gaarder Mosaikk av myr og granskog dekker områdene på platået rundt Nordmyra. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson

230 Virvassdalen*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Rana Inventør: AST, GGA, GGA Kartblad: 2027 I, 227 IV Dato feltreg.: , , UTM: Ø:50690, N: Areal: 3438 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Virvassdalen ligger i østlige deler av Rana kommune, øverst i Dunderlandsdalen, men i ei sidegrein som går mot sørøst, vekk fra Saltfjellet. Dalføret er market og går jevnt mot sørøst et langt stykke, før formen blir mer uregelmessig og forgreinet i øvre, sørøstre del, bl.a. med ei større sidegrein mot sør (Bjoråga). Berggrunnen er gjennomgående ganske rik, og med innslag av en del kalkstein i deler av området. Klimaet er relativt kontinentalt til å ligge i Midt-Norge. Virvasselva er regulert med en dam i øvre elva i øvre deler, samt fl ere elveinntak av sidevassdrag. For øvrig begrenser nyere inngrep seg til vegen opp gjennom dalen. Det står noen spredte, gamle furutrær i nedre deler av dalen, men innenfor området vurdert for vern er det bare naturlig fjellbjørkeskog. Denne er for det meste gammel og det ser ut til å ha vært lite hogstpåvirkning av den i nyere tid. Skogen har noe varierende frodighet, men rike vegetasjonstyper som høgstaudebjørkeskog er vanlig og dominerer fl ere steder. I tillegg forekommer noe myr opp mot Virvatnet, inkludert en del intermediær og til dels rikmyr. Mindre myrsig av rik og ekstremrik karakter er også funnet lengre ned i dalen. Opp mot Virvatnet er det i tillegg noe lappvierkratt. Av andre interessante vegetasjonstyper, så forekommer det litt rike rasmarker og reinroseheier på kalkrik grunn i skoggrensa og oppe på snaufjellet på vestsiden av hoveddalen. Artsmessig så ble det ikke observert spesielt sjeldne eller rødlistede karplanter i området. Floraen må likevel karakteriseres som ganske artsrik. Hodestarr, som ble funnet i rike myrsig sør for Blerekelva, var trolig mest interessante art. Heller ikke blant lav og moser ble spesielle arter påvist, og trolig er det i første rekke tilknyttet kalkrik berg at potensialet for interessante arter er til stede innenfor disse organismegruppene. Blant sopp ble det, som forventet i fjellbjørkeskog, ikke funnet spesielt interessante vedboende arter. Derimot opptrådte fl ere kravfulle og dels rødlistede beitemarkssopp i kalkrike, engpregede utforminger av fjellbjørkeskog. Slike ble funnet fl ere steder og potensialet for ytterligere funn vurderes som godt. Det ble også påvist et par noe kravfulle mykhorriza-sopp, men det var i rasmarkspreget reinrosehei og ikke i bjørkeskogen. Området inneholder fl ere truede vegetasjonstyper, til dels i gode forekomster. Sammenlignet med foreslått undersøkelsesområde er grensene for potensielt verneområde endret en del. Den sørlige greina langs Bjoråga er i sin helhet fjernet, siden det her bare er snakk om svært glissen, småvokst bjørkeskog uten skogfaglige verdier av betydning. Det er også gjort enkelte reduksjoner opp mot Virvatnet, men samtidig er det inkludert en god del skog på nordsiden av elva, noe som ikke var foreslått undersøkt. Utvidelser er også gjort lengre nede i dalen på østsiden av elva, siden det her er snakk om intakt og dels ganske rik fjellbjørkeskog, samtidig som dette bedrer arronderingen en god del. Generelt er de største verdiene knyttet til nedre deler av undersøkt dalføre, og eventuelle innskrenkinger bør primært gå ut over skogsområdene inn mot Virvatnet, siden disse gjennomgående er mest fattige og mest væreksponerte. Det avgrensede, vurderte verneområdet representerer et stort fjellbjørkeskogsområde med ganske god arrondering og variasjonsbredde, men enkelte inngrep trekker litt ned. Det kontinentale klimaet gjør det litt usikkert hvor representativt området er, men det utgjør uansett et verdifullt bidrag i bevaring av en gradient fra oseaniske til kontinentale bjørkeskoger i regionen, jfr. også Fremstad et al (2002) sin evaulering av skogvernet i Norge. Samlet vurderes det under tvil til å være nasjonalt verdifullt (***). Feltarbeid Feltarbeidet ble gjennomført over to dager. Den 8.9 ble vestsiden av hoveddalføret undersøkt av AST, samt Bjordalen og indre deler av hoveddalen til Virvatnet av GGa, i løpet av en lang feltdag. Den 0.9 foretok GGa mer begrensede supplerende registreringer i midtre deler av av hoveddalen, dels på østsiden av dalen. Samlet sett medfører dette at det aller meste av avgrenset undersøkelsesområde er gjennomgått, samt noe utenfor opp mot Virvatnet. Det samme gjelder foreslått verneområde, med unntak av en del arealer på østsiden av dalen i nord, som i første rekke er vurdert på avstand med kikkert samt ved kjøring gjennom området med bil. Tidspunkt og værets betydning Været var pent begge dager og undersøkelsesforholdene gode. Tidspunktet på året var godt egnet til å fange opp lav, moser og sopp, inkludert marklevende sopp. Det var litt seint til å få en fullgod oversikt over karplantefl oraen, uten at dette bør infl uere i særlig grad på resultatene. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Nærmere begrunnelse for utvelgelse av området er usikker. Det er ikke kjent MiS-kartlegginger herfra. Derimot peker et par større naturtypelokaliteter i den kommunale kartleggingen av biologisk mangfold, sammen med eiendomsforholdene i retning av at dette har vært et viktig grunnlag for utvelgelsen.

231 Tidligere undersøkelser I den kommunale naturtypekartleggingen (Masterdalshei 2003) er både nedre del av Virvassdalen (vestsida) og dalføret innover langs Bjoråga avgrenset som verdifulle naturområder. For nedre del av Virvassdalen står følgende; Nedre del av Virvassdalen. Virvassdalen går sør øst fra E6, der Dunderlandsdalen går over til Randalen. Gammel storvokst bjørkeskog med innslag av store gamle seljer og rogn. Mye død ved med blant annet knusk- og eldkjuke. Rik berggrunn, til dels karstlandskap som gir store områder med høgstaude- og lågurtvegetasjon. Området grenser i nord mot et større område sterkt preget av hogst. For Bjorådalen (som også omfatter en god del myr- og fjellareal utenfor vårt undersøkelsesområde) har de skrevet at dette er et stort sammenhengende urørt fjellområde (ca 60 km_), i nord-øst områdene i Rana, på grensa til Sverige. Innehar unike zoologiske og botaniske verdier av lokal og nasjonal (til dels internasjonal) interesse. Området må sees i sammenheng med området rundt Virvatnet i øst og vil sammen med dette kunne inngå som ett helhetlig verneområde i framtiden. Området har uante muligheter for naturopplevelser og er et viktig rekreasjons område med muligheter for fi ske, jakt og bærsanking. Variert og til dels rik berggrunn. Flere naturtyper i området; rikmyrer, høgstaude bjørkeskog, våtmark og kalkrike fjell. Vegetasjonen preges av stort mangfold. I dalbunnen fi nnes et stort antall tjørner ofte med siv-vegetasjon hvor vannfugl fi nner godt med mat og hekkeplasser. Beveråga er berørt av kraftutbygging ved at nedre del av elva blir ført videre i tunnel for kraft produksjon. Registrerte arter: Området er uvanlig rikt på dyreliv. Det har nasjonal og internasjonal verdi i forbindelse med 4 arter og til sammen er det 0 arter (3 pattedyr og 7 fuglearter) på den nasjonale rødlista som har tilhold i området. I alt er det registrert 69 fuglearter i området, av disse er 47 påvist hekkende. Det er tegn på reetablering av bever i området. Området er kjent for god bestand av fjell- og lirype. I vatnene i området fi nnes gode bestander av ørret. Utvalg av registrerte arter, smålom, bergand, sjøorre, dobbelbekkasin. Beliggenhet Undersøkelsesområdet ligger i lengst oppe i Dunderlandsdalen, men i den sørøstvendte greina som svinger inn mot Sverige, og dermed ikke opp mot Saltfjellet. Virvassdalen er et par mil lang og ubebodd (bortsett fra helt fremst i dalen). I sør dreier hoveddalen mot øst og går inn til Virvatnet på 645 m o.h., mens øvre deler av nedbørfeltet her ligger i Sverige (for det meste i Västerbottens län, men litt også i Norrbottens län). Undersøkelsesområdet var i første rekke avgrenset til sørog vestsida av dalen, og omfattet bare begrensede arealer på nord-/østsiden. Naturgrunnlag Topografi Virvassdalen er ikke spesielt trang, men heller ikke åpen, og har en svak U-form, uten store fjellsider og rasmarker av betydning. På vestsiden er det likevel fl ere bratte berghamre oppe i skoggrensa, trolig dels knyttet til bergartsskiller. I tillegg kommer det her ned et par litt større vassdrag, dels via trange kløfter. Østsida av hoveddalen har gjennomgående jevnere lisider. Skoggrensa ligger på over 600 m o.h. og stedvis opp mot 700 m o.h. De sørøstlige delene har mer avvikende landskapsform. Bjoråga renner for det meste gjennom et ganske fl att landskap, trolig i stor grad morenelandskap, med et stort myr- og våtmarkskompleks i veksling med snaufjell og lavvokste bjørkekratt i øst. Også øvre deler av hoveddalen har et mer åpent og roligere preg opp til Virvatnet, med stedvis en del bakkemyrer og omtrent uten rasmarker og bratte fjellsider. Bortsett fra vassdragene og et par små putter (grytehullsjøer?) i Bjordalen er det ikke våtmarksområdet av betydning i undersøkelsesområdet. Geologi Berggrunnsforholdene i Virvassdalen er varierte, men gjennomgående er det snakk om forholdsvis kalkrik berggrunn. På vestsiden av dalen kommer Rødingsfjelldekkekomplekset inn, med overskjøvne bergarter fra prekambrium og kambro-silur, mens en i øst får Kølidekkekomplekset fra samme tidsalder (Gjelle 988). I praksis innebærer dette at en nede i hoveddalen har et belte med mye kalkspatmarmor, mens en i øvre deler av liene og oppe på fjellet har mye granatglimmerskifer og glimmerskifer. Kalkskpaten opptrer også i et bredt belte innover langs Bjoråga, men her fører nok løsmassedekket til at dette blir lite framtredende. Det er også noe grønnstein i dette området, samt lokalt langs elva lengre ned. Mindre innslag av kvartsfylitt og vulkanske bergarter i områdene inn mot Virvatnet, samt tonalitt i fjellsidene på vestsiden av hoveddalen, fører til noe mer fattige vegetasjonstyper. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 69% (ca 23680daa) alpin 3% (ca 0640daa). Den skogkledte delen av området ligger i sin helhet i nordboreal vegetasjonssone og i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon (Moen 998). Suboseaniske elementer i fl oraen er derfor som forventet stort sett fraværende. På den andre siden observerte vi heller ikke utpregede kontinentale trekk i vegetasjonen i området, selv om arter som kongsspir og nordlandsstarr er noe nordøstlige. Økologisk variasjon Variasjonen i undersøkelsesområdet er samlet sett ganske god, med et markert dalføre med øst- og vestvendte lisider i nord, der det også er mindre innslag av fl atere partier og mer bratte bergskrenter og rasmark. I sør er terrenget roligere, med gradvise overganger mot myr, våtmark og fjellhei, samt stedvis mosaikk mellom myr og fjellbjørkeskog. Det er også en spennvidde fra fattige til rike skogtyper, men der sistnevnte er dominerende fl ere steder. Våtmarksmiljøer begrenser seg i første rekke til vassdrag, med både hovedelva og fl ere små og store sidevassdrag. Hovedelva har et ganske jevnt

232 fall hele vegen, mens fl ere av side-elvene går gjennom trange kløfter med fosser og stryk. Stillefl ytende, meandrerende partier av betydning ble ikke registrert. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonstypene i området varierer en del, men innslaget av rike typer er gjennomgående godt og dominerer enkelte steder over store områder. Av skog forekommer bare bjørkeskog. Det står noen få gamle furutrær nedover i dalen, men ikke så langt opp som i den undersøkte delen. Gran opptrer bare plantet, og også disse er i all hovedsak utenfor området. Skogen er mest frodig i hoveddalen nedenfor samløpet med Bjoråga, der fattige skogtyper i stor grad er begrenset til enkelte rygger og lettdrenerte løsmasser langs elva. Feltsjiktet er likevel sjeldent høyvokst, men har mer overgangsformer mot lågurtskog. Trolig er vanntilsiget gjennomgående en begrensende faktor, der det noe kontinentale klimaet kanskje gir utslag på frodigheten sammenlignet med det som f.eks. er kjent fra fl ere av dalførene som drenerer ut på sørsiden av Saltfjellet. På sørsida av Virvasselva ovenfor samløpet med Bjoråga, og langs sistnevnte vassdrag er vegetasjonen gjennomgående fattigere. Selv om det også her er en del høgstaudeskog, er denne dårligere utviklet og mindre vanlig, mens det er mer blåbærskog og til dels enda fattigere typer her (blokkebær-krekling-skog). Typiske partier her inneholder mye smyle, en del skrubbær m.v. Samme vegetasjon var også vanlig her på nordsiden av elva, men i tillegg kommer det der inn noe mer frodig høgstaudeskog. På østsiden av dalen nær samløpet mellom elvene ble det funnet fl ere mindre rike til ekstremrike myrsig. Ellers var det en mye intermediær og litt rikmyr på nordsiden av Virvasselva opp mot Varnvatnet, men også her noe fattigmyr med arter som trådsiv og bjønnskjegg. Fattigmyr var derimot mer vanlig på sørsiden av elva og i området mot Bjoråga, men likevel med en del intermediær myr og små fl ekker rikmyr. For det meste er det snakk om fastmattemyrer, men litt mjukmatte- og lausbotnmyr ble påvist bl.a. på nordsiden av Varnvasselva, men da av fattig type uten spesielle arter. For øvrig fi nnes det noe lappvierkratt, ikke minst på nordsiden av Virvasselva i lia vest for Virvatnet og på det fl ate partiet mellom Sølvklumpen og Bjoråga. Lavalpin vegetasjon ble naturlig nok ikke nærmere undersøkt, men tilfeldige observasjoner øst for Bjoråga peker i retning av mye fattig rishei i dette området, mens det derimot var belter med kalkrike reinroseheier og rasmarker i området rundt Blekerelva. Skogstruktur og påvirkning Skoghistorie er generelt vanskelig å vurdere i bjørkeskogene, og det gjelder også innenfor dette området. Gjennomgående ble det observert få hogstspor innenfor undersøkelsesområdet, men det er grunn til å anta at det har vært tatt ut en del bjørk mange steder opp gjennom tidene. Enkelte nyere hogstspor ble likevel også funnet, bl.a. på Sølvklumpen. Mange steder er det såpass sparsomt med dødt trevirke at dette vanskelig lar seg forklare på annen måte enn som følge av hogst, mens det andre steder kan være ganske mye dødt. Skogen er likevel nå gjennomgående ganske gammel. Den er likevel mange steder ganske småvokst og glissen og i øvre deler er det få trær over 20 cm i bhd. Lenger nede i dalen og ganske langt oppover dalføret utenfor foreslått verneområde på nordsiden av elva er det omfattende granplantinger. Kontinuiteten i gamle trær og dødt trevirke vurderes som ganske god. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Virvassdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Virvasselva nord for Sølvklumpen Naturtype: Naturbeitemark - UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 27,8daa Lokaliteten er ei lita, graskledt slette inne i fjellbjørkeskog, en lysning på rundt 30 x 30 meter. Den ligger på nordsiden av Virvasselva, et par kilometer nedenfor Virvatnet. Selv om ingen kulturspor kunne observeres, lar den seg vanskelig forklare uten noen form for menneskeskapt opprinnelse, kanskje en tidligere teltplass for samer? Litt ung bjørk kommer opp hist og her, men vegetasjonen er fortsatt ganske lavvokst. Uansett er vegetasjonen fattig, med mye smyle og noe seterstarr, mens det er lite naturengplanter. Derimot opptrer det noe beitemarkssopp, uten at de store sjeldenhetene ble påvist. I alt 7 vanlige arter ble påvist, ingen rødlistearter. Ut fra artsfunnene virker det riktig å gi lokaliteten verdi som lokalt viktig (C), siden ingen mer sjeldne eller rødlistede arter er funnet og lokaliteten er liten uten tydelig potensiale for rødlistearter. Kvalitetene er avhengig av at lysningen holdes åpen og fri for bjørkeoppslag. 2 Daudmannselva sør Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 6,5daa Lokaliteten ligger i den vestvendte lia i Virvassdalen, like nedenfor der dalen deler seg i to (med en del opp til Virvatnet, og Bjordalen som sidearm mot sør). Lia er her tydelig kalkrik, med innslag av fl ere kravfulle karplanter som hårstarr, sotstarr, gulstarr, brudespore og fjellfrøstjerne i fuktsig, samt usikker smalstarr. Trolig er det overganger til ekstremrike myrutforminger, men bare på små arealer. Generelt er det en veksling mellom bjørkeskog, myrsig og små engsamfunn. Skogen er ganske gammel, med litt dødt trevirke, og det var så vidt hogstspor i nedre deler. Enkelte naturengplanter forekommer, men spiller ingen viktig rolle i plantesamfunnene. Derimot er det lokalt bra med beitemarkssopp her. I alt arter ble påvist, deriblant et par rødlistearter og den sårbare arten gyllen vokssopp opptrer i gode bestander (anslagsvis 8 mycel ble påvist). Ut fra funn av mange kravfulle arter, inkludert en god bestand av den sårbare arten gyllen vokssopp, virker det riktig å gi området verdien svært viktig (A). Et visst beitetrykk er positivt. Det bør ikke fl atehogges, mens enkelttreuttak neppe utgjør noen særlig konfl ikt med påviste kvaliteter.

233 3 Blerekelva sør Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 27daa Lokaliteten ligger i den østvendte lia i Virvassdalen. Den ligger i tillegg på sørsiden av Blerekelva, et større sidevassdrag. Her strekker den seg fra elvekanten nede i ei kløft og oppover i bjørkeskog, rasmark opp på snaufjellet. Det er m.a.o. snakk om et mosaikklandskap med fl ere naturtyper og elementer. Bjørkeskogen er småvokst og delvis preget av snøskred. Nær elva og ovenfor bjørkeskogen er det til dels bratte lisider med rasmark og ustabilt vegetasjonssdekke, dels som følge av kalkrik, skifrig grunn. Dette gir seg klare utslag på fl oraen, der reinrose er en karakterart, sammen med et stort antall andre kravfulle fjellplanter som bergstarr, fjell-lok, grønnburkne, rynkevier, fjellsnelle, fjellhvitkurle, rødsildre, sotstar, hårstarr og myrtevier. I fuktige partier øverst i bjørkeskogen ble i tillegg blant annet hodestarr funnet. Litt mykhorriza-sopp vokser i den kalkrike reinroseheia/-rasmarka, men ingen spesielt sjeldne arter ble påvist med sikkerhet, bare litt galleslørsopp og ubestemte arter blant reddiksopp og trevlesopp. Beitemarkssopp opptrer sparsomt i rasmarka og litt mer vanlig på enger i bjørkeskoger, inkludert rødlistearter som russelærvokssopp og ravnerødskivesopp. Samlet sett får lokaliteten verdi svært viktig (A). Årsaken ligger dels i variert miljø med verdifulle elementer som rasmark, samt i den kalkrike vegetasjonen med mange kravfulle arter, inkludert fl ere rødlistearter, og godt potensiale for fl ere slike. Lokaliteten bør få ligge stort sett i fred, men ekstensivt husdyrbeite er trolig bare positivt nede i bjørkeskogen. 4 Blerekelva nord Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 55,9daa Lokaliteten ligger i samme østvendte li som Kjerneområde 3, men litt nord for Blerekelva. Den dekker en gradient fra spredt tresatte, frodige enger nederst, via en halvåpen rik bjørkeskog til Dryasheier øverst opp mot fjellet. Vegetasjonen er for det meste meget rik, og en art som kranskonvall forekommer rikelig i bjørkeskogen. Engene i dalbunnen er dominert av høgstaudevegetasjon. Nesten øverst går det et belte av bærlyngskog gjennom biotopen. Det er lite død ved i området, og deler av skogen har et åpent preg som mest sannsynlig er et resultat av reinbeiting. Av arter ble det funnet krittvokssopp, grønn vokssopp, engvokssopp, bitter vokssopp og Entoloma ceaesiocinctum. Området er viktig fordi det dekker en gradient på meget rik mark fra dalbunn til fjell, og har forutsetninger for fl ere interessante artsfunn. Det vurderes som svært viktig, på grunn av rikhet, variasjon og stort potensiale for rødlistearter blant marksopp. 5 Langberget Naturtype: Kalkskog - Kalkbjørkeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 55,8daa Kjerneområdet ligger i Virvassdalens østvendte skråning, nedenfor fjellryggen Langberget. Området består av rik, halvåpen bjørkeskog, der reinbeite sannsynligvis har bidratt og bidrar til en glissen tresetting. Vegetasjonen er rik, med kranskonvall, taggbregne og høystauder. Det er ikke mye død ved i området, men enkelte bjørkelæger fi nnes spredt. Flere signalarter blant beitemarkssoppene ble funnet, som krittvokssopp, Entoloma ceaesiocinctum, og den rødlistede gylden vokssopp (sårbar). Fortsatt beite kan være viktig for å opprettholde verdiene i kjerneområdet. Rikhet og funn av signal- og rødlistearter bidrar til at området vurderes som nasjonalt verneverdig (A). Artsmangfold Karplantefl oraen virker frodig og artsrik, uten at det er påvist så mye spesielle arter i området. I bjørkeskogene ble det under eget feltarbeid bare påvist ordinære arter typiske for de ulike vegetasjonstypene. Det ble heller ikke funnet spesielt sjeldne eller plantegeografi sk interessante arter tilknyttet myrområdene, men disse ble da heller ikke prioritert under arbeidet (enkelte arter som snipestarr og nordlandsstarr viser svake østlige trekk ved fl oraen). I rike sig på østsiden av dalen ble det riktignok lokalt funnet arter som sotstarr. Rasmarkene på sørsiden av Blerekelva hadde ganske rike reinroseheier, men heller ikke her ble spesielt sjeldne arter påvist. Det er mulig slike forekommer på litt høyere nivåer her, men bare nedre deler av rasmarkene ble oppsøkt. I skogen nedenfor ble det i fuktige sig funnet hodestarr. Denne kalkkrevende fjellplanta er aldri særlig vanlig, men forekomsten her er neppe heller spesielt uventet. Det ble ikke påvist spesielle mosearter, men den litt kravfulle arten nervesvanemose, ble samlet ett sted på nordsiden av Virvasselva. Det er antagelig et visst potensiale for kravfulle moser knyttet til kalkrike berg på vestsiden av dalen. Ingen spesielle lav ble funnet, og for skoglevende arter virker bjørkeskogene gjennomgående for høytliggende og værutsatte til å by på gode levevilkår for mer kravfulle gammelskogsarter. Mest interessant var forekomsten av marklevende sopp. Et par noe krevende mykhorriza-arter ble funnet i reinrosehei sør for Blerekelva. Både i dette området, og for øvrig knyttet til kalkrike engsamfunn i bjørkeskogene i området opptrer det mer eller mindre hyppig en del såkalt beitemarkssopp, inkludert enkelte rødlistearter. Dette omfatter også høyt rødlistede arter som gyllen vokssopp, og sjeldne/lite samlede arter som den røde varianten av sumpvokssopp (Hygrocybe substrangulata var rhodophylla). Potensialet for å fi nne fl ere slike kravfulle arter er absolutt til stede. For øvrig virker potensialet for interessante arter i området i første rekke å være knyttet til forekomstene av kalkrike berg og rasmark. Det ble ikke påvist spesielle viltarter i området under feltarbeidet. Området bør være egnet for enkelte interessante og noe kravfulle arter, blant annet av rovfugl. Våtmarksområdene innenfor undersøkelsesområdet byr nok likevel sannsynligvis på større ornitologiske kvaliteter enn bjørkeskogene.

234 Tabell: Artsfunn i Virvassdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Bladmoser Meesia uliginosa Nervesvanemose 2 Sopp markboende Clavaria fragilis Tuet køllesopp 3 Clavulinopsis corniculata Gul småfi ngersopp Clavulinopsis helvola Gul småkøllesopp Entoloma caesiocinctum DC Entoloma corvinum Ravnerødskivesopp DC 3 Entoloma exile DC 3 Entoloma griseocyaneum Lillagrå rødskivesopp DC Entoloma infula Blekskivet rødskivesopp Entoloma mougeotii Fiolett rødskivesopp R Entoloma papillatum Vorterødskivesopp 2 Entoloma poliopus Tjærerødskivesopp Entoloma sericellum Silkerødskivesopp 3 Entoloma sericeum Beiterødskivesopp 3 Entoloma serrulatum Mørktannet rødskivesopp 2 Hygrocybe aurantiosplendens Gyllen vokssopp V Hygrocybe ceracea Skjør vokssopp Hygrocybe citrinopallida Eggegul vokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe laeta Seig vokssopp Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC Hygrocybe persistens Spissvokssopp DC 4 Hygrocybe pratensis Éngvokssopp Hygrocybe pratensis var. pallida Blek engvokssopp Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Hygrocybe reidii Honningvokssopp Hygrocybe russocoriacea Russelærvokssopp DC 3 Hygrocybe substrangulata Sumpvokssopp Hygrocybe virginea var. virginea Krittvokssopp Avgrensing og arrondering Skogsmiljøene er i stor grad naturlig avgrenset mot snaufjell, og når grenser er trekt oppe på snaufjellet, er dette primært for å få enkle grenser med få grensepunkt, samtidig som alt aktuelt skogareal blir trukket inn. Det er innslag av en del kalkrikt fjell med tilhørende vegetasjon oppe på snaufjellet, men dette er i liten grad vektlagt ved vår grensetrekking. Vi har heller ikke vektlagt eventuelle forekomster av verdifulle våtmarksmiljøer, fjellheier o.l. med tilhørende fuglefauna. Også tilknyttet slike miljøer er det kjent verdifulle forekomster i området, og slike kan også ligge nært opptil våre yttergrenser. Når det gjelder skogsmiljøene, så har vi valgt å unnta det som fi nnes oppover langs Bjordalen, siden denne er såpass småvokst og glissen. Vi har også trukket ut et større parti fra dammen og enden av bilvegen i dalen og ned til samløpet med Bjoråga. Dette fordi skogen her er overveiende fattig, uten spesielle kvaliteter, samtidig som dette partiet er markert preget av inngrep i form av veg, dammer, tipp-plasser for løsmasser og andre spor etter anleggsarbeidet ved vassdragsutbyggingen. Tilsvarende har nordgrensa for foreslått verneområde på østsiden av elva satt litt sør for en stor løsmassetipp oppe i dalsida, samtidig som det herfra og og nedover dalen er økende innslag av granplantefelt.

235 Andre inngrep Vassdragsreguleringene i området utgjør her en minst like viktig inngrepsfaktor som skogsdrifta. Selve hovedelva er regulert, med en dam noen kilometer nedenfor Virvatnet (som er uregulert). I tillegg er fl ere sideelver som kommer ned i dalføret fra øst og vest regulert. Foruten nevnte dam, vegen og ei enkel kraftlinje innover dalføret begrenser disse tiltakene seg stort sett til små dammer og fjerning av vannet, uten andre inngrep i marka av betydning. På østsiden av hoveddalen, utenfor foreslått verneområde ligger i tillegg en stor grushaug oppe i lia, sannsynligvis gamle tunnellmasser. Vurdering og verdisetting De skogfaglige verdiene innenfor og i nærområdet til undersøkelsesområdet varierer en del, og foreslått aktuelt område for vern avviker derfor en del fra det som ble foreslått undersøkt. En viktig endring er en vesentlig reduksjon i sør. Bjørkeskogen oppover langs Bjoråga er så småvokst (3-5 meter høy), glissen, oppsplittet og overveiende fattig (her er det lite høgstaudeskog, og mest blåbærskog) at de skogfaglige verdiene er helt ubetydelige og kan ikke forsvares tilknyttet en verneplan som primært skal fokusere på skog (at det kan fi nnes andre kvaliteter av betydning her, f.eks. tilknyttet myr og våtmark, er en annen sak). I et rikt sig i søndre del her ble arter som fjellsnelle, sotstarr, svartstarr, fjellstarr og hårstarr påvist, men dette skilte seg noe ut fra den fattige fl oraen for øvrig. Samme situasjon gjelder for enkelte utkantområder på sørsiden av Sølvklumpen og ved Virvatnet helt i øst. Generelt er det diskutabelt om det er aktuelt med vern av skog i sørlige/østlige del av Virvassdalen, og eventuelt vern her bør i så fall konsentrere seg om den sørvendte lia som ikke var inkludert i undersøkelsesområdet, da det er her den mest frodige bjørkeskogen står. I vårt forslag til avgrensning er dette fulgt opp, men et alternativ her kan også være å sette østgrensa for verneområdet ved dammen der vegen slutter. Derimot er det god grunn til å utvide noe nedover langs østsiden av dalen, da det her er en del sluttet og stedvis nokså frodig bjørkeskog uten inngrep av betydning bortsett fra vegen. Innenfor dette verneverdige området er det samlet sett store arealer med intakt, eldre fjellbjørkeskog. Skogen har en viss variasjon i typer, men høgstaudeskog er utbredt og dominerer ofte. Det er i første rekke snakk om lisideutforminger som stedvis går over i rasmark, men inn mot Virvatnet kommer det også inn fattigere skog på mer fl at mark, samt fuktige utforminger i mosaikk med myr og lappvierkratt. Forekomster og potensiale for kravfulle og rødlistede arter er ikke utpreget høyt, men en del slike arter blant beitemarkssopp ble påvist, og det er potensiale for interessante arter i kalkrike rasmarker og bergskrenter. Av truede vegetasjonstyper (Fremstad & Moen 200) inneholder området en del kalkskog og noe rike rasmarker, samt så vidt innslag av rikmyr, rike bergvegg- og bergsprekksamfunn, samt kulturbetinget engvegetasjon. Selv om skogen gjennomgående er ganske gammel, ble det ikke funnet indikasjoner på at det fi nnes arter som er særlig sterkt knyttet til lite påvirket skog i området. Arronderingsmessig så er det positivt at verneforslaget omfatter en gradient innenfor et helt dalføre, med både dalbunn og lisider på begge kanter opp til snaufjellet. Vegen innover dalen og vassdragsreguleringen er begge klart negative inngrep, men påvirker tross alt de skogfaglige verdiene i mindre grad. Det er noe usikkert hvor representativt området er for bjørkeskogene i denne delen av Nordland, siden klimaet er relativt kontinentalt, men området utgjør i hvertfall i så måte en viktig brikke i en gradient fra oseaniske til kontinentale bjørkeskoger i fylket. I så måte er Fremstad et al (2002) sin evaluering av skogvernet om at det for bjørkeskogene trengs en egen undersøkelse for å fi nne ut i hvilken grad den store variasjonen som fi nnes her i forhold til økologiske gradienter, er tilstrekkelig fanget opp i eksisterende verneområder relevant. Samlet verdi vurderes som litt usikker, og den ligger mellom regional og nasjonal verdi. Vi har så langt valgt å gi området nasjonal verneverdi (***), der viktige argumenter for dette er det store arealet, god dekning av ulike gradienter innenfor dalføret, høy andel rike skogtyper og tross alt nokså begrensede inngrep. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Virvassdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Virvasselva nord for Sølvklumpen Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering ** * * * ** - - * 2 Daudmannselva sør ** * * - * - * ** *** *** - - *** 3 Blerekelva sør *** * * - * - * *** *** ** - - *** 4 Blerekelva nord ** * * - * - * *** *** ** - - *** 5 Langberget ** * * - * - * ** *** ** - - *** Samlet verdi Totalt for Virvassdalen ** ** ** - ** - * ** *** ** *** *** *** Referanser Gjelle, S Geologisk kart over Norge, berggrunnskart SALTDAL, M : NGU. Masterdalshei, H. S Naturhåndboka på nett. Rana kommune. Internettversjon, pr

236 Virvassdalen (Rana, Nordland). Andfjellet 674 Jordbekken Areal 34.38daa, verdi *** 74 Jordbekken 588 Jordbekkgrotta Virvassdalen Tørrbekken Kåtabekken Andfjellia 708 Andfjellmyran Langtjørna 680 Andfjelltjørna søre 730 Kåtamobekken Verdal 846 Andfjellbekken berget Litland Langbergtjørnan Langbergbekken fjellet Virvassåga 88 Èorras 73 litle Blereken Steintjørna Mjøltuva Holmtjørna Daudmannsmyran Virvassfjellet 658 Daudmannstjørna Viresbáhkku 748 Blerekvatnan Blieragajávrrit Gaffelfjellet 695 Blerekelva Kaffebekken Rávgajohka Daudmannselva Èuopsenbákti 820 Krabbfjelltjørnan Olatjørna Sarka 805 Virvasselva Krabbfjellet Ávrunáºiklumpa Várdungoppa Virvasshytta Kruppaº Storakselbekken Stuorraoalggejohka Bjorådalen Viresjohka Sølvklumpen Luspeváraº Storakselbekken Beavrragajohka Bjoråga A-tjørna 847 Småtindtjørna store nordre Jordbekkvatnet 997 Jordbekkvatnan Andfjelltjørna 750 Jiidujávri GáissaŒajávrrit Jordbekk- Tomas- 690 tuva stranda Vårhompen Giireváraº Lang Vardfjellet B-tjørna Stuorra-oalgi Vardfjell- Viresvárdu tjørna austre C-tjørna Kalvtjørna Vardfjellkåta 858 Slettfjellet Junkerskardet Ju karagurra Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Dytjørna Gåstjørna MurtaskejávrraŒat 767 Verneforslag Tidligere registreringer 905 Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) Rutenett km Rikardtjørna RihkarjávrraŒat Kjerneområder Eksisterende Kvefsendalskoia verneområder WGS84, sonebelte Stabburbekken mE mE Njallajogaº mN

237 Bilder fra området Virvassdalen Deler av den kalkrike rasmarka/reinroseheia på sørsiden av Blerekelva i forgrunnen, mens deler av hoveddalføret sørover i retning Virvatnet kan sees i bakgrunnen. Foto: Geir Gaarder Det åpne landskapet på Vardungoppa i forgrunnen, med Bjordalen og Krabbfjellet i bakgrunnen er et vakkert fjelllandskap, men de skogfaglige verdiene er lik null. Foto: Geir Gaarder Den åpne sletta nord for Sølvklumpen (på nordsida av elva), der det bl.a. vokste en del beitemarkssopp. Foto: Geir Gaarder Oversikt over sentrale deler av foreslått verneområde i Virvassdalen, sett fra vestsiden av dalen, rett på sørsiden av Blerekelva (deler av kløfta til den sees i forgrunnen). Foto: Geir Gaarder

238 Eiteråga* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Vefsn Inventør: JKL Kartblad: 826 II Dato feltreg.: , UTM: Ø:46707, N: Areal: 732 daa H.o.h.: 0-400moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Eiteråga ligger omkring nedre del av Eiteråga-vassdraget, midtveis mellom Laksfors og Mosjøen. Området karakteriseres et dypt elvegjel hvor Eiteråga-vassdraget drenerer mot øst. Området er relativt topografi sk variert med gradient fra mellomboreal til lavalpin sone og med bratte eksposisjoner i alle himmelretninger. Berggrunnen domineres av basefattig glimmergneis og glimmerskifer. En stripe med marmor når inn i fra nordøst og utgjør berggrunnen under og langs Klubbelva. I areal er det de fattige vegetasjonstypene som er klart dominerende. De høyereliggende områdene i sør preges av skrinne og glissent tresatte lyngfuruheier og myrareal. Lisidene ned mot Eiteråga domineres av blåbærgranskog. En del bjørk inngår, og sporadisk forekommer også rogn og selje. I området rundt utløpet av Klubbelva og i en smal sone på begge sider av elva oppstrøms er det gråor-heggeskog. Hele området er preget av tidligere kraftige gjennomhogster, selv i de aller bratteste partiene. Furuskogen i sør gir på avstand inntrykk av å være ganske gammel, men trærne er i regelen småvokst og smådimensjonerte. Kraftige gjennomhogster for mer enn 00 år siden har tatt ut det som var av virkelig grov skog. Det er svært lite liggende død ved av furu i området. Granskogen er i sen optimalfase med rådende trealder og stammediameter på hhv år og 30 cm i diameter. Dødved mengden er lav og stort sett tilknyttet bratte, ofte skredutsatte, lisider. Artsmangfoldet tilknyttet eldre barskog er som resultat av skoghistorien utmagret. Områdets arrondering og størrelse er middels god. Eiteråga scorer imidlertid lavt på skoglige kvaliteter, og rike vegetasjonstyper er bare i liten grad tilstede. Kriterier som er noenlunde godt oppfyllt er variasjon og treslagsfordeling. Området bidrar ikke nevneverdig til å dekke påpekte mangler ved dagens skogvern (Framstad et al. 2002, 2003). To kjerneområder av regional verdi (B) er fi gurert ut. En samlet vurdering tilsier at Eiteråga per dags dato er lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Jon T. Klepsland. Det ble lagt vekt på å få oversikt over området og dekke inn hele variasjonsbredden av vegetasjonstyper. Tidspunkt og værets betydning Været var overskyet med regnbyger, men dette påvirket ikke feltinnsatsen nevneverdig. Årstiden for feltarbeidet var gunstig for inventering av alle undersøkte organismegrupper. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Verneforslaget er redusert med omtrent en tredjedel i forhold til undersøkelsesområdet. Herunder er et relativt stort areal i vest er ekskludert fra verneforslaget på grunn av omfattende hogstinngrep. En noe mindre areal er ekskludert i øst på grunn av skogtilstand (tett, ensjiktet hogstklasse 3). Verneforslaget følger ellers i stor grad grensene for undersøkelsområdet, men en liten utvidele er gjort langs vassdragene i øst for å gi økt variasjon og naturverdi til området under ett. Verneforslaget er på 732 dekar. Tidligere undersøkelser Det er tidligere gjort MiS-registreringer i området. Tre MiS-biotoper er fi gurert ut innenfor verneforslaget. To av disse er med små grensejusteringer videreført som kjerneområder for verneforslaget. Beliggenhet Området ligger omkring nedre del av Eiteråga-vassdraget, 2-3 kilometer vest for Eiteråmoen og elvas utløp i Vefsna, midtveis mellom Laksfors og Mosjøen. Naturgrunnlag Topografi Området karakteriseres fremst av et dypt elvegjel hvor Eiteråga drenerer mot øst. I øst skjærer det mindre Klubbelva-vassdraget seg ned i fra nord og møter vinkelrett på Eiteråga. I sør stiger terrenget bratt opp fra elvegjuvet før det etter høydemeter gradvis går over i et mindre bratt landskap med avrundete isskurte formasjoner.

239 Geologi Innenfor avgrensingen domineres berggrunnen av forholdsvis basefattig glimmergneis og glimmerskifer. En stripe med marmor når inn i nordøst og utgjør berggrunnen under og langs Klubbelva. Løsmassedekket er generelt tynt, men langs Klubbelvas vestre bredd er partier med tykke til dels rasutsatte breelvavsetninger (NGU 2006a,b). Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk, vegtasjonsone: alpin 20% (ca 50daa) nordboreal 70% (ca 50daa) mellomboreal 0% (ca 70daa). Etter Moen (998) ligger området i svakt oseaniske seksjon (O) og nordboreal sone. De lavereliggende partiene hører trolig vegetasjonsøkologisk til mellomboreal sone (0 %). De øvre deler hører til lavalpin sone (20%). Økologisk variasjon Området er relativt topografi sk variert med gradient fra mellomboreal til lavalpin sone og med bratte eksposisjoner i alle himmelretninger. Forekomst av både basefattige og baserike bergartstyper bidrar videre til et bredt spekter av habitat og vegetasjonssamfunn. Særlig rike eller produktive utforminger mangler likevel, og området er dominert av et fåtall fattige vegetasjonstyper. Totalt sett er den økologiske variasjonen middels stor. Vegetasjon og treslagsfordeling I areal er det de fattige vegetasjonstypene som er klart dominerende. De høyereliggende områdene i sør preges av skrinne og glissent tresatte lyngfuruheier og myrareal. Myrene er fattige fastmatter med småbjønnskjegg, rome, hvitlyng og blåtopp som mengdearter. Furuskogen faller stort sett inn under vegetasjonstypen røsslyng-blokkebærskog, men enkelte konveksiteter ligner mer på knausskog. Som normalt for landsdelen er skogtypen av en utforming med mye krekling og skrubbær, eller ofte tyttebær. De ikke alt for bratte lisidene som faller ned mot Eiteråga domineres av blåbærgranskog. Vegetasjonstypen er også tilstede i vestvendt skråning ovenfor furuskogen i sørøst. Foruten gran er det en del bjørk, helst i brattere partier, og sporadisk forekommer rogn og selje. Blåbærgranskogen er av en humid type med mye skrubbær, og ofte er skogbunnen svakt myrdannende, selv i bratt terreng, med arter som molte, smyle, fugletelg, krekling, og med torvmose i bunnsjiktet. I den nordvendte lia er rikere vegetasjonstyper begrenset til noen renner eller terrengforsenkninger i de brattere partiene hvor nærings- og mineraltilgangen er noe bedre. På slike steder er det storbregneskog med artene hengeving, sauetelg og bringebær. Rundt Klubbelva og vest til hengebrua er det marmor i berggrunnen. Vegetasjonen er spesielt variert i en brem helt nede langs vassdraget fra hengebrua og øst til utløpet av Klubbelva. Herfra kan nevnes tyrihjelm, skogsvinerot, mjødurt, teiebær, trollurt, myskegras og kranskonvall. På rullesteinsstrand langs elva forekommer også gul frøstjerne. I området rundt utløpet av Klubbelva og i en smal sone på begge sider av elva oppstrøms er det gråorheggeskog. Storbregneskog fi nnes i tilknytning til en mindre bekk som drenerer ned Grøttdalen i fra vest. Forøvrig er store partier av dalsidene svært bratte med mye berg i dagen inkludert noe rasutsatte partier med småvokst bjørk og enkelte furutrær. Vegetasjonen tilknyttet disse brattskrentene er overveiende triviell. Skogstruktur og påvirkning Hele området er preget av tidligere kraftige gjennomhogster, selv i de aller bratteste partiene. Furuskogen i sør gir på avstand inntrykk av å være ganske gammel. Mange av trærne er krokete og med fl ate kroner, men trærne er i regelen småvokst og smådimensjonerte. Øvre stammediameter er omtrent 40 cm ved brysthøyde, men snittdiameteren for eldre trær ligger på om lag 20 cm. Kraftige gjennomhogster for mer enn 00 år siden har tatt ut det som var av virkelig grov skog. Mange gamle omfangsrike stubber viser at dagens trestørrelse ikke representerer et fysiologisk tak. Enkelte stubber ser ut til å være av noe yngre dato og det har derfor trolig vært foretatt plukkhogst i området i førkrigsåra også. I vest er store areal uten trær eldre enn 20 år. Snittalderen er lokalt noe høyere i øst med øvre trealder rundt år. Det er svært lite liggende død ved av furu i området. Gadd forekommer spredt, men spesielt i vest er denne smådimensjonert. Granskogen som dekker de nordvendte liene ned mot Eiteråga er i sen optimalfase med rådende trealder og stammediameter på hhv år og 30 cm i diameter. Enkelte litt eldre trær fi nnes spredt (maks 50 år), men tydelig gamle trær med eksempelvis grov barkstruktur mangler. Dødved mengden er lav og stort sett tilknyttet bratte, ofte skredutsatte, lisider. Dødved profi len er svært skjev med bare lite til middels nedbrutt virke. Slik grensene for verneforslaget er trukket opp berører nyere hogstinngrep området bare i liten grad. Like sør for Grøttdalen er en liten fl ik av en hogstfl ate inkludert av arronderingsmessig årsak, og helt i øst er en smal brem langs elvas sørlige bredd inkludert selv om den unge granskogen når helt ned til elvekanten. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Eiteråga. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Grøttdalen Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:46090, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 7,7daa Frodig storbregnegranskog langs liten, ikke stabilt vannførende bekk. I partier er vegetasjonen frodigere med blant annet skogstorkenebb, mjødurt, turt, tyrihjelm, kranskonvall, myskegras og teiebær. Skogen er i sen optimalfase og har noe tett struktur og ganske svak alders-

240 spredning med overvekt av eldre trær i fremdeles god vekst. Det er likevel ganske god spredning i dimensjoner med stammediameter inntil 50 cm ved brysthøyde. Enkelte læger i lave og midlere nedbrytningstrinn fi nnes, men lokaliteten har gjennomgått et tydelig kontinuitetsbrudd. Foruten gran inngår noe rogn, bjørk og gråor. På rogn fi nnes et par arter tilhørende lungeneversamfunnet. Skorpelavselementet er forholdsvis godt utviklet, tatt skogstrukturen i betraktning, med både huldrelav, Gyalecta friesii og rustdoggnål, Sclerophora coniophea. Lokaliteten har sjeldent høy produktivitet og et gunstig lokalklima med fl ere signalarter for fuktig eldre barskog. Verdien vurderes på bakgrunn av dette, på tross av størrelsen, som regionalt viktig (B). 2 Klubbelva Naturtype: Gråor-heggeskog - Flommarksskog UTM: Ø:47250, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 25,8daa Heterogent område som omfatter den mest produktive skogen i området rundt Klubbelva. Berggrunnen innenfor lokaliteten er marmor. Langs Klubbelva og i området ved elvemøtet er det gråor-heggeskog med spredte eldre seljer. Deler av gråor-heggeskogen står på rullesteinsstrand. Vegetasjonstypen er ikke veldig godt utviklet, blant annet er det få grove gamle trær, det er lite død ved, og vegetasjonstypen er begrenset til en ganske smal brem langs vassdraget. På den annen side er Lobarion-samfunnet godt utviklet med rik forekomst på et tredvetalls trær. Feltsjiktet er frodig med storbregne- og høystaudevegetasjon. På rullesteinsstrand fi nnes gul frøstjerne, Thalictrum fl a- vum. Ovenfor gråor-beltet er det svakt fl ersjiktet til ensjiktet granskog som med høyden viser en raskt avtagende artsdiversitet i feltsjiktet. Et stykke oppstrøms Klubbelva stiger terrenger bratt opp mot vest, nederst dannes brattkanten av en mektig breelvavsetning som utsettes for stadige skred, lenger oppstrøms er det bratte men frodige løvskogslier og en del fuktige mosekledde bergvegger. Lokaliteten har et gunstig lokalklima og sluttet topografi, stor strukturell diversitet, rike vegetasjonstyper og gode forekomster av signalarter. Lokaliteten vurderes derfor som regionalt viktig (B). Artsmangfold Artsinventaret tilknyttet gamle barskoger er dårlig utviklet i hele området. Dette skyldes i første rekke skoghistorien der kraftige gjennomhogster i eldre tid har fjernet livsgrunnlaget for en rekke arter som er avhengige av gamle og døde trær. Ett eneste fruktlegeme av svartsonekjuke (DC) ble funnet på en middels nedbrutt granlåg på et vanskelig tilgjengelig sted nede i den nordvendte lia. For øvrig ble ingen kontinuitetskrevende vedboende arter påvist, hverken i granskogen eller furuskogen. Når det gjelder karplantefl oraen er området rundt Klubbelva mest interessant. Rike vegetasjonstyper (storbregneskog og høystaudeskog) er godt representert, fl ekkvis med temmelig rike utforminger. Fungaen i området virket ikke spesielt godt utviklet, men den ble heller ikke undersøkt nøye. Ofte er det slik at dype elvejuv gir spesielle lokalklimatiske forhold som gir gode forhold for en større eller mindre gruppe fuktighetskrevende og skyggetolerante arter. Inntrykket fra feltrunden var likevel at forholdene langs hovedløpet ikke innfrir de kravene som mange av disse artene setter til omgivelser og substrat. Dette kan blant annet skyldes elvedalens karakter som mange steder har lite vegetasjon ned mot elva, og dessuten drenerer elva ganske rolig ut uten store fossefall. Dalen er også ganske vid og er derfor utsatt for en del luftgjennomstrømming som virker tørrende. Derimot er forholdene innenfor kjernemrådene Grøttdalen og Klubbelva lokalklimatisk mer stabilt fuktige. Dette ses på mangfoldet av epifyttiske lavarter på disse stedene. Artsspekteret innen disse lokalitetene overlapper imidlertid ikke med hverandre noe som blant annet skyldes ulik treslagssammensetning (se kjerneområdebeskrivelsene for artsinventar). Tabell: Artsfunn i Eiteråga. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Busk- og bladlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge 2 Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Bactrospora corticola Granbendellav Chaenotheca gracillima Langnål Gyalecta friesii Huldrelav 2 Pyrrhospora elabens Sclerophora coniophaea Rustdoggnål Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke 2 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC

241 Avgrensing og arrondering Eiteråga er det sentrale og viktigste landskapsmessige elementet i området og er derfor også utgangspunktet for avgrensingen. Arronderingen blir suboptimal på grunn av ungskog og hogstfl ater som ikke er ønskelig å inkludere i et eventuelt verneområde. De største verdiene ligger til kjerneområdene og det er vurdert som formålstjenelig å binde disse to sammen til èn funksjonell enhet. Ved å trekke grensa langs to svake rygger opp til lavalpin sone sikres en noenlunde akseptabel arrondering ved at et lite, men helt nedbørsfelt inkluderes. Grensen er derfor trukket slik; Fra kjerneområdet Klubbelva er grensa trukket nærmest rettlinjet litt nedenfor veien mot vest til den sammenfaller med en telefonlinje som også markerer øvre grense for kjerneområdet Grøttdalen. Derfra rett sørøst opp på en åsrygg for å unngå store hogstfl ater og mindre interessant furuskog i vest. Grensa går derfra opp i lavalpin sone og ned langs en svak rygg helt ned til Eiteråga. Videre øst er bare en smal brem langs elvebredden inkludert på grunn av skogtilstanden. Grensa krysser elva og runder kjerneområdet Klubbelva. Andre inngrep Området grenser inn til tyngre tekniske inngrep i nord og øst i form av bilvei og telefonlinje. Vurdering og verdisetting Området karakteriseres av elvedalens bratte V-profi l og en ganske tydelig overgang fra granskogen i lisiden til furuskogen ovenfor. Med et mulig unntak av topografi en må området karakteriseres som typisk for regionen både med tanke på geologi, vegetasjonstyper og skogtilstand. På tross av elvedalens karakter ble det ikke påvist vegetasjonssamfunn som er karakteristiske for bekkekløfter eller lignende naturtyper. Skogen er overalt hardt utnyttet i fra gammelt av og lokaliteten grenser også til felt hvor nyere hogstinngrep har funnet sted. Området kommer derfor dårlig ut på alle verdikriterier direkte tilknyttet skog. Furuskogen er eldre enn gjennomsnittet for regionen, men for glissen og småvokst til at det har særlig betydning for verdivurderingen. Rike vegetasjonstyper (gråor-heggeskog) forekommer innenfor kjerneområdet Klubbelva. Gråor-heggeskog er en vegetasjonstype som er underrepresentert i dagens skogvern (Framstad et al. 2002). Vegetasjonstypen er imidlertid ikke nevnt som en prioritert skogtype for vern i Nordland (Framstad et al. 2003). Den er dessuten ikke godt utviklet på lokaliteten og har i tillegg svært begrenset omfang. Høydstaudegranskog mangler tilfredsstillende verneomfang (Framstad et al. 2002, 2003) og vegetasjonstypen er i tillegg rødlistet som hensynskrevende (LR; Aarrestad et al. 200). Vegetasjonstypen er sparsomt tilstede innenfor kjerneområdene. I sum utgjør truete eller prioriterte skogtyper for vern bare en liten brøkdel av verneforslaget. Mangeloppfyllelse er derfor ikke beste argument for vern. Et knippe fuktighetskrevende lavarter ble dokumentert, de aller fl este innenfor et av kjerneområdene. To av skorpelavene er med i vurderingsgrunnlaget for den reviderte rødlisten, nemlig granbendellav, Bactrospora corticola og rustdoggnål, Sclerophora coniophea. Funnet av granbendellav ved Eiteråga representerer Norges nordligste kjente levested for arten (Håkon Holien pers. medd.). Totalt sett er områdets arrondering og størrelse mindre god (*-**). Området scorer lavt på skoglige kvaliteter, og rike vegetasjonstyper er bare i liten grad tilstede. Kriterier som er noenlunde godt oppfyllt er variasjon og treslagsfordeling. Området vurderes som relativt viktig for fuktighetskrevende kryptogamer, og det ventes at ettersom gammelskogsstrukturer bygges opp vil områdets betydning for slike arter bli mye større. En samlet vurdering tilsier at Eiteråga per dags dato er lokalt verneverdig (*), men at området kan få stor verneverdi på sikt. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Eiteråga. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Grøttdalen * * * ** * - * * ** ** - - ** 2 Klubbelva * * * * ** - ** ** ** ** - - ** Totalt for Eiteråga * ** * * * - ** ** * * * ** * Samlet verdi Referanser Aarrestad, P.A., Brandrud, T.E., Bratli, H. og Moe, B., 200. Skogvegetasjon. I: E. Fremstad og A. Moen (Red.), Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU, Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk Serie, 200-4, s Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250: NGU 2006b. Kvartærgeologiske kart:

242 Eiteråga (Vefsn, Nord-Trøndelag). Areal 732daa, verdi * 78 Blåbærskardet 2 87 Steinlia Durmåls- 228 haugen 266 Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk :0 000 Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert Brennhaugbekken Brennhauga mN 46000mE 47000mE

243 Eiteråga (Vefsn, Nordland) Målestokk :

244 Bilder fra området Eiteråga Bildet er tatt fra veien i øst mot vest, og viser store deler av elveløpet innenfor verneforslaget. Foto: Jon T. Klepsland Bedre parti med en del eldre trær og gadd av furu. Foto: Jon T. Klepsland Storbregneskog langs liten bekk i kjerneområde nr. Lokalitet for flere fuktighetskrevende skorpelav. Foto: Jon T. Klepsland Et relativt produktivt parti fra sørsida som illustrerer den typiske situasjonen med skog i sen optimalfase. Foto: Jon T. Klepsland

245 Hundålvatnet* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Vefsn Inventør: AST Kartblad: 826 I Dato feltreg.: 0/09/05-2/09/05, UTM: Ø:405835, N: Areal: 3495 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Nordboreal Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk Sammendrag Området ligger ca 5 km V for Mosjøen, midt inne på halvøyen som dannes av Vesfnfjorden i nord. Hundålvatnet er relativt vanskelig tilgjengelig der det ligger omkranset av fjell på moh., med Seterdalsfjellet og Elvdalsfjellet i øst og Stortuva i vest. Undersøkelsesområdet dekker den nederste, skogkledte delen av lisidene rundt Hundålvatnet, samt et myrområde ved Eidet i sørvest. Størstedelen av området dekkes av granitt og granodioritt, men med små innslag av noe rikere berggrunn (glimmerskifer/glimmergneis). Området som ansees som verneverdig er noe mindre enn det på forhånd utplukkede undersøkelsesområdet. De sørlige delene av Grønlidalen består av ordinær, småvokst fjellbjørkeskog, uten rike vegetasjonstyper og med lite død ved. Vi har derfor valgt å holde denne delen utenfor verneforslaget. Helt i nord har vi også kuttet noe inn på arealet, på grunn av nyere hogstinngrep. Det avgrensede verneforslaget dekker skogarealene fra Eideåsens grandominerte østside (vest for Hundålvatnet), delvis skogkledte myrpartier øst for Eidet, gran- og furuskog langs Grønlielvas nordligste del, glissen og småvokst furuskog rundt Sørvassosen, samt grandominerte lisider langs Hundålvatnets østside. Vegetasjonen er for det meste fattig i området, og domineres av blåbær- og småbregnegranskog, men også områder med bærlyngfuruskog og furumyrskog. I rikere og friske dråg er det innslag av høystaude- og storbregneskog, men dette utgjør en meget liten andel av totalarealet. Myrene domineres av fattigmyrvegetasjon. Selv om det er variasjon innenfor området, er det jevnt over lite død ved, og nesten fullstendig fravær av sene nedbrytningsstadier. Kontinuiteten i død ved vurderes som dårlig. Særlig i furuskogen kan man se stubber som vitner om at skogen som stod her før var langt mer grovvokst enn dagens skog. I tillegg til påvirknig fra tidligere hogster, er også vassdragsregulering en faktor. Hundålvatnet er regulert, og vannstanden varierer med 25 m. Det er skilt ut to kjerneområder som har mer død ved enn området forøvrig. Enkelte signalarter fi nnes spredt, men generelt mangler indikasjoner på at det fi nnes arter som er sterkt knyttet til lite påvirket skog i området. Det foreslåtte området er forsåvidt representativt for granskog på lav til middels bonitet i regionen, men hogstpåvirkningen rundt Hundålvatnet gjør at man nok fi nner bedre kandidater andre steder i regionen. Området tilfredsstiller kriteriet i naturvernloven om å være urørt eller tilnærmet urørt, med vekt på tilnærmet, men inneholder ikke truete vegetasjonstyper. Verneforslaget kan forsåvidt sies å oppfylle kriteriet i mangelanalysen for skogvernet (Framstad et al. 2003) om å være en større forekomst gammel skog under overveiende naturlig dynamikk, men skogen har ikke preg av urskog. Verneforslaget oppfyller ingen av de regionale manglene for Nord-Norge. Samlet sett vurderes området å være lokalt verneverdig (*). Feltarbeid Det ble brukt ca 3 dagsverk på å undersøke området. Området er relativt tungt tilgjengelig, og kan enten nåes nordfra gjennom en kombinasjon av bil, ferje og egen båt over vannet, eller ved å gå inn over fjellet østfra (ca 5 km fra Tverråga, ved fl yplassen i Mosjøen). Det ble valgt å gå inn over fjellet og overnatte i området. Feltarbeidet sammenfalt med en periode med uvanlig mye regn, både før og under besøket. Det viste seg umulig å vade Sørvasselva og Grønlielva som planlagt. Ved hjelp av lånt båt ble Lavatnet krysset slik at området mellom elvene ble dekket, men siden det ikke var mulig å komme over Grønlielva ble vestre del av området ikke befart. Beskrivelse og vurdering av den vestre delen av undersøkelsesområdet baserer seg derfor dels på avstandsobservasjon med kikkert, og dels på Geir Gaarders feltarbeid i 997 (pers.medd.). Tidspunkt og værets betydning Kraftig regn vanskeliggjorde kryssing av elver som beskrevet over, men påvirket forøvrig ikke feltarbeidet. Årstiden var velegnet for å kartlegge det meste av relevant artsinventar, selv om karplantefl oraen var på hell. Dette hadde liten betydning for resultatet. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området er utvalgt av Fylkesmannen i Nordland og DN i samarbeid med Statskog SF, i forbindelse med vurdering av verneverdier på Statskogs grunn. Nærmere begrunnelse for utvalg og avgrensing av området er ikke kjent, men det er sannsynlig at registrerte MiS-fi gurer er tillagt vekt.

246 Tidligere undersøkelser Området er undersøkt i forbindelse med MiS-registrering av Prevista i Det er avgrenset 5 mindre MiS-fi gurer innenfor undersøkelseområdet, hvorav 2 står beskrevet som livsmiljø 2 liggende død ved og 3 andre står beskrevet som bekkekløft. I tillegg er nesten hele området utfi gurert som en egen, tildels overlappende fi gur på mer enn 3000 daa, som i følge Prevista (pers.medd. Per Hallgren) er utfi gurert i etterkant i samråd med Statskog som et hensynsområde. Det tilgrensende og såvidt overlappende området Sørvassdalen har vært undersøkt i forbindelse med barskogsvern fase I (Korsmo m.fl. 993) og fase II (Gaarder 998). Sørvassdalen var også en del av utredningsområdet i forbindelse med vern i Lomsdal-Visten (Heggland m.fl. 2004), uten at det ble feltundersøkt på nytt i den sammenhengen. Gaarder (998) konkluderer det med at Sørvassdalen kun er lokalt verneverdig, på grunn av dominans av fattig og glissen fjellskog, lite død ved og få signal/rødlistearter tilknyttet gammel skog. I forbindelse med feltarbeidet til barskogsvern fase II gikk Gaarder også gjennom den vestre delen av undersøkelsesområdet (mellom Eidet og Hundålvatnet), uten at dette er publisert. Beliggenhet Området ligger ca 5 km V for Mosjøen, midt inne på halvøyen som dannes av Vesfnfjorden i nord. Hundålvatnet er relativt vanskelig tilgjengelig der det ligger omkranset av fjell på moh., med Seterdalsfjellet og Elvdalsfjellet i øst og Stortuva i vest. Nærmeste vei er i nordenden av Hundålvatnet, 8 km nord for undersøkelsesområdet som ligger i sørenden av vannet. Av de tre dalene som går ut fra vannets sørende (Eidet, Grønlidalen og Sørvassdalen) er nederste del av Eidet samt Grønlidalen ned til sjøen Laksen inkludert i undersøkelsen. Naturgrunnlag Topografi Undersøkelsesområdet dekker den nederste, skogkledte delen av lisidene rundt Hundålvatnet, samt et myrområde ved Eidet i sørvest. Geologi Størstedelen av området dekkes av granitt og granodioritt. Helt i vest kommer det inn et mindre felt med glimmerskifer/glimmergneis, som også dekker et meget lite areal øst for vannet. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: O2-Klart oseanisk, vegtasjonsone: nordboreal 00% (3490 daa). Området ligger i nordboreal sone og i klart oseanisk seksjon i hht. Moen et al. (998) Økologisk variasjon Området omfatter en del variasjon i høydelag og topografi. Det er et noen bergskrenter/bekkekløfter i området, men av beskjeden størrelse. På vegetasjonssiden mangler rike typer og området karakteriseres som middels økologisk variert. Vegetasjon og treslagsfordeling Vegetasjonen er for det meste fattig i området. Områdene helt i sør, nord og vest for Grønlipynten, domineres av glissen røsslyng-blokkebærfuruskog og partier med bjørkeskog. Skråningene i øst og vest er grandominert, hovedsakelig med blåbær og småbregnevegetasjon. I rikere og friske dråg er det innslag av høystaude- og storbregneskog, men dette utgjør en meget liten andel av totalarealet. Myrene i området er fattige fastmattemyrer. Skogstruktur og påvirkning Furuskogen i de sentrale, sørlige delen av undersøkelsesområdet er fattige på død ved. Unntaket er spredte furugadd som er langt grovere enn den stående skogen. Skogen er småvokst og ikke spesielt gammel. Ute på neset nord for Grønlipynten står det fl ere døde furuer, som ser ut til å ha dødd relativt nylig, muligens som et resultat av endringer i vannstand i forbindelse med reguleringen av vannet. Det er spredte stubber i hele dette området, først og fremst av furu, og dimensjonen på disse tyder på at skogen tidligere har vært mer storvokst. I Grønlidalen kommer fjellbjørkeskogen tydeligere inn, og de sørligste delene (på begge sider av Laksen) er som tidligere beskrevet utelatt fra verneforslaget. Videre vestover blir berggrunnen noe rikere, men skogen preges fremdeles av glissen fjellskog på de fl ate partiene mellom Eidet og Hundålvatnet. Den østvendte lisiden ned fra Eidåsen er grandominert og synes å ha tilsvarende kvaliteter som granskogen på andre side av vannet, men som tidligere nevnt var det ikke mulig å undersøke denne delen grundig nå. Det ligger to MiS-fi gurer her, én bekkekløft og én utfi gurert på grunnlag av liggende død ved. Den nordøstlige, grandominerte delen av undersøkelsesområdet, fra Almlia og ned forbi Bjørnvolltoppen, har mer død ved, men også her mangler de seine nedbrytningsstadiene. Det er lite fl ersjiktet skog, og langt mellom grove graner med unntak av i det nordlige kjerneområdet. Over den gamle plassen Bjørnvolden, som nå ligger under vann, er det et løvdominert parti med fl ere gamle løvtrær av både selje, rogn og bjørk. Også langs bekkene i Neskardet er det gamle løvtrær og innslag av gråorskog med strutseving. Den rikere vegetasjonen i dette området er antagelig et resultat av et lokalt innslag av glimmerskifer. I tillegg har skogen sannsynligvis vært åpen med spredte løvtrær på grunn av skjøtsel/beite i tilknytning til Bjørnvolden, selv om området nå preges av gjengroing.

247 Nord for Neskardet ligger et parti med storsteinet, grov ur. Nord for dette kommer to bekker ned fra Seterdalsfjellet i hver sin lille bekkekløft (registrert som MiS-fi gur). Det ble ikke funnet spesielle biologiske verdier i tilknytning til kløftene, og de er heller ikke store. Helt nord i undersøkelsesområdet, i forlengelse av bekkløften, ligger en MiS-fi gur beskrevet med livsmiljø liggende død ved. Kvaliteten her, og en ganske fersk småfl atehogst rett i nedkant tilsier ikke kjernområdekvaliteter. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Hundålvatnet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Sørvassodden Naturtype: Brannfelt - Gammelt brannfelt med fattig utforming UTM: Ø:, N: BMVERDI: C Hoh: moh Areal: 36,5daa Kjerneområdet er avgrenset under tvil, siden det er et ganske lite og relativt gammelt brannfelt. Likevel representerer det et spesialt og uvanlig innslag i undersøkelsesområdet, ved at det er et lite område med mye død ved (de fl este trærne i kjernområdet er døde). Både læger og gadd, for det meste av midlere dimensjoner, er representert. I følge lokale kilder brant området for ca 40 år siden, og brannen var et resultat av menneskelig aktivitet. Området er grunnlendt og lite ny skog har kommet opp. På et av de brente furulægerne ble det funnet en soppart som vurderes inn på neste rødliste (2006), Skeletokutis lenis. 2 Bjørnvolltoppen vest Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 5daa Kjerneområdet domineres av eldre, plukkhogd granskog, med god diameterspredning og fl ere graner på 45 cm bhd, særlig i nordlige del. Skogen mangler fl ersjiktning i de grandominerte partiene. Det er en god del dødt virke i området, særlig læger av gran og bjørk, men sene nedbrytningsstadier er nesten fraværende. Skogen er for det meste blåbærskog, selv om mer krevende urter som skogstorkenebb og mjødurt kommer inn i drågene. I senter av kjerneområder er skogen langt mer lauvdominert. Vegetasjonen har større innslag av høgstaudevegetasjon, og både bjørk, gråor, selje og rogn dukker opp. Dette er et parti som tidligere sannsynligvis har vært mer åpent, og som utgjorde nærområdene til plassen Bjørnvolden som nå er neddemmet. Det er lite død ved i dette området. Langs bekkene ved Neskardet er det fl ere gamle rogn og seljetrær, og felt med strutseving. Det ble funnet enkelte arter som tilhører gammel skog i kjerneområdet, feks fl ere trær med gammelgransskål, samt noen signalarter på de gamle lauvtrærne, som skrubbenever og blåfi ltlav, men ingen kravstore arter. Flere trær har hakkemerker etter tretåspett. Artsmangfold Det ble ikke funnet spesielle karplanter i undersøkelsesområdet. I granområdene i øst ble det registrert spredte forekomster av signalarter/rødlistearter tilknyttet død ved, som svartsonekjuke og granrustkjuke. På fl ere trær i kjerneområde 2 ble det funnet gammelgransskål, som er en art tilknyttet gamle graner i naturskogspreget skog. Av sopparter tilknyttet furu kan nevnes et funn av Skeletokutis lenis på en brent furulåg i kjernområde. Dette er en gammelskogsart som vurderes i forbindelse med revisjon av rødlisten i Av lavarter ble det kartlagt skrubbenever, lungenever og vanlig blåfi ltlav der det dukket opp gamle løvtrær av rogn eller selje. Det ble også funnet gnagespor etter trebukken Callidium aeneum, som lever i grove grangrener. Status er dårlig kjent i Norge, men arten er rødlistet som Nær truet i Sverige. Tabell: Artsfunn i Hundålvatnet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Biller Callidium aeneum Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever 3 2 Sopp vedboende Climacocystis borealis Vasskjuke Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 2 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis

248 Avgrensing og arrondering Området som ansees som verneverdig er noe mindre enn det på forhånd utplukkede undersøkelsesområdet. De sørlige delene av Grønlidalen består av ordinær, småvokst fjellbjørkeskog. Rike vegetasjonstyper er fraværende og det er sparsomt med død ved. Vi har derfor valgt å holde denne delen utenfor verneforslaget. Helt i nord har vi også kuttet noe inn på arealet, på grunn av nyere hogstinngrep. Grensene for verneforslaget er trukket relativt tett ned mot skoggrensa. En enklere avgrensing kunne vært oppnådd ved å trekke linjer mellom høydepunkter, men dette ville ført til at betydelige arealer over skoggrensa kom med. Siden verdiene i det foreslåtte verneområdet er såpass svake, kan dette vanskelig forsvares. Slik området nå avgrenses, dekker det skogarealene fra Eideåsens grandominerte østside (vest for Hundålvatnet), de delvis skogkledte myrpartiene øst for Eidet, gran- og furuskogen langs Grønlielvas nordligste del, glissen furuskog rundt Sørvassosen, samt de grandominerte lisidene langs Hundålvatnets østside. Det kan nevnes at den store foreslåtte nasjonalparken Lomsdal-Visten ligger rett sør for undersøkelsesområdet. Andre inngrep Hundålvatnet er regulert, og det er store svingninger i vannstanden (varierer med ca 25 m, fra 99 til 73 moh). Det går en kraftlinje øst-vest gjennom området, som krysser ved Sørvassosen. Videre ligger det en hytte eid av NVE ved utløpet av Grønlielva, et naust ved Sørvassosen og en koie eid av Statskog litt nord for Neskardet. Det går umerkede stier opp både Grønlidalen og Sørvassdalen til Hundålvatnet, men forøvrig er det ikke stier i området. Vurdering og verdisetting De skogfaglige verdiene innenfor og i nærområdet til undersøkelsesområdet varierer en del, og foreslått aktuelt område for vern avviker derfor noe fra det som ble foreslått undersøkt. Den sørlige delen av Grønlidalen inneholder for det meste fattig, småvokst, triviell bjørkeskog og er derfor holdt utenfor verneforslaget. I tillegg er arealet noe beskåret helt i nord på grunn av nyere hogstinngrep. Det gjenværende arealet er middels variert, med innslag av både fattig furuskog, eldre granskog, fjellbjørkeskog og miljøer med gamle løvtrær, men rike skogtyper er bare meget sparsomt representert. Det trekker ned at hele området har tydlige spor etter eldre hogst, og noen få steder også nyere uttak av enkelttrær. Resultatet er at det er sparsomt med dødt trevirke i området, og kontinuiteten i død ved er lav. Særlig i furuskogen kan man se stubber som vitner om at skogen som stod her før var langt mer grovvokst enn dagens skog. I granskogen, som henter seg inn raskere, er det fl ere gamle og noen få steder også grove trær. Kjerneområde 2 har både gammel granskog og gamle løvtrær av rogn og selje, og enkelte funn av signalarter. Generelt mangler likevel indikasjoner på at det fi nnes arter som er sterkt knyttet til lite påvirket skog i området. Det foreslåtte området er forsåvidt representativt for granskog på lav til middels bonitet i regionen, men hogstpåvirkningen rundt Hundålvatnet gjør at man nok fi nner bedre kandidater andre steder i regionen. Området tilfredsstiller kriteriet i naturvernloven om å være urørt eller tilnærmet urørt, med vekt på tilnærmet, men inneholder ikke truete vegetasjonstyper. Verneforslaget kan forsåvidt sies å oppfylle kriteriet i mangelanalysen for skogvernet (Framstad et al. 2003) om å være en større forekomst gammel skog under overveiende naturlig dynamikk, men skogen har ikke preg av urskog. Verneforslaget oppfyller ingen av de regionale manglene for Nord-Norge. Samlet sett vurderes området å være lokalt verneverdig (*). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Hundålvatnet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Sørvassodden * *** * * 0-0 * * * - - * 2 Bjørnvolltoppen vest ** ** * ** ** - ** ** * * - - ** Samlet verdi Totalt for Hundålvatnet * * * * * - * ** * * * ** *

249 Hundålvatnet (Vefsn, Nordland). Areal 3.495daa, verdi * Almlia Hopadalstjønna Hundål- Storskog- dalen Storskogneset Nesskardet Merkedalen Bjørnvollvatnet toppen 502 Eideåsen Sørvassosen Eidet Grønlifjell- 385 pynten Sørvassdalselva Brennan Lavasskollen fjellet Laksen Henrytjønna 477 Tverrelva 490 Vardfjellet 226 Lavatnet Vesterdals- Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Grønli- Verneforslag 560 Tidligere registreringer Målestokk : Kartgrunnlag N50 Ekvidistanse 20m Produsert Alternativ grense Omr. for vurdering (DN2005) 525 Magelsen- Rutenett km Kjerneområder Eksisterende verneområder WGS84, sonebelte 33 tjønna Grønlidalen mE mE Langvatnet mN

250 Hundålvatnet (Vefsn, Nordland) Målestokk : !( Skorpefiltlav

251 Bilder fra området Hundålvatnet Utsikten nordover fra Grønlifjellet, mot Grønlielva og Hundålsvatnet. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson Det meste av barskogen var glissen og med lite død ved og få riktig gamle trær. Bildet er tatt på østsiden av vannet, mellom de to kjerneområdene. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson Bildet viser gammel granskog på østsiden av Hundålvatnet, ned mot Sørvassosen. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson Bildet viser den flomstore Grønlielva, omgitt av glissen furu- og bjørkeskog. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson

252 Sirijorda (Eiterådalen indre)*** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Vefsn Inventør: THH, AST Kartblad: 826 II Dato feltreg.: 05/09/05, UTM: Ø:45628, N: Areal: 7485 daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Alpin Vegetasjonseksjon: O-Svakt oseanisk Sammendrag Området ligger innerst i Eiterådalen, rundt 20 km sør for Mosjøen. Det består av en bred, skogdekt dalbunn nedsunket mellom golde fjellområder. Sæterbekken og Velfjordskardelva har skjært ut markerte elvekløfter i dalbunnen og utgjør viktige landskapstrekk. I sør grenser området til foreslått nasjonalpark i Lomsdal-Visten. For det meste dekkes dalbunnen av tunge, kompakte granskoger, men med stor variasjon i vegetasjonstyper. Mesteparten av skogen ovenfor kløftene er blåbær- og småbregneskog. Derimot er kløftene i stor grad skjært ned i bløte og kalkrike bergarter, mye marmor, noe som gir opphav til store arealer kalkgranskog. Flere ulike typer kalkskog er representert, vekslende over tørr-fuktig-gradienten. Vanligst er en kalkpåvirket fuktig høgstaudeskog, men det er også ganske store arealer med en svært rik og mer grunnlendt utforming på rent marmorberg, med benkninger grunne søkk og små skrenter. I brattskråninger langs Sæterbekken fi nnes en grunnlendt vekselfuktig, periodevis overrislet kalkgranskog i veksling med bratte skrenter/rasmark. Granskogene er for det meste tydelig plukkhogstpreget naturskog, som veksler mellom aldersfase og sein optimalfase, og der viktige elementer som tydelig gamle trær og død ved inngår spredt til sparsomt. Stedvis er det dannet en del læger etter nyere vindfellinger. På den annen side er det også en del eldre skog med heterogen og velutviklet naturskogsstruktur, lokalt med oppløsnings- og bledningsfase. Her er det til dels mye gamle trær og død ved, stedvis i store konsentrasjoner. I motsetning til det meste av engelskbrukregionen Vefsn-Grane-Hattfjelldal inngår også enkelte sterkt nedbrutte læger, slik at en viss dødvedkontinuitet er bevart. Dette gjenspeiles også i artsutvalget, som inkluderer et ganske bra utvalg av vedboende sopp. Gamle løvtrær (rogn, selje, bjørk, gråor) inngår for det meste spredt til sparsomt i granskogen, med unntak av en rik sumpskog ved Langskardelvas utløp. Mye av granskogen har et stabilt fuktig skogklima, stedvis med rikelig epifytter, bl.a. gubbeskjegg i store mengder i sørøst. Fuktighetskrevende arter som groplav og skrukkelav fi nnes langs elvene, og skrubbenever ble også så vidt påvist på gran. Furuskog dekker mindre arealer på rygger og skrinne bergfl ater. Dels er det en glissen røsslyng-blokkebærskog, dels en svært åpen og skrinn skog på nesten nakent berg. Ved Langskardnasan fi nnes en noe bedre furuskog, hvor det også inngår noen kraftige, sterkt nedbrutte furulæger. Lokaliteten har store naturverdier. Spesielt er kombinasjonen av mye kalkgranskog, en del gammel naturskog og velutviklete bekkekløfter meget verdifullt. Det er sjeldent å fi nne slike kombinasjoner innen samme areal, og spesielt i såpass velutviklet form. Det er en betydelig styrke at kalkskogen også er av fl ere ulike utforminger. Biomangfoldmessig framstår området som en viktig hotspot av stor betydning for bevaring av biomangfold, med mange rødliste- og signalarter påvist innen vidt ulike taksonomiske og økologiske grupper. Særlig virker mangfoldet av jordboende sopp rikt. rødlistearter ( R-art, 0 DC) og 5 kandidatarter er påvist. Området vil i stor grad bidra til å dekke viktige mangler ved skogvernet i Norge. På mer overordnet nivå er store kvaliteter knyttet til at området gir en naturlig og helhetlig avgrensning av hele naturmiljøet og landskapsrommet i indre Eiterådalen, med hele det store spennet fra kalkgranskog i kløftene til snaufjellet fanget opp. Meget viktig i så måte er at området bedrer avgrensningen til den foreslåtte nasjonalparken i betydelig grad. Lokaliteten grenser til svære hogstfl ater og ungskogsarealer mot nord. Visse nyere inngrep har også skjedd innenfor området, noe som trekker vurderingen noe ned. De viktigste kvalitetene er likevel ganske lite berørt. Samlet sett framstår Sirijorda som et av de mest verdifulle granskogsområdene på Helgeland, og framstår som nasjonalt verneverdig (***). Feltarbeid Lokaliteten ble undersøkt i godt vær av Tom H. Hofton og Anne Sverdrup-Thygeson iløpet av en dag. THH utførte også en kartlegging i området 5. august 2003 i forbindelse med verneplanen for Lomsdal-Visten (se Heggland et al. 2004b). I 2005 ble innsatsen konsentrert om de partiene som ble dårligst dekket i 2003, og det ble dessuten gjort et mer detaljert søk etter arter, særlig etter grupper som ble dårlig undersøkt i Området vurderes derfor som godt undersøkt. Tidspunktet på året var gunstig for dokumentasjon av de fl este aktuelle artsgrupper. Bl.a. førte en fuktig seinsommer og høst til at soppsesongen var meget god. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med økt skogvern på statens grunn. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd bestemt av Fylkesmannen i Nordland og Direktoratet for Naturforvaltning i samarbeid med Statskog SF. Dette omfattet størsteparten av skogdekt areal fra Tverråsen og innover til grensa for foreslått nasjonalpark med unntak av en del fl atehogster, totalt 5036 daa. I nord (ved Tverråsen) er noe av dette tatt ut av det avgrensete området pga. store hogstfl ater, mens det i sørøst og sørvest er lagt til en del for å få en helhetlig arrondering.

253 Tidligere undersøkelser Et område på daa i indre Eiterådalen er registrert som naturtypelokalitet - Sirijorda-Reinbellåsen, grotter/gruver, verdi A. Dette strekker seg gjennom hele dalbunnen fra Reinbellåsen i nord tom. kløftene i Sæterbekken og Velfjordskardelva i sør. Det beskrives som: Kalkrikt område med fl ere grotter og karstlandskap. En av grottene er blant de lengste og mest interessante i Norge. Det er drevet hogst i området.. Hele det aktuelle området ble i 2003 kartlagt i forbindelse med utredningsarbeidet til verneplan for Lomsdal-Visten (Heggland et al. 2004b). Feltarbeidet i Eiterådalen ble utført av Tom H. Hofton. Det ble da avgrenset to naturtypelokaliteter i området; Brynhilddalen V (rikmyr, 24 daa, verdi C), og Velfjordskardelva-Sæterbekken (urskog/gammelskog, 40 daa, verdi A). Vi har valgt å dele den siste i to kjerneområder for å skille ut skogtypene bedre. Disse registreringene er ennå ikke lagt ut på Naturbase. Det har også blitt utført MiS-kartlegging i området. Dette resulterte i avsettelse av noen isolerte småarealer. Det er grunn til å understreke at det er meget stort avvik i forhold til de biologiske registreringene i 2003 og 2005, ved at bare små deler av de meget verdifulle skogarealene er fanget opp av MiS. Størsteparten av naturverdiene faller utenfor MiS-fi gurene. Bl.a. er det urovekkende at ingen deler av den store kalkgranskogslia ved Sirijorda er fanget opp, det samme gjelder nesten hele bekkekløftmiljøet og noen verdifulle sumpskogsarealer ved Langskardelva. Beliggenhet Området ligger lengst sørvest i Vefsn kommune, innerst i Eiterådalen, en trang sidedal som løper paralellt med Vefsnadalføret på vestsiden. Naturgrunnlag Topografi Lokaliteten fyller ut innerste del av Eiterådalen, som skjærer seg dypt inn mellom store fjellmassiver og danner en markert U-dal med bred og fl at dalbunn. Dominerende landskapstrekk er Velfjordskardelva som kommer fra de store fjellområdene over mot Elgviddvatnet/Lomsdalen, og Sæterbekken som renner nordvestover fra Stavassdalen. Nord i området løper de sammen til Eiteråga. Elvene har gravd seg dypt ned i berggrunnen og danner markerte og ganske dramatiske bekkekløfter med bratte skrenter og bergvegger. Ovenfor kløftene er terrenget noe småkupert, med bekkedaler, rygger og koller, før terrenget stiger ganske bratt opp til snaufjellet på begge sider. Geologi Mens de omkringliggende områdene domineres av glimmergneis og glimmerskifer er geologien i dalbunnen kompleks, bestående av en rekke smale årer av ulik berggrunn som løper i dalens lengderetning. Det veksler mellom amfi bolitt, kalkspatmarmor, kvartsitt/kvartsskifer, dioritt og granitt (NGU 2006a). Kløftene er i stor grad skjært ned i kalkrike og bløte bergarter. Lyse striper av marmor i vannløpet skaper et eiendommelig og vakkert inntrykk. Fjellområdene på begge sider har svært sparsomt med løsmasser, og består i stor grad av nakent fjell. Også mye av den skogdekte dalbunnen har ganske grunnlendte forhold (men skiftende mellom skrinne knauser og grunnlendt marmorskog ), men her ligger det også igjen noe mer løsmasser i forsenkningene. Klima Eiterådalen er skjermet for vestaværet av de store fjellområdene over mot Lomsdalen-Visten. Likevel slår ganske mye nedbør over her, og Eiterådalen har tydelig et relativt humid klima sett i forhold til andre deler av Vefsna-dalføret. Området ligger i overgangen mellom svakt og klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O) (Moen 998). Vegetasjon og treslagsfordeling I grove trekk ligger en skogdekt dalbunn her innsunket mellom golde og avskrapte fjellområder, som kryper langt ned i skråningene på begge sider. Mye av arealet over skoggrensa er vegetasjonsløst fjell. Dalbunnen dekkes i hovedsak av granskog, med furu mer lokalt på skrinne knauser. Marmorberggrunnen nede i kløftene gir opphav til store arealer kalkrik granskog her, vekslende over tørr-fuktig-gradienten. Vanligst er trolig en kalkpåvirket høgstaudeskog av frodig og fl oristisk rik utforming, der en rekke fjellarter inngår i blanding med høgstauder. Det er også ganske store arealer med en mer grunnlendt kalkskogsutforming som står på rent marmorberg, med benkninger, grunne søkk og små skrenter. Denne typen kommer inn litt høyere i skråningene. Dette er den rikeste skogtypen i området, med en lang rekke kalkarter tilstede både av karplanter og sopp. Her står kalktelg, trollbær, liljekonvall, gulsildre etc. sammen med høgstaudearter som også fi nnes lenger ned (kranskonvall, fjellfi ol, turt, tyrihjelm, skogstjerneblom osv.). En mer spesiell kalkskogsutforming fi nnes i de bratte skråningene langs Sæterbekken. Her står en grunnlendt, periodevis overrislet og vekselfuktig kalkgranskog i veksling med bratte, glissent tresatte skrenter/rasmark. Fra artsutvalget her kan nevnes rødfl angre, rødsildre, liljekonvall, taggbregne, setermjelt, fjell-lodnebregne, hårstarr, mye hengeaks etc. En del av arealet i sluktene ned mot elveløpene består mest av nakne fjellvegger. Over brekket fra kløftene varierer skogtypene mer, men er generelt langt fattigere. Det meste er en veksling mellom småbregne- og blåbærgranskog, med lokale innslag av storbregne- og høgstaudevegetasjon i rikere søkk. I slakt hellende terreng med sigevann kan det også inngå fattige sumpskoger (molte, torvmoser, skogsnelle). Der Langskardelva faller ut i Sæterbekken er det lagt opp ei fl at elveslette med avsatte sedimenter. Dette området oversvømmes jevnlig, og som eneste sted i området er det her utviklet en rik fl ommarks-/sumpskog med blanding av gran, bjørk og gråor.

254 Myr dekker ganske små arealer. For det meste er det snakk om fattige gras-bakkemyrer (rome, bjønnskjegg etc.), men mindre partier har intermediærpreg. Mest variert myrvegetasjon fi nnes i vest, med både fastmatte og løsbunnmyr, og mye intermediært. Gjennom dette myrområdet renner fl ere bekker stille og meandrerende. Her er det bygd opp en liten kantvoll, hvor det står en frodig kantvegetasjon med veksling vierkratt og glissen, frodig bjørkeskog med mye høyvokst gras i feltsjiktet. På rygger og koller i dalbunnen overtar skrinn røsslyng-blokkebærfuruskog for granskogen, selv om dette ikke er noen arealmessig vanlig skogtype (i motsetning til innover Stavassdalen). Enkelte steder kan det fi nnes et sparsomt innslag av gran her. Høyere oppe i hellingene blir det raskt svært avskrapte forhold, med mye av den harde gneisberggrunnen oppe i dagen. Ofte er det bare et sparsomt og skrint jordsmonn i bergsprekker og forsenkninger i den ruglete terrengoverfl aten. En glissen og skrinn furuskog står her, ofte i form av en knausskog med heigråmose. Skogstruktur og påvirkning Størsteparten av området dekkes av kompakte, tunge granskoger som er tydelig preget av tidligere tiders skogbruk. Det meste av kan klassifi seres som eldre naturskog, vekslende mellom sein optimalfase (mest på lavere nivåer) og aldersfase. Førstnevnte bærer tydelig preg av ganske omfattende gjennomhogster endel tiår tilbake i tid, noe som har ført til et kompakt og relativt homogent skogbilde med dominans av 80-0 år gammel gran, svak grad av fl ersjiktning og nesten ingen gamle trær. Stor tetthet av stubber vitner også om dette. Stedvis kan det være dannet noe læger etter vindfellinger i nyere tid. Strukturen er mer heterogen oppover i kløftene og på høyere nivåer, dels en effekt av lokalt langt mer moderat grad av påvirkning, dels pga. bratt og skrentete terreng. Bl.a. i skråningene langs Sæterbekken er skogen stedvis ganske glissen pga. rasmark og bratte skrenter. Ganske gammel skog med et velutviklet naturskogspreg fi nnes bl.a. i øvre deler av lia ved Sirijorda, langs øvre deler av Sæterbekken, samt i sørøst. Dimensjonene ligger i spennet cm. Her er mengden død ved jevnt over ganske høy, stedvis med store konsentrasjoner. Det meste er ferskt og middels nedbrutt (dels rotvelter, dels knekk med gjenstående høgstubber), men noen få sterkt nedbrutte granlæger fi nnes også slik at kontinuiteten i død ved er delvis bevart. Slike elementer og kontinuitet i død ved er uvanlig i hele engelsbrukregionen Vefsn-Grane-Hattfjelldal. Mer lokalt i veksling med aldersfaseskogen fi nnes partier i oppløsnings- og bledningsfase. Her er er skogen sterkt opprevet med store mengder gadd og læger, og delvis med glennedynamikk. Innimellom står en og annen rogn, selje og bjørk isprengt granskogen, men stort sett i lav tetthet. Unntaket er særlig sumpskogen langs Langskardelva, som er en heterogen og kompakt blandingsskog med gamle løvtrær og gran. Her er det også en god del døde løvtrær. Skogen i kløftene og forsenkninger har et meget fuktig og stabilt skogklima. Dette gir seg utslag i mye epifyttisk lav. Særlig i de eldste skogpartiene i sørøst henger rikelig med gubbeskjegg på granene. Noen små partier har tendenser til fosserøykpreg på granskogen, men det slår ikke skikkelig til, trolig pga. for lav og ustabil vannføring i perioder. Furuskogene kan kortfattet beskrives som glissen naturskog, tydelig preget av et skrint naturgrunnlag. Mye av furuskogen i det sørøstre hjørnet er nærmest et glissen tresatt impediment med spredte trær i bergsprekkene. Trærne er ofte relativt gamle, men småvokste og seintvoksende. Det er trolig lenge siden det har vært tatt ut furu av betydning herfra, men det svært skrinne naturgrunnlaget gjør at leveransetiden på elementer er svært lang, og gadd og læger fi nnes derfor bare sparsomt. En noe mer produktiv furuskog fi nnes ved Langskardnasan (delvis barblandingsskog). Her ligger det noen store, kraftig nedbrutte furulæger, noe som er svært uvanlig i hele Vefsnas nedbørsfelt. Det fi nnes også noe grov gadd. Grov og gammel stående furu inngår også, selv om aldersfordelingen er noe skjev (svært gamle trær er få) pga. en (svak) gjennomhogst. De gamle lægrene er delvis restelementer som ble dannet fra tidligere skoggenerasjoner. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Sirijorda (Eiterådalen indre). Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. Sirijorda Naturtype: Kalkskog - Kalkgranskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: A Hoh: moh Areal: 925,daa Her er avgrenset de markerte kløftene dannet av Velfjordskardelva og Sæterbekken, samt ei østvendt skogli ved Sirijorda. Kløftene har gravd ut trange slukter med bergvegger. Vegetasjonen veksler for det meste mellom frodig høgstaudeskog i konkave forsenkninger og store arealer med noe grunnlendt karstpreget kalk-høgstaude-granskog. I de bratte sidene av Sæterbekken fi nnes også litt grunnlendt, overrislet vekselfuktig kalkgranskog, vekslende med bratte, glissent tresatte skrenter/rasmark. Her fi nnes arter som rødfl angre, liljekonvall, rødsildre, taggbregne, setermjelt, fjell-lodnebregne etc. Noe overraskende er ikke marisko påvist. Fattigere typer er sjeldne. Mesteparten er naturskog, aldersfase (øvre deler) og sein optimalfase (vanligst). Førstnevnte type har til dels et velutviklet naturskogspreg med brukbar sjiktning og aldersspredning, en del gamle trær med dbh cm, og innslag av en god del dødt trevirke i ulike stadier. Skogen ved Sirijorda bærer sterkere preg av forstlig påvirkning med svakere sjiktet skogbilde og sparsomt med død ved. Ellers brytes tresjiktet en del opp på bratte steder med skrenter og rasmark. Lokalklimaet er fuktig, med bl.a. innslag av groplav på granene langs elva. Noen steder er det også tendenser til fosserøyk, men det slår ikke skikkelig ut på granene (antakelig for lav vannføring i perioder). Skrubbenever ble funnet på et par graner ved Sirijorda. Det ble påvist et rikt utvalg av kalkkrevende mykorrhizasopp og (i mindre grad) også grasmarkssopp i den rike skogen. Dette elementet virket meget velutviklet, og nøyere leiting ville sikkert ført til en god del fl ere funn. Også av vedboende sopp ble det funnet en del signalarter, bl.a. harekjuke på gran og skorpepiggsopp på rogn. Av skorpelav kan nevnes huldrelav og hvithodenål. 0 rødlistearter og 3 kandidatarter ble påvist.

255 Store arealer kalkskog, et rikt artsmangfold innen fl ere ulike artsgrupper, velutviklet elvekløfttopografi og stedvis gammel naturskog gir dette området store kvaliteter, og verdien settes til klart A. 2 Sæterbekken Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh Areal: 624,2daa Lokaliteten ligger på østsiden av Sæterbekkens øvre deler og består av varierte og småkuperte hellinger med søkk, bekkedaler og skråninger som vender mot vest, sør og nord. Gran dominerer. Vegetasjonen veksler mest mellom småbregneskog og blåbærskog, med mindre innslag av høgstaudeskog og sumpskog. Ved utløpet av Langskardelva er det ei fl at slette med løsmasser, og her står en frodig, rik sumpskog av gran, bjørk og gråor. Det meste av skogen er eldre naturskog i aldersfase, med et variert og godt sjiktet skogbilde, produktiv og kompakt, og med innslag av biologisk gamle trær og en del død ved. Oppløsningsfase og bledningsfase fi nnes også, bl.a. et parti langs Sæterbekken og i noen skråninger i sørøst. Her er skogen sterkt opprevet og med store mengder gadd og læger i ulike nedbrytningsstadier (inkludert noen få gamle stokker). Granskogen har stedvis rikelig med gubbeskjegg, i mengder som er sjelden i Vefsna-regionen. Langs myrkanter i sørøst inngår også litt gammel røsslyng-blokkebærfuruskog, delvis i form av blandingsskog med gran. Aldersstrukturen er noe forskjøvet idet den eldste aldersklassen er sparsomt representert (skyldes plukkhogst). Selv om mengden læger er relativt lavt er det her brukbar kontinuitet i død furu, noe som er meget sjeldent i regionen. Det er også noe gadd. Gammel naturskog rik på viktige nøkkelelementer, innslag av sterkt nedbrutt død ved av både gran og furu, og et brukbart mangfold av arter knyttet til gammel naturskog (med 3 rødlistearter og 3 kandidatarter) fører til at verdien settes til B. Artsmangfold Her er både gammel naturskog rik på viktige strukturelle nøkkelelementer og mye rik kalkskog. Denne kombinasjonen fører til at granskogen har et rikt og variert artsmangfold innen fl ere ulike økologiske grupper, og knyttet til både skogtilstand og vegetasjonstyper/naturgrunnlag. Både av karplanter, jordboende sopp (mykorrhizasopp og grasmarkssopp), vedboende sopp og knappenålslav ble det påvist et temmelig rikt utvalg av til dels kravstore arter. Mengdearter som gammelgranskål, svartsonekjuke, granstokkjuke og vasskjuke opptrer ganske tallrike i de eldste skogpartiene, noe som tyder på generelt ganske gode vilkår for vedboende sopp. Harekjuke ble funnet som mest interessante art innen denne gruppa. Dessuten ble skorpepiggsopp sett på ei halvdød rogn langs Sæterbekken. Av mykorrhizasopp fi n- nes bl.a. typiske rikskogsarter som svovelriske og fi bret slørsopp ganske vanlig til tallrikt. Av mer spesielle arter kan nevnes kalkskogsartene gullslørsopp og klumpfotsopp, samt den lille fi ngersoppen elegant småfi ngersopp. Innen jordboende sopp gjenstår helt sikkert en rekke arter å fi nne. I de fuktige granskogene opptrer ganske store mengder epifyttisk lav. Bl.a. er biomassen av gubbeskjegg til dels meget høy i de eldste skogpartiene i sørøst, i en mengde som er sjeldent høy til denne regionen å være. Fuktighetskrevende arter som groplav og skrukkelav fi nnes spredt på granene langs elva. Foruten et par funn av skrubbenever på gran ved Sirijorda ble det imidlertid ikke påvist innslag av mer spesielle lavsamfunn i området. Derimot virker knappenålslav ganske velutviklet, med enkeltfunn av ganske sjeldne arter som hvithodenål og taiganål. Trolig kan det være en ganske interessant skorpelavfl ora på gran i området, en gruppe som har blitt ganske dårlig undersøkt foreløpig. Samlet sett har området stor betydning for bevaring av biomangfold, og dette er en viktig egenskap som bidrar til å gi området høy verdi. Tabell: Artsfunn i Sirijorda (Eiterådalen indre). Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifi sering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Storburknefamilien Gymnocarpium robertianum Kalktelg 5 5 Orkidéfamilien Listera ovata Stortveblad 2 2 Busk- og bladlav Degelia plumbea Vanlig blåfi ltlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Lobaria scrobiculata Skrubbenever 4 4 Skorpelav Chaenotheca gracilenta Hvithodenål 2 2 Chaenotheca gracillima Langnål Chaenotheca laevigata Taiganål 2 Gyalecta friesii Huldrelav 5 5 Sopp markboende Cortinarius aureofulvus Gullslørsopp DC Cortinarius glaucopus Fibret slørsopp 4 4 Cortinarius napus Kastanjeslørsopp

256 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Entoloma caesiocinctum DC 3 3 Hydnellum concrescens Beltebrunpigg DC Hygrocybe mucronella Bitter vokssopp DC 2 2 Leucocortinarius bulbiger Klumpfotsopp DC Ramaria testaceofl ava Mørknende korallsopp Ramariopsis subtilis Elegant småfi ngersopp DC Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp Climacocystis borealis Vasskjuke 5 5 Cystostereum murrayi Duftskinn DC Gloiodon strigosus Skorpepiggsopp DC Inonotus leporinus Harekjuke DC Leptoporus mollis Kjøttkjuke 2 2 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC Pseudographis pinicola Gammelgranskål DC Skeletocutis lenis 2 Veluticeps abietina Praktbarksopp Avgrensing og arrondering Pga. de nyere hogstene er den gamle skogen i området i utgangspunktet noe uheldig arrondert. Avgrensningen blir derfor en avveining mellom en streng vurdering der en bare tar hensyn til de isolert sett største naturverdiene, og en mer helhetlig økosystembasert tenkning der en godtar noen inngrep innenfor grensene men legger større vekt på langsiktig ivaretakelse av hele naturmiljøet. Inngrepene har foreløpig bare berørt mindre deler av området, og er i hovedsak konsentrert til arealene nord og øst for området. Sett i forhold til fordelen det vil innebære å få inkludert hele det store økologiske spennet og hele naturmiljøet er en vid avgrensning klart å foretrekke naturfaglig sett. Lokaliteten utgjør en naturlig avslutning på de store dalførene fra sør, Stavassdalen og Velfjordskarddalen. Begge disse er foreslått innlemmet i den kommende nasjonalparken. Det vil styrke naturverdiene vesentlig i hele dette området om Sirijorda-området henges på. Slik vil en oppnå en naturlig og helhetlig avgrensning av hele landskapsrommet og fange opp hele spennet fra dalbunn/bekkekløft/kalkgranskog via ulike skrinne gran- og furuskogstyper og opp til snaufjellet. Av hensyn til dette er området trukket sør og vest til grense for foreslått nasjonalpark, noe som er årsaken til at en god del snaufjell også kommer med. Rent arronderingsmessig hadde det også vært ønskelig å inkludere Neverslettåsen-Neversletta, men her er svære hogstfl ater/ungskog og det en evt. får av positive verdier er marginalt. Andre inngrep Eiterådalen er generelt hardt preget av bestandsskogbruket, med store hogstfl ater og granplantefelt. Også de indre delene av dalen er nå nådd for fullt, men foreløpig har det vært lite hogst i den innerste delen av dalen (dvs. denne lokaliteten). Selv om hogstfl atene i stor grad er arrondert ut av området framstår gammelskogen derfor som noe fragmentert, med en del fl atehogd areal innimellom gammelskogen. Innenfor grensene er det hogd ut fl ater bl.a. ved Steinbekken helt i sør, i Brynhilddalen, samt langs nordvestlige kant. Nylig (trolig ) er det også hogd ut ei fl ate sør for Neverslettåsen. Dette var gammel naturskog, og hogsten har skjedd innenfor det som ble avgrenset som A-lokalitet i 2003 (Heggland et al. 2004b). Denne fl ata går også et lite stykke inn i en MiS-fi gur. For øvrig hadde Statskog også planer om å hogge ut kalkskogslia ved Sirijorda vinteren , men disse planene ble lagt på is i påvente av skogvernarbeidet. Av andre inngrep går en skogsbilvei fra Neversletta til litt innenfor Langskardelva (og traktorvei et lite stykke videre), og ved enden av denne veien står ei lita hytte. Det går også vei til Sirijorda, og her er det også lagd ei kjørebru over elva (trolig ifbm. hogsten i Brynhilddalen). Lenger oppe fi nnes ei enkel hengebru. Disse inngrepene har hatt klare negative effekter på verneverdiene. De mest verdifulle skogmiljøene har likevel stort sett gått klar av fl atehogst. Vurdering og verdisetting Sirijorda-området har mange viktige egenskaper som gjør det til et verdifullt skogområde. Store verdier er knyttet til det ganske store arealet med velutviklet kalkgranskog. Det er en styrke at denne kalkskogen også er av fl ere ulike utforminger, med den økte variasjonen det innebærer både på skogtypenivå og mht. biomangfold. I tillegg er det her temmelig gammel naturskog rik på viktige nøkkelelementer, inkludert innslag av sterkt nedbrutt død ved og en viss dødvedkontinuitet bevart. Deler av granskogen er uvanlig gammel til denne regionen å være, som ellers er sterkt preget av Engelskbruket Her er altså et område som kombinerer mye kalkskog med gammel naturskog, egenskaper som er meget sjeldne å fi nne innen samme areal. Dessuten har både Sæterbekken og Velfjordskardelva gravd ut velutviklete bekkekløfter, med

257 fl ere av de typiske egenskapene karakteristiske for denne naturtypen. De store naturverdiene i området er særlig begrunnet i den spesielle kombinasjonen av disse tre egenskapene. Dette fører også til at artsmangfoldet er rikt og ikke minst variert, med mange rødliste- og signalarter påvist innen mange ulike taksonomiske og økologiske grupper. Både rikhetsbetingete grupper (karplanter, jordboende sopp) og grupper betinget av gammel naturskog (vedboende sopp, skorpelav) er velutviklet. I så måte er det bare noen få andre områder i regionen som kan vise til noe liknende, og området framstår som en hotspot av stor betydning for bevaring av biomangfold. Det er en stor styrke at området fyller ut hele dalbunnen og gir en naturlig og helhetlig avslutning av Stavassdalen og Velfjordskarddalen. Slik sett fanges hele landskapsrommet omkring de store elvene opp, med en meget god arrondering fra dalbunn til høyfjell og med hele nedbørsfeltet til Velfjordskardelva og Sæterbekken fanget opp. I tillegg får en da også stor økologisk variasjon med mange ulike barskogssamfunn representert. Sett i en regional sammenheng er det bare noen få andre områder som kan vise til tilsvarende kvaliteter. Det er viktig å understreke at lokaliteten utgjør et meget verdifullt tilfang til naturverdiene innen den tilgrensende foreslåtte nasjonalparken i Lomsdal-Visten, både ved de dramatiske elvekløftene, kalkskogen og den gamle naturskogen. Området framheves da også som et av de mest verdifulle skogområdene i Lomsdal-Visten-området av Heggland et al. (2004). Avgrensningen av den foreslåtte nasjonalparken i Eiterådalen-området har betydelige mangler i forhold til oppfanging av skoglige verdier, noe Sirijorda-området i betydelig grad kan rette opp. En del nyere hogstinngrep i området trekker verdivurderingen noe ned. Dette har bl.a. ført til at arronderingen er noe uheldig i nordøstre kant (Neverslettåsen). Det har også blitt hogd verdifull naturskog helt fram til de siste par årene. Imidlertid er de viktigste partiene i liten grad berørt av tyngre nyere inngrep, slik at det som har blitt hogd ikke har spesielt stor innvirkning på verneverdiene. Området vil kunne gi et betydelig bidrag til å dekke viktige mangler ved skogvernet (Framstad et al. 2002, 2003). Flere viktige kriterier er godt oppfylt. Herunder kommer de to høyt prioriterte mangelene () intakte forekomster av rike skogtyper og (2) viktige forekomster av rødlistearter. Av spesielt prioriterte skogtyper gjelder det () høgstaudeskog, (2) kalkskog og (3) bekkekløfter, samt delvis også (4) rik sumpskog. Samlet sett vurderes Sirijorda-området som nasjonalt verneverdig (***). Kjerneområde Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Sirijorda (Eiterådalen indre). Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartrær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering Sirijorda ** ** * ** 0 - * *** *** *** - - *** 2 Sæterbekken ** *** ** ** * - ** *** ** ** - - ** Samlet verdi Totalt for Sirijorda (Eiterådalen indre) ** *** ** ** * - * *** *** *** ** *** *** Referanser Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 46 s. Heggland, A., Gaarder, G., Hofton, T.H. & Blindheim, T Kartlegging av biologisk mangfold i utredningsområdet for vern i Lomsdal- Visten, Nordland. Miljøfaglig Utredning Rapport Moen, A., 998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 99 s. NGU 2006a. Berggrunnen i Norge N250:

258 Sirijorda (Vefsn, Nordland). 209 Areal 7.485daa, verdi *** Tverråsen 255 Kroken Neversletta Sirijorda 432 Eiteråfjell- Neverslettbekken Neverslettlia 437 åsen Brynhilddalen Baelkiesdurrienjohke Langskardnasan Steinbekken Sæterbekken Seaterejohke 67 Kvitfjellenden 783 Veelkesvaeriennjuenie Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SF's eiendommer 2005 ± Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN2005) Eksisterende verneområder Målestokk : Ekvidistanse 20m Rutenett km WGS84, sonebelte 33 Kartgrunnlag N50 Produsert mN mE mE

Lauvhøgda (Vestre Toten) -

Lauvhøgda (Vestre Toten) - Lauvhøgda (Vestre Toten) - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Vestre Toten Inventør: OGA Kartblad: Dato feltreg.: 08.09.2005, 09.10.2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone:

Detaljer

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor

NINA Rapport 152. Området ligger i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke, nærmere bestemt ca 22 km vest for Nes i Ådal og ligger innenfor NINA Rapport 152 Dytholfjell- Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2005 Kommune: Sør-Aurdal Inventør: KAB Kartblad: 1716 II Dato feltreg.: 12.10.05, UTM: Ø:534300, N:67108500

Detaljer

Feltarbeidet ble gjennomført 29. august 2006 av AS-T. Det ble brukt ett langt dagsverk i området.

Feltarbeidet ble gjennomført 29. august 2006 av AS-T. Det ble brukt ett langt dagsverk i området. Fuglevassbotn** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Nord Kommune: Ballangen Inventør: AST, AST Kartblad: 1331 IV Dato feltreg.: 29.08.2006 UTM: Ø:568853, N:7583526 Areal:

Detaljer

Området ligger mellom riksvei 4 og Mjøsa, øst for Ramberget og cirka 5 km nord for Gjøvik sentrum. Området ligger i sin

Området ligger mellom riksvei 4 og Mjøsa, øst for Ramberget og cirka 5 km nord for Gjøvik sentrum. Området ligger i sin Bråstadlia * Referanse: Laugsand A. 2013. Naturverdier for lokalitet Bråstadlia, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2012. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Området ligger helt øst i Grane på nordsida av Vefsna og er del av partiet som kalles Stillelva, mellom Trofors og Hattfjelldal.

Området ligger helt øst i Grane på nordsida av Vefsna og er del av partiet som kalles Stillelva, mellom Trofors og Hattfjelldal. Fagerlia** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Grane Inventør: EBE Kartblad: 926 II, 926 III Dato feltreg.: 0/09/05, UTM: Ø:440682, N:726790 Areal: 403 daa H.o.h.:

Detaljer

Indre Pantdalen** Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Indre Pantdalen** Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Indre Pantdalen** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Hattfjelldal Inventør: SRE, JKL Kartblad: 1925 I, 2025 IV Dato feltreg.: 31.08.05, UTM: Ø:463706, N:7258663

Detaljer

Helakmyrene (utvidelse) -

Helakmyrene (utvidelse) - Helakmyrene (utvidelse) - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Ringebu Inventør: SRE Kartblad: 1818 II Dato feltreg.: 31.08.04 UTM: Ø:585000, N:6839000 Areal:

Detaljer

Skograuberga utv. Ø ***

Skograuberga utv. Ø *** Skograuberga utv. Ø *** Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP3 Kommune: Lierne Inventør: THH, SRE Kartblad: 1923 I Dato feltreg.: 02.09.2006, UTM: Ø:449494, N:7148539

Detaljer

Hundålvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Hundålvatnet* Referansedata Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Hundålvatnet* Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP3 Kommune: Vefsn Inventør: AST Kartblad: 826 I Dato feltreg.: 0/09/05-2/09/05, UTM: Ø:405835, N:7299074 Areal: 3495 daa

Detaljer

Topografi Området er lite topografisk variert med en enkelt nord til nordøstvendt liside med noen få svake forsenkninger.

Topografi Området er lite topografisk variert med en enkelt nord til nordøstvendt liside med noen få svake forsenkninger. Brattåsen (Gjøvik) ** Referanse: Blindheim T. 2016. Naturverdier for lokalitet Brattåsen (Gjøvik), registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Femund vest - Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Femund vest - Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Femund vest - Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Engerdal Inventør: KAB Kartblad: 1719 I Røa Dato feltreg.: 15.09.04 UTM: Ø:650492, N:6910298 Areal: 11328 daa

Detaljer

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2011. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Borgåsen - Referanse: Hofton T. H. 2012. Naturverdier for lokalitet Borgåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2011. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink:

Detaljer

Kalvberget - Skogen varier ganske mye i tilstand og struktur innenfor undersøkelsesarealet. To lokaliteter med gammel granskog er utskilt

Kalvberget - Skogen varier ganske mye i tilstand og struktur innenfor undersøkelsesarealet. To lokaliteter med gammel granskog er utskilt Kalvberget - Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Østre Toten Inventør: OGA Kartblad: Dato feltreg.: 08.09.2005, 06.10.2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal

Detaljer

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør.

Området ligger på nordsiden av Malmsjøen i Skaun kommune, omlag 9 km sør for Børsa. Den grenser mot Fv 709 i vest og sør. Vassbygda nord 2 Referanse: Fjeldstad H. 2016. Naturverdier for lokalitet Vassbygda nord, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Sør-Trøndelag 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling

Straumfjordvatnet** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Beliggenhet. Naturgrunnlag. Vegetasjon og treslagsfordeling Straumfjordvatnet** Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Nord Kommune: Steigen Inventør: DSV, DSV Kartblad: 2130 IV Dato feltreg.: 03.07.2006-07.07.2006, UTM: Ø:522531,

Detaljer

Brennåsen * vest. Strekket fra Asker og videre sørover Hurumhalvøya har gjennomgående et høyere innslag av næringsfattige skoger

Brennåsen * vest. Strekket fra Asker og videre sørover Hurumhalvøya har gjennomgående et høyere innslag av næringsfattige skoger Brennåsen * Referansedata Fylke: Akershus, Buskerud Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2009 Kommune: Asker, Røyken Inventør: KAB Kartblad: 1814 I Dato feltreg.: 08.09.2005, 13-10-2009 H.o.h.: moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2

Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2 Gjuvbekk (Bolkesjø) Verdi: 2 Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Notodden Inventør: STO Kartblad: 74 III Dato feltreg.: 2.0.08 H.o.h.: 528-69moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Tindefjell ble pekt ut av Fylkesmannen i Telemark/DN som et undersøkelsesområde m.h.p. opptrappingen av skogvernet på Statskogs arealer.

Tindefjell ble pekt ut av Fylkesmannen i Telemark/DN som et undersøkelsesområde m.h.p. opptrappingen av skogvernet på Statskogs arealer. Tindefjell - Referansedata Fylke: Telemark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Tinn Inventør: AHE Kartblad: 1615 III Dato feltreg.: 26.08.04 UTM: Ø:489000, N:6661000 Areal: daa H.o.h.: 700-1100moh

Detaljer

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014

Referansedata Fylke: Rogaland Prosjekttilhørighet: Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014 Husåsen - Referanse: Hofton T. H. 2015. Naturverdier for lokalitet Husåsen, registrert i forbindelse med prosjekt Kystfuruskog Rogaland/Hordaland 2014. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid

Juvvasselva Verdi 2. Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid Juvvasselva Verdi 2 Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, S-Trøndelag Kommune: Rissa, Åfjord Inventør: SRE, ØRØ Kartblad: 1622 IV Dato feltreg.: 14-06-07 H.o.h.: 155-304moh

Detaljer

Bjørkåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag

Bjørkåsen * Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet. Naturgrunnlag Bjørkåsen * Referansedata Fylke: Sør-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 1 Kommune: Trondheim Inventør: THH Kartblad: 1621 IV Trondheim Dato feltreg.: 07.08.04 UTM: Ø:561500, N:7028300 Areal:

Detaljer

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet.

Området er valgt ut av Fylkesmannen i Nordland, DN og Statskog SF i forbindelse med opptrappingen av skogvernet. Gardsbekken- Referansedata Fylke: Nordland Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP2 Sør Kommune: Hattfjelldal Inventør: SRE Kartblad: 1926 II Dato feltreg.: 25.08.04, UTM: Ø:, N: Areal: daa H.o.h.: moh

Detaljer

Furuberget ligger på åspartiet ca 7 km sørvest for Ljørdal i Trysil kommune rett sør for vegen mellom Ljørdal og Trysil.

Furuberget ligger på åspartiet ca 7 km sørvest for Ljørdal i Trysil kommune rett sør for vegen mellom Ljørdal og Trysil. Furuberget ** Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Trysil Inventør: SRE Kartblad: 2117 I Dato feltreg.: 07.07.04 UTM: Ø:375000, N:6801000 Areal: 4314 daa H.o.h.:

Detaljer

Gråvatnet* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Gråvatnet* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Gråvatnet* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Stjørdal Inventør: AHE, THH Kartblad: 72 IV Dato feltreg.: 5.06.05, UTM: Ø:63344, N:702720 Areal: 548 daa

Detaljer

Ytterøya ** Referanse:

Ytterøya ** Referanse: Ytterøya ** Referanse: (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=2539) Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Frivilligvern 2010 Kommune: Elverum Inventør: REH, KMO, TBL Kartblad: Dato feltreg.:

Detaljer

Feltarbeidet ble gjennomført i perioden 20. september til 22. september 2006 under gode registreringsforhold.

Feltarbeidet ble gjennomført i perioden 20. september til 22. september 2006 under gode registreringsforhold. Jammerdal - Bærdal* Referansedata Fylke: Troms Prosjekttilhørighet: Statskog 2006, DP1 Kommune: Storfjord Inventør: KBS, VFR, HTØ Kartblad: 1633-4 Dato feltreg.: 20-09-2006-22-09-2006, UTM: Ø:475919, N:7689968

Detaljer

Sollaustbekken Verdi: 1

Sollaustbekken Verdi: 1 Sollaustbekken Verdi: 1 Referansedata Fylke: Buskerud Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2008 Kommune: Hemsedal Inventør: SRE Kartblad: 1616 IV Dato feltreg.: 19.06.08 H.o.h.: 663-1190moh Vegetasjonsone:

Detaljer

Åkremoen ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet

Åkremoen ** Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser. Beliggenhet Åkremoen ** Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Nord-Fron Inventør: KAB, SRE Kartblad: 1618 II Sjodalen Dato feltreg.: 28.06.04-29.06.04 UTM: Ø:510079, N:6819956

Detaljer

Det presenteres ingen forvaltningsavgrensning og lokaliteten ved Fjellstøyldalen gis 0 poeng (-)

Det presenteres ingen forvaltningsavgrensning og lokaliteten ved Fjellstøyldalen gis 0 poeng (-) Fjellstøyldalen 0 Referanse: Høitomt T. 2016. Naturverdier for lokalitet Fjellstøyldalen, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Telemark 2015. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning.

Detaljer

Feltarbeidet ble utført den 26.09.2014 av Arne E. Laugsand, BioFokus. Moss Vannverk ga båtskyss ut til øya.

Feltarbeidet ble utført den 26.09.2014 av Arne E. Laugsand, BioFokus. Moss Vannverk ga båtskyss ut til øya. Tømmerøya (Vannsjø) * Referanse: Laugsand A. 2015. Naturverdier for lokalitet Tømmerøya (Vannsjø), registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2014. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig

Detaljer

Referansedata Fylke: Østfold Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Referansedata Fylke: Østfold Prosjekttilhørighet: Frivilligvern Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde Høgnipen - Referanse: Olberg S. 2017. Naturverdier for lokalitet Høgnipen, registrert i forbindelse med prosjekt Frivilligvern 2016. NaRIN faktaark. BioFokus. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5948)

Detaljer

Feltarbeid ble foretatt 24. sept. 2014 med god dekning av hele området, som er lite i areal og lett tilgjengelig.

Feltarbeid ble foretatt 24. sept. 2014 med god dekning av hele området, som er lite i areal og lett tilgjengelig. Flåtjørn - Referanse: 205. Naturverdier for lokalitet Flåtjørn, registrert i forbindelse med prosjekt Kalkskog Nord-Trøndelag 204. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink: http://borchbio.no/narin/?nid=5629)

Detaljer

Klårtjønnhaugen* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser

Klårtjønnhaugen* Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde. Tidligere undersøkelser Klårtjønnhaugen* Referansedata Fylke: Nord-Trøndelag Prosjekttilhørighet: Statskog 2005, DP2 Kommune: Overhalla Inventør: THH Kartblad: 1923 I Dato feltreg.: 10/08/05, UTM: Ø:634037, N:7141347 Areal: 425