Slipp meg fri fra meg selv

Transkript

1 Slipp meg fri fra meg selv Om å bli kjent med det som er, så noe nytt skal kunne skje Line Jonsborg Klasse 4A Norsk Gestaltinstitutt 2015 Antall ord: 8205

2 Innhold Sammendrag... 3 Innledning... 3 Teori: Staemmlers endringsmodell... 5 Metode... 9 Verbatim Refleksjoner og teori knyttet til verbatim Verbatim Refleksjoner og teori knyttet til verbatim Verbatim Refleksjoner og teori knyttet til verbatim Refleksjoner over hele prosessen så langt Konklusjon Avslutning Kilder

3 Sammendrag I denne oppgaven beskriver jeg hvordan jeg har brukt Staemmlers endringsmodell i arbeidet med en klient som jeg har jobbet med over det siste halve året. Klienten var i det Staemmler betegner som stagnasjonsfasen da han kom til meg, og jeg beskriver hvordan jeg i tråd med modellen jobbet med å tydeliggjøre hans behov og hvordan han unngår å dekke det. Da behovet og unngåelsen var blitt tydelige og klienten tok eierskap til disse, var vi over i Polariseringsfasen. Jeg viser her hvordan jeg i henhold til modellen valgte intervensjoner med tanke på å tydeliggjøre den delen av ham som holdt tilbake og gjorde at han ikke klarte å tilfredsstille sitt behov. Idet oppgaven skrives, er klienten fortsatt i polariseringsfasen. Nøkkelord Staemmler, endringsprosess, impassemodell, den paradoksale endringsteorien, behov/unngåelse. Innledning Arbeidet med denne klienten var ganske tungt til å begynne med, jeg grudde meg ofte til timene våre for det gikk så sakte og det skjedde lite. Jeg ble utålmodig og måtte ta meg sammen for å stå i det sammen med klienten. Men etter hvert skjedde det en endring, og jeg ble mye mer interessert i det som skjedde mellom oss. Jeg opplevde at jeg fikk stor tillit fra klienten, og jeg begynte å like mer og mer å være sammen med ham. Jeg ble etter hvert oppmerksom på at det kunne være nyttig å bruke Staemmlers endringsmodell som støtte i arbeidet. Menneskesynet som jeg kom fram til tidligere i studiet, består i at «Alle mennesker kan finne sin vei». I det legger jeg at jeg ikke kan gi klienten fasiten på hvordan han skal endre livet sitt, men jeg kan støtte ham i å utforske sin situasjon og bli klar over det som er. Ut ifra det kan klienten selv finne sin vei. Og jeg kan gå et stykke med ham. Staemmlers endringsmodell baserer seg på kjernen i gestaltterapien ved den paradoksale endringsteorien (Beisser, 1994), og Leon F. Seltzer (1984) skriver at dette betyr å avvise rollen som endrer («changer») og motstå klientens utålmodighet etter lettvinte snarveier. Jeg tror at 3

4 dette er helt grunnleggende for nettopp at terapeuten kan støtte klienten til å finne sin vei, så derfor gir denne modellen gjenklang hos meg. Jeg så modellen som relevant fordi jeg ble opptatt av det spenneningsfeltet klienten sto i, mellom det å ønske å tilfredsstille behovet og det at han ikke kan og ikke tør. Jeg blir opptatt av forskjellige teorier underveis, retrofleksjon, defleksjon og eksistensialisme (ansvar) for å nevne noen, og ved å bruke Staemmlers endringsmodell kan jeg jobbe med helheten og ikke velge bare en av disse teoriene som jeg ikke synes dekker problemstillingen like godt hver for seg. Problemstilling Jeg har valgt følgende problemstilling: Hvordan arbeide med å øke oppmerksomhet og bevissthet på hele situasjonen for å støtte klienten i hans endringsprosess? Med hensiktsmessig mener jeg her det oppleves som hensiktsmessig for klienten selv med bakgrunn i økt oppmerksomhet og bevissthet om situasjonen. Avgrensning Jeg avgrenser oppgaven ved å hente kasus fra arbeid med kun en klient, og jeg har valgt å støtte meg til Staemmlers endringsmodell som teori. Jeg vil fokusere på den første delen av denne endringsprosessen, stagnasjons- og polariseringsfasen, da jeg mener disse er mest relevante for kasus. Jeg begynner med å beskrive Staemmlers endringsmodell som teoretisk modell. Deretter følger en beskrivelse av metoden jeg har brukt, før jeg har skrevet tre verbatim fra arbeidet med klienten. Etter hvert verbatim følger mine refleksjoner rundt hvordan arbeidet kan belyses med teorien, før jeg oppsummerer og konkluderer. 4

5 Teori: Staemmlers endringsmodell Staemmlers endringsmodell er en modell utviklet av Frank Staemmler i samarbeid med Werner Bock med bakgrunn i Fritz Perls impassemodell slik Perls beskrev den i «Four Lectures» (Staemmler, 1994). Staemmler kritiserer Perls bruk av begrepet lag («layers») for å være begrensende og fokusert på psykologisk innhold, og han er opptatt av at en teori om den terapeutiske prosessen i gestaltterapi må beskrive en prosess hvor tid er en akse fremfor psykologisk innhold, og den må beskrive visse faser ved deres «gestalt-kvalitet». Dette gir bakgrunnen for Staemmlers egen endringsprosessteori (ibid.). Staemmlers modell er basert på tre forutsetninger: 1. Terapeuten har en dialogisk holdning 2. Terapeuten aksepterer som sin hovedoppgave å øke klientens awareness på det som er, og dermed 3. forholder seg til prinsippet om den paradoksale endringsteorien (ibid.) Staemmlers endringsmodell beskriver en prosess som består av fem faser: 1. Stagnasjon 2. Polarisering 3. Spredning 4. Sammentrekning 5. Utvidelse (ibid.) Jeg vil beskrive de to første fasene mer utfyllende enn de tre siste, da det er disse jeg bruker i klientarbeidet jeg beskriver. Kontakt Kvaliteten på kontakten som terapeuten tilbyr klienten, er avgjørende for effekten av terapien. Staemmler og Bock (1998) definerer kontakt som «prosessen som innebærer at bevisstheten til to mennesker relaterer seg til hverandre med det hver enkelt vil utrykke (innhold) og muligheten til 5

6 en gjensidig deltagelse i det. Det er nødvendig å gi den andre muligheten til delta reelt og umiddelbart, slik at vi kan sanse nøyaktig hvem vi i øyeblikket er sammen med. Denne definisjonen av kontakt skiller seg vesentlig fra den mye bredere definisjonen til Perls mfl. (1951), som forstår kontakt som en gjensidig kreativ tilpasning av organismen til omgivelsene. En terapeut med evne til kontakt betrakter seg ikke som ansvarlig for å tilfredsstille behovet til klienten. Han står heller ikke i fare for å innta rollen som hjelper (Staemmler & Bock, 1998). Prosess versus innhold For å gi støtte i endringsprosessen er det essensielt at terapeuten fokuserer på prosessen og ikke bare på innholdet (ibid.). «En terapeut som kun er opptatt av innholdet, blir som en analfabet som skal lære en annen person å lese.» (Staemmler & Bock, 1998, s.132, min oversettelse) Valg av terapeutiske intervensjoner bør i stor grad være uavhengig av innholdet, og relevansen avhenger av om terapeuten har stilt en korrekt prosessdiagnose og er klar over hvilket steg klienten befinner seg i. Først når dette er tydelig, kan terapeuten ha utgangspunkt for å velge rett intervensjon. Helt sentralt i modellen er det Staemmler & Bock (1998) kaller katalysatorer, altså det som skal til for å bringe klienten over til neste fase. Kjennskap til katalysatorene gir terapeuten grunnlag for å velge mellom de utallige figurer som dukker opp. Intervensjonene har til hensikt å bringe katalysatoren til forgrunnen av klientens bevissthet, slik at klienten kan komme til neste steg i prosessen. Fase1: Stagnasjon Hvis klienten ikke klarer å tilfredsstille sitt behov over tid, vil en endring av situasjonen ofte ikke være mulig uten ytre hjelp, for eksempel ved hjelp av psykoterapi. I stagnasjonsfasen er klienten i en utilfredsstillende situasjon og føler seg helt hjelpeløs. Han tar ikke ansvar for sin egen 6

7 situasjon. Klienten forsøker her å få kompenserende tilfredsstillelse og/eller å få terapeutens eller andres hjelp utenfra (ibid.). Staemmler & Bock (1998) beskriver akkurat hva som skal til og hva som skjer med klienten idet han går fra en fase til den neste. Dette kaller de overganger. Overgang fra fase 1 stagnasjon til fase 2 polarisering For å oppnå overgang fra stagnasjon til polarisering er det viktig for klienten å bli klar over hvilke utilfredsstilte behov som ligger under hans vantrivsel, og hvordan han selv bidrar til at disse behovene forblir utilfredsstilt. Misnøyen uttrykkes vanligvis klarere enn behovet. Jo mer nøyaktig terapeuten kan øke oppmerksomheten på hvordan klienten oppfører og uttrykker seg, jo klarere kan klientens egentlige behov bli (ibid.). Staemmler & Bock (1998) skriver at Perls har beskrevet fire spesielt viktige og vanlige unngåelsesstrategier som hindrer tilfredsstillelse av behov for menneskelig kontakt under betegnelsen nevrotiske mekanismer. Det er projeksjon, introjeksjon, retrofleksjon og konfluens. Erving og Miriam Polster har i tillegg nevnt defleksjon. Dette er det Norsk Gestaltinstitutt kaller kontaktformer (Jørstad, 2008). Så snart klienten er bevisst sine mangler og/eller sine unngåelsesstrategier som har gjort at han har unngått å dekke behovet sitt, har han bevissthet om det Staemmler & Bock (1998) kaller tema for terapien. Bevisstheten om temaet er det som skal til for at klienten skal gå fra stagnasjon til polarisering. Fase 2: Polarisering Fasen betegnes av en deling av personen i to motstridende poler. Den ene polen den ekspansive representerer et behov hos klienten som ikke er dekket. Den andre polen den sammentrekkende består av atferd, tanker og følelser som gjør at klienten unngår å dekke behovet sitt. I polariseringsfasen har klienten stor indre spenning. Angst er et vanlig symptom. Angst kommer når et menneske utfører to motstridende handlinger samtidig impuls og kontroll: «jeg vil» og 7

8 «jeg stoler ikke på meg selv» (Staemmler & Bock, 1998). Andre symptomer kan være usikkerhet, ubesluttsomhet, tvil og mistillit (Staemmler, 1994). Overgang fra fase 2 polarisering til fase 3 spredning Terapeuten må i polariseringsfasen jobbe for at den sammentrekkende polen skal få komme i forgrunnen av klientens bevissthet. Når klienten oppnår dette, erfarer og forstår han hvordan han selv saboterer å få innfridd sitt behov (Staemmler & Bock, 1998). Zinker (1977) skriver noe liknende om polariteter, nemlig at hvis man har bevegelse mot den ene polen, vil den andre samtidig strekkes. Altså, hvis vi jobber med polen som holder tilbake, vil automatisk motsetningen, den delen som ønsker å tilfredsstille behovet, strekkes. Det er viktig å jobbe med hele klientens opplevelse. Staemmler & Bock (1998) skriver at om terapeuten kun konsentrerer seg om den kognitive eller det emosjonelle innholdet som klienten uttrykker, går han glipp av det aller viktigste i denne sammenhengen; nemlig måten klientens innhold uttrykkes på. Tonen og melodien i stemmen, bevegelser i ansiktet og med kroppen, holdning, pustemønster osv. Dermed kreves at vi jobber i alle awareness-sonene (Yontef, 1993). Krüger (2008) skriver om fenomenologi som jeg vil knytte til dette. Fenomenologien utfordrer terapeuten til å åpne opp for utvidet oppmerksomhet sammen med klienten for å få oppmerksomhet på det pre-reflekterte. Dette øker informasjonen, og slik kan klienten finne ny mening i sin erfaring. Ansvar er også et viktig tema i polariseringsfasen. Befrielsen fra stagnasjonen og illusjonen om uansvarlighet for egen skjebne, er det avgjørende skrittet til personlig frihet. Men denne friheten frykter mange mennesker, da den ikke kommer uten ansvar (Staemmler & Bock, 1998). Ansvar er en av «the five principal pressures» (Masquelier, 2003). Å ta ansvar er å erkjenne at en selv er den udiskutable aktøren i en hendelse. Den eksistensielle frykten knyttet til ansvar er en konsekvens av vår frihet. Har vi frihet, har vi også mulighet til å ta ansvar for vår egen situasjon. Skottun (2008) skriver at eksistensiell frykt ikke er et symptom som en skal løse eller undertrykke, men en vesentlig faktor i å leve eksistensielt ekte. Terapeuten må dermed støtte klienten i å ta ansvar for sin egen skjebne og samtidig tåle å stå i frykten som ansvaret fører med seg. 8

9 Staemmler (1994) skriver at når klientens awareness på den sammentrekkende polen har blitt klar i forgrunnen med den sammentrekkende polen i bakgrunn, kan klienten ofte gå inn i den tredje fasen. Fase 3: Spredning I spredningsfasen opplever klienten gjerne en følelse av å stå fast, eller rett og slett komplett kaos. Forvirring og tomhet kan kjennetegne denne fasen (Staemmler, 1994). Fase 4: Sammentrekning Fasen kjennetegnes av frykt, og klienten blir konfrontert med tapet av det han tidligere har identifisert seg med. Ofte blir frykten fulgt av betydelig smerte eller kramper og en sammentrekning av hele organismen (ibid.). Fase 5: Utvidelse Gestalten lukkes, behovet dekkes eller veien til å få dekket behovet blir tydelig. Dette følges gjerne av lykkefølelse, lettelse, indre ro, muskulær avslapning og store, vidtrekkende bevegelser (ibid.). Metode Jeg har tatt utgangspunkt i terapiarbeid med en klient (kasus), og jeg bruker tre samtaleutdrag (verbatim) fra arbeidet for å vise hvordan jeg jobber. Kasusets verbatim er skrevet ned etter hukommelsen umiddelbart etter timene, og er selvsagt farget av mine tolkninger, selv om jeg har forsøkt å skrive det ned så nøyaktig og fenomenologisk som mulig. Arbeidet er et utviklingsarbeid og ikke vitenskapelig forskning, og jeg bruker en tilnærmet kvalitativ metode. I refleksjonsdelen drøfter jeg gestaltteori som er relevant for min problemstilling. 9

10 Klienten er anonymisert og har samtykket til at jeg bruker utdrag fra våre samtaler i oppgaven. Verbatim 1 Klienten er en mann på ca 65. Han er gift, har voksne barn og flere barnebarn. Jeg kaller ham Lars. Han har fortalt at han har holdt veldig mye tilbake, og blitt mer og mer stille med åra. Til slutt sprakk det for kona hans som sa at han må gjøre noe, hun orket ikke å ha det slik lenger. Da fant Lars selv fram til meg på nettet og tok kontakt. Siden det har han gått ukentlig hos meg i nærmere et halvt år. Lars sitter med armene stramt i kors slik han nesten alltid sitter. Jeg er oppmerksom på at han sjelden ser meg inn i øynene, han har ofte blikket rettet ut til siden, i gulvet eller i taket, så jeg tolker det som at det lett kan bli for nært for ham. Jeg sitter derfor tilbakelent og litt på skrå, og ikke rett mot ham. Lars har tidligere fortalt meg at han ikke har snakket med en av sønnene sine på ca. 5 år. Vi har en passasje hvor jeg spør og han forteller om hvordan han mistet kontakten med sønnen sin for fem år siden, da kona hans hadde en konflikt med sønnen. Siden har ingen av dem har hatt kontakt med ham. T: Hva med barna hans altså barnebarna dine, har du kontakt med dem nå? K: Nei, dessverre, jeg har ikke det. Jeg kjenner et trykk i brystet når han sier det og lurer på hvordan det er for ham. T: Nei. Så du har ingen kontakt med dem. Hvordan kjennes det når du sier det nå? K: Det er leit. Det er det. Jeg vil gjenta det han sier for å forsterke det. T: Det er leit. Ja, det skjønner jeg. Jeg sier ikke noe mer, jeg vil at det skal få henge litt og at han skal få være i det som er akkurat nå. 10

11 Etter en pause tar jeg ordet igjen. T: Hvis sønnen din var her nå, og du skulle si til ham akkurat hva du kjenner, hva skulle det vært? Stille en liten stund. Jeg kjenner det kribler i magen. Vil han være med på dette? Jeg vet fra tidligere at selv helt enkle eksperimenter kan være vanskelig for ham. Han ser ned i gulvet. Jeg tolker det som at han tenker. K: Jeg ville sagt at jeg savner ham. T: Du savner ham. Jeg gjentar det han sier for å tydeliggjøre det. K: Ja, jeg gjør jo det. T: Hvordan kjennes det i kroppen din nå? K: Jeg kjenner på et trykk. T: Et trykk? Hvor er det hen? K: Det er her. Han beveger en flat hånd i en sirkel over mage og bryst. T: Her? Jeg gjentar bevegelsen hans. K: Ja, det er en trykkende følelse. Jeg tenker at det er nok. Jeg er hele tiden opptatt av å øke oppmerksomhet på hva han kjenner i kroppen, men jeg vil være forsiktig. Han har fortalt at han ofte har det tøft etter timene våre, så jeg vil gjøre det gradvis. Jeg blir samtidig nysgjerrig på om han kan se for seg en måte han kunne ha tatt kontakt med sønnen på. T: Ok, så du savner ham. Men hvis du nå skulle ha tatt kontakt med ham, hvordan kunne du gjort det? 11

12 K: Nei, det kan jeg absolutt ikke se for meg at jeg skal kunne få til. Jeg får lyst til å gi ham en liten dytt. T: Var det noe du og han pleide å gjøre sammen bare dere to da dere hadde kontakt? K: Ja, vi pleide å kjøre bil sammen, vi er begge to veldig glade i å kjøre fort med bil. Så vi dro og kjørte i skogen og sånt. Og vi dro og så på billøp. Det var vår greie. T: Det høres fint ut at dere hadde det sammen. K: Ja, det var veldig fint, det var det. T: Det går ikke an å foreslå at dere kan gjøre noe sånt sammen nå da? Sende en melding og spørre om dere skal dra ut og kjøre en dag, sånn som i gamle dager? K: Det høres fint ut, men det kan jeg ikke. T: Hva er det som holder deg tilbake? K: Jeg vet ikke, jeg er vel redd han skal si nei. T: Men om han sier nei, kan du vel bare spørre igjen etter en stund? K: Nei, jeg tror ikke det. Jeg innser brått at jeg har inntatt rollen som endringsagent i min iver etter å hjelpe ham til å ta kontakt med sønnen. Jeg ser at klienten tenker veldig forskjellig fra meg om dette, så jeg vil legge fra meg mitt eget og forholde meg mer til hans ståsted. Jeg bestemmer meg for å heller se på hva som holder han tilbake. T: Jeg skjønner. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Hvis du nå skulle finne en måte å ta kontakt med ham på og skulle klare å gjøre det. Hva er det du er mest redd for? Hva er det aller verste som kan skje? K: Jeg er redd han skal si at han ikke ønsker å ha kontakt mer. Det ville være helt fryktelig. T: OK. Det verste som kan skje er at han ikke ønsker å ha kontakt. Men dere har jo ikke kontakt nå heller? 12

13 K: Nei, men om jeg prøver, og han sier nei, da kommer jeg ikke til å prøve mer. Da er det liksom helt over. Jeg blir oppmerksom på at jeg retter på stolen, retter meg opp i ryggen og setter meg mer rett mot ham nå. Jeg ser ham rett inn i øynene, og han ser tilbake rett på meg. Jeg kjenner at jeg har mye energi på det vi snakker om nå. T: Da er det over? Når du sier det slik, så tenker jeg at du må se for deg en teoretisk mulighet for at du kommer til å ta kontakt en gang. Hvis ikke ville det jo vært over allerede nå? K: Jaaa. Noen sekunders stillhet. K: Når du sier det sånn, så. Ja, det er vel et lite frø der, som jeg ikke vil gi slipp på. T: Det frøet, er det den delen av deg som ønsker å ta kontakt? K: Ja, det kan du si. Jeg vil at han skal eie det selv. T: Ja, nå er det jo ikke jeg som sier det, det er jo du. K: Ja, det er sant. Ja, det er vel en del som ønsker at jeg skal gjøre det. T: Så det er et frø der. Et frø som vil at du skal klare å ta kontakt en dag. Det blir stille. Jeg tenker at dette er viktig for ham å være bevisst på. Etter at det har vært stille en stund, velger jeg derfor å tydeliggjøre enda mer: T: Så altså. Du har to sider i deg som ønsker forskjellige ting. Du har en side som ikke ønsker konflikter og som skyver de vanskelige tankene unna. Den siden er stor og har kontrollen nesten hele tiden. Stemmer det? Lars nikker. T: Og så har du en annen side, et lite frø, som vil ta kontakt med sønnen din. Er det riktig. K: Ja, du kan si det sånn. T: Og hvordan er det med det frøet nå. Har det blitt større siden du begynte å komme hit? 13

14 K: Hmmm. Han ser opp i taket. K: Jo, det frøet har jo blitt større. Før tenkte jeg jo nesten ikke på det i det hele tatt. Etter at jeg tok det opp her, har det jo begynt å dukke opp hos meg nå og da. Jeg bruker jo mye mer tid på å tenke på dette nå. Så ja, dobbelt så stort har det nok i hvert fall blitt. Men det er fortsatt lite. T: jeg skjønner. Frøet er fortsatt lite selv om det har blitt dobbelt så stort. Disse to delene av ham vil jeg at han skal være bevisst på så jeg lar den henge litt, og vi sitter helt stille sammen en lang stund. K: Men så synes jeg det er hans ansvar å ta kontakt, det var han som ønsket å ikke ha kontakt med oss lenger, da er det også han som får ta kontakt igjen om han ønsker det. Jeg blir opptatt av at han skyver ansvaret for dette over på sønnen. T: Så du sier det er hans ansvar å ta kontakt. Men dette handler vel også om noe større enn hvem som har gjort hva? Dette handler jo om å ha kontakt med sønnen din, er ikke det en viktig ting i livet ditt? K: Jooo. T: Så en så viktig ting som dette at dere skal ha kontakt eller ikke vil du virkelig legge ansvaret for det over på ham alene? K: Ja, jo, jeg gjør vel det. T: Så du legger ansvaret for hvordan du skal ha det i livet over på ham? Ønsker du ikke å ta ansvar for hvordan du skal ha det i livet selv? K: Tja, jo. Men jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjort det. Etter timen kjenner meg litt usikker på om jeg har gått litt langt ved å konfrontere ham med dette ansvaret så direkte. Var jeg skånsom nok? Men det jeg i hvert fall føler meg overbevist om, er at temaet ansvar er viktig å øke bevissthet rundt. 14

15 Refleksjoner og teori knyttet til verbatim 1 Jeg tenker at klienten var i fase 1, Stagnasjon da han kom til meg og at han var der lenge. Han tok ikke selv initiativ til å få en endring, det var kona hans som ikke holdt ut mer, og han ble presset til å gjøre noe. Han hadde det vanskelig i alle viktige relasjoner spesielt til kone og barn, og han følte seg helt hjelpeløs i å håndtere disse problemene, han tok ikke ansvar for sin egen prosess. Jeg blir i denne delen av arbeidet opptatt av flere strategier som klienten bruker for å unngå å dekke sitt behov: Han holder tilbake og uttrykker ikke sine tanker og følelser, og han unngår å tenke på sønnen og å kjenne på følelsene knyttet til at han savner ham. Behovet den ekspansive polen. I denne samtalen jobber jeg for å tydeliggjøre behovet til klienten altså den ekspansive polen. Når jeg spør: «Hvis sønnen din var her nå, og du skulle si til ham akkurat hva du kjenner, hva skulle det vært?», svarer han «jeg ville sagt at jeg savner ham». Deretter følger jeg opp med å tydeliggjøre hvordan det kjennes i kroppen hans. «Jeg kjenner på et trykk», forteller Lars. Videre jobber jeg med minnene om da han hadde kontakt med sønnen, og hva de pleide å gjøre sammen: «Vi pleide å kjøre bil sammen [ ]. Det var veldig fint, det var det.» Etter disse intervensjonene blir det tydeligere for klienten at han savner sønnen og hvordan det kjennes. Jeg tenker at dette er en start på å uttrykke behovet hans den ekspansive polen. Endringsagent eller gestaltterapeut Etter dette begynner jeg å foreslå hvordan han kan ta kontakt med sønnen ved å henvise til deres felles interesse. Men jeg blir snart klar over at dette ikke er å utforske det som er og at jeg spiller rollen som endringsagent. Dette er jo stikk i strid med fundamentet i Staemmlers endringsmodell og gestaltterapien for øvrig som jo baseres på den paradoksale endringsteorien (Beisser, 1994). Når jeg skjønner dette, endrer jeg retning og går for å utforske det som holder ham tilbake. 15

16 Unngåelsen den sammentrekkende polen Da Lars begynte hos meg, ble jeg opptatt av at han holdt tilbake. Dette knytter jeg til kontaktformen retrofleksjon (Jørstad, 2008) som er en av unngåelsesstrategiene Perls nevner. Lars sitter nesten alltid med armene stramt i kors, og jeg tenker at han holder kroppen sin tilbake. Han ser meg også sjelden inn i øynene. Jeg jobbet med oppmerksomhet på den kroppslige retrofleksjonen (Kepner, 1993) ved å speile ham, og dele at jeg så at han satt med armene i kors. Tema for terapien I det første verbatimet jobber jeg altså med å tydeliggjøre de to polene: Den ekspansive behovet, og den sammentrekkende unngåelsen. Disse to utgjør til sammen det Staemmler kaller temaet for terapien som klient og terapeut er enige om at bør være fokus for endringsprosessen. Intensiteten øker, og jeg kjenner at jeg får energi når jeg sier at: «Da er det over? Når du sier det slik, så tenker jeg at du må se for deg en teoretisk mulighet for at du kommer til å ta kontakt en gang. Hvis ikke ville det jo vært over allerede nå?». Dette er første gangen han sier høyt at han skulle ønske han kunne ta kontakt med sønnen. Han ser også rett tilbake på meg her. Dette stemmer med det Staemmler og Bock (1998) skriver om at spenningen øker i polarisering. Videre jobber jeg med å tydeliggjøre polariseringen mellom det lille «frøet» i Lars som ønsker å ta kontakt med sønnen, og den delen av ham som holder igjen, altså temaet for terapien: «Du har to sider i deg som ønsker forskjellige ting. Du har en side som ikke ønsker konflikter og som skyver de vanskelige tankene unna. Den siden er stor og har kontrollen nesten hele tiden. Stemmer det?» Lars nikker. «Og så har du en annen side, et lite frø, som vil ta kontakt med sønnen din. Er det riktig?». «Ja, du kan si det sånn», sier Lars. Jeg var først litt usikker på om han virkelig har tatt steget over i polarisering. Klienten selv sier jo at den delen som holder igjen er mye større. Samtidig tenker jeg at han er klar over at han har fått sønnen mer i forgrunnen, og han ser på det som en positiv utvikling selv om det er tungt. «Jo, det [frøet] har jo blitt større. Før tenkte jeg jo nesten ikke på det i det hele tatt. Etter at jeg tok det opp her, har det jo begynt å dukke opp hos meg nå og da. Jeg bruker jo mye mer tid på å 16

17 tenke på dette nå. Så ja, dobbelt så stort har det nok i hvert fall blitt. Men det er fortsatt fryktelig lite.» I dette første verbatimet tolker jeg derfor at han beveger seg fra stagnasjon til polarisering. Ansvar På slutten av timen når temaet for terapien er klart og vi er over i polariseringsfasen, trekker Lars fram begrepet ansvar. Han mener at det er sønnens ansvar å ta kontakt siden det var han som sa han ikke ville ha noe med dem å gjøre. Jeg gjør ham her klar over at han unngår å ta ansvar for å dekke sitt behov: «[ ] Ønsker du ikke å ta ansvar for hvordan du skal ha det i livet selv?». Jeg får ikke helt avklart om han virkelig ønsker å ta det ansvaret, men han har i hvert fall begynt å bli oppmerksom på at han ikke gjør det. Så her begynner jeg å jobbe med den sammentrekkende polen, slik Staemmler & Bock (1998) skriver at må til for å komme videre fra polariseringsfasen. Verbatim 2 Verbatim 2 er fra neste time, en uke etter. T: Hvordan har du det akkurat nå? K: Akkurat nå? Det er greit. Rynker på nesen og gjør en slags grimase. Dette er noe jeg kjenner igjen. T: Jeg ser du gjør sånn. Hva betyr det? Jeg speiler grimasen hans. K: Nei, akkurat nå er jeg ikke noe særlig i form. Altså mentalt. Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig. T: Å nei? K: Nei, jeg er urolig. Jeg ble det nå før jeg skulle hit. T: Ok, så det var nå rett før du skulle hit? 17

18 K: Ja, det begynte bare for en halvtime siden, ca., men da ble jeg skikkelig urolig. T: Akkurat. Hvor sitter den uroen hen? K: I hele kroppen. T: I hele kroppen K: Ja, jeg begynte å tenke på om dette fører noe sted, om det gir meg noe. Jeg kjenner jeg blir urolig. Er det sånn at han vil slutte i terapi fordi det er ubehagelig? Og jeg som syntes vi endelig hadde kommet skikkelig i gang. Det kribler i magen. Men det vil jeg ikke vise, jeg vil gi ham rom til å si hva han virkelig tenker uten å behøve å ta hensyn til mine følelser, så jeg holder meg helt rolig. T: Ja, vel. K: Ja, jeg blir usikker på om det blir noe ut av det. Jeg har en hypotese om at han ønsker å unngå følelsene ved å slutte i terapi, at det har blitt ubehagelig for ham. Nå lurer jeg på om jeg har gått for langt i forrige time da vi jobbet med sønnen som han ikke har kontakt med. T: Hvordan hadde du det etter forrige time? K: Nei, da hadde jeg en guffen følelse etterpå. Den satt i hele kvelden, det var heldigvis bedre dagen etter. Jeg er jo ganske god på å skyve bort vonde følelser. T: Og når du kjenner det sånn, begynner du da å tenke at det kan være greit å unngå terapien også for å slippe å kjenne disse følelsene? Jeg ønsker å sjekke ut tolkningen min. K: Nei, nei, det er ikke sånn, jeg vil komme hit Han har vekt på ordet vil. Jeg blir glad når han sier det, jeg vil jo ikke miste ham. T: Det var fint å høre, jeg ble litt nervøs for at du skulle avslutte terapien fordi det ble for ubehagelig. 18

19 K: Nei, det vil jeg ikke. Dette er virkelig bra for meg. Jeg har merket en forandring med kona, jeg snakker mye bedre med henne nå, og jeg håper å få til bedre kommunikasjon med barna mine etter hvert. T: Jeg blir glad for at du sier det. Det blir stille en liten stund. K: Jeg har heller ikke gjort noe med det vi snakket om. T: Hva tenker du på? K: Jeg tenker på sønnen min. Å ta kontakt. Nei, jeg har ikke sjans. Det kan jeg bare glemme. Det er helt uaktuelt at jeg skal gjøre noe med det. Jeg tenker at det er viktig at jeg støtter ham i å ikke kunne ta kontakt nå. T: Jeg hører at du er veldig tydelig i måten du sier det på. K: Ja, jeg kan ikke. Jeg kan bare ikke. T: Jeg skjønner. Det er ikke tiden for det nå. K: Ja, det er ikke mulig. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det ikke er sikkert det vil være sånn for alltid, selv om det er uaktuelt nå. T: Nei, da er det ikke mulig nå, men det trenger jo ikke være sånn for alltid selv om det er sånn nå. Men jeg respekterer fullt og helt at du ikke kan gjøre noe nå. Det er sånn det er. K: Ja, det er sånn det er. Vi snakker videre om temaet, hele timen dreier seg om sønnen. I avslutningen ønsker jeg å finne ut hvordan han har det her og nå. T: Nå har vi snakket ganske mye om sønnen din igjen, slik vi også gjorde sist. Hvordan kjennes det ut i kroppen nå? K: Det kjennes greit, men jeg er veldig varm i toppen. 19

20 Jeg ser at han er rød på ørene og lurer litt på om han vil mislike at jeg nevner det. Men for at han skal bli enda mer klar over sin kroppslige reaksjon, deler jeg. T: Ja, jeg kan se at du er rød på ørene. Jeg tar hånden opp til mitt eget øre. K: Ja, akkurat. Men jeg kjenner ikke uroen lenger, kroppen er mye roligere nå. Det hjelper å snakke om det. T: Det er godt å høre. K: Ja, uroen forsvant ganske fort når jeg begynte å snakke. Det er lett å snakke med deg. T: Jeg blir glad når du sier det. Jeg kjenner jeg blir helt varm i brystet. Jeg viser med hendene foran brystet. Jeg tenker at når jeg deler hvordan jeg har det i kroppen, kan det hende han blir mer klar over sin kropp og sine følelser. Så vil jeg runde av timen med å tenke litt rundt det vi har gjort. T: Er det noe av det vi har jobbet med i dag du har blitt spesielt opptatt av? K: Ja, jeg ble veldig glad for det du sa om at jeg ikke måtte gjøre noe med forholdet til sønnen min nå. Jeg har følt meg litt pressa. T: Var du redd jeg skulle presse deg? K: Ja, det var nok det jeg var redd for da jeg kom. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare å gjøre noe med det. T: Jeg skjønner. Nei, jeg har ikke tenkt til å presse deg til noe som helst. Jeg har ingen tro på at det vil fungere. Det er du som må velge å gjøre det hvis du kommer dit. Og det kan det kanskje hende du gjør en dag. Eller kanskje ikke. Det vil tiden vise. Jeg skal ikke presse deg. K: Nei, jeg festet meg veldig ved at du sa det, og jeg føler en veldig lettelse. T: Så fint. Og nå håper jeg ikke du får det altfor ille utover kvelden. K: Tja, det går vel bra, jeg er ganske flink til å skyve det unna. T: Mener du følelsene? 20

21 K: Ja, jeg har lært meg til hvordan jeg kan tenke på noe annet, så får jeg vonde tanker og følelser på avstand. T: Jeg tenker at det nok har vært en ganske nyttig overlevelsesmekanisme for deg tidligere i livet. Det er jo en veldig god ting å kunne. K: Ja, det er jo det, det har bare kanskje blitt litt mye av det. Jeg føler det som at jeg bare samler opp og samler opp og til slutt en dag sprekker det. Jeg kan jo gå skikkelig ned i kjelleren i perioder og bli ordentlig deppa. Og da klarer jeg ikke å stoppe de vonde tankene, de tar helt overhånd og jeg blir helt stum og alle rundt meg blir sinte fordi jeg ikke snakker og bare sitter der. T: Uff, det høres vanskelig ut. Ikke nok med at du er deprimert og har det helt fryktelig, i tillegg blir alle i familien sinte på deg. K: Ja, det er ikke noe særlig, det er faktisk ikke bra i det hele tatt. Det er jo derfor jeg vil komme hit og jobbe med dette. For det som skjer når jeg har vært her, er jo at jeg tenker mer på sønnen min og de vanskelige tingene. Det gjorde jeg ikke før, da hadde jeg bare skjøvet det helt vekk. Jeg blir oppmerksom på at hendene hans ligger ned i fanget og at han ikke har armene i kors som han pleier. T: Jeg ser forresten at du sitter med armene i fanget nå. Jeg viser. T: Vanligvis sitter du jo for det meste sånn, som vi har snakket om før. Jeg legger armene i kors. Han tar også armene i kors. K: Ja, jeg sitter jo veldig mye sånn. T: Men nå gjorde du ikke det. K: Nei, der kan du se. Jeg slapper kanskje litt mer av. Han slipper armene ned igjen. Jeg gjør det samme. 21

22 Refleksjoner og teori knyttet til verbatim 2 Dette er første time etter at vi gikk over i polariseringsfasen. Timen begynner med at Lars uttrykker et ubehag ved å komme til terapi. Han beskriver en guffen følelse og sier blant annet «Jeg begynte å tenke på om dette fører noe sted, om det gir meg noe». Dette stemmer med det Staemmler & Bock (1998) skriver om at spenningen eller angsten i polariseringsfasen ofte er så ubehagelig at klienten med alle midler forsøker å unngå eller å fjerne den. Når jeg spør litt mer om dette, viser det seg at også behovet har kommet såpass i forgrunnen at han ikke går tilbake til stagnasjon. Han ønsker å fortsette i terapi, og han ønsker å endre seg. I tråd med katalysatoren mellom fase 2 og 3, jobber jeg i det videre konkret med å øke awareness på den sammentrekkende polen. Unngåelsen den sammentrekkende polen Lars klarer ikke å ta kontakt med sønnen og er redd jeg skal presse ham. Han er blitt klar over at han ikke klarer å ta kontakt nå. Jeg utforsker hvordan det kjennes i kroppen hans når han vurderer å unngå terapien. «Hvor sitter den uroen hen?», «I hele kroppen», svarer Lars. Jeg får sjansen til å si at jeg ikke skal presse ham og at han må finne ut av det selv hvis han ønsker å gjøre noe. Her får vi mer fokus på den sammentrekkende polen (unngåelsen) altså at han ikke klarer å ta kontakt. I tråd med den paradoksale teorien om endring (Beisser, 1993), vil jeg hjelpe ham til å akseptere at slik er det akkurat nå. Derfor gjør jeg det helt klart at jeg ikke vil presse ham, og at jeg fullt og helt aksepterer at han ikke kan ta kontakt med sønnen sin nå. Det kan kanskje bidra til at han også kan akseptere seg selv. På slutten av timen sier Lars: «[...] jeg kjenner ikke uroen lenger, kroppen er mye roligere nå. Det hjelper å snakke om det.». Når han er oppmerksom på det som er, kan det som er endres (ibid.). Jeg jobber også med å se på hvordan han kan ta ansvar for at han skyver følelser unna. «[ ] jeg har lært meg til hvordan jeg kan tenke på noe annet, så får jeg vonde tanker og følelser på avstand.» Og når han skjøvet dem unna tilstrekkelig lenge: «Jeg føler det som at jeg bare samler 22

23 opp og samler opp og til slutt en dag sprekker det. Jeg kan jo gå skikkelig ned i kjelleren i perioder og bli ordentlig deppa. Og da klarer jeg ikke å stoppe de vonde tankene [ ]» Og eierskapet til sammentrekkende pol blir tydelig: «[ ] jeg tenker mer på sønnen min og de vanskelige tingene. Det gjorde jeg ikke før, da hadde jeg bare skjøvet det helt vekk». Jeg jobber med oppmerksomhet på hvordan det kjennes i kroppen når vi snakker om dette. Som Staemmler & Bock (1998) skriver, er det viktig å ikke bare fokusere på det kognitive. Han forteller at han er varm i toppen, og jeg tar sjansen på å fortelle ham at han er rød på ørene for at han skal blir enda mer klar over sin kroppslige reaksjon. Ved retrofleksjon hjelper det ofte at terapeuten deler hva som skjer med henne (Skottun, 2008). Det har jeg vært bevisst på med Lars, for eksempel når jeg deler at «Jeg blir glad når du sier det. Jeg kjenner jeg blir helt varm i brystet». På slutten av timen gjør jeg Lars oppmerksom på at armene hans henger ned og ikke i kors som de pleier. Jeg speiler og påpeker det for å gjøre det tydelig. Noe av det som er holdt tilbake er sluppet løs (Kepner, 1993). Verbatim 3 Verbatim 3 er fra neste time igjen. Det har gått en uke siden sist. I dag snakker vi om datteren hans. Han er bekymret for at hun skal bli i jobben hun har i en bransje hvor det blir mer og mer krevende å klare seg, og ikke klare å komme seg over i en annen bransje før det er for sent. T: Hva er det du vil ha sagt til datteren din? K: Jeg vil spørre henne om hun har tenkt på hva hun skal gjøre videre. Kanskje har hun en plan, og da kan jeg være rolig, men hvis ikke, må jeg kanskje prøve å snakke med henne om hva hun bør gjøre. T: Hva er det som gjør at det er vanskelig å si noe om det? K: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Jeg vil ta dette til her og nå. 23

24 T: Jeg skjønner. Kan du forsøke å formulere det til meg slik du ville formulert det til henne? Klienten snurper sammen ansiktet i en litt merkelig grimase. Veldig fort. Og så blir han vanlig igjen. Sier ingenting. T: Hva var det? Jeg speiler uttrykket han hadde. K: Det stopper opp. Jeg kan ikke. Jeg vil tydeliggjøre. T: Det stopper opp når du skal forsøke å formulere det du vil si til datteren din. Også her hos meg. K: Ja, det blir bare helt umulig. T: Og hvordan er det nå? Hva kjenner du nå da det akkurat stoppet opp? Jeg vil øke oppmerksomhet på hva som skjer akkurat idet det stopper. K: Nei, jeg kjenner ikke så mye, jeg bare kan ikke. Det blir helt tomt. T: Akkurat, så når det stopper opp blir det tomt. K: Mm. Jeg er nok kanskje redd for svaret. At hun skal si at hun ikke har noen plan, og at hun bare vil fortsette som før. T: Ja, så du er redd for det. K: Ja, jeg er vel det. Jeg er jo alltid redd for å få et ubehagelig svar, det er det vanlige det. T: Ja, det har vi jo vært inne på tidligere. Du er redd for en konfrontasjon? K: ja, jeg er jo det. Jeg unngår jo det så godt jeg kan. Jeg får en innskytelse om å se om det er noe han kjenner igjen. T: Er det noe som har skjedd deg tidligere i livet som du kan tenke deg at kan knyttes til den frykten for konfrontasjon? K: Hmm, neeeei. 24

25 Kikker oppover og ut til siden. T: Hvordan var det hjemme hos deg da du var barn. Var det mange konfrontasjoner der? K: Nei, det var vel heller slik at de ble skjøvet under teppet. T: Å ja, så sånn sett har du jo lært at konflikter ikke skal snakkes om. K: Ja, det er sant. Stille igjen. Han kikker ut i luften og vrenger litt på ansiktet. Jeg sier ingenting, kjenner på litt uro i magen. Har en tanke om at det er viktig at jeg venter. K: Jeg jo altså, begge foreldrene mine ble jo alkoholiserte da jeg var i tenårene. Så da ble det jo mange ubehagelige situasjoner. Jeg visste aldri hva som ventet meg når jeg kom hjem. Og søsknene mine hadde flyttet ut, så det var bare meg. Jeg holder en hånd mot hjertet. T: Det høres tøft ut. Og jeg tar det som en stor tillitserklæring at du forteller meg dette. K: Ja, dette har jeg aldri snakket med noen andre enn kona mi om. Og vi ble jo sammen i denne perioden. Jeg tolker det som et stort skritt for prosessen at han kan fortelle meg dette. Han har gått hos meg i mange måneder, og dette er første gang han nevner at hans foreldre var alkoholiserte. Og så snakker vi videre om hvordan dette var, om skammen og om at han flyttet hjemmefra så tidlig han kunne. Jeg støtter ham i at det høres vanskelig ut. Og jeg deler noe personlig om meg etterpå for å støtte ham i å dele. K: Det var jo ikke så lett. Jeg ville jo ikke akkurat ha med noen hjem, og det var jo om å gjøre å holde dette skjult. T: Ja, så det du lærte var å holde tilbake og ikke snakke om det. K: Ja, det var jo det. Jeg kunne ikke snakke med noen om det. T: Også er det noe du har fortsatt med å gjøre altså å ikke snakke om vanskelige ting? K: Ja, jeg har jo det. Mer og mer. Og det har jo bare blitt verre og verre med åra. 25

26 Refleksjoner og teori knyttet til verbatim 3 Jeg tenker at klienten fortsatt er i polarisering her. Han er klar over sitt behov og sin unngåelse, men han unngår fortsatt å dekke sitt behov. Jeg jobber derfor videre med å støtte den sammentrekkende polen. Selv om dette gjelder relasjon til datteren og ikke sønnen, tolker jeg det som at det er det samme behovet som undertrykkes; det å kommunisere med barna om det som er viktig i relasjonen. Jeg jobber med å tydeliggjøre akkurat hva er det som skjer når han skal uttrykke til datteren det han vil si. Jeg tar det til her og nå: «Kan du forsøke å formulere det til meg slik du ville formulert det til henne?». «Det stopper opp. Jeg kan ikke.», sier Lars, og beskriver at han ikke kjenner noen ting og at det blir tomt, når jeg spør hvordan det kjennes i kroppen. Han blir deretter klar over at frykt for avvisning ligger bak retrofleksjonen: «Jeg er jo alltid redd for å få et ubehagelig svar [ ]», og han tar igjen eierskap til unngåelsen: «Jeg unngår jo det [konfrontasjoner] så godt jeg kan». På slutten av verbatim 3 blir Lars klar over at hans kreative tilpasning (Latner, 1992) med å holde tilbake, er noe han lærte som barn. I hjemmet med alkoholiserte foreldre lærte Lars å holde igjen og ikke snakke om det som var vanskelig. Dette har han fortsatt med å gjøre, selv om det ikke alltid lenger er hensiktsmessig. Refleksjoner over hele prosessen så langt Staemmler og Bock (1998) skriver at det er viktig å stille riktig prosessdiagnose for å kunne velge relevante intervensjoner i den fasen klienten til enhver tid befinner seg i. Jeg har tidligere beskrevet at jeg mener at klienten startet i stagnasjon og har beveget fra stagnasjon til polarisering, og at han holder seg i polarisering. Selv om han fortsatt driver med unngåelse, faller han ikke tilbake i stagnasjon fordi han ikke undertrykker behovet sitt på samme måte som tidligere. Han ønsker fortsatt å endre seg, og han er klar over behovet sitt. Så lenge han har bevissthet på begge polene, er han fortsatt i polarisering. 26

27 Relasjon Det har vært viktig for meg å ha en god relasjon til klienten, slik Staemmler skriver at er avgjørende for terapien. Jeg er hele tiden var på om det kan bli for mye for klienten, og jeg har respekt for at han trenger tid og at jeg ikke må gå for fort fram eller komme for tett på. For eksempel setter jeg meg litt tilbakelent og på skrå når jeg tolker at han har behov for å ikke komme for nær, og jeg jobber forsiktig med oppmerksomhet for kropp for at det ikke skal bli for mye av gangen. Også i samtale jobber jeg med relasjonen mellom oss ved å respondere spontant og personlig på det han deler. Et eksempel er når Lars sier: «Ja, uroen forsvant ganske fort når jeg begynte å snakke. Det er lett å snakke med deg». Da svarer jeg med å dele min umiddelbare reaksjon: «Jeg blir glad når du sier det. Jeg kjenner jeg blir helt varm i brystet». I verbatim 3 får jeg en bekreftelse på at relasjonen mellom oss har nå blitt sterkere, ved at han kan dele med meg det han aldri har delt med andre enn kona. Jeg deler også noe personlig om meg selv her, for å støtte ham i at han har delt dette med meg. Konklusjon Problemstillingen min er: Hvordan arbeide med å øke oppmerksomhet og bevissthet på hele situasjonen for å støtte klienten i hans endringsprosess? Det har vært givende å bruke Staemmlers endringsmodell i arbeidet med denne problemstillingen. Det sentrale i modellen er jo å arbeide med det som er, for å legge til rette for at endring skal kunne skje. Jeg har i oppgaven vist hvordan jeg har brukt katalysatorene som utgangspunkt for valg av intervensjoner. Dette ga meg en retning for arbeidet, og det kjentes trygt. Staemmler og Bocks bok om denne modellen heter «Ganzheitliche Veränderung in der Gestalttherapie» på tysk. Det betyr «Helhetlig endring i gestaltterapien», og nettopp det med helhetlig ble viktig for meg. Jeg har jobbet med denne klienten forholdsvis lenge, og det har 27

28 dukket opp mange forskjellige teorier hos meg underveis. Med Staemmlers endringsmodell hadde jeg en helhetlig modell som ga meg støtte i arbeidet hele veien (Eie, 2006), men som samtidig tar inn så mange grunnleggende aspekter innen gestaltterapien for eksempel den paradoksale endringsteorien, awareness, kontaktformene og relasjon mellom klient og terapeut. Jeg har lært mye av å bruke modellen i arbeidet med klienten og av å skrive om det. Jeg har blitt mer oppmerksom og bevisst på rollen min som terapeut og på detaljer i arbeidet. Jeg har også blitt klar over hvor uendelig mye det går an å utforske om aspekter som ved første øyekast virker enkelt å få innsikt i. Jeg har også tråkket i baret ved å innta rollen som endringsagent, og det ble tydelig for meg hvor lite hjelpsomt det var for klienten. Disse erfaringene vil jeg ta med meg videre i arbeidet med denne og andre klienter. I tillegg har min svært rustne skoletysk fått et skikkelig løft. Boka til Staemmler og Bock om endringsprosessen er kun gitt ut på tysk, og jeg har brukt mye tid på å tyde den. Det var en utfordrende og (etter hvert) veldig morsom tilleggsbonus. Avslutning Jeg vet ennå ikke hvor mye eller hvordan dette arbeidet faktisk vil endre situasjonen for klienten min. Men han kommer tilbake uke etter uke, og vi fortsetter vårt møysommelige arbeid sammen. Nå, to måneder etter samtalene jeg bruker i denne oppgaven, tolker jeg at han fortsatt er i polariseringsfasen. Men han tar stadig større eierskap til sin unngåelse, og vi kommer stadig lenger inn i detaljene rundt hvordan han faktisk unngår å dekke sitt behov og hvordan det kjennes å gjøre akkurat det. Det er en tøff situasjon han er i, og spenningen er høy. Men han står i det, og jeg tror virkelig at det er mulig å oppnå endring og at måten vi arbeider på er det som skal til. Men det er klart at etter å ha drevet med unngåelse i et halvt århundre, tar det tid å finne veien til å gjøre noe annet. Jeg er forberedt på å gå videre langs den veien med ham, så lenge han ønsker det selv. 28

29 Kilder Beisser, A. (1994), The Gestalt Journal. Vol. XXIV, No. 2. Eie, E. (2006). Fra full stopp til vekst og utvikling. I Norsk Gestalttidsskrift 2006/1 Jørstad, S. (2008). Oversikt over kontaktformer. I S. Jørstad og Å. Krüger (red), Den flyvende hollender, Festskrift (s ). 2. utgave. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS. Kepner, J. I. (1993): Body Process: Working with the Body in Psychotherapy. San Fransisco: Jossey-Bass Publishers. Kruger, Å. (2008) Gestaltterapeutisk metode. Fenomenologi i teori og praksis. I Jørstad, S. & Krüger, Å. (red). Den flyvende hollender. Festskrift. (s ). 2. utgave. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS. Latner, J. (1992). Gestalt Therapy: Perspectives and Applications. E. C. Newis (red), The Gestalt Institute of Cleveland Press. Masquelier, G (2003) Gestalt Therapy: Living Creatively today. Existential pressures. Kompendium.2. kl. 2012/13, no. 13. Perls, F., Hefferline, R & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. London: Souvenir Press. Seltzer, L. (1984). The Role of Paradox in Gestalt Theory and Technique. I The Gestalt Journal Vol. VII, No 2. Skottun, G. (2008). Gestaltterapi, en eksistensiell terapi. I S. Jørstad og Å. Krüger (red), Den flyvende hollender, Festskrift (s ). 2. utgave. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS. Skottun, G. (2008). Reisebrev. Essay om kontaktformer og figurdannelser. I S. Jørstad og Å. Krüger (red), Den flyvende hollender, Festskrift (s ). 2. utgave. Oslo: Norsk Gestaltinstitutt AS. Staemmler F. & Bock W. (1998): Ganzheitliche Veränderung in der Gestaltterapie. Köln: Peter Hammer Verlag. Staemmler, F. M. (1994): On Layers and Phases. I The Gestalt Journal, Vol. XVII, No. 1, pp USA. Yontef, G. M. (1993). Awareness, Dialogue & Process. Gouldsboro: The Gestalt Journal Press. Zinker, J. (1978). Creative Process in Gestalt Therapy. New York: Vintage Books. 29