NGT 2/2010 EGOTISME II - KOMMENTAR TIL KNUT MOSKAUGS ARTIKKEL I NORSK GESTALTTIDSSKRIFT NR Av Elisabeth Eie

Transkript

1 NGT 2/2010 EGOTISME II - KOMMENTAR TIL KNUT MOSKAUGS ARTIKKEL I NORSK GESTALTTIDSSKRIFT NR Av Elisabeth Eie Først og fremst vil jeg gjerne takke Moskaug for hans artikkel i forrige nummer av Norsk Gestalttidsskrift om kontaktformen egotisme (Moskaug, 2010). Gjennom å lese og relatere meg til hans artikkel har jeg ikke bare fått mer teoretisk innsikt, men også blitt klar over mitt eget forhold til denne kontaktmekanismen. Jeg gjenkjenner egotisme i hvor lett jeg selv har for å regulere inntaket fra omgivelsene ved å stenge ute andres innspill slik at jeg ikke skal miste taket i det jeg selv har på hjertet (eller mer presist: i hodet). Et godt eksempel er hvordan det har vært for meg å skrive denne artikkelen: jeg har hatt masse motstand. Ved å bli litt lenger i opplevelsen av denne motstanden, ble det klart for meg at jeg ved første gangs lesning var uenig i en del av Moskaugs konklusjoner, jeg strittet i mot å lese den igjen og ta inn mer informasjon om hva han egentlig forsøker på formidle. Det kunne jo påvirke det jeg allerede tenker og mener! Dette passer godt med hvordan han - og andre beskriver kontaktformen egotisme. Med økt awareness, blir jeg imidlertid mer åpen for å ta inn andres idéer og synspunkter. Jeg oppfatter ett av Moskaugs hovedpoeng som følger: - når vi beskriver egotisme som en kontaktform, må vi også se det som et fenomen i feltet, en måte å regulere relasjonen til omgivelsen på i tråd med det Moskaug referer til som nyere gestaltteoretisk tenkning. Han beskriver hvordan vi kan gjenkjenne egotisme i feltet, og blant annet hvordan vi kan skille det fra andre kontaktformer som retrofleksjon (og defleksjon). Herfra utleder han forslag til intervensjon når egotisme figurerer. Jeg kjenner at jeg blir litt urolig i magen når jeg skriver dette, fordi jeg her ikke siterer ham ordrett, men legger inn min tolkning ved å oppsummere hva jeg oppfatter som hans hovedpoeng. Det kan skape motsand hos ham! Jeg håper også at jeg lykkes i å skape en åpning hos ham i den grad min oppfatning stemmer med hans intensjon. Moskaug gir et godt innblikk i hva både eldre og nyere teoretikere har skrevet om egotisme og relaterte kontaktformer. Jeg synes det er viktig å se på hva våre grunnleggende teoretikere skriver med et kritisk blikk. Jeg er imidlertid ikke helt enig i all kritikken. For eksempel når det gjelder både Goodman og Perls så tror jeg at de også tenker på kontaktformene som et relasjonelt fenomen, det ligger jo implisitt i alt de skriver om felt og kontaktformer. Men jeg er enig i at de (og mange andre)synder mot dette grunnleggende prinsippet hver gang de snakker om egostisten eller når vi som terapeuter snakker om at klienten er veldig retroflektiv, osv. Hver gang egotisme har kommet opp som tema - før jeg leste Moskaugs artikkel - har jeg lurt på om egotisme kan sees som en kontaktform i seg selv, eller bare som et uttrykk for graden av fiksering i feltet. Jeg synes noe av den samme tvetydigheten dukker opp i Moskaugs beskrivelse av hva andre har skrevet og han selv beskriver som egotisme. Beskrivelsene som blant annet kommer frem er: når vi forstår alt, men ikke tør teste det ut i livet ; tilsynelatende lytting ; ingenting (nytt) inn ingenting (nytt) ut ; det som tas inn bare bekrefter det som allerede er. I sum ser det ut til at denne kontaktformen brukes til å hindre fullkontakt! Det siste stemmer jo ikke med et moderne gestaltteoretisk ståsted og det er jo nettopp Moskaugs poeng med å fokusere på betydningen av å ha et relasjonelt perspektiv på kontaktformen egotisme.

2 En kontaktform er ikke fikserende i seg selv, i følge dette perspektivet. På den annen side viser jo også Moskaug til at et av kjennetegnene på at egotisme figurer i feltet er hakk i plata, og at det som går inn er selektivt, det bekrefter, eller endres slik at det samsvarer med det som allerede er. Hvis vi derimot tar nettopp Goodman og Perls beskrivelse (sitert av Moskaug) av egotisme som en metode for å regulere graden av spontanitet, synes jeg faktisk at denne formuleringen gir mest rom for en ikke-fiksert tolkning av egotisme, sammen med at den også sier noe om kvaliteten av denne kontaktformen. I min forståelse er alle kontaktformer måter vi kontakter omgivelsene i situasjonen på, med den hensikt å regulere relasjonen best mulig måte der og da. Graden av fiksering som oppstår i en bestemt situasjon, og/eller vår opplevelse av livet (over tid) som ensformig/stagnert/fiksert, skyldes først og fremst graden av awarness vi har i situasjonen uten awareness går vi per definisjon til mer automatiske handlinger. Moskaug bringer ikke inn awareness som en dimensjon i sin analyse av egotisme som figur, det forsterker ideen av egotisme som en fikserende kontaktform i seg selv, uavhengig av awareness i situasjonen. Dette tror jeg ikke er i tråd med Moskaugs intensjon eller grunnsyn. Jeg er enig med Moskaug i at det er sagt og skrevet lite eksplisitt om egotisme. Da jeg gikk på grunnutdanningen noterte jeg at egotisme er motpol til konfluens (forelesning, 2001, Skottun). Moskaug synes mer å knytte motsand til denne polen, men det synes jeg er mindre presist. Alle forsøk på kontakt skaper en viss motstand, med sterk grad av konfluens kan motstanden bli veldig tydelig. Hvorfor ikke kalle ytterpolen her nettopp for egotisme? Det rimer godt med Moskaugs sitat fra Wheeler som fremhever at alle kontaktformer oppstår i polaritetspar, og beskriver motpolen til motstand som merging, altså flyte eller smelte sammen med (konfluens). Nettopp denne sammensmeltingen kan åpne for kontakt om den gjøres med awareness! Det stemmer med min egen erfaring fra klientarbeid når egotisme ser ut til å være figur. Når jeg opplever motstand mot nesten alt jeg sier i en klientrelasjon, konfluerer jeg bevisst med klienten: jeg gjentar hva jeg hører hun/han sier og opplever. Jeg bruker deres egne ord så differensieringen blir minimal. Neste skritt kan da være mer differensiering, dvs. at klienten kan tåle at jeg deler min opplevelse også, men ikke før jeg har vist at jeg har hørt og tatt inn klientens mening og eller opplevelse. Forhandling, som Moskaug foreslår som intervensjon, ser jeg på som et eventuelt neste skritt som derved er mulig. Moskaug skriver jo akkurat det selv også: Min erfaring er at det er nødvendig å smelte sammen, eller å gå inn sammen med klienten i hans/hennes verden slik Wheeler (1991) beskriver. Jeg opplever imidlertid at sammensmeltningen bare er et steg på veien, og at den egentlige polariteten er forhandling (min uthevning), (Moskaug, 2010,s. 29). At det første (sammensmeltning) er et skritt på vei til forhandling, gjør det siste (forhandling) til neste skritt, og ikke til den egentlige polariteten til egotisme. Jeg er derimot enig i at å smelte sammen med, er en annen (og mindre differensiert) måte å kontakte på enn å dele, slik vi gjør når retrofleksjon figurer. Moskaugs beskrivelse av forskjellen på retrofleksjon og egotisme og hvordan vi kan gjenkjenne egotisme på en annen måte enn retrofleksjon i feltet er derfor viktig og nyttig. For å motvirke tendenser til at noen kontaktformer (som f. eks egotisme) i seg selv fremstår som begrensende, feil eller dårligere enn andre, har Jean Gaffney (Gaffney, 2008) funnet en måte å beskrive kontaktformersom innen rammen av en dynamisk helhet av felt, polaritet, fikseringsgrad og awareness (fig.1). Contact Boundary Dynamics er begrepet han bruker for å fange inn det uforutsigbare og flytende i møteprosessen mellom self and other.

3 Fig. 1 AWRENESS Valgt forening Verne egen integritet Konfluens (being a part of) Egotisme (being apart from) Fornektelse/fortape seg I den andre (forelskelse/falling in love) Isolasjon UTEN AWARENESS Gaffney beskriver også polaritetsparet egotisme (being apart from the other) og konfluens (being a part of me/other) som den grunnleggende sosiale utgangspunkt for de øvrige kontaktformene (min oversettelse, ibid, s 381). Illustrasjonene nedenfor(fig 2) er hentet fra en av hans seminarer i Oslo (2009). Fig. 2 Introjeksjon (herme/ lære) Projeksjon (other as object/speile) Konfluens (ta (alt) inn) Egotisme (holde (alt) ute) Retrofleksjon (self as object/prise meg selv)) Defleksjon (holde unna/holde fokus) Når Gaffney beskriver konfluens/egotisme- paret som den grunnleggende (basic), bekrefter han samtidig at kontaktformene egotisme og konfluens kan oppleves som ekstremt slukende eller ekskluderende når de figurer i feltet. En annen måte å si det samme på er at i konfluens er det ingen

4 opplevelse av jeg og du, feltet er udifferensiert, det er Id funksjonen som er på banen. Gaffneys beskrivelse av konfluens/egotisme som en grunnleggende kontaktform er altså i overensstemmelse med det vi kaller the Id of the situation, som den grunnleggende kraft for all kontakting mot fullkontakt. Jeg tenker meg at jo mer polært konfluens/egotisme opptrer i feltet, desto mer tar de alle andre kontaktformer opp i seg (trekker i samme retning), og at de derfor i et ekstremt fiksert felt blir vanskelig å skille dem (Greenberg, 1998). Eneste mulige intervensjon blir å smelte sammen, eller bare være sammen (jfr. Sterns relasjonsområder, Stern, 1985). Det kan i neste omgang åpne for mer dialog/utveksling/forhandling, altså en mer differensiert kontakt som krever mer awareness (oppmerksomhet på den andre). Ved et mer udifferensiert samvær, bevisst konfluens eller sammensmeltning, bygger vi opp mer støtte (L. Perls, 1992) eller grunn i feltet slik at ny figur evt. kan tre frem. Oppsummering og konklusjon: Når vi ser på kontaktformen egotisme som et fenomen i feltet og en måte å regulere relasjonen til omgivelsen på (Moskaug, 2010), innebærer det at vi ser på kontaktformen innen et samlet dynamisk hele, og slik som den opptrer på det vi kaller kontaktgrensen (contact boundary). Kontaktformen fremstår da som en faktor i en awareness- og differnsierings-prosess. Alle kontaktformer har sin motpol. Hvis vi ser egotisme som motpol til konfluens, støtter det behovet for sammensmelting, merging eller konfluering som grunnleggende intervensjon der egotisme figurer. Konfluering innebærer et absolutt minimum av differensiering i kontakte-prosessen, og polaritetsparet egotisme/konfluens kan derfor også sees som den grunnleggende kontaktformen mht utveksling med omgivelsene og (Gaffney, 2009). Med dette som utgangspunkt blir det lettere å se kontaktformene egotisme/konfluens som grunnleggende fundament for videre kontakt, snarere enn stoppende eller negative i seg selv. Dette er i tråd med Moskaugs intensjon. I ovennevnte perspektiv fremstår sammensmeltningen ganske riktig som et steg på veien (Moskaug 2010). Jeg vil derimot i motsetning til Moskaug hevde at forhandling ikke er motpolen til egotisme, men neste skritt i differensierings- og kontakteprosessen.

5 Litteratur: Gaffney, Seán (2008). Besides the Hot Seat: Gestalt in Organizations - Perspectives and Applications, Beyond the Hot Seat Revisited. Feder & Frew, Eds. Gestalt Institute Press, New Orleans, s Gaffney, Seán (2009). Workshop for Gestalt Praksis i Organisasjoner (GPO), Oslo Greenberg, Elinor (1998). A brief Guide to Borderline, Narcissistic and Schizoid Disorders. Kompendium, 3. kl. grunnutd, NGI. Moskaug, Knut (2010). Egotisme. Norsk Gestalttidsskrift, Nr. 1 (s ). Norsk gestaltinstitutt AS Perls, Laura (1992). Living at the Boundary. Highland, New York: The Gestalt Journal Press Stern, Daniel (1985). Interpersonal Worlds of the Infant. Basic Books, New York