Lesr 3-5. ARGANG KAMPEN FOR ".'TILV.TERETSEN FN-PROBTEMEN VI HAR'EM I HAREM MANGTER FORSVARET MORATSK RYGGRAD? INDIA

Transkript

1 Lesr KAMPEN FOR ".'TILV.TERETSEN FN-PROBTEMEN VI HAR'EM I HAREM MANGTER FORSVARET MORATSK RYGGRAD? INDIA 3-5. ARGANG

2 Kontakt Nr Side Fra historiens skurkegalleri... 1 Hva som kan hende pâ toget. Novelle av Mark Twain... 3 EN VERDEN Sceneforandring?... 5 Tsjekkoslovakia... 6 Italia... 7 Tyskland... 7 Frankrike... 9 Sambandsstatene FN INNHOLD: Side Iran Sverige Kampen for tilvaerelsen Vi taper pä rustningskonjunkturen. Av Erik Ribu 1 5 Mangier forsvaret moralsk ryggrad? Av Yngve Woxholth Patels død og Nehrus dilemma. Av Richard Jung 20 FN-problemer. Av Kommentator Kulturliv i Sovjet-Samveldet. Av August Lange.. 27 Vi har'em i harem." Av Elsa Brita Marcussen Midler i den 0konomiske politikken. Av Ole David Koht Norbye Avstander i verdenspolitikken. Legg saerlig merke til Indias sentrale beliggenhet og avstanden fra Amerika til 0sten. Arbeidernes Aktletrykkeri, Oslo.

3

4 20 1 Mindre enn tre år etter at Ghandi ble revet bort, har inderne mistet enda en av forgrunnsfigurene i det nasjonale frigjøringsverket. Sardar Vallabhbhai Patel døde 15. desember I ham mistet inderne den mann som hadde «lært dem betydningen av disiplin og styrke», som generalsekretær i Indias sosialistiske parti, Asoka Mehta, skrev. Heit til sin død spilte Patel en stor rolle i indisk politikk. Som visestatsminister, innenriksminister og minister for de indiske statene, hadde han en nøkkelposisjon i regjeringen. Men hans største styrke lå i det herredømme han hadde over Kongresspartiets partimaskin, som igjen var et resultat av hans personlige arbeid. På grunn av sin veldige makt og den særlige rolle han spilte i Indias politiske liv, er han blitt sammenliknet med mange kraftige og hensynsløse førerskikkelser, bl. a. Bismarck og Stalin. Hvor unøyaktig enn sammenlikningen med Stalin er, så belyser den likevel forholdet mellom de tre store ledere i Indias senere historie. «Hvis De kan tenke Dem Gandhi som en Indias Lenin, så får De Patel som Stalins motstykke, og Nehru som noe i retning av en indisk Trotsky». Patel ble født i 1875 blant de opprørske bøndene i Gujerat, og var selv en opprører allerede i skoledagene. Da han senere studerte jus i England, viste han en fremragende konsentrasjonsevne. Han tok eksamen i 1913 som den beste av sitt kull. Straks reiste han tilbake til India, hvor han begynte å praktisere som skrankeadvokat. Han forsvarte mordere og tyver med slik kraft og dyktighet, at overretten i Borsad til slutt måtte flytte til Anand, for å slippe unna ham. Men Patel opprettet ny praksis i Anand, hvorpå domstolen flyktet tilbake til Borsad igjen. Hans evne til selvkontroll ble legendarisk. En gang mens han prosederte en sak i retten, ble det levert ham et telegram. Uten å avbryte foredraget, leste han telegrammet og puttet det i lommen. Etterpå fikk man rede på innholdet i telegrammet. Hans kone var død. Det er et av historiens merkverdige påfunn at nettopp Patel skulle bli en fremtredende tilhenger av den sannhetssøkende og selvoppfrende Gandhi, som så sterkt framhevet det moralske og religiøse i politikken. Det karakteristiske ved Patel var hensynsløse metoder og jernhard besluttsomhet, likegyldighet overfor det filosofiske og religiøse og liten sans for den moralske siden av problemene. Likevel ga han opp sin blomstrende sakførerpraksis, og underordnet seg helt og holdent Gandhis ledelse. Det var Gandhi som med sin 21 politiske visjon og psykologiske innsikt lade retningslinjer som det skulle arbeides etter. Når linjene var klare, satte Patel inn sitt organisatoriske geni, sin 1 Original page number in: Kontakt, Årgang 5, Nr. 3 (Mars 1951), s Oslo N, 1953.

5 politiske realisme og sine praktiske metoder for å nå det mål de hadde satt seg. Han ble snart en av de mest beundrete og sikkert den mest fryktete av Kongresspartiets ledere. I 1928 organiserte og ledet Patel bøndene i sin barndoms Gujerat til «passiv kamp» mot sentralregjeringen, som forsøkte å forhøye skattene. Dette seierrike «felttoget» viste for første gang klart for hele India at fattige og ubevæpnede bønder kunne bekjempe de samlede styrkene til det britiske styret, bare bøndene ble skikkelig organisert. Da Kongresspartiet trådte sammen til sin 46. sesjon i 1931, ble Patel valgt til ordfører. Fra den tid kan hans posisjon i Indias politiske liv bare sammenliknes med Gandhis, og senere Nehrus. Enten han ledet en kampanje eller satt i fengsel, bevarte han herredømmet over partimaskinen som han behandlet med stor behendighet. Under krigen hevdet de indiske ledere at India, for å være i stand til å samarbeide med de allierte, først måtte bli uavhengig. I 1942 forlangte Kongresspartiet at britene skulle «forlate India øyeblikkelig». Svaret på dette kravet ble arrestasjon av kongresslederne. Patel var en av dem, og han ble sittende på Ahmadnagar Fort til krigen sluttet. Etter krigen spilte han en ledende rolle i underhandlingene med engelskmennene om hvordan og når India skulle få sin frihet. Han satt i den midlertidige regjeringen, og etter at inderne endelig fikk makten i august 1947, ble han visestatsminister. Samtidig ble han sjef for Innenriksdepartementet, Informasjonsdepartementet og Departementet for de indiske statene. Senere overtok N. C. Mehta Informasjonsdepartementet, men Patel beholdt hele tiden de andre tre stillingene. Kronen på Patels livsverk var det arbeid han utførte i Departementet for de indiske statene. Målet var å få de uavhengige indiske statene tilsluttet Den indiske union. Disse statene ble styrt av fyrster (maharajaer), og, som Nehru skrev før krigen, representerte de «sannsynligvis den mest ytterliggående form for autokrati som eksisterer i verden». De måtte innlemmes i den demokratiske stat som var under oppbygging. Gjennomføringen av dette kompliserte arbeidet hører til de store politiske bedrifter i historien. Fyrstene ble tilbudt høye pensjoner, og på en behendig måte fratatt sin politiske 22 makt. De mindre statene ble slått sammen til større enheter, eller tilsluttet en tilstøtende provins. Noen meget få av de indiske fyrstene fikk beholde en sterkt begrenset myndighet i de stater der de tidligere hadde vært suverene herskere. Da Patel begynte med dette arbeidet etter krigen, var det i India om lag 562 suverene fyrster.

6 Dette ble gjort av den samme Patel som overfor en motvillig Kongressparti i 1934 forsvarte og fikk satt igjennom Gandhis linje overfor fyrstene: «Fyrstestatene er uavhengige enheter under britisk overhøyhet. Den del av India som kalles britisk, har ikke mer makt til å forme fyrstestatenes politikk enn for eksempel Afganistans eller Ceylons.» Siden Gandhi døde økte stadig Patels innflytelse. I forbund med industrimagnaten G. D. Biria og flere andre store indiske kapitalister lyktes det ham å drive Nehru og resten av regjeringen lengre og lengre mot høyre. Det hevdes, at når han og Nehru var uenige i indrepolitiske spørsmål, var det som regel Patels syn som seiret. Det var Patel som var hovedmotstanderen mot nasjonalisering av nøkkelindustriene da dette spørsmålet var oppe i Hans hovedargument var at India ikke hadde nok egnete administratorer til en så stor oppgave. Og han fikk sin vilje til tross for sosialistenes motstand og til tross for at både Kongresspartiets flertall og Nenru opprinnelig var for nasjonaliseringen. Da den indiske økonomiske krisen ble tydelig for alle i 1950, og regjeringskretsene i India var blitt «rystet inn i et mer realistisk syn på tingene», var det igjen Patel som greidde å få inderne til å ta et patriotisk krafttak for første gang siden uavhengighetskampen. Han ga selv et eksempel med sitt harde arbeid trass i legens advarsler. Skjønt mange av de indiske lederne hadde ventet det, og noen håpet det (særlig sosialistene) var det ingen tegn til en dypere kløft mellom Nehru og Patel før i september i fjor. Da skulle presidenten for Kongresspartiet velges. Presidenten utnevner medlemmene av Kongresspartiets Arbeidsutvalg. Arbeidsutvalget istemmer Kongresspartiets politikk fra dag til dag, og så lenge India har en ren kongresspartiregjering, er Arbeidsutvalget i virkeligheten landets mektigste forsamling. I dette meget viktige valg ble Acharya Kripalani, støttet av Nehru, slått av Patels protesje, Purshottamdas Tandon.

7 Etter denne episoden var de fleste ekspertene på indiske forhold enige om at selv om det var Nehru som representerte India og ledet den indiske utenrikspolitikk, var det i realiteten Patel som regjerte landet. Det politiske tomrom som er resultatet av Sardar V. Patels død, er på ingen måte fylt ved reorganiseringen av Nehrus regjering den 26. desember Bare to av de tre stillinger Patel hadde i regjeringen, ble besatt på nytt. En av de skarpeste hjerner i India, Chakravarti Rajagopalachari, ble innenriksminister. Han er kjent som en vidsynt mann, som foretrekker forhandlinger og kompromiss fremfor en åpen kraftprøve. I begynnelsen av den annen verdenskrig gikk han ut av Kongresspartiet etter forgjeves å ha anbefalt et kompromiss med britene. Senere sluttet han seg til partiet igjen, og i juni 1948 ble han generalguvernør for India. I denne stilling forsøkte han å mekle i Hyderabad-konflikten. Vi kan gå ut fra at Rajagopalachari vil forsøke å mestre de oppgaver som valgåret og de indiske kommunistenes virksomhet vil stille ham overfor uten å bruke de ofte meget strenge forholdsregler som kjennetegnet innenriksministeriets politikk i Patels tid. Minister for de indiske statene ble Sir Gopalaswami Aygyangar, den tidligere transportministeren. Også noen andre departementer fikk nye sjefer, men stillingen som visestatsminister ble ubesatt. Lange forsøkte de liberale kretser i landet, og da særlig sosialistene, å få Nehru til å bryte med Kongresspartiet. De framholdt at Kongresspartiet ikke lenger var representativt for alle Indias demokratiske retninger. Det var blitt et redskap for konservative interesser. De antydet at han burde vende tilbake til sin sosialistiske fortid og ta ledelsen i gjennomføringen av jordreformen og den delvise nasjonaliseringen av nøkkelindustriene, tiltak som han jo selv hadde kjempet for før og like etter at India hadde fått sin uavhengighet. Den senere utvikling i India har styrket disse kretsenes innflytelse. De konservative har i Patel mistet sin sterkeste representant, en mann som langt mer enn noen annen konservativ 23 var populær og hadde arbeidernes og bøndenes respekt. Den latente krisen i Kongresspartiet er etter hvert blitt ganske åpenbar. Arbeidskomiteen møtte for første gang uten Patel den 30. januar for å vedta partiets nye statutter. Ved dette høve måtte selv Nehru tilstå at tilslutningen til Kongresspartiet og viljen til aktivt samarbeid med regjeringen stort sett er liten. Kongresspartiet måtte ikke degraderes til et alminnelig politisk parti, sa Nehru i sin tale. Det kan bare fortsette å eksistere, hevdet han advarende, hvis det atter fylles av den ånd som besjelet partiet under uavhengighetskampen.

8 Indias tidligere visestatsminister og sterke mann, Sardar Patel, sa at myndighetene skulle ha tak i alle svartebørs- og spekulasjonsformuer. Slik ser Indias mest kjente tegner Shankar problemet løst, det vil ikke komme noe ut av regjeringens lindrige tiltak, det må brukes grovere midler. Patel er legen som gir pasienten et eller annet å drikke. Også Nehrus utenrikspolitikk blir angrepet fra stadig flere hold. De fleste er riktignok enige i hans linje, å holde India utenfor den kalde krigen. Men dette kan bare oppnås gjennom en mye mer aktiv og bestemt utenrikspolitikk enn den Nehru fører, hevder kritikerne. India må, etter opposisjonens

9 mening, målbevisst intervenere i begivenhetene i dets naboland og der støtte de folkebevegelsene som vil avskaffe feudalismen og opprette et parlamentarisk demokrati. Feilen med Tibet må ikke gjenta seg. Hvis Nepal, Bhutan, eller Burma skulle falle i stalinistenes hender, hvordan kan da India fortsette å være nøytralt? Samtidig har Indias sosialistiske parti, ledet av Jai Prakash Narain, vokset i styrke, og det har hatt atskillig framgang i de lokale valg som er holdt hittil. I fjor organiserte sosialistene en streik blant tekstilarbeiderne i Bombay, som utviklet seg til den største industrielle streik i Indias historie. Fra 15. august til 14. oktober streiket 95 % av arbeidere i byens bomullsindustri. Partiet demonstrerte her tydelig sin effektive organisasjon og store disiplin, mens Kongresspartiets fagforening, INTUC, som var imot streiken, sto ganske maktesløs. De økonomiske vanskene i India vokser, og tvang i januar fram en reduksjon av matrasjonene med 25 %. Heller ikke dette bidro til å styrke Kongressregjeringens posisjon. Valgene som opprinnelig skulle holdes i juni juli og senere er blitt utsatt til november desember, kan neppe utsettes lenger. Snart må Nehru velge på hvilken side han vil stå. Det kan nok være at hans personlighet stadig har såpass stor innflytelse i India, at han kan vinne valgene, enten han nå bestemmer seg for å lede sosialistene, eller fortsetter som talsmann for det konservative Kongressparti. I løpet av våren vil det vise seg hvilken side Nehru mener vil gi ham de beste muligheter til fortsatt å arbeide for det indiske folk. Richard Jung.