Rapport. Rapport nr. 5/03. Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? UNIVERSITETET I OSLO

Transkript

1 UNIVERSITETET I OSLO Rapport nr. 5/03 Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? Audun Ruud og Olav Mosvold Larsen Rapport Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn Senter for utvikling og miljø

2 ProSus 2003 Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn (ProSus) Senter for utvikling og miljø Universitetet i Oslo Postboks 1116 Blindern 0317 Oslo Tlf: Faks: informasjon@prosus.uio.no Besøksadresse: Sognsveien 68, 4. etg.

3 FORORD Denne rapporten representerer en videreføring og utvidelse av en tidligere kartlegging gjennomført i samarbeid med GRIP (Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk) (ProSus Rapport 08/02). Arbeidet har også kunnet bygge på perspektiver utarbeidet for ENOVA (i et ProSus notat av september 2002) om en eventuell styrking av miljørapportering angående energi i regnskapsloven. Bearbeidete resultater fra denne særskilte analysen inkorporeres her som eget kapittel (Kap 4). Evalueringen har blitt utført som en del av prosjektet SusProd, som på sin side er en integrert del av ProSus strategisk forskningsprogram SusLink. Hensikten med SusProd er å generere kunnskap om produsentenes ansvar for levering av varer og tjenester innenfor rammen av bærekraftig produksjon og forbruk. Målet er å få innsikt i hvordan næringslivet bedre kan oppnå målsetningene som er skissert i Rio-prinsippene og kapittel 30 i handlingsplanen Agenda 21. Gitt at mange sentrale aktører innen næringslivet viser en klar interesse for å oppnå endringer i retning større økoeffektivitet i alle produksjonsledd, setter vi søkelyset på hva slags modeller og virkemidler som er best egnet til å fremme målet. OECD har, i sitt omfattende arbeid med å utvikle strategier for bærekraftig utvikling, identifisert en de-coupling av drivkreftene bak økonomisk vekst og belastningen av naturressurser som et primært mål for bærekraftig utvikling. Ved å pålegge bedriftsstyrer et rapporteringsansvar for miljøpåvirkning i direkte tilknytning til styrets øvrige økonomiske forpliktelser, har myndighetene tatt et viktig skritt i retning av å synliggjøre avkoplings -problematikken. I denne sammenheng er Norge i en relativt unik situasjon. Kravene til bedriftsstyrer spesifiseres i Regnskapsloven, og gjelder for samtlige regnskapspliktige foretak. Kartleggingen som her er foretatt gjelder imidlertid bare for Norges største bedrifter, supplert med alle selskaper i SFT s kontrollklasse 1, samt utvalgte selskaper innen bank, finans og revisjon. Ideen som ligger til grunn for dette utvalget er å evaluere status for miljørapportering i de foretak som skulle ha de beste forutsetninger i en avkoplingssammenheng. Hensikten er imidlertid ikke å henge ut de enkelte bedriftene, men å få fram forholdene som ser ut til å påvirke både dårlig og god praksis. Rapporten avsluttes ved å foreslå konkrete tiltak som burde kunne forbedre utfallet av lovens virkning. Oslo, William M. Lafferty Programleder

4

5 INNHOLD INNHOLD...5 OVERSIKT OVER TABELLER OG FIGURER...7 SAMMENDRAG NY REGNSKAPSLOV KREVER STYRKET MILJØRAPPORTERING GENERELL BAKGRUNN OM RETTEN TIL MILJØINFORMASJON OPPTAKT OG HØRINGSRUNDE LOVGIVERS INTENSJON MED REGNSKAPSLOVENS 3-3 FJERDE LEDD Forurensing versus påvirkning Fra prosesspesifikke utslipp til hele produktets livssyklus Som en del av styrets beretning i alle selskaper OM UNDERSØKELSEN OG UTVALGET KORT PRESENTASJON AV NOEN EMPIRISKE FUNN RAPPORTENS STRUKTUR HVEM SKAL RAPPORTERE OM HVA I HVILKE FORETAK? FORARBEIDENE TIL REGNSKAPSLOVEN FORARBEIDENE TIL MILJØINFORMASJONSLOVEN FORELØPIG NORSK REGNSKAPSSTANDARD FOR ÅRSBERETNINGEN GIR EU-KOMMISJONENS ANBEFALING EN AVKLARING? ANDRE OPPFATNINGER RUNDT HVA SOM SKAL RAPPORTERES Anbefalinger fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) Temahefter fra Deloitte & Touche Sjekklister for årsberetningen fra Ernst & Young HVA SKAL DET RAPPORTERES OM? EN OPPSUMMERING HVEM HAR ANSVARET FOR MILJØRAPPORTERINGEN? MILJØRAPPORTERING I LOVBRYTERNE DE SOM IKKE ETTERKOMMER LOVENS PÅLEGG = 70 % Kategori 0: Manglende rapportering = 21 selskaper Kategori 1: Svært lite tilfredsstillende = 19 selskaper Kategori 2: Lite tilfredsstillende = 29 selskaper Kategori 3 Tilfredsstillende, men feil avsender = 10 selskaper DE LOVLYDIGE SOM ETTERKOMMER LOVENS PÅLEGG = 30 % Kategori 4: Tilfredsstillende = 29 selskaper Kategori 5: Svært tilfredsstillende = 4 selskaper TILBAKEMELDINGER FRA SELSKAPENE ENERGIRAPPORTERING I TYPE OG MENGDE ENERGI SOM FORBRUKES ENDRING I ENERGIBRUK ENERGIBRUKENS ØKO-EFFEKTIVITET ENØK-TILTAK FORNYBAR ENERGI OPPSUMMERING

6 5 FUNGERER REGNSKAPSLOVEN ETTER INTENSJONEN? HVOR RAPPORTERER SELSKAPENE? Hvor mange selskaper utgir separate miljørapporter? Hvor mange selskaper som publiserer separat miljørapportering gir tilfredsstillende rapportering også i styrets beretning? HVA RAPPORTERER SELSKAPENE OM? Forhold som vil kunne være sentrale med hensyn til påvirkning av det ytre miljø Produktenes livssyklus: For foretak som tilvirker materielle produkter, er i tillegg følgende forhold sentrale Oppsummering SAMMENLIKNING AV OG 2001-RAPPORTENE HVORDAN KAN REGNSKAPSLOVEN FUNGERE BEDRE? BEDRE INFORMASJON OM REGNSKAPSLOVENS PÅLEGG? KLARERE LOVTEKST? ENDELIG OG MER SPESIFISERT REGNSKAPSSTANDARD SOM GRUNNLAG FOR GOD REGNSKAPSSKIKK? FORHOLDET MELLOM REGNSKAPSLOVEN OG REVISORLOVEN HVA INNEBÆRER REVISJON AV SEPARATE MILJØRAPPORTER I NORGE I DAG? MEN HVORDAN TOLKER REVISOR REGNSKAPSLOVENS PÅLEGG I FORHOLD TIL EGEN VIRKSOMHET? KAN REVISORS ROLLE REVURDERES? OPPSUMMERING OG KONKLUSJON FUNGERER REGNSKAPSLOVEN ETTER INTENSJONEN? HVA MENER PROSUS AT MYNDIGHETENE KAN GJØRE? HVORFOR BØR LOVPÅLEGGET OPPRETTHOLDES? LITTERATUR VEDLEGG: OM DEN EMPIRISKE UNDERSØKELSEN DATAGRUNNLAG UNDERSØKELSENS UNIVERS OG UTVALG FRAFALL / MISSING VALIDITET OG STATISTISK REPRESENTATIVITET RELIABILITET, INDIKATORSETT OG OPERASJONALISERING AV KATEGORIENE ALFABETISK LISTE OVER DE 112 FORETAKENE SOM ER EVALUERT

7 OVERSIKT OVER TABELLER OG FIGURER FIGURER: FIGUR 3.1: ANTALL SELSKAPER FORDELT PÅ KATEGORIENE (N=112)...31 FIGUR 4.1: ENERGIRAPPORTERING GENERELT. SELSKAPENE FORDELT PÅ KATEGORIER ETTER TYPE OG MENGDE ENERGI SOM FORBRUKES (N=112)...42 FIGUR 5.1: FORDELING AV SELSKAPENE ETTER HVOR DET RAPPORTERES (N=112)...52 FIGUR 5.2: MILJØINFORMASJON I STYRETS BERETNING SAMMENLIKNET MED SEPARAT MILJØRAPPORTERING (N=41)54 FIGUR 5.3: TYPE OG MENGDE ENERGI OG RÅVARER SOM FORBRUKES. PROSENTVIS FORDELING (N=72)...57 FIGUR 5.4: TYPE OG MENGDE FORURENSING SOM SLIPPES UT. PROSENTVIS FORDELING (N=72)...58 FIGUR 5.5: TYPE OG MENGDE AVFALL SOM GENERERES ELLER BESITTES. PROSENTVIS FORDELING (N=112)...59 FIGUR 5.6: AKTIVITETERS ULYKKESRISIKO. PROSENTVIS FORDELING (N=72)...60 FIGUR 5.7: MILJØBELASTNING KNYTTET TIL TRANSPORT. PROSENTVIS FORDELING (N=112)...61 FIGUR 5.8: PRODUKTERS LIVSSYKLUS (N=55)...62 FIGUR 5.9: HVA RAPPORTERER SELSKAPENE OM? FORENKLET PROSENTVIS FREMSTILLING FIGUR 5.10: SAMMENLIKNING AV RAPPORTERING FOR 2000 OG ANTALL SELSKAPER FORDELT PÅ KATEGORIENE. (N=94)...65 TABELLER: TABELL 3.3: OVERSIKT OVER TILBAKEMELDINGER FRA SELSKAPENE PÅ KATEGORISERINGEN (N=33)...40 TABELL 4.2: SELSKAPENES RAPPORTERING OM ENDRING I ENERGIBRUK (N=112)...45 TABELL 5.1: HVA RAPPORTERER SELSKAPENE OM? OVERSIKT OVER ANTALL SELSKAPER FORDELT PÅ KATEGORIENE OG INDIKATORENE IHT TIL FORELØPIG NORSK REGNSKAPSSTANDARD FOR ÅRSBERETNINGEN...56 TABELL 6.1 : FORDELING AV SELSKAPER MED MILJØSERTIFISERING PÅ KATEGORIENE (N=38)...68 TABELL 6.2: RAPPORTERING IHT. TIL REGNSKAPSLOVENS 3-3 TREDJE LEDD, OM INDRE MILJØ (N=112)

8

9 SAMMENDRAG Regnskapsloven av 1998 pålegger selskaper med regnskapsplikt å gi opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø i årsberetningen. Dette medfører en betydelig skjerping av Regnskapsloven av 1977, der selskapene skulle gi opplysninger om forhold som forurenset det ytre miljø. Endringen i lovens ordlyd fører til at de fleste selskaper, også innen servicesektoren, plikter å legge frem opplysninger om sin påvirkning av det ytre miljø. Det juridiske ansvarsforholdet ligger som før hos styret, men kravene til hva det rapporteres om er betydelig utvidet. Intensjonen fra myndighetenes side er at lovpålegget skal styrke styrets reelle miljøfokus for å redusere miljøbelastningen fra den løpende virksomheten samtidig som nye miljørelaterte forretningsmuligheter skal kunne identifiseres. Denne rapporten følger opp fjorårets rapport Miljørapportering i årsberetningen: Følger norske bedrifter Regnskapslovens pålegg? (Ruud og Larsen 2002) som evaluerte miljørapporteringen i årsberetningen for I tillegg har denne en grundigere diskusjon av lovteksten samt mer omfattende empiriske analyser. I årets rapport har vi blant annet sett spesielt på energi, siden dette feltet i stor grad kan illustrere myndighetenes intensjoner om hva det bør rapporteres om, og fordi det ligger betydelige økonomiske gevinster i styrket energieffektivisering. For regnskapsåret 2001 har vi i denne rapporten evaluert 112 norske selskapers årsberetninger og kategorisert dem i seks kategorier som spenner fra Manglende rapportering til Svært tilfredsstillende. Etter vår vurdering kan bare 30 prosent sies å oppfylle den nye Regnskapslovens pålegg. For regnskapsåret 2000 fant vi at 35 prosent av det samme utvalget oppfylte lovpålegget. Dette tyder på at loven ikke ser ut til å fungere etter intensjonen. Utviklingen er dessuten negativ. Kommentarer vi har mottatt under arbeidet med rapporten tyder på at selskapene har problemer med å se hvordan loven har innvirkning på deres rapporteringsrutiner. Lovteksten er uklar, og det er behov for styrket veiledning. Samtidig finnes det ikke kontrollrutiner for verifisering og revidering av den lovpålagte miljørapporteringen. Revisor er i henhold til revisorloven ikke pålagt å kontrollere miljøopplysningene i årsberetningen. I dag er det altså ingen instanser foruten styret selv som vurderer innholdet i årsberetningen som omhandler det ytre miljø. På kontrollområdet ligger det derfor et betydelig forbedringspotensiale. Som lovansvarlig skal Finansdepartementet i juni 2003 avslutte en evaluering av Regnskapsloven. Våre undersøkelser indikerer helt klart at bedre informasjon om lovpålegget om miljøinformasjon er nødvendig. Videre argumenterer vi for at mer spesifikke krav til hvilke miljøopplysninger som faktisk kreves, bør utarbeides og distribueres til alle regnskapspliktige bedrifter. Med henvisning til miljøinformasjonsloven som ble vedtatt i februar 2003, bør myndighetene i større grad samkjøre miljøpolitiske virkemidler. Samtidig bør disse bedre integreres med næringspolitikken generelt. Regnskapslovens pålegg om miljørapportering befinner seg i et regulativt vakuum. Det er et klart behov for å klargjøre hva ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø innebærer i praksis. Myndighetene bør vurdere å skjerpe og spesifisere lovteksten, samt å utarbeide en endelig Regnskapsstandard for Årsberetningen som reelt kontrolleres av uavhengige instanser. Det er et stort potensiale i norske bedrifter for økonomiske innsparinger som også tjener miljøet. Regnskapslovens intensjon er at selskapene skal rapportere om miljøvirkningene fra hele produktets livssyklus. Hvis de formelle forventningene i lovteksten blir avklart og formidlet samtidig som kontrollen styrkes kan dette bli omsatt i reelle resultater på en slik måte at miljø i større grad blir inkludert i norske foretaks sentrale beslutningsprosesser. Dette kan i så fall føre til et mer miljøvennlig norsk næringsliv. Kravene til miljørapportering i regnskapsloven er derfor et viktig bidrag i arbeidet med bærekraftig utvikling slik det nå konkretiseres av regjeringen i forbindelse med utarbeidelsen av en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, også omtalt som Nasjonal Agenda 21. 9

10

11 1. NY REGNSKAPSLOV KREVER STYRKET MILJØRAPPORTERING I 1998 vedtok Stortinget ny regnskapslov 1. I lovens 3-3, fjerde ledd, 2 heter det at styrets beretning skal inneholde opplysninger om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Denne formuleringen medførte en radikal skjerping av Regnskapsloven av 1977 der styret var pålagt å redegjøre for om virksomheten forurenser det ytre miljø. 3 Den nye Regnskapsloven innebærer at alle regnskapspliktige selskaper i Norge, uavhengig av størrelse og eventuell utslippstillatelse fra Statens Forurensingstilsyn (SFT), plikter å opplyse om sin ikke ubetydelige påvirkning av det ytre miljø. Det understrekes at opplysningsplikten er lagt til styret og deres årlige beretning. Dermed skjerpes også det juridiske ansvarsforholdet ved loven. Norge er det første landet i verden som innfører et så omfattende krav til miljørapportering i sin finansielle lovgivning (Ruud forthcoming). Den reviderte regnskapsloven trådte i kraft 1. januar I samarbeid med GRIP (Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk) evaluerte ProSus et utvalg norske foretaks årsrapporter for år 2000 (Ruud og Larsen 2002). For å etablere en større innsikt i hvorvidt Regnskapsloven faktisk fungerer følger vi opp med en tilsvarende studie av årsrapportene for år Vi spør: Fungerer regnskapsloven etter intensjonen? Vi finner det nødvendig å presisere at undersøkelsens formål er å evaluere Regnskapslovens pålegg som et miljøpolitisk virkemiddel overfor næringslivet. Dette er også viktig da Stortinget i februar 2003 vedtok miljøinformasjonsloven der det gjøres eksplisitte henvisninger til Regnskapslovens pålegg om miljørapportering. Således er undersøkelsens adressat i hovedsak lovgiver og relevant miljøpolitisk forvaltning. Rapporten er utarbeidet for å få et innblikk i faktisk rapporteringspraksis blant Norges største foretak. Vi har valgt å studere noen av de største foretakene i Norge da de burde ha de beste forutsetninger for å følge Regnskapslovens pålegg. I rapporten er det lagt klar vekt på å vurdere hva, hvor og hvordan selskapene rapporterer. Det er derimot ikke tatt hensyn til mengde og volum av selskapenes påvirkning av det ytre miljø, eller selskapenes generelle miljøarbeid utover det som er rapportert i styrets beretning og/eller henvist til i eventuell separat miljørapportering. Undersøkelsen er ikke et forsøk på å identifisere miljøsyndere i norsk næringsliv. Det er i denne sammenheng viktig å påpeke at loven ikke er klar og det er vanskelig å skille mellom de som overholder loven og de som ikke gjør det ( lovbryterne ) 4. Vi har likevel valgt å beholde referansen til lovbrytere og lovlydige all den tid dette kan fungere som en klar indikasjon overfor lovgivere og relevante forvaltningsorgan på at Regnskapslovens pålegg om miljørapportering som integrert del av styrets årsberetning ikke fungerer slik Stortinget forutsatte i Lov av 17. juli 1998 nr 56 om årsregnskap m. v (Regnskapsloven). Tilgjengelig på URL 2 Fra og med regnskapsåret 2003 har det blitt innført et nytt fjerde ledd knyttet til likestilling i regnskapslovens 3-3. Lovteksten som omhandler ytre miljø er da overført til 3-3, femte ledd. Vår analyse er imidlertid knyttet til regnskapsåret 2001 og vi vil i denne rapporten referere til lovtekstens plassering slik den da var gjeldende. 3 For flere detaljer se Ot. prp. nr : kapittel For mer om dette skillet se for eksempel innledningen til kapittel 3 Miljørapportering i 2001 og avsluttende seksjon Vedlegg: Om den empiriske undersøkelsen. 11

12 Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? 1.1 Generell bakgrunn om retten til miljøinformasjon Prinsippet om allmennhetens rett til miljøinformasjon er gjennomgående akseptert internasjonalt. Det ble understreket allerede i 1972, i erklæringen fra FN-konferansen om the Human Environment i Stockholm, og er senere blant annet behandlet i Brundtland-kommisjonens Vår felles framtid, Agenda 21, samt i Rio-deklarasjonens artikkel 10 og senest i Århuskonvensjonen om retten til miljøinformasjon. Videre er prinsippet mer spesifikt understreket i EU-kommisjonens anbefaling av 30. mai 2001 om anerkjennelse, mål og inkorporering av miljøspørsmål i årsregnskap og årsrapporter for europeiske selskaper (EU-kommisjonen 2001) og i det norske Miljøopplysningsutvalgets utredning (NOU ), som legger grunnlaget for norsk tilslutning til Århuskonvensjonen. Offentlige og private aktørers kunnskap om egen og andres miljøpåvirkning er en forutsetning for å kunne finne frem til nødvendige tiltak for å redusere og/eller eliminere de negative sidene ved disse virkningene (NOU : Kap 4). Den knesatte retten til miljøopplysninger medfører implisitt en plikt til å gi slike opplysninger. Internasjonalt er denne plikten i stor grad gjort frivillig for næringslivet. Svært få land har lovgivning som sikrer retten til miljøopplysninger fra alle enkeltbedrifter, men mange land offentliggjør registre for utslipp fra konsesjonspliktige bedrifter 5. I Norge er retten til miljøopplysninger generelt lovfestet i Grunnlovens 110b. Dette er også situasjonen i andre land, men Norge er særegent all den tid næringslivet har en lovfestet miljørapporteringsplikt hjemlet i finansiell lovgivning. Selv om det nasjonalt og internasjonalt er uenighet om hvor og hvordan miljøopplysninger skal gis, er det generell enighet om at slik informasjon er grunnleggende og prinsipielt viktig for å fremme en mer bærekraftig utvikling. Dette er også bakgrunnen for arbeidet med å ratifisere Århuskonvensjonen. 1.2 Opptakt og høringsrunde På bakgrunn av utredningen Ny regnskapslov (NOU ) foreslo regjeringen å endre Regnskapsloven av Både i utredningen og lovforslaget (Ot. prp. nr : kapittel 11) gikk det frem at det ikke var vurdert om den konkrete utformingen av gjeldende regler om miljøinformasjon i årsberetningen bør endres. Men det ble foreslått at små foretak skulle unntas for plikten til å opplyse om eventuell forurensning av det ytre miljøet og tiltak som er eller planlegges satt i verk for å motvirke forurensningen. I forbindelse med høringsrunden (Ot. Prp nr 42 ( ) Kap 11.4) til lovforslaget kom det imidlertid inn to innspill som angikk miljørapporteringen i styrets beretning. Lovavdelingen i Justisdepartementet, under ledelse av tidligere professor i miljørett, Inge Lorange Backer, tok til orde for et utvidet fokus i tråd med vugge til grav -prinsippet der det bør overveies å kreve redegjørelse også for miljøvirkningene ved fremskaffing av de innsatsfaktorer som brukes i produksjonen, og av produktene fra virksomheten. Dette ble gjort under henvisning til offentlighetens behov for å få et korrekt bilde av selskapets totale virksomhet ikke bare den finansielle men også den miljømessige. Også Norske Siviløkonomers Forening (NSF) foreslo en utvidelse av kravet til rapportering på miljøsiden som ønskelig sett vil gjøre bedriftene mer bevisste på sine miljøforhold. Finansdepartementet stilte seg positiv til innspillene, overprøvde utvalgets innstilling og henvendte seg til Miljøverndepartementet (MD) med en forespørsel om de kunne utforme et forslag til ny lovtekst og rapporteringsstandard. MDs forslag ble innarbeidet i loven og senere 5 For norske bedrifters konsesjonspliktige utslipp se: Et utgangspunkt for mer informasjon om andre lands tilsvarende utslippsregistre (PRTR) er: 12

13 Ny regnskapslov krever styrket miljørapportering vedtatt av Stortinget i Fra 1. januar 1999 plikter alle selskaper i styrets beretning i henhold til Lov om årsregnskap m. v (Regnskapsloven) 3-3, fjerde ledd, å: gi opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger." 1.3 Lovgivers intensjon med Regnskapslovens 3-3 fjerde ledd Det understrekes i forarbeidene til Regnskapsloven (Ot. prp nr 42 ( ): Kap 11.5) at Kravet om særskilt miljørapportering skal sikre at det i årsberetningen gis miljøinformasjon også ut over det som er direkte relevant for virksomhetens finansielle stilling og således dekket opp gjennom de øvrige bestemmelser. Det har vist seg at det har vært begrenset og variabel rapportering etter dagens bestemmelse om særskilt miljøinformasjon i årsberetningen. I henhold til tidligere regnskapslov var alle selskaper pålagt å redegjøre i årsberetningen: for om virksomheten forurenser det ytre miljø, og det skal gis en oversikt over tiltak som er iverksatt eller planlegges iverksatt for å motvirke slike forurensinger. (Ot. prp nr 42 ( ): Kap 11.1) De nye kravene skal gi grunnlag for å vurdere den virksomhet selskapet bedriver i en miljømessig sammenheng. Departementet viser videre til at Miljørapporteringen vil kunne ha en positiv effekt på selskapets miljøsatsing. Miljørapporteringen kan bidra til å skjerpe styrets oppmerksomhet og ansvarsbevissthet om miljøforhold, samt bevisstgjøre selskapets administrasjon om de forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. I tillegg vises det til at slik informasjon kan være av betydelig interesse for aksjeeiere, investorer, kredittgivere, ansatte i virksomheten, myndigheter og allmennheten. Finansdepartementet understreker at det går inn for skjerpede krav til miljørapportering i årsberetningen og videre at kravene presiseres og utvides (Ot. prp nr 42 ( ): Kap 11.5). Forskjellen mellom lovtekstene i ny og gammel regnskapslov er vesentlig for å forstå hvor unik og omfattende den nye norske lovgivningen er. Det presiseres at kravene til miljørapportering i den nye Regnskapsloven gjelder alle norske regnskapspliktige selskaper (Ot. prp nr 42 ( ): Kap 11.5), uavhengig av selskapets størrelse eller om det har utslippstillatelse fra SFT. Dette er interessant, ikke minst fordi miljørapportering internasjonalt i stor grad er gjort frivillig. Dersom det er lovpålagt internasjonalt er det som regel begrenset til tradisjonelle industribedrifter. I Sverige har man for eksempel opprettholdt det som kan kalles gammel norsk standard der kun selskaper som har utslippstillatelse fra myndighetene, er pålagt å miljørapportere i årsrapporten. I Danmark er det, med virkning allerede fra 1996, også tatt inn omfattende krav til såkalt grønt regnskab i årsberetningen (Deloitte & Touche 2001: 3), men her er små foretak unntatt fra plikten, så lenge de ikke har utslippskonsesjon fra myndighetene 7. Det finnes også et pålegg om miljørapportering i ledelsesberetningen, men dette gjelder ikke for små selskaper og er begrenset til virksomhedens påvirkning af det eksterne miljø. Dette er et langt mindre omfattende krav enn det vi finner i den norske lovgivningen. 6 For flere detaljer om prosessen forut for lovens vedtak i Stortinget, se Ruud (2002a) 7 Se krav til Ledelsesberetningen: 77 for små virksomheter, 99 for mellomstore og store bedrifter, 128 for konsern i dansk Lov om virksomheders aflæggelse af årsregnskab m.v. (årsregnskabsloven). Tilgjengelig pr medio desember 2002 på URL: 13

14 Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? Forurensing versus påvirkning I den nye loven er termen forurensing erstattet med formuleringen en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. I den gamle regnskapsloven er det lagt til grunn at kun de selskaper som forurenser etter Forurensingslovens definisjon, er rapporteringspliktige. I praksis vil dette være de selskapene som har fått tildelt utslippstillatelse fra Statens Forurensingstilsyn (SFT). I forarbeidene til den nye Regnskapsloven (Ot. prp nr 42 ( ): Kap 11.5) er virksomhetenes energi- og råvareforbruk, generering og besittelse av avfall, produksjon av produkter som inneholder helse og miljøfarlige kjemikalier m.v. nevnt som aktuelle forhold som faller inn under termen påvirkning. Disse og flere andre forhold nevnes også i Foreløpig Norsk Regnskapsstandard for årsberetningen som Norsk Regnskapsstiftelse (NRS 1999) har utgitt. Hva som menes med ikke ubetydelig er imidlertid ikke avklart. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) legger til grunn at ikke ubetydelig kan likestilles med betydelig eller vesentlig (NHO 2000). Dog er verken Regnskapsloven eller Regnskapslovens forarbeider klare på dette punktet (Deloitte & Touche 2001:7). Men forarbeidene til miljøinformasjonsloven viser til at ikke ubetydelig er noe mer enn ubetydelig skade, men mindre enn vesentlig miljøpåvirkning. Hvor den eksakte grensen går kan ikke uttømmende angis på forhånd (Ot.prp. nr 116 ( ): Kap 20, merknader til 9). Vår undersøkelse viser da også at det er betydelig usikkerhet blant selskapene om hva som menes med ikke ubetydelig. Dette gjelder særskilt rene kontorbedrifter. En nærmere avklaring og veiledning fra myndighetenes side er helt nødvendig Fra prosesspesifikke utslipp til hele produktets livssyklus Opplysningsplikten omfatter forhold ved hele produktets og tjenestens livssyklus (Deloitte & Touche 2001:7). Få selskaper kan således hevde at deres virksomhet medfører en ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Føre vár prinsippet og fra vugge til grav prinsippet er inkludert ved at bedriften skal rapportere om forhold ved virksomheten som gir eller kan gi miljøvirkninger. Dette blir ytterligere styrket når loven pålegger å informere om hvilke tiltak som planlegges iverksatt for å redusere virkningene. For selskaper som tilvirker materielle produkter vil dette bety svært omfattende rapportering, ikke bare om produksjonen, men også om miljøbelastning ved bruk og avhending av produktet samt innsatsfaktorer. Selskaper i servicesektoren skal også i prinsippet forholde seg til de totale miljøvirkningene av sine tjenester. Eksempelvis kan man i ytterste konsekvens tenke seg at konsulenttjenester ved veibygging burde utløse rapportering om veiens livssyklus ikke bare hos selskapet som bygger veien men også hos de som prosjekterer og utreder det hele på tegnebordet. I Foreløpig Norsk Regnskapsstandard for årsberetningen er det imidlertid lagt vekt på at bare selskaper som tilvirker materielle produkter skal rapportere. Fokuset på hele produktets livssyklus skiller norsk lovgivning fra svensk og dansk (Nyquist 2003), og så vidt vi vet finnes det heller ikke i andre lands lovgivning (Ruud forthcoming) Som en del av styrets beretning i alle selskaper Regnskapsloven er klar på at miljørapporteringen skal gis i styrets beretning. Dette er for så vidt ikke en endring fra den gamle regnskapsloven. Det nye er imidlertid at mange nye forhold skal inkluderes og at alle selskaper er rapporteringspliktige. Finansdepartementet understreker at: Departementet antar derfor at det ikke vil være særlig byrdefullt for små foretak å redegjøre for arbeidsmiljø og det ytre miljø (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.5). Det juridiske ansvaret for at slike opplysninger gis er tillagt styret. Dette bidrar til å bringe miljøforhold inn i selskapenes sentrale 14

15 Ny regnskapslov krever styrket miljørapportering beslutningsprosesser, samtidig som ansvaret for rapporteringen helt klart er plassert hos styret. Finansdepartementet (FIN) understreker dette i et brev til NHO og Norsk Regnskapsstiftelse (NRS): Opplysningsplikten kan ikke oppfylles ved at selskapet i stedet gir opplysningene i en egen miljørapport (FIN 2000). At rapporteringen gis i styrets beretning, er også svært viktig for offentlighetens rett til miljøopplysninger. Årsberetningen, årsregnskapet og revisjonsberetningen skal i følge Regnskapsloven være offentlig tilgjengelig ved at de sendes til Regnskapsregisteret i Brønnøysund senest seks måneder etter regnskapsårets slutt. Det er således åpent for alle å innhente dem etter behov, uavhengig av om selskapet vil distribuere beretningen eller ikke. Eventuelle separate miljørapporter og opplysninger om miljøforhold på Internett vil ikke på tilsvarende måte bli gjort tilgjengelig for allmennheten gjennom Regnskapsregisteret. Selv om det er en helt klar hjemmel i Regnskapsloven som pålegger selskaper å distribuere årsberetningene ved forespørsel er vår erfaring under innhenting av grunnlagsmateriale for denne evaluering, at dette ofte ikke følges opp i praksis. Mange av selskapene i utvalget har vært motvillige til å utlevere årsregnskapet, herunder styrets beretning. Enkelte selskaper har nektet å oversende hele eller deler av styrets beretning. Dette er også et viktig poeng når vi understreker betydningen av å samkjøre informasjonsbaserte miljøpolitiske virkemidler over næringslivet. 1.4 Om undersøkelsen og utvalget 112 selskaper er evaluert. Som i fjorårets evaluering er disse i hovedsak hentet fra en oversikt over de hundre største selskapene i Norge etter omsetning. 8 I tillegg er alle selskaper i SFTs kontrollklasse 9 1 inkludert, samt utvalgte selskaper innen bank, finans og revisjon. Utvalget er noe større enn i en tilsvarende evaluering av årsberetningene for 2000 (Ruud og Larsen 2002). For det første har vi inkludert ett nytt selskap som er gitt utslippstillatelse i SFTs kontrollklasse 1. Videre er det kommet 16 nye selskaper til på listen over de 100 største foretakene i Norge etter omsetning. Selskapene som er ute av listen over de 100 største etter omsetning i 2001 har vi valgt å beholde i utvalget for å gjøre en sammenlikning mellom 2000 og 2001 så valid som mulig. Det er 7 selskaper som var med i evalueringen for 2000 som ikke har svart på våre henvendelser i år og dermed ikke er inkludert i undersøkelsen. Videre er det 5 selskaper som ikke svarte på våre henvendelser i fjor, men som i år har sendt oss sin årsberetning. 94 av de 112 selskapene i undersøkelsens utvalg har vært med begge år. Vi vil presisere at utvalget av selskaper vi har vurdert ikke er statistisk representativt for alle norske bedrifter. Vi mener likevel at vårt utvalg antas å ha tilstrekkelig tilgang på ressurser, både økonomiske og organisasjonsmessige, slik at de burde ha fanget opp endringene i Regnskapsloven. På denne bakgrunn er det vår mening at utvalget skal kunne gi et godt uttrykk for hvordan norske selskaper har respondert på Regnskapslovens pålegg. Det kan også være relevant å tenke seg de største selskapene i landet som forbilder med et særlig ansvar for økt miljøbevissthet i næringslivet og for at gjeldende lov overholdes, og således særlig interessante å studere. I evalueringen har vi brukt et sett indikatorer som samsvarer med Foreløpig Norsk Regnskapsstandard for årsberetningen som Norsk Regnskapsstiftelse (NRS 1999) har utarbeidet. Vi har valgt å bruke denne tilnærmingen da forholdene NRS nevner i svært stor grad samsvarer 8 I henhold til Dagens Næringsliv 13. sept 2001 og Dagens Næringsliv 19. juni De 310 selskapene som har utslippstillatelse fra SFT i Norge blir delt inn i fire kontrollklasser. Bedriftene med størst forurensningspotensial blir plassert i kontrollklasse 1. I vurderingen blir det blant annet tatt hensyn til omfanget av produksjonen, utslippene, beliggenhet i forhold til resipient, helse- og miljøfarlige kjemikalier, naboforhold og nærmiljø. Det gis konsesjoner til hvert produksjonssted. Dette medfører et betydelig større antall utslippskonsesjoner enn antallet selskaper med slike utslippstillatelser. For flere detaljer se: 15

16 Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? med forarbeidene til Regnskapsloven (Ot. prp nr 42 ( ); Innst. O. nr 61 ( )) og forarbeidene til den foreslåtte Miljøinformasjonsloven (NOU 2 (2001); Ot. prp nr 116 ( )). Selskapene er i tråd med dette vurdert ut fra hvordan de rapporterer om: 1) type og mengde energi og råvarer som forbrukes 2) type og mengde forurensning som slippes ut, herunder støy, støv og vibrasjoner 3) type og mengde avfall som genereres eller besittes, for eksempel nedgravde masser, åpne og lukkede deponier, avsetninger i vassdrag eller sjø, osv 4) aktiviteters ulykkesrisiko 5) miljøbelastning knyttet til transport For selskaper som tilvirker materielle produkter, er i tillegg følgende forhold vurdert: a) type og mengde helse- og miljøfarlige kjemikalier som inngår i produktene b) type og mengde avfall som oppstår når produktene kasseres c) miljøbelastning ved bruk av produktene, herunder nødvendig anvendelse av andre produkter som for eksempel bilers bruk av drivstoff Selskapene er både vurdert ut fra hvordan de rapporterer for regnskapsåret 2001 for ovennevnte indikatorer og for hvordan de rapporterer om eventuelle tiltak som er iverksatt for å redusere påvirkningen av det ytre miljø. Det er ikke tatt hensyn til selskapenes rapportering om forhold som angår det indre miljø. På bakgrunn av vurdering i henhold til ovennevnte indikatorsett er selskapene fordelt på seks kategorier: 0. Manglende rapportering. Denne gruppen rapporterer ikke i det hele tatt, eller bare med en linje der de hevder at de ikke forurenser. 1. Svært lite tilfredsstillende. Selskaper i denne gruppen innrømmer at virksomheten medfører en påvirkning av det ytre miljø, men rapporterer i svært liten grad om det. 2. Lite tilfredsstillende. Disse selskapene innrømmer, i likhet med selskaper i kategori 1, at de har en miljøpåvirkning, men utelater viktige aspekter for foretaket i sin miljørapportering. 3. Tilfredsstillende, men feil avsender. Kategorien omfatter de selskapene som har tilfredsstillende eller svært tilfredsstillende miljørapportering, men unnlater å rapportere om dette i styrets beretning, slik loven krever. 4. Tilfredsstillende. Her er de selskaper kategorisert som tilfredsstillende spesifiserer påvirkning av det ytre miljø i styrets beretning eller som eksplisitt stiller seg bak en god separat miljørapport. 5. Svært tilfredsstillende. Selskapene i denne kategorien tallfester miljøforhold og konkretiserer tiltak i detalj. Selskapene rapporterer om hele produktets livssyklus. De selskapene som henviser til separat miljørapportering har i tillegg et kort sammendrag i styrets beretning. Kategoriene kan i hovedsak deles i to grupper. Den ene gruppen representerer de selskapene som betraktes som lovbrytere, all den tid de etter vårt skjønn ikke etterkommer lovens pålegg om hva som skal inkluderes i styrets årsberetning. Denne karakteristikken gjelder selskapene i kategoriene fra 0 til og med 3. Den andre gruppen (kategori 4 og 5) representerer de selskapene som overholder loven. Loven er imidlertid ikke klar og det er problematisk å gjøre et slikt skille. Praksis hos selskapene er også svært forskjellig. Kategoriseringen av selskapene er derfor utført med en viss grad av skjønn. Styrelederne i alle de 112 selskapene vi har evaluert har imidlertid fått anledning til å uttale seg om kategoriseringen av sitt selskap. Til tross for omfattende tilbakemeldinger fikk ingen av selskapene endret sin opprinnelige kategorisering For flere detaljer rundt metode, klassifisering og selskap inkludert i utvalget, se avsluttende seksjon Vedlegg: Om den empiriske undersøkelsen. 16

17 1.5 Kort presentasjon av noen empiriske funn Ny regnskapslov krever styrket miljørapportering Hovedfunnet i evalueringen er at bare 30 prosent av selskapene i utvalget etter vårt skjønn etterkommer regnskapslovens krav til miljørapportering. Selskap underlagt offentlig forurensningskontroll har gjennomgående god rapportering på tradisjonell forurensning, men rapportering på livssyklusen til materielle produkter som tilvirkes er for disse som andre bedrifter, svært begrenset. I henhold til regnskapslovens krav skal miljøinformasjonen gis i styrets beretning. Hvis det utgis separat miljørapportering skal det likevel gis et sammendrag i styrets beretning. 41 av utvalgets 112 selskaper utgir en eller annen form for separat miljørapportering. Av disse er det 34 som tilfredsstiller lovens krav til miljørapportering, men bare 4 selskaper gir i tillegg et sammendrag i styrets beretning. Vi har sett nærmere på hvordan selskapene i utvalget rapporterte om sitt energiforbruk i regnskapsåret Interessant nok er det bare 27 selskaper som rapporterer slik loven krever. De empiriske funnene viser klart at det er behov både for styrket veiledning så vel som kontroll av hvorvidt loven fungerer. 1.6 Rapportens struktur Noen av næringslivets egne anbefalinger har en snevrere forståelse enn lovgiver av hva ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø" innebærer. Formålet med kapittel 2 er derfor, med eksplisitt referanse til forarbeidene til regnskapsloven, miljøinformasjonsloven og Foreløpig Norsk Regnskapsstandard for årsberetningen, å avdekke hva som legges i denne termen, hvem som skal rapportere og hvor slik informasjon skal gis. I kapittel 3 presenterer vi resultatene av vår generelle evaluering av hvordan selskapene rapportererte i Vi gir en noe mer utdypende beskrivelse av de seks kategoriene selskapene er klassifisert i, og viser til eksempler slik at leseren skal kunne få en god forståelse av hvilke krav og referanser som ligger til grunn for vår evaluering. Styrelederne i alle selskapene som er evaluert har fått anledning til å kommentere og uttale seg om resultatene av vår evaluering. I siste del av kapittel 3 gir vi en kort presentasjon av de 33 tilbakemeldingene vi fikk. I kapittel 4 har vi sett nærmere på hvordan selskapene rapporterer om sitt energiforbruk: type og mengde energi som forbrukes, endring i energibruk, mål for energibrukens øko-effektivitet, energiøkonomisering og bruk av fornybar energi. I kapittel 5 ser vi nærmere på hvor selskapene rapporterer og om innholdet i styrets beretning står i forhold til den informasjonen som er gitt i separate miljørapporter. Deretter går vi inn på hvordan selskapene i utvalget rapporterer på de åtte indikatorene som hovedkategoriseringen presentert i kapittel 3 bygger på. Selskapene er her kategorisert ut fra hvordan de rapporterer på de relevante indikatorene. Dette gir et interessant innblikk i hva selskapene rapporterer om, og hva de forstår med ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Avslutningsvis gir vi en sammenlikning av miljørapporteringen i årsberetningene for 2000 og 2001 for de 94 selskapene som er med i utvalget begge år. I kapittel 6 presenterer vi noen forslag til hva som kan gjøres for at flere selskaper skal overholde regnskapslovens krav om miljørapportering. Vi ser spesielt på revisorloven og revisors rolle i forbindelse med kontroll av årsberetningen. Kapittel 7 oppsummerer de viktigste funnene i undersøkelsen og presenterer argumenter for hvorfor lovpålagt miljørapportering i styrets årsberetning er helt nødvendig for å fremme styrket miljøbevissthet i næringslivet. 17

18

19 2 HVEM SKAL RAPPORTERE OM HVA I HVILKE FORETAK? Regnskapsloven er klar på at miljørapporteringen skal gis i styrets beretning. Det juridiske ansvaret for at slike opplysninger gis er dermed tillagt styret i deres egen lovpålagte årsberetning. Hva som er mindre klart er hva det skal rapporteres om. Lovteksten i Regnskapslovens 3-3 fjerde ledd er omfattende, men ordlyden er generell. Vår undersøkelse indikerer at mange selskaper har problemer med å se hva loven innebærer for egen virksomhet. Dette inntrykket forsterkes av de mange tilbakemeldinger vi har mottatt i forbindelse med undersøkelsen. Tolkningen og forståelsen av ikke ubetydelig påvirkning skaper problemer for selskapene. Spesielt gjelder dette for serviceselskapene og rene kontorbedrifter. Det er neppe hensiktsmessig at Regnskapslovens konkrete pålegg om miljørapportering blir for spesifikt, men det er likevel tydelig at det kan være vanskelig å vurdere hva slags opplysninger bedriftene faktisk plikter å gi. Den nye regnskapsloven har utvidet rapporteringsplikten fra forurensing til ikke ubetydelig påvirkning, men hva som omfattes av påvirkning fremstår som noe mer uklart. Dessuten er det i svært liten grad avklart hvor mye ikke ubetydelig faktisk er i praksis. Dette kapitlet er derfor innarbeidet for å kunne gi et bedre grunnlag for å drøfte de forventninger man hadde da Regnskapsloven ble vedtatt av Stortinget i Samtidig kan gjennomgangen legge et bedre grunnlag for drøftingen av hvordan forventningene til loven i større grad kan realiseres i samsvar med den opprinnelig intensjonen om styrket miljørapportering som også er reflektert i den nylig vedtatte miljøinformasjonsloven. Når det gjelder hvilke bedrifter som loven skal omfatte, finnes det ingen unntak for enkelte sektorer eller næringer når det gjelder plikt til å gi opplysninger om forhold som kan påvirke det ytre miljø. Videre understrekes det, både av Finansdepartementet i Odelstingsproposisjonen (Ot. Prp nr 42 ( )) og av Finanskomiteen på Stortinget i Odelstinginnstillingen (Innst. O. nr 61 ( )), at også små selskaper skal rapportere i henhold til lovtekstens 3-3 fjerde ledd. I et vedlegg til Finanskomiteens innstilling, som spesielt angår kapittel 8 i Regnskapsloven om regler for små foretak, er det også understreket at små foretak skal rapportere i tråd med lovteksten i 3-3 fjerde ledd. Vedlegget til innstillingen er skrevet av Norges registrerte revisorers forening (NRRF), Norges autoriserte regnskapsføreres forening (NARF) og Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon. Derfor vil vi understreke at: alle regnskapspliktige selskaper, uavhengig av størrelse og type virksomhet, skal rapportere om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. 2.1 Forarbeidene til Regnskapsloven Da lovteksten er generell og oppfattes som uklar, er det naturlig å gå tilbake til forarbeidene til loven. Forarbeidene til loven kan gi både opplysninger om lovens formål og om hvordan en bestemmelse i loven skal forstås. Særlig hvis det fremgår av forarbeidene at eventuelle endringer i lovteksten er foretatt nettopp fordi man ikke var fornøyd med måten den gamle lovteksten fungerte på, kan det være grunn til å legge vekt på lovens forarbeider. Man får da noe objektivt å forholde seg til (Andenæs 1992: 79ff). Det er således interessant å merke seg at Finansdepartementet i Odelstingsproposisjonen går inn for skjerpede krav til miljørapportering i årsberetningen, i tråd med høringsuttalelsene fra 19

20 Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer Regnskapsloven etter intensjonen? Norske Siviløkonomers Forening (NSF) og Lovavdelingen 11 i Justisdepartementet. 12 Videre mener Finansdepartementet at det i årsberetningen skal gis miljøinformasjon ut over det som er direkte relevant for virksomhetens finansielle stilling og således dekket opp gjennom de øvrige bestemmelser. Som det heter: Det har vist seg at det har vært begrenset og variabel rapportering etter dagens bestemmelse om særskilt miljøinformasjon i årsberetningen (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.5). Det er helt tydelig at myndighetene ønsker en utvidelse av den tidligere rapporteringsplikten om forurensing. I Odelstingsproposisjonen gis også en antydning til hva som legges i lovtekstens begrep påvirkning : Oppmerksomheten om miljøforhold knyttet til virksomhetene har endret karakter. Tidligere ble det hovedsakelig fokusert på virksomhetenes forurensning. Etter hvert er det også blitt fokusert på andre forhold ved virksomheten som bidrar til å påvirke miljøet. Eksempelvis kan nevnes virksomhetens energi- og råvareforbruk, generering og besittelse av avfall, produksjon av produkter som inneholder helse og miljøfarlige kjemikalier m.v. (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.5, våre uthevninger). Lovteksten og forståelsen av denne er i stor grad sammenfallende med høringsinnspillene fra Justisdepartementet og NSF. Lovavdelingen i Justisdepartementet viser blant annet til at I tråd med «fra vuggen til graven»-prinsippet bør det overveies å kreve redegjørelse også for miljøvirkningene ved fremskaffing av de innsatsfaktorer som brukes i produksjonen, og av produktene fra virksomheten. Det vil i denne sammenhengen være verdt å overveie om dette bør bety miljøredegjørelser fra finansinstitusjoner likeledes skal omfatte - i grove trekk - miljøvirkningene av foretak som de finansierer. Det synes likevel klart at redegjørelsen kan gi mer presise og konkrete opplysninger om miljøvirkningene av foretakets egne produksjonsprosesser (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.4). NSF uttalte som følger: Det synes hensiktsmessig å få en klarere presisering av bedriftenes plikt til å rapportere tilstrekkelig, slik at regnskapsbrukerne og øvrige berørte parter bedre kan danne seg et korrekt bilde av bedriften. (...) NSF vurderer en utvidelse av den pliktige informasjonen fra bedriftene som ønskelig sett vil gjøre bedriftene selv mer bevisste på sine miljøforhold. Gjennom pålagt publisering av diverse informasjon på miljøsiden vil også bedriftene få omverdenens og myndighetenes oppmerksomhet rettet på disse forhold. For aksjonærer, långivere og investorer vil det være av vesentlig betydning å få bedre informasjon på dette område. (...) Vi ber derfor Finansdepartementet om å vurdere innarbeidelse av tilsvarende bestemmelser som gjelder for grønne regnskaper i Danmark i den nye regnskapsloven (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.4). Finansdepartementet viser da også til den danske Miljøbeskyttelsesloven 13 i Odelstingsproposisjonen: For å skjerpe foretakenes oppmerksomhet om deres miljøpåvirkning ble det i Danmark i 1996 innført krav om «grønt regnskap» i lov om miljøbeskyttelse. Loven stiller krav om at virksomheten redegjør for miljøforhold med hensyn til forbruk av energi, vann og råvarer, arten og mengden av forurensende stoffer som inngår i produksjonsprosessene, arten og mengden av forurensende stoffer som virksomheten slipper ut til luft, vann og jord og arten og mengden av forurensende stoffer som inngår i produkter og avfall (Ot. Prp nr 42 ( ): Kap 11.4, våre uthevinger). I Danmark er det også tatt inn krav til miljørapportering i den finansielle lovgivningen. I henhold til 99 i Årsregnskabsloven 14 skal mellomstore og store bedrifter 15 i Ledelsesberetningen beskrive 11 Justisdepartementets lovavdeling er et juridisk ekspertorgan for regjeringen og sentralforvaltningen. Lovavdelingens hovedoppgaver er å forberede ny lovgivning og å gi juridiske råd til regjeringen og departementene. (Kilde: 12 Ingen andre høringsinstanser hadde merknader til utvalgets forslag når det gjaldt miljørapportering (Ot. prp nr : Kap 11.4). 13 Den danske Miljøbeskyttelsesloven (LBK nr 698 af 22/09/1998 ) er tilgjengelig (per ) på URL: 14 Lov om erhvervsdrivende virksomheders aflæggelse af årsregnskap m.v (årsregnskabsloven). (Tilgjengelig pr på URL: ) 20