Handlingsplan for Svarthalespove Limosa limosa

Transkript

1 :39 Slettet: 2 Handlingsplan for Svarthalespove Limosa limosa Svarthalespove av underarten islandica. Røst, Foto: Håvar Eggen.

2 Forord Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. I Norge regner man med at over 100 plante- og dyrearter er forsvunnet de siste 150 årene. Under partsmøtet for Konvensjonen om biologisk mangfold i Haag i 2002, og på verdenstoppmøtet i Johannesburg samme år, ble det vedtatt et mål om å redusere tapet av biologisk mangfold betydelig innen år Dette målet ble forsterket på ministerkonferansen i Kiev i 2003, til å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen Den norske regjering har sluttet seg til dette målet. I St. meld. Nr. 21 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, er dette en av Regjeringens hovedprioriteringer. I meldingen heter det at (sitat): Regjeringen vil iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet av biologisk mangfold innen juni 2009 vedtok Stortinget Lov om forvaltning av naturens mangfold, Ot.prp.nr 52, (naturmangfoldloven). Loven er en milepæl i norsk naturforvaltning. Gjennom loven skal naturen forvaltes slik at planter og dyr som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander. Variasjonen av naturtyper og landskap skal opprettholdes. Det er egne bestemmelser i loven om bl a forskrifter om prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Slike forskrifter vil tidligst bli vedtatt i For enkelte arter som i dag er truet av utryddelse her i landet vil det være nødvendig å gjennomføre særskilte forvaltnings- og bevaringstiltak for å sikre deres overlevelse på lang sikt. Å utarbeide og gjennomføre artsvise handlingsplaner (bevaringsplaner) vil være et slikt ekstraordinært tiltak. På denne bakgrunn har Regjeringen bestemt at det skal lages handlingsplaner for et utvalg trua arter i Norge. Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for å utarbeide handlingsplaner. Stavanger Museum, har utarbeidet det naturfaglige grunnlaget og kommet med forslag til tiltak for denne handlingsplanen. Takk til alle som har bidratt med verdifull informasjon til denne handlingsplanen. Oskar Kenneth Bjørnstad har stilt data fra rapportsystemet Fugler.net ( til rådighet. Karl- Birger Strann, Harald Våge, Morten Stokke, Atle Ivar Olsen, Jostein Lorås, Kjell A. Dokka og Martin Eggen har bidratt med verdifull kunnskap om bestanden av islandica i Nord-Norge. Tilsvarende har Ingvar Byrkjedal, Martin Dagsland, Asbjørn Folvik og Kjell Ruud Mjølsnes bidratt med verdifull informasjon om bestanden av limosa på Jæren. Yngve Kvebæk takkes for informasjon og litteratur som belyser forekomsten ved Nordre Øyeren. Jørn Roger Gustad takkes for tips om litteratur og informasjon om forekomsten i Møre og Romsdal, Georg Bangjord og Øystein Størkersen takkes for innspill om bestanden på Ørlandet i Sør-Trøndelag. Videre en takk til Håvard Eggen, Martin Eggen og Kjell A. Dokka for bilder av islandica. Side 2 av 29

3 To underarter av svarthalespove hekker i Norge. Denne planen omfatter begge underartene, og er derfor todelt; delplan A og delplan B. Den norske Rødlista (2006) skiller ikke mellom disse underartene, og svarthalespove er oppført som EN-direkte truet. Handlingsplanen er ferdigstilt av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som også er ansvarlig for planen.. Yngve Svarte Direktør Artsforvaltningsavdelingen SAMMENDRAG Svarthalespoven (Limosa limosa) er en forholdsvis nyinnvandret art i Norge. Nominatunderarten (L.l.limosa) etablerte seg samtidig både på Jæren og i Akershus i I dag finnes en bestand på ca. 25 par i Klepp kommune i Rogaland, mens arten aldri fikk skikkelig fotfeste på Østlandet og forsvant fra hekkeplassene i Nordre Øyeren på første halvdel av 80-tallet. Lengre mot nord hekker underarten islandica spredt fra Møre og Romsdal til Vest-Finnmark, med et tyngdepunkt i utbredelsen i nordlige deler av Nordland. Bestandsstørrelsen er usikker, men ut i fra dagens kjente forekomster er det ikke grunnlag for å anta at den overstiger 30 par. Her er det imidlertid en betydelig usikkerhet ute og går, siden det ikke foreligger noen målbevisst kartlegging av bestanden. Ukjente forekomster kan finnes innenfor det store utbredelsesområdet. Begge de norske delbestandene må betraktes som randpopulasjoner, og arten har aldri vært tallrik i Norge i nyere historisk tid. Bestandsutviklingen internasjonalt har vært motsatt hos de to underartene. Nominatunderarten har et tyngdepunkt i utbredelsen i Vest-Europa, med den desidert største bestanden hekkende på kulturmark i Nederland. Andre bestander av en viss størrelse finnes i Tyskland og Danmark. Denne bestanden har vært i kraftig tilbakegang de siste tiårene, årsakene er knyttet til endringer i jordbruksdrift som inkluderer tidligere slått, omlegging av natureng og beitemark til monokultur, senking av vannstand og mer intensivt og mekanisert drift. Mange reir og unger går tapt i forbindelse med slått og andre jordbruksaktiviteter, og habitatet forringes ved at fuktige områder med god næringstilgang blir mangelvare. Den andre underarten, islandica, hekker hovedsakelig i vestlige deler av Island. Små delbestander finnes i Norge og Storbritannia. Denne underarten er i økning og har utvidet utbredelsesområdet på Island, men denne tendensen ser ikke ut til å gjøre seg gjeldende i Norge. Arten har forsvunnet fra flere hekkeplasser, men har til gjengjeld etablert seg på noen nye. Denne bestanden er spredt over et stort område fra Møre & Romsdal til Vest-Finnmark, den første utfordringen blir derfor å få bedre oversikt over bestanden. Side 3 av 29

4 Jordbruksdriften på Jæren har endret seg i tråd med de endringene man ser innenfor EU-området. Det betyr mer intensiv drift og tidligere og flere slåtter på de arealene der den sørlige bestanden av svarthalespoven hekker. Jordforbedringstiltak har trolig gjort disse arealene mer næringsrike for vadefugler, og svarthalespoven fanges på arealer der det er minst sjanse for at ungene vil vokse opp, da disse arealene blir slått jevnligere. Svarthalespoven ankommer tidlig og eggleggingen kan starte alt i første halvdel av april. Store vadere har noe lengre rugetid og ungeperiode enn mindre arter, og ungene er derfor ikke flygedyktige før i slutten av juni. I oppvekstperioden holder ungene seg skult i gresset, de er derfor svært utsatt når den første slåtten skjer alt i månedsskiftet mai-juni. Av 8 par som hekket på et jorde på Reve i 2009 overlevde ingen av ungene slåtten, og fuglene gav opp hekkingen kort tid etterpå og forsvant. De ca. 25 parene som hekker i Klepp kommune produserte trolig bare 3-4 unger i Ungeproduksjonen var ikke vesentlig bedre i Selv om de voksne fuglene kan bli relativt gamle, vil en så dårlig ungeproduksjon på sikt føre til at bestanden dør ut. Svarthalespove Reve, Klepp 29.mai Foto: Side 4 av 29

5 Svarthalespoven er også vár for forstyrrelser på hekkeplassen. I tillegg til jordbruksdriften blir fuglene utsatt for en rekke andre forstyrrelse, særlig fra turgåere, aktiviteter knyttet til kiting og vindsurfing på Jærstrendene, løshunder og helikoptertrafikk. Predasjonsnivået er ikke kjent, men predatorer som rødrev, mink, villkatter, kråke, måkefugler og sivhauk finnes i hekkeområdene. Også forhold utenfor hekkeområdene kan påvirke bestanden negativt. Svarthalespover av nominatunderarten trekker til Vest-Afrika, og raster under veis bl.a. i Portugal. Siden store naturlige våtmarker i stor utstrekning er drenert til jordbruksformål, er rismarker er viktig erstatningshabitat og riskorn kan utgjøre en viktig del av dietten. Mengden tilgjengelige rismarker er blitt redusert i seinere tid, p.g.a. endringer i jordbruksmetoder som gjør at færre marker holdes våte gjennom vinteren og at deler av arealet blir omgjort for å dyrke andre typer avlinger. Norske fugler kan tenkes å bli rammet av jakt i Frankrike, det eneste landet i Vest-Europa som fremdeles tillater jakt på denne arten. Anslagsvis fugler felles årlig. Pr er det ingen spesielle tiltak rettet mot svarthalespoven i kulturlandskapet på Jæren. Prioriterte tiltak rettet mot bestanden av L.l.limosa i regi av denne handlingsplanen inkluderer: Endringer av driftsform på de arealene der svarthalespoven hekker. Ideelt sett bør man heve grunnvannsnivået, noe som burde være gjennomførbart siden disse arealene alle er drenert og det finnes dreneringsgrøfter som kan tettes. For å sikre at ungene vokser opp, bør første slåtten utsettes til 1. juli. Biotoptiltak inkluderer etablering av grunne dammer i kulturlandskapet, gjerne i kombinasjon med å sette av uslåtte områder inntil disse. Ferdsel må i størst mulig grad kanaliseres bort fra svarthalespovens hekkeområder. Danske undersøkelser har vist at selv en beskjeden forstyrrelse på en håndfull turgåere pr. dag kraftig kan innskrenke det arealet som er tilgjengelig for hekkende svarthalespover. På lang sikt bør man vurdere en heving av vannstanden i Orrevatnet, for å reetablere naturlige våtmarker og gruntvannsområder inntil dette reservatet, som er Norges desidert viktigste innsjø for våtmarksfugl. Den store belastningen med dagsturturisme i Jærstrendene landskapsvernområde, som grenser til svarthalespovens hekkeområder, påfører området en betydelig belastning i form av økt trafikk og så og store brudd på vernereglene, f.eks. ser man daglig løse hunder. Innskjerping av oppsyn og kontroll med vernereglene i svarthalespovens kjerneområde burde kunne bidra til å redusere disse forstyrrelsene. Jærstrendene Landskapsvernområde skal få ny forvaltningsplan i nær framtid. Det er viktig at føringene i denne handlingsplanen også blir tatt inn i den nye forvaltningsplanen. Jærstrendene har en stor bestand av villmink. Vadefugler står høyt på menyen for deler av denne villminkbestanden. Reduksjon i bestanden av villmink og villkatter kan bidra til å redusere predasjon på vadefuglunger på kulturmark inntil landskapsvernområdet. Side 5 av 29

6 God forvaltning er basert på kunnskap. Kunnskapsbehovet når det gjelder bestanden på Jæren knytter seg til å identifisere trekk- og overvintringsområder, samt en bedre forståelse av overlevelse og rekruttering til hekkebestanden. Hvilke delområder på Jæren produserer flest unger, og hvorfor? Dette er data som vil være helt avgjørende for å evaluere effekten av handlingsplanen, og det bør etableres et fargemerkingsprogram som skal belyse disse problemstillingene. Bestanden av islandica har ikke den samme preferansen for å hekke på kulturmark, og finnes i større utstrekning i naturlig våtmark. I de tilfellene der den hekker i tilknytning til kulturmark, så er dette mindre intensivt drevne arealer som ikke blir slått like tidlig. Handlingsplanens mål for bestanden av islandica blir i første omgang å få bedre oversikt over forekomsten. Deretter må man identifisere potensielle trusler mot disse forekomstene. Habitatødeleggelser i form av drenering og oppdyrking var trolig årsaken til at arten forsvant som hekkefugl fra Sør-Trøndelag. Også på Røst er forekomsten truet av tiltak som påvirker hekkeplassen negativt. Andre problemstillinger som bør ha fokus inkluderer predasjon fra mink og villkatter og forstyrrelser fra friluftsliv. Prioriterte tiltak i regi av denne handlingsplanen rettet mot bestanden av L.l.islandica inkluderer: Kartlegging av hekkebestand og identifikasjon av problemstillinger som knytter seg til forvaltningen av disse forekomstene. Restaurering av hekkeplasser. Arten forsvant fra hekkeplassene på Ørlandet p.g.a. habitatødeleggelser. Lokaliteten besøkes jevnlig av svarthalespover under trekket, og burde være velegnet for å prøve et restaureringsprosjekt. Predatorkontroll. Arten hekker ofte på øyer på kysten, hvor det kan være svært store bestander av mink og villkatter. Et eksempel på dette er Røst, som har en stor villkattbestand. Villkatter er et meget stort forvaltningsproblem både i Norge og internasjonalt, særlig på øysamfunn med viktige bakkehekkende fuglebestander. Problemstillingen bør bli tatt mer på alvor i norsk naturforvaltning, og denne handlingsplanen kan være en grei anledning for et prøveprosjekt. Siden arten hekker spredt og fåtallig over store områder, er det stor fare for at enkeltforekomster ikke er fanget opp av lokal forvaltning. En viktig problemstilling blir derfor oppgradering av kommunale viltkart for å sikre at forekomstene blir tatt hensyn til. Verdisetting av hekkeforekomster av svarthalespove bør høynes i forhold til de vektsummer som er anbefalt for arten i dag. Vern av hekkeplassenen der det finnes stabile forekomster bør vurderes. Forskningsbehovet knytter seg i første rekke til kartlegging, både av hekkeforekomster og trekkog overvintringsplasser. Satellitt- peilesender på 3-4 fugler for å identifisere trekkveier og overvintringsområder, bør vurderes. Side 6 av 29

7 INNHOLD Sammendrag 4 Summary 8 1. Innledning Handlingsplanens mål Implementering av Svarthalespove som prioritert art NML?? DELPLAN A Limosa limosa limosa Biologi Utbredelse og bestandsutvikling Trusselfaktorer og årsaker til tilbakegang Prioriterte tiltak Forskningsbehov Tids- og kostnadsplan 33 DELPLAN B Limosa limosa islandica Biologi Utbredelse og bestandsutvikling Trusselfaktorer og årsaker til tilbakegang Prioriterte tiltak Forskningsbehov Tids- og kostnadsplan Datalagring og datatilgang Litteratur 44 Appendix 1 50 Side 7 av 29

8 1. INNLEDNING Svarthalespoven er en stor vader i slekten Limosa, og er lett kjennelig med sin langbeinte fremtoning og lange, svakt oppoverbøyde nebb. Med iøynefallende rustrød farge på hode, hals og bryst kan den kun forveksles med lappspoven Limosa lapponica. Svarthalespoven er noe større og mer langbeint enn lappspoven, og skilles ellers fra denne på breie hvite vingebånd og hvit overgump og stjertrot i kontrast til et bredt svart endebånd på stjerten. De to underartene som hekker i Norge Limosa l. limosa og Limosa l. islandica skilles fra hverandre på at islandica har noe kortere nebb samt at hannen hos denne er kraftigere farget rustrød i brystet og på ryggen i hekketiden. Svarthalespoven Limosa limosa opptrer med tre distinkte underarter. Nominatunderarten limosa hekker fra Storbritannia og Vest-Europa østover gjennom Russland til Yenisey. Øst for Yenisey blir den erstattet av melanuroides som har en flekkvis utbredelse i Sentral- og Øst-Sibir, østlige Mongolia, NØ-Kina og lengst øst i Russland. Lengst i nordvest finnes islandica, som har sin hovedutbredelse i Island og med mindre delbestander i Nord-Norge og på De Britiske Øyer. Den samlede verdensbestanden ligger i størrelsesorden par (Wetlands International 2002). rten er et relativt nytt innslag i den norske faunaen og forekomsten begrenser seg til små randpopulasjener. Det første funnet ble gjort på Jæren, nærmere bestemt på Nærland i Hå kommune 17.mai 1926 (Schaaning 1926). Ett år seinere kom funn nr. 2, da fire ind. ble skutt i samme område (Schaaning 1927). Disse tidlige observasjonene var utvilsomt individer av underarten islandica (van der Meer 1928), som passerer fåtallig langs våre kyster under trekket. I 1955 ble underarten islandica påvist hekkende første gang på Andøya (Holgersen & Willgohs 1956), mens svarthalespoven ble funnet hekkende på Jæren første gang i 1969 (Cederløv 1969). Først på 80-tallet ble det slått fast at fuglene på Jæren tilhørte underarten limosa. (Byrkjedal 1985). De to underartene er vanskelig å skille fra hverandre, særlig gjelder dette hunner og yngre fugler. Det faktum at hekkeområdene til limosa-underarten på Jæren får besøk av trekkende islandica både vår og høst, som dels raster midt i mellom de hekkende fuglene, kan bidra til å skape en illusjon om at hekkebestanden og ungeproduksjonen er større enn den faktisk er. En oppsummering av denne problemstillingen, sammen med en god guide for å skille de to underartene fra hverandre, er gitt av Mjølsnes & Egeland (2007). Globalt er svarthalespoven plassert i 2009 IUCN Red List Category NT, Nær truet (IUCN 2009). I Europa har nominatunderartens bekymringsfulle utvikling ført den inn på European IUCN Red List Category VU, Sårbar, under kriterium A2b. Kriterium A2 beskriver en bestandssituasjon der årsakene til tilbakegangen muligens er irreversible, dårlig forstått eller fremdeles pågående. Dette er basert på en kraftig tilbakegang i de viktigste delbestandene i Nederland, Tyskland og Russland, med over 30% tilbakegang mellom 1990 og Fremdels finnes en betydelig hekkebestand i Europa, som er anslått til par (Birdlife International 2004). Arten har fått sin egen handlingsplan innen EU-området (European Commission 2007), og et utkast til en Single Species Action Plan i regi av AEWA foreligger. Når denne er vedtatt, vil den gi føringer for norske forhold, etter at Norge som medlemsland nr. 61 signerte AEWA-avtalen i Side 8 av 29

9 I Norge er svarthalespoven plassert på rødlista i kategori EN Direkte truet -, under kriterium D, siden bestanden samlet sett er liten og utbredelsesområdet er sterkt begrenset (Kålås m.fl. 2006). Underarten limosa hadde en sterk bestandsvekst på 1900-tallet, som et resultat av at arten tilpasset seg kulturmark som hekkehabitat. Etter hvert som moderniseringen av landbruket har skutt fart, kan denne preferansen for dyrkede arealer vise seg å bli artens svøpe. Den bestandsnedgangen vi ser i Europa i dag er parallell til en kraftig bestandsnedgang hos mange kulturmarksarter, eks. vipe, åkerrikse og sanglerke. De samme tendensene med dårlig reproduksjon og høy dødelighet av reir og unger som følge av på jordbruksaktiviteter er gjeldende også i den bestanden som hekker på Jæren (Byrkjedal 1985, Mjølsnes 2000). Studier i Nederland har dokumentert at rekrutteringen er for lav til å holde bestandsnivået oppe. Det faktum at de voksne fuglene lever lenge har trolig maskert hvor alvorlig omfanget av hekkesvikten er. Høy gjennomsnittsalder i bestanden er trolig en medvirkende årsak til den akselererende bestandsnedgangen vi har sett i Europa de siste tiårene (Groen & Hemerik 2002). Skal nominatunderarten ha en fremtid i Norge, er det helt avgjørende at man lykkes med tiltak i kulturlandskapet på Jæren. Side 9 av 29

10 2. HANDLINGSPLANENS MÅL Svarthalespoven har spesifikke habitatkrav og er i tillegg mer sårbar for forstyrrelser enn mange andre arter av vadefugler. Arten har en sterkt begrenset og fragmentert utbredelse i Norge, og bestanden av begge underartene er langt under det som er regnet som nødvendig for å bevare arten som hekkefugl på lengre sikt. Målsetningen med denne handlingsplanen er å sikre at både bestanden av nominatunderarten på Jæren og bestanden av islandica i nordlige deler av landet overlever på sikt. Bestandsstørrelsen til begge underartene skal økes til minimum 50 par for å komme opp på et tryggere bestandsnivå. Trekk- og overvintringsområder er dårlig kjent. Prosjekter bør igangsettes for å belyse hvor de norske bestandene befinner seg den tiden de ikke er på hekkeområdene. Bestanden av islandica er sterkt fragmentert og bestandsstørrelsen er dårlig kjent. Flere steder virker den å være i tilbakegang, mens den har kolonisert minst ett nytt område nylig (Røst). Et viktig delmål er derfor en bedre kartlegging av hekkeområdene og bestandsstørrelsen til underarten islandica, og å gjøre disse kjent for forvaltningen. Svarthalespove L.l.islandica, Røst Foto: Håvard Eggen. Side 10 av 29

11 DELPLAN A - Limosa limosa limosa 3. BIOLOGI 3.1 Hekkebiologi Svarthalespoven er en trekkfugl som ankommer hekkeplassene på Jæren fra siste uka i mars. Få dager etter ankomst er det ingen tvil om artens tilstedeværelse høylydt fluktspill med serier av WEE-TUU, WEE-TUU, WEE-TUU rop gjør arten enkel å oppdage. Underarten Limosa l. limosa (Den såkalte nominatunderarten) hekker nesten like tidlig som vipa. Svarthalespoven er sosialt monogam, i motsetning til de fleste vadefugler. Dvs. at de foretrekker å hekke med partneren fra tidligere år (Byrkjedal 1985, den Brink m.fl. 2008). Et nederlandsk studie dokumenterte at 75% av voksne returnerende individer dannet par med partneren fra foregående år (Groen 1993). Hannen lager et antall reirgroper ved å presse brystpartiet mot bakken og sparke bakover med beina. Hunnen velger en av disse. Reiret plasseres i gress, og kan ligge nokså åpent eller skjult mellom planter. Svarthalespoven hekker ofte i åpne kolonier ; flere par samarbeider om å jage predatorer og oppnår på den måten bedre beskyttelse (Lind 1961, Haverschmidt 1963). Etableringen av par i hekkeområdet er asynkron, og tid brukt på aggressiv adferd mot nabopar øker etter hvert som flere par etablerer seg. Slåsskamper og trusler langs territoriegrensene er vanlige, og territoriegrensene er i stadig endring ettersom flere par etablerer seg mens de første parene begynner å klekke sine egg. Eggleggingen kan starte så tidlig som i første halvdel av april, eggleggingsperioden på Jæren strekker seg helt til slutten av mai. En del av de seinest lagte kullene er trolig omlagte, siden en del reir blir ødelagt av landbruksaktiviteter (Byrkjedal 1985). Normalt legges 3-4 egg, gjennomsnittlig 3,83-3,86 (Haverschmidt 1963, Groen & Hemerik 2002). Begge kjønn ruger, hannene står for mesteparten av rugingen nattestid mens hunnene tar dagskiftet (Byrkjedal 1985). Eggene klekkes etter dager. Ungene er reirflyktere i likhet med andre vadere, og finner sin egen mat fra de er nyklekte. Begge kjønn deltar i ungepasset, ungene bruker dager før de er flygedyktige. Flere kull søker gjerne sammen etter at ungene er klekket, trolig for å oppnå et mer effektivt forsvar mot predatorer. Studier i Nederland tyder på at det er en stor reproduktiv gevinst ved å komme tidlig i gang med hekkingen. Hunner som legger tidlig legger større egg, og reirene har større sjanse for å overleve. Unger fra tidlige reir er større og vokser raskere enn de fra seine kull (Hooijmeijer 2007). Nederlandske undersøkelser viser også at svarthalespoven er trofast mot hekkeplassen, i større grad dersom hekkeforsøket tidligere år var vellykket. Over 90% av fuglene som hadde suksess ett år, hekket innenfor 450 meter fra forrige års reirplass. Blant fugler som både hadde suksess med hekkingen forrige år, og i tillegg hekker med samme partner, plasserer 60% reiret innenfor en radius av 50 meter fra forrige års reirplass (Groen 1993). 3.2 Habitatvalg i hekketid Svarthalespoven foretrekker gressmark hvor grunnvannsnivået står høyt. I likhet med andre vadere skyr den områder som ligger inntil skog, som gir kråkefugler og andre potensielle reirpredatorer gode utkikkspunkter. Side 11 av 29

12 Den norske delbestanden hekker utelukkende på kulturmark, siden alt det som en gang var våtmark innefor utbredelsesområdet er oppdyrket. Hekkeområdene ligger på gjødslet eng for grasproduksjon. I de tilfellene hvor det finnes temporære ferskvannsdammer på disse arealene, så virker disse å være foretrukne tilholdssteder. Vegetasjonsstruktur og næringstilgang er avgjørende faktorer for familier av svarthalespove med unger. Der det finnes tilgang på ulike typer engmark vil habitatbruken endre seg i løpet av ungetiden. En studie i Nord-Tyskland viste at familier med små unger foretrekker å søke næring på engmark med lite intensiv jordbruksdrift, samt på fuktige Carex-dominerte enger. Her er vegetasjonen lav og tettheten av insekter høy. Etter hvert som ungene blir mer enn to uker gamle går de i økende grad over på mer intensivt dyrket mark med kortklipt gras (Struwe-Juhl 1995). 3.3 Føde Svarthalespovens viktigste næring er meitemark, men den spiser også større insekter (særlig biller) og små bløtdyr. I vinterkvarteret tar den ofte børstemark og bløtdyr, men også en god del frø (eks. riskorn), avhengig av hvilket habitat den overvintrer i. Fugler som overvintret på marine mudderflater i Portugal spiste mest mollusker (Scrobicularia plana) og dessuten mye av børstemarken Nereis diversicolor (Moreira 1994). Ungene tar for det meste insekter (mest tovinger Diptera), frem til de siste dagene før de er flygedyktige, da de endrer fødesøksvaner og går over til en diett som består hovedsakelig av meitemark (Struwe-Juhl 1995, Belting & Belting 1999). 3.4 Populasjonsbiologi Hunnen er en del større enn hannen, og veier ca. 370g mot hannens knappe 300. Hunnen har også lengre ekstremiteter, ca. 2 cm lengre nebb og 1 cm lengre tars. Hannen har noe kraftigere farget fjærdrakt, kombinert med mindre størrelse gjør dette at noen gamle hanner av limosa kan ligne sterkt på typiske individer av islandica. Vinterdrakten er mer ensfarget gråbrun, muligens en tilpasning til mer enstonet vinterhabitat på langgrunne mudderbanker og lignende habitater. Vesteuropeiske limosa overvintrer hovedsakelig i Vest-Afrika sør for Sahara. Spesielt viktige overvintringsområder inkluderer Tchadsjøen, Mali, Nigermunningen og Senegal. Gode studier av trekk-og overvintringsstrategier er basert på funn av ringmerkede fugler fra Nederland. Etter endt hekking samler de voksne fuglene seg i store konsentrasjoner, før de trekker direkte til Marocco. Herfra fortsetter de videre mot Senegal og Guinea Bissau. Høsttrekket for de voksne skjer mao. i to etapper, hver på over 2000 km, og foregår nokså umiddelbart etter hekking. De voksne fuglene er tilbake i Vest-Afrika allerede i månedsskiftet juli-august. Ungfuglene påbegynner sitt høsttrekk i siste halvdel av august, og involverer en adskillig mer omstendelig reise. De trekker sørover i korte etapper langs våtmarker i Frankrike, Portugal og Spania til Marokko. Deretter foretar de er direkteflukt til vinterkvarterene i Senegal og Guinea Bissau. På seinvinteren trekker ungfuglene til våtmarker langs Niger i Mali, hvor de tilbringer den første sommeren. Herfra returnerer de via Nord-Afrika og Italia for å hekke første gang i sitt 3.leveår (Beintema & Drost 1986). Side 12 av 29

13 Hvor trekk- og overvintringsområdene til den norske bestanden ligger, er ukjent. Det er nærliggende å tro at bestanden på Jæren er en utløper av hekkebestanden på Vest-Jylland. I Danmark er det merket over 1300 svarthalespover, de fleste som unger og de fleste på Tipperne ved Ringkøbing fjord. Disse merkingene har gitt 47 gjenfunn, et materiale som utvilsomt er vårt beste utgangspunkt for å sannsynliggjøre hvor våre fugler oppholder seg utenom hekketiden. De danske materialet avviker ikke nevneverdig fra det nederlandske (Bønløkke m.fl. 2006). 10 gjenfunn av fugler merket i Sverige antyder et lignende trekkmønster (Fransson m.fl. 2008). Svarthalespoven er i likhet med de fleste vadefugler en såkalt K-selektert art, dvs. at den har en livshistoriestrategi der de voksne fuglene lever lenge, gjennomfører mange hekkeforsøk i løpet av livet, og produserer få unger pr. hekkeforsøk. Mange studier har vist at ungeproduksjonen på dyrket mark i Vest-Europa ikke er tilstrekkelig til å opprettholde bestanden. Tilbakegangen har akselerert de siste 15 årene, noe som delvis tilskrives en økende gjennomsnittsalder i hekkebestanden (Groen & Hemerik 2002). Det er sannsynlig at en slik forgubbing av bestanden også har skjedd på Jæren, noe som tilsier at det haster med tiltak som resulterer i flere flygedyktige unger. 4. UTBREDELSE og bestandsutvikling 4.1. Internasjonalt Nominatunderarten hekker fra Storbritannia og Vest-Europa østover gjennom Russland til Yenisey. Arten hadde en markert bestandsøkning i Vest-Europa på 1900-tallet, pga sin evne til å tilpasse seg menneskeskapte miljøer, særlig kultiverte engmarker. De siste tiårene har bestandsutviklingen vært negativ grunnet bruksendringer i jordbruket, særlig drenering av våte områder, mekanisering og tidligere slått. Svarthalespoven finnes i store deler av Europa, men mangler som hekkefugl på den iberiske halvøy, i sørlige Italia, på Balkan og i Hellas. Der den finnes er bestandene ofte fragmentert, og mange land har totalbestander på under 500 par. Den desidert største konsentrasjonen, ca. 78% av den samlede bestanden i Vest-Europa, finnes i Nederland. Denne bestanden ble vurdert til par i 1967, par i 1979 og par i 2004 (Theunissen 2005, European Commission 2007). I Tyskland, først og fremst langs Nordsjøkysten, ble bestanden beregnet til rundt 8000 par i 1977 og par i Wetlands International (2002) oppgir den vest-europeiske delen av bestanden (hekkende vest for 20 grader øst) til individer, og angir vinterområdet til disse i Vest-Afrika fra Marokko til Niger. Tilsvarende er bestanden øst for 20 grader øst oppgitt til individer, med vinterområder i østlige Sentral-Afrika nord for ekvator, Svartehavet og Middelhavet. European Commission (2007) oppgir at den samlede hekkebestanden innenfor EUområdet er I størrelsesorden par. 4.2 Nasjonalt Når den første sikre observasjonen av nominatunderarten ble gjort, er ikke klart. Holgersen & Willgohs (1956) slår fast at denne underarten til da ikke var påvist i Norge. Arten etablerte seg Side 13 av 29

14 som hekkefugl på Jæren i 1969, da to reir ble funnet ved Søylandsvatnet i Hå (Cederløv 1969). På samme tid virket arten å være etablert ved Grudavatnet med minst to par, uten at hekking ble påvist (Holgersen 1969). På slutten av 70-tallet var bestanden på rundt 4-5 par (Kålås & Byrkjedal 1980), denne hadde vokst til par på 4 lokaliteter i 1982 (Byrkjedal 1985). Nominatunderarten av svarthalespove hekker i dag kun i Klepp kommune i Rogaland. I 2008 ble bestanden kartlagt og vurdert til par. Alle disse var konsentrert i området rundt Orrevatnet og kyststrekningen mellom Reve og Vik, med 90% på vestsiden av Orrevatnet og en klar konsentrasjon i Reveorådet (Mjølsnes 2008). På markene inntil Revtangen Ornitologiske Stasjon hekket ca. 10 par. Det er usikkert om arten tidligere har hatt noen vesentlig høyere hekkebestand enn de ca. 25 parene som hekker i Klepp i dag. Bestandsutviklingen viser klare paralleller til utviklingen i Danmark, der en bestand på ca. 350 par i 1970 hadde økt til ca. 830 par i 1980 (Hansen 1985). Trolig har bestanden på Jæren holdt seg noenlunde stabil siden 80-tallet. Området rundt Orrevatnet i Klepp har alltid vært et kjerneområde for svarthalespove, men arten har i perioder også hekket ved Grudavatnet i Klepp, ved Søylandsvatnet i Hå samt i Sandnes kommune. I 1984 hekket to par på Byberg, Sola (Berg 1985). Samtidig med at arten etablerte seg på Jæren, foregikk det en etablering av svarthalespove også ved Nordre Øyeren i Akershus. Her hekket arten fra 1969, da et reir med ett nylagt egg ble funnet 25. mai 1969 (Haftorn 1971). Det er antatt at fuglene fra Nordre Øyeren også tilhørte nominatunderarten. Bestanden på Nordre Øyeren var liten (1-2 par), og siste sikre hekkefunn her var i Imidlertid var arten til stede med territoriell adferd frem til Arten hekket på Årnestangen, det var også tegn til etablering på Rossholmen uten at dette kunne bekreftes (Kvebæk m.fl. 2009). Side 14 av 29

15 5. TRUSSELFAKTORER og årsaker til tilbakegang Det finnes en rekke gode studier av hekkende svarthalespover i Europa, i første rekke fra Nederland, Tyskland og Danmark. Det er store forskjeller fra område til område på hvilke faktorer som har størst påvirkning på hekkesuksess (Thorup 1998). 5.1 Modernisering av landbruket Tilbakegangen innenfor EU-området forklares i hovedsak med omlegginger i jordbruket. Negative faktorer er drenering av fuktige områder, endring fra graseng til ulike monokulturer, økt bruk av gjødsel og tidligere slått (European Commission 2007, Gill m.fl. 2007). Thorup (2004) gjorde en grundig analyse av bestandsutviklingen for svarthalespove, brushane og myrsnipe i Danmark. Denne konkluderte med at bestanden av disse artene går tilbake i de fleste områder, med unntak av de områdene som blir forvaltet spesielt med tanke på disse artene. Konklusjonen er entydig bestandsutviklingen kan påvirkes av mange faktorer, men driftsformene i jordbruket betyr mye mer enn for eksempel predasjon, forhold i vinterkvarter eller klimaendringer. Den samme utviklingen ser man i Tyskland (Grüneberg & Melter 2001). Det er liten tvil om at de samme faktorene virker også i bestanden på Jæren. Problemet kan illustreres ved å se på hendelsesforløpet fra et større jorde i Klepp. I 2008 og 2009 har 8 par svarthalespove gjort hekkeforsøk her. Disse jordene er store, intensivt drevne grasarealer. Hele arealet er drenert gjennom kanaler som går ut i sjøen gjennom landskapsvernområdet. Jordene er tørrere enn det som er artens prefererte habitattype på kontinentet, men svarthalespoven på Jæren har ingen alternativer siden all fuktmark på innsiden av sanddynene er dyrket opp og drenert. I perioder med en del nedbør dannes det temporære dammer et par steder. Det har vært satset hardt på jordforbedringstiltak for å gjøre sandjorden mer fruktbar, trolig har det resultert i høyere tettheter av næringsdyr som meitemark og stankelbeinlarver. Rastende flokker av storspove, lappspove og heilo virker å foretrekke akkurat disse jordene framfor omkringliggende areal, noe som tyder på at næringstilgangen er bedre her. Trolig er det også næringstilgangen som gjør at 1/3 av bestanden har konsentrert seg her. Svarthalespoven fanges på en måte av den gode næringstilgangen på de intensivt drevne arealene, og etablerer seg på de arealene der det er minst sjanse for at ungene kan overleve oppveksten. Hvis vi antar at alle de fem ungene fra 2008 overlevde til flygedyktig alder (noe som er lite sannsynlig), så er gjennomsnittlig antall flygedyktige unger pr. hekkeforsøk for denne delpopulasjonen maksimalt 0,31. Dette er vesentlig lavere enn det som rapporteres fra flere studier i Nederland, som lå på hhv 0,43 og 0,81. Men også disse verdiene fra Nederland var ansett å være for lave til å opprettholde bestanden, og den raske bestandsnedgangen vi har sett det siste tiåret kan skyldes at gjennomsnittsalderen på de voksne fuglene nå er meget høy (Groen & Hemerik 2002). Observasjoner langs Orrevatnet i slutten i månedsskiftet juni-juli tyder på at de ca. 25 parene som hekker her totalt kun har produsert 3-4 flygedyktige unger i Side 15 av 29

16 5.2 Beitetrykk og tramping I Tøndermarsken, Danmark, er det antatt at for høyt beitetrykk kan ha en alvorlig negativ bestandspåvirkning, ved at reir blir trampet i stykker av beitende husdyr (Gram m.fl. 1990). En undersøkelse i Schlesvig-Holstein, Tyskland viste at god over halvdelen av ødelagte reir skyldtes tråkk fra beitedyr (Witt 1989, Thorup 1998). Effekten av denne typen skader er ulik for ulike typer beitedyr, en faktor som må tas med i beregningen ved planlegging av skjøtselstiltak som involverer beiting. Unge storfe utøver for eksempel mer skade enn eldre (Beintema & Müskens 1987). I dag er det lite eller ingen beiting på de arealene hvor svarthalespoven hekker i Klepp, og problemstillingen virker ikke å være viktig i Dette kan selvsagt endre seg dersom bruksformene endres. 5.3 Predasjon Ulike studier fra Nord-Europa har påvist at sivhauk, rødrev og mink signifikant kan redusere hekkesuksessen til vadere (Jönsson 1985, 1991, Thorup 1998, Olsen 2000, Zökler 2002). En lang rekke predatorer kan i teorien forsyne seg av svarthalespovens egg og unger. De viktigste er måker, kråke, storspove, rødrev, mink, mår, grevling og katter. Svarthalespoven har imidlertid et såpass effektivt forsvar av reir og unger, at predasjon er antatt å være lav i en normalsituasjon. Dødelighet på unger pga predasjon har imidlertid vært økende i Nederland, som et resultat av økende predatorbestander (særlig rødrev). Et spesialstudium på predasjon har påvist at intensiv jordbruksdrift og predasjon virker sammen på en negativ måte. Svarthalespovens unger får nedsatt kondisjon og samtidig mindre skjul når gresset blir slått, og blir dermed mer utsatt for predasjon (Schekkerman m.fl. 2009). Dødelighet på voksne fugler er lav i hekketiden, i løpet av de ca. 5 månedene fuglene er på hekkeplass i Nederland er dødeligheten på voksne fugler mindre enn 1% (Groen & Hemerik 2002). Løse hunder, i særlig grad hunder som er trent opp til jakt, kan ta unger av vadefugler før de er flygedyktige (Mjøs 2006). Løse hunder er et problem både i Jærstrendene landskapsvernområde og langs kulturmarkene der svarthalespoven hekker. Det er usikkert hvor stor grad katter utgjør et problem i hekkeområdet på Jæren, 5.4 Forstyrrelser fra friluftsliv og hobbyaktiviteter De siste årene har det vært en kraftig økning i friluftsaktiviteter i eller inntil Jærstrendene landskapsvernområde. Særlig de parene som hekker på vestsiden av Nordsjøveien, på kulturlandskap ned mot sanddyneområdene, blir forstyrret av turgåere med hunder og andre gående som bruker traktorveiene som går gjennom kulturmarka ned mot sanddynene. Det er også en del trafikk med biler på disse småveiene, ofte knyttet til aktiviteter som vindsurfing og kiting, der utøverne er avhengig av å transportere alt sitt utstyr så nær ned til sjøen som mulig. I tillegg til den motoriserte ferdselen som kommer fra jordbruket, blir kjerneområdene ved Reve i perioder Side 16 av 29

17 (også i etableringsfasen om våren) brukt som treningsområde med lavtflyging og landing med private helikopter. Svarthalespove virker å være mer sensitiv for forstyrrelser enn de fleste andre kulturmarksarter, og det skal lite til før den flytter seg innenfor et hekkeareal eller forlater området helt som et resultat av forstyrrelser (Van der Sande m.fl. 1980, Reijnen m.fl. 1996). Effekten av denne typen dagsturturisme på hekkende svarthalespover har vært undersøkt på Tipperne i Danmark. Her ble det i 2004 etablert to eksperimentelle stisystemer i et område der hekkebestanden av svarthalespove fra før var grundig kartlagt. Ved forsøket gikk en person på stiene to ganger daglig på alle hverdager fra mars til juni. Resultatet var en signifikant nedgang i antall hekkende par i ett av de to områdene, som lå mer ut mot kysten enn det andre. Det indikerer at kysten virket som en barriere, ved at fuglene ikke bare kunne trekke seg lenger bort fra stien. Et vanlig syn et helikopter har landet midt i kjerneområdet til svarthalespoven midt i hekketiden. Reve, Klepp 30. april Foto: Alf Tore Mjøs I 2005 og 2006 ble antall daglige turer økt til syv. Det resulterte i at antall hekkende par ble signifikant redusert innenfor et område ut til 300 meter fra stien i det ene området og tilsvarende ut til 500 meter i det andre området. Denne undersøkelsen dokumenterer at ganske få menneskers aktivitet i et område nedsetter områdets bærekapasitet for hekkende svarthalespove betydelig, ved at tilgjengelig habitat blir redusert (Holm & Laursen 2009, Holm m.fl.2009). Den menneskelige aktiviteten i hekkeområdene på Jæren ligger på et betydelig høyere nivå. 5.5 Habitatødeleggelser på rasteplasser og overvintringsplasser Side 17 av 29

18 Siden de store naturlige våtmarksområdene i stor utstrekning er drenert og omgjort til jordbruksformål, må svarthalespoven under trekk og overvintring benytte seg av andre habitater. Et viktig erstatningshabitat er rismarker, som i stor utstrekning benyttes av svarthalespove både på rasteplasser på den Iberiske Halvøy og i vinterkvarteret i Vest-Afrika. Riskorn som blir liggende igjen etter innhøsting kan i perioder utgjøre inntil 90% av dietten. Svarthalespoven er avhengig av at vannstanden holdes høy gjennom vinteren, og har en preferanse for rismarker som har blitt pløyd. Dette har trolig med forekomsten av riskorn å gjøre. Mengden med tilgjengelige rismarker er blitt redusert i seinere tid, pga endringer i jordbruksmetoder som gjør at færre marker holdes våte gjennom vinteren, og dels ved at rismarker gjøres om til tørrere marker for dyrkning av mais og andre typer avlinger (Lourenco & Piersma 2008). 5.6 Jakt Frankrike er det eneste landet i Vest-Europa hvor svarthalespoven fremdeles er jaktbar. Årlig felles anslagsvis fugler. Både vest-europeiske limosa og islandica blir felt i forbindelse med den franske jaktutøvelsen (European Commission 2007), fugler fra begge de små norske delbestandene kan derfor bli rammet av denne jakten. 5.7 Urbanisering og fragmentering I Nederland har fragmentering av gjenværende engmarker pga veibygging og sykkelstier vært en viktig årsak til tap av habitat, dvs. aktiviteter som er direkte knyttet til urbanisering og økt press på gjenværende areal. Det foreligger flere konkrete planer om sykkelstier som vil berøre hekkeområdene til Svarthalespoven i Reve- Orreområdet, bl.a. langs Nordsjøvegen der de viktigste forekomstene finnes i dag. Side 18 av 29

19 DELPLAN B - Limosa limosa islandica 9. BIOLOGI 9.1 Hekkebiologi Hekkebiologien til underarten islandica skiller seg ikke vesentlig fra underarten limosa. En studie av 43 kull på Island viste en gjennomsnittlig kullstørrelse på 3,9. Egglegging starter helt i begynnelsen av mai. Islandske fugler plasserer ofte reiret mellom vier og dvergbjørk, men mest vanlig på starr- og grasmyr (Gerritsen 1995). 9.2 Habitatvalg i hekketid Når det gjelder valg av hekkehabitat skiller de to underartene seg vesentlig. Mens limosa er knyttet til kulturmark, er islandica i større grad knyttet til naturlig våtmark med småtjern og dammer, ofte i tilknytning til arealer med mindre intensiv jordbruksdrift, og ofte på arealer mellom kulturmark og langgrunne fjæreområder. 9.3 Føde I vinterområdene og under trekket kan svarthalespoven søke føde i marine gruntvannsområder, hvor de tar ulike virvelløse dyr, eks. Arenicola marin. På hekkeplassen tar de hovedsakelig meitemakk og store insektlarver, ofte fra ferskvann (eks. vårfluer og stankelbein). 9.4 Populasjonsbiologi Som hos nominatunderarten er det små forskjeller mellom hann og hunn hos islandica. Hannene er i snitt mindre, med kortere nebb og vinger, men har kraftigere farger på bryst og hals (Gunnarson m.fl. 2006). Som hos limosa så er også islandica territoriell på hekkeplassen, men kan stedvis hekke i løse kolonier. I Skogarreservatet i Skagafjord i Island var tettheten 13 par/km 2 i 1987 og 12 par/km 2 i I et studieområde ved Selfoss ble det påvist en løs koloni med 15 reir på kun 35 ha (Skarphedinsson & Gudmindsson 1990, Gerritsen 1995). P.g.a. en mer nordlig utbredelse har islandica en vesentlig seinere fenologi. Den mer nordlige utbredelsen gjør at vårtrekket inntreffer henimot en måned seinere enn trekket til nominatunderarten. Islandske fugler ankommer fra midten av april til midten av mai området rundt Reykjavik, med en topp i trekkaktiviteten i slutten av april. De første individene ankommer også hekkeplassene i Nordland i slutten av april. Returen fra hekkeområdene starter alt i slutten av juni, fugler som returnerer så tidlig har trolig mislyktes med hekkingen. Utover i juli-august øker antallet gradvis på rasteplasser i Storbritannia og Irland. Islandica-bestanden trekker ikke like langt som nominatunderarten, og overvintrer langs vest-europeiske kyster mellom Irland/Storbritannia og Portugal. Side 19 av 29

20 10. UTBREDELSE og bestandsutvikling 10.1 Internasjonalt Denne underarten hekker omtrent utelukkende på den vestlige delen av Island. Bestanden er anslått til par i perioden , med en økende trend (BirdLife International 2004). I takt med en langsomt økende bestand har arten også spredd seg nordover på Island (Pálsson 1992). Gunnarson m.fl. (2005) anslår bestanden noe mer presist til ca par og en vinterbestand på ind etter hekking. Utenom Island og Norge hekker islandica fåtallig på Orknøyene og Shetland, md hhv 4 og 3 par i 2006 (Holling m.fl. 2009). Vinterområdet ligger i Vest-Europa fra Storbritannia og Irland, Vest-Frankrike, Pyreneiske halvøy og i Marokko Nasjonalt En randpopulasjon av L.l.islandica hekker i Nord-Norge, med hovedutbredelsen i Vesterålen og Lofoten. Første hekkefunn i Norge ble gjort på Andøya i 1955, ved Munkevatnet der flyplassen på Andøya ligger i dag (Holgersen og Willgohs 1956). Arten finnes i dag spredt mellom Røst, Nordland og Rolvsøya i Vest-Finnmark, sistnevnte lokalitet er verdens nordligste for hekkende svarthalespove. Det nordligste hekkeområdet finner vi på Rolvsøy i Måsøy, Finnmark. Her har arten hekket i alle fall siden 70-tallet. Arten fantes fremdeles på lokaliteten midt på 90-tallet (K.-B.Strann pers. med.). Status pr. i dag er usikker (ingen nye rapporter, men usikkert om lokaliteten har vært sjekket opp). Bestanden er anslått til 1-2 hekkende par. Konkrete hekkefunn manglet t.o.m fremdeles i Troms, men arten hekker temmelig sikkert sparsomt i noen av de største våtmarkene i fylket (Strann & Bakken 2003). På Tisnes utenfor Tromsø er arten årlig til stede med 1-3 par, vanligvis ett par pluss ett individ. Lokaliteten har reservatstatus, og består av strandengsump med grunne dammer avgrenset av kulturmark og ei langgrunn fjære. Arten er i tillegg observert på tre andre lokaliteter i Tromsø som har potensial som hekkebiotop, uten at det foreligger sterke indikasjoner på hekking herfra. Disse er Brensholmen, Langnes og Tønsvika. Et annet mulig hekkeområde er Sørkjosen, Balsfjord. Her observeres svarthalespoven årvisst i form av par, noen få år kun som enkeltindivider. Fuglene observeres i et marint gruntvannsområde med tilstøtende myrområder og dyrket mark. Området er svært stort og uoversiktlig, og har gode forekomster av hekkende fiskemåke, sporspove, småspove, vipe, myrsnipe og brushøns. Andre mulige hekkeområder med tilsvarende habitat der arten observeres i alle fall under trekket er Trøsen i Skånland kommune og Tårstad i Evenes kommune (K.-B.Strann pers. med.). I sluttfasen av arbeidet med denne handlingsplanen kom det inn en rapport om et iltert varslende par på Vannareid, Vanna i Karlsøy kommune 25.juni Fuglene hadde tilhold på et fuktig område mellom sjø og kulturmark, i så måte var lokaliteten klassisk. Funnet betraktes her som et sikkert hekkefunn. Bestanden i Troms er anslått til 4-8 par, men med et betydelig potensial for å finne nye lokaliteter. Side 20 av 29

21 Bestanden i Nordland er anslått til hekkende par, med konsentrasjoner på Røst, Vestvågøy, Vesterålen og Andøya. På Røst har arten etablert seg relativt nylig. Arten har trolig hekket flere år, hekkeindikasjoner er rapportert i juni 2007 (Våge 2008). Det første sikre hekkefunnet på Røst ble gjort ved Vannbassenget i Et annet par gjorde trolig hekkeforsøk ved Kvalvågen (Baines & Eggen 2008). Svarthalespovene er påvist hekkende en gang i Møre & Romsdal, på Sandøy i Sandøy kommune i juli I tillegg hekket arten trolig på Orta, Sandøy i 1979 (ett par med territoriell adferd). På disse lokalitetene hekket arten i naturlig myr inntil kulturmark (Follestad 1979). I mai-juni 2009 er ett par med territoriell atferd registrert på Holmstad, Frostaheia, Smøla (E.L.Dahl pers med.). Bestanden i Møre & Romsdal er anslått til 1-2 par. I Grandefjæra på Ørlandet i Sør-Trøndelag hadde 1-2 par tilhold på 80-tallet. Fuglene holdt seg på et ca. 10 daa stort fuktengområde med smådammer. Her hekket de bl.a. sammen med vipe, storspove, myrsnipe og temmincksnipe inntil lokaliteten ble drenert for jordbruksformål (Ø.Størkersen pers. med.). Arten hekker ikke på Ørlandet i våre dager, og bestanden i Sør- Trøndelag er regnet som utdødd. Svarthalespove av underarten islandica på den foreløpig siste påviste hekkeplassen, Vannareid, Karlsøy, Troms juni Foto: Kjell A. Dokka. Side 21 av 29

22 11. TRUSSELFAKTORER og årsaker til tilbakegang Underarten islandica er ikke knyttet til dyrket mark på samme måten som limosa. Mange av hekkeplassene ligger på naturlige våtmarker, både i og utenfor verneområder. Arten er definitivt ikke like truet av moderne jordbruksdrift som nominatunderarten på Jæren, men tekniske inngrep med relasjon til tradisjonelt jordbruk har ødelagt hekkeplasser for islandica i alle fall på Ørlandet i Sør-Trøndelag Habitatødeleggelser Oppdyrking og drenering av strandeng/myr ødela hekkeplassen på Ørlandet og var trolig den direkte årsaken til at arten forsvant derfra. Også på Røst i Nordland er artens leveområder truet av tiltak som grøfting, drenering og oppdemming både i og utenfor verneområdene (Baines & Eggen 2008b) Forstyrrelser fra friluftsliv Denne problemstillingen er neppe like aktuell for denne underarten som for bestanden av limosa på Jæren. En bør likevel være oppmerksom på turstier som passerer nært opptil hekkeområdene. På Røst er det anlagt en tursti som går rett gjennom reservatet, og antas å true verneverdiene her (Eggen & Baines 2009) Predasjon Vadefuglunger og -egg er utsatt for predasjon fra en lang rekke arter, inkl. måker, kråkefugl, mink, røyskatt og rødrev. Løse hunder er kjent å kunne ta vaderunger (Mjøs 2006). På Røst finnes en stor bestand forvillede huskatter, som også jakter i reservatet (Baines & Eggen 2008b). På Island er det bl.a. registrert at hekkende svarthalespover angriper tyvjo, sildemåke og svartbak, noe som antyder at dette er arter som potensielt kan ta egg og unger (WIWO 1995) Jakt Frankrike er det eneste landet i Vest-Europa hvor svarthalespoven fremdeles er jaktbar. Årlig felles anslagsvis fugler. Både vest-europeiske limosa og islandica blir felt i forbindelse med den franske jaktutøvelsen (European Commission 2007), fugler fra begge de små norske delbestandene kan derfor bli rammet av denne jakten. Side 22 av 29

23 16. LITTERATUR Baines, S. & Eggen, M. 2008a. Fugler i Røstlandets våtmarksystem. NOF Bodø lokallag. Rapport, 21 s. Beintema, A.J. & Drost, N Migration of the Black-tailed Godwit. Le Gerfaut 76: Beintema, A.J. & Müskens, G.J.D.M Nest success of birds breeding in Dutch agricultural grasslands. Journal of Applied Ecology 24: Belting, S. & Belting, H Zur Nahrungsökologie von Kiebitz- (Vanellus vanellus) und Uferschnepfen- (Limosa limosa) Küken im wiedervernässten Niedermoor-Grünland am Dümmer. Vogelkdl. Ber. Niedersachs. 31: Berg, T Rogalandsrapporten Falco 14: Birdlife Internationeal Birds in Europe Population Estimates, Trends and Conservation Status. Cambridge, UK: Birdlife International. Birdlife Conservation Series No 12. Byrkjedal, I Time budget and parental labour division in breeding Black-tailed Godwits Limosa l.limosa. Fauna norv. Ser. C. Cinclus 8: Bønløkke, J., Madsen, J.J., Thorup, K., Pedersen, k.t., Bjerrum, M. & Rahbek, C Dansk Trækfugleatlas. Rhodos, Humlebæk. Cederløv Reir av svarthalespove på Jæren. Sterna 8: Cramp, S. & Simmons, K.E.L. (red.) (1983). The Birds of the Western Palearctic, Vol. III. Oxford University Press Davidson, N.C. & Rothwell, P.I Human disturbance to waterfowl on estuaries: conservation and coastal management implications of current knowledge. Wader Study Group Bull. 68: van Dijk, A.J Observations on the moult of the Black-tailed Godwit Limosa limosa. Limosa 53: Efteland, S Gabriel Nærland historisk fuglekjennar frå Hå. Falco 35: Eggen, M. & Baines, S Registreringer i Røstlandets naturreservat sommeren Status for fuglefaunaen: fortid, nåtid og fremtid. NOF Bodø lokallag. Rapport, 20 s. Side 23 av 29