Forord. Det fablene forteller oss, er like klokt og sant i dag som det var for over 2500 år sidenj. Flanellograf AS

Transkript

1 Æsops fabler

2 2 Forord Æsops fabler er over 2500 år gamle moralfortellinger som lærer bort enkle sannheter om livet. Hvert dyr har sin historie å fortelle. Disse berømte fortellingene er altså like gamle som OL, og de fortelles over hele verden. Fortellingene setter i gang fantasien og gir kloke løsninger. Æsop var en slave som senere ble satt fri. Æsop var klok og visste mye om menneskelivet. Han hadde et særlig blikk for urettferdighet. Men han kritiserte ikke direkte. I stedet fortalte han fabler der handlingen var så enkel at den umiddelbart førte tanken over på menneskelige forhold. Alle kunne forstå poenget og hva han siktet til. Gjennom muntlige fortellinger, fra slekt til slekt, fra land til land, ble fortellingene fortalt videre. Barn opplever kanskje historiene som rare eventyr i første omgang, men livsvisdommen i dem vil dukke opp igjen når man minst aner. Det fablene forteller oss, er like klokt og sant i dag som det var for over 2500 år sidenj

3 3 Reven og druene En dag var reven sulten, så han dro inn i vingården for å finne seg noe mat. Vindruene var store og modne, og de hang i de deiligste røde klaser på vinstokkene. Men de var dessverre støttet opp med pinner, så de sto så høyt at reven ikke kunne nå dem. Selv de laveste grenene var langt over hodet på ham. Han hoppet og strakte seg, men til ingen nytte. Tilslutt ble reven trett og gikk sin vei, mens han mumlet irritert mellom tennene: Pøh, hvem bryr seg om sånne druer, forresten? Alle kan da se at de er så sure som sitroner! Høyt henger de, og sure er de, sa reven. Den grådige pelikanen En pelikan gikk stolt langs bredden av en bekk, øynene speilet ned i det klare vannet, og hans lange hals og nebb var klar til å snappe opp en fisk til frokost. Det klare vannet vrimlet med fisk, men den stolte pelikanen var skikkelig kresen denne morgenen. "Ingen liten yngel for meg," sa han. "Slike småfisk passer ikke en skikkelig herre!." En ung fin fisk svømte forbi. "Nei takk," sa Pelikanen. "Jeg ville hatt problemer med å åpne nebbet mitt for noe sånt!" Etter som tiden gikk og solen steg på himmelen, forlot fisken grunt vann nær land og svømte utover i det kjølige dyp mot midten. Pelikanen så ikke mer fisk, og endte opp med å bli veldig glad da han til slutt fant en snegle han kunne spise til frokost. Den som vil ha alt ender ofte opp med ingenting.

4 4 Jenta og melka En ung jente gikk langs landeveien med et melkespann på hodet. Mens hun gikk der, tenkte hun på pengene hun skulle tjene på melken. "Pengene jeg tjener på denne melken skal jeg bruke på å kjøpe flere egg. Disse eggene vil etter hvert gi meg minst 250 høner. "Kyllingene kan jeg selge på markedet på den tiden da fjærfe gir best pris. Til nyttår vil jeg ha nok penger nok til å kjøpe meg en ny kjole. Den skal være grønn, da grønn passer hudfargen min best, ja grønn vil være den riktige fargen! I denne kjolen vil jeg gå til kirken, der alle de unge mennene vil ønske å få meg til kone. Mens hun tenkte alle disse tanken, kunne hun ikke lå være å kneise med nakken! I det hun gjorde det, falt melkespannet ned i bakken og melken fløt utover i sanden. Du skal ikke selge skinnet, før bjørnen er skutt Bjørnen og biene Alle vet at bjørnen er veldig glad i honning. En dag fant han en diger bikube og begynte å slikke på det. Mens han sto der og koste seg kom en av biene ut av kuben og stakk ham i øyet. Bjørnen ble rasende og daska til bikuben med den digre labben sin, så bikuben gikk i stykker. Da kom det hundrevis av bier flyvende og stakk bjørnen på snuten, øynene, ørene og alle andre plasser de kunne komme til. Bjørnen ble helt fra seg, så vondt gjorde det. Han sprang inn i skogen så fort han bare klarte. Bisvermen fulgte etter ham ett stykke på veien. Etter møtet med biene lærte bjørnen at det er klokest å tenke seg om før en slipper sinnet løs. Det er bedre å lide urett, enn å gjør urett.

5 5 Gåsa som la gullegg En bonde hadde arbeidet og slitt i alle år. En dag skjedde det noe helt utrolig. Gåsa hadde lagt et merkelig egg. Da han tok det opp, var det tungt som bly, og han skulle til å kaste det bort fordi han trodde det var noen som hadde lurt ham. Men så kom han på andre tanker, og tok det med seg hjem. Vel hjemme oppdaget han til sin store glede at det var et egg av rent gull! Noe så flott hadde han aldri eid. Og han ble så glad! Hver morgen da han kom til reiret, hadde gåsa lagt et nytt gullegg. Med pengene kunne han kjøpe mange av de tingene han manglet, og han begynte å sove bedre og bedre om nettene. Men etter hvert begynte bonden å tenke på alt det han kunne kjøpe hvis han bare hadde hatt enda mer. - Jeg kan ikke vente på at gåsa skal verpe et og et gullegg. Det er så mye jeg har lyst på! tenkte han. Så fikk han den geniale ideen at han skulle hente ut alt gullet på en gang. Med raske skritt gikk han og slaktet gåsa for å hente ut alt gullet. Men da han hadde slaktet gåsa fant han ikke annet enn tarmer, kjøtt og bein som i alle andre gåser. Som alle forstår, er grådighet din egen fiende. Man vet hva man har, men ikke hva man får

6 6 Ulv i fåreklær Ulven fant engang på at hvis han forkledde seg riktig, så kunne han fange nok mat uten å bli jaget og forfulgt bestandig, slik han var vant til. Som tenkt, så gjort; han pakket seg inn i et stort saueskinn og lurte seg inn i en saueflokk som gresset i nærheten. Han holdt seg sammen med flokken hele dagen, og lot som om han beitet og tygget drøv slik som de andre sauene, og da kvelden kom, ble han låst inne i sauefjøset med alle de andre sauene. Han skulle akkurat til å forsyne seg med en stor og tykk sau da gjeteren kom inn. Gjeteren hadde visst nok også tenkt seg fårekjøtt til aftens, så han slaktet den største sauen med kniven sin. Du kan tenke deg fjeset hans da han hadde fått skåret av den tykke ullen og fant en død ulv inni skinnet. Ulvens forkledning hadde nok vært for god. Derfor snakker vi om ulv i fåreklær. Gjetergutten som ropte ulv, ulv Det var en gang en gjetergutt som voktet sauene for folk i landsbyen. Hver morgen samlet han dem sammen og drev dem ut på beite. Hver kveld samlet han dem igjen, og gjetet dem tilbake til landsbyen. Noen dager kunne det være fint der oppe i fjellskråningen, og tiden gikk fort, men andre dager kjedet han seg, og tiden falt lang. Det eneste han hadde å gjøre var å se på sauene, som gikk der og spiste gress fra morgen til kveld. En dag fant han på noe å more seg med og han ropte: Ulven kommer! Ulven kommer! Det er en ulv her som vil ta sauene. Folk i landsbyen slapp alt de hadde i hendene og kom løpende alt de orket for å jage bort ulven, men så var det ingen ulv. Alt de fant var gjetergutten som lo så tårene trillet da han fikk se de sinte, røde fjesene. Nå lurte jeg dere godt! Gjetergutten prøvde det samme påfunnet flere ganger. Og hver gang kom folkene fra landsbyen springende for å hjelp ham mot ulven. Og han lo av dem. Men sent en vinterkveld skjedde det noe. Gutten holdt på å samle sauene for hjemturen og da kom ulven. Han merket det først på sauene som ble urolig og tok til å breke. Like etter så han en lang grå skygge som nærmet seg flokken gjennom halvmørket. Nå ble gutten veldig redd, for ulven så stor og farlig ut. Han hadde bare gjeterstaven å slåss med, så han ropte så høyt han kunne: Ulven kommer! Ulven kommer! Det er

7 7 en ulv her som vil ta sauene. Men denne gangen kom det ingen folk løpende fra landsbyen for å hjelpe ham. En og annen så opp da de hørte ropene, men de fleste bare ristet på hodet og sa til hverandre: Hør, nå roper gjetergutten på hjelp igjen. Nei, den går ikke lenger. Han har narret oss for mange ganger. Det endte med at før gutten klarte å hente hjelp, så hadde ulven tatt hele saueflokken. Ingen tror på en løgnhals, selv ikke når han snakker sant. Løven og musa En løve lå god og mett å dormet i ettermiddagssola. Mens han lå der kom en liten mus vimsende forbi snuten på han. Løven gløttet så vidt på ene øyet, og sekundet etter var musa fanget i ei kraftig klo. " Å kjære deg, la meg få slippe fri," bad musa, "så skal jeg hjelpe deg en annen gang." Da lo løven lenge og godt, men han lot musa få løpe. Noen dager senere var løven ute for å jakte. Plutselig ble han fanget i et stort nett som noen jegere hadde satt ut. Han brølte og freste og rev og slet i nettet, men han kom seg ikke løs og ble liggende surret inn i nettet uten å kunne røre på seg. Langt borte hørte musa løvens fortvilete rop om hjelp. Musa kom og bad løven ligge stille mens han gnog over nettmaskene med de skarpe tennene sine. Det tok ikke lang tid før løven var fri igjen. En skal ikke forakte de små. Ofte har småfolk øvet storverk.

8 8 Mauren og gresshoppen En kald vinterdag var en flokk maur ivrige etter å tørke alt kornet som var blitt vått etter høstens regn. Da kom en halv dø, sulten gresshoppe mot dem. Gresshoppen spurte om han kunne få noen korn av maurene, siden de hadde så masse, og han hadde ingenting. Men da spurte en maur hva han hadde gjort i sommeren da han burde samle mat til vinteren. Gresshoppen svarte at slikt slit hadde han ikke orket. Han ville heller spille og synge. Mauren nikket og sa at når han var så dum, så kunne han gjøre likedan hele vinteren også. Du er din egen lykkes smed. Haren og skilpadden Det var en gang en hare som var så stolt over at han kunne løpe så fort. Han skrøt til alle dyrene han møtte om hvor rask han var. «Ingen andre», sa haren, «kan løpe så fort som meg». Han var så stolt av seg selv, han syntes at han var fantastisk flink som kunne løpe så fort. Ekornet for eksempel, hva kunne vel det. Det kunne klatre i trær og samle nøtter, men kunne det løpe like fort som ham kanskje? Nei, se det! Ingen kunne måle seg med haren! Og så den dumme skilpadden da! Du for en treig sinke. Han beveget seg jo knapt bortover, stor og tung som han var. Så klønete og lite elegant. Haren så foraktelig på sin kamerat. Den stakkars skilpadden var ordentlig lei seg over å bli ertet så fælt av haren. Før hadde han likt å være sammen med de andre dyrene. Han var en snill og trofast venn, derfor likte de andre dyrene ham, og lekte gjerne med ham. Men etter at haren kom, ble alt forandret. Nå bare ertet de andre dyrene ham, og lo av ham fordi han var så treg. Han sluttet å gå bort til de andre dyrene når haren var der. Kom de bort til ham, ble han redd, og gjemte seg i skallet sitt. Han syntes til slutt at haren hadde rett, at han bare var treg og dum, og ikke fortjente at de andre skulle være venner med ham. En dag kom haren med de andre dyrene bort til skilpadden. Skilpadden gjemte seg inni skallet sitt. «Vis oss hvor fort du kan løpe da, skilpadde», sa haren. «Kan ikke vi to løpe om kapp!» Skilpadden krøp lenger inn i skallet sitt. De andre dyrene lo og herjet, og så planla de en løype som haren og skilpadden skulle løpe. Bjørnen løftet skilpadden bort til

9 9 startstreken.«nå må du ikke gi opp før du har begynt da», sa han vennlig til skilpadden, før han satte ham ned. Skilpadden ble så fryktelig glad for at bjørnen snakket så vennlig til ham. Forsiktig stakk han hodet ut av skallet og så seg rundt. Alle dyrene var samlet rundt dem. «Klar, ferdig, gå!», sa hunden, og ga dem tegn til å sette avgårde. Haren føk av sted i en fart, og var snart ute av syne. Skilpadden husket hva bjørnen hadde sagt, og begynte sakte å gå etter haren. Haren løp som en vind, og var strålende fornøyd med seg selv. Skilpadden kunne han ikke se, så langt etter ham var den. «Skilpadden kommer ikke frem før i morgen», sa han til seg selv, og lo. Da skulle han samle alle dyrene til å stå ved målstreken og le av det dumme krypet. Det skulle bli morsomt! Det var godt og varmt, og haren begynte å bli tørst. Ved stien rislet en klar bekk, og haren stanset for å drikke. Ved bekken var et stort tre som ga så deilig skygge. Haren la seg bedagelig i skyggen for å hvile seg litt. Han hadde jo så skrekkelig god tid, så fem minutter fra eller til spilte ingen rolle. Haren koste seg, og rett som det var så sovnet han. Først da skilpadden var nesten fremme ved mål, våknet haren, og så at skilpadden holdt på å vinne løpet. Han spratt opp, og løp så fort han kunne for å ta igjen skilpadden. Men huff, skilpadden kom først i mål. Alle dyrene lo, men denne gangen lo de ikke av skilpadden! Hovmod står for fall.

10 10 Vandrerne og lønnetreet En katt og en hund gikk igjennom skogen en varm sommer dag. Solen sto høyt på himmelen og etter hvert ble det for varmt til å gå lenger, så da de fikk øye på et stort lønnetre litt lenger borte, var de raske til å sette seg i skyggen av det og skjerme seg fra solens nådeløse hete. Mens de lå der på bakken sa den ene til den andre: For et unyttig tre! Jeg mener, ikke gir det oss frukt eller nøtter som vi kan spise og veden, den er ikke brukelig til noe. Ikke vær så utakknemlig! kom svaret raslende fra treet. Jeg er da veldig nyttig for deg akkurat nå! Jeg gir deg skygge, og skjermer deg fra solen, allikevel kaller du meg en unyttig skapning? Alt er nyttig til sitt bruk Hunden og Kjøttbeinet Det var engang en hund som hadde stjålet et bein fra slakterbutikken. Så løp han nedover gaten så fort han kunne, ut av landsbyen og over markene. Han stanset ikke før han kom til en liten bekk, med en liten bro over. Midt på broen ble han stående og hive etter pusten, mens han så ned i det klare vannet i bekken. Plutselig kvakk han til, for der nede så han en hund som så opp på ham. Den hunden hadde også et kjøttbein. Og den andre hundens kjøttbein så mye større og saftigere ut, en det han hadde fra før av. Da tenkte hunden at hvis han tok den andre hundens kjøttbein, så kunne han spise det nå, og spare det han allerede hadde til senere. Så hunden satte i å knurre for å skremme den andre, men motstanderen knurret også! Den ble visst ikke skremt. Da sa hunden: Å, så du vil slåss du? Men da, da glapp benet ut av munnen og det falt ned i vannet. Da vannet klarnet igjen, så han ned på den andre hunden som også hadde mistet beinet sitt. Den andre hunden så like sulten og trist ut som ham selv. En fugl i hånden er bedre enn ti på taket.