Opptrappingsplan for psykisk helse:

Transkript

1 STF78 A Åpen RAPPORT Opptrappingsplan for psykisk helse: Hva forklarer variasjonene i kommunale brukerrater og dekningsgrader? Solveig Osborg Ose og Jorid Kalseth SINTEF Helse Desember 2004

2

3 SINTEF RAPPORT TITTEL Postadresse: Pb 124, Blindern, 0314 Oslo/ 7465 Trondheim Telefon: (Oslo og Trondheim) Telefaks: (Oslo) (Trondheim) Foretaksregisteret: NO MVA Opptrappingplan for psykisk helse: Hva forklarer variasjonene i kommunale brukerrater og dekningsgrader? FORFATTERE Solveig Osborg Ose Jorid Kalseth OPPDRAGSGIVER Norges forskningsråd RAPPORTNR. GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF. STF78 A Åpen /330 GRADER.DENNE SIDE ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG Åpen ELEKTRONISK ARKIVKODE PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) VERIFISERT AV (NAVN, SIGN.) I:\7850 NIS\Prosjekt\ Jorid Kalseth Kommunal iverksetting\rapporter ARKIVKODE DATO GODKJENT AV (NAVN, STILLING, SIGN.) Torleif Ruud SAMMENDRAG Rapporten er todelt og inneholder en analyse av base-line data fra en spørreundersøkelse utført i Første del er en sammenfatning og kan leses separat. Spørreundersøkelsen er et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF Helse og Norsk institutt for by og regionsforskning (NIBR) og inngår som en del av evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse i regi av Norges forskningsråd. I forrige rapport (STF78 A035006) viste vi at det er store variasjoner mellom kommunene i brukerrater for ulike kommunale tjenester til barn/unge og voksne med lidelser og problemer relatert til psykisk helse. Den antatte dekningsgraden med hensyn til antall brukere varierer også mye mellom tjenestene. Rapporten inkluderer analyser av betydningen av ulike rammebetingelser for å forklare kommunale variasjoner i tillegg til analyser av effekten av ulike organisasjons og samarbeidsformer. Vi påpeker at disse analysene ikke sier noe om det kvalitative innholdet i tjenestene, da dette er resultater basert på kommunenes egne vurderinger av det psykiske helsearbeidet i kommunene. Vi analyserer brukerrater og dekningsgrader for botilbud, hjemmebaserte tjenester, dagsenter, støttekontakt for voksne, støttekontakt for barn og unge, voksenopplæring, tilbud om arbeid/sysselsetting i kommunal regi og i regi av Aetat. STIKKORD NORSK ENGELSK GRUPPE 1 Psykisk helsearbeid Mental health services GRUPPE 2 Kommunale tjenester Municipal services EGENVALGTE Brukerrater User rates Dekningsgrader Coverage ratio

4

5 Om rapporten Norges forskningsråd er gitt i oppdrag å forestå en evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse SINTEF Helse og andre bistår i evalueringen av virkningen av Opptrappingsplanen for det psykiske helsearbeidet i kommunene. I den forbindelse har SINTEF Helse og Norsk institutt for by og regionsforskning (NIBR) i fellesskap gjennomført en spørreskjemaundersøkelse som kartlegger tjenester og organisering av det psykiske helsearbeidet i kommunene. Første rapport fra SINTEF Helse fra dette prosjektet, viste store variasjoner mellom kommuner i brukerrater og dekningsgrader for tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. I denne rapporten har vi konsentrert oss om å undersøke faktorer som kan forklare denne variasjonen. Rapporten er todelt. Første del er en sammenfatning og kan leses separat. Den andre delen inneholder alle analysene og detaljene bak resultatene og kan brukes som oppslagsverk for funnene som kommenteres i første del. Dette er en rapport på baseline data og sier derfor ingenting om utvikling i dekningsgrader og brukerrater. En ny runde av spørreundersøkelsen vil bli gjennomført i begynnelsen av 2005 og en siste runde i Vi vil derfor i neste omgang kunne si noe om utviklingen i kommunene og beregne om målene i Opptrappingsplanen kan nås i løpet av planperioden. I denne rapporten har vi beregnet anslag på hvor langt kommunene har kommet i forhold til full dekning ved utgangen av Vi har også undersøkt forskjellene i kommunale brukerrater og dekningsgrader i kommunalt botilbud, hjemmetjenester, dagtilbud, arbeid /sysselsettingstiltak, voksenopplæring samt støttekontakter både for både voksne og barn og unge. Vi har sett på om variasjonene mellom kommunene har sammenheng med ulike rammebetingelser, organisering og samarbeid med statlige instanser. Vi bruker disse resultatene til å gi anbefalinger om de økonomiske virkemidlene i Opptrappingsplanen rettet mot kommunene, samt vurdering av kriteriene som ligger til grunn for tildeling av øremerkede tilskudd for psykisk helsearbeid i kommunene. Trondheim, desember 2004 Solveig Osborg Ose Jorid Kalseth 1

6

7 Innholdsfortegnelse Om rapporten...1 Innholdsfortegnelse...3 Tabelloversikt...5 DEL 1. Sammenfatning og utklipp...9 Del 2. Analyser, diskusjoner og tabeller Innledning og bakgrunn Kommunale brukerrater og dekningsgrader Om måling av brukerrater og dekningsgrader Spredningsmål og veiing av gjennomsnitt Kommunale forskjeller Brukerrater Dekningsgrader Forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader Beregning av brukerrater ved full dekning Opphoping eller kompensering...39 Hva forklarer forskjellene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene? 3 Ulike rammebetingelser Innledning Inntektsfaktorer Frie inntekter Pleie og omsorgstilskudd Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid i kommunene

8 3.2.4 Kommuner i økonomisk ubalanse Kjennetegn ved befolkningen Resultater fra regresjonsmodeller Brukerrater Dekningsgrader Organisering og samordning Innledning Organisering Samordning Koordinator Tverrfaglig team Individuelle planer Ansvarsgrupper Samarbeid med 2.linjetjenesten Formell samarbeidsavtale Ambulerende team Veiledning fra 2. linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere Avstand til DPS Pasienter med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten Samarbeid med andre statlige instanser Samarbeid med Aetat Samarbeid med trygdekontorene Konklusjoner Referanser Vedlegg 1: Tabeller Vedlegg 2. Spørreskjema

9 Tabelloversikt Tabell 2.1 Tabell 2.2 Tabell 2.3 Tabell 2.4 Brukerrater. Antall innbyggere med psykiske lidelser som mottok tilbud ved utgangen av 2001 per innbygger. Uten Oslo og Bergen...33 Antatt dekningsgrad tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Gjennomsnittscore (1-4) og prosentfordeling Forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader for de ulike tjenestene. Gjennomsnitt Forholdet mellom de som har null brukere og antatt dekningsgrad innenfor de aktuelle tjenestene Tabell 2.5 Beregninger av brukerrater ved full dekning i Tabell 2.6 Metode for behovsberegning benyttet i kommunene...39 Tabell 2.7 Korrelasjoner mellom brukerrater for ulike tjenestetilbud Tabell 3.1 Frie inntekter og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 3.2 Frie inntekter og dekningsgrader. Gjennomsnitt Tabell 3.3 Pleie og omsorgstilskudd og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 3.4 Pleie og omsorgstilskudd og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 3.5 Opptrappingsmidler og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 3.6 Opptrappingsmidler og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 3.7 Tabell 3.8 Øremerkede tilskudd (kroner per innbygger) til psykisk helsearbeid og kommuner med ingen brukere. Gjennomsnitt...49 Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid (kroner per innbygger) og kommuner med ingen brukere og lave dekningsgrader. Gjennomsnitt...50 Tabell 3.9 Økonomisk ubalanse og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 3.10 Økonomisk ubalanse og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 3.11 Andel uføre med psykiatrisk diagnose og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 3.12 Andel uføre med psykiatrisk diagnose og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 3.13 Estimeringsresultater, grunnmodell brukerrater, OLS...54 Tabell 3.14 Estimeringsresultater, grunnmodell antatt dekningsgrader, Ordered Probit...57 Tabell 4.1 Organiseringsmodell etter kommunestørrelse. Prosentfordeling

10 Tabell 4.2 Tabell 4.3 Tabell 4.4 Hvor er psykiatritjenesten plassert i kommuneorganisasjonen, prosentfordeling Om kommunens psykiske helsearbeid rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme modell som for voksne. Prosentfordeling Om kommunens psykiske helsearbeid rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme modell som for voksne, etter hovedorganisasjonsmodell. Prosentfordeling...62 Tabell 4.5 Organiseringsmodell og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 4.6 Organiseringsmodell for psykiatritjenesten (Modell 2) og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 4.7 Organiseringsmodell og antatte dekningsgrader...64 Tabell 4.8 Tabell 4.9 Organiseringsmodell for psykiatritjenesten (Modell 2) og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Prosent av kommunene som har koordinator på systemnivå etter kommunestørrelse Tabell 4.10 Om kommunen har koordinator på systemnivå og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 4.11 Kommunen har koordinator på systemnivå og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 4.12 Kommuner med tverrfaglig team på administrativt nivå som har psykisk helsearbeid innenfor sitt ansvarsområde. Prosentfordeling Tabell 4.13 Om kommunen tverrfaglig team på administrativt nivå og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 4.14 Individuell plan, gjennomsnitt og etter kommunestørrelse...68 Tabell 4.15 Tabell 4.16 Korrelasjoner mellom andel med individuell plan og brukerrater...68 Antall per innbygger med individuell plan og dekningsgrader. Gjennomsnitt Tabell 4.17 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) som metode for samordning av tjenester overfor brukere med psykiske lidelser. Prosentfordeling...70 Tabell 4.18 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) og brukerrater. Gjennomsnitt...70 Tabell 4.19 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) og dekningsgrader

11 Tabell 5.1 Formell samarbeidsavtale på administrativt nivå, prosentfordeling...74 Tabell 5.2 Andel kommuner med flere former for samarbeid Tabell 5.3 Om kommunen ikke har etablert formell samarbeidsavtale med 2. linjetjenesten og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 5.4 Om kommunen ikke har etablert formell samarbeidsavtale med 2. linjetjenesten og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4))...75 Tabell 5.5 Besøk av ambulerende team. Prosentfordeling Tabell 5.6 Besøk av ambulerende team og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 5.7 Hvordan de ambulerende team jobber Tabell 5.8 Besøk av ambulerende team og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4))...77 Tabell 5.9 Tabell 5.10 Besøk av ambulerende team (ved behov eller regelmessig) og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4))...77 Om kommunen benytter seg av muligheten til å motta veiledning fra 2.linje. Prosentfordeling...77 Tabell 5.11 Veiledning og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 5.12 Veiledning og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)) Tabell 5.13 Avstand til DPS og kommunestørrelse Tabell 5.14 Avstand til nærmeste DPS og antall kommuner i ulike intervall Tabell 5.15 Avstand til DPS og brukerrater. Gjennomsnitt Tabell 5.16 Avstand DPS og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4))...80 Tabell 5.17 Pasienter per voksne innbygger i spesialisthelsetjenesten og korrelasjon med brukerrater for kommunale tjenester Tabell 5.18 Pasienter per voksne innbygger i spesialisthelsetjenesten og korrelasjon med dekningsgrader for kommunale tjenester Tabell 6.1 Tabell 6.2 Tabell 6.3 Tabell 6.4 Tabell 6.5 Om kommunen har samarbeidsavtaler med Aetat som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser Samarbeidsmøter med Aetat, brukerrater og dekningsgrader for arbeid (gjennomsnittscore (1-4)) Om kommunen har samarbeidsmøter med trygdekontoret som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser...85 Samarbeidsmøter med trygdekontoret og brukerrater. Gjennomsnitt...85 Samarbeidsmøter med trygdekontoret og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4))

12 Tabeller i vedlegg 1 Tabell I: Beskrivende statistikk Tabell II: Variabelliste Tabell III: Regresjonsresultater brukerrater bolig Tabell IV: Regresjonsresultater brukerrater hjemmetjenester Tabell V: Regresjonsresultater brukerrater dagtilbud Tabell VI: Regresjonsresultater brukerrater støttekontakt voksne Tabell VII: Regresjonsresultater brukerrater voksenopplæring Tabell VIII: Regresjonsresultater brukerrater arbeid Tabell IX: Regresjonsresultater brukerrater støttekontakt barn og unge Tabell X: Regresjonsresultater dekningsgrad bolig Tabell XI: Regresjonsresultater dekningsgrad hjemmetjenester Tabell XII: Regresjonsresultater dekningsgrad støttekontakt voksne Tabell XIII: Regresjonsresultater dekningsgrad voksenopplæring Tabell XIV: Regresjonsresultater dekningsgrad arbeid Tabell XV: Regresjonsresultater dekningsgrad støttekontakt barn 8

13 DEL 1. Sammenfatning og utklipp Innledning Opptrappingsplanen gir konkrete måltall for det psykiske helsearbeidet i kommunene som skal gjennomføres i løpet av planperioden, se St prp nr 63 ( ) for detaljer. I denne rapporten kommenteres det ikke primært om disse målene er oppfylt. Fokus er på hva som forklarer hvorfor det er forskjeller mellom kommunene i forhold til brukerrater og dekningsgrader i kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. De tjenestene som studeres er direkte relatert til måltallene i Opptrappingsplanen og omfatter bolig, hjemmetjenester, dagtilbud, sysselsettingstiltak, støttekontakt for barn og unge, støttekontakt for voksne og voksenopplæring. Gjennom en spørreundersøkelse vi gjennomførte i 2002 ba vi kommunene rapportere hvor mange brukere med psykiske lidelser de hadde ved utgangen av 2001 av ulike kommunale tjenester. Spørreskjemaet er sendt til kontaktpersoner/administrativt ansvarlig for psykisk helsearbeid i kommunene. Resultatene fra denne spørreundersøkelsen viste stor variasjon mellom kommunene, se forrige prosjektrapport, Kalseth (2003). Materialet er i stor grad representativt i forhold til kommunestørrelse, nivå på frie inntekter og geografisk spredning (ibid). Tilsvarende undersøkelser vil bli gjennomført i 2005 og i 2008, altså halvveis og i slutten av den utvidede opptrappingsplanperioden. I denne rapporten ønsker vi å undersøke om det finnes faktorer som systematisk forklarer variasjonene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. Utvalget består av 254 kommuner, det vil si omtrent 60 prosent av alle kommunene. Vi fokuserer på ulikheter i rammebetingelser, deriblant ulike inntekts- og kostnadsforhold i kommunene. Vi har også informasjon fra spørreundersøkelsen om organisering og samordning av tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser. Dette bruker vi til å se om det har en systematisk sammenheng med brukerrater og dekningsgrader for ulike tjenester. Vi ser også på om brukerrater og dekningsgrader for disse tjenestene er relatert til samarbeidet med 2.linjetjenesten og andre statlige etater. Analysene gjøres både ved bruk av bivariate sammenhenger og mer avanserte multiple regresjonsanalyser. Grunnen til at vi illustrerer bivariate sammenhenger er at kausaliteten kan være problematisk for en del av forholdene som studeres. Har for eksempel kommunene valgt en organisasjonsform ut fra brukerrater og daværende dekningsgrader, eller er nivået på brukerratene og dekningsgradene en konsekvens av modellvalg? Forklaringskomponentene for forskjeller i brukerrater og dekningsgrader vi legger til grunn kan spesifiseres i fire hovedpunkter: Rammebetingelser Organisering av tjenestene og koordinering Samarbeid med 2. linje Samarbeid med Aetat og trygdekontor 9

14 Brukerrater og dekningsgrader Vi presenterer to mål på tjenesteproduksjonen rettet mot brukere med psykiske lidelser i denne rapporten; brukerrater og dekningsgrader: Brukerrate defineres som antall brukere per innbygger, og er besvart i spørreskjemaet til kommunene. Antatt dekningsgrad er en vurdering av antall brukere som mottar tjenester sett i forhold til antatt antall personer med behov. Vurderingen er foretatt av de som har fylt ut skjemaet og er et grovt anslag (dekningsgraden anslås i ett av fire intervaller). Brukerratene forteller oss derfor hvor mange som får hjelp i kommunene og dekningsgradene forteller hvor stort det utdekkede behovet er. Tilbudet av kommunale tjenester kommer til uttrykk gjennom brukerratene, mens overskuddsetterspørselen indikeres av dekningsgradene. 1 Dekningsgrad er dermed et mål på behovsdekning og forteller i hvor stor grad kommunen er i stand til å møte de behovene som eksisterer. Det er selvsagt vanskelig å si noe om hvor omfattende tjenestetilbudet brukerne faktisk mottar. Noen kommuner kan prioritere å gi et omfattende tilbud til de med mest omfattende behov, mens andre kommuner kan velge å legge vekt på å nå flere og derfor får høyere dekningsgrad. Vi sier derfor ingenting om kvaliteten på tjenestene som ytes eller om tjenestene er tilpasset behovene. Vi sier heller ingenting om brukernes tilfredshet med tjenestene, selv om dette på mange måter kan være den viktigste indikatoren for hvordan hjelpen ytes. Målet er å gi en kvantitativ oversikt over brukerrater og dekningsgrader av tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. Gjennomsnittlig brukerrate for de ulike tjenestene presenteres i tabellen nedenfor i stigende rekkefølge 2, i tillegg til variasjonskoeffisienter 3 : Brukerrater Variasjonskoeffisient Voksenopplæring 0,3 232 Bolig 1,7 124 Arbeid 2,0 111 for voksne 2,6 81 for barn og unge 2,7 128 Dagsenter 3,1 88 Hjemmetjenester 8,8 73 Brukerratene er lavest for voksenopplæring og høyest for hjemmetjenester. I gjennomsnitt mottar 0,3 personer med psykiske lidelser per voksne innbygger et voksenopplæringstilbud. For hjemmetjenester er det i gjennomsnitt 8,8 brukere med psykiske lidelser per voksne innbygger. Det er også for voksenopplæring kommunene er mest for- 1 I spesielle tilfeller kan en også ha overskuddstilbud ved at kommunene overdimensjonerer kapasiteten av tjenestene. Dette antar vi i liten grad er relevant for tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. 2 Når det gjelder tjenester mot voksne er brukerratene antall brukere per innbygger over 18 år og for tjenester rettet mot barn og unge er brukerratene definert som antall brukere per barn og unge 0-17 år. 3 Måler standardavviket (gjennomsnittlig avvik fra gjennomsnittet) i prosent av gjennomsnittet. Variasjonen i brukerratene mellom kommunene er dermed sammenliknbare for de ulike tjenestene. Jo høyere variasjonskoeffisient jo mer forskjellige er kommunene i forhold til brukerrater. 10

15 skjellig (høyest variasjonskoeffisient). Tjenestene der det er minst forskjell mellom kommunene er hjemmetjenester, støttekontakt for voksne og dagsenter. Brukerratene sier ingenting om hvor stort behovet er i forhold til hvor mange som får hjelp. Vi ser derfor på de antatte dekningsgradene. Her oppga vi fire svarkategorier (0-25 %, %, %, %) da det er vanskelig å gi nøyaktige estimat. Disse kategoriene får da verdien 1 til 4. Om vi tar gjennomsnittet for dekning for alle kommunene kan vi rangere tjenestene ut fra antatt dekningsgrad der gjennomsnittet og variasjonskoeffisienten inkluderes: Dekningsgrader Variasjonskoeffisient Arbeid 2,1 52 Voksenopplæring 2,2 61 Bolig 2,4 54 for barn og unge 2,6 47 for voksne 2,8 39 Hjemmetjenester 3,2 32 Av tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser, har tilbud om arbeid lavest dekning i gjennomsnitt i kommunene. Høyest dekning er det for hjemmetjenester og dette er også det tjenestetilbudet til personer med psykiske lidelser hvor kommunenes antatte dekningsgrader varierer minst. Voksenopplæring er nest dårligst dekket, og er det tjenestetilbudet som varierer mest i dekningsgrader mellom kommunene. De er altså færrest som får et tilbud om voksenopplæring, bolig og arbeid samtidig som det er disse tjenestene som har lavest dekning. Det er også en viss sammenheng mellom nivå og spredning, i den forstand at det er blant tjenester med lavest dekning vi finner størst spredning mellom kommunene. Beregnet full dekning Vi kan bruke informasjonen om brukerrater og dekningsgrader til å regne ut hvordan brukerratene ville vært om de hadde full dekning. Det må for øvrig sterkt påpekes at det er usikkerhet forbundet med disse tallene, og at beregningene kun er en spekulering på hva tallene kan si oss. Spesielt er det problemer knyttet til hjemmetjenester. Vi er usikre på om brukere kan være telt to ganger fordi tjenester knyttet til psykiatrisk sykepleier og øvrige hjemmetjenester kan være registrert separat. Dette vil vi se nærmere på i neste runde med datainnsamling, våren En mulighet er å se på kun de som har dekning i det øverste intervallet og regne ut gjennomsnittlig brukerrater for disse kommunene. Problemet med denne tilnærmingen er at vi da antar en entydig sammenheng mellom brukerrater og dekningsgrader, noe vi vet ikke er tilfellet. Det er ikke slik for alle tjenester at brukerraten øker i takt med dekningsgraden. I tillegg hadde vi da ikke utnyttet all informasjon i datasettet. Vi bruker derfor gjennomsnittlige brukerrater for kommunene i de ulike intervallene og legger til hvor høye brukerratene hadde vært om det var full dekning. Vi antar at kommunene i første intervall har en dekning på 12,5 prosent og kommunene i andre intervall på 37,5 prosent osv, altså midt i intervallet. Dette betyr at kommunene i første intervall må ha brukerrater som er 87,5 prosentpoeng høyere enn det de har, for at de skal ha full dekning. De som er i andre intervall må ha en økning på 62,5 prosentpoeng for å få full dekning, mens de i tredje intervall må ha en økning på 37,5. Kommunene med de høyeste dekningsgradene, må dermed ha en økning på 12,5 prosentpoeng i brukerratene for å oppnå full dekning. Vi tar dermed hensyn til ikke lineariteten samtidig som vi utnytter hele 11

16 datamaterialet. I tillegg er det ulikt antall kommuner som har plassert seg i de ulike dekningsgradsintervallene for de ulike tjenestene. Dette innebærer at vi ikke kan ta et enkelt gjennomsnitt av de fire tallene vi får ved å konvertere brukerratene i de ulike dekningsintervallene til brukerrater ved full dekning. Vi vekter derfor med antall kommuner som har plassert seg i de ulike kategoriene og oppnår et gjennomsnitt der de kategoriene som inneholder flest kommuner, får større vekt. Vi sier da ingenting om størrelsen på disse kommunene. For å ta hensyn til at det kan være for eksempel mange relativt små kommuner som har god dekning på bolig, mens dekningen er dårligere for kommuner med mange innbyggere, foretar derfor samme vektingen som beskrevet over, men nå med antall innbyggere til sammen i de kommunene som er plassert i de ulike dekningsgradsintervallene. Fra dette oppnår vi to ulike mål på beregnede brukerrater ved full dekning for de ulike tjenestene: Måltall 1: Beregnet nødvendige brukerrater for å oppnå full dekning, vektet med antall kommuner i de ulike dekningsgradskategoriene. Måltall 2: Beregnet nødvendige brukerrater for å oppnå full dekning, vektet med antall innbyggere totalt i de ulike dekningsgradskategoriene. N Brukerrater ved utgangen av 2001 Måltall 1 Måltall 2 Andel brukere som fikk hjelp i 2001 i forhold til behov etter måltall Dekning * 2001 Måltall 1 Måltall 2 Bolig 236 1,7 5,9 6, % Hjemmetjenester 229 8,8 19,2 17, % voksne 235 2,6 5,8 6, % Voksenopplæring 199 0,3 0,8 0, % Arbeid 210 2,0 7,7 8, % Gjennomsnitt voksne 217 3,1 7,9 7, % barn 194 2,7 8,3 9, % * Gjennomsnitt av Måltall 1 og Måltall 2. I følge Opptrappingsplanen, er det beregnet at omtrent 0,75 prosent av befolkningen over 18 år har alvorlige psykiske lidelser som medfører langvarige og sammensatte hjelpebehov. Dette tilsvarer 7,5 brukere per innbyggere. Selv om den gjennomsnittlige brukerraten ved full dekning vi beregner her for alle tjenestene samlet beregnes til 8 per voksne innbygger og derfor kan synes nærme det nasjonale målet på 7,5 er det viktige forskjeller i disse målene. Beregnede brukerrater ved full dekning indikerer at antall brukere med behov varierer sterkt mellom tjenestene, noe som betyr at måltallene også burde differensieres. Det er betydelig usikkerhet knyttet til brukerratene og dekningsgradene for hjemmetjenester, se Kalseth (2003). Vi tar utgangspunkt i tallet for bolig, som er en tjeneste som er nødvendig for mange brukere med psykiske problemer, for å illustrere sammenhengen mellom beregningen gjort her og nasjonalt anslag. Vi beregner at brukerratene for bolig må ligge på rundt 6 brukere per voksne innbygger (0,6 prosent av den voksne befolkning) for å oppnå full dekning. I tillegg er det en del brukere med alvorlige psykiske lidelser som er innlagt på institusjoner eller av andre grunner ikke trenger botilbud. Det er da ikke urimelig med en antagelse om at 12

17 omtrent 0,75 prosent av befolkningen har alvorlige psykiske lidelser som medfører langvarige og sammensatte hjelpebehov. Om vi tar med personer med noe mindre alvorlige lidelser er dette beregnet tidligere til å være rundt 1,3 prosent av befolkningen. Vi kan tenke oss at mange med psykiske problemer har andre botilbud enn gjennom kommunal tilrettelegging, og kanskje særlig de med mindre alvorlige lidelser. Videre har vi beregnet hvor stor andel av personer med psykiske lidelser som fikk dekket behovet for kommunale tjenester basert på beregnet full dekning. Basert på disse tallene fikk omtrent halvparten av de med psykiske lidelser hjemmehjelp. Dette skal undersøkes nærmere i neste runde. Bare en av fire med behov for sysselsettingstiltak fikk et slikt tilbud i 2001, gitt denne beregningsmåten. I underkant av en av tre blant barn og unge med behov, fikk støttekontakt. Færre enn en av tre fikk tilbud om kommunalt tilrettelagt botilbud, mens 43 prosent av de med behov for støttekontakt for voksne, fikk dette. Det er nødvendig med visse forbehold i disse beregningene. For det første kan selvsagt behovene endres over tid. Selv om flere får tilbud, kan det være en økning i behovet slik at den nødvendige økningen for å oppnå full dekning blir større. I tillegg kan utbygging av tjenester gjøre at tilgjengeligheten og terskelen for å antas å ha behov blir lavere slik at flere antas å være potensielle brukere. Dette kan føre til at behovsvurderingene endres. Ikke minst er det viktig å påpeke at disse beregningene ikke sier noe om kvaliteten på tjenestene. Det kan godt være at de kommunene som oppgir å ha god dekning ikke tar hensyn til at det er mange som for eksempel ikke ønsker et tilbud, men burde ha hatt det ut fra faglige vurderinger. Vi vet også at anslagene for behovsdekning i mange kommuner ikke er basert på faktiske undersøkelser av behov, jmf boksen nedenfor. Behovskartlegging i kommunene I forhold til plan for psykisk helsearbeid er det satt som et minimumskrav at kommunen gir et anslag over brukergruppens omfang og en omtale av udekkede behov for tjenester. Vi har spurt om hvilken fremgangsmåte kommunene har brukt for å anslå brukergruppens omfang og udekkede behov for tjenester. Det var mulighet til å sette flere kryss siden kommunene kan ha brukt ulike kombinasjoner av disse metodene. Andel av kommunene Brukt nasjonale anslag over utbredelse av psykiske lidelser 46 % Systematisk gjennomgang av registrerte behov mv. innen ulike tjenesteområder i kommunen 56 % Bruk av planleggingsverktøy som HPP (Helhetlig Psykiatri Planlegging) eller lignende 28 % Kartlegging av innbyggernes bruk av 2. linjetjenester 14 % Annet 13 % 13

18 Hva forklarer forskjellene i brukerrater og dekningsgrader? Vi ser på følgende forhold: Rammebetingelser Organisering av tjenestene og koordinering Samarbeid med 2. linje Samarbeid med Aetat og trygdekontor Ulike rammebetingelser Om man skal kunne sammenlikne tjenesteproduksjonen mellom kommuner, er det behov for et klassifiseringssystem som gjør det mulig å plassere kommuner i grupper med relativt like rammebetingelser. Fordi de lokale rammebetingelsene er forskjellige vil mulighetene for å produsere et bestemt tjenestetilbud variere fra kommune til kommune. Skal man kunne foreta sammenlikninger av tjenesteproduksjonen mellom kommuner, vil det derfor være nødvendig å kontrollere for disse rammebetingelsene. Rammebetingelsene må med andre ord holdes konstant for å skille ut de faktorene som skyldes kommunens egne disposisjoner, for eksempel ulike politiske prioriteringer eller varierende produktivitet i tjenesteproduksjonen. Dette kan gjøres ved hjelp av statistiske analysemetoder, for eksempel regresjonsanalyse, der faktorer som beskriver rammebetingelsene bringes inn i modellen som kontrollvariabler. I mer deskriptive framstillinger kan noe av det samme oppnås ved å klassifisere kommunene i grupper med relativt like rammebetingelser og deretter sammenlikne variasjonene i tjenesteproduksjon innenfor disse gruppene. Rammebetingelser er derfor faktorer om er årsak til variasjonen i tjenesteproduksjonen som vi kan observere, og faktorer det er relevant å holde konstante. I utgangspunktet kan vi tenke oss følgende faktorer som har betydning for den kommunale tjenesteproduksjonen: Inntekter: Det er svært store variasjoner i de inntektene som kommunene disponerer. Samtidig er dette størrelser som kommunene bare i begrenset grad styrer selv. Variasjonene skyldes bla Ulikt skattegrunnlag Varierende overføringer fra staten Gjeldsforhold Behov og etterspørsel: Etterspørselen etter kommunale tjenester varierer også sterkt mellom kommunene. Årsakene til dette er bla at: Størrelsene på målgruppene varierer Andelene av målgruppene som faktisk etterspør tjenesten varierer Faktorer som påvirker behovet for ulike tjenester rettet mot andre mål- og befolkningsgrupper varierer (for eksempel ulike typer sosiale faktorer). 14

19 Kostnader: En rekke faktorer er med på å avgjøre hvor dyrt det er å produsere tjenester i den enkelte kommune. Dette gjelder bla Kommunestørrelse (skalaeffekter) Bosetningsstruktur Pris på innsatsfaktorene (lønn, differensiert arbeidsgiveravgift, husleie/ byggekostnader etc.) Klimatiske faktorer Den viktigste økonomiske begrunnelsen for det kommunale selvstyret er å gi de lokale beslutningsmyndighetene muligheter til å tilpasse tjenesteproduksjonen etter lokalbefolkningens ønsker og behov. Selv om både nasjonale standarder, lovpålagte oppgaver og øremerkede tilskudd setter grenser for kommunenes handlefrihet, er det likevel betydelig rom for lokale prioriteringer. Politiske prioriteringer er derfor en viktig faktor. I tillegg vil forskjeller i produktivitet (forholdet mellom ressursinnsats og produktivitet) variere mellom kommunene. I tabellen under vises hvordan disse effektene påvirker brukerratene for de ulike tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser, basert på analysene presentert i Del 2. Bak disse resultatene ligger tankegangen om at innbyggerne i kommunene har behov for mange ulike tjenester. Dette er alt fra barnehager, barnevern, grunnskole, tilbud til eldre, sosialtjenester m.v. Brukere av disse tjenestene vil i ulik grad konkurrere om å oppnå et tilbud, slik at vi ved å inkludere ulike aldersgrupper også kan si noe om etterspørselen til andre grupper av befolkningen. Hovedfunn for rammebetingelser og brukerrater Bolig Hjemmetjenester Dagtilbud for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Inntektsforhold: Frie inntekter + Pleie og omsorgstilskudd + + Opptrappingsmidler Økonomisk ubalanse Etterspørselsforhold: Andel barn 0-5 år + (+) (+) (+) - Andel unge 6-15 år - - Andel over Andel eldste eldre - Arbeidsledighet + (-) Andel uføre med psykisk lidelse + Kostnadsforhold: Antall innbyggere - Reisetid til kommunesent. Andel spredtbygd + - Effektene er signifikant på minst 10 % signifikansnivå. Effekter i parenteser har lavere signifikansnivå, men er stabile. 15

20 Fra dette ser vi at nivået på frie inntekter kun har betydning for hjemmetjenester. Dette er interessant i forhold til at denne tjenesten omfattes av standard pleie og omsorgstjenester. Pleie og omsorgstilskuddet er tilført blant annet for at kommunene skal å bygge ut hjemmetjenestene, og er en del av eldresatsningen. Dette har også personer med psykiske lidelser nytt godt av, ved at kommunene med relativt høye pleie- og omsorgstilskudd har relativt høyere brukerrater for hjemmetjenester. Disse resultatene gjelder når vi kontrollerer for at kommunene har ulike rammebetingelser i forhold til ulik etterspørsel etter kommunale tjenester og ulike kostnadsforhold. Videre ser vi at de øremerkede midlene til psykisk helsearbeid i kommunene ikke påvirker brukerratene for kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser når vi tar hensyn til ulike rammebetingelser. Vi kan se på forholdet mellom brukerrater og opptrappingsmidler i neste boks. Opptrappingsmidler og brukerrater N Bolig Hjemmetjeneste Dagsenter for voksne Arbeid Voksenopplæring for barn Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 per innbygger 47 0,8 6,3 3,0 1,5 0,2 1,4 2, ,5 8,4 3,4 2,2 0,4 2,1 2,5 49 2,7 10,2 2,9 2,7 0,1 2,1 3,6 53 2,1 10,6 2,5 4,1 0,3 2,0 2,9 Total 253 Det er kommunene som mottar minst i øremerkede midler til psykisk helsearbeid som har de laveste brukerratene per innbygger for alle tjenestene i gjennomsnitt. Dette er naturlig da disse også har lavest behov i forhold til vektene i kostnadsnøkkelen. Det er likevel ingen entydig sammenheng mellom nivå på opptrappingsmidler og brukerrater for alle tjenestene. Vi inkluderer også en dummy for om kommunene har vært innom ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll) i løpet av av kommunene i utvalget har dette kjennetegnet, og har derfor vært i økonomisk ubalanse på ulike måter (for eksempel at de har vedtatt et årsbudsjett uten at alle utgiftene er dekket inn på budsjettet). Det kan selvsagt være mange ulike begrunnelser for et slikt vedtak, også at kommunene har mange innbyggere med behov som de må dekke uavhengig av inntekter. Vi ser at slike kommuner har signifikant lavere brukerrater for støttekontakt for voksne, men flere brukere med arbeidstilbud og støttekontakt for barn og unge enn kommuner som ikke ble registrert i ROBEK. Når vi ser på ulike etterspørselsforhold, vil andeler i de ulike aldersgruppene si noe om etterspørselen etter andre tjenester i kommunen. Flere barn i barnehagealder betyr høyere 16

21 brukerrater for boliger. Effektene er også positiv på hjemmetjenester, støttekontakt for voksne og arbeidstilbud. Dette har trolig sammenheng med lavere behov for disse tjenestene av den øvrige befolkningen da en større andel av befolkningen er barn. Det er likevel vanskelig å si hva dette skyldes. Derimot vil kommuner med flere barn i denne aldersgruppen, ha lavere brukerrater for støttekontakt for barn og unge. Dette kan tyde på at barn og unge med problemer relatert til psykisk helse konkurrerer med øvrige tjenester rettet mot denne gruppen, og da særlig barnehager. En større andel unge (mellom 6 og 15 år) fører til lavere brukerrater på bolig og voksenopplæring. Dette kan tyde på at disse tjenestene konkurrere med grunnskoletilbudet i kommunene, der det er strenge krav til tjenestetilbudet. Andel eldre gir høyere brukerrater både for hjemmetjenester, voksenopplæring og arbeid. Mange eldre kan bety at kommunen generelt har et godt utbygd tjenesteapparat. Samtidig får relativt færre støttekontakt for voksne når kommunen har relativt flere innbyggere over 80 år blant de over 67 år. Dette er ofte ressurskrevende brukere. Situasjonen på arbeidsmarkedet har betydning for brukerratene av støttekontakt for voksne. En naturlig tolkning er at kommuner med relativt høyere arbeidsledighet har lettere for å finne personer som kan være støttekontakt. Det finnes også en negativ sammenheng med arbeidstilbud og arbeidsledighet, men effekten er mer usikker. Høyere arbeidsledighet betyr da at relativt færre får tilbud om sysselsettingstiltak, noe som trolig kan forklares gjennom konkurranse om arbeidsplassene. Dersom kommunen har mange innbyggere som er uføre grunnet psykiske lidelser, ser vi at de også har relativt flere brukere med psykiske lidelser som får tilbud om sysselsettingstiltak. Dette kan også ha sammenheng med situasjonen på arbeidsmarkedet i kommunene. Det er en positiv sammenheng mellom andel uføre grunnet psykiske lidelser og arbeidsledighet i kommunene. Kommuner med høy arbeidsledighet har også en høyere andel uføre grunnet psykiske lidelser. Vi har ikke sett på forklaringen på dette, men vi antar det også har sammenheng med næringsstrukturen i kommunene. Ulike kostnadsforhold ser også i en viss grad ut til å påvirke brukerratene av kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. Den relative andelen brukere med kommunalt tilrettelagt botilbud påvirkes av kommunestørrelse, ved at antall brukere per innbygger er lavere i store kommuner i forhold til små kommuner. Bosettingsmønster ser i mindre grad til å påvirke brukerratene, men det er noen effekter av andel som bor spredtbygd i kommunene. En høyere andel av innbyggerne som bor spredtbygd, gir høyere brukerrater for støttekontakt for voksne. Samtidig har dette betydning for hvor mange som får tilbud om sysselsettingstiltak og brukerratene reduseres om kommunen er spredt bebygget. Generelt ser det altså ut til at ulike rammebetingelser forklarer en del av forskjellene i brukerrater av de ulike tjenestene. I forhold til botilbud forklarer ulike rammebetingelser i overkant av 40 prosent av forskjellene mellom kommunene. For støttekontakt for voksne forklarer ulike rammebetingelser i underkant av en tredjedel av forskjellene mellom kommune. For støttekontakt for barn og unge, arbeid og hjemmetjenester kan ulike rammebetingelser forklare mellom 11 og 16 prosent av variasjonene mellom kommunene. Svært lite av variasjonen i brukerrater for voksenopplæring og dagtilbud kan forklares av ulike rammebetingelser mellom kommunene. Vi har også undersøkt om forskjellene i dekningsgrader for de ulike tjenestene kan forklares med ulikheter i inntekt, kostnads- og etterspørselsforhold. Mindre enn fem prosent av denne variasjonen kan forklares av ulike rammebetingelser, men noen effekter er interessante. 17

22 Hovedfunn for rammebetingelser og dekningsgrader Bolig Hjemmetjenester for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Inntektsforhold: Frie inntekter Pleie og omsorgstilskudd + Opptrappingsmidler Økonomisk ubalanse Etterspørselsforhold: Andel barn 0-5 år Andel unge 6-15 år Andel over 67 + Andel eldre av de eldre Arbeidsledighet Andel uføre med psykisk lidelse (-) (-) Kostnadsforhold: Antall innbyggere + (+) (+) (+) Reisetid til kommunesent. - - Andel spredtbygd + Effektene er signifikant på minst 10 % signifikansnivå. Effekter i parenteser har lavere signifikansnivå, men er stabile. Pleie og omsorgstilskudd gir høyere dekningsgrad for støttekontakt for barn og unge, men det er særlig interessant å merke seg at kommuner som mottar relativt mer i øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid har høyere dekningsgrad på flere av tjenestene. Dette gjelder bolig, støttekontakt for voksne, voksenopplæring og arbeid. Vi ser nærmere på dette i boksen under. Vi ser videre på forskjeller i øvrige rammebetingelser, og ser at det er få av faktorene som betegner ulike etterspørselsforhold som har betydning for dekningsgradene. Det er tendenser til negativ effekt av uføretrygdede med psykiske lidelser på hjemmetjenester og støttekontakt for voksne. Dette kan tyde på at høy etterspørsel gir lavere dekning eller eventuelt at kommunene ikke får kompensert for dette gjennom det øremerkede tilskuddet. Når vi ser på ulike kostnadsforhold, ser vi at små kommuner har laver dekningsgrad for flere av tjenestene. Her er mange av sammenhengene ikke entydig i forhold til en jevn økning i kommunestørrelse, for eksempel har de mellomstore kommunene høyere dekningsgrad for støttekontakt for barn og unge enn små og store kommuner. Det samme gjelder voksenopplæring og støttekontakt for voksne. 18

23 Opptrappingsmidler og dekningsgrader N Bolig Hjemmetjeneste for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger 47 1,9 3,1 2,4 1,9 1,6 2, ,3 3,2 2,8 2,3 2,1 2,7 49 2,6 3,4 2,9 1,7 2,2 2,8 Over 270 per innbygger 53 2,7 3,3 2,9 2,4 2,6 2,7 Total 253 Som vi ser, forekommer en del variasjon i dekningsgrader i forhold til størrelsen på opptrappingsmidlene kommunene får. Vi lager en figur på dette også for å synliggjøre mulige mønster Bolig Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid og dekningsgrader Hjemmetjenester for voksne Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 kroner per innbygger Voksenopplæring Arbeid For flere av tjenestene ser det ut til å være entydige, lineære sammenhenger. For alle andre tjenester enn voksenopplæring er det helt klart at de som mottar minst i tilskudd per innbygger er de som har lavest dekningsgrad. Vi vet at det var relativt mange kommuner som ikke hadde noen brukere med psykiske lidelser. Er det slik at disse mottar øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid i særlig grad? Vi har sammenliknet tilskuddet per innbygger mellom de som faktisk har brukere av de ulike tjenestene og de som har svart at de har ingen brukere med psykiske lidelser for de ulike tilbudene. Vi finner da at kommuner som ikke har noen brukere med psykiske lidelser mottar gjennomgående høyere tilskudd. Dette kan ha sammenheng med hvordan nøkkelen som brukes til å fordele tilskuddene er satt sammen. Kommuner som mottar høye tilskudd har også mange brukere generelt som trenger hjelp. for barn I det neste avsnittet ser vi på om forskjellene i brukerrater og dekningsgrader har sammenheng med hvordan kommunene organiserer tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser. 19

24 Organisering og samordning Opptrappingsplanen sier at utbyggingen av det psykiske helsearbeidet i kommunene ikke bør skje ved at kommune etablerer egne tjenester som bare er rettet mot innbyggere med psykiske problemer, men bør integreres i kommunens øvrige tjenestetilbud. Dette ses i sammenheng med normalisering og integrering av den enkelte i lokalsamfunnet og begge begrepene er sentrale både i Psykiatrimeldingen og i Opptrappingsplanen og i det praktiske arbeidet i kommunene (Robberstad, 2002). Stigmatisering kan bli et resultat dersom en ny særomsorg opprettes. Fordelene og ulempene av integrering er drøftet i Almvik og Borge (2001) og i Myrvold (2004) når det gjelder disse data. Hvordan kommunene organiserer tjenestene er forklart og illustrert i Myrvold (2004) og datamaterialet viser i hovedsak at: Den vanligste måten å organisere tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser er under en egen psykiatritjeneste organisert innenfor en av kommunens hovedtjenesteområde. Disse kommunene legger i tillegg vekt på å styrke de etablerte tjenestenes arbeid med psykisk helse. Relativt store kommuner velger i noe mindre grad denne organiseringen. Flertallet av kommunene uavhengig av størrelse plasserer denne tjenesten innen pleie og omsorg. Store kommuner velger i større grad å organisere psykiatritjenesten innenfor helsetjenesten og annet. Det er de kommunene som organiserer tjenestene innenfor de øvrige tjenestene som i størst grad bruker samme organiseringsmodell for barn og unge som for voksne. En betydelig del av kommunene har bygd opp en egen enhet for psykisk helsearbeid på linje med kommunens øvrige hovedtjenesteområde med egen leder, eget budsjett og egen personalgruppe som yter tjenester kun relatert til psykisk helsearbeid. Det er altså et relativt beskjedent antall kommuner hvor psykisk helsearbeid i sin helhet er integrert i de øvrige kommunale tjenestene. Dette er altså ikke i tråd med anbefalingene i Opptrappingsplanen. Her er vi opptatt av om organisering og samarbeid har sammenheng med nivå på brukerrater og dekningsgrader av kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. De viktigste funnene i forhold til organisering er: Kommuner som organiserer tjenestene til personer med psykiske lidelser innenfor en egen psykiatritjeneste eller har integrert tjenestene innenfor det øvrige kommunale tjenesteapparatet, har signifikante høyere brukerrater for bolig for personer med psykiske lidelser enn kommuner som har etablert en egen enhet for psykisk helsearbeid eller plassert ansvaret i stab hos rådmannen. Det er ingen betydelige forskjeller i forhold til valg av hovedmodell og brukerrater for hjemmetjenester, dagsenter, arbeid, støttekontakt eller voksenopplæring når en tar hensyn til kommunestørrelse. 20

25 Blant de kommunene som organiserer tjenestene innenfor en egen psykiatritjeneste har de som organiserer den under sosialtjenesten betydelig lavere brukerrater både for hjemmetjenester og dagsenter sammenliknet med de som organiserer tjenesten innen pleie og omsorg. Dette gjelder også om en tar hensyn til kommunestørrelse. Kommunene som organiserer tjenestene innenfor helsetjenesten har betydelig høyere brukerrater for arbeid/sysselsettingstiltak enn de som organiserer tjenesten innenfor pleie og omsorg. Dekningsgraden for kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser varierer ikke systematisk med hovedmodell som velges for organisering av disse tjenestene. Blant de kommunene som organiserer tjenestene innenfor en egen psykiatritjeneste har de som legger den innen helsetjenesten eller sosialtjenesten betydelig høyere dekningsgrader for bolig enn de som organiserer tjenesten innenfor pleie og omsorgstjenesten. Dette kan skyldes at oppfatning av behov samvarierer med organisering. Pleie og omsorgstjenesten har trolig mer fokus på bolig enn for eksempel helsetjenesten. Alternativ kan det være større konkurranse om boliger innen pleie og omsorg. En tredje forklaring kan være at tjenesten er organisert innen pleie og omsorgstjenestene nettopp fordi det er stort behov for bolig for personer med psykiske lidelser. Ellers er det ingen forskjeller mellom dekningsgrader og hvor psykiatritjenesten er organisert. Uansett hvilken hovedmodell som velges for organiseringen av det psykiske helsearbeidet i kommunene, vil det være behov for samordning for å oppnå et helhetlig tilbud til mennesker som trenger et sammensatt hjelpetilbud. Slik samordning kan skje på flere nivåer (systemnivå, tjenestenivå og individnivå) og kan skje ved bruk av koordinator, tverrfaglige team og grupper, individuelle planer eller ansvarsgrupper. Vi har sett på samordning i forhold til brukerrater og dekningsgrader og finner: Verken brukerrater eller dekningsgrader ser ut til å ha sammenheng med om kommunen har koordinator på systemnivå eller ikke. Kommuner med tverrfaglig team på administrasjonsnivå har høyere brukerrater på dagtilbud enn kommuner uten tverrfaglig team uavhengig av kommunestørrelse og andre faktorer. Kommuner med mange med individuelle planer har høyere brukerrater på hjemmetjenester og sysselsettingstilbud når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser. Jo flere brukere med individuelle planer jo bedre er dekningen for bolig og hjemmetjenester. 21

26 Ansvarsgrupper eller lignende ser ikke ut til å ha signifikant betydning på brukerrater og dekningsgrader. Alt i alt ser det ut til at kommunene velger løsninger av andre grunner enn dekningsgrad og brukerrater. Endogenitetsproblemer relatert til sammenhengen mellom brukerrater/dekningsgrader og organisering og samarbeid diskuteres i Del 2. Vi går videre og undersøker om brukerratene og dekningsgradene er avhengig av samarbeid med 2. linjetjenesten og ulike forhold ved spesialisthelsetjenesten. Samarbeid med 2.linjetjenesten Daværende Helseminister Dagfinn Høybråten uttalte på Psykiatriens årlige lederkonferanse i Stavanger 2003 følgende: For meg står det klart at dersom vi ikke lykkes med satsingen i kommunene, vil vi vanskelig kunne lykkes med satsingen på en bedre spesialisthelsetjeneste og omvendt. Kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten må derfor utgjøre et sammenhengende hele i løsningen av den oppgaven vi står overfor. Det ble videre fremhevet at kommunene og spesialisthelsetjenesten må som et gjennomgående prinsipp møtes i et likeverdig faglig samarbeid. Nødvendigheten av et utstrakt samarbeid ble framhevet. Det ble også sagt at grensene mellom ansvaret for 1. og 2. linje ikke er uttømmende definert gjennom lover og regelverk og at gråsonene må bli en samarbeidssone og ikke en sone for ansvarsfraskrivning. I dette avsnittet ser vi nærmere på følgende forhold: Formell samarbeidsavtale med 2. linjetjenesten Ambulerende team Veiledning fra 2. linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere Avstand til DPS Pasienter i spesialisthelsetjenesten De tre første punktene baseres på data fra spørreundersøkelsen. Spesialisthelsetjenesten kan være sykehusavdelinger, poliklinikk, distriktpsykiatrisk senter (DPS), psykiatrisk senter og sykehjem. Først undersøker vi om samarbeidet mellom 1. og 2. linjetjenesten har sammenheng med brukerrater og dekningsgrader for det kommunale tjenestetilbudet til brukere med psykiske lidelser. Formell samarbeidsavtale Resultatene fra spørreundersøkelsen viser blant annet at store kommuner har samarbeid med 2. linjetjenesten i større grad enn små kommuner. Når vi undersøker hvordan dette har sammenheng med brukerrater og dekningsgrader, finner vi at Det er svake sammenhenger mellom brukerrater og dekningsgrader i forhold til samarbeid med 2. linjetjenesten når vi tar hensyn til ulike kjennetegn ved kommunene. 22

27 Ambulerende team Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at Et flertall av kommunene får besøk av ambulerende team fra 2. linjetjenesten og at dette til en viss grad er vanligere i små kommuner. Mellom 43 og 71 prosent av kommunene får besøk av ambulerende team, og prosenten er avhengig av hvordan teamet arbeider (for eksempel bare med voksne). Når vi undersøker dette i forhold til brukerrater og dekningsgrader, finner vi at: Kommuner som får besøk av ambulerende team som på en eller annen måte involverer barn og unge, og får regelmessige besøk av slike team, har høyere brukerrater på støttekontakt for barn og unge. Vi finner ingen sammenheng mellom andre brukerrater og dekningsgrader i forhold til om kommunen får besøk av ambulerende team. Veiledning fra 2. linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere Vi finner ikke noen systematisk sammenheng med brukerrater eller dekningsgrader for noen av tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser i forhold til om de mottar slik veiledning. Avstand til DPS Et sentralt ledd i opptrappingsplanen er etablering av distriktpsykiatriske sentre (DPS). Disse skal ta i mot folk til poliklinisk behandling, ha dagtilbud, døgntilbud og sikre et nært samarbeid med kommunene både om den enkelte bruker/pasient og i form av veiledning og undervisning av ansatte i kommunene. I dette utvalget er det 38 kommuner som har DPS lokalisert i kommunen. Dette innebærer at reiseavstanden til DPS er lik null for 38 kommuner. 4 Gjennomsnittlig reiseavstand er 86,6 km for de øvrige kommunene. Den gjennomsnittlige reisetiden er 1,32 timer. Antall km til nærmeste* DPS Reisetid til nærmeste DPS Færre enn 3000 innbyggere 96,2 1,8 Mellom og innbyggere 72,7 1,0 Mellom og innbyggere 35,5 0,2 Over innbyggere 5,2 0,0 * Nærmeste DPS er her det DPSet som har kommunen i sitt opptaksområde Som vi ser fra dette er det entydig sammenheng mellom kommunestørrelse og avstand/reisetid til DPS. Store kommuner har mye kortere avstand til nærmeste DPS enn små kommuner. 4 Informasjonene om avstand til DPS har vi fått frem ved å ta utgangspunkt i en matrise av kommunenummer som viser avstand mellom kommunesentra til alle kommuner i Norge, både i reiseavstand i kilometer og reisetid i timer. Deretter brukte vi en kartlegging av opptaksområde til alle DPSene som fantes i 2001 til å tilordne alle kommuner DPSen som dekket deres kommune. Så konstruerte vi to variabler fra dette som viste hhv avstand i kilometer og avstand i timer til DPSet i opptaksområdet. 23

28 Når vi undersøker avstand til DPS i forhold til brukerrater og dekningsgrader, finner vi at: De kommunene som har DPS lokalisert i egen kommune har lave brukerrater på bolig, hjemmetjenester, støttekontakt for voksne og voksenopplæring. Økt avstand til DPS gir lavere brukerrater i støttekontakt for barn og unge og høyere brukerrater for dagtilbud. Lavere brukerrater for støttekontakt for barn og unge kan skyldes mindre kontakt med spesialisthelsetjenesten, jmf funn om regelmessige besøk fra ambulerende team. Høyere brukerrater for dagtilbud når avstanden til DPS øker, kan bety at kommunene må bygge ut egne tjenester når ikke brukerne kan benytte tilbudene ved DPSene. Når vi ser på dekningsgradene, kan vi finne ut om dette har årsak i god dekning ved at tilbudet gis i spesialisthelsetjenesten eller at kommunen må bruke midler på annet: Det ser ikke til at nærhet til DPS innebærer høyest dekning. Tvert imot har kommuner med DPS lokalisert i kommunen lavest dekningsgrad på bolig, støttekontakt for voksne, voksenopplæring, arbeid og støttekontakt for barn og unge. Dekningsgraden for arbeid/sysselsettingstilbud øker når avstanden til DPS øker. Pasienter med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten Fra SAMDATA arbeidet har vi i samarbeid med NPR funnet frem til antall pasienter som får behandling i spesialisthelsetjenesten som er bosatt i de enkelte kommunene med en diagnose innenfor psykiske lidelser (F-diagnose). Dette kan vi bruke til å si noe om forholdet mellom 1. og 2. linjetjenesten. I gjennomsnitt er det 3,98 pasienter i spesialisthelsetjenesten per innbygger bosatt i kommunene i utvalget som hadde døgnopphold. Altså omtrent 4 per innbygger. Data er noe usikker da det er en del da pasientene ikke er identifiserbare mellom institusjoner, slik at det er problemer med at pasientene telles flere ganger. Gjennom å se på forholdet mellom antall behandlede pasienter i spesialisthelsetjenesten og tjenestetilbudet i kommunene finner vi at: Det er ingen systematisk sammenheng mellom andelen av befolkningen som får hjelp i kommunene og andel av befolkningen som får behandling i spesialisthelsetjenesten. Tjenestene i kommunene ser derfor i liten grad ut til å være dimensjonert ut fra pasienter i spesialisthelsetjenesten. Samarbeid med andre statlige instanser Kommuner som har samarbeidsmøter på et overordnet nivå og har ofte samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere har betydelig høyere antall brukere per innbyggere som får sysselsettingstiltak enn kommuner som ikke har en slik samarbeidsform. Kommuner der det ikke er vanlig med samarbeidsavtaler med trygdekontoret har lavere brukerrater på arbeid. Det er vanskelig å si noe om hva som gir disse sammenhengene. Det kan godt være slik at kommuner med mange brukere som har mulighet for å takle en arbeidssituasjon, har hyppige møter med Aetat og trygdekontoret. Det kan også være at de har mange brukere nettopp fordi de har godt samarbeid med disse etatene. Dette må analyseres med andre typer data og analyser. Generelt ser det ikke ut til å være noen sterk sammenheng mellom slike samarbeid og dekningsgrader. Dette styrker den første tolkningen, - kommuner med 24

29 mange som har mulighet for sysselsettingstiltak, har mer kontakt med Aetat og trygdekontorene. Konklusjoner og konsekvenser for Opptrappingsplanen Basert på opplysninger om brukerrater og dekningsgrader fra spørreundersøkelsen, har vi beregnet brukerrate ved full dekning. Dersom vi tar gjennomsnittet for alle tjenestene for voksne, kommer vi frem til 8 brukere per voksne innbygger. Dette er nært det nasjonale anslaget på 0,75 prosent av voksenbefolkningen med langvarige og sammensatte hjelpebehov. Videre innebærer beregningene en gjennomsnittlig dekningsgrad på omtrent 35 prosent i Vi har undersøkt ulike rammebetingelser som kan ha betydning for variasjoner i brukerrater og dekningsgrader i tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Den variabelen som vanligvis utmerker seg i analyser av kommunale variasjoner generelt (for eksempel innen grunnskole og pleie- og omsorg), er størrelsen på frie inntekter. I henhold til økonomisk teori vil en økning i frie inntekter gi økt omfang av tjenestene normalt sett (Rattsø, 1989). Et interessant funn i våre analyser er at frie inntekter kun har betydning for nivået på brukerratene for hjemmetjenester. Dette betyr at om man endrer tilskuddsformen i Opptrappingsplanen fra øremerking til økning av rammetilskudd er det sannsynlig at det i første rekke er denne tjenesten som prioriteres. Videre finner vi at øremerkede tilskudd i opptrappingsplanen ikke påvirker brukerrater når det kontrolleres for øvrige rammebetingelser. Imidlertid finner vi at dekningsgraden for en rekke tjenester har en positiv sammenheng med størrelsen på tilskuddet. Dette kan reflektere at kriteriene som er brukt for å fordele tilskuddene mellom kommunene ikke er treffsikre i forhold til målgruppen. Hvis fordelingskriteriene som er brukt er gode så forventer vi en positiv sammenheng mellom brukerrater og størrelsen på tilskuddet per innbygger, men ingen sammenheng mellom tilskuddsstørrelse og dekningsgrad. Tilskuddene skal ikke gis for at noen kommuner skal ha bedre dekning enn andre, men skal gis etter behov i befolkingen og dermed påvirke brukerratene. Det er vanskelig å finne entydige sammenhenger for alle tjenestene mellom organisering og samhandling og kommunenes tilbud til mennesker med psykiske lidelser basert på data for Det vil være av interesse å følge opp dette i neste omgang. Imidlertid finner vi at gode samarbeidsrelasjoner til 2. linjetjenesten ser ut til å ha god effekt. Kommuner som får besøk av ambulerende team fra 2. linjetjenesten har høyere brukerrater for støttekontakt for barn og unge. Kommuner som får regelmessige besøk oppgir også høyere dekningsgrad. Spesialisthelsetjenesten kan se ut til å være med å tydeliggjøre behov for tjenester blant barn og unge. Dette vises også ved at avstand til nærmeste DPS har betydning for brukerratene for støttekontakt for barn og unge. Jo større avstand, jo lavere brukerrater. Samarbeid med 2. linje ellers (Aetat og trygdekontor) har sammenheng med brukerrater for arbeid, men vi finner imidlertid ikke sammenhenger mellom slikt samarbeid og dekningsgrader. Dette kan enten bety at høye brukerrater reflekterer høye behov, men det kan også bety at gode samarbeidsrelasjoner med statlige instanser bidrar til å avdekke behov. Materialet vi har analysert nå utgjør baseline for vurdering av kommunenes tilbud til mennesker med psykiske lidelser. I hvilken grad virkemidlene i Opptrappingsplanen bidrar til å øke tilgangen til tjenester for målgruppen kan dette materialet ikke gi svar på. Etter ny innsamling av data i 2005 vil vi se på endringer i tjenestetilbudet. Så langt har vi avdekket 25

30 at det i 2001 fortsatt var betydelige mangler i kommunenes tjenestetilbud og at det var store forskjeller i hvor langt kommunene var kommet i opptrappingsfasen. Basert på disse analysene og vurderinger foretatt av rådmenn/administrasjonssjefer i kommunene (Kalseth og Martinussen, 2003), anbefaler vi ikke å endre tilskuddsformen i Opptrappingsplanen. Imidlertid kan det stilles spørsmålstegn ved kriteriene som brukes i tildelingen. 26

31 Del 2. Analyser, diskusjoner og tabeller 1 Innledning og bakgrunn Bakgrunnen for Opptrappingsplanen for psykisk helse er erkjente mangler i alle ledd i behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Ett av hovedproblemene som ble beskrevet i St meld nr 25 ( ) Åpenhet og helhet, var at tjenestene var dårlig utbygd i kommunene. For å møte denne og andre utfordringer vedtok Stortinget en åtteårig opptrappingsplan (St prp nr 63, ). I 2003 vedtok Stortinget etter tilrådning fra regjeringen v/helseministeren å utvide perioden for Opptrappingsplanen ut Kommunene har en sentral plass i Opptrappingsplanen. Kommunene skal vektlegge boliger med nødvendig bistand, mulighet til å delta i meningsfylte aktiviteter, mulighet til å delta i et sosialt fellesskap og unngå isolasjon, samt nødvendige og tilpassede helse- og sosialtjenester. For barn og unge skal det være en vektlegging av psykososialt forebyggende arbeid og tilbud til barn og unge i risikogruppen, og tilbud til barn og unge som har utviklet problemer og deres familier. Kommunene skulle også gi økonomisk grunnlag for nye årsverk for å drive forebyggende virksomhet og styrke tjenestetilbudene til voksne og barn og unge med psykiske lidelser og problemer. Det viktigste virkemidlet for å nå utbyggingsmålene i kommunene har vært tildeling av øremerkede midler. Et annet viktig virkemiddel har vært krav om utarbeiding av planer for utbygging av tjenestene i tråd med de statlige føringene som vilkår for utbetaling av øremerkede tilskudd. Hvordan disse midlene er disponert de ulike årene i opptrappingsperioden, analyseres i en egen rapport der vi baserer oss på rapporteringen fra kommunene. Opptrappingsplanen gir konkrete måltall for det psykiske helsearbeidet i kommunene som skal gjennomføres i løpet av planperioden, se St prp nr 63 ( ) for detaljer. I denne rapporten kommenteres det ikke primært hvorvidt disse målene er oppfylt, men fokus er på hva som forklarer hvorfor det er forskjeller mellom kommunene i forhold til brukerrater og dekningsgrader i kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. De tjenestene som studeres er direkte relatert til måltallene i Opptrappingsplanen og omfatter bolig, hjemmetjenester, dagtilbud, sysselsettingstiltak, støttekontakt for barn og unge, støttekontakt for voksne og voksenopplæring. Gjennom en spørreundersøkelse vi gjennomførte i 2002 ba vi kommunene rapportere hvor mange brukere med psykiske lidelser de hadde ved utgangen av 2001 av ulike kommunale tjenester. Spørreskjemaet er sendt til kontaktpersoner/administrativt ansvarlig for psykisk helsearbeid i kommunene. Resultatene fra denne spørreundersøkelsen viste stor variasjon mellom kommunene, se første prosjektrapport, Kalseth (2003). Materialet er i stor grad representativt i forhold til kommunestørrelse, nivå på frie inntekter og geografisk spredning 27

32 (ibid). Tilsvarende undersøkelser vil bli gjennomført i 2005 og i 2008, altså halvveis og i slutten av den utvidede opptrappingsplanperioden. I denne rapporten ønsker vi å undersøke om det finnes faktorer som systematisk forklarer variasjonene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. Utvalget består av 254 kommuner, det vil si omtrent 60 prosent av alle kommunene. Vi fokuserer på ulikheter i rammebetingelser, deriblant ulike inntekts- og kostnadsforhold i kommunene. Vi har også informasjon fra spørreundersøkelsen om organisering og samordning av tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser. Dette bruker vi til å se om det har en systematisk sammenheng med brukerrater og dekningsgrader for ulike tjenester. Vi ser også på om brukerrater og dekningsgrader for disse tjenestene er relatert til samarbeidet med 2.linjetjenesten og andre statlige etater. Analysene gjøres både ved bruk av bivariate sammenhenger og mer avanserte multiple regresjonsanalyser. Grunnen til at vi illustrerer bivariate sammenhenger er at kausaliteten kan være problematisk for en del av forholdene som studeres. Har for eksempel kommunene valgt en organisasjonsform ut fra brukerrater og daværende dekningsgrader, eller er nivået på brukerratene og dekningsgradene en konsekvens av modellvalg? Forklaringskomponentene for forskjeller i brukerrater og dekningsgrader vi legger til grunn kan spesifiseres i fire hovedpunkter: Rammebetingelser Organisering av tjenestene og koordinering Samarbeid med 2. linje Samarbeid med Aetat og trygdekontor I kapittel 2 diskuteres brukerrater og dekningsgrader for kommunale tjenester rettet mot mennesker med psykiske lidelser. Her diskuteres måling av brukerrater og dekningsgrader, spredningsmål, illustrering av variasjonene i brukerrater og dekningsgrader, samt forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader. I tillegg diskuterer vi opphoping versus kompensering. I kapittel 3, 4, 5 og 6 ser vi på potensielle forklaringsfaktorer for den variasjonen som dokumenteres i kapittel 2. Kapittel 3 ser på om ulike rammebetingelser kan forklare noe av den kommunale variasjonen. I Kapittel 4 undersøker vi sammenhengen mellom hvordan kommunene organiserer tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser og brukerrater og dekningsgrader. Kapittel 5 har med ulike moment av samarbeid og forhold mellom kommunen og spesialisthelsetjenestene i forhold til brukerrater og dekningsgrader. Til slutt ser vi i kapittel 6 på om brukerrater og dekningsgrader har sammenheng med ulike samarbeid mellom Aetat og trygdekontorene. Hovedkonklusjonene kommer til slutt. 28

33 2 Kommunale brukerrater og dekningsgrader 2.1 Om måling av brukerrater og dekningsgrader For tjenestetyper med klart definerte målgrupper, for eksempel i form av nasjonale standarder, er det relativt uproblematisk å måle behovsdekningen. Eksempler på dette er barnehager og grunnskoler, hvor målgruppene lar seg definere gjennom entydige alderskriterier. For de kommunale tjenestene vi her snakker om er det ingen entydig avgrensninger av målgruppen i form av demografiske kjennetegn, bortsett fra skillet mellom voksne og barn. Når en studerer kommunalt tjenestetilbud generelt, måles tilbudet (telleren i dekningsgraden) for enkelte tjenester som det faktiske antallet brukere. For andre typer tjenester måles tilbudet som tallet på plasser som står til disposisjon for potensielle brukere. Ved full kapasitetsutnyttelse, vil disse størrelsene være like. Den tredje variant har vi i situasjoner hvor vi mangler god statistikk på bruken av tjenesten, og hvor plassbegrepet er irrelevant. Dette gjelder for eksempel i kommunehelsetjenesten, hvor det eneste tilgjengelige tilbudsmålet er tallet på helsepersonell i ulike kategorier. Tjenestetilbudet til personer med psykiske lidelser har i stor grad tidligere vært vurdert ut fra personellinnsats. Med denne begrunnelsen har vi valgt å spørre kommunene om hvor mange brukere med psykiske lidelser de har innenfor de ulike tjenestetilbudene. Dette er et konkret mål på tilbudet som gis av kommunen, men sier ikke nødvendigvis så mye om etterspørselen. Behovet eller etterspørselen 5 (nevneren i dekningsgraden) kan også måles på ulike måter. Det kan være nyttig å skille mellom målgruppe og behovsgruppe. Med målgruppe menes den befolkningsgruppen som en tjeneste er tenkt for, for eksempel barn 0-5 år når det gjelder barnehager. Behovsgruppen er derimot den delen av målgruppen som faktisk har behov for tjenesten. Barn i familier hvor foreldrene ikke ønsker å sende barna sine i barnehage, tilhører derfor målgruppen, men ikke behovsgruppen. Forskjeller mellom målgruppe og behovsgruppe er enda større for de sosiale tjenestene. Mens målgruppen for disse tjenestene i prinsippet er hele befolkningen, er behovsgruppen vanligvis svært liten og ofte vanskelig å avgrense. Tall for behovsgrupper er derfor mangelvare i offentlig statistikkproduksjon. I de fleste tilfeller er vi derfor tvunget til å klare oss med beskrivelse av målgruppen. I tilfeller der det er stor forskjell mellom målgruppen og behovsgruppen, kan beregnede dekningsgrader eller brukerrater som er basert på den første av disse gruppene, bli unøyaktige. I vårt tilfelle er målgruppen hele den voksne befolkningen for tjenester rettet mot voksne og hele barn og unge befolkningen for tjenester rettet mot barn og unge. Behovsgruppen der de som har psykiske problemer og har behov for bestemte kommunale tjenester. Relativt like dekningsgrader kan i slike tilfeller avsløre store forskjeller i reell be- 5 Behov og etterspørsel er ikke nødvendigvis det samme da det kan være mange brukere som har behov, men av ulike årsaker ikke ønsker å få et tilbud og derfor ikke etterspør tjenesten. Se Robbersad (2002) side 90 som sier at troen på at en bruker stort sett vet hvilken hjelp han eller hun trenger og selv er i stand til å ta initiativ til å skaffe seg nødvendig hjelp, kan legge opp til at helse- og sosialtjenestene skal være etterspørselsstyrt og ikke behovsstyrte. I så fall vil ikke de som ikke innser at de trenger hjelp få det. 29

34 hovsdekning mellom kommunene. I tillegg til å spørre om antall brukere for de enkelte tjenestene, spør vi derfor også om dekningsgradene for de disse tjenestene. Informasjon om brukerrater og dekningsgrader for kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser er hentet fra spørreundersøkelsen som er beskrevet i innledningen. 60 prosent av kommune har svart på undersøkelsen og deler av svarene fra spørreundersøkelsen vil bli benyttet i denne analysen, se Kalseth (2003) for mer om undersøkelsen og svarfordelinger. Spørreundersøkelsen ligger ved som vedlegg. Vi presenterer derfor to mål på tjenesteproduksjonen rettet mot brukere med psykiske lidelser i denne rapporten; brukerrater og dekningsgrader: Brukerrater defineres som antall brukere per innbygger, og er besvart i spørreskjemaet til kommunene. Antatt dekningsgrad er en vurdering av de som har fylt ut spørreskjemaet og er en vurdering av antall brukere som mottar tjenester sett i forhold til antatt antall personer med behov. Brukerratene forteller oss hvor mange som får hjelp i kommunene og dekningsgradene forteller hvor stort det udekkede behovet er. Tilbudet av disse kommunale tjenestene kommer til uttrykk gjennom brukerratene, mens overskuddsetterspørselen indikeres av dekningsgradene. 6 Dekningsgrad er dermed et mål på behovsdekning og forteller i hvor stor grad kommunen er i stand til å møte de eksisterende behovene. Det er selvsagt vanskelig å si noe om hvor omfattende tilbud brukerne av tjenestene mottar. Noen kommuner kan prioritere å gi et omfattende tilbud til de med mest omfattende behov, mens andre kommuner kan velge å legge vekt på å nå flere og derfor får høyere dekningsgrad. Vi sier derfor ingenting om kvaliteten på tjenestene som ytes eller om tjenestene er tilpasset behovene. Vi sier heller ingenting om brukernes tilfredshet med tjenestene, selv om dette på mange måter kan være den viktigste indikatoren for hvordan hjelpen ytes. Målet er å gi en kvantitativ oversikt over brukerrater og dekningsgrader av tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. 2.2 Spredningsmål og veiing av gjennomsnitt Forrige rapport viste at der store forskjeller i brukerrater og dekningsgrader for kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser, se Kalseth (2003). Når en skal studere variasjonene i brukerrater og dekningsgrader er det viktig at målene som brukes forklarer faktisk variasjon og ikke er et resultat av tilfeldig spredning. Spredningsmål Det er flere ulike måter å beskrive forskjeller i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. I dette avsnittet forklarer vi hvilke spredningsmål vi benytter. For å beskrive variasjonen i ressursinnsats mellom kommuner benytter vi tre ulike spredningsmål: variasjonskoeffisienten kvartilbredden variasjonsbredden 6 I spesielle tilfeller kan en også ha overskuddstilbud ved at kommunene overdimensjonerer kapasiteten av tjenestene. Dette antar vi i liten grad er relevant for tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. 30

35 Variasjonskoeffisienten måler standardavviket i prosent av gjennomsnittet. Kvartilbredden er differansen mellom tredje kvartil og første kvartil i forhold til gjennomsnittet. Første kvartil er den observasjonen som er større enn 25 prosent av observasjonene og mindre enn 75 prosent av observasjonene. Tredje kvartil er større enn 75 prosent av observasjonene og mindre enn 25 prosent av observasjonene. Variasjonsbredden er differansen mellom maksimum og minimum dividert med gjennomsnittet. Alle de tre målene har den egenskapen at de ikke endres dersom alle kommuner endrer ressursinnsatsen med samme prosentenhet. For eksempel, dersom alle kommuner øker brukerraten med 10 prosent, så vil variasjonen mellom kommunene, målt ved disse målene, være uendret. De tre målene er i ulik grad følsomme for ekstreme observasjoner. Variasjonsbredden beregnes ut fra to ekstremverdier og er følgelig svært følsom for ekstreme observasjoner. Variasjonskoeffisienten som beregnes med utgangspunkt i alle observasjoner, er mindre følsom for ekstreme observasjoner. Kvartilbredden påvirkes ikke av ekstreme observasjoner (bortsett fra at ekstremverdiene påvirker gjennomsnittet som det divideres på). I prinsippet kan de tre spredningsmålene gi ulike svar på forskjellene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. Forskjellene kan være relativt mindre målt ved ett spredningsmål og større målt ved et annet. Vi tror vi får et bedre bilde av forskjellene ved å benytte flere spredningsmål med litt ulike egenskaper. Veide gjennomsnitt Veide gjennomsnitt brukes for å gi større kommuner relativt større vekt når en snakker om det totale tjenestetilbudet for hele landet i gjennomsnitt av alle kommunene. Dette er nettopp for at store kommuner omfatter en større andel av befolkningen og siden alle innbyggerne er like mye verdt, må det tas hensyn til at det er flere som omfattes av tjenestetilbudet i store kommuner i forhold til i små kommuner. Ved å presentere både veide og uveide gjennomsnitt ser vi derfor om det er særlige forskjeller mellom store og små kommuner. Dersom det veide snittet er høyere enn det uveide kan vi si at store kommuner har høyere nivå på den aktuelle variabelen relativt til mindre kommuner. Likevel er det ofte slik at det er viktige terskelverdier på kommunestørrelsen. Dersom sammenhengen ikke er lineær, men for eksempel slik at mellomstore kommuner har høyere nivå på den aktuelle variabelen enn små og store kommuner, vil dette være vanskelig å synliggjøre gjennom enkel vekting. Det er svært vanlig at det nettopp er ulike terskelverdier på kommunestørrelsen som skiller kommunene og vi presenterer derfor en del av resultatene også ved å se på forskjeller mellom ulike intervall på kommunestørrelsen. 31

36 2.3 Kommunale forskjeller I dette avsnittet ser vi på de faktiske forskjellene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. Når vi normaliserer spredingsmålene, som forklart i forrige avsnitt, betyr det at vi kan sammenlikne de ulike tjenestene og si noe om hvor forskjellene er størst. Dette kapitlet overlapper delvis med resultatene illustrert i forrige rapport (Kalseth, 2003), men er nødvendig å ta med her for å vise helheten. Utvalget er også noe forskjellig da vi i disse analysene ikke har med Oslo og Bergen. 7 Kalseth (2003) viste at det er store forskjeller mellom kommuner, blant annet i forhold til kommunestørrelse. Det kan være flere årsaker til ulikt tilbud mellom store og små kommuner. Store kommuner kan drive til lavere kostnader for eksempel fordi kan det kan være enklere å få bedre avtaler om innkjøp av diverse varer og tjenester. En stor kommune kan tilby et forholdsvis omfattende tjenestetilbud og et stort faglig miljø. Dette kan gjøre det lettere å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft og spesialister enn i små kommuner. På den andre siden kan det hevdes at i store kommuner vil systemets størrelse og treghet bidra til avstand og fremmedgjøring mellom innbyggerne og styrende organer. Små kommuner kan være mer oversiktelig og det kan være lettere for de ulike etatene å kommunisere og finne frem til de nødvendige aktørene for et godt samlet tjenestetilbud. Kommunestørrelse er derfor i mange sammenhenger en viktig faktor, og vi vekter derfor de fleste tallene med kommunestørrelse for å avdekke sammenhengen med variabelen og størrelsen på kommunene Brukerrater Det nasjonale anslaget er på 7,5 per innbygger med omfattende tjenestebehov, se Opptrappingsplanen. Tabell 2.1 inneholder gjennomsnittlig brukerrate for de ulike kommunale tjenestene vi har undersøkt, i tillegg til de ulike spredningsmålene. Vi ser at det er stor variasjon i gjennomsnittlig brukerrate for de ulike tjenestene, der voksenopplæring er den tjenesten som har lavest gjennomsnittlig brukerrate (0,3 brukere per innbygger over 18 år). Det er omtrent to brukere per voksne innbygger som har tilbud om arbeid eller sysselsettingstiltak enten i kommunal regi eller i regi av Aetat. 8 Det var omtrent 1,7 brukere av kommunalt tilrettelagt botilbud per innbygger i kommunene i utvalget. Brukerraten for støttekontakt for voksne med psykiske lidelser var 2,6 mens den tilsvarende raten for dagsenter var 3,1. Det var 2,7 brukere per barn og unge av støttekontakt for barn og unge, altså marginalt høyere enn tilsvarende tjeneste for voksne. Den høyeste gjennomsnittlige brukerraten finner vi for hjemmetjenester, der det er 8,8 brukere med psykiske lidelser per voksne innbygger. Her er det viktig å påpeke at nettopp brukerrater for hjemmetjenester kan være overvurdert. Dette er tilfelle dersom kommunene registrerer brukere av psykiatriske sykepleiere og lignende og hjemmetjenester separat. Dette kan bety at brukerne telles to ganger slik at antall brukere som er oppgitt i spørreskjemaet overvurderes. 7 I både Oslo og Bergen er deler av ansvaret for det psykiske helsearbeidet delegert til bydelene. Ikke alle bydelene har returnert skjema og vi har derfor ikke komplette data for disse kommunene. Oslo er også spesiell fordi kommunen også har fylkeskommunale oppgaver som kan være vanskelig å skille fra de kommunale oppgavene. 8 Brukerratene for arbeid/sysselsettingstiltak er omtrent en per tusen innbygger både for tiltak i regi av kommunene og Aetat. Spredningen mellom kommunene er større om tiltaket gis gjennom Aetat enn om det gis i kommunal regi. 32

37 Det er en del kommuner som svarer at de ikke har noen brukere av de ulike tjenestene. Vi kommer i neste avsnitt tilbake med en kommentar på hva som kjennetegner disse kommunene. Ser vi på tjenesten voksenopplæring, ser vi at hele 132 kommuner (nesten 60 prosent av de som har svart) ikke har brukere med psykiske lidelser som mottar tilbud om voksenopplæring. Brukerraten er derfor lav i gjennomsnitt, men spredingen mellom kommunene er stor. Dette ser ut til å være den tjenesten som kommunene tilbyr til personer med psykiske lidelser som i størst grad varierer mellom kommunene, både målt ved variasjonskoeffisienten og variasjonsbredden. Spredningen er også høy om en bruker et mål som i liten grad påvirkes av ekstreme observasjoner (kvartilbredde). Generelt ser det ut til å være liten forskjell mellom rangeringen som gis i de ulike spredningsmålene. Dette betyr at data i liten grad preges av ekstreme observasjoner. Dette er viktig informasjon å ha når resultatene fra analysene tolkes. Det betyr at det i liten grad er tall fra enkeltkommuner som driver resultatene vi finner, og resultatene er dermed mer pålitelige. Tabell 2.1 Brukerrater. Antall innbyggere med psykiske lidelser som mottok tilbud ved utgangen av 2001 per innbygger. Uten Oslo og Bergen. N Gj.sn brukerrate uvektet Gj.sn brukerrate vektet Variasjonskoeffisient Kvartilbredde Variasjonsbredde Antall kommuner uten brukere Antall kommuner som ikke har svart Bolig i 232 1,7 1, Hjemmetjenester ii 222 8,8 7, Dagsenter iii 223 3,1 3, ,6 1, voksne iv Voksenopplæring v 222 0,3 0, Arbeid vi 199 2,0 1, ,7 2, barn og unge vii i Hvor mange personer med psykiske lidelser var registrert som brukere av kommunalt tilrettelagt botilbud ved utgangen av 2001? ii Hvor mange personer med psykiske lidelser var registrert som brukere av hjemmebaserte tjenester ved utgangen av 2001? iii Har kommunen oversikt over hvor mange voksne med psykiske lidelser som benyttet dagsentertilbudet ved utgangen av 2001? Hvis ja, oppgi antall brukere ved utgangen av iv Hvor mange voksne med psykiske lidelser hadde støttekontakt ved utgangen av 2001? v Hvor mange voksne med psykiske lidelser hadde tilbud om opplæring i henhold til lov om voksenopplæring ved utgangen av 2001? vi Hvor mange voksne med psykiske lidelser hadde tilbud om arbeid/sysselsettingstiltak i regi av Aetat eller i kommunal regi (to spørsmål dere svarene er slått sammen). vii Hvor mange barn og unge med problemer relatert til psykisk helse hadde støttekontakt ved utgangen av 2001? Også brukerraten av boliger varierer svært mye mellom kommunene. Her er også raten relativ lav. Brukerraten for hjemmetjenesten er den høyeste blant disse tjenestene. Spredningsmålene viser at det er denne tjenesten som har de laveste forskjellene mellom kommunene (med unntak av kvartilbredden som viser marginalt lavere spredning for støttekontakt for voksne). Det ser ut til å være en sammenheng mellom spredning og brukerrate. Tjenestene med relativ høye gjennomsnittlige brukerrater, varierer i mindre grad mellom kommunene enn tjenestene med generelt lave brukerrater. Dette er illustrert i figuren nedenfor. 33

38 I figuren er spredningsmålene addert for å vise det samlede bildet. De ulike tjenestene er sortert etter gjennomsnittlig brukerrater der denne øker når vi går mot høyre i figuren. Vi ser tendenser til at tjenester Figur 2.1 Spredning i brukerrater med høye brukerrater generelt har mindre 600 spredning sammenliknet med tjenester med lavere dekning. Vi ser også at det 100 er stor spredning i 0 støttekontakt for barn sammenliknet med støttekontakt for voksne mellom kommunene. Som nevnt over, er forskjellene Variasjonskoeffisient Kvartilbredde Variasjonsbredde*10 mellom kommunene stor særlig når det gjelder voksenopplæring. Hjemmetjenester har relativt mange brukere og forskjellen mellom kommunene er mindre enn for andre tjenester. Hjemmetjenester Dagsenter barn voksne Arbeid Om vi ser på forskjellen mellom uvektede og vektede gjennomsnitt ser vi at små kommuner har høyere brukerrater for de fleste av tjenestene, men det er ikke i alle tilfeller statistisk signifikante forskjeller og forskjellene er ikke nødvendigvis lineære i kommunestørrelse. Dette har sammenheng med alle kommunene med ingen brukere, se Kalseth (2003). En potensiell forklaring på nivåforskjellene i brukerratene mellom tjenestene kan være at dette skyldes ulikt nivå på etterspørselen eller behovet. Er det for eksempel slik at lav etterspørsel etter tjenester som voksenopplæring og sysselsettingstilbud skyldes at det er få som har behov for slike tjenester? Dette kan vi studere nærmere fordi vi har informasjon om antatte dekningsgrader for de ulike tjenestene. Etterspørselsbestemt dimensjonering av tjenestetilbudet vil innebære relativt liten variasjon i dekningsgradene mellom kommunene. Neste avsnitt viser forøvrig at tjenestene i liten grad er etterspørselsbestemt. Bolig Voksenopplæring Dekningsgrader Dekningsgraden skal vise antall brukere som mottar tjenester sett i forhold til antatt antall personer med behov. I prinsippet kunne respondenten satt inn et tall for estimert dekningsgrad, men det kan være vanskelig å finne et korrekt estimat. Vi har derfor valgt å bruke fire intervall. Det vi observerer er det intervallet dekningsgraden sannsynligvis befinner seg i. Tabell 2.2 viser fordelingen av svarene på de ulike intervallene i gjennomsnitt for alle kommunene som har svart. I forhold til dette ser vi at det er tilbud om sysselsettingstiltak som har den dårligste dekningen av disse tjenestene. Det er altså et stort udekket behov for sysselsettingstiltak for mennesker med psykiske lidelser. I gjennomsnitt ligger dekningen i andre intervall, altså mellom 25 og 50 % dekning. Voksenopplæringen har nest dårligst dekning i gjennomsnitt, men det er også lav dekning i gjennomsnitt for bolig. Vi ser at det er flest kommuner som plasser seg i den laveste kategorien (antatt dekningsgrad er mellom 0 og 25 %), for bolig, voksenopplæring og for arbeid. Det er best dekning for hjemmetjenester, og nesten 80 prosent av kommunene oppgir at mer enn halvparten av brukerne får hjemmetjenester, og omtrent 55 prosent oppgir at ¾ av brukerne med behov får et slikt tilbud. De høye brukerratene for hjemmetjenester kan derfor bety at behovet er stort samtidig som det er mange kommuner som ikke dekker etterspørselen. Dernest kommer støttekontakt for barn og unge, etterfulgt av støttekontakt for voksne. Vi ser også av det vektede gjennomsnittet at store kommuner har lavere dekning enn små kommuner for alle tjenestene. 34

39 Tabell 2.2 Antatt dekningsgrad tjenester for mennesker med psykiske lidelser. Gjennomsnittscore (1-4) og prosentfordeling. Gjennomsnitt uvektet Gjennomsnitt vektet 0-25% 25-50% 50-75% % N Bolig i 2,4 2, Hjemmetjenester ii 3,2 3, voksne iii 2,8 2, Voksenopplæring iv 2,2 1, Arbeid v 2,1 1, barn vi 2,6 2, i Hvor stor andel av innbyggere med psykiske lidelser som har behov for kommunalt tilrettelagt botilbud, mottar tilbud om dette fra kommunen? ii Hvor stor andel av innbyggere med psykiske lidelser som har behov for hjemmebaserte tjenester, mottar tilbud om dette fra kommunen? iii Hvor stor andel av voksne med psykiske lidelser som har behov for støttekontakt, mottar tilbud om dette fra kommunen? iv Hvor stor andel av voksne med psykiske lidelser som har behov for voksenopplæring, mottar tilbud om dette fra kommunen? v Hvor stor andel av innbyggere med psykiske lidelser som har behov for arbeid/sysselsettingstiltak, mottar tilbud om dette fra kommunen eller A-etat? vi Hvor stor andel av barn og unge med problemer relatert til psykisk helse som har behov for støttekontakt, mottar tilbud om dette fra kommunen. De forholdsvis store forskjellene i dekningsgrader mellom tjenestene, tyder på at variasjonen i brukerrater ikke reflekterer etterspørselsforskjeller alene. 2.4 Forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader Det kan være interessant å se nærmere på forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader. Vi kan i utgangspunktet tro at dette er to sider av samme sak; kommuner med mange brukere per innbygger har høy dekningsgrad siden relativt mange får hjelp. Dette vil være en riktig antagelse kun dersom andel personer med psykiske lidelser med behov for kommunale tjenester er spredt likt utover kommunene. Dersom en kommune med relativt mange brukere per voksne innbygger har lav dekningsgrad, vil dette bety at de har en relativt stor andel personer med psykiske lidelser som har behov for de ulike kommunale tjenestene. Forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader vises lettest gjennom tabeller som viser gjennomsnittlig antall brukere relativt til størrelsen på målgruppen (hhv antall voksne og antall barn) i forhold til de ulike intervallene av dekningsgrader. Tabell 2.3 Forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader for de ulike tjenestene. Gjennomsnitt. 0-25% 25-50% 50-75% % Bolig 1,2 1,8 2,6 2,1 Hjemmetjenester 9,0 9,0 9,6 8,5 voksne 1,5 2,5 2,8 2,9 Voksenopplæring 0,1 0,7 0,4 0,4 Arbeid 1,5 2,8 2,4 2,1 barn 1,8 3,5 4,3 3,0 35

40 Fra tabell 2.3 ser vi at den høyeste brukerraten for bolig har de kommunene som oppgir å ha en dekning på mellom 50 og 75 %. Det er også i den nest høyeste gruppen for dekningsgrader vi finner den høyeste brukerraten for hjemmetjenester og støttekontakt for barn. Det kan være lettere å se disse sammenhengene ved å presentere et søylediagram for disse tallene Figur 2.2: Gjennomsnittlig brukerrate i ulike intervaller for dekningsgrader Bolig Hjemmetjene ster voksne Voksenopplæ ring 0-25% 25-50% 50-75% % Arbeid Fra denne figuren ser vi at den laveste brukerraten for alle tjenester med unntak av hjemmetjenester, er i den kategorien som viser lavest dekningsgrad. Det er altså slik at de med lavest dekning i gjennomsnitt har lavere brukerrater. Få brukere per innbygger kan derfor bety at kommunene har lav dekning og i alle fall at få brukere ikke entydig skyldes lav etterspørsel etter tjenestene. Det er en tendens til at gjennomsnittlig brukerrate er lavere for kommuner med % dekning enn kommuner med 50-75% dekning. Dette kan forklares ved at vi finner til dels betydelig antall kommuner med null brukere i den førstnevnte gruppen, og at disse bidrar til å trekke ned gjennomsnittet. Vi kan se spesielt på de som oppgir å ha null brukere. Vi kan skille mellom to typer kommuner. Den første gruppen kommuner har ingen brukere for en gitt tjeneste fordi det ikke er noen brukere med behov for denne tjenesten. Den andre gruppen kommuner har av ulike grunner ikke tilbudt denne tjenesten. Fra tabell 2.4 vises det at de fleste som oppgir å ha null brukere også har angitt at de har lav dekningsgrad, noe som stemmer godt med figur 2.2. Dette betyr at det er stort udekket behov og det er ingen som får den nødvendige hjelpen. 9 Videre ser vi fra tabell 2.4 at for hjemmetjenester er det bare tre kommuner som ikke har noen brukere med psykiske lidelser. Av disse svarer to av kommunene at de har høy dekningsgrad. Det er heller ikke tydelige signal om at alle åtte kommunene som ikke har brukere av støttekontakt, har stor udekket behov. Dersom vi ser på voksenopplæring er det hele 132 av 222 kommuner som ikke har noen brukere med psykiske lidelser. Samtidig har de fleste av disse kommunene dårlig dekning for denne gruppen av brukere. Dette betyr at disse kommunene skal tilby tjenester innenfor voksenopplæring, men av ulike grunner ikke er i stand til dette. Det er likevel 28 av disse kommunene som har høy dekning på mellom 75 og 100 %. barn 9 Vi vet ikke hvor mange brukere med behov disse kommunene har, så vi kan ikke si noe annet enn at i 2001 var det for eksempel 18 kommuner som ikke hadde noen brukere med psykiske lidelser et kommunalt tilrettelagt botilbud, selv om det var behov for det. 36

41 Tabell 2.4 Forholdet mellom de som har null brukere og antatt dekningsgrad innenfor de aktuelle tjenestene. Tjeneste Antall kommuner med ingen brukere Antall kommuner med ingen brukere som ikke har angitt dekningsgrad Antall kommuner i ulike intervaller av dekningsgrad som har null brukere % % % % Bolig Hjemmetjenester voksne Voksenopplæring Arbeid barn Disse kommunene ser derfor ut til å ikke ha brukere av denne tjenesten blant de med psykiske lidelser fordi det ikke er kjent at noen har behov for det. For å si noe sikkert om dette må en gå nærmere inn på de kommunene som ikke har brukere for å kartlegge årsakene til at de ikke tilbyr tjenesten. Vi kan likevel antyde at blant disse kommunene er det omtrent 20 prosent som har ingen brukere fordi det ikke er kjent at det er behov for det, mens resten av disse kommunene har et udekket behov for tjenester innen voksenopplæring. 2.5 Beregning av brukerrater ved full dekning Vi kan bruke informasjonen om brukerrater og dekningsgrader til å regne ut hvordan brukerratene ville vært om kommunene hadde full dekning. Det må for øvrig sterkt påpekes at det er usikkerhet forbundet med disse tallene, og at beregningene kun er en spekulering på hva tallene kan si oss. Spesielt er det problemer knyttet til hjemmetjenester. Vi er usikre på om brukere kan være telt to ganger fordi tjenester knyttet til psykiatrisk sykepleier og øvrige hjemmetjenester kan være registrert separat. Dette vil vi se nærmere på i neste runde med datainnsamling, våren En mulighet er kun å se på de som har dekning i det øverste intervallet og regne ut gjennomsnittlig brukerrater for disse kommunene. Problemet med denne tilnærmingen er at vi da antar en entydig sammenheng mellom brukerrater og dekningsgrader, noe vi vet ikke er tilfellet. Det er ikke slik for alle tjenester at brukerraten øker i takt med dekningsgraden. I tillegg hadde vi da ikke utnyttet all informasjon i datasettet. Vi bruker derfor gjennomsnittlige brukerrater for kommunene i de ulike intervallene og legger til hvor høye brukerratene hadde vært om det var full dekning. Vi antar at kommunene i første intervall har en dekning på 12,5 prosent og kommunene i andre intervall på 37,5 prosent osv, altså midt i intervallet. Dette betyr at kommunene i første intervall må ha brukerrater som er 87,5 prosentpoeng høyere enn det de har, for at de skal ha full dekning. De som er i andre intervall må ha en økning på 62,5 prosentpoeng for å få full dekning, mens de i tredje intervall må ha en økning på 37,5. Kommunene med de høyeste dekningsgradene, må dermed ha en økning på 12,5 prosentpoeng i brukerratene for å oppnå full dekning. Vi tar dermed hensyn til ikke lineariteten samtidig som vi utnytter hele datamaterialet. I tillegg er det ulikt antall kommuner som har plassert seg i de ulike dekningsgradsintervallene for de ulike tjenestene. Dette innebærer at vi ikke kan ta et enkelt 37

42 gjennomsnitt av de fire tallene vi får ved å konvertere brukerratene i de ulike dekningsintervallene til brukerrater ved full dekning. Vi vekter derfor med antall kommuner som har plassert seg i de ulike kategoriene og oppnår et gjennomsnitt der de kategoriene som inneholder flest kommuner, får større vekt. Vi sier da ingenting om størrelsen på disse kommunene. For å ta hensyn til at det kan være for eksempel mange relativt små kommuner som har god dekning på bolig, mens dekningen er dårligere for kommuner med mange innbyggere, foretar derfor samme vektingen som beskrevet over, men nå med antall innbyggere til sammen i de kommunene som er plassert i de ulike dekningsgradsintervallene. Fra dette oppnår vi to ulike mål på beregnede brukerrater ved full dekning for de ulike tjenestene: Måltall 1: Beregnet nødvendige brukerrater for å oppnå full dekning, vektet med antall kommuner i de ulike dekningsgradskategoriene. Måltall 2: Beregnet nødvendige brukerrater for å oppnå full dekning, vektet med antall innbyggere totalt i de ulike dekningsgradskategoriene. Tabell 2.5 Beregninger av brukerrater ved full dekning i N Brukerrater ved utgangen av 2001 Måltall 1 Måltall 2 Andel brukere som fikk hjelp i 2001 i forhold til behov etter måltall Dekning * 2001 Måltall 1 Måltall 2 Bolig 236 1,7 5,9 6, % Hjemmetjenester 229 8,8 19,2 17, % voksne 235 2,6 5,8 6, % Voksenopplæring 199 0,3 0,8 0, % Arbeid 210 2,0 7,7 8, % Gjennomsnitt voksne 217 3,1 7,9 7, % barn 194 2,7 8,3 9, % * Gjennomsnitt av Måltall 1 og Måltall 2. I følge Opptrappingsplanen, er det beregnet at omtrent 0,75 prosent av befolkningen over 18 år har alvorlige psykiske lidelser som medfører langvarige og sammensatte hjelpebehov. Dette tilsvarer 7,5 brukere per innbyggere. Selv om den gjennomsnittlige brukerraten ved full dekning vi beregner her for alle tjenestene samlet beregnes til 8 per voksne innbygger og derfor kan synes nærme det nasjonale målet på 7,5 er det viktige forskjeller i disse målene. Beregnede brukerrater ved full dekning indikerer at antall brukere med behov varierer sterkt mellom tjenestene, noe som betyr at måltallene også burde differensieres. Det er betydelig usikkerhet knyttet til brukerratene og dekningsgradene for hjemmetjenester, se Kalseth (2003). Vi tar utgangspunkt i tallet for bolig, som er en tjeneste som er nødvendig for mange brukere med psykiske problemer, for å illustrere sammenhengen mellom beregningen gjort her og nasjonalt anslag. Vi beregner at brukerratene for bolig må ligge på rundt 6 brukere per voksne innbygger (0,6 prosent av den voksne befolkning) for å oppnå full dekning. I tillegg er det en del brukere med alvorlige psykiske lidelser som er innlagt på institusjoner eller av andre grunner ikke trenger botilbud. Det er da ikke urimelig med en antagelse om at omtrent 0,75 prosent av befolkningen har alvorlige psykiske lidelser som medfører lang- 38

43 varige og sammensatte hjelpebehov. Om vi tar med personer med noe mindre alvorlige lidelser er dette beregnet tidligere til å være rundt 1,3 prosent av befolkningen. Vi kan tenke oss at mange med psykiske problemer har andre botilbud enn gjennom kommunal tilrettelegging, og kanskje særlig de med mindre alvorlige lidelser. Videre har vi beregnet hvor stor andel av personer med psykiske lidelser som fikk dekket behovet for kommunale tjenester basert på beregnet full dekning. Basert på disse tallene fikk omtrent halvparten av de med psykiske lidelser hjemmehjelp. Dette skal undersøkes nærmere i neste runde. Bare en av fire med behov for sysselsettingstiltak fikk et slikt tilbud i 2001, gitt denne beregningsmåten. I underkant av en av tre blant barn og unge med behov, fikk støttekontakt. Færre enn en av tre fikk tilbud om kommunalt tilrettelagt botilbud, mens 43 prosent av de med behov for støttekontakt for voksne, fikk dette. Det er nødvendig med visse forbehold i disse beregningene. For det første kan selvsagt behovene endres over tid. Selv om flere får tilbud, kan det være en økning i behovet slik at den nødvendige økningen for å oppnå full dekning blir større. I tillegg kan utbygging av tjenester gjøre at tilgjengeligheten og terskelen for å antas å ha behov blir lavere slik at flere antas å være potensielle brukere. Dette kan føre til at behovsvurderingene endres. Ikke minst er det viktig å påpeke at disse beregningene ikke sier noe om kvaliteten på tjenestene. Det kan godt være at de kommunene som oppgir å ha god dekning ikke tar hensyn til at det er mange som for eksempel ikke ønsker et tilbud, men burde ha hatt det ut fra faglige vurderinger. Vi vet også at anslagene for behovsdekning i mange kommuner ikke er basert på faktiske undersøkelser av behov. I forhold til plan for psykisk helsearbeid er det satt som et minimumskrav at kommunen gir et anslag over brukergruppens omfang og en omtale av udekkede behov for tjenester. Vi har spurt om hvilken fremgangsmåte kommunene har brukt for å anslå brukergruppens omfang og udekkede behov for tjenester. Det var mulighet til å sette flere kryss siden kommunene kan ha brukt ulike kombinasjoner av disse metodene. Tabell 2.6 viser fordelingen av de ulike metodene for kommunene i utvalget. Tabell 2.6 Metode for behovsberegning benyttet i kommunene. Andel av kommunene Brukt nasjonale anslag over utbredelse av psykiske lidelser 46 % Systematisk gjennomgang av registrerte behov mv. innen ulike tjenesteområder i kommunen 56 % Bruk av planleggingsverktøy som HPP (Helhetlig Psykiatri Planlegging) eller lignende 28 % Kartlegging av innbyggernes bruk av 2. linjetjenester 14 % Annet 13 % 2.6 Opphoping eller kompensering Til nå har vi sett på tilbudet av kommunale tjenester til brukere med psykiske lidelser hver for seg. Dette gir oss små muligheter til å vurdere om det er de samme kommunene som gir et godt tilbud innenfor alle tjenestene (opphoping), eller om det er slik at kommunene bevisst velger å satse på enkelte tilbud, mens de nedprioriterer andre (kompensering). Vi kan derfor studere sammenhengen mellom de ulike dekningsgradene, ved å konstruere en dekningsindeks. Dette er gjort i kapittel 4.4 i Kalseth (2003), som konstruerer ulike samlemål for dekningsgrad. Der vises det at dekningsgraden for bolig i størst grad er korrelert med dekningsgraden for hjemmetjenester. Dekningsgraden for hjemmetjenester er i størst grad korrelert med dekningsgrad for støttekontakt. Sterkest korrelasjon finnes mellom dekningsgrader på voksenopplæring og arbeid. I det følgende ser vi på sammenhengen mellom de ulike brukerratene for tjenestene. 39

44 Fra tabell 2.7 ser vi at ingen av korrelasjonene er veldig sterke. Vanligvis sier vi at korrelasjon mindre enn 0,3 er svake korrelasjoner og mellom 0,3 til 0,7 er moderate korrelasjoner og over 0,7 er det sterke korrelasjoner. Dette må likevel ses i sammenheng med det vi studerer. Kommunene er svært forskjellig både i forhold til organisering og strukturelle faktorer som andel eldre osv som vi kommer tilbake til i neste kapittel. De korrelasjonene som her vises er derfor heller moderate enn svake. Tabell 2.7 Korrelasjoner mellom brukerrater for ulike tjenestetilbud. Bolig Hjemmetjeneste Dagsenter Voksenopplæring Arbeid for voksne for barn Bolig 1 Hjemmetjeneste 0,3666* 1 Dagsenter 0,1326 0,1942* 1 voksne 0,1587* 0,2475* 0, Voksenopplæring 0,1944* 0,053-0,0292 0, Arbeid 0,1241 0,2130* 0,0753 0,0786 0,2181* 1 barn 0,0941 0,0903-0,0987 0,2467* 0,1883* 0,1947* 1 * indikerer at korrelasjonen er signifikant på 5 % nivå. Vi ser at kommuner som har høy brukerrate for bolig har systematisk også høyere brukerrater for hjemmetjenester, støttekontakt for voksne, og tilbud om voksenopplæring. Derimot er det ingen systematisk sammenheng mellom hjemmetjenester og voksenopplæring eller støttekontakt for barn. Brukerratene for støttekontakter for barn er positivt signifikant korrelert med brukerratene for støttekontakt for voksne, tilbud om voksenopplæring og arbeid. Dette betyr da at kommuner med relativt mange barn som får støttekontakt også har relativt mange brukere med støttekontakt for voksne samtidig som det i disse kommunene er relativt flere som får tilbud om voksenopplæring og arbeidstilbud. Det som er viktig å merke seg er at det er ingen sterke eller signifikante negative sammenhenger. Det betyr at det er ikke er tegn på at kommuner med høye brukerrater for noen tjenester nedprioriterer andre tjenester rettet mot mennesker med psykiske lidelser. Det ser derfor ut til å være opphopning av brukerrater, dvs kommuner som har høye brukerrater på det ene området også systematisk har høye brukerrater på andre områder. Oppsummert kan vi si at det er ingenting som tyder på at kommuner prioriterer noen tjenester for mennesker med psykiske lidelser på bekostning av andre tjenester rettet mot denne gruppen. Det er heller slik at kommuner som har god dekning og høye brukerrater for noen tjenester også systematisk har høy dekning på flere andre tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. I det neste kapitlet ser vi på mulige forklaringer på den observerte variasjonen i brukerrater og dekningsgrader. 40

45 Hva forklarer forskjellene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene? Kommunenes vide oppgavespekter kan gjøre tjenesteproduksjonen i ulike kommuner svært variert. Kommunene kan på mange måter betraktes som et system av rettigheter hvor innbyggerne har rett på visse ytelser og tjenester. Noen tjenester er gratis og allmenne, for eksempell grunnskolen. Andre tjenester som innbyggerne har rett på, koster det noe å bruke, for eksempel legetjenester. For tjenester det er knapphet på er det vanlig med ulike køordninger og prioriteringssystem. Noen tjenester er kommunen lovpålagt å produsere, mens større valgfrihet gis for andre tjenester. I kommunene foregår det derfor en konkurranse mellom brukere av ulike tjenester og vi er spesielt opptatt av hvordan tjenester til mennesker med psykiske lidelser prioriteres i forhold til andre tjenester. Konkurrer for eksempel disse tjenestene med tjenester rettet mot visse aldersgrupper som barnehage, grunnskole og tjenester for eldre? Er det slik at forskjellene i brukerrater og dekningsgrader i stor grad er et speilbilde av at kommunene har svært ulike økonomiske forutsetninger? I tillegg kan antall brukere som får tilbud være avhengig av hvordan kommunene organiserer og samordner tjenestene til mennesker med psykiske lidelser. Det kan også være slik at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser er avhengig av forhold i spesialisthelsetjenesten og samarbeid med andre statlige instanser. I resten av rapporten ser vi derfor på brukerrater og dekningsgrader relatert til følgende forhold: Rammebetingelser (Kapittel 3) Organisering og samarbeid (Kapittel 4) Samarbeid med 2.linjetjenesten (Kapittel 5) Samarbeid med andre statlige instanser (Kapittel 6) 41

46 42

47 3 Ulike rammebetingelser 3.1 Innledning Om man skal kunne sammenlikne tjenesteproduksjonen mellom kommuner, er det behov for et klassifiseringssystem som gjør det mulig å plassere kommuner i grupper med relativt like rammebetingelser. Fordi de lokale rammebetingelsene er forskjellige vil mulighetene for å produsere et bestemt tjenestetilbud variere fra kommune til kommune. Det samme vil kostnadene som er forbundet med denne tjenesteproduksjonen. Skal man kunne foreta sammenlikninger av tjenesteproduksjonen mellom kommuner, vil det derfor være nødvendig å kontrollere for disse rammebetingelsene. Rammebetingelsene må med andre ord holdes konstant for å skille ut de faktorene som skyldes kommunens egne disposisjoner, for eksempel ulike politiske prioriteringer eller varierende produktivitet i tjenesteproduksjonen. Dette kan gjøres ved hjelp av statistiske analysemetoder, for eksempel regresjonsanalyse, der faktorer som beskriver rammebetingelsene bringes inn i modellen som kontrollvariabler. I mer deskriptive framstillinger kan noe av det samme oppnås ved å klassifisere kommunene i grupper med relativt like rammebetingelser og deretter sammenlikne variasjonene i ressursbruk innenfor disse gruppene. I dette kapitlet gjøres begge deler. I første del vises bivariate deskriptive sammenhenger under ulike hovedpunkt. I kapittel 3.4 vises og diskuteres resultater fra regresjonsanalyser. Rammebetingelser er faktorer som er årsak til variasjonen i tjenesteproduksjonen som vi kan observere og faktorer det er relevant å holde konstante. I utgangspunktet kan vi tenke oss følgende faktorer som har betydning for den kommunale tjenesteproduksjonen: Inntekter: Det er svært store variasjoner i de inntektene som kommunene disponerer. Samtidig er dette størrelser som kommunene bare i begrenset grad styrer selv. Variasjonene skyldes bla Ulikt skattegrunnlag Varierende overføringer fra staten Gjeldsforhold Behov og etterspørsel: Etterspørselen etter kommunale tjenester varierer også sterkt mellom kommunene. Årsakene til dette er bla at: Størrelsene på målgruppene varierer Andelene av målgruppene som faktisk etterspør tjenesten varierer Faktorer som påvirker behovet for ulike tjenester rettet mot andre mål- og befolkningsgrupper varierer (for eksempel ulike typer sosiale faktorer). 43

48 Kostnader: En rekke faktorer er med på å avgjøre hvor dyrt det er å produsere tjenester i den enkelte kommune. Dette gjelder bla Kommunestørrelse (skalaeffekter) Bosetningsstruktur Pris på innsatsfaktorene (lønn, differensiert arbeidsgiveravgift, husleie/ byggekostnader etc.) Klimatiske faktorer I tillegg er den viktigste økonomiske begrunnelsen for det kommunale selvstyret å gi de lokale beslutningsmyndighetene muligheter til å tilpasse tjenesteproduksjonen etter lokalbefolkningens ønsker og behov. Selv om både nasjonale standarder, lovpålagte oppgaver og øremerkede tilskudd setter grenser for kommunenes handlefrihet, er det likevel betydelig rom for lokale prioriteringer. Politiske prioriteringer er derfor en viktig faktor. I tillegg vil forskjeller i produktivitet (forholdet mellom ressursinnsats og produktivitet) variere mellom kommunene. I det følgende diskuteres ulike rammebetingelser i forhold til brukerrater og dekningsgrader. Vi har valgt å se på utvalgte bivariate sammenhenger, med spesielt fokus på økonomiske forhold. Avslutningsvis settes de ulike faktorene sammen i en regresjonsmodell for å se om rammebetingelser totalt sett kan forklare noe av variasjonene i brukerrater og dekningsgrader mellom kommunene. 3.2 Inntektsfaktorer Frie inntekter defineres som summen av skatteinntektene (inntekt og formueskatt), rammetilskuddet og naturskatten som kommunene får inn. Dette deles på antall innbyggere og kalles frie inntekter per innbygger. I tillegg ser vi på de øremerkede tilskuddene som er viktige for tjenestene vi ser på: Pleie og omsorgstilskuddet defineres som summen av Omsorgstjeneste tilskuddet (Kap. 670 Post 61), Vertskommune tilskuddet (Kap. 676 Post 61) og tilskudd til Begrenset bruk av tvang (Kap 673 Post 63). Øremerkede tilskudd til psykisk helsevern i kommunene (Kap. 743 Post 62). For å si noe generelt om kommunenes økonomiske situasjon, har vi også med en variabel som indikerer hvorvidt kommunen er i økonomisk ubalanse : Om kommunen er registrert i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) Beskrivende statistikk for variablene er gitt i tabell I i Vedlegg 1. Nedenfor ser vi først på bivariate sammenhenger mellom disse inntektsvariablene og hhv brukerrater og dekningsgrader. 44

49 3.2.1 Frie inntekter Fra tabell 3.1 ser vi at det er kun for støttekontakt for voksne vi finner at gjennomsnittlig brukerrate øker med nivå på frie inntekter. Brukerratene for bolig, hjemmetjenester, arbeid og støttekontakt for barn og unge øker også med nivå på de frie inntektene, med unntak for de største kommunene. Tabell 3.1 Frie inntekter og brukerrater. Gjennomsnitt. N Bolig Hjemmetjenester Dagsenter for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Under kr per innb kr per innb kr per innb kr per innb Over kr per innb 74 1,0 7,1 2,9 1,7 0,3 1,5 2,2 46 1,5 7,8 3,9 2,1 0,4 2,1 2,3 59 1,8 9,1 3,2 2,5 0,2 2,2 3,1 36 3,4 11,5 2,8 3,5 0,3 2,5 3,5 38 1,8 10,4 2,4 3,9 0,2 1,8 2,6 Total 253 Størrelsen på frie inntekter reflekterer i stor grad kommunestørrelse med omvendt fortegn, dvs at inntektsnivået avtar med kommunestørrelse. Men forholdet er ikke helt entydig da de største kommunene vanligvis har høyere frie inntekter enn de nest største. På slutten av dette avsnittet viser vi resultater der vi både kontrollerer for størrelsen på kommunen og nivået på de frie inntektene. Tabell 3.2 viser sammenhengen mellom dekningsgrader og nivået på de frie inntektene. Dekningsgradene varier i verdier fra en til fire. Tallene som fremkommer i tabell 3.2 er derfor gjennomsnittlig tall for dekningsgraden der høyere tall gir høyere gjennomsnittlig dekningsgrad for de ulike inntektsgruppene. Her veies ikke gjennomsnittene i forhold til folketall. Tabell 3.2 Frie inntekter og dekningsgrader. Gjennomsnitt. N Bolig Hjemmetjeneste Støttekont akt for voksne Voksenopplæring Arbeid Støttekont akt for barn Under kr per innb 74 2,1 3,0 2,5 2,0 1,7 2, kr per innb 46 2,4 3,4 2,9 2,4 2,2 2, kr per innb 59 2,3 3,3 2,8 2,0 2,2 2, kr per innb 36 2,7 3,2 2,9 2,0 2,5 2,8 Over kr per innb 38 2,6 3,4 3,0 2,4 2,4 2,8 Total 253 Her er det også tendenser til at kommunene med høyest frie inntekter har høyere dekningsgrad enn kommuner med lavere inntekter. Alle tjenestene unntatt voksenopplæring 45

50 har inntektsgrupper med dekningsgrader som er signifikante forskjellige fra den laveste inntektsgruppen. Skatteinntektene står for 64 prosent av de frie inntektene i dette utvalget i gjennomsnitt og naturskatten for omtrent en prosent. Det som er viktig å merke seg er at dette varierer veldig etter kommunestørrelse. For de små kommunene står skatteinntektene for mindre enn 40 prosent av de frie inntektene, mens de for de største står for over 75 prosent. Likevel, det vil være de totale inntektene som er viktig da staten både driver inntekts og utgiftsutjevning gjennom rammetilskuddet. Resten av de frie inntektene er rammetilskudd og dette fordeles fra staten gjennom kostnadsnøklene i inntektssystemet. Nivået på de frie inntektene er derfor både avhengig av næringsstruktur, alderssammensetning i befolkningen og andre kriterier som sier noe om befolkningens behov Pleie og omsorgstilskudd PO tilskuddet tildeles etter kriterier der alder står for rundt 85 prosent av vekten. Kommuner med mange eldre vil derfor få mer av dette tilskuddet. I tillegg vil vertskommunene også motta ekstra midler gjennom denne overføringen. Tabell 3.3 Pleie og omsorgstilskudd og brukerrater. Gjennomsnitt. N Bolig Hjemmetjeneste Dagsenter for voksne Voksenopplæring Arbeid Støtteko ntakt for barn Mindre enn 800 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over per innbygger 63 1,0 6,9 3,1 1,7 0,2 1,3 2,2 75 1,4 8,1 3,2 2,5 0,2 2,4 2,4 61 2,0 9,2 3,0 3,3 0,3 1,8 3,8 54 2,8 11,8 3,0 3,0 0,4 2,2 2,4 Total 253 Her ser vi at det er klare sammenhenger mellom PO tilskuddet og brukerrater for både bolig og hjemmetjenester. Hjemmetjenester og bolig er tjenester som omfattes av de generelle pleie og omsorgstjenestene, som også andre brukere mottar. Dette gjelder ikke i samme grad for eksempel for voksenopplæring og sysselsettingstiltak. Vi kan se på det samme i forhold til dekningsgrad, se tabell

51 Tabell 3.4 Pleie og omsorgstilskudd og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). N Bolig Hjemmetjeneste for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Mindre enn 800 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger 63 1,9 2,9 2,4 1,8 1,7 2,0 75 2,3 3,3 2,8 2,3 2,3 2,7 61 2,6 3,5 3,1 2,1 2,1 2,7 Over per innbygger 54 2,8 3,2 2,7 2,3 2,4 2,8 Total 253 Kommunene med lavest PO tilskudd per innbygger, har generelt lavere dekningsgrad for hjemmetjenester. Kommuner med lave tilskudd har også relativt færre brukere (se tabell 3.3). Dette henger sannsynligvis sammen med det som er forklart over om at særlig bolig og hjemmetjenester er dårlig utbygd i kommuner med relativt lavere behov for pleie og omsorgstjenester Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid i kommunene Det øremerkede tilskuddet til psykisk helse fordeles til den enkelte kommune etter kostnadsnøkkelen i inntektssystemet for helse- og sosialtjenesten, som i all hovedsak er bygd opp etter alderskriterier. I tillegg inngår blant annet vekter for skilte, arbeidsledige, innvandrere med fjernkulturell bakgrunn, dødelighet, ikke-gifte over 67 år og psykisk utviklingshemmede. Som en regel mottar kommunene kun tilskuddet dersom de rapporterer bruken av tilskuddet på en tilfredsstillende måte. Vi ser spesielt på data fra den obligatoriske rapporteringen av bruken av de øremerkede midlene fra kommunene i neste prosjektrapport. Her ser vi på brukerrater og dekningsgrader i forhold til tilskuddet de mottok for I gjennomsnitt mottok kommunene i utvalget 230 kroner per innbygger, eller nesten 1,9 millioner per kommune. Det er store variasjoner i hvor mye kommunene mottar, men dette er selvsagt nært knyttet til kriteriene i fordelingsnøkkelen. 47

52 Tabell 3.5 Opptrappingsmidler og brukerrater. Gjennomsnitt. N Bolig Hjemmetjeneste Dagsenter for voksne Arbeid Voksenopplæring for barn Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 per innbygger 47 0,8 6,3 3,0 1,5 0,2 1,4 2, ,5 8,4 3,4 2,2 0,4 2,1 2,5 49 2,7 10,2 2,9 2,7 0,1 2,1 3,6 53 2,1 10,6 2,5 4,1 0,3 2,0 2,9 Total 253 Det er kommunene som mottar minst i øremerkede midler til psykisk helsearbeid i kommune som har de laveste brukerratene per voksne (per barn og unge for denne type støttekontakt) for de fleste tjenestene. Dette er naturlig da disse også har lavest behov i forhold til vektene i kostnadsnøkkelen. Det er likevel ingen lineær sammenheng for alle tjenestene. Vi kan sette det i en figur for å se dette bedre Figur 3.1: Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid og brukerrater Bolig Hjemmetjenester Dagsenter for voksne Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 kroner per innbygger Voksenopplæring For bolig, støttekontakt for barn og unge i tillegg til arbeid, er det de kommunene som mottar nest mest per innbyggere som har de høyeste brukerratene. For hjemmetjenester ser sammenhengen ut til å være mer lineær, - jo mer de mottar i tilskudd, jo høyere brukerrater. Det samme ser ut til å være tilfellet for støttekontakt for voksne. Som vi skal vise under, vil ikke størrelsen på det øremerkede tilskuddet til psykisk helsearbeid lenger ha signifikant betydning for brukerratene når vi kontrollerer for alderssammensetningen og andre faktorer i kommunen når det gjelder brukerrater. Det er naturlig at brukerratene er høyere for de som mottar mest, men de skal ikke nødvendigvis være det når vi kontrollerer for kostnads- og etterspørselsforhold i kommunene. Sammenhengen mellom brukerrater og størrelsen på dette tilskuddet fanger sannsynligvis i stor grad opp av frie inntekter som er den store inntektskomponenten i kommunene og er delvis fordelt etter de samme kriteriene som det øremerkede tilskuddet til psykisk helsearbeid i kommunene. Vi vet at de frie inntektene er viktig for blant annet utbygging av hjemmetjenester. Vi tror derfor at frie inntekter driver resultatene og ikke de øremerkede tilskuddene. Dette bekreftes når vi i kapittel 3.4 ser på dette i sammenheng. Før vi setter sammen denne informasjonen, ser vi på dette tilskuddet i forhold til dekningsgrader. Arbeid for barn 48

53 Tabell 3.6 Opptrappingsmidler og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). N Bolig Hjemmetjeneste for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 per innbygger 47 1,9 3,1 2,4 1,9 1,6 2, ,3 3,2 2,8 2,3 2,1 2,7 49 2,6 3,4 2,9 1,7 2,2 2,8 53 2,7 3,3 2,9 2,4 2,6 2,7 Total 253 Som vi ser er også en del variasjon i dekningsgrader i forhold til størrelsen på opptrappingsmidlene kommunene får. Vi lager en figur på dette også for å synliggjøre mulige mønster Figur 3.2: Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid og dekningsgrader Bolig Hjemmetjenester for voksne Mindre enn 190 kroner per innbygger kroner per innbygger kroner per innbygger Over 270 kroner per innbygger Voksenopplæring Arbeid For flere av tjenestene ser det ut til å være entydige, lineære sammenhenger. For alle andre tjenester enn voksenopplæring er det helt klart lavest dekningsgrader i kommuner som mottar minst i tilskudd per innbygger. I kapittel 2 viste vi at det var relativt mange kommuner som ikke hadde noen brukere med psykiske lidelser. Er det slik at disse mottar øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid i særlig grad? Vi kan da sammenlikne tilskuddet per innbygger mellom de som faktisk har brukere av de ulike tjenesten og de som har svart at de har ingen brukere med psykiske lidelser for de ulike tilbudene. for barn Tabell 3.7 Øremerkede tilskudd (kroner per innbygger) til psykisk helsearbeid og kommuner med ingen brukere. Gjennomsnitt. Bolig Hjemme- tjenester Dag for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Har ingen brukere Har brukere Antall kommuner med ingen brukere

54 Som vi ser fra tabell 3.7, er det helt motsatt. Kommuner som ikke har noen brukere med psykiske lidelser mottar gjennomgående høyere tilskudd. Dette kan ha sammenheng med hvordan nøkkelen som brukes til å fordele tilskuddene er satt sammen. Kommuner som mottar høye tilskudd har også mange brukere generelt som trenger hjelp og bistand. Dette kan være mange eldre, mange personer med psykisk utviklingsbegrensning eller store behov i barnevernet. Det kan derfor være slik at kommuner med store oppgaver ellers i en viss forstand ikke klarer å nå brukere med psykiske lidelser spesielt. Det er naturlig at brukere av kommunale tjenester konkurrer med hverandre om å få hjelp, og disse resultatene kan til en viss grad tolkes som et motargument til å integrere tjenestene for personer med psykiske lidelser i det øvrige tjenesteapparatet da det kan være fare for de taper konkurransen med andre grupper for å motta ulike tjenester. Da dette ikke ser ut til å være tilfellet generelt, kan vi se på kommuner med ingen brukere som et ekstremtilfelle. Det kan også hevdes at disse kommunene ikke har noen brukere med psykiske lidelser fordi de ikke har noen med kjent behov for hjelp. Dette kan vi undersøke med å bare se på de med den laveste dekningen for de ulike tjenestene og skille mellom de som har brukere og de som ikke har brukere. Tabell 3.8 Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid (kroner per innbygger) og kommuner med ingen brukere og lave dekningsgrader. Gjennomsnitt. Bolig Hjemmetjenester for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Har ingen brukere Har brukere Antall kommuner med ingen brukere & lavest dekningsgrad Ingen kommuner har null brukere av hjemmetjenester samtidig som de har lav dekning. De som ikke yter tilbudet selv om det foreligger kjente behov, mottar høyere tilskudd til psykisk helsearbeid enn kommunene med brukere. Dette kan altså bety at i disse kommunene taper personer med psykiske lidelser konkurransen om det kommunale tilbudet mot de mange med behov for de samme tjenestene. Som en avslutning på dette avsnittet, kan vi forsøke å gi et samlemål på dekning og brukerrater for å se om det totale tilbudet påvirkes av det øremerkede tilskuddet, eller om kommuner som ikke har brukere med psykiske lidelser av noen tjenester, har mange brukere av andre tjenester. Dette er ikke vist i tabell. Vi summer da enkelt alle brukerratene. Dette kan selvsagt være problematisk fordi vi da ikke tar hensyn til at brukere har flere tjenester. På den andre siden kan dette være et mål på det samlede tilbudet til brukerne med psykiske lidelser. I gjennomsnitt har tjenestene nesten 3 brukere per innbygger. Spørsmålet her er om dette har sammenheng med tilskuddet som mottas for å drive psykisk helsearbeid i kommunene. Vi finner da at det er enn positiv sammenheng mellom dette målet og de øremerkede tilskuddene, men sammenhengen er ikke statistisk signifikant Kommuner i økonomisk ubalanse Vi har også hentet inn informasjon fra ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll). Den betingede kontrollen er regulert ved Kommuneloven 59a som trådte i kraft fra 1. januar Før dette ble det gjennomført lovlighetskontroll av alle kommuners årsbudsjett og alle kommunene måtte få fylkesmannens godkjennelse for låneopptak. Det nye i 2001 var at bare de kommunene som oppfylte kravene i ovennevnte paragraf, ble gjenstand for lovlighetskontroll og må ha statlig godkjenning for vedtatte låneopptak. Årsaker til at de havner i dette registeret kan være at kommunene har vedtatt et årsbudsjett uten at alle 50

55 utgifter er dekket inn på budsjettet, eller at de har laget en økonomiplan uten at alle utgiftene er dekket inn eller at kommunen ellers er i økonomisk ubalanse. 10 Vi kan derfor se om den økonomiske situasjonen til kommunene generelt kan ha betydning for brukerrater og dekningsgrader dette året. Dette for å undersøke om de kommunene som er i økonomisk ubalanse har et lavere tilbud eller dekning enn kommuner uten slike problemer. 54 av kommunene i dette utvalget var innom ROBEK registeret i løpet av , dvs i overkant av 20 prosent av kommunene. Det er ingen sterk systematikk i forhold til kommunestørrelse og kommuner som har kommet i økonomisk ubalanse. Tabell 3.9 Økonomisk ubalanse og brukerrater. Gjennomsnitt. N Boli g for voksne Hjemmetjeneste Dagsenter Voksenopplæring Arbeid for barn Kommuner i økonomisk ubalanse Andre kommuner 54 1,8 8,3 2,9 2,2 0,4 2,8 3, ,7 9,0 3,1 2,7 0,2 1,7 2,5 Total 253 Her ser vi at det er lite forskjeller i bolig, hjemmetjenester, dagsenter, støttekontakt for vokse (ikke statistisk signifikant). Det ser ut til at kommuner som sliter økonomisk (ikke nødvendigvis langvarig) har høyere brukerrater for arbeid (kan være noe med for eksempel næringsstruktur i disse kommunene) og har høyere brukerrater for voksenopplæring og for støttekontakt for barn og unge. Det siste kan i verste fall være en indikasjon på at disse kommunene for eksempel ikke prioriterer forebyggende arbeid pga dårlig kommuneøkonomi, men det kan også bety at de satser på å gi et tilbud til sine brukere og at dette er grunnen til at de ikke får budsjettet til å gå opp. Vi har informasjon om kommune har satt i gang forebyggende tiltak innen det psykiske helsearbeidet rettet mot barn og unge. Det ser for øvrig ikke ut til å være noen sammenheng med at kommuner som sliter økonomisk i mindre grad har satt i gang slike tiltak, heller tvert i mot. Vi finner heller ikke noen sammenheng med at kommunene som er kommet i økonomisk ubalanse har høyere arbeidsledighet eller generelt større sosiale problemer. I neste tabell gjør vi de samme beregningene for dekningsgrader. Tabell 3.10 Økonomisk ubalanse og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). N Bolig Hjemmetjeneste for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Kommuner i økonomisk ubalanse 54 2,4 3,2 2,7 2,2 2,2 2,6 Andre kommuner 199 2,4 3,4 2,8 2,1 2,1 2,6 Total 253 Fra tabell 3.10 ser vi at det er små forskjeller i dekningsgrader og økonomisk ubalanse og ingen av forskjellene er statistisk signifikante. Vi finner ikke forskjell i antatt dekning for 10 Nina Søimer Andresen i KRD har vært hjelpsom med å skaffe opplysninger om hvilke kommuner som var i dette registeret i Registeret oppdateres stort sett to ganger i året, etter at budsjett er vedtatt (januar) og vedtak av årsregnskapet (juni). Det hender også at kommuner blir tatt inn/ut på andre tidspunkt. 51

56 støttekontakt for barn og unge i forhold til om kommunen er i økonomisk ubalanse eller ikke, men finner forskjell i brukerrater mellom de to gruppene av kommuner. Dette kan tyde på at forskjell i brukerrate reflekterer forskjeller i behov. Dette ser også ut til å gjelde arbeid. 3.3 Kjennetegn ved befolkningen I analyser av kommuner er det vanlig å kontrollere for ulike aldersgrupper. Dette fordi de fleste tjenestene gis til brukere i bestemte aldersgrupper. For eksempel er barnehager for 0-5 åringer, grunnskole for 6-15 åringer. Innenfor gitte økonomiske rammer vil høy etterspørsel for eksempel etter grunnskole innebære at dette kanskje vil bli prioritert på bekostning av andre tjenester. I tillegg har kommunene store oppgaver i forhold til den eldre befolkingen som de må oppfylle. Dersom andelene i de ulike aldersgruppene varierer mellom to kommuner, kan tjenestetilbudet til disse to kommunene avvike mye. Det er derfor viktig å kontrollere for disse aldersgruppene for å gjøre kommunene sammenliknbare. Se tabell I i Vedlegg 1 for beskrivelse av data i forhold til de variablene som inkluderes i regresjonsanalysene i kapittel 3.4. Her er vi spesielt opptatt av personer med psykiske lidelser for å få et bedre mål på variasjoner i behov i kommunene. Vi har spesielt fokusert på andelen uføre med psykisk lidelse i kommunen i 2001 og antall som bor i kommunen som får et tilbud i spesialisthelsetjenesten og har en diagnose på psykiske lidelser. Spesialisthelsetjenesten tas opp i et eget kapittel (5), så vi konsentrer oss her om uføre med en psykiatrisk diagnose. Andel uføre med psykiatridiagnose inkluderer organiske psykiske lidelser/schizofrene og paranoide lidelser, affektive lidelser (stemningslidelser), nevroser, atferds- og personlighetsforstyrrelser og psykiske lidelser pga rusmiddel eller tablettbruk. 12 Omtrent 30 prosent av alle uføretrygdede har en psykisk lidelse som primærdiagnose (Samfunnsspeilet nr. 4-5, 2002). Vi vet også at omtrent 50 prosent av alle uføretrygdede under 40 år har en slik diagnose. Ved utgangen av 2001 var det totalt uføre i Norge. 13 Vi ser her om kommuner med relativt mange uføre med slike diagnoser systematisk har høyere brukerrater eller dekningsgrader for kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. Vi har konstruert intervaller for å gjøre sammenlikningen av kommunene tydeligere. Tabell 3.11 Andel uføre med psykiatrisk diagnose og brukerrater. Gjennomsnitt. for voksne N Bolig Hjemmetjeneste Dagsenter Voksenopplæring Arbeid for barn Mindre enn 10 per innbygger per innbygger per innbygger Over 16 per innbygger 37 1,5 7,5 2,2 1,9 0,2 1,5 2,1 61 1,6 8,8 3,4 2,5 0,2 1,7 3,1 66 2,4 9,8 3,2 2,4 0,3 1,6 2,6 89 1,5 8,6 3,1 3,0 0,3 2,7 2,8 Total SSB har gjort denne informasjonen tilgjengelig for oss. 13 Vi har 60 % av kommunene i utvalget og om vi legger til 40 % av antall uføre vi har i utvalget kommer vi til i overkant av , noe som tilsvarer i overkant av 18 % av alle uføre. Dette kan være en indikasjon på at vi mangler kommuner med mange uføre med psykiske lidelser. Dette kommer av at vi for eksempel ikke har med Oslo og Bergen. 52

57 For bolig har kommuner med mellom 13 og 16 per innbygger uføre med psykiske lidelser, signifikant høyere brukerrater enn de øvrige kommunene. Det er ingen signifikante forskjeller i hjemmetjenester mellom kommunene etter denne grupperingen. For dagsenter har de med færrest innbyggere i denne gruppen, signifikant lavere brukerrater enn andre kommuner. For arbeid er kommunene med flest brukere per innbygger også de som har flest personer som er uføre grunnet psykiske lidelser per innbygger. Dette gjelder også delvis voksenopplæring. Det er ikke statistiske signifikante forskjeller i brukerrater for støttekontakter for barn. Sammenhengen er uansett indirekte. Når vi i kapittel 3.4 kontrollerer for øvrige rammebetingelser, finner vi at andel uføre med psykiatrisk diagnose gir signifikant høyere brukerrater kun for arbeid. Vi ser på det samme for dekningsgrader. Tabell 3.12 Andel uføre med psykiatrisk diagnose og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). for voksne N Bolig Hjemmetjeneste Voksenopplæring Arbeid for barn Mindre enn 10 per innbygger per innbygger per innbygger Over 16 per innbygger 37 2,6 3,3 3,0 2,4 2,2 2,4 61 2,3 3,3 2,6 1,9 1,9 3,0 66 2,7 3,4 2,8 2,5 2,2 2,7 89 2,2 3,0 2,7 2,0 2,2 2,4 Total 253 Det er få signifikante forskjeller her. Dette betyr at det kan være ulik etterspørsel som styrer noen av forskjellene i brukerratene. Det er likevel interessant at dette ikke ser ut til å bety systematiske forskjeller i dekningsgrader. 3.4 Resultater fra regresjonsmodeller I dette avsnittet sammenstiller vi informasjon om kommunenes rammebetingelser i enkle regresjonsmodeller. Modellene av rammebetingelser ligger til grunn for de videre analysene, og er med på å gjøre kommunene sammenliknbare. Brukerratene er kontinuerlige variabler og analyseres ved hjelp av vanlig Minste Kvadraters Metode (MKM). Dekningsgradene er variabler som kan anta fire ulike verdier, der intervallene varierer fra 0-25 % til %. Estimeringsmetoden som brukes her er Ordnet Probit modeller (OP). t-verdiene oppgis som absoluttverdier i parentes under den estimerte koeffisienten Brukerrater Se tabell I og tabell II i Vedlegg 1 for hhv deskriptiv statistikk og variabelliste. Som vist i tabell 3.13 forklarer rammebetingelsene mest av variasjonen i brukerrater for bolig (43 prosent) og minst for dagtilbud og voksenopplæring. 53

58 Tabell 3.13 Estimeringsresultater, grunnmodell brukerrater, OLS Bolig Hjemmetjenester Dagtilbud for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Befgr 2-0,794-1,425 0,174-0,469 0,057-0,303-1,437 (2,01)** (0,97) (0,26) (1,11) (0,38) (0,57) (1,62) Befgr 3-1,166-2,467-0,575-0,222-0,058-0,180-1,247 (2,00)** (1,12) (0,58) (0,35) (0,25) (0,22) (0,90) Befgr 4-1,511-4,472-1,354-0,902-0,186-0,619-1,900 (1,96)* (1,49) (1,03) (1,10) (0,59) (0,53) (1,08) And 0-5 år 0,274 0,895-0,134 0,256-0,032 0,325-0,956 (1,68)* (1,40) (0,48) (1,45) (0,51) (1,47) (2,45)** And 6-15 år -0,217 0,541 0,024-0,139-0,066-0,021 0,009 (2,19)** (1,43) (0,14) (1,30) (1,72)* (0,16) (0,04) And 67+ 0,060 0,661 0,116 0,184 0,000 0,188-0,005 (0,90) (2,43)** (1,01) (2,52)** (0,01) (2,06)** (0,03) And 80+(av 0,018 0,171-0,035-0,077-0,013-0,042-0, ) (0,53) (1,32) (0,62) (2,18)** (1,02) (0,92) (0,07) Reisetid -0,018 0,032 0,052-0,027-0,005 0,004-0,072 (0,80) (0,38) (1,36) (1,12) (0,63) (0,15) (1,23) Spredtbygd 0,006-0,028-0,007 0,015-0,001-0,016 0,009 (0,93) (1,09) (0,63) (2,12)** (0,36) (1,82)* (0,60) Arb.ledighet 0,010 0,059-0,015 0,364-0,072-0,321 0,081 (0,07) (0,10) (0,06) (2,40)** (1,32) (1,63) (0,26) Frie innt 0, ,0002-0, , , , ,00006 (1,27) (1,73)* (0,40) (0,15) (0,19) (0,71) (0,78) PO tilskudd 0,001 0,001 0,000-0,000 0,000 0,000 0,000 (12,41)*** (2,95)*** (0,86) (0,17) (0,92) (0,43) (0,18) Opp tilsk -0,012-0,038-0,011 0,003 0,000-0,002-0,022 (1,55) (1,29) (0,86) (0,39) (0,12) (0,23) (1,32) Robek 0,372-0,517-0,500-0,535 0,160 1,153 1,165 (1,35) (0,49) (1,07) (1,82)* (1,46) (2,96)*** (1,87)* Uføre -0,010 0,124 0,010 0,030-0,003 0,101 0,017 (0,39) (1,20) (0,23) (1,03) (0,30) (2,74)*** (0,29) Constant 2,402-18,814 6,047 0,200 2,037-2,081 14,035 (0,87) (1,73)* (1,30) (0,07) (1,92)* (0,55) (2,24)** Observasioner Justert R 2 0,43 0,09 0,01 0,26 0,01 0,06 0,04 * signifikant på 10%; ** signifikant på 5%; *** signifikant på 1% For bolig ser vi at en økning i kommunestørrelse, fører til signifikant lavere brukerrater. De andre tjenestene er ikke avhengig av kommunestørrelse når vi samtidig kontrollerer for andre faktorer. Vi ser også at andel barn i alderen null til fem år, er positiv for brukerratene 54

59 for bolig. En økning i andel barn betyr derfor en høyere brukerrater for denne tjenesten og tjenesten ser dermed ikke ut til å konkurrere med for eksempel barnehager. Vi finner en negativ effekt på brukerratene for støttekontakt for barn. Dette betyr at dersom kommunen har mange i aldersgruppen, er det relativt færre barn og unge som får støttekontakt. Vi kan dermed si at støttekontakt for barn og unge med psykiske lidelser konkurrerer med barn som skal ha barnehageplass. Vi ser også at boligtilbud i en viss grad konkurrerer med tjenestetilbud til unge (6 til 15 år). Dette er i første rekke grunnskole. Dersom kommunen har mange som skal ha tilbud om grunnskole, blir det mindre penger til andre oppgaver. Det ser ut til at botilbud og voksenopplæring går på bekostning av disse oppgavene. Kommuner som har en høyere andel eldre over 67 år, har høyere brukerrater for hjemmetjenester, støttekontakt for voksne og arbeid. Mange eldre kan bety at kommunene generelt har et godt utbygd tjenesteapparat. Dersom en større andel av de over 67 år er eldre enn 80 år, er brukerratene for støttekontakt for voksne signifikant lavere. Dette kan ha sammenheng med pleiebehovet disse har og det kan se ut til at dette går ut over tilbudet om støttekontakt for voksne. Ellers ser ikke denne variabelen til å påvirke brukerratene i noen av de andre tjenestene i særlig grad. En større andel av innbyggerne som bor spredtbygd ser ut til å gi høyere brukerrater for støttekontakt for voksne. For arbeid vil en økning av andel spredtbygde i kommunene bety lavere brukerrater. Kommuner med en større andel av befolkningen bosatt spredt, har altså lavere brukerrater for sysselsettingstiltak. Kommuner med høy arbeidsledighet, har signifikant høyere brukerrater for støttekontakt for voksne. Dette kan selvsagt være indirekte ved at ledighet skaper problemer og dermed behov. En mer sannsynlig tolkning er at økt ledighet betyr økt tilgang på personer som kan være støttekontakter. Høyere arbeidsledighet gir også lavere brukerrater for arbeidstilbud. En naturlig tolkning er at når det er få jobber ledig, er det enda vanskeligere for personer med psykiske lidelser å komme inn på arbeidsmarkedet via tiltak. Vi finner en positiv signifikant sammenheng mellom andel uføre med psykiske lidelser per innbygger og brukerratene for sysselsettingstilbud. Kommuner med mange personer som er uføre grunnet psykiske lidelser har altså relativt flere brukere av sysselsettingstiltak. Nivået på frie inntekter har positiv betydning for brukerratene i de tilfeller signifikansnivået tilsier at vi kan si noe med en viss sikkerhet. Nivået på frie inntekter ser ut til å ha stor betydning for hjemmetjenestene. Den estimerte effekten gir at dersom frie inntekter øker med kroner per innbygger, øker brukerratene for hjemmetjenester med to per voksne innbygger. Pleie og omsorgstilskuddet har sterk signifikant betydning for brukerratene for bolig og hjemmetjenester. Pleie og omsorgstilskuddet er tilført blant annet for at kommunene skal å bygge ut hjemmetjenestene, og er en del av eldresatsingen. Dette har også personer med psykiske lidelser nytt godt av, ved at kommunene med relativt høye pleie- og omsorgstilskudd har relativt høyere brukerrater for hjemmetjenester. Vertskommunetilskuddet ligger er også inkludert i dette tilskuddet. Vi setter inn en dummy for de tidligere vertskommunene, og finner at disse har signifikant høyere brukerrater for bolig, men ingen effekt på hjemmetjenester. Dette kan dermed bety at personer med psykiske lidelser konkurrer om kommunale botilbud med psykisk utviklingshemmede i kommunene. Dette har vi testet videre med å inkludere antall psykisk utviklingshemmede i de enkelte kommunene, men dette påvirker ikke brukerratene for noen av tjenestene. Det ser også ut til at de øremerkede midlene til psykisk helsearbeid ikke forklarer særlig av forskjellene i brukerrater for disse tjenestene. Dette er heller ikke forventet at de gjør når vi kontrollerer for andre rammebetingelser i kommunene. Målet med dette er å gjøre kommunene sammenliknbare i forhold til etterspørsel, inntekt og kostnader. For at rammebetingelsene skal fange opp effekter av de øremerkede tilskuddene, må faktorer som har betydning for etterspørselen etter tjenestene til mennesker med psykiske lidelser være 55

60 inkludert. Når det viser seg at det øremerkede tilskuddet ikke påvirker brukerratene, kan det bety at kriteriene som brukes for å tildele kommunene opptrappingsmidler ikke er gode. Kommuner som mottar mer i tilskudd burde hatt høyere brukerrater da størrelsen på tilskuddet skal reflektere behovene til innbyggerne i kommunen. 14 Om vi i tillegg inkluderer en dummy for kommuner i ROBEK registeret, finner vi at denne har signifikant positiv effekt på brukerratene for arbeid og støttekontakt for barn og unge. Kommuner som (alt annet likt) har havnet i økonomisk ubalanse, har altså relativt flere brukere av disse tjenestene enn kommuner som ikke har vært innom registeret i Brukerratene for støttekontakt for voksne er derimot signifikant lavere i kommunene i økonomisk ubalanse, og årsakene kan være mange Dekningsgrader Se tabell I og tabell II i Vedlegg 1 for hhv deskriptiv statistikk og variabelliste. Det er svært lite av variasjonene i dekningsgradene som forklares med ulike rammebetingelser og forklaringskraften er beregnet til å ligge under 5 prosent for alle modellene. Bivariate analyser av forholdet mellom kommunestørrelse og dekningsgrad (Kalseth, 2003) avdekket at små kommuner oppgir oftere høy dekningsgrad enn store kommuner. Når vi kontrollerer for andre rammebetingelser endres bildet. Generelt vil et høyere antall innbyggere bety høyere dekningsgrad, da det er ingen signifikante negative verdier. Dette vises i de første variablene i tabell Vi ser at det er mye ikke-linearitet her, og særlig er det de nest største kommunene som har best dekning når vi kontrollerer for andre faktorer som kan ha betydning. En høyere andel eldre gir bedre dekning på støttekontakter for barn og unge. I tillegg ser det ut til at lenger reisetid til kommunesentra betyr lavere dekning på støttekontakt både for barn og unge og for voksne, mens en større andel av befolkningen som er bosatt spredtbygd gir høyere dekningsgrad for barn og unge. Vi finner en negativ sammenheng mellom antall uføretrygdede med psykisk lidelser per innbygger og dekningsgradene for bolig, hjemmetjenester og støttekontakt for voksne. Sammenhengene er ikke sterkt signifikante, men gitt at vi har kontrollert for rammebetingelser ellers kan dette være et viktig funn. Kommuner med en høyere andel uføre med psykiske lidelser har altså relativt lavere dekning på disse tjenestene. Resultatene tyder ikke på at kommuner med høye frie inntekter per innbygger har bedre dekning på tjenestene enn kommuner med lave frie inntekter. for barn og unge er den eneste tjenesten der dekningsgraden er påvirket av PO tilskuddet til kommunene. Kommuner med relativt høye pleie og omsorgstilskudd gir en større andel av de med behov støttekontakt for barn og unge slik hjelp. Det funnet som er spesielt interessant, er effekten av det øremerkede tilskuddet gitt gjennom Opptrappingsplanen. Vi ser at dekningsgraden for bolig, støttekontakt for voksne, voksenopplæring og arbeid er signifikant høyere i gjennomsnitt i kommuner som mottar relativt mer av opptrappingsmidlene. Dette kan reflektere at kriteriene som er brukt for å fordele tilskuddene mellom kommunene ikke er treffsikre i forhold til målgruppen. Hvis fordelingskriteriene som er brukt er gode så forventer vi en positiv sammenheng mellom brukerrater og størrelsen på tilskuddet per innbygger, men ingen sammenheng mellom tilskuddsstørrelse og dekningsgrad. Tilskuddene skal ikke gis for at noen kommuner skal ha 14 Vi har ikke med alle kriteriene for tildelingen av tilskuddet, og det burde slå ut i effekt av tilskuddet dersom kriteriene reflekterer behov. Ingen effekt kan tyde på at vi kontrollerer for de viktige kriteriene. Dersom vi fjerner alderskriteriene finner vi fortsatt ingen effekt av tilskuddet. Dette tyder på at kriteriene for tildeling av tilskuddet ikke er gode mht å fange opp behov. 56

61 bedre dekning enn andre, men skal gis etter behov i befolkingen og dermed påvirke brukerratene. Tabell 3.14 Estimeringsresultater, grunnmodell antatt dekningsgrader, Ordered Probit Bolig Hjemmetjenester for voksne Voksenopplæring Arbeid for barn Befgr 2 0,256 0,473 0,482 0,611 0,341 0,942 (0,86) (1,45) (1,65)* (1,73)* (1,13) (2,90)*** Befgr 4 0,273 0,982 0,632 1,002 0,065 1,396 (0,64) (2,13)** (1,51) (1,94)* (0,15) (2,92)*** Befgr 4 0,276 1,044 0,391-0,109 0,817 0,917 (0,49) (1,75)* (0,74) (0,14) (1,29) (1,58) And 0-5 år -0,055-0,064-0,011 0,101-0,023 0,033 (0,48) (0,53) (0,10) (0,79) (0,21) (0,27) And 6-15 år 0,086 0,029-0,034 0,051-0,034 0,114 (1,26) (0,40) (0,53) (0,66) (0,48) (1,55) And 67+ 0,044 0,004-0,002 0,010-0,039 0,087 (0,94) (0,09) (0,05) (0,19) (0,82) (1,74)* And 67+) 80+(av -0,003-0,005-0,004-0,029 0,003-0,017 (0,15) (0,21) (0,18) (1,18) (0,14) (0,72) Reisetid -0,013-0,021-0,027 0,002-0,010-0,057 (0,84) (1,28) (1,75)* (0,14) (0,63) (2,91)*** Spredtbygd 0,000 0,003 0,002-0,006 0,001 0,009 (0,00) (0,69) (0,37) (1,11) (0,14) (1,71)* Arb.ledighet -0,023-0,035 0,025-0,148-0,049 0,070 (0,24) (0,34) (0,27) (1,30) (0,47) (0,63) Frie innt -,00002, , , , ,00001 (0,98) (0,46) (0,18) (0,42) (0,41) (0,29) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,41) (0,44) (0,55) (1,07) (0,20) (1,95)* Opp tilsk 0,010 0,007 0,011 0,015 0,012 0,010 (1,68)* (1,02) (1,71)* (2,09)** (1,96)* (1,47) Robek -0,032 0,214 0,064-0,157-0,168-0,089 (0,17) (1,10) (0,36) (0,72) (0,86) (0,44) Uføre -0,020-0,031-0,029 0,003-0,001-0,011 (1,09) (1,62) (1,62) (0,16) (0,06) (0,57) Antall kommuner

62 Videre er det ingen av dekningsgradene påvirkes av om kommunene er i økonomisk ubalanse. Resultatene fra regresjonsanalysene har vist at det er nødvendig å kontrollere for ulike rammebetingelser når vi ser på effekten av inntekter og andre forhold, da bivariate sammenlikninger blir for enkle fremstillinger av komplekse sammenhenger. Vi tar forbehold om at vi ikke har sett på faktiske dekningsgrader, og at vurderingene av behovsdekning kan samvariere med rammebetingelser. 58

63 4 Organisering og samordning 4.1 Innledning I dette kapitlet ser vi på hvordan kommunene organiserer og samordner tjenestene rettet mot personer med psykiske lidelser. Dette kan som nevnt tidligere være vanskelig å analysere fordi nettopp nivået på brukerrater og dekningsgrader kan være med på å bestemme valg av organiseringsmodell og ulike samordningstiltak. Samtidig kan brukerratene og dekningsgradene som oppnås være avhengig av hvordan kommunene organiserer tjenestene. Vi ser derfor både på bivariate sammenhenger og regresjonsanalyser. Det inkluderes flere ulike spesifikasjoner av regresjonsanalysene fordi det er mange av forholdene som er avhengig av hverandre. Dette innebærer mange tall og store tabeller, og er derfor lagt i vedlegg. Se tabell III til tabell XV i vedlegg 1. Disse må ses i sammenheng med variabeldefinisjonene gitt i tabell II i samme vedlegg. Kommunene kan nå relativt fritt utforme sin organisasjonsstruktur, både politisk og administrativt. Kommunal organisering dreier seg generelt om administrative og politiske forhold internt innen kommunen, men også i stor grad om forholdet til innbyggerne. Opptrappingsplanen sier at utbyggingen av det psykiske helsearbeidet i kommunene ikke bør skje ved at kommune etablerer egne tjenester som bare er rettet mot innbyggere med psykiske problemer, men bør integreres i kommunens øvrige tjenestetilbud. Dette ses i sammenheng med normalisering og integrering av den enkelte i lokalsamfunnet og begge begrepene er sentrale både i Psykiatrimeldingen og i Opptrappingsplanen og i det praktiske arbeidet i kommunene (Robberstad, 2002). Stigmatisering kan bli et resultat dersom en ny særomsorg opprettes. Fordelene og ulempene av integrering er drøftet i Almvik og Borge (2001) og i Myrvold (2004) når det gjelder disse data. Vi er opptatt av om organisering og samarbeid har sammenheng med nivå på brukerrater og dekningsgrader av kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. I den delen av spørreskjemaet som omhandler organisering og samordning var vi av ovennevnte grunner særlig opptatt av om tjenestene relatert til psykisk helsearbeid er integrert i kommunenes ordinære tjenesteapparat, eller om kommunen har valgt å etablere en egen spesialisert enhet for psykisk helsearbeid. Spørreskjemaet kartlegger også om kommunene samarbeider med 2.linjetjenesten, Aetat og trygdekontorene om tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Resultatene vedrørende organisering og samarbeid er utførlig drøftet i Myrvold (2004). Vi gjengir likevel hovedtrekkene her, fordi dette er viktig bakgrunnsinformasjon for analysene. 59

64 4.2 Organisering Kommunene kan organisere sitt psykiske helsearbeid på ulike måter. I spørreskjemaet til kommunene ble det satt opp fire hovedmodeller for organisering av tjenestene til mennesker med psykiske lidelser. Disse er listet opp nedenfor: Modell 1: Arbeidet med psykisk helsearbeid er plassert i en egen enhet, på lik linje med pleie og omsorgstjenesten, sosialtjenesten og legetjenesten. Enheten har egen leder, eget budsjett og egen personalgruppe, som yter tjenester kun relatert til psykisk helsearbeid. Modell 2: Kommunen har etablert en egen psykiatritjeneste, med spesialisert personell som arbeider bare med psykisk helsearbeid. I tillegg legges det vekt på å styrke de etablerte tjenestenes arbeid med psykisk helse ved kompetanseoppbygging blant ansatte i de ordinære tjenestene. Her spør vi også om hvor psykiatritjenesten er plassert i kommuneorganisasjonen, og alternativene er: - Innenfor pleie- og omsorgstjenesten - Innenfor helsetjenesten - Innenfor sosialtjenesten - Annet, spesifiser Modell 3: Det er plassert et klart ansvar med arbeidet med psykisk helsearbeid i stab hos rådmannen/hos helse- og sosialsjefen. Utover dette er det ikke etablert noen egen enhet for psykisk helsearbeid. De etablerte tjenestene styrkes med kompetanse innenfor psykisk helsearbeid. Modell 4: Psykisk helsearbeid ivaretas av de ansatte innenfor de ulike kommunale tjenestene som innbyggere med psykiske problemer benytter. Ansatte i de etablerte tjenestene har eller bygger opp kompetanse i psykisk helsearbeid. De enkelte sektorene har et selvstendig ansvar for å drive psykisk helsearbeid. Det er ikke etablert noen egen enhet for psykisk helsearbeid. Tabell 4.1 oppsummerer hva respondentene svarer. I den første raden inngår kommunene med samme vekt, dvs at alle kommuner teller like mye for gjennomsnittet uavhengig av størrelse og gir den faktiske svarfordelingen. I den andre raden av tabell 4.1 vektes tallene med innbyggertall i kommunene. Dette betyr at større kommuner får relativt større vekt. Ved å sammenlikne uvektede og vektede tall kan vi si noe om betydningen av kommunestørrelse og 60

65 for valg av organiseringsmodell. Relativt store kommuner velger i større grad Modell 3 og Modell 4 heller enn Modell Tabell 4.1 Organiseringsmodell etter kommunestørrelse. Prosentfordeling. Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 Antall kommuner Alle kommuner, uvektet 15,5 72,2 3,2 9,1 251 Alle kommuner, vektet 16,1 61,5 9,1 13,3 251 Under 10 prosent av kommunene har valgt fullt ut å integrere det psykiske helsearbeidet innenfor kommunenes øvrige tjenesteapparat. Omlag 15 prosent av kommunene har valgt organisering med egen enhet for psykisk helsearbeid på linje med de øvrige tjenestene (Modell 1). Et stort flertall av kommunene har valgt Modell 2, dvs etablert en egen psykiatritjeneste men også satsning på styrking av de andre tjenestene. Relativt store kommuner velger i mindre grad denne modellen sammenliknet med mindre kommuner. Av de 183 kommunene som har svart at de har Modell 2, er det 181 som har sagt hvor psykiatritjenesten er organisert, se tabell 4.2. Tabell 4.2 Hvor er psykiatritjenesten plassert i kommuneorganisasjonen, prosentfordeling. Innenfor pleie- og omsorgstjenesten Innenfor helsetjenesten Innenfor sosialtjenesten Annet Antall kommuner Alle kommuner, uvektet 50,3 23,2 8,8 17,7 181 Alle kommuner, vektet 37,2 31,0 4 27,8 181 Her er det relativ stor variasjon mellom kommunene, men de fleste har organisert tjenesten innen pleie og omsorgstjenesten. Også mange har lagt psykiatritjenesten innenfor helsetjenesten, men langt færre under sosialtjenesten. Her ser vi også at mindre kommuner velger i større grad å organisere psykiatritjenesten innenfor pleie og omsorgstjenesten da vekting med kommunestørrelse gir lavere gjennomsnitt i denne kategorien. Større kommuner velger i større grad organisering innen helsetjenesten eller en annen kombinasjon. 16 De større kommunene ser ut til i større grad å velge andre kombinasjoner eller løsninger ( Annet ). Her er det signifikante forskjeller i forhold til kommunestørrelse. Både i forhold til grupperingene og i forhold til befolkning som kontinuerlig variabel. 17 Vi spør også om kommunens psykiske helsearbeid rettet mot barn og unge er organisert innenfor den samme modellen som for voksne. Her ser vi både på totalt for hele landet (uvektet) og i forhold til kommunestørrelse (vektet). 15 Bruker her multinomisk logit modell for å se om det er signifikante forskjeller mellom sannsynlighet for å ha en organisasjonsmodell heller enn en annen. 16 Under kategorien Annet er det mange forskjellige kombinasjoner der det er ulike blandinger av de andre tjenestene og særlig helse og sosialtjeneste går igjen. Særlig mange av de minste kommunene velger å organisere psykiatritjenesten innen pleie og omsorgstjenestene. 17 Bruker multinomisk logistisk funksjon på hvor psykiatritjenesten er organisert, med befolkningsgrupper og kontinuerlig befolkningsvariabel. Kommuner større enn innbyggere har signifikant større sannsynlighet for å velge å organisere denne tjenesten innenfor helsetjenesten, sammenliknet med små kommuner. Kommuner mellom 3 og innbyggere har signifikant større sannsynlighet for annet enn kommuner med færre enn 3000 innbyggere. 61

66 Tabell 4.3 Om kommunens psykiske helsearbeid rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme modell som for voksne. Prosentfordeling. Ja, arbeidet rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme hovedmodell som arbeidet rettet mot voksne Nei, arbeidet rettet mot barn og unge er organisert i en separat modell Totalt som har svart Alle kommuner, uvektet 57,5 42,5 232 Alle kommuner, vektet 63,1 36,9 232 Som vi ser fra tabell 4.3, har nesten 60 prosent av kommunene organisert arbeidet rettet mot barn og unge innenfor samme hovedmodell som arbeidet rettet mot voksne. Vi kan også her se om det er noen forskjell etter kommunestørrelse. Vi finner ingen sterke systematiske forskjeller i kommunestørrelse og om tjenestene rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme hovedmodell som arbeidet rettet mot voksne eller om det organiseres innenfor en separat modell. Dersom vi sammenlikner de to øverste radene i tabellen, ser vi likevel at det er tendenser til at store kommuner velger å organisere tjenester for barn og unge innenfor samme modell som for voksne. Som vi skal se under, kommer dette av at større kommuner i høyere grad organiseres innenfor Modell 4 og de som bruker Modell 4 organiserer i sterk grad tjenestene rettet mot barn og unge under samme hovedmodell som for voksne. Tabell 4.4 Om kommunens psykiske helsearbeid rettet mot barn og unge er organisert innenfor samme modell som for voksne, etter hovedorganisasjonsmodell. Prosentfordeling. Prosent av kommunen som organiserer tjenestene for barn og unge under samme modell som for voksne Antall kommuner Modell 1 57,6 38 Modell 2 52,4 182 Modell 3 75,0 8 Modell 4 90,5 23 Som vi ser har over 90 prosent av kommunen som er organisert etter Modell 4, organisert tjenestene for barn og unge under samme modell som for voksne, men relativt få har i utgangspunktet valgt denne organiseringsmodellen (23 kommuner). Vi ser nå på brukerrater og dekningsgrader i forhold til organisering. Her må vi bruke ulike metoder for å undersøke sammenhengen mellom organiseringsmodell og brukerrater og dekningsgrader. Valg av organiseringsmodell kan være påvirket av brukerratene og dekningsgradene kommunene oppgir. Dette betyr at en viss type modell kan velges dersom kommunen for eksempel har få brukere. Metodisk betyr dette at vi har et endogenitetsproblem, dvs at vi ikke kan være sikker på kausaliteten i en empirisk modell. Vi velger derfor å presentere mer beskrivende analyser av sammenhengene, men tester for signifikante forskjeller ved hjelp av ulike statistiske metoder. Vi starter med å se på organiseringsmodell og brukerrater av ulike tjenester. Modellene i forrige kapittel er utgangspunktet for utvidede regresjonsanalyser som presenteres i vedlegg 1. Resultatene fra dette kommenteres der det er relevant. 62

67 Tabell 4.5 Organiseringsmodell og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Hjemmetjenester Dagsenter voksne Voksenopplæring Arbeid barn og unge Modell 1 1,00 8,60 3,37 2,49 0,24 1,75 1,75 Modell 2 1,90 9,01 3,17 2,53 0,29 2,06 2,77 Modell 3 0,74 8,30 1,81 3,00 0,00 1,18 2,71 Modell 4 2,00 8,36 2,15 2,98 0,17 1,83 3,95 Som vi ser fra tabell 4.5, har de som bruker Modell 4 høyeste gjennomsnittlige brukerrate for bolig og for støttekontakt med barn og unge. 18 Samtidig vet vi at det er relativt store kommuner som har valgt Modell 4, se tabell 4.1. De som organiserer tjenestene til personer med psykiske lidelser innenfor Modell 2 og Modell 4 har signifikant høyere brukerrater på bolig enn Modell 1 og Modell Dette er fortsatt gyldig om vi kontrollerer for ulike rammebetingelser, se tabell III i vedlegg 1. Vi finner ikke at organiseringsmodell har betydning for de øvrige tjenestene når vi kontroller for ulike rammebetingelser. Dette betyr at det er ingen systematikk i hvordan kommunen velger organisasjonsmodell ut fra brukerrater for de ulike tjenestene, bortsett fra brukerrater for kommunale boliger til personer med psykiske lidelser. Vi ser også spesielt på hovedgruppen av kommuner, nemlig de som har en egen psykiatritjeneste for mennesker med psykiske lidelser. Tabell 4.6 Organiseringsmodell for psykiatritjenesten (Modell 2) og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge* Innenfor pleie- og omsorgstjenesten Innenfor helsetjenesten Innenfor sosialtjenesten 1,7 9,7 3,2 2,8 0,2 1,7 2,6 1,9 7,7 3,5 2,0 0,5 3,1 2,0 1,9 4,3 1,4 3,4 0,1 1,5 5,6 Annet 2,6 10,5 3,8 1,9 0,3 2,1 2,3 * Kun kommuner som har samme organisasjonsmodell for barn og unge som for voksne. Fra tabell 4.6 ser vi at det er de som organiserer psykiatritjenesten under annet har høyere brukerrater på bolig, men effekten er ikke sterkt signifikant. Den sterkeste effekten vi finner her, som også er statistisk signifikant gjelder hjemmetjenester og dagtilbud. De som organiserer psykiatritjenesten under sosialtjenesten har signifikant lavere brukerrater både for hjemmetjenester og dagsenter sammenliknet med kommuner med øvrig organisering. Dette gjelder også om en fjerner effekten av kommunestørrelse. Når vi ser på brukerratene for arbeid, finner vi at kommunene som organiserer tjenestene innenfor helsetjenesten, har signifikant høyere brukerrater enn de øvrige kommunene. Dette gjelder også om vi tar hensyn til kommunestørrelsen. 18 Finner ingen systematisk sammenheng mellom brukerrater for støttekontakt for barn og unge og om modellen er organisert som for voksne. Borderline signifikant om de har modell 2 eller 4 også om en kontrollerer for befolkningsstørrelse. 19 Bruker hhv Modell 1 og Modell 3 som basekategori i en multinomisk logit modell der en samtidig kontrollerer for størrelsen på kommunen. 63

68 For støttekontakt for barn og unge finner vi at de kommunene som organiserer tjenestene innenfor sosialtjenesten har signifikant høyere brukerrater i forhold til øvrige kommuner. Dette holder også om vi kun ser på de kommunene som har samme modell for barn og unge som for voksne. For støttekontakt for voksne har kommunene som velger å organisere tjenesten innen helsetjenesten eller annet lavere brukerrater enn de som plasserer psykiatritjenesten innenfor sosialtjenesten og innen pleie og omsorgstjenesten. Dette ser for øvrig ut til å være en konsekvens av at store kommuner har høyere dekning og at de velger Modell 4 (se tabell 4.1), da effekten forsvinner om vi kontrollerer for kommunestørrelse. For de andre tjenestene finnes ingen signifikante forskjeller. Det ser ut til at det er noen tendenser for at de med lave brukerrater velger modell 3, men vi kan ikke si om dette er grunnen til at de har valgt denne modellen eller at det er derfor de har lave brukerrater. Vi undersøker også om det er forskjeller mellom kommunene i forhold til organiseringsmodell og antatte dekningsgrader. Dette vises i neste tabell. Vi vet fra tidligere at det er store forskjeller mellom kommuner avhengig av størrelsen på kommunene. Nedenfor ser vi at det er visse forskjeller i dekningsgrader mellom kommuner ut fra hvilken organiseringsmodell som velges. Her er det for enkelthetsskyld satt inn gjennomsnittlig verdi på den antatte dekningsgraden, jo høyere verdi jo høyere dekning der verdien fire er det høyeste ( %). Tabell 4.7 Organiseringsmodell og antatte dekningsgrader Bolig Hjemmetjenester voksne Voksenopplæring Arbeid barn og unge* Modell 1 2,12 3,41 2,77 2,23 2,17 2,64 Modell 2 2,45 3,20 2,78 2,16 2,08 2,53 Modell 3 2,00 2,50 2,63 1,75 2,50 2,00 Modell 4 2,45 3,35 2,70 1,95 2,42 2,50 * Kun kommuner som har samme organisasjonsmodell for barn og unge som for voksne. Spørsmålet er om det er noe systematisk i disse sammenhengene. Vi finner at dette ikke er tilfellet uansett om vi kontrollerer for kommunestørrelse eller ikke. Med unntak av tegn til at kommuner med modell 2 gir høyere dekningsgrad for bolig (se tabell X i vedlegg 1), er det heller ingen effekt av organiseringsmodell på dekningsgrader om vi kontrollerer for ulikheter i rammebetingelser. Dette betyr at det, basert på disse resultatene, ikke er grunnlag for å be kommunene organisere tjenestene på den ene eller andre måten for personer med psykiske lidelser. Det ser ikke ut til å være noen systematiske forskjeller i dekningsgrader avhengig av organiseringsmodell. Vi ønsker også å se nærmere på de kommunene som organiserer tjenestene gjennom egen psykiatritjeneste og hvor denne tjenesten er plassert i kommuneorganisasjonen. 64

69 Tabell 4.8 Organiseringsmodell for psykiatritjenesten (Modell 2) og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Innenfor pleie- og omsorgstjenesten 2,2 3,2 2,9 2,1 2,0 2,3 Innenfor helsetjenesten 2,6 3,2 2,5 2,3 2,1 2,7 Innenfor sosialtjenesten 3,4 3,5 2,9 2,1 1,9 2,9 Annet 2,5 3,0 2,7 2,3 2,2 2,4 De som organiserer psykiatritjenesten innen helsetjenesten eller sosialtjenesten har signifikant høyere dekningsgrader for bolig enn de som organiserer tjenesten innenfor øvrige tjenester. Dette gjelder også om vi kontrollerer for kommunestørrelse. Ingen av de øvrige forskjellene er statistisk signifikant. 4.3 Samordning Uansett hvilken hovedmodell som velges for organiseringen av det psykiske helsearbeidet i kommunene, vil det være behov for samordning for å oppnå et helhetlig tilbud til mennesker som trenger et sammensatt hjelpetilbud. Slik samordning kan skje på flere nivåer (systemnivå, tjenestenivå og individnivå) og kan skje ved bruk av koordinator, tverrfaglige team og grupper, individuelle planer eller ansvarsgrupper. Vi ser her på type samordning i forhold til brukerrater og dekningsgrader Koordinator Vi spør om kommunene har en person har med klart ansvar om å samordne kommunenes psykiske helsearbeid (koordinator) på systemnivå. I overkant av 70 prosent svarer at de har en koordinator. Vi kan også se om dette varier i forhold til kommunestørrelse. Tabell 4.9 Prosent av kommunene som har koordinator på systemnivå etter kommunestørrelse. Ja Totalt som har svart Alle kommuner, uvektet 71,0 248 Alle kommuner, vektet 72,3 248 Vi ser at det er stor likhet mellom uvektede og vektede snitt. Dette betyr at det ikke er store forskjeller mellom kommunene om de har koordinator eller ikke avhengig av kommunestørrelse. Vi undersøker videre om det er systematiske forskjeller mellom kommuner med og uten koordinator i forhold til brukerrater og dekningsgrader. 65

70 Tabell 4.10 Om kommunen har koordinator på systemnivå og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har ikke koordinator 1,7 9,5 3,2 3,0 0,3 1,7 2,4 Har koordinator 1,8 8,6 3,0 2,4 0,3 2,1 2,9 Antall kommuner Den eneste signifikante forskjellen her gjelder støttekontakt for voksne. Dersom kommunen ikke har koordinator, er brukerratene høyere. Om de har en koordinator eller ikke kan derfor være relatert til om de har behov for det eller ikke. Når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser finner vi ingen effekt av koordinator på systemnivå på brukerratene for noen av tjenestene. Det kan ære viktig å se på dette i forhold til dekningsgrader for de ulike tjenestene. Her bruker vi igjen gjennomsnittlig dekningsgradsintervall (1-4), men tester for om intervallene er signifikant forskjellig. Tabell 4.11 Kommunen har koordinator på systemnivå og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig Hjemmetjenester voksne Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har ikke koordinator 2,2 3,1 2,9 2,0 2,0 2,6 Har koordinator 2,5 3,3 2,7 2,2 2,2 2,5 Antall kommuner Vi ser at kommuner som ikke har koordinator har lavere dekningsgrad for bolig, og at forskjellene i de andre tjenestene er marginale. Når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser finner vi at kommunene som har koordinator, har signifikant høyere dekningsgrader for bolig, mens dekningsgradene for de andre tjenestene ikke har systematisk sammenheng med hvorvidt kommunene har koordinator eller ikke, se tabell X i vedlegg Tverrfaglig team Kommunene kan også koordinere det psykiske helsearbeidet ved å sette sammen et team av folk fra de tjenestene som er relevante for innbyggere med psykiske lidelser. Vi spør derfor også om kommunen har et tverrfaglig team på administrativt nivå som har psykisk helsearbeid innenfor sitt ansvarsområde. Omtrent halvparten av kommunene svarer at de har et slikt team (52 prosent av 245 kommuner som har svart på dette), se tabell

71 Tabell 4.12 Kommuner med tverrfaglig team på administrativt nivå som har psykisk helsearbeid innenfor sitt ansvarsområde. Prosentfordeling. Ja Totalt som har svart Alle kommuner, uvektet 51,5 245 Alle kommuner, vektet 54,7 245 Siden vekting av kommunene gir en relativt større andel med tverrfaglig team, betyr dette at mindre kommuner i relativt mindre grad har tverrfaglig team. Vi undersøker om det er statistisk signifikante forskjeller i forhold til kommunestørrelse og finner ingen slike sammenhenger. I det følgende undersøker vi om det er systematiske forskjeller i brukerrater og dekningsgrader mellom kommuner med og uten tverrfaglig team. Tabell 4.13 Om kommunen tverrfaglig team på administrativt nivå og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har ikke team 1,6 9,5 2,5 2,7 0,3 2,1 2,6 Har team 1,9 8,4 3,6 2,5 0,3 1,8 3,0 Antall kommuner De som har tverrfaglig team har signifikant høyere brukerrate på dagsenter. Dette gjelder også om vi kontrollerer for ulike rammebetingelser, se tabell V i vedlegg. I gjennomsnitt utgjør dette 1,1 bruker per innbygger, eller 40 prosent høyere brukerrate på dagsenter. Sammenhengen blir sterkere om vi tar hensyn til kommunestørrelsen. Som tabell V viser, er det lite annet vi kan forklare brukerratene i dagsenter med. Ingen av de andre tjenestene viser statistisk signifikante forskjeller i brukerrater avhengig om en har tverrfaglig team eller ikke. Dersom vi gjør kommunene mer sammenliknbare ved å kontrollere for ulike rammebetingelser finner vi imidlertid at kommuner med team har signifikant lavere brukerrater for hjemmetjenester enn andre kommuner, se tabell IV. Dette kan skyldes sterk korrelasjon med antall brukere med individuell plan og om kommunen har tverrfaglig team som vi skal se på i neste avsnitt. Vi har også undersøkt om dekningsgradene varierer systematisk med om kommunene har tverrfaglig team eller ikke, og finner ingen signifikante sammenhenger Individuelle planer Personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester fra det offentlige hjelpeapparat, er gitt en rett til å få utarbeidet en individuell plan regulert i pasientrettighetsloven 2-5, med utfyllende regler i Forskrift om individuelle planer. Plikten til å utarbeide individuell plan er hjemlet i henholdsvis kommunehelsetjenesteloven 6-2 a, spesialisthelsetjenesteloven 2-5, samt psykisk helsevernloven 4-1. Det er uoverensstemmelser mellom disse lovene. I spesialisthelsetjenesten utarbeides individuelle planer for personer som vurderes å ha behov for dette, mens det i kommunene skal det etableres planer for alle brukere. Forskrift om individuelle planer trådte i kraft 1. juli Den er forpliktende for helsetjenestene uavhengig av forvaltningsnivå jf. 5 i forskriften, og har konsekvenser for samarbeidende instanser også utenfor helsetjenesten. En individuell plan vil gripe over alle tjenesteområder og forvaltningsnivå og bør omfatte alle tjenester, for eksempel skole, trygd, 67

72 arbeid og ytelser en person med langvarige og sammensatte behov trenger for å kunne leve et aktivt og selvstendig liv. Når barn har behov for sammensatte tjenester, vil planen også måtte omfatte tjenester overfor familien (Veileder for individuell plan, 2001). I dette avsnittet undersøker vi om det er systematiske forskjeller mellom antall personer med individuelle planer og brukerrater og dekningsgrader. 33 prosent av alle kommunene sier de ikke har noen brukere med individuell plan. Her kan det igjen være av interesse å se om dette er fordi de har lav dekning eller om de har høy dekning (behov/etterspørsel), men dette er ikke gjort her. Tabell 4.14 Individuell plan, gjennomsnitt og etter kommunestørrelse Gjennomsnitt antall voksne med individuell plan per voksne innbygger Antall kommuner Gjennomsnitt antall barn og unge med individuell plan per 1 barn og unge Antall kommuner Alle kommuner, uvektet 1, , Alle kommuner vektet 0, , Store kommuner har klart lavere andeler av befolkningen med individuell plan. Kommuner som har relativt mange voksne med individuell plan har også mange barn med individuell plan. 20 Dette kan igjen ses i forhold til brukerrater og dekningsgrader. Dette er en kontinuerlig variabel, samtidig som andel med individuell plan kan være påvirket av brukerrater og dekningsgrader. Vi presenterer derfor her en enkel korrelasjon mellom de ulike tjenestene og andel av den befolkningen med individuell plan. For tjenester rettet mot voksne ses dette i sammenheng med antall voksne som har individuell plan og støttekontakt for barn og unge ses i sammenheng med antall barn og unge med individuell plan. Tabell 4.15 Korrelasjoner mellom andel med individuell plan og brukerrater. Individuelle planer Bolig 0,1085 Hjemmetjenester 0,1840* voksne 0,1335 Voksenopplæring 0,0812 Arbeid 0,2253* barn og unge* 0,26* * Viser andel barn og unge med individuell plan Vi ser at det er en signifikant samvariasjon mellom andel med individuell plan og hjemmetjenester og sysselsettingstilbud. Enten er det slik at brukerne har individuell plan som gjør at behovene blir synliggjort og nødvendige tiltak settes i verk, eller så er det slik at de har individuell plan fordi de for eksempel har mulighet for arbeid. Andelen av barn og unge med individuell plan ser ut til å ha positiv sammenheng med støttekontakt for barn og unge. 20 Korrelasjonen mellom andel med individuell plan blant barn og unge og vokse er 0,3 og sterkt signifikant. 68

73 Om vi kontrollerer for ulike rammebetingelser finner vi at når flere har individuelle planer gir dette høyere brukerrater for hjemmetjenester, arbeid og støttekontakt for barn og unge. Se tabeller i vedlegg. Er det kommunene med høy dekning som har individuelle planer for mange av brukerne? Tabell 4.16 viser gjennomsnittlig antall per innbygger med individuell plan avhengig av hva de har svart på dekningsgradene. Tabell 4.16 Tjeneste Antall per innbygger med individuell plan og dekningsgrader. Gjennomsnitt. Antall kommuner i ulike intervaller av dekningsgrad 0-25 % % % % Bolig 0,92 0,58 1,50 1,27 Hjemmetjenester 0,46 1,17 1,00 1,27 voksne 0,62 1,04 1,21 1,21 Voksenopplæring 0,91 1,74 1,03 1,29 Arbeid 0,79 1,10 1,68 1,05 barn og unge* 0,24 1,15 1,17 1,11 * Viser gjennomsnittlig andel med individuell plan for barn og unge. Det kan være vanskelig å oppdage noe systematikk i denne tabellen, og vi presenterer også dette i en figur for å gjøre forskjellene synlig, se figur Bolig Figur 4.1: Andel med individuell plan og dekningsgrader Hjemmetjenester voksne Voksenopplæring Arbeid barn og unge For alle tjenester med unntak av bolig, finner vi lavest antall per innbyggere med individuell plan blant kommunene som har oppgitt dekningsgrad på 0-25 %. Ellers finner vi ingen klare mønster % % % % Om vi justerer for forskjeller i rammebetingelser, finner vi at dekningsgradene for hjemmetjenester, voksenopplæring og støttekontakt for barn og unge er høyere om kommunen har relativt mange brukere med individuelle planer. Jo flere brukere med individuelle planer jo bedre er dekningsgradene for disse tjenestene Ansvarsgrupper Den vanligste formen for å koordinere tjenestene til enkeltpersoner i Norge er i følge St. melding 25 96/97 ansvarsgrupper. Etablering av ansvarsgrupper har i flere år vært vanlig i barnevernet og i barne og ungdomspsykiatrien (Borge, 2002 s 95). Når brukerne har behov for tilbud fra flere etater, kreves samarbeid på tvers av etatgruppene. I de senere år har ansvarsgrupper vært benyttet i økende grad i samarbeidet mellom voksenpsykiatrien og kommunen i arbeidet med psykotiske pasienter, fordi disse menneskene er spesielt sårbare i forhold til et fragmentert hjelpeapparat (ibid). Hensikten med ansvarsgrupper er å utnytte tilgjengelige ressurser i tjenestetilbudene, i tillegg til at den kan være et redskap for brukerne til økt selvhjelp og opplevelse av mestring. Målet er kontinuitet og helhet og å avklare behov for tjenester og hvem som skal ha ansvaret for ulike deltjenester. I det 69

74 følgende ser vi på forholdet mellom brukerrater og dekningsgrader i forhold til ansvarsgrupper. Først viser vi svarfordelingen på dette spørsmålet. Tabell 4.17 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) som metode for samordning av tjenester overfor brukere med psykiske lidelser. Prosentfordeling. Nei Ja, for noen Ja, for de aller fleste Antall kommuner som har svart Alle kommuner, uvektet 4,5 73,9 21,6 245 Alle kommuner vektet 0,6 69,8 29,7 245 Her ser vi at det er veldig få som ikke har etablert ansvarsgrupper eller tilsvarende modell. Det er kun kommuner med færre enn 3000 innbyggere som ikke har ansvarsgruppe og dette gjelder bare 11 kommuner. Utenom disse kommunene ser det ut som om kommunestørrelse har liten betydning. Tabell 4.18 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Nei 1,1 7,9 1,7 3,4 0,0 1,8 2,3 Ja, for noen 1,9 8,9 3,2 2,6 0,3 2,0 2,7 Ja, for de aller fleste 1,4 8,5 3,0 2,4 0,3 2,0 3,3 For de fleste tjenestene har de kommunene med ansvarsgrupper høyest brukerrater. Forskjellene er bare signifikant for bolig i disse enkle bivariate sammenhengene. Her har de som har ansvarsgrupper for noen, signifikant høyere brukerrater enn de som har ansvarsgrupper for de fleste. Forskjellene er ikke signifikant i forhold til de som ikke har etablert ansvarsgrupper når vi undersøker disse enkle bivariate sammenhengene. Når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser, finner vi likevel tendenser til at kommuner uten ansvarsgrupper har signifikant lavere brukerrater på bolig og til en viss grad lavere brukerrater for støttekontakter for barn og unge. Vi ser videre på ansvarsgrupper og dekningsgrader. Tabell 4.19 Om kommunen har etablert ansvarsgrupper (eller tilsvarende modell) og dekningsgrader. Gjennomsnittlig dekningsgrad (1-4) Bolig Hjemmetjenester voksne Voksen-opplæring Arbeid barn og unge Nei 2,9 4,0 3,6 2,3 2,9 3,1 Ja, for noen 2,4 3,2 2,8 2,1 2,1 2,6 Ja, for de aller fleste 2,3 3,2 2,6 2,2 2,1 2,5 Når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser, finner vi at kommuner uten ansvarsgrupper har signifikant høyere dekning for støttekontakt for voksne. Begrunnelsen for at kommunene 70

75 ikke har ansvarsgrupper kan dermed være at det ikke er behov for dette ved at disse oppgavene er ivaretatt av andre. Det samme ser ut til å gjelde for dekningsgrader for arbeid, men her er effektene mindre stabile. Generelt er det ikke belegg for å si at kommuner som ikke har etablert ansvarsgrupper, har lavere dekning på noen av tjenestene. Men det er altså få kommuner som ikke har etablert ansvarsgruppe eller tilsvarende modell. Om vi sammenlikner dekningsgrader mellom kommuner som har ansvarsgrupper for noen og de som har det for de aller fleste, finner vi at ingen av forskjellene er signifikante. 71

76 72

77 5 Samarbeid med 2.linjetjenesten Daværende Helseminister Dagfinn Høybråten uttalte på Psykiatriens årlige lederkonferanse i Stavanger 2003 følgende: For meg står det klart at dersom vi ikke lykkes med satsingen i kommunene, vil vi vanskelig kunne lykkes med satsingen på en bedre spesialisthelsetjeneste og omvendt. Kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten må derfor utgjøre et sammenhengende hele i løsningen av den oppgaven vi står overfor. Det ble videre fremhevet at kommunene og spesialisthelsetjenesten må som et gjennomgående prinsipp møtes i et likeverdig faglig samarbeid. Nødvendigheten av et utstrakt samarbeid ble framhevet. Det ble også sagt at grensene mellom ansvaret for 1. og 2. linje ikke er uttømmende definert gjennom lover og regelverk og at gråsonene må bli en samarbeidssone og ikke en sone for ansvarsfraskrivning. I det følgende ser vi om samarbeidet mellom 1. og 2. linjetjenesten har sammenheng med brukerrater og dekningsgrader for det kommunale tjenestetilbudet til brukere med psykiske lidelser. Spesialisthelsetjenesten kan være sykehusavdelinger, poliklinikk, distriktpsykiatrisk senter (DPS), psykiatrisk senter og sykehjem. I dette kapitlet ser vi på sammenhengen mellom brukerrater og dekningsgrader i forhold til: Formell samarbeidsavtale Ambulerende team Veiledning fra 2.linjetjenesten Avstand til DPS Pasienter i spesialisthelsetjenesten Informasjon om de tre første punktene kommer fra spørreskjemaet, som inneholder en egen del om samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. De to siste punktene kan begge potensielt være relatert til brukerrater og dekningsgrader av kommunale tjenester. 5.1 Formell samarbeidsavtale Vi har spurt om det eksisterer noen formell samarbeidsavtale på administrativt nivå mellom kommunen (evt. sammen med flere kommuner) og 2. linjetjenesten. Tabell 5.1 viser at 44 prosent av kommunene ikke har etablert noen slik formell samarbeidsavtale. 32 prosent har samarbeid med utskriving av pasienter, mens 6 prosent har avtale som regulerer håndteringen av konflikter mellom kommunen og 2. linjetjenesten. 27 prosent av kommunene har avtale med 2. linjetjenesten om kompetanseheving og 22 prosent har avtale som regulerer andre forhold mellom kommunen og 2. linjetjenesten. En god del av kommunene har flere typer samarbeid. 73

78 Tabell 5.1 Formell samarbeidsavtale på administrativt nivå, prosentfordeling Prosent av kommunene Uvektet Prosent av kommunene Vektet Nei, det er ikke etablert noen slik formell samarbeidsavtale 44,3 34,7 Ja, kommunen har avtale som regulerer håndtering av konflikter mellom kommunen og 2. linjetjenesten 6,3 19,0 Ja, kommunen har avtale med 2. linjetjenesten om kompetanseheving 27,3 29,9 Ja, kommunen har avtale med 2. linjetjenesten om rutiner ved utskriving av pasienter Ja, kommunen har avtale som regulerer andre forhold mellom kommunen og 2. linjetjenesten 32,0 50, ,3 Fra tabell 5.2 ser vi at 14,2 prosent eller 20 kommuner ikke har krysset av for at de ikke har samarbeid, men likevel ikke oppgir noen av de samarbeidsformene som er oppgitt i spørsmålet. Dette kan bety at disse 20 kommunene har andre former for samarbeid som ikke er tatt med i spørsmålet. 33 prosent av kommunene svarer at de har en type samarbeid, mens 40 prosent har to typer. Det vanligste paret av samarbeidsformer er her avtale om kompetanseheving og rutiner ved utskriving av pasienter. Det er også en del av de som har to former for samarbeid som har rutiner for utskriving og samarbeid andre forhold. Tabell 5.2 Andel kommuner med flere former for samarbeid. Antall type samarbeid Prosent av kommunene med antall type samarbeid 0 14,2 1 33,3 2 40,4 3 9,9 4 2,1 Antall kommuner totalt som ikke svarer nei 141 Store kommuner har samarbeid med 2. linjetjenesten i større grad enn små kommuner. Men det er genelt ingen lineær sammenheng med størrelse på kommunen og de som ikke har formell avtale. Det er derfor av interesse å se om dette kan ha sammenheng med nivå på brukerrater og dekningsgrader i kommunene. 74

79 Tabell 5.3 Om kommunen ikke har etablert formell samarbeidsavtale med 2. linjetjenesten og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har formell samarbeidsavtale Har ikke formell samarbeidsavtale 1,6 8,2 3,1 2,3 0,3 2,0 2,7 1,9 9,6 3,0 2,9 0,2 1,9 2,8 Tabell 5.3 viser at det er noen forskjeller, men forskjellene er kun signifikante for støttekontakt for voksne. Vi har også undersøkt om nivået på brukerratene har sammenheng med type samarbeid. Her finner vi at kommuner med avtale som regulerer konflikter har lavere brukerrater for støttekontakt for voksne. Det er vanskelig å si noe om kausaliteten her, og årsakene til denne sammenhengen kan være tilfeldig. Kommuner som har avtale om kompetanseheving har signifikant høyere brukerrater for voksenopplæring. Det samme ser ut til å være tilfellet for kommuner med avtale med 2.linjen om rutiner for utskriving av pasienter. Ellers finnes det ingen systematiske sammenhenger mellom brukerrater og samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Vi ser videre på dekningsgrader i tabell 5.4. Tabell 5.4 Om kommunen ikke har etablert formell samarbeidsavtale med 2. linjetjenesten og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har formell samarbeidsavtale Har ikke formell samarbeidsavtale 2,4 3,3 2,8 2,1 2,2 2,6 2,3 3,2 2,8 2,2 2,1 2,5 Vi finner ingen signifikante forskjeller i dekningsgrader avhengig av om kommunene har samarbeidsavtale eller ikke. Vi har også undersøkt om type samarbeid har sammenheng med nivået på dekningsgradene. Den eneste effekten vi finner, er at kommuner som har avtale som regulerer andre forhold mellom kommuner og 2.linjen har signifikant høyere dekning på hjemmetjenester. Totalt ser det ut til å være svake sammenhenger mellom brukerrater og dekningsgrader i forhold til samarbeid med 2. linjetjenesten. 5.2 Ambulerende team I dette avsnittet ser vi på en annen side av samarbeidet med 2.linjetjenesten, nemlig om kommunen får besøk av såkalte ambulerende team fra 2.linjetjenesten, se tabell prosent av kommunene (245 har svart) får besøk av ambulerende team fra 2.linjetjenesten. 75

80 Tabell 5.5 Besøk av ambulerende team. Prosentfordeling. Andel kommuner uvektet Andel kommuner vektet Andel som får besøk av ambulerende team fra 2. linjetjenesten 56,7 53,8 Antall kommuner Det er flest småkommuner som får besøk av ambulerende team, men forskjellene er ikke signifikant i forhold til kommuestørrelse. Vi sammenstiller nå dette med brukerrater og dekningsgrader. Tabell 5.6 Besøk av ambulerende team og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Får ikke besøk 1,5 8,6 2,8 2,3 0,3 2,1 2,1 Får besøk 1,9 9,1 3,2 2,7 0,3 1,9 3,2 Vi finner signifikante forskjeller kun for støttekontakt for barn. Denne forskjellen er signifikant om vi kontrollerer for kommunestørrelse, både grupper og kontinuerlig. Her vet vi at det er forskjeller i hvordan de ambulerende teamene arbeider. Noen jobber med både voksne og barn og unge, mens andre har separate team for de ulike gruppene. Fordelingen er som følger: Tabell 5.7 Hvordan de ambulerende team jobber. Andel kommuner Teamet jobber med både voksne og barn/unge 14,4 Teamet jobber bare med voksne 37,0 Teamet jobber bare med barn/unge 3,4 Det er separate team for voksne og barn/unge 45,2 Antall kommuner som har svart prosent av kommunene har separate team for barn og unge. Vi fjerner derfor de som sier at teamet bare arbeider med voksne. Effekten på støttekontakt for barn og unge er fortsatt gyldig. Dette er en interessant effekt og sier altså at kommuner som får besøk av ambulerende team har høyere brukerrater for barn. Vi ser videre på om det er noen sammenheng mellom kommuner med ambulerende team og dekningsgrader. 76

81 Tabell 5.8 Besøk av ambulerende team og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Får ikke besøk 2,4 3,2 2,7 2,3 2,3 2,5 Får besøk 2,5 3,3 2,8 2,1 2,1 2,6 Det er ingen signifikante forskjeller i dekningsgrader mellom kommuner som får/får ikke besøk av ambulerende team. Årsaken til at vi ikke finner statistiske sammenhenger kan være at det er forskjell på om teamene drar til kommunen regelmessig eller ikke. Dette har vi informasjon om og vi danner en variabel som angir om de får regelmessige besøk av teamet eller bare ved behov. Tabell 5.9 Besøk av ambulerende team (ved behov eller regelmessig) og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Får besøk ved behov Får besøk regelmessing 1,9 8,6 3,1 2,7 0,3 1,3 1,9 9,5 3,3 2,8 0,3 2,3 Her ser vi at dekningsgraden for støttekontakt rettet mot barn og unge er høyere for de kommunene som får regelmessig besøk. Dette styrker funnet om at besøk av ambulerende team har betydning for tjenestene rettet mot barn og unge. 5.3 Veiledning fra 2. linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere Vi ser videre på om kommunen benytter seg av muligheten til å motta veiledning fra 2.linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere. Tabell 5.10 Om kommunen benytter seg av muligheten til å motta veiledning fra 2.linje. Prosentfordeling. Nei/svært sjelden Ja, ved behov Ja, til faste tider Antall kommuner som har svart Alle kommuner, uvektet Alle kommuner vektet 7,5 72,4 20, ,4 71,5 23,1 239 Vi finner ingen signifikante forskjeller mellom kommuner av ulik størrelse med hensyn til om de mottar veiledning fra 2.linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere, verken for barn og unge eller for voksne. Vi kan derfor anta at det ikke er sammenheng mellom kommunestørrelse og om kommunen benytter seg av muligheten til å motta veiledning fra 2. linje. I det følgende sammenstiller dette med brukerrater og dekningsgrader. 77

82 Tabell 5.11 Veiledning og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Nei/svært sjelden Ja, ved behov Ja, til faste tider 1,5 8,9 3,5 2,9 0,4 1,6 2,5 1,8 9,1 3,1 2,6 0,3 2,1 3,0 1,6 8,4 3,0 2,4 0,3 1,9 2,6 Ingen signifikante forskjeller avdekkes. Her er det brukt veiledning for barn og unge for støttekontakt for denne gruppen. Det betyr at det ikke er slik at de med mange brukere av noen av tjenestene i større grad benytter seg av muligheten til å motta veiledning. Vi ser videre på dekningsgrader. Tabell 5.12 Veiledning og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Nei/svært sjelden Ja, ved behov Ja, til faste tider 2,6 2,9 2,4 2,2 2,2 3,0 2,4 3,2 2,8 2,2 2,1 2,7 2,2 3,2 2,6 2,1 2,1 2,1 De som har dekning på mellom 50 og 75 % på voksenopplæring har signifikant høyere sannsynlighet for å motta veiledning til faste tider. De som sjelden eller aldri benytter seg av muligheten til å motta veiledning fra 2. linjetjenesten knyttet til enkeltbrukere for barn og unge, har signifikant høyere dekningsgrad for støttekontakt for barn og unge. Dette kan bety at de ikke har behov for slik veiledning. 5.4 Avstand til DPS Et sentralt ledd i opptrappingsplanen er etablering av distriktpsykiatriske sentre (DPS). Disse skal ta i mot folk til poliklinisk behandling, ha dagtilbud, døgntilbud og sikre et nært samarbeid med kommunene både om den enkelte bruker/pasient og i form av veiledning og undervisning av ansatte i kommunene. Informasjonene om avstand til DPS har vi fått frem ved å ta utgangspunkt i en matrise av kommunenummer som viser avstand mellom kommunesentra til alle kommuner i Norge, både i reiseavstand i kilometer og reisetid i timer. Deretter brukte vi en kartlegging av opptaksområde til alle DPSene som fantes i 2001 til å tilordne alle kommuner DPSen som dekket deres kommune. Så konstruerte vi to variabler fra dette som viste hhv avstand i kilometer og avstand i timer til DPSet i opptaksområdet for alle kommunene. I 2002 forelå det planer for etablering av 77 DPSer. Dette betyr at det har vært en betydelig endring etter 2001, og vi vil oppdatere denne informasjonen når vi samler inn nye data i

83 I dette utvalget er det 38 kommuner som har DPS. Dette innebærer at reiseavstanden til DPS er lik null for 38 kommuner. Gjennomsnittlig reiseavstand var 86,6 km for de øvrige kommunene. Den gjennomsnittlige reisetiden var 1,32 timer i Tabell 5.13 Avstand til DPS og kommunestørrelse. Antall km til nærmeste DPS Reisetid (timer) til nærmeste DPS Færre enn 3000 innbyggere 96,2 1,8 Mellom og innbyggere 72,7 1,0 Mellom og innbyggere 35,5 0,2 Over innbyggere 5,2 0,0 Som vi ser fra tabell 5.13 er det en helt tydelig sammenheng. Store kommuner har kortere avstand til nærmeste DPS enn små kommuner. For å få frem forskjellene mellom kommunene i forhold til brukerrater og dekningsgrader grupperer vi kommunene etter avstand til DPS for innbyggerne, se tabell Av de 253 kommunene i utvalget har 15 prosent DPS lokalisert i kommunen. Mens 26 prosent har mer enn 10 mil til nærmeste DPS. Tabell 5.14 Avstand til nærmeste DPS og antall kommuner i ulike intervall. Antall kommuner Prosent av kommunene Har DPS i kommune Mellom 1 og 50 km til nærmeste DPS Mellom 50 og 100 km til nærmeste DPS Mer enn 100 km til nærmeste DPS Total Vi ser videre på om brukerrater og dekningsgrader for de ulike tjenestene varierer systematisk med avstand til DPSet i opptaksområdet fra kommunene. Tabell 5.15 Avstand til DPS og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har DPS i kommune Mellom 1 og 50 km til nærmeste DPS Mellom 50 og 100 km til nærmeste DPS Mer enn 100 km til nærmeste DPS 1,1 6,6 3,2 2,1 0,1 2,4 2,8 1,9 8,0 2,7 2,5 0,3 1,5 2,7 2,0 11,1 2,7 2,7 0,3 2,3 3,3 1,6 8,6 3,8 2,7 0,3 2,0 2,1 79

84 Fra tabell 5.15 ser vi at de kommunene som har DPS lokalisert i egen kommune har lavest brukerrater på bolig, hjemmetjenester, støttekontakt for voksne og voksenopplæring. Det er vanskelig å si hva dette skyldes, men det er minst to potensielle forklaringer. Det kan bety at kommuner med DPS lokalisert i kommunen har lavere etterspørsel etter tjenestene fordi flere får hjelp i spesialisthelsetjenesten. Det kan også bety at kommuner med DPS i umiddelbar nærhet i mindre grad bygger ut egne tjenester. Den gjennomsnittlige brukerraten for dagsenter er relativt høy i kommunene som har DPS lokalisert i kommunen. Dette kan tyde på at respondentene inkluderer dagtilbudet ved DPSet når de svarer på spørsmålet. Vi ser likevel at det er de kommunene som har lengst avstand som klart har flest brukere av dagtilbud i kommunal regi. Når vi kontrollerer for ulike rammebetingelser, finner vi at avstand til DPS har signifikant betydning for brukerrater for dagtilbud og støttekontakt for barn og unge. Brukerrater for dagtilbud er altså høyere jo lenger avstand til DPSet. Dette kan tolkes som at det er større behov om kommunene har lang reiseavstand til DPSet. For støttekontakt for barn og unge er effekten motsatt. Lengre avstand betyr færre brukere (se tabell VIII i vedlegg 1). Dette kan bety at spesialisthelsetjenesten er med på å tydeliggjøre behov for støttekontakt for barn og unge. Dette stemmer godt med effekten av regelmessige besøk av ambulerende team fra 2.linjen som er vist i kapittel 5.2. Vi ser videre på sammenhengen mellom avstand til DPS og dekningsgrader, se tabellen nedenfor. Tabell 5.16 Avstand DPS og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Har DPS i kommune 2,1 3,3 2,6 1,9 1,6 2,5 Mellom 1 og 50 km til nærmeste DPS Mellom 50 og 100 km til nærmeste DPS Mer enn 100 km til nærmeste DPS 2,2 3,2 2,8 2,0 2,0 2,6 2,6 3,1 2,6 2,2 2,1 2,5 2,5 3,4 3,0 2,5 2,6 2,8 Det ser ikke ut til at de kommunene som har DPS lokalisert i kommunen er de med høyest dekning. Tvert imot, har de lavest dekningsgrad på bolig, støttekontakt for voksne, voksenopplæring, arbeid og støttekontakt for barn og unge. Det er kun marginale forskjeller for alle tjenestene, med unntak av bolig. Om vi ser på de kommunene som har over 100 kilometer reiseavstand til DPSet, ser vi at disse kommunene har i gjennomsnitt høyest dekningsgrader på hjemmetjenester, støttekontakt for både voksne og barn/unge, voksenopplæring og arbeid. Jo lengre avstand jo høyere dekningsgrad. Effekten for arbeid forsvinner ikke om vi justerer for kommunestørrelse og andre rammebetingelser, se tabell XIV i vedlegg 1. Dette kan ha flere årsaker. Det kan bety at behovet er kartlagt og kjent fordi det er et DPS i nærheten, dersom en antar at det er tettere samarbeid mellom kommuner og DPSer med mindre avstand (vi har ikke undersøkt dette). Dette kan ha sammenheng med pasienter i kommunen som får behandling i 2. linjetjenesten og vi ser på dette i neste avsnitt. 80

85 5.5 Pasienter med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten Fra SAMDATA arbeidet har vi i samarbeid med NPR funnet frem til antall pasienter med en diagnose innenfor psykiske lidelser (F-diagnose) som får behandling i spesialisthelsetjenesten og bosatt i de enkelte kommunene. 21 Dette kan vi bruke til å si noe om forholdet mellom 1. og 2. linjetjenesten. Det er visse skjevheter i disse data som gjøre at resultatene må tolkes med en viss varsomhet. Når vi ser på all behandling i spesialisthelsetjenesten er det totalt rapportert registreringsepisoder i 2001, (62 prosent) har registrert hoveddiagnose. Av disse har hoveddiagnose Fxx.x. 469 pasienter mangler vi kommunenummer på og det forekommer noen feil/ugyldige kommunenummer (82 pasienter). Vi har både informasjon om antall pasienter som får poliklinisk behandling og antall som får døgnbehandling pasienter fikk behandling i spesialisthelsetjenesten i 2001 (totalt døgn og poliklinisk), mens er antallet som får døgnbehandling. Av disse er det 21 som ikke har oppgitt kommune og 42 som har feil/ugyldige kommunenummer. 414 kommuner har innbyggere som fikk behandling i spesialisthelsetjenesten i kommuner har pasienter som får døgnbehandling. Det er sterk korrelasjon mellom døgn og poliklinisk behandling. Vi konsentrer oss her om antall pasienter som får døgnbehandling. Her er det mindre skjevheter og de fleste institusjonene har levert data. Om vi kjører enkle korrelasjoner er det ingen signifikante korrelasjoner mellom brukerrater og antall pasienter per innbygger over 18 år. Det ser altså ikke ut til å være noen systematisk sammenheng mellom andel av befolkningen som får behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunalt tilbud til personer med psykiske lidelser. I gjennomsnitt er det 3,98 pasienter i spesialisthelsetjenesten per innbygger bosatt i kommunene i utvalget. Altså omtrent 4 per innbygger. Vi vet at brukerratene varier mellom 0,3 og 8,8 per innbygger. Samtidig må vi være oppmerksom på at noen pasienter telles flere ganger fordi det ikke finnes personidentifiserbar registrering. Tabell 5.17 Pasienter per voksne innbygger i spesialisthelsetjenesten og korrelasjon med brukerrater for kommunale tjenester. Korrelasjon Bolig -0,166 Hjemmetjeneste 0,150 Dagsenter 0,004 voksne 0,036 Voksenopplæring -0,043 Arbeid -0,026 barn -0,054 Tallene bak korrelasjonene i tabell 5.17 er basert på et utvalg av kommunene der alle institusjonene i fylket kommunen hører til, leverte data for Dette resulterer i et utvalg på 59 kommuner. Vi finner ingen signifikante effekter. Dette resultatet endres ikke om vi også undersøker sammenhengen mellom poliklinisk behandling og brukerrater og heller ikke om vi bruker andre utvalg. I den neste tabellen viser vi at det samme er tilfellet for 21 Takk til Ketil Rudjord for hjelpsom og hurtig assistanse. 81

86 dekningsgrader. For barn og unge er det brukt antall pasienter per barn og unge i barne og ungdomspsykiatrien. Tabell 5.18 Pasienter per voksne innbygger i spesialisthelsetjenesten og korrelasjon med dekningsgrader for kommunale tjenester. Korrelasjon Bolig -0,218 Hjemmetjeneste -0,015 voksne -0,018 Voksenopplæring -0,123 Arbeid 0,105 barn -0,113 Det er altså ingen systematisk sammenheng mellom andelen av befolkningen som får hjelp i kommunene og andel av befolkningen som får behandling i spesialisthelsetjenesten. Tjenestene i kommunene ser derfor i liten grad ut til å være dimensjonert ut fra pasienter i spesialisthelsetjenesten. 82

87 6 Samarbeid med andre statlige instanser Opptrappingsplanen påpeker at mennesker med psykiske lidelser ofte har problemer i forhold til arbeidslivet. Satsning på sysselsettingstiltak slik at flere kan komme i arbeid står derfor sentralt. Konkret sier Opptrappingsplanen at flere skal få tilbud om sysselsettingstiltak. Robberstad (2002) sier at arbeidsmarkedsetaten har hatt store problemer med å forstå behovene for tilpasset arbeid til personer med psykiske problem og legge til rette for det. Det er også en kjensgjerning at mange personer med psykiske lidelser er uføretrygdet. De mangler da en del rettigheter andre arbeidssøkere har. Et annet problem er at de sjelden fyller kravet om å være 50 prosent arbeidsfør. Samtidig vet vi at den nest største årsaken til langtidssykemelding og uføretrygd er psykiske lidelser, og det er denne gruppen som vokser raskest i forhold til sykelighet i arbeidslivet. I dette kapitlet ser vi nærmere på om det er noen sammenheng mellom kommunenes samarbeid med Aetat og trygdekontor i forhold til brukerrater og dekningsgrader. 6.1 Samarbeid med Aetat Gjennom spørreskjemaet har vi kartlagt om kommunene har samarbeidsmøter med Aetat som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser. Det er fire svaralternativ og fordelingen vises i neste tabell. Tabell 6.1 Om kommunen har samarbeidsavtaler med Aetat som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser. Andel av kommunene Uvektet Andel av kommunene Vektet Nei, det er ikke vanlig med slike møter mellom kommunen og Aetat Ja, kommunen har samarbeidsmøter med Aetat på et overordnet nivå Ja, kommunen har av og til samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere Ja, kommunen har ofte samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere 21,3 19,0 17,0 29,0 63,6 68,8 13,0 13,3 I dette utvalget er det altså 21 prosent av kommunene der det ikke er vanlig med slike møter. Vi ser at den vektede verdien ligger noe lavere, altså er det en overvekt av mindre kommuner som ikke har slike møter. Større kommuner har i høyere grad samarbeidsmøter av og til med Aetat om enkeltbrukere. Det er liten forskjell i forhold til kommunestørrelse av de som ofte har slike samarbeidsmøter. Det er spesielt store kommuner som har samarbeidsmøter med Aetat på et overordnet nivå. Vi ser nå på dette i forhold til brukerrater 83

88 og dekningsgrader av kommunale tjenester rettet mot personer med psykiske lidelser. Her ser vi bare på brukerrater og dekningsgrader i forholdt til arbeid/sysselsettingstiltak i kommunene. Brukerratene i kommuner der det ikke er vanlig med slike møter er signifikant lavere enn i kommuner som har slike møter for brukerratene for arbeid. Fra tabell 6.2 ser vi også at kommuner som har samarbeidsmøter med Aetat på et overordnet nivå har høyere brukerrater enn kommuner som ikke har et slikt samarbeid. Det er små forkjeller mellom de som har samarbeidsmøter av og til med Aetat om enkeltbrukere vurdert i forhold til dekningsgrad. Det er derimot signifikant høyere brukerrater for arbeid/sysselsettingstiltak for kommuner som ofte har samarbeidsmøter med Aetat i forhold til de som ikke har det. Forskjellene er fortsatt signifikante om vi kontrollerer for kommunestørrelse. Tabell 6.2 Samarbeidsmøter med Aetat, brukerrater og dekningsgrader for arbeid (gjennomsnittscore (1-4)). Brukerrater Dekningsgrader Nei, det er ikke vanlig med slike møter mellom kommunen og Aetat Ja, kommunen har samarbeidsmøter med Aetat på et overordnet nivå Ja, kommunen har av og til samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere Ja, kommunen har ofte samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere Kommuner som svarer bekreftende Andre Kommuner som svarer bekreftende Andre 1,3 2,1 2,3 2,1 2,6 1,8 2,1 2, ,0 2,1 2,3 3,2 1,8 2,3 2,1 Vi kan slutte fra dette at kommuner som har samarbeidsmøter på et overordnet nivå og har ofte samarbeidsmøter med Aetat om enkeltbrukere har betydelig høyere brukerrater enn kommuner som ikke har en slik samarbeidsform. Dette gjelder også om vi kontrollerer for ulike rammebetingelser. Her er det viktig å igjen påpeke endogenitetsproblemene. Dersom kommunen har mange i arbeid (er i stand til å arbeide og at det finnes passende arbeidsplasser) er det større sannsynlighet for at de samarbeider tett med Aetat. Vi har også sett på dekningsgradene for å undersøke om vi finner den samme sammenhengen, men det gjør vi ikke. Det er ingen signifikante sammenhenger mellom samarbeid med Aetat og dekningsgrader. Samarbeid med Aetat har derfor ikke betydning for dekningsgradene eller omvendt. 6.2 Samarbeid med trygdekontorene Vi har også spurt om kommunen har samarbeidsmøter med trygdekontoret som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser. Her er det også gitt flere alternativer, og respondentene kan sette flere kryss. Fra tabell 6.3 ser vi at 17 prosent av kommunene ikke har slike møter. Relativt mindre kommuner har i større grad ofte samarbeidsmøter med trygdekontoret. Her er det signifikante forskjell mellom små og større kommuner i forhold til samarbeidsmøter på et overordnet nivå. 84

89 Tabell 6.3 Om kommunen har samarbeidsmøter med trygdekontoret som knytter seg til innbyggere med psykiske lidelser. Andel av kommunene, uvektet Andel av kommunene, vektet Nei, det er ikke vanlig med slike møter mellom kommunen og trygdekontoret Ja, kommunen har samarbeidsmøter med trygdekontoret på et overordnet nivå Ja, kommunen har av og til samarbeidsmøter med trygdekontoret om enkeltbrukere Ja, kommunen har ofte samarbeidsmøter med trygdekontoret om enkeltbrukere 17,0 16,2 13,8 18,8 68,4 73,8 12,3 9,1 Det er nå interessant å se på dette i forhold til brukerrater og dekningsgrader. Fra tabell 6.4 ser vi at kommuner hvor slike møter ikke er vanlig, har lavere brukerrater for de fleste tjenestene, men det er kun for arbeid at forskjellene mellom gruppene er signifikant. Tabell 6.4 Samarbeidsmøter med trygdekontoret og brukerrater. Gjennomsnitt. Bolig Dagsenter voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Vanlig 1,8 9,1 3,2 2,6 0,3 2,1 2,7 Ikke vanlig 1,4 7,6 2,6 2,4 0,2 1,4 2,7 Vi har også undersøkt om brukerratene har sammenheng med type samarbeid kommunen har med trygdekontoret. Samarbeidsmøter med trygdekontor på et overordnet nivå ser ikke ut til å ha betydning for brukerratene for noen av tjenestene. For kommuner som av og til eller ofte har samarbeidsmøter med trygdekontoret om enkeltbrukere har noe høyere brukerrate på arbeid, men ingen forskjell for de øvrige tjenestene. Vi ser på dekningsgrader og samarbeid med trygdekontoret. Tabell 6.5 Samarbeidsmøter med trygdekontoret og dekningsgrader (gjennomsnittscore (1-4)). Bolig Støttekontak t voksne Hjemmetjenester Voksenopplæring Arbeid barn og unge Vanlig 2,4 3,2 2,7 2,1 2,1 2,5 Ikke vanlig 2,5 3,3 2,9 2,5 2,2 2,8 Dekningsgradene er målt i fire diskrete verdier (en til fire). Kommuner hvor det ikke er vanlig med samarbeidsmøter med trygdekontoret har gjennomgående høyere gjennomsnittlig antatt dekningsgrad en kommuner enn kommuner hvor slike møter er vanlig. Men forskjellene er ikke entydig. Kommunene som har dekning i det høyeste intervallet for voksenopplæring har signifikant høyere sannsynlighet for å ikke ha et slikt samarbeid. For arbeid er det typisk de som har den nest høysete dekningen som har høyere sannsynlighet for å ha et slikt samarbeid. 85

90 Vi har også undersøkt om type samarbeid med trygdekontoret har betydning for dekningsgradene for de ulike tjenesten, men finner ingen signifikante sammenhenger. Det er også interessant å se om det typisk er de samme kommunene som har slike møter med Aetat og trygdekontoret, eller om kommunen har mer samarbeid med den ene eller andre. Det er 54 kommuner som ikke har samarbeid med Aetat. Blant disse er det 29 kommuner (54 prosent) som heller ikke har samarbeid med trygdekontoret. Disse har signifikant lavere brukerrater for arbeid enn kommuner som har samarbeid med enten Aetat, trygdekontor eller begge. Generelt ser slikt samarbeid ut til kun å ha systematisk betydning for arbeid/sysselsettingstiltak. 86

91 7 Konklusjoner Basert på opplysninger om brukerrater og dekningsgrader fra spørreundersøkelsen, har vi beregnet brukerrate ved full dekning. Dersom vi tar gjennomsnittet for alle tjenestene for voksne, kommer vi frem til 8 brukere per voksne innbygger. Dette er nært det nasjonale anslaget på 0,75 prosent av voksenbefolkningen med langvarige og sammensatte hjelpebehov. Videre innebærer beregningene en gjennomsnittlig dekningsgrad på omtrent 35 prosent i Vi har undersøkt ulike rammebetingelser som kan ha betydning for variasjoner i brukerrater og dekningsgrader i tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Den variabelen som vanligvis utmerker seg i analyser av kommunale variasjoner generelt (for eksempel innen grunnskole og pleie- og omsorg), er størrelsen på frie inntekter. I henhold til økonomisk teori vil en økning i frie inntekter gi økt omfang av tjenestene normalt sett (Rattsø, 1989). Et interessant funn i våre analyser er at frie inntekter kun har betydning for nivået på brukerratene for hjemmetjenester. Dette betyr at om man endrer tilskuddsformen i Opptrappingsplanen fra øremerking til økning av rammetilskudd er det sannsynlig at det i første rekke er denne tjenesten som prioriteres. Videre finner vi at øremerkede tilskudd i opptrappingsplanen ikke påvirker brukerrater når det kontrolleres for øvrige rammebetingelser. Imidlertid finner vi at dekningsgraden for en rekke tjenester har en positiv sammenheng med størrelsen på tilskuddet. Dette kan reflektere at kriteriene som er brukt for å fordele tilskuddene mellom kommunene ikke er treffsikre i forhold til målgruppen. Hvis fordelingskriteriene som er brukt er gode så forventer vi en positiv sammenheng mellom brukerrater og størrelsen på tilskuddet per innbygger, men ingen sammenheng mellom tilskuddsstørrelse og dekningsgrad. Tilskuddene skal ikke gis for at noen kommuner skal ha bedre dekning enn andre, men skal gis etter behov i befolkingen og dermed påvirke brukerratene. Det er vanskelig å finne entydige sammenhenger for alle tjenestene mellom organisering og samhandling og kommunenes tilbud til mennesker med psykiske lidelser basert på data for Det vil være av interesse å følge opp dette i neste omgang. Imidlertid finner vi at gode samarbeidsrelasjoner til 2. linjetjenesten ser ut til å ha god effekt. Kommuner som får besøk av ambulerende team fra 2. linjetjenesten har høyere brukerrater for støttekontakt for barn og unge. Kommuner som får regelmessige besøk oppgir også høyere dekningsgrad. Spesialisthelsetjenesten kan se ut til å være med å tydeliggjøre behov for tjenester blant barn og unge. Dette vises også ved at avstand til nærmeste DPS har betydning for brukerratene for støttekontakt for barn og unge. Jo større avstand, jo lavere brukerrater. Samarbeid med 2. linje ellers (Aetat og trygdekontor) har sammenheng med brukerrater for arbeid, men vi finner imidlertid ikke sammenhenger mellom slikt samarbeid og dekningsgrader. Dette kan enten bety at høye brukerrater reflekterer høye behov, men det kan også bety at gode samarbeidsrelasjoner med statlige instanser bidrar til å avdekke behov. Materialet vi har analysert nå utgjør baseline for vurdering av kommunenes tilbud til mennesker med psykiske lidelser. I hvilken grad virkemidlene i Opptrappingsplanen bidrar til å øke tilgangen til tjenester for målgruppen kan dette materialet ikke gi svar på. Etter ny innsamling av data i 2005 vil vi se på endringer i tjenestetilbudet. Så langt har vi avdekket at det i 2001 fortsatt var betydelige mangler i kommunenes tjenestetilbud og at det var store forskjeller i hvor langt kommunene var kommet i opptrappingsfasen. 87

92 Basert på disse analysene og vurderinger foretatt av rådmenn/administrasjonssjefer i kommunene (Kalseth og Martinussen, 2003), anbefaler vi ikke å endre tilskuddsformen i Opptrappingsplanen. Imidlertid kan det stilles spørsmålstegn ved kriteriene som brukes i tildelingen. Referanser Almvik A og L Borge (2000): Tusenkunstnere. Muligheter og mangfold i psykisk helsarbeid. Fagbokforlaget, Bergen. Rattsø J (1989): Local government allocation of labour and the grant system: an applied model analysis of local government behaviour in Norway, Environment and planning C: Government an policy, 1989, volume 7. Robberstad H (2002): Kommunepsykiatri : Pionerar, vekst og utvikling. Fagbokforlaget, Bergen. Kalseth J (2003): Psykisk helsearbeid i kommunene variasjoner i tiltak og tjenester. SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning. STF78 A Kalseth J og P Martinussen (2003): Holdninger og virkemiddelbruken i Opptrappingsplanen for psykisk helse resultater fra en spørreundersøkelse blant rådmenn/administrasjonssjefer i kommunene. SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning. STF78 A Myrvold T (2004): Tilbudet til mennesker med psykiske problemer. Kommunenes arbeid med integrering og koordinering. NIBR-rapport 2004:12 88

93 Vedlegg 1: Tabeller Tabell I: Beskrivende statistikk Obs Mean Std. Min Max Frie inntekter kroner per innbygger Pleie og omsorgstilskudd kroner per innbygger Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid kroner per innbygger Antall innbyggere Prosent av befolkningen mellom 0 og 5 år 253 7,6 1,0 4,7 10,7 Prosent av befolkningen mellom 6 og 16 år ,7 1,5 10,0 19,3 Prosent av befolkningen over 67 åt ,4 3,4 6,6 25,7 Prosent av befolkningen eldre enn 80 av de som er over ,6 4,6 19,9 49,7 Reisetid per innbygger 252 8,8 5,8 0,0 48,1 Andel spredtbygd ,8 28,0 1,1 100,0 Kommunal arbeidsledighet 253 2,1 0,9 0,5 6,0 89

94 Tabell II: Variabelliste Variable Befgr 1 Befgr 2 Befgr 3 Befgr 4 And 0-5 år And 6-15 år And 67+ And 80+ (av 67+) Reisetid Spredtbygd Arb.ledighet Frie innt PO tilskudd Opp tilsk Obs Kommunen har mindre enn innbyggere. Dette er basekategorien i regresjonene Kommunen har mellom 3 og innbyggere Kommunen har mellom og innbyggere Kommunen har mer enn innbyggere Andel av befolkningen som er null til og med fem år (ikke prosentutert) Andel av befolkningen seks til og med 15 år (ikke prosentutert) Andel av befolkningen over 67 år (ikke prosentutert) Andel av befolkningen eldre enn 80 av de som er over 67 år Gjennomsnittlig reisetid til kommunesenteret Andel av befolkningen i kommunen som er bosatt spredtbygd Kommunal arbeidsledighetsprosent Frie inntekter per innbygger (sum av inntekts- og formueskatt, rammetilskudd og naturskatt) Pleie og omsorgstilskudd per innbygger Øremerkede tilskudd til psykisk helsearbeid ROBEK Dummy=1 om kommunen er registrert i ROBEK registeret i løpet av 2001 Uføre Antall innbyggere som er uføretrygdet på grunn av en psykiatrisk diagnose per innbygger Tilleggsvariabler i vedelegg avsdps Antall kilometer til kommunen der DPSet for innbyggerne er lokalisert i 2001 Pasvop_bef Antall pasienter som fikk behandling i spesialisthelsetjenesten bosatt i kommunen per innbygger Mod 2 Kommunen organiserer tjenestene innen hovedmodell 2 (se kapittel 4) Mod 4 Kommunen organiserer tjenestene innen hovedmodell 4 (se kapittel 4) Koordinator Team Ind. Plan Ind.b Plan Ikke ansv. Gr v Ikke ansv. Gr b Dummy=1 om kommunen har koordinator på systemnivå Dummy=1 om kommunen har tverrfaglig team på administrativt nivå Antall voksne med individuell plan per voksne innbygger Antall barn med individuell plan per innbygger barn og unge Kommunen har ikke etablert ansvarsgruppe overfor voksne brukere Kommunen har ikke etablert ansvarsgruppe overfor barn og unge 90

95 Tabell III: Regresjonsresultater brukerrater bolig (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2-0,794-0,365-0,852-0,725-0,401-0,739-0,334 (2,01)** (0,75) (2,46)** (1,83)* (0,85) (1,83)* (0,71) Befgr 4-1,166-0,753-1,185-1,196-0,850-1,129-0,631 (2,00)** (1,04) (2,33)** (2,04)** (1,25) (1,91)* (0,92) Befgr 4-1,511-0,746-1,405-1,562-0,848-1,481-0,990 (1,96)* (0,81) (2,09)** (1,99)** (0,92) (1,90)* (1,14) And 0-5 år 0,274 0,328 0,244 0,351 0,325 0,271 0,352 0,315 (1,68)* (1,80)* (1,70)* (2,14)** (1,76)* (1,64) (2,08)** (2,38)** And 6-15 år -0,217-0,167-0,154-0,195-0,158-0,216-0,226-0,172 (2,19)** (1,54) (1,67)* (1,96)* (1,51) (2,14)** (2,24)** (2,02)** And 67+ 0,060 0,023 0,037 0,100 0,051 0,060 0,045 (0,90) (0,30) (0,60) (1,44) (0,70) (0,88) (0,64) And 80+(av 67+) 0,018 0,028 0,036 0,012 0,022 0,019 0,019 (0,53) (0,79) (1,18) (0,33) (0,61) (0,56) (0,55) Reisetid -0,018-0,017-0,010-0,020-0,021-0,019-0,027 (0,80) (0,63) (0,52) (0,88) (0,82) (0,82) (1,11) Spredtbygd 0,006 0,008 0,008 0,006 0,006 0,006 0,003 0,014 (0,93) (1,19) (1,34) (0,90) (0,82) (0,93) (0,52) (3,43)*** Arb.ledighet 0,010 0,039 0,027-0,042-0,035-0,000-0,054 (0,07) (0,25) (0,21) (0,29) (0,22) (0,00) (0,36) Frie innt 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (1,27) (1,04) (1,39) (1,19) (1,56) (1,32) (1,07) PO tilskudd 0,001 0,000 0,001 0,001 0,000 0,001 0,001 0,000 (12,41)*** (1,99)** (16,38)*** (12,38)*** (1,57) (12,27)*** (11,89)*** (2,42)** Opp tilsk -0,012-0,007-0,016-0,013-0,006-0,012-0,001 (1,55) (0,66) (2,35)** (1,60) (0,64) (1,54) (0,07) Robek 0,372 0,232 0,156 0,250 0,569 0,359 0,350 (1,35) (0,78) (0,64) (0,89) (1,92)* (1,27) (1,26) Uføre -0,010-0,001-0,020 0,001 0,020-0,009-0,011 (0,39) (0,05) (0,78) (0,03) (0,67) (0,32) (0,39) Avstand DPS 0,002-0,001-0,001 (0,82) (0,56) (0,80) Parienter i VOP -0,009 0,000 (0,47) (0,00) Modell 2 0,473 0,664 0,767 0,467 (1,59) (2,63)*** (2,68)*** (1,99)** Modell 4 0,688 0,602 1,298 (1,21) (1,38) (2,65)*** Koordinator 0,033 0,166 0,033 0,016 (0,11) (0,63) (0,12) (0,06) Team 0,054 0,031 0,082 (0,22) (0,13) (0,36) Ind. Plan 0,036 0,006 (0,43) (0,08) Ikke ansv. Gr b -0,924-1,279 (1,42) (2,01)** Konstant 2,402-0,074 1,772 0,599-0,460 2,296-0,164 0,222 (0,87) (0,02) (0,71) (0,21) (0,15) (0,81) (0,05) (0,19) Antall obs Justert R 2 0,43 0,08 0,59 0,45 0,11 0,43 0,43 0,13 91

96 Tabell IV: Regresjonsresultater brukerrater hjemmetjenester (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2-1,425-1,722-1,556-1,301-1,794-1,287-1,179 (0,97) (0,80) (1,04) (0,87) (0,94) (0,87) (0,67) Befgr 4-2,467-2,835-2,626-2,296-2,901-2,282-2,341 (1,12) (0,87) (1,18) (1,02) (1,03) (1,03) (0,91) Befgr 4-4,472-5,798-4,444-4,186-5,874-4,220-4,229 (1,49) (1,39) (1,46) (1,35) (1,53) (1,40) (1,27) And 0-5 år 0,895 0,578 0,599 0,863 0,840 0,955 0,925 (1,40) (0,71) (0,90) (1,31) (1,10) (1,49) (1,39) And 6-15 år 0,541 0,540 0,568 0,520 0,585 0,589 0,529 (1,43) (1,10) (1,39) (1,34) (1,34) (1,55) (1,37) And 67+ 0,661 0,549 0,518 0,604 0,746 0,652 0,646 0,400 (2,43)** (1,49) (1,74)* (2,12)** (2,38)** (2,40)** (2,33)** (2,74)*** And 80+(av 67+) 0,171 0,244 0,177 0,169 0,254 0,187 0,176 (1,32) (1,54) (1,35) (1,28) (1,70)* (1,44) (1,33) Reisetid 0,032 0,044 0,049 0,027 0,055 0,019 0,073 (0,38) (0,37) (0,57) (0,31) (0,50) (0,22) (0,76) Spredtbygd -0,028-0,013-0,020-0,021-0,013-0,023-0,029 (1,09) (0,42) (0,76) (0,79) (0,43) (0,90) (1,06) Arb.ledighet 0,059 0,514 0,194 0,046 0,400 0,017 0,016 (0,10) (0,71) (0,33) (0,08) (0,59) (0,03) (0,03) Frie innt 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (1,73)* (1,13) (2,13)** (1,89)* (0,71) (1,78)* (1,65) PO tilskudd 0,001-0,000 0,001 0,001-0,000 0,001 0,001 (2,95)*** (0,02) (3,73)*** (2,87)*** (0,07) (2,91)*** (2,99)*** Opp tilsk -0,038-0,047-0,046-0,039-0,047-0,038-0,033 (1,29) (0,96) (1,55) (1,30) (1,12) (1,29) (0,84) Robek -0,517-1,959-0,484-0,335-1,913-0,284-0,799 (0,49) (1,46) (0,45) (0,31) (1,53) (0,26) (0,75) Uføre 0,124 0,107 0,107 0,128 0,061 0,135 0,080 (1,20) (0,75) (0,94) (1,21) (0,49) (1,29) (0,76) Avstand DPS 0,006-0,000-0,002 (0,69) (0,01) (0,23) Parienter i VOP 0,015 0,097 (0,17) (1,25) Modell 2-0,151-0,063 0,027 (0,11) (0,05) (0,02) Modell 4 0,716 0,148-0,136 (0,28) (0,08) (0,07) Koordinator -0,237-1,172-0,656-1,235 (0,18) (1,16) (0,55) (1,28) Team -1,952-2,427-1,763-2,114 (1,80)* (2,37)** (2,01)** (2,14)** Ind. Plan 0,916 0,930 0,956 (2,43)** (2,75)*** (2,92)*** Ikke ansv. Gr -1,870-1,093 (0,61) (0,39) Konstant -18,814-14,204-15,776-17,269-16,475-19,873-18,262 2,971 (1,73)* (0,96) (1,38) (1,53) (1,24) (1,82)* (1,49) (1,29) Antall obs Justert R 2 0,09 0,06 0,12 0,08 0,10 0,10 0,10 0,10 92

97 Tabell V: Regresjonsresultater brukerrater dagtilbud (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,174 1,319 0,554 0,351 0,441 0,255-0,079 0,950 (0,26) (1,35) (0,76) (0,51) (0,51) (0,37) (0,10) (2,21)** Befgr 4-0,575 0,798-0,029-0,223-0,605-0,483-0,768 (0,58) (0,56) (0,03) (0,22) (0,48) (0,47) (0,68) Befgr 4-1,354-0,152-0,884-0,760-1,406-1,272-1,495 (1,03) (0,08) (0,64) (0,56) (0,80) (0,95) (1,05) And 0-5 år -0,134 0,185-0,219-0,181 0,199-0,129-0,187 (0,48) (0,50) (0,73) (0,64) (0,58) (0,45) (0,66) And 6-15 år 0,024-0,068 0,008 0,021-0,084 0,024 0,055 (0,14) (0,31) (0,04) (0,12) (0,43) (0,14) (0,32) And 67+ 0,116 0,192 0,058 0,078 0,277 0,122 0,130 (1,01) (1,17) (0,45) (0,65) (1,97)* (1,02) (1,12) And 80+(av 67+) -0,035-0,052-0,019-0,027-0,050-0,032-0,012 (0,62) (0,69) (0,31) (0,46) (0,73) (0,55) (0,20) Reisetid 0,052-0,006 0,046 0,054 0,036 0,054 0,042 (1,36) (0,10) (1,13) (1,39) (0,71) (1,39) (1,00) Spredtbygd -0,007-0,009-0,007-0,011-0,002-0,006-0,006 (0,63) (0,66) (0,63) (0,98) (0,15) (0,56) (0,57) Arb.ledighet -0,015 0,029-0,040-0,018 0,185-0,023 0,052 (0,06) (0,09) (0,16) (0,07) (0,65) (0,10) (0,21) Frie innt -0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,40) (0,23) (0,01) (0,31) (0,27) (0,21) (0,15) PO tilskudd 0,000-0,000 0,000 0,000-0,000 0,000 0,000 (0,86) (0,65) (0,77) (1,00) (0,71) (0,82) (0,78) Opp tilsk -0,011-0,001-0,006-0,009-0,022-0,012-0,022 (0,86) (0,03) (0,44) (0,67) (1,26) (0,96) (1,37) Robek -0,500-0,510-0,708-0,479-0,267-0,570-0,367 (1,07) (0,82) (1,40) (1,00) (0,47) (1,19) (0,79) Uføre 0,010 0,029 0,015 0,001 0,033 0,006 0,029 (0,23) (0,45) (0,29) (0,02) (0,60) (0,14) (0,66) Avstand DPS 0,005 0,007 0,007 (1,34) (2,23)** (2,27)** Parienter i VOP -0,020-0,033 (0,50) (0,94) Modell 2 0,004-0,121 0,004 (0,01) (0,23) (0,01) Modell 4-1,034-1,300-0,921 (0,88) (1,47) (1,07) Koordinator -0,897-0,094-0,740 0,072 (1,50) (0,21) (1,38) (0,17) Team 1,272 1,163 1,128 1,076 (2,61)** (2,60)** (2,98)*** (2,51)** Ind. Plan 0,093 0,128 (0,54) (0,86) Ikke ansv. gr -0,044 0,434 (0,03) (0,38) Konstant 6,047 1,520 5,936 5,955 4,744 5,824 5,993 2,205 (1,30) (0,23) (1,15) (1,22) (0,83) (1,21) (1,15) (5,63)*** Antall obs Justert R 2-0,00-0,01-0,02 0,01 0,01-0,01 0,05 0,06 93

98 Tabell VI: Regresjonsresultater brukerrater støttekontakt voksne (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2-0,469 0,461-0,663-0,540 0,507-0,437 0,412 (1,11) (0,85) (1,65)* (1,29) (0,91) (1,02) (0,85) Befgr 4-0,222 1,149-0,599-0,448 1,176-0,177 0,911 (0,35) (1,40) (1,02) (0,72) (1,43) (0,28) (1,29) Befgr 4-0,902 0,649-1,394-1,296 0,605-0,820 0,204 (1,10) (0,61) (1,82)* (1,58) (0,54) (1,00) (0,23) And 0-5 år 0,256 0,138 0,221 0,262 0,345 0,276 0,430 (1,45) (0,64) (1,32) (1,49) (1,54) (1,56) (2,39)** And 6-15 år -0,139-0,339-0,221-0,184-0,178-0,124-0,153-0,331 (1,30) (2,63)*** (2,08)** (1,72)* (1,37) (1,14) (1,43) (3,49)*** And 67+ 0,184-0,035 0,148 0,191 0,120 0,190 0,156 (2,52)** (0,38) (2,05)** (2,58)** (1,33) (2,56)** (2,11)** And 80+(av 67+) -0,077-0,048-0,068-0,089-0,064-0,075-0,081-0,067 (2,18)** (1,14) (1,99)** (2,53)** (1,43) (2,11)** (2,27)** (2,03)** Reisetid -0,027-0,043-0,042-0,022-0,027-0,031-0,047 (1,12) (1,41) (1,82)* (0,92) (0,84) (1,26) (1,78)* Spredtbygd 0,015 0,014 0,018 0,018 0,014 0,015 0,010 (2,12)** (1,74)* (2,80)*** (2,65)*** (1,61) (2,14)** (1,46) Arb.ledighet 0,364 0,174 0,344 0,357 0,206 0,339 0,260 (2,40)** (0,96) (2,37)** (2,37)** (1,08) (2,21)** (1,68)* Frie innt 0,000 0,000 0,000 0,000-0,000 0,000-0,000 (0,15) (0,52) (0,93) (0,83) (0,31) (0,27) (0,18) PO tilskudd -0,000 0,000-0,000-0,000 0,000-0,000-0,000 (0,17) (0,49) (0,79) (0,30) (0,12) (0,21) (0,53) Opp tilsk 0,003 0,025-0,006-0,002 0,024 0,003 0,026 0,024 (0,39) (2,07)** (0,71) (0,21) (1,96)* (0,35) (2,47)** (6,22)*** Robek -0,535-0,433-0,451-0,535-0,528-0,485-0,597 (1,82)* (1,21) (1,60) (1,81)* (1,43) (1,62) (2,05)** Uføre 0,030-0,003 0,031 0,030 0,032 0,032 0,019 (1,03) (0,09) (1,05) (1,02) (0,86) (1,08) (0,66) Avstand DPS -0,001-0,003-0,003 (0,22) (1,42) (1,50) Parienter i VOP 0,003 0,001 (0,13) (0,06) Modell 2 0,154 0,058-0,162 (0,42) (0,20) (0,52) Modell 4 0,014 1,181 0,749 (0,02) (2,36)** (1,41) Koordinator -0,429-0,210-0,443-0,419 (1,23) (0,76) (1,27) (1,55) Team -0,447-0,214-0,111-0,526 (1,54) (0,71) (0,45) (2,00)** Ind. Plan 0,050 0,071 (0,49) (0,70) Ikke ansv. Gr -0,448 0,405 (0,58) (0,52) Konstant 0,200 1,543 3,087 1,857-3,568-0,071-4,775 4,311 (0,07) (0,40) (1,05) (0,61) (0,92) (0,02) (1,44) (2,32)** Antall obs Justert R 2 0,26 0,31 0,28 0,30 0,26 0,26 0,30 0,33 94

99 Tabell VII: Regresjonsresultater brukerrater voksenopplæring (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,057 0,123 0,094 0,085 0,092 0,068 0,097 (0,38) (0,74) (0,77) (0,56) (0,44) (0,44) (0,53) Befgr 4-0,058 0,110-0,007 0,005 0,012-0,050-0,009 (0,25) (0,42) (0,04) (0,02) (0,04) (0,21) (0,03) Befgr 4-0,186 0,060-0,152-0,120 0,034-0,182-0,134 (0,59) (0,19) (0,60) (0,38) (0,08) (0,57) (0,38) And 0-5 år -0,032-0,100-0,041-0,014-0,069-0,029-0,025 (0,51) (1,55) (0,80) (0,22) (0,81) (0,46) (0,37) And 6-15 år -0,066-0,017-0,022-0,046-0,070-0,064-0,065 (1,72)* (0,45) (0,65) (1,18) (1,45) (1,64) (1,64) And 67+ 0,000-0,023-0,000 0,010-0,008 0,003 0,002 (0,01) (0,82) (0,00) (0,37) (0,25) (0,10) (0,06) And 80+(av 67+) -0,013 0,020 0,005-0,008-0,005-0,013-0,012 (1,02) (1,60) (0,50) (0,65) (0,32) (0,98) (0,94) Reisetid -0,005-0,007-0,002-0,008-0,009-0,006-0,005 (0,63) (0,78) (0,35) (0,96) (0,78) (0,65) (0,56) Spredtbygd -0,001-0,005-0,003-0,002-0,003-0,001-0,001 (0,36) (2,22)** (1,37) (0,70) (1,04) (0,39) (0,47) Arb.ledighet -0,072-0,035-0,045-0,081-0,073-0,072-0,077 (1,32) (0,65) (0,99) (1,46) (1,02) (1,29) (1,31) Frie innt -0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,19) (0,07) (0,12) (0,60) (0,18) (0,16) (0,22) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,92) (1,05) (1,01) (0,95) (0,66) (0,89) (0,86) Opp tilsk 0,000 0,003-0,001 0,001 0,004 0,000 0,001 (0,12) (0,79) (0,21) (0,43) (0,82) (0,12) (0,26) Robek 0,160 0,098 0,087 0,170 0,165 0,162 0,151 (1,46) (0,88) (0,96) (1,53) (1,16) (1,45) (1,34) Uføre -0,003-0,023-0,007-0,001-0,016-0,003-0,004 (0,30) (2,07)** (0,82) (0,07) (1,14) (0,26) (0,34) Avstand DPS 0,000 0,000 0,000 (0,52) (0,34) (0,27) Parienter i VOP 0,009 0,006 (1,21) (0,89) Modell 2 0,088 0,106 0,075 (0,80) (1,11) (0,64) Modell 4-0,194-0,054-0,063 (0,93) (0,34) (0,33) Koordinator 0,066-0,041 0,180-0,002 (0,63) (0,41) (1,36) (0,02) Team 0,025-0,108 0,002 (0,28) (0,95) (0,02) Ind. Plan 0,011 0,017 (0,29) (0,39) Ikke ansv. Gr -0,256-0,349 (1,10) (1,20) Konstant 2,037 0,659 0,977 1,234 1,703 1,932 1,799 0,240 (1,92)* (0,57) (1,09) (1,13) (1,17) (1,78)* (1,46) (5,98)*** Antall obs Justert R 2-0,01 0,00-0,00-0,02-0,02-0,02-0,03 0,00 95

100 Tabell VIII: Regresjonsresultater brukerrater arbeid (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2-0,303-0,053-0,329-0,283-0,265-0,244 0,096 (0,57) (0,08) (0,57) (0,51) (0,46) (0,44) (0,15) Befgr 4-0,180-0,238-0,187-0,245-0,665-0,168 0,372 (0,22) (0,24) (0,21) (0,28) (0,78) (0,20) (0,38) Befgr 4-0,619 0,576-0,666-0,714 0,238-0,586-0,106 (0,53) (0,44) (0,54) (0,59) (0,20) (0,50) (0,08) And 0-5 år 0,325 0,256 0,375 0,349 0,251 0,336 0,378 (1,47) (1,04) (1,58) (1,54) (1,09) (1,50) (1,65) And 6-15 år -0,021 0,068 0,086-0,029-0,024-0,017-0,041 (0,16) (0,46) (0,55) (0,21) (0,18) (0,12) (0,30) And 67+ 0,188 0,124 0,267 0,208 0,093 0,201 0,169 (2,06)** (1,17) (2,59)** (2,16)** (1,05) (2,14)** (1,78)* And 80+(av 67+) -0,042-0,027-0,041-0,048-0,028-0,042-0,044 (0,92) (0,56) (0,81) (1,01) (0,62) (0,89) (0,94) Reisetid 0,004 0,009 0,010 0,009-0,006 0,005-0,016 (0,15) (0,27) (0,30) (0,30) (0,20) (0,16) (0,47) Spredtbygd -0,016-0,008-0,020-0,017-0,006-0,017-0,020 (1,82)* (0,81) (2,08)** (1,83)* (0,70) (1,88)* (2,10)** Arb.ledighet -0,321-0,186-0,329-0,310-0,285-0,302-0,407 (1,63) (0,85) (1,53) (1,51) (1,41) (1,50) (1,97)* Frie innt 0,000-0,000 0,000 0,000-0,000 0,000 0,000 (0,71) (0,68) (0,83) (0,65) (0,56) (0,63) (0,68) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,43) (0,28) (0,45) (0,33) (0,36) (0,39) (0,32) Opp tilsk -0,002 0,010-0,006-0,002 0,006-0,002 0,008 (0,23) (0,71) (0,51) (0,21) (0,49) (0,18) (0,62) Robek 1,153 0,455 1,156 1,041 0,564 1,131 1,172 (2,96)*** (1,07) (2,67)*** (2,53)** (1,47) (2,81)*** (2,95)*** Uføre 0,101 0,071 0,103 0,105 0,095 0,100 0,095 (2,74)*** (1,63) (2,36)** (2,72)*** (2,55)** (2,65)*** (2,51)** Avstand DPS -0,001-0,001-0,001 (0,35) (0,47) (0,43) Parienter i VOP 0,015-0,008 (0,54) (0,28) Modell 2 0,223 0,517 0,511 (0,53) (1,15) (1,19) Modell 4-0,495 0,238 0,529 (0,64) (0,32) (0,77) Koordinator 0,174 0,343 0,241 0,269 (0,41) (0,90) (0,66) (0,75) Team 0,250 0,108-0,084 (0,73) (0,34) (0,25) Ind. Plan 0,282 0,264 0,311 (2,06)** (2,34)** (2,78)*** Ikke ansv. Gr 0,224-0,139 (0,24) (0,17) Konstant -2,081-4,559-4,856-2,862-1,820-2,678-3,833 1,605 (0,55) (1,03) (1,16) (0,72) (0,47) (0,70) (0,89) (8,55)*** Antall obs Justert R 2 0,06-0,00 0,04 0,05 0,07 0,06 0,06 0,05 96

101 Tabell IX: Regresjonsresultater brukerrater støttekontakt barn og unge (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2-1,437-0,630-1,550-1,376-0,452-1,305-1,820 (1,62) (0,41) (1,76)* (1,54) (0,32) (1,43) (1,74)* Befgr 4-1,247 0,760-0,919-1,466 0,124-1,146-1,954 (0,90) (0,31) (0,67) (1,04) (0,06) (0,81) (1,23) Befgr 4-1,900 1,050-1,260-2,552-0,155-1,937-3,144 (1,08) (0,30) (0,72) (1,41) (0,05) (1,09) (1,61) And 0-5 år -0,956-1,351-1,213-0,997-1,101-0,948-1,041-0,677 (2,45)** (2,57)** (3,11)*** (2,54)** (2,14)** (2,39)** (2,56)** (2,23)** And 6-15 år 0,009 0,139 0,222-0,015-0,025 0,008 0,002 (0,04) (0,39) (0,92) (0,07) (0,08) (0,03) (0,01) And ,005-0,366-0,042 0,050-0,445 0,021 0,041 (0,03) (1,54) (0,26) (0,30) (2,00)** (0,13) (0,25) And 80+(av 67+) -0,005 0,020 0,009-0,054 0,107-0,001-0,007 (0,07) (0,16) (0,11) (0,69) (0,97) (0,01) (0,08) Reisetid -0,072-0,109-0,065-0,039-0,146-0,075-0,030 (1,23) (1,04) (1,12) (0,66) (1,42) (1,26) (0,47) Spredtbygd 0,009 0,022 0,016 0,011 0,011 0,008 0,010 (0,60) (0,96) (1,04) (0,69) (0,50) (0,51) (0,65) Arb.ledighet 0,081-0,011 0,278 0,010-0,223 0,086 0,108 (0,26) (0,02) (0,85) (0,03) (0,44) (0,26) (0,32) Frie innt 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,78) (0,43) (1,47) (1,04) (0,59) (0,82) (0,99) PO tilskudd 0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 0,000-0,000 (0,18) (0,01) (0,54) (0,05) (0,13) (0,16) (0,07) Opp tilsk -0,022 0,015-0,031-0,025 0,014-0,023-0,033 (1,32) (0,42) (1,87)* (1,50) (0,42) (1,34) (1,50) Robek 1,165 0,882 1,029 0,884 1,025 1,113 1,114 (1,87)* (0,87) (1,62) (1,36) (1,05) (1,71)* (1,76)* Uføre 0,017-0,030 0,024 0,034-0,013 0,022 0,024 (0,29) (0,29) (0,38) (0,57) (0,15) (0,37) (0,41) Avstand DPS -0,006-0,008-0,009 (0,89) (1,92)* (2,16)** Parienter i VOP -0,004-0,025 (0,07) (0,55) Modell 2 0,849 1,083 0,884 (0,83) (1,63) (1,31) Modell 4-0,410 0,804 2,226 (0,21) (0,72) (2,02)** Koordinator -0,782 0,824-0,673 0,391 (0,75) (1,33) (0,70) (0,65) Team -0,851-0,197 0,375 (1,01) (0,25) (0,70) Ind.b Plan 0,372 0,414 0,389 (1,65) (1,85)* (2,58)** Ikke ansv. Gr -2,098-2,751 (1,11) (1,61) Konstant 14,035 12,641 12,450 14,552 11,746 13,179 16,467 7,611 (2,24)** (1,19) (1,95)* (2,23)** (1,31) (2,04)** (2,30)** (3,28)*** Antall obs Justert R 2 0,04 0,02 0,07 0,07-0,02 0,03 0,04 0,11 97

102 Tabell X: Regresjonsresultater dekningsgrad bolig (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,256 0,218 0,398 0,339 0,203 0,318 0,200 (0,86) (0,51) (1,15) (1,08) (0,55) (1,04) (0,60) Befgr 4 0,273 0,180 0,523 0,339 0,233 0,324 0,146 (0,64) (0,28) (1,06) (0,75) (0,43) (0,74) (0,31) Befgr 4 0,276 0,235 0,593 0,359 0,382 0,289 0,192 (0,49) (0,28) (0,94) (0,60) (0,51) (0,50) (0,32) And 0-5 år -0,055-0,092-0,085-0,061-0,126-0,073-0,070 (0,48) (0,59) (0,69) (0,52) (0,88) (0,63) (0,59) And 6-15 år 0,086 0,130 0,099 0,070 0,088 0,074 0,072 0,162 (1,26) (1,36) (1,28) (1,00) (1,08) (1,08) (1,05) (2,03)** And 67+ 0,044 0,088 0,028 0,041 0,044 0,041 0,042 0,112 (0,94) (1,28) (0,50) (0,83) (0,77) (0,85) (0,87) (3,23)*** And 80+(av 67+) -0,003-0,005 0,010-0,006 0,004-0,003 0,002 (0,15) (0,17) (0,40) (0,27) (0,14) (0,14) (0,08) Reisetid -0,013 0,024-0,012-0,011 0,013-0,011-0,011 (0,84) (1,04) (0,72) (0,68) (0,63) (0,70) (0,67) Spredtbygd 0,000-0,002-0,001-0,000-0,002 0,000 0,001 (0,00) (0,29) (0,13) (0,03) (0,36) (0,07) (0,21) Arb.ledighet -0,023 0,043-0,041-0,024 0,013-0,011-0,015 (0,24) (0,32) (0,38) (0,24) (0,10) (0,11) (0,15) Frie innt -0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,98) (1,31) (0,33) (0,78) (1,04) (0,77) (0,73) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,41) (1,28) (0,38) (0,27) (1,26) (0,35) (0,43) Opp tilsk 0,010 0,008 0,010 0,011 0,009 0,010 0,008 (1,68)* (0,84) (1,37) (1,60) (1,15) (1,57) (1,12) Robek -0,032-0,347-0,035-0,132-0,152-0,086-0,023 (0,17) (1,34) (0,17) (0,68) (0,66) (0,45) (0,12) Uføre -0,020-0,028-0,030-0,021-0,038-0,023-0,019 (1,09) (1,04) (1,36) (1,09) (1,62) (1,23) (1,03) Avstand DPS -0,002-0,000-0,000 (1,02) (0,10) (0,16) Parienter i VOP 0,002 0,009 (0,13) (0,63) Modell 2 0,618 0,236 0,320 (2,30)** (1,11) (1,57) Modell 4 0,645-0,199 0,259 (1,27) (0,54) (0,76) Koordinator 0,685 0,391 0,616 0,367 0,525 (2,67)*** (2,11)** (2,68)*** (2,09)** (2,46)** Team -0,221-0,195-0,029 (1,06) (1,03) (0,18) Ind. Plan 0,124 0,093 (1,61) (1,42) Ikke ansv. gr 1,365 0,430 (2,24)** (0,84) Antall obs

103 Tabell XI: Regresjonsresultater dekningsgrad hjemmetjenester (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,473 0,266 0,503 0,397 0,405 0,406 0,427 (1,45) (0,61) (1,32) (1,21) (1,05) (1,25) (1,25) Befgr 4 0,982 0,661 1,064 0,916 0,953 0,913 0,929 (2,13)** (1,04) (2,01)** (1,95)* (1,73)* (1,99)** (1,93)* Befgr 4 1,044 1,137 1,088 0,945 1,349 0,967 1,018 (1,75)* (1,39) (1,62) (1,54) (1,79)* (1,63) (1,65)* And 0-5 år -0,064-0,122-0,018-0,076-0,123-0,074-0,079 (0,53) (0,70) (0,14) (0,62) (0,78) (0,61) (0,65) And 6-15 år 0,029 0,004 0,001 0,028-0,016 0,020 0,017 (0,40) (0,03) (0,01) (0,40) (0,17) (0,28) (0,24) And 67+ 0,004 0,052 0,012 0,005 0,010 0,004-0,004 (0,09) (0,70) (0,21) (0,09) (0,17) (0,07) (0,07) And 80+(av 67+) -0,005 0,013 0,004-0,004 0,020-0,007-0,000 (0,21) (0,40) (0,14) (0,15) (0,68) (0,31) (0,00) Reisetid -0,021 0,015-0,031-0,019 0,013-0,019-0,024 (1,28) (0,60) (1,72)* (1,14) (0,59) (1,13) (1,35) Spredtbygd 0,003 0,005 0,002 0,003 0,003 0,003 0,004 (0,69) (0,75) (0,36) (0,66) (0,52) (0,70) (0,74) Arb.ledighet -0,035 0,150-0,060-0,022 0,089-0,027-0,029 (0,34) (1,07) (0,53) (0,21) (0,70) (0,26) (0,27) Frie innt 0,000-0,000 0,000 0,000-0,000 0,000 0,000 (0,46) (1,03) (0,45) (0,33) (0,32) (0,45) (0,50) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,44) (0,94) (0,75) (0,55) (1,15) (0,52) (0,43) Opp tilsk 0,007 0,004 0,009 0,007 0,004 0,007 0,007 (1,02) (0,40) (1,07) (0,90) (0,40) (0,92) (0,86) Robek 0,214 0,260 0,368 0,215 0,188 0,192 0,254 (1,10) (1,00) (1,72)* (1,07) (0,79) (0,97) (1,29) Uføre -0,031-0,054-0,049-0,033-0,039-0,032-0,027 (1,62) (1,91)* (2,16)** (1,70)* (1,66)* (1,67)* (1,41) Avstand DPS -0,003 0,000 0,000 (1,61) (0,27) (0,35) Parienter i VOP 0,007-0,000 (0,43) (0,00) Modell 2-0,165-0,143-0,148 (0,60) (0,64) (0,70) Modell 4-0,089-0,289-0,120 (0,17) (0,74) (0,33) Koordinator 0,230 0,102 0,200 0,121 (0,90) (0,54) (0,88) (0,68) Team 0,235 0,214 0,111 (1,06) (1,09) (0,69) Ind. Plan 0,172 0,131 0,148 (1,99)** (1,79)* (2,08)** Ikke ansv. gr 9,481 8,692 (0,00) (0,00) Antall obs

104 Tabell XII: Regresjonsresultater dekningsgrad støttekontakt voksne (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,482 0,407 0,422 0,416 0,352 0,414 0,487 (1,65)* (1,09) (1,32) (1,40) (1,04) (1,41) (1,59) Befgr 4 0,632 0,583 0,681 0,596 0,331 0,563 0,648 (1,51) (1,06) (1,49) (1,40) (0,67) (1,35) (1,48) Befgr 4 0,391 0,421 0,453 0,371 0,233 0,314 0,407 (0,74) (0,60) (0,78) (0,68) (0,36) (0,59) (0,74) And 0-5 år -0,011-0,053-0,006-0,046-0,048-0,016-0,004 (0,10) (0,35) (0,05) (0,40) (0,34) (0,14) (0,03) And 6-15 år -0,034-0,128-0,066-0,060-0,082-0,043-0,037 (0,53) (1,43) (0,91) (0,90) (1,02) (0,65) (0,56) And ,002-0,040-0,016-0,018-0,017-0,000 0,003 (0,05) (0,62) (0,32) (0,38) (0,31) (0,01) (0,07) And 80+(av 67+) -0,004 0,035 0,016-0,007 0,025-0,006-0,000 (0,18) (1,21) (0,64) (0,32) (0,94) (0,25) (0,01) Reisetid -0,027 0,008-0,023-0,025-0,003-0,026-0,027 (1,75)* (0,38) (1,46) (1,60) (0,16) (1,70)* (1,64) Spredtbygd 0,002-0,001 0,003 0,001-0,001 0,001 0,001 (0,37) (0,16) (0,65) (0,29) (0,23) (0,26) (0,24) Arb.ledighet 0,025 0,057 0,075 0,015 0,015 0,002 0,029 (0,27) (0,47) (0,75) (0,16) (0,13) (0,03) (0,31) Frie innt -0,000-0,000 0,000 0,000-0,000-0,000-0,000 (0,18) (0,24) (0,44) (0,13) (0,42) (0,04) (0,15) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,55) (0,27) (0,96) (0,66) (0,11) (0,61) (0,51) Opp tilsk 0,011 0,009 0,008 0,010 0,008 0,010 0,010 0,006 (1,71)* (1,03) (1,13) (1,55) (1,02) (1,57) (1,54) (2,74)*** Robek 0,064 0,139 0,093 0,079 0,185 0,069 0,078 (0,36) (0,57) (0,49) (0,43) (0,83) (0,38) (0,43) Uføre -0,029-0,067-0,046-0,033-0,044-0,030-0,026-0,042 (1,62) (2,60)*** (2,22)** (1,82)* (1,99)** (1,65)* (1,42) (2,09)** Avstand DPS -0,001 0,001 0,001 (0,61) (0,49) (0,67) Parienter i VOP 0,012 0,004 (0,77) (0,33) Modell 2 0,129-0,031-0,099 (0,52) (0,16) (0,51) Modell 4-0,661-0,411-0,305 (1,34) (1,14) (0,90) Koordinator -0,396-0,181-0,315-0,158 (1,65)* (1,02) (1,46) (0,94) Team 0,249 0,180 0,136 (1,24) (0,99) (0,90) Ind. Plan 0,081 0,095 (1,21) (1,59) Ikke ansv. gr 1,487 1,508 (2,48)** (2,76)*** Antall obs

105 Tabell XIII: Regresjonsresultater dekningsgrad voksenopplæring (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,611 0,993 0,848 0,754 0,672 0,619 0,675 (1,73)* (2,10)** (2,13)** (2,02)** (1,63) (1,73)* (1,82)* Befgr 4 1,002 1,301 1,525 1,305 0,886 1,022 1,039 (1,94)* (1,83)* (2,62)*** (2,38)** (1,48) (1,97)** (1,90)* Befgr 4-0,109 0,543 0,426 0,177 0,225-0,149 0,081 (0,14) (0,57) (0,51) (0,22) (0,26) (0,19) (0,10) And 0-5 år 0,101 0,109 0,102 0,134 0,079 0,112 0,101 (0,79) (0,66) (0,75) (1,03) (0,51) (0,87) (0,77) And 6-15 år 0,051 0,261 0,095 0,068 0,127 0,042 0,048 0,203 (0,66) (2,51)** (1,12) (0,85) (1,41) (0,54) (0,60) (2,35)** And 67+ 0,010 0,123 0,005 0,032 0,067 0,032 0,020 0,101 (0,19) (1,63) (0,08) (0,58) (1,06) (0,60) (0,37) (2,59)*** And 80+(av 67+) -0,029-0,051-0,021-0,031-0,046-0,037-0,029 (1,18) (1,46) (0,78) (1,23) (1,43) (1,47) (1,11) Reisetid 0,002 0,001-0,006-0,001 0,012 0,006 0,003 (0,14) (0,04) (0,33) (0,03) (0,51) (0,33) (0,18) Spredtbygd -0,006-0,014-0,008-0,010-0,011-0,007-0,008 (1,11) (1,98)** (1,40) (1,81)* (1,76)* (1,43) (1,44) Arb.ledighet -0,148-0,204-0,177-0,170-0,193-0,150-0,172 (1,30) (1,38) (1,44) (1,45) (1,44) (1,30) (1,48) Frie innt -0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,42) (1,89)* (0,52) (0,77) (1,07) (0,42) (0,42) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (1,07) (0,17) (1,00) (1,19) (0,58) (1,15) (1,22) Opp tilsk 0,015 0,030 0,023 0,019 0,020 0,015 0,016 (2,09)** (2,80)*** (2,61)*** (2,42)** (2,23)** (2,07)** (2,01)** Robek -0,157-0,413-0,066-0,214-0,369-0,227-0,183 (0,72) (1,45) (0,28) (0,96) (1,41) (1,03) (0,83) Uføre 0,003 0,018-0,001-0,003 0,002-0,003 0,001 (0,16) (0,64) (0,05) (0,13) (0,10) (0,15) (0,03) Avstand DPS -0,001 0,002 0,002 (0,45) (1,33) (1,47) Parienter i VOP -0,001 0,004 (0,04) (0,22) Modell 2 0,332 0,061 0,031 (1,15) (0,26) (0,14) Modell 4 0,222-0,741-0,428 (0,38) (1,62) (1,05) Koordinator 0,312 0,149 0,272 0,245 (1,13) (0,74) (1,11) (1,27) Team -0,193-0,139-0,215 (0,82) (0,66) (1,19) Ind. Plan 0,206 0,098 0,156 (2,17)** (1,31) (2,06)** Ikke ansv. gr 1,105 0,571 (1,81)* (1,08) Antall obs

106 Tabell XIV: Regresjonsresultater dekningsgrad arbeid (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,341 0,269 0,449 0,352 0,034 0,251 0,350 (1,13) (0,67) (1,34) (1,15) (0,09) (0,83) (1,07) Befgr 4 0,065 0,142 0,190 0,174-0,204-0,026 0,161 (0,15) (0,23) (0,39) (0,38) (0,39) (0,06) (0,33) Befgr 4 0,817 0,470 0,916 0,965 0,242 0,709 1,032 (1,29) (0,55) (1,34) (1,48) (0,30) (1,12) (1,54) And 0-5 år -0,023-0,018-0,021-0,030-0,019-0,039-0,048 (0,21) (0,12) (0,18) (0,27) (0,14) (0,35) (0,42) And 6-15 år -0,034 0,086 0,011-0,021-0,028-0,056-0,025 (0,48) (0,91) (0,15) (0,29) (0,34) (0,78) (0,35) And ,039 0,045-0,018-0,031 0,003-0,038-0,046 (0,82) (0,66) (0,34) (0,62) (0,06) (0,79) (0,94) And 80+(av 67+) 0,003-0,015 0,014 0,002-0,023-0,004 0,004 (0,14) (0,48) (0,57) (0,10) (0,78) (0,15) (0,16) Reisetid -0,010 0,018-0,018-0,015 0,033-0,006-0,012 (0,63) (0,79) (1,10) (0,94) (1,58) (0,36) (0,68) Spredtbygd 0,001 0,003-0,001-0,000 0,004-0,000 0,000 (0,14) (0,50) (0,22) (0,04) (0,77) (0,04) (0,08) Arb.ledighet -0,049-0,031-0,092-0,064-0,021-0,046-0,075 (0,47) (0,24) (0,84) (0,60) (0,18) (0,44) (0,70) Frie innt -0,000-0,000 0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,41) (1,00) (0,13) (0,70) (1,10) (0,47) (0,52) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (0,20) (1,23) (0,57) (0,51) (1,21) (0,35) (0,49) Opp tilsk 0,012 0,009 0,012 0,012 0,007 0,012 0,012 0,009 (1,96)* (1,01) (1,67)* (1,95)* (0,92) (1,92)* (1,72)* (3,48)*** Robek -0,168-0,325-0,063-0,173-0,369-0,213-0,148 (0,86) (1,23) (0,30) (0,87) (1,51) (1,07) (0,74) Uføre -0,001 0,024-0,002-0,004 0,009-0,006 0,001 (0,06) (0,88) (0,08) (0,19) (0,38) (0,33) (0,07) Avstand DPS 0,002 0,004 0,004 (0,87) (2,67)*** (2,83)*** Parienter i VOP 0,023 0,015 (1,30) (0,98) Modell 2 0,208-0,082-0,147 (0,74) (0,37) (0,69) Modell 4 0,401 0,070 0,145 (0,75) (0,18) (0,41) Koordinator 0,270 0,222 0,313 0,231 (0,99) (1,15) (1,30) (1,27) Team 0,156 0,007-0,079 (0,71) (0,04) (0,48) Ind. Plan 0,097 0,096 (1,09) (1,32) Ikke ansv. gr 1,029 0,736 (1,84)* (1,53) Antall obs

107 Tabell XV: Regresjonsresultater dekningsgrad støttekontakt barn (1) (2) (3) (4) (5) (6) (7) (8) Befgr 2 0,942 0,747 0,833 0,946 0,537 0,880 1,003 (2,90)*** (1,41) (2,40)** (2,82)*** (1,16) (2,70)*** (2,91)*** Befgr 4 1,396 1,817 1,401 1,469 1,321 1,335 1,605 (2,92)*** (2,20)** (2,72)*** (2,91)*** (1,99)** (2,78)*** (3,16)*** Befgr 4 0,917 2,111 0,922 1,106 1,517 0,843 1,163 (1,58) (1,80)* (1,48) (1,77)* (1,50) (1,45) (1,88)* And 0-5 år 0,033-0,064 0,018 0,003-0,051 0,028 0,026 (0,27) (0,37) (0,14) (0,02) (0,32) (0,22) (0,21) And 6-15 år 0,114 0,246 0,156 0,094 0,167 0,103 0,126 0,229 (1,55) (2,01)** (1,85)* (1,25) (1,70)* (1,39) (1,69)* (2,37)** And 67+ 0,087 0,129 0,080 0,072 0,123 0,091 0,083 0,131 (1,74)* (1,62) (1,37) (1,38) (1,84)* (1,81)* (1,63) (2,94)*** And 80+(av 67+) -0,017-0,027 0,001-0,021-0,019-0,021-0,014 (0,72) (0,65) (0,03) (0,86) (0,52) (0,85) (0,57) Reisetid -0,057-0,058-0,056-0,059-0,063-0,055-0,062-0,071 (2,91)*** (1,42) (2,70)*** (2,91)*** (1,66)* (2,79)*** (2,92)*** (2,18)** Spredtbygd 0,009 0,004 0,011 0,009 0,004 0,008 0,010 (1,71)* (0,50) (1,92)* (1,71)* (0,47) (1,57) (1,82)* Arb.ledighet 0,070 0,054 0,109 0,075 0,035 0,067 0,078 (0,63) (0,30) (0,92) (0,65) (0,22) (0,59) (0,70) Frie innt -0,000-0,000 0,000-0,000-0,000-0,000-0,000 (0,29) (0,86) (0,37) (0,16) (1,10) (0,24) (0,30) PO tilskudd 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 0,000 (1,95)* (1,52) (2,47)** (2,09)** (1,68)* (2,01)** (1,98)** Opp tilsk 0,010 0,011 0,006 0,011 0,009 0,010 0,011 (1,47) (0,96) (0,75) (1,43) (0,80) (1,39) (1,41) Robek -0,089 0,111-0,111-0,083 0,052-0,115-0,069 (0,44) (0,32) (0,50) (0,39) (0,16) (0,55) (0,34) Uføre -0,011-0,031 0,001-0,018-0,055-0,014-0,015 (0,57) (0,82) (0,06) (0,87) (1,79)* (0,70) (0,75) Avstand DPS 0,001 0,002 0,002 (0,31) (1,36) (1,55) Parienter i VOP -0,002-0,002 (0,09) (0,10) Modell 2 0,171 0,071-0,040 (0,47) (0,31) (0,18) Modell 4-0,469-0,130-0,254 (0,67) (0,33) (0,67) Koordinator -0,036-0,017 0,147 0,038 (0,10) (0,08) (0,45) (0,20) Team 0,192 0,234 0,023 (0,66) (0,91) (0,14) Ind.b Plan 0,117 0,141 (1,39) (1,77)* Ikke ansv. Gr b 0,358 0,266 (0,60) (0,52) Antall obs

108 104

109 Vedlegg 2. Spørreskjema 105

110 106

111 L T OPPTRAPPINGSPLAN FOR PSYKISK HELSE Evaluering av psykisk helsearbeid i kommunene Kommune: Bydel/distrikt: Kontaktperson Kommunenr. Bydel/distriktnr Telefonnr.: epost adresse: Antall bydeler/ distrikter i kommunen Navn: Stilling: Postnr: Poststed: Spørsmål om utfylling av skjemaet rettes til: Del I SINTEF Unimed Helsetjenesteforskning Jorid Kalseth tlf: epost: jorid.kalseth@sintef.no Del II og III NIBR Trine Myrvold tlf: epost: trine.myrvold@nibr.no L T

112 T L Veiledning til utfylling av skjema Opplysninger om tiltak og tjenester Det er viktig å være oppmerksom på at vi ber om opplysninger om kommunens totale tilbud innenfor det psykisk helsearbeidet, uavhengig av om det er finansiert med øremerkede tilskudd eller andre midler. Hva menes med mennesker med psykiske lidelser I spørreskjemaet bruker vi benevnelsen mennesker med psykiske lidelser. Dette skal forstås til å omfatte personer med ulik alvorlighetsgrad fra lettere psykiske problemer til alvorlige psykiske lidelser, dvs. begrepet er ment å omfatte de ulike målgruppene for det psykiske helsearbeidet i kommunene. Hva menes med barn og unge med problemer relatert til psykisk helse I spørreskjemaet bruker vi benevnelsen barn og unge med problemer relatert til psykisk helse. Dette skal forstås til å omfatte barn og unge med psykiske plager/lidelser og barn og unge med psykososiale problemer. Begrepet er altså også ment å omfatte barn og unge som av ulike årsaker anses å ha forhøyet risiko for å utvikle psykiske plager/lidelser (og hvor dette anses å utløse behov for hjelp/tiltak). Avgrensing av brukergrupper Det kan være vanskelig å sette skille mellom ulike grupper brukere av kommunale tjenester. Når vi spør om antall brukere av ulike kommunale tjenester innenfor psykisk helsearbeid, tenker vi i første rekke på brukere som mottar tjenester fra kommunen som følge av psykisk lidelse eller problemer knyttet til psykisk helse, i motsetning til de som mottar tjenester som følge av andre tilstander/årsaker (eks. alderssvekkelse). Dette utelukker ikke at f.eks. eldre personer regnes med som brukere innenfor psykisk helsearbeid, så lenge problemer relatert til psykisk helse, og ikke hjelpebehov knyttet til f.eks. alderssvekkelse, er det som utløser tjenester fra kommunen. Det som skal legges til grunn er altså hvilket problem/tilstand som er (hoved)årsak til at tjenesten gis. Viktig ved utfylling Når det spørres om antall brukere e.l. må svaret ingen angis med null. Felt som ikke er utfylt vil oppfattes som ikke besvart. L 1 T