NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT W. WERENSKIOLD. Med 2 figurer.

Transkript

1 NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT Ms. mott. 24. nov ATNESJØ LIEN E AV W. WERENSKIOLD Med 2 figurer. Landet rundt Rondane hører til de klassiske områder i norsk kva-rtær-gdogisk forskni,ng. Her påviste dr. Andr eas M. Hansen først setene, høghiggende.strand!-inj er etter broedemte sjøe-r. Han framhever at Rondane tinte først ut av br een -og sto opp som nunatakker, mens breṛanden lå lenger syd. Han peker og'så på den mulighet at sete-liknende avsatser kan være fy.!t opp langs br-ekanter. Grundige og utførlige undersøkelser og målinger av strandlinjer etter bredemte sjøer er gjort av dr. Gunnar Holmsen, i Nordre Østerdalen og Gudbrandsdalen. I sene-re tid har C. Ma-nnerfeldt tatt opp igj-en disse undersøkelser, og arbeidet.er før-t videre og meget utvidet av dr. Miinst er Strøm og medarbeidere. De.t er først og fremst Rondane og nærmest e omgivelser som har fanget interessen. Men også i fjellet lenger syd er det rare ting. I beskr.ivdsen til ka1rtbladet Søndre Fron s ier jeg:»l det hele vilde man vi sselig ved en nærmere undensøke1se finne at disse del er av Norge, som har vært ansett for ensformige og li-te interessante, også byr adskillige problemer i fysilsk-geografisk henseende, hvis løsning vilde være av stor betydni1ng,for forståel1sen av landets histonie ett-er og til dels under istiden. «Det.er erter omta len av en del tørre elvelei,e1r både i.løsmateriale og i fast berg. Et lite»jutulhugg«går således tvers over en fjellpynt, Åstdlalstangen, t.ra SW mot NE, med avløp til Imsdalen, en liten dypt nedskåren dal i fjellet midtveis mel.lom Storelvdalen og Ringebu. Videre:»Der kunde da være demmet opp en bresjø i den nordligste del av Imsdalen, og der er vi,rk elig antydninger til sjøterra sser flere steder. D.iss e inte:æ,ss.ante forho.ld burde undersøkes bedre. «r-ene er gått uten at jeg har kunnet fortseue disse under søkelser. I 1925 r eiste jeg for N. G. U. på kartbladet Atnesjø; hovedformålet var å få grei e på sparagmiten, men det hnnes og.så noen kvartærgeologis e iakttagelser notert i boka. Norsk geo!. tidsskr

2 530 W. WERENSKIOLD Blå kampen o Musvofkoflen o "' Hvsvofseter Ny hus o obfåkolfen o Fig. l. Nøkkel til kartet fig. 2. Små firkanter = gårder. Trekanter = setrer. Rundinger = trigonometriske varder. Skm I sommer fikk jeg anledning til å undersøke forholdene ved Atnesjøern - det var nærmest en rekognosering. Der er adskillig rare greier. Sjøen ligger 696 m o. h.; fjellene på begge sider har fmm som store såter; Blåkampen i N er 1619 m, BlåkoHen i S, 1580 m. Ingen fjell når opp i botn-nivået, skråningene er i det hele tatt slake, dekket vidt og bredt av bunn-morene. Nakne berg står frem i noen bratte skneint,er med urer under, fm det meste i en høgde av l m. Nedenfor er det,så slakere lier, men nederst mot sjøen er det bratt igjen, herghammere eller morene-skråning, i 50 rhl 100m høgde. Sjøen er ikke fu:ht l km bred og 8 km lang; den går i slangebukter, og mot NW er det en svær fymng lagt opp av elva Atna.

3 ATNESJØ-LIENE 531 Fig. 2. Landet omkring Atnesjøen, etter Norges Geografiske Opmåling. Målestokk l : l , 30 m koter. Dobbelte streker = renner langs bre-randen. Fine småstreker gruskjegler. Prikker = morenehauger. En hel del elver og bekker løper ned fra f jellene; de går i forholdsvis åpne1 da:ler lengst oppe, men er dypt nedskåme i randen av brattingen, fra ca m og nedover; lenger nede, hvor skråningen et sla ere, 1eT d.e.! f.ler e steder oppfy,lilin,ger - 'Særliig v ed N. Lauså, i høgden m. Men ned mot Atnesjø en går elvene i gjuv i berget igjen, med bratte grus- eller rettere s t ein-kegler i strandkanten. Noen støræ dalførrer går g.ansk e eiendommelig. I NW går elva Mylliingi (mol, småstein?) fra S mot N i et dypt 'g}el både ovenfor og nedenfor setr a Bjønnholet; ved setra kommer Illmann-åa ned fra vest, frra en dal i høyere ni!vå; den har bygd opp en g.ruskj-egl1e som demmer opp et tjern i hoved-elva, Musvol-åa. Fra åmotet går en åpen dal

4 532 W. WERENSKIOLD med et lite tjern mot øst forbi Musv.oJ_,s ete.r. Videre går etn bekkedclll ned til noen vide myret e flater, med høgd<etallet 775; bekk edal en fortsetter mot SE, dypt nedskåret i morenema'ss,er og kvabb-moer, ned til sjøen ved Fag ervoll - hele vohen er lagt opp av bekken, det kan neppe ka Iles noen.gru.skj< gle, det er ba<re ruheste,in. Nordre Lauså k!omme:r i to armer oppe f:ra BlåkoHen; begg e er dypt nedskårne i svære morene.masser, som delvis s tår i åpne ras, fra ca ti1l l 000 m o. h. V ed foten av den bratte skråning ha r elvene lagt opp en stor stein fyuing med mang e merk er etter skred og skiftende løp. Videre nedover går bekk en så å si oppe på bakken, th ca. 900 tru, vider e er den nedskåret i en da1l, først gansk e grundt i løsmassene, men ned mot Atnesjøen går den i en dyp kløft, med kjegle av grov st ein i sjøkan en. Søre Lauså med ti;lløp kommer også ned fra noen vide, åpne»kvolver«oppe.i fjeuet, går i.dypt neldskårne daler i grusmassene, faller utover den bratte skrent i grunne ber g-r ennoer, og ned på den slaker.e li med,gruskjeg,j.er. Men bekken løper her :ned i en dyp dal, som går rett.iinjet SSE-NNW, vestenfor V,olene; den heter Vol-dalen. Pas.shøgden.err omtrent 850.m, her er en åpen sjėtte ved Hamn seter, og morenevoller ved Midt-Brenn seter. Mot SE fortsetter dal.en, me:d en bekk nedover til Vu.lua, en stor elv som faller fra SW ut i Atna straks ned for Atnebrua ved oset. Men mot NW er dalen flat og -:1yret, til omkring 2 km opp for utløpet; her begynner den å gå i en bergkløft, så i en åpen dal i gmsmassene; dalene blir tnanger.e og dypeæ nedover mot sjøen, og her går elva i et gjel i ber.get. Nederst er det gruskj gl e, eller steinkjoegle. Dette var for oversiktens skyld. I,Jtiene her i SW for A nesjøen er det en mengde itsranddannelser. Her er en mengde detaljarbeid å gjøre, j.eg vil denfor billr.e gi en oversikt, og vi begynner ovenfra. Oppe i en høgd av m err det som nevnt dypt nedskårne daler i morenefyhing; sidene står flere steder i ras. I kanten mot den bratte skråning nedenfor er det rekker av i:sr.anddanndser, likesom sidemoll'ener, i flere høgder, sær.hg utpreget er tr e rekker. Det er lange rygger av grus og små1stein langs etter lien, de senker seg i det hele mot NW. Det hender de grener seg rundt en gryte; ellers buk er de seg bortover, og senker seg ned mot si.dedal.ene. Bekkedatloene har skåret dem tvers over. Det er neppe: r:iktige sidemorener, de likner mer på geiterygger, svenskenes»åsar«.

5 ATNESJØ-LIENE 533 På Spitsbergen har jeg lagt merke til at store breer ikke rsender ut noen br.e elv er midt på fronten, men at det kommer ut en på hver side, nær kanten. Forklaringen kan Væ!'le den, ra.t bevegel1sen i de midtre partier er så pass sterk, at det opptrer spennirnger i i,sen, som forhi ndmr dannelsen av tunneller i breen; men ute langs sidene ligger irsen nesten stil.j.e, her kan vannet tine sig ned rog gå i rør langs bunnen. Her kan det da av,settes gms og stein som senere blir til»åser«. Jeg skulde være tirlbøyehg til å tro at de sidemorene-i knende gmsirygger J.angs dals1iden her ved Læusåsrene, i høgder på l rm,.er den slags Iatera.J,e geiterygger. Noen liknende rygrger på begge sider av dalen ut for Heimdals-oset er kanskje samme slaget -»seten«i Oskampen. Lenge'!" nede i lien, fra omkring l 000 m og ned til 930 m omtrent, skrårner terrenget som nevnt temmeli.g slakt; her er det en hel del lange sma,je renner langs lien, i retning NW-SE. Det kan være en tydelig vou utenfor, eller det er bare en renne nedskåret i terrenget; bunnen er myrerte, og det går en bekk som gjerne renner mot NW. Noen steder er det ga.nskre sma Ie tjern eller nesten uframkommelige blautmyrrer. jeg hadde ikke tid til å følg.e ahe rennene langsetter, men de synes å str ekke seg bortover mot myrene øst for Musvol-seter. Svært tyddig er,renna mejrlrom bek en Kvannkjelda, v est for S. Lauså, og bortimot N. La.uså. I høgde vel 870 går en lang bred!rav rygg av grus og småstein, garnske steril kvartsit, ry ggen er enten heilt naken og kv.it, euer det er Utt lyng og noen furutrær. Denne rygg markerer et tyde,jig trin i avsmeltingen. I lien nedenfor er det igjen en hel del trange myrete daler Jȧngrsetter, lite overskuelige i den tette blandskog. Kommer vi ned tir! en høgd av ca. 810 m, er det større flate sletter ved elvene, med grus og sand, ti,j dels fin kvabb. Øverst er det smalrere terrasser, så en b11ed hy!tl:e! 'SOm 'Skråner svakt utover. Ved S. Lauså er det en tr ek,antet mo, l km langrs sidene; den senker seg ned mot ca. 775 m, og rer utskåren av trange bekkedaler i kantene. Ved N. Lauså er det en mindre grusslette i samme høgd, og ved bekken fra Musvol'Seter er det store f,jater med t auet 775 midt på. Dette er fyhingrer som er blitt avsatt i randsjøer langs en bre som har fylt Atnesjøens 'bekken. At disse gamj.e deltaer er best utviklet ved S. Lauså henger sammen med det, at her er det stønste vassdrag kommet ut. Stor'breen har.ligget i S, og har serndt en elv ut gjennom Vol-dalen. Fra Midtbrenn seter og nedover mot NW er det en bred elveseng,

6 534 W. WERENSKIOLD meget støue enn nødvendi1g for den bekk som går der nå. Sideelvene fra S, S. Lauså og Kvannkjelda, har lagt opp gruskjegler nede i dalbunnen, som demmerr denne opp til store blautmyrer. På SWsiden er det overdekket, svære fyuinger står med bratt kant ut mot Vol-dalen, til dej.s utskårne av smådaler; på NE-siden er det mest nakne bratte berg og urer. Bergsiden senker seg nordover. I en høgd av omkring 82 0 m o. h. er det en flat grusmo i dalbunnen; utløpet har skåret seg ned i en bergkløft, men dessuten går det en tørr kløft tvers over bergtangen på østsiden. Det er r ene jutulhugg, med loddrette vegger, opptil loc m hø,g e. Det er fle-re forgreninger; kløftene går i sikk-sakk, noen steder rettlin.j et omtrent N-S, andre stykker går WNW-ESE. Det er to hovedretninger i bergerts struktur; den såkalte strekning går WNW-ESE over mange kvadratmil av det sentril!le Norge, og sprekker og sprang går pa.ra' lel,le i rertnin.g N-S med samme utbredelse, mindst. Grunnen til at elva har gått over bergtang.en på østsiden må være den, art en mindæ isrest har Ji:gget igjen i det dypeste av da.len, og demmet av det rette løp. Langsetter Atnesjøen er det morenehauger igjen, meuom ca. 775 og sjøen. Noen 'steder er det bratte berg. Sideelvene har som nevnt skåret seg tmnge gjel i kanten, med små fosse:r. Nederst er det kjeglrer av rurllestein - ved S. Lauså tydelig dobbelt, der er r ester etter en eldre høyere kjeg l e på siden av den resente. På nordostsiden a v sjøen er det mindre å s.e av dis:se randdannelser. Det er mest morenedekkete slake skråninger. I har jeg notert i dagbok a: kv!abbmo ved Nyhus; det er 797 m o. h., og kunde stemme med moen ved S. Lauså. Opp fo11 Neset er elet rester av kvabbmoer. I samme dagbok har jeg: Ved Moen, øst for Atnebru, er elet kvabb-terrarsrser i forskjellige høgder, som ender mot øst, uten fornuftig grunn - kanskje avsatt i en sjø bak en clødbre. I S for Atnebrua går merkelige dalrføre.r som tydeligvis har ført avløp fra storbreen mot N. Den største da! går fra sjøen Set,ningen over Vollurm (VuluvoHene) til Atnebrua. Her er smalre tjrern og myrer. Et annet gammelt elveløp hetrer Bjønndalen, et rettlinjet gjel i fast bmg, som går N-S; det begynner i nordre daj,side i Vuludalen, kanskje 60 m over bunnen, og føret over mot en kvabbmo ved Hamn seter, ved sydenclen av Voldalen. Oppe ved elva Snørcløla er det også store gjel langs etter dalsiden.

7 ATNESJØ-LIENE 535 Det klan også nevnes at jeg har nivellert opp et par seter ira en bresjø som har stått langs kanten av Trabeli- og Kyrkjegardsfjellene øst flor V'enalby,gd i Ringebu; det har vært en ren nunatakksjø. På en ekskursjon hit så vi en he,j del isr.and:dannelser i fjellene omkring. Som sagt, her bør undersøkes mere. Men hvordan henger det så sammen med den Atnebre jeg ha,r tegnet opp i mit arbeid om Søndre Fron? Da Jeg under,søkte forholdene i Atnedalen, hadde jeg ennå ikke vært oppe i Rondane, og jeg holdt meg til Øyen, som mente at denne store fjehgruppe hadde vært et sentrum for glasiasjonen i slutten av istiden. Jeg tant en hel rekke sidremorener, og de finnes da nok også - det må ha ligget en bne: i Atnedalen. Den må ha ligget som en rest, som ha'f eherla.tt seg tydelige randdann1elser. Det kan være jeg har kiombinert delm.galt -det er kanskje f,jrate hyller, merker etter vassløp og dammelf la:ngs en dødis. - Men det ser ut Hl at d:et av og til har vært så pass bevegelse i i1sen at den har klemt opp noen oscillasjons-morener på sidene. I høgdene m h:ar jeg ob "ervert morener av svære steinrøyser bor,t:etter lien, flere s eder i Ytre Atneda,Jen. Det har s.ikkerji,g vært oscilla,sjoner under storhreens avsmelting - på Mii<nster Strøms ekskursjon ved Sankthanstid i 1943 så vi en typisk osciharsrjonsmorene i omkring 1100 m høgd, under Storsvulten. (Se også O. Holmsen, 1917). Det jelg har skrevet her, er altså bare antydninger. Her er plass til mange hovedfags-arbeider, og jeg vi,j slutte som jeg begynte, at disse deler av Norge byr på pwhlemer hvis løsning vilde være av stor betydning for forståelrsen av landets historie etter istiden. Kanskjte man endehg enrgra,ng kunde finne tilknytning til forholdene lenger syd på Østlandet, hvor Holtedahl har fulgt isranden under breens bortsmelting frra Romerike. Oslo, novtember 1944.

8 536 W. WERENSKIOLD Hansen, Andreas M.: Litteratur. Om seter eller strandlinjer i store høider over havet. - Archiv for Mathematik og Naturvidenskab, B. X, Strandlinje-studier. - Archiv f. Mat. og Naturv. B. XIV-XV, 1891 og Holmsen, Gunnar: Brædæmte sjøer i Nordre Østerdalen. - Norges Geologiske Undersøkelse, Nr. 73, Forskyvninger i snelinjens høyde under avsmeltningsperioden. - Norsk Geologisk Tidsskrift, B. IV, (1917.) Mannerfelt, Carl: Glacial-morfologiska studier i norska hogfjall. - Norsk geografisk tidsskrift, B. VIll, Strøm, Kaare Miinster: Geologiske bilder fra Rondane. - Den norske turistforenings årbok, Werenskiold, \V.: Søndre Fron. - Norges Geologiske Undersøkelse, Nr. 60, Oyen, P. A.: Kontinental-glaciation og lokalnedisning. - Archiv for Mat. O[ Naturv., B. XXI, Trykt juni 1945.