En skikkelig jentetur!

Transkript

1 En skikkelig jentetur! Jotunheimen har alltid fasinert meg. Vakre, spisse fjell og gode fiskevann i massevis. Det har blitt mange småturer med familien i dette fjellparadiset gjennom barndommen. Forskjellen mellom de trygge familieturene og denne turen, var at nå måtte jeg klare meg selv sammen med Tonje, uten foreldrene, på det som skulle bli en uforglemmelig langtur. Det hele begynte en kveld foran pcskjermen. Tonje, ei 17 år gammel jente, går Norge på langs med malamutten Maddox. På bloggen hennes spør hun etter turpartner for noen dager, og jeg kaster ikke bort tida. Nå hadde jeg muligheten til å bli kjent med en annen jente med samme friluftsglød som meg selv, og den sjansen kunne jeg bare ikke la gå fra meg. Etter en kjapp melding til Tonje via facebook, fikk jeg høre at hun gjerne ville ha selskap av meg. Vi avtalte å møtes onsdag den 27. Juli på Nystuen ved Tyinkrysset. Naboens malamutetispe, Vega, skulle også være med på turen. En uke senere sitter vi i bilen på veg oppover. Spenningen dunker i brystet, og jeg gleder meg noe innmari. Jeg og mamma skal ligge en natt på hytta vår i Vang, før vi skal møte Tonje dagen etter. Kvelden på hytta går med til å ordne de siste matrasjonene, gå en rolig tur med Vega og slappe av foran tv-en. Jeg har ikke fått tak i Tonje over telefon på noen dager, men jeg lever i håpet om at hun er i rute. Onsdagen er kommet, og vi ankommer Nystuen. Vi lar blikket gli over området på leting etter Tonje og Maddox, men de er ikke å se. Vi stikker nesa innom overnattingsstedet, og møter der en svært hyggelig dame i betjeningen. Hun forteller at hun hverken har sett noe til hunden eller jenta, men tilbyr seg å ringe hvis hun finner ut noe. Vi tusler skuffet tilbake til bilen, der Vega tripper urolig rundt i hundeburet full av energi. Vi blir enige om at vi tar en dagstur i retning Sulebu og Breistølen, siden det er den vegen Tonje skal komme fra. Klær og mat blir pakka nedi kløven til Vega, før vi rusler av gårde i det varme sommerværet. Vi passerer etter hvert Sulebu, der vi snart må over en elv. Vega er ikke glad i vann, etter at hun som liten datt ut av kanoen, og jeg er derfor svært spent på hvordan hun vil reagere. Elva er ikke så stor og djup, men Vega stopper allikevel ved vannkanten. Jeg og mamma går rolig uti vannet, mens jeg snakker overtalende til tispa. Plutselig våger hun å ta et skritt, og et til, etterfulgt av et langt klossete hopp. Vega klarte det! Vi har akkurat tatt opp matpakkene, da jeg merker på Vega at det er et eller annet i nærheten. Hun står som frosset med blikket mot noe som beveger seg oppover fjellsida. Et par hvite, svære horn kommer til syne på en nydelig reinsdyrbukk. Straks den får øye på oss, bråsnur den og blir borte i det steinete landskapet. Flink jente, sier jeg til Vega idet jeg tar ett bitt av den gode brødskiva. Suleskaret skal bli neste utfordring. Det

2 er svære, glatte kampesteiner med dype sprekker i mellom seg. Her blir det verken lett for tobeinte eller firebeinte. Vega går foran med sakte, usikre skritt. Jeg ser at dette er noe hun ikke har noe særlig erfaring med fra tidligere. Vi tar oss god tid, men noen knall og fall for Vega er ikke å unngå. Vi når etter hvert toppen av skaret, men der må vi snu for å komme oss tilbake før det blir skumring. På vegen nedover fjellsida, ringer plutselig telefonen. Til min store glede, er det trønderjenta Tonje som høres i den andre enden av røret. Hun har ikke hatt dekning før nå, men forteller at hun er forsinket. Hun vil være på Breistølen i løpet av morgendagen, så vi blir enige om at jeg, mamma og Vega skal gå dit i morgen. Etter vi har gått helt ned igjen til bilen, har kveldslyset lagt seg som et slør over de mange fjelltoppene. Magen skriker etter mat, og det skal bli godt å komme tilbake på hytta og spise. Jeg er fornøyd med Vega i dag, og det ser ut som hun storkoser seg i sitt rette element. Dagen etter er vi på veg mot Breistølen med de tunge sekkene på ryggen. Skyene kommer truende fort, og vi ser regnværet komme med strak kurs rett mot oss. Vi hadde flaks, kom oss akkurat inn på Sulebu, før millioner av regndrypp nærmest bombarderer alle stakkars turvandrere rundt om i fjellet. Vega får ligge i gangen, mens jeg og mamma spiser en av dagens nistepakker inne på den koselige hytta. Så fort vi er ferdige med å spise, forsvinner de mørke skyene, og det bærer i veg mot elva som viser seg i å ha vokst seg større siden i går. Vega er flinkere med kryssingen i dag, så hun lærer fort. Vi kommer ikke utenom de svære steinene nå heller, og de har blitt forferdelig glatte etter regnet. Plasseringen av beina i det ulendte terrenget, går mye bedre for Vega i dag. Etter Suleskaret går det stort sett slakt nedover, i et fantastisk øde landskap. Stien vi følger blir mer og mer utydelig, så kartet og de røde T-merkene er til god hjelp. Den blå klare himmelen, viser seg mer og mer på himmelen og varmen tørker opp bakken igjen. Selv om sekken kjennes, og beina etter hvert blir slitene, har vi det helt topp på tur. Vi tar en velfortjent matpause ved en liten idyllisk elv. Mens t-vannet koker, benyttet jeg sjansen til og hoppet uti det forfriskende fjellvannet. En rolig start på turen, kan man ikke akkurat si det ble. Etter nesten ni timer

3 på tur med korte pauser, er kroppen helt ferdig når vi endelig kommer frem til Breistølen. Vega har vært kjempeflink, men også hun er ganske sliten etter den lange dagen. Vi bestiller rom og kaster oss over en herlig middag med kjøttkaker og ertestuing. Mens vi sitter og spiser, kommer en lyshåret jente med en stor malamute til syne utenfor vinduet. Det er Tonje og Maddox! Jeg skynder meg ut for å hilse på Tonje og kompisen hennes, Andreas, som har vært med fra Finse. De viser seg å være veldig hyggelige begge to, og vi finner raskt en god tone. Maddox og Vega snuser nysgjerrige på hverandre, mens de logrer med halen og ser storfornøgde ut i hverandres selskap. Etter en nydelig frokost på Brestølen, er vi på veg tilbake til Tyinkrysset. Det blir nok en dag med herlig shortsvær, og livet i fjellet er helt topp. De firbente vennene er så søte der de går og venter på hverandre oppover bakkene, med tunge kløver. Jeg og mamma kjenner det i kroppen etter gårsdagens tur, og jeg sliter med vondt i ryggen. Andreas er behjelpelig, og tar noe av tingene oppi sin sekk. Turen blir lang også i dag, og vi er slitene alle sammen når vi kommer frem til Nystuen. På Nystuen treffer vi den hyggelige damen i betjeningen igjen, og hun sier vi kan leie en av hyttene hennes for noen fattige hundrelapper. Pizza sender hun også med oss, og det viser deg å være den luksushytta. Mamma drar hjem denne kvelden, og hun er fornøyd med de fine fjellturene hun har fått vært med på. Jeg, Tonje og Andreas koser oss inne på hytta med pizza, brus og tv, mens Vega og Maddox står ute i hagen med hver sin bolle fylt av vom og kjøttpølse. I morgen skal vi ta forvell med Andreas, som skal vende hjem til Trondhjem. Vi våkner dagen etter til fuglesang og sol. Det blir altfor varmt for hundene å gå i dag, og vi er også slitene. Det ligger derfor an til en hviledag. Vi får leie hytten en natt til, helt gratis! Vi tar forvell md Andreas, noe som er svært trist både for Tonje og meg. Vi kommer oss til Fondsbu dagen etter. Varmen var like ille i dag, men vi fikk haiket bagasjen opp med et eldre ektepar. Selv om vi gikk på veg, var etappen fortsatt preget av nydelig natur. Tre kongeørner svevde høyt oppe på himmelen, og ikke et vindpust var å kjenne. Vi har nå tatt hverandre i hånden og lovet at vi skal bade hver dag gjennom hele Jotunheimen, uansett vær. Den grønnfargede Bygdin, var første vann ut. Det er deilig temperatur lufta, men vannet er nærmere iskaldt! Sola skinner på teltduken da vi våkner

4 til en nydelig mandags morgen. Maddox og Vega ligger rolig i lyngen, mens vi koker risengrynsgrøt til frokost. Etter en lat morgen, starter vi på turen innover mot Olavsbu. Vi har tunge, store sekker, siden vi er selvforsynte for en lengere periode. Maddox bærer nå i overkant av kg og Vega ca. åtte. Vi får mange kommentarer på hvor flinke hunder vi har, og vi like stolte begge to over de fantastiske hundene våre. Plutselig får hundene virkelig fart på seg, og drar alt de kan oppover stien. En svær rein står ca. fem meter fra oss, bom stille. Siden både Tonje og jeg elsker fotografering, binder vi bikkjene i den tunge sekken min og går rolig mot reinen med hvert vårt kamera i hånden. Vi ser at det er en tamrein, noe som merkes på dens forhold til mennesker. Den lar oss nesten komme så nærme vi vill, helt uten å røre seg. Mitt i fotograferingen, høres en merkelig lyd borte fra hundene. Der kommer de gående, men den svære sekken min drassende etter seg nedover steinrøysa. De tar i av alle sine krefter, bare for å komme litt nærmere det som kunne blitt en herlig middag. Både jeg og Tonje glemmer hele reinsdyret og ler så vi nesten faller overende av de rare hundene våre. Etter vi har kommet oss til hektene igjen etter det vanvittige latteranfallet, fortsetter vandringa på svære kampesteiner oppover og nedover i vanskelig terreng. Trekkivrige hunder og svære glatte steiner ble av Tonje døpt til en ekstremsport, noe jeg sier meg helt enig i. Det er ikke bare oss tobente det er krevende i slikt terreng, men også for våre firbente venner er dette en utfordring. Kløver setter seg fast mellom steiner, og sprekker er for små til og komme i mellom. Det krever mye energi og hele tiden måtte hjelpe Vega rundt de vanskelige hindrene. Tonje har lært opp Maddox til at når hun sier «Gå rundt» må han selv finne en annen vei han kan komme seg videre på. Jeg bestemmer meg for å prøve dette på Vega, og sier «gå rundt» ved neste hindring. Tispa ser dumt på meg, men jeg bare går videre uten å se meg tilbake. Etter jeg har ventet i et par minutter kommer Vega løpende mot meg. Hun får masse ros, og jeg er kjempestolt av henne. Vega klarer seg bedre og bedre etterhvert, og snart fatter hun poenget med en gang jeg sier noe. Det blir riktignok noen tryninger i steinrøysa for både mennesker og hunder, men vi kommer oss stadig nærmere Olavsbu. Kliss våte når vi frem til DNT-hytta, i et jævlig regnvær som starta rett før vi var fremme. Utenfor hytta står det tre andre malamutter, så det blir litt av et ulekor i det vi entrer tomta. Ingen ting frister mindre enn å sette opp teltet i dette uværet, så vi bestemmer oss for å sove inne i seng denne natta. Det viser seg at hytta er full av folk, som sitter inne og koser seg med mat og kortspill. Jeg og Tonje trår inn som to klissvåte katter, men vi blir ønsket velkommen av den hyggelige hyttevakten. Det blir dessverre bare for å legge inn sakene, før vi går ut igjen med håndkle i hånda. Vi har jo ikke noe valg, badet kan ikke utebli. Til vårt store hell slutter det og regne akkurat idet kroppen treffer det iskalde fjellvannet, og badet blir ikke så ille som

5 ventet. Finværet slår til igjen neste dag i fjellheimen. Jeg tror nok både Vega og Maddox gjerne kunne bytte det varme, behagelige været med snøstorm og minusgrader. Jeg og Tonje derimot, elsker sol og varme. Etappen fra Olavsbu til Leirvassbu er preget av nydelig natur, med alt fra grønne brevann til de blå, kalde isbreer. Vi tar oss god tid denne dagen, og ligger en time og sover i lyngen. Et deilig bad blir det også, i det iskalde brevannet. Vi nyter livet, rett og slett! Når vi når frem til Leirvassbu, slår vi opp teltet ved et vann ikke langt fra hytta. Her blir fiskestanga prøvd, uten resultat. I hytta venter en deilig dusj, etterfulgt av masse sjokolade og annet godt. På etappen som går mot Spiterstulen dagen etter, skinner sola minst like mye som i går. Maddox har begynt å halte litt, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se noe tegn til skade. Vega får ekstra tung kløv denne dagen, fordi vi må avbelaste kløven til Maddox. Vi stopper allerede etter en halv times gange, ved et grønnfarget vann i underkant av fjellet Kyrkja. Det er sandbunn, og perfekt for å bade. Hadde ikke vannet vært så kaldt, kunne det blitt sammenlignet med syden. Til tross for at de hadde hatt gått av å kjøle seg ned, nekter både Vega og Maddox å bli med ut i det nydelige vannet. Dumme som vi er, bader vi alt for lenge og vi blir svært kalde. Vi går derfor og fryser i en time, i sol, før vi endelig får varmen igjen. Vega har blitt en Gud til å krysse elver, og hver en elv blir krysset med stil. Jeg trenger heller ikke å hjelpe henne over hver hindring, nå klarer hun nemlig å finne en løsning helt selv. Jeg er så stolt av henne, både hun og Maddox er gull å ha med på turen. Denne dagen skulle vi unne oss middag og en seng å sove i på Spiterstulen. Like fort som vi trår inn på Spiterstulen, får vi høre av de som jobber der at Maddox og Vega ikke kan stå bundet uten tilsyn. De legger beskjeden frem som om malamutten skulle være en morderhund som tok livet av alt den så. Vi måtte derfor gå oppover i fjellet for å få bundet de. De sa at vi kunne ha dem inne på rommet om natta, men nevnte ikke at det ble ekstra penger å betale. Til tross for mye styr, fikk vi en herlig treretters middag og en kveld med film og godteri på Spiterstulen. Dagen etter er ikke beinet til Maddox blitt noe bedre, og vi kan ikke fortsette i steinrøysa oppover mot Glitterheim. Vi må rett og slett få oppsøkt en dyrlege. Etter vi har spist oss stappmette på

6 frokost, tar vi derfor bussen ned til Lom, der vi må vente en halv dag på neste buss til Otta. Selv om planen var å gå veien fra Jotunheimen til Rondane, kommer vi nå til å starte rett på Høvringen som ligger i Rondane, men først må vi sjekke opp beinet til Maddox. Siden Tonje handler gratis hos bunnpris, tar vi en storhandling med mat til de neste to ukene når vi kommer til Otta. Noe av det som havner i handlekurven er indrefilet, bernesause, poteter, sjokolade, nøtter, rødvinssnabber og mye, mye mer. Nå skal vi kose oss i Rondane!! Med altfor mange bæreposer slepende, en stor sekk på ryggen og to svære hunder, rusler vi bortover gata for og finner et sted å sove for natten. Vi går inn på en flott gjestegård, og får et rom med både tv og ny oppredde senger. Herlig! Vi får lov til å ta med hundene opp på rommet, så vi må ha vinduet på vidt gap for at de ikke skal bli for varme. De bortskjemte hundene får kota si på både griseøre, tørrfisk og kjøttpølse i løpet av kvelden mens jeg og Tonje gomler sjokolade og nøtter. Vi ser at Maddox er neste helt bra i foten etter hviledagen, så vi dropper timen hos dyrlegen når Tonje og jeg ser at prisen er skyhøy. Vi får haik opp til Rondane, og det er utrolig deilig å komme seg på fjellet igjen etter to dager i salivasjonen. Vi slår leir på en idyllisk plass rett ved Høvringen, hvor vi blir i to dager siden Tonje ikke var helt i form. Vi spiste masse god mat, og lå rett og slett og slappet av i lyngen mens vi hørte fuglenes nydelige strofer, gjenta seg gang på gang. Etter to dager er Tonje i bedre form, og vi bestemmer oss på å prøve å komme oss til Grimsdalshytta. Regn, kulde og vind er hva vi får servert på denne turen. Når vi har gått i et par timer, sier kroppen til Tonje stopp. Hun orker rett og slett ikke å gå lengere. Vi har ikke annet valg enn å sette opp telte og komme oss inn i de varme soveposene. Det blir noen lange timer inni den lille boligen vår, men det frister lite å være uti i dette drittværet. Været roer seg etter hvert, og tåka kommer sigende over det vakre moselagte fjellområde. Jeg går meg en liten tur rundt leiren, da det som skulle bli en av mine morsomste dyreopplevelser skjer helt uten forvarsel. Foran meg i den mørke, tette tåka, sklir en svart skygge elegant bortover i luften, med retning mot meg. To lysende, svære øyne møter blikket mitt, men den fortsetter i samme strake retning. En nydelig jordugle nærmest berører de øverste hårstråene mine, før den forskremt gjør en helomvending og blir borte i tåka. For en fantastisk dyreopplevelse, og for noen svære skarpe øyne! Til tross for det dårlige været dagen før, våkner vi atter en dag til sol og varme i

7 Rondane. Vi ligger ute på reinlaven med hver vår bolle fylt av risengrynsgrøt, og aner ingen ting om marerittet som snart skal gi en stopp for turen for min del. Så skjer det, et forferdelig leven av skrikende hunder låter nede fra teltplassen. Vi vet hva som skjer, og skriker på bikkjene så det ljomer i hele fjellet. Det er over like fort som det starta, men en hund kommer ikke unna uten skade. Vega har fått et dypt kutt langt inni øregangen, og blør kraftig ut av øret. Fortvilelsen gnager i magen, men her er det bare en ting å gjøre, vi må til dyrlegen. Etter en kjapp telefon til pappa og Vegas eier, hiver vi oss rundt og går tilbake mot Høvringen. Pappa kommer og henter meg og Vega i bil, så tispa kommer seg til legen. Heldigvis får vi beskjed om at Vega vil bli bra, men at hun trenger hvile. Det blir en brå avslutning på turen, men du verden for en fantastisk opplevelse det har vært. Jeg har fått en kjempegod venninne, som det blir mange flere turer med i fremtida. Jeg sitter igjen med masse gode minner etter den herlige turen og både jeg og Vega har lært masse nytt av Tonje og Maddox. En ting er i vertfall sikkert, det skal bli flere skikkelige jenteturer! Bilder tatt av: Tonje Helene Blomseth og Maria Grøntjernet

8

9