MENN UTEN KVINNER OVERSATT FRA JAPANSK AV YNGVE JOHAN LARSEN

Transkript

1

2 Haruki Murakami MENN UTEN KVINNER OVERSATT FRA JAPANSK AV YNGVE JOHAN LARSEN PAX FORLAG A/S, OSLO 2016

3 Haruki Murakami på Pax Forlag: Sauejakten, 1993 Dans dans dans, 1994 Norwegian Wood, 1998 Trekkoppfuglen, 1999 Vest for solen, syd for grensen, 2000 Hardkokt eventyrland og verdens ende, 2001 Etter skjelvet, 2002 Kafka på stranden, 2005 After Dark, 2007 Blindepilen og den sovende kvinnen, 2009 Elskede Sputnik, 2010 Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, Q84. Bok 1 & 2, Q84. Bok 3, 2012 Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår, 2014 Hør vinden synge og Flipperspill, 1973, 2015

4 ORIGINALENS TITTEL: ONNA NO INAI OTOKOTACHI BY HARUKI MURAKAMI COPYRIGHT: 2014 BY HARUKI MURAKAMI ALL RIGHTS RESERVED ORIGINALLY PUBLISHED BY BUNGEISHUNJU LTD., TOKYO SAMSA IN LOVE BY HARUKI MURAKAMI COPYRIGHT: 2013 BY HARUKI MURAKAMI ORIGINALLY PUBLISHED IN JAPAN IN 2013 IN THE ANTHOLOGY KOI SHIKUTE: TEN SELECTED LOVE STORIES, BY CHUOKORON-SHINSHA, INC., TOKYO NORSK UTGAVE: PAX FORLAG 2016 epub-produksjon: ROSENDAHLS BOOKPARTNERMEDIA eisbn: Sitatene fra Anton Tsjekhovs Onkel Vanja på side 46 i novellen «Drive My Car» er hentet fra Kjell Helgheims oversettelse, Solum 1977 Dialekten i novellen «Yesterday» er gjengitt på oddisk av Frode Grytten Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Pax Forlag AS eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre

5 erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

6 Innhold Drive My Car Yesterday Det selvstendige organ Sjeherasad Kino Da Samsa ble forelsket Menn uten kvinner

7 Drive My Car Kafuku hadde ofte sittet på med kvinnelige sjåfører, og slik han så det, kunne disse grovt sett deles inn i to kategorier: De som kjørte for aggressivt, og de som kjørte for forsiktig. De fleste tilhørte sistnevnte kategori, og det burde man kanskje være takknemlig for. Kvinner viste generelt sett mer hensyn i trafikken og kjørte forsiktigere enn menn, syntes Kafuku. Selv om det å være hensynsfull og forsiktig ikke var noe å klage over, hendte det likevel at andre bilister lot seg irritere kraftig over en slik kjørestil. De fleste av kvinnene som hørte til den aggressive gruppen, syntes selv de var svært dyktige bilister. De rakket mer enn gjerne ned på kvinner som var overdrevent forsiktige i trafikken, og var stolte av at de selv ikke kjørte slik. Men når disse kvinnene dumdristig skiftet kjørefil, var det i lykkelig uvitenhet om at andre bilister tråkket hardt på bremsen mens de sukket tungt eller omtalte dem i alt annet enn positive ordelag. Det fantes selvsagt kvinner som ikke hørte hjemme i noen av kategoriene, som verken kjørte for aggressivt eller for forsiktig. Kvinner som rett og slett kjørte normalt. Blant disse fantes det også noen som var svært dyktige til å kjøre bil. Likevel følte Kafuku alltid at de var anspente når

8 de kjørte med ham. Han kunne ikke helt sette fingeren på hva det var, men når han satt der i passasjersetet, fikk han en følelse av at ikke alt var som det skulle, og da klarte ikke han heller å slappe av. I stedet ble han fryktelig tørr i halsen, eller forsøkte å fylle tausheten med kjedelig tomprat. Det fantes naturligvis gode og dårlige sjåfører også blant menn, men det var svært få av dem som viste tegn til den samme anspentheten. Helt avslappet var de nok likevel ikke. I virkeligheten kan det godt hende de var nervøse, men for Kafuku virket det som om de klarte antakelig ubevisst å koble ut den verste nervøsiteten mens de kjørte. Selv om de var konsentrerte som bare det mens de satt bak rattet, snakket og oppførte de seg helt vanlig. Det virket som om handlingene ble utført på to ulike plan. Kafuku ante ikke hvor denne forskjellen kom fra. Det var sjelden Kafuku skilte mellom menn og kvinner i det daglige. Han følte nesten aldri at menn og kvinner på noe vis hadde ulike ferdigheter eller kompetanse. I hans type arbeid var det like mange kvinner som menn, og han syntes faktisk det var mest avslappende å jobbe sammen med kvinner. De var oppmerksomme på detaljer og bedre til å lytte. Det var bilkjøringen som var unntaket. Når han satt på med en kvinne, var han alltid veldig bevisst på at det nettopp var en kvinne som satt bak rattet. Dette hadde han aldri fortalt til noen. Han syntes ikke det passet seg å snakke høyt om den slags. På grunn av dette klarte han ikke å se særlig begeistret ut den dagen han fortalte Ōba, som drev bilverkstedet Kafuka brukte, at han var på utkikk etter en privatsjåfør, og Ōba

9 anbefalte ham en ung kvinne. Ōba smilte da han så Kafukus reaksjon, som for å vise at han forsto. «Men Kafuku-san, denne jenta kan virkelig kjøre bil. Det garanterer jeg. Hva med å møte henne og se hva du synes?» «OK, siden anbefalingen kommer fra deg,» svarte Kafuku. Det hastet med å finne en sjåfør, og han stolte på Ōba. De hadde kjent hverandre i femten år. Ōba så ut som et troll, med stritt piggtrådaktig hår. Men når det gjaldt biler, var kunnskapen hans udiskutabel. «For sikkerhets skyld sjekker jeg hjulinnstillingen. Er den i orden, skal jeg ha bilen klar og i tipp topp stand til i overmorgen klokka to. Jeg ber jenta om å komme hit da, så kan hun ta deg med på en prøvetur i nabolaget. Høres det greit ut? Hvis du ikke liker henne, er det bare å si ifra. Du trenger ikke være redd for å si nei for min del.» «Hvor gammel er hun?» «I midten av tjueårene, vil jeg tro, men jeg har aldri spurt,» svarte Ōba. Så lagde han en grimase. «Som sagt er det ingen ting i veien med kjøringen hennes, men» «Men hva?» «Jo, hun er, hva skal jeg si, litt spesiell.» «På hvilken måte?» «Hun er brysk og lite pratsom, og så røyker hun som en skorstein,» sa Ōba. «Du kommer til å forstå når du møter henne. Hun kan ikke akkurat kalles søt og yndig. Hun smiler knapt. For å være helt ærlig så er hun ganske ulekker.» «Det gjør meg ikke noe. Det er vanskelig å slappe av hvis hun er for pen, og jeg må dessuten passe meg for

10 uheldige rykter.» «I så fall passer hun nok bra.» «Og hun er god til å kjøre?» «Det er det ingen tvil om. Hun er ikke god til å være kvinne, hun er rett og slett en veldig bra sjåfør.» «Hva jobber hun med til vanlig?» «Det vet jeg ikke helt. Jeg tror hun lever av strøjobber. Står i kiosk og jobber litt som budbilsjåfør. Jobber hun kan si opp så snart det dukker opp noe bedre. Hun kom innom her etter at en venn hadde fortalt henne om meg. Det går litt trått her om dagen, så jeg kunne ikke gi henne fast ansettelse, men jeg slår på tråden når jeg trenger ekstrahjelp. Hun har beina godt plantet på jorda. Alkohol rører hun dessuten ikke.» Kafukus ansikt skyet over da alkohol ble nevnt, og fingrene på høyrehånden strakte seg i refleks mot leppene. «Da sier vi det sånn. Jeg møter henne i overmorgen klokka to,» sa han. Denne bryske, ordknappe og lite yndige jenta hadde pirret nysgjerrigheten hans. To dager senere, på slaget klokka to, sto Kafukus gule Saab 9000 kabriolet klar for avhenting på verkstedet. Bulken foran på høyre side var blitt rettet ut, og sveisesømmen og lakken var så presis at karosseriet så nesten nytt ut. Motoren hadde fått en overhaling, girene var justert, og bremseklosser og vindusviskere skiftet ut. Bilen var nyvasket og polert, hjulkapslene pusset. Som vanlig var det ingenting å utsette på Ōbas arbeid. Saaben hadde kjørt mer enn kilometer i løpet av de tolv årene Kafuku hadde hatt den. Seilduken i kalesjen var blitt gradvis mer