Martina Gaux. Café Vespa. Gyldendal

Transkript

1

2 Martina Gaux Café Vespa Gyldendal

3 Til Cecilie Feyer i takknemlighet

4 Prolog «Hvorfor jeg strikker?» Jeg ser spørrende på fyren i baderomsspeilet. Han nikker. «Herregud, hvor ofte har jeg sagt det? Tusen ganger?» Jeg himler med øynene. «For å overleve, vel.» Jeg lener meg nærmere speilet. «Tenker så mye lettere mens pinnene knytter garnet sammen. Maske for maske, rett og vrang, et mønster som ikke er så tydelig etter de første 3-4 radene. Akkurat som i livet, skjønner?» Fyren i speilet rynker panna. «Maske i maske, det blir et tett nett, og etter noen rader til ser du plutselig mønsteret helt tydelig, vet at du får det til. Et strikkeplagg. Et liv, skjønner?» Fyren gjør store øyne. Det ser utrolig dust ut. Bra ingen kan se meg! Det hadde vært kjempeflaut. «Du kan få til et helt plagg hvis du holder deg til oppskriften,» sier jeg til speilbildet. Og før han kommer med et stort «men», fortsetter jeg fort: «OK, jeg vet jo det, at det med livet er litt mer komplisert. Det finnes ikke noen oppskrift, men tro meg: Det hjelper å strikke. En lusekofte, for eksempel. Alle burde strikke seg en lusekofte. Det anbefaler jeg også i guiden min. Ja, i Den store ultimate overlevelsesguiden.

5 Nei, seriøst, masse nyttig info, ikke strikkeoppskrifter, men hvordan man overlever både det ene og det andre. For eksempel haiangrep, knivstikk bak smadrete dører, masete foreldre, å miste venner. Men det viktigste er å huske. Huske det du må holde deg unna. Derfor har denne guiden en reminderfunksjon: Husk sårene, husk redselen, gå i ventemodus til du endelig er atten, påminnelser som gjentas med korte mellomrom, så ofte at du får det inn i hodet.» Det banker på baderomsdøra. «Jens Holger, hva gjør du? Er du blitt dårlig?» «Hva sa jeg,» hvisker jeg til speilbildet. «Masete foreldre.» «Kommer!» roper jeg. «Ja, det der med påminnelser. Altså, denne reminderfunksjonen, den er viktig, kjempeviktig. Men glem de klissete minnene som mamma og pappa fôrer deg med fordi du selv ikke kan huske dem: Det første ordet du bablet, det første skrittet du vaklet, eller den første skoledagen. Klissete minner er ikke viktige. Bare dritt.» Jeg trykker på spyleknappen på doen, vender meg mot speilbildet igjen. «Men sårene, dem må du ikke glemme: Det vonde i hjertet når vennene blir mindre og mindre i bakspeilet i en bil, bilen vår som kjører etter flyttebilen. Det er viktig å huske hvordan det føltes å stå foran en klasse mens alle stirret på den nye igjen og igjen og igjen. Redselen som kom krypende mens du lente øret mot en lukket dør, hørte krangelen bak den. Alt som gjorde vondt og sved i øynene. Husk det! Husk, og hold deg unna sånt, slik at

6 du ikke blir såret av det igjen. Det er bare slik du overlever.» Jeg trykker enda en gang på spyleknappen. Det banker på baderomsdøra igjen. «Jens Holger? Nå må du komme ut. Det er flere her som vil på badet. Og hvem snakker du med?» Jeg skrur på dusjen. «Jeg hører ingenting,» roper jeg. «Men hvordan kan man holde seg unna?» «Strikking,» hvisker jeg. «Et mønster, en farge, din farge. Det er kanskje litt kjedelig, men faen meg så lett.» Speilbildet får en dyp rynke i panna. «Livet på en ensom øy, det er det samme mønsteret, skjønner. Du ligger i en fluktstol på stranden, helt alene, og ingen kan mase og kjefte på deg. Ingen kan gjøre deg vondt.» Speilet blir duggete av dusjvarmen. Jeg tørker det med skjorteermet, myser mot fyren, som jeg bare ser munnen av. «Strikking,» hvisker jeg, «blir riktig komplisert med mønster som krever garn i flere farger. Akkurat som i livet. Tro meg. Livet er en lusekofte. Har strikket en selv. Jeg bor i den.» «Jaha,» fyren i speilet skyver fram underleppa. «Denne guiden. OK. Tips om hvordan man overlever. Greit. Men si meg: Hvorfor? Hvorfor skal man overleve?» «Nei, men hallo, det må du finne ut av selv. Hver dag må du gi deg en grunn til å leve, til å fortsette. Ellers kan du bare» Jeg slår av dusjen. Venter litt. Skimter fyren i speilet. Hever pekefingeren til et utropstegn. «Husk!» Så tar jeg på meg lusekofta, låser opp døra og går ut.

7 Hvor ble det av mamma? Måtte hun ikke på do eller dusje, eller ville hun bare stresse litt? Jeg sukker. Livet er en lusekofte, selvstrikket. Min har hette og lommer, store nok til å kunne taste på mobil og smarten i. En jakke som skal varme i fartsvinden når man sitter på en Vespa. Vespaen som jeg drømmer om.

8 To bilder av en død jente «Vær så god og sitt, Jens Holger. Dette er kanskje litt tøft for deg?» Rommet på stasjonen var lite, uten vindu. Jakka til politifyren hang over stolryggen. Det var ikke varmt der, faktisk mye kaldere enn ute. Men hadde han hatt jakke, hadde vel ingen sett den fine overkroppen hans. Treningsstudio tre ganger i uka, sikkert. Ingenting for meg, tenkte jeg. ID-skiltet hans dinglet i et langt bånd foran brystet da han satte seg ned. Politi politi politi stod det på båndet. Nå var han ikke så høy lenger. Rødt skjegg, en betent kvise rett ved venstre nesebor. Han stirret på meg uten å blunke. Kontaktlinser, tippet jeg. Pusten hans luktet tyggegummi, mint ultrafresh, uten sukker. «Det går bra,» sa jeg og stirret på den betente kvisen hans. Skulle gjerne tatt et zoombilde av den. Politimannen, Torstein, spurte om jeg ville ha en cola, kaffe eller et eller annet. Så sa han at vi skulle begynne med personalia, altså navn, alder, adresse, telefon og sånt.

9 «Jens Holger,» sa jeg, «Jens Holger Vardø, født , Helgesensgate 76F, 0563 Oslo, telefon og Jeg trenger ikke noe.» Torstein noterte på en blokk. Så reiste han seg igjen for å lukke døra. Han var sikkert over to meter høy. Kanskje spiller han basket også, tenkte jeg. Heller ikke noe for meg, jeg hater ballspill. «Mobilen må være slått av her inne, Jens Holger,» sa Torstein og satte seg igjen. «Kjempefin lusekofte,» nikket han. «Originalt, det der med hette. Har bestemora di strikket den?» «Jeg har strikket den selv.» Jeg så ned. «Wow!» sa Torstein. Jeg ble varm i hodet, så meg rundt. Fra knaggene ved døra hang en mopedhjelm i stroppene. Kanskje han kjører Vespa, tenkte jeg. Det var noe for meg. Torstein kremtet. «Kjempefint at du tok kontakt med oss med det samme, Jens Holger.» Han åpnet en mappe, tok ut et kart over Grünerløkka og Tøyen. Under lå noen bilder. De var snudd. Torstein la kartet foran meg. Så banket han med blyanten på skriveblokka. «OK. Da forklarer du med egne ord hva som skjedde. Bruk gjerne kartet til hjelp. Du har god tid.» Torstein smilte. «Ja, altså, jeg går med avisa. Hver ettermiddag, og morgenrute lørdag og søndag. Alltid den samme ruta. I Gråbeingården.» Jeg tegnet en ring med pekefingeren rundt et kvartal på kartet. Stoppet ved en firkant med nr.

10 16. «Og her var det plutselig en dør som var smadret. Jeg prøvde å lukke den, det gikk ikke, låsen var ødelagt. Prøvde å åpne den, det gikk heller ikke. Det lå noe mykt og stort bak den. Jeg tror jeg så en hånd. Nei, jeg vet ikke. Men jeg tror at ja, jeg skjønte at det lå et menneske bak døra.» «Hva var klokka? Så du på den, Jens Holger?» «Ja, det var ved sekstida.» «OK?» Torstein noterte. «Du fant liket ved sekstida, og så ringte du» han så på papirene, «først 06:45. Hvorfor det, Jens Holger?» Torstein stirret. «Jeg» Jeg begynte å svette i håndflatene, tørket dem på buksebeina. «Jeg var jo på jobb, og så dro jeg hjem, måtte sjekke noe.» Torstein noterte. «Hva måtte du sjekke?» Jeg bet meg i underleppa. «Vet ikke.» Vet ikke, du liksom. Klart jeg visste hva jeg måtte sjekke, men det var altfor komplisert til å forklare. Og han ville ikke skjønne det uansett. «OK. Vi lar det ligge foreløpig.» Torstein kremtet. «Jeg vil gjerne at du ser på noen bilder. Er du klar for det, Jens Holger?» Han skjøv et av bildene mot meg. «Og har jeg sagt at mobilen må være slått av her inne?» «Den er av.» Jeg tok smarten, en hvit Blackberry Q10, ut av lomma i hettekofta, viste den fram. La den på bordet med displayet ned. Hvorfor løy jeg? Så tok jeg opp bildet og snudde det. Hva hadde jeg egentlig ventet? Bildet av en mistenkt, en morder.