Verneverdier og brukerinteresser i Flåmsvassdraget

Transkript

1 Dokument xx-1999 Verneverdier og brukerinteresser i Flåmsvassdraget Tittel: (072.2Z) Forfatter: Utgitt av: Ole Kristian Spikkeland Dato: November 1999 Opplag: 50 Sammendrag: Norges vassdrags- og energidirektorat Flåmsvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i 1986, som et resultat av Verneplan for vassdrag III. Kontaktutvalget for verneplan for vassdrag uttaler følgende (NOU 1983: 41, s. 107): «Vassdraget har meget høy verneverdi i naturfaglig og kulturfaglig sammenheng. Som viltområde har nedbørfeltet også en relativt stor verdi. Flåmselva er kjent som en god lakseelv. De øvrige deler av feltet er godt egnet for friluftsliv.» Flertallet i kontaktutvalget uttaler videre at: «...verneinteressene i Flåm er store og vassdraget har meget stor verdi som typevassdrag for regionen. Videre har det enkelte særlige kvaliteter som ikke kan erstattes av andre verneobjekter.» Flåmsvassdraget peker seg ut som meget verdifullt i geofaglig sammenheng. Viktigst er gjelene og jettegrytene i Flåmsdalen. Flåmsvassdragets nedbørfelt har et meget rikt og variert plantedekke. Vegetasjonssoneringen spenner fra varmekjære tørrbakker og edelløvskoger i lavlandet til høyalpin snøleiemark. Samtlige vegetasjonssoner er relativt godt representert. I fjellområdene opptrer gode og levedyktige bestander av villrein. Fuglefaunaen innen nedbørfeltet er stort sett typisk for regionen. Av størst ornitologisk interesse er de skogkledde liene med blandingsløvskog i Flåmsdalen. Laks og sjøaure går 4 km oppover Flåmselva. Laksefisket er godt. Aure og røye er eneste innlandsfiskearter i nedbørfeltet. Flåmsvassdraget har samlet sett et stort mangfold av kulturminner, både typemessig og fordelt over tid. Dels finnes det enkelte mer sjeldne kulturminner. Mange av minnene er godt bevart. Flertallet av kulturminnene er svært nært knyttet til elver og vatn. Deler av nedbørfeltet er mye benyttet som turområde. Høyfjellsområdene er godt egnet, og mye brukt, til fot- og skiturer. Den gamle anleggsveien langs jernbanen benyttes av stadig flere til rekreasjonsformål, først og fremst til sykling, men også til fotturer eller ridning. Emneord: verneplan for vassdrag, verneverdier, brukerinteresser Ansvarlig underskrift: Haavard Østhagen seksjonssjef

2 2

3 3 Innhold 1. Naturfaglig beskrivelse 5 Beliggenhet 5 Landskap 6 Geologi6 Hydrologi 7 Vegetasjon 8 Dyreliv Eksisterende og planlagte inngrep 12 Tekniske inngrep 12 Plansituasjon Brukerinteresser 13 Naturvern 13 Kulturminnevern 13 Friluftsliv 15 Jakt 15 Fiske 16 Vannforsyning og resipientinteresser 16 Primærnæringene 16 Turisme/reiseliv Litteratur 17

4 4

5 5 FLÅMSVASSDRAGET (072.2Z) Fylker: Kommuner: Objekt nr.: Nedbørfelt: Toppunkt: Utløpspunkt: Marin grense: Naturgeografisk region: Sogn og Fjordane, Hordaland Aurland, Ulvik 072/2 279 km m o.h. 0 m o.h. 135 m o.h. 35c (Fjellregionen i søndre del av fjellkjeden, Hardangervidda) 37e (Vestlandets lauv- og furuskogsregion, Sogn og Fjordanes indre fjordstrøk) 1. Naturfaglig beskrivelse Beliggenhet Fra Omnsbreen nordvest for Finse drenerer Flåmsvassdraget gjennom en rekke vatn vestover mot Myrdal. Via Kjosfossen faller hovedelva bratt i nordlig retning gjennom Flåmsdalen før vassdraget munner ut i bunnen av Aurlandsfjorden, en sidegren av Sognefjorden. Nedre del av vassdraget har fast bosetning, hvorav mesteparten er konsentrert i tettstedet Flåm. I disse områdene er landskapet preget av jordbruksdrift. De øvre deler av nedbørfeltet er høyfjells- og stølsområder. Ved Kårdal, Myrdal, Vindedal og Grøndal er det fortsatt stølsdrift. Rundt Reinungavatn er det satt opp mange hytter, samtidig som en del stølshus er restaurert. Langs store deler av vassdraget går det vei og jernbane. Bergensbanen følger hovedvassdraget nedover til Myrdal, mens Flåmsbanen følger dalen videre ned til Flåm. Parallelt med Bergensbanen går den såkalte Rallarvegen, som er en gammel anleggsvei bygget i tilknytning til jernbanen. Det går bilvei opp Flåmsdalen til Myrdal. En del kraftlinjer er merkbare inngrep i terrenget. Det finnes to mindre kraftverk i Flåmsvassdraget; ett ved Kjosfoss og ett ved Leinafoss like ovenfor Flåm tettsted. Den nye riksvei 50, som etterhvert vil få status som stamvei mellom Østlandet og Vestlandet, krysser vassdraget nederst i Flåmsdalen. Det foreligger ingen klimadata fra de lavereliggende deler av Flåmsvassdraget, men klimaet viser trolig stor likhet med det en finner i andre fjordarmer i de indre delene av Sognefjorden, f.eks. Aurland og Lærdal. Den årlige nedbørmengden i nedre deler av vassdraget vil i så fall være mellom 400 og 700 mm. Årlig middeltemperatur vil ligge rundt 6,5 C, med januar som kaldeste måned med 1,4 C og juli som varmeste med 16,1 C. Klimaet ved fjordbunnen kan karakteriseres som subkontinentalt, dvs. en varm og tørr sommer og lang vekstsesong. Det er vanligvis lite eller intet snødekke nederst i Flåmsdalen. Ved Myrdal (846 m o.h.) er klimakarakteren endret. Årsnedbøren ligger på mm, og årsmiddeltemperaturen er 1,1 C. Januar er kaldeste måned med -5,4 C, juli varmeste med 10,1 C. Klimaet kan karakteriseres som suboseanisk, med en oseanitetsindeks på 110. Dette gir et klima som er typisk for subalpine områder i de indre delene av Vestlandet. Innover mot Hallingskeid og Finse synker den årlige middeltemperaturen ytterligere, og nedbørmengden avtar. Ved stasjonene Slirå og

6 6 Grjotruste, som ligger mellom Hallingskeid og Finse, ligger årsnedbøren mellom og mm. Finse har en oseanitetsindeks på 80, hvilket viser at klimaet blir mer kontinentalt mot øst. Fjellet kan få store snømengder. Landskap Nedbørfeltet domineres av et høyfjellsområde med viddedaler. Ca. 60 % av arealet ligger høyere enn m o.h., og ca. 0,5 % er bredekt. De sørlige områdene har nokså avrundete former og omfatter en rekke større og mindre vatn. Relieffet blir mer oppskåret mot nordvest, hvor den iseroderte Flåmsdalen skjærer seg dypt ned i den paleiske overflaten. Skoggrensa går ca. 950 m o.h. Hovedvassdraget starter ved Såtevatn (1 410 m o.h.) nær Omnsbreen. Øverst renner elva Moldåa rolig og med forholdsvis jevnt fall gjennom Såtedalen og Moldådalen. Elva passerer gjennom flere store vatn: Svartavatn (1 228 m o.h.), Høghellervatn (1 180 m o.h.), Nedre Grøndalsvatn (976 m o.h.), Klevavatn (938 m o.h.), Seltuftvatn (812 m o.h.) og Reinungavatn (764 m o.h.). Nedstrøms Klevavatn går elva i fosser og strie stryk. Nedenfor Reinungavatn og Kjosfossen overtar Flåmselva, som renner nedover Flåmsdalen. Det finnes ingen vatn på den siste strekningen fram mot Aurlandsfjorden. I øvre og midtre deler av vassdraget går dalsidene mange steder bratt ned mot vatna. Landskapet virker likevel åpent. Mellom Klevavatn og Seltuftvatn har elva skåret seg dypt ned i fyllittiske bergarter og dannet det trange Klevagjelet. De største vatna i nedbørfeltet er Klevavatn (regulert) på ca. 1 km 2 og Reinungavatn på 0,8 km 2. Ned mot hoveddalføret leder utallige sidedaler med tilhørende elver. De største er Ljosdalen, Urgjerdsdalen og Myrdalen fra vest og Gudmedalen, Vindedalen, Øvre Grøndalen og Skomådalen fra øst. Sidedalene er hengende til hoveddalen. Flåmsdalen er et eksempel på en vestnorsk fjorddal. Dalen ender ved Kjosfossen, hvor dalenden er delt i to og fortsetter i henholdsvis Myrdalen og Moldåas dal. Opp mot dalenden stiger dalbunnen jevnt fra 0 til ca. 600 m o.h. Flåmsdalen er en typisk glasialt utformet dal med bratte fjellsider og flere steder flat bunn (U-dal). Dalskuldrene representerer en eldre dalgenerasjon. I dalsidene sees ofte store urer. Dalens form er tydelig forskjellig sør og nord for Berekvam. I sør er hele dalen skåret ned i skyvedekkebergarter og har et symmetrisk tverrsnitt. Nord for Berekvam er tverrprofilet asymmetrisk. Dette gjelder spesielt i de nordligste delene hvor østre dalside er utformet i fyllitt mens vestre dalside er utformet i skyvedekkebergarter. Førstnevnte er mer uterodert og derfor ikke like bratt. Midtre deler av Flåmsdalen har delvis en elveerodert form. Bunnen av dalføret er her trang og noe svinget, og tverrsnittet er V-formet. Geologi Berggrunnen i nedbørfeltet kan deles i tre enheter; grunnfjell, kambrosilurisk fyllitt og skyvedekkenes bergarter. Grunnfjellet, som består av en lys prekambrisk granitt, ligger i dagen kun i et lite område ved Hallingskeid og østover mot Omnsbreen. Øverst er grunnfjellet «overskåret» av det subkambriske peneplan, som viser seg som en hylle i terrenget. Stedvis forekommer også basalkonglomorat og kvartsskifer. Over grunnfjellet ligger det omdannede, kambrosiluriske sedimentbergarter, vesentlig fyllitt. Disse dekker store områder innen Flåmsvassdraget. Fyllitten kan følges sammenhengende fra fjordbunnen

7 7 til Hallingskeid og Finseområdet, der den går sammen med kambrosilurformasjonen på Hardangervidda. I Flåmsdalen kommer fyllitten fram i dagen like sør for Berekvam. Grensa stiger så raskt oppover dalsiden og østover mot Fretheimsdalen. På vestsiden av dalen går grensa opp under Vibmenosi og inn rundt Øyane og deretter ned i dalsiden igjen. Den krysser elva i dalbunnen ved Heimdal og går opp den bratte ura ved Heimdal. På østsiden av dalen går grensa fra Berekvam og under den bratte fjellveggen over Tunshelle, deretter nord for Brimtvoro, rundt Ljosberget. Store fjellområder ved bl.a. Ramnanosi og Furekamben består vesentlig av fyllitt. Fyllittsonen fortsetter videre på østsiden av Ryggvellevatn over Seltuft og ut i østenden av Seltuftvatn. Grensa går så over Klevanosi opp til Klevavatn og fra sørenden av Klevavatn opp under Broksfjell. I Vindedalen kommer det fram en sone med fyllitt over et gneisparti som ligger over den nederste fyllitten. I Hallingskeid-Finseområdet skilles det mellom to fyllittlag: Nederst en m tykk kambrosilurisk alunskifer rik på pyritt; øverst en grå eller grønnlig fyllitt med en mektighet på opp til 200 m. Denne kan være kalkrik. Skyvedekkene som i vest og nordøst ligger over fyllitten, tilhører Øvre Jotundekke. Disse består av gneiser, kvartsitt og dyperuptiver. I den vestlige delen dominerer gabbro- og amfibolittrike bergarter. I områdene mellom Berekvam og Seltuft dominerer mangerittrike bergarter, og i den østlige delen av vassdraget er granittiske bergarter mest vanlige. Ulike typer løsmasser dekker relativt store arealer, spesielt i de ytre delene av nedbørfeltet. På høyt nivå, i Gudmedalen, Holabotn, Vidalen og Ljosdalen, er det avsatt mye morenemateriale. Mindre avsetninger ligger dessuten i Øvre Grøndalen og i dalføret fra Hallingskeid nedover mot Myrdal. I dalsidene under de bratte og høye fjellene finnes flere steder store partier med skredmateriale. Nede i selve Flåmsdalen er det mindre områder med elveavsetninger. Vassdraget inneholder former og avsetninger fra isavsmeltingen som er typiske for de indre delene av Vestlandet. Svært framtredende i Flåmsdalen er mange store og klare gjel og jettegryter. Disse er dannet ved smeltevann som rant under breen. Nederst i Flåmsdalen finnes et system av klart utformede breelvterrasser opp til den marine grense, samt yngre, lavereliggende elveterrasser. I Øvre Grøndalen finnes bresjøstrandlinjer, foruten et stort antall tettliggende morenerygger. Ved innosene til Reinungavatn og Seltuftvatn er det bygd opp vifteformede sandurdelta. Ved Nedre Grøndalsvatn og mellom Låghellervatn og Svartavatn finnes eskere. Flåmsvassdraget peker seg ut som meget verdifullt i geofaglig sammenheng. Viktigst er gjelene og jettegrytene i Flåmsdalen. Disse er usedvanlige i landssammenheng. Ellers opptrer de vanlige elementene som en har i indre deler av Vestlandet. De faglige forhold sammen med lett adkomst gir vassdraget meget stor pedagogisk verdi. Hydrologi Middelvannføring i Flåmsvassdraget er 15 m 3 /s. Flåmselva kan være sterkt flomførende, spesielt om våren. En del forbyggingsarbeid har blitt utført, og det er behov for ytterligere tiltak.

8 8 Nesten alle vatn i nedbørfeltet ligger i høyfjellet og er relativt grunne; m. Følgende vatn er tidligere regulert: Klevavatn (9,5 m), Reinungavatn (1,5 m) og Seltuftvatn (3,5 m). 10 vatn og 15 elvestasjoner har blitt undersøkt. Fyllittiske bergarter setter preg på vannkvaliteten, som regnes som svært god i vestlandsmålestokk. Vassdraget er kun svakt surt, og ph varierte mellom 5,9 og 6,8. Ledningsevnen er lav; 5-29 µs/cm. Bare i Såtevatn og i elva like nedenfor er verdiene høyere enn 20 µs/cm. Kalsiuminnholdet er relativt høyt og viser en noe større variasjon; 0,4-3,3 mg Ca/l. Sulfat-verdiene varierte fra 0,5 til 3,5 mg SO4/l. For andre målte parametre var verdiene mindre enn 1 mg/l. Vanntemperaturen på ettersommeren er typisk for høyfjellslokaliteter; hovedsakelig mellom 6 og 10 C. Innsjøene mangler praktisk talt høyere vannvegetasjon, og har i stedet mosebevoksninger. I elva var mosebevoksningen kraftigere, og forekom på nesten alle stasjoner. Vannkjemisk er vassdraget ensartet og har god vannkvalitet. Myrdalselv danner imidlertid et unntak ved å ha et lavt ioneinnhold. Planktontettheten og bunndyrtettheten er høy, men artsutvalget er relativt lite. Flåmselva fører uvanlig lite løsmateriale. Vannføringen i Flåmselva har vært målt siden Den lange serie vannføringsobservasjoner gjør feltet verdifullt hydrologisk sett. Flåmsvassdraget regnes som typisk for regionen. Vegetasjon Flåmsvassdragets nedbørfelt har et meget rikt og variert plantedekke. Vegetasjonssoneringen spenner fra varmekjære tørrbakker og edelløvskoger i lavlandet til høyalpin snøleiemark. Samtlige vegetasjonssoner er relativt godt representert. Utformingen av vegetasjonen viser kontinentale trekk i lavlandet og i østlige fjellområder, og suboseaniske trekk i vestlige og sentrale deler av nedbørfeltet. Skogen i nedbørfeltet domineres helt av løvtrær. Av barskog finnes bare små bestander med furu. Opp til ca. 650 m o.h. har ulike utforminger av frodige gråorskoger stor betydning. Alm og hassel danner bare mindre bestander. Spredt finnes bestander med selje, osp og hengebjørk. I subalpine områder har lyngdominert bjørkeskog størst utbredelse, men frodige høgstaudebjørkeskoger opptrer hyppig i bratte dalsider. I skogløse partier finnes artsrike og botanisk interessante tørrbakker samt rasmarker med høyproduktive engsamfunn. Fra øverst i bjørkebeltet til langt opp i lavalpin sone dekker ulike typer vierkratt store arealer. Ellers karakteriseres den lavalpine sonen av blåbær-blålyngheier, ofte med et tett kratt av dvergbjørk. På utsatte rabber og skrinne morenerygger opptrer nøysomme krekling-, greplyng- og lavdominerte samfunn som få steder på Vestlandet har så stor utbredelse som i Flåmsvassdraget. Et annet botanisk interessant innslag er store arealer med kalkkrevende plantesamfunn knyttet til forekomsten av lettforvitrelig fyllitt. De kan ha ulike utforminger, som for eksempel skredarvesamfunn, reinroseheier, kalkkrevende engsnøleier og rikmyrer. I de nedre og sentrale delene av nedbørfeltet er vegetasjonen sterkt beitepåvirket, ellers lite påvirket. I Flåmsvassdraget er det mulig å skille mellom seks vertikale vegetasjonssoner (eksakt høydegrense for sonene er vanskelig å oppgi pga. ulik eksposisjon mv.):

9 9 1. Lavlandssonen omfatter Flåmsdalen fra Aurlandsfjorden og opp til 350 m o.h., dvs. til Berekvam. Det meste av dalbunnen er her oppdyrket eller bebygd. Vegetasjonen har et sterkt innslag av varmekjære arter. Karakteristiske vegetasjonstyper er tørrbakker og hasselskog. 2. Den prealpine sonen omfatter områdene mellom 350 og 650 m o.h., hvilket tilsvarer strekningen Berekvam-Kårdal i bunnen av Flåmsdalen. Den øvre grensa går der gråor opphører å være bestandsdannende. Sonen karakteriseres først og fremst ved frodige høgstaude- og storbregnedominerte enger og gråorskoger. Også bjørk- og seljeskog med innslag av varmekrevende arter er vanlige. 3. Den subalpine sonen omfatter områdene mellom 650 m o.h. og skoggrensa omkring 950 m o.h. I hoveddalføret strekker sonen seg opp til midt på Klevavatnet. Bjørkeskoger dominert av lyngarter, bregner eller høgstauder karakteriserer denne sonen. 4. Den lavalpine sonen ligger mellom skoggrensa og den øvre grensa for blåbærheia. Denne strekker seg opp til m o.h. Blåbærheier, dvergbjørkkratt av blåbærtypen, greplyngheier og vierkratt er de mest framtredende plantesamfunnene. 5. Den mellomalpine sonen omfatter områdene mellom og m o.h. Vegetasjonsdekket dannes her av rabbesivheier, grasheier og ulike utforminger av snøleiesamfunn. 6. Den høyalpine sonen over m o.h. er stort sett uten vegetasjon. Den består vesentlig av stein, grus og bart fjell, men innimellom opptrer spredte arter som issoleie, mjukrapp, vardefrytle, rabbesiv og fjelltjæreblom. I de østlige delene av nedbørfeltet er også den nivale sonen med bare is og stein representert. Myrer, våtmarker og vannvegetasjon har liten utbredelse i Flåmsvassdraget. På elvedeltaene i Vindedalen og Øvre Grøndalen finnes vegetasjonsutforminger som ikke opptrer vanlig på Vestlandet. Hovedelva løper for det meste i bratte stryk og trange gjel hvor det er sparsomt med høyere vegetasjon. I de nedre delene av vassdraget, fra utløpet og opp til Flåm tettsted, er det meste av arealet helt ned til elvekanten oppdyrket. Bare små arealer har en naturlig vegetasjon. Mindre bestander av gråorflommarksskog, fukteng og sump forekommer mellom Fretheim og Brekke. Ved Urdheim finnes store bestander av gråorflommarksskog. De største arealene ligger på vestsiden av elva, og mye av denne er gjengrodd slåttemark. Også på elveavsetninger ute i det flate elvepartiet finnes store bestander. På flomterrasser og øyer i elva ved Dalsbotn opptrer tette kratt og høgstaudeenger. Krattene domineres av bjørk, gråor, hegg, selje og vierarter. Sump- og våtmarksbestander er registrert ovenfor Melhus. En spesiell bryologisk interesse knytter det seg til frodige mosesamfunn som er påvirket av elvesprut. Disse er best utviklet ved Kjosfoss og i trange canyoner ved Berekvam. I den trange dalen innover mot Kjosfoss har bjørkeskogen et svulmende bunnsjikt av moser, en forekomst som er betinget av en konstant høy luftfuktighet fra fossen. Rundt Reinungavatn og Seltuftvatn er det lite vegetasjon, kun sporadiske bestander av elvesnelle og vier. Også Klevavatn og Grøndalsvatn har lite vegetasjon. Vierkratt går noen steder helt ned til vatnet.

10 10 Vierkrattene på deltaflatene øverst i Grøndalsvatnet og oppover mot Hallingskeid er trolig av stor økologisk betydning. Ovenfor Hallingskeid finnes så godt som ingen vann- eller vannkantvegetasjon. Det er i alt registrert 503 karplantearter innenfor nedbørfeltet, hvilket er et høyt tall for Vestlandet. Fire floraelementer er relativt bra representert. Østlige og sørlige varmekjære arter utgjør tallrike grupper, mens kystplantene er forholdsvis lite representert. Fjellfloraen er svært artsrik, og inneholder rundt halvparten av Norges fjellflora. Det store innslaget av kalkkrevende og kontinentale fjellplanter setter Flåmsvassdraget i en særstilling blant vestlandsvassdragene. Bisentriske og sørlige unisentriske fjellplanter er også representert. Av arter som opptrer sjelden på Vestlandet kan nevnes skredarve, lappmarksøyentrøst, huldregras, kalktelg, fjellok, snørublom, reinmjelt, blindurt, snømure, linmjølke, fjellkveke, svartaks, smårørkvein og agnorstarr. De mest verdifulle botaniske områdene innenfor nedbørfeltet er tørrbakker og hasselkratt nederst i dalføret, rasmarkvegetasjon under Ramnanosi og Furekamben, en rik og variert vegetasjon under Vibmenosi og floristisk artsrike områder i Gudmedalen, Klevagjelet og Øvre Grøndalen. Botanisk kan vassdraget framstå som typisk for underregion 37c, men i tillegg finnes det enkelte trekk som ikke opptrer andre steder på Vestlandet. Dyreliv Størstedelen av nedbørfeltet består av høyfjellsområder, noe som også gjenspeiler seg klart i faunaens sammensetning. Skog finnes bare i den 13 km lange, og trange, Flåmsdalen. I fjellområdene opptrer gode og levedyktige bestander av villrein. Av mer sjeldne arter forekommer fjellrev. I skogområdene langs hoveddalføret opptrer hjort vanlig. Nedbørfeltet dekker flere funksjoner for disse artene. Den sjeldne oteren går av og til opp i vassdraget. Totalt er det registrert 91 fuglearter i Flåmsvassdraget, hvorav ca. 75 % hekker eller antas å hekke. Viktige fuglearter i fjellområdene er fjellrype og fjellvåk. Også den sjeldne snøugla er en regelmessig gjest innenfor nedbørfeltet. Fuglefaunaen i hei- og fjellområdene er typisk for landsdelen, men lappspurv og fjellerke opptrer vanligere enn normalt på Vestlandet. Flåmsvassdraget har et stort mangfold av løvskogstyper og mindre områder med furuskog. Det rikeste fuglelivet, både med hensyn til artsmangfold og individtetthet, finnes i blandingsløvskogen i liene i Flåmsdalen. En del av skogen inneholder gamle og grove trær, noe som er viktig for hullrugende arter. Denne skogstypen har også stort mangfold av hullrugere med bl.a. en rik spettebestand; grønnspett, gråspett, hvitryggspett, dvergspett og vendehals. Fuglefaunaen i fjellbjørkeskogen er karakteristisk for Vestlandet, bl.a. med typiske faunaelement som orrfugl. I skogsliene hekker dvergfalk og spurvehauk. De bratte fjellveggene ovenfor skogsliene benyttes i stor grad som hekkeplass for klippehekkende rovfuglarter som kongeørn, fjellvåk og tårnfalk. Vassdraget inneholder få våtmarksområder, med en forholdsvis fattig fuglefauna. De to viktigste områdene er deltaene i Grøndalsvatnet og Vindedalsvatnet. Disse deltaene kan ha betydning for rastende trekkfugl vår og høst, men dette forholdet er ikke undersøkt nærmere. Ved deltaet i Grøndalsvatnet finnes bl.a. en lappspurvkoloni.

11 11 De lavereliggende delene av Flåmsdalen er preget av intensivt jordbruk, uten at særlig mange av de kulturfølgende arter forekommer. Fuglefaunaen innen nedbørfeltet er stort sett typisk for regionen, men antall våtmarksarter er uvanlig lavt. Av størst ornitologisk interesse er de skogkledde liene med blandingsløvskog i Flåmsdalen, med sin artsrike fuglefauna, deriblant svært mange hullrugende arter. I denne sammenheng peker områdene rundt Indrelid og Berekvam seg ut. Videre utgjør fjellveggen langs begge sider av Flåmsdalen viktige hekkeplasser for en forholdsvis tett rovfuglbestand. De øvre deler av området kan ha verdi i viltbiologisk referansesammenheng (høyfjellsarter). De ferskvannsbiologiske undersøkelsene er basert på data fra 10 vatn og 15 elvestasjoner i vassdraget. Det ble registrert 19 arter småkreps, hvorav 13 vannlopper og 6 hoppekreps. I tillegg ble det påvist 9 arter hjuldyr. Alle artene er vanlige, unntatt Alona intermedia, som tidligere ikke er funnet på Vestlandet. Totalt ble det registrert 5 arter planktonkrepsdyr. Planktonsamfunnene i vatna var svært enkelt oppbygd av arter som ellers er vanlige i fjellvatn. Tettheten av planktonkreps er beregnet til gjennomsnittlig individer/m 2. I vatna ble det totalt funnet 14 forskjellige grupper bunndyr. Fjærmygg og fåbørstemark dominerte. Antall individer pr. prøve varierte fra 300 til 1 600, gjennomsnittlig Artsantallet i strandsonen var relativt lavt, henholdsvis 3 arter døgnfluer, 6 arter steinfluer og 3 arter vårfluer. Samtlige arter er vanlige i vatn på Vestlandet. På bløtbunn ble det i middel fra dybdesonen 0,5-5 m funnet individer/m 2 og en midlere total biomasse på 5,1 g/m 2. Verdiene vurderes som relativt høye. Elvefaunaen er også dominert av fjærmygg og fåbørstemark, men i sideelva Myrdalselv var stankelbein tallrikeste gruppe. I vassdragets nedre deler kommer stein- og døgnfluer sterkere inn. Individantallet varierte fra 300 til , med et middel på pr. prøve. Opp til 2/3 av individene utgjøres av rundorm. I de kvantitative prøvene nederst i elva var individantallet pr. m 2, med en biomasse på 1,5 g/m 2. Disse tallene er svært lave, mens prøvene fra resten av elvestasjonene viser relativt store individtettheter. Innen de artsbestemte gruppene er imidlertid artsantallet under middels med 2 døgnfluer, 11 steinfluer og 5 vårfluer. Planktontettheten og bunndyrtettheten er høy i vassdraget, men artsutvalget er relativt lite. Vassdraget regnes som typisk for regionen. Det ligger gunstig til for forskning og undervisning og byr på flere interessante forskningsoppgaver. Laks og sjøaure går 4 km oppover Flåmselva. Laksefisket er godt. Aurland Jakt- og Fiskelag satte i åra ut lakse- og sjøaureyngel årlig. I siste del av perioden ble i tillegg omlag ettårige settefisk satt ut. Det finnes ikke laksetrapper i elva. Aure og røye er eneste innlandsfiskearter i nedbørfeltet. Røye dominerer øverst i vassdraget, fra Låghellervatn og innover Såtedalen. Auren synes å være på vei ut der røya har etablert seg. Flåmsvassdraget er det eneste vassdrag på Vestlandet med røye i høyfjellet, helt opp mot m o.h. Det er ikke utført fiskeribiologiske undersøkelser av innlandsfisk i vassdraget. Opplysninger om fisket bygger på generelle opplysninger fra lokale kontakter. Kvaliteten på fisken er god, i enkelte vatn svært god. Unntak er Seltuftvatn og Reinungavatn, der bestanden er noe tett. Røya er vanligvis

12 12 småfallen, men det blir også fanget storvokst, feit røye, opp mot 4 kg. I en del vatn blir det satt ut fisk fra klekkeri i Aurland og Sima. Flåmsvassdraget representerer den type Vestlandsvassdrag som har en middels lang lakseførende strekning i en relativt trang dalbotn med bratte fjellsider. Det er ofte utstrakt jordbruksdrift i hoveddalføret, og så og si alle vatn ligger i høyfjellet. Aure er som regel eneste fiskeslag. I Flåmsvassdraget har det vitenskapelig interesse at også en art som røye forekommer helt opp mot høyfjellet. 2. Eksisterende og planlagte inngrep Tekniske inngrep Vei og jernbane følger store deler av vassdraget. En del bruer krysser vannstrengen. Hyttebygging og kraftlinjer er stedvis godt synlige i terrenget. I nedre og sentrale deler av vassdraget forekommer jordbruksdrift og spredt bosetting. Enkelte steder er det fortsatt stølsdrift. Det finnes to mindre kraftverk i Flåmsvassdraget; ett ved Kjosfoss og ett like ovenfor tettstedet Flåm. Klevavatn (9,5 m), Reinungavatn (1,5 m) og Seltuftvatn (3,5 m) er alle regulert. Deler av elva er forbygd. Plansituasjon Størstedelen av nedbørfeltet ligger i Aurland kommune, som har godkjent kommuneplan fra Bortsett fra Flåm tettsted og et hytteområde ved Reinunga/Seltuft, som omfattes av egne soneplaner, er de aktuelle områdene avsatt som landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF) uten noen form for soneinndeling. Det er kun tillatt med bygge- og anleggsvirksomhet som har direkte tilknytning til landbruksnæringen. Spredt boligbygging innenfor LNF-områdene skal begrenses til maksimum fem enheter pr. år som gjennomsnitt for hele kommunen. I retningslinjene heter det videre at utbygging skal komme i minst mulig konflikt med landbruks-, natur-, frilufts- og kulturlandskapsinteresser. Kommuneplanens arealdel åpner også for spredt utbygging av hytter i tilknytning til eksisterende stølsmiljø, forutsatt at miljøhensyn og krav til tilrettelegging ivaretas. Utenfor de to soneplanområdene kan det tillates annen spredt utbygging enn boliger/hytter i Flåmsdalen. Kommuneplanen har ingen bestemmelser om vassdragsbelte. I soneplanen for Flåm er arealene langs nedre del av Flåmselva avsatt som eksisterende byggeområder eller områder hvor godkjent reguleringsplan skal gjelde. Det er også avsatt et mindre område for råstoffutvinning. I soneplanen for hytteområdet Reinunga/Seltuft er det avsatt områder for eksisterende og planlagte hyttefelt, eksisterende turistvirksomhet og friområde. Søndre del av nedbørfeltet tilhører Ulvik kommune, som også har godkjent kommuneplan fra Hele området er avsatt som LNF-område A, hvor spredt utbygging/hyttebygging ikke er tillatt. Dette er høyfjellsområder med særegne verneverdier. Bygge- og anleggsvirksomhet som ledd i landbruksdrift er tillatt. Generelt skal alle inngrep i området ta generelle miljøvernhensyn i tråd med målsettingene i kommuneplanen. Det er ikke tillatt med bygge- og anleggsvirksomhet i 100- metersbeltet langs vatn og vassdrag i Ulvik kommune.

13 13 3. Brukerinteresser Naturvern Flåmsvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i 1986, som et resultat av Verneplan for vassdrag III. Kontaktutvalget for verneplan for vassdrag uttaler følgende (NOU 1983: 41, s. 107): «Vassdraget har meget høy verneverdi i naturfaglig og kulturfaglig sammenheng. Som viltområde har nedbørfeltet også en relativt stor verdi. Flåmselva er kjent som en god lakseelv. De øvrige deler av feltet er godt egnet for friluftsliv.» Flertallet i kontaktutvalget uttaler videre at: «...verneinteressene i Flåm er store og vassdraget har meget stor verdi som typevassdrag for regionen. Videre har det enkelte særlige kvaliteter som ikke kan erstattes av andre verneobjekter.» Fjellområdene i vestre del av nedbørfeltet inngår i foreslått verneområde for Undredal/Raundal/Flåmsdal og Nærøyfjord, jf. St.meld.nr. 62 ( ) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder. Kombinasjonen landskapsvernområde/naturreservater samt bruk av plan- og bygningslovens bestemmelser er nevnt som mest aktuelle verneformer. I vest grenser Flåmsvassdraget til tidligere vernet vassdrag Vossavassdraget (062/1, VP 3). Kulturminnevern I Flåmsvassdraget er det langs hovedelva Moldåa registrert 10 boplasser med spor etter steinbrukende reinsdyrjegere. Den ene ligger i en heller. En boplass ved Hallingskeid er C14-datert til ca f.kr. I forhold til tidligere kjente boplasser fra eldre steinalder på Hardangervidda, stammer denne fra en periode hvor det er funnet få boplasser på vidda. Den ligger også lenger vest enn de tidligere kjente boplassene. Funn fra én av hellerne skriver seg trolig fra yngre steinalder, og det er et spørsmål om dette er spor etter bønder nede fra Flåmsdalen som sesongvis drev reinsjakt. Boplassene fra steinalderen er viktige framtidige kilder som kan belyse bl.a. tilpasningsformer, økonomi og eventuelle sesongflyttinger i de indre fjellstrøk og mot kysten av Vestlandet. En annen viktig, men temmelig uanselig, gruppe fornminner i Flåmsvassdraget er kullgropene med skjørbrent stein. Det er funnet 36 slike langs vassdraget fra Hallingskeid til Seltuftvatn. C14- dateringer fra to av dem viser at de har vært i bruk i alle fall innenfor de første 300 år e.kr., dvs. eldre jernalder. Trolig er dette spor etter sesongboplassene til grupper som har drevet reinsjakt, kanskje også husdyrhold og jernutvinning i de samme fjellstrøkene. Nærmere undersøkelser av gropene vil kunne gi opplysninger om hvilken funksjon de hadde, hvor ofte de var i bruk, hvor store grupper som var her, osv. Gravhauger og gravrøyser nede i Flåmsdalen viser at dette området hadde fast gårdsbosetning i jernalderen. De to registrerte jernvinneanleggene i vassdraget reiser også interessante kulturhistoriske spørsmål. Fra det ene, ved Seltuftvatn, er trekull fra en slagghaug datert omkring 200 f.kr. Dette er foreløpig en av de eldste dateringer av jernvinna som er kjent i Norge. Her finnes også tufter og én boplass med steinredskaper. Noen svært viktige problemer kan trolig belyses ut fra disse minnene. Hvordan og når foregikk overgangen fra bruk av stein til bruk av jern som råstoff for redskaper og våpen? Var det

14 14 fangstfolk i fjellet eller bønder fra dalen som drev denne tidlige jernvinna? Har jernutvinning vært kombinert med stølsdrift? Var det de samme menneskene som etterlot seg kullgropene? Jernvinneanlegget ved Seltuftvatn må tillegges stor vekt i landssammenheng. Muntlig tradisjon forteller om et marked ved Hallingskeid hvor østlendinger og vestlendinger i eldre tid møttes for å bytte varer. Det er ellers kjent at det har stått en stavkirke i Flåm i middelalderen. Denne ble revet i 1670, samtidig med at den nåværende kirken stod ferdig. Kirken i Flåm fra 1670 er underlagt spesielt vern. Storparten av de registrerte husene på gårdene og stølene er fra , med hovedvekt på perioden Det går et klart skille i kulturlandskapet mellom de tre nederste gårdene i Flåmsdalen og de som ligger lenger oppe i dalen. Dette skillet ble forsterket ved omleggingen av jordbruket omkring århundreskiftet. Et flatere terreng gjorde at drifta nede i dalen lettere kunne legges om fra hovedvekt på utmarksbruk til innmarksbruk. Dette førte til at byggeskikken ble endret. Brukene ble flyttet ut fra det gamle fellestunet og fikk færre og større bygninger med blant annet innslag av sveitserstil. Oppe i dalen ligger brukene fortsatt tett sammen på hver gård, og til hvert bruk hører det ofte en rekke hustyper slik den gamle skikken var. Dette skillet i jordbrukslandskapet gjør at de historiske prosessene i forbindelse med «det store hamskiftet» kan oppleves i landskapet, og en ser tydelig hvordan prosessen har virket forskjellig i ulike miljøer. Av karakteristiske lokale bygningstyper som er vanlige i området, kan nevnes laftede «lemstover» (våningshus med flat himling) av treroms- eller midtgangstypen fra midten og siste halvdel av tallet. Videre kan nevnes stabbur som ofte bare består av ett rom. Eldhus, smie og tørkehus for korn er ofte av naturstein. Driftsbygningene er gjennomgående yngre enn de andre husene. Her dominerer de kombinerte bygningene, mange av dem fra årene omkring De er i laft eller bindingsverk, selve fjøset i laft eller naturstein. De registrerte stølene ligger i to kommuner. Tre stølsgrender ligger i Aurland (Flåm) og fire i Ulvik. Flerstølsbruk er vanlig i området, men av de registrerte grendene er bare én vårstøl, de andre er fjellstøler. Det har vært fullstølsbruk, dvs. at en bodde på stølen i hele stølstiden. I Ulvik er det både sel (stue), fjøs og eventuelt andre hus på stølen. I Flåm er det derimot vanligst med bare sel. De fleste eldre bygningene på setra er laftet, men en del hus er i naturstein. På nedre Grøndal er det registrert et stølsanlegg med 13 bygninger. De fleste av dem er bygd inntil, og mellom store, jordfaste stein. Veggene dannes dels av disse steinene, dels av tørrmurt stein og treverk. En gruppe kulturminner er knyttet til anlegg og drift av Bergensbanen, som stod ferdig i 1909 som en av de mest berømte høyfjellsbaner i Europa. Den omhyggelig oppmurte anleggsveien som ble bygd langs hele vassdraget, sammen med tufter etter losjihus, bakeri og butikker, er et interessant kulturminne. Veien vitner om hvordan det var å anlegge en jernbane i et vilt, øde fjellterreng den gang alt arbeidet måtte skje med håndmakt. Anleggsveien er noe ødelagt. Veien og jernbanen førte bl.a. til at turismen blomstret opp etter århundreskiftet. Dette har igjen preget byggeskikken, dels pga. bedret økonomi, dels fordi en trengte større hus til utleie. Flåmsvassdraget har samlet sett et stort mangfold av kulturminner, både typemessig og fordelt over tid. Dels er de typiske for de indre deler av Vestlandet, dels finnes det enkelte mer sjeldne kulturminner. Kunnskapspotensialet er stort og mangesidig og av lokal og regional, og i stor grad også

15 15 nasjonal betydning. Dette gjelder både de vitenskapelige og de mer allmenne interesser. Mange av minnene er godt bevart, og jernbanen og den gamle anleggsveien gjør at de fleste av dem er lett tilgjengelige. Nedbørfeltet er viktig som tur- og turistområde. Alt dette gjør at kulturminnene i vassdraget må tillegges stor pedagogisk og opplevelsesmessig verdi. Flertallet av kulturminnene i Flåmsvassdraget er svært nært knyttet til elver og vatn. De fleste ligger langs selve hovedvassdraget, færre ved sidevassdragene. Friluftsliv Deler av nedbørfeltet er mye benyttet som turområde. Høyfjellsområdene er godt egnet, og mye brukt, til fot- og skiturer. Disse områdene er en del av et større, sammenhengende naturområde som i sørøst er knyttet sammen med viktige friluftsområder på Hardangervidda og Hallingskarvet og i vest til viktige friluftsområder omkring Undredalen og Stølsheimen. Områdene brukes både av lokalbefolkningen (ca. 600 personer), av folk bosatt innenfor regionen (ca. 900) og av tilreisende fra Østlandet og Vestlandet. Adkomsten til områdene er god. Det finnes mange merkede og umerkede stier i området. Løypene merkes ikke om vinteren. Ved Myrdal finnes et skitrekk. Det er én selvbetjent turisthytte i nedbørfeltet (Hallingskeid, DNT) og ett høyfjellshotell. Ved Reinungavatn ligger ca. 40 hytter, i tillegg finnes en del hytter og stølshus spredt i området. Den gamle anleggsveien langs Bergensbanen, Rallarvegen, benyttes av stadig flere til rekreasjonsformål, først og fremst til sykling, men også til fotturer eller ridning. Selve Flåmsdalen er best egnet til spaserturer om sommeren. I de nedre delene av vassdraget kan det benyttes kano. Den gamle anleggsveien langs vassdraget er egnet til sykling og ridning. Flåmselva er en meget god lakse- og sjøaureelv, også i vatna fiskes det aure og røye. Det jaktes villrein i fjellområdene. Jakt Nedbørfeltet har stor verdi som jaktområde, både i lokal og til dels også regional sammenheng. Villreinjakt er viktigste storviltjakt, men også hjortejakt har betydning. De tallrikeste felte småviltarter er ryper (særlig fjellrype), trost/stær, måkefugler, kråkefugler, rødrev og hare. Hver småviltjeger fikk jaktsesongen 1978/79 ca. 11 småvilt, hvilket tilsvarer omtrent regiongjennomsnittet. Flåmsvassdraget berøres av to villreinområder. Aurland kommune er blant de vestlandskommuner med flest fellingstillatelser på villrein. En forholdsvis stor prosentandel av jegerne driver bare storviltjakt. Nedbørfeltet er godt besøkt av utenbygdsboende jegere. 28 % av jegerne i sesongen 1978/79 bodde i andre kommuner enn Aurland. 15 % av befolkningen i Aurland er jegere. Jakta betyr derfor svært mye for lokalsamfunnet. Antall jaktdager pr. år ligger på nivå med regionsgjennomsnittet. Adkomsten til områdene er relativt god, spesielt med jernbane. Adgangen til småviltjakt er god øverst i nedbørfeltet, særlig for innenbygdsboende. De kan også søke om villreinjakt. Nedbørfeltet er av de

16 16 mest attraktive områdene i Aurland både til storviltjakt og spesielt småviltjakt. Som produksjonsområde for vilt karakteriseres nedbørfeltet som middels. Fiske Laks og sjøaure går 4 km oppover Flåmselva. Andre fiskeslag i nedbørfeltet er innlandsaure og røye. Flåmselva er kjent for godt laksefiske. Potensialet for produksjon av laks og sjøaure er i dag ikke fullt utnyttet. Forholdene er godt tilrettelagt for sportsfiske gjennom bygging av fiskebruer o.l. Det er mulig å bygge laksetrapp i Leinafossen. Dette vil i så fall åpne nye gyte- og oppvekstplasser inn mot Kjoset. Fiskerettighetene ved lakse- og sjøaurefiske tilhører grunneierne langs Flåmsvassdraget. Den øvre halvdel av den lakseførende strekningen er fellesområde for 7 grunneiere, som disponerer fisket til ulike tider. Det er ikke organisert grunneierlag i elva. Aurland Jakt- og Fiskelag leier i overkant av 20 % av den lakseførende strekning. Ellers skjer utleie for det meste i form av fiskekortsalg. Elva er delt i 15 soner, og det blir solgt ett kort pr. sone pr. døgn. Offisiell statistikk oppgav leieinntektene i åra til gjennomsnittlig kr pr. år. Opplysninger fra lokalt hold tyder på at de reelle leieinntektene på begynnelsen av 1980-tallet var i overkant av kr pr. år. En stor del av fjellområdet ligger i Aurland og Ulvik statsallmenninger. Innlandsfisket er ikke undersøkt, men vassdraget skal ha mange gode fiskevatn med god produksjon av fin kvalitet. Langs Bergensbanen nedenfor Låghellervatn er fiskerettighetene på private hender. Det selges fiskekort for statsallmenningene, og området er godt besøkt av sportsfiskere. På private områder fisker mest stølsog hyttefolk. I tillegg har ansatte ved jernbanen fiskerett, også med garn. Vannforsyning og resipientinteresser Flåm tettsted forsynes med vann fra det kommunale Lunden vassverk. Vannkilden er et oppkomme på Tjødni. Den øvrige bosetting i nedbørfeltet har privat vannforsyning. Nedre deler av tettbebyggelsen i Flåm avkloakkeres via kommunal ledning som fører direkte til sjøen. Flere bolighus vil etter hvert bli tilknyttet denne ledningen. Det planlegges nytt rense-/silanlegg ved utløpet i fjorden. Ved Myrdal har NSB med kommunale midler bygd renseanlegg og kunstig infiltrasjonsanlegg for kloakk. En tilsvarende utbygging vurderes for Vatnahalsen høyfjellshotell. Primærnæringene I Aurland kommune utgjør primærnæringen 16 % av sysselsettingen. Gjennomsnittlig jordbruksareal pr. driftsenhet i kommunen er omtrent som for fylket. Små, brattlendte og topografisk vanskeligstilte bruk med gode og rikelige fjellbeiter gjør grasproduksjon/husdyrhold med særlig vekt på sau til en naturlig driftsform. Stølsdrift i gammel tradisjon er holdt i hevd. For enkelte har den fått et moderne preg gjennom etableringen av fellesstøler for geit. De lavereliggende deler av Flåmsdalen er preget av et intensivt jordbruk. Av ca da registrert jordbruksareal innenfor nedbørfeltet, er da lettbrukt, fulldyrka jord, 400 da mindre lettbrukt jord og da gjødsla beite. Den fulldyrka jorda ligger for det meste lavere enn 200 m o.h., dvs. nederst i dalen. Gjødsla beiter ligger med omlag like stor andel i de ulike høydesonene opp til ca. 700 m o.h. I høyder over ca. 400 m o.h. finnes gjødsla beite for det meste i tilknytning til nedlagte gårdsbruk og stølsvoller. Det er ikke registrert dyrkingsareal innenfor nedbørfeltet.

17 17 Det finnes da produktiv skog i nedbørfeltet, hvorav da er av høy bonitet. All høybonitetskog er løvskog. De resterende da er skog av middels bonitet. Av dette utgjør barskog 200 da. Kulturpåvirkningen i utmarka er mindre i dag enn tidligere, men kan likevel merkes tydelig på vegetasjonen. Det er spor etter tidligere tiders utmarksslått og stølsdrift. I dag er beite den viktigste påvirkningen. Rundt nedlagte støler i de øvre delene av Flåmsdalen er gamle stølsvoller og beiter i ferd med å gro igjen, og skogen trekker seg oppover. Dette sees tydelig i området mellom Raudasete og Gudmedalen. I Vindedalen, i Grøndalen og på Kårdal er det fortsatt stølsdrift. Det er bygget traktorvei opp til stølsområdet i Gudmedalen. I den sørvesteksponerte dalsiden under Ramnanosi har det foregått nydyrking. Turisme/reiseliv Flåmsdalen er et attraktivt reisemål som rangeres høyt av så vel nasjonale som internasjonale turoperatører. På 1990-tallet har passasjerer fulgt den 20 km lange Flåmsbanen hvert år. Banen er et mesterstykke av ingeniørkunst der den stiger fra bunnen av Flåmsdalen og opp til Myrdal 867 m o.h. Mange turister ankommer Flåm med cruiseskip eller hurtigbåt. De viktigste severdigheter i Flåmsdalen er en vill og vakker natur som byr på store kontraster. Flåmselva går flere steder i fosser og stryk gjennom trange gjel. Den lett synlige Roendefossen har 120 m loddrett fall og total fallhøyde 290 m. Kjosfossen nær Flåmsbanen har en total fallhøyde på 225 m og en horisontal lengde på 700 m. Andre severdigheter i området er: Jettegryter på Fureberget, Geitestølen ved Kårdal, Flåm kirke fra 1670 og ellers et vakkert kulturlandskap som står i kontrast til den ville naturen. Den 80 km lange Rallarvegen mellom Flåm og Haugastøl har de siste årene utviklet seg til å bli en svært populær sykkelvei. Ved Vatnahalsen ligger et høyfjellshotell, som er et populært utgangspunkt for skiturer. Ved Hallingskeid ligger en selvbetjent turisthytte. I selve Flåm finnes hotell, pensjonat, vandrerhjem og campingplass. 4. Litteratur Breiehagen, T. & Råd, O Fuglefaunaen i Flåmsvassdraget, Aurland og Ulvik kommuner i Sogn og Fjordane og Hordaland. Zool. Mus., Univ. Bergen, Rapp. Ornitol. 3, 70 s. Faugli, P.E Fluvialgeomorfologisk vurdering av Vikedalselv, Granvinelv, Undredalselv og Flåmselv, 10-års vernede vassdrag på Vestlandet. Kontaktutv. vassdragsreg., Univ. Oslo. Arkiveks. Haaland, S., Hobæk, A. & Raddum, G.G Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Flåmsvassdraget LFI, Zool. Mus., Univ. Bergen, Rapp. 35, 67 s. NOU 1983: 41. Verneplan for vassdrag III. NOU 1983: 42. Naturfaglige verdier og vassdragsvern.

18 18 NOU 1983: 43. Kulturminner og vassdragsvern. NOU 1983: 44. Vilt og ferskvannsfisk og vassdragsvern. NOU 1983: 45. Friluftsliv og vassdragsvern. Odland, A Flora og vegetasjon i Flåmsvassdraget. Bot. inst., Univ. Bergen, Rapp. 12, 52 s. Olsen, T.N. & Anda, E Flåmsvassdraget. Kvartærgeologiske og geomorfologiske undersøkelser. Geol. inst. avd. B, Univ. Bergen, Rapp. 5, 33 s.