Sluttrapport om prosjektet med opprinnelig tittel Den gode viljen - produksjon av dokumentarfilm om kvinnelig omskjæring

Transkript

1 Sluttrapport om prosjektet med opprinnelig tittel Den gode viljen - produksjon av dokumentarfilm om kvinnelig omskjæring Forord Denne rapporten gir en kortfattet beskrivelse av hvordan dokumentarfilmen med arbeidstittelen Den gode viljen har blitt produsert med midler fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering, Viken Filmsenter og Helsedirektoratet. Den endelige tittelen på filmen er I min mors navn, og omhandler tre unge somaliske kvinners opplevelser, tanker og holdninger relatert til kvinnelig omskjæring. Handlingen foregår både i Norge og i Somaliland. Prosjektets produsent har vært John Sullivan. Han har også vært co-regissør og fotograf. Hilde Haug har vært regissør og har hatt ansvar for research og framdriften i prosjektet. I tillegg har Tone Andersen vært fotograf på opptakene som ble gjort i Somaliland i Prosjektet mottok bevilgning fra Extrastiftelsen i november 2011, men igangsettingen måtte utsettes til høst/vinter 2012 fordi Hilde Haug måtte fullføre etterutdanning på regilinjen ved Høyskolen i Lillehammer. Prosjektet har forøvrig hatt progresjon som planlagt, og det avsluttes nå i februar/mars Vi vil med dette takke de tre hovedaktørene i filmen, Farhia Abdala Haji Mohamed, Sadia Warsame Ali og Siham Abdinasir Ahmed, for deres fantastiske innsats gjennom hele produksjonen. De har gitt svært mye av seg selv, vært uvanlig åpne og ærlige angående egen situasjon, egne opplevelser og tanker, og de har hele tiden vært særdeles samarbeidsvillige. Uten deres dedikerte innsats ville ikke denne filmen latt seg realisere. Vi takker også alle de øvrige medvirkende både i Somaliland og i Norge som har bidratt til realiseringen av denne produksjonen. Sammendrag Dokumentarfilmen I min mors navn (med arbeidstittel Den gode viljen ) har blitt produsert med midler fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering, Viken Filmsenter og Helsedirektoratet. Filmen skildrer opplevelser, tanker og holdninger relatert til kvinnelig omskjæring hos tre unge somaliske kvinner som lever i eksil. Vi følger dem i ulike situasjoner, i interaksjon med familiemedlemmer og venner, gjennom hverdagslige gjøremål og refleksjoner for å belyse hva de tenker om kvinnelig omskjæring som sådan og hva slags personlige erfaringer de har. Filmen formidler også hvordan de opplever og føler på kroppen de indre og ytre konfliktene som oppstår i møtet mellom deres egne sterke kulturelle tradisjoner og de menneskerettighetsorienterte normene de møter i vestlige land. Filmen skildrer kvinnenes vilkår for et selvstendig og uavhengig liv når de lever i skjæringspunktet mellom to kulturer; på den ene siden et patriarkalsk samfunn bygget på eldgamle ritualer og skikker, og på den andre siden et moderne vestlig demokrati som Norge. Filmen er også en klar bekreftelse på at holdninger til omskjæring endres i eksil. 1

2 Gjennom dette skapes det en forståelse for hva kvinnelig omskjæring er, hvorfor det skjer og hvilke konsekvenser det har for de som utsettes for det. Opptak er gjort både i Norge og Somaliland. Helsedirektoratet og Barne- Ungdoms- og Familiedirektoratet ønsker å bruke både filmen og mye av det øvrige opptaksmaterialet som foreligger, som informasjonsmateriell i egen virksomhet. Norad, FOKUS og foreningen Sex og Politikk er også svært interessert. PMV i Kirkens Bymisjon, Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse, NAKMI, og Nasjonalt Kompetansesenter for Vold og Traumatisk Stress, NKVTS, vil også kunne ha nytte av filmen. Det er flere øvrige forskningsinstitutter som arbeider med helse-, minoritets- og kvinnespørsmål som ønsker å vise den i forbindelse med ulike diskusjonsseminarer. Kapittel 1. Bakgrunn for prosjektet/målsetting Kvinnelig omskjæring/kjønnslemlestelse har i en årrekke vært gjenstand for mye debatt i vestlige land bl.a. fordi immigrasjonen fra land hvor dette praktiseres har vært økende. De ulike etniske gruppene som praktiserer omskjæring har vært utsatt for mye kritikk og hatefulle ytringer og adferd. Dette er helt forståelig, men det er likevel nødvendig å møte dette fenomenet på en rasjonell måte og forsøke å vise respekt for de gruppene det gjelder hvis man skal ha noe håp om å bekjempe denne praksisen. Derfor ønsket vi å lage en film om dette temaet for å skape større forståelse for hva omskjæring er og hvorfor det skjer. Målsetningen med filmen slik den er beskrevet i prosjektbeskrivelsen var som følger: Målsetningen med filmen er å vise den norske befolkningen kompleksiteten i fenomenet kjønnslemlestelse og forsøke å bidra til at de berørte gruppene blir mindre stigmatisert i det norske samfunnet Filmen skal engasjere og gi mer innsikt hos seeren. Den skal gi empati for de involverte karakterene, bevege seeren på en slik måte at hun/han etter å ha sett filmen ikke kan stille seg likegyldig til kjønnslemlestelse og jentene som er berørt av kulturen. Vi ser for oss at filmen også kan ha en forebyggende helseeffekt blant de berørte gruppene både ved at den gjør et vanskelig samtaletema mer tilgjengelig, og at den gir mer innsikt i helsemessige og psykososiale konsekvenser. Og sist, men ikke minst, kunnskap om at dette er en eldgammel tradisjon som ikke er forankret i religionen, men i myter og maktstrukturer for å sikre mannens posisjon i forhold til kvinnen. Vi ønsket å dokumentere personlige historier og holdninger hos tre jenter/kvinner i de berørte gruppene og få tak i de emosjonelle aspektene ved deres opplevelser. Det er ikke laget noen tilsvarende film om dette i Norge tidligere. Det er gjort en del forskning på området, men opplevelsesaspektet er likevel foreløpig lite skildret. Filmen har latt seg realisere ved hjelp av finansiering fra Extrastiftelsen Helse og Rehabilitering, Viken Filmsenter, Helsedirektoratet og en betraktelig andel egenkapital. Kapittel 2. Prosjektgjennomføring/Metode 2

3 Igangsettingen av prosjektet måtte utsettes i ett år på grunn av regissørens skolegang (ref John Sullivans beskjed til Kirkens Bymisjon desember 2012) og da skjedde det også noen endringer i tilnærmingen i forhold til det som var beskrevet i prosjektbeskrivelsen i søknaden til Extrastiftelsen. Vi informerte Primærmedisinsk Verksted i Kirkens Bymisjon om dette umiddelbart. Endringene bestod i at vi lot være å ta med norske helsearbeidere, fageksperter og en barnevernsansatt i filmen som opprinnelig planlagt. Det foreligger forøvrig ganske mye materiale med disse personene som skal benyttes i andre sammenhenger, men vi fant til slutt ingen naturlig plass til dem i filmen. Vi vil arbeide videre med dette materiale i samarbeid med bl.a. Helsedirektoratet og Barne-, Ungdoms-, og Familiedirektoratet, som ønsker å benytte dette som informasjonsmateriell i egen virksomhet. For å få tak i hovedaktørene til filmen forsøkte vi å rekruttere jenter/kvinner via Primærmedisinsk Verksted, PMV, men det fungerte ikke. Brukerne av PMV var lei av å snakke om temaet. Det har vært mye fokus på kvinnelig omskjæring i mediene, og Oslo har vært spesielt i fokus. De unge jentene/kvinnene ga også klart uttrykk for at dette med omskjæring var noe de ikke identifiserte seg med. Det er en gammel tradisjon som ikke har noe med oss å gjøre. Folk driver ikke med det lenger. Vi skal ikke omskjære døtrene våre. Vi måtte derfor ut av Oslo for å finne de som endte opp med å medvirke i filmen. Vi var i kontakt med en tverrfaglig arbeidsgruppe i Larvik som hjalp til med å identifisere den ene hovedaktøren, Farhia, en jente på 16 år som har vært i Norge siden hun var syv år og som ikke er omskåret. Hun er svært norsk i sine holdninger og sin adferd, og er genuint opptatt av at omskjæring må bekjempes. Den andre hovedaktøren, Sadia, ble identifisert via helsestasjonen i Tranby i Lier. Sadia er nå 28 år og kom til Norge for over fire år siden. Hun har en datter på åtte år som lever som andre norske jenter i den alderen. Sadia er selv omskåret, men er sterkt i mot det og har ikke omskåret sin egen datter. Den tredje hovedaktøren, Siham, er i familie med Sadia. Hun bor i Birmingham, er også omskåret, og jobber aktivt for å bekjempe videreføringen av omskjæring som kulturell praksis. Vi har gjort opptakene fortløpende over ca ett år etter hvert som de ønskete situasjonene med aktørene har oppstått. Turen til Somaliland gikk etter planen og opptakene som ble gjort der nede har blitt en svært sentral del av filmen. Som det alltid er med både dokumentar- og spillefilmer, så vil det foreligge materiale man ikke får brukt i den endelige versjonen av filmen. Dette styres av flere hensyn. Filmen må ha en helhet, én retning, noe må rendyrkes. Det betyr at materiale som i seg selv kan være bra og interessant og viktig, må utelates. Det er også tilfelle med denne filmen. En rendyrking av kvinnenes opplevelser, både emosjonelle og mentale; holdninger, tanker og meninger, relatert til kvinnelig omskjæring, er nå fokuset i filmen, og da blir det mindre plass til å beskrive ulike tiltak både i Somaliland og i Norge. 3

4 Vi har ikke hatt noen dramatiske endringer i oppsatt timeplan utover at igangsettingen av produksjonen ble utsatt fra januar 2012 til september/oktober 2012 som allerede forklart. For øvrig har alt gått etter planen. Opptakene pågikk høsten/vinteren 2012 og våren Redigerings- og klippeprosessen foregikk høsten 2013 fra oktober fram til desember, med visse små justeringer i januar Filmen er nå tilnærmet ferdig, og har en lengde på ca 48 min. Det gjenstår bare en endelig lydmiks, teksting og en fargekorrigering/lyssetting av filmen. Dette arbeidet forventes å være ferdig i løpet av en måneds tid. Kapittel 3. Resultater og resultatvurdering Resultatet er i tråd med våre intensjoner og målsetningen med filmen. At ansatte i det offentlige hjelpeapparatet ikke ble portrettert anser vi som en positiv endring av filmen. Filmens innhold ble mer rendyrket i retning av hovedaktørenes opplevelser. Vi anser det som svært viktig at de berørte gruppenes perspektiver blir hørt. Her blir de presentert på en personlig og veldig ærlig måte. Vi har fulgt dem i situasjoner der det lar seg gjøre, i interaksjon med familiemedlemmer og venner, gjennom hverdagslige gjøremål og refleksjoner for å belyse hva de tenker om kvinnelig omskjæring som sådan. Vi hører deres egne historier om hvordan de har blitt utsatt for kjønnslemlestelse og hva det har gjort med livene deres. Vi hører stemmene til den oppvoksende eksilgenerasjonen og hører dem fortelle hva de tenker om deres foreldres/øvrige families holdninger, og hvordan de ser for seg sin egen framtid. Gjennom dette skildrer vi jenters og kvinners vilkår for et selvstendig og uavhengig liv når de lever i skjæringspunktet mellom to kulturer; på den ene siden et patriarkalsk samfunn bygget på eldgamle ritualer og skikker, og på den andre siden et moderne vestlig demokrati som Norge. Det er sjelden at kvinner som er utsatt for omskjæring snakker så åpent ut om sine erfaringer, og svært imponerende at de gjør det foran kamera. Det er også ganske unikt at vi har filmet omskjærere i Somaliland. De snakker helt åpent om sitt arbeid, demonstrerer et tenkt inngrep med utstyret de bruker og legger ikke skjul på noe som helst. Vi har også fått små jenter i åtte-ni års alderen i tale. De forteller ærlig om at de er omskåret, om at alle jenter i Somaliland blir det og at det vil være helt utenkelig ikke å bli omskåret. Vi har en fagekspert i Somaliland som uttaler seg om de helsemessige komplikasjonene og de psykososiale konsekvensene, og om at det arbeides ganske intenst i Somaliland for å få folk til å endre holdninger til praksisen. Holdninger er nå så vidt i endring og det arbeides også med å få innført et lovforbud mot praksisen. Nyttefunksjon for medvirkende og søkerorganisasjon Prosjektet har hatt stor betydning for de medvirkende. Deltagelsen i filmen har vært en ytterligere bevisstgjøringsprosess for dem, en arena hvor de kan snakke uforstyrret om sine personlige opplevelser og holdninger, uten å bli motsagt, kritisert. Dette har vært svært viktig. Selvfølgelig er det en viss fare for stigmatisering av de medvirkende pga deltakelse i denne filmen. Vi har ingen garanti for at de evt kan oppleve motstand og enkelte vanskeligheter når filmen blir vist for det jevne publikum, men det har de tenkt nøye gjennom, og de har vært fast bestemt på å stå fram med sine historier. Så de er forberedt på at dette kan skje og filmteamet vil i tilfelle være dere og støtte dem fullt ut. 4

5 Filmen vil også være nyttig for Primærmedisinsk Verksted i Kirkens Bymisjon som jobber tett opp mot jenter og kvinner fra de etniske og nasjonale gruppene som kommer fra land og områder hvor omskjæring praktiseres. Filmen kan brukes internt blant brukerne på PMV for å dra i gang diskusjon om holdningsendringer, om egne personlige erfaringer, osv. Filmen kan også benyttes som informasjonsmateriale i PMVs virksomhet, og kanskje bidra til mindre stigmatisering av egne og andres grupper. Distribuering av filmen Vi tror filmen vil tilføre nødvendig informasjon til det jevne publikum, men den vil være spesielt nyttig for ulike etater som jobber rent faglig med denne tematikken. Helsedirektoratet og Barne- Ungdoms- og Familiedirektoratet, Bufdir, er spesielt interessert i både filmen og mye av det øvrige materialet som foreligger; bl.a. en konsultasjon mellom den ene hovedaktøren og en helsesøster i Lier. Helsedirektoratet ønsker å benytte noe av dette materialet som informasjonsmateriale til bruk i helsetjenesten. Det foreligger også en del materiale fra tiden før vi fikk støtte fra Extrastiftelsen, bl.a. opptak av jordmor Sarah Kahsay som tidligere jobbet på Ullevål Sykehus og NAKMI. Helsedirektoratet ønsker bl.a. å lage en dokumentasjon av det arbeidet Sarah Kahsay har gjort. Bufdir vil bruke delelementer fra opptakene som informasjonsmateriell. Norad, FOKUS og foreningen Sex og Politikk er også svært interessert Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse, NAKMI, og Nasjonalt Kompetansesenter for Vold og Traumatisk Stress, NKVTS, vil også kunne ha nytte av filmen. Det er flere øvrige forskningsinstitutter som arbeider med helse-, minoritets og kvinnespørsmål som ønsker å vise den i forbindelse med ulike diskusjonsseminarer. Kapittel 4. Oppsummering/Konklusjon/Videre planer Filmproduksjonen er nå avsluttet, men det er jo nå selve filmen skal leve! Det er stor interesse for filmen, så det er tydeligvis behov for en slik film. Dette handler nok mye om at filmen har fokus på opplevelsesaspektet, hvilket er veldig annerledes enn en forsknings- eller evalueringsrapport. Filmen er også en klar bekreftelse på at holdninger til omskjæring endres i eksil. Dette var antagelsen før vi satte i gang med opptakene. Tidligere forskning (bl.a Aud Talle) og nylig forskning (Abdi A. Gele) viser også dette. Filmen skal nå vises til alle de ovennevnte institusjoner og etater fortløpende. I tillegg skal vi prøve å få filmen vist på festivaler; i første omgang skal vi forsøke å få den vist på Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda, og på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Det er også en viss sannsynlighet for at den vil bli vist i Nrk. Vi har nettopp tatt opp igjen en dialog som ble påbegynt da vi fikk finansiell støtte fra Nrk til å utvikle filmidéen. Det er også mulig å vise filmen i tilknytning til den kulturelle skolesekken, og evt på ungdomsskoler og videregående skoler rundt omkring i Norge. 5