Treningssamling Gran Canaria 2010

Transkript

1 Treningssamling Gran Canaria 2010 Dag 1 Reise, 24. mars Endelig var den store dagen kommet. Endelig skulle grunnfargen i årets sykkelskille settes på armer, legger og lår. En god blanding av gamle og nye medlemmer av NTNUI Sykkel satte onsdag 24. Mars kurs mot Gran Canarias flotte sol og gale bilister for å tjuvstarte på årets sykkelsesong. Håvard og Vibeke startet turen sin på morgenen fra Oslo, og fikk sneket seg til en liten sykkeltur før resten av gruppen rakk å ankomme. Om Vibeke glemte eller glemte solkrem, bare for å gni det inn at hun hadde kommet i gang vites ikke, men bildet viser i hvert fall at været var helt i orden også første dagen. Majoriteten av deltakerne i gruppen satte seg på flyet fra Værnes 1620 med sug i magen og solkrem i bagen. Marit, Are, Jan Ivar, Mats, Andreas, Therese og Line satte standarden allerede tidlig ved å spille Monopoly deal, som ble slageren under årets samling, på Værnes. Spillet kan best beskrives som en lommeversjon av hytteklassikeren Monopol, og inneholder alle de viktigste hovedelementene; Mange tapere og en fantastisk evne til å skape intriger. Eneste endringen som ble gjort på opplegget fra i fjor var at en del nøt medbrakt mat under flyturen i stedet for å stole på Air Europas evne til å diske opp. Da vi ankom Las Palmas var det bare å skaffe seg taxi som var stor nok. Vi var en del færre som hadde med sykler fra Trondheim i år så derfor ble det mindre trangt i bilen. Prisen ble avtalt under harde forhandlinger, og endte på 50 euro. Vi bestilte returen med det samme og fikk selvsagt Special prize på 45 euro tilbake. Vi var jo friends! Dette gjelder også for alle våre friends hvis man bestiller. Dersom noen skal nedover med sykler har Andreas kontaktinfo til sjåføren som plukker opp på flyplassen med navneskilt og gode greier. Fint plass til fire sykler. Etter ankomst stupte vi raskt i seng med smil om munnen vel vitende om at solen kom til å være klar for oss i morgen.

2 Dag 2 Utstyr og første tur, 25. mars Etter en god og varm(!) natts søvn møttes alle til frokost klokken 8. Minibutikken på hotellet åpnet, og vi kunne få kjøpt melk, brød, pålegg og frukt. Fra første morgen tar Therese på seg det ansvarsfulle oppdraget som havregrøtkoker, en fantastisk en sådan! Temperaturen var såpass høy at vi kunne spise ute på terrassen utenfor guttas leilighet. I tillegg til at det ble spist havregryn i enten kald eller varm form ble det drukket kaffe (Medbragt fra Norge selvsagt, fra hver og en, sammen med havregryn og makrell i tomat), vann, juice og smurt matpakker i stor stil. Det er alltid spennende å se om syklingen innendørs har frarøvet oss evnen til å sykle, eller om beina kjennes like gode på vei som på rulle. Etter frokost tok Are, Marit og Mats turen til Free Motion i playaen for å hente de forhåndsbestilte syklene sine. Håvard og Vibs hadde montert dagen før så de måtte slappe av mens resten plukket skjøre karbonrammer ut av koffertene, og monterte gir, styre, sete og andre essensielle komponenter. Tradisjonen tro gikk første turen et stykke nedover langs kysten før nesene ble stykket oppover i Soriadalen. Følelsen av å få fart i kroppen og vind i håret var helt eventyrlig. Har du først gjort dette en gang er du hekta. Vær derfor klar over hva du begir deg ut på dersom du skulle vurdere å ta et treningsopphold i sydlige strøk. Dersom man ser gjennom bildene fra turen er det kanskje to tanker som slår deg. Her er Mats 1. Hvor er Mats? 2. Hvordan har de fått til bilder fra alle de vinklene? Svaret på det første spørsmålet er enkelt. Han var nemlig bak kamera. Speilreflekskamera var medbrakt på samtlige turer, og ga fantastiske bilder av omgivelsene. I tillegg til å gidde og dra med seg kamera spratt overnevnte opp og ned bakkene som en jojo for å få de rette bildene. Det koster krefter å ta ansvar, men såpass må man ofre. Selv om det kanskje roet seg noe neste dag er det fortsatt svært imponerende med et sånt tempo fra start. Creds til Mats som skaffet masse bra fotomateriale fra turen! Etter et kraftig innhugg i restaurantens buffet ble kvelden avsluttet med noen runder hard konkurranse i Monopoly Deal og opphenging av NTNUI sykkelbanneret slik at alle de andre beboerne på eldresenteret kunne vite at sykkelgruppa hadde ankommet. Dag 3 Torpedering, langtur, mat og drikke, ulv(ehund?) og veiarbeid. Sola fortsetter å skinne fra en skyfri himmel, og NTNUIs syklister satser på progressiv økning i sykkelturenes lengde. Med nesten dobling av antall kilometer fra gårsdagens tur (for de som syklet dagens lengste tur), får vi vente i spenning på å se hvordan det utvikler seg utover uka. Turen starter vestover langs den kuperte sørkysten av øya med livet som innsats. Verst er det når en ambulansebil

3 skal snike seg forbi hele gruppen i en tunell samtidig som det kommer en møtende buss imot. Vi tipper de hadde tom bil og lite å gjøre, så de ville prøve å skaffe seg arbeid. Snart kommer vi til Mogandalen, trafikken avtar, og byttes ut med snikende høydemeter. Ved ankomst Mogan er det tid for turens første påfyll av drikke, kjentfolk fra Trondheim treffer vi også på. Det er til Gran Canaria man skal dra for å møtes! Mens vi tror vi står trygt og sikkert, i ro på vegskulderen utenfor en restaurant så skjer det. Frem fra intet kommer en gal syklist som plutselig får det for seg at den letteste veien forbi er å sykle sikk-sakk gjennom et par parkerte biler og 12 syklister i stedet for å holde seg på veien og sykle pent forbi hele ansamlingen. Det ender selvfølgelig ikke bra, men derimot rett i bakhjulet til Håvard, som brått blir både flatt og skjevt. Litt dårlig start på turen, men med ny slange og lappesaker så ordner det seg. Noen kilometer seinere tar likevel ulykkesfuglen den litt mindre lange turen tilbake for å legge inn hjulvedlikehold hos Free Motion, og får følge av Marit, Therese og Line. Turen går motsatt vei fra i går, opp mot Soria, hvor Håvard og Marit også tar en svingom bortom Ayacata, før turen går tilbake mot kysten. Are, Jan Ivar, Andreas, Mats og Vibeke setter kursen mot San Nicolas. Første mål er å ta igjen de tre skap-trønderne vi hadde møtt i Mogan som hadde fått et lite forsprang. Det gikk selvfølgelig lætt, og de var tatt igjen innen toppen av passet. Neste mål var å komme seg trygt ned alle de svingete bakkene til San Nicolas. Vi klarte nesten å miste Mats i et veikryss, men Andreas kom til som en reddende Vibeke og Jan Ivar praktiserer "påfyll" engel og fikk han på rett spor igjen. Etter en shoppingtur på Spar, startet turen oppover mot Artenara, oppover og oppover og oppover. Vibeke er mindre glad i shopping og stopping, og var litt småredd for at de bakkesterke guttene skulle kjøre for hardt oppover og tjuvstartet på bakkene, det endte med mange kilometer i selskap med tyske triathleter i stedet, siden resten av gjengen valgte å ta det pent og rolig oppover bakkene, helt til Are tok innpå i et jafs og bidro med norsk selskap igjen. Når omtrent halvparten av høydemeterne opp til toppen er unnagjort begynner gårsdagens ivrige spurter (Jan Ivar) brått og merke at man skal behandle overskudd med en viss forsiktighet, for det kan plutselig forsvinne og bytte plass med kramper og slitne muskler. Litt pause og inntak av næring kan imidlertid gjøre underverker så taxien trenger ikke å tilkalles denne gangen. Vi innser på vei oppover at Ares anslag (påstand) om en 6-timers tur nok vil vise seg å være ganske på viddene, men i steikende sol og nydelige naturomgivelser takker vi gledelig ja til alle de ekstra milene og timene vi kan få.

4 Dag 4 Hviledagen 27. mars Hviledag er som alt annet et relativt begrep... Denne dagen så betyr hviledag (for Håvard, Andreas, Are, Marit, Vibeke) en sykkeltur på fire og en halv time, inklusiv bakkeintervaller for gruppens mannlige del (og en morgensvømmeøkt for de som trenger en ekstra avkjøling før sykkelturen). Men med en flat tur på under 1500 høydemeter er det klart det blir lett, og da når også snitthastigheten rekordhøye verdier. Tall nevnes ikke for å unngå å skremme leserne. Men med medvind langs øyas flate østkyst tilbake mot Meloneras kommer endelig tempobøylen til sin rett (tja? red. anm. For de som hadde dratt med seg tempobøyle sørover og liker å cruise av gårde liggende i den, red.2 anm.). Therese, Line, Mats og Jan Ivar har i større grad skjønt poenget med restitusjonsdag og holder seg til en fornuftig 1-2 timers tur med etterfølgende soling i hagen. Siden dagen ble benyttet til å samle krefter ble det desto mer liv på kvelden. Omtrent halvparten av gjengen tok Hviledags-sykkeltur ansvar og gjorde unna de obligatoriske timene med Monopoly deal, mens Marit, Håvard, Vibs (Nytt navn for kvelden og resten av uka) og Mats arrangerte drikkeleker (Eller bondebridge som vi valgte å kalle det, red.2 anm. ) ved sitt eget bord. Slikt blir det selvsagt skrik, skrål og god stemning av. Kun avbrutt av det finske paret over oss som ga klart uttrykk for sitt ønske om at vi lukket ytterdøren. Man kan si hva man vil, men det er nå litt stas med husbråk også. Dag 5 Topptur, 28. mars Som alle andre år må man til topps for å ta bilde. Ikke fordi toppen, været eller bakkene endrer seg noe særlig. Men mer fordi vi har et underbevisst ønske om å gi ekstra juling til de stakkars syklene våre ved å dra dem opp og ned noen av de dårligste og mest hullete veiene på Gran Canaria. Klagingen over er selvsagt ubegrunnet. Selv om det ikke er noe som er så vondt som å skrangle seg nedover veiene fra toppen, er det heller ingen ting som er så deilig som å se parkeringsplassen på toppen og nyte den fantastiske utsikten. Hvert år kommer det små leiebiler med runde rosa skapninger i, også kjent som nordmenn, som vil forklare hvor imponert de blir over at vi sykler hele veien opp hit. Det er alltid hyggelig og møte landsmenn utenlands, og det gir en ekstra god følelse når man ser at andre kan være enda mer solbrent enn oss. Det obligatoriske bildet ble tatt til slutt. Det tok litt lengre tid enn antatt å få troppene til topps siden Line valgte en litt spesiell rute oppover. Nemlig nedover. Heldigvis snudde hun ganske raskt så det ikke ble for mange ekstra meter, men alt kommer i treningsdagboka så det er i hvert fall pluss et sted.

5 Etter toppstøtet delte gruppen seg igjen. Therese og Line syklet motsatt vei tilbake, mens Mats, Are, Andreas, Vibs og Jan Ivar satte kursen mot Ingenio. Det vil si; Mats ville en tur for å se på noen antenner inne på et avstengt område. Slikt blir det leteaksjon av, men heldigvis fikk vi raskt orden på troppene og kunne fortsette. Godt forbi point of no return fant vi ut at girproblemene Mats hadde klaget på en stund skyltes et ødelagt kjede med På toppen!!! påfølgende hopping på kassetten for hver omdreining. Heldigvis var det mest flatt og nedover hjem. Siden været var fint, og klokka ikke var blitt så mye kjørte vi på med en ekstra runde på slutten av turen. Vi la sløyfen om El Tablero med litt fint kjør i bakkene og lagtempo på vei tilbake. Beina ble bare bedre og bedre så det var vanskelig og holde igjen. Gutta på Free Motion ordnet kjedet til Mats raskt dagen etter, siden serviceteamet på Cay Beach ikke akkurat viste seg som verdige sykkelmekanikere. Vi får skylde på at det er viktigere at man fokuserer på trening og restitusjon. Etter middag ble det arrangert Gran Canaria Open i minigolf. Multisportutøveren Vibs kunne dra nytte av all multisport-treningen, og tok hjem seieren, og det var hard kamp om de resterende toppplasseringene som ble avgjort i finalerunden. Her har arrangøren dessverre mistet resultatlistene, det er uansett deltakelse som er viktigst. Vi koste oss hvertfall med brus og øl mellom slagene. Enda en ferieplikt gjennomført. ( Red.2 anm; Strengt tatt var nok Gran Canaria Open den 29. Mars, men slike detaljer er uviktige i et reisebrev.) Og kvelden fortsatte selvfølgelig med monopoly deal, bondebridge, gris, kortskalle (og mer skrik, skrål, latter og stemning), med konkurranseinstinktet på plass hos de aller fleste. Dag mars I dag var nok engang en roligere dag på planen. Vi delte oss i to allerede fra starten av; en jentegruppe og en guttegruppe. Siden jentene selvfølgelig alltid er tidligere klare for avreise enn guttene kunne de starte rekordtidlig på dagen i dag (Og få maksimalt utbytte av hviledagen). Turen gikk om den velkjente El Tablero-runden (Som ikke går om El Tablero dersom noen skulle tro det). En liten fin restitusjonsrunde på bare 500 høydemeter... Her fikk vi avkreftet alle eventuelle myter om at jenter ikke driver og presser hverandre men kjører rolig på langtur sammen. Det var ikke gjort noen form for avtale på forhånd om at det skulle kjøres

6 intervall, men det ble likevel rykket først fra den ene så fra den andre fra bunnen av bakken og opp til toppen på drøye 400 meter... Guttene kjørte Mogandalen, Ayacata før også de delte seg ved San Bartolome midt i Fatagadalen der Jan Ivar, Mats og Håvard satte kursen mot kysten, mens Andreas og Are dro for å lete etter flere ras og veiarbeid. Og det fant de Langs øvre panoramastrasse var det satt opp mange skilt som, selv om man ikke skjønner spansk, ikke kunne bety noe annet enn: Ikke kjør her. Vegen er stengt. Alle erfaringer fra denne turen tilsa at ras kommer man forbi. Syklene veier jo ikke mange kilo så klatring løser de fleste problemer. Etter et par mil på bilfrie veier fant vi endelig grunnen til alle stoppskiltene: Et ras som fylte hele veien, og som vi ikke så enden på når vi begynte å klatre. Etter litt klatring så vi endelig noen arbeidere i andre enden som Andreas med litt leken plystring fikk kontakt med. Motet sank et lite hakk da de med håndbevegelser ga beskjed om at vi skulle snu. Heldigvis holder det tydeligvis å vinke litt tilbake så får man passere. På andre siden sto det en ganske lang bilkø som sammen med størrelsen på raset som blokkerte veien lett ga assosiasjoner til Øystein Sundes sang om En danske med campingvogn. Vi kom oss uansett forbi og kunne nyte medvinden langs kysten før middagen ble inntatt ved strandpromenaden. Dag 7- Soriasadisten (Marit takla det fint.), 30. mars Siste sykkeldag skulle bli brukt på en fin langtur. Vi satte i vei opp Fataga, med mål om lunsj i Ayacata. Are hadde pratet om brucettaen hele uken, og skuffelsen klarte ingen og skjule da vi fikk oppdelt baguett med skinke på et fat ved siden av. Selv om det ikke så så fantastisk ut som i drømmeland smakte det hvertfall bra, og ga nye krefter til veien videre. Gjengen satte kursen mot San Nicolas, og videre i et langt drag opp tid Miradoren. Der var den snille damen med den lille hunden og salgsboden sin med gratis vann på plass i år også. Hun svikter oss tydeligvis ikke. Man skulle tro at de slitne kroppene nå bare ville lunte hjem. Dette stemte, for de fleste i alle fall. Men vel over toppen demonstrerte Marit og Vibeke Girl power. Jenter er som kjent noe mer utholdne enn gutter i lengden, og Marit og Vibeke ville ha med seg en bonusrunde opp til Soria (930 Mye som frister hos damen på Miradoren

7 moh) på vei hjem (Ja, leiligheten på Cay Beach har blitt som et hjem for oss.) Andreas og Are lot seg også overtale til å bli med etter hvert. (Eller kunne ikke være noe dårligere antakelig, eventuelt ville de passe på jentene på tur...) Og alle var etterpå enige om at det var en fin avslutning på sykkeluka. Håvard, Jan Ivar og Mats tok kystveien tilbake fra Mogan. Therese og Line avsluttet samlingen med en litt kortere tur og en handleøkt i Meloneras sentrum. Vibeke og Marit ble inspirert av ei dame de så langs veien. På kvelden var det klart for siste innspurt på buffeten, med ekstrarunde på dessertbordet for de aller fleste. Det spørs hvor mye (om noe) hotellet tjener på at vi spiser på buffeten de tilbyr etter de lange sykkelturene våre...men vi er i alle fall veldig fornøyde med den ordningen Så nærmet nok en treningsuke på Gran Canaria slutten. Sykler og sommerklær pakkes ned igjen, og vekklokken stilles på grytidlig morgen. Litt vemodig, men mange slitne bein gleder seg til en avslutning på påskeferien i god avstand fra sykkelsetet. Dag 8 Hjem. 31. mars Vekkerklokka ringer grytidlig, og gjengen som skulle fly til Værnes drar seg opp, pakker de siste sakene, bråker akkurat nok til å holde Håvard og Vibeke lysvåkne også, før de blir hentet av Taxisjåføren og bragt til flyplassen. Håvard og Vibeke, som i tillegg til noen bonustimer i forkant av samlingen også får noen bonustimer i sola på slutten av samlingen kan sove et par timer til. Men dagens treningsøkt skal starte tidlig og kan beskrives på følgende vis: Vi hadde en usedvanlig vakker løpetur langs stranda i soloppgangen. (Dette mangler det dessverre bilde av, Red.2 anm.)kun én naturist å se på stranden! Vi skulle bare fullføre den siste sjarmøretappen langs strandpromenaden da en agressiv planke hoppet frem fra sanden og taklet meg (=Håvard, Red.2 anm.) stygt. Heldigvis var farten lav og jeg kom fra ulykken uten indre eller varige skader. Hadde dog litt spesiell gåstil i trapper i følge Vibeke. Kneet mitt slet nemlig litt med å gjennomføre den vanlige bevegelsen... Den actionfylte varianten av siste del løpeturen er som følger: Vibs måtte redde lokal treningshelt i nød, da han falt stygt på en skummel planke på en smal gangvei høyt over og langsmed det ville, store Atlanterhavet. Håvard klarte med god hjelp og karre seg tilbake til hotellet, der Vibs hadde førstehjelpsskrinet klart (Ennå ikke brukt på turen, så det var på tide det kom til sin rett.) Med møysommelig arbeid blir Håvard lappet sammen igjen, og sammen kommer de seg også trygt tilbake til moderlandet som ønsker velkommen med et ekte godt norsk vått snøvær! Og hjemme i Norge var det snø, vinter og påskeferie på fjellet

8 Samlingsang 2010 (Mel.: Mot i brøstet) Mot i brøstet, svett i kroppen. Støl i rygg og armer. Varm i huet. Her er toppen. Det er bra. Mat og drikke, salt og solkrem, sola den varmer Slike folk, ja, det vil ntnui ha. (Diktet på vei opp en laaaang, vaaaarm bakke fra San Nicolas) Portrettbilder

9 Og slik foregår restitusjon Svømming og bading er perfekte restitusjonsaktiviteter. Boblebad gjør susen for slitne muskler etter en lang sykkeltur, intensiv svømming etter en slik økt kan imidlertid fort føre til kramper Etter treningsturene er det viktig med påfyll av drikke, karbohydrater, frukt, salt, B-vitamin. Uten mat og drikke duger heltene ikke, og så blir de så blide av det også Og med slike flotte omgivelser må man også legge inn litt pauser underveis på turene selvfølgelig, og bare nyte. Det er restitusjon for slitne hoder.