Seksualitet i skolen

Transkript

1 Høgskolen i Oslo og Akershus / Høst 2016 / VUNDS Dette materialet er vernet etter åndsverkloven og er helt eller delvis fremstilt etter avtale med Kopinor. Materialet kan benyttes av studenter som deltar i det aktuelle emnet, for egne studier, i ethvert format og på enhver plattform. Uten uttrykkelig samtykke er annen eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt når det er hjemlet i lov (kiopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor ( Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen Seksualitet i skolen Perspektiver på undenisning CAPPELEN AKADEMISK FORLAG

2 CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN utgave 2. opplag 2010 Omslag: Ane Valderhaug Sats: Laboremus Prepress AS Trykk og innbinding: Livoniaprint SIA, Latvia s. 128 Scanpix, foto av Christine Schneider/Zefa s. 128 Scanpix, foto av Morton Beebe/Corbis Ase Røthing og Stine Helena Bang Svendsen har fått støtte fra Faglitterær forfatterforening. Boka har fått trykkestøtte fra Samarbeidsavtalen mellom Utdanningsforbundet og TrygVesta. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det et hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 Homotoleranse som må.i og problem 231 I tillegg til disse innvendingene mener vi det er problematisk at oppgaveteksten spiller på stereotypier når den beskriver homofile og lesbiske. Petter framstilles for eksempel som sjenert og tilbakeholden. Dette skal trolig hjelpe elevene til å «lese» Petter som litt lite «mandig» (litt «femi»?) og derfor altså homofil. Samtidig underbygger dette forestillinger om at heteroseksuelle menn ikke er sjenerte og ikke er tilbakeholdne (med hensyn til forelskelser og seksuelle initiativ). På samme måte omtales Lina som «en ganske tøff dame». Dette skal få elevene til å forstå at hun er lesbisk. Samtidig formidler teksten indirekte at heterofile damer ikke nødvendigvis er så tøffe. V ed å anvende slike stereotype bilder av homofile og lesbiske i en oppgavetekst bidrar oppgaven til å bekrefte disse stereotypiene snarere enn å utfordre dem. Problematisk homotoleranse Vi har tidligere pekt på at undervisning for og om «de andre» har vesentlige svakheter. Et problem er at det er nødvendig å identifisere «dem» for å kunne undervise for og om «dem». Men hvem er «de»? Og er de som blir identifisert som «de andre», nødvendigvis representative for «dem»? Hvem er i posisjon til eller har rett til å definere hvem de andre er, og hva som kjennetegner dem? Et annet problem er at undervisning om «de andre» kan bidra til å essensialisere forestillinger om «dem» og til å reprodusere forestillinger om grunnleggende forskjeller mellom «oss» og «dem». For det tredje setter ikke toleransetilnærmingen søkelys på forestillinger om normalitet eller på majoritetens privilegier. Det kan bidra til å stabilisere, fastholde og reprodusere majoritetens normer og privilegier, og det kan bidra til å underbygge ideer om at «de andre» selv er ansvarlige for at de blir «andregjort» (jf. Kumashiro 2002:31-40). Undervisning som fokuserer på maj oritetens toleranse for de andre, impliserer dessuten at et privilegert heteroseksuelt «vi» har anledning til å trekke grenser for hvor mye toleranse «de andre» fortjener å få. Læreres ambisjon om å synliggjøre lesbiske og homofile og de vanskeligheter «de» forventes å møte, er i hovedsak rettet mot antatt heteroseksuelt orienterte elever. Målet er at elevene skal bli oppmerksomme på «dem», ikke glemme at «de» finnes, og dess-

4 232 Seksualitet i skolen uten ikke selv bidra til å gjøre livet vanskelig for «dem». Dette er med andre ord eksempel på undervisning om de andre. Samtidig er lærerne, som vist tidligere i kapitlet, opptatt av å ufarliggjøre homoseksualitet som fenomen. Dette handler delvis om å ufarliggjøre «dem», det vil si at undervisningen retter seg mot antatt heteroseksuelt orienterte elever som skal få ny og ufarliggjørende kunnskap om «de andre». Men ufarliggjøringen er også undervisning for de andre, nærmere bestemt elever som eventuelt orienterer seg homoseksuelt. Målet er at det skal framstå mindre skremmende for dem å tenke på egen framtid som ikke-heteroseksuell. Dette budskapet står imidlertid i motsetning til undervisningen som fokuserer på at lesbiske og homofile opplever vanskeligheter. Det er derfor et spørsmål om budskapet om at det er «helt ok» å leve homoseksuelt i Norge i dag, kan nå fram til elevene når de samtidig får høre så mange historier om problemer og så få historier om gode ikke-heteroseksuelle liv. Dette spørsmålet er ikke minst interessant i lys av at skolens undervisning på så mange måter ellers promoterer heteroseksualitet som det mest attraktive og ønskelige, noe vi vil diskutere nærmere i neste kapittel. Det er etter vår mening en tydelig motsetning mellom de to budskapene som vi nevnte over, på den ene siden vektleggingen av at lesbiske og homofile blir diskriminert i dagens Norge, og på den andre siden vektleggingen av at det ikke behøver være vanskelig å leve som homoseksuell i dagens Norge. Denne motsetningen illustrerer hvorfor undervisning om og for «de andre» er problematisk dersom det ikke suppleres med andre tilnærminger. Begge de nevnte budskapene fokuserer på hva «de andre» kan komme til å oppleve og føle hvis de identifiserer seg som lesbisk eller homofil. Privilegier som er knyttet til heteroseksualitet og ikke minst prosesser som bidrar til å privilegere heteroseksualitet, og som samtidig kan skape vanskeligheter for alle som ikke identifiserer seg som heteroseksuelle, blir imidlertid ikke tatt opp. De faller utenfor synsfeltet og blir dermed verken diskutert, kritisert eller utfordret. Grenser for homotoleranse? Vi har flere ganger understreket at mange lærere har gode intensjoner om å undervise på måter som ikke diskriminerer seksu-

5 Homotoleranse som mål og problem 233 elle minoriteter, og om å skape størst mulig homotoleranse blant elevene. Vi tror imidlertid det er rimelig å anta at det går noen grenser for hvor homotolerant undervisningen i norske klasserom kan være før den blir kritisert for å være «for» tolerant. I tidligere kapitler har vi allerede sett konturene av denne grensen. I kapittel tre fortalte vi om den lesbiske læreren som ble anklaget av en elev for å «forkynne» homofili. Hennes «forkynnelse» besto i at hun insisterte på ikke åta elevenes heteroseksualitet for gitt. Når eleven trakk opp en grense for homotoleranse, trakk hun mer presist opp en grense for hvor mye heteroseksualitetens selvfølgelighet kan utfordres. Dette synliggjør at «homotoleranse» og «heteroprivilegier» står i forhold til hverandre, og at «for mye» toleranse kan oppfattes som kritikk eller utfordring av privilegier. Et eksempel på grensedragninger så vi også i kapittel 2, da vi refererte Don Kulicks omtale av hvordan foreldre snakker om sine barns framtid. Vi tror som han at det ville blitt ramaskrik dersom to lesbiske foreldre ga uttrykk for at de håpet deres datter ville komme til å leve lesbisk, eller hvis to homofile foreldre sa de ønsket at deres sønn i framtiden ville leve homoseksuelt. Samtidig er det neppe noen som legger merke til det når heteroseksuelle foreldre gir uttrykk for sine forventninger om barnas heteroseksuelle framtid. Men la oss undersøke nærmere hvor grensene går for homotolerant undervisning i norske klasserom. Siden homoseksualitet i prinsippet skal være fullt akseptert i Norge, kan det være vanskelig å sette fingeren på hvor grensen går for for mye eller for tolerant undervisning om homoseksualitet. Vanligvis blir det ikke sagt noe om hvilke typer ikke-heteroseksuelle praksiser som bør tolereres eller ikke. Et unntak er spørsmålet om homofiles anledning til å få barn. Det dukker jevnlig opp som et «vanskelig» spørsmål i klasserommene hvor elevene ( og lærerne) tillates stor grad av skepsis og motstand. Det er enkelt sagt akseptabelt å være «imot» at homofile og lesbiske skal få adoptere barn eller få barn ved hjelp av assistert befruktning. Men vanligvis blir ikke grensene så tydelige. Ved å undersøke nærmere hva som sies om heteroseksualitet og hva som ikke sies om homoseksualitet i undervisningen, kan vi imidlertid få noen flere indikasjoner på hvor grensene går.

6 234 Seksualitet i skolen Lærere i norske klasserom formidler tydelig at de forventer at ungdommer i dag har sex før ekteskapet. Avholdenhet før ekteskapet presenteres som et kjennetegn på «gamledager». Det å ville vente med sex til ekteskapet knyttes i dag kun til religiøse elever, både såkalt «personlig kristne» og elever som har eller antas å ha muslimsk bakgrunn. Heteroseksualitet er videre tilgjengelig for alle: Ingen er forventet å spørre seg selv «er jeg virkelig heteroseksuell?» før de prøver det ut. Eller for å si det på en annen måte: Folk som følger forventede sammenhenger mellom kroppstegn og seksuell orientering, som vi beskrev i kapittel 2, blir ikke oppfordret til å tenke seg om en ekstra gang i forhold til sin egen seksuelle orientering. Spørsmål av typen «kansltj e min tiltrekning til folk av motsatt kjønn vil gå over, hvis jeg bare venter litt og ser det an?» gir kort og godt liten mening. Tilsvarende spørsmålsstilling gir imidlertid umiddelbart mening hvis spørsmålet gjelder tiltrekning til folk av samme ltjønn. For å si det enkelt: Heteroseksualitet er kort og godt noe som alle er forventet å undersøke, å prøve ut og - ikke minst - å nyte. Den eneste reservasjonen som formidles er at elevene oppfordres til å være «ansvarlige». «Ansvarlighet» ser ut til å dreie seg om at de må bruke prevensjon, helst kondom, at de bare skal ha en partner av gangen, og å respektere partnerens grensesetting. Den siste oppfordringen gjelder først og fremst for gutter, siden de antas å ha sterkere seksuelle drifter enn jenter, mens jenter antas å være mer opptatt enn gutter av å sette grenser og «å holde tilbake». Homoseksualitet, i kontrast til heteroseksualitet, framstilles som noe som studentene bør ha en mer spørrende og nølende holdning til. Dette formidles på minst to måter: For det første understreker lærere eller helsesøstre for elevene at det er helt vanlig å kjenne seg litt tiltrukket av eller forelska i en av samme kjønn i tenårene. Men deretter understreker de gjerne (beroligende) at denne tiltrekningen kan gå over. Det implisitte budskapet her er at elever som er litt tiltrukket av folk av samme kjønn, inntil videre kan puste lettet ut; det er helt vanlig og det kan gå over. Dermed framstår homoseksualitet som noe elevene er forventet å frykte heller ennå begjære - og dermed som noe mindre begjærlig enn heteroseksualitet. For det andre blir homoseksualitet ikke presentert som noe alle som har lyst, kan eller bør prøve ut. Mens heteroseksualitet framstår som noe alle har lyst til å prøve, kan det

7 Homotoleranse som mål og problem 235 se ut som om kun de som allerede orienterer seg homoseksuelt, bør utforske sex med en av samme kjønn. De som «virkelig er» homoseksuelle, blir imidlertid oppmuntret til å være åpne og å «komme ut» for venner og familie. Det viktigste kriteriet for akseptabel homoseksualitet ser ut til å være at homoseksualiteten er «ekte» og «autentisk». Sammekjønnssex er imidlertid ikke akseptabelt hvis noen vil utforske det uten samtidig å ta på seg en «homofil identitet». Undervisningen om seksualitet gir vanligvis inntrykk av at seksualitet er noe stabilt, noe som ikke er fleksibelt eller foranderlig, og at folk er enten homoseksuelle eller heteroseksuelle. Dette er i tråd med utbredte forståelser av seksualitet, slik vi diskuterte i kapittel 2, og det befester en vanlig forskjellstenkning. Når homoseksualitet blir presentert som noe som er stabilt og gitt, blir det nemlig samtidig «produsert» som helt annerledes enn heteroseksualitet. Det kan bidra til å opprettholde forestillinger om homoseksualitet som noe fremmed. Samtidig bidrar dette til å befeste heteroseksualitet som noe det ikke stilles spørsmål ved og som ikke problematiseres. Heteroseksualitet blir tvert imot kontinuerlig produsert som et usynlig, men selvsagt utgangspunkt for undervisning om og samtaler om seksualitet i klasserommet. 63 Hvor går grensene for hvor homotolerant undervisning i norske klasserom kan tillate seg å være? For det første kan vi se konturene av disse grensene når vi ser nærmere på hvordan heteroseksualitet og homoseksualitet på noen konkrete måter omtales som forskjellige og på forskjellige måter i undervisningen. For det andre tror vi det vil være mulig å undersøke disse grensene nærmere ved å spørre hvor kritisk det er mulig å diskutere fenomenet «heteroseksualitet». Vi håper denne boka kan inspirere både lærerstudenter og lærere i grunnskolen og ved lærerutdannings- 63. Biseksualitet ble omtalt ved noen få anledninger i den undervisningen Åse observerte, og det kan være mulig å hevde at biseksualitet kan representere et destabiliserende element i forhold til den fastlåste motsetningen mellom heteroseksualitet og homoseksualitet. Men biseksualitet framsto aldri som relevant; det ble aldri tatt med inn i samtaler om seksualitet, det ble kun nevnt som et «fenomen» som skulle defineres i likhet med andre særegne fenomener. Dette kan ha sammenheng med at biseksualitet indirekte kan framstå som en trussel for ideen om monogami, siden biseksualitet kan bli sett på som en konstant påminnelse om muligheten for å bli seksuelt tiltrukket av andre enn sin partner.

8 236 Seksualitet i skolen institusjonene til å undersøke hvor grensene går i deres egne klasserom. På den måten kan det bli mulig å undersøke hvilke former for diskriminering, marginalisering og andregjøring som fortsatt framstår som akseptable i undervisning om seksualitet. Til re~eksjon Tenk over hvilke grupper av mennesker som opplever at de må bli «tolerert>, av andre. Hvem må tolereres? Hvem slipper å tolereres? Drøftnyansef9rskjellerrnellom uttrykkene «toleranse», «respekt» og «solidaritet» og diskuter hvordan de ulike uttrykkene preger den undervisningen du selv har eller som du opplever sor+i student. Tips til videre lesning Backman, Maria Kon och kii.nsla: samlevnadsundervisning och ungdomars tankar om sexualitet. Gi:iteborg: Makadam. Gressgård, Randi og Christine Jacobsen «Krevende toleranse. Islam og homoseksualitet.» Tidsskrift for kjønnsforskning2: Kumashiro, Kevin K Troubling education: queer activism and antioppressive education. New York: Routledge Falmer. Røthing, Ase «Gode intensjoner, problematiske konsekvenser. Undervisning om homofili på ungdomsskolen.» Norsk Pedagogisk Tidsskrift91: Undervisningsressurser <<BRYT! Et metodmaterial om normar i allmanhet och heteronormen i synnerhet». Materialet kan lastes ned her:

9 Homotoleranse som mål og problem 237 BRYT-øvelse: Jeg tolererer deg! Det snakkes ofte om hvor viktig det er å tolerere mennesker som er annerledes. Men hvem bestemmer hvem som er annerledes, og hvordan fungerer dette med toleranse? Hva er forskjellen mellom å bli tolerert og det «å tolerere». Og er det et kompliment å bli tolerert? I denne øvelsen undersøkes det hva slags makt den som er innen - for normen har. Denne makten innebærer å kunne velge å tolerere for eksempel noen andres utseende og livsvalg. Alle deltagerne i øvelsen får prøve å bli tolerert og å tolerere. Erfaringene fra øvelsen kan brukes som utgangspunkt for samtale. Jeg tolererer utseendet ditt Be deltagerne om å gå sammen to og to. A skal så kommentere noe synlig ved B, uten å gi en vurdering. A skal altså ikke kommentere noens fine skjorte, fine sko eller fantastiske hårfarge, men bare konstatere ytre detaljer. A forsikrer dessuten B om at hun/han tolererer/aksepterer disse tingene ved Bs utseende. For eksempel «Jeg aksepterer at du har briller», «For meg er det helt greit at du har på deg brune sko i dag», «Jeg tolererer at håret ditt har den der fargen». B sier «takk» etter hver gang hun eller han blir tolerert. La deltagerne gi uttrykk for flere meninger om gangen, og la dem bytte så begge får øve seg på å bli tolerert. Hvordan oppleves det å bli tolerert? (Denne øvelsen finnes på side 51 i BRYT-heftet. Poenget med denne øvelsen er å kjenne på effekten av toleranse, det vil si hvordan det kan føles å bli tolerert.)