Deponering av blåskjellavfall fra Snadder & Snaskums anlegg på Kvithylla i Rissa. En kommentar fra Karl Tangen, desember 2012.

Transkript

1 Deponering av blåskjellavfall fra Snadder & Snaskums anlegg på Kvithylla i Rissa. En kommentar fra Karl Tangen, desember 2012.

2 Deponering av blåskjellavfall ved Kvithylla, Rissa. Snadder & Snaskum er en stor produsent av skjell med et salg på mellom 500 og 700 tonn årlig. Blåskjell tas inn fra nærområdet i form av høsting fra bunnkulturene som vokser naturlig i Strømmen eller fra hengekulturer i Åfjorden og Verrafjorden, eller innkjøpt fra andre steder. Skjellmaterialet sorteres og pakkes i landanlegget som ligger på østsiden av ytre Trondheimsfjord på Kvithylla i Rissa inntil industriområdet til Fosen Mekaniske Verksteder (Bergen Group). I forbindelse med transport, sortering og pakking blir det en del avfall i form av knuste, døde og frasorterte skjell, estimert til ca. 20 % av omsatt kvantum ( tonn avfall). Avfallet utgjøres hovedsakelig av fast materiale i form av kalkskjell (kalsiumkarbonat/kalk) som utgjør 80 % eller mer av avfallet. Resten er for det meste bløtdeler (skjellmat) fra kasserte skjell, som er lett nedbrytbart organisk materiale, samt en del mer bestandig organisk materiale som byssus og kitan og noe blandet biologisk materiale (begroingsorganismer etc.). Anlegget tar inn produksjonsvann fra Trondheimsfjorden gjennom en 300 m lang vannledning fra nærmere 100 m dyp. Ledningen ligger nedover en ganske bratt skråning, og skråningen ender på den flate fjordbunnen på over 500 m dyp. Etter at det er brukt inne på anlegget i sjøvannskar med blåskjell, spyling osv., går sjøvannet ut i en ledning på grunt vann like utenfor. Skjellavfallet har tidligere blitt spredt på landbruksareal i området, blant annet som en form for jordforbedring og gjødsling, men jordkvaliteten sies å bli noe endret på grunn av kalkkvaliteten til skjellskallene, og fra landbruket er det nå liten interesse for å ta imot dette restavfallet fra blåskjellproduksjonen. Det er derfor ønskelig å deponere materialet i sjøresipienten utenfor produksjonsanlegget, og nedenfor er det gjort en vurdering av mulige effekter på resipienten av dette. Forholdene i resipienten Kvithylla ligger på østsiden av ytre Trondheimsfjord. Bunntopografien er kjennetegnet ved bratte skråninger på begge sider av forden fra land ned mot en flat bunnslette på m dyp som strekker seg fra Strindfjorden til Agdenes (Figur 1, 2 og 3). Bunnen består av mye sand og stein på grunt vann og mest hardbunn (fjell og stein) nedover mot fjordbunnen. Vannmassene har en typisk fjordkarakter med et markert brakkvannslag fra overflaten til m dyp. Strømforholdene er godt kjent, med en nettostrøm innover fjorden på Agdenessiden og en nettostrøm utover på Rissasiden (Figur 4). På Rissa-siden dannes ofte kraftige hvirvler, spesielt på fallende sjø rundt fullmåne og nymåne. Vannkvaliteten i ytterfjorden er grundig undersøkt gjennom flere ti-år som beskrevet for eksempel i Trondheimsfjordboka og i resipientundersøkelsene i Trondheimområdet, senest i Alle kjemiske og biologiske miljøparametre har ligget innenfor Klifs to beste tilstandsklasser etter gjeldende miljøklassifisering. Oksygenforholdene ved bunnen, som regnes som en svært sikker indikasjon på miljøets helsetilstand, har vært gode i den siste 50-årsperioden mens NTNU/Trondhjem Biologiske Stasjon har gjort regelmessige målinger, med % oksygenmetning fra brakkvannslaget til bunnen i hele ytre Trondheimsfjord (oftest målt ved Røberg like innenfor Kvithylla). Det er god grunn til å beskrive fjordområdet utenfor landanlegget til Snadder & Snaskum som en svært god marin resipient. I samsvar med EUs Avløpsdirektiv har Klif definert Trondheimsfjorden som en god resipient ( less sensitive ) og med en generelt god miljøtilstand etter EUs Vanndirektiv.

3 Figur 1. Bunntopografien i ytre Trondheimsfjord. Lokaliseringen av anlegget er markert med rød trekant. Leksaterskelen 195 m Lengdesnitt Tautraterskelen 77 m Trondheimsfjorden Bunntopografien i ytterfjorden Figur 2. Bunntopografien og dybde-lengdesnitt i ytre Trondheimsfjord. Anlegget er markert med rød trekant.

4 Figur 3. Bunntopografien i området mellom Kvithylla og Agdenes. Anlegget er markert med rød trekant. Miljøeffekten av skjellavfallet på resipienten Skjellavfallet består av lett omsettelig organisk naturmateriale og uorganisk avfall i form av skallmateriale, hele eller knuste blåskjellskall. Det organiske materialet vil hovedsakelig være skjellmat. En overslagsberegning av mengden organisk materiale som skal deponeres, kan ta utgangspunkt i at 20% av skjellavfallet er skjellmat (våtvekt) og at inntil 20% av dette er tørrvekt av de organiske avfallet. Med årlige kvanta skjellavfall på tonn vil det bli 4-5,6 tonn organisk avfall (tørrvekt) som tilføres resipienten hvert år. Dersom dette fordeler seg omtrent likt gjennom året, vil dermed den ukentlige belastningen av organisk materiale bli anslagsvis 100 kg beregnet som tørrvekt. Forbruk av oksygen er den største miljøeffekten når organisk materiale brytes ned i resipienten. Avfallet er i dette tilfellet lett nedbrytbart materiale som hovedsakelig omsettes i resipienten gjennom det naturlige økosystemet og ikke gjennom råtningsprosesser. På og rundt deponeringsstedet vil det ganske sikkert bli en artsrik fauna som tiltrekkes av skjellmaten, som blir næring for krepsdyr (krabbe, amfipoder etc.), snegler, sjøstjerner, børstemark, samt også polyppdyr som vil etablere seg i området på grunn av tilgang på små organiske partikler som spres i vannmassen. Som en følge av dette vil det også samles et variert utvalg av fisk som beiter direkte på skjellmaterialet og på den økte forekomsten av bundyr og andre byttedyr. Det er god grunn til å tro at området rundt deponeringsområdet blir en god fiskeplass!

5 Figur 4. Hovedstrømmene i overflaten ved stigende (fløende) sjø (B) og fallende sjø (C). Anlegget er markert med rød trekant. Også når organisk materiale brytes ned ved naturlig omsetning i næringskjeden, brukes det oksygen fra vannmassene. I denne resipienten er tilgangen på oksygen god, som vist i en rekke undersøkelser. Det er ingen grunn til å vente nedsatte oksygenkonsentrasjoner lokalt ved Kvithylla eller i nærsonen til deponeringsstedet, spesielt dersom avfallet legges ut relativt grunt. Dette skyldes den gode vannutskiftingen som har sammenheng med strømningsbildet (se Figur 4) der nettostrømmen ved Kvithylla er rettet utover fjorden, men også med periodiske strømninger innover og ved hvirveldannelser i området. Tidevannsstrømmene går i overflaten og på større dyp (opptil 2 knop i 100 m dyp og dypere) og veksler mellom innstrømming og utstrømming, mens brakkvannsstrømmene i overflaten har en dominerende komponent utover fjorden, spesielt langs Fosenlandet. Brakkvannsstrømmen er hurtigst i de øverste 5-10 metrene som gjennom store deler av året tilsvarer tykkelsen av brakkvannslaget. Deponering av skjellavfall utenfor landanlegget For å utnytte den mest gunstige vannutskiftingen, som er nevnt ovenfor, er det god grunn til å deponere skjellavfallet relativt grunt, gjerne i nærheten av landanlegget. Uansett valg av løsning, er det grunn til å anbefale at skjellmaterialet knuses eller kvernes før det deponeres i resipienten. Dette vil sikre en rask nedbrytning av skjellmaten og bedre spredning av

6 restavfallet (skallrester) i resipienten. Et ekstra hensyn å ta, er at avfallet ikke må nå ut til sjøvannsinntaket 300 m fra landanlegget. Alternative deponeringer kan være: Dumping fra kaia vest for anlegget. Dette vil være en miljømessig forsvarlig deponering. Skjellavfallet vil bli liggende på stort nok dyp til at nedbrytningen skjer på den måten som er kommentert ovenfor. Transport fra anlegget til kaikanten er en ganske kort avstand, men det kan vel ventes litt skjellmateriale som blir liggende igjen underveis og på kaikanten, og dette er neppe den mest praktiske deponeringen. Dumping fra båt på grunt vann. Det er antakelig mye arbeid forbundet med opplasting i båt og vanskelig å få gjort uten at det blir en del svinn av materiale ved land like utenfor anlegget. Fordelen sammenlignet med andre former for dumping, er at skjellavfallet kan spres på en miljømessig forsvarlig måte over et stort og kontrollert område. Utslipp gjennom avløpsledningen. Dette vil være en praktisk og rasjonell måte å få skjellavfallet ut i resipienten. En usikkerhet er knyttet til hvordan restavfallet, dvs. selve blåskjellskallene, fordeler seg ved enden av avløpsledningen. Til tross for mye vannbevegelse og strøm, vil det med tiden bygge seg opp en god del skallmateriale på bunnen ved utslippspunktet. Det vil muligens bli nødvendig å konstruere et oppheng der enden av avløpsrøret holdes (etpar meter?) over bunnen for å unngå at avløpet blokkeres. I tillegg vil det være en fordel om hele avløpsarrangementet kan flyttes/svinges i forskjellig retning ut fra anlegget, slik at avfallet kan spres over et større område. Dersom utslippsdypet er i området 10 meters dyp eller kanskje grunnere, vil det være lett å følge med på fordelingen av skallmateriale fra båt, f. eks. når det er ekstra gode lysforhold og god sikt i sjøen på senvinteren. Forslag til deponeringsområde er illustrert i Figur 5. Det må vurderes ut fra de lokale forholdene om avløpsrøret må ligge på bunnen eller henges opp på den ytterste strekningen. Konklusjon og anbefaling: Skjellavfallet fra anlegget kan deponeres i nærområdet uten å skade resipienten. Det anbefales å føre avfallet ut i sjøen, etter at det er knust eller kvernet, på ca.10 m dyp gjennom en tilstrekkelig dimensjonert avløpsledning og avløpsarrangement som hindrer at avløpet blokkeres av skallmateriale.

7 Figur 5. Situasjonsbilde som viser inntaksledningen for sjøvann (svart strek) og aktuelt deponeringsområde for skjellavfall (blå oval).