Det særegne dyrelivet

Transkript

1 Det særegne dyrelivet Karl-Birger Strann og Rolf Anker Ims Varangerhalvøya er et mekka for zoologer. En helt spesiell blanding av karrig høyfjell, produktiv arktisk tundra, våtmarker, rike fjæresoner og tilgrensende havområder gir en særegen fugle- og pattedyrfauna som er unik for Europa. Varangerhalvøya ligger både langt nord og øst. Den enorme eurasiske tundraen har her sin vestligste utløper. Tundraen på halvøya er lav-arktisk og ganske produktiv (se side 47), særlig i de breie dalene som fører de største vassdragene fra innlandet og ut til kysten. Tundraen huser også produktive våtmarker både inne på vidda og langs kysten. Varangerkysten har rike fjæreområder, og sammen med store fiskeforekomster i havet rett utenfor gir dette næring for både pattedyr og fugl. Selv om disse produktive områdene finnes er mye av Varangerhalvøya likevel svært karrige landskap, der innlandsplatået og den mer bergfulle kysten i nord huser svære blokkmarker og høy-alpine arealer med mer stein og grus enn vegetasjon. Det arktiske klimaet gjør at grensen for den høy-alpine vegetasjonssonen er 1000 høydemeter lavere enn i Sør-Norge. Vi skal i det følgende foreta en reise gjennom naturtyper fra høyfjell til hav og beskrive det mest særegne ved Varangerhalvøya sett med to zoologers øyne. Hver av naturtypene har arktiske fuglearter, som enten er sjeldne andre steder i Europa eller som man må langt østover inn i russisk Arktis for å oppleve. Blandingen av forskjellige naturtyper på Varangerhalvøya er også annerledes enn lengre vest og sør. Spesielt gir det at fjellnatur grenser opp til fjære og hav en spennende kombinasjonseffekt som særpreger faunaen. Høyfjell og tundra Tundra er fjellnatur som, på grunn av det kalde klimaet i nordområdene, er utbredt helt ned til kysten. Biologisk sett har tundraen mange likhetstrekk med høyfjellet lengre sør i Skandinavia, og mange av artene er de samme. Imidlertid har store deler av tundraen i Arktis permafrost (permanent tele). Varangerhalvøya ligger i en relativt mild klimasone av Arktis (se side 31) og kun de høyereliggende delene (>400 Fjellrypa lever i det karrige og steinfulle landskapet i den høy-alpine sonen. Foto: Geir Vie. 60 Ottar (4): Ottar nr.4/2014.indd :39

2 moh.) i innlandet har permafrost (se side 13). Disse områdene er i den såkalte høy-alpine sonen som karakteriserisers av en svært sparsom vegetasjon av mose, lav, kortvokste urter, gress- og halvgress. Det er store arealer med bare stein og grus som på grunn av teleaktivitet er såpass mye i bevegelse at planter ikke finner rotfeste i løpet av den svært korte vekstsesongen. Planteproduksjonen er så lav at den tilvarende naturtypen i høy-arktis kalles polarørken. Så selv om tundraen på Varangerhalvøya klassifiseres som lav-arktisk på sirkumpolare vegetasjonskart, finnes det altså her en naturtype med høy-arktisk karakter. Typiske fuglearter i dette karrige og steinfulle landskapet er fjellrype, steinskvett og snøspurv. Fjellrypa og snøspurven finnes for øvrig så langt nord det finnes bart land og noe vegetasjon i Arktis, blant annet på nordspissen av Grønland på 82 N. Litt lavere i fjellet med mer sammenhengende vegetasjon den såkalte mellom-alpine sonen finner vi flere hekkende vadefuglarter. Vanligst er heiloen, men også sandlo og fjæreplytt er tallrike over store deler av halvøya. Boltit er en annen vadefugl som er jevnt utbedt her. Både fjæreplytten og boltiten er imidlertid lett å overse, ettersom de er ganske stillfarne og trykker veldig hardt når de ruger på egg. De satser rett og slett på at de ikke blir oppdaget av inntrengere, enten det er rev eller menneske. Et spesielt trekk for Varangerhalvøya og andre steder i Arktis er at steinvenderen en typisk kystfugl lenger sør hekker både i den mellom-alpine sonen langt fra havet, men også langs kysten og da ofte midt inne i ternekolonier. Blant pattedyrene er det egentlig bare fjellrev og lemen som er stedfaste i de mest høyest-liggende delene av Varangerhalvøya, selv om også jerv, røyskatt og rein påtreffes her ganske regelmessig. Faktisk øker lementettheten med høyden over havet noe som trolig har med snøforholdene om vinteren å gjøre. Basert på studier av genetikk har nylig forskere kommet til at det er sannsynlig at lemen overlevde istiden i Skandinavia. Som nevnt innledningsvis er ikke høyfjellet på Varangerhalvøya særlig høytliggende. Allerede på 400 meter over havet er vi i den høyalpine sonen. I nord der fjellplatåer stuper ned mot kysten, grenser denne sonen nesten mot havet. Derfor går det an å oppleve å høre fjellrypenes skarring og snøspurvens melodiske sang i en eksotisk blanding med ærfugl-hoing og tjeldskrik. På slutten av 1980-tallet hekket snøspurven regulært helt ned i fjæra flere steder på Varangerhalvøya. I dag er dette ganske uvanlig uten at vi vet årsakene til at det er blitt slik. Mesteparten av den kystnære tundraen på Varangerhalvøya, særlig i de slake partiene mot kysten i sør og øst, er det vi kaller lav-alpin. Den er grønn med sammenhengende vegetasjon dominert Fjelljoen er en smågnagerspesialist og hekker ikke i bunnår. Foto: Rolf A. Ims. av lyngarter og dvergbjørk (se side 47). Selv om permafrosten mangler i disse lavereliggende områdene, tiner telen først et stykke ut i sommeren mange steder. Langvarig tele og «telehiv» gjør at tundraen i partier får en utpreget småskala mosaikk bestående av tuer og fuktige groper. I denne tuemarka finner Varangerhalvøyas mest vanlige smågnagere gråsidemus, fjellmarkmus og lemen svært gode habitater. I toppår kan individtettheten bli veldig høy. Dette nyter smågnagerpredatorer godt av. Fjelljoen hekker i høyere tettheter enn lengre sør i Norge og faktisk er den høyeste estimerte tettheten (ca. 1.5 par 61 Ottar nr.4/2014.indd :39

3 per km 2 ) nær en verdensrekord. I bunnår for smågnagere hekker ikke fjelljoen, og den streifer i noen uker i flokker på tundraen før de trekker til havs. Snøuglekull med syv unger (eggene klekker med ca. to dagers mellomrom). Snøugla hekker kun i toppår for lemen, og nye undersøkelser av snøuglas diett på Varangerhalvøya viser at dietten besto av over 80 % lemen. Foto: Rolf A. Ims. Polarjoen som regulært hekker på den nordligste delen av tundraen i Sibir, trekker i tusentall forbi nord-kysten av Finnmark hver vår. Ornitologer har helt siden forrige århundreskiftet mistenkt at den kan ha hekket på Varangerhalvøya, men først under det gode lemenåret i 2011 ble polarjohekking dokumentert for første gang for Varangerhalvøya og i Norden forøvrig. Hele seks par ble da funnet innen et tuemarksområde på 1,5 km 2. Både polarjo og snøugle er utpregede lemenspesialister blant fuglepredatorene, slik som fjellreven er det blant rovpattedyrene på Varangerhalvøya (se side 70). Nye undersøkelser av snøuglas diett på Varangerhalvøya viser at dietten besto av over 80 % lemen, selv om fellefangst viste at det var vel så mange fjellmarkmus og gråsidemus i landskapet. Fjellvåken som hekket side-om-side med snøugla derimot, spiste mer mus enn lemen. Gode lemenår opptrer i våre dager mye mer sjeldent 62 Ottar nr.4/2014.indd :39

4 enn gode museår, noe som trolig er grunnen til at snøugle og polarjo hekker svært sporadisk på Varangerhalvøya. Fjelljo og fjellvåk hekker derimot i alle toppår for mus som opptrer mer regelmessig med 3 5 års mellomrom. Et annet interessant trekk ved predatorsamfunnet på Varangerhalvøya, som vi også ser andre steder i Arktis, er at tyvjoen kan hekke på tundraen milevis fra kysten. Lengre vest og sør i Norge er tyvjoen en utpreget kystfugl. Tyvjoene på Varangerhalvøya hekker også i bunnår for smågnagere. Hva disse tyvjoene i hovedsak livnærer seg av da vet vi ikke. De mest særegne tundra-artene blant spurvefuglene er lappspurv, heipiplerke og den vakre lappiplerka. De to første er vanlige lenger sør og vest, mens lappiplerke er en østlig art som hekker i all hovedsak østover fra Finnmarkskysten og mot Sibir. Med sine rustrøde tegninger i strupe og bryst kan den skilles lett fra heipiplerka. Lappiplerka er sterkt knyttet til områdene nært kysten, mens heipiplerka er mye mer vanlig i de mer karrige områdene litt høyere opp i terrenget. En annen vakker spurvefugl som man finner på Varangertundraen, men helst hvor det er tørre fjellknauser eller morerygger, er fjellerka. Den kjennes lettest igjen ved at den har to svarte fjærtopper på hodet som kan ligne litt på små horn. To av de mest særegne tundra-artene blant spurvefuglene er lappspurv (oppe) og lappiplerka (nede). Foto: Geir Vie. 63 Ottar nr.4/2014.indd :39

5 I Varanger ser det ut til at bestanden har holdt seg ganske stabil, mens den i store deler av nordre Nordland og Troms har gått sterkt tilbake siden slutten av 1970-tallet. Våtmark Langvarig tele gjør at smeltevannet ikke dreneres. Den kjølige sommeren gjør også at fordampingen er lav. Tundraen har derfor mye våtmark i form av sumper, myrer, smeltevannsdammer, tjern og bekker, særlig i de flate viddepartiene som særpreger topografien i de indre og sør-østre delene halvøya. I vannsystemene er det en artsrik fauna av vannfugl. En spesialitet er en underart av den sky sædgåsa tundrasædgås. På Varangerhalvøya hekker den i myrsystemer med åpent vann som den tar ungene sine ut på hvis den blir forstyrret. Nær Vestre Jakobselv finnes Skandinavias viktigste myteområde for tundrasædgås hvor rundt 1000 gjess kan observeres i månedsskiftet juli-august. I mytetida er ikke gjessene flyvedyktige og da ble de i tidligere tider fangstet med hjelp av hunder. Sædgåsa har gått kraftig tilbake i Skandinavia de siste 10-årene. Enda dårligere stilt er det med dverggåsa en annen tundrahekkende gåseart. For år siden var dverggåsa den vanligste gåsa på Varangerhalvøya. Nå ser den ut til å være helt borte som hekkefugl. En vannfugl som er i framgang derimot er sangsvane. Denne arten som hekker vanligvis i det nordlige barskogbeltet finnes på Varangerhalvøya milevis fra skoggrensa. Små grupper med sangsvaner kan av og til observeres beitende på starr og urter ute på den flate tundraen et pussig syn! Også blant vannfugl og vadefugl er det et typisk «arktisk trekk» at arter som kun finnes sparsomt høyt til fjells i Sør-Norge finnes tallrikt hekkende der det er vann eller dammer, helt fra sjøkanten til høyfjellet, på Varangerhalvøya. Dette gjelder blant annet dykkanda havelle og vadefuglen svømmesnipe. Havelle hekker langt mot nord på Svalbard, Grønland og de arktiske kystene av Russland og Nord-Amerika. Svømmesnipa har også vesentlig en nordlig utbredelse og hekker mest tallrikt i Finnmark og videre østover langs nordkysten av Russland. Fuktig tundra og våtmark er ynglekammer for insekter som mygg og knott en plage for folk og rein men et ubetinget gode for insektetende vadefugl. De vanligste vadefuglene som hekker i tilknytning til myrene på Varangerhalvøya er særlig småspove, enkeltbekkasin og myrsnipe. Brushane var tidligere vanlig, men har vært i en sterk tilbakegang i de siste 10-årene. I myrsystemene hekker også den kobberrøde lappspoven. Den har en markert nordøstlig hekkeutbredelse fra de indre og østlige delene av Finnmark og videre østover til Sibir. En annen tundraspesialist er dvergsnipa den minste av våre vadefugler, Lappspoven hekker i myrområder i østlige deler av Finnmark og østover til Sibir. Foto: Karl-Birger Strann. 64 Ottar nr.4/2014.indd :39

6 som ikke veier mer enn en kjøttmeis. Hekkeområdene er hovedsakelig østover i Sibir, og den er nær vestgrensa for sitt utbredelsesområde på Varangerhalvøya. Dvergsnipa hekker i de tørrere partiene av myrene med kortvokst starrvegetasjon og på strandenger lang kysten. Noen år ses den nesten ikke i Varanger mens den i andre år kan opptre tallrikt. Både lappspoven og dvergsnipas uregelmessig bestandsvariasjoner i Finnmark er typisk for arter på randen av sitt utbredelsesområde. En litt større slektning av dvergsnipa temmincksnipa som også er en vanlig hekkefugl langs hele fjellkjeden i Skandinavia, ser ut til å svinge mindre i antall. Temmincksnipa er ofte knyttet til vierkratt langs bekker og vann. Vierkrattene, som langs noen vassdrag blir 2 3 meter høye, er for øvrig rene oaser for dyrelivet på Varangerhalvøya. Fuglefaunaen domineres sommerstid av løvsanger, gråsisik, rødvingetrost, gråtrost og blåstrupe, mens flokker av lirype finner her sitt viktigste beite vinterstid. Med lirypeflokkene følger rypejegere som jaktfalk, kongeørn og snøugle. Studier viser at i dalstrøk hvor vieren er borte på grunn av hardt reinbeite, så blir antallet fuglearter halvert. Vierkrattene er viktig beite for elg og hare som følger utbredelsen av disse krattene på Varangerhalvøya. Fjæra For mange arter er fjæresonen et viktig område der de kan finne rikelig med næring. Om vinteren overvintrer tusener av fjæreplytt, som overlever på god tilgang på strandsnegl og blåskjell her. I 1996 ble rundt 400 overvintrende fjæreplytt i Varangerfjæra merket med fargeringer på føttene. Flere av disse fuglene ble seinere observert på hekkeplassene i områdene øst for Taimyrhalvøya i Sibir. De ble målt og veid og samtlige viste seg å være i god kondisjon. De lokale fjæreplyttene som hekker på Varangerhalvøya, skiller seg fra de russiske overvintrerne ved at de har mindre kroppsvolum og kortere nebb. Fjæreområdene langs Varangerhalvøya er også viktig for mange vadefugler som er på trekk vår og høst til eller fra hekkeområdene langs Russlands arktiske kyst eller Svalbard. I de omfattende fjæreområdene i Varangerbotn og rundt Nesseby opptrer da tusenvis av lappspover, myrsniper og Under: Vierkrattene er oaser for dyrelivet og her finner man arter som elg og blåstrupe. Foto: Geir Vie. 65 Ottar nr.4/2014.indd :39

7 sandlo og mange andre arter. I enkelte år kan lappspoven dukke opp i stort antall i fjæreområdene allerede i slutten juni og begynnelsen av juli. Dette kan ha med at vårene i enkelte år er så sen at de avstår fra å hekke, særlig lengre øst i Arktis. Været sommerstid i Varanger kan by på kalde overraskelser, og det er ikke uvanlig at det faller snø som blir liggende på bakken i juni. For mange av artene som allerede er gått til hekking blir det vanskelig, ja ofte umulig, å finne mat på land. I slike tilfeller trekker både vadefugler som dvergsnipe eller myrsnipe, men også spurvefugler som for eksempel piplerker og trostefugl, ned i fjæra for å søke mat i tangvollene. Dette er en typisk tilpasning for fuglearter som hekker i Arktis. Naboforholdet mellom tundra og kyst gir altså landfuglene på Varangerhalvøya en fleksibilitet de ikke har i fjellet lengre sør. Som en parallell til dette ser vi også at fjellreven trekker ned til kysten i de vintre matsituasjonen er knapp inne på tundraen. Oppe: Fjæreplytt overvintrer på Varangerhalvøya og noen av dem flyr så langt som til Taimyr for å hekke. Foto: Karl Birger Strann. Nede: Varangerkysten er et viktig overvintringsområde for stellerand. Mange fugletittere besøker Varanger for å få et glimt av den. Foto: Tom Schandy / NN / Samfoto / NTB scanpix. 66 Ottar nr.4/2014.indd :39

8 De mange måsene som holder til i Varanger gjennom hele året finner selvsagt mye mat på det åpne havet. Imidlertid søker de også etter mat i fjæra der de finner ulike typer skjell og mark. Fjæra er også en viktig hvileplass. I disse flokkene er det ikke uvanlig å finne innslag av arktiske måser som polarmåse eller grønlandsmåse. Fjord og hav Langs kysten av Varanger finnes flere store fuglefjell. Både på Syltefjordstauran og Hornøya hekker en rekke arter alkefugl, skarv og måser, mens det på Store Ekkerøy stort sett er krykkje som hekker. Lomvi og polarlomvi er vanlige hekkefugler på Syltefjordstauran og Hornøya. Polarlomvien har en mye mer markert nordlig utbredelse enn både lomvi, lunde og alke og hekker i mange store kolonier på Svalbard. Mens lomvien på Hornøya har økt sterkt i antall de siste årene har det gått motsatt vei med polarlomvien. Hva dette skyldes vet man ikke sikkert, men mye tyder på at lomviene fortrenger polarlomviene fysisk fra berghyllene som de begge bruker til hekkingen. Derfor er det kanskje ikke svikt i tilgangen på mat til ungene som er problemet for polarlomvien, men økt konkurranse om hekkeplassene. Varangerkysten er et viktig overvintringsområde for dykkendene ærfugl, havelle, stellerand og praktærfugl. Mange fugletittere besøker Varanger for å oppleve stelleranda eller praktærfuglen som i Europa først og fremst overvintrer i større antall langs Varangerkysten. Disse arktiske dykkendene kommer fra hekkeområdene i russisk Sibir og trekker til Varanger og deler av Kolakysten der de samles i store flokker for å overvintre. Varangerhalvøya er også blant de sikreste stedene på det Europeiske fastlandet for få se typiske arktiske sjøpattedyr som hvithval, ringsel og grønlandssel. På en heldig dag i mars kan du på riksveien mellom Vadsø og Vardø ha mulighet til å se fjellrev og snøugle på den snøhvite kysttundraen, samt flokker av både stellerand og hvithval i den blå Varangerfjorden. En slik blanding av arktisk natur og arter kan du ikke kan oppleve fra et bilvindu noe annet sted i Europa! Karl-Birger Strann er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) på FRAMsenteret. Stranns hovedfelt er fugl og med særlig fokus på fuglesamfunn i våtmark og skog i Nord-Norge. E-post:Karl-Birger.Strann@nina.no Rolf Anker Ims er professor i økologi ved UiT Norges Arktiske Universitet og leder av det terrestre flaggskipsprogrammet i Framsenteret. Han forsker på økosystemet i Arktis. E-post: rolf.ims@uit.no Mor og unge av hvithval, ungen blir lysere med alderen. Foto: Kit M. Kovacs/Christian Lydersen. 67 Ottar nr.4/2014.indd :39