«PÅRØRENDE KAN HA FORDOMMER, FØLE REDSEL OG ANGST OG KAN HA BEHOV FOR HJELP OG INFORMASJON» Utgitt av HivNorge nr FAR ER HIVSMITTET:

Transkript

1 POSITIV Utgitt av HivNorge nr FAR ER HIVSMITTET: «PÅRØRENDE KAN HA FORDOMMER, FØLE REDSEL OG ANGST OG KAN HA BEHOV FOR HJELP OG INFORMASJON» Foto: Olav André Manum

2 MEDISINER FOR I MORGEN Nye behandlingsmuligheter har endret livet til mange mennesker som lever med diagnosen hiv, men fremdeles er det viktig å forske frem flere medisiner. Det som startet som to små kvalitetsbevisste legemiddelselskaper for over 100 år siden er i dag et av de ledende selskapene i å utvikle medisiner for morgendagen. I løpet av de siste fire årene har vår forskning brakt frem åtte nye medisiner, noe som gjør oss til et av de mest produktive legemiddelselskapene i verden. De nye legemidlene gir behandling innen flere viktige sykdomsområder, som kreft, hiv/aids, revmatologi og psykiske lidelser. Over 50 andre substanser er under utvikling. Målet er å utvikle innovative medisiner som fyller udekkede medisinske behov, til nytte for enkeltpasienter og samfunnet. To extend and enhance human life. Bristol-Myers Squibb Norway Ltd PO Box 464 NO-1323 Høvik Phone: Telefax: Web:

3 SLØYFA 05: INGEN PARTNERSKAP UTEN TILBUD Anders Krystad er internasjonal sekretær i Norges Fotballforbund. Han mener fotball er et viktig instrument i arbeidet mot diskriminering og stigmatisering, både i Norge og ute i verden. 06: SMÅTT OM STORT Plussprisen for 2007 gikk til Gemma Myking som en vågal og uredd ambassadør for hivpositive. 10: ET LIV MED HIV Maria Shanti er 31 og alenemor. I åtte år har hun visst at faren Willy Shanti er hivpositiv. Når han dessuten er fra Uganda og derfor i utgangspunktet tilhører en stigmatisert gruppe, skulle man tro at situasjonen mellom far og datter ville være anstrengt. 15: UTLENDINGSNEMNDAS UUTHOLDELIGE LETTHET Statens frykt for horder av hivpositive flyktninger og asylsøkere er ubegrunnet og ingen grunn til at folk skal sendes ut av landet til den visse død, skriver HivNorges jurist Inger-Lise Hognerud i sin faste spalte. 16: MANGLENDE TILBUD TIL ASYLSØKERE En av grunnpillarene i det hivforebyggende arbeidet er den enkeltes kunnskap om egen hivstatus. Mangelen på testing og rådgivning i asylmottak og et ublidt møte med norsk helsevesen kan sette arbeidet i fare. 22: PSYKOLOGSPALTEN VED RAGNAR KVÆRNESS For fire år siden fikk jeg vite at jeg var hivsmittet. Da sjokket hadde lagt seg noe, bestemte jeg meg for å være åpen. Det har jeg ikke klart. Og det blir vanskeligere og vanskeligere. Det plager meg. Siden jeg er ganske ressurssterk føler jeg at jeg bør stå frem også for sakens skyld, for å gjøre det lettere for andre hivpositive. Psykolog Ragnar Kværness svarer. 26: SMS Lege Frank Pettersen ved Ullevål universitetssykehus svarer på spørsmål om hiv, helse og medisiner. «Den røde sløyfa er det internasjonale symbol for hiv/ aids problematikken. Den symboliserer støtte til de som lever med hiv/aids og folkene rundt dem, et ønske om mer informasjon og opplæring til mennesker som ennå ikke er smittet, håpet om å finne effektive behandlingsmetoder, kurer eller vaksine mot hiv/aids, og medfølelse for de som har mista venner eller familie pga aids. Alle kan gå med sløyfa. Den betyr ikke at du er homofil eller har sykdommen, slik mange tror. Er det noen som tilbyr deg en slik sløyfe, bør du ta den i mot i respekt for aidsrammede!» Cathrine (17) særoppgave om hiv og aids POSITIV UTGIVER HivNorge ANSVARLIG REDAKTØR Evy-Aina Røe Redaksjon/layout: Arne Walderhaug BIDRAGSYTERE Olav André Manum Arne Walderhaug Frank O. Pettersen Ragnar Kværness Inger-Lise Hognerud FORMIGIVING: Concorde as TRYKK Merkur Trykk A/S ISSN

4 GSK_annonse125x190mm:Layout :13 Side 1 GlaxoSmithKline er et av verdens ledende forskningsbaserte legemiddelfirmaer. Målet med våre legemidler er å gi mennesker bedre helse, slik at flere klarer mer, føler seg bedre og lever lenger. GSK 02/2008 GlaxoSmithKline AS, Postboks 180 Vinderen, 0319 Oslo. Telefon: Tlf.: Christian Kroghs gate 34, 0186 Oslo

5 Hvordan kan hiv og aids angå Norges Fotballforbund? Fotballforbundet speiler det norske samfunnet. I Norge har vi aktive spillere, 25 prosent av dem er jenter. Vi har frivillige. Det betyr at hiv og aids også finnes hos oss. Derfor må vi påta oss et ansvar og bruke vår arena til å sette hiv på dagsordenen. Vi må bidra til å unngå diskriminering og stigmatisering både i Norge og utenlands. PROFILEN ANDERS KRYSTAD [44], int. sekretær: i Norges Fotballforbund: Hvordan kan «Fotball som metode» bekjempe stigmatisering og ekskludering av mennesker med hiv/aids? Ser vi på Norges Fotballforbunds utenlandsprosjekter er det i teorien enkelt: Diskriminerer partnerne våre, får de ikke noe tilbud fra oss. Da snakker vi ikke bare om mennesker rammet av hiv/aids, selv om vi alltid setter det på dagsordenen. Partnerne våre skal heller ikke diskriminere jenter, funksjonshemmede eller mennesker med en annen etnisitet. I praksis er det verre. Mange foreldre er for eksempel skeptiske til å la sine unger leke med hivpositive unger. Løsningen er å lage et tilbud til de stigmatiserte gruppene som er så spennende at de andre ungene ber om å få være med. Vi er også med i det internasjonale nettverket «Kicking Aids out». Har du et eksempel? I Haiphong i Vietnam bygger vi opp et fotballmiljø. Vi driver spilleropplæring, kjører leder-, trener- og dommerkurs og kurs i «livskunnskap». Livskunnskap handler om hvordan man skal klare seg best mulig i livet. Opplegget er tilpasset alderstrinn. For de yngste, de mellom sju og ti år, snakker vi om hvor urettferdig det er at noen blir utestengt fordi de har en sykdom. Når det gjelder de som nærmer seg kjønnsmoden alder kan vi begynne å snakke om følelser og seksualitet og hvor viktig det er å ha kunnskap og beskytte seg. «Fotball som metode» handler om å bruke fotballen til å bygge sivilsamfunnet. Hva er det som har fått deg engasjert i denne saken? «uten et inkluderende tilbud blir det ikke noe partnerskap med oss.» Aids har tatt fra meg flere venner. Jeg begynte i Fotballforbundet i Før det jobbet jeg i med antidiskrimineringsarbeid i fagbevegelsen. Det var naturlig å fortsette med dette i NFF. Jenter og homser er spesielt utsatt. Hvordan jobber dere for å motarbeide ekskludering av disse gruppene? To stikkord: Bevisstgjøring og myndiggjøring. Igjen er det viktig å gjøre det klart at uten et inkluderende tilbud, blir det ikke noe partnerskap med oss. For jentenes del teller vi påmeldte deltagere! Er ikke halvparten jenter sier vi fra. Det er en helt grunnleggende tanke i vårt samarbeid med utlandet at det skal være likeverdige forhold. Når det er sagt kan vi også la det skinne gjennom at penger er makt. Deretter tar vi fatt på oppgaven med å gi jentene selvtillit nok til å ta egne avgjørelser basert på kunnskap og en klar oppfatning av eget menneskeverd og rettigheter. Vi vet at det forekommer overgrep, og vi gjør vårt beste for å forebygge disse. Seksualopplysning for jenter er nødvendig for at de skal kunne beskytte seg mot hiv/aids, men her skal det bare brukes kvinnelige instruktører. Når jentelag kommer til Norway Cup skal de ha kvinnelig trener. Veien til Norge går ikke via trenerens seng. Og homsene? Det må nødvendigvis bli annerledes. Det var først i 2004 at et enstemmig Fotballting gikk inn for å motarbeide diskriminering av homofile i fotball og annen idrett. På samme måten som vi har hold kurs om «Fotball for alle» om inkludering av ungdom med en annen kulturell bakgrunn og funksjonshemmede, forbereder NFF nå kurs om inkludering av homofile. Dette er holdningsskapende arbeid som foregår på ulike nivåer og med mange virkemidler. Har Fotballforbundet kompetanse på alle disse feltene? Vi er helt avhengig av partnere. Vi er eksperter på fotball og idrett og det som hører med av organisering. Med hensyn til sivilsamfunnsmessige spørsmål erkjenner vi at andre kan mer enn oss. Det tar vi konsekvensen av og samarbeider med andre organisasjoner. Forutsetningen er at partnerne er på linje med oss i de verdispørsmålene som er helt grunnleggende for NFF. Tekst og foto: Olav André Manum 5

6 MOSAIKK Øker i Sverige Ifølge foreløpige beregninger fra Smittskyddsinstitutet i Sverige vil det totale antallet hivtilfeller i 2007 øke med ca 20 % sammenlignet med Det betyr at i løpet av 2007 er det meldt vel 500 nye hivtilfeller sammenliknet med 390 tilfeller i Nesten hele økningen (70 %) skyldes økt smitte innen Sverige, hovedsakelig blant menn som har sex med menn og injiserende stoffbrukere. Det er en pågående hivepidemi blant injiserende stoffbrukere i Stockholm. Disse er smittet av en virusstamme som opprinnelig kom fra Finland i I løpet av 2007 har antallet hivsmittete injiserende stoffbrukere i Sverige blitt fordoblet sammenliknet med I 2006 var antallet nye tilfeller av hiv blant menn som har sex med menn under 50. I 2007 er antallet tilfeller økt til ca 80. Kilde: Folkehelsa Fordommer I en spørreundersøkelse blant 409 allmennpraktiserende leger i New South Wales i Australia, opplyste hele 75 prosent at det ikke gjorde dem det minste å behandle seksuelt overførbare sykdommer blant heteroseksuelle pasienter. Men bare 40 prosent kunne gjennomføre den samme behandlingen uten problemer på homofile, på spørøytenarkomane, på personer som tilhører Australias urbefolkning og på prostituerte! Dette skriver nettstedet Sprøytesmitte 92 prosent av alle nye hivinfeksjoner i den lille øystaten Mauritius i Det indiske hav skyldes gjenbruk av brukte sprøyter, hevder nettsida www. thebody.com Plusspris til Gemma Myking Styret i HivNorge besluttet på sitt novembermøte å tildele årets Plusspris til Gemma Myking. I sin begrunnelse for årets tildeling sier styret at hun er uredd, stiller seg naken ved å fortelle om sine erfaringer foran en gruppe eller hele den norske befolkningen gang på gang. Gemma Myking fikk prisen under Hiv- Norges konferanse på Verdens aidsdag 30. november. Årets vinner av Plussprisen er etter HivNorges mening en vågal og uredd ambassadør for hivpositive. Hun har selv uttalt at vi alle har forskjellige valg i livet. Jeg har valgt å være åpen, og har fått mye positivt ut av det. For andre vil det ikke være riktig å gå offentlig ut sånn som jeg har gjort. Men jeg ser også hvordan det sliter på dem som ikke engang tør å fortelle sin nærmeste familie om hivstatusen sin, som ikke tør å ta medisiner foran familiemedlemmer. Jeg forsøker å motivere mennesker til å akseptere situasjonen sin og den de er. Men de må selv velge hvem som skal få vite detaljer fra deres liv, sier hun. De som har møtt henne vil heller aldri glemme det møtet. I tillegg til den sterke historien har hun et sprudlende humør og et vinnende vesen. Det er klart at det koster mye å stadig stå fram, og det har ikke skjedd uten at hun har opplevd avvisning etter å ha vært åpen om sin status. Til tross for dette krummer hun nakken og går på videre. Gemma Myking har også bidratt til å redusere stigma og myter i forhold til hivpositive generelt, og egen gruppe spesielt. Hun står fram på en måte få kvinner har gjort før henne. Hun har gjennomført et uttall av informantoppdrag, stilt opp i et uttall av aviser, ukeblader og ikke minst gjennom fjernsynsopptredner. Hun delte også sin graviditet med offentligheten i mediene. Hun ga med det både håp for andre kvinner som har vært usikre, men også nyttig kunnskap til befolkningen. Hun sier selv at støtten fra ektemannen og hans familie også gjør disse tingene lettere for henne, om noe av dette kan kalles lett! Hun gir hivpositive kvinner og innvandrerkvinner i Norge et ansikt! Gemma Myking er opprinnelig fra Filippinene men kom til Norge i Les mer om Gemma på Tekst: Arne Walderhaug «Jeg forsøker å motivere mennesker til å akseptere situasjonen sin og den de er...» Gemma Myking Gemma Myking er uredd og stiller seg naken ved å fortelle om sine erfaringer foran en gruppe eller hele den norske befolkningen, sier HivNorge i sin begrunnelse for årets pris. 6

7 Amerikansk valgkamp Den republikanske presidentkandidaten Mike Huckabee synes det er merkelig at ikke hivpositive blir internert og synes sikrere sex-kampanjer er like ille som vold i hjemmet. Det var i 1992 at Huckabee kom med sine ekstreme uttalelser til Associated Press i forbindelse med sitt kandidatur til senatsvalget. Han har ikke vært villig til å gå tilbake på uttalelsene sine. Det er vanskelig å forstå myndighetenes aidspolitikk, skrev han i svaret til pressebyrået. Det er første gang i sivilisasjonens historie at bærere av en pest ikke har blitt isolert fra den generelle befolkningen, og hvor sykdommen som det ikke finnes noen kur for er blitt behandlet som en menneskerettighetssak og ikke en helsefare, skrev han videre. På nettsida aidsactivist.blogspot kan du følge med på hva de ulike kandidatene mener om hiv og relaterte temaer. Få er så ekstreme som Mike Huckabee, som vant republikanernes primærvalg i Iowa 3. januar. Siden da har det ikke gått så bra og han levnes ikke store sjanser. Generelt har demokratenes kandidater de mest positive uttalelsene, og John Edwards er den som har et mest håndfast program i hiv- og aidssaken. Han har nå trukket seg fra demokratenes valgkamp. Ensomme afrikanere Hivpositive, homofile og bifile afrikanere som har valgt å leve livet sitt i London føler seg dobbelt stigmatisert: Som homofile og som hivpositive. Ifølge rapporten «I count myself as being in a different world: African gay and bisexual men living with HIV in London» som Homerton University Hospital NHS Foundation Trust nylig har utgitt, opplever afrikanerne det som svært vanskelig å balansere ulike nettverk, de som ikke vet noe, de som vet litt og de som vet det meste har ofte ingen kontakt med hverandre. Dermed mister afrikanske menn ofte kontakten med sine familier og sitt eget miljø. Det er lettere for dem å oppsøke miljøer hvor både homoseksualitet og det å være hivpositiv er akseptert. KRISE I BEIJING I løpet av årets ti første måneder steg antallet hiv-smittede i den kinesiske hovedstaden med mer enn 53 prosent i Myndighetene svarer med å overvåke mennesker i utsatte grupper enda nøyere, skriver thebody.com KONDOMER Det produseres 14 billioner kondomer hvert år. Halvparten blir brukt. Halvparten brukes i kampanjer for å forebygge seksuelt overførbare sykdommer i utviklingsland, ifølge Folkehelsa. KONDOMER. Utenfor Afrika rammer epidemien først og fremst utsatte grupper som menn som har sex med menn, sprøytenarkomane og sexarbeidere. I Russland har forekomsten av hiv i befolkningen økt med 150 prosent siden 2001, og ingen ting tyder på at tendensen vil snu. Halvparten av alle smittede verden over er kvinner, og spesielt unge kvinner er svært utsatt. 30 prosent av dem som trenger medisiner har ikke tilgang til dette. MOSAIKK Dugnad Forskere hevder at omskjæring av menn kan redusere risikoen for å bli smittet av hiv under sex med hele 60 prosent. Det har det lille kongedømmet Swaziland tatt konsekvensen av å ønsker å omskjære alle de seksuelt aktive mennene i landet. Målsettingen er å omskjære 200 menn daglig. Det er ikke enkelt når det lille kongedømmet har mindre enn 100 leger. Men swaziene henter eksperthjelp utenfra. Etter Berlinmurens steg immigrasjonstallene til Israel dramatisk menn som ikke hadde fått lov til å la seg omskjæres i de tidligere kommunistiske landene, skulle nå gjennomgå ritualet i løpet av kort tid. Det er derfor israelske leger som skal bistå Swaziland med sitt dramatiske aidsforebyggende tiltak. Swaziland har en befolkning på 1.3 millioner mennesker. 38,8 prosent har hiv, ifølge CIA World Factbook. Dette skriver Washington Post/Folkehelsa Canada borte 33.2 millioner mennesker lever med hiv, ifølge Unaids siste beregninger. Det er det samme som hele Canadas befolkning. Tallet er en nedjustering av Unaids tidligere estimat som lå på over 39 millioner. 2,5 millioner av dem er nysmittet. Mer enn to millioner døde av aidsrelaterte sykdommer i løpet av Det totale antallet dødsfall på grunn av aids ligger dermed på over 20 millioner. Det er fortsatt Afrika sør for Sahara som bærer hovedtyngden av hiv/aids-tilfellene i verden. 68 prosent av alle registrerte tilfeller finnes her. Så mye som 76 prosent av alle aidsrelaterte dødsfall skjedde i denne delen av verden i Halvparten av alle smittede verden over er kvinner, og spesielt unge kvinner er svært utsatt. 7

8 BILDET Verdens aidsdag markeres over hele verden 1. desember. I Oslo ble dagen blant annet markert med et fakkeltog gjennom byens gater. [Foto: Arne Walderhaug]

9

10 10

11 TEKST OG FOTO: OLAV ANDRÉ MANUM Tamburinmannens datter Maria Shanti er 31. Hun er alenemor for en datter på 13. I åtte år har hun visst at faren Willy Shanti er hivpositv. Når han dessuten er fra Uganda og derfor i utgangspunktet tilhører en gruppe som er stigmatisert og diskriminert i Norge, skulle man tro at en positiv hivtest ville gjøre situasjonen vanskeligere og forholdet mellom far og datter anstrengt. ET LIV MED HIV Slik har det ikke gått. Pappa har helt fra vi var små gjort det tydelig for oss hvor heldige vi er som har en flerkulturell bakgrunn. Det er en ressurs i livet og både broren min og jeg har alltid vært stolt av å ha familie i Uganda, forteller Maria. Faren har vært her siden syttitallet. Som flyktning fra Idi Amins redselsstyre. Maria har vært én gang og besøkt slekta i Afrika og vil gjerne tilbake. Hun vet at bestemoren som nå er over åtti, gjerne vil se oldebarnet før hun dør. For Maria har det også hjulpet at faren Willy har bevart sin afrikanske væremåte i Norge. Han er åpen og inkluderende og har aldri lagt skjul på sin hivstatus. Selvsagt var det et sjokk. Det var utrolig trist forteller Maria, og pappa strevde selvsagt med å få fortalt oss om det. Etter at mamma og pappa ble skilt, fikk han seg jobb for Redd Barna i Uganda. Han skulle jobbe med unger som var rammet av sykdommen på en eller annen måte. Ironisk nok var det i løpet av denne perioden at han selv ble smittet. Det tok MARIA (31) Datter av Willy Shanti, hivsmittet musiker og sosionom. «Jeg gråt. Bare knakk sammen og tenkte at han mister vi snart, da han fortalte om at han var smittet av hiv.». ham et år å si det, men da det først var gjort, kunne like gjerne hele Norge få vite det, da spilte det ingen rolle lenger. MUSIKALSK LIVSGLEDE Willy er utdannet sosionom, men lever livet som frilansmusiker og bohem. Han er med i den ti mann sterke kvartetten Frank Znort Quartet et band som spiller standardlåter fra jazzen og rockens repertoar med en særegen vri. De kan høres hver søndag på Blå i Oslo. Konsertene er preget av vennlig kaos, et anstrøk av rølp og mye inkluderende livsglede. I tillegg til god musikk. Det er nesten som å oppleve Afrika på sitt beste, midt i vinterdystre Oslo. Og hver søndag lodder de ut tre, aldri mer enn tre, cd-er med opptak fra sist ukes konsert, forteller Maria. Han har alltid vært glad i musikk. Vi har vokst opp med gitarer og forsterkere. Han blir alltid bedt om å stille opp, og gjør det bestandig. Han fikk til og med med seg bandet på turné i Uganda. Her fikk de også spilt

12 ET LIV MED HIV «Selv om det kunne være tøft for begge to har pappa alltid vært åpen for alle slags spørsmål.» med en rekke lokale musikere. Det var svære greier for alle! Hun insisterer på at hun selv er mye mer A4 enn det faren er. Da hun fikk barn som 18-åring tok hun utdanning innenfor data. Det aller viktigste for henne var at hun hadde ansvar for et lite barn. Hun måtte derfor skaffe seg en utdannelse som satte henne i stand til å ta vare på datteren på skikkelig vis. I dag er hun butikksjef i en av restaurantene til gourmet fast foodkjeden Zenzi. Jeg gråt. Bare knakk sammen og tenkte at han mister vi snart, da han fortalte om at han var smittet av hiv. Det ble mye angst og redsel, forteller Maria. Det skinner tydelige igjennom at hun er glad i faren sin. -- Jeg er utrolig glad i pappa, og forteller det ofte til han. HANS STYRKE GIR MARIA STYRKE Hans åpenhet om sykdommen gjorde det lettere for Maria å diskutere følelsene sine med ham. Redselen for at han skulle dø, var bare ett aspekt. I tillegg hadde hun mange spørsmål om smitte, hva ville skje, hvordan vil det hele utvikle seg, hva skal jeg gjøre hvis han blir syk. Selv om det kunne være tøft for begge to har pappa alltid vært åpen for alle slags spørsmål, forteller Maria. Det har vært godt, for jeg hadde aldri noen andre å rådføre meg med. Fordi han har vært så sterk, har jeg også kunnet være det! Jo da, Willys ekskone, Marias mor, kunne hun diskutere noen av spørsmålene med. (Moren har alltid vært åpen for det.) Men profesjonell rådgivning har vi aldri fått, sier Maria. Ingen fra helsevesenet har henvendt seg til oss for å spørre hvordan vi som pårørende har det, om vi trenger rådgivning, hjelp til å bearbeide angsten, situasjonen. Maria snakker stille og lavmælt. Hun ønsker ikke å henge ut noen, aller minst helsevesenet. Det er ingen tvil om at hun er glad for at faren er i Norge og ikke i Afrika. Omtrent 4,1 prosent eller mennesker i en befolkning på 30 millioner mennesker er rammet av hiv i Uganda, ifølge CIA World Factbook. REDSELEN ER IRRASJONELL Mulighetene for å bevare helsen lenge er langt større i Norge enn i Uganda. Det vet Maria godt. Hun tenker seg derfor nøye om før hun formulerer seg. For broren min og meg, har det for så vidt ikke vært så farlig. Vi har alltid kunnet snakke med pappa hvis det var ting vi lurte på. Men om pappa ikke hadde vært den åpne og livsglade personen han er, hva da? Hvis ikke han hadde vært så åpen om dette, ville ikke jeg ha vært det heller. Hvor skulle jeg da ha gått? Og det er uansett ting som det er vanskelig å snakke med sin far om! Temaer som sikrere sex og hvordan man selv skal beskytte seg, kan være vanskelig å snakke om. Tenk 12

13 om en mor eller far er redd for å besøke sitt hivpositive barn, eller omvendt for den saks skyld! Hva om de er redd for å bruke samme toalett? Vi er mer opplyst i våre dager enn det vi var for 20 år siden, men redselen er irrasjonell og negative reaksjoner i hjemmemiljø fremmer ikke tanken på åpenhet, å gi sykdommen et ansikt. PÅRØRENDES FORDOMMER MÅ MØTES Maria frykter at denne mangelen på interesse for de pårørende fra helsevesenets side kan ha konsekvenser for det forebyggende hivarbeidet i Norge. De pårørende trenger å få vite hva dette handler om. Med én gang. Mange vet lite. De forestiller seg hiv som noe veldig farlig og veldig smittsomt. Hiv er dessuten ofte forbundet med skam og nærmest straff som fortjent. Det kan være pårørende som har fordommer og føler strek redsel og som har behov for hjelp og informasjon for å bearbeide disse. De har i dag ikke noe synlig tilbud. Vi har aldri blitt spurt om noe slikt. Da faren begynte med medisiner for kort tid siden, savnet Maria et sted å gå med spørsmålene sine. Da han sist sommer ble lagt på isolat med mistanke om tuberkulose i kombinasjon med hiv, var det ingen som tok seg tid til å snakke med de pårørende. Tvert i mot, Maria måtte legge sine egne spørsmål, sin egen redsel til side og slåss mot det hun mente var unødvendige restriksjoner på sykehusets isolat. Pappa begynte med hivmedisiner for én mnd siden. Men isolatoppholdet kunne ha vært en ypperlig anledning for helsevesenet å komme med informasjon og tilbud til pårørende, men ingen ting skjedde. Det er virkelig verdt å tenke over. Helsevesenet går glipp av et særdeles viktig ledd. Slike forhold skaper ikke et klima for åpenhet, mener hun. Hvis man ikke kan være åpen i forhold til sin egen familie og sine nærmeste ellers, hvem skal man da kunne være åpen for? Hun er enig i alt som blir sagt om at det trengs mer åpenhet i det forebyggende arbeidet. Det er et paradoks at i vår mer opplyste tid så finnes det ingen Henki Hauge Karlsen eller Arne Husdal som gir kampen mot hiv et ansikt. INTERESSEGRUPPE FOR PÅRØRENDE? Hvis vi skal få noen symbolfigurer i kampen mot hiv/aids, må forholdene legges til rette for det. Slik er det ikke i dag. Derfor kunne jeg godt tenke meg å være med på å etablere en interessegruppe eller støttegruppe for hivpositives pårørende, sier Maria. Dette kan gjerne skje under HivNorges paraply. For det må flere til enn musikeren Willy Shanti, selv om alle vet om ham. Naboene vet det. Maria og broren fungerer nærmest som små opplysningssentraler om hiv og aids siden de stiller 13

14 ET LIV MED HIV seg åpne for venners spørsmål. Maria er også åpen om farens situasjon på jobben og i andre sammenhenger hvor det er naturlig å være det. For eksempel hvis det snakkes om hiv og aids, sier hun. Folk viser mer nysgjerrighet, tør å spørre mer når jeg er såpass åpen på dette, fortsetter hun. TAMBURINMANNEN Willy selv har gjort alvor av å la hele Norge få vite om det gjennom filmen Tamburinmannen fra Her fulgte regissøren Kari Anne Moe Frank Znort Quartet på turné til Uganda og fokuserte blant annet på ulikhetene mellom det afrikanske landet og Norge sett gjennom hivpositive Willys øyne. Men Willy er ikke akkurat noen gjennomsnittsnordmann, derfor trengs det flere åpne hivpositive her til lands om vi skal komme noen vei. Da må man også inkludere de pårørende, sier Maria bestemt. Nå ønsker hun seg bare et stort hus slik at hun kan ta vare på faren om han skulle bli syk. Hadde vi bodd i Uganda hadde det vært nettopp slik, man tar vare på hverandre på en annen og kanskje nærere måte. Pappa har slitt litt med lungeproblemer etter siste sykehusopphold, og bohemlivet er ikke alltid like befordrende på helsen. På den annen siden lever pappa det livet han liker. Han er fornøyd med tilværelsen og det er jo også helsebringende, sier Maria. Selv liker hun Frank Snort Quartet godt og skulle gjerne ha vært på konsertene deres oftere. Det er en god anledning til å treffe faren i omgivelser hvor han trives. Kanskje blir det lettere nå siden de har begynt å spille på Blå på Grünerløkka hver søndag, sier Maria. For den som er interessert i bandet, men ikke har anledning til å komme seg til Oslo og Blå en søndags ettermiddag, kan det være ok å lytte til den siste studio-cden til bandet: «Kjönsliga Kalsonger» fra Den inneholder blant annet særegne versjoner av så forskjellige låter som punkeklassikeren Too Drunk To Fuck og jazzstandarder som Ain t Misbehavin, alt i umiskjennelig stil. Et besøk på bandets hjemmeside no kan også værer verdt å få med seg. Her får man både smakebiter på musikken og et inntrykk av livsstilen som følger med 14

15 JUSS [ VED INGER-LISE HOGNERUD, JURIST I HIVNORGE] Utlendingsnemndas uutholdelige letthet! Den tradisjonelle jusspalten må denne gangen vike. Dette fordi undertegnede har behov for å komme med et rettspolitisk hyl. I forbindelse med spørsmål om hiv kan gi opphold på humanitært grunnlag etter Utlendingslovens 8, 2. ledd har jeg tidligere beskrevet Kamerunsaken fra Utlendingsnemnda (UNE). Som vi har sett innebærer avgjørelsen en betydelig skjerping av kravene for å få opphold på grunn av hivstatus. Helt konkret skal man ikke lenger ta hensyn til om behandling er startet opp i Norge. Man skal heller ikke foreta en individuell vurdering av hvor vidt søker har de økonomiske ressursene til å kjøpe behandling i hjemlandet, ei heller skal vektlegges den enkeltes geografiske tilgang til behandling. Hvor smitteoverføring er skjedd skal ikke ha betydning. Sist, men ikke minst, er det ikke relevant å vektlegge det stigma og den forskjellsbehandling som eventuelt følger med en hivdiagnose i søkers hjemland. Kamerunsaken har vært behandlet i Tingretten hvor Staten dessverre fikk medhold. I disse dager forberedes imidlertid anken til Lagmannsretten så saken er ikke avgjort! Selv om Kamerunsaken ikke er rettskraftig avgjort ser vi allerede virkningene av den innstramming av praksis som Nemnda har lagt opp til. I skrivende stund har en ung mann fra Angola fått sitt siste avslag fra UNE. I Angola er det 8 % av de som trenger behandling for hiv som får tilgang til medisiner. Av disse 8 % er det politisk bestemt at gravide skal prioriteres. Vår mann har ingen familie og ikke noe nettverk igjen i Angola. Det sier seg selv at han ikke vil ha mulighet til å få behandling. Hvis myndighetene virkelig mener at et behandlingstilbud til 8 % av de som trenger det er godt nok kan jeg ikke se at det i noe tilfelle vil være mulig å få opphold etter 8, 2. ledd på grunn av hivstatus. Alt koker ned til de såkalte innvandringspolitiske hensyn. I begge disse sakene erkjenner UNE at det foreligger sterke menneskelige hensyn, men statens interesser veier tyngre. Det er altså frykten for at det skal komme horder av hivpositive til Norge som er årsaken til at norske myndigheter vil sende disse to personene hjem. I over 25 år har vi nå levd med hiv. Har det så langt kommet mengder av hivpositive til vårt land og søkt om opphold på dette grunnlaget? Tall fra UNE viser at det i perioden var 48 personer som søkte om opphold på grunn av hiv. Det er vanskelig å se at dette utgjør en slik mengde mennesker at den norske stat har et reelt behov for å stramme inn regelverket for å kunne regulere innvandringen. Flertallet i stornemndsavgjørelsen baserer sin beslutning på noe som kanskje kan komme til å skje i fremtiden på bakgrunn av at det lever ca 32 millioner mennesker med hiv i verden. Ser ikke UNE her spøkelser på høylys dag? Jeg har stor sympati med mindretallet som i forhold til denne vurderingen uttaler følgende: Betydningen av innvandringspolitiske hensyn, i betydningen kontrollert og begrenset innvandring, må således etter mindretallets syn vurderes fortløpende med en viss realisme i forvaltningspraksis, i lys av den faktiske utvikling og ikke ut fra verst tenkelige scenarier. I Soria Moria-erklæringen stadfestes følgende med bred penn: Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk. Er det flere enn meg som ikke får ting til å stemme? Juristen Inger-Lise Hognerud tar hånd om juridiske spørsmål, gir veiledning, og driver med internasjonalt arbeid i HivNorge. Hun er utdannet jurist og har erfaring fra Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Bergen. Kontakt Har du spørsmål du vil Inger-Lise skal besvare i denne spalten, kan du sende dette på mail til positiv@hivnorge.no eller til POSITIV, HivNorge, Christian Kroghsgate Oslo 15

16 En av grunnpillarene i det forebyggende arbeidet er at den enkelte kjenner sin egen hivstatus. Mangelen på hivtesting og rådgivning i asylmottak og et ublidt møte med norsk helsevesen kan sette dette arbeidet i fare. Frykten 16

17 REPORTASJE for å bli kastet ut... 17

18 TEKST OG FOTO: OLAV ANDRÉ MANUM «Stigmaet rammer det forebyggende arbeidet...» I 2006 ble det registrert 276 nye tilfeller av hiv i Norge. 122 av de nysmittede var smittet før de kom hit. Mange av menneskene i denne gruppen er asylsøkere og flyktninger. Mangelen på hivtesting og rådgivning i asylmottak og et ublidt møte med norsk helsevesen setter det hivforebyggende arbeidet i fare. Stigmaet knyttet til hiv og aids gjør seg i aller høyeste grad gjeldende også her i landet. Vi konstaterer at tilbudet om hivtesting og påfølgende rådgivning praktiseres i svært ulik grad på asylmottakene rundt omkring i Norge, sier juridisk rådgiver i HivNorge, Inger-Lise Hognerud. En av grunnpillarene i det forebyggende arbeidet er at den enkelte kjenner sin hivstatus, forsetter hun, ikke minst er dette viktig når de, slik mange asylsøkere gjør, kommer fra land hvor hiv er langt mer utbredt i befolkningen enn i Norge. Det ville være hensiktsmessig å gi asylsøkerne tilbud om hivtest og rådgivning allerede mens de oppholder seg på Tanum asylmottak, sier Hognerud. Det er første stedet de kommer til før de sendes videre nedover i systemet. Tanum har i lang tid ikke hatt kapasitet til å tilby hivtesting. Denne testen er delegert videre ut i lokalsamfunnene og mottakene der. Det viser seg dessverre ofte at kompetansen på hivtesting og den etterfølgende rådgivningen er svært mangelfull i helsevesenet mange steder i landet. En rekke asylsøkere kan fortelle at de aldri har fått noe tilbud om hivtest. De har heller ikke hørt noe til tilbudet om rådgivning om hvordan de skal beskytte seg og hvilke rettigheter de har som mennesker i det norske samfunnet, enten de er hivpositive eller ikke. TESTET UTEN SAMTYKKE Siphiwe, en mann fra Øst-Afrika, kan for eksempel fortelle at han fikk beskjed om at han var hivpositiv uten å ha gitt sitt samtykke til at testen skulle tas. Jeg visste ikke en gang at det var en hivtest de tok, hevder han. Resultatet av testen fikk han imidlertid vite da en ambulanse kjørte opp foran leiligheten hans og avleverte et brev. Han fikk beskjed om å kontakte sykehuset. Det var noe galt med blodprøven hans. Jeg fikk nesten panikk, men noen rådgivning har jeg aldri fått. Jeg ble referert til flere fastleger, men en etter en måtte de erkjenne at de visste for lite om hiv/aids til å kunne gi meg råd om hvordan jeg skulle leve videre med hiv, forteller han. Både han og kona, som også er hivpositiv, har tenkt på selvmord. De ble plassert i en liten norsk provinsby uten nettverk til folk i samme situasjon. Møtet med helsevesenet ble ublidt. Blant mange historier kan Siphiwe fortelle om den gangen da kona skulle fraktes i ambulanse fra hjembyen og til smittevernsavdelingen i Oslo. Da fikk hun på seg et brev på brystet hvor det tydelig fremgikk at hun var hivpositiv. Alle kunne se det, også ambulansesjåføren som inntil da var en venn av meg, forteller Siphiwe. Turen fra bygda og inn til Oslo markerte slutten på dét bekjentskapet. Etterpå ble hele ambulansen desinfisert, sprayet ren mens vi så på. Vi opplevde det som både rasistisk og ydmykende. Og helt unødvendig. Men samtidig gjorde denne hendelsen oss redd. Var det viruset vi bar i kroppen så farlig? HELSEVESENETS FORDOMMER Hognerud bekrefter at dette og verre ting forekommer. Det har for eksempel skjedd at hivpositive ikke har fått lov til å bruke sykehuskantinen. Det har hendt at de har fått beskjed om å skifte sengetøy på sine egne senger. En lege tok sågar ut ungen sin fra en barnehage en av pasientene hans jobbet på da han oppdaget at hun var hivpositiv. Det er heller ikke uvanlig at både leger og sykepleiere kvier seg for å behandle hivpositive pasienter. Det har sågar hendt at kvinner er blitt nektet gynekologisk behandling fordi de er hivpositive. Men de vil ikke klage, forteller Hognerud. Asylsøkere og flyktninger vil ikke identifiseres som hivpositive på enda et dokument. Dermed kommer vi ingen vei med våre klager. Også i hjelpeapparatet for øvrig forekommer det behandling som går på menneskeverdet og verdigheten løs. Hivpositive føler seg som en kasteball mellom ulike instanser og får ofte ingen hjelp til å finne ut av hvem som skal hjelpe. Vi får bare vite fra saksbehandler at nei, dette er ikke mitt bord, men vi får sjelden vite hvis bord det er, sier Siphiwe. NORMGIVENDE FORDOMMER Det aller verste med alle disse historiene er at de blir normgivende, de blir holdningsskapende for mennesker i disse miljøene. Disse historiene beviser for alle med hiv hvor vanskelig og hvilken belastning det er å være åpen om sin status, 18

19 REPORTASJE hvor ufattelig sårbar man blir. Hvis folk blir redde for å kontakte helsevesenet får vi en kjempeutfordring i forhold til det forebyggende arbeidet, mener Hognerud. Siphiwe og kona brukte åtte måneder på å komme i kontakt med et nettverk av hivpositive. Det har hjulpet en del på selvtilliten og selvfølelsen, men de føler seg begge svært utsatte. De våger ikke fortelle sin nærmeste familie om sin hivstatus. De er redde for utstøtingen og stigmatiseringen som ofte følger med hiv i afrikanske miljøer. TIKKENDE BOMBER Dermed går de også glipp av den mulige støtten som familien kan gi. Dette er et gjennomgående trekk blant hivpositive asylsøkere og flyktninger. De lever i skjul for sine nærmeste omgivelser og er ofte uten nettverk til støtteapparatet eller andre hivpositive. Kanskje går noen rundt som tikkende bomber av angst og ensomhet. Men det verste, sier Siphiwe, er at vi ikke tør protestere for mye. Vi er redde for å bli kastet ut. Det gjør at vi biter i oss mange av ydmykelsene det norske samfunnet har å by på. Det skorter også på informasjon om menneskelige rettigheter. Blant flyktninger og asylsøkere hersker det full forvirring om hva slags rettigheter de har og om en positiv hivstatus er grunn for å få opphold eller grunn for å bli sendt hjem. Ikke til å undres på, siden norske myndigheter har begynt å føre en selvmotstridende politikk på dette området. Nora fra Vest-Afrika forteller: En venninne av meg er hivpositiv. Hun har fått opphold i Norge på humanitært grunnlag. Myndighetene har akseptert at hun ikke har noe reelt behandlingstilbud i hjemlandet. De vet at om hun blir sendt hjem, dør hun før tiden. Jeg, derimot, har fått avslag på min asylsøknad. Jeg sendes hjem til det samme landet som min venninnen slipper å dra hjem til. Begrunnelsen er at til tross for tungtveiende humanitære grunner til at jeg burde få bli, bør flyktningepolitiske grunner veie tyngre. Dessuten hevder myndighetene at i mitt tilfelle gir hjemlandet vårt mulighet for behandling. Med andre ord sendes jeg hjem fordi myndighetene frykter at landet vil oversvømmes av hivpositive som vil kreve å få oppholdstillatelse i Norge! Hognerud tror myndighetenes frykt er ubegrunnet. Nora kommer ikke til å si noe som helst, verken til familie eller venner. Til det er stigmaet ved å leve med hiv alt for stort i afrikanske miljøer. SLADDER 43 år gamle Sarah er en som vet mye om dette stigmaet. Hun har bodd 11 år i Norge og tror hun ble smittet her. Hun gjør alt for at omgivelsene ikke skal få vite noe. I den forbindelse har helsevesenet en nøkkelposisjon: Jeg har ofte inntrykk av at taushetsplikten brytes, hevder hun. Når vi for eksempel skal til konsultasjon på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål i Oslo er det en prøvelse å sitte på venteværelset. Vaskehjelpene tilhører ofte 19

20 REPORTASJE afrikanske miljøer. Blir du observert der, tar det ikke lang tid før ryktene svirrer. Går det ikke an å tilrettelegge forholdene litt bedre? Sarah snakker om et liv i redsel. Frykten følger henne hele tiden. Det blir mye ensomhet og isolasjon. Det blir utrolig vanskelig å finne en kjæreste. Men hun innser at mennene har det på samme måten. Problemet er ikke å få en mann til å bruke kondom, men å finne en kjæreste man kan være åpen for. For det krever nemlig loven. Man har som hivpositiv ikke bare plikt til å bruke kondom, men også å fortelle partneren om statusen. Frykten gjør at mange synder mot kravet om sikrere sex hvis de i det hele tatt har noe seksualliv, mener Sarah. Hun er sikker på at stigmatiseringen er med på å vanskeliggjøre det forebyggende arbeidet. Åpenhet er med på å skape optimisme og ansvarlighet. Hiv er ikke noen dødsdom, likevel! Et godt sted å begynne, sier Sarah, ville være å skaffe hivpositive afrikanere et hemmelig møtested slik at de kan komme seg ut av ensomheten, bearbeide angsten sin og bygge nettverk. Dette vil bidra til å bedre åpenheten og mulighetene for effektivt forebyggende arbeid, sier hun, før hun legger til: Men glem ikke de papirløse, de som er her ulovlig og som skjuler seg. Uten mer åpenhet omkring deres livssituasjon vil mye hivforebyggende arbeid blant asylsøkere og flyktninger være forgjeves. Sårbar og forsvarsløs Norske myndigheter svikter asylsøkerne ved ikke å gi dem tilbud om hiv-test og påfølgende rådgiving umiddelbart etter ankomst til Norge. Det gjør asylsøkerne sårbare for hiv-smitte, hevder asylsøkerne selv. Patrick Sentongo fra Uganda kom til Norge som asylsøker. Han hevder at han ikke har fått noen informasjon om hiv/aids i norske asylmottak. Ingen har fortalt ham om hvordan hiv overføres eller hvordan han skal beskytte seg selv eller andre mot smitte. Dette betyr at sannsynligheten er stor for at det finnes mennesker med hiv blant asylsøkerne som ikke er klar over at de er bærere av viruset, hevder Sentongo. Faren for at de uten å vite det smitter andre er dermed absolutt til stede, frykter han. Det er dessuten et problem at mange verken kjenner sine menneskerettigheter eller norsk rettspraksis. De er redde for å bli kastet ut av Norge om de avslører at de har hiv, hevder Sentongo. Dermed tør de ikke heller ta en frivillig hivtest. Sentongo har gjennomført en uformell undersøkelse om hvordan asylsøkere forholder seg til ubeskyttet sex. Han har snakket med en rekke kvinner og menn i mottakene hvor han har bodd om hvordan de tenker og hva slags seksualatferd mange av dem har. Noe av det som går igjen i opplysningene Sentongo har samlet er at mange er villig til å gjøre store ofre for å få bli i Norge. Behovet for trygghet er så stort at dette blir overordnet alt annet, inklusive verdigheten. Det kan bety at enkelte bruker sex i håp om å oppnå fordeler. Det kan enkelte utnytte. Når kyniske menn forteller en jente at de kan hjelpe henne med papirer og oppholdstillatelse, i bytte for sex, er det ikke lett å si nei. Et annet middel er å hevde at hvis en kvinne får barn i Norge, vil hun automatisk få oppholdstillatelse fordi barnet blir norsk statsborger. Tror hun på dette, vil hun strekke seg langt for å bli gravid. Andre menn lokker med jobb for å lure jenter til ubeskyttet sex. Dette skjer også med gutter og unge menn, sier Sentongo. Sentongo mener et av de viktigste tiltakene norske myndigheter kan sette i verk for å redusere risikoatferden blant asylsøkere er å starte med informasjon og rådgivning og tilbud om hivtest så tidlig som mulig. Helst mens asylsøkerne befinner seg på Tanum transittmottak. Sentongo understreker at det er minst like viktig at asylsøkerne får kunnskap om egne rettigheter og norsk lovgivning. Bare med en slik kunnskap kan de møte krav om ubeskyttet sex på en måte som ivaretar helsen og verdigheten til den enkelte. Et slikt tiltak ville også ivareta interessene til det norske samfunnet som helhet. 20

21 Vi må komme mytene til livs Ole Trygve Stigen, avdelingsdirektør i avdelingen for miljø og helse i Sosial- og helsedirektoratet svarer på Positivs spørsmål om situasjonen for asylsøkere og flyktninger. Det gis ikke noe tilbud om hiv-test og rådgivning på Tanum transittmottak. Kapasiteten og kompetansen utover i landet er varierende og det er vanskelig å få til et enhetlig tilbud. Vil norske myndigheter ta tak i dette problemet og mer systematisk tilby hiv-test og rådgivning? Innledningsvis ønsker vi å understreke at vi har et godt helsetilbud til mennesker som lever med hiv i Norge. Alle hivpositive får en tett oppfølging på sykehusene og blir satt på medikamentell behandling dersom de har behov for det. Det er viktig at alle asylsøkere og flyktninger blir gitt et godt tilbud om rådgivning og testing for hiv. Alle som oppholder seg i Norge har rett til gratis test, behandling og rådgivning for hiv. Slik det er organisert i dag, er det under opphold i ordinært mottak at det er aktuelt å gi tilbud om undersøkelser for hiv. Informert samtykke må foreligge før testing. Vi er nå i prosessen med å revidere Veilederen for helsetjenestetilbud til asylsøkere og flyktninger og Strategiplanen for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Det vil være aktuelt å ta opp problemstillingen rundt hvordan vi kan sikre bedre test- og rådgivningstilbud til flyktninger og asylsøkere. Det er alvorlig at mange tilfeller av hiv ikke oppdages fordi det finnes mange myter om hiv, sex og Norge i mottakene. Hva er utfordringene og hva gjør vi i Norge for å møte dem? Det er avgjørende å komme myter og vrangforestillinger til livs i kampen mot hiv og for hivpositives rettigheter og levekår. Dette kan best gjøres gjennom kunnskap og informasjon som er tilpasset mottakers kjønn, språk og kultur. Informasjon og kunnskap om seksuell helse bør formidles gjennom ulike kanaler og på ulike arenaer. Helsetjenestene til asylsøkere og flytninger spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Helsetjenesten er ansvarlig for å sørge for kvalifisert tolkehjelp der det er behov for det. For å sikre god oppfølging av innvandere har vi en rekke kompetansehevende tiltak for asylmottakene og primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi gir også støtte til en rekke tiltak i regi av frivillige organisasjoner. Dette er organisasjoner som bidrar med opplysningsarbeid for innvandrere i og utenfor mottakene. Sosial- og helsedirektoratet arbeider videre med å kartlegge strategier og metoder som er lagt til grunn for det forebyggende arbeidet med hiv/aids blant afrikanere i Norge. Vi ser fram til å få overlevert rapporten om dette for å se hvilke tiltak som bør styrkes. Innvandrere og asylsøkere forteller om ublide møter med helsevesenet, møter som har bidratt till ensomhet og desperasjon. Hva Vi har et godt helsetilbud til mennesker som lever med hiv i Norge. gjør myndighetene for å bedre kompetansen i helsevesenet utover landet og i nærheten av asylmottak? Avdelingsdirektør Ole Trygve Stigen Sosialog helsedirektoratet mener vi må komme mytene til livs. Det er alvorlig at mennesker som lever med hiv har dårlige opplevelser i møtet med helsetjenestene. Vi tar slike tilbakemeldinger alvorlig. Fafos levekårsundersøkelse blant hivpositive (2002) og Helsetilsynets tilsyn med helsetjenester til asylsøkere og flytninger i 2004, peker på at helsetjenestens oppfølging av asylsøkere og flyktninger bør bli bedre. Mennesker som lever med hiv har rett til god veiledning og rådgivning. Helseutvalgets rapport Behandlingsopplegg for hivpositives pasienters i dagens Norge viser at vi i større grad må arbeide for å ivareta de psykososiale behovene i møtet mellom mennesker som lever med hiv og spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet, Helseutvalget, Aksept og HivNorge samarbeider for å bedre den psykososiale oppfølgingen av personer som lever med hiv og som er brukere av helsetjenestene. En konferanse om dette teamet ble avholdt i september i år. Det arbeides videre med innspill og ideer fra denne konferansen. Dette intervjuet er gjennomført over e-post av Olav André Manum. 21

22 PSYKOLOGEN [ VED RAGNAR KVÆRNESS ] Psykologen Til daglig arbeider Ragnar Kværness hos Alternativ til vold hvor han leder Mannstilbudet i Oslo. Han er spesialist i klinisk psykologi og har jobbet opp mot rusproblematikk. Sliten, trist og feig fordi jeg ikke er åpen Fra 1987 til 1989 jobbet han for Helserådets «Seksjon for tiltak mot AIDS», som var rettet mot innsatte. Sammen med Kjell Erik Øie drev han den første støttegruppa i Norge for hivpositve homofile, som Forbundet av 1948 startet i Kontakt Spørsmål til Kværness kan sendes på mail: positiv@hivnorge.no eller til Bladet Positiv HivNorge, Christian Kroghsgate, Oslo? For fire år siden fikk jeg vite at jeg var hivsmittet. Da sjokket hadde lagt seg noe, bestemte jeg meg for å være åpen. Det har jeg ikke klart. Og det blir vanskeligere og vanskeligere. Det plager meg. Faktisk føler jeg meg mindreverdig på grunn av det. Også jeg da, som alltid har vært tøff og i front som åpen homo. Siden jeg er ganske ressurssterk føler jeg at jeg bør stå frem og så for sakens skyld, for å gjøre det lettere for andre hivpositive. Men jeg orker ikke. Jeg kjenner meg sliten, trist, og litt feig. Hilsen Ole Kjære Ole, Først og fremst. Du skylder ingen andre å fortelle. Ikke en gang saken. Men kanskje deg selv. For vi mennesker er ikke laget til å klare alt alene. Og slett ikke alvorlige kriser som en positiv hivtest fortsatt er. Jeg har lyst til å fortelle deg om Petter som, som ung skaphomo, hadde sett på homoparaden og skammet seg. Over å være homo. Over å begjære gutter og menn. Og over egen feighet. Da paradedeltagerne ropte: Vi er mange flere, resten står blant dere slo ordene som en knyttneve i magen hans. Ja han stod utenfor. Og var feig. Og kjente på en gang aggresjon mot, misunnelse ovenfor, og lengsel om å tilhøre, de stolte, flotte menneskene som fortalte verden hvem de var. Petter kom ut av skapet. Gradvis. Først fortalte han hemmeligheten til noen få. Så våget han å slippe kontrolleren og lot det lekke ut blant venner og bekjente. Og oppdaget som de fleste gjør, at det ikke var så farlig. At mye av begrensningene lå i hans egne fantasier om omverdenens fordømmelse. Selv om han slett ikke alltid følte seg like stolt og flott som han hadde trodd menneskene i homoparaden hadde vært. Han ble aldri homoaktivist, men oppdaget plutselig at han snakket ubesværet om sin mannlige kjæreste, også når han pratet med mennesker som ikke kjente ham som homo. For ham den ultimate bekreftelsen på at i hvert fall selvundertrykkelsen var lagt bak ham. Så ble han hivpositiv. Og kjente den gamle skammen med fornyet styrke. Han var blitt hivpositiv gjennom seksualiteten sin. En seksualitet han en gang hadde foraktet, rettet mot andre menn som den var. Nå hadde han igjen to forhold å skamme seg over, han var både homo og hiv-positiv. Og etter hvert begynte han å skamme seg over at han ikke våget å være åpen som hiv-positiv. Sirkelen var sluttet. Da Petter kom til meg brukte vi erfaringene hans fra kampen mot egen homoforakt. Vi så på hvordan skammen og tausheten gav hverandre næring. Vi så på hvordan tausheten 22

23 og omskrivningene gjorde forholdene til andre mennesker vanskelig. Fordi han hadde så mye viktig å tie om. Akkurat som det hadde vært da han bare var skaphomo. Og vi brukte mye tid på Petters selvbebreidelse for å ikke være åpen nok. Og på å finne gode strategier der han ikke kunne eller ville fortelle sannheten. Kjære Ole. Jeg tror målet ditt om å snakke med noen er et godt mål. Når man blir gående alene med grubling, skam og angst vokser skammen og angsten. Og når skammen får makt, trekker den oss enda lenger vekk fra den næringen vi trenger andre menneskers interesse og omsorg. Men kanskje har du pålagt du deg selv åpenhet som en slags plikt i stedet for å se den som godt for deg i ditt eget liv? Naturligvis er det i utgangspunktet bra for saken om flest mulig hivpositive står frem. Men ikke hvis de gjør det på grunn av tvang, plikt og skam. Og i mange miljøer og situasjoner blir kostnadene med å være helt åpen altfor store og jobben med å sette grenser mellom hvem som skal, hvem som ikke skal vite, tilsvarende viktig. Så hvordan ser ditt liv ut? Har du en venn, en venninne, en kollega, du føler du kan stole nok på til å fortelle hemmeligheten til? Eller bør du starte med en profesjonell kontakt som har taushetsplikt? Eller med andre i samme situasjon, gjennom HivNorge eller Aksept; for å høre historier som ligner din egen? Inkludert historier om skam over å ikke være åpen nok? Kanskje skal du unne deg alt dette, og mer til? For du har ingen plikt til å fortelle. Men du har rett til å ikke stå alene. 23