Skyldkravet ved seksuelle overgrep mot barn

Transkript

1 Skyldkravet ved seksuelle overgrep mot barn Uaktsomhetsvurderingen ved uvitenhet om barnets riktige alder Kandidatnummer: 673 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Bakgrunn Begrepsavklaring og avgrensninger Metodiske utfordringer BARNS RETT TIL BESKYTTELSE MOT SEKSUELLE OVERGREP Internasjonale forpliktelser Den europeiske menneskerettskonvensjon FNs barnekonvensjon Europarådets konvensjon mot datakriminalitet Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen) Rådet for Den europeiske unions rammebeslutning om seksuell utnytting av barn og barnepornografi Strafferettslig forankring i norsk rett Hensyn bak bestemmelsene Grensen mellom ulike seksuelle handlinger Straffebud som inneholder et aldersvilkår STRAFFERETTSLIGE UAKTSOMHETSVURDERINGER Straffeansvar og uvitenhet en oversikt Subjektiv skyld Uvitenhetens betydning for skyldkravet Uskyldspresumsjonen Subjektiv eller objektiv uaktsomhetsvurdering? Uaktsomhetsvurderingen knyttet til barnets alder Aktsomhetsnivåene i Aktsomhetskravet der fornærmede er under 16 år Aktsomhetskravet der fornærmede er under 18 år Utgangspunkt for den videre fremstilling i

3 4 DEN KONKRETE UAKTSOMHETSBEDØMMELSEN Innledning Undersøkelsesplikt Hva kreves av undersøkelser? Erkjent usikkerhet om alder Tiltaltes personlige forutsetninger Yrkesbakgrunn Gjerningspersonens alder Straffritak dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling Fornærmedes fysiske og psykiske fremtoning Kroppslig utvikling Modenhet Seksuell erfaring Rettens umiddelbare vurdering Særlig om sakkyndige vurderinger Fornærmedes livssituasjon Relasjoner Skolegang Tidsmomentet Tidligere kjennskap Øvrige omstendigheter ved møtet Tiltaltes vurdering ut fra øvrige aldersgrenser Betydningen av at kontakten ble innledet over internett Det alminnelige aktsomhetskravet for barn under 18 år Gjentakende momenter Når fornærmede er ukjent Begrenset rettspraksis OPPSUMMERING OG AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Tema og problemstilling Barn er i liten grad i stand til å beskytte seg mot overgrep. På grunn av fysisk og mental umodenhet trenger barn beskyttelse for å ivareta deres grunnleggende rettigheter. Det har det siste tiåret skjedd en kraftig utvikling av fokuset på barns rettigheter og behov for beskyttelse, både nasjonalt og internasjonalt. Det siste året har blant annet Redd Barna og Kripos opprettet landsdekkende kampanjer for å øke kunnskapen om seksuelle overgrep mot barn. 1 Økte internasjonale menneskerettslige forpliktelser har påvirket utformingen av den nasjonale straffelovgivningen. Internasjonaliseringen forplikter oss til å gjøre bestemte handlinger straffbare og legger føringer for hvor streng straff som skal kunne anvendes. Denne utviklingen gjør at det ved tolkning av straffebudene, ikke bare kan ses hen til de nasjonale rettspolitiske vurderinger av hva som er straffverdige handlinger. 2 Med ny straffelov har lovgiver derfor oppmerksomheten mot bestemmelser som skal beskytte barn mot seksuelle overgrep. I denne sammenheng er det selve aldersvilkårene i bestemmelsene som behandles. Avhandlingen omhandler skyldkravet for barnets riktige alder ved seksuelle overgrep. Skyldkravet fremgår av straffeloven og retter seg mot tilfeller der tiltalte hevder uvitenhet om barnets riktige alder. Bestemmelsen gjelder således de straffebud hvor barnets alder er et vilkår for straffansvar. Skyldkravet vil være av betydning for et eventuelt straffbortfall eller for hvilket straffebud handlingen skal subsumeres under. Den overordnede problemstilling er grensen for når tiltalte har handlet med tilstrekkelig skyld for å straffes for uvitenheten. Strafferettens skyldkrav hviler på en forutsetning om at gjerningspersonen har utvist skyld, der man i ulik grad er bevisst sin ulovlige handling. Uvitenhet om en faktisk omstendighet reiser derfor problemstillinger om skyld faktisk er utvist og hvilken grad slik uvitenhet kan føre til frifinnelse for en ellers straffbar handling. 1 «Jeg er her», Redd Barna (2015) og «Ikke alle hemmeligheter skal holdes», Kripos (2016). 2 Ot.prp. nr. 8 ( ) s Lov om straff 20. mai 2005 nr. 28, heretter kalt strl. 1

5 1.1.1 Bakgrunn Tidligere var alderen et objektivt vilkår ved seksuell omgang med barn under 14 år. 4 Uvitenhet om alderen fritok ikke for skyld under noen omstendigheter. Høyesteretts plenumsavgjørelse fra slo imidlertid fast at det objektive aldersvilkåret ville stride mot uskyldspresumsjonen i Den Europeiske menneskerettskonvensjon 6 (EMK) art. 6 nr. 2. Retten mente at uskyldspresumsjonen måtte gi siktede muligheten til å forsvare seg ut fra sine subjektive forutsetninger. Vurderingen tok utgangspunkt i avgjørelser avsagt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), men med saksgrunnlag fra andre rettsområder. For å harmonisere bestemmelsen med uskyldspresumsjonen uttalte førstvoterende at det måtte tolkes inn en aktsomhetsvurdering om hvorvidt uvitenheten om barnets alder skulle føre til straffeskyld. Høyesterett gikk dermed bort fra den klare ordlyden i straffebudet. I forarbeidene til ny straffelov bøyde departementet seg etter denne avgjørelsen: «På grunnlag av Høyesteretts avgjørelse har departementet kommet til at fornærmedes alder ikke bør opprettholdes som et objektivt straffbarhetsvilkår for seksuell omgang med barn under 14 år» 7 I 2011 kom EMD til at en tilsvarende bestemmelse i engelsk rett ikke krenket uskyldspresumsjonen. 8 Det engelske straffebudet gjaldt samleie med barn under 13 år. Dermed forelå det ikke lenger grunnlag for å hevde at alder som objektiv vilkår ville være i strid med EMK, og det ble argumentert for at man burde falle tilbake på ordlydens objektive krav. 9 Den 1. oktober 2015 ble ny straffelov iverksatt og strl. 307 ble gjeldende rett. Til tross for at EMD anså det objektive vilkåret for å være forenelig med EMK art. 6 nr. 2, ble det oppstilt en uaktsomhetsvurdering for å bedømme skyldkravet ved tiltaltes uvitenhet om barnets riktige alder. I det følgende vil det presenteres en gjennomgang av de ulike problemstillinger som er knyttet til denne aktsomhetsvurderingen. For å illustrere de komplekse vurderinger som må gjøres av domstolene, vil relevant rettspraksis gjennomgås. 4 Straffeloven tredje ledd. 5 Jf. Rt s Europarådets konvensjon 4. november Innst.O. nr. 73 ( ) s G. mot Storbritannia. 9 Jahre (2012) s

6 1.1.2 Begrepsavklaring og avgrensninger Strl. 307 inneholder bestemmelser som er rettet mot barn fra 0 til 18 år. «Barn» og «mindreårige» vil derfor benyttes i denne alminnelige forstand. Det er derimot sjelden snakk om uvitenhet om alder for de mindre barna. Oppgavens rettsmateriale omfatter saksforhold hvor fornærmede har vært ned til 12 år. I det følgende vil «barn» praktisk sett rette seg mot ungdom mellom 12 og 18 år. At ingen uaktsomhetsvurdering knyttet til aldersvilkåret er benyttet på barn under 12 år, kan tale for at en slik alder ikke kan unnskylde uvitenhet om alder. I alle tilfeller er denne avgrensningen foretatt av domstolene selv. Oppgavens problemstilling omhandler den materielle strafferetten og spørsmålene som reises vil høre under skyldspørsmålet. Straffespørsmålet vil således falle utenfor oppgavens kjerne. Det må derimot presiseres at momenter i fremstillingen også kan få betydning ved straffeutmålingen. Innholdet i strl. 307 retter seg mot omstendigheter den gjerningspersonen har vært uvitende om barnets riktige alder. Forhold hvor gjerningspersonen har kjent alderen vil derfor falle utenfor. Det skilles ikke mellom de tilfeller hvor tiltalte faktisk har vært uvitende eller om dette benyttes som legitimering av forholdet i ettertid. 10 Et slikt skille vil vanskelig la seg etterprøve. Bevisføring i overgrepssaker mot barn reiser en rekke problemstillinger, dels på grunnlag av mangel på bevis og dels på grunnlag av tilrettelagte avhør for fornærmede på barnehusene. Bevisforhold vil belyses der dette er naturlig, men en inngående redegjørelse vil forbeholdes avhandlinger hvor dette er hovedtema. Det samme gjelder for de øvrige prosessuelle bestemmelsene, som konkurrensspørsmål og foreldelse Metodiske utfordringer Avhandlingens problemstilling har et rettsdogmatisk perspektiv og søker således å beskrive gjeldende rettstilstand. Dette vil gjøres med en fremstilling av uvitenhetsregelen i strl. 307 og hvordan denne i praksis benyttes av domstolene. Bestemmelsen ble først iverksatt oktober 2015 og er i stor grad basert på gjeldende rett fra straffeloven De relevante bestemmelsene fra opphevet straffelov vil således måtte benyttes i fremstillingen. Aktsomhetskravets nærmere innhold har et begrenset rettskildebilde og er lite redegjort for i juridisk litteratur. Fremstillingen er derfor basert på en selvstendig rettskildebruk som tar ut- 10 Hennum (1999) s

7 gangspunkt i lovens ordlyd og forarbeider, mens hovedtyngden av innholdet er utledet fra rettspraksis. Høyesterettsdommer har ikke vært tilstrekkelig for å belyse hvordan uaktsomhetskravet vurderes i praksis og det har derfor vært naturlig å benytte seg av lagmannsrettens avgjørelser. Underrettspraksis har en omdiskutert rettskildevekt, men vil være av betydning når man skal beskrive hvordan gjeldende rett benyttes. 11 Tingrettens avgjørelser er ikke benyttet på grunn av oppgavens tids- og plassbegrensede omfang. Avgjørelsene som er benyttet i oppgaven er hentet fra Lovdatas database for rettsavgjørelser. Søk er gjort ut fra hver enkelt bestemmelse som inneholdt aldersvilkår i straffeloven Det er foretatt et avansert søk begrenset til strafferettslige avgjørelse som inneholder ordet «villfarelse» eller «uvitenhet». Deretter er det foretatt en gjennomgang av søkeresultatene hvor avgjørelser uten uaktsomhetsvurdering er unntatt fra den videre behandling. For å benytte materialet på avhandlingens problemstilling, ble dommene sortert under hvilke aktsomhetskrav de gjaldt og hvilke aktsomhetsmomenter som ble omtalt i domsgrunnene. Selv om det stilles krav til rettens begrunnelse av avgjørelsen, 12 beror innholdet i begrunnelsen i stor grad på hvordan den enkelte dommer ordlegger seg. 13 Det er kun et fåtall dommer med uaktsomhetsvurderinger som ikke retter seg mot seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, jf. straffeloven tredje ledd. Dette må ses i sammenheng med at aldersvilkåret for seksuell omgang med barn under 14 år var objektivt frem til Høyesterett endret praksis i Øvrige årsaker vil behandles i oppgavens hoveddel. Fremstillingen av uaktsomhetsvurderingen vil ikke skille mellom de ulike seksuelle overgrepene, men behandles innenfor hvilket aktsomhetsnivå som kreves. Et øvrig skille har ikke vært mulig å utlede fra rettspraksis. 11 Boe (2012) s Jf. lov 22. mai 1981 nr. 25 (straffeprosessloven) Eckhoff (2012) s Rt s

8 2 BARNS RETT TIL BESKYTTELSE MOT SEKSUELLE OVERGREP Ethvert individ skal være vernet av menneskerettighetene, uavhengig av alder. Det har de siste tiår skjedd en utvikling i synet på menneskerettigheter generelt og i debatten om barns rettigheter. 15 En milepæl i denne utviklingen fikk vi i 1999, da menneskerettsloven 16 ble vedtatt. En rekke sentrale menneskerettigheter fikk dermed solid gjennomslagskraft i norsk rett, ved at de ved motstrid skal gå foran annen norsk lov. 17 Ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ble det inntatt et eget kapittel om menneskerettigheter og barn fikk et særskilt vern om sitt menneskeverd og sin personlige integritet, jf. Grl Revisjonen var ikke ment å endre gjeldende rett, men å gi de mest sentrale menneskerettighetene grunnlovs rang. 18 De internasjonale rettighetene vil således være av stor betydning når man skal tolke bestemmelser som omhandler barns beskyttelse mot seksuelle overgrep. Det vil først redegjøres for barns krav på beskyttelse mot seksuelle overgrep etter internasjonal rett (kap. 2.1), deretter de konkrete bestemmelsene i norsk rett som er gjenstand for oppgavens tema - aldersbestemte seksuelle overgrep (kap. 2.2). 2.1 Internasjonale forpliktelser Det fremgår av mrl. 2 hvilke internasjonale konvensjoner som skal gjelde som norsk lov. Konvensjonene skal dermed gå foran annen lovgivning og har således fått en sterk stilling i norsk rett. Av betydning for denne oppgaven omfatter dette Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs barnekonvensjon (kap ). Det finnes derimot en rekke andre forpliktelser som ikke er hjemlet i menneskerettsloven, men som Norge likevel er bundet av. De relevante konvensjonene presenteres i kap Den europeiske menneskerettskonvensjon Menneskerettskonvensjonen (EMK) gjelder «everyone» og er ikke begrenset til kun å verne de voksnes rettigheter. 19 Selv om ingen av rettighetene eksplisitt gir barn krav på beskyttelse mot seksuelle overgrep, krever retten til privatliv (art. 8) og vernet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling (art. 3) at staten har effektive bestemmelser som rammer seksuelle 15 Høstmælingen (2016) s Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, heretter mrl. 17 Jf. mrl Innst.186 S ( ) s Jf. EMK art. 1. 5

9 overgrep. Dette ble slått fast i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i saken M.C mot Bulgaria. 20 Når det gjelder siktedes rettigheter, vil EMK art. 6 nr. 2 om uskyldpresumsjonen være av betydning. Slik vi så innledningsvis, gikk Høyesterett i Rt s. 833, bort fra straffelovens klare ordlyd for å oppfylle siktedes prosessuelle garantier FNs barnekonvensjon Barnekonvensjonen tar sikte på barns særlige behov for beskyttelse. Den inneholder en presisering av de generelle menneskerettighetene og synliggjør hvordan barns rettigheter aktivt skal etterleves av medlemsstatene. I forbindelse med seksuelle overgrep er det særlig art. 19 og 34 som er av betydning. Art. 19 skal verne barnet mot å bli utsatt for vold og overgrep fra foreldre og andre omsorgspersoner, herunder hva slags positive tiltak som bør iverksettes for å oppfylle denne forpliktelsen. Art. 34 er et generelt vern mot seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk. Dette gjelder uavhengig om det overgrepet foregår mellom nære relasjoner, jevnaldrende eller begås av en fremmed. 21 Det redegjøres ikke for hva som menes med seksuell utnyttelse eller misbruk, men det gis anvisning på tre områder som tiltakene særlig skal rette seg mot; ulovlig seksuell virksomhet, prostitusjon og pornografi. Ulovlig seksuell virksomhet må ses i sammenheng med når et barn kan gi straffriende samtykke, altså den seksuelle lavalder. Barnekonvensjonen definerer barn som «every human being below the age of eighteen years». 22 Vil da en seksuell lavalder på 16 år bryte med art. 1? Definisjonen skal ikke forstås på denne måten. 23 Konvensjonen inneholder ingen seksuell lavalder, men har tvert imot oppfordret statene til å innføre dette. 24 Art. 34 utvides av barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Den ble besluttet ratifisert av Stortinget 22. mai Protokollen inneholder i art. 3 minimumskrav til kriminalisering av disse handlingene. Det ble ikke foretatt noen endringer i det norske lovverket som følge av ratifiseringen, da kravene etter protokollen allerede var oppfylt for norsk retts vedkommende. 25 Protokollen inneholder for øvrig bestemmel- 20 Avsnitt Høstmælingen (2016) s Jf. Barnekonvensjonen art Høstmælingen (2016) s UNICEF (2007) s Høstmælingen (2016) s

10 ser om blant annet jurisdiksjon, bistand mellom land ved etterforskning av straffesaker, oppfølging av fornærmede og forebygging av straffbare handlinger Europarådets konvensjon mot datakriminalitet Konvensjonens ble gjort til norsk rett ved lov 8. april 2005 nr. 16 med formål om å bekjempe kriminalitet som springer ut av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det stilles i art. 9 krav til kriminalisering av barnepornografi. Dette gjelder visse handlinger som omfatter fremstilling av seksuelle overgrep av barn eller fremstilling som seksualiserer barn Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen) Lanzarotekonvensjonen ble undertegnet av Norge 12. oktober 2007, samme år som den ble vedtatt av Europarådets ministerkomité. Som det fremgår av tittelen, er konvensjonens formål at barn har rett på beskyttelsestiltak som skal forebygge og bekjempe seksuell utnyttelse og misbruk. Den søker også å beskytte barn som er ofre for disse handlingene og den vil fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid på dette området. 27 Sentralt i denne sammenheng er konvensjonens materielle strafferettsforpliktelser. Flere av bestemmelsene bygger på eksisterende forpliktelser, herunder konvensjonens art som kriminaliserer barneprostitusjon og barnepornografi. Av selvstendige forpliktelser fastsetter konvensjonen i art. 18 at staten ved lovgivning eller på annen måte, skal fatte de tiltak som er nødvendige for at seksuelt misbruk mot barn kriminaliseres. Staten er også forpliktet til å bekjempe korrumpering av barn, jf. art. 22, og bearbeidelse av barn for seksuelle formål, jf. art. 23. Med korrumpering siktes det her til å få et barn til å være vitne til seksuelt misbruk eller seksuelle aktiviteter, selv om det ikke må delta selv Rådet for Den europeiske unions rammebeslutning om seksuell utnytting av barn og barnepornografi EU-rådet, som er det lovgivende organ i EU, vedtok 22. desember 2003 en rammebeslutning som omhandlet seksuell utnytting av barn og barnepornografi. Norge er ikke bundet av beslutningen, men i forarbeidene til straffeloven 2005 ble det lagt til grunn at departementet 26 Ot.prp. nr. 22 ( ) s ibid. s

11 skulle vektlegge EUs rammebeslutninger ved utformingen av tilsvarende norske regler. 28 Dette viser at også uforpliktende internasjonale bestemmelser og avgjørelser, kan ha betydning for utformingen av norsk rett. 2.2 Strafferettslig forankring i norsk rett Bestemmelsene som kriminaliserer seksuelle overgrep mot barn i norsk rett, er hjemlet i straffeloven kapittel 26 om seksuallovbrudd. For å fremheve barns særskilte behov ble disse bestemmelsene adskilt fra øvrige seksuallovbrudd. Bakgrunnen for dette skal blant annet ha vært de krav Lanzarote-konvensjonen har stilt til kriminalisering og utforming av straffebud. 29 Den seksuelle lavalder er 16 år. Aldersgrensen knytter seg til når et barn rettslig sett kan samtykke til seksuell aktivitet. 30 Mens de alminnelige seksuallovbruddene i stor grad er basert på ufrivillig seksuell kontakt, kan ikke overgrep mot barn under 16 år unnskyldes ved at barnet samtykker. Det er altså ikke mangelen på samtykke, men selve den seksuelle handlingen som er straffverdig i disse sakene. Det vil i noen tilfeller også være behov for å beskytte barn over den seksuelle lavalder, altså barn opp til 18 år, se kap Rettslig utgangspunkt for oppgaven er strl. 307 som fastsetter et eget skyldkrav ved uvitenhet om barnets alder ved seksuelle overgrep. Det kan skilles mellom seksuallovbrudd som spesifikt inneholder et aldersvilkår og øvrige straffebud som kan anvendes uavhengig av alder. Oppgavens problemstilling er knyttet til selve aldersvilkåret og øvrige bestemmelser som naturlig tilfaller barn vil derfor falle utenfor oppgavens ramme. 31 I det følgende er det straffebudene som inneholder et aldersvilkår som vil presenteres. Bestemmelsene kan inndeles i kategorier ut fra behovet for beskyttelse mot seksuelle overgrep. Loven skiller mellom overgrep mot barn under 14 år, barn mellom 14 og 16 år, alle barn under 16 år og alle barn under 18 år Hensyn bak bestemmelsene De strafferettslige bestemmelsene om seksuallovbrudd verner om forskjellige interesser. På den ene siden har man individet og dets behov for beskyttelse mot overgrep, mens man på andre siden har de generelle samfunnshensynene. Bestemmelser som skal verne mindreårige 28 Ot.prp. nr. 8 ( ) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s ibid. s Blant annet bestemmelsene om incest, søskenincest og seksuell omgang mellom nærstående (strl ). 8

12 mot seksuelle overgrep er et slikt vern mot individet. 32 Disse vil imidlertid sammenfalle da det også er i samfunnets interesse å verne den enkelte mot overgrep. Barn er sårbare på grunn av deres unge alder og begrensede livserfaring. Det er ikke i stand til å beskytte seg selv og må derfor ha et særskilt beskyttelsesvern. Det er et generelt utgangspunkt at et overgrep vil være mer straffverdig jo mindre barnet er. 33 En yngre alder tilsier færre muligheter til å motsette seg seksuelle tilnærminger. Når barnet passerer den seksuelle lavalder anses de tilstrekkelig modne til å innlede seksuelle forhold. 34 Det vil fortsatt være visse beskyttelsesbehov for barn som har fylt 16 år, blant annet ved fremstilling av pornografi. Dette er begrunnet med mangel på å se konsekvenser av egne handlinger i en epoke i livet hvor de vil være preget av opprør og utforskning av egne grenser. 35 Foruten mindreårigheten i seg selv, er bestemmelsene begrunnet med risiko for skadevirkninger som kan oppstå som følge av seksuelle overgrep. Man kan bli utsatt for fysiske skadevirkninger, som kjønnssykdommer og andre kroppslige skader, noe som oftest leges med tiden. Psykosomatiske skadevirkninger vil derimot kunne derimot gi langvarige problemer, for eksempel søvn- og spiseproblemer. 36 I tillegg kommer de psykiske skadevirkningene som kan gi utslag i utallige psykiske lidelser, som depresjon, angst, konsentrasjonsvansker, læreproblemer, problemer med kjønnsidentitet og problemer i forhold til andre barn og voksne. 37 Det er ikke uklart at seksuelle overgrep kan ødelegge livskvaliteten til fornærmede, og herunder gi problemer med sosiale relasjoner, skole, utdanning og arbeidsliv Grensen mellom ulike seksuelle handlinger Inndelingen ut fra aldersgruppe er nært knyttet til hva slags seksuell aktivitet barnet skal beskyttes mot. Loven skiller mellom seksuell omgang, seksuell handling og seksuell atferd, men definerer ikke hva som ligger i disse begrepene. De har alle til felles at de er seksuelt betinget, men det kreves ikke et seksuelt motiv bak handlingen. 38 Med seksuell omgang menes de mest intime handlinger, herunder samleie. 39 Samleie forstås som handlinger som omfatter innføring av penis i fornærmedes munn, skjede- eller ende- 32 Ot.prp. nr. 22 ( ) s NOU 1997:23 s Ot.prp. nr. 28 ( ) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s NOU 1991:13 kap ibid. kap Ot.prp. nr. 22 ( ) s Matningsdal (2015a) s

13 tarmsåpning eller inn i og mellom de store og små kjønnslepper, jf. strl Samleie omfatter også innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning. Samleielignende forhold regnes i tillegg som seksuell omgang. Dette kan være oralseksuelle handlinger, masturbasjon og innføring av fingre i skjede eller endetarmsåpning. 40 Øvrige handlinger grenser nedad mot kategorien seksuelle handlinger, hvor grensen beror på en skjønnsmessig vurdering ut fra berøringens intensitet. 41 I disse grensetilfeller oppstiller loven et eget alternativ kvalifisert seksuell handling. Dette skal omfatte de mest alvorlige seksuelle handlingene, som for eksempel berøring av nakne kjønnsorganer. Typiske ordinære seksuelle handlinger kan være beføling av bryster eller kjønnsorganer utenpå klærne. Hva som ellers ligger i begrepet må ifølge Høyesterett bero på en «helhetsbedømmelse av situasjonen». 42 Man ser her at beføling av kjønnsorgan utenpå klærne har en lavere intensitet enn masturbasjon, som derfor regnes som seksuell omgang. I tillegg ser man at beføling av kjønnsorgan uten klær vil regnes som grovere enn ordinær seksuell handling, men mildere enn seksuell omgang. Forholdet faller dermed innunder begrepet kvalifisert seksuell handling. Seksuell krenkende atferd er rettet mot handlinger hvor tiltalte nødvendigvis ikke er i fysisk kontakt med fornærmede, men som er av seksuell karakter. Den retter seg mot tilfeller hvor man blir vitne til en slik atferd eller om man får noen til å utvise slik atferd. Loven krever at denne atferden er «krenkende». Eksempler på slik atferd er seksuelle bevegelser, blotting eller seksuell kommunikasjon som kan regnes som «slibrig». 43 Det kan stilles spørsmål om den rettslige inndelingen samsvarer med det faktiske beskyttelsesbehovet, altså de forhold som gir de alvorligste skadevirkningene. De strengeste bestemmelsene angir hva som er mest alvorlig, mens det i realiteten ikke nødvendigvis er slik at det har større konsekvenser å bli utsatt for et samleie enn å bli utsatt for seksuelle handlinger Straffebud som inneholder et aldersvilkår Felles for de bestemmelser som nå skal presenteres, er at barnets alder er et vilkår i gjerningsbeskrivelsen. I det følgende søkes det å gi en kort oversikt over bestemmelsenes øvrige gjerningsinnhold, som danner bakteppet for den videre fremstilling. Skyldkravet for disse hand- 40 Matningsdal (2015a) s. 180 og Ot.prp. nr. 20 ( ) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s Jf. Rt s Ot.prp. nr. 22 ( ) s

14 lingene er forsett med mindre annet nevnes, jf. strl. 21. Skyldkravet om barnets alder vil grundig redegjøres for i oppgavens kap Voldtekt av barn under 14 år Straffebud rettet mot seksuell omgang med barn er basert på en todeling ut fra barnets alder. For barn under 14 år regnes alle tilfeller av seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling, som voldtekt. Voldtekt forstås tradisjonelt som seksuell omgang tilegnet ved vold eller truende atferd, jf. strl Begrepet omfatter også andre situasjoner der fornærmede ikke har samtykket, for eksempel ved bevisstløshet. At en slik terminologi er benyttet her, ble gjort ut fra et ønske om å signalisere alvoret i overgrep mot barn og understreke at barn ikke kan samtykke i seksuell omgang. 44 Voldtekt av barn under 16 år er hjemlet i strl Det må være foretatt en av handlingene beskrevet i 299 bokstav a til c. Handlingsalternativene er (a) seksuell omgang, (b) få barn til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller (c) å foreta en kvalifisert seksuell handling med barn. Det stilles altså ingen andre krav til handlingene; det er uavhengig for skyldspørsmålet om den seksuelle omgangen er frivillig eller oppnådd med makt eller tvang. 45 Dersom voldtekten omfattet samleie, fastsetter strl. 300 en økning av straffenivået. Dette lovbruddet anses altså som et grovere overgrep. De groveste tilfellene av seksuell omgang med barn under 14 år fremgår av strl I tillegg til at vilkårene i 299 kreves oppfylt, må det foreligge visse skjerpende omstendigheter. Det særlig legges vekt på om den er begått av flere i fellesskap eller om den er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, jf. strl. 301 bokstav a og b. Det skal videre legges vekt på barnets alder ved overgrepet og om det har skjedd gjentatte overgrep, jf. bokstav c og d. Til slutt skal en voldtekt anses grov dersom den fører til betydelig skade på kropp eller helse, eller om fornærmede dør som følge av handlingen, jf. bokstav e. Det er tilstrekkelig at ett av disse momentene foreligger. 46 Bestemmelsen omfatter også tilfeller der tiltalte tidligere er straffet for voldtekt Ot.prp. nr. 22 ( ) s Matningsdal (2015a) s ibid. s Jf. strl. 291, 294 og

15 Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år Seksuell omgang med barn som har fylt 14 år reguleres i strl Alternativt til seksuell omgang, omfattes også forhold der man får barnet til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Med unntak av kvalifiserte seksuelle handlinger, er gjerningsbeskrivelsen den samme som ved voldtekt av barn under 14 år. Den seksuelle omgangen kan også her anses «grov» i visse tilfeller, jf. strl For det første gjelder dette om tiltalte tidligere er straffet for voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Videre skal det særlig legges vekt på om handlingen er begått av flere i fellesskap, på en særlig smertefull eller krenkende måte eller om følgende av overgrepet er død eller betydelig skade på kropp eller helse, jf. strl Seksuell handling, seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år Seksuell handling (strl. 304), seksuelt krenkende atferd mv. (strl. 305) og avtale om møte for å begå seksuelle overgrep (strl. 306), gjelder alle barn under 16 år. Det er altså ingen todeling ut fra alder, slik som ved seksuell omgang. Bestemmelsene som presenteres her anses som noe mildere seksuallovbrudd enn de forutgående, men barnets samtykke er fortsatt irrelevant for straffverdigheten. 48 Seksuelle handlinger med barn under 16 år rammes av 304, dersom de ikke regnes som «kvalifiserte» og barnet er under 14 år. Slike tilfeller vil subsumeres under 299. Videre følger det av strl. 305 bokstav a at det er straffbart å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av barn under 16 år. Bestemmelsen omfatter også situasjoner hvor man tvinger eller forleder barn under 16 år til å utvise slik atferd, jf. bokstav b. Dette gjelder likevel ikke dersom forholdet rammes av strengere bestemmer, for eksempel seksuell handling. Atferden kan enten fremgå i «ord eller handling», noe som skal fremheve at seksuell krenkende atferd heller ikke tillates ved elektronisk kommunikasjon, for eksempel chattetjenester på internett. I 2007 ble det tilføyd et nytt straffebud i straffeloven 1902 for å øke den strafferettslige beskyttelsen av seksuelle overgrep mot barn. 49 Denne er i dag videreført i strl Bestemmelsen oppstiller et straffansvar for den som har avtalt et møte med et barn under 16 år med formål om å begå visse seksuelle overgrep. Med seksuelle overgrep menes her handlinger som omfattes av strl , 305 bokstav b eller 311 første ledd bokstav a. Altså har 48 Matningsdal (2015a) s Lov 13. april 2007 nr

16 en forberedende handling blitt kriminalisert. Straffansvaret inntrer når personen har kommet frem til det avtalte møtestedet eller et sted hvor man kan overvære møtestedet. Gjerningsinnholdet er populært kalt «grooming», som betyr å forberede seg. Med forberedelse siktes det her til å etablere et tillitsforhold med et barn for å senere kunne etablere et seksuelt forhold Øvrige bestemmelser som retter seg mot barn under 18 år Bestemmelsene om seksuelle overgrep inneholder i tillegg straffebud som retter seg mot barn under 18 år, også de som er over den seksuelle lavalder. Dette gjelder for det første den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte en person under 18 år i en «særlig sårbar livssituasjon», jf. strl. 195 bokstav c. I følge forarbeidene gjelder dette de mer enkeltstående tilfeller som misbruker en sårbarhet, 50 for eksempel der jenta nettopp har forsøkt å ta sitt eget liv, jf. Rt s Misbruk av avhengighets- og tillitsforhold skal således dekkes av de øvrige alternativene i straffebudet. Videre vil kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige ramme alle barn, uavhengig av seksuell lavalder, jf. strl Kjøp regnes her som at vederlag betales for seksuell omgang eller handling, eller at slikt vederlag er avtalt. Bestemmelsen inneholder et straffeskjerpende alternativ til forhold der den seksuelle aktiviteten har skjedd på en særlig krenkende måte og uten at forholdet på grunnlag av dette, rammes av strengere bestemmelser. Strl. 310 og 311 regulerer forhold omkring barnepornografi. 310 kriminaliserer den som overværer en fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller som seksualiserer barn. En slik overværelse kan også regnes som medvirkning til selve overgrepet i fremvisningen, avhengig av sakens omstendigheter. For den som fremstiller materiale som nevnt her, vil derimot omfattes av 311. Med fremstilling menes her en rekke ulike befatninger med materialet, herunder blant annet produksjon, distribusjon og anskaffelse, jf. bokstav a e. Dette er den eneste bestemmelsen hvor det er tilstrekkelig med skyldformen uaktsomhet. Strl. 311 er det eneste straffebudet som er unnlatt inkludert i den generelle skyldkravbestemmelsen om barnets alder strl Denne årsaken må anses begrunnet lovteknisk. Mens øvrige bestemmelser har forsett som skyldkrav, er det i strl. 311 tilstrekkelig med uaktsomhet. Skyldkravet må således gjelde vilkåret om at barnet «er eller fremstår som under 18 år» Ot.prp. nr. 22 ( ) s ibid. s

17 3 STRAFFERETTSLIGE UAKTSOMHETSVURDERINGER 3.1 Straffeansvar og uvitenhet en oversikt I det moderne rettssamfunn stilles det visse grunnleggende vilkår for å idømme straff ovenfor en borger. Når vilkårene er oppfylt anses gjerningspersonen for å være strafferettslig ansvarlig for sine handlinger og straff kan ilegges. Straffeansvaret bygger på en forutsetning om at personen må være å bebreide for sine handlinger, noe som fremkommer av straffbarhetsbetingelsene i ansvarslæren. Ansvarslæren omhandler reglene om hvilke subjektive og objektive vilkår som må være oppfylt for å idømme straff. Tradisjonelt i norsk strafferett er det vanlig å operere med fire straffbarhetsbetingelser, som nå er lovfestet i straffeloven. 52 Man må ha utført en handling i strid med et straffebud (lovkravet, jf. strl. 15), være tilregnelig (strl. 20), det kan ikke foreligge straffrihetsgrunner (strl ) og man må ha utvist subjektiv skyld (strl. 21). Det er kravet til den subjektive skylden som er kjernen i problemstillingen Subjektiv skyld Kjernen bak skyldprinsippet er at bare de personer som handler tilstrekkelig straffverdig, skal straffes. Dette har sammenheng med straffens formål for øvrig; å påvirke borgeres atferd slik at de ved ulike handlingsalternativer, velger den straffrie handlingen. 53 Uvitenhet eller mangel på kunnskap fører ikke i seg selv til at en person er å bebreide, men man kan være å bebreide for at man har utført en handling med de kunnskapene man hadde eller burde hatt på gjerningstidspunktet. Det subjektive skyldkravet består av ulike skyldgrader etter hvor alvorlig bebreidelsen kan sies å være. Gjeldende rett skiller mellom to kategorier av skyldformer - forsett og uaktsomhet. I strafferetten, med tilhørende spesiallovgivning, kreves forsett med mindre annet er bestemt, jf. strl. 21. På andre områder, blant annet i erstatningsretten, er uaktsomhet snarere hovedregelen enn unntaket. Ved krav om forsett kreves det at en handling enten er gjort med hensikt eller bevissthet om at den mest sannsynlig eller mulig dekkes av et straffebud, jf. strl. 22. I enkelte straffebud er 52 Andenæs (2016) s I Bratholm (1980) s. 83 er det brukt en annen systematikk. 53 Eskeland (2015) s

18 det tilstrekkelig med et mildere skyldkrav - uaktsomhet. Fra å være en ulovfestet skyldform, er den nå kodifisert i strl. 23: «Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige egenskaper kan bebreides, er uaktsom.» Uaktsomme handlinger kan bare straffes der dette er særskilt bestemt, jf. strl. 21. At handlingen må stride mot «forsvarlig opptreden», viser at kravet er objektivt i motsetning til forsettet. Forsettvurderingen baseres på hva en person har tenkt og forstått, mens uaktsomhetsbedømmelsen sammenligner handlingen med en norm for hva som er forsvarlig opptreden på et område 54. Med «et område» presiserer lovteksten at det er av betydning hvilket livsområde man befinner seg på. Det kreves strengere normer, og derav strengere krav til aktsomhet, på områder hvor det er større risiko for liv og helse Uvitenhetens betydning for skyldkravet Hovedregelen er at skyld må kreves for alle elementene i gjerningsbeskrivelsen, også kalt dekningsprinsippet. 55 Dette betyr at dersom vilkåret om skyld ikke er oppfylt, faller straffeansvaret bort. Derimot kreves ikke alltid samme skyldgrad til alle elementene og man vil stå ovenfor et blandet skyldkrav. Forsett kan kreves for en av elementene, mens uaktsomhet kan kreves for et annet element i samme straffebud. Bakgrunnen for dekningsprinsippet er at gjerningspersonen må være å bebreide for å ha handlet i strid med gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Prinsippets rettslige utgangspunkt fremgår av strl. 25 og gjelder ovenfor alle straffebud, jf. 1. Det fremgår av lovteksten at «enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet». Dette betyr at omstendigheter som gjerningspersonen er uvitende om vil gjøre handlingen straffri, dersom skyldkravet er forsett. Dersom skyldkravet er uaktsomhet kan gjerningspersonens handling være straffbar dersom han kan sies å ha opptrådt uaktsomt ovenfor uvitenheten. Uvitenhet som en følge av selvforskyldt rus, for eksempel alkohol, er uten betydning for bedømmelsen. I slike tilfeller vil man bedømmes som om man har vært edru, jf. tredje ledd. 54 Andenæs (2016) s Eskeland (2015) s

19 Skillet mellom rettslig og faktisk uvitenhet I strafferetten skilles det mellom faktisk uvitenhet og rettsuvitenhet, også kalt faktisk eller rettslig villfarelse. Rettsuvitenhet omfatter de tilfeller der gjerningspersonen ikke er kjent med at handlingen man foretar seg er ulovlig. Dette kan være handlinger man tror er lovlig eller man har ikke tatt stilling til om den er ulovlig. 56 Slik uvitenhet straffes for den ulovlige handlingen dersom uvitenheten er uaktsom, jf. strl. 26. Dekningsprinsippet i strl. 25 omhandler uvitenheten om den «faktiske situasjonen på handlingstidspunktet». Dette omfatter de faktiske forhold som har betydning for skyldspørsmålet. 57 Det klassiske eksempelet er at man tar med seg en gjenstand i tro om at det er ens egen, mens det i virkeligheten kan være noen andre sin og man stjeler gjenstanden. Oppgavens problemstilling omhandler de tilfeller der gjerningspersonen er ukjent med den faktiske omstendighet barnets riktige alder. Gjerningspersonen er for eksempel kjent med at seksuell omgang med barn under 16 år er ulovlig, men er uvitende om at personen faktisk er under 16 år Uskyldspresumsjonen Innledningsvis ble det vist til at uskyldspresumsjonen satte skranker for det objektive aldersvilkåret i strl tredje ledd, på grunn av manglende skyldvurdering. Prinsippet er rettslig forankret i Grl. 96 annet ledd, EMK art. 6 nr. 2 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 14 nr. 2. Uskyldpresumsjonen skal beskytte tiltalte mot å bli ansett skyldig inntil skyld er bevist etter loven, jf. Grl. 96 annet ledd. Dette innebærer at det må føres tilstrekkelige bevis for subjektiv skyld til å oppfylle det strenge beviskravet i strafferetten. Tvil om den faktiske siden ved straffvilkårene skal derfor komme tiltalte til gode. Den er således relevant ved skyldvurderingen der man er uvitende om et faktisk forhold, men vil ikke behandles i den videre fremstilling Subjektiv eller objektiv uaktsomhetsvurdering? For å straffe uaktsomme handlinger krever at det foreligger brudd på en objektiv norm for aktsom opptreden. Den skal svare til hvordan en alminnelig fornuftig og hensynsfull person 56 Eskeland (2015) s Matningsdal (2015b) s Prinsippet er en bevisbyrderegel, noe som avgrenser en ytterlige behandling, jf. kap

20 ville opptrådt. At normen er objektiv betyr at man i utgangspunktet skal stille samme krav til alle som opptrer i tilsvarende situasjoner. Nivået til hva som kreves av aktsomhet er en rettslig standard som fastlegges av domstolene. 59 Man kan også si at uaktsomhetsvurderingen viser til en målestokk utenfor loven. 60 Det er det nærmere innhold i denne målestokken som søkes utredet i denne fremstillingen. Uaktsomhetsvurderingen kan deles i to ledd. Først vil vurderingen sammenligne hvordan den aktuelle gjerningspersonen har handlet i forhold til hvordan den alminnelig fornuftige person ville handlet i samme situasjon. For å foreta en slik vurdering man vite noe om normens innhold. Forarbeidene fremhever at det ved denne fastsettelsen må ses hen til alvoret i handlingen og hvilke interesser som har blitt truet. 61 Det andre leddet i vurderingen er om gjerningspersonen er å bebreides, da det er bebreidelsen som vil danne straffeansvaret. 62 At det subjektive aspektet skal tillegges vekt er lovfestet i strl. 23, som slår fast at enhver skal bedømmes ut fra sine personlige forutsetninger. I forarbeidene vises det til de forhold om en person blant annet har svekket syn eller hørsel, høy eller lav alder. 63 Dette er uforskyldte mangler som gjør målestokken subjektiv. Det skal være straffriende dersom han har gjort det han kan ut fra disse forutsetningene. Om det derimot er mangel på oppmerksomhet, skal målestokken være lik for alle. Det vil ikke være unnskyldende at man har utvist den oppmerksomhet som man pleier. Dette må ses i sammenheng med selve formålet til uaktsomhetsansvaret; å påtvinge aktpågivenhet. 64 Den strafferettslige uaktsomhetsbedømmelsen bygger altså på den oppfatning at det bare er de forhold man kan noe for, som gir grunnlag for bebreidelse. Også her skal det legges vekt på hvilke interesser som er krenket og hvor alvorlig den straffbare handlingene er. 65 Forarbeidene mener i tillegg at det bør tillegges vekt hvorvidt handlingen grenser nedad mot den tillatte risiko. I praksis er det derimot ikke like klart hvor grensen går mellom den objektive overtredelsen og de personlige forutsetningene ved denne. Ved de ordinære straffebudene skal det som regel 59 Ot.prp. nr. 28 ( ) s Boe (2010) s Ot.prp. nr. 90 ( ) s ibid. s ibid. s Andenæs (2016) s Ot.prp. nr. 90 ( ) s

21 mye til for å bli unnskyldt på grunn av personlige forutsetninger, dersom straffebudet objektivt sett er overtrådt Uaktsomhetsvurderingen knyttet til barnets alder Kravet til aktsomhet om barnets alder fremkommer av straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd. 307 lyder som følger: «For bestemmelsene i fører uvitenhet om barnets riktige alder ikke til straffrihet hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. For bestemmelsene i 295 bokstav c og 309 og 310 fører uvitenhet om barnets riktige alder ikke til straffrihet hvis tiltalte kan klandres for sin uvitenhet.» Bestemmelsen dekker alle straffebud som regulerer seksuell aktivitet tilknyttet et aldersvilkår, med unntak av strl Mens det kreves forsett ved overtredelsen av de ordinære straffebudene, er det her tilstrekkelig med uaktsomhet. Det oppstilles to ulike nivåer for aktsomhet ut fra hvilke ordinære straffebud som er rammet. Aktsomhetsnivåene er knyttet til hvorvidt uvitenhet kan frita fra straff, noe som krever at gjerningspersonen må erklære uvitenhet om barnets riktige alder. Dersom alderen var kjent for tiltalte, vil det ikke være aktuelt med straffrihet etter denne bestemmelsen. Bakgrunnen for straffrihet på dette grunnlaget er at skyldkravet faller bort og dermed også et av de fire hovedvilkårene for å ilegge straff. I det videre skal det gjøres nærmere rede for hvordan aktsomhetskravene i strl. 307 skal forstås. 3.4 Aktsomhetsnivåene i 307 Strl. 307 fastsetter to ulike aktsomhetsnivåer for bestemmelser der barnets alder er et vilkår for straffansvar. Første punktum fastsetter en aktsomhetsnorm som gjelder ved voldtekt av barn under 14 år ( ), seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år ( 302 og 303), seksuell handling med barn under 16 år ( 304), seksuelt krenkende atferd overfor barn under 16 år ( 305) og avtale om å møte barn under 16 år for begå seksuelt overgrep ( 306). 66 Andenæs (2016) s Jf. kap

22 Det felles kjennetegnet mellom disse bestemmelsene er altså at barnet er under den seksuelle lavalder. I annet punktum anvendes en noe lempeligere ordlyd for aktsomhetsnormen ved seksuell omgang av barn opp til 18 år som er i en særlig sårbar livssituasjon ( 295 bokstav c), kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige ( 309) og fremvisning av seksuelle overgrep eller fremvisning som seksualiserer barn ( 310). Her er således den øvre alderen 18 år og omfatter dermed de tilfeller hvor fornærmede er over den seksuelle lavalder. I det følgende vil disse aktsomhetsnivåene fremstilles adskilt, henholdsvis i kap og Aktsomhetskravet der fornærmede er under 16 år Aktsomhetsvurderingen kommer til uttrykk ved om tiltalte «på noe punkt kan klandres». Ordlydens alminnelige språklige forståelse gir uttrykk for at det her er tale om et strengt aktsomhetskrav. Loven gir ingen nærmere forklaring av hva som ligger i ordlyden og det må derfor hentes holdepunkter for det nærmere innhold i lovens forarbeider. Det fremgår av forarbeidene til straffeloven at aktsomhetsnormen skal forstås som et «særskilt strengt aktsomhetskrav» der det er tilstrekkelig at tiltalte har utvist «den letteste graden av uaktsomhet» for å bli holdt straffansvarlig for uvitenheten. 68 Videre er det slått fast at kravet skal forstås på samme måte som gjeldende rett før den nye loven trådte i kraft. Innholdet er altså en videreføring av aktsomhetskravet til barnets alder i straffeloven og det er innholdet i disse bestemmelsene som må tolkes for å finne innholdet i dagens 307. I straffeloven om seksuell omgang med barn under 14 år (nå 299) var alder et objektivt straffbarhetsvilkår som etter ordlyden medførte straffeansvar uavhengig om det forelå skyld. Dette var uproblematisk frem til Høyesterett i plenum kom frem til at vilkåret var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2, jf. Rt s Det ble av førstvoterende gitt anvisning for tolkingen av 195 tredje ledd, slik at uskyldspresumsjonen ikke skulle krenkes. Løsningen ble å tolke inn en aktsomhetsvurdering lik den som fremgikk av 196 tredje ledd. I 196 tredje ledd utelukket uvitenhet om alder kun straffeskyld dersom «ingen uaktsomhet foreligger i så måte». Tilsvarende krav til aktsomhet fremgikk av 200 fjerde ledd og 201a 68 Ot.prp. nr. 22 ( ) s Straffeloven tredje ledd, 196 tredje ledd, 200 fjerde ledd og 201a annet ledd. 19

23 annet ledd. De øvrige lovbestemmelsene henviste altså til ordlyden i 196 tredje ledd og det er innholdet i dette aktsomhetskravet som vil danne grunnlaget for hva som er en videreføring av «gjeldende rett» Gjeldende aktsomhetskrav etter straffeloven 1902 At ingen uaktsomhet kan foreligge for å utelukke straffeskyld er etter ordlyden et strengt kriterium. Dette samsvarer med det som tidligere er sluttet ut fra ordlyden i 307, men gir ingen nærmere presisering av innholdet. Uaktsomhetsnormen ble inntatt i bestemmelsen ved endringslov av 15. februar 1963 nr. 2. I forarbeidene til revisjonen uttales det at uaktsomhetsbedømmelsen er «meget streng» og at det må foreligge «meget tungtveiende grunner» om gjerningspersonen skal fritas for straff i dette henseende. 70 Videre fremkommer det at den må oppfattes som en unntaksbestemmelse. Hva som er «meget tungtveiende grunner» sies det derimot ingenting om, men det slås fast at det ikke er tilstrekkelig at gjerningspersonen har lagt til grunn fornærmedes uttalelse om egen alder. Man kan altså ikke ta fornærmedes egne opplysninger om alder for gitt, det må kreves noe mer fra tiltaltes side. I Straffelovkommisjonens delutredning IV legges dette til grunn for redegjørelsen av innholdet i 196 tredje ledd Aktsomhetskravet der fornærmede er under 18 år Strl. 307 annet punktum omfatter tilfeller der det er tilstrekkelig at tiltalte «kan klandres» for sin uvitenhet om barnets riktige alder, i motsetning til første punktum som omfatter tilfeller der tiltalte «på noe punkt kan klandres». Ordlyden tilsier at det stilles et noe mildere krav til aktsomhet, men utover dette gir ikke ordlyden videre veiledning på hvordan kravet skal forstås. I straffelovens forarbeider fremkommer det at det her gjelder et vanlig aktsomhetskrav. 72 Det foreligger ingen andre holdepunkter for hva som regnes som vanlig aktsomhetskrav, enn at det her siktes til det alminnelige uaktsomhetskravet som fremgår av strl. 23. Som nevnt omfatter uaktsomhetsvurderingen spørsmålet om en person har handlet i strid med «forsvarlig opptreden» på et «område». Forarbeidene til de enkelte bestemmelsene er tause om det videre innholdet i hva som kreves av forsvarlighet. 73 Tidsrommet fra lovens ikrafttredelse er ikke 70 Innst. 17. mars 1960 s NOU 1997:23 s Ot.prp. nr. 22 ( ) s ibid. s. 238, s. 446 og s

24 tilstrekkelig til å belyse spørsmålet nærmere ved hjelp av rettspraksis. 74 Det vil derfor være naturlig å se på de aktuelle straffebudene etter straffeloven Strl. 195 bokstav c er et nytt alternativ tatt inn i straffeloven 2005 og vil derfor ikke la seg belyse etter straffeloven Strl. 309 om kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige er derimot en videreføring av innholdet av den tidligere 203 av Strl. 310 tilsvarer i stor grad 204a av 1902, hvor skyldkravet er uaktsomhet. Skyldkravet gjelder tilsvarende ved vurderingen av barnets alder. 76 I det videre er det derfor 203 og 204a av straffeloven 1902 som kan belyse det nærmere innhold i uaktsomhetsvurderingen Alminnelig uaktsomhet som skyldkrav etter straffeloven 1902 I strl utelukket ikke uvitenhet om alder straffeskyld, med mindre tiltalte handlet i «aktsom god tro». I strafferettslig forstand regnes «god tro» som situasjoner der en person handler i tro på at faktiske eller rettslige omstendigheter ikke danner grunnlag overtredelse av et straffebud. 77 For at den gode tro skal være straffbar kreves det at personen er å bebreide og det må således følge av et skyldkrav her «aktsom». Altså vil skyldansvar tilkomme personen i de tilfeller der man er å bebreide for at man var uvitende. Dette svarer til det som tidligere er sagt om straffansvar og uvitenhet, selv om formuleringen er noe annerledes. I forarbeidene er det direkte henvist til den alminnelige aktsomhetsvurdering. 78 Det vises videre til at bedømmelsen må gjøres på grunnlag av en helhetsvurdering, men at tiltalte ikke uten videre kan slå seg til ro med fornærmedes egen forklaring om alderen. Selv om det er klart at det stilles en lempeligere krav til aktsomhet i forhold aktsomhetskravet for barn under 16 år, har man ikke flere retningslinjer om hvordan normen skal forstås, enn at det ikke er tilstrekkelig å legge til grunn fornærmedes egen opplysning om sin alder. I strl a er det ikke oppstilt et eget krav til aktsomhet om barnets alder, men bestemmelsen krever uaktsomhet for hele gjerningsbeskrivelsen, noe som da også gjelder i forhold til barnets alder. Hverken loven eller forarbeidene gir retningslinjer for hvordan aktsom- 74 Ikrafttredelse (med unntak av kap. 16). 75 Slik den lød etter lovendring av desember 2008, jf. Ot.prp. nr. 22 ( ) s Ot.prp. nr. 22 ( ) s Gisle (2010) s Ot.prp. nr. 28 ( ) s