Dag Solstad GENANSE OG VERDIGHET. Roman

Transkript

1

2 GENANSE OG VERDIGHET

3 Dag Solstad GENANSE OG VERDIGHET Roman

4 Forlaget Oktober a.s. Oslo, 1996 Første gang utgiit: Forlaget Oktober, 1994 Omslag: Egil Haraldsen, Design Studio Tykket hos: Rotanor Bokproduksjon AS. Skien, I % ISBN:

5 Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstdagen, en mandag, i oktober, som han da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv. Som hver dag var han påpasselig med a ha på seg funklende ren skjorte, noe som lindret det ubehag han ikke kunne fri seg fra å kjenne ved å måtte leve i denne tid og under disse betingelser. Han spiste frokosten ferdig i taushet, kikket ut av vinduet, og ut pa Jacob Aallsgate slik han hadde gjort utallige ganger opp gjennom åra. Han befant seg i Oslo, Norges hovedstad, der han bodde og hadde sitt virke. Det var en grå og tung dag, himmelen var blygrå, og det drev løsrevne svarte slør av skyer over den. Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply. Han la den ned i veska si, sammen med hodepinetablettene og noen bøker. Han sa farvel til sin kone, påfallende hjertelig, og i en tone som virket ekte, og som sto i sterk kontrast til hans irritable og hennes nokså dratte ansiktsuttrykk. Men slik var det hver morgen, med den største møye samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som en gest til denne kvinne han i årevis hadde levd tett

6 innpå, og som han følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om han nå i det store og hele bare kunne kjenne rester av denne samhørighet, så var det maktpåliggende for barn hver morgen, gjennom dette muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at på djupet av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke stemte overens med de faktiske forhold, så måtte han tvinge seg selv, for sin anstendighets skyld, opp til de høyder hvor denne gest var mulig, ikke minst fordi han da fikk tilbake et farvel i samme liketille og ekte tonefall, som virket dempende på hans uro, og som han ikke kunne unnvære. Han spaserte til skolen, som var Fagerborg videregående skole, og som iå bare sju-åtte minutter fra hans bopel. Han var tung i hodet, litt irritabel, etter å ha drukket øl og akevitt kvelden før, litt for mye akevitt, akkurat passe med øl, tenkte han. Litt for mye akevitt som nå lå over panna hans, som en kjetting. Da han nådde skolen, gikk han rett inn på lærerværelset, Ia fra seg veska, tok fram bøkene, tok en hodepinetablett, hilste kort, men naturlig, på kollegene, som alt hadde undervist en time, og gikk inn til sin time. Han kom inn i klasserommet, lukket dora bak seg, og satte seg bak lærerens skrivebord oppe på forhøyningen ved tavla som dekket det meste av den ene langveggen. Tavle og kritt. Svamp. 25 år i skolens tjeneste. Idet han steg inn i klasserommet skyndte elevene seg å sette seg ved sine pulter. Foran ham 29 unge mennesker i 18-årsalderen som så på ham og hilste idet han hilste. De tok øreproppene ut av ørene og la dem i lommene sine. Han ba dem ta fram skoleutgaven av Vildanden. Det slo ham atter en gang hvor fiendtlig innstilt de var til ham. Men

7 det fikk de bare være, ban hadde en oppgave å utføre og den skulle han gjennomføre. Det var fra dem som gruppe han fornemmet den massive motviljen som strømmet ut fra kroppene deres. Hver for seg kunne de være riktig så hyggelige, men sammen, plassert slik som nå, på pultene sine, utgjorde de en strukturell fiendskap, rettet mot ham, og alt det han sto for. Selv om de gjorde som han sa. De tok fram skoleutgaven av Vildanden uten å mukke, og la den framfor seg på pulten. Selv satt han med et tilsvarende eksemplar framfor seg. Vildanden av Henrik Ibsen. Dette merkverdige drama Henrik Ibsen skrev da han var 56 år gammel, i I over en måned hadde klassen holdt på med det, og ennå var de bare midt i fjerde akt. slikt var det stil over, tenkte han. En søvnig mandags formiddag. Norsktime, endog dobbelttime, ved Fagerborg videregående skole, i en av avgangsklassene. Den grå, tunge dagen rett utafor vinduene. Han satt bak sitt kateter, som han kalte det. Elevene med nesene og øynene vendt mot boka. Noen mer lå over, enn satt ved, pulten, det ergret ham, men han trengte ikke å bry seg om det. Han snakket, doserte. Midt i fjerde akt. Der hvor fru Sørby dukker opp hjemme hos Ekdals og forkynner at hun skal gifte seg med grosserer Werle, og der Ekdals losjerende dr. Relling er til stede, og han leste (selv, han ba ikke en av elevene gjøre det, det hendte han gjorde det for syns skyld, men han foretrakk å gjøre det selv): «Relling (dirrer litt i stemmen): Dette her er da vel aldri sant? Fru Sørbye: Jo, snille Relling, dette er riktignok sant.» Mens han leste kjente han en ulidelig spenning, for med ett mente han at han hadde kommet på sporet av noe som han tidligere ikke hadde gitt akt på når han skulle forstå Vildanden.

8 125 år hadde han gjennomgått dette drama av Henrik Ibsen med 18-åringer i siste året på gymnaset (eller videregående), og han hadde alltid hatt problemer med dr. Relling. Han hadde ikke helt forstått hva ReUing hadde i stykket å gjøre. Han hadde sett at hans funksjon var å forkynne elementære og usminkede sannheter om de øvrige personene i stykket, ja i bunn og grunn om hele stykket. Han hadde sett ham som et slags talerør for Ibsen, og hadde ikke skjønt hvorfor det var nødvendig. Ja, han hadde tenkt at dr. Relling-figuren svekket stykket. For hva skulle Henrik Ibsen med et «talerør»? Talte ikke stykket for seg selv, hadde han tenkt. Men her, her lå det noe. Henrik Ibsen berører sin biperson dr. Relling og lar ham dirre litt i stemmen, i en parentes, idet han spør fru Sørbye om det virkelig er sant at hun skal gifte seg med den mektige grosserer Werle. Henrik Ibsen skyver Relling for ett øyeblikk inn i det drama han ellers utelukkende kommenterer med sine sarkasmer. Nå er han der, fanget t sin egen bitre skjebne, som evig og mislykket beiler til fru Sørbye, gjennom hennes to ekteskap, først med gamle dr. Sørbye, nå med grosserer Werle, og i et kort sekund er det akkurat hans skjebne, og ingenting annet, som fryses fast på scenen. Bipersonen? øyeblikk. Både før og etter dette er han den samme, mannen som avleverer de flotte replikkene, hvorav en er blitt blant de udødelige i norsk litteratur: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det samme.» Dette begynte han nå å legge ut om for sine elever som dels satt ved, dels lå over sine pulter. Han ba dem om å slå tilbake til tredje akt der dr. Relling første gang entrer scenen, lese replikkene der, og så bla framover til slutten

9 av fjerde akt (han regnet hele stykket for kjent for elevene, se!v om de bare hadde kommet midt i fjerde akt i selve gjennomgangen, for da de begynte pa det, hadde de fatt i hjemmelekse å lese dramaet i sin helhet, og det tillot han seg å gå ut fra at de hadde gjort, uaktet hva elevene selv, enkeltvis eller som helhet, hadde foretatt seg i den anledning, han så ingen grunn til å opptre som klassens politikonstabel, tenkte han med et lite indre smil gjennom sin nokså (etter gårsdagens lille ettertenksomme drikkegildel ugne kroppi nettopp på det stedet hvor dr. Relling bl.a. uttrykker sin seinere så udødelige replikk om livsløgnen, og han sa; Der kan dere se, dr. Relling bare prater, hele tida, bortsett fra ett sted, og det er der hvor vi er nå. Nå har vi ham altså, i dramaet, for første og siste gang. Elevene gjorde som han sa, bladde tilbake, bladde fram, bladde tilbake dit de var, altså der hvor de hadde dr. Relling i dramaet for første og siste gang. Om de gjespet? Nei. de gjespet ikke, hvorfor skulle de gjespe, dette var da ikke noe å demonstrere så voldsomt over at det var nødvendig å gjespe, dette var en helt ordinær norsktime en mandags formiddag ved Fagerborg videregående skole, i avgangsklassen. Nå satt de ber, og horte på lærerens udegninger om et stykke de skulle legge opp i norsk, Vildanden, oppkalt etter en villand som holdt til på et loft, et mørkeloft, visstnok, noen så i boka, noen så på ham, noen så ut vinduet. Minuttene tikket sakte avsted. Læreren fortsatte å snakke om den oppdiktede personen dr. Relling som visstnok har sagt en udødelig replikk i et skuespill av Ibsen. Her er han, sa han, frosset fast i sin egen bitre skjebne. Bitter for ham, på grensen til latterlig for oss andre, ikke minst hvis vi skulle få ham presentert gjennom dr. Rellings egne sarkasmer.

10 Men, la han til, og nå pekte han med fingeren rett mot klassen, noe som gjorde at enkelte av dem for sammen for de likte ikke å bli pekt på på den måten, hva hadde skjedd hvis denne scenen ikke hadde vært med? Ingenting. Stykket hadde vært nøyaktig det samme, bortsett fra at dr. Relling ikke hadde fått sitt dirrende øyeblikk. For det er fullstendig overflødig. Det influerer overhodet ikke på stykkets utvikling, og det forandrer heller ikke, som vi har sett, bipersonen dr. Relling. Han er nøyaktig den samme karakter med nøyaktig den samme funksjon både før og etter dette sitt dirrende øyeblikk. Når vi så vet at dette stykket er skrevet av Mester Henrik Ibsen, som nøye uttegner sine personer og scener og intet overlater til tilfeldighetene, da må vi spørre: Hvorfor har Ibsen med denne overflødige scenen hvor bipersonen dr. Relling uttaler en replikk mens han «dirrer litt i stemmen» og plutselig trekkes inn i stykket som skjebne? Det må være en årsak, og da scenen altså er overflødig, ja egentlig bortkastet, så kan grunnen ikke være noen annen enn at Henrik Ibsen ønsker å vise sin oppdiktede biperson dr. Relling en stor gest. Men spørsmålet blir da: Hvorfor... 1 det samme ringte imidlertid skoleklokka, og elevene ranket seg momentant, slo igjen skoleutgavene av Vitdande», reiste seg opp, og gikk rolig og ufortrødent ut av klasserommet, forbi læreren, som de ikke et øyeblikk enset, ikke en eneste en av dem, og som nå satt på sin stol, som den eneste, mens han ergret seg over å ha blitt avbrutt midt i et spørsmål. For ti år siden, tenkte han, idet han også reiste seg, ville de i hven fall ha latt ham fullføre setningen. Men nå, med en gang skoleklokka ringte så slo de bøkene sammen og forlot klasserommet, trygt og uangripelig fordi

11 det var hevet over tvil at skoleklokkas ringing var signalet på at undervisningstimen var forbi. Det var klokka som avgjorde det, slik var reglene for undervisningens ramme, man fikk følge reglene, ville de ha sagt, rolig og overbevisende hvis han hadde sagt at det var han som bestemte når timen var slutt. De ville ha sett på ham og spurt: Hvorfor har vi en klokke som ringer da, nar det likevel er deg og ikke den som bestemmer, tenkte han at de ville ha sagt. Da hadde det ikke nyttet for ham å komme med at skoleklokka kun var et hjelpemiddel som skal minne læreren på at nå er det på tide å avslutte i tilfelle han ble så ivrig opprømt av sin undervisning at han glemte både tid og sted. Han gikk mot lærerværelset. Han var litt irritert. Ikke minst fordi han hadde sett fram mot friminuttet vel så mye som dem, han trengte det vel så godt som dem, sliten som han var, både i forveien, og etter å ha pratet nærmest i ett sen i tre kvarter. Han trengte et glass vann, og han trengte en hodepinetablett. Og mens han sto der foran springen og helte kaldt vann i et glass, lurte fram en tablett, og svelget, så tenkte han at jommen er det akkurat sann som jeg har det selv nå, som dr. Relling hadde det gjennom hele stykket, et trykk på hodet, uggen i kroppen, Utt trøtt i sinn og lemmer, jo, det var i akkurat den tilstanden han gikk omkring og sa sine halv-elegante (ja, han måtte innrømme at det var slik han betraktet dem) replikker, hvorav minst en altså var blitt gjort udødelig, og han måtte smile for seg selv. Han satte seg ved sin faste plass rundt det store bordet på lærerværelset, og pratet Utt med kollegene, om helgens fotballresultater etc. Siden lærerne opprinnelig var fra de forskjelligste steder i Norge, var hvert lag i våre to øverste divisjoner repre-

12 sentert med minst en glødende tilhenger, og de som hadde seiret i helgen unnlot aldri å gjøre oppmerksom på det. Selv holdt han til i 3. divisjon, rett nok i toppen av divisjonen, med et årlig håp om opprykk til 2. divisjon, men når de spurte ham, sa var det likevel mest av høflighet og medfølelse, og det kunne han ikke si noe på. (De kvinnelige kollegene deltok ikke i disse diskusjonene, de satt ved samme bord riktignok, ved siden av mennene, og strikket, som han pleide å si til sin kone, med en liten ful latter.) Sa tilbake til klasserommet igjen. Men hvorfor skulle Ibsen gi denne gest til sitt talerør? spurte han, ennå før de siste elevene hadde kommet inn, funnet sine plasser, og lukket døra. Det forstår jeg ikke, det virker så unødvendig, ja selvmotsigende, ja nesten som dårlig dramatisk tenkning, og derfor må vi sette spørsmålstegn ved hvorvidt dr. Relling i det hele tatt er Ibsens talerør i dette stykket. En grunn til at dr. Relling skulle være Ibsens talerør, måtte jo være at Gregers Werle ikke skulle få slippe billig unna. Men slipper Gregers Werle så billig unna da? Det er jo han som ber Hedvig ofre seg, skyte villanden, og som dermed blir den som utløser tragedien. Han utløser tragedien og er samtidig den som er opplatt av at Hjalmar Ekdal vokser på den. Vokser på den tragedien som han, Gregers Werle, er ansvarlig for å ha udøst. Er ikke det nok? Jo, man skulle tro det, man trenger ingen dr. Relling for at Gregers Werle skal få sitt pass påskrevet. Men hva skulle da være dr. Rellings funksjon i stykket, som biperson, som Ibsen til og med gir denne unødvendige gest å gjøre til frosset skjebne, i et dirrende øyeblikk? Jo, hvis man leser stykket med åpne øyne, uten å tenke på noe annet enn akkurat dette,

13 og så stiller spørsmålet: Når er dr. Relling nødvendig, er svaret åpenbart. Dr. Relling er nødvendig ett sted, og det er mot slutten av siste akt. Han ba elevene bla fram dit, og de gjorde det, bladde fram, noen raski, noen seint, aile i det samme døsige lyset som alltid er inne i et klasserom i en norsk skole. Han bladde også selv fram, og leste scenen hvor det høres et skudd inne fra mørkeloftet. Litt seinere blir det klart at Hedvig har skutt, og at skuddet har rammet henne selv. Hva har skjedd? Har hun, på oppfordring fra Gregers Werle, gått inn dit for å skyte den skadeskutte villanden, og så fiklet med pistolen og skutt seg selv? En forferdelig ulykke, men den djupe tragedien, er det det? Nei, dette skuddet er ikke noe vådeskudd, det 12-årige barnet har rettet pistolen mot seg selv, og trykket av. For å få dette fram, altså for å heve stykket fra banal ulykke til rystende tragedie, er det at Ibsen trenger en person som har autoritet til å fastslå at det er dette som er tilfelle. Ibsen trenger med andre ord en lege. Dr, Relling, utbrøt han, og slo den ene handa i bordet, i opprømt befippelse. Elevene kvakk til, og noen sa uforstående på ham, et par hadde til og med rynkede øyenbryn, mente han å konstatere. Ibsen trenger dr. Relling som en naturlig autoritet, som et sannhetsvitne, slik at han kan skrive dette: «Dr. Relling (går hen til Gregers og sierl: Aldri skal noen bilde meg pa nesen at dette her var et vådeskudd. Gregers I som har stått skrekkslagen, i krampaktige rykninger): Ingen kan si hvorledes det forferdelige gikk til. Relling: Forladningen har svidd kjolelivet. Hun må ha trykket pistolen like mot brystet og fyrt av. Gregers: Hedvig er ikke død forgjeves. Så De hvorledes sorgen frigjorde det storladne i ham?»

14 Her, og bare her, er dr. Relling nødvendig. På grunn av denne scenen er han med i stykket. Men når Ibsen har bruk for en lege, en dr. i slutten av sitt drama, så kan han ikke bare dukke opp fra intet, han må ha vært introdusert for oss før. Slik har vi trodd at han har gått ut og inn av stykket som «Ibsens talerør». Men hva er det egentlig han gjør? Jo, han kommenterer stykket i ett sett. Han kommer med karakteristikker av de medvirkende personer, og han kommenterer også handlingen. Som kommentator har Ibsen sydd ham inn i sitt drama. Og hva slags kommentarer kommer dr. Relling med? De går alle entydig i en og samme retning. At den og den er en tosk, at den og den har vært et fe alle sine dager, at den og den er en naiv hønsehjerne, at den og den er en oppstyltet ufordragelig rikmannssønn som lider av en sykelig rettferdighetssans. Altså enkle, kyniske, ja banale sannheter. Og disse banale sannhetene øses ut over personene i Ibsens drama, og det mens dette dramaet oppføres. Dr. Relling drar hele stykket ned i søla. Så langt fra å være Ibsens talerør er dr. Relling stykkets fiende, alt han sier har jo bare en eneste hensikt: Å ødelegge det, dette drama som Henrik Ibsen skriver. Hjalmar Ekdal er en bedratt narr, Ia ham og hans familie være i fred. Gregers Werle lar ham imidlertid ikke i fred, og dr. Relling sier at Gregers Werle er en narr, han også, sykelig selvopptatt på andres vegne, det er for øvrig mine ord, Ia han som nå satt på kateteret, ti!, med et lite genen smil, og alt han, Gregers Werle, kan makte å skape, er en traurig elendighet som vi alle burde ha vært spart for. Datteren i huset, en 12 år gamme! jentunge, tar livet sitt, Hjalmar Ekdal er stadig en stor oppblåst tosk, og Gregers Werle avsløres, ikke uventet, som en følelseskald

15 fisk, som sikler omkring begrepet «havsens bunn», la han tii, nesten forbauset over seg selv og sine ord, og så når Hedvig er død, bare tenker på hvorvidt Hjalmar Ekdal bærer sin sorg med ekte verdighet. Ærlig talt, kan dette være noe å skrive drama om! ropte han ut, og mottok igjen noen misbilligende øyne fra noen av sine elever, mens andre halvt lå over, halvt satt over sine pulter, i glassklar ro og døsighet. Ikke hvis dr. Relling har rett, sa han, og dempet stemmen, og dr. Relling har jo til de grader rett, det kan da alle se, selv Ibsen som jo slett ikke kan være uvitende om at dr. Relling uttrykker hans egne «meninger» om de personer han sitter og skriver om. Likevel skriver Ibsen videre, for det er noe dr. Relling ikke må ha sett, og det er det som gjør at den 56-årige berømte dramatikeren skriver videre. Dr. Relling er Henrik Ibsens antagonist. Det er dr. Relling vs. dr. Ibsen. Henrik Ibsen skriver ufortrødent videre, og han gir dr. Relling alt, ja han lar ham til og med få siste ordet, utbrøt han, og slo ut med hendene. Og hvorfor, la han kjapt til, mens han summet seg. Ja, hvorfor? Vi må jo huske på at rett nok er det dr. Relling vs. dr. Ibsen, men det er dr. Ibsen som finner opp, eller skaper dr. Relling. Han finnes ikke noe annet sted enn i det øyeblikk dr. Ibsen skriver «dr. Relling» på et papir og lar ham utsi noen av disse halv-elegante fyndordene som truer med a rive hele dette dramaet i stykker. Hvorfor gjør Ibsen dette? spurte han. Hvorfor, hvorfor? spurte han, og så utover klassen, hvorfra det ingen respons var å spore, tvert imot uttrykte den, på en fasettert måte, gjennom en rekke forskjellige kroppsspråk og ansiktsuttrykk, en kompakt og ugjennomtrengelig fienddig struktur som atter en gang gjorde det klart for ham at det var en pine å

16 sitte her og la seg rive med av sine egne utlegninger om Vildanden og dets biperson dr. Relling. Det var ikke det at de kjedet seg, men det var den mine av forurettethet de kjedet seg med. At man kjedet seg i en norsktime hvor et drama av Henrik Ibsen blir gjennomgått, var det ikke noe underlig ved. Det var tross alt 18-åringer som skulle tilegne seg almendannelse. Det var ungdom som ikke kunne betraktes som ferdig utviklede individer. Å karakterisere dem som umodne kunne da umulig virke støtende pa noen, verken på dem selv eller deres foresatte, i hvert fall sett fra en nøktern og saklig synsvinkel. Disse umodne individene var satt i skole for a tilegne seg kunnskaper om klassisk norsk skjønnlitteratur, som det var hans oppgave å gi dem. Han var faktisk offendig ansatt for å gjøre det. Hovedproblemet med en slik oppgave var at det han skulle gi dem, var ikke de i stand til å ta imot. Umodne individer, pa det i og for seg spennende stadiet mellom barn og voksen, har ingen mulighet til å forstå Vildanden av Henrik Ibsen, å påstå noe annet ville være en fornærmelse mot den gamle Mester, og for så vidt også mot et hven voksent menneske som har maktet å tilegne seg kunnskaper fra menneskehetens felles kulturarv. Derfor talte man i dette skoletrinnet om elever, ikke om studenter. Det var ikke studenter som skulle studere, det var elever som skulle lære. Han var lærer, de var elever. Nå var dette skoletrinnet imidlertid det høyeste skoletrinnet for almenutdanning i Norge, og derfor måtte det stilles krav til kvaliteten på det som skulle undervises der. Det betydde at det som skulle formidles ikke alltid umiddelbart var tilpasset elevenes uferdige tanke- og følelsesliv, men ofte var av en slik art at det lå for høyt

17 for dem, slik at de faktisk måtte strekke seg, og det kraftig også, for i det hele tatt å få oye på det som ble formidlet til dem. Det var alminnelig enighet om at elever som hadde gjennomgått den høyeste almen utdanning i Norge, skulle ha et visst kjennskap til norsk kulturarv, ikke minst slik den er bevart i diktningen, og derfor satt han her na, denne regntunge mandags formiddagen på Fagerborg skole, og pliktskyldigst gjennomgikk et drama av Henrik Ibsen. Det skulle de få kjennskap til, men siden dette verket selvsagt lå altfor høyt for dem der de befant seg på dette umodne stadiet i sine liv, var det ikke til å unngå at kjedsommeligheten senket seg over klasserommet. Slik hadde det alltid vært, det lå innebygd i undervisningens art og målsetning, ja, han hadde selv kjedet seg i norsktimene på gymnaset, den gang han var elev, og med en gang han hadde trådd inn i klasserommet som nybakt lærer, sju år seinere, hadde han umiddelbart gjenkjent den samme kjedsommelighet hos elevene som han altså nå skulle undervise i noe som han selv hadde ansett for kjedelig da han var elev, og som altså tilhører de betingelser som gjelder for å motta almendannende kunnskaper i ungdommen, og som den som skal gi disse kunnskapene bare har å forholde seg til, ja, nærmest med en munterhet i sinnet, slik han hadde gjort i hvert fall de første årene av sin tjenestetid i den høyere skolen. Ja, han hadde moret seg over at hans undervisning kjedet elevene, og tenkt: Ja, ja, slik er livet, slik er det, og skal det være, å undervise i den høyere skolen i et sivilisert land. For man kunne jo bare tenke seg den motsatte tanken, så skjønte man fort hvor umulig det ville ha vært hvis det ikke hadde vært slik som det faktisk var. Tenk, hvis det hadde forholdt

18 seg slik at kulturarven vakte en enorm begeistring hos den oppvoksende slekt, slik at de slukte den grådig, fordi det var bade spørsmålene og svarene på det de i hemmelighet hadde båret på, en for sa vidt vakker tanke, men ikke hvis man tar realitetene i betraktning, nemlig at det dreier seg om umodne mennesker med et nokså forvirret, ufullstendig, ja til sine tider direkte banalt følelses- og tankeliv. Hvis den diktning som er oss overleven gjennom vår kulturarv virkelig hadde truffet vår ungdom, på det sinns- og tankenivå den befinner seg, så ville det, hvis det hadde stemt, satt et pinlig lys på selve den kultur som kalte denne diktning for «var kulturarv». Det måtte igjen ha betydd at de stiler disse elevene presenterte for sin lærer, i dette tilfelle altså han som denne regntunge blygråe mandag formiddag satt på sitt kateter i et klasserom på Fagerborg videregående skoie i Oslo, var de reneste litterære avhandlinger, som han derfor knapt kunne vente med å kaste seg over til han var kommet hjem, ikke for å rette, men for å lese, noe som var så langt fra de faktiske forhold som noe kunne komme bort fra de faktiske forhold, ja, det var langt ut på viddene, i tåkeheimen, for å si det mildt, det visste han etter pliktskyldigst å ha slitt seg gjennom sine elevers ufullstendige tankevirksomhet i samfulle 25 år, med minst tre stilbunker hver eneste måned. Nei, kulturarvens diktning formådde ikke å vekke de unges begeistring, og de unges stiler var ikke avhandlinger fullt på høyde med kulturarvens meritter. Derfor sto vi tilbake med de reelle forhold: Kjedsommeligheten som ligger svøpt over norske klasserom nar læreren gjennomgår et dramatisk verk av Henrik Ibsen med sine elever. Kjedsommeligheten som ikke unnlater å berøre læreren hel-

19 ler. I 25 ar hadde han undervist i de samme verk av Ibsen, stort sett, og det kan ikke nektes for at han ofte opplevde det som han sto og gulpet opp det samme, om igjen og om igjen. Første linjene av Peer Gynt, med replikkene «Peer, du lyver», «Nei, jeg gjør ei», avskydde han, likeledes «Bukkerittet», noe han imidlertid passet seg vel for å røpe for sine elever. Ja, det var sjelden han personlig hadde så stor glede av å undervise som i dag. Stort sett var det han la fram for elevene nokså kjente og for ham elementære utlegninger, som ikke formådde å vekke hans interesse. Rett nok hendte det at han begynte med en nokså kjent tese, f.eks. likheten mellom Hjalmar Ekdal og Peer Gynt, og mellom Brand og Gregers Werle, og at han greidde å ordlegge seg på en måte som atter en gang fikk ham til å fatte interesse for denne dobbelte sammenlikningen, og han kjente seg inspirert, og hadde en følelse av at han glimtet til, sa noe som han ikke hadde tenkt på før, men det var svært sjelden. Men i dag hadde han det. Helt uventet. Å, denne dr. Relling hadde han tenkt, med et inderlig, innvendig sukk da han ba elevene åpne skoleutgaven av Vildanden på side 43 og selv gjorde det samme. Dette evinnelige talerøret. Men så hadde det plutselig, nettopp fordi dr. Relling i denne scenen på side 43 hadde blitt en del av Ibsens drama, med parentesen: Dirrer litt i stemmen, gått opp for ham at dr. Relling ikke var stykkets nokså uinteressante talerør, for da, da hadde ikke Mester Ibsen nedverdiget seg til å la ham dirre litt i stemmen og flettet ham inn i denne lille scenen med fru Sørbye, der han framstår som dramatisk person, med sin bitre skjebne som evig tilbeder av denne, fra lesernes side, ikke altfor attraktive enkefru Sørbye, og han hadde atter kjent seg

20 inspirert. Men det lå i sakens natur at hans veltalenhet og inspirasjon ingen mulighet hadde til a vekke hans elever, for de hadde jo ingen forutsetning for å forstå ham. Veltalenheten kunne bare inspirere ham selv, elevene måtte ifølge sin natur stadig dels ligge over, dels sitte ved pultene sine og gjennomleve den sedvanlige kjedsommeligheten ved undervisn ingen i morsmålets diktning. Det var bare han, læreren, som for en gangs skyld slapp ut av norskundervisningens kvelende kjedsommelighet, noe som gjorde at han kjente en såre fornøydhet over seg selv ved timens avslutning. Men det var en helt uvesentlig følelse som bare gjaldt ham seiv, og ikke de, som jo ingen forutsetning hadde for a glede seg over det, om enn han kunne ha et håp om at i hvert fall noen undret seg, i det minste, over å høre han så opprømt, midt i denne kjedsommelige terping av et verk av Ibsen. Men om sa enkelte individer blant de umodne virkelig undret seg slik, var også det i den store sammenheng en uvesentlig (om enn gledelig) begivenhet. Hans oppgave var simpelthen ikke å holde inspirerende utlegninger over de store diktverk i den nasjonale kulturen, hans oppgave var ganske enkelt med dette klasserom som ramme gjennom et visst antall gjentatte timer ukentlig i tre år, a forme disse sine umodne elever til å forstå visse forutsetninger som denne nasjonen, og denne sivilisasjonen, bygger på, og som både han, den voksne læreren, og de, de unge temmelig forvirrede og uferdige elever, var en del av. Det var det faktum at han, en voksen, svtert velutdannet mann, var satt inn i dette klasserom, på det offentliges bekostning, for pa det 25. året å gjennomgå et visst antall skjønnlitterære verker fra vår felles kulturarv, uaktet det kjedet elevene eller ikke: Det var det som

21 pekte. Det var det som gjorde ham, hans ringe persons tilfeldige utstråling eller mangel pa utstråling, hans evner til å inspirere, eller hans manglende evner til å inspirere til tross, bydende, der han satt, og som var det som på kort eller lang sikt, bevirket den forming av dem som samfunnet hadde satt ham her til å utføre. Derfor hadde elevenes kjedsommelighet ikke berørt ham, ikke før nå, i det siste, for det var bare noe som var forårsaket av det faktum at de var umodne og utilstrekkelige, og denne kjedsommelighet ble opplevd både av ham og elevene (inntil na) som en mangel. Og denne mangelen ville prege dem seinere i livet. Enten ved at de opphevde den, eller, og det gjaldt for de fleste, ved at den ubevisst preget deres dannede tale som samfunnets erklærte mangel ved deres fuilvoksne personlighet. Det hadde han oite opplevd, når han f.eks. traff igjen gamle venner fra gymnaset og de ble stående og småprate og han fortalte at han nå studerte norsk litteratur ved universitetet, det var da de var i 20-årsalderen, og det var da han oftest hadde truffet igjen gamle venner fra gymnaset, eller han fortalte at han arbeidet som lektor ved Fagerborg, og at han la særlig vekt på å gjennomgå Ibsens dramaer med sine elever, da var det den andre kunne si: Ja, Ibsen, ja, han ligger nok for høyt for meg, eller: Nei, du vet, jeg har aldri kommet til å interessere meg for litteratur, og i dette lå det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo så lite interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke så noen grunn til å beklage det, hva i himmelens navn var det de skulle beklage, for sin egen del? Nei, det var som samfunnsmennesker de fant det nødvendig a uttrykke denne beklagelse, altså beklagelse som et nødvendig uttrykk for den dannelse ethvert sivilisert samfunn søker å

22 gi sine borgere, og som det, som man ser, i dette tilfellet hadde lykkes med. At enkle samtaler mellom gamle kjente som tilfeldigvis treffes etter noen år, arter seg slik, og ikke pa stikk motsatt vis, på dette bygger et hvert sivilisert samfunn stne fundamenter, hadde han ofte tenkt, ikke minst i de siste åra. For den ungdommen han nå, og akkurat i dag, denne regntunge mandagen i begynnelsen av oktober, her, inne i dette klamme klasseværelset, på Fagerborg videregående skole i Norges hovedstad, satt overfor og sorn kjedet seg under hans udegning av Henrik Ibsens drama Veidande», de kjedet seg på en helt annen måte enn tidligere. Han kunne ikke kjenne igjen sin egen kjedsommelighet fra sin gymnastid i dem, ikke i det hele tatt, og han kunne ikke kjenne igjen kjedsommeligheten over døsige timer med Henrik Ibsen som hadde ligget over tidligere elevkull, fram til for bare noen få år siden. De ungdommene som nå satt her i all sin umodenhet og kjedet seg over hans opprømte interesse for dr. Rellings funksjon i Vildanden, de så ikke på sin kjedsommelighet som en naturlig følge av det å være elev, tvert imot, det opprørte dem at de faktisk tilbrakte denne mandags formiddagen med å kjede seg i en norsktime ved Fagerborg videregående skole, og det til tross for at de jo ikke kunne se bort fra det faktum at de var elever ved denne skolen og følgelig hadde å innfinne seg her. De satt her med sine unge, bløte og hvalpete kinn, med sine, i egne øyne, forferdelige kviser, og med sitt forvirrede og utilstrekkelige indre liv sannsynligvis fylt av de mest såpeoperaaktige dagdrømmer, og var faktisk fornærmet fordi de kjedet seg, og det var ham fornærmelsen rettet seg mot, fordi det var ham, læreren, som kjedet dem. Og det var en

23 fornærmelse som ikke kunne blåses bort med en vennlig replikk som: Åh, spill ikke så fornærmet da, Cathrine, eller: Prøv å late som om du er interessert i hvert fall da, Anders Christian. For de var dypt fornærmet. Det var ikke bare utenpå, det hadde gjennomsyret dem fullstendig, og var blitt deres dominerende og egentlige attityde vis-å-vis ham, altså deres egentlige attityde som elever i et klasserom hvor en av vår litteraturs fremste dramatiske verk blir gjennomgått. De kjente seg rett og slett forulempet, og det var det ingen grunn til å kimse av. Det at de kjedet seg var en slik uutholdelig opplevelse for dem at kroppene deres, absolutt samtliges kropper, og ansikter, både hos guttene og jentene, oppvakte som mindre oppvakte, skoleflinke som de som bare satt (eller lå) her for å få tida til å gå, uttrykte en innestengt harme. Hvorfor skulle de finne seg i dette? Hvor lenge skulle de finne seg i dette? Har han rett til å gjøre dette mot oss? Formelig så han at de tenkte. Nå fantes det nok noen blant dem som var mer tolerante enn andre, og som. til tross for at de delte sine medelevers følelse av forurettethet, likevel forsøkte å se stort på det, og på den måten virket dempende på de andre. Det var de som snakket om at det bare var et tidsspørsmål før en slik måte å undervise i Ibsen på hørte fortiden til, at han med andre ord var håpløst gammeldags og at de følgelig burde se gjennom fingrene med ham, og takket være disse elevene ble den innestengte harmen dempet til fordel for et mer tradisjonelt uttrykk av generell kjedsommelighet, i hvert fall tilsynelatende. Men selv om klasseromssituasjonen derved kunne virke svært så gemyttlig i all sin døsighet, så visste han at han i bunn og grunn var uønsket som lærer blant sine elever,

24 noe som i og for seg ikke gjorde ham mer vondt enn en normal sårhet i sinnet, som alle får ved ikke å føle seg direkte velkommen et sted, men siden de som ikke ønsket ham velkommen som lærer, i tillegg var av den oppfatning at de var i sin fulle rett, så kjente han seg nå og da sterkt deprimert, for det var som han gikk her som en person hvis tid var ute, en håpløs, gammeldags lærer, foreldet og utlevd, mens andre ganger førte denne irritasjonen til at han kjente en glød vokse opp inne i seg og formelig gi ham mot. Han ville stå slik som han sto, oppreist, og la elevene få en sjanse til å strekke seg mot Ibsen og den øvrige kulturarv, utilstrekkelig i øyeblikket, men seinere i livet med større hell. Hans elever handlet som de gjorde med den største selvfølgelighet. De var ikke et øyeblikk i tvil om at det utelukkende skyldtes deres hjertegodhet og storsinnethet at de ikke reiste seg og protesterte mot hans undervisning. Det kan ikke herske tvil om at de var overbevist om at han utelukkende fikk ture fram som han gjorde, på deres nåde. Han satt på deres nåde. Det var hans unge umodne elever overbevist om. og når de kunne ha en slik overbevisning kunne det umulig skyldes deres egne ufullstendige liv og utilstrekkelige nivå i modningsprosessen, men noe helt utafor dem selv. Derfor var de ikke selv å laste, men uansett så var det en ganske avskyelig situasjon å befinne seg i for en voksen velutdannet mann, med 25 års erfaring med undervisning i landets morsmål. Dr. Relling. Bipersonen dr. Relling. Selvfølgelig var det blant noen av de mest skoleflinke, enkelte som ikke bare reagerte på at undervisningen ikke angikk dem, men også på at han tillot seg å kaste bort deres dyrebare tid som eksamensorienterte elever ved å tvinge