Dag Solstad GENANSE OG VERDIGHET. Roman

Transkript

1

2 GENANSE OG VERDIGHET

3 Dag Solstad GENANSE OG VERDIGHET Roman

4 Forlaget Oktober a.s. Oslo, 1996 Første gang utgiit: Forlaget Oktober, 1994 Omslag: Egil Haraldsen, Design Studio Tykket hos: Rotanor Bokproduksjon AS. Skien, I % ISBN:

5 Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstdagen, en mandag, i oktober, som han da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv. Som hver dag var han påpasselig med a ha på seg funklende ren skjorte, noe som lindret det ubehag han ikke kunne fri seg fra å kjenne ved å måtte leve i denne tid og under disse betingelser. Han spiste frokosten ferdig i taushet, kikket ut av vinduet, og ut pa Jacob Aallsgate slik han hadde gjort utallige ganger opp gjennom åra. Han befant seg i Oslo, Norges hovedstad, der han bodde og hadde sitt virke. Det var en grå og tung dag, himmelen var blygrå, og det drev løsrevne svarte slør av skyer over den. Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply. Han la den ned i veska si, sammen med hodepinetablettene og noen bøker. Han sa farvel til sin kone, påfallende hjertelig, og i en tone som virket ekte, og som sto i sterk kontrast til hans irritable og hennes nokså dratte ansiktsuttrykk. Men slik var det hver morgen, med den største møye samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som en gest til denne kvinne han i årevis hadde levd tett

6 innpå, og som han følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om han nå i det store og hele bare kunne kjenne rester av denne samhørighet, så var det maktpåliggende for barn hver morgen, gjennom dette muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at på djupet av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke stemte overens med de faktiske forhold, så måtte han tvinge seg selv, for sin anstendighets skyld, opp til de høyder hvor denne gest var mulig, ikke minst fordi han da fikk tilbake et farvel i samme liketille og ekte tonefall, som virket dempende på hans uro, og som han ikke kunne unnvære. Han spaserte til skolen, som var Fagerborg videregående skole, og som iå bare sju-åtte minutter fra hans bopel. Han var tung i hodet, litt irritabel, etter å ha drukket øl og akevitt kvelden før, litt for mye akevitt, akkurat passe med øl, tenkte han. Litt for mye akevitt som nå lå over panna hans, som en kjetting. Da han nådde skolen, gikk han rett inn på lærerværelset, Ia fra seg veska, tok fram bøkene, tok en hodepinetablett, hilste kort, men naturlig, på kollegene, som alt hadde undervist en time, og gikk inn til sin time. Han kom inn i klasserommet, lukket dora bak seg, og satte seg bak lærerens skrivebord oppe på forhøyningen ved tavla som dekket det meste av den ene langveggen. Tavle og kritt. Svamp. 25 år i skolens tjeneste. Idet han steg inn i klasserommet skyndte elevene seg å sette seg ved sine pulter. Foran ham 29 unge mennesker i 18-årsalderen som så på ham og hilste idet han hilste. De tok øreproppene ut av ørene og la dem i lommene sine. Han ba dem ta fram skoleutgaven av Vildanden. Det slo ham atter en gang hvor fiendtlig innstilt de var til ham. Men

7 det fikk de bare være, ban hadde en oppgave å utføre og den skulle han gjennomføre. Det var fra dem som gruppe han fornemmet den massive motviljen som strømmet ut fra kroppene deres. Hver for seg kunne de være riktig så hyggelige, men sammen, plassert slik som nå, på pultene sine, utgjorde de en strukturell fiendskap, rettet mot ham, og alt det han sto for. Selv om de gjorde som han sa. De tok fram skoleutgaven av Vildanden uten å mukke, og la den framfor seg på pulten. Selv satt han med et tilsvarende eksemplar framfor seg. Vildanden av Henrik Ibsen. Dette merkverdige drama Henrik Ibsen skrev da han var 56 år gammel, i I over en måned hadde klassen holdt på med det, og ennå var de bare midt i fjerde akt. slikt var det stil over, tenkte han. En søvnig mandags formiddag. Norsktime, endog dobbelttime, ved Fagerborg videregående skole, i en av avgangsklassene. Den grå, tunge dagen rett utafor vinduene. Han satt bak sitt kateter, som han kalte det. Elevene med nesene og øynene vendt mot boka. Noen mer lå over, enn satt ved, pulten, det ergret ham, men han trengte ikke å bry seg om det. Han snakket, doserte. Midt i fjerde akt. Der hvor fru Sørby dukker opp hjemme hos Ekdals og forkynner at hun skal gifte seg med grosserer Werle, og der Ekdals losjerende dr. Relling er til stede, og han leste (selv, han ba ikke en av elevene gjøre det, det hendte han gjorde det for syns skyld, men han foretrakk å gjøre det selv): «Relling (dirrer litt i stemmen): Dette her er da vel aldri sant? Fru Sørbye: Jo, snille Relling, dette er riktignok sant.» Mens han leste kjente han en ulidelig spenning, for med ett mente han at han hadde kommet på sporet av noe som han tidligere ikke hadde gitt akt på når han skulle forstå Vildanden.

8 125 år hadde han gjennomgått dette drama av Henrik Ibsen med 18-åringer i siste året på gymnaset (eller videregående), og han hadde alltid hatt problemer med dr. Relling. Han hadde ikke helt forstått hva ReUing hadde i stykket å gjøre. Han hadde sett at hans funksjon var å forkynne elementære og usminkede sannheter om de øvrige personene i stykket, ja i bunn og grunn om hele stykket. Han hadde sett ham som et slags talerør for Ibsen, og hadde ikke skjønt hvorfor det var nødvendig. Ja, han hadde tenkt at dr. Relling-figuren svekket stykket. For hva skulle Henrik Ibsen med et «talerør»? Talte ikke stykket for seg selv, hadde han tenkt. Men her, her lå det noe. Henrik Ibsen berører sin biperson dr. Relling og lar ham dirre litt i stemmen, i en parentes, idet han spør fru Sørbye om det virkelig er sant at hun skal gifte seg med den mektige grosserer Werle. Henrik Ibsen skyver Relling for ett øyeblikk inn i det drama han ellers utelukkende kommenterer med sine sarkasmer. Nå er han der, fanget t sin egen bitre skjebne, som evig og mislykket beiler til fru Sørbye, gjennom hennes to ekteskap, først med gamle dr. Sørbye, nå med grosserer Werle, og i et kort sekund er det akkurat hans skjebne, og ingenting annet, som fryses fast på scenen. Bipersonen? øyeblikk. Både før og etter dette er han den samme, mannen som avleverer de flotte replikkene, hvorav en er blitt blant de udødelige i norsk litteratur: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det samme.» Dette begynte han nå å legge ut om for sine elever som dels satt ved, dels lå over sine pulter. Han ba dem om å slå tilbake til tredje akt der dr. Relling første gang entrer scenen, lese replikkene der, og så bla framover til slutten

9 av fjerde akt (han regnet hele stykket for kjent for elevene, se!v om de bare hadde kommet midt i fjerde akt i selve gjennomgangen, for da de begynte pa det, hadde de fatt i hjemmelekse å lese dramaet i sin helhet, og det tillot han seg å gå ut fra at de hadde gjort, uaktet hva elevene selv, enkeltvis eller som helhet, hadde foretatt seg i den anledning, han så ingen grunn til å opptre som klassens politikonstabel, tenkte han med et lite indre smil gjennom sin nokså (etter gårsdagens lille ettertenksomme drikkegildel ugne kroppi nettopp på det stedet hvor dr. Relling bl.a. uttrykker sin seinere så udødelige replikk om livsløgnen, og han sa; Der kan dere se, dr. Relling bare prater, hele tida, bortsett fra ett sted, og det er der hvor vi er nå. Nå har vi ham altså, i dramaet, for første og siste gang. Elevene gjorde som han sa, bladde tilbake, bladde fram, bladde tilbake dit de var, altså der hvor de hadde dr. Relling i dramaet for første og siste gang. Om de gjespet? Nei. de gjespet ikke, hvorfor skulle de gjespe, dette var da ikke noe å demonstrere så voldsomt over at det var nødvendig å gjespe, dette var en helt ordinær norsktime en mandags formiddag ved Fagerborg videregående skole, i avgangsklassen. Nå satt de ber, og horte på lærerens udegninger om et stykke de skulle legge opp i norsk, Vildanden, oppkalt etter en villand som holdt til på et loft, et mørkeloft, visstnok, noen så i boka, noen så på ham, noen så ut vinduet. Minuttene tikket sakte avsted. Læreren fortsatte å snakke om den oppdiktede personen dr. Relling som visstnok har sagt en udødelig replikk i et skuespill av Ibsen. Her er han, sa han, frosset fast i sin egen bitre skjebne. Bitter for ham, på grensen til latterlig for oss andre, ikke minst hvis vi skulle få ham presentert gjennom dr. Rellings egne sarkasmer.

10 Men, la han til, og nå pekte han med fingeren rett mot klassen, noe som gjorde at enkelte av dem for sammen for de likte ikke å bli pekt på på den måten, hva hadde skjedd hvis denne scenen ikke hadde vært med? Ingenting. Stykket hadde vært nøyaktig det samme, bortsett fra at dr. Relling ikke hadde fått sitt dirrende øyeblikk. For det er fullstendig overflødig. Det influerer overhodet ikke på stykkets utvikling, og det forandrer heller ikke, som vi har sett, bipersonen dr. Relling. Han er nøyaktig den samme karakter med nøyaktig den samme funksjon både før og etter dette sitt dirrende øyeblikk. Når vi så vet at dette stykket er skrevet av Mester Henrik Ibsen, som nøye uttegner sine personer og scener og intet overlater til tilfeldighetene, da må vi spørre: Hvorfor har Ibsen med denne overflødige scenen hvor bipersonen dr. Relling uttaler en replikk mens han «dirrer litt i stemmen» og plutselig trekkes inn i stykket som skjebne? Det må være en årsak, og da scenen altså er overflødig, ja egentlig bortkastet, så kan grunnen ikke være noen annen enn at Henrik Ibsen ønsker å vise sin oppdiktede biperson dr. Relling en stor gest. Men spørsmålet blir da: Hvorfor... 1 det samme ringte imidlertid skoleklokka, og elevene ranket seg momentant, slo igjen skoleutgavene av Vitdande», reiste seg opp, og gikk rolig og ufortrødent ut av klasserommet, forbi læreren, som de ikke et øyeblikk enset, ikke en eneste en av dem, og som nå satt på sin stol, som den eneste, mens han ergret seg over å ha blitt avbrutt midt i et spørsmål. For ti år siden, tenkte han, idet han også reiste seg, ville de i hven fall ha latt ham fullføre setningen. Men nå, med en gang skoleklokka ringte så slo de bøkene sammen og forlot klasserommet, trygt og uangripelig fordi