Fiskeoppdrett. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 14

Transkript

1 Fiskeoppdrett Innholdsfortegnelse 1) Rømt oppdrettsfisk 2) Lakselus 3) Tilførsler av næringssalter fra fiskeoppdrett 4) Kobber og andre kjemikalier i fiskeoppdrett Side 1 / 14

2 Fiskeoppdrett Publisert av Miljødirektoratet Fiskeoppdrett er en viktig næring i rask utvikling, som i varierende grad påvirker omgivelsene. Rømt oppdrettslaks og lakselus kan gi skader på de ville laksebestandene. Fiskeoppdrett er også kilde til utslipp av næringssalter og slam. Derfor er det viktig å finne fram til driftsformer som gir minst mulig negativ påvirkning. Fiskeoppdrettsanlegg i en norsk fjord. Foto: istockphoto TILSTAND Fiskeoppdrett en næring i vekst Norsk fiskeoppdrett begynte i liten skala i 1970 årene. De siste tiårene har næringen vokst kraftig, og Norge er nå verdens største eksportør av oppdrettslaks. I 2012 ble det solgt rundt 1,2 millioner tonn laks, dette tilsvarer rundt 240 kg fisk per nordmann. Side 2 / 14

3 Salg av fisk fra fiskeoppdrett Tonn Millioner kroner Regnbueørret Laks Verdi totalt Kilde: Fiskeridirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Kartet under viser blant annet lakseoppdrettsanlegg utenfor Trondheimsfjorden. Det finnes rundt 1100 slike anlegg langs kysten. De fleste finnes på kyststrekningen fra Lindesnes i sør til den russiske grensa i nord. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere, eller gå til "Mer kart.." for å se oppdrettsanlegg andre steder langs kysten. Oppdrettsnæringen er interessert i å produsere mest mulig fisk med bruk av minst mulig fôr. En effektiv drift kommer også miljøet til gode, men den stadige økningen i produksjonen gjør at de samlede miljøvirkningene likevel øker. PÅVIRKNING Rømt oppdrettsfisk, lakselus og utslipp De største miljøutfordringene for oppdrettsnæringen er rømming av laks og lakselus. Intensiv fiskeoppdrett medfører også utslipp av for eksempel næringssalter og organisk materiale. Rømt oppdrettsfisk Rømt oppdrettslaks har negative konsekvenser for ville stammer av laksefisk. Rømt fisk som vandrer opp i vassdragene og som gyter med villaksen kan påvirke villaksens genetiske mangfold og produktivitet, og rømt fisk kan spre fiskesykdommer til villfisken. Les mer om rømming av laks Lakselus Flere hundre millioner oppdrettslaks i merder i fjordene har vist seg å gi gode vekstvilkår for lakselusa. Lusa som egentlig er et lite krepsdyr har i de senere årene blitt en stor trussel mot villaks og sjøørret, og kan i verste fall bidra til å utrydde enkeltbestander. Les mer om lakselus Tilførsler av næringssalter Tilførsler av næringssalter fra fiskeoppdrett kommer fra rester av fiskefôr og fiskenes avføring. Mengden næringssalter som slippes ut per tonn produsert fisk har blitt halvert de senere årene. Samtidig har produksjonen økt så mye at fiskeoppdrett nå er den største kilden til utslipp av næringssalter langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Slike utslipp kan gi økt algevekst og føre til overgjødsling i innelukkede fjordområder. Les mer om tilførsler av næringssalter Side 3 / 14

4 En ekspertgruppe konkluderte i 2011 med at utslipp av næringssalter til dypvann (under 30 meter) bare medfører lokale problemer på skjermede lokaliteter. Les mer om ekspertgruppens vurderinger på Havforskningsinstituttets nettsider Bruk av kobber og andre kjemikalier Bruk av kobber til notimpregnering og bruk av kjemikalier for å bekjempe lakselus og sykdommer kan påvirke dyre og plantelivet på sjøbunnen og krepsdyr i nærheten av oppdrettsanleggene. Les mer om bruk av kobber og andre kjemikalier TILTAK Flere tiltak er nødvendig Myndighetene ønsker å legge til rette for at oppdrettsnæringen skal bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. Det er også viktig at det også tas hensyn til fiskere, lokalbefolkning og hyttefolk og deres muligheter til å bruke havet og kystområdene. Havforskningsinstituttet peker på behovet for et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere risikoen knyttet til fiskeoppdrett, og at slike risikovurderinger blir utført regelmessig. I rapporten Risikovurdering miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett 2011 skriver instituttet at den påvirkningsfaktoren som først overskrider kriteriene for bærekraft (akseptabel miljøpåvirkning) bør sette grenser for omfanget av oppdrett i en region. Det haster mest med å gjennomføre tiltak mot rømming av oppdrettsfisk og lakselus. Tiltak mot rømming av oppdrettsfisk Fiskerimyndighetene og oppdretterne har en visjon om null rømming, men det har vist seg vanskelig å nå dette målet. En egen forskrift (NYTEK- forskriften) stiller krav til utforming og drift av oppdrettsanlegg. Forbedrede driftsrutiner, bedre anlegg og en best mulig plassering av anleggene kan redusere rømmingen. Tiltak mot lakselus Oppdretterne er pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden har nådd et gitt nivå, men dessverre er mange av kjemikaliene som brukes også giftige for krepsdyr som lever rundt anleggene. Det er også urovekkende at lakselusa har begynt å bli resistent mot de vanligste og mest effektive kjemikaliene. Dette gjør det enda vanskeligere å holde nivået av lakselus lavt nok til å unngå at villaks og sjøørett blir skadelidende. Mange oppdrettere har nå tatt i bruk biologisk avlusing ved hjelp av lusespisende rensefisk. Dette er en helt skånsom metode uten noen form for negative konsekvenser for miljøet. Flere miljøer arbeider også med å utvikle andre og forhåpentligvis mer miljøvennlige metoder samt at myndighetene arbeider med å forbedre regelverket for å redusere lusemengden. Et viktig virkemiddel er innføringen av soner der alle oppdretterne blir pålagt å behandle oppdrettslaksen mot lus samtidig. Se soneforskrift for kommuner i Rogaland og Hordaland Se soneforskrift for kommuner i Nord Trøndelag og Sør Trøndelag Tiltak for å redusere utslipp av næringssalter Det er viktig å få mer kunnskap om hvordan næringssalter og organisk materiale påvirker miljøet. De siste årene har myndighetene stilt strengere krav om at oppdrettene skal øke overvåkingen av området under og rundt oppdrettsanleggene. Dette vil gi oss mer kunnskap, slik at det skal være mulig å sette inn tiltak før miljøet tar skade. Særlig beskyttelse for viktige fjorder og vassdrag For å gi de viktigste laksebestandene særskilt beskyttelse har Stortinget opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. Her skal det ikke etableres nye oppdrettsanlegg for laksefisk, og eksisterende anlegg vil bli underlagt strengere krav til rømmingssikring og strengere krav til kontroll av lakselus og annen sykdom. Les mer om laksevassdrag og laksefjorder Side 4 / 14

5 1. Rømt oppdrettsfisk Publisert av Miljødirektoratet Rømt oppdrettslaks påvirker ville bestander av laks. En del av den rømte laksen vandrer opp i vassdragene og gyter med villaksen. Når rømt oppdrettslaks gyter med villaks, vil den ville laksebestanden kunne endres genetisk, noe som kan føre til lavere produksjon av laks i vassdraget. Rømt oppdrettsfisk fanget i Raunefjorden. Foto: Terje Haugland, Statens naturoppsyn (SNO) Rømt regnbueørret fanget ved Osterøy i Hordaland. Foto Asbjørn Borge I 2010 ble det produsert ca tonn oppdrettslaks i Norge. I 2011 ble det rapportert at oppdrettslaks rømte fra oppdrettsanleggene. Dette er en økning i antall rapportert rømte oppdrettslaks for tredje året på rad. Til sammenlikning ble det fanget ville laks i sjø og elvefisket i 2011 av et beregnet totalinnsig på ca villaks til kysten dette året. Side 5 / 14

6 Fortsatt høyt antall rømt oppdrettslaks i vassdragene Innslaget av rømt oppdrettslaks i fangstene i elvene har blitt systematisk undersøkt siden Utviklingen i innslag av rømt laks i elvene viser ikke like store variasjon som statistikken for de rapporterte rømmingene. Etter en nedgang frem mot årtusenskifte har innslaget av rømt oppdrettslaks holdt seg på et relativt stabilt og alarmerende høyt nivå. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavere i sportsfisket om sommeren og høyere i prøvefisket og stamfisket om høsten like før gyting. Grunnen til at innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest om høsten, er at rømt oppdrettslaks i hovedsak går opp i vassdragene seinere enn villaksen. Ut fra målte andeler rømt oppdrettslaks i et utvalg vassdrag fra 1989 til 2009 er det ved hjelp at datasimuleringer laget en regional framstilling av hvordan villaksbestandene påvirkes av rømt oppdrettslaks. Nyere undersøkelser tyder på at det allerede har skjedd genetisk negative endringer i enkelte laksebestander der det over langt tid har vært høye innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene. Side 6 / 14

7 Store biologiske konsekvenser Regjeringen har som mål å bevare og gjenoppbygge de ulike laksebestandene til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfoldet innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. I Norge er det registrert 481 vassdrag som har eller har hatt en egen bestand av laks. Det må legges til grunn at hver lakseelv har sin unike bestand som har tilpasset seg forholdene i vassdraget over lang tid. Oppdrettslaksen er opprinnelig basert på laks fra bare et fåtall bestander. Siden har den blitt avlet målbevisst for å få den best mulig tilpasset livet i oppdrett, og den har mindre genetisk variasjon enn villaksbestandene. Oppdrettslaks som gyter med villaks i elvene påvirker den genetiske variasjonen i de ville bestandene. Påvirkningen kan være irreversibel, slik at tapte genetisk variasjon og tapte bestander vil være borte for alltid. En laks som ligner mest på oppdrettsfisk vil ikke være tilpasset elvens spesielle forhold. Innblanding av oppdrettsfisk vil derfor gjøre laksebestandene mindre motstandsdyktige mot skiftinger i miljøet, som for eksempel klimaendringer. Kontrollerte eksperimenter med rømt oppdrettslaks og deres avkom i naturlige villaksbestander har vist en betydelig grad av påvirkning på de ville laksebestandene. For Imsa i Rogaland var den samlede smoltproduksjonen 30 prosent lavere enn hva den ville vært med stedegen villaks ved en innblanding av om lag 50 prosent oppdrettslaks i gytebestanden. Skjellavlesninger av rømt oppdrettslaks fanget i elv viser at en stor andel har rømt som små, enten fra settefiskanlegg, eller i den første fasen i sjøen. Disse laksene har vært lenge i det fri, og har fått tilbake mer naturlige finner og hale. Disse er også ekstra vanskelig å skille ut og fjerne fra elvene. Slik rømt fisk har sannsynligvis også større suksess på gyteplassene enn oppdrettsfiskene som nylig har rømt. Fisk som rømmer når de er små utgjør derfor en enda større trussel for villaksen enn de som rømmer som voksne. Innslaget av rømt oppdrettsfisk i naturen er størst i områder med mye oppdrettsvirksomhet. Hordaland har hele tiden hatt den høyeste tetthet av oppdrettsproduksjon i landet, og den høyeste andelen rømt laks i elvene. Rømt regnbueørret er effektive smittebærere for lakselus og flere andre sykdommer. Regnbueørret er en Nord Amerikansk art som er fremmed i vår natur. I noen områder hvor det tidligere har vært satt ut regnbueørret, har disse etablert selvreproduserende bestander. Rømt regnbueørret vandrer opp i lakse sjøørret og sjørøyevassdragene, og hvis den etablerer bestander vil disse kunne fortrenge de naturlige fiskebestandene i vassdragene. Side 7 / 14

8 2. Lakselus Publisert av Miljødirektoratet Lakselus Lepeophteirus salmonis, er et krepsdyr som lever i sjøen og angriper laks, sjøørret og sjørøye. De senere årene har lakselus blitt en alvorlig trussel mot mange av våre ville bestander av laksefisk. Det er fare for at de økte mengdene lakselus kan utrydde bestander av laks og sjøørret i enkelte områder. Oppdrettsnæringen årsak til mangedobling av lakselus Fra et nivå på tonn i 1998 økte produksjonen av oppdrettslaks og regnbueørret til over 1,1 millioner tonn i 2011, viser tall fra Fiskeridirektoratet. I dag er det flere hundre ganger så mye oppdrettslaks og regnbueørret i oppdrettsanleggene som antall vill sjøørret og laks i hele landet. Dette gjør at det utvikles mye mer lakselus nå enn tidligere. Lakselusene slipper larvene sine fritt i vannet. Larvene driver med strømmen og angriper vill laks og sjøørret, og spiser av fiskens slim og hud. Kun 4 5 lus på utvandrende lakse eller sjøørretsmolt kan føre til redusert vekst og overlevelse, og 9 11 lus regnes som dødelig for de unge laksene på vei til havet. I oppdrettsanleggene kan antall lakselus per fisk holdes nede ved hjelp av forskjellige typer tiltak, som kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten at det fører til høy produksjon av egg og larver som sprer seg i sjøen gjennom hele året. I områdene med store mengder lakselus er enkelte laksebestander truet av utryddelse. Sjøørretbestandene er redusert til bare noen få prosent av det opprinnelige nivået. Spesielt på strekningen fra Rogaland til og med Nordland utgjør lakselus et stort problem for vill laksefisk, men forhøyete infeksjoner med lakselus har også vært økende i de to nordligste fylkene. En ventet videre økning i sjøtemperaturer kan gi bedre vilkår for lakselus i nord. I landets tetteste oppdrettsområde, Hardangerfjorden, er alle laksebestander truet av utryddelse av denne parasitten, og sjøørretbestandene i midtre Hardangerfjord er sterkt redusert. Fisket er stoppet på disse bestandene. I enkelte av de siste årene har mengdene lakselus vært så store også i Trøndelag, at en del årsklasser av laks har blitt betydelig redusert og fisket har måtte innskrenkes. Trøndelagregnes som kjerneområdet for den norske villaksen. I nord kan også bestander av sjørøye bli skadelidende. Lakselus kan drepe villaksunger I Norge startet systematiske registreringer av lakselus på villfisk tidlig på nittitallet. Lakselus kan være et betydelig problem for utvandrende smolt, det vil si fiskeunger av laksefisk. Hardt infisert vill laksefisk er stort sett kun observert i områder med stor oppdrettsvirksomhet. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og som bytte for andre dyr. Eksempelvis vil sjøørret som er hardt angrepet av lakselus vandre tilbake til elva tidligere enn normalt. Redusert oppholdstid i sjøen kan hindre vekst og dette vil mest sannsynlig redusere sjøørretens forplantningsdyktighet. Det har nylig også blitt påvist at lakselus også fungerer som effektiv smittebærer av sykdommer som kan utgjøre trusler mot vill laksefisk. Tilsyn og bekjempelse av lakselus Forskrifter fastsetter hvor mye lakselus det er tillatt å ha i oppdrettsanleggene. Mattilsynet fører tilsyn med oppdrettsanleggene for å se at de følger reglene. Side 8 / 14

9 Det er oppdretterne selv som har ansvaret for å holde lakselusnivået lavt, dvs under en bestemt grense. De må jevnlig telle og rapportere inn til Mattilsynet hvor mye lakselus det er i anlegget. Er lakselusnivået over grensen, må de bruke behandlingsmidler slik at nivået kommer under grensen. Dersom oppdretterne ikke følger regelverket, er det Mattilsynets oppgave å gripe inn. Mattilsynet har forskjellige virkemidler de kan bruke. Oppdretterne kan få tvangsmulkt, beskjed om å slakte fisken eller de kan bli anmeldt til politiet. I den senere tid har også Mattilsynet pålagt oppdrettere å redusere produksjonen sin på de lokalitetene de har hatt stadige overskridelser av lusegrensen. Lakselus blir resistent Utvikling av resistens, eller motstandsdyktighet, hos lakselus mot de vanligste behandlingsmidlene i oppdrettsnæringen, kombinert med mangel på alternative virkemidler gir grunn til stor bekymring. Når en mister de viktigste verktøy for å holde lakselustallet nede i merdene, samtidig som mengden oppdrettsfisk øker, vil også lakselusmengdene som slippes ut i naturen kunne øke. Side 9 / 14

10 3. Tilførsler av næringssalter fra fiskeoppdrett Publisert av Miljødirektoratet Fiskeoppdrett gir utslipp av næringssalter og organisk stoff. Økt produksjon av oppdrettsfisk gjør at utslippene har økt de siste årene. I dag er fiskeoppdrett den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter langs kysten. TILSTAND Utslipp av næringssalter fra fiskeoppdrett har økt Norsk oppdrettsnæring har forandret seg mye siden begynnelsen av 1970 årene fra småskalaproduksjon til storindustri. De første anleggene var små og ofte plassert på beskyttede områder med relativt dårlig vannutskiftning. Organisk materiale hopet seg opp under merdene og førte til nedslamming og dårligere vannkvalitet. Økt kunnskap om disse effektene har ført til at oppdrettsanleggene etter hvert har flyttet ut på dypere, mer åpne og eksponerte områder med god vannutskiftning og sirkulasjon. Omstrukturering i næringen gjør at det har blitt færre men større anlegg, og produksjonen har økt kraftig de siste årene. Ved utgangen av 2013 var det gitt 1633 tillatelser til fiskeoppdrett totalt for hele landet. Av disse gjelder omtrent tre fjerdedeler oppdrett av laksefisk. Utslipp av næringssaltene fosfor og nitrogen har økt som følge av den økte produksjonen. I dag er fiskeoppdrett den klart største kilden til menneskeskapte tilførsler av fosfor til våre kystområder. Fiskeoppdrett er også en stor kilde til utslipp av nitrogen, sammen med jordbruk og naturlig avrenning. Tilførsel av fosfor til kystområdene fordelt på kilde Tonn Fiskeoppdrett Kommunalt avløp Bakgrunnsavrenning Jordbruk Industri Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Side 10 / 14

11 Tilførsel av nitrogen til kystområdene fordelt på kilde Tonn Bakgrunnsavrenning Fiskeoppdrett Jordbruk Kommunalt avløp Industri Kilde: Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Det finnes ulike modeller for å beregne hvor mye næringssalter som slippes ut fra et oppdrettsanlegg. Ifølge TEOTIL beregninger kan utslipp fra produksjon av ca. 780 tonn laks, ørret og regnbueørret sammenlignes med størrelsen på næringssaltutslipp fra en befolkning på mellom og innbyggere. Forskjellen er at utslipp fra fiskeoppdrett ikke medfører risiko for spredning av smittestoffer og uønskede bakterier. Utslippene fra fiskeoppdrettsanlegg vil variere i noen grad med fôrsammensetning, mengde fôrspill, fiskestørrelse og sjøtemperatur. KONSEKVENSER Fare for forurensning i områder med dårlig vannutskiftning Miljøpåvirkningen er størst rett under og i umiddelbar nærheten av hvert anlegg. Men avhengig av blant annet strøm og bunnforhold kan intensiv fiskeoppdrett også gi effekter i varierende utstrekning rundt anleggene. I mange områder hvor det er god vannkvalitet og vannutskifting, vil fiskeoppdrett ofte ikke utgjøre noe forurensningsproblem. I områder hvor de naturlige forholdene ikke er like gode, kan den totale belastningen blir stor. Eksempelvis gjelder dette der vannutskiftningen er dårlig, eller der det er mange anlegg nær hverandre. Utslippene kan påvirke livet på sjøbunnen Store tilførsler av næringssalter kan gi høy algeproduksjon. Når algene dør, synker ned til bunnen og brytes ned, forbrukes oksygen noe som igjen kan føre til lavt oksygeninnhold på sjøbunnen. Oksygensvikt i områder med begrenset vannutskiftning kan få alvorlige konsekvenser for både bunnfauna og fisk. Norske fjorder har stort sett god vannutskiftning, noe som hindrer opphopning av næringssalter og organisk stoff. Vi vet imidlertid ikke med sikkerhet hvor mye næringssalter fjordene tåler, og vi mangler i tillegg lange tidsserier med data for vannkvalitet fra fjorder på Vestlandet og nordover. Sjøområder med dårlig vannutskifting, for eksempel terskelfjorder, er mer sårbare for overgjødsling og egner seg mindre for fiskeoppdrett enn områder med god vannutskifting. Utslipp fra oppdrettsanlegg kan i tillegg utgjøre en risiko for nedslamming og begroing av viktige oppvekstområder for fisk og andre organismer. Koraller er spesielt sårbare for ulike miljøpåvirkninger, men det er så langt uklart hvordan de reagerer på tilfærsler av næringssalter og organisk stoff fra fiskeoppdrett. Hovedtrekkene i utbredelsen av koraller er at de lever i områder med god vannutskiftning og på hardbunn, men utover det er det behov for betydelig mer kunnskap om korallenes utbredelse. Fisken må ha god vannkvalitet for å trives Side 11 / 14

12 Oppdrettsfisken må ha god vannkvalitet for å trives. Dersom vannkvaliteten blir dårlig, kan den miste appetitten og veksten kan bremse opp. Dette gjør også at den blir mindre motstandsdyktig mot sykdommer. TILTAK Bedre fôring og økt overvåking Tidligere var lokal forurensning fra oppdrettsanleggene et stort problem både for miljøet og for fiskeoppdretteren. I dag er man oppmerksom på faren. Næringen og myndighetene legger vekt på langsiktig, bærekraftig drift på lokalitetene. En vesentlig økning av produksjonen kan imidlertid øke risikoen for at utslipp fra flere anlegg kan føre til overbelastning i et fjordområde. Gode fôringsrutiner og overvåking av miljøforholdene er viktige tiltak Endringer i fôrsammensetning og bedre fôringsrutiner har ført til at utslippene per tonn produsert fisk har blitt betydelig redusert de siste årene. Det stilles ingen krav om oppsamling eller rensing av utslipp fra oppdrettsanlegg i sjø. Miljøforholdene på bunnen og i vannmassene over gjenspeiler seg i bunnfaunaen. Artssammensetning og antallet arter på bunnen gir et bilde av miljøforholdene. Derfor krever myndighetene at oppdretterne overvåker påvirkningen fra anleggene. Siden 2005 har næringen hatt krav om regelmessig overvåking av bunnforholdene under og i umiddelbar nærhet av oppdrettsanleggene, slik at det er mulig å følge med på effektene og sette inn tiltak før miljøet tar skade. Forslag til endringer i reguleringen av fiskeoppdrett Myndighetene arbeider med forslag til endringer i reguleringen av fiskeoppdrett. Blant annet arbeides det med strengere krav til miljøovervåking som kan gi oss mer kunnskap om miljøeffektene knyttet til fiskeoppdrett. På lokaliteter som viser dårlig miljøtilstand må det vurderes om driften skal opphøre og anlegget flyttes. Side 12 / 14

13 4. Kobber og andre kjemikalier i fiskeoppdrett Publisert av Miljødirektoratet Bruk av kobber og andre kjemikalier i fiskeoppdrett kan ha negativ effekt på dyre og plantelivet på sjøbunnen og særlig i nærheten av anleggene. Bildet viser not til tørk. Rødfargen skyldes bruk av kobberstoff til impregnering. Foto: Fylkesmannen. Kobberimpregnering mot begroing av nøter Side 13 / 14

14 Mange oppdrettere bruker kobberimpregnering for å hindre begroing av nøtene. Ifølge tall fra Produktregisteret ble det omsatt 1061 tonn kobber til dette formålet i Rundt prosent av kobberet lekker ut i sjøen fra merdene. I høye nok konsentrasjoner kan kobber både føre til skade på følsomme arter og gi skadelige langtidsvirkninger i vannmiljøet. Myndighetene har derfor som mål at oppdretterne finner mer miljøvennlige metoder, slik at bruken av kobber kan reduseres. Rensefisk og kjemikalier mot lakselus Oppdretterne kan bruke biologiske behandlingsmetoder som rensefisk, eller kjemikalier for å holde lakselusnivået i anleggene lave. Bruk av rensefisk er et miljøvennlig alternativ for å avluse oppdrettslaks. Rensefisk er en samlebetegnelse for flere ulike fiskearter som spiser lus av oppdrettsfisk. Berggylten regnes som den beste lusespiseren og er mer robust enn grønngylt og gressgylt, som også brukes i kampen mot lakselus i oppdrettsnæringen. Bruk av rensefisk er mindre effektivt i den kalde årstiden enn i sommerhalvåret, siden de artene som brukes tåler kaldt vann dårligere enn laksen. Derfor har de ofte problemer med å overvintre i merdene. De kjemikaliene som brukes mot lakselus er giftige for lakselusa, men kan også være giftige for krepsdyr og annet liv i sjøen. Forbruket av lakselusmidler har vært høyt siden Etter en viss nedgang i forbruket fra 2010 til 2011 var det en kraftig økning i bruken i Og økningen fortsatte i Økningen var betydelig for bruken av samtlige midler, med unntak av cypermetrin og azametifos. Størst økning var det i bruken av kitinsyntesehemmere som diflubenzuron og teflubenzuron samt hydrogenperoksid. Det rapporteres om økende grad av resistensutvikling for enkelte lusemidler, og det er store utfordringer knyttet til lusebehandlingen. Det er behov for å utvikle gode avlusningsmetoder og redusere bruken av medikamenter til behandling mot lus. Legemidler og kjemikalier mot sykdommer Også andre legemidler og kjemikalier som brukes for å bekjempe sykdommer hos oppdrettsfisk kan ha negative effekter på miljøet. Det er derfor viktig å få både sykdom og parasitter under kontroll, slik at man i størst mulig grad unngår bruk av miljøskadelige stoffer. Side 14 / 14