Fjellrev i Finnmark: Årsrapport for 2015

Transkript

1 Fjellrev i Finnmark: Årsrapport for Oppdragsgiver: Miljødirektoratet Faglig prosjektansvarlig: Universitet i Tromsø (UiT) v/ Rolf A. Ims Prosjektkoordinator: Siw T. Killengreen (UiT) Prosjektmedarbeidere: D. Ehrich (UiT), I. Jensvoll (UiT), N. G. Yoccoz (UiT), J.A. Henden (UiT), T. Mørk (Vet. Inst., Tromsø), A. P. Sarre (SNO), A. Ørjebu (SNO), B.H. Kristoffersen (SNO) og Å. Bye (SNO). 1

2 1. Innledning Prosjektet «Fjellrev i Finnmark» har pågått siden 2004 med to målsettinger: 1) Å gjøre forskning på økosystembetingelser som begrenser fjellrevenbestandens nåværende utbredelse og bestandsvekst i Øst-Finnmark spesielt, og i sub- og lav-arktis generelt, med fokus på to hypoteser; a) uregelmessige og dempede smågnagersykler og b) konkurranse med rødrev (Figur 1 røde piler). Denne forskning har også som mål å belyse drivere for endringer i henholdsvis (a) og (b) (Figur 1, blå piler). 2) Gjennomføre tiltak for å redusere bestanden av rødrev på Varangerhalvøya i samarbeid med Statens naturoppsyn (SNO) (Figur 1 svart pil), samt å evaluere effektene av disse tiltakene, dels ved å gjøre sammenligninger med referanseområder i Øst-Finnmark hvor det ikke skjer tiltak og dels ved å la tiltaket inngå som et replikat i en felles Fennoskandisk analyse av tilsvarende tiltak i Sverige. Figur 1. Konseptuell modell som viser prosjektets faglige hovedmålsettinger. Den ene hovedmålsetting er å evaluere hypotesen om at mindre smågnagere og mer rødrev er direkte drivere (røde piler) av redusert fjellrevbestand, og at klima og hjortedyrforvaltning er indirekte drivere av disse endringene. Den andre målsettingen til prosjektet er gjennomføring og evaluering av desimering av rødrev som et tiltak for å dempe konkurransepresset fra rødrev (svart pil) på fjellrevbestanden. Prosjektets progresjon er i stor grad styrt av smågnagernes syklisk puls, som styrer mye av dynamikken i det systemet fjellreven er en del av (Figur 1). I en tidligere, mer omfattende rapport for perioden (Killengreen et al. 2013), kunne vi redgjøre for kunnskapsstatus på bakgrunn av data fra to hele smågnagersykler. Denne årsrapporten gir en oppdatering av kunnskapsstatus etter at det har vært et nytt toppår for smågnagere i Øst-Finnmark. 2. Økosystemrelasjoner 2.1 Regional smågnagerdynamikk i tiltaks - og referanseområdene Prosjektets basisdata på smågnagernes dynamikk kommer fra flere typer observasjonsserier. Uten kunnskap om dynamikken i smågnagerbestandene den viktigste næringsressursen for fjellreven i Skandinavia er det ikke mulig å vurdere årsakene til utviklingen av fjellrevbestanden. Kunnskap om smågnagernes dynamikk må også ligge til grunn av å vurdere effekten av tiltaket i prosjektet siden rødrevbestanden også responderer på kraftig på smågnagerdynamikken. 2

3 Den viktigste smågnagerserien, som vi fokuserer på i denne årsrapporten, genereres av den såkalte ekstensivfangsten. Denne omfatter både tiltaksområdet på Varangerhalvøya og de tre referanseområdene; henholdsvis Nordkinnhalvøya, Bekkarfjordfjellet og Ifjordfjellet. Fangstene skjer etter småkvadratmetoden (Myllymäki et al. 1971) tidlig sommer (vår) og høst hvert år. Utvalget av lokaliteter innen hvert område (hvite firkanter i Figur 2) dekker høydegradienter fra tregrensa til mellomalpin tundra. Figur 2. Studiedesignet i prosjekt Fjellrev i Finnmark slik det ser ut i De hvite firkanter viser lokaliseringen av smågnagerfeltene i den ekstensive fangsten (som ble etablert i 2004), mens de blå punktene (rundinger, trekanter og firkanter) viser plasseringen av fotoboksene. Åtestasjoner med fotobokser i tiltaksområdet og referanseområdene i prosjektet er indikert med de ulike blå symbolene: Tiltaksområdet er Varangerhalvøya (blå rundinger etablert i 2005), mens referanseområdene er Ifjordfjellet (blå trekanter etablert i 2005), og Gaissene (blå firkanter etablert i 2013 og 2014). Den mørkeblå rundingen på Varangerhalvøya viser lokaliseringen av en ny fotoboks som kom i drift i Skraverte områder viser de tre lokalitetene som ble etablert i 2005 for en rekke intensivstudier i prosjektet: Fra venstre Ifjordfjellet, Vestre Jakobselv og Komagdalen. Fra disse tre intensivområdene rapporteres i denne sammenhengen smågnagerfangster, bestandsindeksering ved hjelp av skittregistreringer for lirype og hare, og hekkesuksess for fjelljo og fjellvåk. Skyggegraderinger i grått på kartet angir høyde over havet i 100-meters ekvidistanser, mens svarte områder på kartet angir utbredelse av bjørkeskog. Resultatene fra ekstensivfangsten for perioden er vist for de tre smågnagerartene gråsidemus, fjellrotte og lemen; henholdsvis i figurene 3, 4 og 5. Året 2015 gav en ny markant topp i gråsidemusbestanden, med rekordtettheter både vår og høst. Tettheten av gråsidemus var i 2015 gjennomgående høyere i referanseområdene (Ifjordfjellet, Bekkarfjordfjellet og Nordkinn) enn på Varangerhalvøya (Figur 3). 3

4 V-04 H-04 V-05 H-05 V-06 H-06 V-07 H-07 V-08 H-08 V-09 H-09 V-10 H-10 V-11 H-11 V-12 H-12 V-13 H-13 V-14 H-14 V-15 H-15 V-04 H-04 V-05 H-05 V-06 H-06 V-07 H-07 V-08 H-08 V-09 H-09 V-10 H-10 V-11 H-11 V-12 H-12 V-13 H-13 V-14 H-14 V-15 H Nordkynn Bekkarfjord Ifjordfjellet NV-Varanger SØ-Varanger Gråsidemus gråsidemus (M. rufocanus) Figur 3. Tetthetsdynamikk hos gråsidemus vist som antall individer fanget per 100 felledøgn (V= vårfangst og H= høstfangst) i de ekstensive fangstene. SØ-Varanger er områdene langs med Varangerfjorden, mens NV- Varanger er områdene som ligger lengre nord på halvøya langs bilveien mot Berlevåg og Båtsfjord (Figur 2) Fjellrottedynamikken har i hovedsak fulgt det samme mønsteret som hos gråsidemus, og med lignende forløp og tettheter som i det foregående toppen i (Figur 4). 40 Fjellrotte Nordkynn Bekkarfjord Ifjordfjellet NV-Varanger SØ-Varanger 0 fjellrotte (M. oeconomus) Figur 4. Tetthetsdynamikk hos fjellrotte vist som antall individer fanget per 100 felledøgn (V= vårfangst og H= høstfangst) i de ekstensive fangstene. Lemendynamikken svinger i takt med de to andre smågnagerartene, men med lavere tettheter mellom toppårene (dvs. stort sett ingen fangster) og mer markerte (spissere) topper (Figur 5). I de to foregående toppårene i 2007 og 2011 i prosjektperioden var det vekst i lemenbestanden over 4

5 V-04 H-04 V-05 H-05 V-06 H-06 V-07 H-07 V-08 H-08 V-09 H-09 V-10 H-10 V-11 H-11 V-12 H-12 V-13 H-13 V-14 H-14 V-15 H-15 vinteren (dvs. mellom høst og vårfangster) før toppåret. Høsten 2014 fanget vi noen få individer av lemen og sammen med de høye fangsttallene for de andre smågnagerne var det håp om vekst over vinteren og en ny lementopp i Dette skjedde imidlertid ikke. Lemen var helt fraværende i fangstene fra Varangerhalvøya (Figur 7). Det eneste stedet hvor vi fanget litt lemen i 2015 var på Nordkynn Nordkynn Bekkarfjord Ifjordfjellet NV-Varanger SØ-Varanger Lemen 5 0 lemen (L. lemmus) Figur 5. Tetthetsdynamikk hos lemen vist som antall individer fanget per 100 felledøgn (V= vårfangst og H= høstfangst) i de ekstensive fangstene. Tidligere analyser av data fra ekstensivfangsten har vist at vinterforholdene kan være avgjørende for vekst i lemenbestanden (Ims m.fl. 2011). Lemen er sårbar for skiftende vintervær med mildværsperioder. Ved hjelp av midler fra Framsenteret har vi fått utviklet en ny type fotobokser for kunne gjøre en bedre overvåkning av lemen (Figur 6), spesielt på vinteren (Soininen et al. 2014). Som er pilotforsøk ble det satt ut 44 fotobokser september 2014 på Varangerhalvøya. 5

6 Figur 6. Lemen avbildet i fotoboksene de to mildværsperiodene på Varangerhalvøya vinteren 2014/2015. Det øverste bildet er tatt 28. oktober 2014 mens det nederste bildet er tatt 19. november Starten på vinteren 2014/2015 var preget av to mildværshendelser etter første snøfall; en i slutten av oktober og en i midten av november. Mens det ble det registrert lemen i ¼ av fotoboksene i september-november 2014, ble det ikke registrert lemen i noen av boksene senere på vinteren. Mye tyder dermed på at mildværet høst og forvinter 2014, med etter-på-følgende ising, medførte at lementoppen uteblev i

7 2.2 Predatorsamfunnet: Numerisk respons til smågnagerdynamikken Den lavarktiske tundraen i Øst-Finnmark huser et relativt artsrikt samfunn av predatorer som er avhengig av smågnagere for å reprodusere, dog med noe ulik grad av spesialisering (Figur 7). Snøugle og polarjo er de mest utpregede arktiske og spesialiserte artene i dette samfunnet. De har en nomadisk livsstil (Andersson and Erlinge 1977) og hekker enten veldig uregelmessig (snøugle) eller svært sjelden (polarjo) i Øst-Finnmark. Fjelljo og fjellrev må også karakteriseres som arktiske arter, men har en utbredelse som spenner over flere breddegrader; fra høyarktisk til langt sør på fjelltundraen i Skandinavia. Fjellvåk er en annen tallrik smågnagerpredator med utbredelse som strekker seg langt sørover inn i den boreale skogen. Selv om fjellrev naturligvis er fokusarten i prosjektet, overvåker vi også disse andre smågnageravhengige predatorene fordi dette bidrar til å gi et større bilde av ressurssituasjonen for fjellreven. Figur 7. Avkom av de fire artene av predatorer som overvåkes i prosjektet med hensyn på populasjonsdynamikk og reproduksjonssuksess relatert til smågnagersyklus. Fra øverst til venstre med klokka: Snøugle, fjellrev, fjelljo og fjellvåk. Foto: Rolf A. Ims (fuglene) og Geir Vie (fjellrev) Bestandsdynamikk for fjellrev Den nasjonale hiovervåkningen av fjellrev gir datagrunnlaget for å følge utviklingen i den reproduserende delen av fjellrevbestanden på Varangerhalvøya og i referanseområdene. Av referanseområdene er det kun Ifjordfjellet (Laksefjordvidda) som inngår denne overvåkningen fordi Nordkinnhalvøya og Bekkarfjordfjellet ikke har et tilstrekkelig kjente fjellrevhi. Innen den opprinnelig geografiske avgrensningen av referanseområdet på Ifjordfjellet, som omfatter fjelltundra i samme høydesjikt og med tilsvarende topografi som Varangerhalvøya (Killengreen et al. 2007), har det ikke vært ynglinger i prosjektperioden. Dog har det vært registrert fjellrev på 7

8 to fotobokser i dette området i to av årene (se figur 12 nedenfor). I det mer høyereliggende og topografisk komplekse «Gaisseområdet» lenger vest, har det helt siden overvåkningsserien i Finnmark startet opp vært ett hi med frekvent yngling av fjellrev. Vi har derfor valgt å inkludere dette området (Ifjordfjellet-Gaissene) i det videre arbeidet i prosjektet. Mens det var en fjellrevyngling på Varangerhalvøya i 2014, ble det ikke registrert ynglinger av fjellrev hverken på Varangerhalvøya eller Ifjordfjellet-Gaissene i 2015 (Figur 8). Figur 8. Antall registrerte fjellrevkull på Varangerhalvøya og i Ifjordfjellet-Gaisseområdet den 13-års tidsperioden fjellrevhi har vært overvåket i Øst-Finnmark. Lementettheten er en indeksverdi basert på fangsten gjort på Varangerhalvøya. Per 2015 er fjellrevbestanden på Varangerhalvøya kritisk liten. Analyser av skittprøver samlet på hiene i 2015, klarte i identifisere 3 gjenværende individer. Dette var bare på bakgrunn av 3 uavhengige skittprøver slik at antallet sannsynlig litt høyere basert, noe som understøttes av observasjoner på hiene våren Det ble ikke registrert fjellrev på Ifjordfjellet eller i Gaissene i 2015 og arten ser derfor ut til å være utdødd i alle referanseområdene i prosjektet. Spesielt bekymringsfullt er det at det ikke ble dokumentert ynglinger på Varangerhalvøya i 2015, et toppår for smågnagere dog uten lemen Antall hekkende snøugle, fjelljo og fjellvåk På Varangerhalvøya har snøugla vært tilstede på våren i alle smågnagertoppene, mens hekking har kun skjedd i lemenåret De to andre artene hekker mer regulært, men viser allikevel en 8

9 kraftig numerisk respons til smågnagerdynamikken (Figur 9). Både fjellvåk og fjelljo hadde en ny topp i hekkebestandene i Figur 9. Dynamikk i frekvensen av hekkende par med suksessfull ungereproduksjon av fjelljo (øverst) og fjellvåk (nederst) i intensivområdene Komagdalen (KO) og Vestre Jakobselv (VJ) på Varangerhalvøya og Ifjordfjellet (IF). For fjelljo er frekvensen målt som antall par per km 2 innen to studieblokker per intensivområde, mens for fjellvåk overvåkes et antall kjente hekkeplasser i hvert av intensivområdene 2.3 Utviklingen av rype-, hare og dverggåsbestanden Lirypas produksjon har vært kjent for å ha en syklus som har vært synkronisert med smågnagerårene i Fennoskandia (Moss and Watson 2001). Denne syklus forsvant fra fjellområdene i Sør-Norge for perioden sammen med kollapsen i smågnagersyklusen i denne perioden (Kausrud et al. 2008). Figurene 10 og 11 viser dynamikken i bestandsindekser for lirype og hare basert på skittellinger i intensivområdene på Varangerhalvøya og på Ifjordfjellet. Skittellingene som er gjort på sommeren, og som reflekterer vinteraktiviteten til hare og lirype, viser en tendens til positiv respons på toppårene for smågnagere i 2007, 2011 og 2014/2015. Dog er det er store regionale forskjeller i denne responsen. 9

10 Figur 10. Sesong (A=Høst og S= Vår/Sommer) og mellomårsvariasjoner i bestanden av lirype indeksert ved hjelp av skittregistreringer i faste plott i prosjektets intensivområder på Varangerhalvøya og på Ifjordfjellet. Estimatene angir gjennomsnittlig andel (med SE-intervaller). Dataene er fra kvadrater i kanten av vierkratt, bortsett fra Sandfjordalen som mangler vierkratt. Høstestimatene derimot, som måler aktivitet over sommeren, viser ingen sammenheng med smågnagerårene. For disse har det vært generelt lave verdier etter den betydelige nedgangen i perioden I Sandfjordalen som er et område på Varangerhalvøya uten vierkratt, har det ikke vært registrert rypeaktivitet siden målingene startet i Hare er bare regulært forekommende i tilknytning til vierkrattene i Komagdalen (Figur 11). Her viser aktivitetsindeksen stort sett det samme mønsteret som for lirype med en positiv sammenheng med smågnagertoppene. Dog var responsen til den siste toppen i 2015 mindre tydelig enn i de to foregående toppene. For Vestre Jakobselv og Ifjordfjellet er forekomsten av hare mest knyttet til lemenåret i Vi har ikke registrert hare i Sandfjorddalen siden vi startet overvåkningen der i

11 Figur 11. Mellomårsvariasjoner i bestanden av hare indeksert ved hjelp av skittregistreringer i de samme plottene som for lirype (se figur 10). I 2014 og 2015 ble det observert henholdsvis 4 og 6 voksne dverggås ved Čoskoaivi i den sørøstlige delen av Varangerhalvøya nasjonalpark. Før dette hadde det bare sporadiske observasjoner av enkeltindivider. Dette er et område hvor SNO i regi av «Fjellrev i Finnmark» har drevet et intenst uttak av rødrev. Rødrevtiltaket kan dermed også gi et viktig bidrag til den store innsatsen som gjøres for å styrke dverggåsbestanden i Norge. Per 2015 yngler kun dverggåsa ved Iesjavre i Porsanger. 2.4 Rovdyrsamfunnet på vinteren Vinterøkologien til rovdyrartene i prosjektområdet overvåkes med fotobokser på åtestasjoner som er plassert langs transekter i både tiltaks- og referanseområdet (Figur 1). I 2013 etablerte vi et nytt fotobokstransekt med 4 stasjoner i Gaissene som ble utvidet med ytterligere 4 stasjoner i Figur 12 viser frekvensen av fjellrev på fotoboksene i referanse - og tiltaksområdet for de siste 9 vintrene i prosjektperioden. 11

12 Figur 12. Antall besøk av fjellrev registrert gjennom fotobokser på åtestasjonene justert for hvor mange dager hver stasjon var i drift per år. Størrelsen på sirkelen er proporsjonal med hvor mange dager fjellreven besøkte en bestemt åtestasjon. I løpet av vinteren 2015 ble det registert besøk av fjellrev på 5 av fotoboksene/åtestasjonen på Varangerhalvøya. Frevensen av fjellrev på åtestasjonene var ikke lavere enn hva det har vært i enkelte andre år (f. eks. yngleåret 2007) og dette til tross for at noen av fotoboksene som i tidligere år har hatt jevn med fjellrevbesøk var ute av funksjon deler av vintereren. Det var ingen besøk av fjellrev på Ifjordfjellet og heller ikke i det nye referanseområdet på Gaissene. Det var hyppigere besøk av rødrev på åtestasjonene på Varangerhalvøya i 2015 enn i 2014 (Figur 13). Rødreven ble også hyppigere avbildet på fotoboksene i Gaissene enn i tidligere år. Ifjordfjellet har hatt en svært jevnt høy frevens av rødrev i alle årene. Til sammenligning har Varangerhalvøya er større variasjon mellom årene og mellom åtestasjonene. Denne variasjonen er trolig en effekt tiltaket på Varangerhalvøya, som synes å være mest effektivt i østre og indre deler av halvøya. 12

13 Figur 13. Antall besøk av rødrev på åtestasjonene justert for hvor mange dager hver stasjon var i drift per år. Størrelsen på sirkelen er proporsjonal med hvor mange dager rødreven besøkte en bestemt åtestasjon. I 2015 var det besøk av jerv på fotoboksene i alle områder (Figur 14). Variasjonen mellom år er betydelig, som både kan skyldes et relativt lavt antall individer og variasjoner i tilbudet av kadavre i områdene. I 2015 peker Gaissene seg ut som det området som hadde størst besøksfrekvens av jerv. 13

14 Figur 14. Antall besøk av jerv på åtestasjonene justert for hvor mange dager hver stasjon var i drift per år. Størrelsen på sirkelen er proporsjonal med hvor mange dager jerven besøkte en bestemt stasjon Bruken av fjellrevhi på vår/sommer I løpet av prosjektperioden har det vært yngling på 7 av 42 kjente fjellrevhiene på Varangerhalvøya. Vi vet ikke hvorfor kun disse hiene brukes. Killengreen et al. (2007) foreslo at ubrukte hi kunne være lokalisert i området med mye rødrev. Anekdotiske observasjoner kan tyde på at fjellreven kan sky hi som blir besøkt av rødrev. For å få bedre informasjon om dette har vi startet opp et pilotprosjekt i med viltkamera (med aktiverte bevegelsessensorer) på et utvalg av fjellrevhiene på Varangerhalvøya (n=6 i 2014 og n=7 i 2015) og på Ifjordfjellet/Gaissene (n=6 i begge år). På Ifjordfjellet/Gaissene stod kameraene i begge årene ute fra april til midten av juli. På Varangerhalvøya sto kameraene ute i juli-august i 2014, mens de i 2015 var utplassert i den samme perioden som Ifjordfjellet/Gaissene. I 2014 ble det avbildet fjellrev på alle hiene med kamera på Varangerhalvøya, og det ble dokumentert en yngling. I 2015 besøkte fjellrev 6 av 7 hiene på Varangerhalvøya, uten at det ble dokumentert ynglinger. I referanseområdet på Ifjordfjellet/Gaissene ble det ved hjelp av kameraene dokumenter rødrev på tre hi begge år, mens det ble ikke registret noen besøk av fjellrev. 14

15 På to av hiene på Varangerhalvøya i 2015 tyder sekvensen av besøk av rødrev vs. fjellrev at den sistnevnte skydde hiene etter at det hadde vært rødrevbesøk (figur 15). Det er ennå for få hi med slike data til at dette kan gis et statistisk belegg. Figur 15. Frekvens/sekvens av bilder av rødrev og fjellrev på to fjellrevhi vår og sommer 2015 hvor forstyrrelse av rødrev kan ha ført til at fjellreven forlot hiet. Hi A, dag 99= 20. april, Hi B, dag 119= 30. april. Ved Hi A ble fjellreven og rødreven avbildet samtidig (Figur 16). Før rødreven ble avbildet var det stor aktivitet av et fjellrevpar på hiet noe som kunne tyde på yngling. Dette pilotprosjektet har vist at kameraovervåkning av hiene vår og sommer gir et svært nyttig supplement til de andre metodene vi bruker i prosjektet for studere hvilken virkning rødrev har på fjellreven. Denne overvåkningen er også godt egnet for å oppdage ynglinger og bestemme kullstørrelser mer presist. Videre kan metoden identifisere hvilke andre arter som besøker hiene (bl.a. ørn og jerv) og om dette påvirker fjellrevens valg av ynglehi. 15

16 Figur 16. Ved å bruke viltkamera på fjellrevhi dokumenterte dette besøket rødrev på et hi med et fjellrevpar 17. mai Dagen etter sluttet fjellrevene å bruke dette hiet. 16

17 3. Resulter basert på rødrevtiltaket 3.1 Uttak av rødrev Det har siden oppstarten av tiltaket vinteren 2005 blitt felt 2355 rødrever. Figur 17 gir fellingstallene per år fordelt på SNO (vesentlig felling i de indre områdene av Varangerhalvøya) og rev levert av lokalbefolkningen mot «skrottpenger» (vesentlig langs kysten). Bortsett fra lemenåret , da det ble det levert inn til prosjektet 3 ganger så mange rødrev som i et vanlig år, så har uttaket av rødrev vært omtrent det samme hvert år. Fra og med 2013 ble det gjort en endring i forhold til deltagelse fra lokale jegere. Alle jegere som vil levere inn rødrev må nå skrive kontrakt med prosjektet. Dette ble gjort for å få en bedre oversikt over hvem som deltar i jakten. Den nye ordningen har fungert meget bra og vil videreføres. Figur 17. Antall rødrev felt på Varangerhalvøya siden prosjektet startet 1. april Den blå linjen viser antallet levert av lokale jegere, mens den røde linjen viser antallet rødrev som er felt av SNO. Den svarte linja viser antall rødrev som er felt av SNO i regi av dverggåsprosjektet ved Iesjavri. 17

18 3.2 Demografi og genetikk Aldersstrukturen til rødrevene som er felt i tiltaksdelen av fjellrevprosjektet, viser at det største rekrutteringsbidraget til bestanden kommer fra rødrever født i toppårene i smågnagersyklusen (Figur 18). Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Varanger vinter Figur 18. Aldersstrukturen hos rødrev skutt i vintermånedene på Varangerhalvøy i løpet av prosjektperioden. X-aksen viser alderen på rødrevene og y-aksen viser antallet. Legg merke til forskjellig skala på y-aksene. Da tiltaket startet i april 2005 var de fleste dyrene som ble skutt 3-åringer; dvs. de var født i 2002 som var et toppår for smågnagere i hele Finnmark. Neste toppår var i 2007 og over 50 dyr som 18

19 ble skutt da (vinter 07-08) ble født sommeren før (dvs. 1-åringer). Denne 2007-kohorten utgjorde hoveddelen av bestanden helt fram til neste smågnagertopp i 2011 hvor en ny dominerende kohort blir rekruttert inn i bestanden. Ved hjelp av studier av den genetiske strukturen i rødrevbestanden på Varangerhalvøya ønsker vi å finne svar på hvor stor andel av rødrevene som er født lokalt og hvor stor andel som kommer vandrende inn fra nærliggende områder som en respons på uttaket. Foreløpige resultater av genetikkanalysene som er gjort i samarbeid med NINA, viser at det er en liten økning i genetisk diversitet i vintrene hvor fotoboksene registrerte økt rødrevaktivitet (vinter 2006 og vinter 2012). Den gjennomsnittlige genetiske forskjellen mellom rev fra Båtsfjord og Berlevåg og rev skutt på sørsiden av halvøya har også minket over tiltaksperioden og grad av slektskap mellom de felte revene er litt lavere i vintre etter gode smågnagerår. Til sammen tyder dette på at økningen av bestanden som skjer etter gode smågnagerår, skyldes delvis innvandring. 3.3 Ressurssubsidiering av rødrevbestanden Som vist gjennom aldersstrukturen, har toppår i smågnagerbestanden stor betydning for rekrutteringen i rødrevbestanden. Viktigheten av smågnagerår blir også tydelig når vi undersøker dietten til rødrev basert på mageinnholdet til de skutte dyrene (Figur 19). I vintrene umiddelbart før og etter de to lementoppene i prosjektperioden (2007-8, ), har lemen vært det klart viktigste byttedyret for rødreven. Det interessant å merke seg at selv om det alltid har vært mer gråsidemus og fjellrotte enn lemen i fellefangstene, så utnyttes disse gnagerartene i liten grad av rødreven på vinteren. Det skyldes sannsynligvis at det er lite aktivitet av gråsidemus og fjellrotte oppå snøen sammenlignet med lemen (Killengreen m. fl. 2013). Figur 19. Andelen av rødrevene felt av SNO på Varangerhalvøya på vinteren som har spist lemen i løpet av prosjektperioden. Diett hos rødrev er bestemt ved analyse av mageinnholdet. I de årene hvor det er lite lemen er reinkadavre en vært viktig komponent i vinterdietten til rødreven på Varangerhalvøya (Figur 21), særlig med økende avstand fra kysten (Killengreen m.fl. 2011, Henden m. fl. 2014). Resultatene fra de siste tre årene viser imidlertid at det har vært 19

20 mindre rein i rødrevdietten enn tidligere år med lite lemen (Figur 20). Dette har skjedd til tross for at Varangerhalvøya fra og med vinteren har kunnet bli brukt som helårsbeite for rein. En viktig variabel i denne sammenhengen er reinens vinterdødelighet, som vi ikke har informasjon om. Sjøfugl et også viktig næringsemne i noen år (Figur 20), særlig nær kysten (Killengreen m. fl. 2011). Det er også verdt å merke seg at det var også rester av fjellrev i tre rødrevmager fra 2013 og Figur 20. Diett hos rødrev felt på vinteren av SNO på Varangerhalvøya bestemt ved analyse av mageinnholdet. Mengden byttedyr er angitt som gjennomsnittlig våtvekt i gram per mage. 4. Konklusjon og anbefalinger Etter å ha gjort forskning og tiltak over to smågnagersykler, valgte vi i 2013 (etter råd fra prosjektets referansegruppe) å fortsette med rødrevutskyting på varangerhalvøya som et «alenetiltak» over en ny smågnagersyklus (se Killengreen m. fl. 2013). På dette tidspunktet hadde fjellreven nettopp hatt et godt yngleår (dvs. i lemenåret 2011) med en estimert totalbestand på over 20 individer. Selv om vi konkluderte at bestanden fremdeles kunne være i «litenhetsfelle», som kunne gi opphav til tilfeldige/negative utslag, var det likevel et rimelig håp om at det var et numerisk grunnlag for en fortsatt positiv utvikling bestanden. Nå tre år etter, inkludert en ny 20

21 smågnagertopp, kan vi dokumentere at slik positiv utviklingen har uteblitt. Det synes å bare være noen få individer igjen på Varangerhalvøya, og arten ser ut til å være helt borte fra alle tidligere fjellrevområder i det nordlige Fennoskandia vest for Kautokeino. Uten reproduksjon i 2015 har fjellrevbestanden i Øst-Finnmark ikke hatt vesentlig rekruttering siden lementoppen i I og med at det er mest sannsynlig at smågnagerbestandene i Finnmark crasher i løpet av vinteren 2016, og at neste smågnagertopp tidligst kan forventes i 2019, er sannsynligheten for utdøelse i hele Finnmark stor. Resultatene fra det nasjonale overvåkningsprosjektet viser at situasjonen er tilvarende kritisk for fjellreven på hele nordkalotten (Troms og tilgrensende områder i Sverige og Finland). Siden det nå ikke finnes større bestander av fjellrev nord for Saltfjellet i Fennoskandia (inkludert Kolahalvøya) er sannsynligheten for naturlig innvandring av fjellrev til Øst-Finnmark svært små. Vi har ikke empirisk grunnlag for konkludere om den seneste negative utviklingen i bestanden i vært tiltaksområde på Varangerhalvøya faktisk skyldes uheldige demografiske utfall i bestanden eller ugunstige økologiske forhold (effekter av rødrev eller mangel på lemen i det siste toppåret). Denne form for usikkerhet representerer dessverre et type dilemma som forskningen på kritiske små bestander ofte er belemret med. Når det gjelder prosjektets forvaltningsaspekt er vår konklusjon at det ikke lengre er et numerisk grunnlag i bestanden til å forvente på at rødrevtiltaket alene er tilstrekkelig for å bedre mulighetene for videre eksistens av fjellrev i Finnmark. Hvis målsetningen fremdeles skal være at det skal etableres en levedyktig bestand av fjellrev i Finnmark, må dette nå skje ved hjelp av andre tiltak. Utsetting av fjellrev er i denne sammenhengen trolig en nødvendig del av en ny tiltakspakke. I en eventuell vurdering av hvor og hvordan det er mest hensiktsmessige å styrke/reetablere fjellreven på Nordkalotten gjennom utsetting dyr fra avlsstasjonen på Oppdal, er det flere argumenter for at dette bør gjøres på Varangerhalvøya: - Etter 11 års forskning og tiltak i regi av prosjektet «Fjellrev i Finnmark» har det blitt etablert mye kunnskap om Varangerhalvøya som vil være fordelaktig for igangsetting og evaluering av et utsettingstiltak. o Et stort antall fjellrevhi er kartlagt. o Det er etablert lange overvåkningsserier av på arter som er viktige for fjellreven, bl.a. smågnagere og rødrev, samt andre predatorer som jerv og ørn. o Den seneste utviklingen i fjellrevbestanden er mer inngående studert på Varangerhalvøya enn i andre områder på nordkalotten, spesielt med hensyn på romlig utbredelse (fotoboksnettverk) og genetikk (samarbeid med NINA). - En utsetting vil gi et bedre grunnlag for å evaluere effekten av rødrev og rødrevuttak o Resultatene vil bli mindre belemret med effektene av små utvalgsstørrelser og demografisk stokastistitet i fjellrevbestanden. o Det vil gi gode muligheter for å se om geografisk variasjon i rødrevuttakets intensitet/effektivitet innen Varangerhalvøya samsvarer med grad av rødrevforstyrrelse på hiene og fjellrevens ynglesuksess. 21

22 o Prosjektet kan knyttes til ny forskning på rødrevens effekter på økosystem generelt og øvrig biologisk mangfold i fjellet. o Effekten av rødrevuttaket kan også vurderes i sammenheng med utviklingen i dverggåsbestanden i Finnmark og forskning på rype som planlegges på Varangerhalvøya. o Etablering av det langsiktige forskningsprogrammet COAT vil ha muligheter til å gi mange faglige og logistiske synergier (se nedenfor). - SNO i Øst-Finnmark (Tana/Varanger) har stor kompetanse på fjellrev og øvrige aspekter som er viktige for prosjektets gjennomføring. - Det er en overveiende positiv holdning til, og god kunnskap om, fjellrevarbeidet i Varangerregionen hos myndigheter, forvaltningen, reindrifta, turistnæringa og allmennheten. - UiT og Framsenteret starter implementering av prosjektet «COAT Infrastruktur» i 2016 som kan gi store synergier i fortsettelsen av «Fjellrev i Finnmark», bl.a. med ansettelse av en logistikkansvarlig i Varanger og betydelige investeringer i logistikk som feltstasjoner, skutere og vitenskapelig utstyr (kamera, klimaobservasjonsnettverk, osv.). Hvis Miljødirektoratet beslutter at et utsettingstiltak skal skje på Varangerhalvøya anbefales det at det startes i oppgangsfasen av den neste smågnagersyklus (2017 eller 2018). Det anbefales også at det snarest (dvs. i 2016) settes i gang forberedende arbeid; utprøving /opplæring i bruk fórautomater på Varangerhalvøya for lokalt SNO-personell og planlegging av design for utsettingsforsøket. 5. Referanser Andersson, M. and S. Erlinge Influence of predation on rodent populations. Oikos 29: Henden, J. A., A. Stien, B. J. Bårdsen, N. G. Yoccoz, and R. A. Ims Community-wide mesocarnivore response to partial ungulate migration. Journal of Applied Ecology 51: Ims RA, Yoccoz NG, Killengreen ST. 2011: Determinants of lemming outbreaks. Proceedings of the National Academy of Sciences, 108(5): Kausrud, K. L., A. Mysterud, H. Steen, J. O. Vik, E. Østbye, B. Cazelles, E. Framstad, A. M. Eikeset, I. Mysterud, T. Solhøy, and N. C. Stenseth Linking climate change to lemming cycles. Nature 456:93-U93. Killengreen, S. T., R. A. Ims, J. A. Henden, N. G. Yoccoz, and D. Ehrich Prosjekt Fjellrev i Finnmark - Rapport for perioden Universitet i Tromsø, Tromsø. Killengreen, S. T., R. A. Ims, N. G. Yoccoz, K. A. Bråthen, J.-A. Henden, and T. Schott Structural characteristics of a low Arctic tundra ecosystem and the retreat of the Arctic fox. Biological Conservation 135: Killengreen, S. T., N. Lecomte, D. Ehrich, T. Schott, N. G. Yoccoz, and R. A. Ims The importance of marine vs. human-induced subsidies in the maintenance of an expanding mesocarnivore in the arctic tundra. Journal of Animal Ecology 80: Moss, R. and A. Watson Population cycles in birds of the grouse family (Tetraonidae). Pages Advances in Ecological Research, Vol 32. Myllymäki, A., A. Paasikallio, E. Pankakoski, and V. Kanervo Removal experiment on small quadrats as a means of rapid assessment of the abundance of small mammals. Annales Zoologici Fennici 8: Soininen EM, Jensvoll I, Killengreen ST, Ims RA: A new camera trap opens the white box of subnivean ecology. Remote Sensing in Ecology and Conservation 1: