Virkninger av små vannkraftverk på lav- og mosefloraen

Transkript

1 Virkninger av små vannkraftverk på lav- og mosefloraen - en forundersøkelse Per G. Ihlen, Rådgivende Biologer AS Torbjørg Bjelland, Rådgivende Biologer AS Kjetil Vaskinn, Sweco Norge AS Geir Helge Johnsen, Rådgivende Biologer AS RAPPORT MILJØBASERT VANNFØRING

2 FoU-programmet Miljøbasert vannføring Programmet Miljøbasert vannføring skal styrke det faglige grunnlaget for god forvaltning av regulerte vassdrag. Det skal bidra til at miljøhensyn blir ivaretatt på en balansert og åpen måte med spesiell fokus på fastsettelse av minstevannføring og andre avbøtende tiltak. Miljøkunnskap er aktuelt i forbindelse med nye vassdragskonsesjoner, revisjon av vilkår i gamle konsesjoner, miljøtilsyn og oppfølging av vannressursloven og EUs vanndirektiv. Programmet finansieres av Olje- og energidepartementet, og er forankret i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Programmets fase II har en tidsramme på fem år ( ). Programmet er organisert med en styringsgruppe, bestående av representanter fra NVE, Direktoratet for naturforvaltning og energibransjen. Ressurspersoner fra nasjonale og regionale myndigheter bistår med fagkompetanse. Den daglige ledelsen av programmet er knyttet til Skred- og vassdragsavdelingen i NVE.

3 Virkninger av små vannkraftverk på lav- og mosefloraen - en forundersøkelse Norges vassdrags- og energidirektorat 2012

4 Rapport nr Virkninger av små vannkraftverk på lav- og mosefloraen - en forundersøkelse Utgitt av: Forfattere: Norges vassdrags- og energidirektorat Per G. Ihlen 1), Torbjørg Bjelland 1), Kjetil Vaskinn 2) og Geir Helge Johnsen 1) 1. Rådgivende Biologer AS 2. Sweco Norge AS Trykk: NVEs hustrykkeri ISSN: X ISBN: Foto: Per G. Ihlen Forsidefoto: Analyseruter, faksjøkelmose (Arctoa fulvella) og skorpelaven Porpidia contraponenda Sammendrag: Det er etablert en oversikt over lav- og mosefloraen i et vassdrag som skal bygges ut til vannkraftproduksjon (Vangjolo) og i et kontrollvassdrag (Roesgrovi), begge i Voss kommune i Hordaland. Vassdragene har lik berggrunn, eksposisjon, vegetasjon og høyde over havet. For å følge en eventuell endring i floraen ble det lagt ut 20 fastruter fra hvert vassdrag hvor lav- og mosefloraen ble registrert. For å knytte dette til overvåking av mulige påvirkninger logges vannføring, luftfuktighet, lufttemperatur, vanntemperatur og duggpunkttemperatur. Det ble registrert 66 arter totalt for Roesgrovi og Vangjolo, fordelt på 32 mosearter, 29 lavarter og 5 karplanter. Resultatene viser at vassdragene har såpass lik lav- og moseflora at de kan danne grunnlag for videre undersøkelser. Dette er også vist ved DCA-analyser. Vassdragene består av en kombinasjon av arter med samme krav til fuktighet, og de inneholder arter med høy og lav Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet. Det er ikke statistisk signifikant forskjell mellom Roesgrovi og Vangjolo i analyserutenes gjennomsnittsverdier for dette. De hydrologiske og lokalklimatiske målingene viser også at vassdragene er sammenliknbare for videre studier av mulige endringer etter utbygging. Emneord: Lav, moser, bekkekløft, vannføring, lokalklima, hydrologi, Voss. Norges vassdrags- og energidirektorat Middelthunsgate 29 Postboks 5091 Majorstuen 0301 OSLO Telefon: November 2012 Internett: 1

5 Innhold Forord... 5 Sammendrag Innledning Metode... 9 Studieområde... 9 Naturgrunnlaget Ruteanalyser Statistiske analyser Hydrologi Målinger av lokalklima Materiale Nomenklatur Resultater Naturtyper Lav- og mosefloraen Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet Hydrologi Lokalklima Diskusjon Takk til Litteratur Vedlegg artslister... 49

6

7

8

9 Sammendrag Kunnskapen om hva slags virkninger redusert vannføring har på lav- og mosefloraen langs og i elver og bekker er generelt mangelfull. Gjennom FoU-programmet Miljøbasert vannføring lyste NVE derfor ut en invitasjon til å søke midler til undersøkelser av lav og moser ved utbygging av små vannkraftverk. Hovedhensikten med undersøkelsen er å etablere en detaljert oversikt over lav- og mosefloraen i et vassdrag som i nær framtid skal bygges ut til vannkraftproduksjon og i et sammenliknbart kontrollvassdrag som ikke skal bygges ut til dette formålet. Vassdragene Vangjolo (utbygd vassdrag) og Roesgrovi (kontrollvassdrag) i Voss kommune i Hordaland ble valgt fordi de har lik berggrunn, lik eksposisjon, lik vegetasjon og omtrentlig samme høyde over havet. For å følge en eventuell endring i vegetasjon over tid ble det lagt ut fastruter hvor lav- og mosefloraen ble registrert. Det ble utført 20 ruteanalyser fra ulike steder i hvert av vassdragene. For å knytte vegetasjonen opp til overvåking av mulige påvirkningsfaktorer logges vannføringen i begge elvene og i tillegg måles luftfuktighet, lufttemperatur, vanntemperatur og duggpunkttemperatur for begge elvene. Undersøkelsene viser en klar sammenheng mellom disse parametrene. Vangjolo har noe større nedbørfelt (4,23 km²) enn Roesgrovi (1,35 km²), og med noe større spesifikk avrenning har Vangjolo enda større gjennomsnittlig vannføring på 0,429 m³/s mot Roesgrovi sine 0,111 m³/s. Vanntemperaturen i de to undersøkte vassdragene er samsvarende med samme forløp. Målinger av vannføring, vanntemperatur og lokalklimatiske forhold som lufttemperatur og luftfuktighet med duggpunkt, har pågått i begge undersøkelsesområdene siden tidlig i september De to nedbørfeltene er godt sammenliknbare. Det ble registrert 66 arter totalt for Roesgrovi og Vangjolo; 32 mosearter, 29 lavarter og 5 karplanter. De vanligste artene er mattehutre, rødmesigmose, knippegråmose, elvetrappemose, bekketvebladmose, Ionaspis lacustris og bekkekartlav. Resultatene viser at Vangjolo og Roesgrovi er såpass like med hensyn til lav og mosefloraen at de er representative for å danne grunnlag for videre undersøkelser. For å få bekreftet dette ble det også utført statistiske analyser. DCA-analysene (Detrended Correspondence Analysis) viser blant annet at artssammensetningene stort sett er like i begge vassdragene. Videre viser analysene at det ikke er statistisk signifikant forskjell i antall arter pr. analyserute mellom vassdragene. Både Vangjolo og Roesgrovi har størst dekning av moser i forhold til lav i analyserutene. Artssammensetningen viser at vegetasjonen i vassdragene består av en kombinasjon av arter med samme krav til fuktighet. Analyserutene inneholder arter med både høy og lav Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet. Det er heller ikke statistisk signifikant forskjell mellom Roesgrovi og Vangjolo i analyserutenes gjennomsnitts Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet (F). 7

10 1. Innledning Generelt er det mangelfull kunnskap om virkningene av små vannkraftverk på arter og samfunn av moser og lav som opptrer nær elver (Gaarder & Melby 2008, Hassel mfl. 2010, Ihlen 2010, Evju mfl. 2011). Noe av årsaken til dette er at lav- og mosearter har lang responstid (Hale 1973, Glime 2007) i forhold til ulike påvirkningsfaktorer. Av disse er vassdragsregulering (VR) den viktigste tilstandsøkoklinen i forbindelse med vannkraftutbygginger og er i NiN-systemet delt inn i ulike trinn fra uregulert vannforekomst til gjennomgripende reguleringseffekt (Halvorsen mfl. 2009). Det finnes likevel noen viktige undersøkelser av hva som skjer med den floristiske sammensetningen etter redusert vannføring i vassdrag i Norge. Aurlandsvassdraget er undersøkt 20 år etter vannkraftutbygginger med 92 % reduksjon av vannføring (Vevle 1970, Odland 1990, Odland mfl. 1991). Der gikk fuktighetskrevende moser og karplantene sterkt tilbake, mens lav og tørketålende moser økte i antall arter og i mengde. En oversikt over kunnskapsgrunnlaget om vassdragsreguleringer og botanikk er gitt av Andersen & Fremstad (1986). Arter som registreres i vassdragstilknyttede naturtyper som bekkekløft og bergvegg og fossesprøytsoner (sensu DN-håndbok 13, 2007), er ofte i fokus ved utarbeidelse av temaet biologisk mangfold i konsekvensvurderinger for små kraftverk (1-10 MW). I NVEs mal for kartlegging av biologisk mangfold ved bygging av små vannkraftverk (Korbøl mfl. 2009), er det også oppgitt retningslinjer for registrering av lav og moser. I en oppdragsrapport bestilt av Olje- og energidepartement (OED) ble det etterlyst sammenliknende studier av vassdrag med og uten utbygging og studier av relevante arters økologi og krav til livsmiljø (Gaarder & Melby 2008). På bakgrunn av dette inviterte NVE, gjennom FoU-programmet Miljøbasert vannføring, til undersøkelser av lav og moser ved utbygging av små vannkraftverk. Det var også et mål at undersøkelsene skulle danne grunnlag for lengre og oppfølgende undersøkelser av virkningene av utbygginger. Dette fordi lav og moser har lang responstid og at virkningene for mange artsgrupper sannsynligvis ikke blir synlige umiddelbart etter utbygging. Målene med prosjektet, slik det var utlyst gjennom FoU-programmet Miljøbasert vannføring, var derfor: 1. Å gi bedre kunnskap om lav og moser sine krav til livsmiljø og deres tålegrenser for arter som finnes nær elver. 2. Gi kunnskap om hvordan artsmangfold og økosystemer av lav og moser i slike miljøer påvirkes over tid i utbygde vassdrag. 3. Å kunne vurdere aktuelle avbøtende tiltak (for eksempel minstevannføring) ved utbygging av små kraftverk. Rådgivende Biologer AS har her utarbeidet en forundersøkelse for lav- og mosefloraen i to nærliggende og sammenliknbare vassdrag på Vestlandet, som skal danne 8

11 grunnlag for videre overvåking av påvirkningsfaktorer over lengre tid. I det ene vassdraget er det allerede gitt konsesjon for bygging av et småkraftverk, mens det andre vil forbli upåvirket. Vestlandet ble valgt ut fordi det er en viktig region for småkraftutbyggingen i Norge. I undersøkelsen er det derfor lagt vekt på å gi et så nøyaktig bilde som mulig av lav- og mosefloraen i de to vassdragene. Det er også lagt vekt på å kunne gjenfinne de samme rutene for senere ruteanalyser av lav- og mosefloraen. For å knytte dette opp til overvåking av mulige påvirkningsfaktorer logges vannføringen i begge vassdragene, og i tillegg måles luftfuktighet, lufttemperatur, vanntemperatur og duggpunkttemperaturen for begge vassdragene. 2. Metode Studieområde Siden alle aktuelle vassdrag for småkraftutbygging vil ha en betydelig høydegradient, vil det være vanskelig å etablere relevante kontrollområder ovenfor eller nedenfor en påvirket elvestrekning. I prosjektet ble det derfor viktig å ha et kontrollvassdrag som er sammenliknbart med det utbygde vassdraget (lik berggrunn, vegetasjon, eksposisjon, høyde over havet, geografisk nærhet etc.). Å ha et kontrollvassdrag er viktig for overvåkningen av lav, moser og plantesamfunn av kryptogamer fordi virkningen av generelle trender, som for eksempel klimaendringer, da kan sorteres ut. I 2010 ble det i samarbeid med NVE forsøkt å finne to egnede vassdrag for prosjektet. For å sikre at kontrollvassdraget ikke skulle bygges ut ble det fokusert på å finne et verna vassdrag. Det viste seg imidlertid at det var vanskelig å finne et vassdrag i nærheten av kontrollvassdraget som hadde fått konsesjon, og der byggingen ikke var påbegynt. Sommeren 2010 kom vi fram til at et alternativ var Vangjolo (fått konsesjon, skal bygges ut) sammenliknet med det verna vassdraget Bordalselva (kontroll), begge i Voss kommune i Hordaland. Bordalselva ble kartlagt og klassifisert som naturtypen bekkekløft og bergvegg og vurdert som svært viktig (A-verdi) av Oldervik (2007b). Det viste seg raskt at dette vassdraget ikke kunne brukes fordi det med sine bratte gjel nærmest er utilgjengelig, spesielt når det i dette prosjektet var nødvendig å komme til i selve elvestrengen. Derimot fant vi ut at en av sideelvene ned til Bordalselva, nemlig Roesgrovi, kunne være av interesse, dersom vi sammenliknet øvre del av Vangjolo, rett nedstrøms planlagt inntak. 9

12 Figur 1. Beliggenheten av elvene Vangjolo (utbygd vassdrag) og Roesgrovi (kontrollvassdrag) i Voss kommune, med nedbørfeltene inntegnet. Undersøkelsene ble foretatt innenfor naturtypene bekkekløft og bergvegg merket grønt. Seinhøsten 2010 fikk Vangjolo, ved utbygger Fjellkraft AS, konsesjon. På det tidspunktet var det for seint på året til å starte feltarbeid. I tillegg var vannføringen for høy. For å få en endelig bekreftelse på at begge vassdragene kunne benyttes i denne undersøkelsen, var det nødvendig å foreta en befaring til området så snart vårflommene i 2011 var over. Etter befaringer til både Vangjolo og Roesgrovi 22. juni 2011 viste det seg at vassdragene var sammenliknbare. Et mulig unntak var at Roesgrovi er et vassdrag med mindre vannføring. På tross av dette er Roesgrovi og Vangjolo (figur 1) de mest sammenliknbare vi har funnet, og disse to vassdragene ble derfor valgt ut til det videre arbeidet. I følge utbygger i Vangjolo, Fjellkraft AS, er det uklart når Vangjolo kraftverk kommer til å stå ferdig. Dette vil være avhengig av at kraftverket kan tilkoples linjenettet, som foreløpig ikke er etablert. For dette prosjektet vil dette medføre en førsituasjon som strekker seg mer enn ett år, noe som er positivt for prosjektet fordi vi da får med oss variasjoner i vannføringer mellom ulike år. Naturgrunnlaget Vangjolo og Roesgrovi ligger begge i Voss kommune i Hordaland, nærmere bestemt i de lavereliggende fjellområdene i Gråsida. Vangjolo renner ut på sørsiden av Vangsvatnet, mens Roesgrovi renner ut i Bordalen (figur 1). Figur 1 viser også at utbygd vassdrag og kontrollvassdrag ligger omtrent på samme høyde over havet, har 10

13 lik eksposisjon og lik berggrunn (figur 2). I det følgende beskrives naturgrunnlaget generelt for begge vassdragene. For videre detaljer henvises til resultatkapittelet. Geologi Berggrunnen i begge områdene består av fyllitt og glimmerskifer (figur 2). Dette er relativt myke og noe kalkholdige bergarter som forvitrer lett og avgir en del plantenæringsstoffer. Rett ovenfor de studerte områdene i både Vangjolo og Roesgrovi er det et geologisk skille der områdene videre oppover består av granitt (figur 2), en hard og sur bergart som avgir lite plantenæringsstoffer. Løsmassene i studieområdene består mest av et usammenhengende og tynt morenedekke, men i områdene der selve ruteanalysene er foretatt, er det utelukkende bart fjell. Det er også karakteristisk at harde granittiske steinblokker over tid har gravd seg ned i fyllitten og glimmerskiferen ved at vannet i elva har satt dem i roterende bevegelser. Flere steder er det derfor karakteristiske jettegryter i elva (figur 6). Klima Generelt skiller klimaet ved Vossevangen seg fra det typiske vestlandsklimaet ved at området ligger i overgangen mellom det typiske kyst- og innlandsklimaet. Det er kaldere vintre og varmere somre enn det som er vanlig i Hordaland. Til sammenlikning er middeltemperaturen for et år på Voss 2,5 C lavere enn i Bergen. Om sommeren derimot, gjør skjermingen fra vestaværet at det ofte blir høyere dagtemperaturer. Videre er årsnedbøren flere steder såpass lav som 1250 mm. Mye av nedbøren faller som snø på vinterstid. Lite nedbør ved Vossabygda skyldes at området ligger i regnskyggen bak fjellene og er godt skjermet mot vestaværet (Helland-Hansen 2004, Moe 2005). Studieområdet derimot, som ligger i skogsområdene ned mot Vossevangen, er preget av relativt mye nedbør, men med noe kaldere vintre enn ved kysten. Årsnedbøren ligger på mellom 2000 og 3000 mm, men kan i de høyereliggende delene av studieområdet ligge opp mot 4000 mm i året ( Middeltemperaturen i studieområdet ligger i snitt på mellom 4 C til 6 C. Det er stabilt snødekke om vinteren. 11

14 Figur 2. Berggrunnen i studieområdet. Grønt indikerer områder med fyllitt og glimmerskifer og rødt indikerer områder med granitt. Fra Vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner Klimaet er i stor grad styrende for både vegetasjonen og dyrelivet og varierer mye både fra sør til nord og fra vest til øst i Norge. Denne variasjonen er avgjørende for inndelingen i vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner (Dahl 1998). Studieområdene ligger i den mellomboreale vegetasjonssonen (se Moen 1998), en sone dominert av barskoger. Lavurtutforminger, gråor-heggeskoger samt en del varmekjære samfunn har sin høydegrense i denne sonen. Vegetasjonssoner gjenspeiler hovedsakelig forskjeller i temperatur, spesielt sommertemperatur, mens vegetasjonsseksjoner henger sammen med oseanitet der fuktighet og vintertemperatur er de viktigste klimatiske faktorene. I Moen (1998) går grensen mellom den klart oseaniske og den svakt oseaniske seksjonen ved vestsiden av Vangsvatnet. Influensområdet ligger derfor innenfor den svakt oseaniske seksjonen hvor det ofte finnes mer varmekjære og østlige arter (se Moen 1998). Ruteanalyser Eksisterende forundersøkelser av biologisk mangfold i forbindelse med små kraftutbygginger er alle kvalitative og dermed ikke egnet som utgangspunkt for oppfølging. I dette prosjektet er alle registreringene utført kvantitativt. I tillegg er det viktig å ta hensyn til at lav og moser vokser sent og at det derfor er viktig med overvåking av virkningene av påvirkningsfaktorene fra slike tiltak over en betydelig 12

15 tidsperiode. Det ble derfor utført 20 ruteanalyser fra ulike steder i det utbygde vassdraget og 20 ruteanalyser i kontrollvassdraget. Koordinatene for hver av disse er gitt i tabell 1. Tabell 1. Geografiske koordinater (UTM WGS84 ) for analyserutene i utbygd vassdrag (Vangjolo) og kontrollvassdrag (Roesgrovi). Rute nr. Utbygd vassdrag Vangjolo Kontroll Roesgrovi 1 32 V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V V En hovedrute som vist i figur 3 består av 25 ruter, hver på 5 cm 5 cm. I felt ble det montert fastskrudde bolter i fjell (figur 3), og analyseruten ble for det meste lagt slik at hjørnet nede til høyre på analyseruten ble plassert på bolten. Ruten ble videre orientert slik at den lå omtrent parallelt med elva. I tilfeller der det var mistanke om usikkerhet, ble det boret et nytt hull som lå omtrent diagonalt med den fastskrudde bolten. Hver av analyserutene ble også koordinatfestet ved hjelp av GPS, slik at et fast stasjonsnett kan bli fulgt opp årlig. For lettere å gjenfinne analyserutene ved eventuelle oppfølgende undersøkelser, ble terrenget rundt fotodokumentert ved å få med et kjent landemerke på bildet (figur 3). Dekningene av de ulike artene ble estimert ved å angi alle smårutene i hver analyserute de ble registrert i. Dekningen for de ulike artene er derfor oppgitt i en skala fra 1 til

16 De registrerte lav- og mosearter ble for det meste bestemt in situ. Mange ble også samlet inn for bestemmelse (mikroskopundersøkelser), men da ble det prioritert å samle tilsvarende art fra arealene rett utenfor analyseruten. Dersom dette ikke var mulig, ble det samlet inn fragmenter av arten fra smårutene. I tillegg ble det samlet inn individer av arter som kunne bestemmes in situ for dokumentasjon. Innsamlete prøver ble bestemt ved hjelp av stereolupe og mikroskop. Figur 3. Venstre: Hver analyserute (rød pil) er koordinatfestet med GPS og beliggenhet fotodokumentert ved å få med et kjent landemerke på bildet. Høyre: Fastskrudd bolt med analyserute der den ene hjørnet legges på bolten og blir orientert slik at den ligger parallelt med elva. Statistiske analyser For å gi en oversikt over hvordan artene fordeler seg i analyserutene for de to undersøkte vassdragene, ble artssammensetningen undersøkt ved hjelp av en Detrended Correspondence Analysis, DCA (Hill og Gauch 1980). Denne multivariate analysen vil identifisere akser med størst variabilitet i artskomposisjon, og ruter vil plasseres i slike plan etter artssammensetningen. Dersom vassdragene har liknende artssammensetning, vil de observerte rutene i stor grad overlappe. Analysene er utført ved hjelp av CANOCO versjon 4 for Windows (ter Braak & Šmilauer 1998). Det ble brukt standard valg i analysen. Videre ble det testet om det fantes statistiske forskjeller mellom elvene med hensyn til: 1. Antall arter i rutene via generelle lineære modeller (GLM) 2. Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet via lineær modell (LM). Disse analysene ble utført i programmet R (R Development Core Team 2011). Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet For å dokumentere eventuelle endringer i fuktighetsforholdene til vegetasjonen langs de to vassdragene etter utbygging har vi beregnet rutenes gjennomsnitts indikatorverdi for fuktighet. Ulike planter vokser under ulike fuktighetsforhold. Ellenberg Indikator Verdien for fuktighet (F) indikerer fuktighetsgraden de ulike artene 14

17 vanligvis vokser i (Hill mfl. 1999, 2007). Skalaen går fra 1 til 12, der 1 indikerer ekstremt tørt og 12 indikerer høyeste fuktighet, dvs. vokser hovedsakelig under vann. Det eksisterer Ellenberg Indikator Verdier for karplanter (Hill mfl. 1999) og for bladog levermoser (Hill mfl. 2007). I denne beregningen er verdien som er gitt for De britiske øyer brukt, ettersom den er mest lik forholdene i elvene på Voss (Vedlegg 1). I hver undersøkte analyserute er det beregnet en gjennomsnitts Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet ( ). Arter uten Ellenberg verdi er ikke tatt med i beregningen. Gjennomsnitts Ellenberg verdi for fuktighet ( ) i hver analyserute er beregnet via et vektet snitt, med vekter gitt av frekvensen til artene i analyseruten (w = artsfrekvens i en rute, y = Ellenberg Indikator Verdi, i = 1, 2,, n = antall arter): n i 1 n i 1 w y i w i i Etter utbygging kan en på ny beregne gjennomsnitts Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet ( ) for hver rute i begge vassdragene og dermed få en indikasjon på om vegetasjonen har endret seg pga. endrede fuktighetsforhold. Hydrologi I tilknytning til begge feltene gjennomføres det nå målinger med automatiske loggere. Målingene startet opp 1. september Vannstanden og vanntemperaturen registreres én gang pr. time. For å etablere vannføringskurver for de to målestedene gjennomføres det i tillegg vannføringsmålinger. Basert på gjennomførte vannføringsmålinger er det etablert foreløpige vannføringskurver for stedene. Med utgangspunkt i vannføringskurvene er vannstandene regnet om til vannføring. Det må presiseres at de etablerte vannføringskurvene er noe usikre pga. få målinger. Flere målinger vil bli gjennomført for å øke nøyaktigheten i kurvene og dermed nøyaktigheten i vannføringsdataene. I tillegg til egne målinger er det også benyttet data som er stilt til disposisjon av Fjellkraft AS. I forbindelse med planene om bygging av småkraftverk i Vangjolo gjennomfører Fjellkraft AS vannføringsmålinger i nedre deler av Vangjolo. Disse målingene er sammenliknet med data fra loggeren i forsøksfeltet i Vangjolo. Ved hjelp av disse dataene har det vært mulig å forlenge dataserien for forsøksfeltet i Vangjolo. Dataserien for Roesgrovi er ikke forlenget. For å si noe om de meteorologiske forholdene i området er det benyttet data fra målestasjoner hos Meteorologisk institutt (basen E-klima). 15

18 Målinger av lokalklima Det er flere abiotiske faktorer som kan endre seg etter en utbygging, og det er derfor viktig å få avklart hvordan disse kan være med på å endre mikroklimaet for moser og lav. Disse artsgruppene har ikke rotsystemer og det forventes derfor at de er spesielt utsatt for langvarig endring av fuktighetsforhold. Fuktigheten langs vassdraget bestemmes ikke kun av vannføringen i elva, men også temperatur og solinnstråling er viktig, i tillegg til selve topografien og eksposisjonsforholdene. For å fange opp de lokalklimatiske forholdene ble det satt ut 10 målere/loggere som registrerer lufttemperatur, luftfuktighet og duggpunkttemperatur hver time. 5 av disse ble plassert i Vangjolo og 5 ble plassert i Roesgrovi. Loggerne er av typen EL-USB-2+ fra LascarElectronics Inc (figur 4). Disse ble enten festet til skruer boret fast i fjell (figur 4) eller til greiner på trær. Figur 4. Loggerne av typen EL- USB-2+ fra LascarElectronics Inc for målinger av lufttemperatur, luftfuktighet og duggpunkttemperatur festet til skruer boret fast i fjell. 3. Materiale Alle innsamlingene av moser og lav er belagt ved De Naturhistoriske samlinger, Universitetet i Bergen. 4. Nomenklatur Navnsettingen på artene følger Artsnavnebasen til Artsdatabanken ( med unntak av Hydropunctaria aethiobola som følger Gueidan mfl. (2009). Første gang en art er nevnt i teksten står både norsk og vitenskapelig navn, deretter kun det norske navnet. De fleste skorpelav har ikke norske navn. Navnsettingen på vegetasjonstyper følger Fremstad (1997). 16

19 5. Resultater I det følgende presenteres resultatene fra undersøkelsene ved å dele dem opp i temaene naturtyper, lav- og moseflora, Ellenberg Indikator Verdi for fuktighet, hydrologi og lokalklima. Naturtyper Vangjolo I Vangjolo er det beskrevet og avgrenset et område med naturtypen bekkekløft og bergvegg (F09) basert på feltarbeid utført av Per G. Ihlen 22. juni og 11. og 12. august Den avgrensa bekkekløften (figur 5) ligger sør for et sidevassdrag til hovedelva Vangjolo og strekker seg fra samløpet omtrent ved høydekote 390 m og opp til høydekote 535 m. Bekkekløften går nedenfor her over i en annen bekkekløft beskrevet av Oldervik (2007a). Denne strekker seg omtrent helt ned til utløpet i Vangsvatnet (47 moh.). Oldervik (2007a) avgrenset også en gammel løvskog (F07) på nordsiden og en gammel barskog (F08), utforming furuskog, på sørsiden. Begge naturtypene (med C-verdi), beskrevet av Oldervik (2007a), vender ned mot denne sideelva som her er kartlagt som en bekkekløft og som de nevnte naturtypene delvis overlapper med. Figur 5. Geografisk avgrensing av naturtypen bekkekløft og bergvegg i Vangjolo. Berggrunnen i naturtypen består av fyllitt og glimmerskifer. I bunnen av bekkekløften er det flere til dels store granittiske steinblokker som trolig har kommet fra områdene ovenfor bekkekløften. Disse steinblokkene er årsaken til at det flere steder i bekkekløften er dannet karakteristiske jettegryter (figur 6). I nedre halvdel av den avgrensa 17

20 bekkekløften er det flere til dels store og bratte bergvegger og enkelte steder med tydelige gjel (figur 6). Øvre del er mer åpen (figur 6). De aller nederste delene av bekkekløften er utsatt for ras. Disse områdene har også noe sigevannspåvirkning og her er forholdene noe rikere. Løsmassene i bekkekløften består mest av et tynt morenedekke over berggrunnen, mens områdene nær elvestrengen for det meste består av bart fjell. Naturtypen er bekkekløft og bergvegg, utforming bekkekløft (F0901). I øvre deler består bekkekløften av fattige vegetasjonstyper (figur 6) som røsslyng-blokkebærfuruskog (A3), dominert av furu (Pinus sylvestris) og bjørk (Betula pubescens) på noe næringsfattig og litt fuktig jord og grasdominert fattigskog (A7), også med dominans av furu i tresjiktet på mer fuktig og skrånende grunn i overgangen til myrområdene. Myrområdene finnes mest på små arealer innimellom de nevnte vegetasjonstypene og kan best klassifiseres som fattige fastmattemyrer (K3). I områdene ned mot elvestrengen overtar blåbærskoger (A4), mest med furu og bjørk i tresjiktet. Noe småbregneskog (A5) finnes også. I nedre del av bekkekløften er det fortsatt mye blåbærmark, men her dominerer småbregneskogene i lisidene ned mot elva (figur 6). I tresjiktet er det også mye osp (Populus tremula) og rogn (Sorbus aucuparia) i denne delen av bekkekløften (figur 6). Artsmangfold: I røsslyng-blokkebærfuruskogen dominerer røsslyng (Calluna vulgaris), blokkebær (Vaccinium uliginosum), blåbær (Vaccinium myrtillus), krekling (Empetrum nigrum) og tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) i feltsjiktet, mens det i områdene med blåbærskog kommer inn smyle (Avenella flexuosa), skrubbær (Chamaepericlymenum suecicum) og skogstjerne (Trientalis europaea) i feltsjiktet. I områdene med grasdominert fattigskog finnes en del blåtopp (Molinia caerulea). Av arter fra bunnsjiktet i disse vegetasjonstypene kan nevnes svartfotreinlav (Cladonia stygia), grå reinlav (Cladonia rangiferina), etasjemose (Hylocomium splendens), furumose (Pleurozium schreberi), fjærmose (Ptilium crista-castrensis) og kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus). Omtrent fra høydekote 450 m og ned til bekkekløftens nedre del, er det mest blåbærskog i de høyestliggende delene av liene, mens småbregneskoger med hengeving (Phegopteris connectilis), fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og bjønnkam (Blechnum spicant) dominerer i områdene nærmest elvas nordside. På sørsiden er det for det meste blåbærskog med furu i tresjiktet. Epifyttfloraen i bekkekløften er samlet sett relativ fattig på furu og bjørk. På disse substratene finnes mest vanlige arter som vanlig kvistlav (Hypogymnia physodes), grå fargelav (Parmelia saxatilis) og vanlig papirlav (Platismatia glauca) etc. På osp (figur 6) i bekkekløftens nedre deler derimot, er epifyttfloraen rikere med arter som for eksempel vanlig blåfiltlav (Degelia plumbea), lungenever (Lobaria pulmonaria), skrubbenever (Lobaria scrobiculata) og stiftfiltlav (Parmeliella triptophylla). På rogn (figur 6) i de lavereliggende områdene ned mot elva ble det registrert arter som barkravnlav (Lopadium disciforme), kystfiltlav (Pannaria rubiginosa) og den rødlista arten skorpefiltlav (Fuscopannaria ignobilis, NT). For artssammensetningen av kryptogamer langs, og delvis nedsenket i elva, henvises til eget kapittel om lav- og 18